NO309937B1

NO309937B1 - Superabsorberende polyermateriale og dets anvendelse i bleier og andre absorbentartikler

Info

Publication number: NO309937B1
Application number: NO952566A
Authority: NO
Inventors: Ian Michael Johnson; Pauline Lesley Couldwell
Original assignee: Ciba Spec Chem Water Treat Ltd
Priority date: 1993-10-27
Filing date: 1995-06-26
Publication date: 2001-04-23
Also published as: FI953086A; NO952566L; ES2125493T3; ZA948464B; ATE175216T1; GB9322119D0; EP0675909A1; US5684106A; CA2152362A1; BR9406467A; FI953086A0; NO952566D0; AU695732B2; DK0675909T3; AU7997994A; JPH08509522A; GR3029263T3; DE69415651D1; DE69415651T2; WO1995011932A1

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører superabsorberende polymert materiale i form av partikler, samt anvendelse derav.

Det er standard praksis å tilveiebringe superabsorberende polymert materiale i form av partikler hvor polymeren i blitt oppnådd ved kopolymerisasjon av monoetylenisk umettet, karboksylisk monomer og polyetylenisk umettet tverrbindemiddel. De karboksyliske monomergrupper er vanligvis minst delvis nøytralisert, f.eks. minst 50 mol% i form av natriumsalt.

I EP-A 339 461 blir det foreslått at det kan tilveiebringes slikt superabsorberende materiale som kan absorbere minst 27 ml vandig saltløsning (som definert i det følgende) pr. gram superabsorberende materiale mens det er under et påtvunget trykk på minst 21 000 dyn pr. kvadratcentimeter. Vandig saltløsning skal her forstås som en vandig løsning av natriumklorid inneholdende 0,9 vekt% natriumklorid, og alle absorpsjonsverdier angir absorpsjonen for denne.

I EP 339 461 blir det ikke beskrevet hvordan disse polymerer skal lages, og det kommer ikke frem at absjorpsjonsver-diene er tilbøyelige til å falle i betydelig grad når belastningen økes. Absorpsjonen ved 58 600 dyn pr. kvadratcentimeter i f.eks. ett eksempel er 8 g/g sammenlignet med en verdi på 26 g/g ved 20 700 dyn/cm^.

I EP 532 002 blir det forslått å teste absorpsjonen under en belastning tilveiebrakt av en vekt på 200 gram.

Selv om disse tester av absorpsjon under belastning gir en indikasjon på det superabsorberende materiales evne til å absorbere urin under belastning, indikerer slike tester bare én av flere parametere som kan undersøkes.

En annen parameter er sentrifuge-retensjonskapasiteten, som indikerer det volum av væske som superabsorbenten vil holde fast under påført trykk. Ca. 200 mg superabsorbent for-segles i en tepose med størrelse 6,35 cm x 7,62 cm og ned-dykkes i 0,9% natriumklorid-løsning i 30 minutter. Teposen tas ut og plasseres i en kurvsentrifuge i 3 minutter ved 1600 omdr./minutt (sentrifugalkraft ca. 250G). En tepose uten polymer anvendes som blindprøve.

For kommersielle superabsorbenter er denne verdi generelt minst 28 g/g for 0,9 vekt% natriumklorid-løsning.

En annen parameter er gjenfuktings-parameteren, som gir en indikasjon på polymerens ytelse når den er kombinert med en fibermatriks i en konstruksjon av bleietype.

Ideelt vil et superabsorberende materiale gi optimale egenskaper i alle disse tester, men vi har funnet at kjente polymerer som tilfredsstiller testen "absorpsjon under belastning" (AUL = absorption under load) ifølge EP 339 461 ofte gir dårlige gjenfuktings-testresultater.

Det ville derfor være ønskelig å være i stand til å tilveiebringe superabsorberende partikkelformig polymermateriale som gir bedre ytelse ved anvendelse, og spesielt slikt materiale som er i samsvar med en parameter som er en bedre indikasjon på samlede ytelsesegeskaper.

I henhold til oppfinnelsen tilveiebringer vi nå et superabsorberende polymert materiale som er i form av partikler, hvor

det polymere materiale er blitt oppnådd ved kopolymerisasjon av monoetylenisk umettet, karboksylisk monomer og tetra-allylammoniumklorid, bromid eller jodid tverrbindemiddel,

hvor karboksylgruppene i polymeren er blitt i det minste

delvis nøytralisert, og

hvor det partikkelformige materiale absorberer over 15 g syntetisk urin (dvs. vandig saltløsning som definert ovenfor) pr. gram polymert materiale i 60 minutter under en belastning på 63 000 dyn pr. kvadratcentimeter.

For at det superabsorberende materiale skal ha gode ytelsesegenskaper ved anvendelse, bør disse forbedrede verdier for "absorpsjon under høy belastning" ledsages av konvensjonelle, kommersielt egnede sentrifuge-rentensjons-kapasitets-verdier på minst 28 g/g og ofte i størrelsesorden 29 eller 30 og opptil f.eks. 33 eller 34 eller i noen til-

feller høyere, så som opptil 36 eller mer.

Videre beskrives anvendelse av et superabsorberende polymert materiale ifølge ethvert av de foregående kravene i en absorbentstruktur som er en bleie, et sanitetsbind eller tissue.

For å kunne oppnå de forbedrede karakteristikker for absorpsjon under belastning samtidig med opprettholdelse av konvensjonell kommersiell sentrifuge-rentensjonskapasitet er det nødvendig å optimalisere prosessen for fremstilling av det partikkelformige superabsorberende materiale for å kunne oppnå de ønskede egenskaper. Ettersom det er mange variabler involvert i produksjonen av superabsorberende. partikler (inkludert initieringsbetingelser, monomerkonsentrasjon, valg og mengde av tverrbindemiddel og overflate-tverrbinding), er det mange variabler som kan reguleres for å oppnå de nød-vendige egenskaper. Vi har funnet at spesielt anvendbare resultater oppnås ved passende valg av tverrbindemiddel, ofte ledsaget av passende utvalg av betingelser for overflate-tverrbinding .

I denne beskrivelse er enhetene og metodene for måling av belastning i store trekk som beskrevet i EP 339 461, og spesielt oppnås belastningen på 63 000 dyn pr. kvadratcentimeter ved å påføre en vekt på 300 gram over et sirkulært overflateareal med diameter 2,54 cm, dvs. som beskrevet på s. 7 i EP-A 339 4 61, med unntak av at en vekt på 300 gram anvendes i stedet for 100 gram. I andre enheter er belastningen

6 kilopascal eller 0,9 psi.

Vi nevner også her en belastning på 21 000 dyn pr. kvadratcentimeter (100 gram over 2,54 cm, 0,3 psi og 2 kilopascal) og belastninger på 42 000 dyn pr. kvadratcentimeter (200 gram over 2,54 cm, 4 kilopascal og 0,6 psi).

Det foretrukne materiale absorberer minst 16 og fortrinnsvis minst 17 gram pr. gram i 60 minutter under en belastning på 63 000 dyn pr. kvadratcentimeter. Generelt foretrekkes verdier i området 18-28, fortrinnsvis 20-25, g/g i 60 minutter.

Vi finner overraskende at polymerer som er laget for å oppfylle denne absorpsjonsparameter og eventuelt andre absorpsjonsparametere som er beskrevet nedenfor, gir mye bedre ytelse i andre tester, så som gjenfuktingstesten, og de er i praksis mer effektive som superabsorbenter for anvendelse i bleier og andre absorbentartikler.

Polymerene har fortrinnsvis en absorpsjonsverdi ved en belastning på 42 000 dyn pr. kvadratcentimeter på minst 18 eller 20 og generelt 22 gram syntetisk urin i 60 minutter under denne belastning. Foretrukne polymerer absorberer 20-28 eller 30, generelt 20-25, gram pr. gram i 60 minutter under denne belastning.

En annen nyttig parameter er mengden absorpsjon i 10 minutter. Under en belastning på 21 000 dyn pr. kvadratcentimeter er det foretrukket at polymeren absorberer minst 15 og fortrinnsvis minst 20, f.eks. 18-28, gram syntetisk urin pr. gram polymer i 10 minutter. Under en belastning på 42 000 dyn pr. kvadratcentimeter er det foretrukket at polymeren absorberer minst 10 og fortrinnsvis minst 15, f.eks. 13-25 g/g, i 10 minutter. Under en belastning på 63 000 dyn pr. kvadratcentimeter, er det foretrukket at. polymeren absorberer minst 8 og fortrinnsvis minst 12, f.eks. 10-20, gram pr. gram i 10 minutter.

Overraskende synes absorpsjonsevnen i 60 minutter under en belastning på 21 000 dyn pr. kvadratcentimeter (dvs. verdien i testen beskrevet i EP-A 339 461) ikke å være spesielt kritisk. Selv om nyttige polymerer for anvendelse i oppfinnelsen kan ha den absorpsjonsevne på minst 27 g/g ved 21 dyn pr. kvadratcentimeter som er foreslått i EP 339 461, er det også mulig i oppfinnelsen å oppnå utmerkede resultater under høyere belastninger og utmerket ytelse i praksis selv om absorpsjonen i løpet av 60 minutter ved 21 000 dyn pr. kvadratcentimeter er under 27 g/g, idet den f.eks. kan være i området 20-26 g/g.

Polymeren fremstilles ved kopolymerisasjon av monoetylenisk umettet, karboksylisk monomer med polyetylenisk umettet tverrbindemiddel. Polymerisasjonsprosesser av denne generelle type er velkjent i litteraturen for fremstilling av superabsorberende polymerer, men konvensjonelle teknikker har ikke produsert de polymerer som nå defineres. En konvensjonell polymerisasjon omfatter f.eks. vandig polymerisasjon av delvis nøytralisert akrylsyre i nærvær av et difunksjonelt tverrbindemiddel, så som metylen-bis-akrylamid. Dette gir inadekvate egenskaper i henhold til våre nye tester, og egenskapene er inadekvate selv dersom de resulterende partikler gjennomgår overflate-tverrbinding ved hjelp av en av de generelt kjente teknikker.

Et bredt område av tverrbindemidler er blitt foreslått i litteraturen og inkluderer forskjellige trifunksjonelle og tetrafunksjonelle tverrbindemidler og tverrbindemidler med høyere funksjonalitet. Vanligvis har de trifunksjonelle og tetrafunksjonelle tverrbindemidler ikke mer enn 2 etylenisk umettede bindinger substituert på et enkelt atom. For eksempel nevnes tetra-allylbutan-diamin som et eksempel i WO-91/- 18031, og dette har to allylgrupper substituert på ett aminonitrogenatom og to allylgrupper substituert på et annet aminonitrogenatom. Den samme beskrivelse nevner også f.eks. triallylamin, hvor alle tre allylgrupper er substituert på det samme aminonitrogenatom. Blandinger av triallylamin med metylen-bis-akrylamid eller andre tverrbindemidler er også eksemplifisert.

I oppfinnelsen finner vi at det er viktig at minst halv-delen og fortrinnsvis hovedsakelig alt tverrbindemiddel som anvendes i kopolymerisasjonen tilveiebringes av tetra-allyl-ammoniumhalogenid. Disse har 4 etylenisk umettede bindinger substituert på et enkelt aminonitrogenatom. Vi antar at denne umiddelbare nærhet av den etylenisk umettethet bidrar til dannelsen av en gelstruktur i polymeren, noe som i sin tur bidrar til de definerte absorpsjonsegenskaper.

Selv om kopolymerisasjonen kan gjennomføres på den frie syremonomer, fulgt av partiell eller fullstendig nøytralise-ring, foretrekkes det at polymerisasjonen er en vandig polymerisasjon som gjennomføres på delvis nøytralisert monomer eller til og med på fullstendig nøytralisert monomer, f.eks. akrylsyre-natriumakrylat-blandinger. Ettersom det foretrekkes at tverrbindemidlet skal være løselig i det vandige polymerisasjonsmedium, bør det polyetylenisk umettede tverrbindemiddel være vannløselig, og dette er en annen fordel av tetra-allylammoniumhalogenider. Den vandige oppløsningspolymerisasjonen kan være revers-fase-perle-polymerisasjon eller gelpolymerisasjon, som nevnt nedenfor. Det foretrukne tverrbindemiddel er tetra-allylammoniumklorid. Selv om det kan anvendes i kombinasjon med andre tverrbindemidler, så som triallylammonium-metosulfat, anvendes det fortrinnsvis som det eneste tverrbindemiddel.

Mengden av tverrbindemiddel kan velges innenfor det konvensjonelle område, f.eks. 0,05-3%, ofte rundt 1 eller 1,5%.

Den monoetylenisk umettede, karboksyliske monomer er vanligvis akrylsyre, men kan være hvilken som helst av de andre konvensjonelle karboksyliske monomerer. Den kan kopoly-meriseres med andre vannløselige monomerer, men generelt er polymeren en homopolymer av akrylsyre. Graden av nøytralise-ring av de karboksyliske grupper under polymerisasjon eller i den endelige polymer (f.eks. som et resultat av behandling av polymeren med natriumhydroksyd eller et annet alkali) er vanligvis minst 50% og generelt minst 70%. Det er generelt unød-vendig at den er over 90%.

Polymerisasjon bør settes igang under anvendelse av et initiatorsystem som vil bidra til dannelsen av de ønskede gelegenskaper. Dette kan involvere et termisk system eller et redokssystem eller en blanding, men vi finner at det oppnås tilfredsstillende resultater ved anvendelse av en kombinasjon av et reduksjonsmiddel så som natriumsulfitt med et oksyda-sjonsmiddel så som en peroksyforbindelse, spesielt tertiær-butyl-hydrogenperoksyd.

Polymerisasjonen gjennomføres generelt på en vandig mo-nomerløsning med et monomerinnhold i området 25-60%, generelt 25-40%, ofte rundt 25-35%.

Polymerisasjonen kan gjennomføres som en reversfase-per-lepolymerisasjon på kjent måte i en væske som ikke er bland-bar med vann for å gi en passende partikkelstørrelse, eller de resulterende partikler kan pulveriseres. Fortrinnsvis gjennomføres imidlertid polymerisasjonen som en masse-gelpolymerisasjon og etterfølges av pulverisering og tørking på konvensjonell måte.

Partikkelstørrelsen er generelt over 100 um og under

1 mm. Fortrinnsvis er den ca. 200-300 um. Fortrinnsvis er den ikke mer enn ca. 600-700 um. Et området på 300-600 um er eg-net .

Det foretrekkes generelt at partiklene gjennomgår en overflate-tverrbindingsbehandling, og som et resultat av denne er tverrbindingsdensiteten i partiklenes overflate høyere enn i partiklenes sentrale deler. Teknikker for overflate-tverrbinding av på forhånd dannede superabsorbent-partikler er kjent i litteraturen og, dersom partiklene fremstilles ved reversfase-polymerisasjon, er det også kjent å overflate-tverrbinde dem under dannelsen eller før ut-vinning fra reversfase-systemet.

Overflate-tverrbindingen kan gjennomføres ved at over-flatene bringes i kontakt med et uorganisk tverrbindemiddel, f. eks. aluminiumsulfat, natriumaluminat eller en annen fler-verdig metallforbindelse.

Fortrinnsvis finner imidlertid noe eller all tverrbinding sted med et materiale som reagerer kovalent med polymeren, f. eks. et silankoblingsmiddel (f.eks. som beskrevet i EP 195 406) eller en glycidyleter eller annet epoksymateriale eller annet materiale som er i stand til å reagere med de karboksyliske grupper i polymeren. For be-skrivelser av overflate-tverrbindingsmekanismer kan det f.eks. refereres til EP 317 106, 503 268, 386 897 og US-patenter nr. 5 053 460 og 4 587 308.

Overflate-tverrbindingseffekten kan suppleres ved at overflaten behandles med finfordelt silisiumdioksyd så som Aerosil eller Sipernat (handelsnavn). Typisk anvendes dette som en oppslemming. Partiklene kan f.eks. bringes i kontakt med en vandig blanding som ikke inneholder mer enn 10 eller 15% finfordelt silisiumdioksyd. Om ønsket kan partiklene behandles sekvensielt med vandig uorganisk tverrbindemiddel, vandig organisk tverrbindemiddel og vandig silisiumdioksyd i hvilken som helst rekkefølge, eller to eller flere av disse kan påføres i én enkelt beleggblånding.

Overflate-tverrbindingen kan oppnås ganske enkelt ved f.eks. spraying av partiklene, generelt under medføring i luft, med en fortynnet løsning av et tverrbindemiddel hvor løsningen fortrinnsvis inneholder både et kovalent tverrbindemiddel og silisiumdioksyd. Hvilken som helst annen passende fremgangsmåte for å bringe partiklene i kontakt med overflate-tverrbindemidlene kan imidlertid anvendes. Ofte varmebehandles så de behandlede partikler f.eks. til en temperatur på 50-200°C, f.eks. 80-120°C, i 5 minutter til 1 time eller den tid som måtte være passende for optimale resultater.

For å fremme overflate-tverrbindingen på en slik måte at verdien for "absorpsjon under høy belastning" maksimeres i henhold til oppfinnelsen, kan det være ønskelig å gjennomføre trinn for å regulere penetreringen av overflate-tverrbindemidlet inn i strukturen i det partikkelformige materiale. For å regulere penetrering kan det være ønskelig å justere kon-sentrasjonen av tverrbindemidlet i en fortynnet vandig løs-ning som anvendes for kontakten. Fortrinnsvis gjennomføres overflate-tverrbindingen ved at partiklene bringes i kontakt med en vandig løsning som inneholder mindre enn 25% tverrbindemiddel, fortrinnsvis mindre enn 10% tverrbindemiddel, f.eks. 1-10%. Den kan inneholde mindre enn 5% tverrbindemiddel, f.eks. 0,5-5%.

Det kan være ønskelig å tilveiebringe både ionisk og kovalent tverrbinding. Partiklene kan sekvensielt bringes i kontakt med vandige løsninger av kovalente og ioniske tverrbindemidler eller de kan bringes i kontakt med én enkelt løs-ning som inneholder begge tverrbindemidler oppløst i løs-ningen .

Mengden av den tverrbindemiddel-løsning som anvendes er generelt slik at partiklene absorberer 0,01-2% av hvert tverrbindemiddel, generelt 0,1-1%, ofte mer enn 0,2 eller 0,5% av total mengde tverrbindemiddel.

Selv om tilfredsstillende resultater generelt oppnås utelukkende ved overflate-tverrbinding av enkeltpartiklene, kan gode resultater også oppnås ved agglomerering av partiklene, idet agglomereringen forårsakes ved at de superabsorberende partikler bringes i kontakt med det vandige tverrbindemiddel (generelt inkludert silisiumdioksyd) under betingelser slik at partiklene agglomererer, fulgt av tørking av agglomeratene.

Om ønsket kan agglomeratene findeles for å redusere dem til den ønskede endelige partikkelstørrelse.

Ved riktig valg av den polymeriserbare monomer eller de polymeriserbare monomerer, tverrbindemidlet eller tverrbindemidlene, initiatoren og andre polymerisasjonsbetingelser, partikkelstørrelsen, eventuelt overflate-tverrbinding (inkludert valg av epoksy- eller annet tverrbindemiddel og vanligvis silisiumdioksyd) og eventuell agglomerering med et tverrbindemiddel, er det lett å oppnå nye polymerer som har de definerte parametere.

De beste resultater oppnås ved polymerisering av delvis nøytralisert akrylsyre under anvendelse av tetra-allylammoniumklorid som tverrbindemiddel og et redokssystem så som sulfitt/peroksyd, fulgt av overflate-tverrbinding under anvendelse av en fortynnet vandig løsning av en glycidyleter eller annet kovalent tverrbindemiddel, fortrinnsvis i kombinasjon med findelt silisiumdioksyd og/eller en fortynnet vandig løsning av aluminiumsaltet.

Det følgende er et eksempel på en foretrukket syntese av den nye polymer:

Eksempel 1

221 g 46% vandig natriumhydroksyd settes til 244 g is-akrylsyre og 435 g destillert vann for å danne 1000 g av en 75% nøytralisert natriumakrylat-løsning med 30% faststoff-innhold. Denne deoksygeneres med nitrogen. 2 ml av en 60%

(vekt/volum) vandig løsning av etylendiamin-tetraeddiksyre settes så til, fulgt av 3,3 ml av en 45% (vekt/volum) vandig løsning av tetra-allylammoniumklorid.

Polymerisasjonen settes så igang ved tilsetning av 0,9 ml av en 0,5% (vekt/volum) vandig løsning av natriumsulfitt, fulgt av 0,45 ml av en 0,5% (vekt/volum) vandig løsning av tertiær-butyl-hydrogenperoksyd.

Polymerisasjonen får fortsette til den er fullstendig. Den resulterende gel pulveriseres så og tørkes i en ovn og males til den valgte partikkelstørrelse, typisk slik at så mye som mulig er mellom 300 og 600 um.

En dispersjon dannes av 7,5% etylenglykol-diglycidyleter og 7,5% findelt silisiumdioksyd og 85% vann. Dette sprayes på partiklene for å gi et tørrstoffopptak på 1% av hvert tverrbindemiddel, basert på partiklenes vekt. Partiklene tørkes så igjen.

Partiklene oppnådd etter overflate-tverrbindingen beskrives som produkt A.

I en annen test gjentas fremgangsmåten under anvendelse av triallylmetylammonium-metosulfat som tverrbindemiddel, og D er polymeren oppnådd under anvendelse av triallylmetylammonium-metosulf at som tverrbindemiddel med overflate-tverrbinding som i eksemplet.

Sentrifuge-retensjonskapasiteten (CRC) og absorberings-evnen under belastning etter 60 minutter med belastninger på 100, 200 og 300 g måles for produkter A og D og for produkter E til K, som vist i den følgende tabell.

E, F og G er kommersielt tilgjengelige superabsorberende polymerer. I, J og K er polymerer oppnådd under anvendelse av metylen-bis-akrylamid som tverrbindemiddel i forskjellige mengder, men uten overflate-tverrbinding. Når metylen-bis-akrylamid anvendes med overflate-tverrbinding, høynes verdien bare i liten grad.

Den tydelige fordel med polymerene definert i oppfinnelsen (den tetra-allyl-overflatetverrbundne polymer A) er tydelig.

Eksempel 2

En prosess som i store trekk er som beskrevet i eksempel 1 for fremstilling av produkt D gjennomføres, med unntak av at tverrbindemidlet er ca. 0,6% (basert på monomer) tetra-allylammoniumklorid, initiatoren er et jern(III)-salt, askor-binsyre, hydrogenperoksyd, natriumpersulfat-initiator, og de endelige partikler ble hver belagt med 3% løsninger av etylenglykol-diglycidyleter, aluminiumsulfat og Sipernat 22S silika for å gi et opptak på 0,4% av hver. Det resulterende produkt hadde CRC 32 g/g, og verdier for absorpsjonen under belastning på 28 og 20 g/g ved belastninger på hhv. 100 og 300 g.

De nye polymerer inkorporeres fortrinnsvis i absorbent-strukturer, så som bleier, sanitetsbind, tissues og andre fi-bermaterialer, på konvensjonell måte, f.eks. som beskrevet i EP-A 339 461. Disse absorbentmaterialer kan inkorpores i bleier, inkludert topptildekning, baktildekning og passende festeanordninger, alt på konvensjonell måte.

Det er ikke mulig å definere en standardisert gjenfuk-tingstest ettersom også temmelig små forskjeller i detaljene i absorbentstrukturen hvor superabsorbentpartiklene inkorporeres vil være tilbøyelige til å gi litt forskjellige verdier. Under den forutsetning at det anvendes samme absorbentstruktur, er imidlertid sammenlignende gjenfuktingstester av verdi.

I våre gjenfuktingstester ble 5 g polymer spredt mellom to lag "fluff", og gjenfuktingsverdiene sammenlignes så under forskjellige belastninger, idet det foretas første, andre og tredje gjenfukting på konvensjonell måte. Produkt A og et kommersielt produkt ble testet ved hjelp av denne test, og resultatene er angitt i tabell 2 nedenfor.

Den tydelige fordel med produkt A sammenlignet med det kommersielle produkt fremgår av disse verdier. Gjenfuktings-verdien bør være så lav som mulig, og det samme gjelder for absorpsjonstiden. Oppfinnelsen inkluderer også polymerer i fiberform og polymerer som har de spesifiserte absorpsjonsverdier og som kan være tverrbundne podepolymerer. Fortrinnsvis har alle polymerer ifølge oppfinnelsen et lavt innhold av ekstraherbare stoffer.

Claims

1. Superabsorberende polymert materiale som er i form av partikler, karakterisert ved at det polymere materiale er blitt oppnådd ved kopolymeri sasjon av monoetylenisk umettet, karboksylisk monomer og tetra-allylammoniumklorid, bromid eller jodid tverrbindemiddel, hvor karboksylgruppene i polymeren er blitt i det minste delvis nøytralisert, og hvor det partikkelformige materiale absorberer over 15 g vandig saltløsning pr. gram polymert materiale i 60 minutter under en belastning på 63 000 dyn pr. kvadratcentimeter .

2. Polymert materiale ifølge krav 1, karakterisert ved at partiklene har fått en overflate-tverrbinding ved at partiklene er blitt brakt i kontakt med en vandig blanding som inneholder ikke mer enn 25 vekt% tverrbindemiddel valgt fra uorganiske tverrbindemidler og tverrbindemidler som reagerer kovalent med karboksylsyre-grupper i polymeren, og varmebehandling av partiklene ved en temperatur på 50 til 120°C.

3. Polymert materiale ifølge krav 2, karakterisert ved at det har en sentrifuge-retensjonskapasitet på minst 28 gram vandig saltløsning pr. gram polymert materiale.

4. Polymert materiale ifølge krav 2 eller krav 3, karakterisert ved at det absorberer minst 17 gram vandig saltløsning pr. gram polymert materiale i 60 minutter under en belastning på 63 000 dyn pr. kvadratcentimeter .

5. Polymert materiale ifølge krav 2 eller krav 3, karakterisert ved at det absorberer minst 18-28 gram vandig saltløsning pr. gram polymert materiale i 60 minutter under en belastning på 63 000 dyn pr. kvadratcentimeter.

6. Polymert materiale ifølge krav 2 eller 3, karakterisert ved at det absorberer minst 20-25 gram vandig saltløsning pr. gram polymert materiale i 60 minutter under en belastning på 63 000 dyn pr. kvadratcentimeter.

7. Polymert materiale ifølge hvilket som helst av kravene 2-6, karakterisert ved at den vandige blanding inneholder maksimalt 10 vekt-% av tverrbindemidlet.

8. Polymert materiale ifølge hvilket som helst av kravene

2-7, karakterisert ved at den vandige blanding inneholder glycidyleter som tverrbindemiddel.

9. Polymert materiale ifølge hvilket som helst av kravene 2-8, karakterisert ved at den vandige blanding også inneholder silisiumdioksyd.

10. Polymert materiale ifølge hvilket som helst av kravene 2-9, karakterisert ved at den vandige blanding inneholder etylenglykol-diglycidyleter og silisiumdioksyd.

11. Anvendelse av et superabsorberende polymert materiale ifølge ethvert av de foregående kravene i en absorbentstruktur som er en bleie, et sanitetsbind eller tissue.