NO324827B1

NO324827B1 - Endring av sendereffekten for signaloverforing i en foroverkanal under omruting

Info

Publication number: NO324827B1
Application number: NO20001152A
Authority: NO
Inventors: Jr Edward G Tiedemann
Original assignee: Qualcomm Inc
Priority date: 1997-09-08
Filing date: 2000-03-07
Publication date: 2007-12-10
Also published as: CA2302750A1; JP2001517001A; CN1278398A; US6307849B1; KR20010023790A; FI20000518A; CN1115937C; NO20001152L; EP1013127B1; US20010030948A1; KR100634765B1; FI120784B; UA54543C2; IL134886A0; IL134886A; DE69833669D1; BR9812765A; EP1013127A1; TW465203B; DE69833669T2

Description

Dette konsept, som i det følgende vil bli kalt oppfinnelsen, gjelder kom-munikasjonssystemer og -nett som kan inndeles i forskjellige dekningsområder (celler), og oppfinnelsen gjelder særlig fremgangsmåter og et apparat for å endre den sendereffekt som trengs for å overføre signaltrafikk i en foroverkanal hvor kommunikasjonssystemet er av kategori CDMA, det vil si med kodefordeling og beregnet for et stort antall brukere (for multippelaksess).

I CDMA-systemer brukes typisk et felles frekvensbånd for signalover-føring fra en forflyttbar radiostasjon (en mobil stasjon, gjerne en mobiltelefon) og til flere basestasjoner i kommunikasjonsnettet, mens et annet felles frekvensbånd brukes typisk for sambandet fra den forflyttbare enhet og til basestasjonene, idet disse kan sies å tilhøre forskjellige sett. I andre tilfeller kan et felles sett frekvensbånd brukes for over-føring av informasjonen i nettet, og en hovedfordel med slik multippeloverføring via et frekvensbånd som er felles er at man kan øke kapasiteten i nettet og spesielt da for mobiltelefonsystemer. Den anerkjente standard IS-95, fremmet av TIA (telekommuni-kasjonsindustriens sammenslutning) er et eksempel på et meget effektivt overordnet "grensesnittsystem" for radioforbindelser i et kommunikasjonsnett for særlig mobiltelefoner.

Det sett kommunikasjoner som foregår innenfor en og samme båndbredde i frekvensspekteret i telekommunikasjonssystemer av kategorien CDMA blir skilt fra hverandre ved modulasjon og demodulasjon av de overførte signaler på digital form (dataoverføringen) ved hjelp av kvasitilfeldige støykoder (PN-koder) som er kjente for både mottaker- og sendersiden. Øvrig kommunikasjon kan arte seg som bakgrunnsstøy under prosesseringen eller signalbehandlingen innenfor et bestemt sambandsavsnitt. Siden slik annen kommunikasjon kan arte seg som bakgrunnsstøy bruker CDMA-protokoller så som IS-95 ofte ekstensiv sendereffektregulering for å kunne utnytte den tilgjengelige båndbredde mer effektivt. Reguleringen sørger for at sendereffekten ved sendingen av signaler er nær det minimum som trengs for å kunne opprettholde en forbindelse på vellykket måte. Slik effektregulering letter signalbehandlingen ved enhver bestemt kommunikasjon ved å redusere bakgrunnsstøynivået som et forstyrrende element for annen kommunikasjon.

En annen fordel med å ha basestasjoner som sender til mobile eller forflyttbare enheter innenfor ett og samme frekvensbånd og ved at disse forflyttbare enheter sender tilbake til en eller flere basestasjoner via et annet frekvensbånd er at man kan bruke såkalt "mykomruting" når en forflyttbar stasjon beveger seg fra et bestemt dekningsområde som hører til en første basestasjon og til det dekningsområde som hører til en andre slik stasjon. Denne type omruting benevnes "myk" fordi den sørger for at forbindelsen som allerede er opprettet og pågår ikke brytes før ny forbindelse er opprettet med en annen basestasjon, og myk omruting er derfor i kontrast til "hard" omruting hvor forbindelsen først brytes før ny etableres over en annen kanal.

Som man skulle vente er mykomruting generelt mer robust enn hardomruting siden minst én forbindelse til enhver tid pågår. Fremgangsmåter og systemer for å utføre myk omruting i CDMA-nett er allerede beskrevet i vårt patent US 5 101 501 med tittel "Method and System for Providing a Soft Handoff and Communications in a CDMA Cellular Telephone System" og vårt patent US 5 267 261 med tittel "Mobile Station Assisted Soft Handoff in a CDMA Cellular Communications System", og innholdet i begge disse patentskrifter tas her med som referanse.

I fullt samsvar med de mykomrutingsprosedyrer som er beskrevet der vil hver basestasjon i et kommunikasjonsnett sende pilotsignaler via bestemte pilotkanaler, slik at mobile enheter i nettet kan få innledende systemsynkronisering og få god tids-, frekvens- og fasefølging eller -synkronisering for de signaler som sendes ut fra det bestemte dekningsområde. Den pilotkanal som brukes ved sendingen fra hver basestasjon tar i bruk en felles spredekode (det vil si en kvasistøysekvens), men bruker en forskjellig kodefaseforskyvning fra øvrige faser for utsendte pilotsignaler, slik at den forflyttbare stasjon i nettet kan skille mellom de enkelte pilotkanaler som hører til de respektive basestasjoner i nettet.

Under mykoverføring vil to eller flere basestasjoner sende akkurat samme foroverkanaldata til en bestemt forflyttbar enhet som kan være en mobiltelefon, og denne mobiltelefon tar i så fall imot signalene fra alle disse basestasjoner og kombinerer dem, idet de aktuelle basestasjoner sies å høre til et bestemt sett. En fremgangsmåte og et apparat for å utføre slik kombinasjon er beskrevet i vårt patent US 5 109 390 med tittel "Diversity Receiver in a CDMA Cellular Telephone System", og innholdet i dette patentskrift tas også her med som referanse, idet det beskrives en kombinasjonsmåte som tar i bruk flerveisoverføring (diversitet) innenfor et mobiltelefonnett som arbeider ved CDMA.

Selv om altså myk overføring gir en mer robust forbindelse vil det også foreligge negative forhold, særlig når det gjelder totalkapasiteten innenfor et helt system som arbeider innenfor CDMA. Dette skyldes at det blir sendt signaler over flere foroverkanaler under en omrutingsperiode, slik at det over en periode er nødvendig med større total sendereffekt, og dette gir naturligvis risiko for øket bakgrunnsstøy for annen kommunikasjon i nettet, hvilket på sin side kan føre til reduksjon av den totale nett-kapasitet for overføringen.

Enten slik myk overføring øker eller reduserer et systems kapasitet vil være totalt avhengig av de omgivelser den mobile enhet erfarer under omrutingen. Er forholdene variable, for eksempel ved stor grad av signalsvekking (fading) vil den økede diversitet som finner sted ved myk omruting generelt være gunstig for totalytelsen i nettet eller systemet siden signalene vanligvis vil svekkes uavhengig av hverandre. Når den mobile enhet derimot er i et område hvor det ikke foreligger særlig svekking i radioforbindelsen blir diversitet fra informasjonskilden typisk redundant og kan betraktes å være en reserveressurs. For slike forhold blir derfor forbedringen ved øket diversitet typisk ikke så store at de forsvarer den totale økning i sendereffekt.

Det er på denne bakgrunn oppfinnelsen søker å bedre ytelsen innenfor CDMA-nett ved å optimalisere slike nett for fasen under myk omruting, nettopp i det man kan kalle en multibæreromgivelse eller ved kombinasjon av slike forhold, i respons på den omgivelsesart kommunikasjonen utføres i.

Således er det et mål med oppfinnelsen å skaffe til veie en måte å redusere den totale sendereffekt som trengs for å sende ut informasjon via en foroverkanal til en forflyttbar enhet under myk omruting, å fremskaffe en system som kan implementere denne måte, å bestemme den omgivelse som den forflyttbare enheten arbeider i under omrutingen og optimalisere denne ut fra bestemmelsen, idet oppfinnelsen i tillegg til enkle foroverkanaler også gjelder multibærerkanaler, slik at det blir et annet mål å redusere den totale sendereffekt innenfor et signal som har flere slike kanaler, et system som implementerer denne måte å bestemme den omgivelse som en forflyttbar enhet arbeider i, slik at konfigurasjonen av multibærerkanaler kan optimaliseres i respons på resultatet av bestemmelsen.

I følge oppfinnelsen, løses de overnevnte problemer ved en fremgangsmåte angitt i krav 1 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet; et kommunikasjonssystem angitt i krav 28 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet; og et apparat angitt i krav 38 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet.

Oppfinnelsen gjelder systemer som bruker både myk omruting og multibærerforoverkanaler. Således tilveiebringes i og med oppfinnelsen en fremgangsmåte og et system hvor en forflyttbar enhet til stadighet sender en siffervektormelding til en systemansvarlig enhet for indikasjon av kvantiserte og målte signalkvaliteter (blant annet signal/interferensforholdet) av pilotsignaler som sendes ut fra hver basestasjon tilhørende et "aktivt sett", slik at disse basestasjoner samlet etablerer et aktivt sett pilotkanaler som informasjon tas imot via, av den forflyttbare enhet. Denne enhet frembringer siffervektormeldingen ved å overvåke de respektive signalkvaliteter i pilotkanalene, ved å sammenlikne disse kvaliteter mot en standard og deretter sende meldingen til de respektive basestasjoner i det aktive sett. Disse basestasjoner sender deretter ut informasjonen som ligger i bitsiffermeldingen til den systemansvarlige enhet. I respons sender denne enhet en kommando til basestasjonene som hører til det aktive sett, relatert til den forflyttbare enhet, velger ut bestemte av de sendereffekter som hører til kodekanaler fra basestasjonene, i samsvar med de pilotkanalkvaliteter som rapporteres i siffervektormeldingen fra den forflyttbare enhet og sørger derved for optimalisering i systemet eller kommunikasjonsnettet.

Siden forovertrafikkanalen omfatter de respektive kodekanaler som er nevnt ovenfor og som hører til basestasjonene i den aktuelle forflyttbare enhets aktive sett basestasjoner, vil en reduksjon av sendereffekten for sendingen via disse kodekanaler også redusere den totale sendereffekt for overføringen i forovertrafikkanalen. Følgelig vil totalkapasiteten i CDMA-nettet øke som følge av at man sender ut signaler ved den minimale, men nødvendige sendereffekt for foroverkanalen, tilstrekkelig til pålitelig mottaking i den forflyttbare enhet. Ved rask overføring av de observerte pilotkanalkvaliteter til den systemansvarlige enhet vil CDMA-systemet raskt kunne omoptimalisere systemressursene i respons på endringer i omgivelsene, slik at systemkapasiteten kan bringes til et maksimum.

I en alternativ utførelse av oppfinnelsen og hvor det tas i bruk en multibærerforbindelse sender den forflyttbare enhet et siffer for hver bærer eller alternativt et siffer for hver antenne. I tillegg regulerer basestasjonen sendereffekten uavhengig for hver bærer.

En god forståelse av oppfinnelsen og mange av de tilhørende fordeler som denne innebærer vil man få ved å lese beskrivelsen nedenfor og samtidig studere tegningene, hvor: fig. 1 viser et blokkskjema over et typisk CDMA-mobiltelefonnett for an-vendelse av oppfinnelsen, fig. 2 viser et diagram over pilotkanalkvaliteten som funksjon av tiden, særlig under myk omruting, fig. 3 viser blokkskjemaet for en mobiltelefon, fig. 4 viser et diagram over sannsynligheten for en rammefeil som funksjon av nytteeffektforholdet Eb/No for forskjellige antall basestasjoner og som mottatt av en flerveismottaker for N "fingre", fig. 5A viser et diagram over pilotkanalkvaliteten som funksjon av tiden i et mykomrutingsområde og for tre forskjellige pilotkanaler, fig. 5B viser et tilsvarende diagram, men med tillegg av et terskelsignal Ar som er dannet under det høyeste pilotnivå, fig. 6A viser et diagram over en første datastruktur for bitsiffermeldingen som indikerer en bestemt pilotkanalkvalitet, fig. 6B viser tilsvarende for en andre datastruktur, fig. 6C viser tilsvarende for en tredje datastruktur, fig. 7 viser et flytskjema over meldingssekvensen for reduksjon av den totale sendereffekt for foroverkanalen fra en basestasjon i det aktive sett når overskytende effekt brukes for sendingen, fig. 8 viser et flytskjema over en alternativ meldingssekvens for samme, fig. 9 viser et skjema over en flerbærerforoverforbindelse, fig. 10 viser et blokkskjema over en sender for en slik forbindelse, og fig. 11 viser et blokkskjema for en mottaker for samme.

I tegningene viser samme henvisningstall tilsvarende eller akkurat samme element eller del, og særlig viser fig. 1 et kommunikasjonssystem 2 som fortrinnsvis er et kommunikasjonsnett med forflyttbare enheter, særlig mobiltelefoner, men systemet kan også gjelder andre typer kommunikasjon, for eksempel koplet til en lokalsentral (PBX), et personlig sambandsnett (PCS), satellittbasert kommunikasjon, innendørs eller utendørs trådløse nett. Systemet 2 bruker CDMA-modulasjon og -demodulasjon ved kommunikasjonen mellom de enkelte systemressurser. En systemansvarlig enhet (en selektor) 10 og som ofte benevnes MTSO for å vise at det er en omkoplersentral for et mobiltelefonnett, innbefatter grensesnitt- og prosesseringskretser for å kunne styre et sett basestasjoner 12, 14, 16, 17 og 19. Enheten 10 styrer også rutingen av telefonfor-bindelser fra et offentlig telenett (PSTN) og til de enkelte basestasjoner for sending til riktig bestemmelsessted. Forbindelsen til og fra det offentlige telenett kan være en radioforbindelse, den kan foregå via fiberoptikk eller være trådkoplet (det vil si snodde linjer eller via koaksialkabel). Enheten 10 står også i forbindelse med private og offentlige nett av typen datamaskinnett, multimedianett og andre private og offentlige kommunikasjonsenheter. Videre står enheten 10 i forbindelse med andre basestasjoner som ikke er illustrert på fig. 1.

Enheten 10 har i alle fall forbindelse med de viste basestasjoner 12,14,16, 17 og 19 og dette skjer ved hjelp av forskjellige midler så som allokerte telefonlinjer, optiske fiberforbindelser, koaksiallinjer eller via høyfrekvente radiosambandslenker. Basestasjonene 12, 14 og 16 står i forbindelse med andre systemer så som den viste forflyttbare radiostasjon 18 som er vist som et kjøretøy, via trådløse CDMA-forbindelser av enkeltbærertypen. Basestasjonene 17 og 19 kommuniserer med andre systemer så som den forflyttbare enhet 21 som også er tegnet som et kjøretøy, via en multibærerlenke som bruker tre CDMA-linjer vist med pilene 26a-c. Den mobile radiostasjon 21 står i forbindelse med basestasjonene 17 og 18 via returforbindelsen 28 av enkeltbærertypen. Det skal bemerkes at en multibærerlenke som en foroverkanalgruppe kan bestå av mer enn tre bærere eller mindre enn dette. Fig. 1 viser også en multibærer og en mer konvensjonell enkeltbærer for et direktespredesystem som har sameksistens i samme system. Det skal bemerkes at selv om dette er mulig er det foretrukket at et system bare bruker en enkelt type for foroverforbindelsen.

Pilene 20a og 20b illustrerer de enkelte retur- og foroverkanaler mellom basestasjonen 12 og den forflyttbare radiostasjon 18. Pilene 22a og 22b illustrerer retur-og foroverkanalene mellom basestasjonen 14 og samme stasjon 18. Tilsvarende viser pilene 24a og 24b de mulige retur- og foroverkanaler mellom basestasjonen 16 og samme stasjon 18. Selv om kryssforbindelsen mellom de enkelte basestasjoner 12, 14 og 16 her ikke er vist eller en direkte eller radiofrekvent forbindelse fra enheten 10 og til den forflyttbare enhet 18 heller ikke er vist er også slike muligheter naturligvis innbefattet innenfor oppfinnelsens konsept.

Basestasjonene 12, 14 og 16 sender hver trafikkdata via en Walsh-kodekanal til enheten 18 via foroverkanalene 20b, 22b og 24b når enheten 10 har tilordnet basestasjonene 12, 14 og 16 til den forflyttbare enhets aktive sett med basestasjoner og instruert disse basestasjoner om å etablere et grensesnitt overfor denne forflyttbare enhet 18. Den kodekanal som er allokert for sambandet med en generell forflyttbar enhet vil også angis som en trafikkanal. Samtlige kodekanaler som overføres fra de forskjellige basestasjoner og til den forflyttbare enhet vil inneholde overflødig informasjon og er tilgjengelig for enheten 18 for kombinasjon av de enkelte kodekanaler ved hjelp av en flerveiskombinasjonsmekanisme (forklart i nærmere detalj nedenfor). For å øke foroverforbindelsestakten til en forflyttbar enhet kan multippelkodekanaler brukes fra samme basestasjon, og i dette tilfelle vil oppsamlingen av kodekanaler nettopp kalles trafikk-kanalen. Foroverkanalsignalene omfatter oppsamlingen av kodekanaler, innbefattet settet trafikkanaler og de ytterligere styre- og/eller kontrollkanaler så som pilotkanalen, en kanal for synkronisering og anropskanaler. I og med oppfinnelsen får man redusert sendereffekten for de signaler som går via foroverkanalen ved å redusere den tid trafikkanalene er aktive under en myk omruting.

Basestasjonene 12, 14 og 16 sender også signaler i pilotkanalen til enheten eller radiostasjonen 18 langs foroverkanalene 20b, 22b og 24b. Disse pilotkanaler skilles fra trafikk-kanalene som brukes av samme basestasjon, ved forskjellige Walsh-koder. De enkelte pilotkanaler fra forskjellige basestasjoner skilles fra hverandre ved at det er tidsforskyvning mellom PN-kodene. Når man ikke har noen blokkering eller signalsvekking under overføringen ville signalene som mottas via pilotkanalen i enheten 18 fra basestasjonen 16 forventes å være kraftigere enn de fra basestasjonene 12 eller 14 siden enheten 18 i den viste situasjon er nærmest basestasjonen 16.

I stedet for separate kodekanaler (separate Walsh-koder) for pilotover-føringen kan denne pilotkanal og signalene i den legges inn i eller multipleksordnes sammen med signalene i trafikkanalens signaler ved overføringen til de enkelte mobile radiostasjoner. Innflettingen av signaler kan utføres ved å bruke spesielle pilotsymboler eller ved hjelp av hjelpesignaler. Når slik teknikk brukes har man typisk en felles pilot som brukes for innledende innhenting av data for systemet og for registrering av tidspunkter når det aktuelt å utføre omruting til andre dekningsområder. Alternativt kan separate piloter sendes ordinært i trafikkanalen eller i en gruppe slike kanaler.

Når den mobile radiostasjon eller enhet 18 er i et mykomrutingsområde (når altså den forflytter seg fra et bestemt dekningsområde rundt minst én basestasjon og til et annet dekningsområde) vil enheten 10 for overvåking og styring av systemet eller nettet sende ut en omrutingskommando i form av en melding som omfatter en liste over basestasjoner som er tilordnet det aktive sett av basestasjoner som den mobile enhet 18 har. Meldingen kan også omfatte hjelpeinformasjon, for eksempel bestemte nivåterskler for omrutingskriteriene (gjerne en tilføyelsesterskel Tadd og en utfallsterskel Tdrop), idet slike terskler er anvendelige for den forflyttbare radiostasjon etter at omrutingen er utført. Som beskrevet i patentskriftene nevnt ovenfor og i standarden IS-95 vil det aktive sett av basestasjoner inneholde stasjoner som allerede har etablert en forbindelse eller et grensesnitt med denne stasjon. Kandidatsettet inneholder basestasjoner som sender ut pilotsignaler via pilotkanaler og hvor pilotsignalene for ikke lenge siden er tatt imot med tilstrekkelig signalstyrke av radiostasjonen, og settet vil altså inneholde basestasjoner som hører til i samme geografiske område.

Når systemet har registrert hvilke pilotkanaler som gir tilstrekkelig signalstyrke (ved å ha registrert hvilke basestasjoner som hører til kandidatsettet og et tilsvarende nabosett) reduseres den signalbehandling som ellers trengs i den mobile radiostasjon ved at denne ikke lenger behøver søke så hyppig etter pilotkanaler fra basestasjonene i disse to sett så vel som i det aktive sett basestasjoner.

Fig. 2 viser et diagram over den relative signalstyrke for de pilotsignaler som overføres i pilotkanalene, i den forflyttbare radiostasjon 18 og utsendt fra basestasjonene 12, 14 og 16. Ordinaten i diagrammet indikerer signalenergien Ec pr. totalt mottatt signaleffekt (Io) for hver enkelt PN-sekvens benevnt "chip" ved mottakingen i enheten 18, som funksjon av tiden. De tre kurver viser situasjonen for hver av utsendingene fra basestasjonene 12, 14 og 16. Det fremgår av diagrammet at pilotsignalene fra basestasjonen 16 degraderes i signalkvalitet med tiden, og dette indikerer at stasjonen 18 forflytter seg vekk fra denne basestasjon. Tilsvarende øker pilotsignalet fra basestasjonen 12, og dette betyr at enheten forflytter seg mot denne basestasjon 12. Pilotsignalene fra basestasjonen 14 holder seg imidlertid relativt konstant i signalkvalitet, og dette kan bety at radiostasjonen 18 forflytter seg på tvers av denne basestasjon, for eksempel langs en bue som følger dekningsområdets omkrets.

Området av interesse på fig. 2 er det skraverte område som gjelder aktuelle forhold for mykomruting av signalene. I dette område kommuniserer enhetene 18 og 10 med hverandre slik at det bestemmes hvilke basestasjoner som skal høre til det aktive sett, ut fra de relative pilotsignalkvaliteter for signalmottakingen. I eksempelet hører basestasjonen 16 opprinnelig til i det aktive sett siden pilotsignalene ligger over den angitte øvre terskel Tadd. Ved slutten av området eller intervallet som gjelder myk overføring faller imidlertid denne basestasjon ut fra settet ved at signalnivåene blir svakere enn det som tilsvarer utfallsterskelen Tdrop.

I respons på dette føres basestasjonen 16 ut fra det aktive sett av den systemansvarlige enhet 10, ved at den mobile enhet 18 kommuniserer resultatet av målingen av pilotsignalstyrken, til enheten 10. Siden imidlertid signalstyrken av pilotsignalene fra basestasjonen 14 aldri overstiger Tadd vil denne basestasjon ikke tilføyes det aktive sett. Derimot skjer dette for basestasjonen 12, og denne stasjon legges altså inn i det aktive sett, bestemt av enheten 10 og i respons på den melding om pilotstyrken som den mobile radiostasjon 18 sender til den. Mot slutten av intervallet for mykomruting er det bare signalene fra basestasjonen 12 som er så sterke at denne basestasjon på riktig måte er lagt inn i det aktive sett.

Ofte mottas imidlertid pilotsignalene via pilotkanalen ved en feltstyrke som ligger over utfallsterskelen og slik at den basestasjon som sender ut disse signaler fortsatt skal høre hjemme i det selv om den tilhørende trafikkanal bidrar lite til mot-takerkvaliteten i den forflyttbare enhet. Dette kan særlig være tilfelle når det er lite radiosvekking i området. Har man en slik situasjon vil bare signalnivået for signalene som mottas fra basestasjonen endre seg langsomt i forhold til hverandre, og typisk vil en bestemt basestasjon da være sterkere enn en annen en stund og omvendt. Svekkingsfluktuasjonene vil ikke være tilstrekkelig raske til å gi den fordel man ellers har ved flerveismottaking (diversitet) og følgelig ville det være fordelaktig å sende fra den kraftigste av basestasjonene og ikke fra den svakeste av dem.

Med oppfinnelsen søker man å redusere overføringstiden for kodekanalene fra enkelte av basestasjonene når det er fading, for å redusere den totale senderenergi man bruker for å etablere en nødvendig kommunikasjon. Energi- eller effektreduksjon for en bestemt kommunikasjon vil naturligvis øke systemkapasiteten, og man skal merke seg at man kunne bruke omrutingsprosedyrer som ville ta bestemte basestasjoner ut fra det aktive sett og derved redusere sendereffekten, men en slik løsning innebærer betydelig signalering i infrastrukturen og vil følgelig være relativt langsom. Dette gjør det vanskelig raskt å kople om til sending fra en annen basestasjon når det er nødvendig, når altså signalet fra denne blir det sterkeste.

Et annet tilfelle hvor man oppnår fordeler med denne oppfinnelse er når en basestasjon mottas i den forflyttbare radiostasjon, særlig i mobiltelefonen, ved et lavere signalnivå enn fra den andre aktuelle basestasjon, men hvor signalene fremdeles er over utfallsterskelen T^op. I omgivelser hvor det er lite fading foretrekker man å sende bare fra den basestasjon som mottas sterkest, men å ta denne stasjon fra det aktive sett og deretter bruke omrutingsprosedyren for igjen å føre den tilbake til settet gir betydelige forsinkelser når pilotsignalet fra denne basestasjon blir sterkere. Denne forsinkelse reduserer naturligvis overføringskvaliteten, systemkapasiteten og kan dessuten føre til utfall av forbindelser, for eksempel telefonsamtaler.

Fig. 3 viser et blokkskjema for en typisk forflyttbar radiostasjon i form av en mobiltelefon 18. En antenne er vist øverst til venstre i koplingsskjemaet og er felles for både sender- og mottakersiden, ved at den er koplet til en dipleksenhet 32 og på mottakersiden videre til en mottakerdel 34, men samtidig også på sendersiden til et sluttrinn 36 for senderdelen. Diplekseren er slik koplet at den enten slipper gjennom mottatte signaler til mottakerdelen eller fører ut sendersignalet med stor effekt motsatt vei. I en mottakersituasjon kommer høyfrekvensenergi inn fra for eksempel basestasjonene 12, 14 og 16 (fig. 1) via antennen 30 og ledes som pilot- og kodekanalsignaler mottakerveien gjennom diplekseren 32 og til mottakerdelen 34 som er bygget opp med analoge kretser. Disse kretser omfatter en effektreguleringsfunksjon i åpen reguleringssløyfe for å regulere sendereffekten av mobiltelefonen 18 for tilbakesending via en returforbindelse (dvs. fra mobiltelefonen og til en basestasjon). Nærmere bestemt frembringer mottakerdelen 34 et analogt effektreguleringssignal som går til en reguleringsdel 38 på sendersiden, slik det også er vist i vårt patent US 5 056 109 med tittel "Method and Apparatus for Controlling Transmission Power in a CDMA Cellular Mobile Telephone System", idet innholdet i dette patentskrift også tas med som referanse her. En effektregulering med lukket sløyfe etableres via den viste styreprosessor 46 og ved hjelp av en digitalsifferstrøm for retureffektreguleringen, sendt over foroverkanalen og demodulert av de viste digitale mottakerkretser 40, 42 og 45. Den analoge mottakerdel 34 omvandler de mottatte høyfrekvenssignaler til basisbåndsig-naler og sørger for analog/digitalomvandling av disse.

På denne måte føres digitalsignaler ut fra mottakerdelen 34 og går til de allerede nevnte digitale mottakerkretser 40, 42 og 45, og i tillegg til en søkemot-takerkrets 44 som sammen med mottakerkretsen 45 styres av prosessoren 46. Samtlige mottakerkretser mottar signalene via kodekanalen fra de enkelte basestasjoner og disse kretser, unntatt søkemottakerkretsen har sin utgang koplet til en etterfølgende felles kombinasjons- og dekodekrets 48. Denne krets kombinerer utgangssignalene fra mottakerkretsene og sørger for flerveismottaking basert på et valgt kombinasjonsskjema, idet dette skal gjennomgås nærmere senere.

Generelt kan en mobiltelefon 18 inneholde langt flere enn de viste digitale mottakerkretser, gjerne et antall som er lik det maksimale antall kodekanaler som mobiltelefonen vil bruke i sitt kombinasjonsskjema, idet det tas hensyn til separate direkte- og flerveissignaler som fremkommer i hver av kodekanalene. Det vil bli gjennomgått nærmere nedenfor at den ytterligere gevinst man får ved flerveismot-takingen kan finne sted ved bruk av et tilstrekkelig antall digitale mottakerkretser, og oppfinnelsen gjelder naturligvis et vilkårlig antall slike (eller det man kan kalle digitale signalmultikanalkretser).

Kretsene 40, 42 og 45 samvirker med kretsen 48 slik at det dannes det man gjerne kaller en "rakemottaker", på slik måte at de tre kretser 40, 42 og 45 danner tre "fingre" eller "tinner" i en "rake". Mottakerkretsene kan særlig være under kommando av prosessoren 46 på slik måte at de mottar kodekanalsignalene fra forskjellige basestasjoner eller et flerveissignal fra en felles basestasjon. Alle tre kan også ta imot signalene fra tre forskjellige basestasjoner eller signalene via bare en enkelt kodekanal fra en tilhørende basestasjon, men hvor disse signaler ankommer via tre forskjellige overføringsveier (det vil si et fierveissignal med tre grener). Det er åpenbart at mottakerkretsene kan brukes for å motta enhver kombinasjon av flerveissignaler og enkeltoverførte signaler fra forskjellige basestasjoner. Rakemottakeroppbyggingen kan også implementeres i forskjellige andre konfigurasjoner som for eksempel bygger på flere enkelte kanalmottakere, flerkanalmottakere og kombinasjoner med flerveismot-takere og enkle mottakere på vilkårlig måte (idet flerkanalmottakerne regnes å ha minst én kanal). Videre kan flerveiskombinasjonsfunksjonene inkorporeres i styreprosessoren 46 eller i en av de fire viste mottakerkretser 40,42,44 og 45.

I den foretrukne utføre går utgangen fra 48 til en krets som omgjør en tidligere utført innfelling og en etterfølgende dekoder, og utgangen fra den siste går typisk via en styreenhet som deler opp signalene i digitale styre- og sluttbrukersignaler (-data). De sistnevnte signaler eller data går til det som i originalbeskrivelsen er kalt en datainnretning, idet en slik innretning kan være en talekoder.

Utgangen fra en slik talekoder eller en kombinert koder/dekoder (codec) skal også koples til mobiltelefonens senderside for å sendes ut via returkanalen til basestasjonene i det aktive sett. I skjemaet er de omtalte kretser slått sammen i en blokk som kan benevnes basisbåndkrets 50 og hvor et basisbåndsignal blir formatert, kodet, innfelt og overført til den viste modulator 52 på sendersiden for modulasjon og videreføring i modulert form til senderens reguleringsdel 38. Modulatoren styres av styreprosessoren 46.1 reguleringsdelen 38 innstilles sendereffekten basert på de effektnivåsignaler som overføres fra mottakerdelen 34 og digitale effektsreguleringssifre fra den lukkede reguleringssløyfe, og et utgående høyfrekvenssignal går forsterket ut til slutt-trinnet 36 og via dipleksenheten 32 til den felles antenne 30.

De digitaliserte mellomfrekvenssignaler som etter nedtransponeringen i mottakerdelen 34 også inneholder kodekanalsignalene og de pilotsignaler som er sendt ut av basestasjonene som hører til det aktive sett for så vidt gjelder pilotsignalene, sammen med andre CDMA-signaler som i dette tilfelle virker som forstyrrelser for mobiltelefonen 18. Hensikten med mottakerkretsene 40, 42 og 45 er å sammenstille under korrelasjon de avtastings- eller samplingsverdier som er tatt ved mellomfrek-vensnivå, med den riktige PN-sekvens. Denne korrelasjon gir det man kan kalle "pro-sesseringsgevinsten" for bedring av signal/interferensforholdet for signalene som skal tas imot av mobiltelefonen, ved tilpasning av den PN-sekvens som brukes i de enkelte kodekanaler for koding av meldingen som sendes til mobiltelefonen. Signaler som ikke er ment å skulle mottas av denne og som heller ikke er kodet med den tilpassede PN-sekvens vil bli spredd utover i forhold til en samlende korrelasjonslinje under korrelasjonsprosessen, slik at signal/interferensforholdet for disse utilsiktede signaler blir redusert. Utgangen som kommer som et resultat fra korrelasjonen blir koherent registrert ved hjelp av pilotbæreren som bærer fasereferanse, idet man med bærer her som ved vanlige radiobølger mener et bæresignal som blir modulert med informasjonsbærende signaler. Resultatet av denne registreringsprosess er en sekvens med kodede datasymboler.

Søkemottakerkretsen 44 utfører en avsøking eller skanning under kommando av prosessoren 46, over de mottatte pilotkanaler, innbefattet den flerveisgruppe av slike kanaler som etableres mellom basestasjonen og mobiltelefonen ved at signalene finner forskjellig veier, blant annet via refleksjon. Søkemottakerkretsen 44 bruker forholdet mellom den mottatte pilotenergi pr. sekvens eller chip (Ec) og den totale mottatte spektraltetthet for både støy og signaler (Io), slik at forholdet blir Ec/Io, som et mål for kvaliteten av de mottatte pilotsignaler. Kretsen 44 gir signalstyrkemåling i form av et signal tilbake til prosessoren 46 for indikasjon av de enkelte pilotkanaler og deres signalstyrke ved mottakingen.

Kombinasjons/dekodekretsen 48 sørger for synkronisering eller "timing" av de mottatte signaler på mottakersiden av mobiltelefonen 18, slik at disse signaler blir tidsforskjøvet i forhold til hverandre slik at de ankommer samtidig, hvoretter de kan summeres. Denne summeringsprosess kan foregås av multiplikasjon av de enkelte tilførte signaler med en vektfaktor som tilsvarer den relative signalstyrke for pilot-kanalsignalene og som tilsvarer de enkelte innganger. Vektfaktoren bygger på pilotsignalstyrken siden det antas at den respektive signalkvalitet for hvert pilotsignal tilsvarer signalkvaliteten av de signaler som sendes over de enkelte basestasjoners kodekanal. Når man bruker denne vektfaktor implementerer kretsen 48 et kombinasjonsskjema som gjelder maksimal forholdsdiversitet, og den resulterende kombinerte signalstrøm dekodes deretter i en dekoder som arbeider etter prinsippet feildeteksjon i forover-sifferstrømmen, idet denne dekoder også er lagt inn i kretsen 48. Den pilotbaserte veie-metode arbeider ganske godt når basestasjonene i det aktive sett overfører kodekanalsignalene til mobiltelefonen i like forhold til pilotsignalet, idet dette betyr at forholdet mellom kodekanaleffekten og pilotkanaleffekten er det samme i samtlige overføringer fra de basestasjoner som hører til i det aktive sett. Er derimot forholdet ikke det samme kan andre veiemetoder være å foretrekke, for eksempel kan basestasjonen i en signaleringsmelding eller på annen måte sende forholdet mellom trafikkanalnivået og pilotkanalnivået som brukes av samtlige basestasjoner i det aktive sett, til mobiltelefonen, og dersom den relative fraksjon for en vilkårlig basestasjon j benevnes aj kan mobiltelefonen kombinere kodekanalene ved å bruke vektfaktorene ajyj, hvor y} - er den relative mottatte signaleffekt for pilotsignalene fra denne basestasjon j, idet signaleffekten naturligvis måles i mobiltelefonen. Alternativt kan mobiltelefonen lage et estimat for størrelsene aj eller ajyj ut fra de mottatte signaler fra basestasjonen j.

Basisbåndkretsen 50 omfatter grensesnitt for talekodere (vokodere) og andre basisbåndbehandlingsfinesser, og i tillegg sørger denne krets 50 for grensesnittet mot brukeren, for eksempel via et handsett som overfører talesignaler til en digitalomvandler og en vokoder (en talekoder) i dette. Utgangen fra kretsen 50 går på sendersiden til en modulator 52 som sørger for modulasjon av de kodede signaler på en PN-bærer hvis PN-sekvens tilsvarer en tilordnet adressefunksjon for de utgående signaler. Denne PN-sekvens bestemmes av styreprosessoren 46 ut fra oppstartingsinfor-masjonen for forbindelsen, idet denne informasjon overføres fra basestasjonen (12, 14 eller 16) og dekodes av mottakerkretsene (40,42 eller 45).

Utgangen fra modulatoren 52 går til den allerede omtalte regulatordel 38 hvor signaleffekten på sendersiden styres av de analoge effektreguleringssignaler som kommer fra mottakerdelen 34. Videre overføres styresifre som digitalsignaler fra basestasjonene og i form av effektreguleringskommandoer, for hvilke regulatordelen 38 har respons. Denne regulatordel 38 viderefører de effektregulerte modulerte signaler til det etterfølgende slutt-trinn 36 (PA) som forsterker signalene, opptransponerer dem til høyfrekvens og videreforsterker dem slik at de får den fastlagte sendereffekt. Den etterfølgende håndtering skjer i dipleksenheten 32 hvor signalene koples til den felles antenne 30 og går ut som radiosignaler til basestasjonene 12, 14 og 16. De signaler disse basestasjoner tar imot koples til den systemansvarlige enhet (selektoren) 10 hvor de kombineres.

Fig. 4 viser hvordan forholdene kan være i en typisk flerveismottaker, ved at sannsynligheten for en rammefeil er avsatt som funksjon av forholdet Eb/No for det tilfelle hvor mottakeren bruker maksimalforholdskombinasjon. Rammefeilen er angitt som et forholdstall. Det er trukket fire kurver med antallet fingre M som parameter for mottakerdelen i mobiltelefonen. Signalene tas imot fra like mange basestasjoner som det er antall fingre. Sammenlikner man kurvene for M=l og M=2 fremgår at en mottaker med to fingre og signalbehandling via to signalveier gir bedre forhold enn for en mottaker som bare håndterer én signaloverføring. Sammenlikningen er utført ved observasjon for en gitt rammefeilhyppighet (den stiplede linje), en bestemt avstand mellom den respektive sannsynlighet for rammefeilkurvene, og i eksemplet er vist en forbedring ved avstanden Mi.2. Tilsvarende får man forbedringen M2.3 når man går fra to til tre fingre, men forskjellen er nok mindre enn den man oppnådde som Mi.2. Tilsvarende vil tilføyelsen av en fjerde finger gi en viss forbedring M3.4, men også denne vil være mindre enn både M2.3 og Mi.2. Hvis altså mobiltelefonen var den eneste i hele CDMA-systemet ville man få kontinuerlig bedret ytelse ved stadig å øke antallet fingre for mottaking av et tilsvarende antall overføringer fra mange basestasjoner, men forbedringen ville etter hvert nå en metning når antallet fingre ble stort. Videre vil denne sammenheng måtte gå ut fra at ingen av fingrene bare tilhører støy (eller nesten bare støy) til kombinasjonsprosessen. En absolutt forbedring vil således være avhengig av sambandsforholdene (hvor signalsvekking man har, hvilken type signalsvekking, hvordan støyen arter seg pulsmessig, nærheten til basestasjonen etc). Under myk omruting i et slikt kommunikasjon vil systemets eller nettets kapasitet påvirkes forskjellig ved å utnytte forskjellige diversitetskombinasjonsprosesser for forover- og returkanalen. I returkanalen vil for eksempel mobiltelefonen sende til basestasjonene 12, 14 og 16 via returkanalene 20a, 22a og 24a (fig. 1), og disse basestasjoner mottar altså informasjon fra mobiltelefonen 18 og sender samme informasjon til selektoren 10 hvor de enkelte signaler som bærer informasjonen kombineres i en diversitetskombinasjonsprosess. Siden bare en enkelt mobiltelefon 18 i dette tilfelle sender vil ikke systemkapasiteten påvirkes vesentlig ved innføring av slik flerveissig-nalkombinasjon (diversitet).

Fra foroverkanalen kombinerer enheten 18 imidlertid forskjellige signaler (alle med samme kodede informasjon) og sendt fra basestasjonene 12, 14 og 16. Forskjellige måter å kombinere på er kjent, innbefattet maksimalforholdskombinasjon, likeforsterkningskombinasjon og enkelt valg hvor et signal velges for signalbehandlingen mens de øvrige signaler vrakes. Det å legge til en ytterligere basestasjon som kanskje er unødvendig, eventuelt flere slike stasjoner til den forflyttbare stasjons aktive sett av basestasjoner vil ganske sikkert bedre ytelsen som registreres i denne enhet 18, men kan i virkeligheten redusere totalsystemets overføringskapasitet innenfor CDMA-teknikken siden ytterligere sendinger fra de ekstra basestasjoner vil arte seg som bakgrunnsinterferens overfor en andre forflyttbar enhet eller mobiltelefon. Det å bruke en bestemt kodekanal vil være avhengig av en rekke faktorer, innbefattet signalstyrken i forhold til kodekanalenes signalstyrke ved overføringen fra andre basestasjoner.

Den totaleffekt som stråles ut i et CDMA-kommunikasjonssystem vil typisk være mindre hvis det foreligger en tilstrekkelig forsterkning eller gevinst når det gjelder flerveisoverføringen. Det er imidlertid slik at totaleffekten som stråles ut vil være større enn det som trengs for tilstrekkelig ytelse, selv om ytterligere diversitet ikke trengs. Om en økning eller reduksjon av den utstrålte effekt fra hver av basestasjonene vil påvirke denne situasjon vil være avhengig av karakteristikkene for de over-føringsveier som foreligger mellom basestasjonene og mobiltelefonene. I henhold til en bestemt utførelse av oppfinnelsen kan den totale sendereffekt i et CDMA-system settes til et mer optimalt driftspunkt ved å øke koordineringen mellom mobiltelefonen 18 og selektoren 10. Nå skal beskrives hvordan man i mobiltelefonen samler inn informasjon som trengs for å få systemet til å arbeide med større overføringskapasitet totalt.

Fig. 5A viser et skjema over forholdet Ec/Io som funksjon av tiden, særlig for et tidsintervall hvor det foregår myk omruting og hvor tre piloter A, B og C fra sin respektive basestasjon er tilhørende mobiltelefonens aktive sett. Under den periode hvor det foregår myk omruting vil endringer i de enkelte kommunikasjonskanaler for pilotene A (prikket linje), B (stiplet linje) og C (heltrukket linje) forårsake variasjoner i signalstyrken og dermed også i signal/støyforholdet, slik at de enkelte piloter A, B og C vil fluktuere. Det er disse fluktuasjoner som gir et betydelig potensial for å forbedre diversitetsgevinsten, og oppfinnelsen er rettet mot hvordan man skal utnytte denne gevinst slik at man kan bringe systemkapasiteten til et maksimum ved å endre effekttildelingen hurtig for forovertrafikkanalen.

Den relative signalstyrke for pilotsignalene (pilotkvaliteten) for A, B og C vil naturlig fluktuere fra ramme til ramme, og som angitt på fig. 5A vil hvilket som helst av signalene som representerer pilotene A, B og C variere når det gjelder signal/støyforhold, i forhold til andre signaler. I den første ramme har pilot A for eksempel størst signal/støyforhold, mens pilot B har minst. I ramme 2 krysser disse verdier for pilotene B og C, og ved slutten av ramme 2 vil signal/støyforholdet for pilot B være større enn for C.

Fig. 5B viser det samme som fig. 5A men innbefatter et nivå Ar (vist som en linje med et kryss) og beregnet av prosessoren 46 (fig. 3) tilhørende den forflyttbare enhet 18, særlig mobiltelefonen. Størrelsen Ar gjelder et fast nivå A under det største signal/støyforhold for pilotene A, B og C i mobiltelefonens aktive sett. Fortrinnsvis er Ar et enkelt tall som frembringes av prosessoren 46, selv om variasjoner i denne størrelse (det vil si flere verdier av A) alternativt kan brukes og slik at graderingene av A vil brukes for å gi finere oppløsning av de relative signalkvaliteter for pilotene. Prosessoren 46 utfører beregning av et første nivå Ar som tilsvarer et terskelsignal, og dette gjøres fortrinnsvis kontinuerlig, selv om et alternativ kan være stykkevis eller diskret implementering.

Så lenge den første ramme sendes, slik det fremgår av fig. 5B er det bare pilot A som er ved eller over terskelnivået Ar, idet dette eksemplet settes av pilot A selv (det vil si at denne pilot har størst signal/støyforhold og slik at nivået Ar baseres på et nivå AdB under signal/støyforholdet (også målt i desibel) som settes av pilot A). Det skal også bemerkes at signalene som representerer pilotene B og C ikke er ved eller over nivået Ar. Følgelig fremgår av fig. 5B at pilot A under overføringen av den første ramme (slik det er angitt ved bokstaven A skrevet øverst på tidsaksen for den første ramme) er ved eller over nivået Ar og har størst gjennomsnittlig signal/støyforhold over det tidligere overførte rammeintervall. For ramme 2 er det største signal/støyforhold det som gjelder pilot A, etterfulgt av pilot B, mens det laveste er pilot C. Alle er imidlertid over nivået Ar ved slutten av rammen. I ramme 3 og 4 er det bare A og B som er over dette nivå, i ramme 5 er imidlertid pilot C sterkest og følgelig vil nivået Ar beregnes ut fra denne pilot. Pilot A er da nest sterkest og over B, men samtlige nivåer er over Ar.

Ved å beregne Ar og sammenlikne denne størrelse med hvert av de enkelte signaler fra basestasjonene i det aktive sett får mobiltelefonen effektivt hentet inn betydelig informasjon når det gjelder de bestemte kommunikasjonskanaler som gjelder for en bestemt ramme. Denne karakterisering av kommunikasjonskanalene kan utnyttes av mobiltelefonen ved å konfigurere dens kombinasjonskrets til optimal deteksjon av de signaler som sendes fra de enkelte basestasjoner. I tillegg og i samsvar med en bestemt utførelse av oppfinnelsen optimaliseres også CDMA-systemet ved å kommunisere de beste signalkvaliteter for pilotene innenfor det aktive sett med basestasjoner, til den systemansvarlige enhet (selektoren) på hyppig basis, slik at denne enhet kan foreta hensiktsmessige innstillinger i forovertrafikkanalens effekttildeling mellom basestasjonene i det aktive sett. Denne informasjon kan raskt overføres til selektoren 10 (fig. 1) siden det optimale antall og valget av senderbasestasjoner ikke holdes konstant, siden det relative signal/støyforhold for signalene fra hver av dem endres raskt fra ramme til ramme som blir overført, slik det også er illustrert på fig. 5.

Det skal også bemerkes at A-verdien som brukes for å beregne Ar kan forhåndslagres i mobiltelefonen eller sendes til denne via en signaleringsmelding eller på en eller annen forskjellig kontrollmåte. Det skal også bemerkes at fig. 5A og 5B er beskrevet i forbindelse med rammer eller informasjonssekvenser som kan tilsvare de rammer som brukes for såkalt datarammedannelse, innfelling og koding i trafikkanalen, som beskrevet i standarden IS-95. Dette er imidlertid ikke nødvendig for oppfinnelsen, og de rammer som er vist på fig. 5A og 5B behøver ikke tilsvare noe bestemt pro-sesseringsintervall, men kan i stedet være kortere eller lengre enn de angitte typiske verdier på 20 ms. I tillegg kan de forskjellige overføringer som er beskrevet ovenfor frembringes av forskjellige basestasjoner, men oppfinnelsen vil også gjelde andre vilkårlige elementer som sender ut foroverlenkesignaler som radiooverføring. Særlig vil oppfinnelsen kunne gjelde forskjellige antenner som hører til samme basestasjon og som sender ut samme signaler. Signalene som her er angitt som piloter A, B og C på fig. 5A og 5B kan altså stamme fra forskjellige antenner som hører til samme basestasjon, hvilket ville være tilfellet når man for eksempel har tre antenner på en basestasjon.

Det er også klart at settets signaler eller piloter A, B og C vist på fig. 5A og 5B kan være fra vilkårlige kombinasjoner av basestasjoner eller antenner på slike. Signalene A og B kan for eksempel være fra to forskjellige senderantenner på basestasjonen 17, mens signalet C kan være sendt ut fra basestasjonen 19. Signalene A, B og C kan også være foroverlenker av flerbærertypen og sendt ut fra en og samme basestasjon eller kan være signalene fra forskjellige antenner som sender ut slike flerbærersignaler. Hvis for eksempel basestasjonen 17 sender ut tre bærere fra to antenner kan signalet A bestå av to bærere mens signalet B utgjør én bærer. Signalet A vil i så fall omfatte to forskjellige separate bærersignaler, men i dette eksempel vil begge disse bærere sendes ut fra en og samme antenne og mottas av enheten 18 ved tilnærmet samme nivå, under den forutsetning at de sendes ut ved samme nivå. Det er også åpenbart at i et reelt system kan det være mer enn tre signaler (som er vist på fig. 5A og 5B) som den forflyttbare stasjon eller mobiltelefonen har kontakt med.

For å tilføre enheten 10 denne informasjon og tilstrekkelig raskt foreslås i og med oppfinnelsen en ny kommunikasjonsprotokoll mellom en forflyttbar enhet og enheten 10, her angitt på fig. 6A-C. Disse tegninger viser alternative former for signalering eller kontrollmeldinger i form av siffervektormeldinger som rapporteres til enheten 10 (selektoren) via de retursignaler som sendes ut fra enheten 18 og til selektoren, via en eller flere basestasjoner (12 og 14). Siffervektormeldingen sendes fortrinnsvis ramme for ramme, selv om hyppigere rapportering så vel som sjeldnere er alternativer.

I en særlig utførelse av oppfinnelsen brukes en flerkanals returlenkesignalering hvor signalene i denne omfatter et sett ortogonale kodekanalsignaler som fastlegges av et sett Walsh-koder på tilsvarende måte som i foroverkanalen. Ved en slik implementering sendes fortrinnsvis siffervektormeldingen via en av de ortogonale kodekanaler i returlenken for å redusere forsinkelsestiden før systemets enhet 10 kan bruke denne informasjon som ligger i meldingen. Et system og en fremgangsmåte for å sende data ved hjelp av en slik returlenkesignalering er allerede beskrevet i vårt patentskrift USSN 08/650,443 med tittel "High Data Rate CDMA Wireless Communications System", og innholdet tas her med som referanse.

I en alternativ utførelse av oppfinnelsen brukes et enkelt returlenkesignal i kodekanalen, på samme måte som i systemer som arbeider etter standarden IS-95. Siffervektormeldingen sendes fortrinnsvis sammen med de andre brukerdata og innenfor en og samme kodekanal via tidsmultipleksbehandling eller sifferpunktering av datavektoren inn i returlenke-PN-koden.

Fig. 6A viser datastrukturen for den pilotkvalitetssiffervektormelding som frembringes av mobiltelefonen og sendes til enheten 10 via basestasjonene. Særlig viser fig. 6A hvordan en 10 b vektormelding som altså har liten lengde, men likevel er tilstrekkelig lang til å gi rapport til enheten 10 om hvilken av pilotene som hører til basestasjonene i mobiltelefonens aktive sett for slike basestasjoner, som har signalkvaliteter ved eller over en gitt standard (særlig nivået Ar angitt på fig. 5B). Siffervektormeldingen behøver ikke være begrenset til 10 b og kan også ha andre formater enn som siffervektor, selv om det er å foretrekke å bruke korte meldinger. For å redusere lengden av den overførte siffersekvens kan siffervektormeldingen anta en anordnet av de respektive pilotkanaler, basert på en innledende ordning av pilotene som er identifisert hos mobiltelefonen fra selektoren, i en kommandomelding for omruting.

Standarden IS-95 for CDMA-trafikk tillater opp til seks elementer (piloter) i det aktive sett av basestasjoner, og alle disse kan tas inn i siffervektormeldingen for pilotkvalitet. I henhold til fig. 6A er det den pilot som har best signal/støyfor-hold som fastlagt av den prosess som er beskrevet i forbindelse med fig. 5B, som angis med en 3 b datafeltindeks, idet denne på entydig måte fastlegger posisjonen som opprinnelig rapportert til mobiltelefonen i kommandomeldingen for omruting. Indeksen er i fig. 6A angitt med det 3 b datafelt li, I2 og I3, og dersom pilotkanalen fra den andre basestasjon som rapporteres inn til mobiltelefonen i den siste kommandomelding for omruting mottas med best signal/støyforhold vil denne 3 b indeks settes til 2 (binært 010) eller alternativt 1 dersom indeksen går fra 0 til 8.

Sifferfeltene U<1>, U<2>, U<3>, U4, U5 og U<6><a>ngir hver enkelt pilotene som opprinnelig listeført i kommandomeldingen for omruting og indikerer om den tilsvarende pilotkanal hadde signaler som ble mottatt sterkere enn nivået Ar. Sifferet i datafeltene U<1>"<6> settes for eksempel til 1 (eller alternativt 0) for å indikere overfor selektoren 10 at den pilotkanal som tilsvarer den aktuelle sifferposisjon sender et pilotsignal som tas imot med samme eller bedre nivå enn nivået Ar. Hvis spesielt U<1 >settes til 1 ville selektoren 10 registrere at den første pilot fastlagt i den siste kommandomelding for omrutingen har et signal/støyforhold målt i mobiltelefonen som større eller likt med Ar som beregnet av prosessoren 46. U<2>"<6> er også satt av prosessoren 46, fortrinnsvis på ramme/ramme-basis og overført til selektoren 10 via basestasjoner i siffervektormeldinger.

Det siste element i datafeltet, Hm er sekvensnummeret for kommandomeldingen for omruting. Dette datafelt brukes for å gi selektoren 10 identifikasjon om det aktive sett som mobiltelefonen refererer til. Hm kan ha en ordlengde på flere sifre (b), alternativt kan det bare bestå av 1 b. I det siste tilfelle kan Hm være det siste sifferet i sekvensnummeret, og hvis altså basestasjonen hadde sendt kommandomeldingen for omruting med sekvensnummeret lik "100" fulgt av "101" (binært) ville mobiltelefonen ha ført tilbake "1" i Hm dersom det ble referert til kommandomeldingen med sekvensnummeret "101", men med retur til "0" dersom det ble referert til sekvensnummeret "100". Ved å innbefatte sekvensnummeret kan basestasjonen positivt bestemme hvilken pilot mobilstasjonen refererer til i det 3 b datafelt li, I2 og I3, og i settet U^U<6>.

I en bestemt utførelse av denne oppfinnelsen og som omfatter en flerbærerforoverlenke kan siffervektoren U<1>, U<2>, U3, U4, U5 og U<6> ekspanderes til NxM sifre, hvor det er N mulige basestasjoner i det aktive sett og N mulige antenner i/på hver basestasjon. Alternativt kan M tilsvare antallet mulige multibærerforoverlenker fra basestasjonen. I denne utførelse rapporterer mobiltelefonen den sterkeste av de NxM kanalene eller lenkene med vektoren li, I2 og I3 (som kan være forlenget for å ta hensyn til identifikasjonen av den største av de aktuelle NxM enheter) og rapporterer hvilke andre flerbærerkanaler som mottas med signalstyrke større enn Ar ved å bruke vektoren U<1>.1 en alternativ utførelse rapporterer mobiltelefonen den sterkeste basestasjon i stedet for den sterkeste bærer, ved hjelp av vektoren li, hvoretter det rapporteres hvilke andre multibærerkanaler som har større nivå enn Ar og ved hjelp av vektoren U<1> som før.

Det skal bemerkes at Ar kan være referert til enten den sterkeste basestasjonen eller den sterkeste bæreren regnet over samtlige basestasjoner i det aktive sett for mobiltelefonen. Det skal videre bemerkes at den sterkest mottatte basestasjon kan fastlegges ved å summere pilotfaktorene Ec/Io fra alle foroverlenkebærerne tilhørende en flerbærerbasestasjon, slik det er gjort med flerveiskomponentene for samme bærer og angitt i standarden IS-95. Følgelig gis den totale signalstyrke for en basestasjon ved å summere faktoren Ec/Io fra samtlige foroverlenkebærerne og flerveiskomponentene for en bestemt bærer.

I respons på sifferfeltmeldingen mottar selektoren 10 effektmålingsmel-dingen, og det blir bestemt hvilke av signalene i det aktive sett som skal tas ut fra forovertrafikkanalene og hvilke av basestasjonene som skal være i settet fortsatt for å fortsette overføringen, idet dette vil bli gjennomgått nærmere nedenfor. Dette innebærer at selektoren 10 bestemmer hvilke basestasjoner som sender signaler som mottas under nivået Ar, ved hjelp av sifferfeltmeldingen. Selektoren instruerer deretter de fastlagte basestasjoner om å stanse overføringen via trafikkanalen mot mobiltelefonen, og denne reduserer på sin side sendereffekten i foroverkanalen, fra disse basestasjoner. I en alternativ utførelse er det basestasjonen i stedet for selektoren som mottar meldingen og fastlegger om det skal sendes via foroverkanalen eller ikke. Denne måte reduserer den forsinkelse som innføres, selv om den kan være noe mindre pålitelig når mobiltelefonen er i myk overføring, siden samtlige basestasjoner kan være i den situasjon at de ikke alltid mottar overføringene i returkanalen (eller de basestasjoner som skal sende via foroverkanalen).

Basestasjonene gir respons ved ikke å sende i trafikk-kanalen i løpet av den neste ramme med data som sendes til den aktuelle mobiltelefon. Siden signalene fra de fastlagte basestasjoner mottas av denne mobiltelefon 18 med betydelig dårligere signal/støyforhold enn signalene fra minst én annen foroverkanal vil økningen i feilhyppighet være relativt liten i forhold til reduksjonen i sendereffekt for hele systemet. Når den fastlagte basestasjon bryter sendingen i trafikkanalen vil sig-nalbehandlingsressursene i denne basestasjon holdes allokert og være klare til å starte sending i trafikkanalen ved forespørsel av selektoren 10. Denne basestasjon, eller basestasjonene dersom det er flere, fortsetter fortrinnsvis å behandle returkanalsignalene som sendes tilbake fra mobiltelefonen 18.

Etter hvert som kommunikasjonen fortsetter vil mobiltelefonen 18 eller generelt den forflyttbare radiostasjon eller enhet fortsette å overvåke signalstyrken for de pilotsignaler som mottas fra basestasjonene i det aktive sett. Når tilstanden for en pilot eller et pilotsignal endrer seg, for eksempel når en pilot mottas over terskelen Ar frembringer enheten 18 en annen sifferfeltmelding som indikerer denne endring i status. Enheten 18 frembringer også et sifferfelt som inngår i en melding når pilotkanalen med det beste signal/støyforhold endrer seg. Selektoren 10 mottar denne sifferfeltmelding og instruerer eventuelle andre basestasjoner i det aktive sett og som tilstanden har endret seg for, om enten å starte sending i trafikkanalen mot den aktuelle mobiltelefon (enhet) 18 eller å fortsette sendingen i trafikkanalen, alt etter situasjonen. Hver basestasjon gir respons ved å sende den neste dataramme via trafikkanalen dersom instruksjonen gjaldt at sendingen skulle starte eller ved ikke å gjøre det dersom instruksjonen var motsatt.

I alternative utførelser av oppfinnelsen frembringer enheten 18 eller mobiltelefonen sifferfeltmeldinger periodisk, for eksempel en gang for hver ramme. Ved å holde ressursene allokert innenfor hver basestasjon for sending via trafikkanalen kan denne kanal raskt aktiveres og deaktiveres på respons på hurtig foranderlige betingelser.

I nok en annen utførelse av oppfinnelsen omfatter

selektoren 10 en forsterkningsreguleringsmekanisme som danner et felt innenfor hver dataramme som sendes til en basestasjon, og dette felt indikerer hvilken sendereffekt eller senderforsterkning som rammen skal formidle fra basestasjonen. Når selektoren 10 mottar en vektor som indikerer at pilotkanalen fra en bestemt basestasjon mottas med svakere signaler enn terskelen Ar og under den kraftigste pilotkanal vil forsterk-ningsreguleringen sørge for at den neste ramme som sendes til den bestemte abonnent blir redusert. Påfølgende rammer kan deretter reduseres ytterligere dersom flere vektorer indikerer at pilotkanalen for overføringen fra basestasjonen holdes intakt og kan overfør signaler ved terskelen Ar, under den kraftigste pilotoverføring.

Kontrollsystemet med selektoren 10 kan også utføre en mer avansert analyse av de siffervektorer som mottas, for bedre å bestemme stabiliteten av omgivelsene rundt mobiltelefonen. Særlig kan den takt eller hastighet som en bestemt pilotkanal endres med, fra å være over og til å komme under terskelen Ar, overvåkes. Er hastigheten over en bestemt terskel vil det i selektoren 10 fastslås at mobiltelefonen er i et svekkingsområde eller et annet område med ustabile mottakerforhold, og at derfor signalet fra basestasjonene under myk omruting bør sendes kontinuerlig. Når en slik bestemmelse er gjort instruerer selektoren 10 alle basestasjonene i det aktive sett om å fortsette sendingen i foroverkanalen, selv om det registreres at enkelte pilotkanaler har en terskel Ar under den beste. Fig. 6B viser en alternativ datastruktur for en siffervektormelding for pilotkvaliteten, som sendes ut fra mobiltelefonen og til selektoren 10 via basestasjonen. Denne alternative utførelse tilsvarer den datastruktur som er angitt på fig. 6A, selv om den bare omfatter fem sifre for å identifisere de seks medlemmer i det aktive sett basestasjoner. Bare fem sifre brukes, siden identiteten av den sjette (det vil si den basestasjon som gir det beste signal/støyforhold) blir fastlagt av de første tre sifre av meldingen (det vil si Ii_3). Ved på entydig måte å fastlegge hvilket signal som er det sterkeste ut fra de tre sifre i meldingen kan de øvrige medlemmer i det aktive sett etter tur fastlegges av de påfølgende sifre i meldingen, og med implisitt forståelse av at det ikke er noe siffer som fastlegger posisjonen av den sterkeste basestasjonen. Fig. 6C viser nok et alternativt siffervektormeldingsformat for pilotkvaliteten og hvor de første tre sifre I]_3 brukes for entydig fastleggelse av den sterkeste pilot tilhørende basestasjonene i det aktive sett, mens de neste tre sifre Ji.3 fastlegger de nest sterkeste og så videre frem til K.!_3 som fastlegger de tredje sterkeste. Således vil hver av de tre sterkeste piloter for medlemmene i det aktive sett fastlegges på entydig måte. En utvidelse av denne utførelse ville være å tilføye ytterligere tre sifre for hvert av de fjerde, femte eller sjette sterkeste piloter fra medlemmene i det aktive sett for således å fastlegge dem entydig. Nok en utførelse kunne være å tilføye et ytterligere siffer til meldingen for å indikere den relative styrke av pilotene i finere oppdelte nivåer, i stedet for bare over eller under terskelen Ar. En annen utførelse kunne være å innbefatte samtlige faktorer Ec/Io for hver pilot, og for et system med seks mulige piloter i det aktive sett ville dette forhold være innbefattet for hver mulig pilot i dette sett. Det skal også bemerkes at det er åpenbart at sending av Ec/Io for den sterkeste pilot i det aktive sett og deretter relative Ec/Io-verdier for den sterkeste pilot, er en annen mulig utførelse. Selv om hver av utførelsene på fig. 6A-6C gir alternative måter å rapportere de relative målte effekter på, fortrinnsvis på ramme/ramme-basis, kan kombinasjoner av disse alternative måter også tenkes. De første seks sifre i den melding som gjelder målt effekt kan for eksempel brukes for entydig fastleggelse av de første to sterkeste piloter for medlemmene i det aktive sett av basestasjoner, mens de neste tre sifre brukes for å fastlegge de relative posisjoner av de nest sterkeste tre piloter (det vil si for et sett på fire medlemmer i settet).

Nok et alternativ ville være å ha bare en enkelt basestasjon for å sende signaler til mobiltelefonen, og i dette tilfelle vil bare de tre siffervektormeldinger (Ii_3) måtte sendes fra mobiltelefonen tilbake til basestasjonen. Et alternativt arrangement er å la flerbærerbasestasjonen sende bare via en eneste antenne ad gangen. I dette tilfelle trengs et enkelt siffer for å spesifisere hvilken antenne som kan brukes. Det er åpenbart at dette kan brukes i kombinasjon med de fremgangsmåter som er beskrevet ovenfor.

Når man kommuniserer via kjente raskt eller langsomt svekkings-forstyrrede kanaler kan et alternativ for å bestemme terskelen Ar være å mer effektiv unngå virkningene av slik svekking, og i kontrast til de foretrukne utførelser hvor Ar baseres på en pilot som har den største gjennomsnittlige signal/støyfaktor over rammen brukes i en bestemt utførelse minsteverdien av den maksimale pilot over rammen for å bestemme denne verdi Ar. Hvis således minst den sterkeste pilot undergår signalsvekking setter man terskelen Ar ved minimum for denne sterkeste pilot over den første ramme, og dette muliggjør at flere piloter kan komme over denne grense. Følgelig vil man få større grad av diversitet og større gevinst ved å kombinere signaler fra flere basestasjoner og således tilføye mer uavhengig eller i det minste delvis uavhengig forskjellige signalveier. Nærmere bestemt kan det som er beskrevet ovenfor bruke denne minsteverdi for den sterkeste pilot over rammen også under svekkingsfor-hold, og systemet forventes å arbeide rimelig bra for rask svekkings variasjon, men hvor hver enkelt svekkeperiode er relativt kort i forhold til lengden av en overført ramme.

For langsommere fading i kanalen vil ytelsen av den allerede beskrevne rakemottaker og mobiltelefonen ikke være så god som når man har hurtigere svekkefluktuasjoner, hovedsakelig på grunn av at man bruker en innfeller i mot-takerprosessen, og denne gir ikke så mange fordeler som man ville hatt dersom svekkingen hadde en varighet som ikke oversteg lengden av innfellingen. Ved langsommere svekking og hvor varigheten av hver enkelt svekkeperiode er større enn intervallet ved innfellingen trengs et større forhold Eb/No for å gi aksepterbare kommu-nikasjonskvaliteter i mobiltelefonen. Varigheten av en ramme for å utføre en midling av de enkelte pilotstyrker vil videre være utilstrekkelig kort til å bestemme om de enkelte kommunikasjonskanaler er utsatt for langsom fading eller ikke.

I denne alternative utførelse implementeres således hver av basestasjonene et filter som utfører integrasjon og normalisering av samtlige Uk sifre (fig. 6A og 6B) i siffervektormeldingen. Hvis enkelte av disse Uk-sifre slår om fra den ene verdi til den andre, minst én gang vil dette omslag indikere at kanalen mellom den aktuelle basestasjon og mobiltelefonen nettopp er utsatt for langsom fading. Følgelig kan systemytelsen for CDMA-systemet bedres dersom basestasjonen som er utsatt for langsom svekking likevel fortsetter å sende via foroverkanalen. Den observerte omkopling fra et siffer til et annet kan også brukes som en indikator i selektoren for å indikere om mobiltelefonen skulle vært ført inn i et mykomrutingsområde eller ikke. Dersom sifferfeltet som angir pilotstyrken for en gitt basestasjon for eksempel hele tiden er nær 0 eller alltid er lik 0 bør denne basestasjon indikere at piloten faktisk er mye svakere enn den sterkeste av dem, mens basestasjonen som frembringer de svakere pilotsignaler ikke bør tas inn i det aktive sett siden den i praksis ikke vil tilføye noen fordeler til mobiltelefonens ytelse. Det burde også være klart at mobiltelefonen effektivt kan overvåke omkoplingen fra det ene binære siffer til det andre og overføre meldingen til basestasjonen bare når det ønskes å utføre endringer i denne stasjons overføring til mobiltelefonen.

Et annet alternativ tillater at signalerings- og svitsjeprosessene kan finne sted raskere enn tidligere, og i dette tilfelle vil mobiltelefonen signalere overfor en basestasjon på direkte måte under fading når signalene fra denne enten blir sterkere eller svakere enn signalene fra en eller flere av de andre basestasjoner i nærsambandet. Den aktuelle basestasjon svarer ved ikke å sende i det hele tatt eller ved ikke å sende en neste ramme, og i dette tilfelle kan svitsjingen være ganske rask siden basestasjonen kan gi et langt raskere svar enn nettsentralen som i dette tilfelle er selektoren, slik at man kan få sendt en ramme fra en bestemt basestasjon og den ramme som kommer etter fra en annen basestasjon. Dette arbeider ved relativt moderate fadingforhold. Når signaler-ingen og svitsjingen er enda raskere kan den faktisk finne sted i løpet av den tidsperiode en ramme representerer, og i et slikt tilfelle må basestasjonen motta de data som skal sendes i løpet av samme ramme. I en bestemt utførelse vil basestasjonene sørge for koding, innfelling og ytterligere prosessering av de aktuelle data som skal sendes, og den utgående strøm av data blir enten klarert eller sperret i avhengighet av tilbakemel-dingene fra mobiltelefonen.

Som et alternativ til den terskelmåte som er beskrevet her for å bestemme hvilke piloter som fastlegger siffervektoren for pilotkvalitet skal her beskrives en fremgangsmåte for en andre "fingertildeling". I mobiltelefonen settes estimater opp for de mottatte signalers forhold Ec/Io fra hver basestasjon i det aktive sett. Dersom ikke mobiltelefonen har noen finger for fierveismottakingen tilordnet basestasjonen vil dette forhold settes til 0 for dette pilotsignal. Er derimot en mottakerfinger allokert for den gitte basestasjon fastlegges den gjennomsnittlige faktor Ec/IO over de tidligere 20 ms (fortrinnsvis, men alternativt kan lengre eller kortere midletider brukes) og rapporterer om denne verdi. Perioden på 20 ms tilsvarer lengden av en CDMA-ramme. Deretter identifiserer mobiltelefonen den kraftigste pilot og med størst verdi Ec/Io og gir denne indeksen Am. Alle andre piloter i det aktive sett blir av mobiltelefonen satt til sine respektive sifferverdier i siffervektormeldingen slik at disse verdier blir 1 dersom forholdet Ec/lo for den bestemte pilot ligger innenfor Ar for tilsvarende forhold for maksimalpilotsignalene. Dersom mottakeren bare har N fingre og hvor N er mindre enn seks vil ikke flere enn N piloter rapporteres inn i siffervektormeldingen.

Siden fingrene kan være tilordnet både en direktesignalvei og en annen vei (det vil si en flerveisavbildning) vil denne fingertildelingsmåte hindre at det blir for mange basestasjoner som blir rapportert å ha signaler som er anvendbare av mobiltelefonen. Hvis for eksempel en flerveismottaker har tre fingre og bare to basestasjoner frembringer de tre signaler med best kvalitet (det vil si direkteveiene fra hver basestasjon og et omveisignal) vil det ikke være noe behov for en tredje basestasjon for å sende signaler til mobiltelefonen, siden mottakeren ikke har nok fingre til å motta disse signaler. På den annen side er det slik at dersom pilotsignalene fra den tredje eventuelle basestasjon periodisk overstiger en eller flere av de øvrige etablerte signaler kan mobiltelefonen likevel rapportere samtlige tre stasjoner som liggende over det ønskede terskelnivå, siden det er flere tilfeller hvor flerveismottakeren ville gi fordelaktig resultat ved å kombinere signalene fra samtlige basestasjoner, den tredje inklusive. I en bestemt utførelse av oppfinnelsen rapporteres signal/støyforholdet for pilotsignalene fra en bestemt basestasjon derfor ut fra den finger som har det høyeste forhold for signalene som mottas fra denne stasjon.

Fig. 7 viser et flytskjema over en foretrukket måte å regulere sendereffekten som brukes for signaloverføringen i en foroverkanal på. Prosessen starter i trinn Sl hvor en forflyttbar radiostasjon (en mobiltelefon) måler pilotsignalstyrke (signalkvaliteten) for samtlige utsendte pilotsignaler fra de basestasjoner som hører hjemme i det aktive sett. Prosessen går deretter videre til trinn S3 hvor mobiltelefonen frembringer et terskelsignal Ar ut fra måleresultatene, og dette signal frembringes ut fra det pilotsignal som har best signal/støyforhold slik det måles i trinn Sl. Prosessen går videre til trinn S5 hvor samtlige pilotsignaler (pilot;) sammenliknes med signalet Ar for å fastlegge om noen av dem er større eller lik dette signal. Sammenlikningen utføres fortrinnsvis over en rammelengde på 20 ms og avsluttes ved slutten av denne periode, selv om andre samplingsintervaller utført ved andre tidspunkter innenfor en ramme eller i flere rammer også hører med til denne oppfinnelse. Hvis den aktuelle verdi pilot; er større eller lik Ar vil et siffer i siffervektormeldingen (se blant annet fig. 6A-6C) gi indikasjon om at denne verdi er større enn terskelverdien Ar. Hvis det imidlertid i trinn S5 fastlegges at verdien ikke er større eller lik Ar vil et siffer i siffervektormeldingen sendes for å indikere at verdien er mindre eller lik Ar (fortrinnsvis ved å sette dette siffer til 0).

Etter at pilotkvalitetssiffervektoren er etablert i trinn S7 eller S9 går prosessen videre til trinn Sil hvor mobiltelefonen sender meldingen til basestasjonene i det aktive sett. Ved dette tidspunkt fastlegges en taktsløyfe som brukes i mobiltelefonen som en indikator for bestemmelse av tidspunktet når fingrene skal innstilles ut fra anslaget over om selektoren 10 regulerer sendereffekten for foroverkanalen i respons på den tidligere siffervektormelding som ble sendt ut fra mobiltelefonen. Ved å fastlegge denne taktsløyfe (som lett utføres ved at det i mobiltelefonen telles opp fortløpende rammer på 20 ms) vil tidspunktet for en endring i overføringene i trafikkanalen bli bestemt. Etter trinn Sl 1 går prosessen videre til trinn S13 hvor basestasjonene mottar og releoverfører siffervektoren vedrørende pilotkvaliteten til selektoren 10, og deretter (trinn Sl5) behandles meldingen slik at det frembringes en kontrollmelding som sendes til hver av basestasjonene i det aktive sett for å finne hvilken av dem som bør sende ut signaler i en bestemt kodekanal til mobiltelefonen. Ved å kontrollere sendingene fra samtlige basestasjoner i det aktive sett kan den totale sendereffekt for alle disse reduseres.

Prosessen går deretter videre til trinn S17 hvor taktsløyfen har nådd en tidsterskel, og da regulerer mobiltelefonen fingrene i flerveismottakeren tilsvarende de basestasjoner som er fastlagt å ha sterkere signaler enn signalet Ar, som bestemt i trinn S7 og S9. Ved denne innregulering kombinerer mobiltelefonen den mottatte energi bare fra de basestasjoner som hører til i det aktive sett og som i øyeblikket sender via sine respektive kodekanaler. Etter trinn S17 gjentas prosessen, ved at mobiltelefonen fortsetter å overvåke de enkelte pilotsignalstyrker fra hver av basestasjonene i settet.

Siden mobiltelefonen eller generelt den forflyttbare enhet i dette tilfelle har frembrakt den bestemte siffervektormelding og hvor responsen fra hver av basestasjonene på denne melding bygger på en gitt algoritme vil tidspunktet når hver basestasjon endrer foroverkanalallokeringen være kjent i mobiltelefonen, og den kan derfor på riktig måtte kombinere signalene fra bare de basestasjoner som i øyeblikket sender. Dette er fordelaktig siden en kombinasjon av signaler fra basestasjoner som ikke sender til den aktuelle mobiltelefon ville ha forårsaket unødvendig støy innført i mottakerpro-sesseringen, med tilsvarende dårligere resultat totalt. Dette innebærer altså en bedring av ytelsen i forhold til det uheldigere tilfelle nevnt ovenfor, man får større forhold Eb/No og mindre kapasitetstap. Hvis tilsvarende mobiltelefonen ikke hadde kombinert signalene fra de basestasjoner som sendte og bare disse ville det ha vært et kapasitetstap for systemet eller nettet.

I en bestemt utførelse av oppfinnelsen kompenseres i mobiltelefonen for overføringsfeil i respons på den siffervektor som mottas i hver basestasjon, ved først å forsøke å demodulere den mottatte foroversendte ramme med den antakelse at meldingen ble korrekt mottatt og prosessert av basestasjonen. I de siste tilfeller vil det foregå en korrekt demodulasjon av rammen i mobiltelefonen, men dersom rammen er feilbeheftet ville mobiltelefonen kunne bruke det sett basestasjoner som i øyeblikket sendte før den siste siffervektormelding ble sendt, og hvis basestasjonen ikke mottok denne melding ville mobiltelefonen gjøre et forsøk på å demodulere rammen en gang til ved hjelp av det sett basestasjoner som tidligere ble brukt. Dette krever at mobiltelefonen opprettholder det mottatte signal fra det forskjellige sett basestasjoner, i en buffer. I så fall kunne basestasjonen bruke de innlagte data i denne buffer når det var en feil, og en slik feilkorreksjonsfremgangsmåte er illustrert med tilleggstrinnene S19 og S21 på fig. 7, innstiplet i forbindelse med trinn S19.

Fig. 8 viser et flytskjema over en alternativ måte å endre effektreguleringen i trafikkanalen på, for basestasjonene i mobiltelefonens aktive sett. Prosessen starter i trinn S32 hvor mobiltelefonen måler de enkelte pilotsignalstyrker for signalene fra hver av basestasjonene i dette sett, og deretter går prosessen videre i trinn S34 for å indikere at mobiltelefonen frembringer terskelsignalet Ar basert på de målte pilotsignalstyrker. I trinn S36 sammenliknes i mobiltelefonen både direktesignalene (direct;) og flerveissignalene for hver av signaloverføringene fra de enkelte basestasjoner, og samtidig sammenliknes disse signaler i den hensikt å bestemme om den ene eller andre signalvei fører til signalstyrker som overstiger eller er lik Ar. Dersom en signalvei fører til så god signalmottaking går prosessen videre til trinn S38 hvor flerveismottakeren tildeler en eller flere fingre til de signaler som overstiger dette nivå Ar, slik det fastlegges i trinn S36. Deretter går prosessen videre til S42, men hvis det først i trinn S36 fastlegges at hverken den ene eller den andre signalvei fører til noe så sterkt signal som Ar går i stedet prosessen til trinn S40 hvor ingen fingre tilhørende rakemottakeren og kombinasjonskretsen tildeles den bestemte basestasjon. Først da går skjemaet inn i trinn S42. Det skal bemerkes at Ar på fig. 8 er forskjellig fra Ar på fig. 7. På fig. 7 ble denne størrelse brukt for å bestemme om det skulle rapporteres et pilotsignal eller ikke, mens størrelsen på fig. 8 brukes for å bestemme om det skal tildeles en finger til rakedemodulatoren eller ikke. Således vil Ar i henhold til fig. 8 typisk være mindre enn verdien for fig. 7.

I trinn S42 sender mobiltelefonen en siffervektormelding til basestasjonen og det aktive sett, for indikasjon av om fingertildelingen som ble utført i mobiltelefonen for de enkelte signaler, enten direkteoverført eller via andre signalveier, og dersom et av disse signalene er større enn verdien Ar utføres en formatering av meldingen for indikasjon av at i det minste ett av signalene nettopp er større eller lik denne verdi. Prosessen går deretter videre til S44 hvor basestasjonen releoverfører siffervektormeldingen til selektoren slik at den systemansvarlige enhet blir informert om fingertildelingen og deretter kan regulere effekten for sendingen i trafikkanalen, og dette gjelder samtlige basestasjoner i det aktive sett, for overføring til mobiltelefonen. Prosessen fortsetter i trinn S46 hvor selektoren sender en kontrollmelding til basestasjonene i settet for indikasjon om hvilken av dem som skal sendes via sin respektive kodekanal som tilsvarer fingertildelingen, og basestasjonene releoverfører denne melding til mobiltelefonen slik at denne registrerer at de basestasjoner som er informert om selektorens allokering av effektreguleringen, kommer til virkning. Prosessen fortsetter deretter til trinn S48 hvor mobiltelefonen regulerer inn fingrene i flerveismottakerdelen i respons på den kontrollmelding som frembringes av selektoren.

Det skal bemerkes at denne kontrollmelding som sendes fra mobiltelefonen til basestasjonen eller omvendt kan være feilbeheftet, og en teknikk som tilsvarer den som er beskrevet i forbindelse med fig. 7 kan da brukes. I dette tilfelle er det slik at dersom mobiltelefonen ikke mottar noen kontrollmelding fira basestasjonen eller hvis den mottar en ramme med feil kan den demodulere signaler som blir sendt fra et tidligere sett basestasjoner som overførte signaler.

I en alternativ måte for å endre effektreguleringen for foroverkanalen indikeres at trinn Sl-Sl5 helt tilsvarer trinnene på fig. 7, selv om basestasjonen i dette tilfelle også sender til den mobile enhet (mobiltelefonen) av en indikasjon om hvilken av basestasjonene som i øyeblikket sender over sin respektive forovertrafikkanal. I denne alternative utførelse er det altså selektoren eller den systemansvarlige enhet og ikke mobiltelefonen som holder styring med og kontrollerer hvilken av basestasjonene som i øyeblikket overfører signaler til mobiltelefonen.

Denne oppfinnelse er beskrevet i forbindelse med å sette en bestemt terskel Ar som er i relasjon til den sterkeste pilot, slik det fremgår av teksten og er vist på fig. 5A og 5B. Mange alternative konfigurasjoner kan brukes, særlig kan man bruke en som fastlegger sifferet U<1> til å være "1" bare når piloten i tilstrekkelig grad øker den totale faktor Ec/Io, og denne teknikk er også beskrevet i vårt patentskrift USSN 08/790,497 med tittel Method And Apparatus For Performing Soft Hand-off In A Wireless Communication System", og innholdet tas her med som referansemateriale.

Oppfinnelsen er videre beskrevet ut fra overføring av hele foroverlenken fra et sett basestasjoner (mobil stasjon). Et system og en fremgangsmåte for å utføre høyhastighets datalenkeoverføring ved bruk av en fundamental og en ytterligere kanal er videre beskrevet i vårt patentskrift USSN 08/798,949 med tittel "Transmit Power Reduction For A High Speed CDMA Link In Soft Hand-off<*> og i vårt USSN 08/874,281 med tittel "High Data Rate Supplemental Channel For CDMA Telecommunications System", og innholdet i begge disse tas her med som referanse. I dette høyhastighets datalenkesystem deles foroverlenken opp i en fundamental og en ytterligere kanal, idet den første av disse kanaler brukes for kontinuerlig sending fra samtlige basestasjoner i det aktive sett. Den ytterligere kanal brukes for sendingen fra de samme basestasjoner eller et subsett av disse. Oppfinnelsen som beskrives her kan brukes både for overføring i den fundamentale kanal, den ytterligere kanal eller begge. Fig. 9 viser en spektraloversikt for et flerbærersystem (øverst) for over-føring i en foroverkanal eller -lenke og med signalene fordelt over frekvensspekteret, og (nederst) det tilsvarende for et enbærersystem hvor signalene spres bredbåndsmessig over et større frekvensområde. Selv om den øverste illustrasjon ikke er vist helt i skala kan man tenke seg at spredebåndbredden for hver bærer som vist kan være 1,25 MHz, mens den for enkeltbærerløsningen er 3,6864 MHz. Flerbærerløsningen har forskjellige fordeler, innbefattet at hver bærer kan overføres fra en forskjellig utført antenne, hvilket på sin side gir et bedre forhold når det gjelder fading for hver signaloverføring knyttet til den enkelte bærer, slik at man reduserer sannsynligheten for at alle tre bærere svekkes samtidig. Derfor blir det mindre trolig at totalkommunikasjonen brytes. Fig. 10 viser et blokkskjema over et flerbærersystem for signaloverføring og konfigurert i samsvar med en utførelse av oppfinnelsen. Innkommende data omhylningskodes først og punkteres i en konvensjonell koder 100, og de kodede symboler gjentas i en symbolrepetisjonskrets 102 for å gi ytterligere reserver i over-føringen. En etterfølgende blokkinnfeller 104 sørger for innfelling av de gjentatte symboler over tidsintervallet på 20 ms, hvoretter de innfelte symboler omgrupperes (scrambling) i det viste XOR-ledd 106 (eksklusiv eller) under tilførsel av en desimert langkode som frembringes i den viste generator 110 og den etterfølgende desimator 108 i respons på en langkodemaske som tilføres fra brukeren. De omgrupperte symboler føres gjennom en demultipleksenhet 112 og blir der skilt i tre symbolstrenger som hver overføres via sitt respektive bærersignal.

For hvert av disse bærersignaler omvandles (mappes) symbolstrengene i sin respektive QPSK-mappekrets 114 (ved kvadraturfaseendringsmodulasjon). De resulterende QPSK-symboler blir deretter modulert med en og samme Walsh-kanalkode i de etterfølgende Walsh-kodemodulatorer 116. Det som kommer ut av disse modulatorer kan kalles Walsh-chips og blir ytterligere modulert med en faseriktig spredekode PNi og en spredekode PNQ i fasekvadratur, i de viste etterfølgende spredekretser 118. Kodene FN\ og PNq er fortrinnsvis de samme respektive for hver bærer, hvoretter de enkelte spredte symboler blir opptransponert til en unik bærerfrek-vens, fortrinnsvis som vist på fig. 9 og sendt ut. Fig. 10 viser hvordan modulasjonen er utført for samme Walsh-kanalkode for hver bærer, men denne kanalkode kan imidlertid også være forskjellig.

Fig. 1 viser blokkskjematisk en del av et mottakersystem som inngår i en forflyttbar radiostasjon, særlig en mobiltelefon, for å utføre signalbehandlingen av flerbærersignaler og i samsvar med én bestemt utførelse av denne oppfinnelse. Til venstre i skjemaet er vist hvordan informasjon kommer inn ved mellomfrekvens, det vil si at høyfrekvente signaler er nedtransponert, og disse signaler føres først gjennom et båndpassfilter 200 med 5 MHz båndbredde hvoretter signalene omvandles til digital form ved avtasting eller sampling i omvandleren 202, ved en takt på 8x1,2288 MHz. I en etterfølgende filterbank 204 nedtransponeres to 1,25 MHz deler av samplingene ytterligere og på digital basis for å bringes ned til basisbånd, ved hjelp av en 1,2 MHz numerisk styrt oscillator (NCO) eller eventuelt av en slik sammen med en 2,5 MHz tilsvarende NCO, og de tre sett med samplingsverdier blir deretter lavpassfiltrert i de viste filtre (LPF) til båndbredden blir 1,25 MHz. Disse lavpassfiltre kan inngå i mot-takerens spesielt tilpassede filtre eller være særskilte slike. Det resulterende sett med lavpassfiltrerte digitalsignaler føres videre til den blokkillustrerte rakemottaker 210 hvor det utføres demodulasjon og kombinasjon av de enkelte flerveisbidrag i det overførte signal. De resulterende kombinerte digitalsignaler er av "mykbeslutningstypen" og videreføres til en oppløsningskrets (deinterleaver) for å oppheve innfellingen og deretter dekoding.

Det er åpenbart at en rekke modifikasjoner og variasjoner av den foreliggende oppfinnelse er tenkbare i lyset av det som er angitt ovenfor. Det er derfor klart at oppfinnelsen, innenfor rammen av de patentkrav som er satt opp nedenfor, kan praktiseres på annen måte enn det som særskilt er beskrevet her.

Claims

1. Fremgangsmåte for regulering av sendereffektallokering i en forovertrafikkanal i et kommunikasjonssystem, karakterisert ved : måling (44) i en forflyttbar stasjon (18, 21) av respektive signalkvaliteter for piloter som i signals form overføres av flere basestasjoner (12, 14, 16, 17, 19) i et aktivt sett som er relatert til den forflyttbare stasjon (18,21), sammenlikning (46) mellom de respektive signalkvaliteter for pilotene, med en standard, rapportering (30) av en melding til en systemansvarlig enhet (10) for å indikere hvilken av pilotene som i den forflyttbare stasjon (18, 21) er lik eller overstiger standarden, og innstilling av den allokerte effekt for forovertrafikk-kanalen på basis av denne melding.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at sammenlikningen (46) omfatter: generering av et terskelsignal som standarden og basert på minst én av pilotene med best målt signalkvalitet over et forhåndsbestemt tidsintervall, og sammenlikning mellom de enkelte signalkvaliteter for pilotene og terskelsignalet.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at rapporteringstrinnet (30) omfatter: generering av en siffervektoropplisting i en forhåndsbestemt ordning hvis verdier representerer de enkelte signalkvaliteter for pilotene, og innbefattet i siffervektorlisten, en indeks som identifiserer hvilken av pilotene som har best målt signalkvalitet.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at rapporteringstrinnet (30) omfatter rapportering av siffervektoren til den systemansvarlige enhet (10), minst en gang ved hver overført ramme i en CDMA-IS-95-protokoll.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at rapporteringstrinnet (30) omfatter rapportering av siffervektoren til en systemansvarlige enhet (10) ved minst én av en rekke rammer og fraksjoner av denne ramme tilhørende en CDMA-IS-95-protokoll.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at kommunikasjonssystemet omfatter et CDMA-IS-95-kommunikasjonssystem, og at kommunikasjonstrinnet omfatter kommunisering av siffervektoren, enten periodisk eller aperiodisk.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at: måletrinnet (44) omfatter måling av respektive signal/interferensforhold for pilotene, og at genereringstrinnet omfatter generering av et terskelsignal basert på minst ett av det kraftigste av de respektive signal/interferensforhold for pilotene.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at genereringstrinnet omfatter subtraksjon fra det største av de respektive signal/interferensforhold, av et forhåndsbestemt nivå for å frembringe et terskelsignal.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at det største av de respektive signal/interferensforhold har et minimum, og at sammenlikningstrinnet (46) omfatter sammenlikning av hver av de respektive signalkvaliteter for pilotene, med dette minimum av signal/interferensfor-holdene for disse.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at opplistingstrinnet videre omfatter: mottaking av en omrutingsdirigeringsmelding som identifiserer basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) i det aktive sett relatert til den forflyttbare stasjon (18, 21) og i en gitt rekkefølge, ordning av særskilte datafelt tilhørende siffervektoren for å tilsvare denne rekkefølgen, og innlegging av respektive verdier i de respektive datafelt, for indikasjon av om enkelte av pilotene overstiger terskelsignalet.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at: mottakingstrinnet omfatter mottaking av et sett mottatte direkte- og flerveisankomne signaler som tilsvarer pilotsignalene, idet settet signaler omfatter et subsett med N mottatte direkte- og flerveisankomne signaler, hvert med et signal/interferensforhold som er større enn hvert av et subsett med signaler som ikke er i subsettet med de N mottatte direkte- og flerveisankomne signaler, og at innleggingen av verdier innbefatter innlegging av de respektive verdier for indikasjon av de respektive piloter som overstiger terskelsignalet i de respektive datafelt, bare dersom de respektive piloter tilsvarer minst ett av subsettene av de N mottatte direkte- og flerveisankomne signaler.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved ytterligere å tilføye til meldingen et aktivt sett datafelt i hvilket minst ett sett av følgende kan identifiseres: et i øyeblikket aktivt sett, et sett som har vært aktivt og et sett som i fremtiden er/blir aktivt.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at målingen omfatter måling (44) av signalkvaliteter for piloter som henholdsvis sendes av minst én sektor tilhørende sin respektive basestasjon (12, 14, 16, 17,19) tilhørende basestasjonene i det aktive sett.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at innstillingen av effekt omfatter: etablering av en styrekommando for effektreguleringsallokeringen for forovertrafikkanalen, for indikasjon av hvilken av basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) som skal sende i sin respektive kodekanal til den forflyttbare stasjon (18, 21) og hvilke som ikke skal gjøre dette, og kommunisering av styrekommandoen til basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) i det aktive sett.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved : starting av en takt/tidsmekanisme i den forflyttbare stasjon (18, 21) når meldingen innledningsvis rapporteres fra denne, og observasjon av når en forsinkelse er gjennomløpt, hvilken forsinkelse tilsvarer tidsforskjellen mellom når meldingen innledningsvis rapporteres fra den forflyttbare stasjon (18, 21) og tidspunktet når effekten for sendingen i forovertrafikkanalen er regulert.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved endring av en fingerallokering for minst én finger relatert til en flerveismottaker i den forflyttbare stasjon, hvilken fingerallokering tilsvarer hvilken av pilotene som er rapportert i meldingen i rapporteringstrinnet og gjeldende likhet med eller overstigende standarden.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at etableringen av styrekommandoen innebærer at ikke mer enn N av basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) skal sende via deres respektive kodekanaler til den forflyttbare stasjon (18, 21), idet N tilsvarer antallet fingre i en flerveismottaker i denne stasjon.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at: sammenlikningen (46) innbefatter å fastlegge om minst én finger tilhørende en flerveismottaker er allokert til et kodekanalsignal fra en basestasjon (12, 14,16,17,19), og at rapporteringen omfatter rapportering av hvilken av basestasjonene (12,14, 16, 17, 19) som tilveiebringer et kodekanalsignal som er allokert til minst den ene finger.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 18, karakterisert ved at rapporteringen (30) omfatter generering av en siffervektoropplisting i en forhåndsbestemt orden hvis verdier representerer de respektive signalkvaliteter for pilotene.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at rapporteringen (30) omfatter å innlegge en indeks i siffervektoren, hvilken indeks identifiserer én av basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) som har minst to fingre tilordnet.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at rapporteringen (30) omfatter rapportering av siffervektoren til en systemansvarlig enhet (10) minst én gang for hver overført ramme i henhold til en CDMA-IS-95-protokoll.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at rapporteringstrinnet (30) omfatter rapportering av siffervektoren til en systemansvarlige enhet (10) ved minst én av en rekke rammer og fraksjoner av denne ramme tilhørende en CDMA-IS-95-protokoll.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at kommunikasjonssystemet omfatter et CDMA-IS-95-kommunikasjonssystem, og at kommunikasjonstrinnet omfatter kommunisering av siffervektoren, enten periodisk eller aperiodisk.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at genereringstrinnet videre omfatter: mottaking av en omrutingsdirigeringsmelding som identifiserer basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) i det aktive sett relatert til den forflyttbare stasjon og i en gitt rekkefølge, ordning av særskilte datafelt tilhørende meldingen til hver av basestasjonene (12,14,16,17,19) for å tilsvare denne rekkefølgen, og innlegging av de respektive verdier i de respektive datafelt for indikasjon av om minst den ene finger tilhørende flerveismottakeren på sin side er allokert til basestasjonene (12, 14,16,17,19).

25. Fremgangsmåte ifølge krav 24, karakterisert ved ytterligere å tilføye til meldingen et aktivt sett datafelt i hvilket minst ett sett av følgende kan identifiseres: et i øyeblikket aktivt sett, et sett som har vært aktivt og et sett som i fremtiden er/blir aktivt.

26. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at pilotene sendes over flere bærersignaler.

27. Fremgangsmåte ifølge krav 26, karakterisert ved at bærersignalene overføres fra et tilsvarende antall forskjellig konfigurerte antenner.

28. Kommunikasjonssystem som omfatter: flere basestasjoner (12, 14, 16, 17, 19) som sender respektive piloter og respektive kodekanaler, innbefattet en forovertrafikkanal, en systemansvarlig enhet (10) som sambandsmessig er koplet til basestasjonene, (12,14,16,17, 19) og en forflyttbar stasjon (18,21) som har flere basestasjoner tilordnet et aktivt sett, karakterisert ved : en flerveismottaker (40, 42, 45, 48) som måler de enkelte signalkvaliteter av pilotene, en prosessor (46) som frembringer en signalkvalitetsstandard og forbereder en melding for å indikere hvilken av signalkvalitetene for pilotene er lik eller overstiger standarden, og en forflyttbar sender (30) som sender meldingen til den systemansvarlige enhet (10), enten direkte eller via basestasjonene (12,14,16, 17,19), idet den systemansvarlige enhet er innrettet for å regulere sendereffektnivået for sendingen via forovertrafikkanalen i respons på mottakingen av meldingen.

29. System ifølge krav 28, karakterisert ved at prosessoren (46) i den forflyttbare stasjon (18,21) omfatter: en terskelgenererende mekanisme som genererer et terskelsignal som standarden og basert på minst én av pilotene med best målt signalkvalitet over et gitt tidsintervall, og en sammenlikningsmekanisme for å sammenlikne de respektive signalkvaliteter for pilotene med terskelsignalet.

30.. System ifølge krav 29, karakterisert ved at prosessoren (10) tilhørende den forflyttbare stasjon (18, 21) omfatter en meldingsformateringsmekanisme som genererer i meldingen, en siffervektor som omfatter en liste av verdier som er representative for om de respektive signalkvaliteter for pilotene er like eller overstiger terskelsignalet, og en indeks som identifiserer hvilken av pilotene som har best målt signalkvalitet.

31. System ifølge krav 29, karakterisert ved at den forflyttbare sender sender siffervektoren minst én gang for hver overført ramme i henhold til en CDMA-IS-95-protokoll.

32. System ifølge krav 30, karakterisert ved at den forflyttbare sender (30) sender siffervektoren ved minste multipla av en ramme og fraksjoner av en ramme tilhørende en CDMA-IS-95-protokoll.

33. System ifølge krav 28, karakterisert ved at flerveismottakeren (40,42,45,48) omfatter: en pilotmottaker (44) som måler de enkelte signalkvaliteter or pilotene, og N fingre (40, 42,45), hver for mottaking av minst én av kodekanalene via minst én av en direkteoverføringsvei og en alternativ overføringsvei av flere slike, fra en basestasjon (12,14,16, 17,19).

34. System ifølge krav 33, karakterisert ved at prosessoren (46) omfatter: en tildelingsmekanisme som tildeler de N fingre (40, 42, 45) til et subsett med N av minst én av kodekanalene for presentasjon av signal/interferensforhold som er større enn or de øvrige signaler som tilsvarer kodekanalene, og en meldingsformateringsmekanisme som sørger for en liste og en indeks i meldingen, hvilken liste omfatter verdier som er representative for om enkelte av pilotene tilsvarer subsettet på N av kodekanalene, mens indeksen fastlegger hvilken av pilotene som har best målt signalkvalitet.

35. System ifølge krav 28, karakterisert ved at hver av basestasjonene (12,14,16, 17,19) omfatter flere sektorer som sender de respektive piloter og de respektive kodekanaler i valgte geografiske avgrensede områder.

36. System ifølge krav 28, karakterisert ved at den systemansvarlige enhet (10) omfatter: en styreprosessor som fastlegger hvilken av signalkvalitetene for pilotene som er indikert i meldingen for å være lik eller overstige signalkvalitetsstandarden, som tilsvarer bestemte subsett av basestasjonene( 12,14,16,17,19), og en styresignalformateringsmekanisme som etablerer et styresignal som overføres til basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) for styring av effektreguleringen i disse for overføringen i forovertrafikkanalen, ved å styre kodekanaleffektnivåene for subsettet av basestasjoner (12, 14,16, 17, 19), som bestemt av styreprosessoren.

37. System ifølge krav 30, karakterisert ved at meldingsformateringsmekanismen omfatter: en mottakermekanisme som mottar en omrutingsmelding som fastlegger i gitt rekkefølge hvordan basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) skal ordnes i det aktive sett, og en arrangeringsmekanisme som setter opp respektive datafelt for hver av basestasjonene (12,14,16, 17, 19) for å tilsvare deres orden, og for å legge inn verdier i de enkelte datafelt, tilsvarende denne orden, hvilke verdier indikerer om pilotenes signalkvalitet er lik eller bedre enn terskelsignalet.

38. Apparat for å endre effektreguleringsallokering for en forovertrafikk-kanal, karakterisert ved : en forflyttbar enhet (18, 21) som har midler (44) for å måle signalkvaliteter! av signaler som overføres til den fra flere basestasjoner (12, 14, 16, 17, 19), midler for å frembringe en signalkvalitetsstandard ut fra de signalkvaliteter som måles av midlene for måling, midler for å generere en siffervektor som lister opp basestasjoner (12, 14, 16, 17, 19) med målt signalkvalitet som ikke er dårligere enn standarden, idet disse basestasjoner (12, 14,16, 17,19) hører til et aktivt sett, relatert til enheten, en sender (30) som sender ut siffervektoren, og midler for regulering av effektallokeringen for foroverkanalen i basestasjonene (12, 14, 16, 17, 19) og basert på de basestasjoner (12, 14, 16, 17, 19) som er identifisert i siffervektoren.

39. Apparat ifølge krav 38, karakterisert ved at prosessoren omfatter: en terskelgenereringsmekanisme som frembringer et terskelsignal som signalkvalitetsstandarden og basert på minst én av pilotene hvis signalkvalitet er best ved målingen, over et gitt tidsintervall, og en sammenlikningsmekanisme for å sammenlikne de respektive signalkvaliteter for pilotene med terskelsignalet.

40. Apparat ifølge krav 38, karakterisert ved at: midlene (44) for måling omfatter en flerveismottaker med N fingre, at prosessoren omfatter en bestemmelsesmekanisme for å bestemme om minst én finger tilhørende flerveismottakeren er allokert til et kodekanalsignal fra en basestasjon (12, 14, 16, 17, 19), og at midlene for generering av en siffervektor setter opp en liste over basestasjoner (12, 14,16, 17, 19) som gir kodekanalsignaler som er allokert til denne minst ene finger.

41. Apparat ifølge krav 38, karakterisert ved at signalene omfatter flere forskjellige bærersignaler.

42. Apparat ifølge krav 41, karakterisert ved at de enkelte bærersignaler overføres fra et tilsvarende antall forskjellig konfigurerte antenner.