NO329238B1 - Formuleringer for å kontrollere lus på mennesker - Google Patents

Description

Angrep på menneskekroppen av lus er et alminnelig sosialt og helsemessig problem i mange land, inkludert USA. Lus er svært små insekter (omtrent 2-3 mm i lengde). De legger egg enten på et hår eller stoffiber og fester seg godt til disse med et sement-lignende utskillingsprodukt. Eggene klekkes generelt i løpet av 6 til 10 dager, avhengig av temperatur. De tomme skallene som blir igjen etter at puppene kommer ut av eggene ser ut som hvite sandkorn. Disse skallene kalles lusegg.

Anoplura, eller sugelus, er parasitter som finnes på nesten alle grupper av pattedyr. Av de 15 oppdagede familiene av Anoplura, er to arter, Pediculidae og Pthiridae, funnet på mennesker. Pediculus humanus er den eneste arten i familien Pediculidae som plager mennnesket. Den inkluderer hodelus, Pediculus humanus capitis; og kropps- eller kleslus, Pediculus humanus humanus, noen ganger kalt Pediculus corporis. Flatlus, Pthirus pubis, er en særskilt art og er det eneste medlemmet av familien Pthiridae som plager mennesker. Slik det her er benyttet inkluderer betegnelsen "menneskelus" et medlem av Pediculus humanus eller Pthirus pubis.

Menneskelus spres ved trengsel og vanlig bruk av klær og kammer. Til å begynne med resulterer angrep for det meste i irritasjon, men irritasjonen kan også føre til infeksjon av det irriterte området. Det er minst tre hovedsykdommer som primært overføres ved lus: epidemisk tyfus, skyttergravsfeber og tilbakefallsfeber.

Selv om menneskelustypene er beslektede, har hver av dem spesifikke karakteristika med hensyn til oppholdssted og føde. For eksempel er hodelus små hardskallede ektoparasitter som klynger seg til hårskaft mens de tar til seg mat, parrer seg og legger egg. Lusene må være på hodet, ellers vil de dø i løpet av en kort tidsperiode. Hodelus formerer seg ved en utrolig hastighet. En lus er kjønnsmoden og kan formere seg i løpet av 10 timer etter klekking. Under ideelle betingelser kan en hunnlus produsere opp til 300 egg i løpet av sin levetid. Ideelle betingelser inkluderer en adekvat tilførsel av føde, omgivelsestemperaturer på fra 28°C til 32°C, og relativ fuktighet på 70% til 90%.

Dårlig hygiene og stellevaner er også kjent for å bidra betraktelig ved spredning av lus. Således er lusangrep mest alvorlige i geografiske områder der innbyggerne både har hygienefasiliteter og vaner under standard. Lus kan imidlertid være et problem selv når betingelsene er relativt hygieniske.

Lusenes harde kitinholdige ytre skjelett tjener som beskyttelse for ytre elementer. Luseegg blir på samme måte beskyttet ved en kitinholdig kappe som omgir eggene og festes til hårskaftet. Selv om lus kan påvirkes ved bruk av et insektmiddel, forblir ofte eggene motstandsdyktige mot angrep. Således inkluderer optimal behandling av et lusangrep både et lusmiddel, som dreper voksne lus, og et eggdrepende middel, som avbryter utviklingen av eggene.

Biologisk aktive midler har blitt benyttet en stund i forsøk på å kontrollere lus. For eksempel har lindan (gammabenzen heksaklorid), organofosfater (malation), naturlige pyretriner, og syntetiske forbindelser kjent som pyretroider (slik som permetrin) blitt benyttet som lusmidler ved lusbehandlingsformuleringer. Disse midlene har imidlertid ulemper. For eksempel har lindan en dårlig sikkerhetsprofil, og lusne har utviklet resistens mot dette. Naturlig pyretrin krever hyppige oppfølgingsbehandlinger fordi det kun frembringer korttids restvirkning. Syntetiske pyretroider, som er mer effektive mot lus enn naturlige lusmidler, er ofte mer toksiske for pasienten som skal behandles.

Spinosyner (også kjent som A83453 faktorer) er landbruksinsektsmidler som har vist aktivitet mot

1) "southern armyworm" og andre insekter i Lepidoptera-ordenen,

2) bomullsbladlus og andre medlemmer av Homoptera-ordenenen og

3) stikkefluer, blåsefluer og mygg, som er medlemmer av insektsordenen, Diptera.

(Se US Patent nr. 5,362,634, nedenfor). Spinosyn A har en fortreffelig menneske- og dyresikret og toksikologisk profil.

Denne oppfinnelsen vedrører formuleringer for å kontrollere et lusangrep hos et menneske som omfatter et spinosyn, eller et fysiologisk akseptabelt N-dimetylderivat eller salt derav, og en fysiologisk akseptabel bærer. Formuleringene ifølge denne oppfinnelsen er sikrere og mer effektive enn de som til nå er tilgjengelige. En spesiell fordel ved formuleringene er deres effektivitet mot lusarter som har blitt resistente mot produkter som i dag benyttes. Formuleringer ifølge denne oppfinnelsen er hårpleieformuleringer, slik som sjampoer, balsamer og lotions kjennetegnet ved de trekk som er definert i henholdsvis krav 1,11 og 17.

Spesielt nyttige lusdrepende/eggdrepende (anti-lus) formuleringer ifølge denne oppfinnelsen er hårpleieformuleringer. Spesielt nyttige hårpleieformuleringer er sjampoer. Ved et annet aspekt ifølge denne oppfinnelsen tilveiebringes anvendelsen av et spinosyn, eller et fysiologisk akseptabelt N-dimetylderivat eller salt derav for fremstillingen av et humant hårpleiemedikament valgt fra sjampo, balsam eller lotion, for å kontrollere lus hos et menneske.

Betegnelsen "å kontrollere et lusangrep" refererer til behandling av et aktivt lusangrep eller forebyggelse av et angrep hos et menneske som det er sannsynlig for at vil bli utsatt for et lusangrep.

Spinosyner er naturlige utvunnede fermenteringsprodukter. Det er makrolider som er produsert ved dyrkning av Saccharopolyspora spinosa. Fermenteringen fremstiller multifaktorer, inkludert spinosyn A og spinosyn D (også kalt A83543A og A83543D). Spinosyn A og spinosyn D er to spinosyner som er mest aktive som insektsmidler. Et produkt som hovedsakelig omfattes av disse to spinosynene (omtrent 85% A og 15% D) er kommersielt tilgjengelige fra Dow Agrosciences under navnet "spinosad". Navnet "spinosad" kommer fra en sammentrekning av spinosyner "A" og "D".

Hvert spinosyn har en 12-leddet makrosyklisk ring som er en del av et uvanlig tetra-syklisk ringsystem der to forskjellige sukre er bundet, aminosukkeret forosamin og det nøytrale sukkeret 2N, 3N, 4N-tri-0-metylramnose. Denne unike strukturen skiller spinosynene fra andre makrosykliske forbindelser.

Spinosyn A (A83543A) var det første spinosynet som ble isolert og identifisert fra fermenteringsvæsken av Saccharopolyspora spinosa. Videre undersøkelse av fermenteringsvæsken viste at morstammen av S. spinosa fremstilte et antall spinosyner som har blitt merket A til J (A83543A til J). Sammenlignet med spinosyn A, blir spinosyn B til J karakterisert forskjeller i substitusjonsmønstrene på aminogruppene av forosaminet, på utvalgte steder på det tetrasykliske ringsystemet og på 2N, 3N, 4N-tri-0-metyl-ramnose. Stammene av S. spinosa som for tiden benyttes fremstiller en blanding av spinosyner der hovedkomponentene er spinosyn A (tilsvarende 85%) og spinosyn D (tilsvarende 15%). Ytterligere spinosyner, angitt fra K til W, har blitt identifisert fra mutante stammer av S. spinosa.

Betegnelsen "spinosyn eller et derivat derav " slik det her benyttes, refererer til en individuell spinosynfaktor (A, B, C, D, E, F, G, H, J, K, L, M, N, O, P, Q, R, S, T, U, V, W eller Y), et N-dimetylderivat av en individuell spinosynfaktor, eller en kombinasjon derav. For enkelhets skyld, vil også betegnelsen "spinosynkomponent" bli benyttet her som et individuelt spinosyn, eller et fysiologisk akseptabelt derivat eller salt derav, eller en kombinasjon derav.

Boeck et al., beskrev spinosyn A-H og J (som de kalte A83543-faktorer A, B, C, D, E, F, G, H og J) og salter derav, i US patenter nr. 5,362,634 (meddelt 8. november 1994); 5,496,932 (meddelt 5. mars 1996); OG 5,571,901 (meddelt 5. november 1996). Mynderse et al. beskrev spinosyn L-N (som de kalte A83543-faktorer L, M og N), deres N-dimetylderivater, og salter derav, i US patent nr. 5,202,242 (meddelt 13. april 1993); og Turner et al. beskrev spinosyn U til T (som de kalte A83543-faktorer U, R, S og T), deres N-dimetylderivater, og salter derav, i US patent nr. 5,591,606 (meddelt 7. januar 1997) og 5,631,155 (meddelt 29. mai 1997). Disse patentene er her innarbeidet som referanse. Spinosyn K, O, P, U, V, W og Y er beskrevet for eksempel av Carl V. DeAmicis, James E. Dripps, Chris J. Hatton og Laura I. Karr i American Chemical Society's Symposium Series: Phytochemicals for Pest Control, Chapter II, "Physical and Biological Properties of Spinosyn: Novel Macrolide Pest-Control Agents from Fermentation", sidene 146-154 (1997).

Spinosynene kan reagere for å danne salter. Salter som er fysiologisk akseptable er også nyttige ved formuleringene og fremgangsmåtene ifølge denne oppfinnelsen. Saltene fremstilles ved å benytte standard prosedyrer for saltfremstilling. For eksempel kan spinosyn A nøytraliseres med en passende syre for å danne et syreaddisjonssalt. Syreaddisjonssalter av spinosyner er spesielt nyttige. Representative egnede syreaddisjonssalter inkluderer salter dannet ved reaksjon med enten en organisk eller uorganisk syre slik som for eksempel svovelsyre, saltsyre, fosforsyre, eddiksyre, ravsyre, sitronsyre, melkesyre, maleinsyre, fumarsyre, kjolinsyre, pamoinsyre, slimsyre, glutaminsyre, kamfersyre, glutarsyre, glykolinsyre, ftalsyre, vinsyre, maursyre, laurin-syre, stearinsyre, salisylsyre, metansulfonsyre, benzensulfonsyre, sorbinsyre, pikerin-syre, benzosyre, kanelsyre, og lignende syrer.

I tillegg til spinosynkomponenten kan formuleringene ifølge denne oppfinnelsen videre inkludere en eller flere andre komponenter som har aktivitet mot lus slik som, for eksempel, syntetiske pyretroider, naturlige pyretiner, og lindan. Alle forhold, prosenter og deler som her er angitt er "basert på vekt" hvis ikke annet er spesifisert.

Anti-lusformuleringene ifølge denne oppfinnelsen kan formuleres på en mengde måter. Spesielt nyttige formuleringer er sjampoer, balsamer og lotions. Sjampoformuleringene ifølge denne oppfinnelsen omfatter et spinosyn, eller et fysiologisk akseptabelt derivat eller salt derav, sammen med vann, et overflateaktivt middel, og et amid og kan eventuelt inneholde andre anti-lusmidler, en silikonfor-bindelse, et suspenderingsmiddel og andre kosmetisk akseptable komponenter.

Menneskehår blir skittent på grunn av kontakt med omgivelsesatmosfæren og opp-bygning av hudfett som utskilles ved hodet. Når håret er skittent har det en skitten følelse og et lite pent utseende. Sjampoformuleringer ifølge denne oppfinnelsen både vasker håret og kontrollerer effektivt lusangrep.

Når den benyttes i en sjampoformulering, foreligger spinosynkomponenten på et nivå på fra 0,1% til 30%, foretrukket fra 1% til 10%.

Overflateaktive midler som er egnet for anvendelse i disse formuleringene kan være hvilke som helst fra et vidt mangfold av syntetiske anioniske, atmosfæriske, zwitterioniske og ikke-ioniske overflateaktive midler. Overflateaktive midler er generelt tilstede i sjampoformuleringer med et nivå på fra 5% til 30%, foretrukket fra 15% til 25%.

Eksempler på syntetiske anioniske overflateaktive midler er alkalimetallsalter av organiske svovelreaksjonsprodukter som har et alkylradikal som inneholder fra 8 til 22 karbonatomer og et sulfonsyre eller svovelsyre esterradikal (inkludert i betegnelsen alkyl er alkylandelen av høyere asylradikaler). Natrium, ammonium, kalium eller trietanolaminalkylsulfater er foretrukne, spesielt de som oppnås ved å sulfatisere de høyere alkoholene (Cg-Cig karbonatomer); natriumkokosnøttolje, fettsyremonoglyserid sulfater og sulfonater; natrium eller kaliumsalter av svovelsyreestere av reaksjonsproduktet av 1 mol av en høyere fettalkohol (for eksempel talg eller kokosnøttolje-alkoholer) og 1 til 12 mol av etylenoksid; natrium eller kaliumsalter av alkylfenol-etylenoksidetersulfat med 1 til 10 enheter av etylenoksid pr. molekyl og der alkyl-radikalene inneholder fra 8 til 12 karbonatomer; natriumalkylglyseryletersulfonater; reaksjonsproduktet av fettsyrer med fra 10 til 22 karbonatomer som er forestret med isetionsyre og nøytralisert med natriumhydroksid; og vannoppløselige salter av kondensasjonsprodukter av fettsyrer med sarkosin.

Eksempler på zwitterioniske overflateaktive stoffer er derivater av alifatiske kvaternære ammonium, fosfonium, og sulfoniumforbindelser, der de alifatiske radikalene kan være rettkjedede eller forgrenede, og der en av de alifatiske substituentene inneholder fra 8 til

18 karbonatomer og en inneholder en anionisk vannoppløselig gruppe, for eksempel karboksy, sulfonat, sulfat, fosfat eller fosfonat. En generell formel for disse forbindelsene er:

hvor R<2> inneholder et alkyl, alkenyl, eller hydroksyalkylradikal med fra 8 til 18 karbonatomer, fra 0 til 10 etylenoksidenheter og fra 0 til 1 glyserylenhet; Y er et nitrogen, fosfor, svovelatom; R<3> er en alkyl eller monohydroksyalkylgruppe som inneholder 1 til 3 karbonatomer; X er 1 når Y er svovel og 2 når Y er nitrogen eller fosfor; R<4> er alkylen eller hydroksyalkylen med fra 1 til 4 karbonatomer, og Z er et karboksylat, sulfonat, sulfat, fosfonat eller fosfatradikal.

Eksempler inkluderer: 4- [N,N-di(2-hydroksyetyl)-N-oktadesylammonio]-butan-l-karboksylat; 5- [S-3-hydroksypropyl-S-heksadesylsulfonat]-3-hydroksy-pentan-l-sulfat; 5-[P,P-dietyl-P-3,6,9-trioksatetradeksosylfosfonio]-2-hydroksypropan-l-fosfat; 3-[N,N-dipropyl-N-3-dodeoksy-2-hydroksypropylammino]propan-l-fosfat; 3-(N,N-dimetyl-N-heksadesylammino)propan-1 -fosfat;

3-(N,N-dimetyl-N-heksadesylammonio)-2-hydroksy-propan-l-sulfonat; N,N-di[2-hydroksyetyl)-N-(2-hydroksydodesyl)ammonio]-butan-l-karboksylat; 3-[S-etyl-S-(3-dodekoksy-2-hydroksypropyl)sulfonio]-propan-l-fosfate; 3-[P,P-dimetyl-P-dodesylfosfanio]-propan-1 -fosfonat; og

5-(N,N-di-(3-hydroksypropyl)-N-Heksadesylammino]-2-hydroksypentan-l-sulfat.

Andre zwitterioniske overflateaktive midler, slike som betainer, er også nyttige i formuleringene ifølge denne oppfinnelsen. Eksempler på betainer inkluderer de høyere alkylbetainer, slik som kokos dimetylkarboksymetyl betain, lauryldimetyl karboksymetylbetain, lauryldimetyl alfa-karboksyetylbetain, cetyldimetylkarboksy metylbetain, lauryl bis-(2-hydroksyetyl)karboksymetylbetain, stearayl bis-(2-hydroksypropyl) karboksymetylbetain, oleyldimetyl gamma-karboksypropylbetain og lauryl bis-(2-hydroksypropyl) alfa-karboksyetylbetain. Sulfobetainene kan representeres ved kokos dimetylsulfopropylbetain, stearyldimetylsulfopropyl betain, lauryldimetylsulfoetyl-betain, lauryl bis-(2-hydroksyletyl) sulfopropylbetain og lignende. Amidobetainer og amidosulfobetainer, der et RCONH (CH2)3 radikal er bundet til nitrogenatomet av betainet, er også nyttige i formuleringene ifølge denne oppfinnelsen.

Eksempler på amfotære overflateaktive midler som kan benyttes i formuleringene ifølge denne oppfinnelsen er de som er derivater av alifatiske sekundære eller tertiære aminer der det alifatiske radikalet er rettkjedet eller forgrenet og der en av de alifatiske substituentene inneholder fra 8 til 18 karbonatomer og en inneholder en anionisk vannoppløsende gruppe, for eksempel karboksy, sulfonat, sulfat, fosfat eller fosfonat. Eksempler på amfotære overflateaktive midler er natrium-3-dodesylamino-propionat, natrium-3-dodesylaminopropansulfonat, N-alkyltauriner slik som det som fremstilles ved å reagere N-dodesylamin med natrium isetionat (se US patent nr. 2,658,072, eksempel 3), N-høyere-asparginsyrer (se US patent nr. 2,438,091), og produkter solgt under varemerket "Miranol" og beskrevet i US patent nr. 2,528,378.

Ikke-ioniske overflateaktive midler, som fortrinnsvis benyttes i kombinasjon med et anionisk, amfotært eller zwitterionisk overflateaktivt middel, er forbindelser fremstilt ved kondensasjon av alikylenoksidgrupper (som av natur er hydrofile) med en organisk hydrofob gruppe, som kan være av alifatisk eller alkylaromatisk natur. Eksempler på ikke-ioniske overflateaktive midler inkluderer: 1) Polyetylenoksidkondensater av alkylfenoler, for eksempel kondensasjonsproduktene av alkylfenoler med en alkylgruppe som inneholder fra 6 til 12 karbonatomer på enten en rettkjedet eller forgrenet konfigurasjon, med etyloksid, der etylenoksidet foreligger i mengder som tilsvarer 10 til 60 mol av etylenoksid pr. mol alkylfenol. Alkylsubstituenten i disse forbindelsene kan avledes fra for eksempel polymerisert propylen, diisobutylen, oktan eller nonan. 2) Kondensater av etylenoksid med et produkt av reaksjonen av propylenoksid og etylendiaminprodukter som kan være forskjellige i formulering avhengig av den ønskede balansen mellom de hydrofobe og hydrofile elementene. For eksempel er forbindelser som inneholder fra 40 vektprosent til 80 vektprosent polyoksyetylen og med en molekylvekt på fra 5.000 til 11.000 som oppnås fra reaksjonen av etylen-oksidgrupper med en hydrofob base som omfatter reaksjonsproduktet fra etylen-diamin og overskudd propylenoksid, og med en molekylvekt i størrelsesorden 2,500 til 3,000 tilfredsstillende. 3) Kondensasjonsproduktet av alifatiske alkoholer med fra 8 til 18 karbonatomer, enten på rettkjedet eller forgrenet konfigurasjon, med etylenoksid, for eksempel et kokosnøttalkoholetylenoksidkondensat med fra 10 til 30 mol etylenoksid pr. mol kokosnøttalkohol, der kokosnøttalkoholfraksjonen har fra 10 til 14 karbonatomer. 4) Langkjedede tertiære aminoksider som tilsvarer den følgende generelle formel: der Ri inneholder et alkyl, alkenyl, eller monohydroksyalkylradikal på fra 8 til 18 karbonatomer, fra 0 til ca. 10 etylenoksidenheter, og fra 0 til 1 glyserylenhet, og R2 og R3 inneholder fra 1 til 3 karbonatomer og fra 0 til 1 hydroksygruppe, for eksempel metyl, etyl, propyl, hydroksyetyl eller hydroksypropylradikaler. Pilen i formelen står for en halv polar binding. Eksempler på aminoksider som er egnet for anvendelse i disse formuleringene inkluderer dimetyldodesylaminoksid, oleyldi(2-hydroksyetyl)amin oksid, dimetyloktylaminoksid, dimetyl-desylaminoksid, dimetyl-tetradesylaminoksid, 3,6,9-trioksaheptadesyldietylaminoksid, di(2-hydroksyetyl)-tetradesylaminoksid, 2-dodeoksyetyldimetylaminoksid, 3-dodekoksy-2-hydroksy-propyldi(3-hydroksypropyl)aminoksid og dimetylheksadesylaminoksid. 5) Langkjedede tertiære fosfinoksider med den følgende generelle formel:

der R inneholder et alkyl, alkenyl eller monohydroksy-alkylradikal med fra 8 til

18 karbonatomer, fra 0 til 10 etylenoksidenheter og fra 0 til 1 glyserylenheter, R'

og R" er begge alkyl eller monohydroksyalkylgrupper som inneholder fra 1 til 3 karbonatomer. Pilen i formelen står for en halv polar binding.

Eksempler på egnede fosfinoksider inkluderer:

Dodecyldimetyl-fosfinoksid, tetradecyldimetylfosfinoksid, tetradecylmetyl-etylfosfinoksid, 3,6,9-trioksaoktadecyldimetylfosfinoksid, cetyldimetyl-fosfinoksid, 3-dodekoksy-2-hydroksypropyldi (2-hydroksyetyl) fosfinoksid, stearyldimetylfosfinoksid, cetyletylpropylfosfinoksid, oleyldietylfosfinoksid, dodecyldietylfosfinoksid, tetradecyldietylfosfinoksid, dodecyldipropylfosfin-oksid, dodecyldi (hydroksymetyl) fosfinoksid, dodecyldi (2-hydroksyetyl) fosfinoksid, tetradecylmetyl-2-hydroksypropylfosfinoksid, oleyldimetyl-fosfinoksid, 2-hydroksydodecyldimetylfosfinoksid. 6) Langkjedede dialkylsulfoksider inneholder et kortkjedet alkyl eller hydroksyalkyl radikal med 1 til 3 karbonatomer (vanligvis metyl) og en lang hydrofob kjede som inneholder alkyl, alkenyl, hydroksyalkyl, eller ketoalkylradikaler som inneholder fra 8 til 20 karbonatomer, fra 0 til 10 etylenoksidenheter og fra 0 til 1 glyserylenhet. Eksempler inkluderer: oktadesylmetylsulfoksid, 2-ketotridesylmetylsulfoksid, 3,6,9-trioksaoktadesyl 2-hydroksyetylsulfoksid, dodesylmetylsulfoksid, oleyl 3-hydroksypropylsulfoksid tetradesylmetylsulfoksid, oleyl 3-hydroksypropylsulfoksid, tetradesylmetylsulfoksid, 3-metoksytridesylmetylsulfoksid, 3-hydroksytridesylmetylsulfoksid og

3-hydroksy-4-dodekoksybutylmetylsulfoksid.

Mange ytterligere ikke-såpe overflateaktive midler er beskrevet i McCutcheon's Detergents and Emulsifiers, 1998 Annual, utgitt av M.C. Publishing Company, Inc.: McCutcheon Division, 175 Rock Rd., Glen Rock, NJ, 07425, USA.

Anioniske overflateaktive midler, spesielt alkylsulfatene, de etoksylerte alkylsulfatene og blandinger derav, så vel som amidobetainer, er foretrukne for anvendelse i sjampo formuleringer ifølge denne oppfinnelsen.

Amider øker skummingen av formuleringene ved å emulgere sjampo komponentene og de aktive komponent(ene). Amidene som benyttes i de foreliggende formuleringene kan være en hvilken som helst av alkanolamidene av fettsyrer som er kjent benyttet i sjampoer. Disse er generelt mono- og dietanolamider av fettsyrer med fra omtrent 8 til omtrent 14 karbonatomer. Andre egnede amider er de som har flere etoksygrupper slik som PEG-3 lauramid.

I sjampoformuleringene foreligger amider generelt ved et nivå på 1% til 7%, fortrinnsvis fra 2% til 5%, av formuleringen. Foretrukne amider er kokosnøtt monoetanolamid, kokosnøtt dietanolamid, og blandinger derav.

Sjampoformuleringer ifølge denne oppfinnelsen inneholder også vann. Vann er typisk til stede i sjampoene ved nivåer på fra 50% til 80%, fortrinnsvis fra 60% til 75%. Etter at vann er tilsatt er den relative viskositeten av formuleringen innenfor området fra 4.000 centipoise (cp) til 25.000 cp, fortrinnsvis fra 4.000 cp til 12.000 cp, mest foretrukket fra 4.000 cp til 5.500 cp, målt ved en RPM ved 26,7°C i 3 minutter ved å benytte Wells-Brookfield viscometer Model DV-CP-2 DVII, Model Cone CP-41. Viskositetsmodifikatorer og hydrotroper kan være inkludert for å bringe formuleringenes viskositet innenfor disse områdene.

Sjampoformuleringene kan også inkludere en eller flere valgfrie komponenter slik som silikonforbindelser, suspenderingsmidler og komponenter som gjør formuleringen mer kosmetisk akseptabel.

Silikonforbindelser behandler håret og letter fjerningen av døde lus, og deres egg. Ikke-flyktige silikonmaterialer benyttes ved nivåer fra 1 til 10% av formuleringene. Eksempler på nyttige silikonforbindelser er beskrevet i US patent nr. 5,292,504, Cardin m.fl., meddelt 8. mars 1994.

Ikke-flyktige silikoninneholdende forbindelser er foretrukne og benyttes ved nivåer fra 0,1% til 10%, foretrukket fra 0,25% til 3% basert på vekten av formuleringen. Eksempler på ikke-flyktige silikoner er polyalkylsiloksaner, polyalkylarylsiloksaner, polyetersiloksankopolymerer og blandinger derav.

Nyttige polyalkylsiloksaner inkluderer for eksempel polydimetylsiloksaner (PDMS) med viskositeter som strekker seg fra 5 til 15.000.000 cp ved 25°C. Disse siloksanene er tilgjengelige for eksempel fra General Electric Company som "Viscasil" seriene og som Dow Corning 200-seriene. Viskositeten kan måles ved hjelp av et glass-kapillær viskometer utviklet i Dow Corning Corporate Test Method CTM0004,20. juli 1970.

Nyttige polyalkylarylsiloksaner inkluderer polymetylfenylsiloksaner med viskositeter fra 5 til 15.000.000 cp ved 25°C. Disse siloksanene er tilgjengelige for eksempel fra General Electric Company som SF 1075 metylfenylfluid eller fra Dow Corning som 556 Cosmetic Grade Fluid.

Nyttige polyetersiloksankopolymerer inkluderer polypropyloksidmodifiserte polydimetylsiloksaner (tilgjengelig fra for eksempel Dow Corning som DC-1248), etylenoksid eller blandinger av etyloksid og propylenoksid. Vannuløselige forbindelser er mest anvendelige.

Siloksanene er i stand til å behandle håret på grunn av deres evne til å smøre håret, hvilket tilveiebringer våte og tørre kombinerte fordeler. Viskøse, høymolekylvekts siloksaner gir de beste balsam-behandlingsfordelene og er derfor foretrukne. Fluider og gummier av siloksanpolymerer er mest ønskelige. Siloksanpolymergummier er stive i motsetning til en væske eller fluid, med høye massemolekylvekter på fra 200.000 til 1.000.000 og viskositeter fra 100.000 cp til 150.000.000 cp ved 25°C. Slike gummier er beskrevet i US patent nr. 5,292,504 (over).

Suspendeirngsmidler kan være inkludert for å forbedre langtidsstabiliteten. Nyttige suspenderingsmidler inkluderer fettamfifiliske krystallinske materialer som har nålelignende eller blodplatelignende strukturer, polymermaterialer, leirer, dampmetalloksider, og blandinger derav. Disse midlene er kjente innenfor fagområdet (se US patent nr. 5,292,504).

Egnede krystallinske amfifiliske materialer er de som har nåleaktige eller blodplate-aktige strukturer. Slike forbindelser inkluderer langkjedede (C16-C22) acylderivater, slik som etylenglykolestere av fettsyrer (for eksempel etylenglykol distearat); langkjedede (C16-C22) alkanolamider av fettsyrer, slik som stearamid MEA, stearyl stearat, og distearyl ditiopropionat; og blandinger derav.

Polymermaterialer som er nyttige som suspendeirngsmidler inkluderer kryssbundne polyasyliske syrer (slik som Carbopolseriene som er tilgjengelig fra B.F. Goodrich Chemical Company), guargummi og dens derivater, xantangummi, kryssbundne kopolymerer av etylen/maleinanhydrider, og blandinger derav.

Leire og dampmetalloksider er også effektive suspenderingsmidler. Eksempler inkluderer magnesiumaluminiumsilikater (slik som Veegum-seriene, som er tilgjengelige fra R.T. Vanderbilt Company, Inc.), natriumaluminiumsilikater (slik som Laponite seriene som tilgjengelige fra Laponite United States), forstøvet silika, forstøvet alumina, forstøvet titan og blandinger derav.

I sjampoformuleringene ifølge denne oppfinnelsen foreligger suspendeirngsmidler generelt i mengder på fra 0,5% til 5%, fortrinnsvis fra 0,5% til 3%. De langkjedede asylderivatene slik som etylenglykolestere av fettsyrer er foretrukket. Mest foretrukket er etylenglykoldistearat.

Andre valgfrie komponenter som kan forbedre den kosmetiske godtakbarheten av de akseptable formuleringene er kjent innenfor fagområdet og inkluderer for eksempel konserveringsmidler, slik som metylparaben, propylparaben, metylisotiasolinon og imidazolidinyl urea; fortykningsmidler og viskositetsmodifikatorer, slik som aminoksider, blokkpolymerer av etylenoksid og propylenoksid (slik som Pluronic F88 som tilbys av BASF Wyandotte), fettalkoholer (slik som ceterarylalkohol), natriumklorid, ammoniumklorid, natriumsulfat, polyvinylalkohol, propylenglykol, og etylenalkohol; hydrotroper slik som xylensulfonat; pH regulerende midler, slik som sitronsyre, ravsyre, fosforsyre, natriumhydrosid og natriumkarbonat; parfymer, fargestoffer, kvaternære ammoniumforbindelser, slik som Polyquaternerium 41, gelateringsmidler, slik som dinatriumetylendiamin tetraacetat; og perlende midler, slik som distearinsyre ester av etylenglykol, sterarinsyre og palmitinsyrediesterere av polyetylenglykol, og stearinsyre monoetanolamid. Generelt benyttes disse valgfrie komponentene individuelt ved et nivå på fra 0,1% til 10% av formuleringen.

Sjampoformuleringene ifølge denne oppfinnelsen benyttes på en konvensjonell måte for å vaske hår. Fra 10 g til 30 g av en formulering påføres vått hår og arbeides grundig inn i hår og hodebunn. Formuleringen holdes i håret og hodebunnen i 6 til 10 minutter og fjernes deretter ved skylling. Denne prosessen gjentas til håret er rent.

En nyttig lusdrepende sjampo ifølge denne oppfinnelsen omfatter:

a) fra 0,1% til 10% av et spinosyn, eller et fysiologisk akseptabelt derivat eller salt derav; b) fra 5% til 30% av et syntetisk overflateaktivt middel;

c) fra 1% til 7% av et amid; og

d) vann.

Hårbalsamformuleringer ifølge denne oppfinnelsen omfatter en spinosynkomponent og

en balsam og kan eventuelt omfatte et annet antilusmiddel, slik som permetrin eller lindan. Disse balsamformuleringene kan også benyttes effektivt for å behandle et lusangrep.

Hårbalsamer er produkter som forbedrer utseendet, følelsen og håndterbarheten av hår. Balsamer er spesielt viktige når håret har blitt skadet ved behandlinger slik som permanentkrøller, farging, striping og bleking, eller ved atmosfæriske betingelser, slik som sollys, som forårsaker fotokatalysert oksidasjon. Disse faktorene kan gjøre at håret får dårlig tekstur, og derved gjør det vanskelig å håndtere og kjemme, både når det er vått og tørt.

Når den benyttes i en hårbalsamformulering, foreligger spinosynkomponenten ved et nivå på fra 0,1% til 30%, foretrukket fra 1% til 10%.

Balsamprodukter er velkjente og inkluderer "skyllemiddel" produkter, som skylles av kort etter at det har blitt påført rent hår, og "dypbalsamer" som holdes i håret i en utvidet tidsperiode.

En gruppe balsamer som er nyttige i hårbalsamformuleringene ifølge denne oppfinnelsen er langkjedede kvaternære ammoniumforbindelser kombinert med lipidmaterialer, slik som fettalkoholer (se US patent nr. 3,155,519, Hilfer, meddelt 3. november 1964, og US patent nr. 4,269,824, Villamarin m.fl., meddelt 26. mai 1981). En annen gruppe balsamer er lipider og kvaternære ammoniumforbindelser. Disse balsamene benyttes for å danne geltype balsamprodukter med gode kosmetiske og reologiske karakteristika ved anvendelse. Disse typene av geltypeformuleringer er generelt beskrevet i de følgende dokumentene: Barry, "The Seif Bodying Action of the Mixed Emulsifier Sodium Docecyl Sulfate/Cetyl Alcohol", J. of Colloid and Interface Science, 28, 82-91

(1968); Barry et al, "The Seif Bodying Action of Alkyltrimetylammonium Bromides/Cetosteraryl Alcohol Mixed Emuslifiers; Influence of Quarternary Chain Length", J. of Colloid and Interface Science, 35, 689-708 (1971); og Barry et al, "Rheology of Systems Containing Cetomacrogo/1000- (Cetostrearyl alcohol), I. Self-Bodying Action", J. of Colloid and Interface Science, 38, 616-625 (1972).

Lipidmaterialene som benyttes i disse balsamene foreligger i et nivå på fra 0,5% til 3%. Disse lipidene er i det alt vesentlige vannuoppløselige, og inneholder hydrofobe og hydrofile enheter. De inkluderer naturlige og syntetisk-utledede fettmaterialer valgt fra syrer, syrederivater, alkoholer, estere, etere, ketoner, amider, og blandinger derav, med alkylkjedelengder fra 12 til 22 karbonatomer, foretrukket fra 16 til 18 karbonatomer i lengde. Fettalkoholer og fettestere er foretrukket.

Nyttige fettalkoholer er kjente (se for eksempel US patent nr. 3,155,591, over; US patent nr. 4,165,369 (Watanabe et al., meddelt 26. mai 1981); Britisk patentskrift 1,532,585, meddelt 15. november 1978; Fukushima et al, "The Effect of Cetostrearyl Alcohol in Cosmetic Emulsions", Cosmetics & Toileteris, 98, 89-102 (1983); og Hunting, Encyclopedia of Conditioning Rinse Ingredients, at 204 (1987). Fettalkoholer er C12-C16 alkoholer valgt fra cetearylalkohol, acetylalkohol, isostearylalkohol, lanolin-lkohol, laurylalkohol, oleylalkohol, stearylalkohol og blandinger derav. Cetylalkohol, stearylalkohol og blandinger derav er foretrukne. En spesielt foretrukket fettalkohol omfattes av en blanding av cetylalkohol og stearylalkohol som inneholder fra 55% til 65% (basert på vekt av blandingen) av cetylalkohol.

Nyttige fettestere er også kjente (se Kaufman, et al., US patent nr. 3,341,465, meddelt 12. september 1967). Fettestere er fettsyrer der det aktive hydrogenet har blitt erstattet med alkylgruppen av en monohydrogen alkohol. Monohydrogene alkoholer er fett-lkoholer som beskrevet over. Fettestere som er nyttige i disse balsamformuleringene inkluderer cetyllaktat, cetyloktanoat, cetylpalmitat, cetylstearat, glyserylmonostearat, glyseryllaurat, glyserylmyristat, glyseryloleat, glyserylstearat, glyserylmonoacetat, og blandinger derav. Cetylpalmitat og glyserylmonostearat, eller blandinger derav, er foretrukne.

Kationiske overflateaktive midler kan benyttes i disse behandlingsformuleringene, enten alene eller i kombinasjon, generelt ved et nivå på fra 0,1% til 5% av sluttformuleringen. Disse overflateaktive midlene inneholder amino eller kvaternære ammoniumhydrofile enheter som er positivt ladet når de oppløses i de vandige formuleringene ifølge denne oppfinnelsen. Disse kationiske overflateaktive midlene er kjente innenfor fagområdet (se McCutcheon's Detergents & Emusifiers, over; Schwartz et al, Surface Active Agents, Their Chemistry and Technology, New York: Interscience Publishers, 1949; US patent nr. 3,155,591, over: US patent nr. 3,929,678 (Laughlin et al., meddelt 30. desember 1975); US patent nr. 3,959,461 (Bailey et al, meddelt 25. mai 1976); og US patent nr. 4,387,090 (Bolich, Jr., meddelt 7. juni 1983).

Nyttige kvaternære ammonium kationiske overflateaktive materialer er de med den generelle formelen:

hvori Ri er hydrogen, en alifatisk gruppe på fra 1 til 22 karbonatomer, eller en aromatisk, aryl eller alkylarylgruppe med fra 12 til 22 karbonatomer; R2 er en alifatisk gruppe med fra 1 til 22 karbonatomer; R3 og R4 er begge alkylgrupper med fra 1 til 3 karbonatomer, og X er et anion valgt fra halogen, acetat, fosfat, nitrat og alkylsulfatradikaler. De alifatiske gruppene kan inneholde eterbindinger, og andre grupper slik som amidogrupper, i tillegg til karbon og hydrogenatomer.

Andre nyttiger kvaternære ammoniumsalter har formelen:

der minst en, men ikke mer enn 3, av R-gruppene er en alifatisk gruppe med fra 16 til 22 karbonatomer, og de gjenværende R-gruppene er valgt fra hydrogen og alkylgrupper med fra 1 til 4 karbonatomer, og X er et ion valgt fra halogen, acetat, fosfat, nitrat og alkylsulfatradikaler. Talgpropandiammoniumdiklorid er et eksempel på denne type av kvaternært ammoniumsalt.

Kvaternære ammoniumsalter som her er nyttige inkluderer også dialkyldimetylammoniumklorider der alkylgruppene har fra 12 til 22 karbonatomer. Disse alkylgruppene kan utledes fra langkjedede fettsyrer, slik som hydrogenert talgfettsyre. Talgfettsyre gir opphav til kvaternære forbindelser hvor Ri og R2 hovedsakelig har fra 16 til 18 karbonatomer. Eksempler inkluderer ditalgdimetylammoniumklorid, ditalg-dimetylammoniummetylsulfat, diheksadesyldimetylammoniumklorid, di(hydrogenert talg)dimetylammoniumklorid, diokadesyldimetylammoniumklorid, dieikosyldimetyl ammoniumklorid, didokosyldimetylammoniumklorid, di(hydrogenert talg) dimetyl ammoniumacetat, diheksadesyldimetylammoniumklorid, diheksadesyldimetyl ammoniumacetat, ditalgpropylammoniumfosfat, ditalgdimetylammoniumnitrat, di(kokosnøttalkyl) dimetylammoniumklorid, og stearyldimetylbenzylammoniumklorid. Foretrukne kvaternære ammoniumsalter som her er nyttige inkluderer ditalgdimetyl ammoniumklorid, dicetyldimetylammoniumklorid, stearyldimetylbenzylammonium klorid, cetyltrimetylammoniumklorid, tricetylmetylammoniumklorid og blandinger derav. Di(hydrogenert talg) dimetylammoniumklorid ("Quaternium"-18) er et spesielt foretrukket kvaternært ammoniumsalt, og er tilgjengelig fra Sherex Chemical Company, Inc. som "Adogen" 442 og "Adogen" 442-100P.

Salter av primære, sekundære og tertiære fettaminer kan også benyttes som et kationisk overflateaktivt middel. Alkylgruppene av slike aminer har fortrinnsvis fra 12 til 22 karbonatomer, og kan være substituerte eller usubstituerte. Sekundære og tertiære aminer er foretrukne; og tertiære aminer er spesielt foretrukne. Eksempler på nyttige aminer inkluderer stearamidopropyldimetylamin, dietylaminoetylstearamin, dimetyl stearamin, dimetylsoyamin, soyamin, myristylamin, tridesylamin, etylstearylamin, N-talgpropandiamin, etoksylert (5 mol E.O.) steraylamin, dihydroksyetylstearylamin, og arakidylbehenylamin. Egnede aminsalter inkluderer halogen, acetat, fosfat, nitrat, sitrat, laktat og alkylsulfatsaltene. Eksempler inkluderer stearylaminhydroklorid, soyamin klorid, stearylaminformat, N-talgpropandiamindiklorid og stearamidopropyldimetyl-aminsitrat. Nyttige kationiske aminoverflateaktive stoffer er også beskrevet i US patent nr. 4,275,055 (Nachtigal et al, meddelt 23. juni 1992).

Vann er en essensiell ingrediens i balsamformuleringene. Vann tilsettes som det siste trinnet ved fremstillingen av balsamen, ved å benytte en mengde som er tilstrekkelig til å føre (q.s.) blandingen til 100%.

Valgfrie ingredienser i balsamformuleringene inkluderer silikonbehandlende midler som kan benyttes på grunn av deres kosmetiske og reologiske karakteristika. Silikon-oljer og silikonpolymerer er velkjente balsammidler. For eksempel er flyktige silikoner, organosilikonpolymerer i vann-alkoholblandinger, og flyktige silikonfluider beskrevet i US patent nr. 5,292,502 over.

Formuleringen kan inkludere en eller flere silikoner beskrevet for anvendelse i sjampoformuleringene over. Disse silikonene inkluderer flyktige og ikke-flyktige polyalkyl siloksaner, polyalkylaryl siloksaner, og blandinger derav. De kan benyttes ved nivåer fra 0,2 til 5% av sluttformuleringen.

Som for sjampo, er de høyere viskositetssilikongummiene av siloksanene beskrevet over foretrukne. Disse gummiene er stive i motsetning til et fluid, med høye molekyl-vekter på fra 200.000 til 1.000.000 og viskositeter fra 100.000 cp til 150.000.000 cp ved 25°C. Mest foretrukne er polydimetylsiloksangummiene.

Ofte avsettes en betraktelig mengde av lipidmaterialet i balsamer på håret, hvilket gjør det fett. Balsamformuleringer kan derfor innarbeide silikonkopolyoler for å fremskaffe optimale balsamfordeler ved antilusbehandlingen. Se europeisk patentsøknad 155,806, publisert 25. september 1985.

Silikonkopolyoler er polyalkylenoksidmodifiserte dimetylpolyolsiloksaner, som heretter blir henvist til som "demetikonkopoloyler" som virker som et emulgeringsmiddel og reduserer avsetningen av bindematerialene (lipidmaterialene og/eller kationiske overflateaktive midler) på håret. Nyttige dimetikonkopolyoler er også beskrevet i US patent nr. 5,292,504, over.

Silikonkopolyolene foreligger generelt ved et nivå på fra 0,1% til 10%, fortrinnsvis fra 0,1% til 2%, av sluttformuleringen.

Dimetikonkopolyoler er foretrukne for denne anvendelsen. Dow Corning 190 Silicone Surfactant er et foretrukket dimetikonkopolyol.

Formuleringene kan også inneholde komponenter som modifiserer de fysikalske og funksjonkarakteristika av balsamproduktet. Slike komponenter inkluderer ytterligere overflateaktive midler, salter, buffere, fortykningsmidler, løsningsmidler, matning-midler, perlemorseffektshjelpemidler, konserveringsmidler, duftmidler, fargestoffer, farger, pigmenter, gelatorer, solskjermende midler, vitaminer og medisinske midler. Eksempler på disse typene av komponenter er beskrevet i US patent nr. 4,387,090 (Bolich, Jr.), meddelt 7. juni 1983).

Formuleringene kan også inneholde valgfrie overflateaktive midler ved nivåer slik at totalnivået av overflateaktivt middel tilstede i formuleringen (inkludert det kationiske overlateaktive bindematerialet, beskrevet over) er fra 0,05% til 5%. Disse valgfrie overflateaktive materialene kan være anioniske, ikke-ioniske aller amfotære. Eksempler er "ceteareth"-20, "stearath"-20, sorbitanmonoestere, natriumtalgalkylsulfat og talg-betain. Valgfrie overflateaktive materialer er beskrevet i McCutcheon's Detergents & Emulsifiers, over: Schwartz et al, over; og US patent nr. 3,929,678 over.

Foretrukne valgfrie overflateaktive materialer er de ikke-ioniske. Slike overflateaktive materialer blir vanligvis fremstilt ved kondensasjon av et alkylenoksid (naturlig hydro-filt) med en organisk hydrofob forbindelse som vanligvis er alifatisk eller alkyl-aromatisk av natur. Lengden av den hydrofile eller polyalkylene enheten som kondenseres med en hvilken som helst spesiell hydrofob forbindelse kan reguleres til å gi en vann-oppløselig forbindelse med den ønskede graden av balanse mellom hydrofile og hydrofobe elementer. Slike ikke-ioniske overflateaktive midler inkluderer polyetylenoksid kondensater av alkylfenoler, kondensasjonsprodukter av alifatiske alkoholer med etylenoksid, kondensasjonsprodukter av etylenoksid med en hydrofob base dannet ved kondensasjon av propylenoksid med propylenglykol, og kondensasjonsprodukter av etylenoksid med produktet som oppnås ved reaksjonen av propylenoksid og etylen-diamin. Et annet mangfold av ikke-ioniske overflateaktive midler er et ikke-polart ikke-ionisk overflateaktivt middel, representert ved aminoksidoverflateaktive midler. Foretrukne ikke-ioniske overflateaktive midler inkluderer "ceteareth"20, "stearath"-20 og "ceteth"-2.

Salter og buffere kan også tilsettes for å modifisere produktets reologi. For eksempel kan salter slik som kaliumklorid, ammoniumklorid og natriumklorid tilsettes ved nivåer på fra 0,001% til 1%. Buffere, slik som sitrat eller fosfatbuffer, kan også tilsettes. De foreliggende formuleringene har fortrinnsvis en pH på fra 3 til 10, mest foretrukket fra 3 til 7.

Ytterligere balsambehandlende komponenter kan også innarbeides i formuleringene. For eksempel kan proteiner tilsettes ved nivåer på fra 0,1% til 10%. Kationiske proteiner kan også tjene som overflateaktive bindematerialer.

Fortykningsmidler er foretrukne valgfrie komponenter. Slike fortykningsmidler inkluderer ikke-ioniske fortykningsmidler som innarbeides ved nivåer på fra 0,1% til 8%. Slike midler er polymerer som fremviser viskositeter som går utover 20.000 cp ved lav forskyvning (omtrent IO"<2> sek."<1>). Eksempler er polyoksyetylen, guargummi, metyl-cellulose, metylhydroksypropylcellulose, poly-propylcellulose, polypropylhydroksy-etylcellulose, hydroksyetylcellulose, stivelser og stivelsederivater og blandinger derav. Ikke-ioniske fortykningsmidler er beskrevet i US patent nr. 4,387,090 (Bolich et al., meddelt 7. juni 1983).

Fortykningsmidlene anvendes for å føre viskositeten av formuleringen til fra 10.625 cp til 14.375 cp (målt med et Wells-Brookfield Viscometer, Model RVT DV-CP-2, DV-11, Model Cone CP-52, ved å benytte V* ml ved 1 rpm ved 26,7°C i 1 minutt).

Hårbalsamformuleringene ifølge denne oppfinnelsen blir generelt benyttet i håret etter at all sjampo har blitt fjernet ved skylling med vann.

Behandling av menneskehår for å drepe og lette fjerning av lus og deres egg ved hårpleieformuleringene ifølge oppfinnelsen,, omfatter trinnene: a) å påføre fra 10 g til 30 g av en formulering ifølge denne oppfinnelsen til det våte håret; b) å arbeide formuleringen inn i håret og hodebunnen;

c) å la formuleringen være i håret og hodebunnen i 6 til 10 minutter; og

d) å fjerne formuleringen fra håret ved å skylle med vann.

Anti-lus lotions som omfatter et spinosyn, eller et fysiologisk akseptabelt derivat eller

salt derav, og en lotionbærer er et annet aspekt ved denne oppfinnelsen. Disse lotions kan påføres direkte på håret i flytende form eller i form av en spray. De formuleres for å kunne påføres håret i en periode og ikke umiddelbart bli fjernet ved skylling med vann.

Når den benyttes i en lotionformulering, foreligger spinosynkomponenten generelt ved et nivå på fra 0,1% til 30%, foretrukket fra 1% til 10%.

I tillegg til spinosynkomponenten omfatter lotionformuleringene et flytende bindemiddel slik som alkohol, vann eller en blanding derav, for å bistå tilføringen av spinosynkomponenten til håret. Egnede alkoholer er monohydrogenalkoholer slik som metanol, etanol, isopropanol, eller blandinger derav. Siden alkoholene kan ha en skadelig effekt på stabiliteten av formuleringene, er vann alene mest foretrukket som bindemiddel. Bindemidlet tilsettes i en mengde som er nødvendig for å q.s. bringe formuleringen til 100%.

Lotionformuleringer kan inkludere valgfrie komponenter for å tilveiebringe fordeler for håret i tillegg til antilusaktiviteten. Valgfrie komponenter inkluderer: • konserveringsmidler og antimikrobielle midler, slik som DMDM hydantoin og tetranatrium EDTA; • pH balanserende midler, slik som natriumsitrat og sitronsyre;

• emulgeringsmidler, slik som PEG-60 lakserolje; og

• fortykningsmidler og viskositetsmodifikatorer, slik som polyvinylpyrrolidon.

Når de er inkludert, benyttes slike komponenter generelt individuelt ved et nivå på fra 0,01% til 10%.

Balsambehandlende midler kan inkluderes for å lette fjerningen av døde lus og egg fra håret og for å gi god kombinert fuktighet og tørrhet. De samme typene av balsambehandlende midler som er beskrevet for balsamformuleringene over, kan benyttes i lotions; disse inkluderer kvaternære ammoniumsalter, fettaminer og blandinger derav. Balsambehandlende midler benyttes ved nivåer fra 0,1% til 1%, fortrinnsvis fra 0,4% til 0,6%.

Foretrukne balsambehandlende midler er kvaternære ammoniumsalter. Foretrukne kvaternære ammoniumsalter inkluderer dialkyldimetylammoniumklorider, der alkylgruppene har fra 12 til 22 karbonatomer. Disse alkylgruppene kan utledes fra langkjedede fettsyrer, slik som hydrogenert talgfettsyre. Talgfettsyre gir opphav til kvaternære forbindelser der Ri og R2 hovedsakelig har fra 16 til 18 karbonatomer. Eksempler på kvaternære ammoniumsalter som er anvendelige i lotionformuleringene inkluderer di(hydrogenert)talgdimetyl ammoniumklorid, dicetyldimetylammoniumklorid, tricetylammoniumklorid, cetyltrimetylammoniumklorid, stearyldimetylbenzyl ammoniumklorid, og blandinger derav. Mest foretrukket er dicetyldimetylammoniumklorid.

Alkoholsynergidannende midler kan også tilsettes til lotionformuleringene for å forbedre deres antilusaktivitet. Alkoholene som benyttes i lotionformuleringene er valgt fira fenyl C2-C6 alkanoler, fenyl C2-C6 doler, C2-Cg alkylendioler og blandinger derav. Disse synergidannende midlene kan inkluderes ved nivåer på fra 0,25% til 10%, der nivået av fenylalkanoler, fenyldioler og blandinger derav ikke overskrider 5% av formuleringen. Fortrinnsvis er nivået 0,2% til 5% av formuleringen, og helst fra 2% til 4%. Et foretrukket synergidannende middel er heksylenglykol.

Lotionformuleringene påføres direkte til håret. Mengden lotion som benyttes er generelt fra 10 ml til 50 ml. Lotion arbeides inn i håret og får være i håret i 10 minutter, fortrinnsvis 30 minutter. Håret blir deretter vasket, generelt med en sjampo, før det blir skylt med vann.

De følgende eksemplene illustrerer formuleringene ifølge denne oppfinnelsen.

Eksempel 1

En lotionformulering fremstilles som følger:

Tilsett spinosynet til en tank som inneholder en blanding av PEG-60 lakserolje, heksylenglykol, propylenglykol og dicetyldimetylammoniumklorid ved mellom 35 og 38°C. I en annen tank blandes polyvinylpyrrolidon, DMDM hydantoin, tetranatrium EDTA og sitronsyre, og blandingen bringes til en temperatur mellom 35°C og 38°C. Innholdet i den første tanken tilsettes til den andre tanken og blandes til den blir jevn. Blandingen avkjøles til omtrent 27°C, og tømmes over i en lagringsbeholder.

Eksempel 2

En lotionformulering fremstilles ved å benytte prosedyren beskrevet i eksempel 1, men med den følgende formelen: Komponent Vekt (%) Polyvinylpyrrolidon 0, 50 DMDM hydantoin 0^ 0 Tetranatrium EDTA 0, 13 Sitronsyre 0, 05 PEG- 60 lakserolje 0^50 Heksylenglykol 2^00 Propylenglykol 2^00 Dicetyldimetylammoniumklorid 0, 38 Spinosad 0, 25 Vann q. s. til 100

Eksempel 3

En lotionformulering fremstilles ved fremgangsmåten beskrevet i eksempel 1, men med den følgende formelen:

For å kontrollere et lusangrep påføres lotionformuleringene fra eksemplene 1 til 3 til håret og holdes der i minst Vi time før det blir fjernet ved sjamponering og skylling.

Eksempel 4

En sjampoformulering fremstilles som følger:

Ammoniumlaurylsulfat tilsettes til en tank og varmes opp til mellom 66°C til 69°C. Mens denne temperaturen opprettholdes, tilsettes en vandig løsning av mononatrium fosfat og deretter en vandig løsning av dinatriumfosfat. Når temperaturen når 69°C, tilsettes ammonium xylensulfonatet til blandingen og oppvarmes til fra 74°C til 77°C; kokosnøtt monoetanolamidet tilsettes og det blandes godt til dette er dispergert, og etylenglykol distearat og 4,5% av vannet tilsettes. Blandingen opprettholdes til homogenitet og blandingen avkjøles til 41°C. Blandingen pumpes over i en annen tank og ammoniumlaurethsulfat, DMDM hydantoin, og vandig løsning av sitronsyre tilsettes. Spionsyn A tilsettes til den andre tanken og q.s. til 100% med vann. Det blandes så grundig, avkjøles til 27°C, og blandingen pumpes så over i en lagringsbeholder.

Eksempel 5

En sjampoformulering fremstilles som følger:

'Silikongummi er tilgjengelig fra The General Electric Co. som SE-30 eller SE-76 gummi.

0,5% av ammonium laurethsulfatet og dimetikonet tilsettes til en beholder, og blandes i 30 minutter. 2% ammonium laurethsulfat tilsettes til en behandlingstank og varmes opp til 68°C til 71°C. 0,12% stearylalkohol, 0,06% cetylalkohol og innholdet fra den første beholderen tilsettes til behandlingstanken. Bland til det blir jevnt, og oppretthold blandingen mellom 68°C og 71°C. Til en annen behandlingstank tilsettes ammoniumlaurylsulfat og oppvarmes til 71°C. Mens denne temperaturen opprettholdes, tilsettes 0,05% ammoniumklorid, 18% vann, ammonium xylensulfonat og det som er igjen av stearylet og cetylalkoholene. Kokosnøttmonoetanolamid, tricetylmetylammoniumklorid, etylenglykoldistearat, omtrent halvparten av DMDM hydantoin og innholdet fra den første tanken tilsettes til den andre tanken mens en temperatur på 77°C opprettholdes. Det blandes så til homogenitet og avkjøles deretter til 41°C. Det hele pumpes over i en tredje tank og det som er igjen av ammoniumlaureth sulfat, DMDM hydantoin, og natriumklorid tilsettes. Spinosynet tilsettes til blandingen og q.s. til 100% med vann. Det hele blandes grundig, avkjøles til 27°C, og blandingen pumpes over i en lagringsbeholder.

Eksempel 6

En sjampoformulering fremstilles som følger:

6,5% av vannet og ammoniumlaureth sulfatet tilsettes til en blandetank og oppvarmes til 35°C. Mens denne temperaturen opprettholdes, tilsettes de følgende komponentene individuelt i rekkefølge og det blandes slik at hver komponent blir godt innblandet i

batchen: ammoniumlaurylsulfat, ammonium xylensulonat, mononatriumfosfat, dinatriumfosfat, DMDM hydantoin, natriumklorid, en løsning av sitronsyre og vann, en løsning av kokosnøtt dietanolamid og isostearyletylmidoniumetosulfat. Spinosynet tilsettes til blandingen, og q.s. til 100% med vann. Det blandes grundig, avkjøles til 27°C, og blandingen pumpes over i en lagringsbeholder.

Eksempel 7

En balsamformulering ifølge denne oppfinnelsen fremstilles som følger:

Alle komponentene forenes, bortsett fra DMDM hydantoinet, sitronsyre, silikongummi, syklometikon, og et spinosyn, i en behandlingstank og blandingen oppvarmes til 88°C. Etter at løsningen er blitt grundig blandet blir den avkjølt til 48°C. I en separat tank forblandes silikongummien og syklometikonet med varme og røring for å danne en gummiløsning. Spinosynet tilsettes til denne blandingen. Gummiløsningen og alle de gjenværende komponentene og q.s. med vann tilsettes. Det blandes grundig, avkjøles til 27°C, og blandingen pumpes over i en lagringsbeholder.

Eksempel 8

En balsamformulering fremstilles ved fremgangsmåten beskrevet i eksempel 7, men ved å benytte den følgende formuleringen:

Dette balsam antilusproduktet er fremstilt på en måte som tilsvarer den beskrevet i eksempel 7.

Eksempel 9

Effektivitet av sjampoformuleringer

Sjampoformuleringer som inneholder forskjellige konsentrasjoner av spinosad ble benyttet i denne undersøkelsen. Formuleringene ble fremstilt ved våtmaling i 30 minutter med nok teknisk grad spinosad i en kommersiell tilgjengelig sjampo

("Johnson's ® Baby Sjampoo, Moisutrizing Formula with Honey and Vitamin E, Johnson & Johnson Consumer Products, Inc.) for å danne en 10% beholdning spinosad/sjampoblanding. Blandingen ble fortynnet med ytterligere sjampo for å fremstille de følgende spinosadkonsentrasjonene: 10% (benyttet som opprinnelig fremstilt), 1%, 0,1% og 0,01% spinosad/sjampo (v/v).

De fire konsentrasjonene av spinosad i sjampo og en kontroll av springvann ble testet mot voksne menneske kroppslus (Pediculus humanus humanus) ifølge en standardtest, ASTM standard E 938-83 (godkjent for andre gang 1998), som er tilgjengelig fra The American Society for Testing and Materials, 100 Barr Harbor Drive, West Conshohocken, Pennsylvania, USA. I denne testen ble 25 voksne lus nedsenket i hver av de 4 sjampokonsentrasjonene i 10 minutter, deretter vasket med vann i 1 minutt og skylt med vann i 1 minutt til. I kontrollgruppen ble 25 voksne lus (Pediculus humanus humanus) nedsenket i springvann i 10 minutter, deretter vasket med vann i 1 minutt, og skylt med vann i 1 minutt til. Totalt 5 forsøk ble utført.

Etter en time ble lusne undersøkt for å bestemme antall døde ("knockdown number"). "Knockdown" ble målt som den nokså hurtige (i løpet av ett minutt) immobiliseringen av insektsaktivitet som fører til en sykdomstilstand - en dødstilstand. Etter 24 timer ble lusne igjen undersøkt for å bestemme antall døde. Resultatene fra dette studiet er oppsummert i tabell 1:

Dette studiet viste at sjampoformuleringer som inneholdt 1% og 10% spinosad var høy-effektive lusdrepende midler, som ga en + 24 timers dødelighet på 100%. 10% konsentrasjonen ga den hurtigste "knockdown" effekten (96,6% ved + 1 time), og selv 1% konsentrasjonen ga en "knockdown" hastighet på 48%. 0,1% spinosad/sjampo-formuleringen var også et effektivt lusdrepende middel, som ga nesten 100% dødelighet etter 24 timer.

Claims (24)

1. Lusdrepende sjampo for å kontrollere lus hos et menneske, karakterisert ved at den omfatter: a) fra 0,1% til 30 vekt-% av et spinosyn, eller et fysiologisk akseptabelt N-dimetylderivat eller salt derav; b) fra 5% til 30% av et syntetisk overflateaktivt middel; c) fra 1 til 7 vekt-% av et amid; og d) vann.

2. Sjampo ifølge krav 1, der spinosynet eller et fysiologisk akseptabelt N-dimetylderivat eller salt derav er et spinosad.

3. Sjampo ifølge krav 1 eller 2, der det syntetiske overflateaktive midlet er anionisk, amfotært, zwitterionisk eller ikke-ionisk, eller en blanding derav.

4. Sjampo ifølge et hvilket som helst av kravene 1-3, der amidet er kokosnøtt-monoetanolamid eller kokosnøttdietanolamid eller en blanding derav.

5. Sjampo ifølge et hvilket som helst av kravene 1-4, som i tillegg omfatter fra 0,1 til 10 vekt-% av et ikke-flyktig silikonmateriale.

6. Sjampo ifølge krav 5, der den ikke-flyktige silikonen er en polyalkylsiloksan, polyalkylarylsiloksan eller polyetersiloksankopolymer, eller en blanding derav.

7. Sjampo ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, som i tillegg omfatter et suspensjonsmiddel valgt fra gruppen bestående av krystallinske amfifiliske materialer med nålelignende eller platestrukturer, polymere materialer, leirer og kondenserte metalloksider, eller en blanding derav.

8. Sjampo ifølge krav 7, der suspensjonsmidlet er et krystallinsk amfifilisk materiale valgt fra gruppen bestående av langkjedede C16-C22 acylderivater og langkjedede C16-C22 alkanolamider av fettsyrer, eller en blanding derav.

9. Sjampo ifølge krav 8, der suspensjonsmidlet er et etylenglykoldistearat.

10. Sjampo ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, der mengden av et spinosin, eller N-dimetylderivat eller salt derav, er fra 1-10 vekt-%.

11. Lusdrepende hårbalsamformulering for å kontrollere lus hos et menneske, karakterisert ved at den omfatter som en aktiv ingrediens, fra 0,1-30 vekt-% av et spinosyn, eller et fysiologisk akseptabelt N-dimetylderivat eller salt derav, og balsam og vann.

12. Balsamformulering ifølge krav 11, der den aktive ingrediensen er fra 1-10 vekt-% av spinosad.

13. Balsamformulering ifølge krav 11 eller 12, der balsamen er en langkjedet kvaternær ammoniumforbindelse forenet med et lipidmateriale.

14. Balsamformulering ifølge krav 13, der lipidmaterialet er tilstede ved fra 0,5-3 vekt-% av formuleringen.

15. Balsamformulering ifølge et hvilket som helst av kravene 11-14, som videre omfatter et overflateaktivt middel.

16. Balsamformulering ifølge krav 15, der det overflateaktive midlet er tilstede i fra 0,05-5 vekt-% av formuleringen.

17. Anti-luslotion for å kontrollere lus hos et menneske, karakterisert ved at den omfatter et spinosin, eller et fysiologisk akseptabelt N-dimetylderivat eller salt derav, en balsam og et flytende bindemiddel.

18. Lotion ifølge krav 17, der spinosinet er tilstede i fra 0,1-30 vekt-% av lotionen.

19. Lotion ifølge krav 18, der spinosinet er spinosad og tilstede i et nivå på fra 1-10 vekt-% av lotionen.

20. Lotion ifølge krav 18, der det flytende bindemidlet er vann.

21. Lotion ifølge krav 18, der det flytende bindemidlet er en monohydrogenalkohol.

22. Lotion ifølge krav 18, der balsammidlet er et kvaternært ammoniumsalt.

23. Anvendelse av et spinosin, eller et fysiologisk akseptabelt N-dimetylderivat eller salt derav, for fremstilling av et humant hårpleiemedikament og fira sjampo, balsam eller lotion for å kontrollere lus hos et menneske.

24. Anvendelse ifølge krav 23, der nevnte spinosin, eller fysiologisk akseptable N-dimetylderivat eller salt derav, er spinosad.