NO323233B1

NO323233B1 - Nye N-triazolylmetyl-piperazinderivater som neurokininreseptor-antagonister, legemidler som inneholder forbindelsene, fremgangsmater for fremstilling av forbindelsene, samt mellomprodukter i fremgangsmaten.

Info

Publication number: NO323233B1
Application number: NO20013709A
Authority: NO
Inventors: Uwe Schon; Reinhard Brueckner; Daniel Jasserand; Holger Sann; Christian Eeckhout
Original assignee: Solvay Pharm Gmbh
Priority date: 2000-07-28
Filing date: 2001-07-27
Publication date: 2007-02-05
Also published as: PT1176144E; IN191021B; DK1176144T3; HK1042699A1; CA2354213A1; IL144299A0; HU226687B1; DE50100358D1; TWI304403B; HUP0102931A2; US20020065276A1; CN1167698C; JP2002053577A; AU779318B2; PL210436B1; AR028743A1; ATE244716T1; NO20013709D0; NO20013709L; BR0103048A

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår nye neurokininreseptor-antagonistisk virksomme 2-indolylmetyl-piperazinderivater som på et nitrogenatom i piperazin-grunnstrukturen er substituert med en triazolylmetylrest. Dessuten angår oppfinnelsen legemidler som inneholder disse nye N-triazolylmetyl-piperazinderivater. Videre angår oppfinnelsen en fremgangsmåte for fremstilling av de nye piperazinderivater, samt mellomprodukter ved denne fremgangsmåte.

Fra WO 98/57954 er allerede forbindelser kjente som strukturmessig ligner på forbindelsene ifølge den foreliggende oppfinnelse, hvilke tilskrives antagonistisk virkende egenskaper på tachykinin, neurokinin A eller også neurokinin B og som er i stand til å påvirke det sentrale nervesystem (= SNS).

I EP 0 899 270 Al beskrives 2-indolylmetyl-piperazinderivater med et substitu-sjonsmønster som er forskjellig i forhold til forbindelsene ifølge den foreliggende oppfinnelse og som oppviser neurokininreseptorantagonistiske egenskaper.

Dessuten er fra EP 0 655 442 Al ytterligere 2-indolylmetyl-piperazinderivater, med et i forhold til forbindelsene ifølge den foreliggende oppfinnelse forskjellig substitusjonsmønster, kjente, hvilke generelt tilskrives antagonistisk virkende egenskaper på tachykinin, neurokinin A eller også neurokinin B og som anses å være egnede for påvirkning av SNS.

For den foreliggende oppfinnelse lå den oppgave til grunn å tilveiebringe nye virkestoffer med neurokinin- (=NK)reseptorantagonistiske egenskaper og en forbedret virkningsprofil, hvilke spesielt er egnede for behandling av perifere forstyrrelser, så som funksjonelle og betente forstyrrelser i mage- og tarmsystemet.

Det har nå overraskende vist seg at en gruppe av nye N-triazolylmetyl-piperazinderivater utmerker seg ved spesifikke NK-l-reseptorantagonistiske egenskaper og utfolder sin virkning fortrinnsvis innen det perifere område. Enn hertil synes gruppen av forbindelser ifølge oppfinnelsen å være spesielt egnede for behandling av perifere forstyrrelser igangsatt av NK-1, spesielt for behandling av funksjonelle og betente forstyrrelser i mage- og tarmsystemet.

Den foreliggende oppfinnelse avklarer det tekniske problem med å tilveiebringe aktive midler som har antagonistiske egenskaper og en forbedret effekt under anvendelse.

For å overvinne slike tekniske problemer foreslår den foreliggende oppfinnelse de krevde forbindelser som er blitt vist å oppvise den ønskede effekt, se tabellene 1 og 2 nedenunder. Det skal understrekes at de krevde forbindelser er særlig tilpasset for å behandle perifere, særlig funksjonelle forstyrrelser og betennelsesforstyrrelser i mage- og tarmkanalen. Det er blitt vist at forbindelsene ifølge den foreliggende oppfinnelse ikke o<p>pviser noen effekter som er typiske for blod-hjerne-barriere-permeable forbindelser i henhold til "gerbil foot tapping test", se side 13. Forbindelsene ifølge den foreliggende oppfinnelse er således særlig egnet for behandling av perifere og særlig funksjonelle og inflammatoriske forstyrrelser i mage- og tarmkanalen.

I motsetning til dette gjør WO 98/57954 (Dl) og WO 97/22597 (D2) krav på å helbrede en nesten uendelig liste av sykdommer (se side 29, linje 11 til side 31, linje 4 i Dl, og sidene 27-30 i D2). Både Dl og D2 fremhever imidlertid klart sykdommer som bare kan helbredes dersom det aktive midlet passerer blod-hjeme-barrieren. Dette kan utledes fra Dl og D2 som begge eksemplifiserer "en evaluering av NKl-antagonisttrans-porteffektivitet til sentralnervesystemet" (se side 32, linje 5 til side 34, linje 5 i Dl, og side 28, linje 32 til side 30, linje 28 i D2), og også "Emesis in the ferret" (se side 34, linjene 7-30 i Dl og side 30, linje 30 til side 31, linje 20 i D2). Begge eksemplene er klare indikasjoner på at passering av blod-hjerne-barrieren er et essensielt kriterium for Dl- og D2-forbindelser.

Endelig skal det påpekes at verken Dl eller D2 inneholder noe hint om den bestemte tilpasning av noen av deres forbindelser for perifer anvendelse. Den perifere anvendelse av forbindelsene ifølge den foreliggende oppfinnelse er således en fullstendig overraskelse for fagfolk på området.

Oppfinnelsens gjenstand er derfor nye forbindelser med den generelle formel I,

hvor

R<1> betyr hydrogen eller lavere alkyl,

R<2> betyr lavere alkyl, di-lavere-alkyl-amino-lavere-alkyl, lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl, sykloalkyl med 5-6 ringatomer, én gang med lavere alkyl substituert piperidinyl, én eller to ganger med lavere alkyl og/eller lavere alkoksy substituert pyridyl, ruranyl, dodekahydro-lH-karbazolyl, fenyl-lavere-alkyl, eller betyr i fenylringen eventuelt én gang med halogen, lavere-alkyl og/eller lavere-alkoksy

substituert fenyl-lavere-alkoksy, og

R<3> betyr lavere-alkyl, lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl eller sykloheksyl, eller R<2> og R<3> danner sammen med nitrogenet til hvilket de er bundet, en syklisk gruppe med formelen a

hvori

A betyr nitrogen, oksygen, metylen eller metyliden hvis dobbeltbinding

dannes sammen med nabokarbonet i 3-posisjon i gruppen a,

n betyr et helt tall fra 1 til 3,

R<4> betyr hydrogen, lavere-alkyl, lavere-alkoksy-lavere-alkyl, lavere-alkoksykarbonyl, lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl, di-lavere-alkyl-amino-lavere-alkyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert fenyl, pyridyl, piperidinyl, pyrrolidinyl, pyrimidinyl, pyrazolyl, morfolinyl eventuelt én gang med halogen og/eller lavere-alkoksy-substituert fenyl-lavere-alkyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert sykloheksyl, og Rs betyr hydrogen, lavere-alkyl eller lavere-alkoksy-lavere-alkyl, eller

R<4> og R<3> betyr sammen et på et karbon i gruppen a bundet spiroetylendtoksy, til to naboatomer i gruppen a bundet C3-C4-alkylen eller via to

nabokarbonatomer i gruppen a annelert fenyl, eller

R<2> og R<3> danner sammen med nitrogenet til hvilket de er bundet, en pyrrolidinring som to ganger er substituert med C4-alkylen som hver gang er bundet via to nabokarbonatomer,

hvor lavere alkyl- og alkoksygrupper er rettkjedet eller forgrenet og inneholder 1-4 karbonatomer, så vel som fysiologisk forlikelige syreaddisjonssalter av forbindelser med formelen I.

Dessuten angår oppfinnelsen legemidler som inneholder forbindelsene med formelen I. Videre angår oppfinnelsen en fremgangsmåte for fremstilling av forbindelsene med formel I, samt mellomprodukter ved denne fremgangsmåten.

Hvis i forbindelsene med formelen I substituentene betyr eller inneholder lavere-alkyl- eller alkoksygrupper, kan disse være rettkjedede eller forgrenede og inneholde 1 til 4 karbonatomer. Hvis substituentene inneholder halogen, kommer spesielt fluor, klor eller brom, fortrinnsvis fluor eller klor, på tale.

R<1> står fortrinnsvis for hydrogen. Dersom R<1> står for lavere-alkyl, er metyl foretrukket.

R<2> står fortrinnsvis for lavere-alkyl, spesielt metyl, etyl, isopropyl eller tert-butyl; for di-lavere-alkyl-amino-lavere-alkyl, spesielt dimetylaminoetyl eller dimetylamino-n-propyl; for lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl, spesielt etoksykarbonylmetyl; for eventuelt én gang med lavere-alkyl, spesielt metyl, substituert piperidinyl; for én eller to ganger med lavere-alkyl, spesielt metyl, eller med lavere-alkoksy, spesielt metoksy, substituert pyridyl; eller for i fenylringen én gang med lavere alkyl, spesielt metyl, eller med lavere alkoksy, spesielt metoksy, substituert fenyl-C2-C4-alkoksy.

R<3> står fortrinnsvis for lavere alkyl, spesielt metyl, etyl eller isopropyl; eller for lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl, spesielt etoksykarbonylmetyl.

Slike forbindelser med formelen I hvori R<2> og R<3> ikke samtidig betyr isobutyl, er foretrukne.

Dersom R<2> og R<3> sammen med nitrogenet til hvilket de er bundne, danner en gruppe med formelen a, står R<4> fortrinnsvis for hydrogen, for lavere-alkyl, spesielt metyl eller isopropyl; for lavere-alkoksy-lavere-alkyl, spesielt metoksymetyl; for lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl, spesielt etoksykarbonylmetyl; for di-lavere-alkylamino-lavere-alkyl, spesielt dimetylaminoetyl; for eventuelt én gang med lavere-alkyl, spesielt metyl, eller med lavere-alkoksy, spesielt metoksy, substituert fenyl, pyridyl, pyrimidinyl eller pyrazolyl; for eventuelt én gang med halogen eller med lavere-alkoksy, spesielt metoksy, substituert fenyl-lavere-alkyl, spesielt for eventuelt substituert benzyl eller pyridyHavere-alkyl; eller for eventuelt én gang med laverealkyl substituert sykloheksyl.

I den eventuelt tilstedeværende gruppe med formelen a står R<5> fortrinnsvis for hydrogen; for lavere-alkyl, spesielt metyl; eller for lavere-alkoksyl-lavere-alkyl, spesielt metoksymetyl.

Foretrukket er slike forbindelser med formelen I hvori i den eventuelt tilstedeværende gruppe med formelen a R<4> og R<3> ikke er bundet til det samme atom i gruppen a, med unntak av de foretrukne forbindelser med formelen I hvori R<4> og R<5> begge betyr spiroetylendioksy bundet til et karbon i gruppen a. Likeledes er forbindelser med formelen I foretrukne, hvor R<4> og R<5> betyr CrC4-alkylen som er bundet til to naboringatomer i gruppen a.

I den eventuelt tilstedeværende gruppe med formelen a står n for et helt tall fra 1 til 3. Dersom R<4> og R<3> begge betyr hydrogen og A samtidig står for metylen, står n fortrinnsvis for 2 eller 3.

Generelt kan substituentene R<4> og R<5> i gruppen a være bundet til ethvert ringatom i gruppen, innbefattende de av A dannede ringatomer som ikke star for oksygen. Dersom et ringatom i gruppen a er substituert med R<4> eller R<3>, trer R<4> eller R<5> inn istedenfor et hydrogenatom som ellers foreligger på dette sted, slik at vanlige bindings-valenser for ringatomene i gruppen a blir opprettholdt. Dersom A står for metyliden, blir dets dobbeltbinding fortrinnsvis dannet med det nabostående karbon i 3-posisjon i gruppen a, hvilket i dette tilfelle likeledes danner en metylidengruppe.

Foretrukne er forbindelser med formelen I hvor en eventuelt tilstedeværende gruppe a står for pyrrolidin som er substituert med R<4> og R<5>, hvorved R<4> og R<5> ikke begge samtidig betyr hydrogen, eller hvori en eventuelt tilstedeværende gruppe a står for 2,5-dihydropyrrol, piperidin, piperazin, morfolin eller diazepam som hvert er substituert med R<4> og R<3>.

Spesielt foretrukken er forbindelsen (2R)-l-[3,5-bis(trifluoiinetyl)benzoyl]-2-(1 H-indol-3-ylmetyl)-4- {[5-(morfolinometyl)-2H-1 ,2,3-triazol-4-yl]metyl}piperazinmed formel I.

Forbindelsene med formelen I så vel som deres syreaddisjonssalter kan fremstilles idet man

a) omsetter en forbindelse med den generelle formel II,

hvori R<1> har den ovenstående betydning, med en forbindelse med den generelle

formel III,

hvor R<2> og R<3> har de ovenstående betydninger, og hvori eventuelt tilstedeværende reaktive grupper er blokkert med egnede beskyttelsesgrupper, eller

b) omsetter en forbindelse med den generelle formel IV

hvor R<1> har den ovenstående betydning, med en forbindelse med den generelle

formel V,

hvori R<2> og R<3> har de ovenstående betydninger, og hvori eventuelt tilstedeværende reaktive grupper er blokkert med egnede beskyttelsesgrupper,

og eventuelt tilstedeværende beskyttelsesgrupper derpå igjen fraspaltes og en erholdt forbindelse med formelen I om ønsket overføres til dens syreaddisjonssalt eller et syreaddisjonssalt overføres til en fri forbindelse med formelen I.

I henhold til fremgangsmåtevariant a) kan en sekundær aminofunksjon for et substituert piperazinderivat med formelen II omsettes med et N,N-disubstituert azido-butinamin med formel III for å få en forbindelse med formelen I. Reaksjonen kan utføres i et løsningsmiddel som er inert under reaksjonsbetingelsene, så som et dipolart-aprotisk løsningsmiddel, f.eks. etylacetat eller dimetylformamid (=DMF), eller fortrinnsvis i en blanding av slike løsningsmidler. Spesielt foretrukket er en blanding av etylacetat og DMF. Egnede reaksjonstemperaturer ligger mellom romtemperatur og koketemperaturen til løsningsmidlet hhv. løsningsmiddelblandingen. Dersom forbindelser med formelen III anvendes som i tillegg oppviser reaktive funksjonelle grupper under reaksjonsbetingelsene, blir disse ytterligere funksjonelle grupper med hensikt blokkert ved hjelp av i og for seg kjente beskyttelsesgrupper. Egnede beskyttelsesgrupper som kan innføres i henhold til i og for seg kjente metoder og senere igjen kan fraspaltes i henhold til i og for seg kjente metoder, er f.eks. kjente fra JA.W. McOmie, "Protective Groups in Organic Chemistry", Plenum Press, 1973, eller fra T.W. Green og P.G.M. Wuts, "Protective Groups in Organic Synthesis", Wiley and Sons, 1991. Fagmannen kan hver gang velge egnede beskyttelsesgrupper ved hjelp av rutinemetoder.

Forbindelsene med formel II og deres stereoisomere former erkjente fra EP 0 655 442 Al og kan fremstilles i henhold til fremgangsmåter som er beskrevet i denne patentsøknad eller analogt med disse fremgangsmåter.

Forbindelser med formelen III kan fremstilles idet man omsetter en forbindelse med den generelle formel VI,

hvori R og R har de ovenstående betydninger og hvori Y står for en avspaltbar fluktgruppe, med et alkalimetallazid, fortrinnsvis natriumazid, for dannelse av azid på i og for seg kjent måte. Som fluktgruppe Y kommer spesielt halogen, fortrinnsvis klor, eller også sulfonyloksygrupper, som danner gode fluktgrupper, f.eks. lavere alkansul-fonyloksy, så som metansulfonyloksy, eller eventuelt i benzenringen benzensulfonyloksy, så som p-toluensulfonyloksy, som er substituert med halogen eller lavere alkyl, på tale. Forbindelser med formelen VI kan fremstilles ved på i og for seg kjent måte å omsette en forbindelse med formelen V med en forbindelse med den generelle forbindelse VII,

hvori Y har den ovenstående betydning. Erholdte forbindelser med formelen VI kan om ønsket også renses. For rensingen kan forbindelser med formelen VI for eksempel overføres til egnede salter, så som oksalater, og renses i henhold til i og for seg kjente krystallisasjonsprosesser. De ovennevnte salter av forbindelsene med formelen VI kan også anvendes direkte for videre omsetninger.

Sekundære aminer med formelen V er i og for seg kjente. Forbindelsene med formelen VII er likeledes i og for seg kjente. Fortrinnsvis kan l,4-diklor-2-butin anvendes som forbindelse med formelen VII.

I henhold til fremgangsmåtevariant b) kan et piperazin-N-butinazid med formelen IV omsettes med et sekundært amin med formelen V for å få en forbindelse med formelen I. Reaksjonen kan utføres på i og for seg kjent måte, f.eks. i henhold til en fra K. Banert, Chemisene Berichte 122 (1989) 1963-1967 kjent eller i forhold til denne analog fremgangsmåte, i et løsningsmiddel som er inert under reaksjonsbetingelsene, så som etylacetat, eller en eter, f.eks. tetrahydrofuran (= THF) eller dioksan. Så fremt den er anvendbar, kan ved en foretrukken fremgangsmåtevariant det sekundære amin som sådant med formelen V, f.eks. morfolin, anvendes som oppløsningsmiddel. En egnet reaksjonstemperatur må velges i avhengighet av det anvendte sekundære amin med formelen V. Så fremt aminet med formelen V er flytende eller fast ved romtemperatur, kan det på vanlig måte arbeides ved temperaturer mellom romtemperatur og kokepunktet for vanlige løsningsmidler, f.eks. inntil ca. 100 °C. Dersom lettflyktige aminer med formelen V anvendes, f.eks. dimetylamin eller dietylamin, er det gunstig å arbeide ved lave temperaturer, f.eks. mellom -78 °C og -10 °C og fortrinnsvis ved forhøyet trykk, f.eks. ved 1,5 til 3 bar. Reaksjoner under forhøyet trykk kan utføres i i og for seg kjente autoklaver. Så fremt aminer med formelen V anvendes som oppviser ytterligere grupper som er reaktive og funksjonelle under reaksjonsbetingelsene - for eksempel en annen sekundær aminofunksjon, så fremt piperazin anvendes - blir disse ytterligere funksjonelle grupper hensiktsmessig blokkert med i og for seg kjente beskyttelsesgrupper. Egnede beskyttelsesgrupper som innføres i henhold til i og for seg kjente metoder og senere igjen kan fraspaltes i henhold til i og for seg kjente metoder, er f.eks. kjente fra de i fremgangsmåtevariant a) tidligere nevnte publikasjoner. Så fremt piperazin anvendes som amin med formelen V, er den tert-butoksykarbonylgruppe foretrukken som beskyttelsesgruppe.

Fagmannen kan hver gang velge egnede beskyttelsesgrupper ved hjelp av rutinemetoder.

Forbindelser med formelen IV er nye forbindelser som egner seg som mellomprodukter for fremstilling av nye virkestoffer, f.eks. på fremstilling av forbindelsene med formelen I. Forbindelsene med formelen IV kan fremstilles idet man omsetter forbindelser med den generelle formel VIII,

hvori R<1> og Y har de ovenstående betydninger, med et alkalimetallazid, fortrinnsvis natriumazid, på for aziddannelse i og for seg kjent måte.

Forbindelser med formelen VIII kan fremstilles idet man på i og for seg kjent måte omsetter forbindelser med formelen II med forbindelser med formelen VII.

Forbindelsene med formelen I kan på i og for seg kjent måte isoleres fra reaksjonsblandingen og renses. Syreaddisjonssalter kan på vanlig måte overføres til de frie baser, og disse kan om ønsket overføres på i og for seg kjent måte til fysiologisk tolererbare syreaddisjonssalter.

Som fysiologisk tolererbare salter av forbindelser med formelen I kommer deres salter med uorganiske syrer, f.eks. svovelsyre, fosforsyrer eller halogenhydrogensyrer,

fortrinnsvis klorhydrogensyre, eller med organiske syrer, f.eks. lavere alifatiske mono-, di- eller trikarboksylsyrer, så som maleinsyre, fumarsyre, melkesyre, vinsyre, sitronsyre, eller med sulfonsyre, f.eks. lavere alkansulfonsyrer, så som metansulfonsyre eller eventuelt i benzenringen med halogen eller lavere alkyl substituert benzensulfonsyre, så som p-toluensulfonsyre, på tale. Et foretrukket salt av en forbindelse med formelen I er (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)ben2»yl]^ l,2,3-triazol-4-yl]metyl}piperazin-dihydrokloridet, da det er forholdsvis godt vannopp-løselig.

Forbindelsene med formelen I inneholder i ethvert tilfelle et chiralt karbonatom, nemlig det karbonatom i piperazingrunnstrukturens 2-stilling som bærer lH-indol-3-yI-metylresten. Forbindelsene med formel I kan således foreligge i flere stereoisomere former. Den foreliggende oppfinnelse omfatter så vel blandingene av optiske isomerer som de isomer-rene forbindelser med formel I. Foretrukne er forbindelser med formelen I hvori indolylmetylresten er anordnet i piperazinringens 2R-stilling. Dersom ved syntesen av forbindelsene med formelen I blandinger av optiske isomerer av utgangsforbindelsen, f.eks. forbindelsene med formelen II eller forbindelsene med formelen IV, anvendes, blir også forbindelsene med formelen I erholdt i form av blandinger av optiske isomerer. Utgående fra stereokjemisk enhetlige former av utgangsforbindelsen kan også stereokjemisk enhetlige forbindelser med formelen I erholdes. De stereokjemisk enhetlige forbindelser med formelen I kan på i og for seg kjent måte erholdes fra blandingene av optiske isomerer, f.eks. ved kromatografrsk separering på chirale separeringsmaterialer eller ved omsetning med egnede optisk aktive syrer, f.eks. vinsyre eller kamfer- 10-sulfonsyre, og påfølgende separering i de optiske aktive antipoder ved fraksjonert krystalli-sasjon av de utvundne diastereomere salter.

I forbindelsene med formel I kan 1,2,3-triazolringen foreligge i flere tautomere former slik at hydrogenatomet kan være bundet til forskjellige atomer i 1,2,3-triazolringen. Innen rammen for den foreliggende oppfinnelse skal forbindelsene med formelen I medomfatte alle mulige tautomerer av triazolringen.

Forbindelsene med formelen I og deres syreaddisjonssalter besitter neurokinin (=NK)-reseptor-antagonistiske egenskaper og er egnede for behandling av sykdomstilstander hos større pattedyr, spesielt mennesker, med hvilke neurokininer tar del som overføringsstoffer. Derved utmerker gruppen ifølge oppfinnelsen av forbindelser seg ved en spesielt gunstig virkningsprofil som er kjennetegnet ved en høy selektiv affinitet overfor NK-l-reseptorer. Dessuten utmerker gruppen ifølge oppfinnelsen av forbindelser seg ved en god forlikelighet også over lengre tilførselstidsrom og ved en sammenlignbar god oral bioforføyning.

På grunn av deres virkningsprofil og deres selektive og reversible bindingsevner til NH-l-reseptorer egner gruppen ifølge oppfinnelsen av forbindelser seg spesielt for hemming av prosesser ved hvilke neurokininer, så som substans P, som binder seg til NK-l-reseptorer, tar del. Således egner forbindelsene seg selektivt for behandling av sykdomstilstander ved hvilke substans P tar del. Substans P spiller for eksempel en rolle ved smerteoverføring, emese, neurogene betennelser, urinblærebetennelser, betente leddsykdommer og astmatiske vanskeligheter. På grunn av virkningen som på fordelaktig måte er rettet mot det perifere område, egner virkningsprofilen til forbindelsene seg for behandlingen av perifere patologiske forstyrrelser, spesielt for behandling av funksjonelle og betennelsesforstyrrelser i mage- og tarmsystemet. Til de funksjonelle forstyrrelser som kan behandles ved hjelp av forbindelsene ifølge oppfinnelsen, teller spesielt de forstyrr-eiser i de nedre tarmkanaler som kjente som såkalt "irritable bowel syndrome" (~ IBS) eller irritert tarmsyndrom. Vesentlige symptomer og IBS er smerter i denne nedre mageregion som synes å bero på en overfølsomhet i det viscerale afferente nervesystem, og uregelmessigheter ved avføringen, spesielt anomalt påskyndet passering av avføringen i kolon. Den forhøyede viscerale smerteømfintlighet overfor mekaniske eller kjemiske irritasjoner i mage- og tarmsystemet fører til at IBS-pasienter allerede ved fysiologiske fordøyelsesbetingede små utvidelser av kolon, f.eks. allerede ved lav gassdannelse og lette blæredannelser, hvilke knapt merkes av sunne personer, lider under sterke viscerale smerter. Til de inflammatorisk betingede forstyrrelser i mage- og tarmsystemet, og som lar seg gunstig påvirke av forbindelsene ifølge oppfinnelsen, hører de betennelsesutsatte forstyrrelser i tynntarm- og tykktarmområdet, bl.a. Colitis ulcerosa og Morbus Crohn, som generelt er sammen fattet under begrepet IBD (= inflammatory bowel disease). Virkningsprofilen til forbindelsene utmerker seg ved sammenligningsvis god oral biodisponibelhet med en gunstig selektivitet for neurokinin-reseptor-antagonistiske virkninger sammenlignet med uønskede ledsagende virkninger spesielt på terapidoser som har det perifere område som mål. Således ble i doseområder som blokkerer NK-1-reseptoren, ingen kardiovaskulær kalsiumantagonistisk virkning fastslått ved farmakologiske testforsøk. Dessuten kan det antas for forbindelsene ifølge oppfinnelsen at de ikke utfolder noen nevneverdig sentralnervebivirkninger.

Beskrivelse av de farmakologiske testmetoder

De angitte eksempelnummere for forbindelsene som ble anvendt for de farmakologiske tester som testsubstanser, refererer seg til de etterfølgende beskrevne fremstill-ingseksempler.

1. Bestemmelse av testsubstansenes bindingsevne til NK-1 -reseptorer in vitro

Testsubstansenes affinitet overfor humane NK-l-reseptorer måles in vitro. Hemmingen av bindingen av det fysiologiske neurokinin (= substans P) til neurokinin-1-reseptorer bestemmes.

Reseptorbindingsstudiene utføres med [<3>H]-substans P som ligand. For bindings-forsøket blir forskjellige prøver av et membranpreparat av CHO-celler (= eggceller fra den kinesiske hamster, chinese hamster oocytes) som uttrykker den humane NK-1-reseptor (" Accession Number" til den tilhørende nukleinsyresekvens = M74290; "Accession Number" til den tilhørende proteinsekvens = P25103; sammenlign Takeda, Y.; Chou, K.B., Takeda, J.; Sachais, B.S. og Krause, J.E.; Biochemical and Biophysical Research Communications, 179 (3) (1991) 1232-1240), inkubert med en oppløsning av den markerte ligand, hvorved inkubasjonschargene ikke inneholder testsubstans eller tilsetninger med forskjellige konsentrasjoner av testsubstans. Deretter blir de i prøvene bundne og frie ligander hver gang separert fra hverandre ved hjelp av glassfiberfiltrering. Fraksjonen som blir tilbake i filteret, vaskes flere ganger med bufferoppløsning, og deretter blir radioaktiviteten til fraksjonen som er igjen i filteret, målt med en (J-scintilla-sjonsteller.

For forbindelsene i henhold til eksemplene 1 så vel som 8 til 65 ble affiniteten overfor humane NK-l-reseptorer hver gang bestemt ved hjelp av en éngangsmåling av testsubstansene i en konsentrasjon på 10" mol/l. Alle ovennevnte testssubstanser viste ved denne testmodell en fortrengning av den fysiologiske NK-reseptor-ligand substans P på >75%. Forbindelsene ifølge eksemplene 1, 8-15,17-29,34-47,49-55, 57, 59-60 og 62-65 viste en fortrengning hver gang på >90%.

For forbindelsene i henhold til eksemplene 2 og 4-6 blir som IC50 blir for den angjeldende testsubstans den konsentrasjon bestemt som bevirker en halvmaksimal fortrengning av den bundne ligand. Fra denne blir den tilsvarende inhibisjonskonstant (Kj-verdi) for testsubstansen beregnet og angitt som negativ dekadisk logaritme for Kj-verdien (= pkrverdi). pKj-verdien er et mål på testsubstansenes affinitet overfor humane NK-l-reseptorer. Med denne testmodell viste de testsubstanser som er oppført i den følgende tabell 1 de angitte pKi-verdier:

2. Bestemmelse av den funksjonelle NK-1 -antagonisme for testsubstansene på isolerte vev av marsvin in vitro

Testsubstansenes NK-l-reseptor-antagonistiske virkning ble målt in vitro på isolerte ringpreparater fra aorta til Pirbright-White marsvin holdt i en oksygenert næringsoppløsning. Hemmingen ved hjelp av testsubstansene av tonusrelaksasjonen til aortapreparatene fremkalt etter stimulering med NK-l-agonistsubstansen P, ble bestemt.

For å måle karmuskulaturens kontraksjon festes preparatene på en krok og for-bindes med et kraftmålingsapparat ved hjelp av en tråd, og kontraksjonene blir hver gang registrert på en skriver. Aortapreparatene tones med fenylefrin. Deretter blir preparatenes NK-l-reseptorer stimulert med 0,01 umol substans P før og etter tilførsel av testsubstansene, hvorved en relaksasjon av tonus forårsakes. Relaksasjonene før og etter tilførsel av

testsubstansen kvantifiseres i prosent. Den effektive konsentrasjon av den halvmaksimale hemming av tonusrelaksasjonen (= EQo) blir beregnet. Som kjennestørrelse blir den

negative dekadiske logaritme til EC5o-verdien (= pEC5o) angitt. pECso-verdien er et mål på testsubstansenes funksjonelle virkning på NK-l-reseptorer. Med denne testmodell viste testsubstansene som er oppført i den følgende tabell 2, de angitte pEC5o-verdier: 3. Bestemmelse av den substans-P-antagonistiske virkning av testsubstansene på in vivo.

For påvisning av den substans-P-antagonistiske virkning til testsubstansene ble som standardtestmodell for substans-P-induserte farmakologiske effekter den forbigående hypertensjon i marsvin fremkalt ved intravenøs (= i.v.) substans-P-tilførsel anvendt. Hemmingsvirkningen av testsubstansene overfor blodtrykkssenkning indusert av substans P på den ene side etter i.v. og på den annen siden etter oral (= p.o.) tilførsel av testsubstansene ble bestemt.

Mannlige marsvin blir under narkose (ketamin 67 mg/kg, xylazin 13 mg/kg) hver gang implantert i et kateter i en Arteria Carotis Communis og i en Vena Jugularis. Det arterielle kateter tjener til blodtrykksmåling. Via den venøse tilgang ble tilførselen av substans P hhv. ved i.v.-tilførsel også tilførselen av testsubstansen foretatt. Etter en utligningsfase på 20 minutter blir 50 pmol/dyr av substans P (bolus, i.v.) tilført som teststimulans. Ett minutt etter tilførselen av teststimulanten blir hver gang den derved induserte maksimale blodtrykkssenkning fastslått som kontroll for den senere stimulering av NK-1-reseptorene på grunn av testsubstansen. Deretter blir testsubstansen tilført. Ved i.v. undersøkelsen blir testsubstansen administrert i doser på fra 0,01 til 0,1 umol/kg. Ved p.o.-undersøkelsen blir testsubstansen administrert i doser på fra 0,1 til 3,2 umol/kg. Som vehikel tjener tylose hhv. tylose/etanon ved p.o.-undersøkelsen. Deretter blir hver gang graden av den hemmede blodtrykkssenkning på grunn av testsubstansen målt, begynn-ende med 1 minutt etter testsubstanstilførsel inntil en varighet på 90 minutter etter test-substanstilførselen, i avstander hver gang på 15 minutter. Fra disse måleverdier blir de doser bestemt som EDS0-verdier for hvilke nøyaktig en 50%-ig hemming av den substans-P-induserte blodtrykkssenkning på grunn av testsubstansen inntrer i avhengighet av tiden. Som kjennestørrelse blir den negative dekadiske logaritme for ED50 (= pED50) angitt.

Ved denne testmodell viste testsubstansen ifølge eksempel 1 en pED50-verdi på

7,6 én time etter i.v.-tilførsel. Den samme testsubstans ifølge eksempel 1 viste en pED50-verdi på 6,2 én time etter p.o.-tilførsel. Forbindelsen ifølge eksempel 6 viste én time etter i.v.-tilførsel en pED50-verdi på 7,0. Disse verdier beviser den høye farmakologiske potens til forbindelsene med formelen I, spesielt også ved oral tilførsel.

Ved den samme testmodell blir testsubstansene også undersøkt for blodtrykks-senkende virkninger som beror på kalsiumantagonistiske egenskaper. For dette blir virkningen av testsubstansene på det basale blodtrykk undersøkt. Substansen ifølge eksempel 1 viste innen det undersøkte doseområde (i.v.-doser inntil 0,1 umol/kg og p.o.~ doser inntil 3,2 umol/kg) ingen signifikant blodtrykkssenkning. Dette er en indikasjon på at innen dette doseområde inntraff ingen kalsiumantagonistiske bivirkninger. De små kalsiumantagonistiske bivirkninger for forbindelsene ifølge oppfinnelsen lar seg også påvise ved hjelp av in vitro-standardtestmodeller, f.eks. på isolert ileum-vev fra marsvin.

Ved en standardtest for å fastslå ZNS-permeable forbindelser med NK-l-antagonistisk virkning ("gerbil foot tapping test", se N.M. Rupniak, A.R. Williams, European Journal of Pharmacology 265 (1994) 179-183), viste forbindelsen ifølge eksempel 1 selv i høye doser fra inntil 30 mg/kg p.o. ingen effekter som er typiske for ZNZ-permeable NK-l-antagonister.

Forbindelsene med formelen I kan tilføres i vanlige farmasøytiske preparater. De doser som skal anvendes, kan individuelt være forskjellige og selvfølgelig variere alt etter arten av tilstanden som skal behandles og den anvendte substans. Generelt er imidlertid legemiddelformer med et virkestoffinnhold på fra 0,1 til 80 mg, spesielt 1 til 10 mg, virkestoff pr. enkeltdose egnet for tilførsel til mennesker og større pattedyr.

Forbindelsene kan ifølge oppfinnelsen være inneholdt sammen med vanlige farmasøytiske hjelpe- og/eller bærerstoffer i faste eller flytende farmasøytiske preparater. Som eksempler på faste preparater skal oralt tilførbare preparater som tabletter, drageer, kapsler, pulver eller granulater, nevnes, eller også stikkpiller. Disse preparater kan inneholde farmasøytisk vanlige uorganiske og/eller organiske bærerstoffer, som f.eks. talkum, melkesukker eller stivelse, foruten farmasøytisk vanlige hjelpemidler, f.eks. glidemidler eller tablettsprengmidler. Flytende preaparater, så som suspensjoner elter emulsjoner, av virkestoffene kan inneholde de vanlige fortynningsmidler, så som vann, oljer og/eller suspensjonsmidler, så som polyetylenglykoler og lignende. Dessuten kan ytterligere hjelpestoffer tilsettes, som f.eks. konserveringsmidler, smakskorrigerende midler og lignende.

Virkestoffene kan blandes og formuleres med de farmasøytiske hjelpe- og/eller bærerstoffer på i og for seg kjent måte. For fremstilling av faste legemidler kan virkestoffene f.eks. blandes med hjelpe- og/eller bærerstoffene på vanlig måte og våt-eller tørrgranuleres. Granulatet eller pulveret kan fylles direkte i kapsler eller presses til

tablettkjerner på vanlig måte. Disse kan om ønsket drageres på kjent måte.

De etterfølgende angitte eksempler skal forklare oppfinnelsen nærmere.

Eksempel 1

(2R)-1 -[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-( 1 H-indol-3-ylmetyl)-4- {[5-(morfolinometyl)-2H-l,2,3-triazol-4-yl]metyl}piperazin

Svnteserute 1

A) Til en suspensjon av 43 g K2C03 i 100 ml DMF ble ved 20 °C og under beskyttelsesgassatmosfære 22 ml l,4-diklor-2-butin tilført. Man varmet opp blandingen til 50 °C og tilsatte deretter dråpevis en oppløsning av 50 g (2R>1-[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-(lH-indol-3-ylmetyl)piperazin i 200 ml DMF til denne forcharge. Den erholdte blanding ble omrørt i 5 timer ved 50 °C. Man omrørte videre over natten ved romtemperatur, filtrerte bort uoppløst bunnfall og vasket bunnfallet to ganger hver gang med 200 ml etylacetat. De forenede

filtrater ble inndampet til tørrhet i vakuum, og den erholdte olje ble renset ved hjelp av kolonnekromatografi (kieselgel; eluent: n-heksan/etylacetat 60/40 til 30/70). De forenede produktfraksjoner ble igjen inndampet til tørrhet. Man oppnådde 40,4 g (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]2-(lH-indol-3-ylmetyt]-4-(4-klor-2-butin-l-yl)-piperazin som amorft gulaktig fast stoff som uten videre rensing ble anvendt for det neste syntesetrinn.

B) Til en oppløsning av 40,0 g av det ovenstående under IA) erholdte klorbutinylpiperazinderivat i 200 ml dimetylsulfoksid (= DMSO) ble 5,76 g NaN3 tilsatt ved romtemperatur og under beskyttelsesgassatmosfære. Den dannede blanding ble ytterligere omrørt i 24 timer under beskyttelsesgassatmosfære ved romtemperatur. Til denne forcharge tilsatte man en oppløsning av 50 g ammoniumklorid i

300 ml vann. Deretter ble den vandige fase ekstrahert med 500 ml metyl-tert-butyleter (=MTBE). Den organiske fase ble etter hverandre vasket med 200 ml mettet koksaltoppløsning og 200 ml vann, tørket over natriumsulfat og inndampet til slutt til tørrhet under vakuum. Det gjenværende gulaktige skum ble renset ved hjelp av kolonnekromatografi (kieselgel; eluent: etylacetat/n-heksan 65/35 til 80/20). De forenede produktfraksjoner ble på ny inndampet til tørrhet. Man oppnådde 33,2 g (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl-2-(lH-indol-3-

ylmetyl)-4-[4-azido-2-butin-l-yl]piperazin som gulaktig faststoff som uten videre rensing ble anvendt for det neste syntesetrinn. C) 25,5 g av det ovenstående under IB) oppnådde azidoderivat ble oppløst i 10 ml morfolin og oppvarmet i 4 timer til 80 °C under beskyttelsesgassatmosfære. Man lot reaksjonsblandingen omrøre videre ved romtemperatur over natten og inndampet deretter til tørrhet under vakuum. Resten ble tatt opp i 500 ml etylacetat og på ny inndampet til tørrhet i vakuum. Det erholdte skum ble renset ved hjelp av kolonnekromatografi (kieselgel; eluent: etylacetat/etanol 100/0 til 85/15). De forenede produktfraksjoner ble inndampet til tørrhet. Man oppnådde 22,0 g av tittelforbindelsen som gulaktig amorft fast stoff: Fp. = 92° til 98 °C (glassovergangstemperatur), [a]D<20> = 5° (c = 1,0 i metanol). D) Til en oppløsning av 39,0 g av den foranstående under 1C) erholdte tittelforbindelse i 100 ml MTBE ble 20 ml etanol abs. tilsatt under beskyttelsesgassatmosfære. Den erholdte reaksjonsblanding ble oppvarmet til 40 til 50 °C, og til denne forcharge tilsatte man 81 ml av en 1,6 N HC1 i isopropanol. Reaksjonsblandingen ble omrørt i ytterligere 10 minutter ved 50 °C. Deretter tilsatte man langsomt 1000 ml MTBE, hvorpå saltet begynte å felles ut. Man lot ytterligere omrøre i 2 timer for å gjøre utfellingen fullstendig, filtrerte av den flytende fase og vasket saltet to ganger med MTBE. Etter tørking i vakuum oppnådde man 39,5 g av den faste tittelforbindelse som hvitt til beige dehydro-klorid, Fp. = 213° til 216 °C, [cc]D<20> = -3,6° (c = 1,0 i metanol).

Svnteserute 2

A) 17,0 ml l,4-diklor-2-butin ble oppløst i 100 ml toluen under beskyttelsesgassatmosfære, og oppløsningen ble forsynt med 42,6 g K2C03. Etter oppvarming av den dannede suspensjon til 50 °C lot man en oppløsning av 10 ml morfolin i 100 ml toluen bli langsomt dråpevis tilsatt til denne forcharge. Den dannede reaksjonsblanding ble ytterligere omrørt i 5 timer ved 50 °C og deretter over natten ved romtemperatur. Den ble filtrert bort fra K2CO3, ettervasket to ganger hver gang med 100 ml toluen, og de forenede filtrater ble innskrenket i vakuum. Resten ble tatt opp i ca. 100 ml toluen, og den organiske fase ble i rekkefølge vasket med mettede vandige oppløsninger av NaHCC*3 og NaCl. Den organiske fase ble inndampet til tørrhet under vakuum. Man oppnådde 14,3 g rått l-(4-klor-2-butin-l-yl)-morfolin som olje som for rensing ble overført til monooksalatet: For rensingen ble 14,0 g av den ovenstående erholdte råforbindelse tatt opp i 80 ml MTBE. Man frafiltrerte det utfelte bunnfall og ettervasket to ganger hver gang med 100 ml MTBE. De forenede filtrater ble oppvarmet ul 50 °C under beskyttelsesgassatmosfære. Til denne forcharge ble en 50 °C varm oppløsning av 10,0 g oksalsyre i 40 ml etanol tilsatt. Etter avkjøling til romtemperatur ble reaksjonsblandingen i tillegg omrørt over natten. Man frafiltrerte det dannede oksalat og ettervasket det faste stoff ennå tre ganger hver gang med 20 ml MTBE. 13,0 g [l-(4-klor-2-butin-l-yl)morfolin]-monooksalat ble erholdt, Fp. 144-146 °C. B) 510 mg av det ovenstående ifølge eksempel 1/synteserute 2A) erholdte oksal-syresalt ble oppløst i 10 ml DMF ved romtemperatur under beskyttelsesgassatmosfære. Til denne forcharge tilsatte man 154 mg NaN3 og lot den omrøre i 10 minutter. Deretter ble 0,6 ml trietylamin tilsatt. Den dannede suspensjon ble ennå i 15 timer ytterligere omrørt, og det således dannede l-(4-azido-2-butin-l-yl)-morfolin ble innført direkte i suspensjonen uten videre opparbeidelse eller karakterisering for det neste syntesetrinn. C) Den ovenstående i henhold til eksempel 1/synteserute 2B) erholdte suspensjon av azidoforbindelsen ble fortynnet med 60 ml etylacetat. Til denne forcharge tilsatte man 1,5 ml av en 55 vekt%-ig oppløsning av (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)benz-oyl]-2-(lH-indol-3-ylmetyl)piperazin i THF, oppvarmet den dannede blanding i 15 timer til koking og foretok deretter videre omrøring i ennå 3 dager ved romtemperatur. Den resulterende oppløsning ble vasket 3 ganger hver gang med 50 ml vann, og den organiske fase ble tørket over natriumsulfat. Resten som var igjen etter inndampning og tørking i høyt vakuum, ble identifisert som tittelforbindelsen ved hjelp av kombinert væskekromatografi/massespektroskopi (=

LC/MS).

Eksempel 2

(2R)-1 -[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-( 1 H-indoI-3-ylmetyl)-4- {[5-(piperazinometyl)-2H-l,2,3-triazol-4-yl)j-metyl}piperazin

A) 1,0 g (2R)-l-[3,5-bis(tirfluormetyl)benzoyl]-2-(lH-indol-3-ylmetyl)-4-[4-azido-2-butin-l-yl]piperazin (fremstilling, se eksempel 1/synteserute IB) ble oppløst i 50 ml etylacetat under beskyttelsesgassatmosfære. Til denne forcharge tilsatte

man 0,4 g tert-butoksykarbonylpiperazin og varmet opp den dannede reaksjonsblanding i 8 timer til 80 °C under tilbakeløpskjøling. Man foretok omrøring over natten ved romtemperatur og vasket deretter den organiske fase tre ganger hver

gang med 10 ml vann. Den organiske fase ble tørket over natriumsulfat og inndampet til tørrhet i vakuum. Man oppnådde 1,4 g (2R)-l-[3,5-bis(trifluor-metyl)benzoyl]-2-( 1 -metyl-indol-3-ylmetyl)-4- {[5-(4-tert-butoksykarbonylpiperazin-l-yl)-2H-l,2,3-triazol-4-yl]metyl}piperazin som gulbrunt skum som uten videre rensing ble satt inn direkte for det neste syntesetrinn.

B) 330 mg av den ovenstående i henhold til 2A) oppnådde forbindelse ble oppløst i 10 ml metanol. Til denne forcharge ble 10 ml av en 1,5 N i HC1 isopropanol

tilsatt, og den dannede reaksjonsblanding ble omrørt over natten ved romtemperatur. Deretter tilførte man en oppløsning av 0,4 g NaOH i 10 ml vann. Det ble foretatt inndamning i vakuum inntil nesten tørrhet, og resten ble ekstrahert med 50 ml CH2C12. Den organiske fase ble vasket med 100 ml vann og inndampet til

tørrhet i vakuum. Man oppnådde 270 mg av et saltsyresalt av tittelforbindelsen som skum, Fp. > 200 °C.

Eksempel 3:

(2R)- l-[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-(l -metyl-indol-3-metyl)-4- {[5-morfolinometyl)-2H-1,2,3-triazol-4-yl)]-metyl} piperazin A) Til en suspensjon av 7,4 g K2C03 i 150 ml THF ble først 50 ml av en 55 vekt%-ig oppløsning av (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-(lH-indol-3-metyl)-piperazin i THF og deretter 25 ml vann tilsatt. Til denne forcharge tilsatte man en oppløsning av 12,2 teit-butoksykarbonylanhydrid i 50 ml THF og foretok om-røring i 12 timer ved romtemperatur. Etter irmdampning av reaksjonsblandingen i vakuum ble resten tatt opp i 300 ml MTBE, og den organiske fase ble i rekke-følge vasket to ganger hver gang med 100 ml vann, én gang med 50 ml av en 15 vekt%-ig vandig vinsyreoppløsning og i tillegg fire ganger hver gang med 100 ml vann og ble deretter tørket over natriumsulfat/Si02. Etter avfiltrering av tørkemiddel ble filtratet inndampet i vakuum, og resten ble tatt opp i 20 ml MTBE. Etter oppvarming til 60 °C ble 120 ml ligroin tilsatt, og volumet ble deretter minsket med ca. 100 ml ved hjelp av vakuumdestillasjon. Etter fornyet tilsetning av 100 ml ligroin fikk utfellingen henstå i 3 dager. Man avfiltrerte det utfelte faste stoff, ettervasket ennå tre ganger hver gang med 30 ml ligroin og tørket ved 60 °C i vakuum. Man oppnådde 82,0 g (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)-benzoyl]-2-( 1 H-indol-3-ylmetyl)-4(tert-butoksykarbonyl)piperazin som faststoff, Fp. = 155-156 °C. B) 5,0 g av det ovenstående ifølge 3 A) erholdte BOC-beskyttede piperazinderivat ble oppløst i 100 ml tørt DMF ved romtemperatur under beskyttelsesgassatmosfære. Til denne forcharge tilsatte man 0,2 g NaH (60%-ig i mineralolje) og foretok videre omrøring i 10 minutter. Deretter tilsatte man dråpevis en opp-løsning av 1,9 ml CH3I i S ml DMF og foretok etter avsluttet tilsetning videre omrøring i 4 timer ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble hellet på en blanding av 100 g is, 18 g Na2S203 og 50 ml vann. Man ekstraherte den vandige fase med en blanding av 200 ml etylacetat og 100 ml MTBE, vasket den organiske fase én gang med vann og inndampet til tørrhet i vakuum. Den oljeaktige rest ble tatt opp i 100 ml metanol, vasket med 50 ml dietyleter og på ny inndampet til tørrhet. Man oppnådde 5,5 g (2R)-l-[3,5-bis(trilfuormetyl)benzoyl]-2-(l-metyl-indol-3-ylmetyl)-4(tert-butoksykarbonyl)piperazin som glassaktig faststoff som uten rensing eller karakterisering ble satt inn direkte for det neste syntesetrinn. C) 5,9 g av det foranstående ifølge 3B) erholdte indolyl-N-metylerte piperazinderivat ble oppløst i 60 ml metanol. Til denne forcharge tilsatte man langsomt samlet 10 ml av en vandig 1 N HC1 og foretok omrøring i 48 timer ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble tatt opp i 100 ml metanol og vasket to ganger hver gang med 20 ml n-heksan. Metanol-fasen ble innskrenket i vakuum, og resten ble tatt opp i en blanding av 100 ml vann og 100 ml MTBE og fikk henstå over natten. Deretter ble den organiske fase som oversjikt dekantert av fra den vandige fase og ekstrahert 3 ganger hver gang med 30 ml 0,1 N vandig HC1. Man nøytraliserte den organiske fase med en mettet vandig oppløsning av K2C03, hvorpå en første fraksjon (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-(l-metyl-indol-3-ylmetyl)piperazin ble utfelt som amorft faststoff som ved over-føring til oksalatet og påfølgende nøytralisasjon ble renset tilbake til basen. Ved nøytralisasjon av den vandige fase ble en ytterligere fraksjon med faststoff oppnådd. De forenede fraksjoner av fast stoff som ble oppnådd ved filtrering fra den organiske og fra den vandige fase, ble tørket i høyt vakuum. Man oppnådde samlet 4,6 g av det ovennevnte ikke-beskyttede indolyl-N-metylerte piperazinderivat. D) 0,52 ml l,4-diklor-2-butin ble omsatt med 1,2 g av det ovenstående ifølge 3C) erholdte ikke-beskyttede indolyl-N-metylerte piperazinderivat som beskrevet i eksempel l/synteserute IA). Etter kromatografi (kieselgel, eluent: etylacetat/n-heksan 65/35 til 80/20) oppnådde man 840 mg (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)-benzoyl]-2-(l-metyl-indol-3-ylmetyl)-4(4-klor-2-butin-l-yl) som skum som uten videre rensing ble satt inn for det neste syntesetrinn. £) 820 mg av det ovenstående ifølge 3D) erholdte klorbutinylpiperazinderivat ble omsatt med 130 mg NaN3 som beskrevet i eksempel 1/synteserute IB). Man oppnådde 760 mg (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-[l-metyl-indol-3-ylmetyl]-4[4-azido-2-butin-l-yl]piperazin som skum som uten videre rensing ble satt inn for det neste syntesetrinn. F) 740 mg av den ovenstående ifølge 3E) erholdte azidoforbindelse ble oppløst i 15 ml morfolin. Reaksjonsblandingen ble opparbeidet som beskrevet i eksempel 1/synteserute 1C). Etter kromatografi (kieselgel, eluent: CH2CVetanol) oppnådde man 470 mg av tittelforbindelsen som hvitt faststoff som uten videre rensing ble satt inn for det neste syntesetrinn. G) 440 mg av den ovenstående ifølge 3F) erholdte tittelforbindelse ble overført til HCl-saltet med 1 ml av en 1,6 N HC1 i isopropanol som beskrevet i eksempel 1/synteserute ID). Man oppnådde 425 mg av dihydroklorid-monohydrat av tittelforbindelsen som faststoff, Fp. = 192 °C - 200 °C.

Eksempel 4: (2R> 1 -[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-(lH-indol-3-yl-metyl)-4- {[5-dimetylamino-metyl)-2H-1,2,3-triazol-4-yl)]-metyl}piperazin

660mg(2R)-l-[3,5-bis(nifluormetyl)benzoyl]-2-[lH-indol-3-ylmetyl)-4[4-azido-2-butin-l-yl]piperazin (fremstilling, se eksempel 1/synteserute IB)) ble tilført til en autoklav som var forhåndsavkjølt til -20 °C. Hertil tilsatte man en oppløsning av 2 mol dimetylamin i 30 ml THF som var avkjølt til -20 °C. Etter stengning av autoklaven ble omrøring i 1 dag ved 70 °C og et trykk fra 2,0 til 2,2 bar foretatt. Deretter foretok man under ellers uendrede betingelser videre omrøring over natten ved romtemperatur. Man inndampet til tørrhet i vakuum og oppnådde 700 mg av tittelforbindelsen som skum.

For saltdannelsen ble 680 mg av tittelforbindelsen oppløst i 10 ml metanol. Til denne forcharge ble 1,5 ml av 1,5 N HC1 i isopropanol tilsatt, og det ble deretter inndampet til tørrhet i høyt vakuum. Resten ble tatt opp to ganger hver gang med 20 ml og hver gang på ny inndampet til tørrhet. Det gjenværende faste stoff ble suspendert i 10 ml MTBE og oppvarmet til koking i 2 timer under tilbakeløpsavkjøling. Etter avkjøling til romtemperatur og påfølgende filtrering ble det faste bunnfall vasket tre ganger hver gang med 10 ml MTBE og tørket i høyt vakuum. Man oppnådde 670 mg av en dihydroklorid-dihydratsalt av tittelforbindelsen som amorft fast stoff som ble karakterisert bl.a. ved elementanalyse.

I henhold til de i de ovenstående eksempler beskrevne eller i henhold hertil analoge fremgangsmåter kan også de i den påfølgende tabell 3 angitte forbindelser med formelen I fremstilles. Så fremt substituentene R<2> og R<3> begge står for V i de etter-følgende tabeller 3 og 4, danner R<2> og R<3> sammen med nitrogenet til hvilket de er bundne, en overfor (se side 3) beskreven syklisk gruppe med formelen a, hvori R<4>, R<5>, A og n hver besitter de betydninger som er angitt i tabellene:

De etterfølgende forbindelser ifølge eksemplene 8 til 65 ble fremstilt ved hjelp av en automatisert fremstillingsprosess. For dette ble pr. charge en oppløsning av 0,03 mmol (2R)-l-[3,5-bis(trilfuoimetyl)benzoyl]-2-(lH-indol-3-ylmetyl)-4(4-azido-2-buti piperazin med formelen IV (fremstilling, se eksempel 1/synteserute IB) i 1 ml etylacetat hver gang omsatt med en oppløsning av 0,03 mmol av det som reaksjonspartner forutsatt sekundær amin med formelen V i 1 ml etylacetat, og deretter ble fortynning foretatt med 1 ml etylacetat. Nitrogengass ble påført på reaksjonsblandingen, og omrøring ble foretatt hver gang i 6 timer ved 70 °C. Reaksjonssluttpunktet ble bestemt ved hjelp av tynnsjikts-kromatografi. Etter avsluttet omsetning ble de enkelte reaksjonsblandinger hver inndampet til tørrhet i vakuum. Fra resten ble uten ytterligere rensing hver gang en prøve tatt for høyydelsesvæskekromatografi (= HPLC) og for den automatiske massespektroskopi for bestemmelse av renheten hhv. for strukturbekreftelsen.

Ved hjelp av den ovenfor angitte automatiserte fremstillingsprosess kan i den etterfølgende tabell 4 angitte forbindelser med formelen I fremstilles. Alle forbindelser med formelen I som er angitt i tabell 4, oppviser R-konfigurasjonen på piperazingrunnstrukturens karbon C-2 som bærer indolylmetylresten.

Eksempel I:

Kapsler som inneholder (2R)-l-[3)5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-(lH-indol-3-ylmetyl)-4-[(5-morfolinometyl)-2H-1,2,3-triazol-4-yl)-metyl]piperazin:

Kapsler med følgende sammensetning pr. kapsel ble fremstilt:

Virkestoffet, maisstivelsen og melkesukkeret blir ved hjelp av etylacetat bearbeidet til en homogen pastaaktig blanding. Pastaen blir størrelsesredusert, og det dannede granulat bringes på et egnet blikk og tørkes for å fjerne løsningsmidlet ved 45 °C. Det tørkede granulat føres gjennom en størrelsesreduksjonsmaskin og blandes i et blandeapparat med ytterligere følgende hjelpestoffer:

og deretter fylt i kapsler som hadde en kapasitet på 400 mg (= kapselstørrelse 0).

Claims

1. Forbindelser med den generelle formel I, hvori R<1> betyr hydrogen eller lavere alkyl, R<2> betyr lavere alkyl, di-lavere-alkyl-amino-Iavere-alkyl, lavere-alkoksykarbonyl- lavere-alkyl, sykloalkyl med 5-6 ringatomer, én gang med lavere alkyl substituert piperidinyl, én eller to ganger med lavere alkyl og/eller lavere alkoksy substituert pyridyl, furanyl, dodekahydro-lH-karbazolyl, fenyl-lavere-alkyl, eller betyr i fenylringen eventuelt én gang med halogen, lavere-alkyl og/eller lavere-alkoksy substituert fenyl-lavere-alkoksy, og R<3> betyr lavere-alkyl, lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl eller sykloheksyl, eller R<2> og R<3> danner sammen med nitrogenet til hvilket de er bundet, en syklisk gruppe med formelen a hvori A betyr nitrogen, oksygen, metylen eller metyliden hvis dobbeltbinding dannes sammen med nabokarbonet i 3-posisjon i gruppen a, n betyr et helt tall fra 1 til 3, R<4> betyr hydrogen, lavere-alkyl, lavere-alkoksy-lavere-alkyl, lavere- alkoksykarbonyl, lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl, di-lavere-alkyl-amino-lavere-alkyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert fenyl, pyridyl, piperidinyl, pyrrolidinyl, pyrimidinyl, pyrazolyl, morfolinyl eventuelt én gang med halogen og/eller lavere-alkoksy substituert fenyl-lavere-alkyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert sykloheksyl, og R<5> betyr hydrogen, lavere-alkyl eller lavere-alkoksy-lavere-alkyl, eller R<4> og R<5> betyr sammen et på et karbon i gruppen a bundet spiroetylendioksy, til to naboatomer i gruppen a bundet C3-C4-alkylen eller via to nabokarbonatomer i gruppen a annelert fenyl, eller R2 og R<3> danner sammen med nitrogenet til hvilket de er bundet, en pyrrolidinring som to ganger er substituert med C4-alkylen som hver gang er bundet via to nabokarbonatomer, hvor lavere alkyl- og alkoksygrupper er rettkjedet eller forgrenet og inneholder 1-4 karbonatomer, så vel som fysiologisk forlikelige syreaddisjonssalter av forbindelser med formelen I.

2. Forbindelser med den generelle formel I ifølge krav I, hvori R<1> betyr hydrogen, R<2> betyr lavere-alkyl, di-lavere-alkyl-amino-lavere-alkyl, lavere-alkoksykarbonyl- lavere-alkyl, sykloheksyl, syklopentyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert piperidinyl, én eller to ganger med lavere-alkyl eller lavere-alkoksy substituert pyridyl, furanyl, dodekahydro-lH-karbazolyl, fenyl-lavere-alkyl eller i fenylringen én eller to ganger med lavere alkyl eller lavere alkoksy substituert fenyl-C2-C4-alkyl} og R<3> betyr lavere alkyl eller lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl, med den forut- setning at R<2> og R<3> ikke samtidig står for isobutyl, eller R<2> og R<3> sammen med nitrogenet til hvilket de er bundet, danner en syklisk gruppe med formelen a, hvori n betyr et helt tall fra 1 til 3, med den forholdsregel at n står 2 eller 3, så fremt R<4> og R<5> begge betyr hydrogen og A samtidig står for metylen, R<4> betyr hydrogen, lavere-alkyl, lavere-alkoksy-lavere-alkyl, lavere- alkoksykarbonyl-lavere-alkyl, di-lavere-alkylamino-lavere-alkyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert fenyl, pyridyl, piperidinyl, pyrrolidinyl, pyrimidinyl, pyrazolyl, morfolinyl, eventuelt én gang med halogen eller lavere-alkoksy substituert fenyl-lavere-alkyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert sykloheksyl, og R<5> betyr hydrogen, lavere alkyl eller lavere alkoksy-lavere-alkyl, med den forholdsregel at R<4> og R<5> ikke er bundet til det samme ringatom i gruppen a, eller . R<4> og R<3> begge betyr spiroetylendioksy som er bundet til et karbon i gruppen a, eller C3-C4-alkylen som er bundet til to naboringatomer i gruppen a.

3. Forbindelser med den generelle formel I ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at piperazinringens karbon C-2 som bærer lH-indol-3-yl-metylresten, oppviser R-konfigurasjonen.

4. Forbindelser med den generelle formel I ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at en eventuelt tilstedeværende gruppe a står for pyrrolidin som er substituert med R<4> og R<5>, hvorved R<4> og R<5> ikke begge samtidig betyr hydrogen, eller står for hver med R<4> og R<5> substituert 2,5-dihydropyrrol, piperidin, piperazin, morfolin eller diazepam.

5. Forbindelse ifølge krav 4, karakterisert ved at den er (2R)-l-[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-(lH-indol-3-ylmetyl)-4-{ [5-(morfolinometyl)-2H-1,2,3-triazol-4-yl]metyl}piperazin.

6. Forbindelse ifølge krav 5, karakterisert ved at den er (2R)-1 -[3,5-bis(trifluormetyl)benzoyl]-2-( lH-indol-3-ylmetyl)-4-{[5-(morfolinometyl)-2H^^

7. Legemiddel, karakterisert ved at det inneholder en farmakologisk virksom mengde av en forbindelse ifølge krav 1 og vanlige farmasøytiske hjelpe- og/eller bærerstoffer.

8. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelser med den generelle formel I hvori R<1> betyr hydrogen eller lavere alkyl, R<2> betyr lavere alkyl, di-lavere-alkyl-amino-lavere-alkyl, lavere-alkoksykarbonyl- lavere-alkyl, sykloalkyl med 5-6 ringatomer, én gang med lavere alkyl substituert piperidinyl, én eller to ganger med lavere alkyl og/eller lavere alkoksy substituert pyridyl, furanyl, dodekahydro-lH-karbazolyl, fenyl-lavere-alkyl, eller betyr fenyl-lavere-alkoksy som i fenylringen eventuelt er substituert én gang med halogen, lavere alkyl og/eller lavere alkoksy, og R<3> betyr lavere-alkyl, lavere-alkoksykarbonyl-lavere-alkyl eller sykloheksyl, eller R<2> og R<3> danner sammen med nitrogenet til hvilket de er bundet, danner en syklisk gruppe med formelen a hvori A betyr nitrogen, oksygen, metylen eller metyliden hvis dobbeltbinding dannes sammen med nabokarbonet i 3-stillingen i gruppe a, n betyr et helt tall fra 1 til 3, R<4> betyr hydrogen, lavere-alkyl, lavere-alkoksy-lavere-alkyl, lavere- alkoksykarbonyl, lavere-alkoksykarbonyl-laverc-alkyl, di-lavere-alkyl-amino-lavere-alkyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert fenyl, pyridyl, piperidinyl, pyrrolidinyl, pyrimidinyl, pyrazolyl, morfolinyl, eventuelt én gang med halogen og/eller lavere-alkoksy-substituert fenyl-lavere-alkyl, eventuelt én gang med lavere-alkyl substituert sykloheksyl, og R<5> betyr hydrogen, lavere-alkyl eller lavere-alkoksy-lavere-alkyl, eller R<4> og R<5> betyr sammen spiroetylendioksy som er bundet til et karbon i gruppen a, C3-Gi-alkylen som er bundet til to naboatomer i gruppen a, eller fenyl som via to nabokarboner i gruppen a er annelert, eller R<2> og R<3> danner sammen med nitrogenet til hvilket de er bundet, en pyrrolidinring som to ganger hver gang er substituert med C4-alkylen som er bundet via to nabokarbonatomer, hvor lavere alkyl- og alkoksygrupper er rettkjedet eller forgrenet og inneholder 1-4 karbonatomer, så vel som deres fysiologisk forlikelige syreaddisjonssalter, karakterisert ved atman a) omsetter en forbindelse med den generelle formel II, hvori R<1> har den ovenfor angitte betydning, med en forbindelse med den generelle formel III, hvori R<2> og R<3> har de ovenfor angitte betydninger, og hvori eventuelt tilstedeværende reaktive grupper er blokkert med egnede beskyttelsesgrupper, eller b) omsetter en forbindelse med den generelle formel IV hvori R<1> har den ovenfor angitte betydning, med en forbindelse med den generelle formel V, hvori R2 og R<3> har de ovenfor angitte betydninger, og hvori eventuelt tilstedeværende reaktive grupper er blokkert med egnede beskyttelsesgrupper, og at eventuelt tilstedeværende beskyttelsesgrupper derpå igjen avspaltes og en oppnådd forbindelse med formelen I om ønsket overføres til dens syreaddisjonssalt eller et syreaddisjonssalt overføres til en fri forbindelse med formelen I.

9. Forbindelse med den generelle formel IV hvori R<1> betyr hydrogen eller lavere alkyl, og hvor den lavere alkylgruppe er rettkjedet eller forgrenet og inneholder 1-4 karbonatomer.