NO309822B1

NO309822B1 - Bindemiddelblanding for pulvermaling, to-komponentsystem for fremstilling av en pulvermaling, samt pulvermaling

Info

Publication number: NO309822B1
Application number: NO934352A
Authority: NO
Inventors: Adrianus Johannes Van De Werff; Leendert Jan Molhoek; Marten Houweling; Robert Van Den Berg Jeths; Dirk Armand Wim Stanssens; Robert Van Der Linde; Tosko Alexander Misev
Original assignee: Dsm Nv
Priority date: 1992-12-01
Filing date: 1993-12-01
Publication date: 2001-04-02
Also published as: EP0600546A1; JP2798592B2; KR100299586B1; DE69324449D1; NO934352D0; HUT67429A; FI935344A0; CA2110193C; CZ258793A3; HU9303394D0; CN1040652C; BE1007804A4; KR940014697A; IL107806A; ATE178930T1; JPH06336561A; BG98252A; PL301250A1; CN1089290A; MX9307493A

Description

Oppfinnelsens område

Foreliggende oppfinnelse vedrører en bindemiddelblanding av den art som er angitt i krav l's ingress, et to-komponentsystem som angitt i krav 10, samt en pulvermaling som angitt i krav 11.

Oppfinnelsens bakgrunn

Varmeherdende pulverbelegg har bedre hardhet enn termoplastiske pulverbelegg. Som en følge derav, har det historisk sett gjort sterke anstrengelser for å utvikle fornettede og polymerer for varmeherdende pulverbelegganvendelser. Disse anstrengelser fortsetter uavbrutt. I realiteten søkes det fremdeles etter polymerer som reagerer med fornettere, for å gi bindemiddelblandinger for varmeherdende pulvermalinger som har god flyt, god lagringsstabilitet og god reaktivitet, slik det fremgår fra Merck, Powder Paints, Paintindia 47-52 (februar 1992). Denne søken blir ytterligere kompli-sert som følge av at belegget, som sluttligen erholdes fra pulvermalingen, må tilfredsstille mange og varierende behov, avhengig . av anvendelsen. Forskjellige tidligere systemer er kjent. Noen systemer frigir flyktige komponenter under herding. Disse systemer lider av ulemper ved å danne belegg med blærer og/eller avgir uønsket ammisjon. I det sistnevnte henseende kan den flyktige komponent, som er av organisk opprinnelse, forårsake uønskede miljø- og helsebekymeringer. I tillegg er det funnet at ikke alle ønskelige egenskaper i pulvermalinger eller belegg oppnås. Andre systemer anvender polyestere og konvensjonelle fornetter inneholdende en epoksygruppe. Generelt vil det i disse systemer ikke frigis noen flyktige komponenter. Imidlertid, anvendelse av bis-fenol-A-epoksyharpikser i såkalte hybridsystemer resulterer i belegg som gulner og

kalkerer relativt sterkt på UV-eksponering, mens det vanlige anvendte triglycidyl-isocyanurat (TGIC) fornetter er toksiologisk mistenkelig.

Sammenfatning og hensikter med foreliggende oppfinnelse

Foreliggende bindemiddelblanding for varmeherdende pulvermalinger omfatter (i) en polymer som har funksjonelle grupper som er i stand til å reagere med epoksygrupper, og (ii) en fornetter som omfatter minst en C5-C26 forgrenet eller lineær alifatisk kjede som bærer epoksygrupper. Fornetteren kan omfatte et antall C5-C26 alifatiske kjeder. Fornetteren har en epoksyfunksjonalitet større enn 1. For å kunne virke som en fornetter, må mengden av oksiranoksygen som stammer fra fornetteren i bindemiddelblandingen være høyere enn 0,1 meq/g. Fornetteren er egnet for anvendelse i mange polymer-systemer.

Den foreliggende blanding er basert på en fornetter som hverken er toksisk eller mutagen. Pulvermalinger omfattende bindemiddelblandingen i henhold til oppfinnelsen, har god lagringsstabilitet og reaktivitet. Belegg erholdt fra disse pulvermalinger har en kombinasjon av mange ønskelige egenskaper .

Teknikkens stand

Forbindelser som omfatter minst en C5-C26 forgrenet eller lineær kjede som bærer epoksygrupper er alle velkjente som sådanne. Eksempler innbefatter epoksyderte naturlige oljer, såsom epoksydert soyaolje og epoksydert linfrøolje.

Ekpoksyderte oljer anvendes i to-pakke oppløsningsmiddel-omfattende belegningssystemer. Eksempelvis i henhold til US-A-3.218.274 og US-A-3.493.414 , anvendes alkyder (polyestere) med karboksylsyregrupper sammen med en epoksydert olje som fornetter. Andre oppløsnings- eller vannbaserte systemer er feks beskrevet i DE-A-3.301.729 (EP-A-116.852) og EP-A-329.027. Disse oppløsnings- eller vannbaserte belegg er ikke beslektet med varmeherdende pulvermalinger, fordi pulvermalinger må tilfredsstille krav som bl. a. vedrører smeltepunktet for bindemidlet, rheologiske egenskaper, reaktivitet og stabilitet, som ikke gjør seg

gjeldende for våte belegg.

Epoksyderte oljer anvendes i termoplastiske pulverbelegg basert på polyvinylkloridpolymerer som stabilisatorer eller mykgjørere. De epoksyderte oljer er tilstede i det vesentlige i ikke-omsatt form i det ferdige belegg for å kunne reagere med hydrogenklorid (syre) som frigjøres med tiden. Et eksempel på en publikasjon som beskriver et mer kompli-sert belegg er US-A-3.943.082. US-A-3.943.082 beskriver en varmeherdende type av pulverbelegg, basert på en polymer fra vinylklorid, glycidyl(met)akrylat og vinylacetat, kombinert med flere typer epoksyinneholdende forbindelser. De epoksyderte oljer vil forbli ikke-omsatt under herdingen, fordi ekpoksygruppene i den epoksyderte olje er den minst reaktive komponent i pulverblandingen. En tilsvarende type pulverbelegg er beskrevet i JP-A-1.229.078.

En serie Shell Oil patenter (US-A-3.102.823, US-A-3.336.-251, US-A-3.344.096, US-A-3.362.922, US-A-3.374.193 ogGB-A-l.165.647), beskriver varmeherdende pulvermalingblan-dinger for anvendelse i fluidiserte sjiktanvendelser. Disse blandinger er basert på en epoksyharpiks som en hovedbe-standdel. Mer spesielt beskriver disse patenter herdemidler for bis-fenol-A-baserte epoksyharpikser, såsom "Epikote" harpikser. Epoksyderte oljer nevnes for anvendelse som epoksyharpiks. Imidlertid, da epoksyderte oljer er lawi-skøse fluida ved romtemperatur, er det klart at disse patenter inneholder en utførbar beskrivelse av pulverblegg med epoksyderte oljer, fordi disse fluida (epoksydert olje) materialer i seg selv ikke kan anvendes som en hovedbe-standdel av et pulver.

Mindre mengder epoksyderte oljer er anvendt som mykgjørere eller utjevhingsmiddel i et varmeherdende pulverbelegg, i henhold til eksempelvis US-A-4.304.802 , GB-A-1.515.541 og JP-A-4.807.943. En mer detaljert referanse (US-A-4.304.802) beskriver anvendelsen av 3 vekt-% epoksydert olje med et oksiranoksygennivå på 3,8 vekt-%. I disse pulverbelegg vil ikke og kan ikke de epoksyderte oljer i det vesentlige virke som en fornetter.

I US-A-3.988.288 beskrives pulverbelegg omfattende en aminofunksjonell polyester og en polyepoksydforbindelse som er en fornetter. Mer spesielt er fornetteren en glycidyl-eter av bisfenol-A eller triglycidylisocyanurat. Anvendelse av epoksyderte oljer som fornetter er nevnt. Polyesterne i henhold til US-A-3.988.288 gir imidlertid pulverbelegg med dårlig fargestabilitet, som følge av tilstedeværende alkyl-aminer.

US-A-4.542.192 beskriver en høyfunksjonell syre/anhydrid-fornetter for anvendelse i oppløsningsmiddelbasert belegg, og for anvendelse i pulverbelegg. Epoksyderte oljer er hovedsakelig beskrevet for anvendelse i oppløsningsmiddel-baserte belegningsblandinger. I henhold til eksemplene i US-A-4.542.192 som beskriver pulverbeleggene, anvendes epoksydert olje i meget begrenset mengde (1,35 vekt-%) og som sådan kan epoksyderte oljer i det vesentlige ikke virke som en fornetter.

Detaljert beskrivelse av o<p>pfinnelsen

Foreliggende bindemiddelblanding omfatter en polymer som er i stand til å reagere med epoksygrupper, og en epoksyfunksjonell fornetter omfattende minst en C5-C26 alifatisk forgrenet eller uforgrenet kjede som bærer epoksydfunksjonali-tet. Bindemiddelblandingen er særpreget ved det som er angitt i krav l's karakteriserende del. Ytterligere trekk fremgår av kravene 2-9.

Mengden av oksiranoksygen som stammer fra fornetteren i bindemiddelblandingen, er høyere enn 0,1 meq/g av blandingen. Fortrinnsvis er denne mengde høyere enn 0,15 meq/g, og mer foretrukket høyere enn 0,25 meq/g. Generelt vil mengden være lavere enn 1,3 meq/g av bindemiddelblandingen, for-

trinnsvis lavere enn 1,0 meq/g.

Bindemiddelblandingen inneholder 1,5-30 vekt-% C5-C26 alifatiske kjeder, forgrenet éller lineære, bærende en epoksygruppe. Blandingen inneholder fortrinnsvis mindre enn 20 vekt-% alifatiske kjeder som bærer en epoksygruppe. Det er foretrukket at blandingen inneholder mer enn 2 vekt-% alifatiske kjeder som bærer en epoksygruppe, mer spesielt mer enn 3 vekt-%.

Bindemiddelblandingen inneholder generelt mer enn 50 vekt-% polymer og mindre enn 50 vekt-% fornetter. Generelt anvendes mer enn 2 vekt-% fornetter. Fortrinnsvis anvendes mer enn 3 vekt-% fornetter i forhold til bindemiddelblandingen, selv om mer enn 5 vekt-% er foretrukket. Det er imidlertid også foretrukket å anvende mindre enn 3 0 vekt-% fornetter. Disse mengder er definert som vekt-% i forhold til mengden av polymer og fornetter.

Bindemiddelblandingen i seg selv er fast ved romtemperatur, og har en Tg (glassovergangstemperatur) større enn 10°C. Bindemiddelblandingens Tg er generelt større enn 30°C, selv om det er foretrukket større enn 40°C for å sikre god lagringsstabilitet under i det vesentlige alle betingelser. Hvis Tg er lavere enn 20°C-30°C, kan bindemidlet eller pulverblandingen erholdt derfra, lagres under avkjølte betingelser. Tg bestemmes vanligvis ved hjelp av DSC (differen-siell sveipekalorimetri) apparat med en temperaturstigning på 5°C/min.

Tg for bindemiddelsystemet som det hele påvirkes av fornetteren, av polymerens Tg og mengden av fornetter som er blandet med polymeren. Polymerens Tg kan velges basert på ønskede Tg i det ferdige system. I tillegg er mengden av fornetter avhengig av mengden av reaktive grupper pr vekt-enhet polymer. Dette betyr at polymerens Tg må øke med mengden av reaktive grupper av en mengde polymer. Følgelig er en relativt liten mengde reaktive grupper et generelt ønsket mål.

Pulvermalinger kan erholdes som omfatter, som bindemiddel bindemiddelblandingen i henhold til oppfinnelsen, samt egnede pigmenter, katalysatorer og additiver.

Disse pulvermalinger og belegg erholdt derfra har overrask-ende god kombinasjon av høyt verdsatte egenskaper. Avhengig av valget og mengden polymer, fornetter, katalysator og andre komponenter, kan én erholde eksempelvis god flyt, god kjemisk resistens, høy glans, god skraperesistens, gode mekaniske egenskaper, god utendørsstabilitet og en god fargestabilitet.

Det er uventet at epoksyderte oljer - som i seg selv var kjente før utvikling av pulvermalinger - kan anvendes som en fornetter for å fremstille varmeherdende pulvermalinger med ønskede egenskaper.

Polymerer som reagerer med epoksy<g>ru<p>per

Et antall av polymerer som reagerer med epoksygrupper kan anvendes i foreliggende oppfinnelse. Eksempler på polymerer som reagerer med epoksygrupper er generelt særpreget ved de inngående reaktive, funksjonelle grupper. Egnede polymerer innbefatter eksempelvis en polymer med karboksylgrupper, epoksygrupper, anhydridgrupper, hydroksylgrupper, aceto-acetonatgrupper, fosforsyregrupper, fosforsyrlinggrupper, tiolgrupper eller kombinasjoner derav. Polymeren

ftr ikke-aminofunksjonell fordi alkylaminogrupper gir belegg med dårlig fargestabilitet. Generelt betyr dette at polymeren inneholder mindre enn 0,2 vekt-%, fortrinnsvis mindre enn 0,1 vekt-% av aminoforbindelser som funksjonelle grupper.

Polymeren kan eksempelvis være en polyester, en polyakrylat, en polyeter (såsom eksempelvis en bisfenolbasert polyeter eller en fenolaldehydnovolak) , en polyuretan, et polykarbonat, en trifluoretylenkopolymer eller en pentaflu-orpropylenkopolymer, en polybutadien, en polystyren eller en styren-maleinsyreanhydridkopolymer.

Molekylvekten (Mn) av polymeren er vanligvis høyere enn 800, men er fortrinnsvis høyere enn 1500. Polymeren må flyte vel Ved temperaturer i området 100-200°C, og har derfor en molekylvekt (Mn) under 10.000, fortrinnsvis under 7.000.

Polymerene har generelt en viskositet målt ved 158°C lavere enn 8.000 dPas. Viskositeten vil vanligvis være større enn 100 dPas. Viskositeten kan fortrinnsvis ligge i området 300-5.000 dPas. Anvendt i det etterfølgende er viskositeten målt i henhold til Emila-metoden, som er beskrevet i Misev, Powder Coatings; Chemistry and Technology, 287-288 (1991) ; denne referanse vil i det etterfølgende bli betegnet som "Misev, ss. Temperaturen (158°C) er temperaturen som aktuelt bestemmes i prøven.

Polymerens Tg er typisk større enn 20°C, og kan være større enn 4 0°C, selv om det mer spesielt er foretrukket at den er større enn 60°C. Polymerens Tg er vanligvis under 120°C, hvis ikke blir fremstillingen av bindemiddelblandingen noe vanskelig. Polymerens Tg kan som indikert ovenfor, velges basert på den ønskede Tg for bindemiddelblandingen.

Hvis polymerene som anvendes har kun én avsluttende gruppe som er reaktiv med en epoksyfunksjonalitet, har polymerene en midlere funksjonalitet (reakterbar med epoksygrupper) høyere enn ca 1,6 og fortrinnsvis høyere enn 2. Polymerene har generelt en midlere funksjonalitet mindre enn 5, fortrinnsvis mindre enn omkring 3. Hvis de anvendte polymerer

- såsom polyakrylater - med vedhengende funksjonelle grupper, vil den gjennomsnittlige funksjonalitet være høyere en ca 1,6, og fortrinnsvis høyere enn 2. Slike polymerer vil

generelt ha en midlere funksjonalitet som er mindre enn 8, fortrinnsvis mindre enn 4.

Polymerene inneholder funksjonelle grupper som reagerer med epoksygrupper. Slike polymerer har typisk en mengde funksjonelle grupper under 2,7 meq/g harpiks (polymer). Mengden er vanligvis lavere enn 1,25 meq/g harpisk, og mer spesielt er den fortrinnsvis mindre enn 0,90 meq/g. Mengden av funksjonelle grupper er generelt større, enn ca 0,09 meq/g polymer, men fortrinnsvis høyere enn 0,18 meq/g polymer.

Syre- eller hydroksyltallet for polymeren med hensyn til sure eller hydroksylfunksjonelle grupper, kan beregnes ved å multiplisere mengden gitt i mengden meq/g med 56,1 (molekylvekten for KOH) . Følgelig vil en polymer med karboksylreaktive grupper typisk ha et syretall under 150 mg KOH/g harpiks (polymer). Syretallet vil fortrinnsvis være lavere enn 70, og mer spesielt lavere enn 50. Syretallet er generelt større enn 5, men fortrinnsvis høyere enn 10.

Ekvivalentforholdet mellom reaktive grupper i polymeren til epoksygrupper (f.eks karboksylgrupper i polymeren og epoksy-grupper i fornetteren), ligger vanligvis i området 1,6:1 og 0,5:1, og er fortrinnsvis mellom 1:1 og 0,8:1. Dette forhold kan være lavere hvis den epoksyfunksjonelle fornetter i henhold til oppfinnelsen anvendes i kombinasjon med andre fornettere.

De beskrevne polymerer som er i stand til å reagere med epoksygrupper er polyakrylater, polyuretaner, polyetere og polyestere. Naturligvis utviser disse polymerer, som er beskrevet mer detaljert i det etterfølgende, inneholder også de karakteristika som generelt er beskrevet ovenfor med hensyn til polymeren som reagerer med epoksygrupper. Blant de egnede polymerer er polyestere, bisfenolbaserte polyetere og polyakrylater spesielt foretrukket.

Med de beskrevne polymerer kan forskjellige egenskaper erholdes i bindemidlet og i selve pulverbelegget. Polyakrylater utviser god resistens mot gulning og værpåvirkning. Polyuretaner er vanligvis slitresistente. Bisfenolbaserte polyetere har gode mekaniske egenskaper og meget god korro-sjonsresistens, mens polyestere synes å ha meget gode mekaniske egenskaper og vil ikke gulne viss råmaterialet er valgt på passende måte.

Pol<y>akrylater

Polyakrylater som er nyttige i polymeren som reagerer med epoksygrupper kan være basert på (met)akrylsyre, metyl (met)akrylat, etyl (met)akrylat, butyl (met)akrylat, propyl (met)akrylat, 2-etylheksyl (met)akrylat, cykloheksyl (met)-akrylat, decyl (met)akrylat, isodecyl (met)akrylat, benzyl (met)akrylat og hydroksyalkyl (met)akrylater, såsom hydroksyetyl (met)akrylat og hydroksypropyl (met)akrylat og/eller glycidylestere eller glycidyletere av alkyl (met)-akryla-ter. Det er foretrukket at polyakrylatene i det vesentlige er vinylkloridfrie. Polyakrylatene kan erholdes ved kjente fremgangsmåter. Ved disse fremgangsmåter kan komonomerer, såsom eksempelvis styren, malinsyre/anhydrid, såvel som mindre mengder etylen, propylen og akrylonitril, kan anvendes. Andre vinyl- eller alkylmonomerer, såsom eksempelvis okten, triallylisocyanurat og diallylftalat kan tilsettes i små mengder.

Et polyakrylat inneholdende epoksygrupper erholdes ved å anvende glycidyl (met)akrylater i syntesen av polyakrylatet.

Et polyakrylat inneholdende syregrupper blir vanligvis erholdt ved kopolymerisering med den ønskede mengde syre, såsom eksempelvis (met)akrylsyre, maleinsyre eller fumar-syre.

Et polyakrylat inneholdende hydroksylgrupper erholdes ved kopolymerisering av den ønskede mengde monomerer inneholdende hydroksylgrupper, såsom eksempelvis hydroksyetyl (met)akrylat og/eller hydroksypropyl (met)akrylat.

Et polyakrylat inneholdende tiolgrupper kan erholdes ved kopolymerisering av en tilstrekkelig mengde av en monomer, inneholdende fortrinnsvis en blokkert tiolgruppe. Monomerer inneholdende en (blokkert) tiolgruppe innbefattende S-acetylestere av tioletyl (met)akrylat, tiolpropyl (met)-akrylat og kombinasjoner derav. Etter polymerisering kan acetylgruppen deblokkeres ved hydrolyse.

Et polyakrylat inneholdende acetylacetonatgrupper kan erholdes ved kopolymerisering av acetoacetonatestere av 2-hydroksy-etylakrylat.

Polyakrylatets Tg ligger fortrinnsvis i området 30-120°C. Relativt store mengder fornettere kan anvendes i bindemiddelblandingen når Tg er i den øvre ende av området. For optimal lagringsstabilitet er Tg fortrinnsvis høyere enn 50°C. Av polymeriseringsprosessgrunner er Tg fortrinnsvis lavere enn 100°C.

Generelt vil viskositeten for polyakrylatet ligge mellom 100 og 8.000 dPas (målt ved 158°C; Emila).

Polyakrylater, såsom epoksy-, karboksy- og hydroksyfunksjo-nelle polyakrylater er beskrevet i US 3.742.870, US 3.787. 340, US 3.758.334 og GB 1.333.361.

Et termosett og herdet pulverbelegg i henhold til oppfinnelsen, i hvilket polyakrylatet tjener som polymer som kan reagere med epoksygrupper, har tilstrekkelig overflate-hardhet. Vesentlige mengder vinylklorid er derfor uønsket.

Polyuretaner

Polyuretaner som er nyttige som polymer som er reagerbar med epoksygrupper innbefatter de med en terminal sure gruppe. Disse polyuretaner kan erholdes ved et antall fremgangsmåter. En fremgangsmåte omfatter å la en isocyanatterminert polyuretan reagere med en hydroksykarboksylsy-re, såsom eksempelvis hydroksyeddiksyre, melkesyre, malin-syre eller hydroksypivalinsyre. En annen fremgangsmåte omfatter å la en hydroksyterminert polyuretan reagere med en dikarboksylsyre eller et anhydrid. En ytterligere fremgangsmåte omfatter å la en isocyanatterminert polyuretan reagere med aminosyrer, såsom eksempelvis e-aminoka-pronsyre.

På analog måte kan uretaner som inneholder andre funksjonelle grupper erholdes. Uretaner som inneholder epoksygrupper kan erholdes ved å tillate glycidol å reagere med polyuretan inneholdende isocyanatgrupper.

Polyuretaner er eksempelvis beskrevet i JP-A-74/32998 og av Misev. s. 160-161.

Polyetere

Polyetere er nyttige som polymerer som er reagerbare med epoksygrupper, kan være basert på cykliske forbindelser, såsom eksempelvis bisfenol. Eksempler på bisfenolbaserte harpikser er harpikser inneholdende bisfenol-A, hydrogenert bisfenol-A, bisfenol-S og bisfenyl. Polyetere inneholdende epoksyfunksjonalitet er vanligvis bisf enol-A-basert epoksyharpikser, såsom eksempelvis "Epikote" harpikser med en Tg høyere enn 10°C. "Epikote" 1003, 1004 og 1007 er eksempelvis ganske nyttige. Bisfenolterminerte epoksyharpikser er eksempler på polyetere inneholdende en hydroksylgruppe.

Andre egnede polymerer inneholdende en hydroksylgruppe innbefatter fenolformaldehydnovolak. Sterke Lewis-syrer er egnede som katalysator for omsetning av epoksygrupper med alifatiske hydroksylgrupper. Epoksypolymerer er beskrevet ytterligere i US 3.362.922. Egnede polymerer er også

beskrevet i Misev. s. 131-144.

Polyestere

Polyestere nyttige som polymerer som kan reagere med epoksygrupper, er generelt basert på rester av alifatiske polyalkoholer og polykarboksylsyrer.

Polykarboksylsyrene blir generelt valgt fra gruppen bestående av aromatiske og cykloalifatiske polykarboksylsyrer, fordi disse syrer har en tendens til å ha en Tg-økende effekt på polyesteren. Mer spesielt anvendes to-verdige syrer. Eksempler på polykarboksylsyre er isoftalsyre, tere-ftalsyre, heksahydrotereftalsyre, 2,6-naftalendikarboksyl-syre og 4,4 oksybisbenzosyre, og i den grad de er tilgjen-gelige, deres anhydrider, syreklorider eller lavere alkylestere, såsom eksempelvis dimetylestere av naftalendikar-boksylsyre. Selv om det ikke er nødvendig, så omfatter karboksylsyrekomponenten minst 50 mol-%, fortrinnsvis minst 70 mol-% isoftalsyre og/eller tereftalsyre.

Andre egnede aromatiske cykloalifatiske og/eller acykliske polykarboksylsyrer som er nyttige, innbefattende feks 3,6-diklorftalsyre, tetraklorftalsyre, tetrahydroftalsyre, heksahydrotereftalsyre, heksaklorendometylen-tetrahydroftalsyre, ftalsyre, azelainsyre, sebasinsyre, dekan-dikarboksylsyre, adipinsyre, ravsyre, trimellitinsyre og maleinsyre. Disse andre karboksylsyrer kan anvendes i mengder opptil ikke overstigende 50 mol% av den totale mengde karboksylsyrer. Disse syrer kan også anvendes som sådanne, eller i den grad de er tilgjengelig som deres anhydrider, syrklorider eller lavere alkylestere.

Hydroksykarboksylsyre og/eller eventuelt laktoner kan også anvendes, såsom eksempelvis 12-hydroksy stearinsyre, hydroksypivalinsyre og e-kaprolakton. Monokarboksylsyre, såsom eksempelvis benzosyre, tert.-butyl-benzosyre, heksa-hydrobenzosyre og mettede alifatiske monokarboksylsyrer kan, om ønsket, anvendes i mindre mengder.

Nyttigepolyalkoholer, spesielt dioler som kan reagere med karboksylsyrer for å gi polyesterene og innbefatter alifatiske dioler, såsom eksempelvis etylenglykol, propan-1,2-diol, propan-1,3-diol, butan-1,2-diol, butan-1,4-diol, butan-1,3-diol, 2,2-dimetylpropandiol-l,3 (= neopentylglykol), heksan-2,5-diol, heksan-1,6-diol, 2, 2-bis-(4-hydroksy-cykloheksyl)-propan (hydrogenert bisfenol-A), 1,4-dimetylol-cykloheksan, dietylenglykol, dipropylenglykol og 2, 2-bis [4- (2-hydroksyetoksy) -f enyl] propan,hydroksypivalin-ester av neopentylglykol.

Mindre mengder, såsom eksempelvis mindre enn 4 vekt-%, men fortrinnsvis mindre enn 2 vekt-% trifunksjonelle alkoholer eller syrer kan også anvendes for å erholde forgrenede polyestere. Eksempler på nyttige polyoler og polysyrer er glycerol, heksantriol, trimetyloletan, trimetylolpropan, tris-(2-hydroksyetyl)-isocyanurat og trimellitinsyre.

Tetrafunksjonelle monomerer er generelt ikke foretrukket, for disse kan forårsake for meget forgrening og geling, selv om små mengder kan anvendes. Eksempler på nyttige polyfunksjonelle alkoholer og syrer er sorbitol, pentaeri-tritol og pyromellitinsyre. Imidlertid, for å syntetisere forgrenede polyestere er trifunksjonelle monomerer foretrukket .

Belegningsegenskapene kan eksempelvis påvirkes av valget av diol. Eksempelvis, hvis god værbestandighet er ønsket, så inneholder alkoholkomponenten fortrinnsvis minst 70 mol% neopentylglykol, 1,4-dimetylolheksan og/eller hydrogenert bisfenol-A. Kaprolakton- og hydroksyprivalinsyre er også nyttig hvis god værbestandighet er ønsket.

Det er også mulig å kopolymerisere forbindelser som bærer amingrupper, såsom eksempelvis heksan-1,6-diamin, butan-1,4-diamin og e-kaprolaktam. Den amininneholdende forbindelse kan erstatte i det minste en del av den hydroksygrup-peinneholdende forbindelse. Polyesteren med amidgrupper som generelt erholdes utviser en forøket Tg, og pulverbeleg-ningsblandingene erholdt derfra kan ha forbedret "tribo-charging" egenskaper. Disse typer polyestere inneholder amidbindinger og er ikke aminofunksjonelle.

Forbindelser som er nyttige for omsetning med polykarboksylsyrer til å gi de ønskede polyestere er monoepoksyder, såsom eksempelvis etylenoksyd, propylenoksyd, monokarboksylsyre-glycidylester (feks "Cardura E10"; Shell) eller fenylglycidyleter.

Polyesteren inneholder fortrinnsvis 5-30 vekt-% alifatiske syrer og/eller alifatiske alkoholer. Eksempler på disse forbindelser er adipinsyre, cykloheksandikarboksylsyre, ravsyre, cykloheksandimetanol og hydrogenert bisfenol-A. Anvendelse av disse monomerer kan forbedre de mekaniske egenskaper for bindemidlet, en pulverblanding omfattende et slikt bindemiddel eller et hvilket som helst pulverbelegg fremstilt fra pulvermalingblandingen.

Polyesterne fremstilles i henhold til konvensjonell fremgangsmåte ved forestring eller transforestring, eventuelt i nærvær av vanlige forestringskatalysatorer, såsom eksempelvis dibutyltinnoksyd eller tetrabutyltitanat. Fremstil-lingsbetingelsene og C00H/0H-forholdet kan velges slik at det erholdes sluttprodukter som har et syretall og/eller et hydroksyltall innen det ønskede område av verdiene.

En karboksylsyrefunksjonell polyester blir fortrinnsvis fremstilt i et serietrinn. I det siste trinn blir en aroma-tisk eller fortrinnsvis en alifatisk syre forestret for å gi en syrefunksjonell polyester. Som kjent for fagmannen, får et initialt trinn tereftalsyre reagere i nærvær av et overskudd av diol. Slike reaksjoner gir hovedsakelig hydroksylfunksjonell polyester. I et andre eller etterføl-gende trinn erholdes en syrefunksjonell polyester ved å la en ytterligere syre reagere med produktet fra det første trinn. En ytterligere syre innbefatter blant annet isoftalsyre, adipinsyre, ravsyreanhydrid, 1,4-cykloheksan-dikarboksylsyre og trimellitinsyreanhydrid. Hvis trimellitinsyreanhydrid anvendes ved en temperatur i området 170-200°C, vil det erholdes en polyester med et relativt høyt antall trimellitinsyre-endegrupper.

Polyesteren kan være en krystallinsk polyester, selv om amorfe polyestere er foretrukne. Blandinger av krystallinske og amorfe polyestere kan anvendes. Amorfe polyestere har en viskositet generelt i området 100-8.000 dPas (målt ved 158°C Emila). Krystallinske polyestere har vanligvis en lavere viskositet i området 2-200 dPas.

Hvis polyesteren inneholder karboksylsyrereaktive grupper, velges syretallet for polyesteren slik at den ønskede mengde fornetter kan anvendes. Syretallet er fortrinnsvis høyere enn 10, og fortrinnsvis høyere enn 15. Syretallet er fortrinnsvis lavere enn 50 og i en meget foretrukket utfø-relsesform av oppfinnelsen lavere enn 35.

Hydroksylfunksjonelle polyestere kan fremstilles på i og for seg kjent måte ved å anvende et tilstrekkelig overskudd av glykol (polyalkohol) ved polyesterfremstillingen.

Epoksyfunksjonelle polyestere kan fremstilles på kjent måte, eksempelvis ved å omsette en sur polyester med en ekvivalent diglysidyltereftalat eller epiklorhydrin per syregruppe. Egnede polyestere av denne type er beskrevet i US-A-3.576.903.

Fosforsyrefunksjonelle polyestere kan erholdes ved (trans) forestring av fosforsyre(estere) med en hydroksyfunksjonell polyester. En annen fremgangsmåte ved fremstilling av f osf orsyref unks jonelle polyestere innbefatter å la P205 reagere med en hydroksylfunksjonell polyester.

Polyesteren er : passende ikke-aminofunksjonell.

Egnede polyestere for anvendelse i pulverbelegg er eksempelvis beskrevet i US 4.147.737 og i US 4.463.140.

Tg for polyesteren velges til å bibeholde Tg i polyester-fornetterblandingen tilstrekkelig høy (fortrinnsvis >30°C) , slik at eventuelle pulvermalinger eller bindemidler fremstilt derfra er fysikalsk stabile ved romtemperatur. Polyestere og fornetterkombinasjoner med en lavere Tg kan om ønsket anvendes ved fremstilling av en pulverbelegnings-blanding. Imidlertid, for å bibeholde pulverstabilitet, må slike pulvere holdes under avkjølte betingelser. Tg for polyesteren kan være større enn 45°C, men er fortrinnsvis større enn 60°C. Generelt er Tg lavere enn 90°C.

Fornetteren

Foreliggende epoksyfunksjonelle fornetter omfatter minst ett C5-C26 alifatisk kjede, forutsatt at epoksyfunksjonali-teten bæres på det alifatiske kjede. De alifatiske kjeder kan være lineære eller forgrenede. Alifatiske kjeder som bærer epoksyfunksjonalitet er fortrinnvis lineære. Den epoksyfunksjonelle fornetter kan også omfatte flere alifatiske kjeder, hvorav minst én bærer epoksyfunksjonalitet, og hvori kjedene er knyttet sammen via ester-, amid-, uretan- eller etergrupper. Som det vil fremgå er det ikke nødvendig at hvert kjede bærer en epoksygruppe. Epoksyfunk-sjonaliteten er naturligvis større enn 1.

Fortrinnsvis inneholder det alifatiske kjede 6 eller flere, og mer spesielt 12 eller flere karbonatomer. Fortrinnsvis inneholder det alifatiske kjede 22 eller færre karbonatomer .

Oksiranoksygeninnholdet i fornetteren er generelt høyere enn 1 vekt-%, fortrinnsvis høyere enn 2 vekt-%. Generelt er oksiraninnholdet av fornetteren under 20 vekt-%, i praksis hovedsakelig under 15 vekt-%.

Fornetteren omfatter fortrinnsvis en alifatisk ester som bærer en epoksygruppe. Når fornetteren omfatter alifatiske estere, er de C5-C26 alifatiske kjeder av fornetteren for-bundet via estergrupper. Eksempler på estere innbefattende metylestere av linolensyre, tert.-butylester av linolensyre og epoksydert olje.

En fornetter omfattende alifatiske kjeder som bærer en epoksygruppe, kan erholdes ved epoksydering av umettede alifatiske forbindelser. Eksempler på egnede umettede alifatiske forbindelser er etylenisk umettede syrer, etylenisk umettede alkoholer og etylenisk umettede aminer. Generelt er den etyleniske umetning ikke tilstede i ap-posisjonen med hensyn til et heteroatom i den umettede alifatiske forbindelse. Det er ytterligere fortrukket at epoksygruppen ikke er tilstede i JS, T-posisjonen med hensyn til et heteroatom, i det tilfelle heteroatomet er bundet med karbonatomer via en dobbeltbinding. Det er ytterligere fortrukket at den etyleniske umetning ikke er gjensidig konjugert når det ali-fatiske kjede har multippel umetning. Generelt er flere enn 2, fortrinnsvis 3, umettede karbonatomer tilstede mellom heteroatomet og umetningen. Eksempler på egnede etylenisk umettede alifatiske forbindelser er 3-metyl-3-penten-l-ol, 4-pentensyre, 3-pentenol, 5-heksensyre, 3-heksenol, 7-decenol, 6-dodecensyre eller hydroksyterpener. Hydroksyterpener er beskrevet av Newman, "Chemistry of Turpenes and Turpenoids" (1972), s 18-19. Representative terpener er blant annet acykliske hydroksyterpener, såsom myrcen-8-ol, dihydrolinalol, myrcen-2-ol, linalol, nerol, geraniol, alpha-geranol og alpha-nerol. Ytterligere er umettede fettsyrer og fettalkoholer også egnede, og representative fettsyrer omfatter lauroleinsyre, myristoleinsy-re, palmitoleinsyre, oleinsyre, linoleinsyre, linoleninsy-re, ricinoleinsyre, gadoleinsyre og erucinsyre, såvel som umettede fettsyrer (C20 og C22 med multippel umetning), fra sild- og sardinolje. Det vil forstås at fettamin- og fettaminalkohol-motpartene til fettsyrer er påtenkt, selv om en syre er lettere å oppnå, og av denne grunn er denne klasse foretrukket.

Fortrinnsvis er epoksygruppen ikke en terminalgruppe. Epoksygruppene i fornetteren kan hovedsakelig omfatte interne epoksygrupper, slik som vist i formel (I)

Selv om det ikke er nødvendig, vil fornetteren vanligvis inneholde mer enn en alifatisk kjede, og kan inneholde flere kjeder som bærer en epoksygruppe. Umettede fettsyrer med multiple umetninger som er polyepoksyderte, kan eksempelvis anvendes som alkylester, hvor alkylgruppen eksempelvis er metyl, etyl, propyl, cykloheksyl eller 2-etylheksyl.

I en første utførelsesform er den gjennomsnittlige funksjonalitet for fornetteren vanligvis høyere enn 1,2, mer foretrukket høyere enn 1,7, og spesielt høyere enn 2,1. Generelt vil den midlere funksjonalitet være lavere enn 8. Eksempler på egnede fornettere er epoksyderte, umettede oljer av vegetabilsk, animialsk eller marinsk opprinnelse, eller tilsvarende epoksyderte utmettede fettsyrer som er helt eller delvis forestet med polyalkoholer. Fornetterne kan eksempelvis omfatte en epoksydert olje, og/eller naturlige oljer som inneholder epoksygrupper. I fettkjedene av naturlig opprinnelse er den etyleniske umetning syv -e-grupper fra en karbonylgruppe. De gjenværende dobbelt-bindinger av eventuelt delvis epoksyderte fettsyrer kan eksempelvis fjernes ved hydrogenering og/eller ytterligere epoksydering.

En fettsyrekjede betyr det alifatiske kjede av en ekvivalent fettsyre, fettalkohol eller fettamin.

Eksempler på egnede fornettere er epoksyderte oljer, hvori oljen er linfrøolje, soyabønneolje, saflorolje, "oiticica"-olje, karvefrøolje, raspeolje, ricinusolje, dehydrert ricinusolje, bomullsfrøolje, treolje, "vernonia"-olje (en naturlig olje), solsikkeolje, peanøttolje, olivenolje, soya-bønnebladolje, maisolje, fiskeolje, såsom eksempelvis sild- og sardinolje, samt ikke-sykliske terpenoljer. Den epoksyderte olje er fortrinnsvis epoksydert soyabønneolje og/eller epoksydert linfrøolje.

Vegetabilske oljer og epoksydering derav er beskrevet i Surface Coatings, Vol. 1:20-38 (1983).

Epoksyderte forbindelser innbefatter diestere, triestere og oligoestere av polyalkoholer såsom glycerol, trimetylolpropan, pentaerytritol, dipentaerytritol og umettede fettsyrer. Talloljefettsyre, såvel som fettsyrer av de ovenfor nevnte umettede oljer kan også anvendes som fettsyre.

Det kan være fordelaktig å anvende transforestrede fettsyrer bestående av fettsyrer av de nevnte oljer, med en monoalkohol hvis et fornettingsmiddel med en relativ lav funksjonalitet er krevet. Monoalkoholer er eksemplifisert med etanol-, t-butanol og heksanol.

En egnet fornetter kan også omfatte eksempelvis alkoholer som bærer en epoksygruppe som er forestret med karboksylsyre inneholdende én eller flere karboksylgrupper. Eksempler på slike egnede fornettere er triester av trimellitinsyre og 3,4-epoksyheksanol eller epoksydert umettet fettalkohol. Som umettet fettalkohol kan alkoholekvivalenten til fettsyren anvendes.

Ytterligere fornettere omfatter epoksyderte fettborater.

Disse fornettere kan erholdes ved å la fettalkoholer reagere med H3B03 eller BH3, og deretter epoksydere reak-sjonsproduktet på konvensjonell måte.

Ytterligere andre egnede fornettere kan fremstilles ved en forestring av umettede fettalkoholer med fosforsyre. Dette kan utføres ved å' la en fettsyrealkohol reagere med P205. En annen fremgangsmåte innbefatter en transforestring av fett-alkoholen med trimetylfosfat. Alifatiske fosfittfunksjonelle fornettere kan erholdes på analog måte. Eksempelvis kan alifatiske fosfittfunksjonelle fornettere erholdes ved å la fosforsyre reagere med en fettalkohol. Umetningene i fettsyrekjedene kan deretter epoksyderes på kjent måte. Disse fornettere inneholdende fosfor har en positiv virk-ning på beleggets farge. Den positive effekt innbefatter reduksjon av eller forhindring av misfarging under herdereaksjonen og/ eller overbrenning.

Ytterligere andre fornettere kan fremstilles, eksempelvis ved å omsette fettsyrer eller fettaminer med polyglycidyl-forbindelser, såsom eksempelvis triglycidyl-isocyanurat, "Epikote 1001" eller diglycidyltereftalat og deretter epoksydere de etylenisk umettede bindinger på vanlig måte.

Videre egnede fornettere kan erholdes ved transforestring av fettalkoholer med dimetylkarbonat, eller ved omsetning av fosgen med fettalkoholer til å gi fettkarboner. Fettkar-bonatene blir deretter epoksydert på vanlig måte.

Egnede fornettere innbefatter også eksempelvis tioestere av epoksyderte fettsyrer og polytioler.

Andre eksempler på fornettere innbefatter fettamider, fetturetaner og fettureaderivater inneholdende epoksygrupper. Disse fornettere er fordelaktige fordi bindemiddelblandingen inneholdende disse har en høyere Tg enn når tilsvarende mengder epoksyderte oljer anvendes. Anvendelse av amidbindinger forsterker Tg, og den høyere Tg betyr forbedret lagringsstabilitet.

Fettamider kan enkelt fremstilles ved å omsette umettede fettsyrer med di-, tri- eller polyaminer. Eksempler på egnede aminer er eksempelvis 1,6-heksandiamin, 1,4-cyklo-heksandimetylamin, isoforondiamin, 1,4-diaminobutan og 1,5-diamino-2-etyl-aminopentan. De umettede fettaminer kan deretter epoksyderes på vanlig måte. En annen fremgangsmåte for å fremstille egnede fettamider omfatter omsetning av fett-aminer med polysyrer, såsom eksempelvis tereftalsyre, iso-ftalsyre, trimellitinsyre eller 1,4-cykloheksandikarboksylsyre. De umettede fettamider blir deretter epoksydert på vanlig måte. En enda ytterligere fremgangsmåte for fremstilling av epoksyderte fettamider er ved direkte amidering av epoksyderte oljer. Dette kan oppnås ved å omsette polyaminer med epoksydert olje, såsom beskrevet i J.Am. Oil Chemists Soc. 70 nr 5 (1993), s 457-460.

Fetturetaner kan fremstilles ved å omsette umettede fettalkoholer med di-, tri- eller polyisocyanater og deretter epoksydere de umettede fettkjeder.

Fettureaforbindelser kan fremstilles ved å omsette umettede fettaminer med di-, tri- eller polyisocyanater og deretter epoksydere fettkjedene. Et antall polyisocyanater kan anvendes. Blant disse er heksametylen-diisocyanat eller dens trimer, isoforon-diisocyanat (IPDI) eller dets trimer, dicykloheksanmetan-diisocyanat og tetrametylxylen-diisocyanat (TMXDI) ganske egnet.

I en andre utførelsesform kan modifiserte epoksyderte oljer eller epoksyderte alkydharpikser anvendes som fornettere.

I henhold til denne andre utførelsesform kan den midlere funksjonalitet være meget høyere enn for den første utfør-elsesf orm. I den andre utførelsesform er epoksyfunksjonali-teten generelt større enn 1,5, fordelaktig større enn 2,1 og fortrinnsvis større enn 3, og kan være så høy som 5. Funksjonaliteten er generelt lavere enn 50, og er fortrinnsvis lavere enn 40.

Oljene kan eksempelvis være modifisert med mono- og/eller polyfunksjonelle epoksyreaktive forbindelser. Eksempler på slike epoksyreaktive forbindelser er forbindelser inneholdende dikarboksylsyregrupper, forbindelser inneholdende anhydridgrupper, forbindelser inneholdende amingrupper eller bisfenoler. Disse epoksyreaktive forbindelser er eksemplifisert ved ftalsyre, isoftalsyre, para-tertiær butylbenzosyre, tereftalsyre, benzosyre og adipinsyre, ftalsyreanhydrid, heksahydroftalsyreanhydrid, tetrahydrof-talsyreanhydrid, ravsyreanhydrid, kombinasjoner av slike anhydrider, diaminobutan og diaminoheksan og bisfenol-A.

Andre egnede modifikasjoner innbefatter uretanisering av en olje som eksempelvis inneholder en hydroksylgruppe, såsom resinusolje med mono- og diisocyanater, hvoretter de oligo-mere oljeuretaner epoksyderes på vanlig måte.

Andre egnede modifiserte fornettere er eksempelvis epoksyderte uretaniserte oljer. Disse oljer fremstilles ved å omsette polyisocyanater med partielt forestrede polyoler som beskrevet i J. of Coatings Techn., 64 (nr 815): 61-64 (desember 1992). Slike oljer epoksyderes i henhold til konvensjonelle fremgangsmåter.

I den andre utførelsesform omfatter ytterligere fornettere epoksyderte alkydharpikser. Epoksyderte alkydharpikser kan erholdes ved transforestring av epoksyderte oljer med konvensjonelle komponenter, såsom polyoler og polyalkylestere. Alkydharpikser er eksempelvis beskrevet i Encyclopedia of Polymer Science and Engineering 1:644-679 (1985). Det er også mulig å epoksydere en alkydharpisk inneholdende umettede alifatiske kjeder (generelt fettsyrekjeder), eksempel-

vis med pereddiksyre.

Egnede produkter erholdes fortrinnsvis ved ett-trinns eller to-trinns forestring av epoksyderte oljer med blandinger av polyalkoholer og di- eller polyalkylestere av di- eller polykarboksylsyrer. Eksempelvis kan først metylesteren av 4-heksensyre epoksyderes, hvoretter den resulterende epoksyderte olje transforestres med en ekvimolar mengde trimetylolpropan, og metanol destilleres fra. Deretter kan trimetylolpropanesteren av 4,5-epoksyheksansyren forestres ytterligere med dimetyltereftalsyre, og metanol destilleres fra. Resultatet er en epoksydert alkydharpiks. På analog måte kan en epoksydert olje transforestres eksempelvis med pentaerytritol og samtidig eller deretter, med dimetyladi-pat.

Blandinger av fornettere som beskrevt ovenfor kan anvendes, og kan kombineres i forhåndsvalgte forhold. Det forhåndsvalgte forhold vil være avhengig av den ønskede anvendelse.

For å fungere som fornettere må den epoksyfunksjonelie fornetter som sådann reagere under herdingen, i det minste i en vesentlig grad. Generelt bør reaksjonen være slik at mekaniske og/eller kjemiske motstandsegenskaper av det herdede belegg, erholdes ved herdingsreaksjonen av den epoksyfunksjonelle fornetter, og polymeren som er reagerbar med denne. I denne henseende og i motsetning til PVC-pulversystemer, vil de foreliggende epoksyfunksjonelle fornettere, såsom epoksyderte oljer, ikke tjene som mykgjø-rere og stabilisatorer.

Avhengig av den ønskede sluttanvendelse kan de ovenfor beskrevne fornettere også anvendes i kombinasjon med ytterligere andre fornettere. Fornettere inneholdende epoksy-grupper, såsom eksempelvis triglycidylisocyanurat (TGIC), polybisfenol-A-epbksyder, såsom eksempelvis de forskjellige "Epikote"-typer, kan anvendes i kombinasjon med de ovenfor beskrevne fornettere. En annen klasse fornettere som kan anvendes i slike kombinasjoner, er forbindelser inneholdende (blokkerte) isocyanatgrupper, såsom eksempelvis kapro-laktamblokkert isoforondiisocyanattrimer. En ytterligere klasse kombinerbare fornettere inneholder S-hydroksylalkyl-amidgrupper, såsom eksempelvis "Primid XL 522" (Rohm and Haas) . Polyfunksjonelle oksazoliner kan også anvendes i kombinasjon med epoksyfunksjonelle fornettere basert på i det minste et alifatisk kjede med epoksyfunksjonalitet.

Således i forhold til mengden av andre fornettere, er mengden av epoksyfunksjonelle fornettere omfattende minst én alifatisk kjede som bærer en epoksyfunksjonalitet, fortrinnsvis slik at mer enn 20% av fornettingen erholdes via denne fornetter. Mer foretrukket er det ønskelig at mer enn 35% fornetting, og mer spesielt mer enn 50% fornetting, erholdes under anvendelse av de ovenfor beskrevne fornet-tere omfattende alifatiske kjeder.

Selv om fornetterne i henhold til oppfinnelsen kan anvendes i kombinasjon med andre fornettere, er det foretrukket at fornetterne omfattende alifatiske kjeder er hovedfornette-ren, og mer foretrukket i det vesentlige den eneste fornetter.

Fremstilling av et bindemiddel og en pulvermalina Foreliggende oppfinnelse vedrører bindemiddelblandingen, såvel som en pulvermaling omfattende bindemidlet, såvel som et substrat belagt med den herdede pulvermaling. En bindemiddelblanding blir generelt definert som den harpiksaktige del av pulverblandingen.

Pulvermalingen inneholdende bindemiddelblandingen i henhold til oppfinnelsen, innbefatter fortrinnsvis en liten, men effektiv mengde av en katalysator for herdereaksjonen mellom polymeren, som kan reagere med epoksygrupper og / fornetteren som bærer epoksygrupper på det alifatiske

kj ede.

Bindemiddelblandingen ifølge oppfinnelsen kan om ønsket leveres som et enkomponentsystem. I et enkomponentsystem leveres en større del eller alt av polymeren, og i det vesentlige alt av fornetteren, omfattende en epoksydert alifatisk kjede, som en blanding som fortrinnsvis er homogen. En slik homogen enkelkomponentblanding er fordelaktig, da ingen vesentlige mengder væskekomponenter må bearbeides under fremstilling av pulverblandingen fra en slik blanding.

Et enkeltkomponentbindemiddelsystem kan oppnås ved å blande fornetteren med polymeren ved en temperatur over 70°C til å gi en homogen blanding, etterfulgt av kjøling, knusing og maling av blandingen til den ønskede partikkelstørrelse, for å oppnå tilstrekkelige kjemiske, homogene pulverpartikler. Fornetteren og polymeren kan blandes i en ekstruder eller elter.

Selv om bindemiddelblandingen effektivt kan fremstilles i henhold til forskjellige fremgangsmåter, blir den fortrinnsvis erholdt ved å blande polymeren og fornetteren i en stat-isk blander ved forhøyet temperatur i en kort tidsperiode. Forhøyede temperaturer over 150°C og korte tidsperioder kan eksempelvis være av størrelsesorden sekunder, såsom 20 sek. Den statiske blander er foretrukket fordi lawiskøse materialer, såsom ikke-modifiserte, epoksyderte og oljer, lett blandes med polymeren. Det andre produkt blir deretter avkjølt, knust og malt til den ønskede partikkelstørrelse, for å oppnå tilstrekkelig kjemiske, homogene pulverpartikler.

Som et genrelt forslag vil malingen gi partikkelstørrelser av størrelsesorden 0,5-15 mm. Partikkelstørrelsene kan falle innen området 1-12 mm, og kan gjennomsnittlig ligge i områ-det 5-6 mm. Vanligvis vil 80% av partiklene være større enn 1 mm, selv om det vil forstås at partikkelstør-relsene ikke er kritisk.

En pulvermalingblanding kan deretter fremstilles ved å blande bindemiddelblandingen med en katalysator, og eventuelt et pigment, vanlige fyllstoffer og andre additiver, og eventuelt ytterligere herdemidler ved en temperatur over smeltepunktet for bindemiddelblandingen.

I stedet for å anvende bindemiddelsystemet som en enkel komponent, kan de forskjellige bestanddeler av bindemiddelblandingen også blandes med andre bestanddeler av pulvermalingen under fremstilling av denne. Ved denne utførelsesform kan fornetteren - som generelt er en væske ved 20-40°C - tilsettes ved hjelp av en målepumpe til en ekstruder når polymerharpiksen ekstruderes. Blandingen vil generelt finne sted over smeltepunktet (eller området) for polymeren. Fornetteren kan også være innarbeidet i pigmen-tet eller fyllstoffet, og deretter tilsettes harpiksen (polymer som er i stand til å reagere med epoksygrupper) og blandes som sådann i en ekstruder.

Katalysatoren og additivene kan også tilsettes enten til polymeren eller til fornetteren.

Katalysatoren og/eller herdemidlet kan også tilsettes ved ekstruderingsteknikker under fremstillingen av pulvermalingen, enten med pigmentene eller fyllstoffene.

Katalysatoren og additivene kan om ønsket tilsettes som en stamsats. En slik stamsats kan være en blanding av polymerharpiksen som er i stand til å reagere med epoksygruppene, og som anvendes for bindemiddelblandingen eller en annen, ikke-reaktiv, harpiks med katalysator med eventuelt alt eller en del av additivene.

Deretter kan de forskjellige komponenter blandes under anvendelse av en ekstruder eller elter ved temperaturer, eksempelvis i området 70-150°C. Generelt vil blandingen utføres ved temperaturer over smeltepunktet eller innen eller over smelteområdet for bindemidlet. Avhengig av den anvendte temperatur og anvendte katalysator kan det være nødvendig å utføre blandingen og avkjølingen raskt. Den gjennomsnittlige oppholdstid i blandeapparatet er fortrinnsvis mindre enn halvparten av geitiden for systemet ved blandetemperaturen.

I en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen, omfatter et to-komponent (eller to-pakke) system for fremstilling av pulvermaling et første komponent bestående i det vesentlige av alt eller en større del av polymeren (i) , og fornetteren (ii) og en andre komponent bestående hovedsakelig av polymer (i) eller en annen polymer og en katalysator for herdereak-sjonen mellom polymeren (i) og fornetteren (ii)

(stamsats).

I det tilfelle polymeren i stamsatsen ikke er den samme som den i den første komponent, så kan den enten være en polymer som vil reagere med fornetteren eller en i det vesentlige ikke-reaktiv polymer. Én eller begge komponentene kan omfatte vanlige additiver, såsom beskrevet ovenfor, spesielt stabilisatorer og ytterligere herdemidler. Den første komponent som her definert, er i det vesentlige en "enkeltkomponent" som definert ovenfor.

Det er også attraktivt å anvende en blanding av en krystallinsk polyester med en mengde på 20-50 vekt-% av fornetteren som den første komponent. Denne type stamsats kan anvendes i blanding med en ytterligere polymer som kan utgjøre 30-70 vekt-% av bindemiddelblandingen. Den ytterligere polymer kan også omfatte katalysatoren eller katalysatoren kan tilsettes separat.

Om ønsket kan oppholdstiden under homogeniseringen av et bindemiddel eller en pulvermalingsblanding, velges slik at det skjer én viss grad av omsetning mellom polymeren og fornetteren. Graden av forreaksjon mellom polymeren og fornetteren vil avkorte reaksjonstiden som er nødvendig for å herde pulvermalingblandingen, og kan forøke glassover-gangstemperaturen for pulvermalingen.

Herdereaksjonen mellom polymeren og fornetteren for å gi det ferdige herdede belegg, vil generelt finne sted i nærvær av en effektiv mengde katalysatorer. I passende tilfeller er det nyttig å anvende et ytterligere herdemiddel. Med bindemiddelblandingene i henhold til oppfinnelsen, kan den ønskede herdetid lett velges ved å justere mengdene og valget av katalysator og/eller herdemiddel. Viktigheten av det tidligere nevnte polymer-fornetterforhold og mengden av katalysatoren er belyst i Misev. s. 174-223.

Pulvermalinger har typisk partikkelstørrelser mindre enn 90-100 fim, og generelt en gjennomsnittlig partikkelstør-relse på ca 50 /zm, selvom partikkelstørrelse av størrelses-orden 20 fim kan anvendes.

Fremstilling av pulvermalinger og de kjemiske herdereaksjo-ner av disse for å erholde herdede belegg er generelt beskrevet i feks Misev. s. 44-54, s. 148 og s. 225-226.

Med en pulverblanding i henhold til oppfinnelsen er det mulig å oppnå en herdesyklus på eksempelvis 150°C ved 10 min. Om ønsket er også 20 min herding ved 200°C mulig. Mengden av katalysator egnet for reaksjonen vil bli valgt slik at den ønskede herding og flyting oppnås, såsom feks 20-30 min ved 150°C, eller 10-15 min ved 180°C, opp til 5-10 min ved 200°C.

Således vil polymeren som er i stand til å reagere med epoksygrupper, fornetteren, en mengde av katalysator - om nødvendig - og en mengde ytterligere herdemiddel - om nødvendig - velges slik at herdereaksjonen i det vesentlige er fullstendig i løpet av 3 0 min ved 200°C.

Følgelig vedrører . en fremgangsmåte ved fremstilling av et helt eller delvis belagt substrat - å påføre et pulverbelegg på substratet, hvori (a) polymeren som er i stand til å reagere med epoksygrupper (i) , fornetteren (ii), eventuelt en mengde katalysatorer og eventuelt en mengde ytterligere herdemiddel, velges slik at herdereaksjonen i det vesentlige er fullstendig i løpet av 30 min ved 200°C, (b) herde belegget ved å underkaste varme i en tilstrekkelig tid ved en tilstrekkelig temperatur for å oppnå et herdet belegg (c) , hvori mengden av epoksyfunksjonell fornetteren (ii) er slik at mer enn 20% av fornet-ningen erholdes via fornetteren.

Katalysatorer og herdemidler, kjent av fagmannen, for epoksysyre, epoksy-epoksy, epoksy-hydroksy og epoksyanhydridreaksjoner kan anvendes med pulverbelegnings-(maling)blandingene basert på foreliggende bindemiddelblanding. Disse katalysatorer inneholder generelt tertiære amingrupper eller andre basiske nukleofile grupper.

For epoksy-syrereaksjonen kan de relevante katalysatorer som er opplistet i Madec et al. Kinetics and Mechanisms of Polyesterifications, Advances in Polymer Science, 182-198

(1985), kan i prinsipp anvendes.

Det bør bemerkes at den alifatiske type av epoksygrupper i fornetteren i henhold til oppfinnelsen, er en av de minst reaktive typer av epoksygrupper. Derfor er en trilstrekk-elig mengde katalysator viktig for å oppnå rask herding av pulvermalingen.

Eksempler på egnede klasser av katalysatorer er N-alkyl-aminpyridiner, tertiæraminer, imidazolderivater, guanidiner og cykliske aminforbindelser. Om ønsket kan katalysatorene være blokkert. Spesifikke eksempler på katalysatorer innbefatter N-dimetylaminopyridin, benzotriazol, trietylamin eller trifenylamin, 4,5-difenylimidazol, 1-etylimidazol, 2-metylimidazol, 4-metylimidazol, etylimidazolkarboksylat, 5,6-dimetylbenzimidazol, 1-benzylimidazol, imidazol eller 1,1-karbonyldiimidazol, tetrametylguanidin (TMG), isocya-nat-TMG-addukter (feks, isoforondiisocyanat-di-tetrametylguanidin, tolonat-HDT-tetrametylguanidin eller TMXDIdiTMG) , acetyl-TMG, 2-fenyl-1,1,3,3-tetrametylguanidin, 1,5-diaza-bicyklo[4,3,0]non-5-en og 1,5,7-triazabicyklo[4,4,0]dec-5-en. Andre katalysatorer innbefatter tetraalkylfosfoniumbro-mid, tetrabutylammoniumfluorid, cetyltrietylammoniumbromid, benzotiazol og lithiumderivater. Egnede lithiumderivater er lithiumalkanolater såsom lithiumbutanolat, lithium-triazol, lithiumimidazol og lithiumhydroksyd.

Fortrinnsvis anvendes tetrametylguanidin-inneholdende forbindelser, imidazolderivater, såsom 1-benzylimidazol eller 4, 5-difenyl-imidazol og lithiumderivater som katalysatoren, fordi beleggene har gode fargeegenskaper og god resistens mot overbrenning.

For epoksyanhydridreaksjoner er generelt ingen katalysator nødvendig. Imidlertid kan det likevel være fordelaktig å anvende en nitrogenholdig katalysator, hvilken katalysator er som ovenfor beskrevet.

For epoksyhydroksyreaksjoner kan en sterk Lewis-syre anvendes som katalysator. Også i dette tilfelle kan et ytterligere herdemiddel, såsom eksempelvis et polyanhydrid, anvendes. Anhydrider, såsom trimellitinsyreanhydridaddukter eller styrenmaleinsyreanhydridkopolymerer er ganske egnet for dette formål. Pulvermalinger omfattende et bindemiddel bestående av eksempelvis hydroksylpolyester, epoksydert olje og polyanhydridherdemiddel kan enkelt fremstilles ved å anvende en blanding av polyesteren og den epoksyderte olje som en enkelt komponent. Anhydridherdemidlet kan til-

settes under fremstilling av pulvermalingen.

For epoksy-epoksyreaksjoner kan en sterk Lewis-syre anvendes som katalysator, selv om et ytterligere herdemiddel vanligvis er nødvendig. Kjente herdemidler kan anvendes som det ytterligere herdemiddel. Kjente herdemidler innbefatter eksempelvis polyanhydrider, dicyanodiamider, dikarboksylsyre, hydrasider og polyfenoler. Fortrinnsvis anvendes substituerte dicyanodiamider, substituerte aminer (eksempelvis metylendianilin, 2-fenyl-2-imidazolinester av pyromellitinsyre eller av trimellitinsyre) , polyfenoler og anhydrider (fortrinnsvis harpiksaktige anhydrider, såsom eksempelvis etylenglykolbistrimellitat) .

Mengden av katalysator er vanligvis 0,05 og 2 vekt-%, fortrinnsvis 0,1 og 1,5 vekt-%, hvori vektprosenten står i forhold til bindemiddelblandingen.

Mengdene av ytterligere herdemiddel - hvis anvendt - er generelt mellom 1-15 vekt-% i forhold til bindemidlet, fortrinnsvis mellom 3-10 vekt-%.

Naturligvis kan alle vanlige additiver, om ønsket, anvendes i pulverbelegningssystemene i henhold til oppfinnelsen, såsom eksempelvis pigmenter, fyllstoffer, avluftningsmid-ler, flytepromotormidler og stabilisatorer. Pigmenter innbefatter uorganiske pigmenter, såsom titandioksyd, sinksulfid, jernoksyd og kromoksyd, såvel som organiske pigmenter, såsom azoforbindelser. Fyllstoffer omfatter metalloksyder, silikater, karbonater og sulfater.

Andre additiver, stabilisatorer såsom primære og/eller sekundære antioksydanter og UV-stabilisatorer, såsom eksempelvis quinoner, (sterisk hindrede) fenolforbindelser, fos-fonitter, fosfitter, tioetere og HALS-forbindelser (hindrede aminlysstabilisatorer) kan anvendes. For å oppnå pulverbelegg som har god stabilitet under herding, synes de primære anoksydanter viktige. Derfor vil pulvermalingen fortrinnsvis innbefatte en effektiv mengde stabilisatorer, som generelt er en mengde på 0,1-2 vekt-% i forhold til bindemiddelblandingen. Stabilisatorer er velkjente, og flere av de nyttige er vist i eksemplene.

Avluftningsmidler er eksemplifisert ved benzoin eller cykloheksan-dimetanolbisbenzoat. Strømningsf remmende midler innbefatter blant andre polyalkylakrylater, fluorhydrokar-boner og silikonoljer. Andre additiver innbefatter de som anvendes for å forbedre "tribo"-ladning, såsom eksempelvis sterisk hindrede tertiæraminer.

Pulvermalingen i henhold til oppfinnelsen kan påføres på vanlig måte, eksempelvis ved elektrostatisk sprøyting av pulveret på et jordet substrat, og herde belegget ved å underkaste dette varme i en tilstrekkelig tid ved en passende temperatur. Det påførte pulver kan eksempelvis oppvarmes i en gassovn, en elektrisk oven eller ved hjelp av infrarød-bestråling.

Et pulverbleggg omfattende en polyester og den alifatiske kjedebaserte fornetter (en bindemiddelutførelsesform i henhold til oppfinnelsen) har generelt bedre resistens mot guling enn sammenlignbare belegg, hvori fornetteren er en bis-fenol-A-epoksyharpiks. Såvidt vites er ikke epoksyderte oljer toksikologisk mistenkelige.

Industrielle varmeherdende belegg fra pulvermaling (belegg) er ytterligere beskrevet i Misev, s. 141-173 (1991).

Blandinger i henhold til oppfinnelsen kan anvendes i pulverbelegg for anvendelse på metall, tre eller plastsub-strater. Eksempler er generelle industrielle belegg, belegg for maskiner og for eksempelvis bokser, husholdnings- og annet lite utstyr. Ytterligere er beleggene egnet i automo-bilindustrien for å belegge ytre og/eller indre deler av

kjøretøyet, såsom biler.

Oppfinnelsen skal ytterligere beskrives basert på de følgende ikke-begrensende eksempler.

EKSEMPLER

De beskrevne eksempler viser at epoksyderte oljer eller modifiserte epoksyderte oljer er utmerkede fornettere i bindemiddelblandinger for pulvermalinger. Som det vil ses fra eksemplene, er det anvendt forskjellige polymerer som er i stand til å reagere med epoksygrupper, innbefattende polyestere med syregrupper, et polyakrylat med syregrupper, en bisfenol-A-basert polyeter med epoksygrupper, en polyester med hydroksylgrupper og en polyester med fosforsyregrupper. Fornetteren ble også kombinert med polyisocyanater, TGIC og en bisfenolepoksyharpiks, hvilket ga nyttige blandinger. Eksemplene viser at en epoksyfunksjonell fornetter, omfattende minst en epoksydert alifatisk kjede, kan anvendes med spesielt tilpassede polymerer, såvel som med vanlige polymerer for pulverbelegg.

Hvis intet annet er angitt i eksemplene, så innbefatter fremstilling av pulvermalingene med bindemidlene avkjøling av et ekstrudert bindemiddel med pigmenter, knusing og kjøling av produktet og maling av det knuste produkt for å gi pulverpartikler som kan påføres elektrostatisk på jordede metallsubstrater. Hvis intet annet er indikert, ble det anvendt et stål Q panel S 46 som var brunet på én side. Dimensjonene var 0,8 x 102 x 152 mm.

I tabellene er, hvis intet annet angitt, tiden vist i minutter (' ) . De fleste av bestemmelsene er eksempelvis beskrevet i Misev, s. 284-303.

Fremstilling av polyesterharpiks 1.

Et reaksjonskar (3 1) , forsynt med termometer, rører og destillasjonsutstyr, ble fyllt med 1,3 9 vektdeler trimetylolpropan, 55,3 vektdeler tereftalsyre, 37,0 vektdeler neopentylglykol, 0,05 vekt-% dibutyltinnoksyd og 0,05 vekt-% tris-nonylfenylfosfitt.

Mens reaksjonsblandingen ble omrørt og en lett nitrogen-strøm ført over den, ble temperaturen hevet til 170°C, og vann ble dannet. Temperaturen ble gradvis hevet ytterligere til en maksimumstemperatur på 245°C og vannet ble destil-lert fra. Reaksjonen ble fortsatt inntil syretallet for polyesteren var lavere enn 12 mg KOH/g.

Deretter, i et andre trinn, ble isoftalsyre (6,31 vektdeler) tilsatt til reaksjonskaret og ytterligere forestring fant sted, og en polymer ("polyesterharpiks nr 1") med et syretall på 25,7 ble erholdt. Den siste del av det andre trinn av fremgangsmåten ble utført under nesatt trykk.

Karakteristika for den resulterende harpiks var:

- syretall: 26 mg KOH/g; - funksjonalitet: 2,75; - viskositet: 1800 dPas (Emila 158°C) ;

- Tg: 71°C.

Den teoretiske -COOH-funksjonalitet er gitt, basert på mengden av trifunksjonell monomer og den teoretiske molekylvekt.

Fremstilling av polyester 2

Den ovenfor viste prosedyre ble gjentatt, bortsett fra at 1,43 vektdeler trimetylolpropan, 53,04 vektdeler tereftalsyre, 36,71 vektdeler neopentylglykol og 8,83 vektdeler isoftalsyre ble anvendt. Karakteristikka for den resulterende harpiks var: syretall: 24 mg KOH/g;

funksjonalitet: 3,0;

viskositet: 3700 dPas (Emila 158°C);

Tg: 73°C.

Fremstilling av <p>olyesterharpiks 3

Den ovenfor viste prosedyre ble gjentatt, bortsett fra at 1,95 vektdeler trimetylolpropan, 55,15 vektdeler tereftalsyre, 36,61 vektdeler neopentylglykol og 6,29 vektdeler isoftalsyre ble anvendt. Karakteristikka for den resulterende harpiks var: syretall: 23 mg KOH/g;

funksjonalitet: 3,25;

viskositet: 6400 dPas;

Tg: 73°C.

Fremstilling av polyakrylatharpiks 1

Toluen (31,59 vektdeler) ble innført i et reaksjonskar forsynt med termometer, omrører, gassinnløp og tilbakeløpskjø-ler.

I 3 timer ble en blanding av 52,12 vektdeler metylmetakry-lat, 7,83 vektdeler butylakrylat, 3,22 vektdeler akrylsyre og 5,05 vektdeler "Luperox 575" tilsatt til 31,59 vektdeler toluen under tilbakeløp.

Etter tilsetning av monomerblandingen ble reaksjonsblandingen omrørt i 2 timer, hvoretter 0,19 vektdeler av "Luperox 575" ble tilsatt.

Omrøringen ble deretter forsatt i ytterligere 2 timer, og deretter ble de flyktige komponenter fjernet ved vakuumdes-tillasjon. Maksimaltemperaturen var 160°C.

Den smeltede harpiks ble helt ut og avkjølt. Egenskapene for det resulterende harpiks var som følger: syretall: 39 mg KOH/g;

viskositet: 405 dPas;

Tg: 58°C.

Fremstilling av fornetter 1

1500 vektdeler av en blanding av destillerte oleinsyrer, 250 vektdeler trimetylolpropan og 200 vektdeler xylen ble innført i et reaktorkammer (3 1) forsynt med omrører, inn-løp for inert gass, termometer og tilbakeløpskjøler, og med en azeotropisk vannseparator.

Vann ble fjernet mens temperaturen gradvis ble hevet til 240°C under tilbakeløpsbetingelser.

Straks syretallet hadde falt til under 10 mg KOH/g, ble 0,1 DBTO-vekt (dibutyltinnoksyd) tilsatt.

Ved et syretall s 5 ble vakuumdestillasjonen anvendt inntil xylenet var fjernet.

Resultatet var en lysebrun, lav-viskøs væske med et syretall på s 5.

Den resulterende olje ble epoksydert på følgende måte. En oppløsning av natriumacetat (10,0 g) i pereddiksyreoppløsn-ing (107 g av 32% oppløsning) ble tilsatt dråpevis til en oppløsning av TMP-trioleat (100,0 g; 0,109 mol) i CHC13 (100 g) . Temperaturen ble beholdt i området 45 og 50°C ved for-siktig avkjøling. Etter tilsetning ble blandingen omrørt i 5 timer ved en tempereatur i området 45-50°C. Etter avkjø-ling ble CHC13 avdampet og den epoksyderte olje ble blandet med toluen. Etter vasking med 5% NaHC03-oppløsning og vann ble det organiske lag tørket over magnesiumsulfat. Etter inndampning i en roterende inndamper (ca 5 mbar, 40°C) ble det erholdt et tilsnærmet fargeløst sluttprodukt.

Det erholdte produkt hadde en epoksyekvivalent vekt (eev) på 372 g, en epoksyf unks jonalitet på 2, 7 og en prosentandel av oksiranoksygen (% O) på 4,3%.

Eksempel I

Fremstilling av pulvermaling

Ved 120°C ble polyesterharpiks 1 (181,7 vektdeler) innmatet til en elter ("IKA-Hochleistungslaborkneter HKD-T0,6"). Etter at harpiksen var smeltet fullstendig, ble titandioksyd hvitt pigment (100 vektdeler; "KRONOS 2160") dispergert i harpiksen.

Deretter ble 3 vektdeler flytefremmende middel ("Resiflow PV5"; Worlée), 1,5 vektdeler benzoin ("avgassings-" eller "avluftnings"-middel, og en vektdel stabilistator ("Irganox 1010"; Ciba Geigy) tilsatt og innarbeidet i harpiksen.

Deretter ble 18,3 vektdeler epoksydert linfrøolje (i det etterfølgende enkelte ganger betegnet som "ELO") med en funksjonalitet i området 6-8 ("Lankroflex": Harcross Chemicals; eev = 180; % 0 = 8,9) tilsatt, og deretter 1 vektdel tetrametylguanidin (TMG; Janssen Chimica).

Det resulterende produkt ble avkjølt, størrelsesredusert, pulverisert og siktet til en maksimum partikkelstørrelse på 90 /xm.

Pulvermaling (belegning) blandingen ble påført elektrostatisk til et jordet metallsubstrat, hvoretter det påførte belegg ble herdet i 10 min ved 200°C.

Eksempel II

Fremstilling av pulvermaling

Eksempel I ble gjentatt, bortsett fra at 176,5 vektdeler (i stedet for 181,7 vektdeler) polyesterharpiks 1 og 23,5 vektdeler epoksydert soyabønneolje (i det etterfølgende enkelte ganger betegnet som "ESO") med en funksjonalitet på 4-5 ("Edenol D 82"; Henkel; eev = 240; % O = 6,7) (i stedet for epoksyderte linfrøolje).

Karakteristika for pulverbeleggene erholdt av pulvermalingene ifølge eksempel I og II er gjengitt i tabell I.

Som det fremgår av dette eksempel så utviser malingen i henhold til oppfinnelsen utmerkede egenskaper.

Eksempler III- VTI

Pulvermalinger ble fremstilt på samme måte som vist i eksemplene I og II. Sammensetningene av disse ytterligere pulvermalinger er gjengitt i tabell 2. Egenskapene for de herdede belegg fremstilt fra disse malinger er vist i tabell 3. De herdede belegg ble herdet ved oppvarming av det påførte pulverbelegg ved 200°Ci en tidsperiode som angitt i tabell 3.

Fremstillin<g> av polyester nr 4

Analogt til fremstillingen av polyester 1, ble harpiks nr. 4 fremstilt fra 1,34 vektdeler trimetylolpropan, 55,82 vektdeler tereftalsyre, 37,1 vektdeler neopentylglykol og 5,0 vektdeler isofatalsyre. Harpiksen hadde et syretall på 21,6 mg KOH/g, en karbonylfunksjonalitet på 3, en viskositet på 4400 dPas og en Tg på 74,5°C.

Eksempel VIII

En pulvermaling ble fremstilt fra harpiks nr 4 (179,6 vektdeler) og ESO (20,4 vektdeler epoksydert soyabønneolje, "Edenol D82", fra Henkel) i kombinasjon med tolonat "HDT"

(3,3 vektdeler; trimeren av heksandiisocyanat, en fornetter inneholdende isocyanatgrupper; fra Rhone Poulenc). De gjenværende deler av blandingen, bortsett fra harpiksen og fornetteren som ovenfor nevnt, var som i eksempel I. Geltiden

for pulveret var 37 sek.

Herding i 10 min ved 200°C og 15 min ved 180°C resulterte i et belegg med de følgende egenskaper: støtresistens: 16 0 ip; ESP: > 8 mm; aceton dobbeltgnidninger: > 3 00; glans 20°: 56; glans 60°: 86. Resultatet viser at en isocyanat-fornetter gir forbedret kjemisk resistens.

Eksempel IX og sammenligningsforsøk A

To pulvermalingsblandinger ble fremstilt på basis av "Uralac P3500" (DSM Resins BV) . Syretallet for hapriksen var 35. Mengden av bestandene var som i eksempel II, bortsett fra at i sammenligningseksempel A ble triglycidyl-isocyanurat (TGIC) anvendt i steden for epoksydert soyabøn-neolje.

Beleggene ble deretter underkastet en værbestandighetsbe-stemmelse (QUV, UVB = 313; i henhold til ASTM G 53-88).

Tiden ble bestemt inntil 50% av den opprinnelige glans ble bestemt, resultatene er vist i tabell 4:

Pulvermaleblandingen i henhold til oppfinnelsen gav bedre belegg med forbedret værresistens, sammenlignet med et kon-vensjonelt system.

Fremstilling av polyester nr 5- 9

Ved anvendelse av fremgangsmåten analog med den for polyesterharpiks nr 1, ble polyesterharpiksene nr 5-9 fremstilt med monomerer som angitt i tabell 5 (i vektdeler).

Eksemplene X- XIV

Pulvermalinger ble fremstilt fra polyesterharpiksen under anvendelse av fremgangsmåten analogt med den beskrevet i eksempel 1. Ytterligere data er gitt i tabell 6. Pulvermalingene ble elektrostatisk påsprøytet på metall-paneler og herdet. Resultatene er gitt i tabell 7.

Fremstillin<g> av polvesterharpiksene nr 10- 14

På en måte analogt i henhold til fremstillingen av polyesterharpiks 1, ble harpiksene 10-14 fremstilt under anvendelse av de monomerer som er gjengitt i tabell 8.

Eksempler XV- XIX

Pulvermalinger ble fremstilt fra polyesterharpiksen under anvendelse av en fremgangsmåte som er analog med den beskrevet i eksempel 1. Ytterligere data er gitt i tabell 9.

Pulvermalingene ble elektrostatisk sprøytet på avfettede stålplater og herdet. Resultatene er vist i tabell 10.

Polyesterharpiks 15 og eksempel XX

På en måte analog med det i det foregående eksempler ble harpiks nr 15 fremstilt fra trimetylolpropan (0,51 vekt-%), tereftalsyre (62 vekt-%), etylenglykol (14,9 vekt-%), neopentylglykol (16,8 vekt-%) og isoftalsyre (5,7 vekt-%). Polyesterharpiks nr 15 hadde et syretall på 23, en viskositet på 1350 dPas (Emila, 158°C) , en Tg på 71°C og en teoretisk

-COOH funksjonalitet på 2,25.

Harpiksen ble blandet med et 20% overskudd (i forhold til den stoikiometriske mengde) med epoksydert linfrøolje ("Lankroflex", Harcross Chemicals, med en epoksyekvivalent vekt på 180) og med ytterligere vanlige additiver i en elter ved 120°C, avkjølt og malt. Geltiden for det resulterende pulver var 56 sek, og dens Tg var 48°C. Pulveret utviste meget god lagringsstabilitet (7 døgn, 4 0°C).

Støtresistens (160 ip) ble erholdt ved herding i 10 min ved 180°C.

Pol<y>esterharpiks 16 og eksempel XXI

Harpiks nr 16 ble fremstilt fra tereftalsyre (43,7 deler), adipinsyre (41,5 deler) og 1,4-cykloheksandimetanol (81,4 deler). Den resulterende krystallinske harpiks nr 16 hadde et smeltepunkt på 200°C, et syretall på 20, og en teoretisk

-C00H funksjonalitet på 2.

Denne polyester (10 deler) bearbeides sammen med 18 deler epoksydert linfrøolje ("ELO"; "Lankroflex", Harcross Chemicals) , 172 deler polyesterharpiks (syretall 25; viskositeten 1900 dPas; Tg 75°C erholdt fra 0,5 mol% TMP, 21,9 mol% tere-ftalsyre, 22,4 mol% neopentylglykol og 2,5 mol% isoftalsyre) og med de vanlige andre komponenter som angitt i eksempel nr 1 til en pulvermaling. Geltiden var 44 sek og Tg for pulvermalingen var 36°C.

Det herdede belegg (10', 200°C) hadde en støtresistens over 160 ip, en glans ved 20° på 65 og ved 60° ved 85. Dens flyting var moderat, og beleggets utseende var godt.

Fremstillin<g> av polvesteramidharpiks og eksempel XXII

En polyesteramidharpiks ble fremstilt fra trimetylolpropan (1,3 vekt-%), tereftalsyre (58,7 vekt-%), neopentylglykol (26,6 vekt-%), heksametylendiamin (7,3 vekt-%) og isoftalsyre (5,8 vekt-%) . Harpiksen hadde et syretall på 23, en Tg på 69°C og en syrefunksjonalitet på 2,75.

Dette harpiks (183 deler) bearbeides sammen med 17,2 deler "ELO" ("Lankroflex", Harcross epoksyekvivalent vekt på 180) , og vanlige additiver som angitt i eksempel 1 for å erholde en pulvermaling. Geltiden var 82 sek og Tg av pulvermalingen var 44°C.

Det herdede belegg hadde en god kjemisk resistans (>100 acetongnidninger). Flyten var god, og samme var glansen (20°, 78; 60°, 88). Erichsen's langsomme inntrenging var god, > 8 mm.

Fremstilling av fornetterne 2 og 3

En fornetter nr 2 ble erholdt som følger: Epoksydert soya-bønneolje (50 vekt-%) ble blandet ved 150°C med en 50 vekt-% lineær syrepolyester av tereftalsyre (17,5 mol%), neopentylglykol (18,5 mol%) og isoftalsyre (2,0 mol%). Polyesteren hadde et syretall på 25 og en Tg på 68°C. 0,5 vekt-% TMG ble tilsatt og blandingen ble holdt på 150°C i 3,5 timer. Resultatproduktet hadde en epoksyekvivalent vekt på 600, en %0 på 2,7, en Tg på 0°C og et syretall under 1.

En fornetter nr 3 ble erholdt ved oppvarming av epoksydert linfrøolje (500 g) med isoftalsyre (42 g) , para-tertiær butylbenzosyre (60 g) og TMG (lg). Blandingen ble oppvarmet til 180°C og deretter nedkjølt til 150°C i 1,5 timer. Resultatproduktet (syretall < 2; epoksyekvivalent vekt 360; %0 = 4,4 Tg -10°C) ble avkjølt og malt.

Polyester 18 og eksemplene XXIII- XXVI

En polyesterharpiks nr 18 ble fremstilt med 1,04 vektdeler trimetylolpropan, 44,7 vektdeler tereftalsyre, 34,4 vektdeler neopentylglykol, 2,8 vektdeler cykloheksandimetanol og 17,19 vektdeler isoftalsyre. Det resulterende harpiks hadde et syretall på 27, en viskositet på 1400 dPas, en Tg på 68°C og en funksjonalitet på 2,4.

Pulvermalinger ble fremstilt fra flere fornettere og polyesterharpiks nr 18 som bekrevet ovenfor. Opplysningene er presentert i tabell 11.

Pulvermalingene ble elektrostatisk sprøytet på metallpane-ler og herdet ved 200°C. Resultatet er presentert i tabell 12. Forsøkene beskrevet i tabell 12 er som beskrevet i tabell 1, 3 og 10.

Polyesterharpiks 19 og eksempel XXVII

Et polyesterharpisk nr 19 ble fremstilt fra 50,8 vektdeler tereftalsyre, 38,9 vektdeler neopentylglykol, 4,45 vektdeler adipinsyre og 5,85 vektdeler trimllitinsyre-anhydrid. Den resulterende polyester hadde et syrenummer på 41, en - COOH funksjonalitet (teoretisk) på 4, en viskostet på 540 dPas og en Tg på 58°C.

Polyesteren (447 vektdeler) ble blandet i en elter med ESO ("Henkel Edenol D82") (103 vektdeler), 300 vektdeler titaniumdioksyd og de ytterligere vanlige additiver som i eksempel 1. Geltiden var 45" og Tg 20°C. Pulvermalingen ble lagret ved 5°C.

Pulvermalingen ble separat, elektrostatisk tilsatt til tre jordmetallsubstrater. De tre platene med pulver ble oppvarmet for å herde belegget. Et ble oppvarmet til 200°C i 8 min, et til 180°C i 10 min, og et til 170°C i 12 min. I hvert tilfelle viste pulverbelegget gode egenskaper. Støt-resistensen var > 160 ip. Glansen var 78% ved 20° og 90% ved 60°. Flyten og utseendet var godt i alle tilfeller.

Pol<y>esterharpiks 20 og eksempel XXVIII

En polyesterharpiks nr 20 ble fremstilt ved forestring, i et første trinn, av tereftalsyre (1441 g) og neopentylglykol (972 g) for å erholde et produkt som har OH-tall 14. Trimellinsyreanhydrid (96 g) og oktanol (36,0 g) ble tilsatt dette produktet (1532 g) , og forestringen ble ledet ved ~210°C. Den resulterende polyester hadde et syretall på 27, en -COOH funksjonalitet på 3,5, en Tg på 63 og en viskositet på 13 00 dPas.

Pulvermalingen fremstilt med 176 vektdeler av denne polyester, 24 vektdeler ESO (Henkel, "Edenol D82") og vanlige additiver (se eksempel 1) hadde en geltid på 35 sek.

En belegning på et substrat ble erholdt etter herding av pulvermalingen i 10 min ved 200°C. Den belegningen hadde en god acetonresistans (> 100 adr) så vel som et godt utseende.

Fremstilling av en blanding av fornettere og eksempel XXIX Et bisfenol-A epoksyharpiks ("Epikot 1007", med en epoksyekvivalent vekt på 2000, en Tg på 69°C og en funksjonalitet på 2) ble blandet i en elter med 7 vekt-% epoksydert linfrøolje ("Lankroflex", Harcross Chemicals). Den resulterende blanding hadde en Tg på 55°C og en epoksyekvivalent vekt på 1160, og en % O på 1,38.

265 vektdeler av den ovenfor nevnte blanding (18,5 vektdeler ELO og 24 6.5 deler av epoksyharpiks) ble tilsatt til 335 vektdeler polyester ("Uralac P5072" fra hvilken katalysatoren er blitt flyttet, med et syretall på 3 8 og en funksjonalitet på -2,3). Dette bindemiddel ble blandet i en elter ved 120°C med 300 vektdeler Ti02, 9 deler "Resiflow PV5", 2,5 deler benzoin, 1,8 deler TMG og 3,0 deler "Irganox 245", avkjølt, malt og siktet for å erholde pulverma-

ling (gjennomsnittsstørrelsen på ca 50 /xm) . Resultatene er vist i tabell 13.

Komparativt eksperiment B

På en måte analog til eksempel XXIX ble en pulvermaling fremstilt, uten at 255 vektdeler harpiks P5072 og.345 vektdeler "Epikote 1007" ble brukt. Pulvermalingen ble tilsatt til et substrat og resultatene er vist i tabell 13.

Resultatene gitt i tabell 13 beviser at bruken av epoksydert linfrøolje i et hybridbindingssystem gir forbedret acetonresistens, glans og flyt.

Fremstilling av en bindemiddelblanding oa en pulvermaling Eksempel XXX

En bindemiddelblanding ble fremstilt som følger: Et harpiks (nr 10) ble fremstilt igjen og ble blandet i en flaske ved 150°C med 12,5 vekt-% epoksydert linfrøolje (35% i overskudd) i 10-2 0 sek. Bindemidlet ble helt ut, knust og malt.

Et pulverbelegg ble fremstilt med bindemidlet ved å blande 600 vektdeler av bindemidlet med titaniumdioksyd (300 vektdeler) , "Resiflow PV5" (9 deler), benzoin (4,5 deler), "Irganox 245" (3 deler) og TMG (3 deler). Blandingen ble ekstrudert to ganger i en laboratoriekstruder (Buss-Ko-Kneter, PLK 46B<®>) ved 120°C, avkjølt, malt og silt for å produsere en pulvermaling (gjennomsnittlig partikkelstør-relse på ca 50 jun) . Pulvermalingen hadde en geltid på 65 sek.

Harpiksen ble herdet på 6 min ved 200°C, såvel som på 10 min ved 165°C. De deretter herdede belegninger passerte støtforsøket (160 ip) . Glansen ved 20° var 57 og ved 60° 81.

Eksempel XXXI

I en ekstruder ("Buss PLK 46B") 530 vektdeler polyesterharpiks med hydroksylgrupper (OH-tall: 40, syretall < 3, funksjonalitet = 3,25), som er kommersielt tilgjengelig ("Uralac P4215"), ble blandet ved 120°C med 23 vektdeler succi-ninsyreanhydrid, 48 vektdeler epoksydert linfrøolje ("Lan-krof lex", Harcross Chemicals), 3 vektdeler dimetylaminopyridin, 6 vektdeler flytfremmende midler ("BYK 360"), 4,5 vektdeler benzoin og 3 vektdeler "Irganox 245", etter at blandingen ble avkjølt, knust og malt til pulver. Pulveret hadde en Tg på 25°C, og ble lagret under avkjølte forhold.

Pulveret ble herdet i 10 min ved 200°C og belegningen utviste god flyt. Acetonresistensen ble utmerket (150 ADR).

Eksempel XXXII

En 90/10 vekt-% blanding av en bisfenol-A epoksy ("Epikote 1007") og epoksydert linfrøolje ("Lankroflex", Harcross Chemicals) ble fremstilt i en elter. Til denne blanding (760 vektdeler), "Casamid 710" (40 vektdeler, et herdemiddel med fenolsyregrupper for harpikser som inneholder epoksygrupper), "Resiflow PV5" (12 vektdeler), benzoin (6 vektdeler) og "Irganox 1010" (4 vektdeler) ble tilsatt, og blandingen ble homogenisert i en "Buss PLK 46B"-ekstruder ved en hastighet på 200 omdr/min og en temperatur på 100-200°C. Ekstruderproduktet ble avkjølt, knust og malt til et pulver (gjennomsnittlig partikkelstørrelse på 50 fim, alle partikler passerer 110 mikrosiler). Den resulterende pulvermaling hadde en geltid på 200 sek og kunne herdes i 15 min ved 200°C. Belegningen erholdt fra pulvermalingen hadde veldig god glans (20°: 91, og 60°: 97), god flyt, godt utseende, en acetonresistans på 100 ADR og en støtresistans på 160 ip. Uventet, og motsatt av vanlig 100% epoksyhar-pikssystemer, viste pulverblandingen ingen tendens til å danne krater.

Polyester nr 21 oa eksempel XXXIII

På samme måte som beskrevet for fremstilling av polyesterharpiks nr 1, ble en polyester (nr 21) fremstilt i en to-trinnsprosess. Først, trimetylolpropan (1,36 pbw), tere-ftalsyre (54 pbw) og neopentylglykol (37,5 pbw) ble kombinert og tillatt å reagere for å forme en betydelig hydroksylfunksjonell polyester. I det andre trinn ble isoftalsyre (6,1 pbw) tillatt å reagere med produktet fra trinn 1. Deretter ble fosforsyre (0,76 pbw) tilsatt og tillatt å reagere. Den resulterende karboksylsyre og fosforsyrefunksjonelle polyester hadde syrenummer 35, en syrefunksjonalitet på 2,75 og en Tg på 74°C.

En pulvermaling ble fremstilt fra denne polyester (173 g) , epoksydert soyabønneolje (31,0 g; Edenol D82<®> fra Henkel) og vanlige additiver som i eksempel 1. Geltiden var 58 sek, og TG av pulvermalingen var 30°C. Et belegg som ble erholdt på et substrat etter herding av det påførte pulver i 10 min ved 200°C hadde en god acetonresistans (> 100 ADR), og en utmerket saltsprayresistent (kun 6 mm etter 500 timer i henhold ASTM B 117-61). Belegget passerte 160 ip støtfor-søk, utviste god flyt og utseende, og hadde en glans på 66 ved 20° og på 89 ved 60°. Belegningen viste veldig god motstand mot overbrenning (Start B, 10' ved 200°C: 0,1;

overbrent etter 1 time ved 200°C; 0,8; Delta E: 0,9).

Fremstilling av et bindemiddelblanding og en pulvermaling Eksempel XXXIV

En bindemiddelblanding ble fremstilt som følger: Polyester nr 10 ble fremstilt igjen, hvilket resulterte i en polyesterharpiks med et syretall på 26 og en viskositet på 220 dPas (Emila) ved 180°C. Harpiksen ble tilført til en statisk blander ved en temperatur på ca 175°C, i hvilken den ble blandet med 8,9 vekt-% av epoksydert linfrøolje som var forvarmet til 100°C. Blandingens oppholdstid i den statiske blanding var ca 13 sek. Den statiske blander var en "Sulzer SMX" med en diameter på 27,3 mm og en lengde på 40 cm. Kapasiteten var 60 l/t med et trykkfall over blande-ren på 1 bar. Blandetiden, fra tidspunktet for innmatning av fornetningsmidlet til avkjøling på det kalde belte, var 20-60 sek, avhengig av formen for harpiksinnmateren. Den nødvendige tiden for avkjøling til 40°C var 1,5 min. Det anvendte kjølebelte ble avkjølt med vann. Kjølebeltet beveget seg med en hastighet på 1,3 m/min og beltets lengde var 1,85 m. Ved slutten av kjølebeltet ble det glassaktige materiale knust til partikler med en størrelse på 5-30 mm. Analyse av mengden av epoksy- og syregrupper viste at blandingen var meget homogen, og at mindre enn 7% av epoksygruppene hadde reagert.

Utgående fra bindemiddelblandingen. som beskrevet ovenfor, ble et pulverbelegg fremstilt ved å blande 600 vektdeler av bindemiddelblandingen, 300 vektdeler Ti02, 9 vektdeler Resiflow PV5<®>, 4,5 vektdeler benzoin, 3 vektdeler tetrametylguanidin og 3,0 vektdeler Irganox 245<1> (stabilisator) ved 120°C i en "Buss" kontinuerlig elter. Den homogene blanding ble avkjølt, knust og malt, og pulveret med partikkelstørrelse 50-90 /im ble siktet ut. Dette pulverbelegg hadde en geltid på 59 sek og en glassovergangstemperatur på 42°C. Etter herding i 6 min ved 200°C på en stål-plate hadde belegget de følgende egenskaper: støtstyrke

(reversert støt) var 160 ip. Glansen av det herdede ma-lingsbelegg var 54% ved 20° og 78% ved 60° og utseendet var godt.

EKSEMPEL XXXV

Med bindemiddelblandingen beskrevet i eksempel XXXV ble en pulvermaling fremstilt, hvori "TGIC" ble anvendt som en ekstra fornetter.

594 g bindemiddelblanding som beskrevet i eksempel XXXIV ble tørrblandet med 60 g triglycidylisocyanurat (TGIC), 300 g titaniumdioksyd, 9 g Resiflow PV5<®>, 4,5 g benzoin, 3,0 g TMG og 3,0 g Sumilizer GA80<®>. Deretter ble blandingen innmatet i en ekstruder med en temperatur på 120°C, og som roterte med 100 omdr/min. Den erholdte homogene blanding ble direkte avkjølt og malt. Pulvermalingen hadde en geitid på 52 sek og en Tg på 44°C. Åpenbart hadde TGIC reagert i ekstruderen siden Tg hadde økt fra 42°C (se eksempel XXXIV) til 44°C. I det tilfellet TGIC ikke hadde reagert, var det forventet en sekning i Tg på minst 1,5°C.

Pulvermalingen ble anvendt for å erholde et belegg: Malingen ble sprøytet på en metallplate og denne ble herdet i 60 min ved 200°C. Støtstyrken var 160 ip, glansen var 68% ved 20° og 87% ved 60°, f lyt egenskapene og utseendet var godt.

Polyesterharpiks 22 og eksempel XXXVI

På samme måte som beskrevet for fremstilling av polyesterharpiksen nr 1 ble polyesterharpiks (nr 22) fremstilt fra 0,56 vekt-% trimetylolpropan, 26,3 vekt-% 1,3-propylengly-kol, 55,2 vekt-% tereftalsyre, 11,3 vekt-% Dianol 22<$>

(etoksylert bisfenol-A) og 6,2 vekt-% isoftalsyre. Den resulterende harpiks hadde syretall på 27, en syrefunksjonalitet på 2,25, en viskositet på 1400 dPas og en Tg på 82°C.

En pulvermaling ble fremstilt fra denne polyester (183,5

g) , epoksydert linfrøolje (16,5 g) , Ti02 (100 g) , TMG (1 g) , Irganox 245R<®> (1 g) , Resiflow PV5<®> (3 g) og benzoin (1,5 g)

i en ekstruder.

Geltiden for pulveret var 70 sek og lagringsstabiliteten (fysikalsk stabilitet) av pulveret var utmerket (7 døgn ved 40°C) . Belegget kunne herdes i 8 min ved 200°C for å erholde en belegning med gode mekaniske egenskaper (160 ip, kun noen få sprekker) og god overbrenningsresistens (start b: 1,8, b etter 1 time 200°C: 3,6, AE:1,9).

Pol<y>esterharpiks 23 og eksemplene XXXVII- XXXX

På samme måte som beskrevet for fremstilling av polyesterharpiks nr 1, ble en polyester (nr 23) fremstilt fra 0,59 vekt-% trimetylolpropan, 54,7 vekt-% tereftalsyre, 3 5,7 vekt-% neopentylglykol og 6,5 vekt-% isoftalsyre. Syretallet for polyesteren var 25, -COOH-funksjonaliteten 2,25, viskositeten 100 dPas og Tg 68°C.

Flere pulvermalinger ble fremstilt med denne harpiks med flere katalysatorer.

Fornetteren (epoksydert linfrøolje) ble blandet med en sterisk hindret fenoltype-stabilisator i et 16:1 vektfor-hold. Bindemiddelblandingen ble fremstilt ved å blande og ekstrudere 143 g polyesterharpiks, 17 g ELO/stabilisator-blanding, 100 g Ti02, 3 g Resiflow PV5<®> og 1,5 benzoin.

Stamsatser ble fremstilt ved å blande 6 g av en viss katalysator (som vist i tabell 14) med 120 g av en syrefunksjonell polyesterharpiks Uralac P3401<R> fra DSM Resins.

Pulvermalinger ble fremstilt som vist i tabell 14 (mengden i gram).

Pulvermalingene ble sprøytet på metallsubstrater og herdet ved 200°C. Resultatene er vist i tabell 15.

Polyesterharpiks 24 og eksempel XXXXI

En krystallinsk polyester (nr 24) ble fremstilt ved f or-estring av 0,35 vekt-% trimetylolpropan, 59,6 vekt-% tereftalsyre og 3 9,9 vekt-% 1,6-heksandiol med 0,04 vekt-% dibutyltinnoksyd og 0,09 vekt-% tris-nonylfenylfosfitt ved 240-245°. Egenskapene til polyesteren erholdt med denne en-trinns syntese var:

- syretall: 33 mg KOH/g

- funksjonalitet: 2,1

- viskositet: 160 dPas (Emila 158°C)

- smeltepunkt: 144°C.

En pulvermaling ble fremstilt ved forblanding av denne polyester (348 g), epoksydert soyabønneolje (wpe: 240, 52 g), "Kronos 2310" hvitt pigment titandioksyd og 3 g flytefremmende middel. 500 g av den erholdte formiks ble blandet med 1,64 TMG og 4 g stabilisator ved ekstrudering ved 145°C (to ganger), avkjølt og malt. Partikler mindre enn 100 fim ble siktet ut til å gi en pulvermaling med en geltid på 177 sek og utmerket lagringsstabilitet (ingen kakedannelse etter 7 døgn ved 40°C).

Pulvermalingen ble herdet til å gi et belegg i løpet av 10 min ved 200°C etter elektrostatisk påsprøytning av malingen på et stålsubstrat. Støttesten var tilfredsstillende (160 ip); flytegenskapene var gode, glansen var 23% ved 20° og 54% ved 60°.

Claims

1. Bindemiddelblanding for termoherdende pulvermalinger omfattende som vesentlige bestanddeler: (i) mere enn 50 vekt% i forhold til komponentene (i) og (ii) , av en ikke-aminofunksjonell polymer som er i stand tilåreagere med epoksygrupper og som inneholder mindre enn 0,2 vekt% aminforbindelser som funksjonelle grupper, og (ii) en fornetter omfattende epoksygrupper, karakterisert ved at fornetteren omfatter minst en C5-C26 lineær eller forgrenet alifatisk kjede og hvor fornetteren har en epoksyfunksjonalitet større enn 1,0, med det forbehold at epoksygruppene bæres på minst en av de alifatiske kjeder.

2. Bindemiddelblanding ifølge krav 1, karakterisert ved at mengden av oksiranoksygen som stammer fra fornetteren i bindemiddelblandingen er høyere enn 0,1 meq/g bindemiddelblanding.

3. Bindemiddelblanding ifølge hvilket som helst av kravene 1-2, karakterisert ved at fornetteren inneholder interne epoksygrupper i henhold til formel (I)

4. Bindemiddelblanding ifølge hvilket som helst av de foregående krav 1-3, karakterisert ved at fornetteren inneholder alifatiske estere med en epoksygruppe som bæres på den alifatiske kjede.

5. Bindemiddelblanding ifølge hvilket som helst av kravene 1-4, karakterisert ved at polymeren (i) inneholder karboksylgrupper, epoksygrupper, anhydridgrupper eller hydroksylgrupper.

6. Bindemiddelblanding ifølge hvilket som helst av kravene 1-5, karakterisert ved at polymeren (i) er en polyester, et polyakrylat eller en bisfenolbasert polyeter.

7. Bindemiddelblanding ifølge krav 6, karakterisert ved at polyakrylatet i det vesentlige er fritt for vinylklorid.

8. Bindemiddelblanding ifølge hvilket som helst av kravene 1-6, karakterisert ved at polymeren (i) er en karboksylfunksjonell polyester med et syretall i området 10-50, og en Tg i området 60-90°C, og hvori bindemiddelblandingen inneholder minst 5 vekt-% av en fornetter som inneholder alifatiske estere med en epoksygruppe båret på den C5-C26 lineære eller forgrenede alifatiske kjede.

9. Bindemiddelblanding ifølge hvilket som helst av kravene 1- 8, karakterisert ved at blandingen inneholder en effektiv mengde av en katalysator og eventuelt et ytterligere herdemiddel for reaksjonen mellom polymeren (i) og fornetteren (ii).

10. To-komponentsystem for fremstilling av en pulvermaling, karakterisert ved at det omfatter en første komponent bestående av alt eller en vesentlig del av polymeren (i) og fornetteren (ii) i henhold til hvilket som helst av kravene 1-9, og en andre komponent bestående hovedsakelig av en polymer og en katalysator for herdereak-sjonen mellom polymeren (i) og fornetteren (ii) i den første komponent.

11. Pulvermaling, karakterisert ved at den inneholder en bindemiddelblanding i henhold til hvilket som helst av kravene 1-9, og eventuelt pigment, katalysator, herdemiddel, fyllstoff og additiver.