NO328814B1 - Anvendelse av en TNF-antagonist i fremstillingen av en farmasoytisk sammensetning for behandling og forebygging av endometriose, eller til forbedring av implantering og fertiliseringsraten. - Google Patents

Description

Tumornekrosefaktor antagonister blir anvendt i fremstillingen av farmasøytiske sammensetninger som kan bli administrert i terapeutisk effektive doser for å behandle og/eller hindre endometriose. Antagonistene i den foreliggende oppfinnelsen er typisk valgt blant ulike klasser av molekyler, men fortrinnsvis er det løselige TNF-reseptorer. Antagonistene er nyttige for regresjonen av endometriotiske skader og, dersom kombinert med andre aktive bestanddeler, for lindringen av relaterte sykdommer, som infertilitet.

Endometriose er en kvinnelig genital sykdom karakterisert ved nærværet av endometriekjertler og stroma på utsiden av den endometrielle hulen og uterus-muskulaturen. De anatomiske stedene som oftest er påvirket er ovariene, utrosakrale ligamenter, bekken peritoneum, rektalvaginal septum, cervix, vagina, eggledere og vulva. Generelt er det vanlig at endometriose filtrerer dypt fra rektalvaginal septum i det underliggende vevet og ikke er synlig på overflaten. Innimellom kan foci av endometriose oppdages på ekstraovarie steder, som i lunger, blærer, hud, plevra og lymfeknuter. Endometriotiske skader er progressive: de blir først sett som en tydelig vesikkel, som deretter blir rød og fortsetter mot sort, fibrotiske skader i løpet av en periode på få år (MacSween, 1993).

Endometriose blir vurdert som en benign sykdom, men endometriotiske skader blir noen ganger maligne. Som med andre typer av maligniteter skyldes utviklingen av endometrioseavledede neoplasmer sammenfallende hendelser som involverer endringer i vektfaktorer og/eller regulering av onkogener (Cheung, 1996).

Endometriose er blant de vanligste gynekologiske sykdommene, men alminnelig forekomst blant kvinner i fruktbar alder: denne sykdommen blir funnet i omkring 5-10 % av kvinner i fruktbar alder (Barbieri, 1988). Endometriotisk vev er fullstendig avhengig av østrogen for å opprettholde vekst, også på ektopiske steder. Som en konsekvens av dette er endometriose sjelden før puberteten og etter menopause, når kvinner har lite østrogen. Endometriose hormonell sensitivitet ligger under noen av de mer vanlige symptomene, som er bekkensmerte og dysmenoré.

Endometriose opprinner fra endometrieceller som har spredt seg fra uterus til andre lokaliseringer, der levende celler kan bli implantert og vokse. To mulig mekanismer har blitt foreslått for å forklare den initielle cellespredningen. Tilbakeholdt menstruasjon, et vanlig fenomen blant kvinner i syklus, gjør det mulig for endometriumavsondrede fragmenter å nå, gjennom menstruasjons-tilbakestrømsvæske, nærliggende strukturer i det genitale apparatet. Alternativt, for å forklare forekomstene av endometriose på steder forskjellig fra genitale strukturer, kan endometrieceller spres via livmorvener og ekstensjoner gjennom det lymfatiske systemet (hematogen eller lymfatisk spredning). Gynekologisk kirurgi kan også bidra til denne spredningen (MacSween, 1993).

Bortsett fra endometriecellespredning kan andre faktorer så som genetisk predisponering (Malinak et al., 1980), så vel som immunologiske endringer (Ho et al., 1997) bestemme kvinners følsomhet for endometriose. Siden endometrieceller vanligvis ses i peritonealvæske i alle kvinner ved menstruasjonstidspunktet, burde pattedyr har mekanismer, mest sannsynlig relatert til immunsystemet, for å unngå starten av endometriose. Generelt kan endometrieceller som unnslipper vertens immunrespons, og som har adekvat østrogen stimulering, profiterer for å danne store makroskopiske synlige skader. Endometriose er derfor vurdert som en dynamisk prosess der nye skader kontinuerlig blir dannet, mens eksisterende skader kan vokse eller bli ødelagt av vertens immunrespons.

Inflammasjonsreaksjonen som, normalt er assosiert med endometriose, endrer det peritoneale miljøet, siden det er et økt volum av peritonealvæske, og peritonealmakrofager er økt både i antall og i aktivitet. Derfor har monocytt/makrofagsystemet blitt foreslått å spille en nøkkelrolle i utviklingen av endometriose. Sekretoriske produkter av makrofager, inkludert RANTES (Hornung et al., 1997), interleukin-6 (Harada et al., 1997), interleukin-8 (Arici et al., 1996a), tumor nekrosefaktor-alfa (Overton et al., 1996), monocytt kjemotaktisk protein-1 (Arici et al., 1997) ble funnet i høyere konsentrasjon i peritonealvæsken hos kvinner som var påvirket av denne sykdommen. Immunologiske endringer har blitt vist i kvinner med endometriose, men det har ikke blitt vist hvorvidt disse hendelsene er ansvarlige for endometriose, eller er et resultat av inflammasjonen forårsaket av endometriose (Rana et al., 1996).

Kunnskapen om endometriose og dens relevans for andre sykdommer er fremdeles begrenset, selv på et diagnostisk nivå. Selv om endometriose er vurdert som en viktig årsak for infertilitet, er studier av patofysiologien av sykdommen motstridende og ikke definitive. Det er en dårlig korrelasjon mellom graden av smerte eller infertilitet og alvorligheten av sykdom siden de tidligere skadene er mer metabolsk aktive. Infertilitetsfrekvensen er høyere enn i den normale populasjonen, og studier i kaniner har vist at kirurgisk induksjon av endometriose fører til en reduksjon i fertilitet fra 75 % til 25 % (Hahn et al., 1986). Pasienter med bekkensmerter ble funnet å ha endometriose 71 % av gangene, mens 84 % av pasientene med bekkensmerte og infertilitet hadde endometriose diagnostisert (Koninckx et al., 1991). Generelt kan infertilitet bli funnet når endometriose er så utbredt at den ødelegger normalt vaginastruktur, mens graviditetsfrekvensene er normale når endometriose er minimal.

Endometriose kan påvirke fertilitet også på en annen måte. Hvite blodcelle-budbærere, som interleukin-6, interferon og tumornekrosefaktor, er alle øket, noe som på en skadelig måte påvirker oocytt-sperminteraksjon. Serumprøver oppnådd fra kvinner med endometriose ble funnet å være embryotoksiske i museembryomodeller, og å inhiberes spermmobilitet in vitro (Halme, 1991), en effekt som ble øket når rekombinant tumornekrosefaktor-alfa blir tilsatt (Eisermann, 1989). Disse studiene påpekte imidlertid ikke problemet med hvordan cytokiner påvirker progresjonen av endometriose, men viste kun effektene av slike molekyler på viabiliteten av kjønns- og embryoceller.

Hormonterapi og kirurgi er de to terapeutiske måtene som i dag blir benyttet for å behandle endometriose. Vanlig farmakologisk terapi for endometriose krever hormonundertrykking av produksjonen av østrogen slik at det fattige hormonmiljøet blokkerer veksten av ektopisk vev. Men hensyn til behandlingen av endometriose-relatert infertilitet er hormonterapi i pasienter med minimal sykdom ikke vist å være fordelaktig, mens andre studier viste en økning i graviditets-frekvens (Arici et al., 1996b).

Hormonterapier har inkludert høye doser av progesteron, kombinasjoner av østrogen og progesteron (ved å benytte høydose orale befruktningshemmende piller, eller OCP'er i et «pseudograviditets» -regime), Danazol (et androgent derivat av etisteron) og mer nylig GnRH-agonister. Disse hormonterapiene er effektive på bekkensmerte og induserer en objektiv regresjon av skader, men har flere ulemper. Østrogen kan stimulere og forårsake proliferasjon av endometriotisk vev siden det kan være ute av stand til å respondere på progesteron selv ved høye doser, slik at OPCer kan gi delvis lettelse til et begrenset antall med pasienter (Dawood, 1993). Agens med progesteron kan forårsake irregulære blødninger (50 %) sammen med depresjon, vektøkning og væskeretensjon. Danazol undertrykker endometriose og fremkaller ulike responser, inkludert reduksjonen av løselig tumornekrosefaktor alfa, interleukin-1 beta og CD8-nivåer i serum (Matalliotakis, 1997; Mori, 1990), inhibisjonen av de novo-steroidgenese og forskning av østradiol fra dens reseptor. Danazol kan bedre symptomer i omkring 66-100% av pasientene som lider av smerte, men kraftige gjentagelsesfrekvenser etter opptil 4 år er omkring 40-50%. Andre ulemper ved Danazol-terapi er vektøkning og androgene bieffekter, som kan forårsake at opp til 80 % av forlater denne terapien (Barbierei, 1988). GnRH-analoger er kraftigere og varer lengre enn nativ GnRH, som virker ved å fjerne de østrogene stimuliene for veksten av alle østrogensensitive vev. Bieffekter av GnRH-analoger er hovedsakelige sekundære til den inngående hypo-østrogenemien, som redusert bentetthet, og tilbakevendingsfrekvenser er opp til 50 % etter 5 år (Waller og Shaw, 1993). Avhengig av graden av sykdom kan kirurgisk intervensjon være konservativ, dersom fertilitet er ønskelig, eller den kan føre til fjerning av uterus, eggledere og eggstokker i tilfelle med alvorlig sykdom. I et hvert tilfelle fører selv begrenset kirurgisk behandling til en signifikant reduksjon i fertilitet. Graviditetsfrekvenser etter kirurgi varierer generelt mellom 35 % og 65 %, slik at pasientene behøver eggløsningsinduksjon og intrauterusinseminasjon for å oppnå normal fruktbarhetsevne (Koninckx og Martin, 1994). Kliniske rapporter viser at etter laparotomi og bortoperering av endometriose krever opp til 40 % av pasientene ny operasjon i løpet av 5 år. Selv etter en aggressiv kirurgisk intervensjon fortsetter tilbakevending av smerte etter endometriose å være et signifikant problem. Noen av grunnen for mislykketheten ved kirurgisk terapi kan være ufullstendig operasjon der skader enten ikke har blitt oppdaget, eller som har blitt oversett fullstendig. Mange skader er mikroskopiske og vil ikke være mulig å visualisere til tross for forstørrelsen som oppnås ved laparoskop. Derfor kan ikke kirurgi alene bli antatt å lege denne sykdommen (Revelli et al., 1995).

Siden så mange pasienter med endometriose lider av ulemper ved tradisjonelle terapier (inkludert hormonelle-ikke-likevektskonsekvenser, høye tilbakevendingsfrekvenser og infertilitet), er det derfor av interesse å tilveiebringe alternative behandlinger for endometriose. En mulig terapeutisk tilnærmingsmåte kan være representert ved anvendelsen av immunmodulerende molekyler som kan være i stand til å lindre både endometriotiske skader og immunologisk situasjon. En slik tilnærmingsmåte har blitt antatt å være mulig for behandlingen av generelle symptomer (Rana et al., 1996), men det er ingen eksperimentelle bevis som peker på hvilke cytokiner, blant de med endrede ekspresjonsnivåer etter endometriose, som kunne være et foretrukket mål for den terapeutiske intervensjonen.

Som tidligere nevnt er en av de mange makrofagsekretoriske produktene som er involvert i endometriotisk inflammasjonsreaksjon, tumornekrosefaktor (forkortet fra nå av som TNF). TNF, og så definert som Cachectin, er et pleiotropisk cytokin frigitt av aktiverte T-celler og makrofager. TNF er et medlem av interferon, interleukin og koloni-stimulerende faktor cytokinnettverket, som har en nøkkelrolle i signalsystemet med hensyn til patogenesen av mange infektiøse og inflammatoriske sykdommer, med å indusere et antall med proinflammatoriske endringer inkludert produksjon av andre cytokin og addesjonsmolekyl (Fiers, 1991).

For enkelthets skyld skal begrepet TNF kollektivt bety, i hele teksten i den foreliggende oppfinnelsen, både tumornekrosefaktor-alfa eller -beta fra dyr eller mennesker, sammen med naturlig forekommende alleler derav TNF-alfa (Pennica et al., 1984). TNF-beta, også betegnet som lymfotoksin har lignende aktiviteter, men blir fremstilt av andre celletyper (lymfocytter og naturlig drepeceller) som respons på antigene eller mitogene stimuli (Gray et al., 1984).

TNF blir uttrykt som et modent 17 kDa-protein som er aktiv som en trimer. Dette komplekse utøver sin biologiske aktivitet ved å aggregere sine celleoverflate-reseptorer, som medierer spesifikke effekter i ulike organer og vev. I endometrium er TNF-ekspedisjon sete- og menstruasjonssyklusavhengig (Hunt et al., 1992), og induserer apoptose i endometrium i forsøksdyr (Shalaby et al., 1989). Adheringen av endometrielle stromalceller til mesotelialceller ble signifikant øket ved for-behandling av mesotelialcellene med TNF (Zhang et al., 1993), noe som støtter ideen om at TNF kan bidra til initieringen og/eller utviklingen av endometriose.

TNF utøver sin aktivitet, som er krevet for den normale utviklingen og funksjonen av immunsystemet, ved å binde en familie av membranbundne reseptormolekyler inkludert p55 TNF-reseptor 1; definert i litteraturen som TNF-RI og p75 TNF-reseptor definert i litteraturen som TNF-RII (Bazzoni og Beutler, 1996). Dominansen av TNF-RI i å overføre TNF-signal er antydet ved evnen agonistiske antistoffer spesifikke for denne reseptoren har til å etterligne hoveddelen av TNF-induserte responser (Shalaby et al., 1990). Ved å binde til sine membranbundne reseptor trigger TNF-signalveien via cytoplasmiske mediatorer som TRÅDD og TRAP-1 (for TNF-RI) eller TRAF-1 og TRAF-2 (for TNF-RII), og fører til ulik cellerespons som T-celle proliferasjon, tumorcellelysering in vitro, dermal nekrose, insulinresistens, apoptose. Den ekstracellulære delen av begge TNF-reseptorene kan bli fjernet og disse løselige reseptorene bevarer evnen til å binde TNF, inaktivere TNF-aktivitet ved dannelse av høyaffinitetskomplekser og derved redusere bindingen av TNF til målcellemembranreseptorer (Nophar et al., 1990).

I endometrium er membranbundet de TNF-reseptornivåer påvirket av administreringen av østradiol og/eller progesteron, og resulterer i en midlertidig og celletype-spesifikk ekspresjon av TNF-RI i mus (Roby et al., 1996). Imidlertid gir dette studiet, som mange andre studier utført i ulike modeller relatert til endometriose, ikke noen hint om den virkelige in vivo-effekten av TNF og TNF-RI, verken membranbundet eller løselig, i utviklingen av endometriotiske foci, men kun en beskrivelse av de endometrioseassosierte immunologiske unormalhetene.

Foreliggende oppfinnelse er basert på antagelsen om at en TNF-antagonist er i stand til, ved å avsondre sirkulerende TNF, å blokkere progresjonen av endometriotiske skader. Denne antagelsen blir bekreftet av funnene rapportert i eksemplet, som viser at en TNF-antagonist signifikant reduserer størrelsen på endometriotisk-lignende foci i en rotteeksperimentell modell.

En hensikt med den foreliggende oppfinnelsen er anvendelse av en TNF-antagonist sammen med en farmasøytisk akseptabel bærer i fremstillingen av en farmasøytisk sammensetning for behandlingen av endometriose.

I den foreliggende oppfinnelsen kan administrering av TNF-antagonist være parenteral eller andre effektive formuleringer. Enhver måte for parenteral administrering kan være passende, inkludert intravenøs, intramuskulær eller subkutan. Ved siden av den farmasøytiske akseptable bæreren kan sammensetningen også omfatte mindre mengder av additiver, så som stabilisatorer, tilsetningsstoffer, buffere og konserveringsmidler.

TNF-antagonister som er nyttige i henhold til den foreliggende oppfinnelsen inkluderer løselige TNF-molekyler, anti-TNF-antistoffer og forbindelsen som hindrer og/eller inhiberer TNF-reseptorsignalisering. Det er mulig å anvende TNF-antagonisten alene eller i kombinasjon med andre TNF-antagonister. Kombinasjonen med én eller flere farmasøytiske aktive produkter er også mulig, spesielt for å lindre tilstander hos pasienter som lider av endometrioserelatert infertilitet.

Oppfinnelsen som er beskrevet heri viser tydelig det uventede resultatet at å avsondre TNF (som kun er én av de mange cytokinene hvis ekspresjonsnivået er øket i peritonealvæske etter endometriose) ved hjelp av en TNF-antagonist, reduserer endometriotisk-lignende foci i en rottedyreeksperimentmodell. Denne modellen viser også at slik effekt blir oppnådd uten signifikant å påvirke hormonlikevekten og aktiviteten til naturlige drepeceller. Reduksjonen av endometriotiske skader ved å benytte TNF-antagonister kan også bedre fertilitetsfrekvenser, siden normaliseringen av genital struktur har en positiv effekt på implantasjonsfrekvensen.

Derfor er den viktigste hensikten med den foreliggende oppfinnelsen å tilveiebringe en anvendelse av en TNF-antagonist sammen med en farmasøytisk akseptabel bærer i fremstillingen av en farmasøytisk sammensetning for behandlingen og/eller hindringen av endometriose eller til forbedring av implanteringen og fertilitetsraten ved å redusere endometriske lesjoner, der nevnte TNF-antagonist er en avsondrende antagonist eller en signaliseringsantagonist.

De aktive bestanddelene heri er TNF-antagonister. Disse TNF-antagonistene utøver sin aktivitet på én av to måter. For det første kan, antagonister kan binde til eller avsondre TNF-molekylet selv, og med tilstrekkelig affinitet og spesifisitet til i det vesentlige å nøytralisere TNF-epitopen som er ansvarlig for TNF-reseptorbinding (heretter betegnet «avsondringsantagonister»). Alternativt kan TNF-antagonister inhiberer TNF-signaliseringsveien som er aktivert av celleoverflatereseptoren etter TNF-bindingen (heretter betegnet «signaliseringsantagonist»). Begge grupper av antagonister er nyttige, enten alene eller sammen, i behandlingen av endometriose.

TNF-antagonister blir enkelt identifisert og vurdert ved rutinescreening av kandidater for sin effekt på aktiviteten til nativ TNF på følsomme cellelinjer in vitro, for eksempel humane B-celler, der TNF forårsaker proliferasjon og Ig-sekresjon. Assayet inneholder TNF-formulering ved varierende fortynninger av kandidatantagonister, for eksempel fra 0,1-100 ganger den molare mengden av TNF benyttet i assayet, og kontroller uten TNF eller kun antagonist (Tucci et al., 1992).

Avsondringsantagonister er de foretrukne TNF-antagonistene i henhold til den foreliggende oppfinnelsen. Blant avsondringsantagonister er polypeptider som binder TNF med høy affinitet og viser lav immunogenisitet foretrukket. Løselige TNF-reseptormolekyler og nøytraliserende antistoffer for TNF er spesielt foretrukket. For eksempel er TNF-RI og TNF-RII nyttige i henhold til den foreliggende oppfinnelsen. Trunkerte former av disse reseptorene, som omfatter de ekstracellulære domenene til reseptorene eller funksjonelle deler derav, er mer spesielt foretrukne antagonister i henhold til den foreliggende oppfinnelsen. Trunkerte former av TNF-reseptorene er løselige, og har blitt detektert i urin og serum som 30 kDa og 40 kDa TNF-inhibisjonsbindingsproteiner, som opprinnelig ble kalt henholdsvis TBPI og TBPII (Engelmann et al., 1990). Derivater, fragmenter, regioner og biologiske aktive deler av reseptormolekylene som funksjonelt likner reseptormolekylene kan bli benyttet i den foreliggende oppfinnelsen. Slik biologisk aktiv ekvivalent eller derivat av reseptormolekylet refererer til delen av det nevnte polypeptidet, eller av sekvensen som kode for reseptormolekylet, som er av tilstrekkelig størrelse og i stand til å binde TNF med en slik affinitet slik at interaksjonen med den membranbundne TNF-reseptoren blir inhibert eller blokkert. I en foretrukket utforming er human løselig TNF-RI den TNF-antagonisten som skal bli administrert til pasienter. De naturlige og rekombinant løselige TNF-reseptormolekylene og fremgangsmåten for deres fremstilling har blitt beskrevet i europeisk patentsøknad EP 308 378, EP 398 327 og EP 433 900.

TNF-reseptor-multimere molekyler og TNF-immunreseptorfusjonsmolekyler, og derivater og deler derav, er ytterligere eksempler på reseptormolekyler som er nyttige i den foreliggende oppfinnelsen. TNF-reseptor-multimere molekyler nyttige i den foreliggende oppfinnelsen omfatter alle eller en funksjonell del av det ekstracellulære domene til to eller flere TNF-reseptorer koblet via én eller flere polypeptidkoblere. De multimere molekylene kan videre omfatte et signalpeptid av et utskilt protein for å gi ekspresjon av det multimere molekylet. Disse multimere molekylene og fremgangsmåtene for deres fremstilling har blitt beskrevet i europeisk patentsøknad EP 526 905.

TNF-immunreseptorfusjonsmolekyler nyttige i den foreliggende oppfinnelsen omfatter minst én del av ett eller flere immunglobulinmolekyler, og hele eller en funksjonell del av én eller flere TNF-reseptorer. Disse immunreseptorfusjonsmolekylene kan bli samlet som monomerer eller hetro- eller homo-multimerer. Immunreseptorfusjonsmolekylene kan også være mono valente eller multivalente. TNF-immunreseptorfusjonsmolekyler og fremgangsmåter for deres fremstilling har blitt beskrevet i europeisk patentsøknad EP 627 739, tilsvarende PCT-patentsøknad nr. WO 94/06476.

En annen klasse av avsondringsantagonister som er nyttig i den foreliggende oppfinnelsen er representert ved anti-TNF-antistoffene, inkludert monoklonale, kimere humaniserte og rekombinante antistoffer og fragmenter derav, som er karakterisert ved høy bindingsaffinitet til TNF in vivo og lav toksisitet. Antistoffene som kan bli benyttet i henholdsvis den foreliggende oppfinnelsen er karakterisert ved sin evne til å behandle pasienter i en periode som er tilstrekkelig til å vise god til utmerket regresjon av endometriotiske skader, lindring av symptomer og lav toksisitet. Nøytraliseringsantistoffer kan enkelt produseres i dyr så som kaniner eller mus ved immunisering ved TNF. Immuniserte mus er spesielt nyttige for å tilveiebringe kilder av B-celler for fremstillingen av hybridomer, som i sin tur blir dyrket for å fremstille store mengder av anti-TNF-monoklonale antistoffer. Kimere antistoffer er immunoglobulinmolekyler karakterisert ved 2 eller flere segmenter eller deler avledet fra forskjellige dyrearter. Generelt er den variable regionen i det kimere antistoffet avledet fra et ikke-humant pattedyr-antistoff, så som et monoklonalt murint antistoff, og den immunglobulinkonstante regionen er avledet fra et humant immunglobulinmolekyl. Fortrinnsvis har begge regionene og kombinasjonen lav immunogenitet slik det bestemmes rutinemessig (Elliott et al., 1994). Humaniserte antistoffer er immunoglobulinmolekyler dannet ved genteknologiske teknikker der de murine konstante regionene blir erstattet med humane motparter, mens de bevarer de murine antigenbindingsregionene. Det resulterende muse-humankimere antistoffet skal ha redusert immunogenitet og bedret farmakokinetikk i mennesker ( Knight et al., 1993). Foretrukne eksempler på høyaffinitetsmonoklonale antistoffer og kimere derivater derav, nyttige i den foreliggende oppfinnelsen, beskrevet i europeisk patentsøknad EP 186 833 og PCT-patentsøknad WO 92/16553.

TNF-antagonister kan bli administrert til et individ på ulike måter. Administrasjonsveiene inkluderer intradermal, transdermal (for eksempel i sakte frigivelsesformuleringer), intramuskulær, intraperitonealt, intravenøst, subkutant, oralt, epiduralt, topisk og intranasale veier. Enhver annen terapeutisk effektiv administrasjonsvei kan bli benyttet, for eksempel absorpsjon gjennom epitel- eller endotelvev, eller ved genterapi der et DNA-molekyl som koder for TNF-antagonisten blir administrert til pasienten (for eksempel via en vektor) som forårsaker at TNF-antagonisten blir uttrykt og utskilt in vivo. I tillegg kan TNF-antagonisten bli administrert sammen med andre komponenter av biologiske aktive agents, så som farmasøytisk akseptable overflateaktive stoffer, tilsetningsstoffer, fortynningsmidler eller en hvilken som helst annen bærer.

Definisjonen «farmakologisk akseptabel» er ment å omfatte en hvilken som helst

bærer som ikke interfererer med effektiviteten av den biologiske aktiviteten av den aktive bestanddelen, og som ikke ikke-toksisk for verten som den blir administrert til. For eksempel kan, for parenteral administrering, TNF-antagonist bli formulert i en enhetsdoseform form for injeksjon i transportmiddel så som saltløsning, dekstroseløsning, serumalbumin og Ringers-løsning.

For parenteral (for eksempel intravenøst subkutan, intramuskulær) administrering kan antagonisten bli formulert som en løsning, suspensjon, emulsjon eller lyofilisert pulver i assosiasjon med et farmasøytisk akseptabelt parenteralt transportmiddel (for eksempel vann, saltløsning, dekstroseløsning) og additiver som opprettholder isotonisitet (for eksempel mannitol) eller kjemisk stabilitet (for eksempel konserveringsmidler og buffere). Formuleringen blir sterilisert med vanlig benyttede teknikker.

Biotilgjengeligheten av TNF-antagonisten kan også bli bedre ved å benytte konjugeringsprosedyrer som øker halveringstiden til molekylet i menneskekroppen, for eksempel ved å koble molekylet til polyetylenglykol som beskrevet i PCT-patent søknad WO 92/13095.

De terapeutiske effektive mengdene av TNF-antagonist vil være en funksjon av mange variabler, inkludert typen av antagonist, affiniteten av antagonisten for TNF, enhver restcytotoksisk aktivitet utøvet av antagonisten, administrasjonsvei, den kliniske tilstanden til pasienten (inkludert ønske om å opprettholde et ikke-toksisk nivå av endogen TNF-aktivitet), nærværet av multiple TNF-kombinasjons-seter i avsondringsagensene, for eksempel antistoffer.

En «terapeutisk effektiv mengde» er slik at når den blir administrert resulterer TNF-antagonisten i inhibisjon av den biologiske aktiviteten av TNF. Dosen som blir administrert, som enkel eller multiple doser, til et individ vil variere avhengig av ulike faktorer, inkludert TNF-antagonistfarmakokinetikkegenskaper, administrasjonsvei, pasienttilstander og karakteristika (kjønn, alder, kroppsvekt, helse, størrelse), grad av symptomer, samtidige behandlinger, behandlingsfrekvens og effekten som ønskes. Justering og manipulering av etablerte doseområder er godt innenfor evnen til fagpersoner, så vel in vitro og in vivo -fremgangsmåter for å bestemme inhibisjonen av TNF i et individ.

Siden den maksimale tolererbare dosen av TNF i menneskelige kliniske utprøvinger har nådd opp til omkring 25 mikrogram/m2 kroppsoverflate/24 timer, behøver mengden med antagonist administrert generelt ikke å overskride en dose som blir beregnet for å nøytralisere denne mengden med TNF. I henhold til dette vil den molare dosen av TNF-antagonist variere fra omkring 0,001 til 10 ganger den maksimale tolererte molare dosen av TNF, selv om, som bemerket over, dette vil avhenge i en stor grad av terapeutisk skjønn.

Videre kan dataene oppnådd i kliniske studier, der økningen av konsentrasjonen av TNF i peritonealvæske hos kvinner med endometriose ble demonstrert ved å benytte ulike protokoller (Eisermann et al., 1988; Halme, 1991; Overton et al., 1996), også være nyttige i bestemmelsen av den TNF-antagonisteffektive dosen som skal bli administrert.

Vanligvis kan en daglig dose med aktiv bestanddel være omkring 0,01 til 100 milligram per kilogram kroppsvekt. Ordinært er 1 til 40 milligram per kilogram per dag gitt i delte doser eller i forlenget frigivelsesform, effektivt for å oppnå det ønskede resultatet. Andre eller påfølgende administreringer kan bli utført ved en dose som er den samme, mindre enn eller større enn den initielle eller tidligere dosen administrerte til individet. En annen eller påfølgende administrering kan bli administrert i løpet av eller før tilbakefall av endometriosen eller relaterte symptomer. Begrepet «tilbakefall» eller «tilbakeforekomst» er definert til å omfatte tilsynekomsten av ett eller flere symptomer på endometriose.

TNF-antagonisten kan bli administrert profylaktisk eller terapeutisk til et individ før, samtidig med eller sekvensielt med andre terapeutiske regimer eller agens (for eksempel multiple medikamentregimer), i en terapeutisk effektiv mengde spesielt for behandlingen av infertilitet. TNF-antagonister som blir administrert samtidig med andre terapeutiske agens kan bli administrert i den samme eller i forskjellige sammensetninger. Spesielt, når infertilitet er den endometrioseassosierte sykdommen som er ment å bli kurert, kan biologisk aktivt humant koriont gonadotropin (hCG) luteiniserende hormon (LH) eller follikkelstimulerende hormon (FSH), enten i en naturlig godt renset eller i en rekombinant form, bli administrert. Slike molekyler og fremgangsmåter for deres fremstilling har blitt beskrevet i de europeiske patentsøknadene EP 160 699, EP 211 894 og EP 322 438.

Foreliggende oppfinnelse vil nå bli illustrert ved hjelp av eksempel, som ikke er ment å være begrensende på noen måte, og som gjøre referanse til de følgende figurene.

Beskrivelse av figurene

Figur 1 viser effektene av Antid (2 mg/kg, subkutant gitt hver 3 dag), rekombinant løsning TNF-RI (10 mg/kg, s.c. gitt i to daglige doser over en 1-ukers periode) på størrelsen av innpoding (engraftments) i rotter med eksperimentell endometriose 2 dager og 9 dager etter den siste behandlingen. Disse dataene, som ble oppnådd ved å benytte 6 dyr/gruppe på det første avlivningstidspunktet, og 5 dyr/gruppe på det andre avlivningstidspunktet, representerer gjennomsnittlig prosent av inhibisjon

SEM.

Figur 2 viser effektene av rekombinant løselig TNF-RI (10 mg/kg s.c. gitt i to daglige doser i løpet av en 1-ukers periode) og Antid (2 mg/kg s.c. gitt hver tredje dag) og rotte NK-aktiviteten i rottemiltceller mot YAC-celler (<51>Cr-frigivelse) 2 dager (panel A) og 9 dager etter den siste behandlingen (panel B). Dataene representerer gjennomsnittlig prosent av lysering ± SEM. Figur 3 viser effektene av rekombinant løselig TNF-RI (10 mg/kg s.c. gitt i to daglige doser i løpet av en 1-ukers periode) sammenlignet med kontroll og Antid (2 mg/kg s.c. gitt hver tredje dag) på østradiol-17p-nivåer på eksperimentell endometriose i rotter. Data representerer gjennomsnittlig konsentrasjon av østradiol-17p + SEM.

Eksempel

Materialer og metoder

Dyr. Sprague-Dawley-hunnrotter (250-275 g) ble innkjøpt fra Charles River Italia (Calco, Lecco, Italia). Dyrene ble oppbevart under de følgende miljømessige betingelsene: temperatur 22±2°C, relativ fuktighet 55±10 %, ventilasjon 15±3 luftendringer per time filtrert på HEPA 99,997 % -filtret og kunstig belysning med en døgnsyklus på 12 timer med lys (7:00-19:00). Før eksperimentene ble dyrene tillat å akklimatiseres til disse betingelsene i en tidsperiode på minst 1 uke. Dyrene ble foret ad libitum med standard pelletdiett.

Studiemedikamenter. Antide ble fremstilt og tilveiebrakt av Bachem (California, USA). Menneskelig rekombinant løselig TNF-RI-molekyl benyttet i dette eksemplet har en sekvens som korresponderer til segment 20-180 av human TNF-RI (Nophar et al., 1990) og ble fremstilt i CHO-celler og tilveiebrakt av Interpharm Laboratories Ltd. (Israel) under navnet r-h TBP-1.

Materialer. Generelt cellekulturmateriale ble kjøpt fra Gibco BRL, Life Technologies (Paisley, UK). Østradiol-17p RIA Kit ble kjøpt fra DPC (Los Angeles, CA, USA). Inoketam ble kjøpt fra Virbac (Carros, FR). [<51>Cr]-natriumkromat ble kjøpt fra NEN Dupont (Boston, MA, USA). Rompun ble kjøpt fra Bayer AG (Leverkusen, DE). Silketråd 7,0 ble kjøpt fra Ethicon (Pmezia, IT).

Eksperimentell modell for endometriose i rotter. For å studere effektene av den rekombinante løselige TNF-RI på endometriose, ble en tidligere beskrevet eksperimentell modell (Jones, 1987) benytte med mindre modifikasjoner. Under Inoketam/Rompun-anestesi ble et autologt fragment av endometrielt vev (1 cm i lengde) operert bort fra høyre livmorside (uterine horn) og plassert i PBS ved 37° C. Uterus-segmentet ble åpnet ved et langsgående innsnitt, og et 5x5 mm snitt ble transplantert uten å fjerne myometrium, på den indre overflaten av abdominal vegg ved å benytte ikke-absorberbar silkesutur ved fire hjørner.

Undersøkelse av studiemedikamenteffekter i den eksperimentelle modellen med endometriose. Eksperimentell endometriose ble kirurgisk indusert i anestiserte rotter som rapportert over. I tillegg fikk en annen gruppe av rotter på samme måte et fragment av en uterus-del fjernet, men et 5x5 mm kvadrat med fett som omgå uterus ble transplantert (immitasjonsoperert-gruppe). En ytterligere gruppe av rotter, som ikke undergikk noen kirurgisk prosedyre, ble beholdt som en normal kontrollgruppe. Tre uker etter induksjonen av endometriose undergikk dyrene en annen laparatomi (forebehandlingslaparatomi) for å evaluere størrelsen og viabiliteten på det ektopiske endometrielle vevet. Overflatearealet (lengde x bredde) ble målt ved å benytte en krompasser (calliper) og målt. Dyrene som viste levedyktige transplantasjoner ble utpekt til de designerte behandlingsgruppene som rapportert i tabell 1, slik at ved slutten av eksperimentet var det oppnådd 6 dyr/gruppe for det første avlivningstidspunktet og 5 dyr/gruppe for det andre avlivningstidspunktet. Behandlingene ble startet etter 1-ukes bedringsperiode. Kontrollgruppene mottok saltoppløsning alene; en annen gruppe mottok tre subkutane injeksjoner av 2 mg/kg Antide hver 3 dag med et regime som tidligere hadde vist å undertrykke ovarie og hypotalamus aktivitet (Sharpe et al., 1990). En ytterligere gruppe mottok 10 mg/kg rekombinant løselig TNF-RI, delt i to daglige doser over en 1-ukers periode.

Ved de designerte avlivningstidspunktene (2 og 9 dager etter den siste behandlingen, dvs. 36 og 43 dager etter kirurgisk transplantasjon), ble dyrene anestisert; blodprøver ble samlet fra abdominal aorta, serum ble separert og lagret ved -20°C inntil analyse av østradiol-17p-nivåbestemmelse. Milter ble skåret ut for måling av naturlige dreper (NK) -aktivitet. Overflatemateriale av endometrioselignende foci ble målt ved hvert avlivningstidspunkt. For å normalisere dataene ble prosent variasjon versus forbehandlingslaparatomi-verdi beregnet ved formelen:

der xo er størrelsen ved tidspunktet for forbehandlingslaparatomi og x er størrelsen ved tidspunktet for avlivning. Gjennomsnittsverdien av prosentvariasjon i hver gruppe ble deretter beregnet.

NK- aktivitetsbestemmelse. Graden av NK- aktivitet ble bestemt ved å benytte 51Cr-frigivelsesassay. Murine lymfom YAC-1 ble høstet når den eksponentielle vekstfasen og vasket én gang med medium (RPMI 1640 som inneholdt penicillin/streptomycin, L-glutamin og 10 % varmeinnaktivert føtalt kalveserum). Cellepelleten ble inkubert med 100 uCi med [<51>Cr]-natriumkromat ved 37°C, 5 % CO2 i 2 timer. Cellene ble deretter vasket 3 ganger med 10 ml assaymedium, resuspendert til den ønskede konsentrasjonen og tilsatt til assayplaten i nærværet av rottesplenosytter. De ble resuspendert i assaymedium ved den ønskede konsentrasjonen (2 x 10<6>/ml) og seriefortynninger ble utført i assaymedium et i triplikate brønner på en u-bundet 96-brønners plate før tilsetningen av opphøyet <51>Cr-merket målceller. <51>Cr-merkede målceller (5 x IO3) ble tilsatt i hver brønn på assayplaten og tre effektor-til-målforhold (200:1, 100:1, 50:1) ble undersøkt for hver prøve. Platen som inneholdt effektor-til-målcelleblandingen ble sentrifugert ved 200xg i 4 minutter og deretter innkubert ved 37°C, 5 % CO2 i 4 timer. Etter en ytterligere sentrifugering av platen ved 200xg for 4 minutter, ble 20 ul av supernatanten fra hver brønn overført til et glassfiberfilter og den assosierte aktiviteten ble vurdert ved en P-teller.

Prosenten med lysering ble beregnet følger:

der: cprriprove = gjennomsnitt51 Cr-frigivelse i nærværet av effektorceller cpmsp0nt = gjennomsnitt <51>Cr-frigivelse av målceller i nærværet av dyrkningsmedium

cpmtotai = gjennomsnitt <51>Cr-frigivelse av målceller i nærvær av 1 % Triton-XlOO

Østradiol- 17P- bestemmelse Serum østradiol-17p-konsentrasj oner ble bestemt ved å benytte et kommersielt tilgjengelig sett for å kvantifisere østradiol i serum uten noen ekstraksjonstrinn (DPC, Los Angeles, CA, USA). I korthet konkurrerer 125I-merket østradiol med østradiol i serumprøven for antistoffseter. Etter inkubering ble separasjon av bundet fra fri østradiol oppnådd ved dekantering. Rørene ble deretter telt i gammateller (LKB-Pharmacia Wallak), tellingene ble omvendt relatert til mengden med østradiol til stede i serumprøven. Mengden østradiol i prøvene ble bestemt ved å sammenligne tellingene med en kalibreringskurve. Anti-serumet er svært spesifikt for østradiol, med en relativ liten kryss reaktivitet til andre naturlig forekomne steroider. Prøver fra den samme eksperimentelle sesjonen ble analysert i ett enkelt immunoassay.

Statistisk analyse. Statistisk signifikans av forskjellene observert blant behandlingsgruppene ble evaluert ved å benytte ANOVA tilstede i Statgraphics Plus<®> software (versjon 1.4). «Tukey's multiple range-test» P < 0,05) ble utført.

Resultater:

Undersøkelse av rekombinant løselig TNF- RI- effekter i eksperimentell endometriose. Suksessfull vekst og utvikling av kirurgisk transplantert endometrielt vev i rotter har gitt en forskningsmodell som har blitt benyttet for å studere noen av aspektene ved endometriose som ikke på en adekvat måte kan bli studert i mennesker (Dudley et al., 1992). Tidligere studier i rotteeksperimentell endometriose indikerer at Antide virker godt som en positiv kontroll (Sharp et al., 1990). I det følgende eksemplet ble effekten av Antide sammenlignet, i form av dimensjon av transplantasjonsstørrelse før og etter behandling, med de som blir oppnådd ved å benytte rekombinant løselige TNF-RI, som oppsummert i Tabell II.

Resultatene er uttrykt i Figur 1 som gjennomsnitt prosent inhibisjon av transplantert endometriumfragmenter (beregnet som beskrevet over).

Antide var effektiv for å redusere størrelsen på de endometriotisk-lignende fociene (Fig. 1), og induserte en nesten fullstendig (henholdsvis 94 % og 88 % sammenlignet med den originale dimensjonen) og statistisk signifikant (p<0,05, ANOVA og Tukey's-test) bedring ved begge observasjonstidspunktene etter opphøring av behandling. 1 -ukes behandlingen med human rekombinant løselig TNF-RI (10 mg/kg, to daglig doser) resulterte i en signifikant størrelsesreduksjon (henholdsvis 33 % og 64 % sammenlignet med den originale dimensjonen) av de endometrisk-lignende foci ved begge observasjonstidspunktene, men statistisk signifikant (p<0,05, ANONVA og Turkey's-test) kun på dag 9. Transplantater ble ikke observert i de fiktivt-opererte dyrene på noe tidspunkt.

NK- celleaktivitets vurdering.

NK-celleaktivitet ble evaluert ved in vitro tester med miltceller mot YAC-celler og viste ikke noen forskjeller mellom gruppene (Figur 2) lignende til det som er blitt observert i bavianer, der ikke noen forskjeller i anti-endometriell cytotoksitet og NK-celleaktivitet ble funnet i dyr med og uten endometriose (D'Hooghe et al., 1995). Dette funnet er i kontrast med humane data, der undertrykket NK-aktivitet i pasienter med endometriose har vært rapportert med en signifikant korrelasjon mellom redusert peritonial NK-aktivitet og alvorlighet av endometriose (Oosterlynck et al., 1992).

Serumøstradiol- 17fi- evaluering.

Serumøstradiol-17(3-konsentrasjoner ble målt ved radioimmunoassay ved begge observasjonstidspunktene. En signifikant forskjell ble observert i den Antide-behandlede gruppen sammenlignet med ubehandlede kontroller ved det andre observasjonstidspunktet. Ingen statistisk signifikante forskjeller ble observert for rekombinant løselig TNF-RI når det ble sammenlignet med kontroller (Fig. 3; p<0,05, ANOVA og Tukey's test).

Konklusjoner

I den rotteeksperimentelle modellen for endometriose tilveiebringer administrering av en TNF-antagonist, den løselige formen av TNF-RI, for første gang et tydelig bevis på den potensielle effektiviteten av cytokinbasert, ikke-hormonrelatert behandling av denne patologiske tilstanden. Således representerer TNF-antagonister et alternativ til de eksisterende medisinske behandlingene i form av reduserte bi-effekter. Disse resultatene vurderer anvendelsen av TNF-antagonister i behandlingen av endometrioserelatert infertilitet.

Personer med kunnskaper i faget vil vite, eller være i stand til å fastslå uten å bruke annet enn rutineeksperimenter, mange ekvivalenter til de spesifikke utformingene av oppfinnelsen beskrevet heri. Disse og alle andre ekvivalenter er ment å være omfattet av de følgende kravene.

Referanser:

Arici, A., Tazuke, S.L., Åttar, E., Kliman, H.J., og Olive, D.L., 1996a, Mol.Hum.Reprod. 2, 40-45.

Arici, A., Oral, E., Bukulmez, O., Duleba, A., Olive, D.L., og Jones, E.E., 1996b, Fertil.Steril. 65, 603-607.

Arici, A., Oral, E., Tazuke, S.I., og Olive, D.L., 1997, Fertil.Steril. 67, 1065-1072.

Barbieri, R.L., 1988, N.Engl.J.Med. 318, 512-514.

Bazzoni, F. Og Beutler, B., 1996, N.Engl.J.Med. 334, 1717-1725.

Cheung, A.N., 1996, Curr.Opin.Obstet.Gynecol. 8, 46-51.

D'Hooghe, T.M., Scheerlinck, J.P., Koninckx, P.R., Hill, J.A., og Bambra, CS., 1995, Hum.Reprod. 10, 558-562.

Dawood, M.Y., 1993, Int.J.Gynaecol.Obstet. 40 (Suppl.), S29-42.

Dudley, D.J., Hatasaka, H.H., Branch, D.W., Hammond, E., og Mitchell, M.D., 1992, Am.J.Obstet.Gynecol. 167, 1774-1780.

Eisermann, J., Gast, M.J., Pineda, J., Odem, R.R., og Collins J.L., 1988, Fertil.Steril. 50, 573-579.

Eisermann, J., Register, K.B., Strickler, R.C., og Collins J.L., 1989, J.Androl. 10,270-274.

Elliott, M.J., Maini, R.N., Feldmann, M., Long-Fox, A., Charles, P., Bijl, FL, og Woody, J.N., 1994, Lancet 344, 1125-1127.

Engelmann, FL, Novick, D., og Wallach, D., 1990, J.Biol.Chem. 265, 1531-1536.

Fiers, W., 1991, FEBS Lett.. 285, 199-212.

Gray, P.W., Aggarwal, B.B., Benton, C.V., Bringman, T.S., Henzel, W.J., Jarrett, J.A., Leung, D.W., Moffat, B., Ng, P., og Svedersky, L.P., 1984, Nature 312, 721-724.

Hahn, D.W., Carraher, R.P., Foldesy, R.G., og McGuire, J.L., 1986, Am.J.Obstet.Gynecol. 155, 1109-1113.

Halme,J., 1991, Ann.N.Y.Acad.Sci. 622, 266-274.

Harada, T., Yoshioka, H., Yoshida, S., Iwabe, T., Onohara, Y., Tanikawa, M., og Terakwa,N., 1997, Am.J.Obstet.Gynecol. 176, 593-597.

Ho, H.N., Wu, M.Y., og Yang, Y.S., 1997, Am.J.Reprod.Immunol. 38, 400-412.

Hornung, D., Ryan, I.P., Chao, V.A., Vigne, J.L., Schriock, E.D., og Taylor, R.N., 1997, J.Clin.Endocrinol.Metab. 82, 1621-1628.

Hunt, J.S., Chen, H.L., Hu, X.L., og Tabibzadeh, S., 1992, Biol.Reprod. 47, 141-147.

Jones, R.C., 1987, Acta Endocrinol.(Copenh.) 114, 379-382.

Knight, D.M., Trinh, H., Le, J., Siegel, S., Shealy, D., McDonough, M., Scallon, B., Moore, M.A., Vilcek, J., og Daddona, P., 1993, Mol.Immunol. 30, 1443-1453.

Koninckx, P.R., Meuleman, C, Demeyere, S., Lesaffre, E., og Cornillie, F.J., 1991, Fertil.Steril. 55, 759-765.

Koninckx, P.R. og Martin, D., 1994, Curr.Opin.Obstet.Gynecol. 6, 231-241.

MacSween, R.N.M., 1993, Muir's Textbook of pathology, 13nde utgave (Whaley K.; ISBN 0-340-55145-3), 1024-1025.

Malinak, L.R., Buttram, V.C.J., Elias, S., og Simpson, J.L., 1980, Am.J.Obstet.Gynecol. 137, 332-337.

Matalliotaksis, L, Neonaki, M., Zolindaki, A., Hassan, E., Georgoulias, V., og Koumantakis, E., 1997, Int.J.Fertil.Womens.Med. 42, 211-214.

Mori, H., Nakagawa, M., Itoh, N., Wada, K., og Tamaya, T., 1990, Am.J.Reprod.Immunol. 24, 45-50.

Nophar, Y., Kemper, O., Brakebusch, C, Englemann, H., Zwang, R., Aderka, D., Holtmann, H, og Wallach, D., 1990, EMBO J. 9, 3269-3278.

Oosterlunck, D.J., Meuleman, C, Waer, M, Vandeputte, M., og Koninckx, P.R., 1992, Fertil.Steril. 58, 290-295.

Overton. C, Fernandez-Shaw, S., Hicks, B., Barlow, D., og Starkey, P., 1996, Hum.Reprod. 11, 380-386.

Pennica, D., Nedwin, G.E., Hayflick, J.S., Seeburg, P.H., Derynck, R., Palladino, M.A., Kohr, W.J., Aggarwal, B.B., og Goeddel, D.V., 1984, Nature 312, 724-729.

Rana, N., Braun, D.P., House, R., Gebel, H., Rotman, C., og Dmowski, W.P., 1996, Fertil.Steril. 65, 925-930.

Revelli, A., Modotti, M., Ansaldi, C., og Massobrio, M., 1995, Obstet.Gynecol.Surv. 50, 747-754.

Roby, K.F., Laham, N., og Hunt, J.S., 1996, J.Reprod.Fertil. 106, 285-290.

Shalaby, M.R., Laegreid, W.W., Ammann, A.J., og Liggitt, H.D., 1989, Lab.Invest. 61, 564-570.

Shalaby, M.R., Sundan, A., Loetscher, H., Brockhaus, M., Lesslauer, W., og Espevik, T., 1990, J.Exp.Med. 172, 1517-1520.

Sharpe, K.L., Bertero, M.C., og Vernon, M.W., 1990, Prog.Clin.Biol.Res. 323, 449-58

Tucci, A., James, H., Chicheportiche, R., Bonnefoy, J.Y., Dayer, J.M., og Zubler, R.H., 1992, J.Immunol, 148, 2778-2784.

Waller, K.G. og Shaw, R.W., 1993, Fertil.Steril. 59, 511-515.

Zhang. R.J., Wild, R.A., og Ojago, J.M. 1993, Fertil.Steril. 59, 1196-1201.

Claims (13)

1. Anvendelse av en TNF-antagonist sammen med en farmasøytisk akseptabel bærer i fremstillingen av en farmasøytisk sammensetning for behandlingen og/eller hindringen av endometriose eller til forbedring av implanteringen og fertilitetsraten ved å redusere endometriske lesjoner, der nevnte TNF-antagonist er en avsondrende antagonist eller en signaliseringsantagonist.

2. Anvendelse som angitt i krav 1, der nevnte avsondrende TNF-antagonist er et polypeptid som er i stand til å binde en spesifikk epitop på TNF på en slik måte at TNF ikke lenger er i stand til å binde til en membranbundet TNF-reseptor.

3. Anvendelse som er angitt i krav 2, der den avsondrende TNF-antagonisten er et reseptormolekyl, derivat eller et fragment derav som binder til TNF.

4. Anvendelse som angitt i krav 3, der reseptormolekylet er valgt fra gruppen som består av: TNF-RI og TNF-RII.

5. Anvendelse som angitt i krav 3, der reseptormolekylet er den ekstracellulære domenet til TNF-RI.

6. Anvendelse som angitt i krav 3, der reseptormolekylet er et human løselig rekombinant TNF-RI.

7. Anvendelse som angitt i krav 3, der reseptormolekylet er et TNF-reseptor multimert molekyl eller en funksjonell del derav.

8. Anvendelse som angitt i krav 7, der det TNF-reseptormultimere molekylet omfatter hele eller en funksjonell del av to eller flere ekstracellulære domener av TNF-reseptorer koblet via én eller flere polypeptidkobler.

9. Anvendelse som angitt i krav 3, der reseptormolekylet er et immunreseptorfusjonsmolekyl eller en funksjonell del derav.

10. Anvendelse som angitt i krav 9, der immunreseptorfunksjonsmolekylet omfatter hele eller en funksjonell del av TNF-reseptor og en immunoglobulinkjede.

11. Anvendelse som angitt i krav 1, der den avsondrende TNF-antagonisten er et anti-TNF-antistoff eller et fragment derav.

12. Anvendelse som angitt i krav 11, der antistoffet er valgt fra gruppen som består av: et kimert monoklonalt antistoff, et humanisert monoklonalt antistoff eller fragment derav.

13. Anvendelse som angitt i krav 1, der TNF-antagonisten hindrer eller inhiberer TNF-reseptorsignalisering.