NO322633B1 - Fremgangsmate og system til inaktivering av mikroorganismer ved a bruke foto-sensitiviserende stoffer, samt anordning for separering av fullblod i blodkomponenter. - Google Patents

Description

Kontaminasjon av blodlagre med infeksiøse mikroorganismer som HIV, hepatitt og andre virus og bakterier representerer en alvorlig helsefare for dem som må motta fullblodtransfu-sjoner eller administrering av ulike blodkomponenter som blodplater, røde blodceller, blodplasma, faktor VIII, plasminogen, fibronektin, antitrombin III, kryopresipitat, human plasmaproteinfraksjon, albumin, serumimmunglobulin, protrombinkompleks, plasmaveksthormoner og andre komponenter isolert fra blod. Blodscreeningsprosedyrer kan overse kontaminanter, og steriliseringsprosedyrer som ikke skader cellulære blodkomponenter, men effektivt inaktiverer alle infeksiøse virus og andre mikroorganismer, har hittil ikke vært tilgjengelige.

Fremgangsmåter med løsningsmiddeldetergent til blodkompo-nentrensing fungerer ved å oppløse fosfolipidmembraner som omgir virus, slik som HIV, og ødelegger ikke proteinkomponenter i blod; hvis derimot blodceller er til stede kan ikke slike fremgangsmåter bli anvendt på grunn av at de ødelegger cellemembraner.

Anvendelsen av lyssensitiverende stoffer, forbindelser som absorberer lys med en definert bølgelengde og overfører den absorberte energien til en energiakseptor, har blitt fore-slått for sterilisering av blodkomponenter. For eksempel foreslår europeisk patentsøknad 196.515 publisert 8. okto-ber, 1986, anvendelsen av ikke-endogene lyssensitiverende stoffer som porfyriner, psoralener, akridin, toluidiner, flavin (akriflavinhydroklorid), fenotiazinderivater og fargestoffer som nøytralrød og metylenblå, som blodadditiver. Protoporfyrin, som forekommer naturlig i kroppen, kan bli metabolisert til å danne et lyssensitiverende stoff; dets egnethet er imidlertid begrenset ved at den degraderer ønskede biologiske aktiviteter til proteiner. Klorpromazin er også et eksempel på et slikt lyssensitiverende stoff; dets egnethet er imidlertid begrenset fordi det bør bli fjernet fra enhver væske administrert til en pasient etter rense-prosedyren siden den har en sedativ effekt.

Goodrich, R. P., et al. (1997), "The Design and Development of Selective, Photoactivated Drugs for Sterilization of Blood Products," Drugs of the Future 22:159-171, tilveiebringer en oversikt over noen lyssensitiverende stoffer, innbefattende psoralener, og noen av de viktige spørsmålene ved valg av lyssensitiverende stoffer til rensing av blodprodukter. Anvendelsen av teksafyriner til DNA-lyskutting er beskrevet i U.S. patent nr. 5.607.924 fra 4. mars, 1997, og 5.714.328 fra 3. februar, 1998, til Magda et al. Anvendelsen av sapfyriner for viral inaktivering er beskrevet i U.S. patent nr. 5.041.078 fra 20. august, 1991, til Matt-hews et al. Inaktivering av ekstracellulære virus med kappe i blod og blodkomponenter med Fentiazin-5-ium fargestoffer pluss lys er beskrevet i U.S. patent nr. 5.545.516 fra 13. august, 1996, til Wagner. Anvendelsen av porfyriner, hema-toporfyriner og merocyaninfargestoffer som lyssensitiverende agenser for å utrydde infeksiøse kontaminanter som virus og protozoer fra kroppsvev som kroppsvæsker er beskrevet i U.S. patent 4.915.683 fra 10. april, 1990, og relatert U.S. patent nr. 5.304.113 fra 19. april, 1994, til Si-eber et al. Virkningsmekanismen til slike lyssensitiverende stoffer er beskrevet til å involvere preferansebinding til domener i lipiddobbeltlag, f.eks. på virus med kappe og noen virusinfiserte celler. Lyseksitasjon av membranbundne agensmolekyler fører til dannelsen av reaktive oksygenarter slik som oksygenradikaler som forårsaker lipidperoksida-sjon. Et problem med anvendelsen av slike lyssensitiverende stoffer er at de angriper cellemembraner til gunstige komponenter i væsker som skal bli renset, slik som røde blodceller, og det enkle oksygenet angriper også ønskede proteinkomponenter i væsker som blir behandlet. U.S. patent 4.727.027 fra 23. februar, 1988, til Wiesehahn, G. P., et al., beskriver anvendelsen av furokumariner innbefattende psoralen og derivater til rensing av blod og blodprodukter, men beskriver at trinn må bli gjennomført for å redusere tilgjengeligheten av oppløst oksygen og andre reaktive arter for å inhibere denaturering av biologisk aktive proteiner. Lysinaktivering av virale- og bakterielle blodkonta- minanter ved anvendelse av halogenerte kumariner er beskrevet i U.S. patent 5.516.629 fra 14. mai, 1996, til Park et al. U.S. patent 5.587.490 fra 24. desember, 1996, til Goodrich Jr., R. P., et al. og U.S. patent nr. 5.418.130 til Platz et al. beskriver anvendelsen av substituerte psoralener for inaktivering av virale- og bakterielle blodkon-taminanter. Det siste patentet beskriver også nødvendighe-ten av å kontrollere skade av frie radikaler på andre blodkomponenter. U.S. patent 5.654.443 fra 5. august, 1997, til Wollowitz et al. beskriver nye psoralenblandinger anvendt til lysrensing av blod. U.S. patent 5.709.991 fra 20. ja-nuar, 1998, til Lin et al. beskriver anvendelsen av psoralen til lysrensing av blodplatefremstillinger og fjerning av psoralen etterpå. U.S. patent 5.120.649 fra 9. juni, 1992, og relatert U.S. patent 5.232.844 fra 3. august, 1993, til Horowitz et al., beskriver også behovet for anvendelsen av "slokkingsmidler" i kombinasjon med lyssensitiverende stoffer som angriper lipidmembraner, og U.S. patent 5.360.734 fra 1. november,1994, til Chapman et al. ad-resserer også dette problemet for forebyggelse av skade på andre blodkomponenter.

Lyssensitiverende stoffer som angriper nukleinsyrer er kjent i faget. U.S. patent 5.342.752 fra 30. august, 1994, til Platz et al. beskriver anvendelsen av forbindelser basert på akridinfargestoffer for å redusere parasittkontami-nasjon i blodmateriale omfattende røde blodceller, blodplater og blodplasmaproteinfraksjoner. Disse materialene, selv om de har ganske lav toksisitet, har noe toksisitet til f.eks. røde blodceller. Dette patentet svikter i å beskrive et renseapparat for gjennomstrømmende blod. U.S. patent nr. 5.798.238 til Goodrich, Jr., et al., beskriver anvendelsen av kinolon og kinolonforbindelser til inaktivering av virale- og bakterielle kontaminanter.

Binding av lysaktive agenser til DNA har blitt utnyttet for å redusere lymfocyttiske populasjoner i blod, som er beskrevet i U.S. patent nr. 4.612.007 fra 16. september, 1986, og relatert U.S. patent nr. 4.683.889 fra 4. august, 1987, til Edelson.

Riboflavin (7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin) har blitt rapportert til å angripe nukleinsyrer. Lysforandring av nukleinsyrer i nærvær av riboflavin er diskutert i Tsugita, A, et al. (1965), "Photosensitized inactivation of ribo-nucleic acids in the presence of riboflavin," Biochimica et Biophysica Acta 103:360-363; og Speck, W. T. et al. (1976), "Further Observations on the Photooxidation of DNA in the Presence of Riboflavin," Biochimica et Biophysica Acta 435:39-44. Binding av lumiflavin (7,8,10-trimetylisoalloksazin) til DNA er diskutert i Kuratomi, K., et al. (1977), "Studies on the Interactions between DNA and Flavins," Biochimica et Biophysica Acta 476:207-217. Hoffmann, M. E., et al. (1979), "DNA Strand Breaks in Mammalian Cells Exposed to Light in the Presence of Riboflavin and Tryptophan," Photochemistry and Photobiology 29:299-303, beskriver anvendelsen av riboflavin og tryptofan til å indusere brudd i DNA i pattedyrceller etter eksponering for synlig fluorescerende lys eller nesten-ultrafiolett lys. Artikkelen slår fast at disse effektene ikke forekom dersom enten riboflavin eller tryptofan ble utelatt fra mediet. DNA-tråd-brudd ved eksponering for proflavin og lys er rapportert i Piette, J. et al. (1979), "Production of Breaks in Single-and Double-Stranded Forms of Bacteriophage OX174 DNA by Proflavine and Light Treatment," Photochemistry and Photobiology 30:369-378, og forandring av guaninrester i løpet av proflavinmediert lyssensitivering av DNA er diskutert i Piette, J., et al. (1981), "Alteration of Guanine Residues during Proflavine Mediated Photosensitization of DNA," Photochemistry and Photobiology 33:325-333.

J. Cadet et al. (1983), "Mechanisms and Products of Photosensitized Degradation of Nucleic Acids and Related Model Compounds," Israel J. Chem. 23:420-429, diskuterer virkningsmekanismen til produksjon av oksygenradikal med rose-bengal, metylenblå, tionin og andre fargestoffer, sammen lignet med mekanismene som ikke involverer produksjon av oksygenradikaler der nukleinsyreangrep med flavin- eller pteronderivater foregår. Riboflavin er belyst ved eksempler i denne beskrivelsen til å kunne degradere nukleinsyrer. Korycka-Dahl, M., et al. (1980), "Photodegradation of DNA with Fluorescent Light in the Presence of Riboflavin, and Photoprotection by Flavin Triplet-State Quenchers," Biochimica et Biophysica Acta 610:229-234, beskriver også at aktive oksygenarter ikke er direkte involvert i DNA-kutting med riboflavin. Peak, J. G., et al. (1984), "DNA Breakage Caused by 334-nm Ultraviolet Light is Enhanced by Naturally Occurring Nucleic Acid Components and Nucleotide Coenzy-mes," Photochemistry and Photobiology 39:713-716, utforsker videre virkningsmekanismen til riboflavin og andre lyssensitiverende stoffer. Det har imidlertid ikke blitt fore-slått at slike lyssensitiverende stoffer kan bli anvendt til rensing av medisinske væsker.

Apparater til rensing av blod har blitt beskrevet i U.S. patent nr. 5.290.221 fra 1. mars,1994, til Wolfe, Jr., et al. og U.S. patent nr. 5.536.238 fra 16. juli, 1996, til Bischof. U.S. patent nr. 5.290.221 beskriver bestrålingen av væske i en relativ smal, bueformet åpning. U.S. patent 5.536.238 beskriver innretninger som anvender optiske fibere som strekker seg inn i et filtreringsmedium. Begge pa-tentene anbefalte benzoporfyrinderivater som lyssensitiverende stoffer som har affinitet for cellevegger.

Fra EP-B1-368902, EP-Al-196515 og EP-A2-801702 er det kjent at tilsats av forskjellige lyssensitiviserende stoff til ulike væsker, for så å eksponere væsker for bestråling, vil kunne inaktivere mikroorganismer.

Fra en artikkel i The Journal of Biochemistry, vol. 71, nr. 5, 1972, s. 805-810 (Vehara K. et al) er det beskrevet anvendelse av adenin og anvendelse av riboflavin som lyssensitiviserende stoff ved inaktivering av Bacillus subtilis.

Resymé

Fremgangsmåter og apparater er fremskaffet for behandling av en væske eller annet materiale for å inaktivere i det minste noen av mikroorganismene som kan foreligge deri eller derpå. Slike væsker kan også inneholde én eller flere komponenter valgt fra gruppen bestående av protein, f.eks. biologisk aktivt protein som et terapeutisk protein, blod og blodbestanddeler, uten å ødelegge den biologiske aktiviteten til slike komponenter. Fremgangsmåtene består av de trekk som er angitt i krav l's karakteriserende del, nemlig (a) blanding av en inaktiveringseffektiv mengde av et endogent alloksazinlyssensitiverende stoff eller endogent basert lyssensitiverende alloksazinderivat med væsken; (b) eksponering av væsken i trinn (a) for ultrafiolett eller synlig lysbestråling eller en blanding derav hvorved nevnte mikroorganismer inaktiveres.

Én mekanisme for hvordan disse lyssensitiverende stoffene kan inaktivere mikroorganismer på er å interferere med nukleinsyrer for å hindre nukleinsyrereplikasjon.

Slik det er anvendt heri, betyr uttrykket "inaktivering av en mikroorganisme" fullstendig eller delvis hindring av mikroorganismen til å replikere, enten ved å drepe mikroorganismen eller på annen måte interferere med dens evne til å reprodusere.

Mikroorganismer innbefatter virus (både ekstracellulære og intracellulære), bakterier, bakteriofager, sopp, blodover-førte parasitter og protozoer. Eksempler på virus er erver-vet immunsvikt (HIV)-virus, hepatitt A-, B- og C-virus, sinbisvirus, cytomegalovirus, vesikulært stomatittvirus, herpes simplex virus, f.eks. type I og II, humane T-lymfotropiske retrovirus, HTLV-III, lymfadenopativirus LAV/IDAV, parvovirus, transfusjonsoverført (TT) virus, Epstein-Barr virus og andre som er kjent i faget. Bakteriofager inkluderer OX174, <X>6, X, R17, T4og T2. Eksempler på bakterier er P. aeruginosa, S. aureus, S. epidermis, L. monocytogenes, E. coli, K. pneumonia og S. marcescens.

Materialer som kan bli behandlet med fremgangsmåtene i denne oppfinnelsen innbefatter ethvert materiale som er tilstrekkelig permeabelt for lysbestråling for fremskaf-felse av nok lys for å oppnå viral inaktivering, eller som kan bli blandet eller oppløst i væsker som har slik permea-bilitet for lysbestråling. Eksempler på slike materialer er fullblod og vandige blandinger inneholdende biologisk aktive proteiner avledet fra blod eller blodbestanddeler. Pak-kede røde blodceller, blodplater og plasma (ferskt eller ferskfryst plasma) er eksempler på slike blodbestanddeler. I tillegg kan terapeutiske proteinblandinger inneholdende proteiner avledet fra blod, slik som væsker inneholdende biologisk aktivt protein som er egnet til behandlingen av medisinske forstyrrelser, f.eks. faktor VIII, Von Wille-brand faktor, faktor IX, faktor X, faktor XI, Hagemanfak-tor, protrombin, antitrombin III, fibronektin, plasminogen, plasmaproteinfraksjon, serumimmunglobulin, modifisert im-munglobulin, albumin, plasmaveksthormon, somatomedin, plasminogenstreptokinasekompleks, ceruloplasmin, transfer-rin, haptoglobin, antitrypsin og prekallikrein bli behandlet med rensefremgangsmåtene i denne oppfinnelsen. Andre væsker som kan dra fordel av behandlingen i denne oppfinnelsen er peritoneale løsninger anvendt til peritoneal dia-lyse som enkelte ganger blir kontaminert i løpet av til-føring, hvilket fører til peritoneale infeksjoner.

Begrepet "biologisk aktiv" betyr å være i stand til å fremkalle en forandring i en levende organisme eller kompo-nent derav. "Biologisk aktiv" med hensyn til "biologisk aktivt protein," slik det er henvist til heri, henviser ikke til proteiner som er en del av mikroorganismene som blir inaktivert. Likeledes betyr "ikke-toksisk" med hensyn til lyssensitiverende stoffer, lav eller ingen toksisitet til mennesker og andre pattedyr, og betyr ikke ikke-toksisk til mikroorganismene som blir inaktivert. "Vesentlig destruk-sjon" av biologisk aktivitet betyr i det minste så mye de-struksjon som er forårsaket av porfyrin og porfyrinderivater, metabolitter og forløpere som er kjent for å ha en ødeleggende effekt på biologisk aktive proteiner og celler fra mennesker og pattedyr. Likeledes betyr "vesentlig ikke-toksisk" mindre toksisk enn porfyrin, porfyrinderivater, metabolitter og forløpere som er kjent for blodsterilise-ring.

Begrepet "blodprodukt," slik det er anvendt heri, innbefatter blodbestanddeler og terapeutiske proteinblandinger inneholdende proteiner avledet fra blod som definert ovenfor. Væsker inneholdende andre biologisk aktive proteiner enn de som er avledet fra blod kan også bli behandlet med fremgangsmåtene i denne oppfinnelsen.

Rensefremgangsmåter i den foreliggende oppfinnelsen ved anvendelse av endogene lyssensitiverende stoffer og endogent baserte lyssensitiverende derivater ødelegger ikke vesentlig den biologiske aktiviteten til andre væskekomponenter enn mikroorganismer. Så mye biologisk aktivitet som mulig til disse komponentene bevares, selv om noe tap av biologisk aktivitet, f.eks. denaturering av proteinkomponenter, når fremgangsmåtene optimaliseres, må bli veid mot effektiv rensing av væsken. Så lenge som væskekomponenter opprett-holder tilstrekkelig biologisk aktivitet for å egne seg til sine tiltenkte eller naturlige formål, betraktes ikke deres biologiske aktiviteter som "vesentlig ødelagt."

De lyssensitiverende stoffene som er egnet i denne oppfinnelsen innbefatter alloksazinlyssensitiviserende stoff eller endogent basert lyssensitiviserende alloksazinderivat. Et "lyssensitiverende stoff" er definert som enhver forbindelse som absorberer stråling med én eller flere definerte bølgelengder og deretter utnytter den absorberte energien til å utføre en kjemisk prosess. Begrepet "endogen" betyr funnet naturlig i en menneske-eller pattedyrkropp, enten som et resultat av syntese i kroppen eller på grunn av fortæring som en essensiell matvare (f.eks. vitaminer) eller dannelse av metabolitter og/eller biprodukter in vivo. Eksempler på slike endogene lyssensitiverende stoffer er alloksaziner slik som 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin (riboflavin), 7,8,10-trimetylisoalloksazin (lumiflavin), 7,8-dimetylalloksazin (lumikrom), isoalloksazinadenindinukleotid (flavinadenindinukleotid [FAD]), alloksazinmononukleotid (også kjent som flavinmononukleotid [FMN] og riboflavin-5-fosfat). Begrepet "alloksazin" innbefatter isoalloksaziner. Endogent baserte lyssensitiverende derivater innbefatter syntetisk avledede analoger og homologer av endogene lyssensitiverende stoffer som kan ha eller mangler lavere (1-5) alkyl eller halogensubstitutter til de lyssensitiverende stoffene som de er avledet fra og som bevarer funksjonen og vesentlig ikke-toksisitet derav. Når endogene alloksazinlyssensitiverende stoffer anvendes, spesielt når slike lyssensitiverende stoffer ikke er naturlig toksiske eller ikke gir toksiske lysprodukter etter lysbestråling, er ikke fjerning eller rensing nødvendig etter rensetrinnet, og behandlet produkt kan bli returnert direkte til en pasientkropp eller administrert til en pasient som trenger dets terapeutiske effekt. Foretrukne endogene lyssensitiverende stoffer er: Fremgangsmåten i denne oppfinnelsen krever blanding av det lyssensitiverende stoffet med materialet som skal bli renset. Blanding kan bli gjort ved å rett og slett tilsette det lyssensitiverende stoffet eller en løsning inneholdende det lyssensitiverende stoffet til en væske som skal bli renset. I én utførelse strømmer materialet som skal bli renset, som har fått lyssensitiverende stoff tilsatt, gjennom en lysbestrålingskilde, og strømmen av materialet tilveiebringer generelt tilstrekkelig turbulens til å fordele det lyssensitiverende stoffet i hele væsken som skal bli renset. I en annen utførelse plasseres væsken og det lyssensitiverende stoffet i en lyspermeabel beholder og bestråles, fortrinnsvis mens beholderen ristes for å fordele det lyssensitiverende stoffet helt og eksponere hele væsken for bestrålingen.

Mengden av lyssensitiverende stoff som skal bli blandet med væsken vil være en mengde som er tilstrekkelig til å passende inaktivere mikroorganismer deri, men mindre enn en toksisk (til mennesker eller andre pattedyr) eller uløselig mengde. Slik det er beskrevet heri, kan optimale konsentrasjoner av ønskede lyssensitiverende stoffer lett bli bestemt av fagfolk uten overdreven eksperimentering. Det lyssensitiverende stoffet anvendes fortrinnsvis ved en konsentrasjon på minst ca. 1 uM opp til løseligheten av det lyssensitiverende stoffet i væsken, og fortrinnsvis ca. 10 (aM. For 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin er et konsentra-sjonsområde mellom ca. 1 uM og ca. 160 [ iM foretrukket, fortrinnsvis ca. 10 uM.

Væsken inneholdende det lyssensitiverende stoffet eksponeres for lysbestråling med den egnede bølgelengden for å aktivere det lyssensitiverende stoffet ved anvendelse av en lysbestrålingsmengde som er tilstrekkelig for å aktivere det lyssensitiverende stoffet som beskrevet ovenfor, men mindre enn det som ville forårsake uspesifikk skade på de biologiske komponentene eller vesentlig interferere med biologisk aktivitet til andre proteiner til stede i væsken. Bølgelengden som blir anvendt vil være avhengig av det lyssensitiverende stoffet som blir selektert, som er kjent i faget eller som lett kan bestemmes uten overdreven eksperimentering ved å følge beskrivelsene heri. Lyskilden er fortrinnsvis en fluorescerende- eller luminescerende kilde som tilveiebringer lys med ca. 300 nm til ca. 700 nm, og mer foretrukket ca. 340 nm til ca. 650 nm stråling. Bølgeleng-der i det ultrafiolette til synlige området er egnet i denne oppfinnelsen. Lyskilden eller kildene kan gi lys i det synlige området, lys i det ultrafiolette området eller fortrinnsvis en blanding av lys i de synlige og ultrafiolette områdene, mer foretrukket ca. halvparten i det synlige og halvparten i det ultrafiolette spekteret, selv om andre forhold kan bli anvendt. Én fordel med en lysblanding er at det synlige spekteret ikke skader blodplater, men re-duserer mengden av den mer skadelige ultrafiolette strål-ingen som er nødvendig.

Det aktiverte lyssensitiverende stoffet kan inaktivere de foreliggende mikroorganismene ved interferering for å hindre replikasjonen deres. Spesifisitet til det lyssensitiverende stoffet er gitt av den korte avstanden mellom det lyssensitiverende stoffet og nukleinsyren til mikroorganismen, og dette kan skyldes binding av det lyssensitiverende stoffet til nukleinsyren. "Nukleinsyre" innbefatter ribo-nukleinsyre (RNA) og deoksyribonukleinsyre (DNA). Andre lyssensitiverende stoffer kan virke ved å binde til cellemembraner eller med andre mekanismer. Det lyssensitiverende stoffet kan også bli målstyrt til mikroorganismen som skal bli inaktivert med kovalent binding til et antistoff, fortrinnsvis et spesifikt monoklonalt antistoff til mikroorganismen.

Væsken inneholdende det lyssensitiverende stoffet kan bli ledet inn i en lyspermeabel beholder for bestråling. Begrepet "beholder" henviser til et lukket eller åpent rom, som kan være laget av rigid- eller fleksibelt materiale, som f.eks. kan være en pose eller boks eller trau. Den kan være lukket eller åpen på toppen og kan ha åpninger på begge en-der, f.eks. kan den være et rør eller en slange, som tilla-ter gjennomstrømning av væske deri. En kuvette har blitt anvendt til å illustrere én utførelse i oppfinnelsen som involverer et gjennomstrømningssystem. Oppsamlingsposer, slik som de som er anvendt til Trima™ Spectra™ og aferesesystemene fra Cobe Laboratories, Inc., har blitt anvendt for å illustrere en annen utførelse som involverer behandling av større væskevolumer.

Begrepet "lyspermeabel" betyr at materialet til beholderen er tilstrekkelig gjennomsiktig for lysbestråling med den egnede bølgelengden for aktivering av det lyssensitiverende stoffet. I gjennomstrømningssystemet har beholderen en dybde (dimensjon målt i bestrålingsretningen fra lysbestrålingskilden) som er tilstrekkelig for å tillate lysbestråling til å penetrere beholderen adekvat for å komme i kon-takt med lyssensitiverende agensmolekyler på alle avstander fra lyskilden og sikre inaktivering av mikroorganismer i væsken som skal bli renset, og en lengde (dimensjon i ret- ningen til væskestrømmen) som er tilstrekkelig for å sikre en tilstrekkelig eksponeringstid av væsken for lysbestrålingen. Materialene for å lage slike beholdere, dybder og lengder av beholdere kan lett bli bestemt av fagfolk uten overdreven eksperimentering ved å følge beskrivelsene heri, og sammen med strømningshastigheten til væsken gjennom beholderen vil intensiteten til lysbestrålingen og absorber-ingsevnen til væskekomponentene, f.eks. plasma, blodplater, røde blodceller, bestemme hvor lenge væsken behøver å være eksponert for lysbestråling. For 7,8-dimetyl-10-ribityliso-alloksazin er en foretrukket bestrålingsmengde mellom ca. 1 J/cm<2>til 120 J/cm<2>.

I en annen utførelse som involverer batch-wise behandling plasseres væsken som skal bli behandlet i en lyspermeabel beholder som ristes og eksponeres for lysbestråling for en mengde tid som er tilstrekkelig for å vesentlig inaktivere mikroorganismene. Den lyspermeable beholderen er fortrinnsvis en blodpose laget av transparent eller halvtransparent plast, og risteutstyret er fortrinnsvis et ristebord. Det lyssensitiverende stoffet kan bli satt til beholderen i pulver- eller flytende form og beholderen ristet for å blande det lyssensitiverende stoffet med væsken og for å eksponere hele væsken adekvat for lysbestrålingen for å sikre inaktivering av mikroorganismer.

Lyssensitiverende stoff kan bli satt til eller ledet inn i den lyspermeable beholderen separat fra væsken som blir behandlet eller kan bli satt til væsken før væsken plasseres i beholderen. I én utførelse settes lyssensitiverende stoff til antikoagulant og blandingen av lyssensitiverende stoff og antikoagulant settes til væsken.

Forsterkere kan også bli satt til væsken for å gjøre prosessen mer effektiv og selektiv. Slike forsterkere innbefatter antioksidanter eller andre agenser for å hindre skade på ønskede væskekomponenter eller for å bedre inaktiveringshastigheten av mikroorganismer og er illustrert med adenin, histidin, cystein, tyrosin, tryptofan, askorbat, N-acetyl-L-cystein, propylgallat, glutation, merkaptopropionylglycin, ditiotreotol, nikotinamid, BHT, BHA, lysin, serin, metionin, glukose, mannitol, trolox, glyserol og blandinger derav.

I tillegg til rensing av fullblod, væsker inneholdende blodprodukter og biologisk aktive proteiner, er denne fremgangsmåten egnet for å behandle andre væsker innbefattende væsker som er ment for menneske- eller dyrenæring slik som vann, frukt, saft, melk, sodd, supper og lignende. Fremgangsmåten er også egnet for behandling av peritoneale- eller parenterale løsninger.

Behandling av overflater for å inaktivere mikroorganismer som kan foreligge derpå, omfattende påføring av en inaktiveringseffektiv, ikke-toksisk mengde av et endogent alloksazinlyssensitiverende stoff eller endogent basert alloksazinlyssensitiverende derivat til slike overflater og eksponere overflaten for lysbestråling som er tilstrekkelig for å aktivere det lyssensitiverende stoffet kan også ut-føres. Overflaten kan være en matoverflate slik som en frukt, grønnsak eller død dyrekropp og overflate eller overflater av kuttet eller prosessert mat. Bestemte materialer slik som kjøttdeig kan bli behandlet ved å blande det lyssensitiverende stoffet med materialet og fortsette blandingen under bestråling for å eksponere ferske overflater for lysbestråling.

Overflaten kan alternativt være en mattilberedningsover-flate slik som toppen av en disk eller en lagringshylle, eller kan være en overflate til en bade- eller vaskebehol-der, slik som en kjøkkenvask, badekar eller boblebad, eller et svømmebasseng eller lignende. I tillegg kan overflaten være overflaten til et levende dyr eller plante, eller kan være en sårflate.

Det lyssensitiverende stoffet kan bli anvendt i en egnet bærer slik som vann eller en løsning inneholdende andre be-handlingsadditiver ved å spraye, dyppe, stryke på eller med andre måter kjent i faget. Mengden av lyssensitiverende stoff og lysbestrålingsenergi som er nødvendig for behandling vil lett bli bestemt av en fagmann uten overdreven eksperimentering avhengig av kontaminasjonsnivået og materialet som blir behandlet.

Denne oppfinnelsen tilveiebringer også en fremgangsmåte for behandling av en væske eller annet materiale som fremlagt ovenfor for å inaktivere mikroorganismer som kan foreligge deri. Fortrinnsvis, men ikke nødvendigvis, bestråles væsken eller annet materiale for å fremme inaktivering av mikroorganismer.

I rensesystemer i den foreliggende oppfinnelsen kan lysbestrålingskilden være forbundet med den lyspermeable væskebeholderen i form av en lysleder, slik som en lyskanal eller fiberoptisk slange, som forebygger spredning av lyset mellom kilden og væskebeholderen, og, hvilket er viktigere, forebygger kraftig oppvarming av væsken i beholderen. Direkte eksponering for lyskilden kan øke temperaturen så mye som 10 til 15 °C, spesielt når væskemengden som er eksponert for lyset er liten, som kan forårsake denaturering av blodkomponenter. Anvendelse av lyslederen holder enhver oppvarming til mindre enn ca. 2 °C. Fremgangsmåten kan også innbefatte anvendelsen av temperatursensorer og kjølemeka-nismer der det er nødvendig å holde temperaturen under temperaturer der ønskede proteiner i væsken blir skadet. Fortrinnsvis holdes temperaturen mellom ca. 0 °C og ca. 45 °C, mer foretrukket mellom ca. 4 °C og ca. 37 °C, og mest foretrukket ca. 22 °C.

Den foreliggende oppfinnelsen tilveiebringer også et system for behandling av en væske for å inaktivere mikroorganismer som kan foreligge deri, omfattende:

(a) en beholder innbefattende nevnte væske og et endogent alloksazinlyssensitiverende stoff eller endogent basert lyssensitiverende alloksazinderivat, der nevnte beholder er utstyrt tilførselsåpninger, og som har en lyspermeabel overflate som er tilstrekkelig for å tillate eksponering av væsken deri for en lysbestrålingsmengde tilstrekkelig for å aktivere det lyssensitiverende stoffet; (b) minst én lysbestrålingskilde for å tilveiebringe tilstrekkelig lysbestråling til væsken i nevnte beholder av en type og mengde som er selektert for å aktivere det lyssensitiverende stoffet som dermed inaktiverer foreliggende mikroorganismer .

Lysbestrålingskilden kan være en kilde for synlig bestråling, eller ultrafiolett bestråling eller begge deler. Fortrinnsvis fremskaffes både synlig- og ultrafiolett bestråling, og mer foretrukket er lysbestrålingen ca. halvparten ultrafiolett og halvparten synlig, selv om andre forhold kan bli anvendt. Lysbestrålingen i både det ultrafiolette og synlige spekteret kan bli gitt samtidig eller sekvensi-elt, med den synlig delen fortrinnsvis levert først. Lysbestrålingskilden kan være en enkel lampe eller kan bestå av flere lamper som bestråler med forskjellige bølgelengder. Lysbestrålingskilden bør kunne avlevere fra ca. 1 til minst ca. 120 J/cm<2>. Anvendelsen av blandet ultrafiolett- og synlig lys er spesielt foretrukket når det lyssensitiverende stoffet er et stoff, slik som 7,8-dimetyl-10-ribityl-iso-alloksazin, som mister evnen til å absorbere synlig lys etter en periode med eksponering.

En hvilken som helst måte for å sette det lyssensitiverende stoffet til væsken som skal bli renset og for å plassere væsken i den lyspermeable beholderen som er kjent i faget kan bli anvendt, der slike måter vanligvis innbefatter gjennomstrømningsledning, ventiler, reservoarer, klaffer og lignende. Fortrinnsvis innbefatter systemet pumper eller justerbare klaffer for å kontrollere strømmen av det lys sensitiverende stoffet inn i væsken som skal bli renset, slik at dets konsentrasjon kan bli kontrollert på effektive nivåer som beskrevet ovenfor. I én utførelse blandes lyssensitiverende stoff med antikoagulanten gitt til et blod-aferesesystem. For endogene lyssensitiverende stoffer og derivater som har sukkergrupper, holdes pH i løsningen fortrinnsvis lav nok, som er kjent i faget, til å forebygge at sukkergruppen løsner. Det lyssensitiverende stoffet settes fortrinnsvis til væsken som skal bli renset i en forhånds-blandet vandig løsning, f.eks. i vann eller oppbevarings-bufferløsning.

Den lyspermeable beholderen for gjennomstrømningssystemet kan være en gjennomsiktig kuvette laget av polykarbonat, glass, kvarts, polystyren, polyvinylklorid, polyolefin, eller annet transparent materiale. Kuvetten kan være inne-sluttet i et bestrålingskammer med speilvegger. En lysbestrålingsforsterker slik som en andre lysbestrålingskilde eller reflekterende overflate kan bli plassert ved siden av kuvetten for å øke lysbestrålingsmengden som kommer i kon-takt med væsken i kuvetten. Systemet omfatter fortrinnsvis en pumpe for å justere strømningshastigheten til væsken til ønskede nivåer for å sikre vesentlig rensing som beskrevet ovenfor. Kuvetten har en lengde, som sammen med gjennom-strømningshastigheten, er tilstrekkelig for å eksponere væsken deri for tilstrekkelig lysbestråling for å fremkalle en vesentlig rensing derav.

Kuvetten er også fortrinnsvis plassert atskilt i forhold til lyskilden med en tilstrekkelig avstand slik at oppvarming av væsken i kuvetten ikke skjer, og lys overføres fra lyskilden til kuvetten i form av en lysleder.

I en annen utførelse plasseres væsken i en lyspermeabel beholder slik som en blodpose, f.eks. anvendt med aferesesy-stemet beskrevet i U.S. patent nr. 5.653.887, og ristes under eksponering for lysbestråling. Egnede poser innbefatter oppsamlingsposer som beskrevet heri. Oppsamlingsposer an vendt i Spectra™-systemet eller Trima™-aferesesystemet til Cobe Laboratories, Inc. er spesielt egnet. Ristebord er kjent i faget, f.eks. som beskrevet i U.S. patent 4.880.788. Posen er utstyrt med minst én ventil for tilsetning av væske dertil. I én utførelse settes det lyssensitiverende stoffet, fortrinnsvis 7,8-dimetyl-10-ribityl-iso-alloksazin, til den væskefylte posen i pulverform. Posen plasseres deretter på et ristebord og ristes under lysbestråling til hele væsken har blitt vesentlig eksponert for lysbestrålingen. Alternativt kan posen bli forhåndspakket med det pulveriserte lyssensitiverende stoffet deri. Væsken som skal bli renset kan deretter bli tilsatt gjennom den egnede ventilen.

Rensesystemer som er beskrevet ovenfor kan bli designet som separate enheter eller kan lett bli inkorporert i eksisterende apparater kjent i faget for å separere eller behandle blod som blir tappet fra eller administrert til en pasient. Slike blodhåndterende apparater innbefatter for eksempel COBE Speetra™ eller TRIMA™-aferesesystemene som er tilgjengelige fra Cobe Laboratories, Inc., Lakewood, CO, eller ap-paratene beskrevet i U.S. patent 5.653.887 og U.S. serienr. 08/924.519 innsendt 5. september, 1997 (PCT-publikasjon nr. WO 99/11305) fra Cobe Laboratories, Inc., i tillegg til aferesesystemene til andre produsenter. Rensesystemet kan bli satt inn rett nedstrøms for punktet der blod tappes fra en pasient eller donor, rett før tilføring av blodprodukt inn i en pasient, eller på ethvert punkt før eller etter separering av blodbestanddeler. Det lyssensitiverende stoffet settes til blodkomponenter sammen med antikoagulant i en foretrukket utførelse, og separate bestrålingskilder og kuvetter plasseres nedstrøms for oppsamlingssteder for blodplater, plasma og røde blodceller. Anvendelsen av tre separate blodrensesystemer er foretrukket i forhold til et enkelt blodrensesystem plassert oppstrøms for blodsepare-ringsbeholderen til et aferesesystem, fordi de lavere strømningshastighetene i de separate komponentlinjene til-later en bedre bestråling. I andre utførelser kan rensesy stemer i denne oppfinnelsen bli anvendt til å prosessere tidligere samlede og lagrede blodprodukter.

Når røde blodceller foreligger i væsken som skal bli behandlet, hvilket vil bli forstått av fagfolk, kan væsken, for å kompensere for lysabsorpsjon av cellene, bli for-tynnet, eksponert for høyere bestrålingsenergier i lengre perioder, ristet i lengre perioder eller presentert for lysbestråling i grunnere beholdere eller rør enn nødvendig for anvendelse med andre blodkomponenter.

De endogene lyssensitiverende stoffene og endogent baserte lyssensitiverende derivatene beskrevet heri kan bli anvendt i preeksisterende blodkomponentrensesystemer i tillegg til rensesystemet som er beskrevet heri. For eksempel kan de endogene lyssensitiverende stoffene og endogent baserte lyssensitiverende derivatene i denne oppfinnelsen bli anvendt i rensesystemene beskrevet i U.S. patent nr. 5.290.221, 5.536.238, 5.290.221 og 5.536.238.

Blodplateadditive løsninger som omfatter endogene lyssensitiverende stoffer og endogent baserte lyssensitiverende derivater som beskrevet ovenfor er også tilveiebrakt heri. Blodplateadditive løsninger kjent i faget kan bli anvendt for dette formålet og innbefatter de som er beskrevet i U.S. patent nr. 5.908.742; 5.482.828; 5.569.579; 5.236.716; 5.089.146 og 5.459.030. Slike blodplateadditive løsninger kan inneholde fysiologisk saltvannsløsning, buffer, fortrinnsvis natriumfosfat, og andre komponenter innbefattende magnesiumklorid og natriumglukonat. pH-verdien til slike løsninger er fortrinnsvis mellom ca. 7,0 og 7,4. Disse løs-ningene er egnede som bærere av blodplatekonsentrater for å muliggjøre opprettholdelse av cellekvalitet og metabolisme i løpet av lagring, redusere plasmainnholdet og forlenge oppbevaringstiden. Det lyssensitiverende stoffet kan foreligge i slike løsninger ved enhver ønsket konsentrasjon fra ca. 1 uM til løseligheten av det lyssensitiverende stoffet i løsningen, og fortrinnsvis mellom ca. 10^iM og ca. 100 uM, mer foretrukket ca. 10^iM. I en foretrukket utførelse omfatter den blodplateadditive løsningen også forsterkere som beskrevet ovenfor. En foretrukket blodplateadditiv løs-ning består av natriumacetat, natriumklorid, natriumglukonat, 1,5 mM magnesiumklorid, 1 mM natriumfosfat, 14 uM av 7,8-dimetyl-10-ribityl-isoalloksazin og fortrinnsvis også 6 mM askorbat.

Kort beskrivelse av figurene

Figur 1 viser absorbansspekteret til riboflavin.

Figur 2 viser en korrelasjon av lysabsorbans og hematokritt observert og forutsagt for røde blodceller, og forutsagt for blodplater. Figur 3 viser lysnedbrytning over tid av riboflavin i antikoagulant syresitratdekstrose (ACD)-løsning. Den sammenhengende linjen med sirkler indikerer prosent av opprinnelig riboflavin som er igjen ved 373 nm. Den stiplede linjen med firkanter indikerer prosent av opprinnelig riboflavin som er igjen ved 447 nm. Figur 4 viser transmisjonsprofilen til ulike plastkuvetter som en funksjon av bølgelengde. Den sammenhengende linjen representerer en 3,2 mm akrylkuvette. Den stiplede linjen ( ) representerer en 3,2 mm UV-akrylkuvette. Den stre-kede linjen ( ) representerer en 3,2 mm polystyren (PS) kuvette, og den kryssede linjen indikerer en 3,2 mm polykarbonat (PC) kuvette. Figur 5 viser lysfluksen som er nødvendig i mW pr. cm<2>som en funksjon av strømningshastighet, dvs. fluksen som er nødvendig for å levere én joule/cm<2>til en prøve i kuvetten. Figur 6 viser et blodsepareringsapparat som inkorporerer lysbestrålingsinnretningen i denne oppfinnelsen.

Figur 7 viser renseenheten i denne oppfinnelsen.

Figur 8 viser inaktivering av bakterier i blodplatefremstillinger ved anvendelse av vitamin K5 som det lyssensitiverende stoffet som en funksjon av strålingsenergi. Figur 9 viser inaktivering av bakterier som en funksjon av blodplatefremstilling og strålingsenergi ved å anvende 90 % blodplater og 10 % blodplateadditiv løsning (90:10) og 30 % blodplater med 70 % additiv løsning (30:70). Figur 10 viser effekten på inaktivering av virus, bakteriofag og bakterier ved å tilsette antioksidanter til blodplatekonsentrat. Figur 11 viser inaktiveringskurven for Herpes Simplex type II virus som en funksjon av konsentrasjon av lyssensitiverende stoff ved en strålingsenergi på 20 J/cm<2>ved å anvende halvparten ultrafiolett- og halvparten synlig lys. Figur 12 viser inaktivering av S. epidermidis ved varierende konsentrasjoner av lyssensitiverende stoff og strålingsenergier . Figur 13 viser inaktivering av OX174 ved varierende konsentrasjoner av lyssensitiverende stoff og strålingsenergier. Figur 14 viser inaktivering av S. aureus og G>X174 ved varierende strålingsenergier ved anvendelse av en 50:50 blanding av ultrafiolett- og synlig lys. Figur 15 viser inaktivering av S. epidermidis og HSV-II ved varierende strålingsenergier ved anvendelse av en 50:50 blanding av ultrafiolett- og synlig lys. Figur 16 viser inaktivering av HSV2-virus i blodposer ristet og bestrålt ved varierende energinivåer. Figur 17 sammenligner inaktiveringsresultater for vaccinia-virus i ulike væsker ved anvendelse av ultrafiolett lys alene eller 50:50 synlig- og ultrafiolett lys. Figur 18 sammenligner inaktiveringsresultater med og uten sensitiverende agens av vacciniavirus ved varierende bestrålingstider. Figur 19 sammenligner inaktivering av ekstracellulær HIV-1 ved 5 og 50 |iM av lyssensitiverende stoff og varierende strålingsenergier. Figur 20 sammenligner inaktivering av intracellulær HIV-1 ved 5 og 50 (iM av lyssensitiverende stoff og varierende strålingsenergier. Figur 21 sammenligner inaktivering av intracellulær HIV-1 ved 5 og 50^iM av lyssensitiverende stoff og varierende strålingsenergier ved anvendelse av p24-antigennivåer. Figur 22 viser inaktivering av HSV-II ved varierende strå-lingsnivåer ved anvendelse av blodplatekonsentrat og blodplatekonsentrat i medium inneholdende blodplateadditiv løs-ning med askorbat. Figur 23 viser en utførelse av denne oppfinnelsen som anvender en blodpose til å romme væsken som skal bli behandlet og lyssensitiverende stoff og et ristebord for å riste væsken mens den eksponeres for lysbestråling fra en lyskilde.

Detaljert beskrivelse

Rensefremgangsmåten i den foreliggende oppfinnelsen som anvender endogene alloksazinlyssensitiverende stoffer og endogent baserte alloksazinlyssensitiverende derivater er illustrert heri ved å anvende 7,8-dimetyl-10-ribityliso-alloksazin som det alloksazinlyssensitiverende stoffet. Det lyssensitiverende stoffet må være et alloksazin som ikke

ødelegger ønskede komponenter i væsken som skal bli renset, og som fortrinnsvis også ikke brytes ned som et resultat av lysbestrålingen inn i produkter som betydelig ødelegger ønskede komponenter eller har betydelig toksisitet. Den bøl-gelengden som det alloksazinlyssensitiverende stoffet aktiveres på bestemmes som beskrevet heri ved anvendelse av litteraturkilder eller direkte måling. Dets løselighet i væsken som skal bli renset eller i en kombinasjon med bærervæske og væske som skal bli kontaminert bestemmes også på denne måten. Evnen til lysbestråling ved den aktiverende bølgelengden for å penetrere væsken som skal bli renset må også bli bestemt som beskrevet heri. Egnede temperaturer for reaksjonen av det alloksazinlyssensitiverende stoffet med dets substrat bestemmes, i tillegg til temperaturom-rådene, lysbestrålingsintensitet og varighet, og konsentrasjon av lyssensitiverende stoff som vil optimalisere mikrobiell inaktivering og minimalisere skade på ønskede proteiner og/eller cellulære komponenter i væsken.

Eksemplene 1-7 og Figurene 1-5 illustrerer bestemmelsen av informasjon som er nødvendig for å utvikle en gjennomstrøm-ningsrensesystem i denne oppfinnelsen.

Når slike systembetingelser først har blitt bestemt for gjennomstrømningssystemer, kan apparater bli designet som gir de korrekte strømningshastighetene, lysgjennomtrenge-lighetene og lysintensitetene for å forårsake inaktivering av mikroorganismer til stede i væsken, som er beskrevet heri. Væsken som skal bli renset blandes med lyssensitiverende stoff og bestråles deretter med en tilstrekkelig lysbestrålingsmengde for å aktivere det lyssensitiverende stoffet, slik at det reagerer med mikroorganismer i væsken og mikroorganismer i væsken inaktiveres. Lysbestrålingsmengden som når fram til mikroorganismer i væsken kontrolleres ved valg av en egnet lysbestrålingskilde, en egnet avstand mellom lysbestrålingskilden og væsken som skal bli renset, som kan økes ved anvendelsen av lysledere til å føre lysbestrålingen direkte til væskebeholderen, et egnet lyspermeabelt materiale for væskebeholderen, en egnet dybde for å muliggjøre full gjennomtrengning av lysbestrålingen inn i beholderen, lysbestrålingsforsterkere slik som én eller flere ekstra lysbestrålingskilder, fortrinnsvis på den motsatte siden av beholderen i forhold til den første kilden, eller reflektorer til å reflektere lys fra bestrå-lingskilden tilbake inn i beholderen, egnede strømningshas-tigheter for væsken i beholderen og en egnet beholderlengde for å tillate tilstrekkelig tid for inaktivering av foreliggende mikroorganismer.

Temperaturmonitorer og kontrollenheter kan også være nød-vendig for å holde væsken ved optimal temperatur. Figur 6 viser et rensesystem i denne oppfinnelsen som en del av et apparat for å separere blodkomponenter, og Figur 7 tilveiebringer detaljer av et foretrukket rensesystem.

For systemer der større væskevolumer blir behandlet, er det foretrukket å plassere væsken som skal bli renset sammen med lyssensitiverende stoff i poser som er lyspermeable eller i det minste tilstrekkelig lyspermeable for å tillate at tilstrekkelig stråling når fram til innholdet deres for å aktivere det lyssensitiverende stoffet. Tilstrekkelig lyssensitiverende stoff settes til hver pose for å frem-skaffe inaktivering, fortrinnsvis for å gi en konsentrasjon av lyssensitiverende stoff på minst ca. 10 jiM, og posen ristes under bestråling, fortrinnsvis på ca. 1 til ca. 120 J/cm<2>for en periode på mellom ca. 6 og ca. 36 minutter for å sikre eksponering av hovedsakelig hele væsken for bestråling. Fortrinnsvis anvendes en kombinasjon av synlig lys og ultrafiolett lys samtidig. Det lyssensitiverende stoffet

kan bli tilsatt i pulverform.

Fremgangsmåten anvender fortrinnsvis endogene alloksazinlyssensitiverende stoffer, innbefattende endogene alloksazinlyssensitiverende stoffer som virker ved å interferere med nukleinsyrereplikasjon. 7,8-dimetyl-10-ribitylisoallok- sazin er det foretrukne lyssensitiverende stoffet for anvendelse i denne oppfinnelsen. Kjemien som er antatt å forekomme mellom 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin og nukleinsyrer foregår ikke via prosesser avhengige av oksygenradikaler (dvs. Type II-mekanisme), men i stedet med direkte interaksjoner mellom sensitiverende stoff og substrat (Type I-mekanismer). Cadet et al. (1983) J. Chem., 23:420-429, demonstrerer tydelig at effektene av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin ikke skyldes oksidasjon av oksygenradikaler i guanosinrester. I tillegg ser adenosinbaser ut til å være sensitive for effektene av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin pluss UV-lys. Dette er viktig siden adenosinrester er relativt ufølsomme for prosesser avhengige av oksygenradikaler. 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin ser ikke ut til å produsere store mengder oksygenradikaler ved eksponering for UV-lys, men utøver i stedet dets effekter via direkte interaksjoner med substrat (f.eks. nukleinsyrer) ved elektronoverførings-reaksjoner med sensitiverende agensarter i eksitert tilstand. Siden tilfeldig skade på celler og proteiner oppstår primært fra kilder for oksygenradikaler, muliggjør denne mekanistiske signalveien for virkningen av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin større selektivitet i dets virkning enn det som er tilfellet med forbindelser slik som psoralener som har betydelig Type II-kjemi.

Figur 6 viser en blodapparatinnretning og aferesesystem som inkorporerer lysbestrålingsinnretningene i denne oppfinnelsen. Fullblod tappes fra en donor/pasient 4 og tilsettes et aferesesystem eller blodkomponentsepareringsinnretning 8

der blodet separeres inn i de ulike komponenttypene og minst én av disse blodkomponenttypene fjernes fra innret-ningen 8. Disse blodkomponentene kan deretter bli tilveiebrakt for senere anvendelse av en annen eller kan gjennomgå en terapeutisk behandling og bli returnert til donor/pasient 4.

I separeringsinnretning 8 for blodkomponenter tappes blod fra donor/pasient 4 og ledes gjennom et ekstrakorporealt slangesystem 10 og en blodprosesserende beholder 12, som definerer et fullstendig lukket- og sterilt system. Separeringsinnretning 8 for blodkomponenter er koblet til en pumpe (ikke vist). Blod strømmer fra donor/pasient 4 gjennom det ekstrakorporeale slangesystemet 10 og inn i den ro-terende blodprosesserende beholderen 12. Blodet i den blodprosesserende beholderen 12 separeres inn i ulike blodkom-ponenttyper, og disse komponenttypene (blodplater, plasma, røde blodceller) fjernes kontinuerlig fra den blodprosesserende beholderen 12. Blodkomponenter som ikke blir holdt tilbake for innsamling eller for terapeutisk behandling (f.eks. røde blodceller, hvite blodceller, plasma) fjernes også fra den blodprosesserende beholderen 12 og returneres til donor/pasient 4 via det ekstrakorporeale slangesystemet 10.

Drift av separeringsinnretningen for blodkomponenter kontrolleres fortrinnsvis av én eller flere dataprosessorer inkludert deri.

Ekstrakorporealt slangesystem 10 omfatter en kassettenhet 14 og flere slangeenheter 20, 50, 60, 80, 90, 100 som er forbundet innbyrdes. Blodfjernings-/returneringsslangeenhet 20 tilveiebringer en enkel nålgrenseflate mellom en donor/pasient 4 og kassettenhet 14, og blodinngang-/blodkom-ponentslangeunderenhet 60 sørger for grenseflaten mellom kassettenhet 14 og blodprosesserende beholder 12. En antikoagulant slangeenhet 50, blodplateoppsamlingsslangeenhet 80, plasmaoppsamlingsslangeenhet 90, rød blodcelleoppsam-lingsslangeenhet 70 og ventilerende poseslangeunderenhet. 100 er også forbundet innbyrdes med kassettenhet 14.

Blodfjernings/returneringsslangeenheten 20 innbefatter en nålunderenhet 30 forbundet innbyrdes dermed og antikoagulant slange 26 som er koblet til antikoagulant slangeenhet 50 ved kassettenhet 14.

Kassettenhet 14 innbefatter front- og bakstykke støpte plastplater som er varmesveiset sammen for å danne en rek-tangulær kassett som har integrerende væskepassasjeveier. Kassettenheten 14 omfatter videre flere utgående forleng-ende slangeløkker forbundet innbyrdes med ulike integrerende passasjeveier. De integrerende passasjeveiene er også forbundet innbyrdes med de ulike slangeenhetene.

Spesifikt forbinder kassettenhet 14 innbyrdes med antikoagulant slange 26 til blodfjernings/returneringsslangeenhe-ten 20 og med antikoagulant slangeenhet 50. Den antikoagulante slangeenheten 50 innbefatter et spissdryppekammer 52 med forbindelse til kilde for antikoagulant og lyssensitiverende stoff 53 og et steriliserende filter 56. I løpet av anvendelse forsyner den antikoagulante slangeenheten 50 antikoagulant blandet med lyssensitiverende stoff til blodet fjernet fra donor/pasient 4 for å redusere eller forebygge enhver koagulasjon i det ekstrakorporeale slangesystemet 10. Mange antikoagulanter er kjent i faget, som f.eks. er beskrevet i kapittel 3 i "AABB Technical Manual," 11. utgave, 1993, omfattende ACD-A, CPD, CP2D, CPDA-1 og heparin. Disse i tillegg til oppbevaringsløsninger for celler, AS-1, AS-3 og AS-5, er alle kompatible med de endogene lyssensitiverende stoffene og endogent baserte lyssensitiverende derivatene beskrevet heri.

Kassettenhet 14 innbefatter også en innbyrdes forbindelse med blodfjerningsslange til blodfjernings/returnerings-slangeenheten 20. Blod passerer gjennom trykksensorer, et inngangsfilter i kassettenhet 14 og derfra til blodinngangsslange 62. Blodinngangsslange 62 er også forbundet innbyrdes med den blodprosesserende beholderen 12 for å tilveiebringe fullblod for prosessering.

For å returnere separerte blodkomponenter til kassettenhet 14, innbefatter blodinngangs/blodkomponentslangeenheten 60 videre rød blodcelle (RBC)/plasma- utgangsslange, blodpla-teutgangsslange og plasmautgangsslange forbundet innbyrdes med tilsvarende utgangsventiler på blodprosesserende beholder 12. De røde blodcelle (RBC)/plasmautgangsslangekanalene separerte den røde blodcelle (RBC)/plasmakomponenten gjennom kassettenhet 14 til rød blodcelleoppsamlingsslan-geenhet 70 gjennom første rensesystem 72. Blodplateut-gangsslangekanalene separerte blodplater gjennom .kassettenhet 14 til blodplateoppsamlingsslangeenhet 80 gjennom andre rensesystem 82. Plasmautgangsslangekanalene separerte plasma gjennom kassettenhet 14 til plasmaoppsamlingsslangeenhet 90 gjennom tredje rensesystem 92. Etter bestråling i rensesystemene 72, 82 og 92, for å aktivere det lyssensitiverende stoffet og inaktivere mikroorganismer som var til stede, samles blodkomponentene i rød blodcelleoppsamlings-pose 74, blodplateoppsamlingsposer 84 og plasmaoppsamlings-pose 94. Ventileringspose 104 kan bli anvendt til å venti-lere gasser i systemet.

Figur 7 viser en selvstendig utgave av renseenheten i denne oppfinnelsen. Blodprodukt 180 (som kan være nylig samlet blod eller blodkomponent eller lagret blod) er koblet til blodproduktlinje 186 som fører gjennom pumpe 184 til rensekuvette 164. Reservoar 166 for lyssensitiverende stoff er koblet til lyssensitiverende stofftilførselslinje 168 utstyrt med tilførselspumpe 170, og fører inn i blodproduktlinje 186 oppstrøms for rensekuvette 164. Rensekuvette 164 er en lyspermeabel kuvette med en dybde (d) og en lengde (1) selektert for å sikre rensing. Kjølesystem 190 kombi-nert med temperaturmonitor 192 er koblet med rensekuvette 164 for å kontrollere temperaturen i væsken. Rensekuvette 164 er koblet via lysleder 162 til lysbestrålingskilde 160. En lysbestrålingsforsterker 163 er plassert ved siden av (enten berører eller er atskilt fra) rensekuvette 164 for å øke lysbestrålingsmengden som når fram til blodproduktet i kuvetten. Renset blodproduktlinje 188 fører fra rensekuvette 164 til renset blodproduktoppsamling 182.

I drift ledes blodprodukt 180 inn i blodproduktlinje 186 der det forenes med lyssensitiverende stoff fra lyssensiti verende stoffreservoar 166 som strømmer med en hastighet kontrollert av tilførselspumpe 170 for lyssensitiverende stoff i lyssensitiverende stofftilførselslinje 68 som for-ener blodproduktlinje 186. Strømningshastigheten i blodproduktlinje 186 kontrolleres av pumpe 184 til en hastighet som er selektert for å sikre rensing i rensekuvette 164. Temperaturmonitor 192 måler temperaturen til væske i kuvette 164 og kontrollerer kjølesystem 190 som holder temperaturen i kuvetten innen et område som er nødvendig for optimal drift. Blodproduktet i rensekuvette 164 bestråles med lysbestråling fra lysbestrålingskilde 160 ført i lysleder

162. Lysbestrålingskilden kan bestå av to eller flere faktiske lys. Pilene indikerer lysbestråling fra enden av lysleder 162 som forplanter seg i blodproduktet inni gjennomsiktig rensekuvette 164. Tilgrensende til rensekuvette 164 er lysbestrålingsforsterker 163 som kan være en ekstra lysbestrålingskilde eller en reflekterende overflate. Pilene fra lysbestrålingsforsterker 163 som peker mot rensekuvette 164 indikerer lysbestråling fra lysbestrålingsforsterker 163 som stråler på blodproduktmaterialet i kuvette 164. Renset blodprodukt forlater rensekuvette 164 via renset blodproduktlinje 188 og samles opp ved renset blodproduktoppsamling 182.

I én utførelse, der 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin fra Sigma Chemical Company blir anvendt som det lyssensitiverende stoffet, anvendes en lysleder fra EFOS Corporation, Williamsville, N. Y., som er sammensatt av optiske fibere. Systemet kan avlevere en fokusert lysstråle med en intensi-tet på 6.200 mW/cm<2>i regionen med 355-380 nm. Det er også mulig å anvende utskiftbare filtre med systemet for å oppnå effekter på 4.700 mW/cm<2>i spektralregionen på 400-500 nm.

I begge tilfellene er lyseffekten i regionen på 320 nm og lavere neglisjerbar. Lysledere med varierende dimensjoner (3, 5 og 8 mm) er tilgjengelige for dette systemet. Lyset forlater lyslederspissen med en 21 graders spredning. 8 mm lyslederen er passende korrekt plassert for å tilstrekkelig belyse overflaten av den foretrukne rensekuvetten som er en standard kuvette anvendt på Cobe Spectra® engangssett fra Industrial Plastics, Inc., Forest Grove, OR.

Strømningshastigheten er varierende og bestemmes av lyse-nergimengden som er ment å bli levert til prøven. Strøm-ningshastigheten kontrolleres i form av en peristaltisk pumpe fra Cole-Parmer Instrument Company, Vernon Hills, IL. Strømningshastigheter og form for tilførselsgjennomstrøm-ning kan bli kontrollert via en dataprosessor som er kjent i faget.

Figur 23 viser en utførelse av denne oppfinnelsen der væske som skal bli renset er plassert i en blodpose 284 utstyrt med en inngangsventil 282, der lyssensitiverende stoff i pulverform 284 tilsettes fra flaske 286 via flaskeåpningen 288. Ristebord 280 aktiveres for å riste posen 284 for opp-løsing av lyssensitiverende stoff 290, mens lysbestrålingskilde 260 aktiveres for å bestråle væsken og lyssensitiverende stoff i pose 284. Alternativt kan posen bli tilveiebrakt forhåndspakket inneholdende lyssensitiverende stoff, og deretter settes væsken til posen.

Fremgangsmåtene i denne oppfinnelsen krever ikke anvendelsen av forsterkere slik som "hemmere" eller oksygen-fjernere, disse kan imidlertid bli anvendt til å øke prosessen ved reduksjon av omfanget av uspesifikk celle-eller proteinskadekjemi eller økning av hastigheten til patogen inaktivering. Videre foretrukne fremgangsmåter som anvender ikke-toksiske endogene alloksazinlyssensitiverende stoffer og endogent baserte lyssensitiverende derivater derav krever ikke fjerning av lyssensitiverende stoffer fra væsken etter lysbestråling. Testresultater viser liten eller ingen skade på andre blodkomponenter, f.eks. forblir blodplater biologisk aktive fem dager etterbehandling.

EKSEMPLER

Eksempel 1. Absorbansprofil til 7,8-dimetyl-lO-ribityliso-alloksazin

En prøve med 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin (98 % ren-het) ble fremskaffet fra Sigma Chemical Company. En del av denne prøven ble avgitt for analyse ved anvendelse av en UV-spektrofotometerskanning. Området som ble studert dekket regionen fra 200 til 900 nm. Prøven ble oppløst i destil-lert vann for analyse. Et prøvespektrum fra denne analysen er vist i Figur 1.

Resultatene var sammenfallende med de som er rapportert i litteraturen for absorbansmaksimaene og ekstinksjonskoeffi-sientene til 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin

Passende bølgelengder for bestråling er 373 og 445 nm. Eks-tinks jonskoef f isientene som er observert på disse absorbansmaksimaene er tilstrekkelige for å sikre adekvat aktivering av den sensitiverende agensen i løsning.

Eksempel 2. Løselighet til 7,8-dimetyl-10-ribitylisoallok-sazin

Løselighet i Isolyte S, pH 7,4 Medium

Den maksimale løseligheten til 7,8-dimetyl-10-ribityliso-alloksazin i Isolyte S-medium ble bestemt som følger: 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin ble blandet med Isolyte S til et bunnfall ble dannet. Blandingen ble ristet ved romtemperatur i én time og blandet med vortekser for å sikre fullstendig oppløsning av det blandede materialet. Ytterligere 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin ble tilsatt til en fast suspensjon ble igjen til tross for ekstra vor-teksblanding. Denne suspensjonen ble deretter sentrifugert for å fjerne uoppløst materiale. Supernatanten fra denne fremstillingen ble fjernet og analysert ved anvendelse av et spektrofotometer. Absorbansverdiene til løsningen ble bestemt ved 447 nm og 373 nm. Fra ekstinksjonskoeffisien-tene som ble bestemt tidligere, var det mulig å estimere konsentrasjonen av den mettede løsningen.

Løselighet i ACO-A antikoagulant

Den samme fremgangsmåten som ble beskrevet ovenfor ble re-petert ved å anvende ACD-A antikoagulant. Verdiene som ble fremskaffet fra disse målingene var som følger:

Verdiene som ble fremskaffet fra disse studiene indikerer en øvre grense for løselighet av forbindelsen som kan være forventet.

Eksempel 3. Lysnedbrytning av 7,8-dimetyl-10-ribityliso-alloksazin i vandig medium

En løsning med 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin i Sigma ACD-A ble fremstilt ved en konsentrasjon på 63 ug/ml. Denne fremstillingen ble tatt opp i en glasspipette og plassert i banen til en UV-lyskilde (365 nm Xitiaks med filtre for å fjerne lys under 320 nm). Suspensjonen ble bestrålt i spe-sifikke intervaller der delmengder ble fjernet for spektro-skopisk analyse. Absorbansen til det oppløste 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazinet ble overvåket ved 373 og 447 nm ved hvert tidsintervall. Resultatene er vist i Figur 3 og Tabell 1.

Absorpsjonsprofilen til løsningen ved 373 nm indikerer at ingen betydelig nedbrytning av reagensen skjedde i løpet av hele bestrålingsperioden. Lysabsorbansen på denne bølge-lengden svarer til n-7i<*>elektroniske transisjoner. Fraværet av en reduksjon i intensiteten til denne toppen over tid indikerer at ringstrukturen til molekylet er intakt til tross for forlenget bestråling under disse betingelsene. Absorbansen til molekylet ved 447 nm skyldes7i-7t<*>elektroniske tilstandstransisjoner. Reduksjonen i absorbansen til molekylet på denne bølgelengden med økende bestrålingstider er indikativ for subtile forandringer i resonansstrukturen til molekylet. Denne forandringen skyldes mest sannsynlig tapet av ribose fra ringstrukturen til 7,8-dimetylisoallok-sazin-ryggraden og dannelsen av 7,8-dimetylalloksozin som et resultat. Disse forandringene er sammenfallende med lit-teraturrapporter på oppførselen av molekylet ved bestråling med UV-lys.

Den åpenbare mangelen på nedbrytning av ringstrukturen til molekylet er i sterk kontrast til observasjoner gjort med psoralenbaserte forbindelser under lignende betingelser. I løpet av bestråling ble en betydelig fluorescens av molekylet i løsning observert. Denne oppførselen til molekylet er sammenfallende med resonansegenskapene til ringstrukturen og tilveiebringer en måte for dissipasjonen av energi i molekylet med eksitert tilstand på en ikke-destruktiv måte.

Eksempel 4. Evaluering av gjennomstrømningssystemkonsept Lystransmisjonsegenskaper til eksisterende Spectra-kuvette

Den eksisterende Spectra-kuvetten er sammensatt av polykarbonat. Lystransmisjonsegenskapene til denne kuvetten ble målt ved 373 og 447 nm ved å plassere kuvetten i lysbanen til et UV-spektrofotometer. Verdiene som ble fremskaffet var som følger:

Disse resultatene er sammenfallende med de som er rapportert i litteraturen for polykarbonatplast (se Figur 4). Litteraturverdiene indikerer en bratt skulder for transmi-sjonen av lys gjennom polykarbonater i regionen på 300 nm. For regionen over 350 nm er lystransmisjonsegenskapene tilstrekkelige for denne søknaden.

Krav for lysfluks beregnet som en funksjon av gjennomstrøm-ningshastigheter

For at et gjennomstrømningssystem skal være mulig, må prø-ven bli tilveiebrakt med en adekvat lysfluks i løpet av dens tilstedeværelse i strålebanen. Hvis den antatte Spectra-kuvetten skulle tjene dette formålet, er det mulig å estimere lysflukskravene som en funksjon av strømningshas-tigheter gjennom kuvetten som følger: Volumet til løsning foreliggende i strålingsområdet i kuvetten er ca. 0,375 ml. Transporttiden for en celle i denne regionen i kuvetten kan bli bestemt fra den følgende likningen:

Ved 100 ml pr. minutt vil transporttiden (T) være 0,00375 min. = 0,225 sekunder.

Energien som en prøve utsettes for er avhengig av fluksen i henhold til den følgende likningen:

Hvis vi antar at 1 Joule/cm<2>er nødvendig for å aktivere den sensitiverende agensen tilstrekkelig og transporttiden (T) er 0,22 sekunder (dvs. strømningshastighet på 100 ml/min gjennom kuvetten), er den nødvendige fluksen i løpet av prøvens transport gjennom kuvetten lik 4.545 mW/cm<2>. En graf som viser forholdet mellom den nødvendige fluksen fra lyskilden og strømningshastigheter gjennom kuvetten er fremskaffet i Figur 5.

Disse resultatene indikerer at UV-kilder med effekter i regionen på Watt/cm<2>er nødvendige dersom et gjennomstrøm-ningssystem skal fungere bra.

Figur 2 viser hvordan absorbans bør variere med konsentrasjon av blodplater.

Eksempel 5. Absorbans til røde blodceller.

For å evaluere i hvilken grad UV-lys kan penetrere en prøve med røde blodceller og effektene av prøvetykkelse og hematokritt på graden av lysgjennomtrengelighet, ble flere pre-liminære forsøk utført ved anvendelse av kjemisk aktinometri, en fremgangsmåte for å bestemme den faktiske mengden av lysintensitet som stråler ut fra en kilde ved å måle evnen og omfanget som absorbert lys kan affisere en kjemisk reaksjon. En ferrioksalatløsning ble anvendt for disse studiene for å måle kildeintensiteten i forhold til den som ble observert for vann. Detaljer for den kjemiske reaksjonen og fremgangsmåtene som ble anvendt for prøvefremstil- ling er som beskrevet i Gordon, A. J. og Ford, R. A.

(1972), "The Chemisfs Companion: A Handbook of Practical Data, Techniques and References" (John Wiley & Sons), s. 362-368.

Prøver av jern (III) oksalat ble fremstilt i testmaterialet (vann eller blodprodukt ved varierende røde blodcellehema-tokritter) ved en konsentrasjon på 0,15 M. Disse prøvene ble deretter ladet inn i en standard Spectra-kuvette og plassert i bestrålingsenheten. Prøver ble eksponert for forhåndsbestemte tidsintervaller som svarer til det ønskede energidosenivået (1 J/cm2) . Prøvene ble deretter fjernet og mengden av omdannelse av Fe<3+>til Fe<2+>ble bestemt ved å av-lese absorbansen til testartikkelen i en 1,10-fenantrolin-løsning ved 510 nm som beskrevet i Gordon, A. J. og Ford, R. A., supra. Høyere absorbansverdier indikerer større lysgjennomtrengelighet inn i prøven. Absorbansverdien som ble observert for vann etter eksponering for 1 J/cm<2>UV-bestråling ble anvendt på 100 % transmittansnivå. Alle verdier for prøver med røde blodceller ble bestemt i forhold til denne standarden.

Ved å anvende disse verdiene er det mulig å beregne gjennomtrengelighetsdybden til UV-lys ved anvendelse av Beers Lov (A =8b C) .

Hvis vi lot konsentrasjonen (C) være lik hematokrittet til prøven, og siden b = 0,3 cm (banelengden til Spectra-kuvetten), er det mulig å bestemme en pseudo-ekstinksjonskoeffi-sient for prøvene (e' ) ved plotting av absorbansverdiene til prøvene med røde blodceller versus produktet av hematokrittet multiplisert med banelengden. Ekstinksjonskoeffi- sient til prøvene er representert med stigningen til denne linjen.

Ved anvendelse av verdiene fremskaffet som beskrevet ovenfor, var det mulig å bestemme en pseudo-ekstinksjonskoeffi-sient for disse prøvene som var 0,08661.

Verdien for ekstinksjonskoeffisienten muliggjør beregning av gjennomtrengelighetsavstanden av UV-lys inn i prøver med røde blodceller som en funksjon av hematokrittet til prø-ven. For denne estimeringen ble gjennomtrengelighetsdybden til prøven, der 90 % av det innkommende lyset ville bli absorbert, bestemt ved å anvende den følgende likningen:

A = 1 (90 % absorbans av innkommende lys), s = 0,08661, C = hematokrittet til prøven, b = banelengde.

Verdiene som ble bestemt ved anvendelse av aktinometri ble sammenlignet med de som ble beregnet tidligere ved å anvende estimater tatt fra UV-spektrofotometriske målinger av lysabsorbans i røde blodcelle- og blodplateprøver.

Figur 2 viser hvordan absorbans og avstand fra lyskilden varierer for røde blodceller ved å sammenligne antatte med observerte verdier. Disse resultatene indikerer at det for prøver med hematokritter i regionen på 80 % er mulig, ved anvendelse av den foretrukne formen i denne oppfinnelsen, til å få lys inn i prøven til en dybde på 0,14 cm. Dette representerer en strømningsbanebredde som er mindre enn halvparten av bredden til den nåværende Spectra-kuvetten.

Eksempel 6. Effekter av virusinaktiveringsbehandling på blodplateparametere ln vitro.

Effekter av virusinaktiveringsbehandling på blodplatepara-metre in vitro ble evaluert. Blodplatefremstillinger ble behandlet med 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin i kombinasjon med UV-lys. Ulike parametre in vitro ble anvendt som overvåkere av blodplatefunksjon for å kunne bestemme omfanget av forandringer indusert med behandlingsbetingelsene. Faktorer som energinivå til UV-lyseksponering, dose av anvendt 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin og prøveprosesse-ringsbetingelser ble undersøkt for deres innvirkning på blodplatekvaliteten etterbehandling. Resultater fra denne studien anvendes til å etablere et egnet behandlingsvindu for inaktivering av HIV-1 uten å gå på akkord med blodplatefunksjon.

Prøver ble fremstilt med tre ulike konsentrasjoner av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin. Blodplater som var fremskaffet fra en standard Spectra LRS-oppsamling ble anvendt for disse studiene.

Startprøver ble sentrifugert for å konsentrere blodplatepelleten. Pelleten ble resuspendert i en 70:30 (Isolyte S, pH 7,4; McGaw, Inc. Medium:Plasma) løsning. 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin ved den spesifiserte konsentrasjonen var til stede i plasma:mediumblandingen. Blodplatesuspen-sjonen ble deretter ført gjennom et UV-bestrålingskammer med én av tre spesifiserte strømningshastigheter. Strøm- ningshastighetene var direkte korrelert til eksponerings-energinivået for celler/mediumblandingen som passerer gjennom bestrålingskammeret. Etter gjennomstrømning i bestrålingskammeret ble prøver lagret i en sitratplastisert prøvepose for konsekutiv analyse.

Etter bestråling ble målinger in vitro av blodplatefunksjon, omfattende hypotonisk sjokkrespons (HSR), GMP-140 ekspresjon, pH, pCC-2,PO2, blodplatevirvel og celletall evaluert for å kunne bestemme effektene av behandlingspro-tokollen på cellekvalitet.

Blodplatekvalitet ble overvåket som en funksjon av bestrå-lingsbetingelser (konsentrasjon av sensitiverende agens og strømningshastigheter/energinivåer). Blodplatekvaliteten innbefatter parametre som HSR-respons, GMP-140 aktivering, osv. Strømningshastighetene som studeres kan bli relatert til eksponeringsenergien som følger:

Effekten av energi til UV-eksponering og konsentrasjon av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin på stabiliteten og via-biliteten til behandlede blodplater ble evaluert. Tre ener ginivåer og tre konsentrasjonsnivåer ble evaluert som føl-ger:

Konsentrasjoner av

7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin: 1, 50, 100 uM<**>

<*>Nivåer av total energieksponering ble bestemt med strømningshastigheten til suspensjonen gjennom bestrålingskammeret i samsvar med omdannelsestabellen i Tabell 4.<**>Siden mediet fortynnes 70:30 (medium:plasma) ble stam-konsentrasjonen av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin i medium alene før blanding med plasmaet hensiktsmessig jus-tert. Dette krevde startkonsentrasjoner i Isolyte S på 1,43, 71,4 og 143 uM.

Verdier for behandlede prøver ble sammenlignet med kon-trollgrupper. Kontrollprøvene omfattet følgende: Ubehandlet prøve i plasma (historisk kontroll) +gjennomstrømming-UV-7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin Fremgangsmåte

Et normalt afereseprodukt med donorblodplater ble fremskaffet fra en AABB-godkjent blodbankfasilitet. Prøven ble samlet ved å anvende standard Spectra LRS-fremgangsmåter. Alle manipuleringene eller prosedyrene beskrevet nedenfor ble utført med standard laboratoriesikkerhetsprosedyrer og fremgangsmåter. Enhetsnummeret og blodtype ble registrert. Alle prøver ble anvendt innen 24 timer etter oppsamling. Aseptisk prosedyre ble fulgt for alle prøveoverføringer og prosesseringstrinn.

Prøven ble overført til en 500 ml PVC-overføringspakke og sentrifugert ved 5000 x g i fem minutter for å pakke sammen blodplatene. Plasma ble deretter fjernet fra blodplatepelleten ved anvendelse av en standard plasmapresse. Plasmaet ble tatt vare på for videre anvendelse. Plasmaet som ble fjernet fra cellepelleten ble deretter blandet med en stam-løsning av Isolyte S, pH 7,4; McGaw, Inc. Denne stamløsnin-gen av medium ble fremstilt ved å tilsette en forhåndsbe-stemt mengde av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin til Isolyte S for å gi endelige konsentrasjoner på 1,43, 71,4 og 143 uM. Etter tilsetning av 7,8-dimetyl-10-ribityliso-alloksazin ble stamløsningen filtrert gjennom et 0,22 uM sterilt filter. Stamløsningen ble deretter blandet med au-tologt plasma i et forhold på 70:30 (v:v) for å gi endelige konsentrasjoner av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin på henholdsvis 1, 50 og 100 jiM. I løpet av fremstillingen av stamløsninger med 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin var man forsiktig med å unngå lyseksponering. Prøver ble fremstilt som følger:

Blodplatepelleten ble deretter resuspendert i plasma:mediumblandingen til det opprinnelige volumet av startprøven. Prøven ble koblet til et gjennomstrømningsap-parat omfattende en cellebeholder og lyssensitiverende stoff, en mediumbeholder, der nevnte beholdere var koblet via linjer med klaffer til en enkel linje for blandede celler/sensitiverende stoff og medium utstyrt med en pumpe. Blandede celler/sensitiverende stoff og medium ble ledet inn i en kuvette holdt i en holder med en speilvegg, bestrålt med en lyskilde. Dette bestrålingskammeret var utstyrt med en temperaturprobe. Etter passering gjennom kuvetten ble væske samlet i en produktpose.

Slangesettet ble først primet med Isolyte S-medium. Fem minutter før starten av testprøvegjennomstrømningen ble lyskilden aktivert. Temperaturen ble overvåket i løpet av dette intervallet og holdt lavere enn 32 °C i bestrålingskammeret .

Strømningshastigheten for prøven gjennom bestrålingskammeret ble bestemt med tabellen i Tabell 4. Strømningshastig-heter som gir totale bestrålingsenerginivåer på 1, 5 og 9 J/cm<2>ble anvendt i henhold til den følgende testmatriksen:

Prøvekjøring #1: Konsentrasjon av 7,8-dimetyl-10-ribity-lisoalloksazin = 1 uM

Prøvekjøring #2: 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin = 100 uM

Prøvekjøring #3: 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin = 50

UM

A. + 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin+ 5 J/cm<2>

Prøvekjøring #4: Rontrollprøve, 7,8-dimetyl-10-ribityliso-alloksazin = 0 uM

A. +Gjennomstrømning-UV-7,8-dimetyl-10-ribity-lisoalloksazin

Alle prøver ble identifisert med kjørenummeret og bokstav-betegnelse for prøven som svarer til behandlingsbetingelse (dvs. IA). Hvert prøvesett ble kjørt med totalt 2 parallel-ler. Rekkefølgen som prøver ble behandlet i ble bestemt med anvisning i henhold til en randomisert nummergenerator.

Et prøvevolum på 20 ml pr. kjørebetingelse ble samlet for hver prøve. Disse prøvene ble samlet inn i sitratplasti-serte oppsamlingsposer (53 ml totalvolum) og lagret for analyse. Temperaturen til prøven og bestrålingskammeret ble registrert ved starten, midtveis og på slutten av hver kjø-ring.

En innledende delmengde fra hver fremstilling ble fjernet etterbehandling for analyse. Analyseparametre innbefattet celletall, pH, pC02, p02, blodplatevirvel, HSR og GMP-140 analyse. Den gjenværende delen av prøven ble plassert i en "ende-til-ende" blodplate agitator i en +22 inkubator og lagret i fem dager etterbehandling. På dag 5 ble en andre delmengde fjernet og analysert for de samme parametrene in vitro.

Det følgende utstyret ble anvendt: Nikon Labophot-mikro-skop; Serono-Baker System 9000 Hematologianalysemaskin; analytisk balanse; blodplateinkubator (+22 Celsius) og ro-tator; laboratoriekjøleskap (+4 Celsius); Mistral 3000i Sentrifuge; Corning Blodgassanalysemaskin; Becton-Dickinson FACSCALIBUR Flow Cytometer; UV-bestrålingskammer; UV-radiometer (UVX Radiometer, UVP, Inc.); EFOS Ultracure 100SS Plus (365 nm maksimum effekt og 340 nm båndpass filtre); og temperaturprobe ("thermocouple").

Resultater for hvert sett med testvariabler ble sammenlignet for de definerte betingelsene av eksponeringsenergi og konsentrasjon til 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin. Direkte sammenligning med den ubehandlede kontrollprøven ble gjort og signifikante forskjeller ble definert med en sann-synlighet p>0,05 fra en paret, enhalet, Student T-Test-analyse.

Resultatene fra disse studiene ble oppsummert som følger: 1. Ved konsentrasjoner av sensitiverende agens i overskudd av 10 uM og blodplatekonsentrasjoner over 1,5 E + 06/^1, var det et fall i prøve-pH på dag 2. pH-verdien avtok jevnt etter dag 2 med lagring og nådde uaksepterbare nivåer (< 6,5) etter dag 3 med lagring. Alle andre parametre in vitro fulgte mønstret observert med prøve-pH. 2. Denne reduksjonen i prøve-pH skjedde uavhengig av om prøven ble eksponert for UV-lys eller ikke. 3. Ved blodplatekonsentrasjoner på 5,4 E + 05/ul, var det ikke et fall i prøve-pH etter forlenget lagring ved enhver konsentrasjon av sensitiverende agens studert opp til 100 uM. 4. Ved konsentrasjoner av sensitiverende agens opp til 10 uM var blodplatekonsentras joner over 1,5 E + 06/|J,l, UVA-nivåer opp til 10 J/cm<2>og målte blodplateegenskaper sammenlignbare med kontroll, ubehandlede celler. Disse forble sammenlignbare med kontrollnivåer etter fem eller flere dager med lagring etterbehandling.

Disse studiene på blodplatefunksjon etterbehandling resul-terte i et klart vindu der celleegenskaper ble opprettholdt på nivåer sammenlignbare med ubehandlede celler. Resultatene indikerte også at dette vinduet kan bli ekspandert ved å variere oppbevarings- eller behandlingsbetingelsene for cellene. Den observerte effekten av 7, 8-dimetyl-10-ribity-lisoalloksazin med eller uten UV-lys på prøve-pH antyder en metabolsk effekt av dette additivet som kan bli moderert med forandringer i oppbevarings- eller prosesseringsbetin-gelsene av prøvene.

Eksempel 7. Målinger av skjærekrefter på røde blodceller som en funksjon av strømningshastighet og hematokritt til prøven

De lave nivåene med UV-lysgjennomtrengelighet inn i prøver med røde blodceller ved høye hematokritter økte behovet for å forstå effektene av å passere røde blodceller gjennom smale åpninger i lysbanen. Reduksjon i prøvetykkelse i lysbanen burde øke levering av UV-dose i prøver med høye hematokritter. For å bekrefte denne tilnærmingen ble flere trykkfallmålinger foretatt ved anvendelse av åpninger med varierende dimensjoner. En trykkmåler ble plassert i linje med en peristaltisk pumpe både oppstrøms og nedstrøms for de innsnevrede åpningene. Fullblod med varierende hematokritter ble ført gjennom åpningene ved kontrollerte strømningshastigheter. Forskjeller i trykkmålingene ved begge stedene tillot direkte måling av trykkfallet over åp-ningen. Ved å anvende denne verdien og dimensjonene til åp-ningen var det mulig å bestemme skjærekreftene erfart av de røde blodcellene da de passerte gjennom den innsnevrede

cellen ved anvendelse av den følgende likningen:

For blod,

u = Viskositet = 0,0125/(1-Hematokritt)

g = gravitasjonskonstant = 981

Q = strømningshastighet = ml/sek 1, w, d = åpningsdimensjoner i cm

I tidligere forsøk ble det bestemt at skjærekrefter på 1.000-2.000 dyne/cm2 i intervaller på 1-10 minutter eller nivåer på 5.000-7.000 dyne/cm<2>i intervaller på ca. 10 msek. var tilstrekkelig for å indusere hemolyse av røde blodceller. Kun i tilfellet med det høyeste prøvehema-tokrittet (61 %) og høyest strømningshastighet (16,9) steg verdiene over 1.000 dyne/cm<2>. Dette skjedde bare for åpninger med den smaleste bredden (0,008 tommer).

Verdier for gjennomtrengelighetsdybden til lyset ved å anvende den antatte formen indikerer at avlevering i til-, strekkelig OV-energi til å styre virusinaktiveringsproses-ser er oppnåelig selv for prøver med høye hematokritter.

Resultater fra skjærekraftanalyse på prøver med røde blodceller utsatt for gjennomstrømning indikerer at dimensjoner for gjennomstrømningsbanen kan bli betydelig redusert og høye strømningshastigheter opprettholdt uten å risikere hemolyse av røde blodceller.

Eksempel 8.

Et blodplatekonsentrat ble blandet med den blodplateadditive løsningen Isolyte S ved et forhold på 20:80 blodplatekonsentrat : Isolyte S. Blandinger av blodplatekonsentrater og blodplateadditive løsninger henvises til heri som "medium." Blodplatekonsentrat uten additiv løsning henvises til heri som "plasma." Begge ble tilsatt Listeria monocytogenes. Vitamin K5 ble deretter satt til hver i mengden på 300 ug/ml B. Hver ble deretter eksponert for UV-, synlig-eller romlys i kuvetteapparatet i Figur 7 med resultatene vist i Tabell 6.

Eksempel 9.

Medium og plasma som er beskrevet ovenfor inneholdende vitamin K5 ble tilsatt bakterier og bestrålt eller bare eksponert for romlys (K5-lys) som vist i Tabell 7, og vekst ble evaluert etter tre dager med inkubering. Inaktivering av noen arter ble observert i fravær av bestråling.

Eksempel 10.

Medium laget ved anvendelse av et blodplatekonsentrat som beskrevet i Eksempel 8 og Isolyte S ved et forhold mellom Isolyte S:blodplatekonsentrat på 70:30 og inneholdende 300 ug/ml vitamin K5 ble tilsatt flere bakteriearter og bestrålt ved energinivåer på 30 og 60 J/cm<2>. Inaktivering som en funksjon av strålingsenergi er fremlagt i Tabell 8 og

Figur 8.

Eksempel 11.

10 uM av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin ble satt til blodplatekonsentrat, som beskrevet i Eksempel 8, og til 70:30 medium, som beskrevet i Eksempel 10. Blodplatekonsen-tratet og mediet ble tilsatt S. aureus eller S. Epidermidis, bestrålt ved 80 J/cm<2>og 30 J/cm<2>og inaktivering målt som ovenfor. Resultater er vist i Figur 9.

Eksempel 12.

25 uM av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin i pulverform ble satt til plasmakonsentrat, som beskrevet i Eksempel 8, i en standard blodpose. Posen ble tilsatt bakterier som vist i Tabell 9, ristet og eksponert for 120 J/cm<2>bestråling. Inaktiveringsresultater er fremlagt i Tabell 9.

Eksempel 13.

7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin, alloksazinmononukleotid eller 7-8-dimetylalloksazin ble satt til blodplatekonsentrat, som beskrevet i Eksempel 8, etterfulgt av tilsetning av S. aureus eller S. epidermidis, og bestråling ved 80 J/cm<2>. Inaktiveringsresultater er vist i Tabell 10.

Eksempel 14.

10 av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin ble satt til blodplatekonsentrat fra Eksempel 8. Delmengder inneholdt ikke noe additiv, 10 mM askorbat eller 10 mM Kl som et "slokkingsmiddel" eller antioksidant. Løsningene ble tilsatt HSV-2, OX174, S. epidermidis eller S. aureus og bestrålt ved 80 J/cm<2>. Resultater er vist i Figur 10.

Eksempel 15.

Varierende konsentrasjoner av 7,8-dimetyl-10-ribityliso-alloksazin ble satt til blodplatekonsentrater fra Eksempel 8. Disse løsningene ble tilsatt herpes simplex virus type II (HSV-II), et dobbelttrådet DNA-kappevirus. Bestråling ble gjort ved 80 J/cm<2>. Forsøket ble gjentatt tre ganger. I alle tre forsøkene ble fullstendig inaktivering oppnådd. Resultater er vist i Figur 11.

Eksempel 16.

Protokollen i Eksempel 15 ble fulgt ved å anvende S. epidermidis i stedet for HSV II ved strålingsenergier på 40, 80 og 120 J/cm<2>. Inaktiveringsresultater er vist i Figur 12.

Eksempel 17.

Protokollen i Eksempel 15 ble fulgt ved å anvende OX174, en enkelttrådet DNA-bakteriofag, ved varierende konsentrasjoner av 7,8-dimetyl-10-ribityl-isoalloksazin og strålingsenergier. Inaktiveringsresultater er vist i Figur 13.

Eksempel 18.

10 uM av 7,8-dimetyl-10-ribityl-isoalloksazin ble satt til blodplatekonsentrater fra Eksempel 8. Disse ble tilsatt S. aureus eller OX174 og bestrålt ved varierende strålingsenergier med en 50:50 blanding av synlig- og ultrafiolett lys. Inaktiveringsresultater er vist i Figur 14.

Eksempel 19.

Protokollen i Eksempel 18 ble fulgt ved å anvende S. epidermidis og HSV-II som mikroorganismene. En 50:50 blanding med ultrafiolett- og synlig lys ble tilført med DYMAX lyskilde. Inaktiveringsresultater er vist i Figur 15.

Eksempel 20.

10 uM av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin i pulverform ble satt til blodplatekonsentrat fra Eksempel 8. Tester med og uten tilsatt askorbat ble utført. 150 ml av testløsnin-gene ble plassert i en Spectra™-blodpose og ristet og eksponert for varierende strålingsenergier ved anvendelse av 50:50 synlig:ultrafiolett lys. Etter å ha mottatt 40 J/cm<2>, ble innholdet av hver pose overført til en ny pose for å unngå feil på grunn av mikroorganismer som kan ha blitt holdt tilbake i spissventilen til posen. Inaktiveringsresultater er vist i Figur 16. Nedoverpiler indikerer inaktivering til det nivået som var mulig å detektere (2,5 log titer).

Eksempel 21.

20 uM av 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin ble satt til blodplatekonsentrat•fra Eksempel 8 og blodplatekonsentrat i Isolyte S ved 30:70 blodplatekonsentrat:Isolyte S. Disse ble tilsatt vacciniavirus, et dobbelttrådet DNA-kappevirus, og eksponert for 60 J/cm<2>synlig lys eller blandet (50:50) synlig- og ultrafiolett lys ved å anvende en DYMAX 2000 UV-lyskilde i 30 minutter. Deteksjonsgrensen var 1,5 loga-ritme. Inaktiveringsresultater er vist i Figur 17. Sammen-ligninger ble gjort ved å anvende ikke noe lyssensitiverende stoff, lyssensitiverende stoff i Isolyte S-medium alene, blodplater i Isolyte S-medium, blodplater i Isolyte S-medium ved å anvende 8-metoksypsoralen i stedet for 7,8-dimetyl-10-ribityl-isoalloksazin, og blodplatekonsentrat i Isolyte medium (30:70).

Eksempel 22.

Prøver av blodplatekonsentrat i Isolyte S-medium 30:70, med og uten 10 uM av 7,8-dimetyl-10-ribityl-isoalloksazin ble tilsatt vacciniavirus og bestrålt ved 60 J/cm<2>med 50:50 synlig:UV-lys i varierende tidsperioder og inaktiveringsresultater ble sammenlignet som vist i Figur 18.

Eksempel 23.

5 uM eller 50 uM av 7,8-dimetyl-10-ribityl-isoalloksazin ble satt til prøver av blodplatekonsentrat som beskrevet i Eksempel 8. Prøver ble tilsatt HIV 1. Ved å anvende kuvet-tegjennomstrømningscellen som er vist i Figur 7 ble prøver bestrålt med 50:50 synlig:UV-lys ved varierende energier ved anvendelse av et EFOS lyssystem.

Inaktiveringsresultater er vist i Figur 19.

Eksempel 24.

HIV-infiserte ACH-2 celler ble satt til prøver med blodplatekonsentrat beskrevet i Eksempel 8. 5 eller 50 uM av 7,8-dimetyl-10-ribityl-isoalloksazin ble satt til prøvene. Protokollen i Eksempel 23 ble fulgt, og inaktiveringsresultater er vist i Figur 20. Tilstedeværelsen av HIV ble under-søkt med dets cytopatiske effekt på testceller.

Eksempel 25.

Protokollen i Eksempel 24 ble fulgt og nærværet av HIV ble undersøkt ved å kvantifisere nivået av P24-antigenproduk-sjon. Inaktiveringsresultater er vist i Figur 21.

Eksempel 26.

6 mM askorbat og 14 uM av 7,8-dimetyl-10-ribityl-isoallok-sazin ble satt til prøver av blodplatekonsentrat, som beskrevet i Eksempel 8, og medium inneholdende 30 % blodplatekonsentrat og 70 % PASIII™-medium. Prøver ble tilsatt HSV-II. Inaktiveringsresultater er vist i Figur 22 og Tabell 11.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte ved behandling av en væske for å inaktivere mikroorganismer som kan foreligge deri, hvor nevnte væske omfatter en eller flere komponenter valgt fra biologisk aktivt protein avledet fra blod eller blodbestanddeler, blod, blodbestanddeler og eller bukvæske,karakterisert vedat nevnte fremgangsmåte omfatter: (a) tilsetning av en inaktiveringseffektiv mengde av et endogent alloksazinlyssensitiverende stoff eller endogent basert lyssensitiverende alloksazinderivat til nevnte væs ke; (b) eksponering av væsken i trinn (a) for ultrafiolett eller synlig lysbestråling eller en blanding derav hvorved nevnte mikroorganismer inaktiveres.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat nevnte lyssensitiverende stoff tilsettes til nevnte væske i en i hovedsak ikke-toksisk mengde.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2,karakterisert vedat nevnte væske omfatter blodkomponenter separert fra fullblod.

4. Fremgangsmåte i følge krav 1 til 3,karakterisert vedat nevnte lyssensitiverende stoff er et endogent alloksazinlyssensitiverende stoff valgt fra 7,8-dimetyl-10-ribitylisoalloksazin, 7,8-dimetylalloksazin, 7,8,10-trimetylisoalloksazin, alloksazinmononukleotid og isoalloksazinadenosindinukleotid.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1 til 3,karakterisert vedat nevnte mikroorganis mer er valgt fra HIV-virus, hepatitt-virus, sindbis-virus, cytomegalovirus, vesikulær stomatitis-virus, herpes simplex-virus, vaccinia-virus, human T-lymfotropiske retrovirus, HTLV-III, lymfadenopati-virus LAV/IDAV, parvovirus, transfusjons-overført (TT) virus, Epstein-Barr-virus, bakteriofager <()X174, <|>6, X, R17, T4, T2, P. aeruginosa, S. aureus, S. epidermidis, L. monocytogenes, E. coli, K. pneumoniae og S. marcescens.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1 til 3,karakterisert vedat det ytterligere omfatter å passere væsken omfattende nevnte fotosensi-tiviserende materiale forbi en kilde for fotostråling ved en hastighet og en dybde valgt for å sikre gjennomtrengning av fotostrålingen gjennom væsken og inaktivering av mikroorganismene, eller inneslutte nevnte væske og fotosensiti-viserende materiale i en beholder som er gjennomsiktig for nevnte fotobestråling og eksponere nevnte væske for nevnte fotostråling.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1 til 3,karakterisert vedat nevnte fotosensiti-viserende materiale tilsettes til et antikoaguleringsmiddel og nevnte antikoaguleringsmiddel tilsettes til nevnte væs ke.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1 til 3,karakterisert vedat et forsterkende middel tilsettes til nevnte væske før eksponering av nevnte væske til fotobestrålning.

9. System for behandling av en væske for å inaktivere mikroorganismer som kan foreligge deri i henhold til fremgangsmåten ifølge krav 1, hvor nevnte væske inneholder en eller flere komponenter valgt fra biologisk aktivt protein avledet fra blod eller blodbestanddeler, blod, blodbestanddeler og/eller bukvæske, og hvor nevnte system er, karakterisert vedat det omfatter: (a) en beholder omfattende nevnte væske og et endogent alloksazinlyssensitiverende stoff eller endogent basert lyssensitiverende alloksazinderivat, der nevnte beholder er utstyrt med tilførselsåpninger og har en lyspermeabel overflate tilstrekkelig til å muliggjøre eksponering av væsken deri for en lysbestrålingsmengde tilstrekkelig for aktivering av det lyssensitiverende stoffet; (b) minst én lysbestrålingskilde for tilveiebringelse av tilstrekkelig lysbestråling til væsken i nevnte beholder av en type og mengde som er selektert for å aktivere det lyssensitiverende stoffet, hvorved foreliggende mikroorganismer inaktiveres.

10. System ifølge krav 9, karakterisert vedat nevnte lysbestrålingskilde tilveiebringer lys i det synlige og/eller ultrafiolette spekteret.

11. Anordning for separering av fullblod i blodkomponenter, karakterisert vedat den omfatter et system ifølge krav 9.

12. System for inaktivering av mikroorganismer i en væske inneholdende slike mikroorganismer i henhold til fremgangsmåten ifølge krav 1, hvor nevnte væske inneholder en eller flere komponenter valgt fra biologisk aktivt protein avledet fra blod eller blodbestanddeler, blod, blodbestanddeler og/eller bukvæske, og hvor nevnte system er karakterisert vedat det omfatter: (a) innretninger for tilsetning av en effektiv mengde av et endogent alloksazinlyssensitiverende stoff eller endogent basert lyssensitiverende alloksazinderivat til nevnte væske; (b) en lyspermeabel beholder for nevnte væske i væskefor-bindelse med nevnte innretninger for tilsetning av lyssensitiverende stoff, som har en dybde og lengde selektert til å muliggjøre eksponering av væsken i trinn (a) deri for en lysbestrålingsmengde som er tilstrekkelig for å aktivere det lyssensitiverende stoffet ved en selektert strømnings-hastighet, hvor det lyssensitiviserende stoffet er inneholdt i den fotopermeable beholder; (c) innretninger for å frembringe nevnte selekterte strømningshastighet av nevnte væske gjennom nevnte beholder; og (d) minst én lysbestrålingskilde for tilveiebringelse av tilstrekkelig lysbestråling til væsken i nevnte beholder av en type og mengde selektert for å aktivere det lyssensitiverende stoffet.

13. System for behandling av en væske for å inaktivere mikroorganismer som kan foreligge deri i henhold til fremgangsmåten ifølge krav 1, hvor nevnte væske inneholder en eller flere komponenter valgt fra biologisk aktivt protein avledet fra blod eller blodbestanddeler, blod, blodbestanddeler og/eller bukvæske, og hvor nevnte system er, karakterisert vedat det omfatter: (a) et endogent alloksazinlyssensitiverende stoff eller endogent basert alloksazin-derivat lyssensitiviserende stoff i pulverform; (b) en lyspermeabel beholder for å romme nevnte væske og lyssensitiverende stoff; (c) innretninger for risting av nevnte beholder; (d) minst én lysbestrålingskilde for tilveiebringelse av tilstrekkelig lysbestråling til væsken i nevnte beholder av en type og mengde selektert for å aktivere det lyssensitiverende stoffet hvorved mikroorganismer inaktiveres.