NO177854B - Fremgangsmåte for fremstilling av 3-[(5-metyl-2-furanyl)metylÅ-N-(4-piperidinyl)-3H-imidaozo[4,5-bÅ-pyridin-2-amin-2-hydroksy-1,2,3-propantrikarboksylat - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte for fremstilling av saltet 3-[(5-metyl-2-furanyl)metyl)-N-(4-piper-idinyl )-3H-imidazo[4,5-b]-pyridin-2-amin 2-hydroksy-l,2,3-propanetrikarboksylat.

I US-PS 4.888.426 beskrives og kreves forbindelsen 3-[(5-metyl-2-furanyl)-metyl]-N-(4-piperidinyl)-3H-imidazo[4 ,5-b]pyridin-2-amin som et mellomprodukt som er brukbart ved fremstilling av anti-allergiske forbindelser. De farma-søytiske egenskaper, spesielt den anti-allergiske aktivitet for mellomproduktet så vel som preparater og bruken derav, er beskrevet i US-PS 4.835.161.

Den her beskrevne nye saltform har forbedret fysikokjemisk stabilitet i forhold til de kjente base- og saltformer.

Oppfinnelsen angår således som nevnt en fremgangsmåte for fremstilling av det nye salt 3-[(5-metyl-2-furanyl )-metyl]-N-(4-piperidinyl )-3H-imidazo[4,5-b]pyridin-2-amin 2-hydroksy-1,2,3-propanetrikarboksylat (1:1) med formelen:

og denne fremgangsmåte karakteriseres ved at den omfatter oppløsning av noberastin i et laverealkanol- eller keton-oppløsningsmiddel, oppvarming av oppløsningmidler til omtrent tilbakeløpstemperatur, tilsetning av en tilstrekkelig mengde sitronsyre, avkjøling av reaksjonsblandingen og oppsamling av det krystallinske noberastincitrat; og, hvis ønskelig, ytterligere raffinering av det således oppnådde noberastincitrat ved omkrystallisering.

Den frie base som tilsvarer saltet med formel (I) er generelt kjent som noberastin og i henhold til dette vil den nye saltform med formel (I) nedenfor kalles noberastincitrat.

Den frie base så vel som dinitrat, dihydroklorid.hemihydrat-og (Z )-2-butendioat(1:2)saltene er beskrevet i US-PS 4.835.161. Uheldigvis lider disse kjente salter og baser alle av mangelen av ikke å ha virkelig tilfredsstillende fysikokjemisk stabilitet. Ved lagring eller formulering av de kjente salter og baser observeres en progressiv dekomponering og nødvendigvis derfor også en økning av mengden og antallet urenheter. Selvfølgelig blir dette problem ytterligere forsterket under krevende omgivelsesbetingelser som lys, varme, fuktighet, surhet, basisitet og oksygen.

Den frie base av noberastin er lysfølsom og nedbrytes signifikant ved belysning. Ved lagring av denne gule forbindelse ved 60 eller 90$ relativ fuktighet forandres fargen til mørkegult og vann absorberes. Som en konsekvens blir forbindelsen delvis flytendegjort og danner en klebrig fast masse.

Dinitrat- og dihydroklorid.hemihydratsaltene har den mangel at de dekomponerer signifikant i vandige medier og er således ikke i stand til å kunne underkastes standard-formuleringer, spesielt i idet vesentlige flytende preparater. Dihydroklorid.hemihydrat-saltet er hygroskopisk og går fra lysegul til mørkegul og til slutt til brun farge.

(Z)-2-butendioat(1:2 )- eller dimaleatsaltet dekomponerer sågar ved romtemperatur og nedbrytningen akselereres signifikant ved lys eller forhøyede temperaturer. Beskrivende i denne kontekst er det at det har vist seg umulig å lagre prøver av dette salt for fremtidig bruk som en referanse fordi det uunngåelig dannes minst to urenheter.

Fra det ovenfor angitte følger det at ingen av de kjente salter eller baser lett kan egnes for konvensjonell formulering og heller ikke for farmasøytisk bruk.

Uventet er det nå funnet at de ovenfor nevnte problemer kan omgås helt og holdent eller reduserers til neglisjerbare andeler ved å benytte citratsaltformen av noberastin. Dette nye salt er ikke lysfølsomt og er langt mer stabilt enn de kjente salter og baser ved romtemperatur, forhøyede temperaturer, ved relativt høye fuktigheter og i vandige medier.

Noberastincitrat kan generelt fremstilles ved å oppløse noberastin i et egnet oppløsningsmiddel, oppvarming av oppløsningen, tilsetning av en tilstrekkelig mengde sitronsyre, avkjøling av reaksjonsblandingen og oppsamling av det krystallinske materiale. Det således oppnådde noberastin-citratet kan raffineres ytterligere ved omkrystallisering.

Den frie base noberastin som her nevnt, mere spesielt når den henvises til som et utgangsmateriale for fremstilling av citratsaltet, kan hensiktsmessig fremstilles som beskrevet i US-PS 4.888.426.

Uttrykket egnet oppløsningsmiddel slik det her benyttes i forbindelse med fremstillingen av noberastincitrat, definerer et hvert lavere alkanol- eller- ketonoppløsningsmiddel hvori noberastin er oppløselig og inkluderer primære, sekundære og tertiære alkoholer og de tilsvarende ketoner med fra 1 til 6 karbonatomer. Egnede lavere alkanoloppløsningsmidler er metanol, etanol, 1-propanol, 2-propanol, 1-butanol, 2-butanol, 2-methyl-l-propanol, 1,1-dimetyletanol, cyclo-heksanol og lignende. Egnede ketonoppløsningsmidler er aceton, butanon, 4-metyl-2-pentanon, cycloheksanon og lignende. Blandinger av to eller flere av de ovenfor angitte oppløsningsmidler kan også effektivt benyttes ved fremstilling av noberastincitrat så vel som oppløsninger av disse oppløsningsmidler og blandinger derav med vann. Spesielt kan vannet inneholde opptil 25 til 35 volum-# av oppløsningen. Fortrinnsvis er det benyttede oppløsningsmiddel en lavere alkanol, spesielt metanol eller etanol. Metanol er det mest foretrukne oppløsningsmiddel.

Oppløsningene av noberastin i de ovenfor nevnte oppløsnings-midler er meget konsentrerte; karakteristisk er mengde: volumforholdet noberastin : oppløsningsmiddel innen området 0,3 til 1,2 mol pr. liter, fortrinnsvis fra 0,5 til 1 mol pr. liter. Oppløsningene fremstilles hensiktsmessig ved omrøring av bestanddelene ved omgivelsestemperatur. Det er generelt hensiktsmessig å behandle oppløsningen på dette punkt med aktiv-kull i en mengde av 5 vekt-#, beregnet på vekten av noberastin. Begge typer oppløsninger, de som omfatter aktiv-kull og også de som ikke gjør det, kan omrøres på et hvilket som helst tidspunkt opptil 1 time, fortrinnsvis ca 1/2 time, og så filtreres over diatoméjord som fortrinnsvis er fuktet på forhånd med oppløsningsmiddelet. I enkelte tilfeller kan filtreringen vise seg vanskelig og kan lettes betydelig ved å tilsette en ekstra mengde diatoméjord til oppløsningen. Resten kan vaskes med en liten mengde oppløsningsmiddel, generelt opptil ca. 25$ av det opprinnelig benyttede oppløsningsmiddelvolum. De kombinerte filtrater oppvarmes ved temperaturer opptil ca. tilbakeløpstemperaturen for opp-løsningen, fortrinnsvis ved temperaturer i området 45 til 65°C og spesielt temperaturer fra ca. 50 til 60°C. Sitronsyre tilsettes posjonsvis til de oppvarmede, konsentrerte oppløsningsmidler enten som faststoff eller oppløst i en liten mengde vann. Syren tilsettes som sådan i en mengde slik at temperaturen i oppløsningen lett kan holdes konstant. Sitronsyren som benyttes kan spesielt godt være i vannfri form eller monohydrat. Mol forhold sitronsyre: noberastin kan ligge fra ca. 0,9 til ca. 2, fortrinnsvis fra ca. 0,95 til ca. 1,5 og spesielt fra ca. 1,0 til ca. 1,1. Omrøring av oppløsningen fortsettes ved temperaturer innen området 55 til 65°C i et hvilket som helst tidsrom opptil 1 time, fortrinnsvis en 1/2 time. Oppløsningen tilsettes så langsom avkjøling til romtemperatur. Denne langsomme avkjøling kan effektivt oppnås ved å slå av varmekilden og eventuelt og fjerne varmekilden for derved å lette varmevekslingen med om-givelsene. Hvis det er et meget stort forhold mellom volum og areal i reaksjonsbeholderen som kan forsinke spontan avkjøling for lenge, kan avkjølingen akselereres ved hjelp av en hvilken som helst kjøleinnretning av kjent type. Efter at reaksjonsblandingen er avkjølt kan de utfelte krystaller eventuelt tillates en "modning" før filtrering. Dette kan for noberastincitrat oppnås ved kontinuerlig å omrøre blandingen efter at romtemperatur er nådd. Dette kan skje et hvilket som helst tidsrom opptil 1 dag, fortrinnsvis 0 til 4 timer, og kan i mange tilfeller også utelates. Det utfelte noberastincitrat filtreres og kan vaskes med ytterligere oppløsnings-middel, fortrinnsvis en liten mengde koldt oppløsningsmiddel. Produktet blir så tørket på konvensjonell måte som under vakuum og ved førhøyet temperatur, spesielt ca. 40 til 60° C og helst ca. 50°C. Utbyttet av det således oppnådde noberastincitrat ligger fra 80 til 95°C og er spesielt høyt på metanol og med en reproduserbarhet som gir ca. 93 til 94$. Mengden citratsalt synes ikke å påvirkes av valget av oppløsningsmiddel.

Det således oppnådde noberastincitrat kan raffineres ytterligere ved omkrystallisering i et egnet oppløsnings-middel. Uttrykket egnet oppløsningsmiddel slik det her benyttes i forbindelse med omkrystalliseringen av noberastincitrat definerer et lavere alkanoloppløsningsmiddel som beskrevet ovenfor og også en blanding av et slikt lavere alkanoloppløsningsmiddel i vann. Spesielt kan det benyttes blandinger der vann utgjør opptil 30$ av oppløsningen, beregnet på volumbasis. Spesielle lavere alkanoloppløsnings-midler for omkrystallisering er metanol, etanol, 1-propanol, 2-propanol og lignende. Oppløsninger av noberastincitrat for omkrystallisering er sterkt konsentrert, nær metningspunktet for oppløst stoff i oppløsningsmiddelet og fremstilles hensiktsmessig fra overmettede oppløsninger av saltet i et ovenfor nevnt lavere alkanoloppløsningsmiddel. Fortrinnsvis benyttes metanol eller etanol som lavere alkanoloppløsnings-middel og en tilstrekkelig mengde vann tilsettes, for eksempel på et senere tidspunkt i prosedyren. Hvis for eksempel metanol er et slikt oppløsningsmiddel kan volumforholdet nomerastincitrat : metanol ligge fra ca. 0,3 til 0,7 gram pr. milliliter, spesielt fra 0,4 til 0,6 gram pr. milliliter og helst fra 0,45 til 0,55 gram pr. milliliter. En slik oppløsning i et lavere alkanoloppløsningsmiddel omrøres og oppvarmes opptil ca. tilbakeløpstemperatur. Vannet settes dråpevis til den oppvarmede, heterogene blanding for å oppløse citratsaltet fullstendig. Fortrinnsvis blir vannet tilsatt som sådant i en mengde slik at temperaturen i reaksjonsblandingen kan holdes ved tilbakeløpstemperatur. Å opprettholde en konstant temperatur i den oppvarmede nobera-stincitratoppløsning kan lettere gjennomføres ved å tilsette på forhånd oppvarmet vann, fortrinnsvis vann med en temperatur rundt tilbakeløpstemperaturen for saltoppløsningen. Efter fullstendig tilsetning av vann blir den resulterende oppløsning omrørt og oppvarmet til tilbakeløpstemperatur i et tidsrom opptil 1 time, fortrinnsvis ca. 1/2 time. Reaksjonsblandingen tillates spontan avkjøling til romtemperatur og krystalliseringen begynner ved ca 45°C. Krystallene tillates modning ved romtemperatur i et hvilket som helst tidsrom opptil 1 dag, fortrinnsvis fra ca 0 til 10 timer. Precipitatet filtreres av og vaskes med en liten mengde av det lavere alkanoloppløsningsmiddel, karakteristisk ca 1 milliliter pr gram. Krystallene tørkes på konvensjonell måte under vakuum og ved forhøyet temperatur, fortrinnsvis ca 40 til 60°C.

I enkelte tilfeller kan det være fordelaktig å innarbeide et ytterligere raffineringstr inn som benytter aktiv-kull i omkrystalliseringsprosedyren. Efter ferdig tilsetning av vann i den ovenfor gitte prosedyre kan for eksempel 5 vekt-$ aktiv-kull, beregnet på vekten av citratsaltet, tilsettes og omrøres ytterligere og oppvarmes i et hvilket som helst tidsrom opptil 1 time, spesielt ca en 1/2 time. Den oppvarmede oppløsning kan filtreres over diatoméjord som fortrinnsvis fuktes på forhånd med en på forhånd oppvarmet blanding av oppløsningsmiddelet. Resten kan vaskes med en tilsvarende forvarmet blanding av oppløsningsmiddelet og de kombinerte filtrater tillates spontan avkjøling til romtemperatur. De resulterende krystaller blir så samlet og tørket som beskrevet ovenfor.

Forbindelsen noberastincitrat er en antihistaminisk og antiserotoninergisk forbindelse som kan benyttes som anti-allergisk middel. Det nye salt forener, ved siden av den ovenfor nevnte fysikokjemiske stabilitet, ytterligere i seg kvalitetene med god oppløselighet og det at den er bio-ekvivalent med (Z)-2-butendioat(1:2)saltet. Som teknikkens kjente frie base og salter har citratsaltet en gunstig farmakokinetisk profil i det den forener en hurtig på-begynnelse av virkningen med en egnet virkningsvarighet.

Noberastincitrat blir fortrinnsvis administrert i formuleringer i egnede farmasøytiske preparater, for eksempel faste orale preparater som piller, tabletter, pulvere, kapseler og lignende; flytende oralformer som oppløsninger, suspensjoner, siruper, eliksirer og lignende. Disse og tilsvarende kjente preparater kan fremstilles ved grundig blanding av den aktive bestanddelen noberastincitrat med en eller flere egnede bærere og/eller tilsetningsmidler og omdanning av den således oppnådde blanding til en form egnet for administrering.

For enkel administrering og enhetlig dosering er det spesielt fordelaktig å formulere de ovenfor nevnte farmasøytiske preparater i enhetsdoseform. Eksempler på en slik enhets-doseform er tabletter, kapsler, piller, pulverpakker, oblater, injeserbare oppløsninger, suspensjoner, teskjeer og spiseskjeer og lignende og segregerte multippler derav.

En egnet daglig dose av noberastincitrat anses å ligge mellom ca 0,01 og 10 milligram pr kilo kroppsvekt, spesielt mellom 0,05 og 5 milligram pr kilo kroppsvekt, fortrinnsvis mellom 0,1 og 2 milligram pr kilo kroppsvekt.

Forsøksdel

Eksempel 1

Til en blanding av 60,73 deler 3-[(5-metyl-2-furanyl)metyl]-N-(4-piperidinyl)-3H-imidazo[4,5-b]pyridin-2-amin (noberastin) i 195 ml metanol ble det satt 3,3 deler aktiv-kull (Norit A Supra<®>) og 9,1 deler diatoméjord. Reaksjonsblandingen ble omrørt i en 1/2 time ved 20°C og filtrert over diatoméjord som så ble skyllet med 40 ml metanol. De kombinerte filtrater ble oppvarmet til 50°C og 41 deler sitronsyre-monohydrat ble tilsatt. Blandingen ble omrørt i en 1/2 time ved ca 60 til 65° C og ble så tillatt spontan avkjøling til romtemperatur. Blandingen ble omrørt over natten og filtrert av. Precipitatet ble vasket med 80 ml metanol og tørket i vakuum ved 50° C og man oppnådde 91,2 deler (92,9$) av 3-[(5-metyl-2-furanyl)metyl]-N-(4-piper-idinyl )-3H-imidazo[4,5-b]-pyridin-2-amin 2-hydroksy-l,2,3-propanetrikarboksylat(1:1) (noberastin- citrat), smeltepunkt . 192,0°C.

Eksempel 2

En omrørt blanding av 40 deler noberastincitrat, fremstilt som i eksempel 1, i 80 ml metanol, ble oppvarmet til tilbakeløpstemperatur. Ca 25 ml vann ble tilsatt og omrøring ved tilbakeløpstemperatur ble fortsatt i en 1/2 time. Oppløsningen ble tillatt spontan avkjøling til romtemperatur, ca 20°C, og omrørt ytterligere over natten. Det krystallinske precipitat ble filtrert av, vasket med metanol og tørket under vakuum ved 50°C hvorved man oppnådde 37,4 deler tilsvarende 94$ noberastincitrat.

Eksempel 3

En omrørt blanding av 40 deler noberastincitrat, fremstilt som i eksempel 1, i 80 ml metanol, ble oppvarmet til tilbakeløpstemperatur. Ca 25 ml vann og 2 deler aktiv-kull ble tilsatt og omrøringen ved tilbakeløpstemperatur ble fortsatt i en 1/2 time. Resten ble filtrert og diatoméjord som ble skyllet med en på forhånd oppvarmet blanding av 16 ml metanol og 5 ml vann. De kombinerte filtrater ble tillatt spontan avkjøling til romtemperatur og ble omrørt ytterligere over natten. Det krystallinske produkt ble samlet, vasket med metanol og tørket under vakuum ved 50"C hvorved man oppnådde 34,7 deler tilsvarende 87% noberastincitrat med smeltepunt 191,8°C.

Eksempel 4: lys stabilitet

150 mg-andeler av noberastinbase, noberastindimaleat og noberastincitrat ble veiet inn i glassbeholdere. Beholderne ble bestrålt i 7 dager i et lyskabinett av 16 kolde, hvite, fluoriserende rør (Sylvania F 20 T 12/D Daylight - 6500K). Lysintensiteten var 17000 lux og den midlere temperatur i kabinettet var ca 40°C. Efter 3 henholdsvis 7 dagers belysning ble en 50 mg-andel av hver prøve oppløst i 10 ml metanol: vann (2:3 på volumbasis) og analysert ved HPLC.

kolonne: 12,5 cm Superspher RP Select-B (pm)

strømningshastighet: 1,5 millilter pr minutt

elueringsoppløsningsmidler: A: dette er ammoniumacetat

i vann

B: acetonitril

C: tetrahydrofuran elueringsmåte: lineær gradient

Den følgende tabell viser den relative retensjonstid,(RRT; mot noberastin) og konsentrasjon i % for hvert dekomponer ingsprodukt, detektert ved en kosentrasjon av > 0,1$ i de analyserte prøver.

Mens basen og dimaleatet av noberastin dekomponerte i vesentlig grad under bestråling i dagslys, forble noberastincitrat stabilt ved lagring under undersøkelses-betingelsene og ingen misfarging eller nedbrytning kunne observeres.

Preparateksempler

De følgende formuleringer eksemplifiserer typiske farma-søytiske preparater i enhets-doseform, egnet for systemisk eller topisk administrering til varmblodige dyr ifølge oppfinnelsen.

"Aktiv bestanddel", AB, slik uttrykket brukes i eksemplene, henviser til noberastincitrat.

Eksempel 5: orale dråper

500 g AB oppløses i 0,5 1 2-hydroksypropansyre og 1,5 1 polyetylenglykol 60-80°C. Efter avkjøling til 30 til 40°C tilsettes det 35 liter polyetylenglycol og blandingen omrøres godt. Derefter tilsettes det en oppløsning av 1750 g natriumsaccarin i 2,5 1 renset vann og under omrøring tilsettes det 2,5 1 kakaosmak og polyetylen q.s. 50 1, noe som gir en oral- dråpeoppløsning inneholdende 10 mg pr. ml AB. Den resulterende oppløsning fylles i egnede beholdere.

Eksempel 6: orale oppløsninger

9 g metyl 4-hydroksybenzoat og 1 g propyl 4-hydroksybenzoat oppløses i 4 1 kokende renset vann. I 3 1 av denne oppløsning oppløses først 10 g 2,3-dihydroksybutandionsyre og derefter 20 g AB. Den sistnevnte oppløsning kombineres med den gjenværende del av den førstnevnte oppløsning og 12 1 1,2,3-propantriol og 3 1 70%-ig sorbitoloppløsning tilsettes. 40 g natriumsaccarin oppløses i 0,5 1 vann og 2 ml bringebær- og 2 ml stikkelsbæressens tilsettes. Den sistnevnte oppløsning kombineres med den førstnevnte, vann tilsettes q.s. 20 1 og man oppnår en oral- oppløsning inneholdende 5 mg AB pr 5 ml teskje. Den resulterende oppløsning fylles i egnede beholdere.

Eksempel 7: Kapsler

20 g AB, 6 g natriumlaurylsulf at, 56 g stivelse, 56 g lactose, 0,8 g kolloid silisiumdioksid og 1,2 g magnesium-stearat, omrøres heftig sammen. Den resulterende blanding fylles derefter i 1000 egnet herdede gelatin- kapsler som hver omfatter 20 mg AB.

Eksempel 8: Filmbelagte tabletter

Fremstilling av tablettkjerne

En blanding av 100 g AB, 570 g lactose og 200 g stivelse blandes godt og fuktes derefter med en oppløsning av 5 gram natriumdodecylsulfat og 10 g polyvinylpyrrolidon (Kollidon-K 90<®>) i ca. 200 ml vann. Den fuktige pulverblanding siktes, tørkes og siktes igjen. Derefter tilsettes det 100 g mikro-krystallinsk cellulose (Avicel<®>) og 15 g hydrogenert vegetabilsk olje (Sterotex<®>). Det hele blandes godt og komprimeres til tabletter, man oppnår 10.000 tabletter som hver inneholder 10 mg aktiv bestanddel.

Belegg

Til en oppløsning av 10 g metylcellulose (Methocel 60HG<®>) i 75 mg denaturert etanol settes en oppløsning av 5 g etyl cellulose (Ethocel 22 eps<®>) i 150 ml diklormetan. Derefter tilsettes 75 ml diklormetan og 2,5 ml 1,2,3-propanetriol. 10 g polyetylenglycol smeltes og oppløses i 75 ml diklormetan. Den sistnevnte oppløsning tilsettes til den førstnevnte og derefter tilsettes det 2,5 g magnesiumoctadeanoat, 5 g polyvinylpyrrolidon og 30 ml konsentrert fargesuspensjon og (Opaspray K-l-2109<®>) hvorefter det hele homogeniseres. Tablettkjernene belegges med den således oppnådde blanding i en beleggningsapparatur.

Sammenlignende fysiokjemiske data.

1. Foreliggende oppfinnelse angår fremstilling av det nye salt 3-[(5-metyl-2-furanyl)-metyl]-N-(4-piperidinyl)-3H-imidazo[4,5-b]pyridin-2-amin 2-hydroksy-l,2,3-propan-trikarboksylat (1:1) som kan representeres ved formelen: 2. Den frie base som tilsvarer saltet med formel (I) er generisk kjent som noberastin og i henhold til dette vil den nye saltform med formel (I) herefter angis som noberastinmonocitrat. 3. Den frie base så vel som dinitrat-, dihydrokloridhemi-hydrat- og (Z )-2-butendioat(1:2)saltene er beskrevet i US 4 835 161. 4. Uheldigvis lider disse tidligere kjente salter og base alle av den mangel at de ikke har noen virkelig tilfredsstillende fysiokjemisk stabilitet. 5. Den frie base av noberastin ble først syntetisert i oktober 1984. Den fysiokjemiske stabilitet for forbindelsen ble prøvet i perioden derefter. 5.1. Den hygroskopiske oppførsel for produktet ble undersøkt ved hjelp av følgende prosedyre: 500 mg av produktet ble lagret ved omgivelsestemperatur i en desikator over en mettet NaBr-oppløsning, idet den relative fuktighet, RF, var 60$. En annen prøve på 500 mg av produktet ble holdt ved omgivelsestemperatur i en desikator over en mettet LigSC^-oppløsning med en RF på 85$. Vektforandringen og utseende av prøvene ble periodisk notert. Efter 5,5 dager ble prøvene lagret i 2 dager ved 25°C og 45% RF.

Vanninnholdet i prøvene ble bestemt ved hjelp av en coulometrisk titreringsprosedyre.

5.1.1. Efter lagring ved 60$ RF og omgivelsestemperatur i 4,5 dager, ble farven for den frie base forandret fra gult til mørkegult.

Lagring ved 85$ RF og omgivelsestemperatur i 0,66 dager resulterte i en farveforandring fra gult til brunt. Videre ble forbindelsene delvis flytende og dannet en klebrig, fast masse.

5.1.2. Vektforandringen i prosent av noberastin i form av fri base under lagring ved 60$ og 85$ RF ved omgivelsestemperatur er gitt nedenfor som funksjon av tiden:

5.1.3. Det opprinnelige vanninnhold i noberastin fri base var 0,12 vekt-$, bestemt ved koulometrisk titrering. Efter lagring i 5,5 dager ved 60$ RF og derefter i 2 dager ved 45$ RF steg vanninnhold til 2,58 vekt-$. Efter lagring i 5,5 dager ved 85$ RF og derefter i 2 dager ved 45$ RF, ble vanninnholdet i prøvene notert til 10,78 vekt-$. 5.2. Det ble videre gjennomført en prøve på lysstabiliteten for den frie noberastinbase i henhold til følgende prosedyre: En andel på 150 mg noberastinbase ble veiet inn i en glassbeholder. Beholderen ble bestrålt i 7 dager i en lyskabinett med 16 kolde, hvite fluorescentrør (Sylvania F 20 T 12/D Daylight - 6500 K). Lysintensiteten var 17000 lux og gjennomsnittstemperaturen i kabinettet var ca. 40°C.

Efter både 3 og 7 dagers belysning ble en 50 mg andel av prøven oppløst i 10 ml metanol:vann (2:3, volum/- volum) og ble så analysert ved HPLC.

HPLC er en analytisk teknikk der oppløst materiale separeres ved en dynamisk differensialmigreringsprosess i et system bestående av en stasjonær fase eller kolonne og en bevegelig mobil fase, kjent som elueringsmiddel. Kolonneteknologien er basert på bruken av snevre (kolonner med indre diametere på 2-5 mm) og pakninger med liten diameter på 3-10 mm, noe som tillater en fast likevekt mellom mobil og stasjonær fase. Separering av de forskjellige bestanddeler av en prøve oppnås ved fordeling av forbindelsen mellom den stasjonære og den flytende fase idet fordelingen er spesifikk for hver forbindelse. På denne måte blir en forbindelse mer eller mindre "forsinket" i sin strømning gjennom systemet ved interaksjon med kolonnematerialet slik at forbindelsen slipper ut adskilt fra andre oppløste stoffer som elueres før eller senere. Efter separering av de forskjellige komponenter av prøven, gjennomføres detektering ved måling av UV-absorbans av den eluerte oppløsning over et visst tidsrom.

Bestanddelene i en blanding kan identifiseres ved deres relative retensjonstid, RRT, som måler den tid som går med for å bevege seg gjennom kolonnen i forhold til en referanseforbindelse. RRT defineres som følger:

der ti er den tid som måles fra injeksjonspunktet til toppmaksimum for forbindelsen i i krornatogrammet, idet trefer det samme for referanseforbindelsen (her: noberastin) bestemt med den samme kolonne og ved samme temperatur.

Det tidspunkt på hvilket en forbindelse elueres fra kolonnen avhenger blant annet av typen og konsentrasjonen av det benyttede elueringsmiddel. Når det gjelder komplekse blandinger, oppnås et kompromiss mellom tilfredsstillende separering av bestanddelene og en rimelig analysetid ved hjelp av "gradienteluering". Dette betyr at sammensetningen i elueringsmidlet endres som en funksjon av tiden. Her benyttes en lineær gradient, noe som betyr at sammensetningen av elueringsmidlet bestemmes på forskjellige tidspunkt og at det mellom disse skjer en lineær endring av elueringsmiddel sammensetningen .

Kvantitativ bestemmelse av forbindelsene som er til stede i prøven gjennomføres ved hjelp av ekstern kalibrering. Separat fra prøveoppløsningen analyseres også en referanseoppløsning inneholdende kjente mengder av forbindelsene som skal kvantifiseres.

Den relative konsentrasjon i prosent (vekt/vekt), som fri base, for hver forbindelse, beregnes som følger:

der a1 . • s = peak-arealet for forbindelse i i prøve-oppløsningen

a. = peak-arealet for forbindelse i i referanse-oppløsningen

C1 . • I* = konsentrasjonen (i mg/ml ) av forbindelse i

referanseoppløsningen

C 3L • S=konsentrasjonen (i mg/ml) av noberastin-analytt i prøveoppløsningen

fi (tas kun i betraktning hvis forbindelse i er et salt)

molekylvekt (MW)-forholdet for salt over base

Forsøksbetingelser:

SYSTEM 1

Kolonne: 12,5 cm Superspher RP Select-B (4 mm) Deteksjon: UV ved 220 nm

Strømningshastighet: 1,5 ml/min.

Injeksjonsvolum: 10 pl

Temperatur i kolonne og oppløsningsmiddel: omgivelsestemperatur

Elueringsmidler: A: 0,75$ ammoniumacetat i vann

B: acetonitril

C: tetrahydrofuran

Elueringsmåte: lineær gradient

5.2.1. Resultatene av prøveprosedyren som beskrevet i 5.2. for noberastinbasen er oppsummert i tabell I og viser den relative konsentrasjon i prosent for hvert dekomponeringsprodukt som ble detektert ved en konsentrasjon > 0,1% mot den tilsvarende RRT relativt noberastin, både efter 3 og 7 dagers belysning av prøven. 5.3. Fra prøveresultatene som gitt ovenfor under pkt. 5.1.1., 5.1.2., 5.1.3. og 5.2.1., kan man trekke følgende konklusjon: Den frie noberastinbase er hygroskopisk, noe som forhindrer dannelsen av en stabil, vannfri form. Videre er basen lys-sensitiv og brytes signifikant ned under belysning. 6. I lys av den begrensede fysiokjemiske stabilitet for den frie noberastinbase var behovet for en annen, mere stabil saltform av noberastin, åpenbart.

Ved slutten av 1986 ble (Z )-2-butendioat (1:2)- eller dimaleatsaltet, dihydrokloridhemihydratsaltet og dinitratsaltet av noberastin syntetisert.

6.1. Den hygroskopiske oppførsel for disse noberastinsalter ble prøvet ved hjelp av den prosedyre som er beskrevet under 5.1. ovenfor.

6.1.1. Under hele forsøket ved 60$ RF og omgivelsestemperatur forble farven for de tre noberastinsaltformer uendret.

Efter lagring i 0,66 dager ved 85$ RF og omgivelsestemperatur, endret farven for dihydrokloridhemihydratsaltet seg fra gult til mørkegult.

Farven for de andre salter forble uendret.

6.1.2. Vektendringen i prosent for hvert av de beskrevne noberastinsalter under lagring ved 60$ og 85$ RF og omgivelsestemperatur er gitt nedenfor som funksjon av tiden.

6.1.3. Det opprinnelige vanninnhold i saltformen i vekt-$ og vanninnholdet i vekt-$, bestemt koulometrisk efter lagring i 5,5 dager ved 60$ RF eller 85$ RF og efterfølgende lagring i 2 dager ved 25°C/45$ RF, er oppsummert nedenfor:

6.2. Fra resultatene under pkt. 6.1.1., 6.1.2. og 6.1.3., er det klart at dihydroklorid-hemihydrat-saltet er hygroskopisk. Videre erfarte man at dette salt var meget oppløselig (> 100 mg/ml) i vandige oppløsninger. Den høye oppløselighet for saltet kombinert med den sterke tendens til å adsorbere fuktighet gjorde saltet uegnet for tablettformuleringer, fordi noe medikament ville oppløses i sin egen adsorberte film av fuktighet og det sterkt sure medium kan øke dekomponeringen av den involverte base.

Dinitratsaltet viste på den annen side intet signifikant vannopptak. Imidlertid er saltet også uegnet for bruk som farmasøytisk produkt, fordi molekylet under de alvorlige sure betingelser ved dinitratsaltdannelsen dekomponerer til N-(4-piperidinyl)-3H-imidazo[4,5-b]-pyridin-2-amin:

En hurtig dekomponering av noberastin under sure betingelser som beskrevet ovenfor vises i tabellene A og B under pkt. 11 nedenfor.

Dimaleatsaltet er kun noe hygroskopisk og dengang ble saltet ansett for å være det beste valg blant de tilgjengelige former av noberastin. 7. Efter ytterligere stabilitetsprøver observerte man imidlertid en progressiv dekomponering av dimaleatsaltet og en konkomitent økning i mengden og antallet av nedbrytningsforbindelser. Problemet forsterket seg ytterligere under krevende omgivelsesbetingelser som lys, varme, aciditet og alkalinitet.

Fordi dimaleatsaltet viste seg upraktisk, fortsatte letingen efter en fysiokjemisk stabil, langtidslagrings-bar saltform. I august 1989 ble 2-hydroksy-l,2,3-propantrikarboksylat (1:1) eller monocitratsaltet av noberastin først syntetisert og underkastet en serie stabilitetsprøver. Resultatene av sammenligningsprøvene for dimaleat- og monocitratsaltet er angitt i de følgende avsnitt.

8. Tre satser av monocitratsaltet ble analysert ved HPLC umiddelbart efter syntese og igjen 4 måneder senere efter lagring ved omgivelsesbetingelser. Den relative mengde av noberastin, angitt for hver sats, er gitt nedenfor.

En tilsvarende HPLC-analyse for dimaleatsaltet viste nærværet av to hoveddekomponeringsprodukter (> 0,1$), som opptrådte umiddelbart efter syntese av saltet. Dekomponeringsproduktene viste seg å ha følgende struktur, oppnådd ved spektroskopisk analyse og RRT-sammenligning: De relative mengder av dekomponeringsproduktene for 2 satser av noberastindimaleat, angitt på forskjellige tidspunkt, er gitt nedenfor:

Til forskjell fra monocitratsaltet dekomponerte noberastindimaleatet signifikant og dekomponeringen økte ved lagring.

Den HPLC-analyse som er angitt ovenfor for monocitratsaltet og for dimaleatsaltet efter en lagringsperiode på 9,6 henholdsvis 12,7 måneder, ble gjennomført under de følgende forsøksbetingelser:

SYSTEM 2

Kolonne: 10 cm Hypersil ODS (3 mm)

Detektering: UV ved 290 nm

Strømningshastighet: 2 ml/min.

Injeksjonsvolum: 10 pl

Temperatur i kolonne og oppløsningsmiddel: omgivelsestemperatur

Elueringsmidler: A: 0,5$ NH4H2PO4i vann

B: acetonitril

C: tetrahydrofuran

Elueringsmåte: lineær gradient

Noberastindimaleatet ble umiddelbart efter syntese (tid = 0 måneder) analysert ved HPLC under følgende forsøks-betingelser :

SYSTEM 3

Kolonne: 10 cm Hypersil ODS (3 mm)

Detektering: UV ved 300 nm

Strømningshastighet: 2 ml/min.

Injeksjonsvolum: 10 pl

Temperatur i kolonne og oppløsningsmiddel: omgivelsestemperatur

Elueringsmidler: A: 1,0$ (JiTB^^COø i vann

B: acetonitril

C: tetrahydrofuran

Elueringsmåte: lineær gradient

9. Den hygroskopiske oppførsel for monocitratsaltet ble undersøkt ved en prosedyre tilsvarende den under pkt. 5.1. I tillegg til lagring av en prøve ved 60$ RF og 85$ RF ble en ytterligere prøve av monocitratsaltet holdt ved 95$ RF i en desikator over en mettet KgSC^-oppløsning. Efter lagring i 13 dager ved 60$ RF, 85$ RF og 95$ RF, ble prøvene lagret 1 dag ved 22,5°C og 47$ RF. 9.1. Vektinkrement i prosent under lagring ved 60$, 85$ og 95$ RF ved omgivelsestemperatur er gitt nedenfor som funksjon av tiden.

9.2. Det opprinnelige vanninnhold i produktet var 0,39$,

bestemt koulometrisk. Efter lagring i 13 dager ved 60, 85 og 95$ RF og derefter lagring i 1 dag ved 22,5°C/47$

RF, ble følgende vanninnhold bestemt for monocitratsaltet: 60$ RF : 1,41$

85$ RF : 1,41$

95$ RF : 1,43$

10. Både dimaleat- og monocitratsaltet av noberastin ble underkastet en akselerert stabilitetsprøve som karakteriseres ved de følgende trekk: - En lagringsperiode opptil 12 måneder ved romtemperatur, RT, og RF mellom 40 og 65$. - En lagringsperiode opptil 3 måneder ved 40°C og 80$ RF. - En lagringsperiode opptil 3 måneder ved 50 ° C og mellom 5 og 35$ RF. - En lagringsperiode opptil 3 måneder i løpet av hvilken produktet eksponeres til direkte dagslys ved omgivelsestemperatur og —RF.

Periodisk ble prøvene som ble holdt under forskjellige lagringsbetingelser analysert ved HPLC. For dimaleatsaltet ble HPLC-analysen gjennomført under følgende forsøksbetingelser:

SYSTEM 4

Kolonne: 10 cm Hypersil ODS (3 mm)

Detektering: UV ved 290 nm

Strømningshastighet: 2 ml/min.

Injeksjonsvolum: 10 pl

Temperatur i kolonne og oppløsningsmiddel: omgivelsestemperatur

Elueringsmidler: A: 0,5$ NH4H2PO4i vann

B: acetonitril

C: tetrahydrofuran

Elueringsmåte: lineær gradient

HPLC for monocitratsaltet ble gjennomført under de følgende forsøksbetingelser:

SYSTEM 5

Kolonne: 10 cm Hypersil c. 18 BDS (3 mm)

Detektering: UV ved 220 nm

Strømningshastighet: 1,5 ml/min.

Injeksjonsvolum: 10 jjI

Temperatur i kolonne og oppløsningsmiddel: omgivelsestemperatur

Elueringsmidler: Å: 0,75$ ammoniumacetat i vann

B: acetonitril

C: tetrahydrofuran

Elueringsmåte: lineær gradient

For monocitratsaltet ble det ikke observert noen dekomponering i noen sats på noe tidspunkt.

Dimaleatsaltet viste imidlertid betydelig dekomponering for alle lagringsbetingelser og dekomponeringen øket med tiden. Nok engang ble hoveddekomponeringsproduktene funnet å være aldehydet (DF 1) og hydroperoksydet (DF 2) som beskrevet ovenfor. Den følgende tabell oppsummerer mengdene av dekomponer ingsproduktene DF 1 og DF 2 (i prosent) for de forskjellige lagringsbetingelser på forskjellige tidspunkt.

11. Videre ble stabiliteten i oppløsningen både for dimaleat-og monocitratsaltet av noberastin prøvet ved følgende prosedyre: En 50 mg andel av hvert salt ble bragt respektivt i 5 ml vann, 5 ml 0,1N HC1 og 5 ml IN NaOH. Blandingene ble lagret ved 100°C og analysert på forskjellige tidspunkt ved HPLC. HPLC-analysen for dimaleatsaltet ble gjennom-ført ved å følge SYSTEM 3, mens HPLC-analysen for monocitratsaltet ble gjennomført ved å følge SYSTEM 1.

Mengdene i prosent av dekomponeringsproduktene av dimaleat- og monocitratsaltene, detektert ved en konsentrasjon > 0,1$ for de forskjellige lagringsbetingelser som definert ovenfor, er oppsummert nedenfor som en funksjon av tiden. Dekomponeringsproduktene ble identifisert ved massespektrometri.

A. Dimaleatsaltet

B. Monocitratsaltet

Strukturen for de forskjellige dekomponeringsforbin-delser, DF, er de følgende:

Fra tabellene ovenfor som angir dekomponeringen av noberastindimaleat- og —monocitratsaltet i vandige media er det klart at:

1. Begge salter viser dekomponering i alle tre media.

2. Mønsteret av dekomponeringsprodukter varierer for begge salter. 3. Dekomponeringen inntrer så å si umiddelbart for dimaleat- og monocitratsaltet i både 0,1N HC1 og vann. 4. Monocitratet er betydelig mer stabilt i 0,1N NaOH enn dimaleatsaltet; dekomponeringen for monocitratet starter efter 8 timer, mens dimaleatet nedbrytes så å si umiddelbart. 12. Stabiliteten for dimaleat- og monocitratsaltet under oksydative betingelser ble prøvet ved følgende prosedyre: 50 mg av hvert salt ble satt til 5 ml vann og 0,25 ml 30

%-ig hydrogenperoksydoppløsning og lagret ved 60° C. Referanseprøver ble fremstilt på tilsvarende måte, dog uten tilsetning av hydrogenperoksyd.

Periodisk ble prøvene analysert ved HPLC. For dimaleatsaltet ble HPLC gjennomført ved bruk av SYSTEM 3, mens HPLC for monocitratsaltet ble gjennomført ved bruk av

SYSTEM 1.

Mengdene i prosent for dekomponeringsproduktene av dimaleat- og monocitratsaltet, detektert ved en konsentrasjon > 0,1$, er oppsummert nedenfor som funksjon av tiden.

A. Dimaleatsaltet.

B. Monocitratsaltet.

Strukturen for dekomponeringsforbindelsen DF 10 ble identifisert ved massespektrometri som:

Fra tabellene ovenfor som angir dekomponeringen av dimaleat- og monocitratsaltet under bksydative betingelser, er det klart at dimaleatsaltdekomponeringen er mere intens og resulterer i dannelsen av tre dekompo-neringsforbindelser efter 1 times lagrings. I motsetning til dette er dekomponeringen for monocitratsaltet mindre utpreget, dvs. at kun en dekomponeringsforbindelse dannes efter 1 times lagring. 13. Stabiliteten for dimaleat- og monocitratsaltet under kunstige lysbetingelser ble prøvet ved prosedyren som beskrevet under pkt. 5.2. ovenfor. For monocitratsaltet ble SYSTEM 1-HPLC benyttet, mens det for dimaleatsaltet ble gjennomført en HPLC i henhold til SYSTEM 3, mens UV-detekteringen for den sistnevnte ble gjennomført ved en bølgelengde på 252 nm.

For monocitratsaltet ble det ikke detektert noen nedbrytning under hele forsøket.

Dimaleatet viste på den annen side en økende nedbrytning under forsøket. De tilsvarende mengder av dekomponeringsproduktene i prosent, detektert ved > 0,1$, er oppsummert nedenfor. 14. Fra det foregående er det klart at monocitratsaltet viste forbedret fysiokjemisk stabilitet i forhold til den frie base, dihydroklorid-hemihydratet, dinitratet og dimaleatet av noberastin. Dette nye salt er ikke lysfølsomt, det er stabilt under betingelser for akselererte stabilitetsstudier og påvirkes ikke i studiet på fuktighetsinnhold. På grunn av de forbedrede fysiokjemiske karakteristika er monocitratsaltet foretrukket i forhold til de tidligere syntetiserte salter.

Claims (1)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av det nye salt 3-[(5-metyl-2-furanyl)-metyl]-N-(4-piperidinyl )-3H-imidazo[4,5-b]pyridin-2-amin 2-hydroksy-l,2,3-propanetrikarboksylat (1:1) med formelen:

   karakterisert vedat den omfatter opp-løsning av noberastin i et laverealkanol- eller keton-oppløsningsmiddel, oppvarming av oppløsningmidler til omtrent tilbakeløpstemperatur, tilsetning av en tilstrekkelig mengde sitronsyre, avkjøling av reaksjonsblandingen og oppsamling av det krystallinske noberastincitrat; og, hvis ønskelig, ytterligere raffinering av det således oppnådde noberastincitrat ved omkrystallisering.