NO302358B1 - Insektfordrivende N-monosubstituerte aryl- og cycloalkylneoalkanamider, og preparater derav - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse gjelder N-monosubstituerte neoalkanamider hvor substituenten på nitrogenet er aryl eller cycloalkyl, som er nye, kjemiske forbindelser med betydelige insektfordrivende egenskaper. Nærmere bestemt gjelder foreliggende oppfinnelse som neoalkanamider som er kjennetegnet ved at det totale antall carbonatomer ligger i området fra 11 til 14, og i området fra 12 til 14 dersom neoalkanoylresten er pivaloyl, og at substituenten på amidnitrogenet er en aryl-eller cycloalkylrest med minst 5 carbonatomer hvor alkylgruppen ikke er substituert i orthostilling. Disse neoalkanamider, spesiet N-fenyl-neoheptanamid, fordriver effektivt insekter som kakerlakker, ved tilføring til områder, steder, gjenstander, materialer og strukturer og til overflater av disse, for å beskytte dem mot insektangrep og skade. Foreliggende oppfinnelse gjelder også forskjellige preparater som inneholder slike N-substituerte neoalkanamider og som benyttes som midler for å påføre slike aktive forbindelser på overflaten som skal gjøres insektfordrivende.

Selv om noen insekter, f.eks. bier, anses å være nyttige for mennesket (for befruktning av planter), er mange typer insekter regnet som skadedyr, og mange anstrengelser er blitt gjort for å utrydde eller i det minste kontrollere dem. Selv om effektive gifter er blitt fremstilt, har imidlertid forskjellige insekter utviklet resistens mot dem (muligens ved "naturlig seleksjon"), mens andre er i stand til å oppdage og unngå gifter. Videre har mange gifter uønskede virkninger på mennesket og annet dyreliv, og bruk av disse er følgelig ofte blitt regulert eller forbudt. Noen insekter, som den vanlige kakerlakk (Blattela germanica), kan ikke fjernes fullstendig fra mange områder, og følgelig er anstrengelser blitt gjort for å kontrollere dem, snarere enn å utrydde dem. Dessuten er døde kakerlakker som blir igjen i områder som ikke kan nås eller rengjøres, blitt identifisert som et betydelig allergen i husstøv. Resultater fra nye undersøkelser fra National Institutes of Health tyder på at 10-15 millioner mennesker i de Forente Stater er allergiske mot kakerlakker. Under slike forhold er gifter uten virk ning da døde kakerlakker i områder som ikke kan nås, ut-skiller allergenet. En effektiv insektfordriver er det eneste gangbare middel for å hindre slike allergiske reaksjoner, og hvis insektfordriveren benyttes på områder som er vanskelige å nå, kan dette minimalisere forekomsten av døde insektkropper der. Moskitofordrivere har lenge vært på markedet, og en del kjemikalier som er effektive kakerlakkfordrivere, er blitt oppdaget. Slike kjemikalier kan påføres overflaten av vegger, gulv, skap, skuffer, pakker, beholdere, småtepper, møbel-stopp og tepper, og i mulige reirplasser for insekter, som inne i vegger og mellom gulv. Dersom slike insektfordrivere har lav giftighet, kan de dertil benyttes på menneskekroppen og på kjæledyr, dyr i zoologiske hager og husdyr. Noen slike insektfordrivende stoffer er imidlertid giftige, mens andre lukter vondt eller gir misfarging, og disse negative egenskaper kan i vesentlig grad begrense deres nytte. Mange av de nyttige insektfordrivere beskrevet i litteraturen, er terti-ære amider, og av disse er den som hittil er blitt betraktet som den mest effektive, universale insektsfordriver, N,N-diethyl-m-toluamid som ofte kalles "DEET". Neoalkanamidene beskrevet her, er imidlertid DEET overlegne med hensyn til langvarig virkning, f.eks. mot kakerlakker. Videre er neoalkanamidene ifølge oppfinnelsen også effektive fordrivere av andre insekter, så vel som edderkoppdyr, heriblant mygg, knott, stokkmaur og midd. Bortsett fra N-lavere alkyl-neoalkanamidene beskrevet i de tidligere opplistede patent-søknader, som N-methyl-neodecanamid og N-methyl-neotridecan-amid, viser tidligere kjente insektfordrivere ikke den samme kraftige og langvarige fordrivende virkning. Grunnet det relativt lave antall nyttige insektfordrivere som er kjent, bestreber man seg fortsatt på å oppdage nye insektfordrivere som kunne ha større fordrivende virkning og lengre virknings-tid. Det ville også være ønskelig at slike forbindelser hadde forbedrede fysiske egenskaper, som enda bedre duft, ønskelig flyktighet, manglende evne til å gi flekker, enda lavere giftighet, forbedret stabilitet, større evne til å. dekke underlaget og fordrivende egenskaper mot en bredere gruppe av insekttyper.

I samsvar med foreliggende oppfinnelse er det til-veiebrakt insektfordrivende, N-monosubstituerte aryl- og cycloalkyl-neoalkanamider, kjennetegnet ved at det totale antall carbonatomer ligger i området fra 11 til 14, og i området fra 12 til 14 dersom neoalkanoylresten er pivaloyl, og at substituenten på amidnitrogenet er en aryl- eller cycloalkylrest med minst 5 carbonatomer hvor alkylgruppen ikke er substituert i orthostilling.

For tiden er den mest foretrukne av slike forbindelser for benyttelse som insektfordriver, N-fenyl-neoheptanamid, som er spesielt virkningsfullt mot kakerlakker. Innen oppfinnelsens område er også detergentpreparater (både i fast og flytende form), teppe- og møbeltrekksjampoer, sjampoer for menneskehår, rensemidler for harde overflater og såpe og detergentstykker som inneholder slike N-substituerte aryl- og cycloalkyl-neoalkanamider. Nyttige er også løsninger og dispersjoner av slike neoalkanamider. Nyttige er også løsninger og dispersjoner av slike neoalkanamider i fytende medier, eller slike neoalkanamider fordelt i et fast eller pulverisert bærerstoff, og hvor det flytende eller faste produkt er egnet for tilførsel til et område, sted eller gjenstand hvorfra insekter skal fordrives. I visse sammenhenger kan de foreliggende insektfordrivere benyttes sammen med insekticider for å fordrive insekter fra ett område mot stedet hvor insekticidet er plassert. De kan også blandes med insekticider slik at det behandlede område også etter at den fordrivende virkning er tapt, ikke vil være trygt for insekter.

Hverken manuelle søk eller datamaskinsøk i fag-litteraturen har påvist tidligere beskrivelser av N-cyklisk substituerte (dette begrepet er ment å omfatte både aryl og cycloalkyl), sekundære neoalkanamider ifølge foreliggende oppfinnelse, og ingen analoge N-cyclosubstituerte amider er blitt vist å være anvendbare som insektfordrivere. Slike søk tyder på at søkerens N-aryl- og N-cycloalkyl-neoalkanamider er nye og ikke åpenbare. De forbindelser som ligger nærmest de N-cyclosubstituerte neoalkanamider ifølge foreliggende oppfinnelse, synes å være de beskrevet i US patentskrifter 4 682 982 og 4 715 862, av Steltenkamp og Camara, i US patent-skrift 4 804 290, og i US patentsøknader med numrene 07/612 747, 07/609 290, 07/267 141, 07/264 936 og 06/894 985, alle av Steltenkamp, som alle er blitt henvist til som stam-søknader. Neoalkanamidene beskrevet i de to første patentene, benyttes imidlertid som antistatiske stoffer og ikke som insektfordrivere. I numrene 07/354 545 og 06/894 983 av Steltenkamp og Eaton, benyttes N-laverealkyl-neoalkanamider som parfymebestanddeler. Alle slike patenter og anvendelser (og spesielt de som gjelder insektfordrivere) inkorporeres heri ved referanse.

De N-cyclosubstituerte, sekundære neoalkanamider ifølge foreliggende oppfinnelse omfatter de hvor den cykliske substituent er cycloalifatisk eller aromatisk, og den cykliske rest er fortrinnsvis et hydrocarbon (eller hydrocarbyl). Neoalkanoylresten kan være på mellom 5 og 8 carbonatomer, og arylresten, innbefattet substituenter på denne som fortrinnsvis er lavere alkyl med 1 til 3 carbonatomer, og fortrinnsvis bare plassert i meta-stilling (uten noen substituenter i ortho-stilling og ofte også uten noen i para-stilling), vil være på mellom 5 og 9 carbonatomer. Blant de cykliske substituenter som kan foreligge på amidonitrogenet., er omfattet cyclopentyl-, alkylcyclopentyl-, cyclohexyl-, alkylcyclo-hexyl-, cycloheptyl- og alkylcycloheptyl-. Det totale antall carbonatomer i det N-substituerte neoalkanamid ligger i området fra 11 til 14 for god insektfordrivende virkning, med det forbehold at antallet ligger på mellom 12 og 14 når neoalkanoylresten er pivaloyl. Av de N-cyclosubstituerte neoalkanamider ifølge foreliggende oppfinnelse foretrekkes substituerte neoheptanamider da disse er vist å ha lengre insektfordrivende virkning fra behandlede overflater og områder, og hvor N-fenyl-neoheptanamid har en effektivitet på 90% (den benyttede standard) mot kakerlakker i minst 25 dager, målt ved probitanalyse.

De N-cyclosubstituerte (eller N-cykliske som en forkortelse) neoalkanamider kan fremstilles fra de passende neosyrer, som pivalinsyre, neohexansyre, neoheptansyre eller neooctansyre eller passende blandinger av disse, eller ved benyttelse av de tilsvarende syrehalogenider som syrekloridene. Amidene fremstilles lett ved å la slike syrer eller syreklorider reagere med det passende amin, som anilin eller 3-methyltoluidin. Rene neoalkanamider av de beskrevne typer kan fremstilles, men ofte vil syrer av kommersiell eller tek-nisk grad som kan benyttes, og amidene fremstilt av dem, være blandinger.

Amidene ifølge oppfinnelsen har formelen

hvor R, R' og R" er alkylgrupper- hvor summen av carbonatomene ligger i området fra 3 til 6, og R"' er cyklisk (cycloalifatisk eller aromatisk) med 5 til 9 carbonatomer, og carbonatom-innholdet i amidet er i området fra 11 til 14, med de forbehold at når neoalkanoylresten er pivaloyl, vil carbonatom-innholdet være minst 12, og når en aromatisk rest er substituert, vil slik substituering ikke være i ortho-stilling, og fortrinnsvis bare i meta-stilling. Videre detaljer når det gjelder R, R' og R" vil bli gitt senere sammen med en beskrivelse av neoalkansyrer som kan benyttes som utgangsstoffer for fremstilling av neoalkanamidene.

Infrarøde absorpsjonsspektra for noen representative og foretrukne, N-cyclosubstituerte neoalkanamider ifølge foreliggende oppfinnelse er vist i tegningen, hvor: fig. 1 er et infrarødt spektrogram av en prøve av N-

fenylneoheptanamid som er mer foretrukket; og

fig. 2 er et infrarødt spektrogram av en prøve av N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid.

Begge disse N-substituerte neoalkanamider anses å være representative for de forskjellige andre N-cykliske neo-alkanamidinsektfordrivere ifølge foreliggende oppfinnelse.

For fremstilling av neoalkanamidene ifølge foreliggende oppfinnelse får utgangsstoffet neoalkanoylklorid langsomt reagere under røring med det passende, primære, cykliske amin i et egnet medium som ethylether, hexan og/eller vann, hvor-ved amidet og saltsyren dannes, og reaksjonsgraden overvåkes ved infrarød analyse av reaksjonsblandingen med hensyn på nærvær av syrekloridet. Natriumhydroxyd, triethylamin og andre stoffer som kan reagere med den saltsyre som dannes som et resultat av reaksjonen som gir neoalkanamidet, kan også være til stede for å reagere med overskudd av HC1, og således drive reaksjonen. Når neoalkanoylkloridet er blitt fullstendig for-brukt, stanses røringen, og produktet behandles med løsemiddel (hexan) og vaskes to ganger med fortynnet, vandig HC1. Den organiske væske, som er tilnærmet nøytral, skilles så fra den vandige væske, løses så i en minimal mengde methanol og krys-talliseres fra denne ved tilsetning av kaldt vann. Krystallene frafiltreres og tørkes under vakuum eller kan rekrystallis-eres. Reaksjonsproduktet som erholdes, er vannhvitt til svakt ravfarget og er i det vesentlige rent. I en alternativ frem-gangsmåte kan neoalkansyren få reagere direkte med det lavere alkylamin.

Neoalkansyrer som neoheptansyre og pivalinsyre, er tilgjengelige fra Exxon Chemical Americas, og disse er blitt fremstilt ved å la et egnet alken som isobutylen eller et forgrenet C6-, C- 7- eller Ca-alkylen reagere med carbonmonoxyd under høyt trykk ved forhøyet temperatur i nærvær av en vandig, sur katalysator (Koch-reaksjon). Den generelle mekan-isme omfatter dannelse av carboniumion fulgt av kompleksdann-else med carbonmonoxyd og katalysatoren for å danne et "kompleks" som deretter hydrolyseres slik at den beskrevne, frie syre dannes. Formelen for den frie neoalkansyre er

I slike neoalkansyrer og i neoalkanamidene fremstilt fra dem eller deres syreklorider, vil R, R' og R" være methyl i pival-amidene, men vil innbefatte én erstattende ethyl i neohexan-amidene og en erstattende propyl (eller isopropyl) eller to erstattende ethyl i neoheptanamidene. Neooctanamidene kan innbefatte tre erstattende ethyl eller en erstattende propyl (eller isopropyl) og en erstattende ethyl. Neoalkansyrer nevnt her og fremgangsmåter for fremstilling av dem, er beskrevet i en meddelelse kalt NeoAcids Properties, Chemistry and Appli-cations (opphavsrett fra 1982), fra Exxon Chemical Americas, som inkorporeres heri ved referanse. Acylklorider som utgangsstoffer for reaksjoner til fremstilling av neoalkanamidene ifølge oppfinnelsen kan fremstilles fra neoalkansyrene og egnede, klorerende stoffer som fosfortriklorid, og kan være tilgjengelige fra Lucidol Division of Pennwalt, Inc. og fra White chemical Corp.

Selv om det er mulig å inkorporere insektfordriverne i foreliggende oppfinnelse i forskjellige stoffer under fremstilling av dem, f.eks. ved innblanding i utgangsmassen ved fremstilling av papir, gummi og syntetiske, organiske, poly-mere plaststoffer, og spon for fremstilling av sponplater, og mens insektfordriverne ifølge oppfinnelsen også kan injiseres eller på annet vis settes inn i legemene på gjenstander som skal gjøres insektfordrivende, vil vanligvis insektfordriverne påføres overflaten av områder, strukturer eller gjenstander som skal gjøres insektfordrivende, enten ved direkte påføring av det insektfordrivende N-cycloalkyl- eller -aryl-neoalkanamid som løsning eller væskedispersjon, fordelt i et pulverisert bærerstoff, eller i en detergentsammensetning som et vaskemiddel, gulv- eller veggrensemiddel, møbel- eller teppesjampo, hårsjampo, flytende såpe, såpestykke eller i enhver annen egnet sammensetning hvori det kan være nyttig å tilføre dem. Blant andre slike passende sammensetninger kan nevnes insektdrepende og antibakterielle vaskeløsninger eller dyppe-løsninger for mennesker, kjæledyr og husdyr, møbelpoliturer og

-ferniss, gulwoks og -ferniss, kremer, salver og lokale medikamenter, insekticider, fungicider, baktericider, plante-gjødningsmidler, torvstrø og potteplantepreparater, for bare å nevne noen få. I noen tilfeller vil midler tilveiebringes for oppladning av slike gjenstander og sammensetninger med den aktive neoalkanamidbestanddel for å fornye de insektfordrivende virkninger. I de fleste tilfeller vil sammenset-ningene ifølge oppfinnelsen påføres direkte eller indirekte ved ytre påføring til overflatene som skal behandles, senere vil slik påføring fornyes for å bibeholde en tilfredsstillende grad av insektfordrivelse. Således kan et insektfordrivende N-cycloalkyl- eller N-aryl-neoalkanamid som N-fenyl-neoheptanamid, males på en overflate som skal behandles, eller den kan påføres en slik overflate ved å vaske den (fortrinnsvis uten påfølgende rensing) med en detergentsammensetning som inneholder den aktive insektfordriver. Forbindelsene ifølge oppfinnelsen er vanligvis' faste stoffer med relativt lavt smeltepunkt, væsker eller deigaktige masser ved normale omgivelses-temperaturer , og er vannuløselige slik at de vil ha relativt god dekkevne på overflater fra detergentsammensetninger og fra andre preparater, selv om slike sammensetninger renses bort (selv om det ofte er bedre å utelate rensing), og vanligvis, etter enten direkte eller indirekte påføring på slike overflater, vil nok av neoalkanamidet være igjen for å gi en effektiv insektfordrivende virkning. Selv om det kan være ønskelig å benytte forskjellige mengder av de forskjellige neoalkanamider ifølge oppfinnelsen for effektiv fordrivelse av forskjellinge insekter fra forskjellige overflater under forskjellige betingelser, anses det generelt at insektfordrivende virkninger oppnås ved overflatekonsentråsjoner av den aktive bestanddel i området fra 0,002 til 100 g/m<2>. Av økon-omiske grunner og for effektiv virkning mot flere insekter vil det vanligvis påføres 0,1 eller 0,2 til 10 g/m<2>, fortrinnsvis

0,5 til 2 g/m<2>, f.eks. 1 g/m<2>, når kakerlakkfordrivelse er ønskelig. Høyere påføringsmengder som 10 til 100 g/m<2>, kan benyttes mot andre insekter som mygg, og av og til også mot kakerlakker.

Da de foreliggende insektfordrivere er tilstrekkelig flyktige, kan deres nærvær oppdages av insekter i luften nær en overflate hvorpå de er blitt påført, selv om foreliggende materiale tyder på at deres virkning er størst som kontakt-fordrivere. Følgelig er ikke bare overflatene insektfordrivende idet disse vil prøve å unngå å sette sine kroppsdeler i kontakt med slike overflater, men dampene fra de N-cykliske neoalkanamider vil fordrive insekter fra det omgivende rom. Påføring av den flyktige insektfordriver til veggene i et kjøkkenskap kan fordrive kakerlakker fra skapets indre og således hindre dem fra å komme i kontakt med, tilsøle og forurense tallerkner, redskap og sølvtøy i skapet. Tilsvarende kan tildekking av overflater i et matskap, innvendig og/eller utvendig, med en møbelpolish som inneholder en tilstrekkelig flyktig insektfordriver ifølge oppfinnelsen, eller bruk av hyllepapir som inneholder et slikt insektfordrivende neoalkanamid,- hindre kakerlakker i å trenge inn i matskapet og forurense matvarer i dette. Videre kan påføring av neoalkanamid ifølge oppfinnelsen på klesplagg eller vask av klesplagg med detergentsammensetninger som inneholder en insektfordriver ifølge oppfinnelsen, hindre insekter i å lande på klesplagget og dets bærer, og i å stikke eller bite bæreren. Vask av et teppe med en teppesjampo eller et tepperensemiddel som inneholder insektfordriver ifølge oppfinnelsen, vil hindre insekter i å trenge inn i rommet og i å bygge reir og legge egg i eller under teppet. Vask av gulv eller vegger med insektfordrivende detergentsammensetninger formulert i denne hensikt, spesielt slike sammensetninger som ikke skal renses bort, vil avsette et dekkende lag av insektfordriver ifølge oppfinnelsen og hindre insekter i å komme i kontakt med gulv-eller veggoverflaten og i å komme inn i de behandlede rom. Det er en viktig egenskap ved insektfordriverne ifølge oppfinnelsen at de, selv om de er tilstrekkelig flyktige til å være effektive, har vedvarende, fordrivende egenskaper da de ikke fordamper raskt, slik at virkningen ofte varer så lenge som en måned eller mer (enda lenger hvis de inkorporeres i det indre av et produkt). Insektfordriverne ifølge oppfinnelsen kan formuleres med insekticider, f.eks. ved å sprøytes på overflaten av insekticidpulvere, f.eks. borsyrepulver, som er effektivt mot kakerlakker. Bruk av neoalkanamid-borsyre-preparatet vil gi umiddelbar virkning med hensyn til kakerlakkfordrivelse, mens kakerlakker som senere vender tilbake til området etter at den fordrivende virkning har avtatt, kan bli drept av insekticidet. Det innses at en mer vanlig frem-gangsmåte vil være å inkorporere et insekttiltrekkende middel med et insekticid, men insektfordriver-insekticidsammenset-ninger kan også være nyttige.

Det fremgår fra den foregående, korte beskrivelse at insektfordriverne ifølge oppfinnelsen kan benyttes i mange sammensetninger og på mange måter. Blant de mest anvendbare produkter som kan inkorporere neoalkanamidene ifølge oppfinnelsen, er imidlertid detergentsammensetninger fra hvilke neoalkanamidene kan ha en overraskende dekkende evne på overflaten av de vaskede gjenstander. Slike detergentsammensetninger virker på flere måter for å hindre forurensning fra insekter på den vaskede gjenstand. De fjerner tidligere forurensning, fjerner flekker og smuss fra hvilke insektene kan finne næring, og som ville kunne tiltrekke dem, og etterlater det insektfordrivende neoalkanamid.

Bortsett fra det insektfordrivende neoalkanamid er den viktigste bestanddel av detergentsammensetningene beskrevet her, et organisk detergentstoff. Dette stoff kan være av de man finner i såper, fortrinnsvis en såpe av natrium-og/eller kaliumsaltet av høyere fettsyrer, men er fortrinnsvis en syntetisk, organisk detergent som kan være av anion-, ikke-ionisk, amfoter, amfolytisk, zwitterion- eller kationtype, eller kan være en blanding av to eller flere detergenter innenfor én eller flere av disse klasser. Fortrinnsvis vil detergenten være en syntetisk, organisk detergent av anion- eller ikke-ionisk type, og de anioniske deter genter vil ofte være de mest foretrukne. Beskrivelser av en rekke slike detergenter er funnet i den velkjente tekst Surface Active Agents and Detergents, vol. II, s. 25-138, av Schwartz, Perry og Berch, publisert i 1958 av Interscience Publishers, Inc. Slike forbindelser er også beskrevet i en publikasjon fra 1973 av John W. McCutcheon, kalt Detergents and Emulsifiers, og i påfølgende årlige utgaver med samme tittel. Slike publikasjoner inkorporeres heri ved referanse.

De anioniske detergenter som benyttes, kan være en hvilken som helst egnet detergent (eller såpe) av denne type, men vil normalt være salter av alkalimetaller som natrium eller kalium, eller ammonium- eller lavere alkanolammonium-salter, f.eks. triethanolaminsalter. Aniondetergenten kan være et sulfat, sulfonat, fosfat eller fosfonat eller et salt av en annen egnet detergentsyre, men vil vanligvis være et sulfat eller sulfonat som sammen kan betegnes som "sulf(on)at". Aniondetergentene vil omfatte en lipofil gruppe som normalt vil ha fra 10 til 18 carbonatomer, fortrinnsvis arrangert som en høyere lineær alkyl, men andre lipofile grupper, fortrinnsvis- med 12 til 20carbonatomer, som forgrenet alkyl-benzen, kan erstatte disse. I noen tilfeller kan aniondetergentene .omfatte poly-lavere alkoxygrupper som i ethoxylerte sulfater av høyere fettalkoholer-, f.eks. triethoxylert laurylalkoholsulfat. Vanligvis vil antallet ethoxygrupper i slike detergenter være i området fra 1 til 30, fortrinnsvis 1 til 10. Som eksempler på egnede aniondetergenter kan nevnes: høyere fettalkoholsulfonater som natriumtridecylsulfonat, natrium-lineære alkylbenzensulfonater, f.eks. natrium-lineært tridecylbenzensulfonat, olefinsulfonater, paraffinsulfonater og dioctylsulfosuccinater. Alle disse aniondetergenter vil fortrinnsvis være natriumsalter i de fleste av de faste detergentsammensetninger i foreliggende oppfinnelse, men kalium-, ammonium- og triethanolammoniumsalter kan være mer ønskelige i visse flytende sammensetninger. Vanligvis vil detergenten fortrinnsvis omfatte en lipofil alkylrest med 12 til 16 carbonatomer, ofte fortrinnsvis med eller med et gjennomsnitt på 12 til 13 carbonatomer, idet slike alkyler fortrinnsvis vil være lineære.

De egnede, ikke-ioniske detergenter vil vanligvis være kondensasjonsprodukter av lipofile forbindelser eller -rester og lavere alkylenoxyder eller polyalkoxyrester. Svært foretrukne lipofiler er høyere fettalkoholer med 10 til 18 carbonatomer, men alkylfenoler som octyl- og nonylfenoler, kan også benyttes. Det foretrukne alkylenoxyd er ethylenoxyd, og normalt vil fra 3 til 30 mol ethylenoxyd være til stede pr. mol lipofil, men noen slike alkoxyder kan være propoxy-og/eller butoxy- og/eller isobutoxy-.

I foretrukne utførelsesformer av detergentpreparatene ifølge oppfinnelsen, detergentsammensetninger med tilsatt rensevirkningsøkende middel hvor rensevirkningsøkende midler er benyttet for å forbedre detergentevnen til den syntetiske, organiske detergent (eller såpe), vil det være til stede en rensevirkningsøkende mengde av et passende rensevirknings-økende middel. Benyttede rensevirkningsøkende midler kan være uorganiske eller organiske, vannløselige eller vannuløselige, eller en blanding av slike. Blant slike klasser av rensevirk-ningsøkende midler kan'nevnes vannløselige, uorganiske salter, heriblant polyfosfater, f.eks. natriumtripolyfosfat, carbon-ater, f.eks. natriumcarbonat, bicarbonater, f.eks. natrium-bicarbonat, borater, f.eks. borax, og silikater, f.eks. nat-riumsilikat, vannuløselige, uorganiske, rensevirkningsøkende midler, heriblant zeolitter, f.eks. hydratisert "Zeolite 4A", og vannløselige, organiske, rensevirkningsøkende midler, heriblant citrater, gluconater, NTA og polyacetalcarboxyl-ater. I visse tilfeller når skånsomhet av produktet mot menneskekroppen eller mot sarte stoffer er viktig, vil alkal-iske, rensevirkningsøkende midler og andre "sterke" rensevirk-ningsøkende midler unngås, og i noen tilfeller vil rensevirk-ningsøkende midler ikke benyttes i det hele tatt.

For å forbedre forskjellige egenskaper ved slike produkter kan forskjellige adjuvanser være til stede i detergentsammensetningene ifølge oppfinnelsen.F.eks. kan således bentonitt benyttes som bløtemiddel for stoffer, par- fymer og fargestoffer kan tilsettes av estetiske grunner, midler som hindrer redeponering av smuss som f.eks. natrium-carboxymethylcellulose, kan benyttes, og løsemidler eller co-løsemidler kan være til stede, f.eks. i flytende preparater. Av andre adjuvanser kan nevnes fluorescerende hvitemidler, antistatiske stoffer, antibakterielle stoffer, fungicider, skummidler, antiskummidler, flytfremmende stoffer, suspen-derende stoffer, antioxydanter, antigeldannende stoffer, stoffer som fremmer frigjøring av smuss, stabilisatorer og enzymer.

Detergentpreparatene ifølge foreliggende oppfinnelse kan være i fast form, pulverform, tablettform, såpestykker, flytende, deigaktige, gelformede, kapsler, bladformede, som skum eller "aerosoler" eller andre egnede former, etter hva som er best egnet for det tiltenkte formål. Fremgangsmåter for fremstilling av produkter i slike former er velkjente for fagfolk innen såpe- og detergentfremstilling og trenger ikke nevnes videre her.

Selv om det er mulig å påføre de insektfordrivende N-cycloalkyl- og N-aryl-neoalkanamider beskrevet her, direkte på overflater og gjenstander som skal gjøres insektfordrivende, er det ofte mer hensiktsmessig og også mer effektivt, å benytte det insektfordrivende neoalkanamid som en flytende løsning, emulsjon eller dispersjon, eller som et fast eller pulverisert produkt. For fremstilling av slike løsninger kan neoalkanamidet løses i ethvert egnet løsemiddel som en lavere alkohol, f.eks. ethanol, eller et vandig, alkoholisk medium. Andre løsemidler kan naturligvis også benyttes, f.eks. hydrocarboner, estere, ketoner, aldehyder og halogenerte hydrocarboner. Blant hydrocarbonene og de halogenerte hydrocarboner kan nevnes isobutan, andre lavere hydrocarboner, og de klorfluorerte, lavere hydrocarboner som diklordifluor-methan, monofluortriklormethan og andre klorfluormethaner,

-ethaner og -propaner. Slike forbindelser omfatter gasser som kan gjøres flytende og bibeholdes i flytende tilstand i dis-pers jonsbeholdere under trykk, som sprayer eller i andre egnede former, for lett tilføring til steder som skal gjøres

insektfordrivende. Neoalkanamidene ifølge oppfinnelsen kan også være i vandig eller annen emulsjonsform dersom et egnet emulsjonsmiddel, hydrotropt middel eller overflateaktivt middel benyttes. Slike neoalkanamider kan også fordeles i faste eller pulveriserte, inerte eller aktive materialer. Blant slike inerte materialer kan nevnes silica, kalsiumcarbonat, leire, ekspandert polystyren, trespon og sagmugg. Neoalkanamidene kan også fordeles i aktive stoffer som deter-gentpreparatkuler, bentonitt (et stoffbløtemiddel) og borsyre (en kakerlakkgift).

Andre bruksmåter for insektfordriverne ifølge oppfinnelsen av hvilke noen allerede er blitt nevnt, omfatter inkorporering i materialer som er beregnet for bruk ved eller nær områder fra hvilke insektene skal fordrives. Insektfordriverne kan således inkorporeres i hyllepapir, tapet, tapet-lim, småtepper og tepper, og teppefyllstoffer. De kan tilsettes gulwokser, møbelpolitur og andre preparater som er beregnet til påføring på overflater i områder som skal behandles. De kan fordeles automatisk i visse områder som rom og varehus, ved hjelp av tidsurdrevne sprayer eller andre fordelingsmekanismer, og de kan på fornybar måte tilføres beholdere fra hvilke de kan fordampes, som absorbanter og andre beholdere, som kan festes på undersiden av søppelkasse-lokk eller skjules i veggmonterte "forstøvere".

Detergentpreparatene ifølge foreliggende oppfinnelse, heriblant de som er anvendbare for vask av harde overflater som gulv, så vel som myke overflater som tepper, stoff og menneskehår, vil omfatte en insektfordrivende mengde av N-cycloalkyl- eller -aryl-neoalkanamid eller en blanding av slike neoalkanamider, i en mengde som er tilstrekkelig til at, etter vask av overflaten med detergentpreparatet, en mengde av neoalkanamidet blir igjen på den vaskede overflate som er tilstrekkelig til å fordrive insekter fra overflaten, idet slike detergentpreparater også vil omfatte en tilstrekkelig mengde såpe eller syntetisk, organisk detergent (eller enhver egnet blanding av slike). Neoalkanamidet er fortrinnsvis ett hvor den cykliske substituent er aromatisk, f.eks. fenyl eller alkylfenyl, men kan også være cyclohexyl, substituert cyclohexyl, cyclopentyl, cycloheptyl eller alkyl eller andre derivater av disse. Som tidligere nevnt, vil den cykliske substituent være på 5 til 9 carbonatomer, og neoalkanoylresten vil være på 5 til 8 carbonatomer, med et totalt carbonatominnhold på 11 til 14, bortsett fra pival-amidene (eller trimethylacetamidene), hvor minst 12 carboner bør være til stede. Et slikt carbonatominnhold kan foreligge i rene forbindelser eller være et gjennomsnitt for blandede neoalkanamider.

I faste vaskedetergentpreparater med tilsatt rense-virkningsøkende middel ifølge oppfinnelsen vil den aktive detergentbestanddel vanligvis være en syntetisk, organisk detergent valgt fra gruppen som består av anion-, ikke-ioniske, amfotere, amfolytiske og zwitteriondetergenter og blandinger av. disse, og det rensevirkningsøkende middel vil være et vannløselig, uorganisk eller organisk eller et vann-uløselig, uorganisk, rensevirkningsøkende middel. Mengden av syntetisk(e), organisk(e) detergent(er), rensevirkningsøkende middel (midler) og neoalkanamid(er) som skal til for å danne et effektivt, fåst, syntetisk, organisk detergentpreparat med insektfordrivende virkning, vil være henholdsvis 1 eller 5 til 35%, 10 til 90%, og 0,2 til -10%. Foretrukne preparater av slik type vil ha en syntetisk, organisk detergent valgt fra gruppen som består av anion- og ikke-ioniske detergenter og blandinger av disse, kan inneholde vannløselige fyllsalter som natriumsulfat, og vil inneholde et N-aryl- eller N-cyclo^alkyl-neoheptanamid, som N-fenyl-neoheptanamid eller N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid eller en blanding av disse. Mengdene av slike bestanddeler for de beste virkninger i gulvrensepreparater og andre rensemidler for harde overflater vil ofte med fordel være henholdsvis 1 til30% syntetisk, organisk detergent, 10 til 50% rensevirkningsfremmende middel, 0 til 50% fyllmateriale og 0,2 til 10% av insektfordriveren.

Ved fremstilling av flytende detergenter som inneholder de insektfordrivende neoalkanamider ifølge oppfinnelsen, kan de samme komponenter benyttes sammen med et flyt ende medium, men detergenten vil fortrinnsvis ikke være en såpe. Noen ganger vil et konvensjonelt emulsjonsmiddel som "Emcol" solgt av Witco Chemical Co., Inc., benyttes i emulgerende mengder. Hydrotroper som natriumtoluensulfat og andre funksjonelle og estetiske tilsetningsstoffer som benyttes i flytende detergentpreparater, og/eller fyllstoffer, kan inkluderes, om ønskelig. I flytende detergenter med rensevirkningsfremmende midler vil innholdet av syntetisk, organisk detergent være i området fra 2 til 25%, innholdet av rensevirkningsfremmende middel vil være i området fra 5 til 40%, neoalkanamidinnholdet vil være i området fra 0,2 til 10%, og innholdet av flytende medium, fortrinnsvis vandig, vil være i området fra 40 til 90%. Mer foretrukket er flytende detergentpreparater med tilsatt rensevirkningsfremmende middel som inneholder 3 til 20% av en syntetisk, organisk detergent som er anionisk og/eller ikke-ionisk, 10 til 30% rensevirknings-økende salter for slike detergenter som kan være vannløselige, f.eks. kaliumpyrofosfat, natriumcarbonat eller natriumpoly-acetalcarboxylat, og/eller vannuløselige, som natriumzeolitt, 0 til 20%. vannløselige fyllsalter, som natriumsulfat, 0,5 til 5% av ett eller flere åv de tidligerer nevnte N-aromatiske eller -cycloalkyl-neoheptanamider eller andre egnede neoalkanamider ifølge foreliggende oppfinnelse, og 50 til 90% vann, fortrinnsvis deionisert vann.

Når en insektfordrivende sjampo for bruk på møbler, småtepper og tepper skal fremstilles, kan den omfatte 1 til 35%, fortrinnsvis 5 til 20%, av en detergent valgt fra gruppen som består av vannløselige såper og syntetiske, organiske detergenter, 0 til 40% av rensevirkningsøkende midler for såpen og/eller detergenten, ofte fortrinnsvis 0%, og 0,2 til 10% N-aryl- eller N-cycloalkyl-neoalkanamid, fortrinnsvis 0,5 til5%, idet alle er av de tidligere beskrevne typer, i et flytende medium, fortrinnsvis vandig, som foreligger i området fra 40 til 90%, fortrinnsvis 70 til 90%, og hvor vann utgjør 50 til 90% av sammensetningen, fortrinnsvis 70 til 90%. Sjampoen kan alternativt være i gelform, deigformet eller i pulverform.

Når de her beskrevne insektfordrivende midler benyttes i sjampoer beregnet for vask av menneskehår på hodet og for å gjøre håret insektfordrivende, vil sjampoene fortrinnsvis inneholde 2 til25% såpe og/eller de tidligere beskrevne, syntetiske, organiske detergenter og 0,2 til 10% N-aryl- eller N-cycloalkyl-neoalkanamid i et vandig medium, f.eks. 40 til 90% vann, fortrinnsvis deionisert vann. Opptil halvparten av det vandige medium kan utgjøres av et hjelpe-løsemiddel som en lavere alkanol, f.eks. ethanol, eller en glycol, men vanligvis vil prosentinnholdet av et slikt hjelpeløsemiddel være begrenset til 5 til 20% av sluttprod-uktet. Mer foretrukne utførelser av sjampoer for menneskehår vil inneholde 5 til 22% syntetisk, organisk detergent, 0 til 20% vannløselig fyllesalt, 0,5 til 5% N-aryl- eller N-cycloalkyl-neoalkanamid eller en blanding av disse, fortrinnsvis N-fenyl-neoheptanamid, N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid eller N-(4-methylfenyl)-neoheptanamid (av hvilke den første er mest foretrukket), og 50 til 90% vann, fortrinnsvis deionisert.

Faste, insektfordrivende detergentprodukter formet som blokker eller stykker til bruk for vask av personer, dyr, klesvask, tepper og/eller harde overflater som vegger eller gulv for å gjøre disse insektfordrivende, kan også fremstilles. Slike produkter kan inneholde ."N-cyklisk neoalkanamid" (dette begrep vil heretter bli benyttet for å betegne N-aryl-neoalkanamider og N-cycloalkyl-neoalkanamider) insektfordriver med såpe og/eller syntetisk, organisk detergent, og kan ellers inneholde rensevirkningsøkende midler, fyllstoffer og andre adjuvanser som er beskrevet her tidligere. Mengden av N-cyklisk neoalkanamid i slike produkter vil normalt være fra 0,2 til 10%, og mengden av detergent fra 15 til 95%. Slike blokker vil vanligvis ha et fuktighetsinnhold i området fra 2 til 20%, og resten vil utgjøres av rensevirkningsøkende midler, fyllstoffer og/eller adjuvanser dersom slike er til stede. Vanligvis vil adjuvansinnholdet av de forskjellige detergentprodukter ligge i området fra 0,5 til 20% av totalen, hvor de enkelte adjuvanser ligger i området fra0,1 til 5% i de fleste tilfeller.

De forskjellige detergentpreparater beskrevet ovenfor, kan fremstilles ved fremgangsmåter som er velkjente innen faget og som ikke behøver å beskrives inngående her. Slike fremgangsmåter omfatter spraytørking, tørrblanding, sprøytepåføring og/eller -dekking, agglomerasjon, sekvensvis oppløsning og/eller dispersjon og/eller emulgering, maling og pressing.

Når det insektfordrivende middel ifølge oppfinnelsen skal sprayes eller påføres i et bærerstoff som et flytende eller partikkelformet materiale eller medium, vil konsentrasjonen av midlet i dette være i et insektfordrivende forhold slik at når det påføres en overflate eller et materiale som skal behandles (eller i det indre eller andre deler av dette) ved spraying, innstøving, gniing, overstrykning, hell-ing, deponering eller andre fremgangsmåter, vil det påførte, fordrivende middel være i en slik mengde og/eller konsentrasjon at det effektivt vil fordrive insekter eller en spesiell type insekter, slik at slike insekter vil holde seg unna det behandlede sted. Slik insektfordrivelse skyldes at insektet vil unngå, å komme i kontakt med midlet, og også i en viss grad den fordrivende virkning av dampen fra midlet som er i det minste delvis flyktig, selv om den kan vare i opptil en måned eller mer ved normal påføring ved bruk av de påføringskonsen-trasjoner som tidligere ble gitt. Varigheten av den insektfordrivende virkning kan økes ved bruk av preparater med et mindre flyktig bærerstoff som paraffinvoks eller vaselin, og når dette gjøres, kan det vise seg ønskelig å øke mengden av det tilstedeværende N-cykliske neoalkanamid (innen de tidligere beskrevne grenser) for å sikre at tilstrekkelig vil fordampe til å ha en effektiv insektfordrivende virkning. Videre kan varigheten av den insektfordrivende virkning økes ved å innbefatte midlet inne i en gjenstand, f.eks. en madrass eller en absorberende svamp, snarere enn bare på en overflate som er eksponert (også i slike tilfeller kan det være ønskelig å benytte mer av det insektfordrivende middel ifølge oppfinnelsen).

Konsentrasjonen av insektfordrivende kjemikalium

(kjemikalier) i et flytende medium som et vandig medium, hvor et dispersjonsmiddel eller emulgerende middel også kan benyttes, vil ofte ligge i området fra 0,5 til 10%, f.eks. tilnærmet 1% eller 5%, for kakerlakkfordrivning. Det flytende medium kan være vann, en lavere alkanol som ethanol, et lavere keton som aceton, et lavere hydrocarbon som isobutan, cyclopropan eller en blanding av disse, eller et halogenert, lavere hydrocarbon som et klorfluorert, fluorert eller klor-ert, lavere hydrocarbon, f.eks. "Drivgass 11" og "12". De forskjellige "lavere" forbindelser inneholder fra 1 til 4 carbonatomer pr. molekyl, fortrinnsvis 1 eller 2 carbonatomer, og de som normalt er i gassfase, vil være under et tilstrekkelig trykk til å holde dem i væskefase.

Tilsvarende konsentrasjoner av de insektfordrivende midler ifølge oppfinnelsen kan benyttes i pulver- eller par-tikkel formede, bærerstoffer. Således kan neoalkanamidene ifølge oppfinnelsen påføres pulverisert kalsiumcarbonat, kiselgel, leire eller borsyre, ved spraying av væskedråper, likeså på korn av slike materialer eller på detergentholdige partikler- eller syntetiske, organiske polymerkuler (fortrinnsvis med partikkelstørrelse på mellom 125 mikron og 2,4 mm i diameter), i konsentrasjoner i området fra 0,2 til 10 eller 25%, fortrinnsvis 0,5 til 5 eller 10%, for kakerlakkfordrivelse.

I insektfordrivende fremgangsmåter eller behandlinger hvor de insektfordrivende midler ifølge oppfinnelsen benyttes, vil de vanligvis påføres overflater som skal behandles ved konsentrasjoner slik at 0,002 til 100 g/m<2>i utgangs-punktet blir igjen på slike overflater etter behandling, fortrinnsvis 0,01, 0,1 eller 0,2 til 5 eller 10 g/m<2>, og ytterligere foretrukket 0,5 til 2 g/m<2>, f.eks. 1 g/m<2>for mest effektiv og virkningsfull virkning mot kakerlakker. Konsentrasjoner utenfor disse grenser kan også i noen tilfeller være i det minste delvis virksomme. Når det insektfordrivende middel er i et detergentpreparat som benyttes i et vandig vaskemedium, f.eks. vann, vil vaskevannet vanligvis inneholde fra 0,05 til 5 eller 10% av detergentpreparatet, men i noen anvendelser, som sjamponering av menneskehår eller av tepper eller småtepper med skumpreparater, kan konsentrasjonen være større, av og til så høy som 25%.

Når de insektfordrivende midler inkorporeres i og påføres overflater i andre medier eller preparater, f.eks. vokser eller møbelpoliturer, vil konsentrasjonen av disse vanligvis ligge innenfor de samme grenser som i detergentpreparater, men kan økes, om ønskelig, i visse tilfeller i opptil 25%.

De insektfordrivende midler ifølge oppfinnelsen inne-har forskjellige vesentlige fordeler fremfor en rekke andre tilgjengelige, insektfordrivende midler. Som de N-lavere alkyl-neoalkanamider er de i det vesentlige ikke-giftige og følgelig ikke farlige for barn eller kjæledyr som kan komme i kontakt med dem etter påføring. De har en behagelig duft og har derfor vanligvis ingen uønsket virkning på duften av preparater i hvilke de tilsettes. De er i det vesentlige fargeløse og kan derfor benyttes i detergenter, sjampoer, politurer, sprayer og forskjellige andre preparater og sammensetninger- hvor tilførsel av farge ikke ville være akseptabelt. De er virkningsfulle både som kontakt- og damp-insektfordrivere og har en overlegen fordrivende virkning sammenlignet med forskjellige kommersielt tilgjengelige insektfordrivere, spesielt mot kakerlakker som anses å være den vanskeligst kontrollerbare insektplage i husholdninger. De foreliggende insektfordrivende midler har lang virkning da analyse av noen av dem, spesielt N-fenyl-neoheptanamid, har vist at de effektivt fordriver kakerlakker i mer enn tre uker etter lokal påføring. De anses også å være effektive fordrivere av mygg (Anopheles quadrimaculatus og Åedes aegypti). De er så stabile at de beholder sine insektfordrivende egenskaper etter tilsetning til forskjellige såpe-, detergent-, politur-, voks-, insekticid-, kosmetikk- og dekkpreparater i form av væsker, kremer, geler, skum, pulver, partikler eller faste stykker, løst i vann eller andre løsemidler, og de har god bindeevne til overflater til hvilke de påføres fra slike medier.

Til dags dato har eksperimentelle arbeider entydig vist at medlemmer av klassen av N-cykliske neoalkanamider ifølge oppfinnelsen er overlegne insektfordrivende midler med spesielt god virkning mot den vanlige husholdningsplage kakerlakken, og evalueringer av slike forbindelser tyder på at de også vil være virkningsfulle fordrivere av andre insekter slik som dem i gruppen fluer, lopper, lus, mygg, bier, hveps, geitehams, maur, biller og andre kakerlakker som den amerikanske kakerlakk, og mot edderkoppdyr som edderkopper, flått og midd. Da data om de N-cykliske neoheptanamider foreløpig er de mest fullstendige og på en overbevisende måte viser den overlegne, insektfordrivende virkning av slike N-cykliske neoalkanamider mot kakerlakker, og fordi disse data er oppnådd ved kontrollerte analyser utført i forbindelse med insekt-forskning ved et større universitet, vil disse data utgjøre de primære insektfordrivende resultater som vil bli beskrevet i eksemplene gitt nedenfor.

De følgende eksempler skal illustrere oppfinnelsen. Dersom ikke annet oppgis, er alle forhold gitt som vektforhold og alle temperatur er i °C.

Eksempel 1

N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid ble fremstilt fra m-toluidin og neoheptanoylklorid (som kan fremstilles fra klor-ert neoheptansyre med PC13) i en reaksjon utført i en glass-kolbe utstyrt med en rører, et termometer og en tilsetnings-trakt (en dryppetrakt), og forbundet med en kondensator utstyrt med et rør med tørkemidlet "Drierite". Kolben ble plassert i et isbad og tilsatt 90,8 g m-toluidin og 85,7 g triethylamin (hvis oppgave var å fjerne dannet HC1 fra reaksjonsblandingen). 109,8 g neoheptanoylklorid (tilgjengelig fra Pennwalfs Lucidol Div.) ble så tilsatt dråpevis til kolben under røring, med mellomliggende tilsetninger av 300

ml mengder destillert vann (etter 30 minutter) og hexan (etter ytterligere 5 minutter). Uttak ble analysert med hensyn på syrekloridinnhold ved infrarød absorpsjonsanalyse, og reak-

;jonen ble ansett å være fullstendig og røringen avsluttet ;tter 75minutter, da alt neoheptanoylklorid var tilsatt og .ntet syreklorid var tilbake i blandingen. Etter denne full-førelse av reaksjonen ble innholdet i kolben oppvarmet til romtemperatur. Blandingen ble så overført til en 6-liters skilletrakt ved hjelp av ytterligere 300 ml hexan og vasket :o ganger med fortynnet, vandig HCl til en pH på 6,5 for å skille N-(3-methylfenyl)-neoheptanamidet fra triethylamin-cloridet, hvoretter hexanlaget ble fjernet og løsemidlet jortdampet. Det resulterende produkt ble så løst i 300 ml nethanol (tilnærmet den minimale mengde som kreves for opp-løsning) og 2 liter kaldt, destillert vann ble tilsatt løs-lingen under røring, noe som resulterte i utfelling av fast J-(3-methylfenyl)-neoheptanamid. Dette ble frafiltrert væsken )g tørket under vakuum. Det resulterende produkt ble erholdt L et utbytte på 68%. Etter rekrystallisering ble det vist å ia et smeltepunkt på 62-64°C. Dets infrarøde transmisjons-jpektrum er vist i fig. 2.

N-fenyl-neoheptanamid med et smeltepunkt på 64,65°C Eremstilles på samme måte som beskrevet ovenfor, hvor de sneste forandringer i fremgangsmåten ligger i bruk av 0,85 jmol anilin (79 g). istedenfor 0,85 gmol (90,8 g) m-toluidin. Produktet, N-fenyl-neoheptanamid, erholdes i tilnærmet 70% atbytte (det forventes at utbyttene vil nærme seg 90% etter ivert som fremgangsmåten forbedres ytterligere), med et minst 95% rent produkt (99% renhet kan oppnås, men er vanligvis ikke kostnadseffektivt) som tilsvarer renheten av N-(3-nethylfenyl)-neoheptanamid for hvilket fremgangsmåten for fremstilling ble beskrevet ovenfor. Produktets infrarøde spektrogram er vist i fig. 1.

Andre N-cykliske neoalkanamider ifølge foreliggende appfinnelse fremstilles i reaksjoner som tilsvarer neoheptan-Dylkloridreaksjonene beskrevet ovenfor i dette eksempel, heriblant N-fenyl-neohexanamid, N-fenyl-neooctanamid, N-cyclohexyl-neohexanamid, N-cyclohexyl-neoheptanamid, N-(3,5-dimethyl)-cyclohexyl-pivalamid, N-(3-methylfenyl)-pivalamid, N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid, N-(3-ethylfenyl)-pivalamid og N-(3,5-dimethylfenyl)-pivalamid ved bruk av ekvivalente, molare mengder av de passende cykliske, substituerte, primære aminer, triethylamin og neoalkanoylklorider. Produktene erholdes i i det vesentlige tilsvarende utbytter og er i det vesentlige av samme renhet som N-fenyl-neoheptanamid og N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid tidligere beskrevet.

Eksempel 2

Forbindelsene for hvilke fremgangsmåter for fremstilling er beskrevet i eksempel 1, fremstilles, men utgangs-materialene som fungerer som kilder for neoalkanoylrestene, er de tilsvarende neoalkansyrer istedenfor syrekloridene, og triethylamin benyttes ikke. I slike reaksjoner hvor neoalkansyrene får reagere med et tilnærmet 10% overskudd over støkio-metriske mengder av de cykliske, substituerte aminer, utføres reaksjonen med fordel i et lukket system, og kolben utstyres med en varmekappe, en magnetrører, en nitrogengasskilde med midler for å tilføre denne under overflaten av reaksjonsblandingen, og et termometer og termostatisk kontroll for å regu-lere temperaturen i reaksjonsblandingen som holdes ved tilnærmet 240°C i tilnærmet 5 timer. Reaksjonsproduktene fra-skilles og vaskes, og løsemiddel fjernes fra dem på samme måte som beskrevet i eksempel 1. De erholdte produkter har infra-røde spektrogrammer som tilsvarer dem fra prøver av de tilsvarende produkter i eksempel 1.

Eksempel 3

N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid fremstilt ved "neoheptanoylklorid"-fremgangsmåten i eksempel 1, ble analysert med hensyn på kakerlakkfordrivende virkning ved bruk av 50 hannkakerlakker i analysen som er en modifisering av fremgangsmåten beskrevet av Goodhue og Tissol i J. Econ.

Entomol. 45:133-134 (1952). I denne modifiserte fremgangsmåten påføres 2 ml av en 1% løsning av N-(3-methylfenyl)-neoheptan-amidet hele den indre overflate (188 cm<2>) av en uvokset 237 ml "Dixie" iskremeske med to hull med diameter 1,5 cm på mot-satte sider av beholderen nær kanten, hvilket avsatte til nærmet 1 g/m<2>av det N-cykliske neoalkanamid. Kontrollbe-holdere ble behandlet med aceton alene, og begge beholdere ble tørket i et avtrekksskap i 1 time. Både forsøksbeholderen og kontrollbeholderen ble plassert ved mot hverandre stående sider i analysebur av plast (51 x 28 x 20 cm) i hvilke kakerlakkene var blitt akklimatisert ved et forutgående 2-dagers opphold. Mat og vann var tilgjengelig for kakerlakkene mellom beholderne. Sideveggene i burene var behandlet med en "Teflon"-emulsjon for å hindre kakerlakkene i å klyve opp i dem. Analysestedet ble utsatt for en syklus med alternerende 12 timers lys - 12 timers mørke ved 27°C, og midt i hver fotofase ble antall kakerlakker som befant seg på de indre vegger i hver beholder, målt, hvoretter insektene ble for-styrret og beholdernes posisjoner reversert. Analysen fort-satte i 25 dager eller inntil en lik mengde kakerlakker ble funnet i begge beholdere. Ved probitanalyse ble antall dager med 90% effektivitet (9 ganger så mange kakerlakker i den ubehandlede beholder som i den behandlede) som anses å være en standard for effektiv fordrivende virkning, bestemt. Jo flere dager med 90% fordrivende virkning eller mer, jo bedre insektfordrivende middel. Ved denne analyse ble N-(3-methyl-fenyl)-neoheptanamid vurdert til over 25 (dager med 90% effektivitet eller mer) mot hannkakerlakker (Blatella germanica). Lignende resultater ble oppnådd med N-fenyl-neoheptanamid som ble vurdert til 24,8. Begge disse N-cykliske neoalkanamider fordriver også amerikanske kakerlakker og forskjellige andre insekter og edderkoppdyr, heriblant mygg, knott, stokkmaur og midd. Det bør bemerkes at i en annen analyse av N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid for insektfordrivende virkning ble dette stoff vurdert til mindre enn25dager slik at N-fenyl-neoheptanamid kan anses å være det mest effektive av disse insektfordrivende midler.

De andre N-cykliske neoalkanamider som er nevnt i eksemplene 1 og 2, fordriver også kakerlakker, noe som kan vises ved den beskrevne laboratorieanalyse. Enda viktigere er det at de alle er insektfordrivere, noe som er overraskende da ingen tidligere kjente insektfordrivende, N-substituerte neoalkanamider var cykliske eller aromatiske i struktur, og da det ble antatt at de måtte være i flytende tilstand under normale betingelser for å være insektfordrivende. Videre er det overraskende at de foreliggende N-cykliske neoalkanamider, med et temmelig smalt område for totalt carbonatominnhold og med visse molekylære strukturer, er effektive mens aryler utenfor dette område og med ulike strukturer (ortho-substituerte) ikke har insektfordrivende virkning.

I de beskrevne analyser er resultatene de samme enten de insektfordrivende midler er fremstilt ved den direkte kondenseringsfremgangsmåte fra neoalkansyrer eller fra neoalkanoylklorider.

Istedenfor å påføre de insektfordrivende midler til analyseoverflåtene i acetonløsning kan de sprayes på slike overflater ved hjelp av "aerosol" eller sprayløsninger under trykk i en 50:50-blanding av isobutan og cyclobutan eller en 60:40-blanding av "Freon 12" og "Freon 11" (henholdsvis di-klordifluormethan og triklormonofluormethan) eller i andre løsemidler under trykk. Istedenfor å påføre løsningene som 1%-løsninger som i analysene beskrevet tidligere i dette eksempel, kan konsentrasjoner i området fra 0,5 til 30% ofte benyttes, til en viss grad avhengig av løseligheten av de insektfordrivende midler i det anvendte løsemiddelsystem, f.eks. 15% i "Freon"-systemet, 20% i hydrocarbonsystemet, 5%

i ethanol og 25% i methylethylketon. Vandige systemer kan også benyttes, fortrinnsvis med emulgeringsmidler eller egnede, overflateaktive stoffer til stede for å holde det insektfordrivende middel i homogen suspensjon som kolloidale dråper, ved en konsentrasjon som vanligvis er noe lavere enn i løsninger i organiske løsemidler, f.eks. 3%, 5% og 7%. Alle slike flytende systemer kan påføres ved hjelp av kluter, puter, sprayflasker og forstøvere, geler eller kremer kan også benyttes, og påføringer kan være på analyseoverflater eller til aktuelle områder, steder og gjenstander fra hvilke insekter og edderkoppdyr skal fordrives.

I praktiske undersøkelser på virkelige kjøkkengulv, disker, oppvaskbrett og vegger, i kjøkkenskap og oppvask- maskiner, under kjøleskap og i kakerlakkinfiserte leilig-heter, vil betydelig færre kakerlakker observeres på overflater på hvilke eller nær hvilke de insektfordrivende midler ifølge oppfinnelsen er påført, enn på kontrolloverflater, og færre kakerlakker finnes på gulv og hyller i skap og matskap hvor veggene er behandlet med de insektfordrivende midler ifølge oppfinnelsen, særlig når det insektfordrivende middel er N-fenyl-neoheptanamid, N-(3-methylfenyl)-heptanamid eller en 50:50-blanding av disse, noe som viser at de insektfordrivende midler er effektive i gassfase så vel som ved kontakt. Når gulv, vegger, disker, vasker, skap, kjøkkenutstyr, vinduer, dører, småtepper og tepper i et hus eller en leilig-het er behandlet med de foretrukne utførelser av de insektfordrivende midler ifølge oppfinnelsen, f.eks. N-fenyl-neoheptanamid og/eller N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid, vil forekomsten av kakerlakkangrep reduseres sammenlignet med kontrolleiligheter hvor intet insektfordrivende middel er til-ført. Grunnet det forutgående nærvær av skadedyrene i området, kan imidlertid det å få kontroll over dem ta så lang tid som en uke, en måned eller mer, og vil noen ganger kreve flere behandlinger med'dette insektfordrivende middel. I noen tilfeller kan tilføringsmengden med fordel økes til så mye som 10 g/m<2>, mens mengden i andre tilfeller kan reduseres til0,01 g/m<2>eller mindre. De oppnådde resultater er naturligvis vanligvis bedre med de større tilføringsmengder.

Eksempel 4

N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid løst ved en egnet konsentrasjon, f.eks. 10%. i aceton, påføres en bomulls-strømpe slik at 1 g neoalkanamid er fordelt på 280 m<2>strømpe.

2timer etter behandling av strømpen (i løpet av hvilken periode acetonet fordamper) trekkes strømpen over en tidligere påsatt nylonstrømpe på armen til en forsøksperson, hvoretter den således tildekkede arm innføres i et bur med voksne mygg av en type mot hvilken DEET er et effektivt, fordrivende middel. Åedes aegypti og Anopheles quadrimaculatus er to slike arter. Dersom færre enn fem mygg biter forsøkspersonen gjennom strømpen i løpet av ett minutt, gjentas analysen 24 timer senere, og hvis færre enn fem mygg da biter forsøkspersonen, gjentas analysen ukentlig inntil fem bitt mottas i løpet av ett minutt. Fordrivningsgraden av et kjemikalium eller preparat måles som antall dager fra påføring av kjemikaliet til strømpen inntil fem mygg biter analysearmen i løpet av ett minutt. Denne analyse er en screeninganalyse fra Agricultural Research Service (U.S.D.A.) og er den som benyttes av U.S.D.A. Insects Affecting Man and Animals Research Laboratory, Gainsville, Florida.

Mot Åedes aegypti ble DEET vurdert til 22 i den beskrevne analyse, mens N-methyl-neodecanamid (MNDA), en standard for N-lavere alkyl-neoalkanamider, ble vurdert til 15, og når analysemyggen er Anopheles quadrimaculatus, er vurder-ingene henholdsvis 29 og 36. De foreliggende N-cykliske neoalkanamider som N-fenyl-neoheptanamid og N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid, anses å være tilnærmet ekvivalente med DEET-og MNDA-standardene med hensyn til myggfordrivende virkning, målt ved den beskrevne analyse.

Ved faktisk bruk på menneskekroppen på hvilken de påføres løst i et egnet løsemiddel, i en hudlotion eller

-krem eller i en "aerosol"-spray, vil de N-cykliske neoheptanamider være tilnærmet ekvivalente med DEET og gi minst én times beskyttelse mot Åedes aegypti og Anopheles quadrimaculatus når 0,3 g påføres underarmen til et menneske. Tilsvarende resultater erholdes med andre N-cykliske neoalkanamider av de typer som er beskrevet i eksemplene 1 og 2. Eksempel 5 ( partikkelformet detergent tilsatt rensevirkningsøkende middel

Alle bestanddeler i detergentpreparatet bortsett fra enzympulveret og det insektfordrivende middel, blandes sammen til en velling som sprøytetørkes til hule, globulære kuler med partikkelstørrelse i området fra nr. 10 til 100 i henhold til "U.S Sieve Series". Enzympulveret blandes så med de sprøytetørkede kuler, og det smeltede, insektfordrivende middel sprayes på blandingen mens den blandes i en trommel slik at et ensartet preparat erholdes. Istedenfor N-(3-methyl-fenyl)-neoheptanamid kan N-fenyl-neoheptanamid eller andre av de tidligere nevnte N-cykliske neoalkanamider ifølge foreliggende oppfinnelse benyttes, og et insektfordrivende detergentpreparat som kan overføre insektfordrivende egenskaper til vasket tøy, vil erholdes. Videre kan innholdet av det aktive, insektfordrivende middel økes til f.eks.4% for å forbedre denne insektfordrivende virkning.

Eksempel 6 ( gulvrensemiddel)

Pulverisert detergent, rensevirkningsøkende middel og fyllpulvere blandes sammen, og smeltet N-fenyl-neoheptanamid sprayes på pulverblandingen mens sammenblandingen fortsettes .

Det resulterende pulver løses i vann og benyttes til vask av gulv med linoleum, vinylfliser og keramiske fliser i områder i hjem hvor kakerlakker eller amerikanske kakerlakker var blitt observert. Etter gjentatt vasking uten på-følgende rensing i én måned var kakerlakkerobservasjonene betydelig færre i nesten alle tilfeller, og i mange tilfeller ble ingen observert. Dersom behandlingen opphører, vil imidlertid kakerlakkene ofte dukke opp igjen. Videre vil en viss insektfordrivende virkning observeres dersom vaskemidlet skylles bort fra gulvet, men dette er på et redusert nivå. Tilsvarende resultater kan erholdes når N-fenyl-neoheptanamid erstattes i preparater med N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid eller benyttes i blanding med dette stoff eller N-methyl-neodecanamid med tilnærmet like mengder av hvert insektfordrivende middel. Videre erholdes tilsvarende resultater når andre cykliske neoalkanamider ifølge oppfinnelsen benyttes og når mengden av disse varieres innen de beskrevne grenser, 0,2 til 10%, slik at mengden insektfordrivende middel påført den behandlede overflate, er i området fra 0,002 til 100 g/m<2>, fortrinnsvis i området fra 0,2 til 10 g/m<2>.

Dette produkt bør fortynnes 1:30 med vann før bruk. 100 g vil være tilstrekkelig til å rense tilnærmet 10 m<2>tilsølt teppe.

Før bruk blandes dette møbelrensemiddel 1:3, volum/volum, med Stoddard-løsemiddel.

Ceresinvoksen, bivoksen, vaselinet, stearinsyren og den hvite mineralolje smeltes sammen ved oppvarming til 71°C. Boraxet løses i varmt vann, og triethanolamin tilsettes løs-ningen etter økning av temperaturen til 71°C. Den vandige løsning helles inn i den smeltede voksblanding under røring, og røringen fortsettes mens blandingen fjernes fra varmen. Når blandingen tykner, tilsettes 10 g N-fenyl-neoheptanamid eller N-(3-methylfenyl)-neoheptanamid eller 5 g av hvert av disse neoalkanamider.

Istedenfor såpestykker og -blokker kan blokker av syntetiske såper fremstilles ved å benytte natrium-kokos-monoglyceridsulfat istedenfor opptil 25% av såpeinnholdet i preparatet. Tilsvarende kan helsyntetiske detergentblokker fremstilles ved å benytte et egnet plastifiseringsmiddel.

Konserveringsmiddel, titandioxyd, insektfordrivende middel og litt vann males sammen med de tørkede såpespon (som inneholder tilnærmet 8% vann), det resulterende produkt sammenpresses, og den således fremstilte blokk kuttes i lengder og presses til såpestykker. Såpestykker til klesvask kan fremstilles ved å tilsette 20 til 40% rensevirknings-økende salter som natriumtripolyfosfat og/eller natrium carbonat til preparatet, vanligvis med en økning i fuktighetsinnhold for å forbedre plastisiteten under fremstillingen. Utformede såpestykker for klesvask og syntetiske såpestykker for klesvask kan også fremstilles, og innholdet av insektfordrivende middel vil i noen tilfeller økes opptil tilnærmet 5% i slike såpestykker.

Mineraloljen og det insektfordrivende middel løses i drivgassblandingen under trykk, og blandingen fylles under trykk inn i en fordelingsbeholder utstyrt med et spraymunn-stykke utformet for optimal utspraying av den insektfordrivende løsning.

Eksempel 16 ( insektfordrivende middel i pulverform)

Et voks-silikonkonsentrat fremstilles ved oppvarming av Stoddard-løsemidlet til en temperatur på tilnærmet 52°C

og gradvis tilsetning av de på forhånd smeltede vokser og silikonolje under røring. Samtidig oppløses såpen i vannet ved en temperatur på tilnærmet 90°C, hvoretter den varme såpe-løsning blandes med voksdispersjonen under kraftig røring. Blandingen avkjøles så raskt til romtemperatur, og 385 deler vann, 71 deler naftha og 15 deler N-(3,5-dimethylfenyl)-pivalamid (oppløst i nafthaen) tilsettes langsomt. 71 deler "Drivgass 12" trykklades så inn i fordelingsbeholdere etter forutgående tilsetning av resten av preparatet.

Eksempel 19 ( hyllepapir)

Ruller med hyllepapir sprayes på begge sider med N-(3-methylfenyl)-neohexanamid løst i et flyktig løsemiddel (aceton) og rulles sammen etter at løsemidlet har fordampet. Mengden insektfordrivende middel justeres til tilnærmet 2% selv om så lite som 0,1% kan benyttes i noen tilfeller. Hylle-papiret kan lagres lenge før bruk da tap av insektfordrivende middel ved fordamping hindres grunnet sammenrulling av papiret. I en modifikasjon av dette eksempel tilsettes det insektfordrivende, N-cykliske neoalkanamid til papirmassen under fremstillingsprosessen, men det må unngås at det insektfordrivende middel fjernes ved eventuelle påfølgende tørke-operasjoner.

Eksempel 20 ( insektfordrivende for avfallsbøtter)

N-(3-methylcyclohexyl)-neohexanamid ved en konsentrasjon på 2% i en svamp fremstilles ved å injisere det N-cykliske neoalkanamid i det indre av en åpencellet poly-urethanform med flat, sylindrisk form som plasseres i en perforert- holder festet til det indre av lokket til en avfallsbøtte for kjøkkénbruk med fotpedal.

Eksempel 21 ( insektfordrivende insekticid)

Alle produkter i eksemplene 5-21 fordriver insekter effektivt, spesielt kakerlakker og amerikanske kakerlakker. De representerer imidlertid bare noen få av de mange preparater og produkter som ligger innenfor foreliggende oppfinnelse.

Den her beskrevne oppfinnelse er av stor betydning, da menneskeheten lenge har hatt behov for effektive insektfordrivere og da slike forbindelser har vært relativt sjeldne. Videre er det blant forbindelsene i oppfinnelsen flere som er like effektive som eller mer effektive enn de beste, tidligere kjente, kommersielt tilgjengelige insektfordrivende midler. Oppfinnelsen er ikke åpenbar, da teknikkens stand forut for foreliggende oppfinnelse og i de nevnte utgangssøk-nader ikke tilsa at sekundære neoalkanamider ville være insektfordrivere med langvarig virkning. Heller ikke tilsa teknikkens stand ekvivalensen eller den gjensidige utbyttbar-heten av aromatiske og cykliske substituenter med hensyn til insektfordrivende virkning på slike amidnitrogener. Søkeren har faktisk oppdaget at en slik ekvivalens ikke eksisterer bortsett fra for noen typer forbindelser. Bemerk at mens det er viktig at det totale antall carbonatomer i det insektfordrivende, sekundære amid ifølge foreliggende oppfinnelse bør ligge i området fra 11 til 14, vil selv 11-carbonforbind-elser ikke være effektive dersom neoalkanoylresten er pivaloyl. Dersom substituenter på ringen i den cykliske forbindelse er i ortho-stilling, som i N-(2-methylfenyl)-neoheptanamid, vil forbindelsen være uvirksom som insektfordriver med langvarig- virkning. Videre har oppfinneren som tidligere trodde at de sekundære'amider måtte være i væskeform for å være effektive insektfordrivere, nå oppdaget noen sekundære amider som under normale forhold- er i fast form, som har en anvendbar insektfordrivende virkning. Kort sagt synes det som om den insektfordrivende virkning av de beskrevne N-cykliske neoalkanamider ikke var generelt forutsibar, bortsett fra ganske nær beslektede forbindelser av de typer som er beskrevet av søkeren, og at hans beskrevne oppdagelser således ikke er åpenbare.

Claims (9)

1. Insektfordrivende, N-monosubstituerte aryl- og cycloalkyl-neoalkanamider, karakterisert vedat det totale antall carbonatomer ligger i området fra 11 til 14, og i området fra 12 til 14 dersom neoalkanoylresten er pivaloyl, og at substituenten på amidnitrogenet er en aryl- eller cycloalkylrest med minst 5 carbonatomer hvor alkylgruppen ikke er substituert i orthostilling.

2. Insektfordrivende neoalkanamider ifølge krav 1,karakterisert vedat substituenten på nitrogenet er aryl med 6 til 9 carbonatomer og neoalkanoylresten er på 5 til 8 carbonatomer.

3. Insektfordrivende neoalkanamider ifølge krav 2,karakterisert vedat substituenten på nitrogenet er fenyl eller alkylfenyl og neoalkanoylresten er på 5 eller 7 carbonatomer.

4. Insektfordrivende neoalkanamider ifølge krav 3,karakterisert vedat substituenten på nitrogenet er fenyl.

5. Insektfordrivende forbindelse ifølge krav 4,karakterisert vedat den er N-fenyl-neoheptanamid .

6. Insektfordrivende forbindelse ifølge krav 3,karakterisert vedat den er N-(3-methyl-fenyl)-neoheptanamid eller N-(4-methylfenyl)-neoheptanamid.

7. Insektfordrivende preparat,karakterisert vedat det omfatter et N-mono-substituert neoalkanamid ifølge kravene 1-6 og et detergentpreparat som omfatter en vaskeeffektgivende mengde såpe eller syntetisk, organisk detergent, idet mengden av neoalkanamidet er tilstrekkelig til at nok blir igjen på et vasket område, sted eller gjenstand etter vask med detergentpreparatet, til at insekter fordrives fra dette område, sted eller denne gjenstand.

8. Preparat ifølge krav 7, karakterisert vedat det er et gulvrensemiddel som omfatter 1 til 30 % av en detergent fra gruppen av vannløselige såper og vannløselige, syntetiske, organiske detergenter valgt blant gruppen som består av anion-, ikke-ioniske, amfotere, amfolytiske og zwitteriondetergenter og blandinger av disse, 0,2 til 10 % av et neoalkanamid eller en blanding av neoalkanamider, 10 til 50 % rensevirkningsøkende midler for detergentene og 0 til 50 % fyllstoffer og/eller fortynningsmidler, og hvor gulvrensemidlet påføres gulvet i et vandig medium og gulvet rengjøres med midlet, og hvor tilfør-ingsmengden er slik at en insektfordrivende mengde av neoalkanamidet blir igjen på gulvet etter fullført rengjøring slik at insekter fordrives fra gulvet.

9. Preparat ifølge krav 7, karakterisert vedat det er en teppes jampo for å rengjøre småtepper og tepper og gjøre dem insektfordrivende, hvor teppesj ampoen omfatter 1 til 35 % av en detergent som er en såpe eller en syntetisk, organisk detergent, 0,2 til 10 % neoalkanamid og 0 til 40 % rensevirkningsøkende middel, i et flytende medium, og tepperensemidlet påføres småteppet eller teppet og teppet rengjøres med dette, og hvor til-førselsmengden av tepperensemiddel er slik at småteppet eller teppet beholder en insektfordrivende mengde av neoalkanamidet og insekter fordrives fra det.