NO302923B1 - Fjærende lektebunn for senger - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår en fjærende lektebunn for senger.

En bunn er et mykt parti av sengen som hviler i en sengeramme eller på føtter (divaner, sovesofaer, ...) og på hvilken madrassen er anbrakt. Det er kjent bunner med fjærer, dannet av en kasse av tverrgående stive trestykker utstyrt med fjærer og kledd med tekstil, metallbunner på duk eller spent metallgitter. Man kjenner videre bunner av lekter, disse bærer en serie av fleksible lekter, generelt bestående av en rekke tynne lameller av bøk. Lektene er festet ved sine ender til en stiv ramme og de kan være buet oppad for å øke graden av fleksibilitet.

Lektebunnene fremviser den fordel i forhold til fjærbunner at de har meget lang levetid; fjærene blir slappe, men lektene beholder kvaliteten.

Imidlertid har lektebunnene som metallbunnene den ulempe at de frembyr en mer eller mindre stor stivhet når de er anbrakt i rammen eller trekassen: lektene, i likhet med metallgitteret, er festet til en ramme av tre eller metall og er på grunn av dette feste av deres ender til rammen ubevegelige, for at disse lekter og dette gitter skal få den ønskede elastisitet. Men det er senteret av lektenes overflate eller duken og ikke deres kanter som er elastiske. Denne mekaniske nødvendighet representerer altså en ulempe ettersom bunnen i siste instans bare er myk og behagelig på midten.

Man har skaffet en lektebunn hvor endene er montert til rammen over fjærer. Slike rammer er spesielt kjent fra EP-A-1 050 873, CH-A-399 712. Imidlertid begrenser igjen forekomsten av en ramme på hvilken lektene er montert, lektenes frihet til å bevege seg og på den annen side er fjærene av metall av bladtypen eller lignende, hvilket begrenser deres levetid.

Man har videre i henhold til US-A-2 349 839 skaffet en sengebunn hvor endene kan forskyves vertikalt uten å være mekanisk forbundet med en fjær montert på en ramme. Den er dannet av moduler som består av en overliggende horisontal stiv lekt som er montert på en underliggende buet lekt. Modulene er innbyrdes forbundet med hverandre ved på den ene side en nedre sentral bjelke hvorpå de hviler og på den annen side av tre overliggende horisontale lekter. Imidlertid tillater ikke utførelsen av denne bunnen at det fås tilfredsstillende deformasjoner på grunn av stivheten av forbindelsene; montasjen danner en del av en praktisk talt udeformerbar sylinder som bare svakt kan oscillere omkring bjelken.

Den foreliggende oppfinnelse har til hensikt å avbøte de ovennevnte ulemper og har som gjenstand en fjærende lektebunn for senger av den art som omfatter en rekke moduler som hver på oversiden omfatter en lekt festet i forhold til gulvet,karakterisert vedat lekten er båret av en underliggende bærer montert på en langsgående, sentral, stiv bjelke, at den underliggende bærer og den overliggende lekt er forbundet med et forbindelsesorgan som er fleksibelt for å tillate relativ innbyrdes bevegelse av elementene, og at modulene er innbyrdes adskilt for at deres bevegelser skal være uavhengige.

Bunnen i henhold til oppfinnelsen er ytterligere kjennetegnet av følgende karakteristikker: -Modulen omfatter en rekke overliggende identiske lekter på en underliggende bærer. -Forbindelsesorganet eller "satellitten" omfatter et stivt, ikke deformerbart stykke på hvilket det er montert en hylse eller hette av gummi for å motta og holde på enden av lekten eller lektene og på hvilket enden av bæreren er påskrudd. -Bredden av bæreren er meget mindre enn den til den lekten eller de over liggende lekter og hylsen til festeorganet har en løkkeformet åpning for å motta og holde den overliggende lekt mens den tillater den relative forskyvning av lekten i forhold til bæreren. -Den underliggende bærer består av to stive, udeformerbare armer som er svingbart montert på bjelken omkring en horisontal akse og hver forsynt med en fjær eller lignende som løfter armene oppad. -Den nedre bærer består av motsatte armer som strekker seg sideveis ut fra den sentrale bærer. -Bjelken har en variabel bredde og enden av armene beskriver en rettlinjet kant av en slik art at armene som strekker seg til hver side har en variabel lengde. -Bjelken omfatter to parallelle elementer, innbyrdes stivt forbundet med minst ett tverrstykke som hvert bærer en rekke armer som strekker seg utad fra én side. -Bjelken er montert på et fotstykke som definerer en bæreflate av samme størrelsesorden som bunnen.

Bunnen i henhold til oppfinnelsen omfatter likeledes en rekke lekter eller gruppe av lekter hvor endene som er helt uavhengig innbyrdes, ikke lenger hviler på eller er festet til en stiv ramme, men er båret av enden av armen. På grunn av sin fleksibilitet kan disse bøye seg under vekten av en person.

Lektene eller gruppen av lekter som utgjør bunnen kan således bøye seg innbyrdes uavhengig og dreie seg i forhold til denne på grunn av fleksibiliteten til hylsene og sikrer likeledes fleksibiliteten til bunnen, ikke bare på grunn av nærheten til sin symmetriakse, men i like stor grad på grunn av sideendene.

Som man vil se er oppfinnelsen ikke begrenset til lektebunner av tre, men omfatter likeledes bunner med metalliske overflater, idet de nedre lekter er erstattet med blader, stenger eller lignende.

For bedre å forstå oppfinnelsen er det på den vedføyde tegning gitt et ikke begrensende eksempel på utførelsen av en bunn i henhold til oppfinnelsen. Fig. 1 er et skjematisk perspektivriss av bunnen; Fig. 2 er et skjematisk perspektivriss av en støttemodul for lektene i henhold til oppfinnelsen; Fig. 3 viser skjematisk et tverrsnitt av bunnen i henhold til oppfinnelsen; Fig. 4 viser et vertikalsnitt av en satellitt; Fig. 5 er et perspektivriss av en modul forsynt med en torsjonstav for å gi likevekt; Fig. 6 viser et skjematisk tverrsnitt av en utførelsesvariant av lektebunnen i henhold til oppfinnelsen, Fig. 7 er et perspektivriss av en annen utførelsesvariant av bunnen i henhold til oppfinnelsen, Fig. 8 viser et skjematisk snitt av en tredje utførelsesvariant av bunnen i henhold til oppfinnelsen, Fig. 9 viser et skjematisk snitt sett ovenfra av en variant av bjelken i

henhold til oppfinnelsen,

Fig. 10 viser et skjematisk snitt av en fjerde utførelsesvariant av bunnen i henhold til oppfinnelsen.

Slik man kan se på figurene 1-6 er bunnen 1 av lektetypen, dvs. bestående av elementer med halvstive overflater i lengderetningen. Disse elementer skal motta en madrass og er generelt anordnet perpendikulært på hovedaksen 2 til sengen. Bunnen hviler på gulvet ved et stabilt og stivt fotstykke som utgjør en fast konstruksjon eller organ hvorpå lektene vil komme til anlegg.

I henhold til oppfinnelsen er lektene 3 flytende montert, deres ender 4 hviler ikke lenger på en ramme eller et tradisjonelt analogt element som helt hindrer nedbøyningen til endene plassert på den samme side, lektene er montert på støttene og de er forbundet ved enden 23 av armene 5 som er fleksible som dem, idet disse er forbundet ved sin annen ende til konstruksjonen 6 som er festet i forhold til gulvet.

Lektene 3 og støttearmene 5 er fleksible, og når en kraft utøves på enden 4 av en lekt, vil armen som bærer den bøye seg med den nedad med en distanse H, og yte en viss motstand mot den påførte kraft F. Når denne forsvinner, vil armen gå tilbake og samtidig løfte lekten til sin opprinnelige stilling.

I henhold til oppfinnelsen omfatter den faste konstruksjon eller organ minst en bjelke 7 som overalt strekker seg helt parallelt til lengdeaksen 2 av bunnen og ved tilnærmet hele sin lengde mellom de to ender. Bjelken er montert på en ubevegelig måte på fotstykket 8. I eksempelet vist på fig. 1 er bjelken et eneste stivt stykke og montert til 2 tverrender 10 på bena 11. På varianten på flg. 6 omfatter bjelken en rekke stive partier 12 som er leddelt omkring horisontale akser 20. Et av de stive partier 12' er anbrakt på en støtte 9 som utgjør fotstykket. Bjelken bærer en rekke underliggende fleksible støtter eller armer 5 som strekker seg på begge sider til hver sine kanter. De strekker seg fortrinnsvis perpedikulært til bjelkens akse 2, men en helt annen anordning kan forestilles uten å gå utenfor oppfinnelsens ramme.

I den første variant (fig. 1-5) er armene 5 festet ved endene 4 av lektene 5.

Bunnen består av modulene 13 som uavhengig er anordnet ved siden av hverandre og hver bærer: -minst én overliggende lekt (to på eksempelet) og minst én underliggende lekt som strekker seg over hele bunnens bredde, -to festeorganer eller forbindelsessatellitter 14, én på hver ende 4 av lekten og innrettet til å montere den eller de underliggende lekter til den eller de overliggende lekter.

Forbindelsen mellom én av en arm 5 og en lekt 3 er fleksibel; den er i realiteten nødvendig da denne forbindelse ikke motsetter seg tilnærmingen av lekten og armen som fås under en bøyning. For dette formål omfatter hver satellitt 14 en hylse eller hette 15 av gummi, for å motta enden av de overliggende lekter eller de underliggende eller samtlige lekter. For imidlertid åopprettholde et visst stykke av forbindelsen har man foretatt montering uten hverken spill eller fleksibilitet (ved fastskruing eller annet) av endene på de underliggende lekter 5 til et fast stykke 16, mens de fleksible hylser kan f.eks. være montert på oversiden av dette faste stykke slik det fremgår av figurene.

Hettene 5 har hovedsakelig to funksjoner, den første er å tillate en viss vridning av elementet som de mottar (lekt eller arm) omkring dens lengdeakse som vist på fig. 4 - pil f, for det annet for å tillate relativ bevegelse i lengde-retningen av elementenes ender, lekter eller armer, under bøyningene; lektene glir i forhold til hverandre. Den halvstive montering av satellitten med det faste stykke innsatt mellom de underliggende og de overliggende lekter tillater likeledes å utnytte fleksibiliteten til modulen i vridning, slik det er angitt ved pilen F.

Modulene 13 er fortrinnsvis anordnet tilnærmet med sin midte på bjelken og perpendikulært til denne, slik at bjelken således danner bunnens symmetriakse.

Modulene 13 er likeledes foretrukket regelmessig fordelt langsetter bjelken, men det er også mulig å forutse en uregelmessig fordeling, f.eks. meget tettere til nivåer som tillater betydelige påkjenninger. Det er dessuten mulig åbenytte moduler med variable karakteristikker (lekteoverflaten av lektene, mellomrom, styrke, ...) med konstante mellomrom mellom modulene.

Den underliggende lekt 5 er montert på bjelken 7 på en slik måte at modulen bæres på en praktisk talt uløselige måte av bjelken (bortsett fra demontasje). Montasjen er stiv og uten spill, det parti av lekten 17 som befinner seg på bjelken, er ubevegelig uansett hvilke påkjenninger som utøves på de overliggende lekter, dvs. på bunnen. Denne anordning er viktig, fordi uten noen komplementær innretning er det den som sikrer den generelle stabilitet av bunnen når en påkjenning påføres ved enden 4 av en eller flere lekter.

På den annen side er stabiliteten sikret ved bærerflaten av fotstykket, avstan-den til føttene 11 skal fortrinnsvis være bestemt slik at bæreflaten svarer til den for bunnen, spesielt i tilfellet av en seng for en person.

Som man kan se utgjøres bunnen i henhold til oppfinnelsen likeledes av en rekke overliggende lekter 3 montert to og to i uavhengige moduler 13, som hviler på en eneste underliggende bjelke 7 på hvilken de holdes i stilling. De overliggende lekter skal være buet oppad, men de kan likeledes godt være rettlinjet, da fleksibiliteten til forbindelsesorganet tillater bevegelse av enden av lektene såvel innad som utad. Modulene kan deformeres på grunn av fleksibiliteten til de overliggende og underliggende lekter, og denne deformerbarhet sikrer en fleksibelt vertikalt utslag over hele modulen, dvs. til endene 4.

Bunnen kan fremby tallrike utførelsesvarianter uten å avvike fra oppfinnelsens ramme. For eksempel: 1) Modulen kan omfatte forskjellig antall lekter, såvel overliggende 3 som underliggende 5, f.eks. én overliggende lekt og én underliggende, to og to, tre og én eller to, etc. 2) De overliggende lekter kan omfatte en anordning for avstivning som består av en motliggende lekt 18 anordnet på den innvendige overflate og festet med to glideringer 19. Når ringene 19 nærmere seg senteret av lekten, omfatter kontakten mellom motlekten og lekten bare ved et lite parti av overflaten og avstivningen er svak, mens når ringene har stor avstand, omfatter kontakten mellom motlekten og lekten et stort parti av overflaten og avstivningen øker. 3) Varianten på flg. 9 viser en anordning for avstivning av bærearmen: bjelken som strekker seg mellom de to ender 40, 41 i lengderetningen har en ujevn bredde 43. Den kan f.eks. ha form av en smal rombe bestående av fire halvbj eiker 44 montert ved sveising eller annet. Enden 23 av armene beskriver en rettlinjet kant 45 parallell til bjelkens akse 46. Armene har således et lengdespenn 47 og følgelig en variabel fleksibilitet, maksimum ved aller smaleste punkt på bjelken, minimum ved punktet hvor bjelken er bredest. I eksempelet minker fleksibiliteten til bunnen fra hodeenden 48 mot senteret 49. 4) Den underliggende støtte består av to stive, adskilte og ikke de formerbare armer 5', 5", montert svingbart på bjelken omkring en horisontal akse 50 (fig. 10). En fjær 51 eller en tilsvarende innretning er montert mellom bjelken 7 (eller fotstykket 8') og armen for å feste armen mot lekten og å tilveiebringe en fleksibel montasje. 5) Bjelken kan bestå av en rekke stive partier 12, 12', ledd-delt omkring horisontale akser 20 (fig. 6). Et av de stive partier er montert på en bærer 9 som utgjør fotstykket. Denne variant tillater å slå sammen sengen, å skaffe en seng som kan omdannes til liggestol, osv. 6) Det er mulig å forsyne lekten eller de underliggende armer 5 med en torsjonsstav 21, som vist på fig. 5. I realiteten vil en kraft og utøvet på enden av en modul ifølge oppfinnelsen forskyve denne nedad med en distanse H, samtidig vil den motsatte ende forskyve seg litt nedad med en distanse h. Det er mulig å tvinge denne motsatte ende til å forskyve seg med en distanse lik H for å skaffe en bunn som konstant befinner seg i horisontal likevekt ved åanordne en stang 21 hvor endene 22 er festet med endestykkene 16 av forbindelsesorganet, stangen er bøyd i form av en U, men er fritt svingbar på bjelken i en hylse 32. Når en satellitt forskyver seg nedad, dreier stangen seg og denne vridning overføres til den annen ende 4 og dette tvinger denne ende til å forskyve seg like meget nedad. På figuren er hylsen anordnet på denne underliggende lekt, men den kan være montert på bjelken, noe som stiller til rådighet en meget lang vektarm. 7) Det er mulig å anordne bærearmer eller en underliggende lekt 5 som er kortere enn den eller de overliggende lekter 3. I denne variant som er vist på fig. 8, er endene 23 av den underliggende lekt opplagret på den nedre overflate 24 av den overliggende lekt. Endene er anbragt i en fleksibel hylse 25, som selv er festet på den overliggende lekt, idet fleksibiliteten av hylsen tillater bevegelsen av de to lekter under bøyningene. Man kan likeledes montere et forbindelsesorgan i form av en hylse på enden av den underliggende lekt, som ovenfor, men partiet som mottar den eller de overliggende lekter, blir gjort glidende ved ethvert middel (bøyler, hylser etc.) på den eller de overliggende lekter. Denne variant bidrar forøvrig til å kontrollere stivheten i en viss grad, og armene 5 kan ha en varierende lengde og følgelig en relativt variabel fleksibilitet. 8) I tilfelle av en dobbeltseng består denne av to identiske bunnelementer 1 anordnet i parallell på kjent måte. En variant kan dessuten være utformet som følger: hvert element har en bjelke 7, som fortrinnsvis kan være forskjøvet mot senteret av sengen i forhold til symmetriaksen 2 til den respektive bunn. I dette tilfelle har armene 5 ikke den samme størrelse på hver side av bjelken. Denne anordning tillater å kontrollere fleksibiliteten over hele bunnen når to personer ligger utstrakt. 9) Oppfinnelsen går likeledes ut på bunner som ikke består av lekter 3, men av bredder av en duk eller metallgittere, som vist på fig. 7. I denne variant omfatter den faste konstruksjon en stiv ramme 27 som hviler på fire ben 28 på vanlig måte. Bunnen omfatter i dette tilfelle to bjelker 29 som består av to langsgående sider av rammen og er forbundet med et par av tverrstykker 33. Hver av bjelkene bærer en rekke armer 30 som strekker seg til en side, nemlig den utvendige. Armene 30 er fleksible, og de kan være stenger, blader eller lignende. Ved armenes ende 31 kan det være anordnet kroker eller lignende, på hvilke breddene er stramt festet.

De angitte forskjellige varianter er ikke begrensende og de kan spesielt kombineres innbyrdes uten å avvike fra oppfinnelsens ramme.

Endelig kan oppfinnelsen være realisert med elementer med forskjellige overflater med hensyn til lektene eller de strukkede stoffbredder, spesielt ved å benytte elementer utført i komposittmaterialer.