NO301839B1

NO301839B1 - Vandig beleggingsmiddel og vandig dispersjon av tverrbundne polymermikropartikler

Info

Publication number: NO301839B1
Application number: NO922228A
Authority: NO
Inventors: Hans-Dieter Hille; Matthias Massone
Original assignee: Bollig & Kemper
Priority date: 1989-12-06
Filing date: 1992-06-05
Publication date: 1997-12-15
Also published as: EP0502934A1; RU2104290C1; ATE113647T1; ES2064076T3; EP0502934B1; KR0165687B1; BR9007898A; US5412023A; NO922228L; AU6894391A; CA2070807C; KR927003747A; DE59007657D1; WO1991008269A1; NO922228D0; AU652729B2; CA2070807A1; DE3940316A1

Description

Foreliggende oppfinnelse angår vandig beleggingsmiddel og vandig dispersjon av tverrbundne polymermikropartikler.

Reduksjon av andelen organiske oppløsningsmidler i be-legglngsblandinger blir ålment tilstrebet.

Særdeles innen området billakkering, men også innen andre områder, er det stor interesse for vandige lakkeringssystemer.

Benyttelsen av vandige lakkeringssystemer fører med seg flere problemer, som har sammenheng med vannets kjemiske og fysiske egenskaper. Således kan for eksempel rheologien (viskositets-forløpet under påføringen, pseudoplastisitet, thixotropi, utflyting- og avrenningsegenskaper) til konvensjonelle lakksystemer styres med relativt enkle midler ved hjelp av avdampingegenskapene til det anvendte organiske oppløsnings-middelet henholdsvis oppløsningsmiddelblandingen. Denne muligheten kan ved vandige systemer kun bli benyttet i innskrenket grad, henholdsvis ikke i det hele tatt.

Det er riktignok ved fremstilling av kvalitativt høyverdig flersjiktslakkering, spesielt metalleffektlakkering, at en styring av de rheologiske egenskapene til den benyttede beleggingssammensetningen er av ytterste viktighet.

Således virker for eksempel en sterk viskositetsøkning etter påføringen meget gunstig på orienteringen og fikseringen av metallpigmentpartiklene i metalleffektbasislakken.

Foreneligheten mellom metallpigmentpartiklene og det vandige bindemiddelsystemet er også problematisk, da det spesielt ved anvendelse av aluminiumspartikler som metallpigment dreier seg om et amorft metall, som lett blir angrepet under hydrogenutvikling.

Men også ved andre påføringsmetoder, spesielt ved sprøyte-påføring av belegget, avhenger kvaliteten til det oppnådde belegget i sterk grad av de rheologiske egenskapene til den anvendte beleggingsblandingen.

Det er kjent at de rheologiske egenskapene til vandige beleggingsblandinger kan bli påvirket ved tilsetningen av tverrbundne polymermikropartikler.

EP-A-0 038 127 beskriver en fremgangsmåte for fremstilling av et flerlagsbelegg på en underjordisk overflate, hvor basisbeleggets sammensetning består av en dispersjon av tverrbundne polymere mikropartikler i vandig medium. De polymere mikropartiklene som består av polymerisater av akrylestere av akryl- eller metakrylsyrer ble der fremstilt ved dispersjonspolymerisering i vann og et ytterligere organisk oppløsningsmiddel i nærvær av en bestemt polymer-stabilisator.

EP-A-0 320 689 beskriver en stabil, ikke-vandig dispersjon av mikropartikler, fremstilt av en aminoplastharpiks og et OH-gruppe-inneholdende materiale i et fortrinnsvis upolart oppløsningsmiddel, i nærvær av en organisk sulfonsyre og en stabilisator.

EP-A-0 103 174 beskriver en fremgangsmåte for fremstilling av vandige dispersjoner av tverrbundne polyuretan-ionomerer via omsetning av isocyanatgruppe bærende prepolymerer med polyfunksjonelle forbindelser. Fremgangsmåten erkarakterisert vedat polyuretanprepolymerer med alifatisk og/eller sykloalifatisk bundne isocyanatendegrupper som inneholder saltgrupper, blir blandet med et vannblandbart organisk oppløsningsmiddel med polyfunksjonelle polyisocyanter, den oppnådde oppløsningen dispergert i vann og det organiske oppløsningsmiddelet avdampet.

US-PS 4.408.008 og US-PS 4.293.679 beskriver også fremgangsmåte for fremstilling av polymere partikler av polyisocyanat, riktignok finnes i disse skriftene ingen anvisning om at den der fremstilte dispersjonen er anvendelig i vandige beleggingsblandinger.

I alle disse fremgangsmåtene ligger i prinsippet to forskjellige fremgangsmåter for dannelsen av partikler til grunn: (1) Ved hjelp av tensider som danner miceller over en bestemt konsentrasjon, blir det oppnådd en oppløsning monomere bestanddeler i hvilke polymerisasjonen blir initiert. Disse fremgangsmåtene for emulsjons-polymerisering har lenge vært kjent og blir anvendt i stor skala for fremstilling av kunststoff-dispersjoner av forskjellige type. For å oppnå tverrbundne partikler, blir det anvendt monomerer som inneholder mer enn en polymeriserbar dobbeltbinding. Ved disse fremgangsmåtene kan det riktignok kun bli fremstilt polymerer hvis kjeder utelukkende består av karbon-karbon-bindinger. Ønskede modifiseringer kan kun bli oppnådd på sidekjedene gjennom valget av de aktuelle monomerer. En videre ulempe ved disse fremgangsmåtene er det faktum at anvendelsen av tensider er absolutt nødvendig for partikkeldannelse. Tensidene som muliggjør micelledannelsen, er vannoppløselige, lavmolekylære stoffer som dessuten vanligvis danner elektrolytter. Da disse ikke kan bli fjernet fra dispersjonen, bringer de ofte med seg ulemper som eksempelvis følsomhet overfor vann og svelle-evne. (2) Det blir i organisk fase fremstilt en polymer som inneholder ioniske grupper og derfor ved overføring i vann spontant danner partikler, hvis størrelse avhenger av innholdet av ioniske grupper. Gjennom innbygging av bestemte funksjonelle grupper og tilføring av tilsvarende flerfunksjonene reaktanter blir partiklene overført til tverrbundet tilstand. Det er riktignok kun kjent svært få reaksjoner som løper i vandig fase under vannets koketemperatur, uten å innføre stabiliseringssystemet ved dispersjon. Ioniske stabiliserte dispersjoner forandrer sin stabilitetsstatus ved tilsetting av elektrolytter, syrer og baser. Dette betyr at så vel tilsetting av syrer så vel som baser sterkt forandrer egenskapene til en dispersjon, slik at en for fullstendig koagulering er avhengig av polariteten.

US-PS 3.870.684 beskriver forsøk for fremstilling av dispersjoner av tverrbundne, urinstoffinneholdende polymere mikropartikler, hvor de endestående isocyanatgruppene fra polyuretanionomere dispergert i vandig fase blir tverrbundet med polyaminer. Denne fremgangsmåten fører riktignok kun til ustabile, sedimenterende dispersjoner.

I DE-OS 36 06 512 og DE-OS 36 06 513 blir det beskrevet en fremgangsmåte hvor vannoppløselige polyesterharpikser blir omsatt i vandig fase med polyisocyanat under dannelse av tverrbundne partikler. Disse fremgangsmåtene har den ulempen at de er svært ømfintelige og vanskelig reproduserbare.

Målet ved foreliggende oppfinnelse er således å fremskaffe et vandig beleggingsmiddel hvor de ovennevnte ulempene unngåes, foruten å fremskaffe en vandig dispersjon som er egnet for fremstilling av foreliggende vandige beleggingsmiddel.

Overraskende ble det funnet at man kan fremstille vandige dispersjoner av tverrbundne polymermikropartikler, hvor man oppløser så vel anioniske grupper, fortrinnsvis karboksylat-grupper, så vel som hydroksylgruppebærende polymerer med en aminoplastharpiks i et helt eller delvis vannblandbart oppløsningsmiddel, overføre denne oppløsningen til vann og la dette reagere ved temperaturer mellom 50 og 100°C og til slutt avdestillerer det organiske oppløsningsmiddelet. Dette er overraskende da det ikke var ventet at tverrbindingsreaksjonen kunne gå uten katalyse av en sterk syre i et vandig system med pE-verdi over 7 ved temperaturer under 100°C. Syrer vil føre til koagulering av anionisk stabiliserte dispersjoner.

Dessuten ble det overraskende funnet at metallpigment-partikler, spesielt aluminiumpigmentpartikler, ved anvendelsen av oppfinnelsens vandige dispersjoner som rheologi-hjelpemiddel og/eller bindemiddelkomponent, ikke ble angrepet under hydrogenutvikling.

Ifølge oppfinnelsen blir det fremskaffet et vandig beleggingsmiddel omfattende en dispersjon av tverrbundne polymermikropartikler, fremstilt i vann av en polymer (A), eventuelt oppløst i et organisk oppløsningsmiddel, hvor polymeren bærer minst to hydroksylgrupper og inneholder flere ioniske grupper tilstrekkelig for dannelse av en stabil vandig dispersjon, og en ytterligere komponent (B) ved en for-høyet temperatur i et medium som kan inneholde flere filmdannende materialer, pigmenter og ytterligere konvensjonelle tilsetningsstoffer, idet polymeren (A) er en polyesterpolyol, fremstilt fra en eller flere polyoler valgt fra etylenglycol, 1,2- og 1,3-propandiol, 1,3- og 1,4-butandiol, de isomere psntandiolene, heksandiolene eller oktandiolene, trimetylpropan, neopentylglycol, glycerol, bishydroksymetylsykloheksan, erythritol, mesoerythritol, arabitol, adonitol, xylitol, mannitol, sorbitol, dulcitol, heksantritol eller (poly-)pentaerythritol og polykarboksylsyrer eller eventuelle anhydrider derav, som har fra 2 til 18 karbonatomer, hvor polykarboksyJsyrene og/eller anhydridene derav benyttes alene eller i blanding, kjennetegnet ved at polymeren (A) har et syretall på fra 20 til 50, og at komponent (B) er aminoplastharpiks bestående av molekyler inneholdende minst to reaktive grupper, bestående av hydroksyl og/eller amino og/eller etergrupper, og at vektforholdet mellom komponent (A) til komponent (B) er mellom 40:60 og 95:5.

Det blir dessuten fremskaffet en vandig dispersjon av tverrbundne polymermikropartikler, fremstilt i et vandig medium fra en polymer (A), eventuelt oppløst i et organisk oppløsningsmiddel, hvor polymeren bærer minst to hydroksylgrupper og består av flere ioniske grupper tilstrekkelig for dannelse av en stabil vandig dispersjon, og en ytterligere komponent (B) ved en forhøyet temperatur, idet polymeren (A) er en polyesterpolyol fremstilt fra en eller flere polyoler valgt fra etylenglycol, 1,2- og 1,3-propandiol, 1,3- og 1,4-butandiol, og isomere pentandioler, heksandioler og oktandioler, trimetylpropan, neopentyl glycol, glycerol, bishydroksymetyl sykloheksan, erythritol, mesoerythritol, arabitol, adonitol, xylitol, mannitol, sorbitol, dulcitol, heksantriol eller (poly-)pentaerythritol og polykarboksylsyrer eller eventuelle anhydrider derav, som har fra 2 til 18 karbonatomer hvor polykarboksylsyrene og/eller anhydridene derav benyttes individuelt eller i blanding, kjennetegnet ved at polymeren (A) har et syretall fra 20 til 50 og at komponent

(B) er en aminoplastharpiks bestående av molekyler inneholdende minst to reaktive grupper bestående av hydroksyl

og/eller amino og/eller etergrupper, hvor vektforholdet mellom komponent (A) til komponent (B) er mellom 30:70 og 95:5.

Oppfinnelsens vandige beleggingsmiddel og dispersjon blir fremstilt ved en fremgangsmåte i to trinn. Det første trinnet består i fremstilling av komponent (A), en hydroksylgruppe inneholdende polymer, som dessuten inneholder en tilstrekkelig mengde syregrupper til å danne stabile dispersjoner i vann.

Ifølge oppfinnelsen blir i særdeleshet polyesterpolyol, polyuretan eller polyakrylat anvendt.

Undersøkelsen av den optimale konsentrasjonen av ioniske grupper i komponent (A) for dannelsen av en stabil dispersjon er gjennomførbar for gjennomsnittsfagmannen ved hjelp av enkle rutineundersøkelser. Den nødvendige konsentrasjonen av anioniske grupper for dannelse av en stabil dispersjon ligger som regel mellom 0,1 og 3 milliekvivalenter pr. gram komponent (A).

Nøytraliseringen av gruppene som kan danne salter ved hjelp av baser følger fortrinnsvis rett før dispergeringen henholdsvis under dispergeringen av blandingen av vandig dispergeringsmedium bestående av komponentene (A) og (B), som er inneholdt i det organiske oppløsningsmiddelet eller oppløsningsmiddelblandingen til komponent (A).

Som grupper som kan danne saltbindinger kommer først og fremst karboksylsyre- og sulfonsyregrupper i betraktning. Disse gruppene blir fortrinnsvis nøytralisert med et amin.

Egnede aminer for nøytralisering av aniondannende grupper er i særdeleshet tertiære aminer, som trimetylamin, trietylamin, dimetylanilin, dietylanilin, trifenylamin, morfolinderivater og særdeles foretrukket er tertiære hydroksylgruppe inneholdende aminer som N,N-dimetyletanolamin.

Innholdet av ioniske grupper, som kan bli justert ved målrettet nøytalisering av gruppene egnet for saltbinding, er et viktig parameter med hvilken størrelsen til de oppståtte tverrbundne polymeremikropartiklene kan bli styrt.

Komponentene (A) består fortrinnsvis av en eller flere, polyesterpolyol(er) som inneholder minst to hydroksylgrupper.

Eksempelvis egnede polyesterpolyoler med de kjente reaksjons-produktene fra flerverdige polyoler med polykarboksylsyrer henholdsvis polykarboksylsyreanhydrider.

For fremstilling av polyesterpolyolene er egnede polyoler for eksempel etylenglycol, 1,2- og 1,3-propandiol, 1,3- og 1,4-butandiol og isomerene pentandiol, heksandiol eller oktandiol (for eksempel 2-etyl-l,3-heksandiol)trimetylolpropan), neopentylglycol, glycerin, bishydroksymetylsykloheksan, erythrit, mesoerythrit, arabit, adonit, xylit, mannit, sorbit, dulcit, heksantriol eller (poly-)pentaerythritol.

For fremstilling av polyesterpolyoler består egnede polykarboksylsyrer i første rekke av lavmolekylære polykarboksylsyrer eller deres anhydrider, så fremst disse anhydridene eksisterer, med 2 til 18 C-atomer i molekylet. Di- og trikarboksylsyrer er foretrukket benyttet. Polykarboksylsyrene og/eller anhydridene kan bli brukt enkeltvis eller i blanding.

Egnede karboksylsyrer er for eksempel oksalsyrer, ravsyre, fumarsyre, ftalsyre, isoftalsyre, tereftalsyre, tetrahydro-ftalsyre, heksahydroftalsyre, adipinsyre, acelainsyre, sebacinsyre, maleinsyre, glutarsyre, heksaklorheptandikarbok-sylsyre, tetraklorftalsyre og trimelitthsyre. Forskjellige fettsyrer er også egnet, som for eksempel soyafettsyre, isononansyre etc. I stedet for disse syrene kan også deres anhydrider, så fremt disse eksisterer, bli benyttet. Det kan også bli benyttet polyesterpolyol som komponent (A), som er fremstilt ved polymerisasjon av lactoner.

Komponentene (A) er utvalgt slik at deres syretall er mellom 20 og 50.

På grunn av bearbeidbarheten er det i de fleste tilfellene nødvendig å oppløse komponentene (A) (prepolymerer) i et organisk oppløsningsmiddel eller oppløsningsmiddelblanding. Som oppløsningsmiddel ble det spesielt valgt blant de som er så flyktige at de kan bli fjernet fra den vandige dispersjonen ved destillasjon. Spesielt egnet er her aceton, metyletylketon, metylisobutylketon, metylamylketon, dime- toksyetan, tetrahydrofuran, dioksan eller blandinger av disse. Større mengder hydroksylgruppeinneholdende opp-løsningsmidler kan virke uheldig, som komponent (A) kan også blandinger med kun OH-gruppebærende polymerer bli anvendt. Fagmannen kan enkelt bestemme forholdende.

Som komponent (B) kan i prinsippet alle aminoplastharpikser bli anvendt, som er egnet sammen med hydroksylgruppebærende harpikser (komponent (A)) for fremstilling av brennlakk. Ved siden av de fortrinnsvis anvedte vannuoppløselige typene kan også vannoppløselige typer bli benyttet. Ved siden av andre aminoplaster har i særdeleshet melaminharpiks og modifiserte melaminharpikser, som minst har to reaktive grupper pr. molekyl, vært prøvet. Under disse reaktive gruppene skal det forstås hydroksylgrupper og/eller aminogrupper og/eller .-rgrupper (melamin-metylol forbindelser).

Fremgangsmåtene for fremstilling av tverrbundne polymere mikropartikler ble gjennomført slik at komponentene (A) i et organisk oppløsningsmiddel først blir blandet med komponenten (B). Blandingsforholdet mellom komponent (A) til komponent (B) kan være mellom 30:70 og 95:5, fortrinnsvis mellom 60:40 og 80:20 og retter seg først og fremst etter anvendelses-området til dispersjonen. Denne blandingen blir overført i vandig fase, hvor først syregruppene blir omdannet til anion ved nøytralisering med en vannoppløselig base. Derved synker partikkelstørrelsen med tiltagende nøytraliseringsgrad. Det er riktignok ikke fornuftig å overskride en nøytraliserings-grad på 10056, da tverrbindingsreaksjonen blir forsinket ved høyere pH-verdier. På den andre siden må det tas hensyn til at stabiliteten til dispersjonen kan bli forringet når man arbeider med en lav nøytral isasjonsgrad. For fagmannen er det enkelt ved et forsøk å bestemme det egnede området for nøytralisering for et system. Ofte er det fordelaktig å tilsette nøytralisasjonsmiddelet som vandig oppløsning. Faststoffinnholdet under tverrbindingsreaksjonen må bli valgt slik at viskositeten ikke virker negativt på rørbarheten. Ved en fremskreden tverrbinding avtar viskositeten, slik at man på begynnelsen av reaksjonen kan være under grensen for rørbarhet. Reaskjonens fremdrift kan bli fulgt ved ut-viklingen av viskositeten, målt i overveiende organisk medium. Ved starten stiger viskositeten med en tiltagende molekylvekt til et maksimum, for da igjen å falle med tiltagende innhold av tverrbundne partikler. På dette tidspunktet er det en synlig uklarhet i det organiske mediet. Reaksjonen er følgelig avsluttet når viskositeten i overveiende organisk fase ikke faller mer og uklarheten ikke blir sterkere. Da kan reaksjonen i alle tilfeller bli avbrutt ved avkjøling. Reaksjonstemperaturen på gjennomføring av tverrbindingsreaksjonen, ligger mellom 50 og 100°C, fortrinnsvis mellom 70 og 90° C. Det er riktignok også mulig å gjennomføre reaksjonen ved høyere temperatur og under trykk. Etter avslutningen på reaksjonen blir den oppnådde dispersjonen nøytralisert til 10056 med aminet eller en vandig oppløsning av aminet og eventuelt organisk oppløsningsmiddel eller oppløsningsmiddelblanding destillert av. Dette kan eventuelt bli utført under vakuum.

Den oppnådde vandige dispersjonen er kjennetegnet ved en høy stabilitet og et faststoff innhold på fra 10 til 50 vekt-56, fortrinnsvis 30 til 40 vekt-56.

De oppnådde polymere partiklene kan også bli overført til ikke-vandig dispersjon, for eksempel ifølge EP-A- 29 637.

For overføring av de tverrbundne polymere mikropartiklene i organisk fase blir den oppnådde dispersjonen blandet med en alkohol (for eksempel butanol), et organisk oppløsningsmiddel (for eksempel xylen) så vel som eventuelt vann. Gjennom tilsetning av en egnet syre (for eksempel maleinsyre) eller dens vandige oppløsning følger en reprotonisering av syregruppene, som fører til forstyrrelse av stabiliseringen av systemet og dermed til koagulering. Etter avrenning av den vandige fasen og fjerning av vannrester fra den organiske fasen ved vakuumdestillasjon oppnår man en ved romtemperatur høyviskøs, ikke vandig og stabil dispersjon av tverrbundne polymere mikropartikler i et organisk oppløsningsmiddel.

Oppfinnelsens dispersjoner, spesielt den vandige dispersjonen, egner seg spesielt som rheologimiddel og bindemiddelkomponent i lakk, fortrinnsvis i metalleffektlakk.

Her ble det overraskende funnet at ved anvendelse av oppfinnelsens dispersjon er det ingen fare for hydrogenutvikling og oppløsning av metallpigmentpartiklene. Dette angår spesielt amfotære metaller, som eksempelvis aluminium eller aluminiumlegeringer (for eksempel aluminiumbronse), som kan bli tilsatt lakken som metallpigemt for oppnåelse av en metalleffekt. Ved anvendelse av oppfinnelens dispersjon unngås hydrogenutvikling i lakken, selv om pH-verdien i dispersjonen (pE > 8) er egnet til å angripe aluminium-plgmentpartiklene under hydrogenutvikling.

Det ovenfor beskrevne beleggingsmiddelet blir fortrinnsvis anvendt i fremgangsmåter for fremstilling av flerlags belegging av substratoverflater, i hvilke

(1) en vandig dispersjon blir anvendt som basis beleggingsblanding, (2) den påførte sammensetningen fra trinn (1) danner en polymerfilm på substratoverflaten, (3) en egnet transparent dekksjikt sammensetning blir påført på det oppnådde basissjiktet og deretter

(4) dekksjiktet blir brent sammen med basissjiktet.

Som dekksj iktblanding er stort sett alle ikke eller kun transparent pigmenterte overtrekksmidler egnet. Eer kan det dreie seg om konvensjonelle oppløsningsmiddelholdige klarlakker, vannfortynnbare klarlakker eller pulverklar-1akker.

Som substratet som skal dekkes er først og fremst forbehandlede metallsubstrater aktuelle; men de kan også dreie seg om ikke-forbehandlede metaller og eventuelt andre substrater, som for eksempel tre eller kunststoffer, under anvendelse av oppfinnelsens basisbeleggingsblanding som kan bli overtrukket med et flerlags beskyttende og/eller dekorativt belegg.

I de etterfølgende eksemplene blir oppfinnelsen nærmere forklart,

Mengdeangivelsene i de etterfølgende eksemplene er angitt i vekt. Målingen av viskositet utføres ved 20"C i en DIN-Becher (4mm). Ved anvendelse av vann dreier det seg om fullsaltet vann.

I.

Fremstilling av polyesterpolyoler (komponent (A))

Eksempel 1

I en firhalset kolbe som var utrustet med en rører, et termometer og påfyllingskolonne, ble 1911,6 deler 1,6-heksandiol bragt sammen med 525,6 deler adipinsyre til smelting. Deretter ble 896,4 deler isoftalsyre tilsatt under omrøring og temperaturen styrt slik at kolonnetoppens temperatur ikke overskred 100°C. Ved en maksimal temperatur på 220°C i reaksjonsblandingen ble den videre forestrert inntil et syretall på 3 var oppnådd. Etter avkjøling til 170° C ble 691,2 deler trimellitsyreanhydrid tilsatt og videreforestert ved 170°C til et syretall på 28 var oppnådd. Etter avkjøling til 100°C ble 1200 deler metylisobutylketon tilsatt. Den oppnådde polyesterharpiksoppløsningen hadde et faststoff innhold på 7556.

Eksempel 2

I et apparat tilsvarende eksempel 1 ble 670 deler trimetylol-propan, 354 deler 1,6-heksandiol, 1400 deler av en iso-merisert soyafettsyre og 592 deler ftalsyreanhydrid bragt til smelting. Deretter ble temperaturen under omrøring styrt slik at kolonnens topptemperatur ikke oversteg 100°C. Ved en maksimaltemperatur i reaksjonsblandingen på 220°C ble den videre forestret inntil et syretall på 3 var oppnådd. Etter avkjøling til 170°C ble 384 deler trimellitsyreanhydrid tilsatt og videreforestret ved 170°C til et syretall på 34 ble oppnådd. Etter avkjøling til 110°C ble 1076 deler metylisobutylketon tilsatt. Faststoffinnhold: 77$.

Eksempel 3

I et apparat tilsvarende eksempel 1 ble 643,2 deler tri-metylolpropan, 472 deler 1,6-heksandiol, 758,4 deler isononansyre og 592 deler ftalsyreanhydrid bragt til smelting. Deretter ble under omrøring temperaturen styrt slik at kolonnens topptemperatur ikke overskred 100°C. Ved en maksimal temperatur i reaksjonsblandingen på 220°C ble det videreforestrert inntil et syretall på 3 ble oppnådd. Etter avkjøling til 170°C ble 460,8 deler trimellitsyreanhydrid tilsatt og videreforestrert ved 170°C til et syretall på 33 var oppnådd. Etter avkjøling til 100°C ble 903,5 deler metylisobutylketon tilsatt. Faststoffinnhold: 73,8$.

Eksempel 4

I et apparat tilsvarende eksempel 1 ble 1664 deler neopentylglycol bragt til smelting. Deretter ble under omrøring 1328 deler isoftalsyre tilsatt og temperaturen styrt slik at kolonnens topptemperatur ikke oversteg 100°C. Ved en maksimal temperatur i reaksjonsblandingen på 220°C ble det videreforestret til et syretall på 3 var oppnådd. Etter avkjøling til 170°C ble 768 deler trimellitsyreanhydrid tilsatt og videreforestret ved 170°C til et syretall på 33 var oppnådd. Etter avkjøling til 100°C ble 1442 deler metylisobutylketon tilsatt. Faststoff innhold: 7056.

Eksempel 5

I et apparat tilsvarende eksempel 1 ble 1699,2 deler 1,6-heksandiol bragt til smelting. Deretter ble under omrøring 1195,2 deler isoftalsyre tilsatt og temperaturen styrt slik at kolonnens topptemperatur ikke oversteg 100°C. Ved en maksimal temperatur i reaksjonsblandingen på 220°C ble den videre forestrert til et syretall på 3 var oppnådd. Etter avkjøling til 170°C ble 345,6 deler trimellitsyreanhydrid og 684 deler admerginsyre (addukt av maleinsyreanhydrid på konjugert umettet fettsyre) tilsatt og videreforestret ved 215°C inntil et syretall på 27 var oppnådd. Etter avkjøling til 100°C ble 1529,5 deler metylisobutylketon tilsatt. Faststoffinnhold: 70$.

II.

Fremstilling av tverrbundne polymermikropartikler.

Eksempel 6

I en oppvarmbar røreinnretning som er utstyrt med et termometer, en tilbakeløpskjøler, henholdsvis en destillasjonskolonne, ble 1050 deler av polyesterharpiksoppløsningen fra eksempel 1 innveid sammen med 482 deler setamin "US 132 (melaminharpiks i butanol) og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og ytterligere oppvarming ble 567,8 deler av en 5$ vandig oppløsning av N,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 80% nøytralisering av syregruppene) tilsatt iløpet av 10 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 35°C. Så ble, under ytterligere oppvarming, 1521,6 deler avsaltet vann tilsatt iløpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 55°C. Det ble videre oppvarmet til 85° C, etter at en prøve var tatt for bestemmelse av viskositeten og pH-verdien. pH-verdien var 7,78. For bestemmelse av viskositeten ble prøven bragt til en nøytrali-ser ingsgrad på 100 med N,N-dimetylaminoetanol og fortynnet 1:1 med butylglycol. Viskositeten til den klare oppløsningen var 14 sekunder. Etter 30 minutter var temperaturen nådd 85°C og det ble på nytt tatt en prøve. Viskositeten i den enda klare oppløsningen var steget til 27 sekunder. Ved ytterligere 30 minutter ved 85 °C ble en ny prøve tatt. Ved fortynning av prøven med butylglycol ( 10056 nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 19 sekunder. Temperaturen ble videre holdt ved 85<0>C til viskositeten av den nøytaliserte oppløsningen i butylglycol ikke ble lavere. Etter 3 timer ble 14 sekunder oppnådd. Da ble den oppnådde dispersjonen nøytralisert til 10056 med N,N-dimetylaminoetanol og metylisobutylketonet avdestillert under vakuum. Man oppnådde en stabil dispersjon med et faststoff innhold på 3556 , en pE på 8,15 og en viskositet på 21 sekunder.

Eksempel 7

I en røreinnretning tilsvarende eksempel 6 ble 1050 deler av polyesterharpiksoppløsningen fra eksempel 1 innveid sammen med 421,8 deler Cymer 1158 (butylisert, NE-gruppe inneholdende harpiks i butanol) og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og ytterligere oppvarming ble 567,8 deler av en 556 , vandig oppløsning av N,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 8056 nøytralisering av syregruppene) tilsatt iløpet av 10 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 35°C. Så ble, under ytterligere oppvarming 1521,6 deler avsaltet vann tilsatt iløpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 54°C. Det ble videre oppvarmet til 85°C, etter at det ble tatt en prøve for bestemmelse av viskositeten og pE-verdien. pE-verdien var 7,78. For bestemmelse av viskositeten ble prøven først bragt til en nøytralisasjonsgrad på 100 med N,N-dimetylaminoetanol og fortynnet 1:1 med butylglycol. Viskositeten til den klare oppløsningen var 14 sekunder. Etter 30 minutter var 85°C oppnådd og det ble på nytt tatt en prøve. Viskositeten av den enda klare oppløsningen var steget til 28 sekunder. Etter ytterligere 30 minutter ved 85°C ble en ny prøve tatt. Ved fortynning av prøven med butylglycol ( 10056 nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 20 sekunder. Temperaturen på 85°C ble videre holdt inntil viskositeten i den nøytraliserte oppløsningen i butylglycol ikke sank mer. Etter 3 timer ble 15 sekunder oppnådd. Nå ble den oppnådde dispersjonen 10056 nøytralisert med en N,N-dimetylaminoetanol og metylisobutylketonen avdestillert under vakuum. Man oppnådde en stabil dispersjon med et faststoffinnhold på 3556, en pH-verdi på 8,48 og en viskositet på 20 sekunder.

Eksempel 8

I en røreinnretning tilsvarende i eksempel 6 bir 1050 deler av polyesterharpiksoppløsningen fra eksempel 1 innveid sammen med 613,6 deler Maprenal MF 650, ikke plastifisert, isobutyl forestret melamin-formaldehydharpiks i butanol) og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og ytterligere oppvarming ble 567,8 deler av en 556 , vandig oppløsning av N,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 8056 nøytralisering av syregruppene) tilsatt iløpet av 10 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 35°C. Så ble, under ytterligere oppvarming, 1521,6 deler avsaltet vann iløpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 55°C. Blandingen ble videre oppvarmet til 85°C, etter at en prøve for bestemmelse av viskositeten og pH-verdien var tatt. pH-verdien var 7,87. For bestemmelse av viskositeten ble prøven deretter bragt til 10056 nøytralisasjonsgrad med N ,N-dimetylaminoetanol og fortynnet med butylglycol 1:1. Viskositeten til den klare oppløsningen var 13 sekunder. Etter 30 minutter var 85 °C oppnådd og det ble på nytt tatt en prøve. Viskositeten av den enda klare oppløsningen var steget til 27 sekunder. Etter ytterligere 30 minutter ved 85°C ble en ny prøve tatt. Ved fortynning av prøven med butylglycol ( 10056 nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 21 sekunder. Temperaturen ble videre holdt ved 85°C inntil viskositeten i den nøytraliserte oppløsningen i butylglycol ikke sank mer. Etter 3 timer var 16 sekunder oppnådd. Så ble den oppnådde dispersjonen 10056 nøytralisert med N,N-dimetylaminoetanol og metylisobutylketonet avdestillert under vakuum. Man oppnådde en stabil dispersjon med et fast stoff innhold på 3356 en pH-verdi på 8,19 og viskositet på 21 sekunder.

Eksempel 9

I en røreinnretning tilsvarende eksempel 6 ble 1050 deler av polyesterharpiksoppløsningen fra eksempel 2 innveid sammen med 495 deler Setamin US132 (melaminharpiks i butanol) og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og ytterligere oppvarming ble 687,5 deler av en 5% vandig oppløsning av N,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 80% nøytralisering av syregruppene) tilsatt iløpet av 10 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 48°C. Deretter ble under videre oppvarming, 1457,5 deler avsaltet vann tilsatt iløpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 68°C. Blandingen ble videre oppvarmet til 85°C, etter at en prøve var tatt for bestemmelse av viskositeten og pH-verdien. pH-verdien var 7,78. For bestemmelse av viskositeten ble prøven deretter bragt til en nøytraliseringsgrad på 10056 med N,N-dimetylaminoetanol og fortynnet 1:1 med butylglycol. Viskositeten til den klare oppløsningen var 13 sekunder. Etter 30 minutter var temperaturen 85°C og en ny prøve ble tatt. Viskositeten til den allerede lett uklare oppløsningen var steget til 16 sekunder. Etter ytterligere 30 minutter ved 85°C ble en ny prøve tatt. I prøven fortynnet med butylglycol (10056 nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 15 sekunder. Temperaturen på 85°C ble videre holdt på 85° C til viskositeten i den nøytraliserte løsningen ikke sank mer. Etter 3 timer var 14 sekunder oppnådd. Så ble den oppnådde dispersjonen 10056 nøytralisert med N,N-dimetylaminoetanol og metylisobutylketonet avdestillert under vakuum. Det ble oppnådd en stabil dispersjon med et faststoffinnhold på 3456, en pH-verdi på 8,37 og en viskositet på 21 sekunder.

Eksempel 10

I en rørinnretning tilsvarende eksempel 6, som var utstyrt med ét termometer, en tilbakeløpskjøler henholdsvis en destillasjonskolonne, ble 1070 deler harpiksoppløsning fra eksempel 1 innveid sammen med 483,5 deler Setamine US132 (melaminharpiks 1 butanol) og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og videre oppvarming ble 653,4 deler av en 556, vandig oppløsning av N,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 8056 nøytralisering av syregruppene) tilsatt iløpet av 10 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 40°C. Deretter ble, under videre oppvarming 1441,6 deler avsaltet vann tilsatt iløpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 44°C. Det ble videre oppvarmet til 85°C, etter at en prøve tatt for bestemmelse av viskositeten og pH-verdien. pH-verdien var 7,68. For bestemmelse av viskositeten ble prøven bragt til en nøytraliseringsgrad på 10056 med N ,N-dimetylaminoetanol og fortynnet 1:1 med butylglycol. Viskositeten til den klare oppløsningen var 13 sekunder. Etter 30 minutter var 85°C oppnådd og det ble tatt en ny prøve. Viskositeten av den enda klare oppløsningen var steget til 55 sekunder. Etter ytterligere 30 minutter ved 85°C ble en ny prøve tatt. Ved fortyninng av prøven med butylglycol ( 10056 nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 35 sekunder. Temperaturen ble holdt ved 85°C inntil viskositeten i den nøytralsierte oppløsningen i butylglycol ikke sank mer. Etter 3 timer var 17 sekunder oppnådd. Deretter ble den oppnådde dispersjonen 10056 nøytalisert med N,N-dimetylaminoetanol og metylisobutylketonet avdestillert under vakuum. Det ble oppnådd en stabil dispersjon med et faststoff innhold på 3556, en pH-verdi på 8,45 og en viskositet på 48 sekunder.

Eksempel 11

I en røreinnretning tilsvarende eksempel 6 ble 1100 deler polyesterharpiksoppløsning fra eksempel 4 innveid sammen med 597 deler Setamin US132 (melaminharpiks i butanol) og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og ytterligere oppvarming ble 626 deler av en 556 , vandig oppløsning av N,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 7556 nøytralisering av syregruppene) tilsatt i løpet av 10 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 35°C. Deretter ble under videre oppvarming, 1590 deler avsaltet vann tilsatt iløpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 55°C. Den ble videre oppvarmet til 85°C, etter at en prøve var tatt for bestemmelse av viskositeten av pH-verdien. pH-verdien var 7,74. For bestemmelse av viskositeten ble prøven deretter bragt til 100$ nøytralisering med N,N-dimetylaminoetanol og fortynnet 1:1 med butylglycol. Viskositeten i den klare oppløsningen var 14 sekunder. Etter 30 minutter ble 85 °C oppnådd og det ble tatt en ny prøve. Viskositeten på den klare oppløsningen var steget til 27 sekunder. Etter ytterligere 30 minutter ved 85°C ble en ny prøve tatt. Ved fortynning av prøven med butylglycol ( 10056 nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 18 sekunder. Temperaturen ble holdt ved 85°C inntil viskositeten av den nøytraliserte oppløsningen i butylglycol ikke sank mer. Etter 3 timer var 14 sekunder oppnådd. Deretter ble dispersjonen 10056 nøytralisert med dimetylaminoetanol og metylisobutylketonet avdestillert under vakuum. Man oppnådde stabil dispersjon med et faststoff innhold på 3256, en pE-verdi på 8,15 og en viskositet på 19 sekunder.

Eksempel 12

I en røreinnretning tilsvarende 6 ble 950 deler polyester-harpiksoppløsning fra eksempel 2 innveid sammen med 635,5 deler Cymer 1158 (butylisert, NH-gruppe inneholdende harpisk i butanol. Og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og videre oppvarming ble 672,8 deler av en 556 , vandig oppløsning av N,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 8056 nøytralisering av syregruppene) tilsatt iløpet av 10 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 48°C. Deretter ble under videre oppvarming, 1689,9 deler avsaltet vann tilsatt i løpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 68°C. Det ble videre oppvarmet til 85°C, etter at en prøve var tatt for bestemmelse av viskositeten og pH-verdien. pE-verdien var 7,52. Ved bestemmelse av viskositeten ble prøven deretter bragt til en nøytraliseringsgrad på 10056 og fortynnet 1:1 med butylglycol. Viskositeten av den klare oppløsningen var 13 sekunder. Etter 30 minutter var 85°C oppnådd, og det ble tatt en ny prøve. Viskositeten til den allerede svakt uklare oppløsningen var steget til 14 sekunder. Ved fortynning av prøven med butylglycol (10056 nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 15 sekunder. Temperaturen på 85°C ble holdt inntil viskositeten i den nøytrali-serte oppløsningen med butylglycol ikke sank mer. Etter 3 timer var 13 sekunder oppnådd. Deretter ble den oppnådde dispersjonen nøytralisert 10056 med N,N-dimetylaminetanol og metylisobutylketonet avdestillert under vakuum. Det ble oppnådd en stabil dispersjon med et faststoff innhold på 3156, en pH-verdi på 8,52 og en viskositet på 21 sekunder.

Eksempel 13

I en røreinnretning tilsvarende eksempel 6 ble 1100 deler av polyesterharpiksoppløsningen fra eksempel 1 innveid sammen med 392,9 deler Cymel 327 (høymetylisert melamin-formaldehydharpiks i isobutanol) og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og ytterligere oppvarming ble 446 deler av en 556 , vandig oppløsning av N ,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 6056 nøytralisering av syregruppene) tilsatt iløpet av 10 minutter. Ved avslutningen av tilsetningen var temperaturen 40°C. Deretter ble under videre oppvarming, 1742,8 deler avsaltet vann tilsatt i løpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 45°C. Det ble videre oppvarmet til 85°C, etter at det ble tatt en prøve for bestemmelse av viskositeten og pH-verdien. pH-verdien var 7,10. For bestemmelse av viskositeten ble prøven deretter bragt til 10056 nøytralisering med N,N-dimetylaminoetanol og fortynnet 1:1 med butylglycol. Viskositeten til den klare oppløsningen var 13 sekunder. Etter 30 minutter ble 85°C oppnådd og det ble tatt en ny prøve. Viskositeten av den svakt uklare oppløsningen var steget til 18 sekunder. Etter ytterligere 30 minutter ved 85°C ble en ny prøve tatt. Ved fortynning av prøven ved butylglycol (10056 nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 14 sekunder. Tempera turen ble holdt ved 85°C inntil viskositeten til den nøytraliserte oppløsningen i butylglycol ikke sank mer. Etter 3 timer ble 13 sekunder oppnådd. Deretter ble den oppnådde dispersjonen nøytralisert 100% med N,N-dimetylaminoetanol og metylisobutylketonet avdestillert under vakuum. Det ble oppnådd en stabil dispersjon med et faststoffinnhold på 36%, en pH-verdi på 8,65 og en viskositet på 12 sekunder.

Eksempel 14

I en røreinnretning tilsvarende eksempel 6 ble 1200 deler av polyesterharpiksoppløsningen fra eksempel 5 innveid sammen med 404 deler Cymel 327 (høymetylisert melamin-formaldehydharpiks i isobutanol) og oppvarmet til 40°C. Under omrøring og ytterligere oppvarming ble 486,2 deler av en 5% vandig oppløsning av N,N-dimetylaminoetanol (tilsvarende en 80% nøytralisering av syregruppene) tilsatt iløpet av 10 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 35°C. Deretter ble under ytterligere oppvarming, 1764,7 deler avsaltet vann tilsatt iløpet av 15 minutter. Ved slutten av tilsetningen var temperaturen 55°C. Den ble videre oppvarmet til 85° C, etter at det var tatt en prøve for bestemmelse av viskositeten og pH-verdien. pE-verdien var 7,98. For bestemmelse av viskositeten ble prøven deretter bragt til en nøytraliseringsgrad på 100% med N,N-dimetylaminoetanol og fortynnet 1:1 med butylglycol. Viskositeten til den klare oppløsningen var 13 sekunder. Etter 30 minutter var 85 °C oppnådd og det ble tatt en ny prøve. Viskositeten av den enda klare oppløsningen var steget til 15 sekunder. Etter ytterligere 30 minutter ved 85°C ble en ny prøve tatt. Ved fortynning av prøven med butylglycol (100% nøytralisert) oppnådde man en uklar oppløsning med en viskositet på 20 sekunder. Temperaturen ble holdt ved 85°C inntil viskositeten i den nøytraliserte oppløsningen i butylglycol ikke sank mer. Etter 3 timer var 15 sekunder oppnådd. Deretter ble den oppnådde dispersjonen 100% nøytralisert med N,N-dimetylaminoetanol og metylisobutylketonet avdestillert under vakuum. Man oppnådde en stabil dispersjon med et fast stoffinnhold på 35%, en pH-verdi på 8,85 og en viskositet på 21 sekunder.

III.

Anvendelseseksempel

Eksempel 15

Overføring av de polymere mikropartiklene i organisk fase.

I en oppvarmbar røreinnretning, som var utstyrt med et termometer, en tilbakeløpskjøler henholdsvis en destillasjonskolonne og en bunnutblåsingsventil, var det 2615 deler av dispersjonen fra eksempel 11 sammen med 800 deler avsaltet vann. Det ble tilsatt 990 deler xylol og 810 deler n-butanol og blandet under omrøring. Til blandingen ble det under omrøring tilsatt 29 deler maleinsyre oppløst i 56 deler vann. Etter 20 minutters intensiv blanding ble omrøringen avsluttet og det ble ventet inntil fasene var adskilt. Etter 45 minutter ble den nedre fasen, som hovedsakelig består av vann, sluppet ut (2650 ml). Etter oppvarming til 60° C ble resten av vannet avdestillert under vakuum. Man oppnådde en ved romtemperatur høyviskøs, vannfri, stabil dispersjon av tverrbundne polymere mikropartikler med et faststoffinnhold på 40%.

Eksempel 16

Beleggingsblanding

56 vektdeler av dispersjonen beskrevet i eksempel 9 ble under omrøring tilsatt 23 vektdeler fortykkingsdispersjon. Som fortykker ble Latekoll D (fortykker på akrylester-metakrylsyrebais med 25% faststoffinnhold) anvendt, som ble fortynnet med vann til et faststoffinnhold til 3% og innstilt til en pE-verdi på 7,0 med dimetyletanolamin.

I adskilte kar ble 4,5 vektdeler av vanlig handelsvare ikke-bladdannende aluminiumsbronse med en aluminiumsandel på 65% oppnådd sammen med 5 vektdeler butylglycol og lukket på vanlig måte. Dette aluminiumsslammet ble tilsatt den ovenfor beskrevne dispersjonen under omrøring. Etter innstilling av pH-verdien på 8,0 med en vandig 10% dimetylaminooppløsning (ca. 0,6 vektdeler) ble viskositeten innstilt på 40 sekunder med vann (ca.10 vektdeler). Faststoffinnholdet var 23%.

Den slik oppnådde basislakken ble med en sprøyte sprøtet på et på vanlig måte forberedt stålstykke og tørket i 5 minutter ved 50°C. Deretter ble en vanlig handels brennlakk med basis på polyakrylat/melaminharpiks oversprøytet og brent i 30 minutter ved 130°C. Det oppnådde belegget viste en høy briljans og en jevn, utpreget metalliceffekt.

Claims

1. Vandig beleggingsmiddel omfattende en dispersjon av tverrbundne polymermikropartikler, fremstilt i vann av en polymer (A), eventuelt oppløst i et organisk oppløsningsmiddel, hvor polymeren bærer minst to hydroksylgrupper og inneholder flere ioniske grupper tilstrekkelig for dannelse av en stabil vandig dispersjon, og en ytterligere komponent (B) ved en for-høyet temperatur i et medium som kan inneholde flere filmdannende materialer, pigmenter og ytterligere konvensjonelle tilsetningsstoffer, idet polymeren (A) er en polyesterpolyol, fremstilt fra en eller flere polyoler valgt fra etylenglycol, 1,2- og 1,3-propandiol, 1,3-og 1,4-butandiol, de isomere pent andi ol ene, heksandiolene eller oktandiolene, trimetylpropan, neopentylglycol, glycerol, bishydroksymetylsykloheksan, erythritol, mesoerythritol, arabitol, adonitol, xylitol, mannitol, sorbitol, dulcitol, heksantritol eller (poly-)pentaerythritol og polykarboksylsyrer eller eventuelle anhydrider derav, som har fra 2 til 18 karbonatomer, hvor polykarboksylsyrene og/eller anhydridene derav benyttes alene eller i blanding,karakterisert vedat polymeren (A) har et syretall på fra 20 til 50, og at komponent (B) er aminoplastharpiks bestående av molekyler inneholdende minst to reaktive grupper, bestående av hydroksyl og/eller amino og/eller etergrupper, og at vektforholdet mellom komponent (A) til komponent (B) er mellom 40:60 og 95:5.

2. Vandig dispersjon av tverrbundne polymermikropartikler, fremstilt i et vandig medium fra en polymer (A), eventuelt oppløst i et organisk oppløsningsmiddel, hvor polymeren bærer minst to hydroksylgrupper og består av flere ioniske grupper tilstrekkelig for dannelse av en stabil vandig dispersjon, og en ytterligere komponent (B) ved en forhøyet temperatur, idet polymeren (A) er en polyesterpolyol fremstilt fra en eller flere polyoler valgt fra etylenglycol, 1,2- og 1,3-propandiol, 1,3- og 1,4-butandiol, og Isomere pentandloler, heksandioler og oktandioler, trimetylpropan, neopentyl glycol, glycerol, bishydroksymetyl sykloheksan, erythritol, mesoerythritol, arabitol, adonitol, xylitol, mannitol, sorbltol, dulcitol, heksantriol eller (poly-)pentaerythritol og polykarboksylsyrer eller eventuelle anhydrider derav, som har fra 2 til 18 karbonatomer hvor polykarboksylsyrene og/eller anhydridene derav benyttes individuelt eller i blanding,karakterisert vedat polymeren (A) har et syretall fra 20 til 50 og at komponent (B) er en aminoplastharpiks bestående av molekyler inneholdende minst to reaktive grupper bestående av hydroksyl og/eller amino og/eller etergrupper, hvor vektforholdet mellom komponent (A) til komponent (B) er mellom 30:70 og 95:5.

3. Dispersjonen ifølge krav 2 ,karakterisertved at komponent (B) er en melaminharpiks.

4. Dispersjonen ifølge krav 2 eller 3,karakterisert vedat vektforholdet av komponent (A) til komponent (B) er mellom 60:40 og 80:20.