NO329194B1 - Anvendelse av dexmedetomidin til sedering av en kritisk syk pasient som gis intensivbehandling, hvori pasienten forblir vekkbar og orientert - Google Patents

Abstract

Foreliggende oppfinnelse omhandler en fremgangsmåte til å sedere en pasient mens denne er på en intensivavdeling (intensive care unit; ICU). Fremgangsmåten omfatter å administrere dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav til en pasient med behov for dette i en tilstrekkelig tidsperiode. Videre omhandler den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte til å sedere en pasient på intensivavdelingen ved å administrere dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, hvori dexmedetomidin er i det vesentlig det ene aktive agenset eller det ene aktive agenset.

Description

Foreliggende oppfinnelse omhandler anvendelsen av dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav til sedering på en intensivavdeling. I tillegg til den aktuelle sederingen av en pasient på intensivavdelingen, inkluderer ordet sedering i intensivavdelingssammenhengen også behandlingen av tilstander som påvirker pasientvelbehag, så som smerte og engstelse. Ordet intensivavdeling inkluderer også enhver sammenheng som tilveiebringer intensiv omsorg.

I henhold til dette omhandler den foreliggende oppfinnelsen anvendelse av dexmedetomidin til sedering av en kritisk syk pasient som gis intensivbehandling, hvori pasienten forblir vekkbar og orientert. Spesielt omhandler den foreliggende oppfinnelsen en anvendelse som angitt over, der dexmedetomidin i det vesentlige er det ene aktive agenset eller er det ene aktive agenset anvendt i følge oppfinnelsen.

Pasienter som friskner til fra en episode med kritisk sykdom har rapportert faktorer som de fant mest bekymringsfulle under sitt intensivavdelingsopphold (Gibbons, C.R., et al., Clin. Intensive Care 4 (1993) 222-225). De mest overensstemmende lite hyggelige minnene er engstelse, smerte, tretthet, svakhet, tørst, nærværet av ulike katetre og mindre prosedyrer så som fysioterapi. Hjelpen med sedering på intensivavdeling er for å sikre at pasienten er komfortabel, avslappet og tolererer ukomfortable prosedyrer så som plassering av "iv-lines" eller andre katetre, men fremdeles er mulig å vekke opp.

For tiden er det ikke noe universelt akseptert sederingsregime for kritisk syke pasienter. Følgelig mottar disse pasientene flere forskjellige medikamenter under sitt opphold på en intensivavdeling, og ofte mottar de de ulike medikamentene samtidig. Agensene som vanligvis benyttes blir gitt for å oppnå pasientvelbehag. Ulike medikamenter blir administrert for å gi en beroligende effekt (benzodiazepiner), amnesi (benzodiazepiner), smertelindring (opioider), antidepressjon (antidepressiva/benzodiazepiner), muskelavslapning, søvn (barbiturater, benzodiazepiner, propofol) og anestesi (propofol, barbiturater, flyktige anestesimidler) for lite hyggelige prosedyrer. Disse agensene blir samlet kalt sedativer i sammenheng med sedering på intensivavdeling, selv om sedering også inkluderer behandlingen av tilstander som påvirker en pasients velbehag, så som smerte og engstelse, og mange av medikamentene nevnt over er ikke ansett som sedativer bortsett fra i sammenheng med sedering på en intensivavdeling.

De nåværende tilgjengelige sedative agensene er assosiert med slike uønskede effekter som forlenget sedering eller oversedering (propofol og spesielt dårlige metaboliserere av midazolam), forlenget avvenning (midazolam), respiratorisk depressjon (benzodiazepiner, propofol og opioider), hypotensjon (propofol bolusdosering), bradykardi, tarmslyng eller redusert gastrointestinal motilitet (opioider), immunsuppressjon (flyktige anestesimidler og nitrogenholdig oksid), nyrefunksjonsforringelse, levertoksisitet (barbiturater), toleranse (midazolam, propofol), hyperlipidemi (propofol), økte infeksjoner (propofol), mangel på orienteringsevne og samarbeidsvilje (midazolam, opioider og propofol) og mulig misbruk (midazolam, opioider og propofol).

I tillegg til de uønskede effektene for hvert individuelle sederende agens, kan kombinasjonen av disse agensene (polyfarmasi) føre til uønskede effekter. F.eks. kan agensene virke synergistisk, noe som ikke kan forutsies, toksisiteten til agensene kan være additive; og farmakokinetikken til hvert agens kan bli endret på en uforutsigbar måte. I tillegg øker muligheten for allergiske reaksjoner ved anvendelsen av mer enn ett agens. Videre kan disse uønskede effektene føre til nødvendigheten av anvendelsen av ytterligere agens for å behandle de uønskede effektene, og de ytterligere agensene kan i seg selv ha uønskede effekter.

Det foretrukne nivået av sedering for kritisk syke pasienter har endret seg vesentlig i de senere år. I dag foretrekker de fleste legene på intensivavdelingen at pasientene sover men lett kan vekkes, og nivået av sedering er nå avpasset mot pasientens individuelle behov. Muskelavslappere blir sjelden benyttet under intensivbehandling. Ettersom kardiovaskulær stabilitet også er ønsket i denne ofte høyrisikopasientpopulasjonen, er hemodynamiske aktive agens ofte nødvendig for adekvat hemodynamisk kontroll til tross for tilstrekkelig sedering.

a,2-adrenoseptoragonister blir evaluert i generell anestesipraksis som følge av deres sympatolytiske, sedative, bedøvende og hemodynamiske stabiliserende effekt. Tryba et al. diskuterte nyttigheten av 01,2-agonister i situasjoner der pasienter med tilbaketrekkingssymptomer blir behandlet på intensivavdelingen (Tryba et al., Drugs 45 (3) (1993), 338-352). Den eneste a2-agonisten som ble nevnt var klonidin, som ble benyttet sammen med opioider, benzodiazepiner, ketamin og neuroleptika. Tryba et al. antydet at klonidin kan være nyttig for intensivavdelingspasienter med tilbaketrekningssymptomer, men Tryba et al. nevnte bare kort anvendelsen av klonidin til sedering på intensivavdeling. Videre nevnte Tryba et al. bare klonidin som et supplement til andre sedativer for intensivavdelingssedering.

Som angitt i Tryba et al., har klonidin sine begrensninger i å sedere kritisk syke pasienter, hovedsakelig på grunn av dets uforutsigbare hemodynamiske effekter, dvs. bradykardi og hypotensjon, slik at den må titreres for hver enkelt pasient. Langtidsbehandling av kritisk syke pasienter med klonidin har blitt rapportert å være assosiert med slike tilbakeslagseffekter som takykardi og hypertensjon.

a,2-agonister blir ikke i dag benyttet i seg selv til sedering på intensivavdeling. Videre blir a2-agonister ikke generelt benyttet til sedering på intensivavdelinger selv sammen med andre sedative agens. Bare klonidin har blitt evaluert for anvendelse til sedering på intensivavdeling, og da bare sammen med opioider, benzodiazepiner, ketaminer og nevroleptika. Videre er administrering av klonidin

som i det vesentlige det ene aktive agenset eller som det aktive agenset til en pasient på intensivavdelingen for å oppnå sedering, ikke blitt beskrevet så vidt søkeren kjenner til.

Et ideelt sedativt agens for en kritisk syk pasient bør tilveiebringe sedering ved doser som er lette å bestemme, med rask mulighet til oppvekking, sammen med hemodynamisk stabiliserende effekter. Videre bør den være beroligende og smertestillende, og bør hindre kvalme, oppkast og skjelvinger. Den bør ikke føre til respiratorisk depresjon. Fortrinnsvis bør et ideelt sedativt agens bli benyttet i seg selv til sedering på intensivavdeling for å unngå farene ved polyfarmasi.

Dexmedetomidin eller (+)-(S)-4-[l-(2,3-dimetylfenyl)etyl]-lH-imidazol, har den følgende formelen:

Dexmedetomidin er beskrevet i US patent 4 910 214 som en ot2-reseptoragonist for generell sedering/smertelindring og behandlingen av hypertensjon eller angst. US patent nr. 5 344 840 og 5 091 402 diskuterer dexmedetomidin i henholdsvis perioperativ og epidural anvendelse. US patent nr. 5 304 569 diskuterer anvendelsen av dexmedetomidin i glaukom. US patent nr. 5 712 301 diskuterer anvendelsen av dexmedetomidin for å hindre nevrodegenerering forårsaket av etanolforbruk.

Medetomidin som er den rasemiske blandingen av dexmedetomidin og levomedetomidin, er kjent som en selektiv og kraftig 012-agonist, og har blitt beskrevet i US patent nr. 4 544 664 som et antihypersensitivt agens, og i US patent nr. 4 670 455 som et veterinærsedativt-smertestillende agens.

I US patent nr. 4 544 664 og4910214 blir parenterale, intravenøse og orale administrasjonsruter diskutert. US patent nr. 4 670 455 beskriver intramuskulær og intravenøs administrering. US patent nr. 5 124 157 og 5 217 718 beskriver en fremgangsmåte og anordning for å administrere dexmedetomidin gjennom huden. US patent nr. 5 712 301 fastslår at dexmedetomidin kan bli administrert transmukosalt.

US patentene diskutert heri er spesifikt inkorporert ved referanse i sin helhet.

Det har uventet blitt funnet at dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav er et ideelt sedativt agens å administrere til en pasient på en intensivavdeling for å oppnå pasientvelbehag, spesielt ved sedering av en kritisks syk pasient som gis intensivbehandling, og hvori pasienten forblir vekkbar og orientert. I samsvar med dette er en hensikt ved den foreliggende oppfinnelsen å tilveiebringe en anvendelse av dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav for fremstilling av et medikament for den angitte indikasjon.

Det bør bemerkes at det å sedere en pasient på en intensivavdeling omfatter alle de potensielle intensivavdelingsanvendelsene av dexmedetomidin og et farmasøytisk akseptabelt salt derav, inkludert alle potensielle anvendelser som kan avledes fra deres aktivitet som a.2-agonister, f.eks. deres anvendelse som hypotensive agens, beroligende midler, smertestillende midler, sedativer og lignende. Det bør også bemerkes at ordet intensivavdeling omfatter enhver sammenheng som tilveiebringer intensiv omsorg.

Ytterligere hensikter og fordeler ved oppfinnelsen vil bli satt frem delvis i beskrivelsen som følger, og delvis vil den være åpenbar fra beskrivelsen eller kan læres ved å praktisere oppfinnelsen. Hensiktene og fordelene ved den foreliggende oppfinnelsen vil være åpenbare og oppnås ved hjelp av elementene og kombinasjoner i henhold til de vedlagte kravene.

I ett aspekt omhandler oppfinnelsen Anvendelse av dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav for fremstilling av et medikament for sedering av en kritisks syk pasient som gis intensivbehandling, og hvori pasienten forblir vekkbar og orientert. Anvendelsen bygger på forutsetningen ved oppdagelsen av at det i det vesentlige bare er dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav som må administreres til en pasient på intensivavdelingen for å oppnå sedering og pasientberoligelse. Ingen ytterligere sedative agens kreves.

I følge et foretrukket aspekt i følge oppfinnelsen anvendes dexomedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav for fremstilling av et medikament hvorved det ved administrering til en pasient oppnås en plasmakonsentrasjon på 0,1-2 ng/ml.

Dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav kan i følge et foretrukket aspekt ved den foreliggende anvendelse administreres intravenøst.

I følge enda et aspekt ved den foreliggende anvendelse administreres en lastedose og en opprettholdelse av dexmedetomidin, fortrinnsvis til et menneske, mer foretrukket hvori lastedosen av dexmedetomidin er 0,2-2 u.g/kg, og enda mer foretrukket, hvori administrering av nevnte lastedose skjer i omkring 10 min.

I enda en mer foretrukket anvendelse inneholder nevnte lastedose 1 u.g/kg dexmedetomidin.

I følge et annet foretrukket aspekt ved den foreliggende anvendelse er opprettholdelsesdosen av dexmedetomidin er 0,1-2,0 u.g/kg/t, fortrinnsvis 0,2-0,7 ug/kg/t, mer foretrukket 0,4-0,7 u.g/kg/t. Fig. 1 viser Ramsey skalaen som ble utviklet for vurderingen av sedering i forsøkspersoner. I dette systemet er nivået av våkenhet vurdert på en skala fra 1-6 (Ramsey sedasjonskåring) basert på progressivt tap av respons på stimuli som varierer fra hørsel til svært smertefull stimuli. Fig. 2 viser doseringsperioden fra fase III dexmedetomidinstudie beskrevet i eksempel 3, tilfelle nr. 13. Den stiplede linjen viser Ramsey sedasjonskåring fluktueringer, og den hele linjen viser dexmedetomidindosejusteringer.

Søkerne har overraskende oppdaget at dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav er et ideelt agens å administrere til en pasient på en intensivavdeling for å oppnå sedering og pasientvelbehag. Spesielt har det blitt funnet at dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav kan være i det vesentlige det ene aktive agenset eller det ene aktive agenset som blir administrert til en pasient på intensivavdelingen for å sedere pasienten.

Anvendelsen for å sedere en pasient på intensivavdelingen omfatter alle de mulige intensivavdelingsanvendelsene av dexmedetomidin og et farmasøytisk akseptabelt salt derav, inkludert alle potensielle anvendelser som avleder fra deres aktivitet som a.2-agonister, f.eks. deres anvendelse som hypotensive agens, beroligende midler, smertestillende midler, sedativer og lignende.

Ordet intensivavdeling omfatter enhver sammenheng som tilveiebringer intensiv omsorg. Ordet pasient er ment å inkludere både menneske- og dyrepasienter. Fortrinnsvis er dyrepasienten et pattedyr, spesielt en hund, en katt, en hest eller en ku.

Kvaliteten på sederingen på intensivavdelingen som oppnås ved å administrere dexmedetomidin er unik. Pasienter sedert med dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav er vekkbare og orienterte, som gjør behandlingen av pasienten lettere. Pasientene kan bli vekket og de er i stand til å respondere på spørsmål. De er bevisste, men ikke engstelige, og tolererer en endotrakealtube godt. Skulle et dypere nivå med sedering eller mer sedering bli krevet eller ønsket, vil en økning i dexmedetomidindosen sakte overføre pasienten til et dypere nivå av sedering. Dexmedetomidin har ikke skadelige effekter assosiert med andre sedative agens, så som respiratorisk depresjon, kvalme, forlenget sedering, tarmslyng eller redusert gastrointestinal motilitet eller immunsuppressjon. Mangel på respiratorisk depresjon bør tillate at dexmedetomidin blir anvendt også for ikke-ventilerte, kritisk syke pasienter som krever sedering, beroligende midler, smertestillende midler og hemodynamisk stabilitet, og som fremdeles må forbli orienterte og lette å vekke. T tillegg er det vannløselig og øker derved ikke lipidlast (load) i pasienter som er sedert i lengre tidsperioder. En forutsigbar farmakologisk respons kan oppnås ved å administrere dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav til en pasient på en intensivavdeling.

Dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav kan administreres peroralt, transmukosalt, transdermalt, intravenøst eller intramuskulært. En person med kunnskaper i faget vil gjenkjenne dosene og doseringsformene som er passende for fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelsen. Den nøyaktige mengden med medikament som blir administrert i henhold til den foreliggende oppfinnelsen er avhengige av flere faktorer, så som den generelle tilstanden til pasienten, tilstanden som skal bli behandlet, den ønskede varigheten av anvendelse, administreringsvei, type pattedyr osv. Doseområdet for dexmedetomidin kan bli beskrevet som målplasmakonsentrasjoner. Plasmakonsentrasjonsområdet som antas å tilveiebringe sedering i pasientpopulasjonen på en intensivavdeling varierer mellom 0,1-2 ng/ml, avhengig av det ønskede nivået for sedering og den generelle tilstanden til pasienten. Disse plasmakonsentrasjonene kan oppnås ved intravenøs administrering ved å anvende en bolusdose og opprettholde den ved en fast opprettholdelsesinfusjon. F.eks. er doseområdet for bolusen for å oppnå det allerede nevnte plasmakonsentrasjonsområdet i et menneske omkring 0,2-2 u.g/kg, fortrinnsvis omkring 0,5-2 ug/kg, mer fortrinnsvis 1,0 u.g/kg, som skal administreres i omkring 10 min. eller saktere, etterfulgt av en opprettholdelsesdose på omkring 0,1-2,0 u.g/kg/t, fortrinnsvis omkring 0,2-0,7 u.g/kg/t, mer fortrinnsvis omkring 0,4-0,7 ug/kg/t. Tidsperioden for å administrere deksdemetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav avhenger av den ønskede anvendelses-varigheten.

Den kjemiske formen for dexmedetomidin kan være den frie basen eller et syreaddisjonssalt. Slike syreaddisjonssalter kan bli dannet f.eks. med uorganiske syrer, så som saltsyre, hydrobromsyre, svovelsyre, salpetersyre, fosforsyre og lignende, og organiske syrer så som eddiksyre, propionsyre, glykolsyre, pyruvatsyre, pyrodruesyre, oksalsyre, eplesyre, malonsyre, ravsyre, maleinsyre, fumarsyre, vinsyre, sitronsyre, benzosyre, kanelsyre, mandelsyre, metansulfosyre, etansulfosyre, p-toluensulfosyre, salisylsyre og lignende.

Oppfinnelsen vil videre bli tydeliggjort ved det følgende eksempel, som er ment kun å være en eksemplifisering av oppfinnelsen.

Eksempel 1

Kraften, sikkerheten og titrerbarheten til dexmedetomidin i postoperativ koronar arterie bypass transplantasjonspasienter (CABG) som krever sedering på intensivavdelingen ble studert. Pasientene ble intubert i 8-24 timer. Alle pasientene fikk dexmedetomidin innen 1 time etter ankomst på intensivavdelingen, og dexmeditimidinfusjon ble opprettholdt i 6 timer etter ekstubering. Dexmedetomidin ble benyttet i form av et HC1 salt (100 ug/ml, base) i 0,9 % natriumkloridløsning, og det ble administrert som en totrinns infusjon (en lastedose etterfulgt av en opprettholdelsesinfusjon) ved å benytte standard sprøytepumpe og iv administreringssett. 12 pasienter ble valgt og delt i to grupper. De første 6 pasientene fikk administrert en lastedose på 6 u.g/kg/t med dexmedetomidin over en 10 min. periode etterfulgt av en opprettholdelsesinfusjon på 0,2 ug/kg/t. Den andre gruppen på 6 pasienter ble initialt administrert med en lastedose på 6,0 u.g/kg/t av dexmedetomidin over en 10 min. periode, etterfulgt av en opprettholdelsesinfusjon på 0,4 u.g/kg/t. Infusjonshastigheten i begge grupper ble opprettholdt mellom et område på 0,2-0,7 u.g/kg/t. Etter at de kliniske effektene på sedering ble åpenbare (omkring innen 15-30 min.) kunne opprettholdelseshastigheten for infusjon bli justert i inkrementer på 0,1 |ig/kg/t eller høyere for å oppnå og opprettholde et Ramsey sedasjonskåring nivå på 3 eller mer (se fig. 1).

Vitale tegn, uønskede hendelser og sedasjonspoeng, ble registrert under studiet. Pasientene mottok ikke noen av de følgende medikamentene under administreringen av dexmedetomidin: sederende agens, nevromuskulære blokkerende agens bortsett fra innsetting av endotrakialtuben, og epidural eller spinal smertestillende/anestesiagens. To pasienter krevde morfin mot smerte. En pasient hadde to alvorlige uønskede hendelser: sirkulatorisk feil og myokardial infraksjon. Den myokordiale infraksjonen, som skyldtes ufullstendig revaskularisering, førte til døden 13 dager etter at studiemedikamentinfusjonen hadde opphørt. Den myokardiale infraksjonen hadde lite eller ingen temporal forbindelse til dexmedetomidin. Faktisk er ufullstendig revaskularisering ofte de vanligste uønskede effektene etter en CABG-operasjon, og fører noen ganger til døden.

Under administreringen av dexmedetomidin ble blodtrykket og hjertehastighetsvariasjoner redusert, det betyr mer stabil og forutsigbar hemodynamikk uten behov for farmakologiske intervensjoner for enten å behandle høyt blodtrykk eller hjertefrekvens, f.eks. med beta-blokkere, eller for å øke sedering/beroligelse med benzodiazepiner eller propofol. Som konklusjon kan sies at pasientene var passende sedert, hemodynamisk stabile og forble enkle å vekke for kontroll av subjektivt velvære med kun ett farmasøytisk medikament, dexmeditomidin.

Eksemplet viser at dexmedetomidin er et ideelt agens for å sedetere pasienter på en intensivavdeling, og tilveiebringer en unik kvalitet på sedering og pasientvelbehag.

Eksempel 2

Et dobbeltblindt, randomisert placebokontrollert studie ble utført for å evaluere effekten, sikkerheten og titrerbarheten av dexmedetomidin i mekanisk ventilerte pasienter som krever sedering på intensivavdelingen. Studiet ble utført i postoperative CABG-pasienter som krever sedering på intensivavdelingen. 12 voksne postoperative CABG-pasienter som krevde mekanisk ventilering på intensivavdelingen, og som møtte studieseleksjonskriteriene, ble kvalifisert for deltagelse.

Seleksjonskriteriene var som følger. Pasientene krevde sedering for mekanisk ventilering minst åtte timer etter operasjon, etterfulgt av kontinuerlig sedering i 6 timer etter ekstubering. Pasientene skulle ikke ha vært intubert lenger enn 24 timer for å være evaluerbare for testen. Pasientene mottok bare morfin for å behandle smerte, og mottok ikke noen av de følgende medikamentene under studiemedikamentadministrering: sederende agens annet enn midazolam, nevromuskulære blokkerende agens bortsett fra innsetting av den endotrakiale tuben, epidural- eller spinalsmertestillende/anestesiagens.

Sikkerheten ble evaluert gjennom hele monitoreringen av uønskede effekter, hjertemonitorering, laboratorietester, vitale tegn, oksygenmetning og ledsagende medikamentering.

Tolv pasienter ble tilfeldig utvalgt for å motta enten dexmedetomidin eller placebo, med hjelpebehandling for sedering med midazolam som klinisk indikert. Pasienter randomisert til dexmedetomidin mottok en 10 min. lastingsdose på 6,0 ug/kg/t, etterfulgt av en initial opprettholdelsesinfusjon. Hastigheten på opprettholdelsesinfusjonen var 0,4 ug/kg/t. Opprettholdelseshastigheten for infusjon kunne bli titrert med inkrementer på 0,1 u.g/kg/t for å oppnå og opprettholde en Ramsey sedasjonskåring på 3 eller høyere. Området for opprettholdelsesinfusjonen skulle holdes mellom 0,2 og 0,7 u.g/kg/t. Dexmedetomidinadministrering skulle gis innen 1 time etter ankomst til intensivavdelingen, og ble opprettholdt inntil 6 timer etter ekstubering. Dexmedetomidin ble benyttet i form av et HC1 salt (100 u.g/ml, base) i 0,9 % natriumkloridløsning, og det ble administrert ved å benytte standard sprøytepumpe og iv administreringssett. Placeboen var 0,9 % natriumkloridløsning administrert på samme måte som dexmedetomidin.

De seks dexmedetomidinsederte pasientene forble adekvat sedert og krevde ikke midazolam. Motsatt krevde fem av de seks placebo-behamdlede pasientene

administreringen av midazolam for å oppnå tilstrekkelig (Ramsey sedasjonskåring > 3) nivåer av sedering (total gjennomsnittelig midazolam mg/kg/t + SEM = 0,018 + 0,005). Forskjellen mellom de to behandlingsgruppene i gjennomsnittelig total dose av mottatt midazolam under studiet var statistisk signifikant (p=0,010). Det totale nivået av sedering var sammenlignbart mellom de to gruppene, men

administreringen av dexmedetomidin resulterte i stabile Ramsey sedasjonskåring, karakterisert ved minimal variabilitet over tid, sammenlignet med intermitterende sedering (Ramsey sedasjonskåring > 3) og agitering (Ramsey sedasjonskåring på 1) blant placebo-behandlede pasienter.

Dexmedetomidin demonstrerte også smertestillende egenskaper i denne pasientpopulasjonen, målt ved den totale dosen av morfin administrert gjennom varigheten av studiet. En av seks dexmedetomidinbehandlede pasienter krevde morfinadministrering for å takle smerte, sammenlignet med 5 av de 6 placebobehandlede pasientene. Forskjellen mellom behandlingsgruppene i gjennomsnittelig total dose av morfin var statistisk signifikant (p=0,040).

Som konklusjon krevde pasienter behandlet med dexmedetomidin signifikant mindre midazolam for sedering, eller morfin for smerte, enn pasienter som mottok placebo. Sederingsnivåer for dexmedetomidinbehandlede pasienter var mer stabile enn de for placebobehandlede pasienter som mottok midazolam. Dexmedetomidin var sikker og godt tolerert, og produserte ingen kliniske åpenbare respirasjonsdepresjoner etter opphøringen av assistert ventilering.

Eksempel 3

To fase III dexmedetomidin multisenter kliniske utprøvninger (utprøvning 1 og

utprøvning 2) har blitt utført på sedering i en intensivavdeling i Europa og Canada. Hver utprøvning hadde to deler, dvs. en åpen (open-label) del (del I) og en dobbel-blind, randomisert placebokontrollert del (del II). Utprøvningene ble konstruert for å evaluere reduksjonen i krav til sedering på intensivavdeling (målt ved administrering av andre sedative/smertestillende agens) i pasienter som mottok dexmedetomidin. Anvendelsen av propofol og morfin for henholdsvis sedering og smertelindring, ble evaluert i en utprøvning (utprøvning 1), og midazolam og morfin i den andre utprøvningen (utprøving 2). Totalt 493 pasienter ble skrevet inn og behandlet i utprøvning 1, og 438 pasienter ble skrevet inn og behandlet i utprøvning 2.

I del I av utprøvningene skulle pasientene få administrert en 6,0 u.g/kg/t lastingsdose av dexmedetomidin over en 10 min. periode, etterfulgt av en initial opprettholdelsesinfusjon på 0,4 u.g/kg/t. Under del II av studiet ble pasientene tilfeldig utvalgt for å motta enten placebo (0,9 % natriumkloridløsning) eller dexmedetomidin. Dexmedetomidin ble benyttet som et HC1 salt (100 mg/ml, base) i 0,9 % natriumkloridløsning, og den ble administrert ved å benytte standard prøvepumpe og iv-administreringssett. Dexmedetomidindoseringsprotokollen var den samme som i del I av studiet. For begge deler av studiet, etter den initiale opprettholdelsesinfusjonen, kunne hastigheten på infusjon justeres i inkrementer på 0,1 jag/kg/t eller høyere. Infusjonshastigheten under intuberingen skulle opprettholdes i området fra 0,2-0,7 ug/kg/t for å oppnå og opprettholde Ramsey sedasjonskåring på 3 eller høyere. Etter ekstubering skulle infusjonshastigheten justeres for å oppnå en Ramsey Sedatopn Score på 2 eller høyere.

Under den 10 min. lange lastingsdosen skulle ytterligere medisinering unngås, men propofol (0,2 mg/kg bolus) i utprøvning 1, og midazolam (1 mg bolus) i utprøvning 2 kunne gis dersom dette var nødvendig. Under dexmedetomidininfusjon var hjelpemedikamentering begrenset til propofol (0,2 mg/kg iv boluser) i utprøvning 1, og midazolam (0,2 mg/kg IV boluser) i utprøvning 2 for sedering, og morfin for smerte (2 mg IV boluser). Etter ekstubering ble paracetamol tillatt mot smerte som klinisk indikert. Propofol og midazolam skulle kun gis etter å ha øket deksemetedomidininfusjonshastigheten. Dexmedetomidinadministrering i delene I og II skulle gis innen 1 time etter ankomst til intensivavdelingen, og skulle opprettholdes i 6 timer etter ekstubering til maksimum på 24 timers total studiemedikamentinfusjon. Pasientene ble observert og vurdert i ytterligere 24 timer etter opphøring av dexmedetomidin.

Konklusjonene fra utprøvningene 1 og 2 er som følger. Pasientene behandlet med dexmedetomidin krevde signifikant mindre propofol (utprøvning 1) eller midazolam (utprøvning 2) for sedering, eller morfin for smerte, enn pasienter som mottok placebo. Sederingsnivåene for dexmedetomidin-behandlede pasienter ble oppnådd raskere enn de for plcebobehandlede pasienter som mottok propofol eller midazolam. Dexmedetomidin var sikker å ble godt tolerert: uønskede hendelser og laboratorieendringer rapportert i disse studiene var som det som kan forventes i en postkirurgisk populasjon.

Under utprøvning l, del I, døde tre dexmedetomidin-behandlede pasienter, og under utprøvning 1, del II, døde tre dexmedetomidin-behandlede pasienter, og én

placebobehandlet pasient døde. Imidlertid ble ingen av de uønskede hendelsene som førte til død antatt å være relatert til dexmedetomidinadministrering. Ingen dødsfall fant sted blant dexmedetomidin-behandlede pasienter i del I og del II i utprøvning 2, men fem placebobehandlede pasienter døde. Dexmedetomidin førte til endringer i

systolisk blodtrykk, diastolisk blodtrykk og hjertefrekvens i overensstemmelse med den kjente farmakologiske effekten til a-agonister. Videre førte dexmedetomidin ikke til klinisk, åpenbar respiratorisk depresjon etter opphøring av assistert ventilasjon.

De følgende 16 tilfellene er fra den ovennevnte del II i utprøvning 1 og 2. Tilfellene indikerer at dexmedetomidin har smertestillende egenskaper og tilveiebringer effektiv sedering og beroligelse, samtidig som pasientene forblir orienterte og meddelsomme. 1. En 86 år gammel kvinnelig pasient gjennomgikk abdominal reseksjon som følge av en tumor i kolon. Kirurgi ble utført med et kortvarig smertelindrende medikament (remifentanil). Pasienten var ikke-røyker og hadde ingen hjertehistorie, bortsett fra forhøyet blodtrykk. Ved ankomst til intensivavdelingen krevde hun to doser hver av morfin og midazolam. Dexmedetomidin ble startet med en lastingsdose på 6 u.g/kg/t i 10 min., og ble opprettholdt i en hastighet på 0,4 (ag/kg/t i 30 min., etterfulgt av en gjennomsnittsdose på 0,5 |ig/kg/t. Pasientens Ramsey sedasjonskåring var 6 under den første timen, ble deretter redusert til 3 og senere til 2. Mens hun mottok dexmedetomidin krevde pasienten bare én dose med morfin før ekstubering. Ekstubering ble utført etter 6,5 timer og var begivenhetsløs. 2. En 66 år gammel mannlig pasient gjennomgikk lobektomi av høyre lunge. Pasienten var tidligere en storrøyker (3 pk. pr. dag), men hadde sluttet 10 år tidligere. Han hadde en historie med daglig alkoholinntak, alvorlig respiratorisk utilstrekkelighet og hjertefeil. Ved ankomst til intensivavdelingen ble han gitt en lastingsdose med dexmedetomidin på 6 ug/kg/t i 10 min., etterfulgt av en infusjon ved en hastighet på 0,2-0,7 u.g/kg/t (titrert til det ønskede nivå av sedering) i 12 timer. To timer etter start av infusjon viste pasienten hypotensjon (blodtrykk på 70/40 mm Hg), men dette løste seg opp etter krystalloid infusjon uten behovet for blodtrykksmedikamenter. Pasienten gjenvant spontan ventilering 6 timer etter operasjon, og ble ekstubert ved 6 timer og 15 min. Pasienten krevde ingen morfin eller andre smertestillende medikamenter i løpet av den 12 timer lange dexmedetomidininfusjonen. Han krevde morfin mot smerte etter at infusjonen ble avsluttet. 3. En 68 år gammel mannlig pasient ble gitt adgang til intensivavdelingen etter å ha gjennomgått koronar arterie bypass kirurgi for tre-åre (three-vessel) sykdom. Han hadde ikke-insulinavhengig diabetes mellitus, og en historie arteriell fibrillering og myokardial infraksjon. Han var en ikke-røyker som drakk et glass vin pr. dag. Dexmedetomidin ble administrert ved en lastingsdose på 6 u.g/kg/t i 10 min. etterfulgt av en opprettholdelsesdose på 0,2-0,3 u.g/kg/t. Pasienten krevde ikke midazolam eller morfin mens han mottok dexmedetomidin. Hans Ramsey sedasjonskåring var 6 under den første timen (grunnskåring, dvs. pasienten var fullstendig tubert etter operasjon), ble deretter redusert til 4 og nådde til slutt 3. En forbigående økning i blodtrykk fant sted 1 time inn i det postoperative forløpet. Pasienten ble ekspedert ved omkring 6 timer, og hans blodtrykk økte igjen etter at dexmedetomidininfusjonen ble avsluttet. 4. En 55 år gammel mannlig pasient med historie med alkoholforbruk gjennomgikk kirurgi for hode- og nakkekreft. En dexmedetomidininfusjon (0,5-0,7 (ag/kg/t) ble påbegynt når pasienten ankom intensivavdelingen. Han opprettholdt hemodynamisk stabilitet gjennom infusjonen, og viste ingen tilbakefallsymptomer. Han krevde bare 2 mg med morfin og 2 mg med midazolam umiddelbart etter ekstubering. 5. En 47 år gammel mannlig pasient hvis historie var høyt alkoholinntak, gjennomgikk fjerning av faryngeal tumor og rekonstruksjon med en jejunal lapp. Kirurgiprosedyren varte 10 timer, der pasienten mistet 3000 ml blod og krevde overføring av 6 enheter med blod. På intensivavdelingen ble dexmedetomidin administrert i en lastingsdose på 6 u.g/kg/t i 10 min., etterfulgt av opprettholdelsesdoser på 0,4 u.g/kg/t i 35 min., 0,6 fig/kg/t i 20 min. og deretter 0,7 u,g/kg/t under resten av infusjonen. Pasienten forble rolig og samarbeidsvilling mens han mottok dexmedetomidin, og hans Ramsey sedasjonskåring ble enkelt opprettholdt mellom 2 og 3. Han mottok en 2 mg dose med midazolam ved 46 min. og igjen ved 66 min. etter start på dexmedetomidininfusjonen. Vurdert i lys av operasjonen og pasientens historie med alkoholforbruk, var initiale postoperative morfinkrav relativt begrenset (24 mg). Likevel eskalerte morfindosen som ble krevet til 76 mg etter at infusjonen av dexmedetomidin ble avsluttet. 6. En 35 mannlig pasient hvis historie var festdrikking, led av bilateral lungekonvulsjon, flere brukkne ribben og et stort bekkenbrudd etter et trafikkuhell. Han hadde gjennomgått generell anestesi under en 6 timers operasjon for å reparere det brukkne bekkenet. Blodtapet var 400 ml, som krevde en 6 enheters blodtransfusjon med cellehjelp (saver). Pasienten mottok 70 mg med morfin intraoperativt. På intensivavdelingen ble dexmedetomidin administrert ved en lastingsdose på 6 u.g/kg/t i 10 min. Opprettholdelsesinfusjonen ble initiert ved en hastighet på 0,4 u.g/kg/t, og ble øket til 0,7 ug/kg/t under de første tre timene. Pasientens Ramsey sedasjonskåring ble opprettholdt ved omkring 4. Han var rolig, komfortabel og krevde ikke morfin eller eller midazolam. Pasienten var kvalifisert for ekstubering etter 6 timer. Imidlertid, ettersom dette fant sted klokken 2 om natten, ble det tatt en avgjørelse på å opprettholde mekanisk ventilering til påfølgende morgen. Dexmedetomidindosen varierte mellom 0,3 og 0,5 ug/kg/t i omkring 160 siste minuttene av infusjonen.

Pasienten var våken, alert og i stand til å kommunisere ved å skrive at han ønsket den endotrakiale tuben fjernet. Når den maksimale tillatte dosen med dexmedetomidin, pr. protokoll, ble nådd, og når pasienten ble agitert og insisterte på fjerningen av den endotrakiale tuben, ble doser med midazolam (totalt 16 mg) administrert. Til tross for agiteringen forble pasienten fri for smerte og krevde ikke morfin mens han var på dexmedetomidin. Etter ekstubering og avslutning av dexmedetomidininfusjonen krevde pasienten 4 mg med morfin før han ble utskrevet fra intensivavdelingen, og nesten 50 mg med morfin de første få timene etter at han returnerte til sengestuen. Dette behovet for mer smertestillende ble vurdert som en fysiologisk respons for smerte, heller enn en tilbakeslagseffekt. 7. En 60 år gammel mannlig alkoholiker (35 enheter pr. uke med fettendringer på leverultralyd) gjennomgikk represjon av abdominal aortaaneurisme. Han hadde en 40 år lang historie med røyking, hypertensjon, angina pectoris og lungefibrose. Operasjonen var teknisk vanskelig og tok tre timer. Blodtapet var 3100 ml og 6 enheter med blod ble overført. Morfin (30 mg) ble administrert intraoperativt. Pasienten var hemodynamisk stabil ved ankomst til intensivavdelingen. Dexmedetomidin ble startet med en lastingsdose på 6 u.g/kg/t i 10 min., etterfulgt av en opprettholdelsesdose på 0,4 u.g/kg/t, titrert til 0,7 u.g/kg/t ved den andre timen. Ramsey sedasjonskåring ble opprettholdt ved omkring 4. Morfinkrav fluktuerte markert under pasientens 6 timer på intensivavdelingen.

Pasienten var våken, orientert og i stand til å kommunisere at han opplevde signifikant smerte. Ved omkring 7 timer, med dexmedetomidindosen på 0,5 u.g/kg/t, ble det fastslått at hele transplantasjonen holdt på å falle av og at bunnen desintegrerte og fjernet seg fra posterior abdominal vegg. Morfinkravene fortsatte å eskalere som følge av den pågående blødningen. Anvendelsen av høyere infusjonshastigheter av dexmedetomidin ble begrenset av nærværet av hemodynamisk ustabilitet som en konsekvens av blødningen. Pasienten ble deretter returnert til ny operasjon. Tidsriktig kirurgisk inngrep ble forenklet ved pasientens evne til å kommunisere den smerten han kjente mens han mottok dexmedetomidin. 8. En pasient gjennomgikk rektal fjerning og kolostomiplassering. Propofol benyttet for induksjon av anestesi, og oksygen/nitrogenholdig oksid/isofluran for opprettholdelse. I tillegg ble remifentanil startet rett etter induksjon og opprettholdt inntil etter at pasienten hadde kommet på intensivavdelingen. En propofol infusjon (70 mg) ble også administrert mens pasienten ble transportert til intensivavdelingen. Når pasienten nådde intensivavdelingen var han våken men agitert og rastløs med Ramsey sedasjonskåring på 1. Propofol og remifentanil ble stoppet få min. etter pasientens ankomst. Repeterte bolusdoser med propofol 10 mg var krevet for å klare pasientens opphisselse. En dexmedetomidin lastingsdose (0,4 u.g/kg/t) ble administrert med propofol 20 mg ved omkring 25 min. etter ankomst til intensivavdelingen, og ble etterfulgt av infusjon med dexmedetomidin 0,7 jag/kg/t og propofol 4 mg/kg/t. Repeterte doser med morfin 2 mg var påkrevet under de første 20 min. av dexmedetomidininfusjon. Pasientens Ramsey sedasjonskåring økte kontinuerlig inntil pasienten var oversedert med en skåring på 6. Omkring 2 timer etter ankomst til intensivavdelingen ble propofolinfusjonene redusert til 2 mg/kg/t og deretter til 1 mg/kg/t. Ved 3 timer ble propofol avsluttet og dexmedetomidininfusjonen ble satt til 0,2 u.g/kg/t. Ingen ytterligere propofol eller morfin var krevet.

Dette tilfellet illustrerer viktigheten av å administrere dexmedetomidin før de smertestillende midlene som administreres før intensivavdelingen har mistet sin effekt. Dette er spesielt viktig når et agens med en svært kort halveringstid, så som remifentanil, blir benyttet. Erfaring spesielt med intraoperativ remifentanil har vist at som følge av den svært raske forskyvning kjennes postoperativ smerte tydelig, og øker derved kravene for postoperativ smertelindring. 9. En 60 år gammel mann med nyrekarsinom gjennomgikk en ukomplisert tre timers radikal nefrektomi. Han hadde ingen signifikant tidligere sykdomshistorie. Under operasjonen mottok han balansert anestesi. Postoperativt var pasienten komfortabel, erfarte ingen respiratoriske problemer og ble utskrevet fra intensivavdelingen dagen etter. Mens han mottok dexmedetomidin hadde han Ramsey sedasjonskåring på 3. Han hadde ingen store gassutvekslingsproblemer, og PaCC*2 var stabilt under mekanisk ventilering, assisterte spontan pusting, ekstubering og spontan pusting. Hans pustemønster var i det vesentlige uendret i den umiddelbare postoperative perioden, mens han var på assistert spontan pusting og etter ekstubering. Denne pasientens erfaring eksemplifiserer fraværet av en respiratorisk depressiv effekt med dekstmedetomidin. 10. En 58 år gammel kvinnelig pasient ble satt opp for dobbel krans-bypass kirurgi. Hennes pasienthistorie viste høyt blodtrykk, angina pectoris og type TI diabetes. Intraoperativt mottok hun sufentanil, midazolam, pankuronium og propofol. Hun ankom intensivavdelingen 19:20 om ettermiddagen (7:20 pm) og mottok en bolus med 1 ug/kg med dexmedetomidin over 10 min., etterfulgt av en infusjon på 0,4-0,7 |ig/kg/t. Ekstubering fant sted 07:50 neste morgen (7:50 am) og dexmedetomidin ble opprettholdt inntil 13:40 om ettermiddagen (1:40 pm). Hun hadde et begivenhetsløst postoperativt forløp. Mens hun var på dexmedetomidin og intubert, hadde hun Ramsey sedasjonskåring på 4. Hun var rolig, lett å vekke og godt orientert. Hun var ikke redd for omgivelsene (lyder, personalet og monitoringsanordninger). Etter ekstubering ble dexmedetomidininfusjonen progressivt redusert til 0,3 u.g/kg/t og hennes Ramsey sedasjonskåring oscillerte mellom 2 og 3. Hun forble rolig, samarbeidsvillig og hadde ingen respiratorisk depresjon. Hun krevde ingen ytterligere sedativer og svært lite smertelindring under dexmedetomidininfusjonen. Etter at dexmedetomidininfusjonen ble stoppet ble hun rastløs, ukomfortabel og snakkesalig. Hennes bekymringsprofil var svært forskjellig med og uten medisinering. Når hun ble spurt hadde hun ikke noe hukommelsestap fra sitt intensivavdelingsopphold, men utviste heller ikke triste eller uhyggelige minner.

11. En 54 år gammel mannlig pasient undergikk firedobbelt krans bypass kirurgi. Han hadde en 35 år lang historie med overdrevet alkoholinntak, men hadde redusert sitt forbruk de seks siste ukene før kirurgi. Selv om alkoholikerpasienter vanligvis viser økt nivå av engstelse og rastløshet på intensivavdelingen, hadde

denne personen et utmerket postoperativt forløp mens han mottok dexmedetomidin. Han forble rolig og stille, og likevel godt orientert. Dexmedetomidininfusjonen ble opprettholdt mellom 0,3 og 0,7 u/kg/t, og ingen ytterligere sedativer var nødvendig. Han ble ekstubert den kvelden han var operert, men dexmedetomidininfusjonen ble

opprettholdt inntil neste morgen. Ved forespørsel indikerte han at han var ekstremt fornøyd med oppholdet på intensivavdelingen. 12. En 49 år gammel kvinnelig pasient undergikk aortaklafferstatning via en Ross prosedyre. Pasienten var ikke oppmerksom på sin hjertetilstand inntil uken før inngrepet, var ikke psykologisk forberedt, og viste høy grad av engstelse preoperativt. Ved ankomst på intensivavdelingen mottok hun dexmedetomidinbolus på 1 jag/kg over en 10 min. periode etterfulgt av dexmedetomidininfusjon mellom 0,2-0,5 u.g/kg/t. Hun ble ekstubert samme kveld som operasjonen, og dexmedetomidin ble opprettholdt til neste morgen. Under sitt postoperative forløp var pasienten rolig, hadde ingen frykt eller engstelse og var godt orientert selv om hun hadde noe hukommelsestap. Hun hadde utmerket utvikling og var svært komfortabel med sitt intensivavdelingsopphold. 13. Pasienten var en hypertensiv 51 år gammel mann med nyresten og en "stille" venstre nyre. Han var innlagt for nefrektomi. Samsykeligheter inkluderte åpent brokk, magesår og divertikkel, og leverfettmetamorfose. Bortsett fra disse unormalhetene var fysisk eksaminering innen normale grenser. Hans operative forløp og anestesiforløp var begivenhetsløse og han kom inn på intensivavdelingen med basislinje for Ramsey sedasjonsskåring på 4. Det ønskede nivå av sedering var svært lett å oppnå med små dosejusteringer av den infuserte dexmedetomidinen som vist i fig. 2. Pasienten kunne enkelt vekkes og var i stand til å kommunisere sine behov til pleiepersonalet. Til tross for nærværet av en endotrakeal tube forble han rolig og sovende når han var fri for eksterne stimuli. Pasienten ble ekstubert 6 timer etter han ankom intensivavdelingen. Til tross for regelmessige vurderinger av hans smerte, og muligheter til å be om ytterligere smertestillende, ba han bare om én enkelt dose (2 mg) med morfinsulfat 6 timer inn i studieperioden. Hans postoperative forløp var begivenhetsløst bortsett fra én episode med modrat hypotensjon 14 timer etter den initiale dexmedetomidinadministreringen, og nesten 3 timer etter avslutningen av dexmedetomidininfusjon. Pasienten responderte på krystalloidinfusjon, og episoden ble tilskrevet av legen som effektene av morfin, og muligens et mildt volumunderskudd. Etter studiet var pasientens eneste klage somatisk smerte på sårstedet. Når han ble intervjuet fremholdt pasienten at selv om nærværet av den endotrakeale tuben var ukomfortabelt, så ville han dersom han igjen skulle komme på intensivavdelingen, forespørre det samme sedativet som han hadde mottatt under sitt nåværende opphold. 14. En 42 år gammel mann som hadde gjennomgått kransarterie bypass kirurgi kom på intensivavdelingen med en Ramsey sedasjonskåring på 5 (sovende, treg respons på lettglabellær tapp eller høye hørselsstimuli). En lastedose med dexmedetomidin på 6 ug/kg/t ble administrert, etterfulgt av en opprettholdelsesinfusjon med en dose på 0,4 u.g/kg/t. Pasienten hadde en Ramsey sedasjonskåring på 6 (sovende, ingen respons) den første halve timen. Imidlertid ble infusjonen raskt og enkelt titrert for å oppnå og opprettholde en skåring på 2 (samarbeidsvilje, orientert, rolig) eller en score på 3 (pasienten responderte på kommandoer) gjennom det resterende av hans opphold på intensivavdelingen. Det ble ikke observert evidens på hemodynamisk ustabilitet, og ingen opiater var påkrevet. Pasienten ble ekstubert ved omkring 6 timer, og resten av intensivavdelingsoppholdet var begivenhetsløst. Han opplevde moderat smerte etter ekstubering og smerten ble enkelt kontrollert med en enkelt injeksjon av morfin 2 mg. 15. En 58 år gammel mann gjennomgikk klafferstatning for aortastenose. På intensivavdelingen mottok han en dexmedetomidininfusjon titrert for å oppnå en Ramsey sedasjonskåring på omkring 3. Han var orientert og samarbeidsvillig. På et tidspunkt ble infusjonshastigheten øket fordi pasienten begynte å føle smerte. Av betydning var at han var i stand til å kommunisere sitt behov for smertelindring, og dosetitrering førte raskt til gjenvinning av velvære. 16. Pasienten var en 62 år gammel mann, New York Heart Association klasse III med aorta tilbakestrømming, venstre ventrikkelhypertrofi og en dilatert oppadstigende aorta. Han hadde også arteriehypertensjon og anstrengelsesangina (kanadisk klasse II) med et normalt kransarteriogram. Hans preoperative medisinering var propranolol. Pasienten gjennomgikk normotermisk kardiopulmonær bypass med erstatning av aortaklaffen, og en Betal! prosedyre. Han ble avvendt begivenhetsløst fra pumpen etter 6 timersprosedyren, og ingen postoperativ inotropisk støtte. Forløpet på intensivavdelingen var begivenhetsløst. Den hemodynamiske profilen var glatt uten hypotensjon eller episoder med bradykardi. Selv om pasienten viste en økning i blodtrykk etter avslutning av dexmedetomidin, startet han undersøkelsen med etablert hypertensjon.

Tilfellene beskrevet over illustrerer fordelene ved dexmedetomidinsedering i kritisk syke pasienter. Passende sederte var pasientene orienterte, fysiologisk stabile og erfarte minimal smerte, ubehag eller engstelse. Det er nåværende praksis å stoppe sedative medikamenter under ventilatoravvenning og etter ekstubering for å unngå respiratorisk depresjon. Slik praksis er ikke nødvendig med dexmedetomidin. Videre øker dexmedetomidin pasientføyelighet med terapeutiske intervensjoner (f.eks. mobilisering eller brystfysioterapi) ved å fjerne frykt for smerte. Dette er en bemerkelsesverdig konstellasjon av effekter for en enkelt medisinering.

De med kunnskaper i faget vil erkjenne at mens spesifikke utforminger har blitt illustrert og beskrevet, kan ulike modifikasjoner og forandringer gjøres uten å fravike fra ideen og omfanget ved oppfinnelsen.

Andre utforminger av oppfinnelsen vil være åpenbare for personer med kunnskaper i faget fra vurdering av spesifiseringen og praktisering av oppfinnelsen beskrevet heri. Det er ment at spesifiseringen og eksempler vurderes som eksempler alene, der det virkelige omfanget og ideen ved oppfinnelsen blir indikert i de følgende kravene.

Claims (12)

1. Anvendelse av dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav for fremstilling av et medikament for anvendelse til sedering av en kritisk syk pasient som gis intensivbehandling, hvori pasienten forblir vekkbar og orientert.

2. Anvendelse som angitt i krav 1, hvori dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav er i det vesentlige det ene aktive agenset eller det aktive agenset.

3. Anvendelse som angitt i krav 1 eller 2, hvori dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav blir administrert i en mengde for å oppnå en plasmakonsentrasjon på 0,1-2 ng/ml.

4. Anvendelse som angitt i krav 3, hvori dexmedetomidin eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav blir administrert intravenøst.

5. Anvendelse som angitt i krav 4, hvori en lastedose og en opprettholdelse av dexmedetomidin blir administrert.

6. Anvendelse som angitt i krav 5, hvori lastedosen og opprettholdelsesdosen blir administrert til et menneske.

7. Anvendelse som angitt i krav 6, hvori lastedosen av dexmedetomidin er 0,2-2 Mg/kg.

8. Anvendelse som angitt i krav 7, hvori lastedosen blir administrert i omkring 10 min.

9. Anvendelse som angitt i krav 8, hvori lastedosen med dexmedetomidin er 1 Hg/kg.

10. Anvendelse som angitt i krav 6, hvori opprettholdelsesdosen av dexmedetomidin er 0,1-2,0 u.g/kg/t.

11. Anvendelse som angitt i krav 10, hvori opprettholdelsesdosen med dexmedetomidin er 0,2-0,7 u.g/kg/t.

12. Anvendelse som angitt i krav 11, hvori opprettholdelsesdosen av dexmedetomidin er 0,4-0,7 u.g/kg/t.