NO325024B1 - Kommunikasjonssystem - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte for tilbakeringing i et kommunikasjonssystem omfattende en eller flere sentrale og et antall terminaler (telefoner, faksapparater, etc.) som hver er i stand til å kommunisere via minst en av sentralene med minst en av de andre terminalene, hvorved minst en del av terminalene omfatter en bufferkrets for å lagre nummeret til en terminal som skal oppringes, så vel som en elektronisk krets for å kontrollere tilbakeringing. Oppfinnelsen vedrører også en terminal tilpasset til å utføre denne tilbakeringingsmetoden.

En slik metode er omtalt i WO 9201350. Ulike utførelser av tilbakeringingsmetoder er blitt beskrevet i denne publikasjonen. Ulempene skal beskrives i det følgende. I hovedsak trenger disse kjente fremgangsmåtene betydelig innsats fra brukeren som må være aktiv under minst de to første av de ovennevnte trinnene.

Et slikt system som i bruk utfører en såkalt tilbakeringingsprosedyre, er kjent som sådan for kabelkommunikasjonssystemer. Fordelen med slike systemer er i mange tilfeller at kommunikasjonskostnadene for den virkelige kommunikasjonen mellom den oppringte terminalen og den ønskede terminalen blir kalkulert på basis av data som blir tilgjengelig fra sentralen som var involvert ved å etablere forbindelsen.

I hovedsak er et antall sentraler involvert med å etablere en forbindelse, spesielt hvis vi snakker om riks- eller internasjonal kommunikasjonstrafikk. I hovedsak vil derved kostnadene bli kalkulert av den første sentralen i seriene hvori den oppringte terminalen forbindes. Dette kan være en sentral som kalkulerer i henhold til en forholdsvis høy tariff.

Ved å anvende en tilbakeringingsprosedyre kan en vilkårlig sentral hvor som helst i verden, som foretrukket beregner ifølge en relativt lav tariff, anvendes for å etablere den aktuelle forbindelsen. Kontakt må noen ganger etableres med tilbakeringingssentralen med en relativt høy tariff for en kort tid, mens tidsforbruket for denne forbindelsen er svært begrenset. I mange tilfeller under etablering av forbindelsen vil imidlertid bruken kunne utføres kun med signalering hvor kostnadene er mye lavere eller til og med null.

En praktisk ulempe med en slik tilbakeringningsprosedyre er for det første at brukeren må ringe nummeret til tilbakeringingssentralen, deretter vente inntil tilbakeringingssentralen rapporterer tilbake og så slå inn nummeret til den ønskede terminalen. Denne fremgangsmåten er svært arbeidskrevende. Hvis automatisk nummeroppringning anvendes vil dette føre til praktiske eller noen ganger til og med uoverstigelige problemer.

Det er noen ganger mulig ved hjelp av en forhåndsbestemt nummeroverføring å beordre sentralen til direkte å ringe opp et begrenset nummer av forhånsdefinerte numre. Dette har imidlertid ulempene at en ekstra manipulering (løfte opp røret) fremdeles er nødvendig, antall elementer er begrenset og det må alltid stoles på hukommelsen til oppringeren for å etablere den korrekte forbindelsen.

I mellomtiden er automatisk tilbakeringing utviklet for terminaler i kabelsystemer som ved hjelp av de ovenfor nevnte manipuleringene kan automatiseres. For trådløs forbindelse fra en mobilterminal (mobiltelefon, faks, modem, etc.) er ingen korresponderende løsninger kjent.

Formålet med oppfinnelsen er å vise på hvilken måte systemet kan modifiseres slik at brukeren av en mobilterminal (som blant annet omfattes av terminalene som i mange hjemmesentraler eller bedriftssentraler samvirker på en trådløs måte med en fast sentralstasjon) ikke utsettes lenger for den ovenfor nevnte arbeidskrevende prosedyren, men, som i et kabelsystem, kun trenger å slå inn nummeret til den ønskede terminalen for å oppnå en forbindelse med den ønskede terminalen.

Således er fremgangsmåten i følge den foreliggende oppfinnelsen kjennetegnet ved at den omfatter omfatte de følgende trinnene:

- av brukeren:

a) å lagre nummeret til den oppringte terminalen i bufferen,

- av den elektroniske kretsen:

b) å etablere en forbindelse minst delvis via trådløse baner med en forhåndsbestemt sentral, c) overføre signaler til sentralen som indikerer at terminalen må ringes tilbake,

d) bryte forbindelsen og vente på at sentralen ringer tilbake,

e) når forbindelsen er gjenetablert hente det lagrede nummeret fra bufferen og

sende det til sentralen,

f) vente på at sentralen etablerer forbindelsen mellom den oppringte terminalen og den oppringte terminalen og omsvitsjing for brukerkontroll av terminalen.

Den ekstra kretsen ifølge oppfinnelsen utfører derfor en stor del av fremgangsmåten ved at det eneste brukeren må gjøre er å slå inn nummeret til den ønskede terminalen.

Ifølge en videre utvikling av oppfinnelsen er kretsen videre i stand til å undertrykke ringesignalet som ellers vil høres når forbindelsen er opprettet av sentralen til den oppringte terminalen.

Dermed vil den oppringte terminalen virke i forhold til brukeren som en konvensjonell terminal og brukeren vil ikke merke at en

tilbakeringingsprosedyre er anvendt.

Oppfinnelsen vedrører ikke bare hele systemet som omtalt ovenfor, men vedrører også separate terminaler. Således er terminalen i følge den foreliggende oppfinnelsen kjennetegnet ved at den omfatter en bufferkrets for å lagre nummeret til en terminal som skal oppringes, så vel som en elektronisk krets for å kontrollere tilbakeringingsmetoden.

Terminalen omfatter en buffer hvori nummeret til den ønskede andre terminalen er lagret og som omfatter en krets som, etter at nummeret er tastet inn av brukeren og lagret i bufferen,

- etablerer forbindelsen med sentralen,

- rapporterer som den oppringte terminalen,

- etter at forbindelsen er brutt venter inntil sentralen har etablert forbindelsen igjen, og mottar nummeret fra bufferen og overfører det til sentralen.

I mange av de kjente mobilterminalene gjøres det bruk av en avtakbar modul kjent som en SIM-modul eller en dertil korresponderende avtakbar enhet hvori en del av de elektroniske kretsene (som blant annet anvendes for identifi-kasjonsformål) er montert. Det har vist seg at kretsen, som er ifølge oppfinnelsen må legges til terminalen for å utføre den ovenfor nevnte identifikasjonsfunksjonen, kan monteres på SIM-modulen. Dette frembringer muligheten for å tilpasse eksisterende mobilterminaler på en enkel måte slik at de kan anvendes i et kommunikasjonssystem ifølge oppfinnelsen.

I relasjon til de hovedsakelig høye tariffene som benyttes for mobilkommunikasjon over et trådløst nettverk (f.eks. GSM, Inmarsat, etc.) kan et riktig valg av tilbakeringingssentral føre til betydelige økonomiske fordeler.

Fig. 1 viser et kommunikasjonssystem ifølge kjent teknikk.

Fig. 2 viser et kommunikasjonssystem hvori de karakteristiske trekkene ifølge oppfinnelsen er vist. Fig. 1 viser en terminal 10, f.eks. en mobiltelefon, som via en trådløs kommunikasjonsbane 12 er i stand til å etablere en forbindelse med en passende sentral 30. Via sentralen 30 er terminalen 10 i stand til å etablere en forbindelse med en annen terminal, f.eks. via den trådløse banen 14 med en mobiltelefon 20 eller via et kabelnettverk 24 med en kabelforbundet terminal 22.

Hvis terminalen 10 f.eks. ønsker å etablere en forbindelse med terminalen 20, vil deretter terminalen 10 sende et signal via den trådløse banen 12 til sentralen 30. Deretter vil nummeret til den ønskede terminalen 20 bli overført til sentralen 30 hvoretter sentralen vil sørge for at terminalen 20 oppringes via kommunikasjonsbanen 14. Straks terminalen 20 rapporterer tilbake etableres forbindelsen fra terminalen 10 til terminalen 20 via sentralen 30. På en lignende måte er terminalen 10 i stand til å etablere en forbindelse med kabelterminalen 22.

I denne kjente fremgangsmåten er kostnadene for kommunikasjonsforbindelsen mellom terminalen 10 og terminalen 20, respektivt 22, beregnet ut i fra standardverdier som håndteres av sentralen 30.

Fig. 2 viser en oppstilling hvorved en annen sentral 40 er involvert utenom terminalene 10 og 20 og sentralen 30. Terminalene 10 og 20 er f.eks. igjen utført som mobiltelefoner som er i stand til å etablere en forbindelse med sentralen 30 respektivt via den trådløse kommunikasjonsbanen 12 og den trådløse kommunikasjonsbanen 14. Det kabelforbundede apparatet 22 er forbundet til sentralen 30 via nettverket 24. Systemet omfatter videre en annen sentral 40 hvorigjennom en kommunikasjonsbane 16 er i stand til å komme i kommunikasjon med sentralen 30. Kommunikasjonsbanen 16 går i hovedsak gjennom kabler. I kommunikasjonsbanen 16 vil i hovedsak en eller flere videre sentraler medvirke, imidlertid kun for å utføre gjennomsvitsjingsfunksjoner og disse sentralene er derfor innenfor rammen av oppfinnelsen lite relevante. Det skal kun klargjøres at sentralene 30 og 40 kan ha i geografisk sammenheng en stor innbyrdes avstand.

Det blir nå antatt at terminalen 10 ikke har et abonnentsforhold med sentralen 30, men har et abonnentsforhold med sentralen 40. For øyeblikket er imidlertid terminalen 10 plassert innenfor virkeområdet til sentralen 30. Straks mobilapparatet 10 indikerer, ved å sende nummeret til sentralen 40, at han

ønsker å opprette en forbindelse med en annen terminal, vil deretter nummeret bli mottatt av sentralen 30 og overført til sentralen 40. Sentralen 40 gjenkjenner identiteten til den oppringte terminalen 10 (f.eks. ved hjelp av oppringingsidenti-fikasjon, Calling Line Identification) hvoretter den videre forbindelsen forhindres eller en eventuell etablert forbindelse avbrytes via den oppringte terminalen

eller gjennom sentralen. Sentralen 40 vil deretter etablere forbindelse med terminalen 10, motta fra terminalen 10 nummeret til den ønskede abonnenten, så som mobilterminalen 20 eller det kabelforbundede apparatet 22 og etablerer

forbindelsen med terminalen 20, respektivt apparatet 22. Det er dermed ikke nødvendig at de samme kommunikasjonsrutene brukes. Det er svært tenkelig at avhengig av tilgjengelige frie kanaler sluttforbindelsen vil føres langs andre baner.

I denne oppstillingen ifølge fig. 2 vil faktisk sentralen 40 frembringe de data som danner grunnlag for beregning av kostnadene for kommunikasjonsforbindelsen mellom terminalene 10 og 20. Hvis sentralen 40 anvender en lavere tariff enn sentralen 30, vil abonnenten 10 som må betale for forbindelsen ha fordelen.

For å utføre hele fremgangsmåten slik at brukeren av terminalen 10 ikke er klar over hvordan forbindelsen etableres, er det nødvendig å legge til en buffer 18 til terminalen 10 hvori nummeret til den oppringte abonnenten 20 (eller 22) er lagret så vel som nummeret til sentralen 40 og videre en elektronisk krets 19 som reagerer på returoppringningen fra sentralen 40 ved å akseptere denne returoppringningen og ved å overføre nummeret til terminalen 20 eller 22 som er lagret i bufferen 18. Brukeren av terminalen 10 er ikke klar over dette og venter inntil den oppringte terminalen 20 (eller 22) rapporterer tilbake. Faktisk får brukeren av terminalen 10 følelsen av at forbindelsen opprettes på samme måte som oppstillingen ifølge fig. 1. Den viktige forskjellen er imidlertid at kostnadene ved å etablere forbindelsen som i tilfellet med oppstillingen i fig. 2 kan være betydelig lavere. Kostnadene er avhengig av tariffen som benyttes ved beregningene i sentralen 40.

Claims (3)

1. Fremgangsmåte for tilbakeringing i et kommunikasjonssystem omfattende en eller flere sentrale (30, 40) og et antall terminaler (10, 20, 22) (telefoner, faksapparater, etc.) som hver er i stand til å kommunisere via minst en av sentralene med minst en av de andre terminalene, hvorved minst en del av terminalene omfatter en bufferkrets (18) for å lagre nummeret til en terminal som skal oppringes, så vel som en elektronisk krets (19) for å kontrollere tilbakeringing, karakterisert ved å omfatte de følgende trinnene: - av brukeren: a) å lagre nummeret til den oppringte terminalen i bufferen (18), - av den elektroniske kretsen (19): b) å etablere en forbindelse minst delvis via trådløse baner (12) med en forhåndsbestemt sentral, c) overføre signaler til sentralen som indikerer at terminalen må ringes tilbake, d) bryte forbindelsen og vente på at sentralen ringer tilbake, e) når forbindelsen er gjenetablert hente det lagrede nummeret fra bufferen og sende det til sentralen, f) vente på at sentralen etablerer forbindelsen mellom den oppringte terminalen og den oppringte terminalen og omsvitsjing for brukerkontroll av terminalen.

2. Terminal tilpasset til å utføre tilbakeringingsmetoden ifølge krav 1, karakterisert ved at terminalen omfatter en bufferkrets (18) for å lagre nummeret til en terminal som skal oppringes, så vel som en elektronisk krets (19) for å kontrollere tilbakeringingsmetoden.

3. Terminal i samsvar med krav 2, hvor den elektroniske kretsen rommes av SIM-modulen.