NO327586B1

NO327586B1 - I det vesentlige monodispergert blanding av konjugater, farmasoytisk sammensetning omfattende blandingen, og fremgangsmate og anvendelse derav.

Info

Publication number: NO327586B1
Application number: NO20033617A
Authority: NO
Inventors: Nnochiri N Ekwuribe; Christopher H Price; Jennifer Ann Filbey; Balasingam Radhakrishnan; Aslam M Ansari; Amy L Odenbauch
Original assignee: Biocon Ltd
Priority date: 2001-02-15
Filing date: 2003-08-14
Publication date: 2009-08-24
Also published as: US20030050228A1; DK1409006T3; EP1409006A2; MXPA03007374A; ATE503490T1; EP1409006A4; WO2002065985A2; PT1409006E; WO2002065985A3; JP2004527487A; JP4113778B2; KR20040043113A; US20060293219A1; US7060675B2; CA2437940C; ZA200306332B; US7381702B2; DE60239612D1; NO20033617L; KR100896945B1

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører i det vesentlige monodispergert blanding av konjugater, farmasøytisk sammensetning omfattende blandingen, fremgangsmåte ved fremstilling av en i det alt vesentlige monodispergert blanding av konjugater og anvendelse av den i det vesentlige monodispergerte blandingen av konjugater for fremstilling av et oralt administrerbart medikament for behandling av diabetes mellitus.

Bakgrunn for oppfinnelsen

I dag lider 15,7 millioner, eller 5,9% av U.S.A.'s befolk-ning, av diabetes mellitus. Hver dag diagnostiseres ca. 2.200 mennesker med diabetes, og ca. 798.000 mennesker vil få denne diagnosen i år. Diabetes er den syvende hyppigste dødsårsak (sjette hyppigste årsak til sykdomsbetinget død)

i U.S.A.

Diabetes mellitus, vanligvis kjent som diabetes, er en sykdom hvor kroppen ikke produserer, og/eller ikke riktig bru-ker, insulin, som er et hormon som hjelper kroppen med å omdanne sukkere og andre matvarer til energi. I et ikke-diabetisk individ produseres insulin i bukspyttkjertelen ved Langerhans øyer som en respons på et hevet glukosenivå i tarmkanalen og/eller blodet. Insulinet virker deretter sammen med leveren for å regulere glukosemetabolismen i kroppen. Selv om diabetes vanligvis anses å være en blod-sukkersykdom, kan diabetes føre til tallrike livstruende komplikasjoner. F.eks. kan diabetes føre til forskjellige mikrovaskulære sykdommer, så som retinopati, nefropati og neuropati. I U.S.A. er diabetes den hyppigste årsak til nye tilfeller av blindhet i mennesker i alderen fra 20 til 74, den hyppigste årsak til renal sykdom i sluttstadiet, og den hyppigste årsak til amputasjoner av de nedre ekstremiteter. Individer med diabetes har også en større sannsynlighet for å utvikle livstruende makrovaskulære sykdommer, så som

hjertesykdom og slag.

Det finnes flere typer diabetes. Insulinavhengig diabetes mellitus (IDDM), vanligvis benevnt type 1-diabetes, er en autoimmun sykdom som påvirker Langerhans øyer og ødelegger kroppens evne til å produsere insulin. Type 1-diabetes kan ramme såpass mange som 1 million mennesker i U.S.A. Ikke-insulinavhengig diabetes mellitus (NIDDM), vanligvis benevnt type 2-diabetes, er en metabolsk forstyrrelse som skyldes kroppens manglende evne til å produsere tilstrekke-lig insulin, eller å benytte det produserte insulin ordent-lig. Ca. 90% av alle de diabetiske individer i U.S.A. lider av type 2-diabetes, som vanligvis er forbundet med fedme og en livsstil med lite bevegelse.

Generelt er målet med diabetesbehandling å begrense glukosenivået i blodet og holde det innen et område som etterligner nivået hos et ikke-diabetisk individ, dvs. som reproduserer den naturlige fysiologiske glukosehomeostase. Inntil i dag har man ikke fullt virksomt oppnådd dette mål.

Diabetes behandles vanligvis ved å overvåke glukosenivået i kroppen ved å ta blod- og/eller urinprøver og å prøve å begrense glukosenivået i kroppen ved bruk av en kombinasjon av kosthold og parenterale injeksjoner av insulin. Parenterale injeksjoner, så som subkutane og intramuskulære injeksjoner, leverer insulin til det perifere system. Undersøkelser, så som Diabetes Control and Complications Trial (DCCT), har vist at en streng begrensning av glukosenivået til normale områder kan nedsette eller eliminere de mikrovaskulære komplikasjoner forbundet med diabetes. Slik det ble observert i DCCT, kan man i enkelte individer oppnå en streng begrensning av glukosenivået ved bruk av tre eller flere daglige injeksjoner av insulin, eller ved behandling med en insulinpumpe (kontinuerlig subkutan insulininfusjon). Hvis slike kurer blir fulgt nøyaktig, har de et potensiale for å begrense sykdommen noe. Imidlertid observerte man en hevet fare for hypoglykemi i DCCT når man forsøkte seg på en streng begrensning av blodglukosenivået ved perifer administrasjon. I tillegg kan en perifer administrasjon av insulin føre til perifer hyperinsulinemi, som kan heve faren for forskjellige medisinske komplikasjoner. Videre kan mange pasienter rutinemessig unngå å holde seg til disse kurer ettersom de er lite bekvemme og/eller den subkutane administrasjon av insulin kan være forbundet med forlegenhet.

I et forsøk på å overvinne ulempene og ubehaget med en subkutan administrasjon av insulin, er det blitt foreslått flere ikke-invasive alternativer til injiserbart insulin. F.eks. foreslår US-patentene 5.320.094, Laube et al., 5.364.838, Rubsamen, og 5.997.848, Patton et al., en intrapulmonær administrasjon av insulin ved bruk av inha-lasjonsanordninger. Nytten av disse metoder kan begrenses av kravet til å mestre bruken av leveringsanordningen, potensialet for lungeirritasjon ved langvarig bruk, og svekket levering til pasienter med lungeforstyrrelser. Administrasjon av insulin til munnslimhinnen er også blitt foreslått. Selv om disse administrasjonsmåter kan ha blitt nevnt "oral administrasjon", er de effektivt ikke-injiserbare former for en perifer administrasjon, med de med-følgende problemer og vanskeligheter.

Levering av insulin gjennom neseslimhinnen ved bruk av en sprøyteanordning er også blitt foreslått. Disse metoder førte til uakseptable nivåer av variabilitet av insulin-absorpsjonen for hver pasient fra dose til dose, og førte også til irritasjon av neseslimhinnen. Slik som også med de ovenfor beskrevne intrapulmonære og munnslimhinnemetodene, er levering av insulin via neseslimhinnen en ikke-injiserbar form for perifer administrasjon.

Selv om disse ikke-injiserbare former for perifer administrasjon kanskje unngår ulempene med injiserbare former, medfører de fortsatt de samme farer for perifer hyperinsulinemi som er forbundet med en perifer injeksjon av insulin. Videre, og kanskje mer viktig, leverer de ikke virksomt insulin til leveren. Slik det ble beskrevet ovenfor og i større detalj i Goodman & Gilman' s, The Pharma-cological Basis of Therapeutics, 1478-1507 (9. utg. 1996), virker insulinet sammen med leveren for å styre glukosemetabolismen i kroppen. For å oppnå en mer virksom behandling av diabetes mellitus, bør det tilveiebringes metoder som etterligner den naturlige levering av insulin til leveren .

Det er blitt foreslått diverse metoder som kan forsøke å etterligne den naturlige levering av insulin til leveren. F.eks. foreslår US-patent nr. 4.579.730, Kidron et al., en enterisk belagt farmasøytisk sammensetning for oral administrasjon av insulin. Selv om dette patent hevder at de forslåtte farmasøytiske formuleringer har samme virkning som naturlig utsondret insulin på blodglukosenivået, absorberes insulinet ikke raskt fra tarmhulrommet til blodstrøm-men. F.eks. beskriver patentet i kolonne 4, linjene 15-16, at kun 5-10% av insulinet absorberes i løpet av 60 minutter. I tillegg virker denne formulering å ha en begrenset virkning på blodglukosenivået under den første time etter administrasjonen (se kolonne 4, tabell 1).

Som et annet eksempel foreslår US-patent nr. 4.963.526, Ecanow, en oral doseringsform for insulin basert på et to-faset flytende vandig koacervatsystem som innlemmer insulinet i en koacervatfase av systemet. Insulinet som administreres ved bruk av denne formulering, virker ikke å ha noen rask virkning på blodglukosenivået. F.eks. beskriver patentet fra kolonne 9, linje 52 til kolonne 10, linje 12, at man målte blodglukosenivået tre timer etter administrasjon, og observerte blodglukosenivåer som var 66,3% eller 47,1% av det opprinnelige blodglukosenivå, avhengig av hvilken dose som ble gitt.

Som enda et annet eksempel foreslår US-patent nr. 4.863.896, Geho et al., fremgangsmåter ved behandling av diabetes som benytter seg av en kombinasjon av perifert administrert insulin og hepatocyttrettede vesikler med innkapslet insulin (HDVI). HDVI'et vil tas opp bare av leveren, mens en atskilt administrasjon av fritt insulin vil dekke behovet i det perifere system. Patentet beskriver at HDVI'et kan administreres oralt; men imidlertid tilveiebringes ingen doseringsområder. En ko-administrasjon av HDVI og perifert insulin er nødvendig, for til forskjell fra naturlig produsert insulin, vil intet av HDVI'et passere gjennom leveren til det perifere system (se kolonne 2, linjene 3-14) .

Som enda et annet eksempel foreslår US-patent nr.

5.704.910, Humes, en implanterbar anordning for å levere et forhåndsvalgt molekyl, f.eks. et hormon så som insulin, inn i et pattedyrs systemiske sirkulasjon. Patentet overveier å forankre en insulinproduserende anordning i portalvenen

oppstrøms for (dvs. foran) leveren. Det å stole på at en

slik anordning vil begrense den livstruende sykdom diabetes mellitus, kan være upraktikabelt. Videre er det uklart hvor høye insulindoser som ville administreres av en slik anordning, og nøyaktig hvordan den nødvendige dosering skulle

reguleres.

I betraktning av det ovennevnte finnes det et behov innen faget for behandling av diabetes mellitus som bedre etterligner den naturlige levering av insulin til leveren og fører til en forbedret glukosehomeostase i produkt-administrasjonsformer som er bekveme og lette å bruke for pasientene.

Sammenfatning av oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse vedrører i det vesentlige monodispergert blanding av konjugater, farmasøytisk sammensetning omfattende blandingen, fremgangsmåte ved fremstilling av en i det alt vesentlige monodispergert blanding av konjugater og anvendelse av den i det vesentlige monodispergerte blandingen av konjugater for fremstilling av et oralt administrerbart medikament for behandling av diabetes mellitus. Det vises i denne forbindelse til kravene.

Det tilveiebringes behandling av diabetes mellitus som virksomt reproduserer den fysiologiske glukosehomeostase som observeres i ikke-diabetiske individer. Til forskjell fra de konvensjonelle behandlingsmetoder som ble beskrevet ovenfor tilveiebringes en rask og virksom absorpsjon av insulin inn i portalblodstrømmen. Denne administrasjon av insulin inn i portalblodstrømmen fører til en levering av en virksom mengde insulin til leveren; men til forskjell fra HVDI'et som ble brukt i den ovenfor beskrevne konvensjonelle metode, står imidlertid noe av insulinet som leveres til leveren, fritt til å passere gjennom leveren til det perifere system. Dermed er det bedre mulighet for diabetiske individer som har frisk lever, å metabolisere glukose på en måte som nærmere etterligner den naturlige metabolisme av glukose i ikke-diabetiske individer, enn noen av de ovenfor beskrevne konvensjonelle metoder. Foreliggende oppfinnelse kan føre til raske, men regulerte, fall i blodglukosenivået etter administrasjon, og kan tilveiebringe en virksom begrensning av det postprandiale glukosenivå. Som et resultat kan det ifølge foreliggende oppfinnelse gjøres mulig for diabetiske individer å styre blodglukosenivået og eliminere eller nedsette forekomsten av mange komplikasjoner forbundet med diabetes mellitus. I tillegg til at det får leveren til å utføre glukose-homeostase, kan det ifølge foreliggende oppfinnelse i tillegg delvis eller fullstendig koble inn leverens rolle ved regulering av lipid- og aminosyremetabolismen.

Ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for slik behandling, administreres oralt en virksom mengde av et insulinlegemiddel til pasienten for å behandle diabetes mellitus i pasienten, hvor den virksomme mengde insulinlegemiddel administreres slik at den tilveiebringer en insulinlegemiddelkonsentrasjon i portalveneblodet mellom ca. 10 og 1.000 ^U/ml i løpet av 30 minutter etter administrasjonen.

Den virksomme mengde av insulinlegemidlet er mellom 0,05 og 10 mg per kg pasientkroppsvekt. Den virksomme mengde insulin-legemiddel tilveiebringer fortrinnsvis en maksimal insulin-konsentrasjon i det perifere blod i løpet av 60 minutter etter administrasjonen. Den virksomme mengde insulinlegemiddel administreres fortrinnsvis slik at den perifere glukosekonsentrasjon stabiliseres. F.eks. kan den perifere blodglukosekonsentrasjon ligge innen ±50% av en midlere perifer glukosekonsentrasjon, målt over et tidsrom på 1 time, startende 30 minutter etter administrasjonen.

Den virksomme mengde insulinlegemiddel administreres slik at den midlere hepatiske glukosekonsentrasjon, målt i løpet av 90 minutter etter administrasjonen, nedsettes med minst 25% sammenlignet med den midlere hepatiske glukose-produksjonsrate i en diabetisk pasient uten administrasjon. Fortrinnsvis finner denne nedsettelse av den hepatiske glukoseproduksjon sted i løpet av 30 minutter etter administrasjonen.

Den virksomme mengde insulinlegemiddel administreres slik at minst 25% av glukosen som stammer fra et måltid, absorberes hepatisk. Fortrinnsvis finner denne absorpsjon sted i løpet av 30 minutter etter inntak av måltidet. Den virksomme mengde insulinlegemiddel administreres fortrinnsvis mindre enn 1 time før pasienten inntar et måltid. Insulinlegemidlet er fortrinnsvis et insulinderivat.

Det tilveiebringes anvendelse av insulinlegemidlene som beskrives heri, for fremstilling av oralt administrerbare legemidler for behandling av diabetes mellitus.

Det tilveiebringes en rask og bekvem levering av insulin til portalvenen, og dermed til leveren. Ifølge foreliggende oppfinnelse kan diabetiske individer virksomt behandle både blodglukosevariasjoner og komplikasjonene forbundet med diabetes mellitus.

Kort beskrivelse av tegningene

Fig, la viser insulinnivået i pankreatektomiserte hunder som fikk stigende doser av oralt administrert HIM2 i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig, lb viser glukosenivået i pankreatektomiserte hunder som fikk stigende doser av oralt administrert HIM2 i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig. 2 viser seruminsulinnivåene (+ SEM) i normale frivillige etter en oral administrasjon av HIMX, ved 4 ml dosevolum i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med en oral administrasjon av placebo; Fig. 3a viser seruminsulinnivåene (± SEM) i normale frivillige etter en oral administrasjon av HIMX, ved 20 ml dosevolum i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med en oral administrasjon av placebo; Fig. 3b viser serumglukosenivåene (+ SEM) i normale frivillige etter en oral administrasjon av HIMX, ved 4 ml dosevolum i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med en oral administrasjon av placebo; Fig. 4a viser perifere insulinkonsentrasjoner etter en oral administrasjon av HIM2 i type 1-diabetiske pasienter i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med en subkutan (SQ) administrasjon av 4 enheter insulin; Fig. 4b viser perifere glukosekonsentrasjoner etter en oral administrasjon av HIM2 i type 1-diabetiske pasienter i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med en oral administrasjon av placebo; Fig. 5 viser virkningene av to sekvensielle doser av HIM2 som ble oralt administrert i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse, på glukose- og insulinnivået i en fastende type 1-diabetisk pasient som ikke fikk noe annet insulin; Fig. 6 viser virkningene av to sekvensielle doser av HIM2 som ble oralt administrert i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse, på plasmaglukosen i fastende type 1-diabetiske pasienter; Fig. 7 viser virkningene av plasmaglukose på fastende type 1-diabetiske pasienter etter en oral administrasjon av HIM2 i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig. 8 viser blodglukosevirkningene i type 1-pasienter etter en oral administrasjon av HIM2 i henhold til utførel-ser av foreliggende oppfinnelse, hvor en oral administrasjon av den samme dose HIM2 ble gjentatt 1 uke senere; Fig. 9 viser virkningene på fastende blodglukose i type 1-pasienter etter en oral administrasjon av HIM2 med en ko-administrasjon av basalt (pumpe-) insulin i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig. 10 viser virkningene på postprandial glukose i en type 1-diabetisk pasient etter en oral administrasjon av HIM2 i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig. 11 viser virkningene av postprandial glukose i type 1-diabetiske pasienter etter en oral administrasjon av HIM2 i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig. 12 viser virkningene på postprandial glukose i type 1-diabetiske pasienter etter en oral administrasjon av HIM2 i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig. 13 viser virkningene på postprandial glukose i type 1-diabetiske pasienter etter en oral administrasjon av HIM2 i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig. 14 viser et reaksjonsskjema for å tilveiebringe monodispergerte blandinger av polyetylenglykol; Fig. 15 viser et reaksjonsskjema for å tilveiebringe monodispergerte blandinger av en oligomer omfattende en polyetylenglykolenhet; Fig. 16 viser plasmainsulinnivåene i portalvene (PV) og vena cava (VC) etter en oral administrasjon av HIM2 i mengden 2,5 mg/kg, i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; Fig. 17 viser blodglukosenivået og plasmainsulinnivået i portalvene (PV) og vena cava (VC) etter en oral administrasjon av dekstroseoppløsning i fastende mus for sammenligningsformål; Fig. 18 viser plasmainsulinnivået i portalvene (PV) og vena cava (VC) etter en subkutan administrasjon av humant rekombinant insulin i mengden 25 ^g/kg, for sammenligningsformål; Fig. 19 viser plasmaglukosenivået i portalvene (PV) og vena cava (VC) etter en oral administrasjon av HIM2 i mengden 2,5 mg/kg (2 x ED50) i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse; og Fig. 20 viser plasmaglukosenivået i portalvene (PV) og vena cava (VC) etter en subkutan administrasjon av humant rekombinant insulin i mengden 25 \ ig/ kg (2 x ED50) , for sammenligningsformål.

Detaljert beskrivelse av foretrukne utførelser

I ikke-diabetiske individer tilfører bukspyttkjertelen kontinuerlig lave (eller basale) nivåer av insulin. Leveren leverer glukose til resten av kroppen når kroppen er i fastende tilstand. Dette benevnes vanligvis en hepatisk glukoseproduksjon. Som respons på et måltid, frigis høye nivåer av insulin av bukspyttkjertelen. Insulinet vekselvirker først med leveren og signalerer til leveren å stanse den hepatiske glukoseproduksjon og å begynne å absorbere glukose som inntas som en del av måltidet. Noe av bukspytt-kjertelens høye insulinfrigivning passerer gjennom leveren og vekselvirker med andre kroppsceller, spesielt muskel-celler, og signalerer til dem å absorbere og bruke glukose. I ikke-diabetiske individer arbeider bukspyttkjertelen og leveren dermed sammen for å tilveiebringe glukosehomeostase.

I henhold til foreliggende oppfinnelse kan det gjenopprett-es glukosehomeostase i et diabetisk individ som har en frisk lever (dvs. en lever som hadde hatt evnen til normalt glukoseopptak og produksjon, hvis den ikke manglet det regulerende hormon insulin). Ved å aktivere leveren til å regulere nivået av blodglukose, kan det ifølge foreliggende oppfinnelse nedsettes eller elimineres hyperglykemi og/eller hypoglykemi forbundet med konvensjonelle metoder ved behandling av diabetes mellitus. I henhold til foreliggende oppfinnelse kan det også nedsettes eller elimineres noen av, hvis ikke alle, de mikrovaskulære komplikasjoner (f.eks. nefropati, retinopati og/eller neuropati) og/eller makrovaskulære komplikasjoner (f.eks. myokardinfarkt og/eller slag) som vanligvis forbindes med diabetes mellitus. Videre kan det i henhold til foreliggende oppfinnelse nedsettes eller elimineres hyper-insulinemien forbundet med en perifer administrasjon

(f.eks. subkutan, intrapulmonær, intranasal, munnslimhinne)

av insulin. Videre kan det i henhold til foreliggende oppfinnelse nedsettes eller elimineres hyperlipidemien

forbundet med diabetes, ved å aktivere leveren til å forbedre sin fettsyremetabolisme. En riktig aktivering av leveren kan også gjenopplive andre levercelle, genregulerte metabolske baner forbundet med komplikasjoner i sammenheng med diabetes mellitus.

Anvendt heri viser begrepet "insulinlegemiddel" til hvilket som helst molekyl som har evnen til å utløse én eller flere biologiske responser forbundet med insulin (f.eks. regulering av glukosehomeostase i målvev så som lever, muskel og/eller fett, stimulering av cellulær utnyttelse og lagring av glukose, aminosyrer og/eller fettsyrer, og inhibering av katabolske prosesser så som nedbrytning av glykogen, fett og protein) omfattende, men ikke begrenset til, insulinpolypeptider så som insulin, insulinanaloger, aktive insulinfragmenter og aktive insulinfragmentanaloger, insulinpolypeptidderivater og insulinagonistmolekyler, blandinger derav eller farmasøytiske sammensetninger omfattende slike molekyler eller blandinger av slike molekyler.

Anvendt heri betyr begrepet "insulin" insulin fra én av de følgende arter: menneske, ku, gris, sau, hest, hund, kyl-ling, and eller hval, tilveiebrakt ved bruk av naturlige, syntetiske eller genetisk manipulerte kilder. I forskjellige utførelser av foreliggende oppfinnelse er insulinet fortrinnsvis humant insulin.

Anvendt heri betyr begrepet "insulinanalog" insulin hvor én eller flere av aminosyrene er blitt erstattet mens man beholdt noe av eller hele aktiviteten av insulinet. Analog-en beskrives ved å angi erstatningsaminosyrene med posi-sjonen for erstatningen i hevet skrift, fulgt av en beskrivelse av insulinet. F.eks. betyr "Pro<B29->insulin, humant" at lysinet som vanligvis foreligger i B29-posisjon av et humant insulinmolekyl, er blitt erstattet med prolin.

Insulinanaloger kan erholdes på forskjellige måter, slik fagmannen vil være klar over. F.eks. kan visse aminosyrer erstattes med andre aminosyrer i insulinstrukturen, uten noe merkbart tap av den interaktive bindingkapasitet med strukturer så som f.eks. antigenbindende regioner av antistoffer eller bindingsseter på substratmolekyler. Ettersom den interaktive evne og natur av insulin definerer dets biologiske funksjonelle aktivitet, kan det gjøres visse erstatninger av aminosyresekvenser i aminosyresekvensen, mens man allikevel beholder et polypeptid med like egenskaper.

Ved utføring av slike substitusjoner kan den hydropatiske indeks av aminosyrer tas i betraktning. Betydningen av den hydropatiske aminosyreindeks for å formidle interaktive biologiske funksjoner til et polypeptid, er generelt for-stått innen faget. Det aksepteres at den relative hydropatiske karakter av aminosyren bidrar til den sekundære struktur av det dannede polypeptid, som i sin tur definerer vekselvirkningen av proteinet med andre molekyler, f.eks. enzymer, substrater, reseptorer, DNA, antistoffer, anti-gener og lignende. Hver aminosyre har fått tildelt en hydropatisk indeks på grunnlag av dens hydrofobisitets- og ladningsegenskaper, som følger: isoleucin (+4,5); valin (+4,2); leucin (+3,8); fenylalanin (+2,8); cystein/cystin (+2,5); metionin (+1,9); alanin (+1,8); glycin (-0,4); treonin (-0,7); serin (-0,8); tryptofan (-0,9); tyrosin (-1,3); prolin (-1,6); histidin (-3,2); glutamat (-3,5); glutamin (-3,5); aspartat (-3,5); asparagin (-3,5); lysin (-3,9); og arginin (-4,5). Slik fagmannen vil forstå kan visse aminosyrer erstattes med andre aminosyrer som har lignende hydropatisk indeks eller poengtall, og fortsatt føre til et polypeptid med lignende biologisk aktivitet, dvs. fortsatt erholde et biologisk funksjonelt likeverdig polypeptid. Ved utføring av slike endringer foretrekkes en erstatning av aminosyrer hvis hydropatiske indekser ligger innen +2 fra hverandre; de som ligger innen +1 fra hverandre er spesielt foretrukne, og de som ligger innen +0,5 fra hverandre er enda mer spesielt foretrukne.

Det forstås også innen faget at en erstatning av like aminosyrer virksomt kan utføres på grunnlag av hydrofilisiteten. US-patent 4.554.101 beskriver at den største lokale midlere hydrofilisitet av et protein, som bestemmes av hydrofilisiteten av de hosliggende aminosyrer, korrelerer med en biologisk egenskap av proteinet. Slik det beskrives i detalj i US-patent 4.554.101, er de følgende hydrofilisitetsverdier blitt tildelt aminosyreresiduer: arginin (+3,0); lysin (+3,0); aspartat (+3,0 + 1); glutamat (+3,0 + 1); serin (+0,3); asparagin (+0,2); glutamin (+0,2); glycin (0); treonin (-0,4); prolin (-0,5 ± 1); alanin (-0,5); histidin (-0,5); cystein (-1,0); metionin (-1,3); valin (-1,5); leucin (-1,8); isoleucin (-1,8); tyrosin (-2,3); fenylalanin (-2,5); tryptofan (-3,4). Slik fagmannen vil forstå, kan en aminosyre erstattes med en annen som har lignende hydrofilisitetsverdi, mens det fortsatt erholdes et biologisk likeverdig, og spesielt et immunologisk likeverdig, polypeptid. I slike endringer foretrekkes en erstatning av aminosyrer hvis hydrofilisitetsverdier ligger innen +2 fra hverandre; slike som ligger innen +1 fra hverandre er spesielt foretrukne, og slike som ligger innen ±0,5 fra hverandre, er enda mer spesielt foretrukne.

Slik det ble beskrevet ovenfor, baserer seg aminosyre-substitusjoner derfor generelt på den relative likhet av aminosyrens sidekjedesubstituenter, f.eks. deres hydrofobi-sitet, hydrofilisitet, ladning, størrelse og lignende. Eksempler på substitusjoner (dvs. aminosyrer som kan erstattes med hverandre uten å vesentlig endre den biologiske aktivitet av polypeptidet) som tar forskjellige av de ovennevnte egenskaper i betraktning, er velkjent for fagmannen, og omfatter f.eks. arginin og lysin; glutamat og aspartat; serin og treonin; glutamin og asparagin; og valin, leucin og isoleucin.

Slik fagmannen vil være kjent med, kan insulinanaloger fremstilles ved forskjellige anerkjente peptidsyntetiske teknikker, omfattende, men ikke begrenset til, klassiske (oppløsnings)metoder, fastfasemetoder, semisyntetiske metoder og rekombinante DNA-metoder.

Eksempler på humane insulinanaloger omfatter, men er ikke begrenset til, Gly<A21->insulin, humant; Gly<A21>Gln<B3->insulin, humant; Ala<A21->insulin, humant; Ala<A21>GlnB3-insulin, humant; Gln<B3->insulin, humant; Gln<B30->insulin, humant; Gly<A21>GluB30-insulin, humant; Gly<A>21Gln<B3>Glu<B30->insulin, humant; GlnB3GluB30-insulin, humant; Asp<B28->insulin, humant; LysB28-insulin, humant; Leu -insulin, humant; Val -insulin, humant; Ala<B28->insulin, humant; Asp<B28>Pro<B>29-insulin, humant; LysB2<8>Pro<B29->insulin, humant; Leu<B28>Pro<B29->insulin, humant; Val<B28>Pro<B29->insulin, humant; Ala<B28>Pro<B29->insulin, humant.

Anvendt heri betyr begrepet "aktivt insulinfragment" et segment av aminosyresekvensen som forefinnes i insulin, som beholder noe av eller hele aktiviteten til insulinet. Insulinfragmenter benevnes ved å nevne posisjonen(e) i en aminosyresekvens, fulgt av en beskrivelse av aminosyren. F.eks. ville et "B25-B30 humant insulin"-fragment være den seks aminosyrer lange sekvens som tilsvarer B25-, B26-, B27-, B28-, B29- og B30-posisjon i aminosyresekvensen av humant insulin.

Anvendt heri betyr begrepet "aktiv insulinfragmentanalog" et segment av aminosyresekvensen som forefinnes i insulin-molekylet, hvor én eller flere av aminosyrene i segmentet er blitt erstattet, mens hele eller deler av insulinets aktivitet er bevart.

Anvendt heri viser begrepet "insulinpolypeptidderivat" til et insulinpolypeptid så som insulin, en insulinanalog, et aktivt insulinfragment eller en analog av et aktivt insulinfragment, som er blitt konjugert med én eller flere enheter, så som acylenheter (f.eks. fettsyrer) og/eller oligomerer, som forbedrer lipofilisiteten og/eller hydrofilisiteten av insulinpolypeptidet slik at insulinpoly-peptidkonjugatet er mer lipofilt og/eller mer hydrofilt enn det tilsvarende ukonjugerte insulinpolypeptid. Hydrofilisiteten av et insulinpolypeptidderivat kan sammenlignes med hydrofilisiteten av det ukonjugerte insulinpolypeptid på forskjellige måter, slik fagmannen vil være kjent med. F.eks. kan en gitt mengde av insulinpolypeptidderivatet tilsettes til vann, og den dannede oppløsning kan blandes og filtreres. Filtratet kan analyseres ved bruk av kjente HPLC-metoder for å bestemme mengden konjugat som foreligger i filtratet, og dermed mengden av konjugat som hadde løst seg opp i vannet. Alternativt kan filterpapiret veies før og etter filtrering, for å bestemme vekten av konjugatet som ikke hadde løst seg opp i vannet. Denne vekt kan brukes til å bestemme konsentrasjonen av konjugat i vannet. Den samme fremgangsmåte kan gjentas ved bruk av det ukonjugerte insulinpolypeptid, og de to konsentrasjoner kan sammenlignes. Det molekyl som gir den høyeste konsentrasjon i vann, anses å være det mer hydrofile molekyl. Lipofilisiteten av et insulinpolypeptidderivat kan sammenlignes med lipofilisitet av det ukonjugerte insulinpolypeptid på forskjellige måter, slik fagmannen vil være klar over. F.eks. kan en gitt mengde av insulinpolypeptidderivatet analyseres ved reversfase-HPLC, slik fagmannen vil være kjent med. Det ukonjugerte insulinpolypeptid kan analyseres ved bruk av samme reversfase-HPLC-metode, og eluerings-tidene for insulinpolypeptidderivatet og det ukonjugerte insulinpolypeptid kan sammenlignes. Det molekyl som har lengre elueringstid, anses å være det mer lipofile molekyl.

Anvendt heri viser begrepet "amfifilt balansert insulinpolypeptid/oligomer-konjugat" til et konjugat som både er mer lipofilt enn det ukonjugerte insulinpolypeptid og mer hydrofilt enn det ukonjugerte insulinpolypeptid. En fagmann vil forstå hvordan man kan bestemme om et insulinpolypeptid/oligomer-konjugat er amfifilt balansert. F.eks. kan en gitt mengde insulinpolypeptid/oligomer-konjugat tilsettes til vann, og den dannede oppløsning kan blandes og filtreres. Filtratet kan analyseres ved bruk av kjente HPLC-metoder for å bestemme mengden av konjugat som foreligger i filtratet, og dermed mengden av konjugat som har løst seg opp i vannet. Alternativt kan filterpapiret veies før og etter filtreringen for å bestemme vekten av konjugat som ikke har løst seg opp i vannet. Denne vekt kan brukes til å bestemme konsentrasjonen av konjugat i vannet. Konsentrasjonen av insulinpolypeptid/oligomer-konjugatet i vannet bør være høyere enn konsentrasjonen av ukonjugert insulinpolypeptid i vann, bestemt i henhold til den samme metode. En gitt mengde insulinpolypeptid/oligomer-konjugat kan deretter analyseres ved reversfase-HPLC, slik fagmannen vil være kjent med. Elueringstiden for insulinpolypeptid/- oligomer-konjugatet bør være lengre enn elueringstiden for det ukonjugerte insulinpolypeptid.

Anvendt heri betyr begrepet "portal administrasjon" administrasjon av hele, eller i det vesentlig hele, dosen til portalvenen. Portal administrasjon kan oppnås ved forskjellige administrasjonsruter, omfattende, men ikke begrenset til, oral administrasjon, subkutan administrasjon inn i det peritoneale hulrom, rektal administrasjon og direkte infu-sjon inn i portalvenen.

Anvendt heri betyr begrepet "perifer administrasjon" administrasjon av hele, eller i det vesentlige hele, dosen til det perifere system. Perifer administrasjon kan oppnås ved forskjellige administrasjonsruter, omfattende, men ikke begrenset til, intrapulmonært, intranasalt, via munnslimhinnen, og parenterale injeksjoner (f.eks. subkutane og intramuskulære injeksjoner).

Anvendt heri viser begrepet "polyalkylenglykol" til rettkjedede eller forgrenede polyalkylenglykolpolymerer så som polyetylenglykol, polypropylenglykol og polybutylenglykol, og omfatter monoalkyleteren av polyalkylenglykolen. Begrepet "polyalkylenglykol-delenhet" viser til én enkelt polyalkylenglykol-enhet. F.eks. vil en polyetylenglykol-delenhet være -0-CH2-CH2-0-.

Anvendt heri betyr begrepet "lipofil" evnen til å løses opp i lipider og/eller evnen til å penetrere, vekselvirke med og/eller krysse biologiske membraner, og begrepet "lipofil enhet" eller "lipofil" betyr en enhet som er lipofil og/eller som når den er festet på en annen kjemisk enhet, hever lipofilisiteten av en slik kjemisk enhet. Eksempler på lipofile enheter omfatter, men er ikke begrenset til, alkyler, fettsyrer, estere av fettsyrer, kolesterol, ada-mantyl og lignende.

Anvendt heri viser begrepet "lavere alkyl" til substituerte eller usubstituerte alkylenheter som har fra én til fem karbonatomer.

Anvendt heri viser begrepet "høyere alkyl" til substituerte eller usubstituerte alkylenheter som har seks eller flere karbonatomer.

Anvendt heri skal fraser så som "mellom X og Y" forstås som å omfatte X og Y.

Anvendt heri betyr fraser så som "mellom ca. X og Y" forstås som "mellom ca. X og ca. Y", og fraser så som "fra ca. X til Y" betyr "fra ca. X til ca. Y".

Anvendt heri brukes begrepene "esterenhet", "tioesterenhet", "karbamatenhet", "eterenhet", "tiokarbamatenhet", "karbonatenhet", "tiokarbonatenheter", "ureaenhet" og "amidenhet" for å vise til den angitte enhet, i hvilken som helst av sine mulige orienteringer. Enheten kan omfatte én eller to lavere alkylenenheter i tillegg til den angitte enhet. F.eks. viser begrepet "esterenhet" til en -0-C(0)-enhet, en -C(0)-O-enhet eller hvilken som helst av disse enheter som har en lavere alkylenenhet i én av eller begge ender av enheten.

Ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for en slik behandling, administreres oralt en virksom mengde av et insulinlegemiddel til pasienten for å behandle diabetes mellitus i pasienten, hvor den virksomme mengde insulinlegemiddel administreres slik at den gir en konsentrasjon av insulinlegemiddel i portalveneblodet mellom ca. 10, 200 eller 400 og 600, 800 eller 1.000 nU/ml i løpet av ca. 60 minutter etter administrasjonen, mer foretrukket i løpet av ca. 15 eller 30 minutter etter administrasjonen. Det kan tilveiebringes konsentrasjoner av insulinlegemidlet i blodstrømmen som er opptil 100 ganger høyere enn de basale nivåer av insulin som normalt foreligger.

Den virksomme mengde insulinlegemiddel er fortrinnsvis mellom ca. 0,05, 0,1, 0,15 eller 0,2 og 2, 5 eller 10 mg per kg pasientkroppsvekt. Mer foretrukket er den virksomme mengde insulinlegemiddel mellom ca. 0,3 og 1 mg per kg pasientkroppsvekt. Når doseringen av insulinlegemiddel er for lav, oppnås ikke den ønskede aktivering av leveren. Når doseringen er for høy, kan for meget insulinlegemiddel passere gjennom leveren inn i det perifere system og potensielt føre til en hypoglykemisk tilstand.

En oral administrasjon av en virksom mengde av et insulin-legemiddel tilveiebringer et raskt fall i den fastende perifere blodglukosekonsentrasjon. De perifere blodglukose-konsentrasjoner faller fortrinnsvis med ca. 10, 15 eller 25% i løpet av ca. 5, 15 eller 30 minutter etter administrasjonen.

Det tilveiebringes fortrinnsvis en rask levering av insulinlegemiddel til det perifere system. En oral administrasjon av en virksom mengde av insulinlegemidlet tilveiebringer en maksimal insulinkonsentrasjon i perifert blod, fortrinnsvis i løpet av ca. 60 minutter etter administrasjonen, mer foretrukket i løpet av ca. 30 minutter etter administrasjonen og enda mer foretrukket i løpet av ca. 15 minutter etter administrasjonen. Det å raskt oppnå en maksimal glukosekonsentrasjon motvirker et oppsving av postprandial glukose som etterligner det naturlige frigiv-ningsmønster av insulin fra bukspyttkjertel under måltider. Det administrerte insulinlegemiddel klarnes fortrinnsvis fra blodstrømmen i løpet av ca. 3 eller 4 timer, og mer foretrukket klarnes det fra blodstrømmen i løpet av ca. 2 timer.

En oral administrasjon av en virksom mengde av insulinlegemiddel stabiliserer den perifere glukosekonsentrasjon. F.eks. ved bruk av foreliggende oppfinnelse kan den perifere blodglukosekonsentrasjon holdes innen ± ca. 5, 10, 20 eller 50% av den midlere perifere glukose-konsentrasjon. Den midlere perifere glukosekonsentrasjon kan bestemmes i løpet av et 30, 60, 90 eller 240 minutters tidsrom startende ca. 15, 30 eller 60 minutter etter administrasjonen.

Ved oral administrasjon av insulin til en pasient som lider av diabetes mellitus, nedsettes den hepatiske glukoseproduksjon hos pasienten. Den hepatiske glukoseproduksjon nedsettes fortrinnsvis med minst ca. 25, 35, 50, 75, 90 eller 95% sammenlignet med den hepatiske glukoseproduksjon i pasienten uten administrasjon, og nedsettes mest foretrukket med ca. 100% sammenlignet med den hepatiske glukoseproduksjon i pasienten uten administrasjon. Denne reduksjon av den hepatiske glukoseproduksjon finner fortrinnsvis sted i løpet av ca. 30, 60 eller 90 minutter etter administrasjonen. Den hepatiske glukoseproduksjon bestemmes fortrinnsvis ved å måle det perifere glukosenivå over et tidsrom når de perifere insulinnivåer er på eller nær basalnivået. Tidsrommet er fortrinnsvis mellom ca. 1 og 4 timer, mer foretrukket mellom ca. 1 og 2 timer, og mest foretrukket ca. 1,5 timer.

En oral administrasjon av en virksom mengde insulin begrenser den heving av glukose som normalt er forbundet med inntak av et måltid (dvs. den postprandiale heving av glukose). Den postprandiale heving av glukose kan begrenses helt eller delvis ifølge foreliggende oppfinnelse. Fortrinnsvis absorberes ca. 25% av den postprandiale glukose hepatisk, mer foretrukket absorberes minst ca. 40% og enda mer foretrukket absorberes minst ca. 55%. Den postprandiale glukoseabsorpsjon finner fortrinnsvis sted i løpet av 120 minutter etter inntak av måltidet, og finner mer foretrukket sted i løpet av ca. 15 eller 30 minutter etter inntak av måltidet.

En oral administrasjon av insulinlegemidlet kan finne sted på forskjellige tidspunkter i løpet av dagen. Insulinlegemidlet administreres fortrinnsvis på eller nær (f.eks. mindre enn 1 time før eller etter) tidspunktet for måltidet. I utførelser av foreliggende oppfinnelse administreres insulinlegemidlet mindre enn ca. 1 time før inntak av måltidet. Insulinlegemidlet administreres fortrinnsvis mindre enn ca. 30 minutter før inntak av et måltid, og administreres fortrinnsvis mindre enn ca. 20 minutter før inntak av et måltid. I andre utførelser av foreliggende oppfinnelse administreres insulinlegemidlet mindre enn 1 time etter inntak av et måltid, og administreres mer foretrukket mindre enn 30 minutter etter inntak av et måltid. I enda andre utførelser administreres insulinlegemidlet samtidig med at et måltid inntas. Insulinlegemiddel som administreres samtidig som måltidet inntas, kan være mindre foretrukket ettersom det kan kreve en høyere dosering og føre til variabilitet fra dose til dose for en gitt pasient.

Administrasjon av insulinlegemidlet kan finne sted før ett eller flere måltider per dag. I tillegg kan insulinlegemidlet administreres på forskjellige tidspunkter i tillegg til måltidene, f.eks. før man trekker seg tilbake for fire eller flere timers søvn (f.eks. når man legger seg om kvelden) og/eller når man våkner opp etter fire eller flere timers søvn (f.eks. når man står opp om morgenen). Administrasjon av insulinlegemiddel før man trekker seg tilbake for fire eller flere timers søvn, kan tilveiebringe glukosehomeostase gjennom hele eller deler av søvnperioden og forebygge eller nedsette sannsynligheten for Dawn-feno-menet, som vanligvis finner sted i individer med type 1-diabetes mellitus og som kjennetegnes ved at det finner sted en hypoglykemisk episode under søvnperioden.

Et insulinlegemiddel administreres fortrinnsvis i egnede doseringer og hyppigheter for å oppnå og/eller vedlikeholde en aktivering av leveren slik at den utfører glukosehomeostase. F.eks. kan insulinlegemidlet administreres uavbrutt (dvs. administreres minst én gang om dagen) eller syklisk (f.eks. administreres på én eller flere sammenhengende dager, fulgt av én eller flere sammenhengende dager uten administrasjon). Det kan være ønskelig med en uavbrutt administrasjon når det er nødvendig å administrere én eller flere doser per dag for å oppnå og/eller vedlikeholde aktiviteten av leveren ved å styre/hjelpe med å styre glukosenivået i blodstrømmen. Når det brukes en uavbrutt administrasjon kan det være mulig å benytte lavere doseringer av insulin.

En syklisk administrasjon kan være ønskelig når leverens aktivitet vedvarer over én eller flere dager etter administrasjon av insulin. F.eks. kan insulinlegemidlet administreres i én eller flere dager, fulgt av en periode på én eller flere dager når insulinlegemidlet ikke administreres. Den sykliske administrasjon trenger ikke å følge noe enhetlig administrasjonsmønster. F.eks. kan en syklisk administ-rasjonskur benytte seg av fire dagers administrasjon fulgt av én dag uten administrasjon, fulgt av to dager med administrasjon, fulgt av tre dager uten administrasjon. En syklisk administrasjon kan benyttes til å behandle type 1-og type 2-diabetes mellitus; imidlertid vil en syklisk administrasjon kanskje være mest nyttig ved behandling av type 2-diabetes mellitus.

Ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for det, administreres oralt en virksom mengde av et første insulinlegemiddel til pasienten slik det ble beskrevet i de forskjellige utførelser ovenfor, og en virksom mengde av et andre insulinlegemiddel administreres til det perifere system av pasienten. Fortrinnsvis utføres den perifere administrasjon ved parenteral injeksjon. Mer foretrukket utføres den perifere administrasjon ved en kontinuerlig subkutan insulininjeksjon (CSU), slik fagmannen vil forstå. CSII-doseringen velges fortrinnsvis slik at det tilveiebringes et basisnivå av insulin i kroppen. CSII-doseringen kan være mellom ca. 0,1 og 3 enheter (U) per time, og er fortrinnsvis mellom ca. 0,5 og 1,5 U/time. Det første og det andre insulinlegemiddel kan være like eller forskjellige.

Ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for det, administreres oralt en virksom mengde av et første insulinlegemiddel til pasienten slik det ble beskrevet i forskjellige utførelser ovenfor, og en basismengde av et andre insulinlegemiddel administreres kontinuerlig til portalvenen. Administrasjonen kan oppnås ved CSU som administreres til peritonealhulrommet. Man tror at dette kan etterligne bolusen av insulin som innføres i portalvenen fra bukspyttkjertelen i et ikke-diabetisk individ etter inntak av et måltid, samt etterligne basisnivået av insulin som tilveiebringes av bukspyttkjertelen på kontinuerlig basis i ikke-diabetiske individer. Det første insulin-legemiddel og det andre insulinlegemiddel kan være like eller forskjellige.

Insulinlegemidlet nevnt ovenfor er fortrinnsvis et insulinpolypeptidderivat. Insulinpolypeptidderivatet er fortrinnsvis et acylert insulinpolypeptid eller et insulinpolypeptid/oligomer-konjugat. Acylerte insulinpolypeptider er insulinpolypeptider som er blitt derivatisert med én eller flere acyl-holdige enheter, så som fettsyreenheter og/eller arylacylenheter. Fettsyreenheten kan være en mettet eller umettet, rettkjedet eller forgrenet fettsyreenhet så som, men ikke begrenset til, kapronsyre, kaprylsyre, kaprinsyre, undekansyre, laurinsyre, tridekansyre, myristinsyre, pentadekansyre, palmitinsyre, heptadekansyre, stearinsyre, oleinsyre, elaidinsyre, linoleinsyre, linolsyre, arakidinsyre og arakidonsyre, eller et fettsyrederivat så som et arylfettsyrederivat (f.eks. fenylacetyl) eller et cykloalkylfettsyrederivat (f.eks. cykloheksylacetyl eller cykloheksylpropionyl). Arylacylenheter omfatter, men er ikke begrenset til, benzoyl. Et insulinpolypeptid/oligomer-konjugat er et insulinpolypeptid som er konjugert med en oligomer, så som en polyalkylenglykolenhet eller en polyalkylenglykol-holdig enhet. Insulinpolypeptidderivater i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse kan syntetiseres ved bruk av metoder som er kjent for fagmannen.

I henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse er insulinpolypeptid/oligomer-konjugatet et amfifilisk balansert insulinpolypeptid/oligomer-konjugat. Det amfifilisk balanserte insulinpolypeptid/oligomer-konjugat omfatter fortrinnsvis et insulinpolypeptid som er koblet til en oligomer som omfatter en hydrofil enhet koblet til en lipofil enhet. Insulinpolypeptidet er fortrinnsvis insulin eller en insulinanalog. Mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin eller en analog av humant insulin. Enda mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin. Den hydrofile enhet kan være koblet til den lipofile enhet via en hydrolyserbar eller en ikke-hydrolyserbar binding, eller det kan foreligge én eller flere mellomliggende enheter som kobler den hydrofile enhet til den lipofile enhet.

Den hydrofile enhet av det amfifilisk balanserte insulinpolypeptid/oligomer-konjugat er en hydrofil enhet, slik fagmannen vil være kjent med, omfattende, men ikke begrenset til, polyalkylenglykoler så som polyetylenglykol eller polypropylenglykol, polyoksyetylenerte polyoler, kopolymerer derav og blokk-kopolymerer derav, forutsatt at hydrofilisiteten av blokk-kolpolymerene bevares. Den hydrofile enhet er fortrinnsvis en polyalkylenglykolenhet. Polyalkylenglykolenheten har minst 1, 2, 3, 4, 5, 6 eller 7 polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten har fortrinnsvis mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41, 42, 43, 44, 45, 46, 47, 48, 49, 50 eller flere polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten har fortrinnsvis mellom en nedre grense på 2, 3, 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 polyalkylenglykol-delenheter. Enda mer foretrukket har polyalkylenglykolenheten mellom en nedre grense på 3, 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11 eller 12 polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 6, 7 eller 8 polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten har mest foretrukket 7 polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten av oligomeren er fortrinnsvis en lavere alkyl-polyalkylenglykolenhet, så som en polyetylenglykolenhet, en polypropylenglykolenhet eller en polybutylenglykolenhet. Når polyalkylenglykolenheten er en polypropylenglykolenhet, har enheten fortrinnsvis en enhetlig (dvs. ikke vilkårlig) struktur. Et eksempel på en polypropylenglykolenhet som har enhetlig struktur, er som følger:

Denne enhetlige polypropylenglykolstruktur kan beskrives som å ha kun ett metylsubstituert karbonatom hosliggende hvert oksygenatom i polypropylenglykolkjeden. Slike enhetlige polypropylenglykolenheter kan oppvise både lipofile og hydrofile egenskaper.

Den lipofile enhet av det amfifile insulinpolypeptid/oligomer-konjugat er en lipofil enhet, slik fagmannen vil forstå. Den lipofile enhet har minst 1, 2, 3, 4, 5 eller 6 karbonatomer. Den lipofile enhet har fortrinnsvis mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 karbonatomer. Den lipofile enhet har fortrinnsvis mellom en nedre grense på 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 eller 10 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21 eller 22 karbonatomer. Den lipofile enhet har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5, 6, 7, 8 eller 9 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13 eller 14 karbonatomer. Den lipofile enhet har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5, 6 eller 7 og en øvre grense på 6, 7, 8, 9 eller 10 karbonatomer. Den lipofile enhet har mest foretrukket 6 karbonatomer. Den lipofile enhet er fortrinnsvis valgt fra gruppen omfattende mettede eller umettede, rettkjedede eller forgrenede alkylenheter, mettede eller umettede, rettkjedede eller forgrenede fettsyreenheter, kolesterol og adamantan. Eksempler på alkylenheter omfatter, men er ikke begrenset til, mettede, rettkjedede alkylenheter så som metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl og eikosyl; mettede, forgrenede alkylenheter så som isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl; og umettede alkylenheter avledet fra de ovennevnte mettede alkylenheter, omfattende, men ikke begrenset til, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Eksempler på fettsyreenheter omfatter, men er ikke begrenset til, umettede fettsyreenheter så som lauroleat, myristoleat, palmitoleat, oleat, elaidat, erukat, linoleat, linolenat, arakidonat, eikosapentaentoat og dokosaheksaenoat; og mettede fettsyreenheter så som acetat, kaproat, kaprylat, kaprat, laurat, myristat, palmitat, stearat, arakidat, behenat, lignocerat og cerotat.

Oligomerpartiet av det amfifilsk balanserte insulinpolypeptid/oligomer-konjugat kan omfatte én eller flere andre enheter, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, ytterligere hydrofile enheter, avstandsholdende enheter, bindeleddsenheter og terminerende enheter. De forskjellige enheter i oligomeren er kovalent koblet til hverandre ved bruk av enten hydrolyserbare eller ikke-hydrolyserbare bindinger.

Oligomerpartiet av det amfifilsk balanserte insulinpolypeptid/oligomer-konjugat kan omfatte én eller flere ytterligere hydrofile enheter (dvs. enheter i tillegg til den hydrofile enhet), omfattende, men ikke begrenset til, sukkere, polyalkylenglykoler og polyamin/PEG-kopolymerer. Hosliggende polyalkylenglykolenheter vil anses å være samme enhet hvis de er koblet sammen med eterbindinger. F.eks. er enheten

én enkelt polyetylenglykolenhet som har seks polyetylenglykol-delenheter. Hvis denne enhet var den eneste hydrofile enhet i oligomeren, ville oligomeren ikke inneholde noen ytterligere hydrofil enhet. Hosliggende polyetylenglykol-enheter vil anses å være forskjellige enheter hvis de er koblet sammen via en annen binding enn en eterbinding. F.eks. er enheten

en polyetylenglykolenhet som har fire polyetylenglykol-delenheter, og en ytterligere hydrofil enhet som har to poly-

etylenglykol-delenheter. Fortrinnsvis omfatter oligomerer i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse en polyalkylenglykolenhet og ingen ytterligere hydrofile enheter.

Oligomerpartiet av det amfifilsk balanserte insulinpolypeptid/oligomer-konjugat kan omfatte én eller flere avstandsholdende enheter, slik fagmannen vil forstå. Avstandsholdende enheter kan f.eks. brukes til å atskille en hydrofil enhet fra en lipofil enhet, for å atskille en lipofil enhet eller en hydrofil enhet fra insulinpolypeptidet, for å atskille en første hydrofil eller lipofil enhet fra en andre hydrofil eller lipofil enhet, eller for å atskille en hydrofil enhet eller lipofil enhet fra en bindeleddsenhet. Avstandsholdende enheter er fortrinnsvis valgt fra gruppen omfattende sukker-, kolesterol- og glyserinenheter. Sukkerenhetene kan være forskjellige sukkerenheter, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, monosakkaridenheter og disakkaridenheter. Foretrukne monosakkaridenheter har mellom 4 og 6 karbonatomer .

Oligomerpartiet av det amfifilsk balanserte insulinpolypeptid/oligomer-konjugat kan omfatte én eller flere bindeleddsenheter som brukes til å koble oligomeren sammen med insulinpolypeptidet, slik fagmannen vil forstå. Bindeleddsenheter er fortrinnsvis valgt fra gruppen omfattende alkyl-og fettsyreenheter. Alkylbindeleddsenheten kan være en mettet eller umettet, rettkjedet eller forgrenet alkylenhet, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl, eikosyl, isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Alkylbindeleddsenheten kan ha mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 karbonatomer, og har fortrinnsvis mellom 1, 2, 3, 4 ellerS og 8, 9, 10, 11 eller 12 karbonatomer. Fettsyrebindeleddsenheten kan være en mettet eller umettet, rettkjedet eller forgrenet fettsyreenhet, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, lauroleat, myristoleat, palmitoleat, oleat, elaidat, erukat, linoleat, linolenat, arakidonat, eikosapentaentoat, dokosaheksaenoat, acetat, kaproat, kaprylat, kaprat, laurat, myristat, palmitat, stearat, arakidat, behenat, lingocerat og cerotat. Fett-syre-bindeleddsenheten kan ha mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 karbonatomer, og har fortrinnsvis mellom 1, 2, 3, 4 eller 5 og 8, 10, 12, 14 eller 16 karbonatomer.

Oligomerpartiet av det amfifilsk balanserte insulinpolypeptid/oligomer-konjugat kan omfatte én eller flere terminerende enheter i én eller flere ender av oligomeren, som ikke er koblet til insulinpolypeptidet. Den terminerende enhet er fortrinnsvis en alkyl- eller alkoksyenhet. Alkyl-eller alkoksyenheten har fortrinnsvis mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 karbonatomer. Alkyl-eller alkoksyenheten har mer foretrukket mellom en nedre grense fra 1, 2, 3, 4, 5, 6 eller 7 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13 eller 14 karbonatomer. Alkyl-eller alkoksyenheten har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4 eller 5 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9 eller 10 karbonatomer. Alkyl- eller alkoksyenheten har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 1, 2, 3 eller 4 og en øvre grense på 5, 6 eller 7 karbonatomer. Alkylenheten kan være en rettkjedet eller forgrenet, mettet eller umettet alkylenhet, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl, eikosyl, isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Alkoksyenheten kan være forskjellige alkoksyenheter, omfattende, men ikke begrenset til, metoksy, etoksy, propoksy, butoksy, pentyloksy, heksyloksy, heptyloksy, oktyloksy, nonyloksy, dekyloksy, undekyloksy, dodekyloksy, tridekyloksy, tetradekyloksy, pentadekyloksy, heksadekyloksy, oktadekyloksy, nonadekyloksy, eikosyloksy, isopropoksy, sec-butoksy, tert-butoksy, 2-metylbutoksy, tert-pentyloksy, 2-metylpentyloksy, 3-metylpentyloksy, 2-etylheksyloksy, 2-propylpentyloksy, vinyloksy, allyloksy, 1-butenyloksy, 2-butenyloksy, etynyloksy, 1-propynyloksy og 2-propynyloksy. Den terminerende enhet er mer foretrukket en lavere alkylenhet så som metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, sec-butyl, tert-butyl, pentyl eller tert-pentyl, eller en lavere alkoksyenhet så som metoksy, etoksy, propoksy, isopropoksy, butoksy, sec-butoksy, tert-butoksy, pentyloksy eller tert-pentyloksy. Mest foretrukket er den terminerende enhet metyl eller metoksy. Selv om den terminerende enhet fortrinnsvis er en alkyl- eller alkoksy-enhet, bør det forstås at den terminerende enhet kan være forskjellige enheter, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, sukkere, kolesterol, alkoholer og fettsyrer.

Insulinlegemidlet som administreres ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for slik behandling som beskrevet ovenfor, er et insulinpolypeptid/- oligomer-konjugat omfattende strukturen med formel I:

hvor: B er en bindeleddsenhet;

L er en koblingsenhet;

G, G' og G" er individuelt utvalgte avstandsholdende enheter;

R er en lipofil enhet og R' er en polyalkylenglykolenhet, eller R' er en lipofil enhet og R er en polyalkylenglykolenhet;

T er en terminerende enhet; og

j , k, m og n hver uavhengig er 0 eller 1.

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse er insulinpolypeptidet fortrinnsvis insulin eller en insulinanalog. Mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin eller en human insulinanalog, og enda mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin. Insulinpolypeptid/oligomer-konjugatet med formel I er fortrinnsvis et amfifilsk balansert insulinpolypeptid/oligomer-konjugat.

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse har polyalkylenglykolenheten minst 1, 2, 3, 4, 5, 6 eller 7 polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten har fortrinnsvis mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41, 42, 43, 44, 45, 46, 47, 48, 49, 50 eller flere polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten har mer foretrukket mellom en nedre grense på 2, 3, 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 polyalkylenglykol-delenheter. Enda mer forerukket har polyalkylenglykolenheten mellom en nedre grense på 3, 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11 eller 12 polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 6, 7 eller 8 polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten har mest foretrukket 7 polyalkylenglykol-delenheter. Polyalkylenglykolenheten av oligomeren er fortrinnsvis en lavere alkylpolyalkylen-glykolenhet så som en polyetylenglykolenhet, en polypropylenglykolenhet eller en polybutylenglykolenhet. Når polyalkylenglykolenheten er en polypropylenglykolenhet, har enheten fortrinnsvis en enhetlig (dvs. ikke vilkårlig) struktur. Et eksempel på en polypropylenglykolenhet som har en enhetlig struktur, er som følger:

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse er den lipofile enhet en lipofil enhet, slik fagmannen vil forstå det. Den lipofile enheten har minst 1, 2, 3, 4, 5 eller 6 karbonatomer. Den lipofile enhet har fortrinnsvis mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 karbonatomer. Den lipofile enhet har mer foretrukket mellom en nedre grense på 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 eller 10 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21 eller 22 karbonatomer. Den lipofile enhet har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5, 6, 7, 8 eller 9 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13 eller 14 karbonatomer. Den lipofile enhet har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5, 6 eller 7 og en øvre grense på 6, 7, 8, 9 eller 10 karbonatomer. Den lipofile enhet har mest foretrukket 6 karbonatomer. Den lipofile enhet er fortrinnsvis valgt fra gruppen omfattende mettede eller umettede, rettkjedede eller forgrenede alkylenheter, mettede eller umettede, rettkjedede eller forgrenede fettsyreenheter, kolesterol og adamantan. Eksempler på alkylenheter omfatter, men er ikke begrenset til, mettede, rettkjedede alkylenheter så som metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl og eikosyl; mettede, forgrenede alkylenheter så som isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl; og umettede alkylenheter avledet fra de ovennevnte mettede alkylenheter omfattende, men ikke begrenset til, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Eksempler på fettsyrer omfatter, men er ikke begrenset til, umettede fettsyreenheter så som lauroleat, myristoleat, palmitoleat, oleat, elaidat, erukat, linoleat, linolenat, arakidonat, eikosapentaentoat og dokosaheksaenoat; og mettede fettsyreenheter så som acetat, kaproat, kaprylat, kaprat, laurat, myristat, palmitat, stearat, arakidat, behenat, lignocerat og cerotat.

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse er de avstandsholdende enheter G, G' og G" avstandsholdende enheter slik det forstås av fagmannen. Avstandsholdende enheter er fortrinnsvis valgt fra gruppen omfattende sukkerenheter, kolesterol og glyserinenheter. Sukkerenheter kan være forskjellige sukkerenheter slik det forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, monosakkaridenheter og disakkaridenheter. Foretrukne monosakkaridenheter har mellom 4 og 6 karbonatomer. Fortrinnsvis omfatter oligomerer av disse utførelser ikke avstandsholdende enheter (dvs. k, m og n er fortrinnsvis 0).

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse kan bindeenheten B være forskjellige bindeenheter slik en fagmann vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, en esterenhet, en tioesterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en tiokarbamatenhet, en karbonatenhet, en tiokarbonatenhet, en amidenhet, en ureaenhet og en kovalent binding. Når bindeenheten er en karbamatenhet eller en amidenhet, tilveiebringes nitrogenpartiet av enheten fortrinnsvis av en aminoenhet av insulinpolypeptidet, så som e-aminoenheten i Lys<B29->posisjon av humant insulin. Bindeenheten er fortrinnsvis en esterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en karbonatenhet, en amidenhet eller en kovalent binding. Bindeenheten er mer foretrukket en esterenhet, en karbamatenhet, en karbonatenhet eller en amidenhet. Bindeenheten er enda mer foretrukket en amidenhet hvor nitrogenpartiet av amidenheten tilveiebringes av en aminoenhet av insulinpolypeptidet.

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse kan bindeleddsenheten L være forskjellige bindeleddsenheter slik fagmannen vil forstå. Bindeleddsenheter er fortrinnsvis valgt fra gruppen omfattende alkyl- og fettsyreenheter. Alkylbindeleddsenheter kan være en mettet eller umettet, rettkjedet eller forgrenet alkylenhet slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl, eikosyl, isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Alkylbindeleddsenheten kan ha mellom en nedre grense på 1,

2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 karbonatomer, og har fortrinnsvis mellom 1, 2, 3, 4 eller 5 og 8, 9, 10, 11 eller 12 karbonatomer.

Fettsyrebindeleddsenheten kan være en mettet eller umettet, rettkjedet eller forgrenet fettsyreenhet slik det forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, lauroleat, myristoleat, palmitoleat, oleat, elaidat, erukat, linoleat, linolenat, arakidonat, eikosapentaentoat, dokosaheksaenoat, acetat, kaproat, kaprylat, kaprat, laurat, myristat, palmitat, stearat, arakidat, behenat, lignocerat og cerotat. Fettsyrebindeleddsenheten kan ha mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 karbonatomer og har fortrinnsvis mellom 1, 2, 3, 4 eller 5 og 8, 10, 12, 14 eller 16 karbonatomer.

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse er den terminerende enhet T fortrinnsvis en alkyl- eller alkoksyenhet. Alkyl- eller alkoksyenheten har fortrinnsvis mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 karbonatomer. Alkyl- eller alkoksyenheten har mer foretrukket mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6 eller 7 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13 eller 14 karbonatomer. Alkyl- eller alkoksyenheten har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4 og 5 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9 eller 10 karbonatomer. Alkyl-eller alkoksyenheten har enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 1, 2, 3 eller 4 og en øvre grense på 5, 6 eller 7 karbonatomer. Alkylenheten kan være forskjellige rettkjedede eller forgrenede, mettede eller umettede alkylenheter slik det forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl, eikosyl, isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Eksempler på alkoksyenheter kan være forskjellige alkoksyenheter, omfattende, men ikke begrenset til, metoksy, etoksy, propoksy, butoksy, pentyloksy, heksyloksy, heptyloksy, oktyloksy, nonyloksy, dekyloksy, undekyloksy, dodekyloksy, tridekyloksy, tetradekyloksy, pentadekyloksy, heksadekyloksy, oktadekyloksy, nonadekyloksy, eikosyloksy, isopropoksy, sec-butoksy, tert-butoksy, 2-metylbutoksy, tert-pentyloksy, 2-metylpentyloksy, 3-metylpentyloksy, 2-etylheksyloksy, 2-propylpentyl-oksy, vinyloksy, allyloksy, 1-butenyloksy, 2-butenyloksy, etynyloksy, 1-propynyloksy og 2-propynyloksy. Den terminerende enhet er mer foretrukket en lavere alkylenhet så som metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, sec-butyl, tert-butyl, pentyl eller tert-pentyl, eller en lavere alkoksy-enhet så som metoksy, etoksy, propoksy, isopropoksy, butoksy, sec-butoksy, tert-butoksy, pentyloksy eller tert-pentyloksy. Mer foretrukket er den terminerende enhet metyl eller metoksy. Selv om den terminerende enhet fortrinnsvis er en alkyl- eller alkoksyenhet, bør det forstås at den terminerende enhet kan være forskjellige enheter, slik det vil forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, sukkerenheter, kolesterol, alkoholer og fettsyreenheter.

Insulinlegemidlet som administreres ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for slik behandling som beskrevet ovenfor, er et insulinpolypeptid/- oligomer-konjugat omfattende strukturen med formel II:

hvor:

X er en esterenhet, en tioesterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en tiokarbamatenhet, en karbonatenhet, en tiokarbonatenhet, en amidenhet, en ureaenhet eller en kovalent binding; er fortrinnsvis en esterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en karbonatenhet, en amidenhet eller en kovalent binding; er mer foretrukket en esterenhet, en karbamatenhet, en karbonatenhet eller en amidenhet; og er enda mer foretrukket en amidenhet. Når X er en amidenhet eller en karbamatenhet, er en aminogruppe av insulinpolypeptidet fortrinnsvis nitrogenpartiet av amid- eller karbamatenhet en;

Y er en esterenhet, en tioesterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en tiokarbamatenhet, en karbonatenhet, en tiokarbonatenhet, en amidenhet, en ureaenhet eller en kovalent binding, er fortrinnsvis en esterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en karbonatenhet, en amidenhet eller en kovalent binding; er mer foretrukket en esterenhet, en eter, en karbamatenhet, en karbonatenhet eller en amidenhet; og er enda mer foretrukket en eterenhet;

m er mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30, er mer foretrukket mellom en nedre grense på 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 eller 10 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10,

11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21 eller 22, er enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5, 6, 7, 8 eller 9 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13 eller 14, og er enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5, 6 eller 7 og en øvre grense på 6, 7, 8, 9 eller 10;

n er mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41, 42, 43, 44, 45, 46, 47, 48, 49 eller 50, er mer foretrukket mellom en nedre grense på 2, 3, 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20, er enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11 eller 12 polyalkylenglykol-delenheter, er enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 6, 7 eller 8 polyalkylenglykol-delenheter, og er mest foretrukket 7; og

R er en alkylenhet, en sukkerenhet, kolesterol, adamantan, en alkoholenhet eller en fettsyreenhet. Alkylenheten kan være en rettkjedet eller forgrenet, mettet eller umettet alkylenhet slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl, eikosyl, isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Alkylenheten er mer foretrukket en lavere alkylenhet så som metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, sec-butyl, tert-butyl, pentyl eller tert-pentyl. Alkylenheten er enda mer foretrukket en Ci- til C3-alkyl. Alkylenheten er mest foretrukket metyl. Fettsyreenheten kan være en mettet eller umettet, rettkjedet eller forgrenet fettsyreenhet slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, lauroleat, myristoleat, palmitoleat, oleat, elaidat, erukat, linoleat, linolenat, arakidonat, eikosapentaentoat, dokosaheksaenoat, acetat, kaproat, kaprylat, kaprat, laurat, myristat, palmitat, stearat, arakidat, behenat, lignocerat og kerotat. Sukkerenheten kan være forskjellige sukkerenheter slik fagmannen vil forstå. Likeledes kan alkoholenheten være forskjellige alkoholenheter, slik fagmannen vil forstå.

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse er insulinpolypeptidet fortrinnsvis insulin eller en insulinanalog. Mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin eller en human insulinanalog, og enda mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin. Insulinpolypeptid/oligomer-konjugatet med formel II er fortrinnsvis et amfifilsk balansert insulinpolypeptid/oligomer-konjugat.

Insulinlegemidlet som administreres ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for slik behandling som beskrevet ovenfor, er et insulinpolypeptid/- oligomer-konjugat omfattende strukturen med formel III:

hvor:

X er en esterenhet, en tioesterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en tiokarbamatenhet, en karbonatenhet, en tiokarbonatenhet, en amidenhet, en ureaenhet eller en kovalent binding; er fortrinnsvis en esterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en karbonatenhet, en amidenhet eller en kovalent binding; er mer foretrukket en esterenhet, en karbamatenhet, en karbonatenhet eller en amidenhet; og er enda mer foretrukket en amidenhet. Når X er en amidenhet eller en karbamatenhet, er en aminogruppe av insulinpolypeptidet fortrinnsvis nitrogenpartiet av amid- eller karbamatenheten;

11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21 eller 22, er enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5, 6, 7, 8 eller 9 og en øvre grense på 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13 eller 14 og er enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5, 6 eller 7 og en øvre grense på 6, 7, 8, 9 eller 10;

n er mellom en nedre grense på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20 og en øvre grense på 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41, 42, 43, 44, 45, 46, 47, 48, 49 eller 50, er mer foretrukket mellom en nedre grense på 2, 3, 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 eller 20, er enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 3, 4, 5 eller 6 og en øvre grense

på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11 eller 12 polyalkylenglykol-delenheter, er enda mer foretrukket mellom en nedre grense på 4, 5 eller 6 og en øvre grense på 6, 7 eller 8 polyalkylenglykol-delenheter, og er mest foretrukket 7; og

R er en alkylenhet, en sukkerenhet, kolesterol, adamantan, en alkoholenhet eller en fettsyreenhet. Alkylenheten kan være en rettkjedet eller forgrenet, mettet eller umettet alkylenhet slik det vil forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl, eikosyl, isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Alkylenheten er mer foretrukket en lavere alkylenhet så som metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, sec-butyl, tert-butyl, pentyl eller tert-pentyl. Alkylenheten er enda mer foretrukket Ci- til C3-alkyl. Alkylenheten er mest foretrukket metyl. Fettsyreenheten kan være en mettet eller umettet, rettkjedet eller forgrenet fettsyreenhet slik det vil forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, lauroleat, myristoleat, palmitoleat, oleat, elaidat, erukat, linoleat, linolenat, arakidonat, eikosapentaentoat, dokosaheksaenoat, acetat, kaproat, kaprylat, kaprat, laurat, myristat, palmitat, stearat, arakidat, behenat, lignocerat og kerotat. Sukkerenheten kan være forskjellige sukkerenheter slik det vil forstås av fagmannen. Likeledes kan alkoholenheten være forskjellige alkoholenheter slik det vil forstås av fagmannen.

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse er insulinpolypeptidet fortrinnsvis insulin eller en insulinanalog. Mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin eller en human insulinanalog, og enda mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin. Insulinpolypeptid/oligomer-konjugatet med formel III er fortrinnsvis et amfifilsk balansert insulinpolypeptid/oligomer-konjugat.

Insulinlegemidlet som administreres ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for en slik behandling som beskrevet ovenfor, er et insulinpolypeptid/- oligomer-konjugat omfattende strukturen med formel IV:

hvor:

R er en alkylenhet, en sukkerenhet, kolesterol, adamantan, en alkoholenhet eller en fettsyreenhet. Alkylenheten kan være en rettkjedet eller forgrenet, mettet eller umettet alkylenhet slik det vil forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, metyl, etyl, propyl, butyl, pentyl, heksyl, heptyl, oktyl, nonyl, dekyl, undekyl, dodekyl, tridekyl, tetradekyl, pentadekyl, heksadekyl, oktadekyl, nonadekyl, eikosyl, isopropyl, sec-butyl, tert-butyl, 2-metylbutyl, tert-pentyl, 2-metylpentyl, 3-metylpentyl, 2-etylheksyl, 2-propylpentyl, vinyl, allyl, 1-butenyl, 2-butenyl, etynyl, 1-propynyl og 2-propynyl. Alkylenheten er enda mer foretrukket en lavere alkylenhet så som metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, sec-butyl, tert-butyl, pentyl eller tert-pentyl. Alkylenheten er enda mer foretrukket Ci-til C3-alkyl. Alkylenheten er mest foretrukket metyl. Fettsyreenheten kan være en mettet eller umettet, rettkjedet eller forgrenet fettsyreenhet slik det vil forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, lauroleat, myristoleat, palmitoleat, oleat, elaidat, erukat, linoleat, linolenat, arakidonat, eikosapentaentoat, dokosaheksaenoat, acetat, kaproat, kaprylat, kaprat, laurat, myristat, palmitat, stearat, arakidat, behenat, lignocerat og cerotat. Sukkerenheten kan være forskjellige sukkerenheter slik fagmannen vil forstå. Likeledes kan alkoholenheten være forskjellige alkoholenheter slik fagmannen vil forstå.

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse er insulinpolypeptidet fortrinnsvis insulin eller en insulinanalog. Mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin eller en human insulinanalog, og enda mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin. Insulinpolypeptid/oligomer-konjugatet med formel IV er fortrinnsvis et amfifilsk balansert insulinpolypeptid/oligomer-konjugat.

Insulinlegemidlet som administreres ved behandling av diabetes mellitus i en pasient som har behov for slik behandling som beskrevet ovenfor, er et insulinpolypeptid/- oligomer-konjugat omfattende strukturen med formel V:

I henhold til disse utførelser av foreliggende oppfinnelse er insulinpolypeptidet fortrinnsvis insulin eller en insulinanalog. Mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin eller en human insulinanalog, og enda mer foretrukket er insulinpolypeptidet humant insulin. Når insulinpolypeptidet i strukturen med formel V er humant insulin og oligomeren er konjugert med B29-lysinet av humant insulin, benevnes dette insulin/oligomer-konjugat heri HIM2. HIM2 er en polydispergert blanding av insulin/oligomer-konjugater. Det kan være enda mer foretrukket å bruke en i det vesentlige monodispergert eller monodispergert blanding av insulin/oligomer-konjugater slik det beskrives i US-patent-søknad nr. 09/873.899, innlevert den 4. juni 2001 av Ekwuribe et al. med tittelen "Mixtures of Insulin Drug-Oligomer Conjugates Comprising Polyalkylene Glycol, Uses Thereof, and Methods of Making Same". Insulinpolypeptid/oligomer-konjugatet med formel V er amfifilsk balansert når insulinpolypeptidet er insulin.

HIM2 kan syntetiseres ved forskjellige metoder slik det vil forstås av fagmannen. HIM2 syntetiseres fortrinnsvis ved bruk av proinsulin som utgangsstoff, slik det beskrives i USSN 10/036.744, innlevert den 21. desember 2001 av Soltero et al. med tittelen "Methods of Synthesizing Insulin Polypeptide-Oligomer Conjugates, and Proinsulin Polypeptide-Oligomer Conjugates and Methods of Synthesizing Same". F.eks. er HIM2 blitt syntetisert som følger. Rekombinant proinsulin som har et lederpeptid (mw 10.642 Da) ble erver-vet fra Biobras, i Belo Horizonte, Brasil. En 2,32 x IO-<3 >mmol porsjon av proinsulinet ble løst opp i 10 ml DMSO. Til oppløsningen tilsatte man 324 ^1 trietylamin. Den dannede oppløsning ble omrørt i 5 minutter, og deretter tilsatte man en oppløsning av aktivert metylheptaetylenglykol ((PEG7)-heksyl-oligomer) (9,30 x IO"<3> mmol) i acetonitril. Forløpet av konjugeringen (acyleringsreaksjonen) ble over-våket ved HPLC. Når reaksjonen virket å være fullført, ble den stanset ved tilsetning av 3,54 ml 5% vandig trifluor-eddiksyreoppløsning. Reaksjonsblandingen ble deretter pro-sessert og byttet inn i 100 mM Tris-HCl-buffer, pH 7,6, for å tilveiebringe en produktblanding. En alikvot av Tris-HCl-oppløsningen av produktblandingen ble analysert ved HPLC for å bestemme polypeptidkonsentrasjonen. En oppløsning av trypsin (TPCK-behandlet; fra bovin bukspyttkjertel) ble preparert i 100 mM Tris-HCl-buffer, pH 7,6. En oppløsning av karboksypeptidase B (fra svinebukspyttkjertel) ble preparert i 100 mM Tris-HCl-buffer, pH 7,6. Produktblandingen (0,424 ^mol/ml) fikk deretter reagere med trypsin (5,97 x IO"<4>^mol/ml) og karboksypeptidase B (1,93 x IO"<4> ^mol/ml) . Etter 30 minutter ble reaksjonen stanset ved tilsetning av 1,58 ml 1% trifluoreddiksyre i acetonitril. Hovedproduktene ble identifisert i henhold til HPLC-retensjonstiden (i for-hold til retensjonstiden av kjente referansestandarder) og massespektral analyse. Insulin (10%) og Lys<B29->heksyl-PEG7-oligomer-konjugert insulin (84%) ble dermed erholdt.

I de forskjellige utførelser av insulinpolypeptid/oligomer-konjugater som ble beskrevet ovenfor, er oligomeren kovalent koblet til insulinpolypeptidet. I enkelte utførelser er oligomeren koblet til insulinpolypeptidet ved bruk av en hydrolyserbar binding (f.eks. en ester- eller karbonat-binding). En hydrolyserbar kobling kan tilveiebringe et insulinpolypeptid/oligomer-konjugat som virker som prodroge. I andre utførelser kobles oligomeren til insulinpolypeptidet ved bruk av en ikke-hydrolyserbar binding (f.eks. en karbamat-, amid- eller eterbinding).

Insulinpolypeptid/oligomer-konjugatene som ble brukt i de

forskjellige utførelser som ble beskrevet ovenfor, kan syntetiseres ved forskjellige metoder, slik fagmannen vil forstå. F.eks. kan polydispergerte insulinpolypeptid/oligomer-konjugater syntetiseres ved fremgangsmåtene som beskrives i én eller flere av de følgende publikasjoner: US-patent nr.

5.359.030, Ekwuribe; US-patent nr. 5.438.040, Ekwuribe; US-patent nr. 5.681.811, Ekwuribe; US-patent nr. 6.309.633, Ekwuribe et al., og USSN 10/036.744 innlevert den 21. desember 2001 av Soltero et al. med tittelen "Methods of Synthesizing Insulin Polypeptide-Oligomer Conjugates, and Proinsulin Polypeptide-Oligomer Conjugates and Methods of Synthesizing Same". Ikke-polydispergerte (f.eks. i det vesentlige monodispergerte og monodispergerte) insulinpolypeptid/oligomer-konjugater kan syntetiseres ved fremgangsmåter som beskrives i én eller flere av de føl-gende publikasjoner: USSN 09/873.797, innlevert den 4. juni 2001 av Ekwuribe et al. med tittelen "Mixtures of Drug-Oligomer Conjugates Comprising Polyalkylene Glycol, Uses Thereof, and Methods of Making Same"; USSN 09/873.899, innlevert den 4. juni 2001 av Ekwuribe et al. med tittelen "Mixtures of Insulin Drug-Oligomer Conjugates Comprising Polyalkylene Glycol, Uses Thereof, and Methods of Making Same"; USSN 10/036.744, innlevert den 21. desember 2001 av Soltero et al. med tittelen "Methods of Synthesizing Insulin Polypeptide-Oligomer Conjugates, and Proinsulin Polypeptide-Oligomer Conjugates and Methods of Synthesizing Same". Oligomerer ifølge utførelsene av foreliggende oppfinnelse er fortrinnsvis i det vesentlige monodispergert og er mer foretrukket monodispergert.

En monodispergert blanding av insulinpolypeptid/oligomer-konjugater kan syntetiseres f.eks. ved bruk av fremgangsmåtene som beskrives i US-patent nr. 5.359.030, Ekwuribe; US-patent nr. 5.438.040, Ekwuribe; US-patent nr. 5.681.811, Ekwuribe; eller US-patent nr. 6.309.633, Ekwuribe et al., ved bruk av en monodispergert polyetylenglykol (PEG)-blanding som utgangsstoff. Slike monodispergerte PEG-blandinger kan tilveiebringes ved f.eks. fremgangsmåter som beskrives i Yiyan Chen & Gregory L. Baker, Synthesis and Properties of ABA Amphiphiles, 64 J. Org. Chem. 6870-6873 (1999) og i Gérard Coudert et al., A Novel, Unequivocal Synthesis of Polyethylene Glycols, Synthetic Communications 16(1): 19-26

(1986). En foretrukken fremgangsmåte ved syntetisering av monodispergerte PEG-blandinger for bruk ved dannelse av monodispergerte blandinger av insulinpolypeptid/oligomer-konjugater omfatter å omsette en monodispergert blanding av forbindelser som har strukturen av formel VI:

hvor R<1> er H eller en lipofil enhet; n er fra 1 til 25; og X<+> er en positiv ion, med en monodispergert blanding av forbindelser som har strukturen av formel VII: hvor R<2> er H eller en lipofil enhet; og m er fra 1 til 25, under tilstander som er tilstrekkelige for å tilveiebringe en monodispergert blanding av polymerer omfattende polyetylenglykolenheter og som har strukturen av formel VIII:

Eksempler på reaksjonsskjemaer tilveiebringes på fig. 14 og 15.

Utførelsene av oppfinnelsen som ble beskrevet ovenfor, kan utføres ved bruk av en farmasøytisk sammensetning omfattende et insulinlegemiddel som beskrevet ovenfor og en farmasøytisk bærer. Bæreren må så klart være akseptabel i den forstand at den er kompatibel med eventuelle andre ingredienser i den farmasøytiske sammensetning, og ikke er skadelig for individet. Bæreren kan være fast eller flytende eller begge deler, og formuleres fortrinnsvis med insulinlegemidlet som enhetsdose-formulering, f.eks. en tablett, som kan inneholde fra ca. 0,01 eller 0,5% til ca. 95% eller 99% insulinlegemiddel, beregnet på vekten. De farmasøytiske sammensetninger kan fremstilles ved hvilken som helst av de velkjente teknikker innen farmasien, omfattende, men ikke begrenset til, å blande samme bestanddelene, valgfritt omfattende én eller flere tilleggsingredienser. Se f.eks. Remington, The Science and Practice of Pharmacy (9. utg. 1995).

Farmasøytiske sammensetninger som er egnet for oral administrasjon, kan presenteres i atskilte enheter, så som kapsler, sugetabletter eller tabletter, som hver inneholder en forutbestemt mengde av blandingen av insulinlegemiddel/- oligomer-konjugater; som pulver eller granuler, som en oppløsning eller en suspensjon i en vandig eller ikke-vandig væske; eller som en olje-i-vann- eller vann-i-olje-emulsjon. Slike formuleringer kan tilveiebringes ved hvilken som helst egnet metode innen farmasien som omfatter å bringe insulinlegemidlet og en egnet bærer (som kan inneholde én eller flere tilleggsingredienser som beskrevet ovenfor) i berøring med hverandre.

I tillegg til et insulinlegemiddel kan faste farmasøytiske sammensetninger for oral administrasjon omfatte forskjellige andre ingredienser, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, én eller flere av ingrediensene som beskrives i National Formulary 19, s. 2404-2406 (2000). F.eks. kan de faste farmasøytiske formuleringer omfatte smøremidler så som f.eks. talkum, magnesiumstearat og mineralolje; fuktemidler; emulgerings-og suspensjonsmidler; bindemidler så som stivelser, gummi arabicum, mikrokrystallinsk cellulose, cellulose, metylcellulose og syrup; antiklumpemidler så som kalsium-silikat; belegningsmidler så som metakrylater og skjellak; konserveringsstoffer så som metyl- og propylhydroksy-benzoater; søtstoffer; eller smaksstoffer. Polyoler, buffere og inerte fyllstoffer kan også brukes. Eksempler på polyoler omfatter, men er ikke begrenset til, mannitol, sorbitol, xylitol, sakkarose, maltose, glukose, laktose, dekstrose og lignende. Egnede buffere omfatter, men er ikke begrenset til, fosfat, citrat, tartrat, suksinat og lignende. Andre inerte fyllstoffer som kan brukes, omfatter dem som er kjent innen faget og som er nyttige ved fremstilling av forskjellige doseringsformer. Om ønsket kan de faste formuleringer omfatte andre bestanddeler, så som bulkstoffer og/eller granuleringsmidler, og lignende. Faste farmasøytiske sammensetninger kan tilveiebringes ved forskjellige fremgangsmåter, slik en fagmann vil forstå.

Faste doseringsenheter for oral administrasjon kan fremstilles ved forskjellige metoder, slik fagmannen vil forstå. F.eks. kan insulinlegemidlet blandes med en fast, pulverformet bærer så som f.eks. laktose, sakkarose, sorbitol, mannitol, stivelse, amylopektin, cellulose-derivater eller gelatin, samt antifriksjonsmidler så som f.eks. magnesiumstearat, kalsiumstearat og polyetylen-glykolvoks. Blandingen kan deretter presses til tabletter. Tabletter for oral bruk kan også fremstilles på den føl-gende måte, selv om andre teknikker kan brukes. De faste substanser males eller siktes til en ønsket partikkelstør-relse, og bindingsmidlet homogeniseres og suspenderes i et egnet løsemiddel. Den aktive ingrediens og tilleggs-ingrediensene blandes med bindemiddeloppløsningen. Den dannede blanding fuktes for å danne en enhetlig suspensjon. Fuktingen fører vanligvis til at partiklene aggregerer noe, og den dannede masse presses gjennom en sil av rustfritt stål som har den ønskede størrelse. Sjiktene av blandingen tørkes deretter i styrte tørkeenheter over et forutbestemt tidsrom for å oppnå en ønsket partikkelstørrelse og konsis-tens. Granulene av den tørre blanding siktes for å fjerne eventuelt pulver. Til denne blanding tilsettes desintegra-sjonsmidler, antifriksjonsmidler og antiklebemidler. Til slutt presses blandingen til tabletter ved bruk av en maskin med de egnede stanser og stempler for å oppnå den ønskede tablettstørrelse. Driftparametrene av maskinen kan velges av fagmannen.

Hvis det ønskes belagte tabletter, kan de ovenfor beskrevne fremstilte kjerner bestrykes med en konsentrert oppløsning av sukker, som kan inneholde gummi arabicum, gelatin, talkum, titandioksid, eller med en lakk oppløst i flyktig organisk løsemiddel eller en blanding av løsemidler. I tillegg kan bestrykning utføres i vandig eller ikke-vandig medium ved bruk av forskjellige eksipienser, omfattende, men ikke begrenset til, dispergert metylcellulose, dispergert etylcellulose, dispergerte metakrylater eller blandinger derav. Til dette belegg kan det tilsettes forskjellige fargestoffer for å skille mellom tabletter med forskjellige aktive forbindelser, eller med forskjellige meng-der av den aktive forbindelse.

Bløtgelatinkapsler kan fremstilles hvor kapsler inneholder en blanding av den aktive ingrediens og en væske, så som vegetabilsk olje. Hardgelatinkapsler kan inneholde granuler av den aktive ingrediens i kombinasjon med en fast, pulverformet bærer, så som f.eks. laktose, sakkarose, sorbitol, mannitol, potetstivelse, maisstivelse, amylopektin, cellu-losederivater eller gelatin.

Tørrpulverkapsler kan fremstilles i henhold til forskjellige metoder som er kjent for fagmannen. En utførelse av en tørrpulverkapsel som kan administreres oralt i henhold til utførelser av foreliggende oppfinnelse, er som følger: Flytende farmasøytiske sammensetninger som kan administreres oralt kan være forskjellige flytende farmasøytiske sammensetninger som omfatter insulinlegemidlet som aktiv ingrediens, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, oppløsninger eller suspensjoner i vandige eller ikke-vandige væsker, og olje-i-vann- eller vann-i-olje-emulsjoner. I tillegg til det aktive insulinlegemiddel, kan den flytende farmasøytiske formulering omfatte forskjellige ingredienser omfattende, men ikke begrenset til, absorpsjonsfremmere, buffermidler, flerverdige alkoholer, polyalkylenoksider og smaksstoffer.

Absorpsjonsfremmere kan være forskjellige absorpsjonsfremmere, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, gallesyrer så som, men ikke begrenset til, kolsyre, deoksykolsyre, ursodeoksykolsyre, litokolsyre og taurokolsyre og/eller de farmasøytisk akseptable salter (f.eks. jordmetallsalter) derav, og fettsyrer så som, men ikke begrenset til, kapronsyre, kaprylsyre, kaprinsyre, undekansyre, laurinsyre, tridekansyre, myristinsyre, pentadekansyre, palmitinsyre, heptadekansyre, stearinsyre, oleinsyre, elaidinsyre, linoleinsyre, linolsyre, arakidinsyre, arakidonsyre og blandinger derav.

Bufferstoffer kan være forskjellige bufferstoffer, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, tris(hydroksymetyl)aminometan, trietanolamin, natrium-fosfat, sitronsyre og blandinger derav.

Flerverdige alkoholer kan være forskjellige flerverdige alkoholer, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, glycerol. Polyalkylenglykoler kan være forskjellige polyalkylenglykoler, slik fagmannen vil forstå, omfattende, men ikke begrenset til, polyetylenglykol og polypropylenglykol.

Smaksstoffer kan være forskjellige smaksstoffer, slik det vil forstås av fagmannen, omfattende, men ikke begrenset til, naturlige eller kunstige smaksstoffer og søtstoffer.

Utførelser av flytende farmasøytiske formuleringer som kan administreres oralt, omfatter de følgende:

Selv om de ovenfor beskrevne utførelser av farmasøytiske formuleringer omfatter HIM2 som aktiv ingrediens, bør det forstås at den aktive ingrediens kunne være forskjellige andre insulinlegemidler som beskrives heri. Den aktive ingrediens er fortrinnsvis et insulinpolypeptid/oligomer-konjugat slik det ble beskrevet ovenfor.

EKSEMPLER

Eksempel 1

Tallrike undersøkelser både i pankreaktomiserte og normale, fastende hunder har vist at når det administreres oralt, absorberes konjugert insulin raskt på doseavhengig måte, og er forbundet med ledsagende doseavhengige glukosesenkende virkninger. Fig. la og lb demonstrerer disse virkninger etter forskjellige orale doseringer av HIM2 i pankreaktomiserte hunder. Ved den høyeste dose av HIM2 som ble under-søkt, nemlig 1,0 mg/kg, trengte alle hundene glukoseredning på grunn av markert, symptomatisk hypoglykemi.

Eksempel 2

En fase I-undersøkelse på friske frivillige ble utført. Denne undersøkelse benyttet seg av en tidligere, mindre renset (og derfor mindre aktiv) form for konjugert insulin (heksylinsulinblanding, HIMX). HIMX er ca. 5 ganger mindre aktivt enn det renere HIM2, og derfor er en 2,4 mg/kg dose av HIMX omtrent likeverdig med en 0,5 mg/kg dose av HIM2. HIMX ble administrert på fastende mage i fire forskjellige doseringsnivåer, hvoretter konsentrasjonen av perifert insulin og glukose ble målt. Slik det fremgår fra fig. 2, nådde insulinkonsentrasjonene toppnivåer (Cmaks) i det fysiologiske område 10-15 minutter etter en oral dosering av HIMX (4 ml dosevolum), og dette var doseavhengig. Når man benyttet et større doseringsvolum (20 ml) for den samme dose, var den resulterende insulin-Cmaks-verdi ved alle doser betraktelig høyere, hvilket demonstrerer en markert innflytelse av formuleringsvolumet på absorpsjonen (fig. 3a). Fig. 3b viser plasmaglukoseverdiene som ble observert etter 20 ml-dose-volumet, som bekreftet de doseavhengige glukosesenkende virkninger av konjugert insulin som tidligere var blitt observert i hunder. Ingen ugunstige virkninger av HIMX ble bemerket i denne undersøkelse av friske frivillige.

Eksempel 3

Formålene for denne undersøkelse i type 1-diabetiske pasienter var å: 1) bestemme sikkerheten og toleransen for eskalerende doser av oralt administrert HIM2; 2) bedømme kinetikken av HIM2 etter oral dosering, sammenlignet med subkutan dosering med vanlig insulin og placebo; og 3) bedømme farmakodynamikken av HIM2 sammenlignet med subkutant insulin ved bruk av blodglukosenivået som markør for legemiddelvirkningen.

Dette var en tilfeldiggjort, dobbeltblind, tredosers pluss aktiv (subkutant insulin) kontrollers, dobbeltdummy, placebokontrollert, femperioders overkrysningsundersøkelse. Etter fasting over natten, mens euglycemi ble vedlikeholdt ved intravenøs insulinadministrasjon, ble insulinadminist-rasjonen deretter avbrutt, og etter en 2 timers utvaskingsperiode ga man enkelte doser av oralt placebo eller HIM2 (0,15, 0,3 og 0,6 mg/kg) og subkutant vanlig insulin (4 IU) eller insulinplacebo til pasienter på vilkårlig måte slik det fremgår fra den følgende tabell 1. Plasmaglukose- og insulinnivået ble deretter målt serielt i løpet av de føl-gende fire timer.

HIM2 ble godt tolerert, og det var ingen tegn til noen doserelatert hyppigere opptreden av ugunstige hendelser. Ingen pasient ble symptomatisk hypoglykemisk. Etter oral administrasjon av HIM2, øket det midlere plasmainsulinnivå på doseavhengig måte, nådde en topp i løpet av 15 minutter etter doseringen, og returnerte til bunnlinjen i løpet av 20 minutter (fig. 4a). Ved dosen 0,6 mg/kg, økte insulinnivået merkbart i 7 av 8 (88%) pasienter. Sammenlignet med dette produserte 4 IU vanlig insulin som ble administrert subkutant, en bred insulintopp som ikke nådde den midlere maksimale konsentrasjon (CmakS-verdien) før 66 minutter etter injeksjonen. I denne gruppe av pasienter virket HIM2 å forebygge eller svekke den betraktelige heving av plasmaglukose som observeres i diabetiske pasienter når all insulinterapi avbrytes (fig. 4b). I tillegg observerte man en doseavhengig glukosestabiliserende virkning i disse pasienter, hvilket gjenspeiler en tilsynelatende nedsatt hepatisk glukoseproduksjon etter HIM2-dosering (fig. 4b). Varigheten av glukosevirkningene var opptil 120 minutter, hvilket var betraktelig lengre enn hva man ville ha forutsagt utgående fra varigheten av plasmainsulinhevingen.

Enkelte doser av HIM2 i mengden 0,15, 0,3 og 0,6 mg/kg ble godt tolerert i type 1-diabetiske pasienter, og det fantes ingen tegn til noen doseavhengig hyppigere opptreden av ugunstige hendelser. Doserelaterte hevinger av plasmainsulinnivået fant sted, hvor Cmaks_verdien raskt ble oppnådd i løpet av 15 minutter, og en gjenvending til bunn-verdiene i løpet av 90-120 minutter. Den forventede heving av plasmaglukosenivået etter fjerning av en eventuell ledsagende insulinbehandling ble svekket eller forebygget, og virkningene på glukosen holdt seg vesentlig lenger enn hva man ville forutsagt ut fra varigheten av plasmainsulinhevingen. Disse resultater tyder på at oralt administrert HIM2 sannsynligvis påvirker perifere glukosenivåer ved en kombinasjon av nedsatt leverglukoseproduksjon og en perifer insulinlignende aktivitet. En potensiell rolle for HIM2 ved styring av diabetes ved reproduksjon av en fysiologisk portal/hepatisk levering antydes.

Eksempel 4

En andre tidlig fase II-undersøkelse benyttet seg av en 2-sekvensiell dose, eskalasjonsskjema i type 1-diabetiske pasienter. Slik som i den første type 1-diabetiske under-søkelse, ble pasientene fastet over natten og holdt i en euglykemisk tilstand ved intravenøs insulinadministrasjon. Om morgenen, etter avbrudd av det intravenøse insulin og en 2-timers utvaskingsperiode, fikk pasientene 0,6, 0,8 eller 1,0 mg/kg doser av HIM2 i grupper på seks pasienter ved hvert dosenivå. Målinger av perifert glukose og insulin ble innhentet i regelmessige intervaller etter doseringen. En andre dose HIM2 ble administrert 2 timer etter den første dose, for å bedømme virkningen av en "primende" dose av oralt HIM2 på den hepatiske glukoseproduksjon og perifere insulinkonsentrasjoner. Den flytende formulering som ble brukt i denne undersøkelse, viste seg å være irriterende på orofarynx i de første seks individer som fikk legemidlet. Derfor ble undersøkelsen avbrutt mens man utviklet en erstatningskapselformulering. En halvfast doseringsform i to kapselstørrelser ble brukt i den gjenopptatte undersøkelse.

3 mg HIM2-kapselformulering:

Størrelse: "3" grønne gelatinkapsler 15 mg HIM2-kapselformulering

Størrelse: "0 EL" grønne gelatinkapsler

Resultatene fra denne undersøkelse demonstrerer at (a) den nye kapselformulering tolereres godt, (b) ingen bivirk-ninger ble observert, og (c) virkningene på blodglukosen varierte fra stabilisering til en moderat nedsettelse av grunnverdier i løpet av 1 til 2 timer etter administrasjonen (fig. 5). Det forelå ingen betraktelig forskjell i størrelsen på glukoseresponsene over de brukte doseringsområder, slik det fremgår fra fig. 6, som viser den midlere respons ved den laveste og høyeste dose som ble brukt i undersøkelsen. Hypoglykemi ble ikke opplevd av noen av pasientene, ved noen dose. Disse resultater tyder på at oralt HIM2 i de brukte doseringer påvirker glukosen primært ved å påvirke den hepatiske glukoseproduksjon, og uten vesentlige virkninger på det perifere insulin.

Eksempel 5

To ytterligere undersøkelser i type 1-diabetiske pasienter ved bruk av kapselformuleringer har undersøkt innvirkningen av matinntak på absorpsjonen og den glukosesenkende aktivitet av HIM2 samt HIM2-virkningene når det administreres sammen med en grunnkur (tilveiebrakt ved kontinuerlig subkutan insulininfusjon eller CSU). Preliminære resultater av den første undersøkelse tyder på at inntak av et stan-dard måltid samtidig med HIM2-dosering kan føre til en svekking av HIM2-absorpsjonen og de glukosesenkende virkninger. Hvis HIM2 imidlertid administreres 30 minutter før inntak av et standardmåltid, bevares absorpsjonen og virkningene på glukosen i det vesentlige. Den andre undersø-kelse bedømmer absorpsjonen og virkningene av HIM2 når det doseres i fastede type 1-pasienter som holdes på basis-insulin ved CSU, fulgt av enten fortsatt faste eller et standardmåltid. Preliminære resultater i et begrenset antall pasienter tyder på at HIM2 ikke bare nedsetter fasteglukosen, men også svekker eller forhindrer den forventede postprandiale heving av plasmaglukosekonsentra-sjonen (fig. 7 og 8). En første undersøkelse i type 2-diabetiske pasienter har demonstrert lignende virkninger av HIM2 på det fastende blodglukosenivå i et begrenset antall pasienter. Andre undersøkelser bedømmer potensialet av HIM2 for å svekke den postprandiale hyperglykemi i type 2-diabetiske pasienter. I én undersøkelse omfattende 12 type 2-pasienter, etterfølges én enkelt oral dose (uten titrering) av et måltid. I en annen undersøkelse omfattende 24 type 2-pasienter, gis 3 doser/dag (uten titrering) med måltidene i 3 dager. Dessuten gis en sen kveldsdose for å observere de mulige virkningene på hyperglykemi.

Eksempel 6

Hannlige CF-l-mus (n = 5-10 per gruppe) fikk faste over natten og fikk deretter administrert enten HIM2 (1,25 eller 2,5 mg/kg, p.o., i en formulering som vises i den følgende tabell, 10 ml/kg) eller rekombinant humant insulin (12,5 eller 25 ^g/kg, abdominalt sc, i 1% acetatbuffer, pH 4,1).

Etter 15, 20 eller 60 minutter tok man blodprøver i hepa-riniserte sprøyter, under eteranestesi, både fra portalvene

(PV) og vena cava (VC) av hvert dyr. En dråpe blod ble flekket på et glukometer for å måle blodglukosen. Resten av prøven ble sentrifugert for å atskille plasma, for å bestemme det immunreaktive insulin ved ELISA (ALPCO).

Slik det fremgår fra fig. 16, observerte man store hevinger av insulin (opptil 2789 ^U/ml) i PV i løpet av 15 minutter etter den orale administrasjon av HIM2, og insulinkonsent-rasjonen falt til 221 ^U/ml i løpet av 30 minutter etter administrasjonen. Denne profil ligner den første fase av insulinutsondring som respons på et måltid slik den illustreres på fig. 17, som viser portalvene- og vena cava-blodglukose- og plasmainsulinnivået etter oral administrasjon av en dekstroseoppløsning i fastende mus. Slik det ytterligere illustreres på fig. 16, var topp-insulinnivået i VC 31-36% av hva som forelå i PV.

Slik det fremgår fra fig. 18, produserte derimot en subkutan administrasjon av insulin en 2,4-6,9 ganger høyere konsentrasjon i VC (dvs. periferien) (opptil 186 ^U/ml, 15 minutter etter administrasjon) enn i PV. Det forelå dessuten en langsommere tilbakevending til basisverdien (74 ^U/ml, 30 minutter etter administrasjonen).

Til tross for de merkbart forskjellige insulinnivåer, produserte HIM2 ikke tilsvarende større fall i blodglukosen, sammenlignet med fallet i blodglukose som produseres ved en subkutan administrasjon av insulin, i disse ikke-diabetiske mus. F.eks. slik det illustreres på fig. 18, forårsaket en oral administrasjon av HIM2 et fall i blodglukosen til ca. 31 mg/dl i VC sammenlignet med et fall i blodglukose til ca. 23 mg/dl i VC som illustreres på fig. 19 for subkutan administrasjon av insulin. Disse resultater virker å tyde på at en oral administrasjon av HIM2 har mindre tendens til å indusere hypoglykemi, enn en subkutan administrasjon av insulin.

I ubehandlede mus var blodglukosen høyere i VC enn i PV. Denne PV-VC-forskjell ble reversert ved oral administrasjon av HIM2, men ble ikke reversert ved subkutan administrasjon av insulin. Disse resultater virker å tyde på at en oral administrasjon av HIM2 gir en sterkere suppresjon av den hepatiske glukoseproduksjon enn en subkutan administrasjon av insulin.

Claims

1. I det vesentlige monodispergert blanding av konjugater, karakterisert ved at hvert konjugat omfatter et insulinpolypeptidoligomerkonjugat omfattende strukturen: hvori: X er en esterenhet, en tioesterenhet, en eterenhet, en karbamatenhet, en tiokarbamatenhet, en karbonatenhet, en tiokarbonatenhet, en amidenhet, en ureaenhet eller en kovalent binding; m er mellom en nedre grense på 1 og en øvre grense på 30; n er mellom en nedre grense på 1 og en øvre grense på 50; og R er en alkylenhet, en sukkerenhet, kolesterol, adamantan, en alkoholenhet eller en fettsyreenhet.

2. Blanding ifølge krav 1, karakterisert ved at R er en alkylenhet.

3. Blanding ifølge krav 1, karakterisert ved at R er en fettsyreenhet.

4. Blanding ifølge krav 1, karakterisert ved at insulinpolypeptidet er humant insulin og oligomeren er kovalent koplet til Lys av det humane insulin.

5. Farmasøytisk sammensetning, karakterisert ved at blandingen ifølge ethvert av kravene 1-4 er i en farmasøytisk akseptabel bærer.

6. Fremgangsmåte ved fremstilling av en i det vesentlige monodispergert blanding av konjugater ifølge krav 1 omfattende polyetylenglykolenheter, karakterisert ved at den omfatter: omsette en i det vesentlige monodispergert blanding av forbindelser som har strukturen med Formel VI: hvor R<1> er H eller en lipofilsk enhet; m er fra 1 til 25; og X<+> er en positiv ion, med en i det vesentlige dispergert blanding av forbindelser som har strukturen med Formel VII: hvor R<2> er H eller en lipofilsk enhet; Ms er en mesylat-enhet; og n er fra 1 til 25, under betingelser som er tilstrekkelige til å tilveiebringe en i det vesentlige monodispergert blanding av polymerer omfattende polyetylenglykolenheter, og som har strukturen med Formel VIII:

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at blandingen av polymerer med Formel VIII er en monodispergert blanding.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at R2 er en lipofilisk enhet valgt slik at polymerene med Formel VIII er i det vesentlige uoppløselig i vann.

9. Anvendelse av den i det vesentlige monodispergerte blanding av konjugater ifølge krav 1 for fremstilling av et oralt administrerbart medikament for behandlingene av diabetes mellitus.

10. Anvendelse ifølge krav 9, hvor insulinpolypeptid-oligomerkonjugatet omfatter strukturen med Formel V:

11. Anvendelse ifølge krav 10, hvor insulinpolypeptidet er insulin.

12. Anvendelse ifølge krav 11, hvor insulinet er humant insulin.

13. Anvendelse ifølge krav 10 eller 11, hvor oligomeren er koplet til lysin ved B29-posisjonen av insulin.

14. Anvendelse ifølge hvilket som helst av kravene 11-13, hvor konjugatene med Formel V er amfifilsk balansert.

15. Anvendelse ifølge krav 10, hvor insulinpolypeptidet er en insulinanalog valgt fra gruppen bestående av Gly<A21->insulin, humant; Gly<A21>Gln<B3->insulin, humant; Ala<A21->insulin, T\ O 1 DO DO humant; Ala Gin -insulin, humant; Gin -insulin, humant; Gln<B30->insulin, humant; Gly<A21>Glu<B>30-insulin, humant; GlyA<21>Gln<B3>Glu<B30->insulin, humant; Gln<B3>Glu<B30->insulin, humant; Asp ■pop -insulin, humant; Lys R?R -insulin, humant; Leu R? R-insulin, humant; Val R? R -insulin, humant; Ala R? R-insulin, humant; Asp R?R Pro R?Q -insulin, humant; Lys R?R Pro R?Qinsulin, humant; Leu R?R Pro R?Q -insulin, humant; Cal R?R Pro R?Qinsulin, humant; Ala<B28>Pro<B29->insulin, humant.

16. Anvendelse ifølge hvilket som helst av kravene 10-15, hvor konjugatet med Formel V foreligger som en monodispergert blanding.

17. Anvendelse ifølge hvilket som helst av kravene 10-16, hvor mengden av konjugater i medikamentet er slik at det tilveiebringes en konsentrasjon av insulinpolypeptid i portvenblodet på mellom 10 og 1000 uU/ml innen ca. 60 minutter etter administrasjonen.

18. Anvendelse ifølge hvilket som helst av kravene 10-16, hvor mengden av konjugater i medikamentet er slik at det stabiliserer periferglukosekonsentrasjonen hos den behandlede pasienten til innenfor ca. +50% av en gjennom-snittelig glukosekonsentrasjon målt gjennom en tidsperiode på ca. én time, begynnende innen ca. 30 minutter etter administrasj on.