NO169872B

NO169872B - Teststrimmel for hypersensitivitet

Info

Publication number: NO169872B
Application number: NO86862136A
Authority: NO
Inventors: Torkel Ingemar Fischer
Original assignee: Torkel Ingemar Fischer
Priority date: 1984-10-01
Filing date: 1986-05-29
Publication date: 1992-05-11
Also published as: HUT40320A; DE3567798D1; US4836217A; FI862282A0; CN85107871A; SU1695821A3; DK248086A; DK153204B; AU4950285A; KR870700323A; EP0197101A1; JPS62500305A; AU573917B2; CA1261746A; DK248086D0; ES9300001A1; IL76436A; SE8404895L; NO169872C; DK153204C

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en ny teststriitimel for utførelse av okklusive, epikutane tester (lapp-tester, "patch tests"). Denne type test anvendes for detektering av kontaktallergier (kontaktsensitivering) overfor et eller annet spesifikt stoff (allergen) eller for testing av allergeniske og/eller irriterende egenskaper til et stoff. For enkelhets skyld betegnes fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen "TRUE test".

Betegnelsen "patch test" skriver seg fra det faktum at innledningsvis ble lapper av stoff eller papir benyttet for utførelse av testene, idet disse lapper ble gjennomtrukket med det stoff som skulle testes. I årenes forløp har mange forskjellige typer lapper blitt benyttet. I forbindelse med oppfinnelsen betegner betegnelsen lapp hovedsakelig det areal som bærer teststoffet.

I den epikutane testmetode blir det stoff som er mistenkt for å ha allergeniske eller irriterende egenskaper påført på normal hud under okklusjon i en viss tidsperiode, idet denne påføring bevirkes på en kontrollert måte og med en passende formulering og konsentrasjon av teststoffet. Dette vil da, i kontaktallergitilfeller, gi en allergisk eksem i testområdet. Irriterende stoffer gir opphav til irriterende eksem-reaksjoner av en ligende karakter (Manual of Contact Dermatitis; Fregert S., 2. utg., Munksgaard, København, 1981, sidene 71-76). Vanligvis påføres tesstoffet i en egnet bærer, som regel petrolatum eller vann. "Lappene" i patch-test metoden er idag vanligvis en liten kopp av aluminiumsfolie som når testen skal utføres, fylles med passende formulert preparat av testsubstansen og påføres på en slik måte at testen vil bli foretatt under okklusjon. Ofte blir flere lapper festet til et adhesivbånd dekket med en avtagbar beskyttende folie. Fremgangsmåtene og materialene som vanligvis benyttes for patchtester er utilfredsstillende med hensyn til sikkerhetskrav; dette gjelder spesielt metoder og materialer benyttet for metallsalter. Det er derfor ønskelig med forbedringer. Cp. Kalimo, K. et al., Contact Dermatitis 6

(1980), side 91-94. I allergitest metoder er irritiative reaksjoner vanlige, spesielt dersom testsubstansene benyttes i konsentrasjoner nær deres irritasjonsterskelverdier. Dette skyldes i det minste delvis det faktum at testsubstansene ikke er jevnt fordelt over hudkontaktområdet. Mikroskopiske undersøkelser av standard patch-test materiale har vist at de fleste av allergenene, når de er inkorporert i de anbefalte petrolatumbærerne, er fordelt ujevnt deri, enten i form av partikler eller som dråper av varierende størrelse.

(Vannestre D. et al., Occupational Contact Dermatitis. Munksgaards, København, 1982, side 45). De største av disse inklusjoner måler mer enn 0,5 mm i diameter. Slike partikler gir ved oppløsning i svette en høy lokal konsentrasjon av allergener og forårsaker pore-innflammasjoner ("poritis") rundt hårfollikler. En annen ulempe er at mengden av teststoff påført i en standard patch-test kan variere innen et område i 6. potens (Fisher T et al., Contact Dermatitis, 1

(1984) , side 285-287). Alt dette viser at det er meget ønskelig å oppnå forbedringer i de farmakologiske egenskaper til materialer som skal benyttes i patch-test metoder.

TRUE-testen løser mange av de ovenfor omtalte problemer idet den gir en nøyaktig dosering, jevn overflatefordeling og høy biotilgjengelighet for testsubstansen. TRUE-testen tilbyr således en løsning på slike problemer med lav biotilgjengelighet, usikker dosering og ujevn overflatefordeling, hvilket lett kan oppstå når petrolatum anvendes som bærer.

Ved bruk av foreliggende oppfinnelse (a) minimaliseres den nødvendige mengde og øker doseringsnøyaktigheten av teststoffet (dose pr. arealenhet), (b) oppnås testpreparater som er stabile under lagring, og (c) oppnås prefabrikerte teststrimler som hver inneholder flere teststoffpreparater, med liten risiko for innbyrdes krysskontaminering.

Det skal nevnes at TRUE-testen ikke må forveksles med ikke-okkulsive teknikker av forskjellige typer. I okkulsive teknikker finner kontakten mellom testsubstansen og huden sted i et lukket rom; dette betyr at luft og dens fuktighet er eksludert, med samtidig inklusjon av fuktighet (svette) fra testhudområdet sammen med testsubstansen. For å oppnå dette, anvendes et forseglingsmateriale, f.eks. en alluminium-folie eller en ugjennomtrengelig plastfolie. Denne metode med lukket rom gjør den okklusive teknikk lett å standardisere og har vist seg å gi pålitelige resultater (Pirilå V, Contact Dermatitis 1, (1975), side 48-52). Filmdannende polymerer har blitt benyttet tidligere i ikke-okkulsive teknikker (se aksesjonsnummer 31888 (prøve A358/ Central Patents Index Section B, Farmdoc, Derwent Publica-tions Ltd., London 1968).

De ovennevnte problemer løses ifølge oppfinnelsen ved bruk av en lapp som er vesentlig ugjennomtrengelig for fuktighet og vann, og på hvilken testsubstansen inkorporeres i en bærer bestående av en tynn, myk film, hvori testsubstansen er jevnt fordelt. Denne lapp vil i det følgende bli betegnet "filmbærer". Betegnelsen "myk" betyr at filmen ikke er så sprø at den sprekker når den anvendes i TRUE-testen. Ved det tidspunkt når den skal anvendes, bør filmen være tilstrekkelig tørr og hydrofil til å kunne abosorbere ekskresjons-produkter fra huden, mens den pårøres på huden under okkulsive betingelser.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det således tilveiebragt en teststrimmel som har minst en lapp derpå forsynt med en kontaktallergi-testsubstans og beregnet for bruk ved okklusiv, epikutan testing for å detektere kontaktallergi, kjennetegnet ved at testsubstansen er inkorporert i en bærer i form av en film på minst en av strimmelens lapper, hvor bæreren som filmdannede materiale inneholder en filmdannende polymer som kan absorbere fuktighet fra det testede hudområdet når teststrimmelen er i bruk.

For på en riktig måte å bli ansett som en "film" bør et lag ha en tykkelse på mindre enn 0,25 mm, se Encyclopedia of Polymer Science and Technology, Pastics, Resins, Rubbers, Fibers, vol. 6, side 764 (1967); John Wiley & Sons Inc, USA. Oppfinnelsen anvender således i sin foretrukne utførelse filmer som har en tykkelse på mindre enn 0,25 mm, fortrinnsvis mindre enn ca 0,1 mm, f.eks. mindre enn ca 0,05 mm. Disse tykkelsesverdier refererer til filmen forut for dens påføring på huden, dvs. forut for det trinn i hvilket den har absorbert noe fra huden. Filmområdet på hver lapp kan oppdeles i delområder, skjønt filmområdet fortrinnsvis er sammenhengende over det hele.

Testsubstanser

Oppfinnelsen er først og fremst nyttig for detektering av kontaktallergier, og teststoffene velges derfor hovedsakelig blandt de allergener som bevirker eller mistenkes for å bevirke slike allergier; men irriterende stoffer kan også anvendes. I utgangspunktet kan alle og enhver type kontakt-allergener og irriterende stoffer anvendes ifølge foreliggende oppfinnelse, uansett om de klassifiseres som faste eller væskeformige stoffer, metallsalter eller ikke-metallsalter, oppløselige eller uoppløselige (i f.eks. vann).

For å lette arbeidet med patch-testing, har de mest vanlige allergener i forskjellige geografiske området blitt valgt for hver respektiv region. For Nord-Amerika er det således i en standard "tray" (liste) samlet i 1984 av Americal Academy of Dermatology og bestående av følgende: benzocain (5% petrolatum), imidazolidinylurea (2% a.q.), tiuramblanding (1% petrolatum), merkaptobenzotiazol (1% petrolatum), neomycinsulfat (20% petrolatum), p-fenylendiamin (1% petrolatum), tetracin (1% petrolatum), p-tert.butylfenolformaldehydharpiks (1% petrolatum), tiomersal (0,1 % petrolatum), formaldehyd (2% a.q.), hydroksycitronellal (4% petrolatum), carbablanding (3% petrolatum), kanelaldehyd (2% petrolatum), colofonium (colofonyl) (20% petrolatum), PPD-blanding (svart gummi-blanding) (0,6% petrolatum, ull (lanolin)-alkoholer (30% petrolatum), cyklometycain (1% petrolatum), regenol

(4% petrolatum), quaternium-15 (2% petrolatum), isoeugenol (4% petrolatum), merkapto-blanding (1% petrolatum), epoksy-harpiks (1% petrolatum), kaliumdikromat (0,5% petrolatum), cain-blanding uten benzocain (3% petrolatum), etylendiamin dihydroklorid (1% petrolatum), benzoylperoksyd (1% petrolatum), perubalsam (25% petrolatum), quaternium-15 (2% a.q.), ekemose (abs. mousse de ché) (5% petrolatum), nikkelsulfat (2,5% petrolatum). For Europa omfatter den anbefalte 1984 "tray" følgende liste (for enkelthets skyld er konsentrasjoner og bærere her sløyet): neomycinsulfat, kaliumdikromat, ullalkoholer, merkapto-blanding, benzocain, nikkelsulfat, epoksyharpikser, etylendiamin dihydroklorid, koboltklorid, Peru-balsam, tiuram-blanding, parabener (blanding), p-fenylendiamin dihydroklorid, kolofonium, kinolin-blanding, svart gummi-blanding, p-tert.butylfenol formaldehydharpiks, carbablanding, blanding av luktstoffer, quaternium-15, primin, formaldehyd. Det foreligger også standard "trays" for kontakt-dermatitis tilstander på forskjellige deler av kroppen, f.eks. for dermatitis på den nedre delen av benet: neomycinsulfat, kinoform, benzocain, ullalkoholer, Peru-balsam, klorkinaldol, parabener (blanding), vannfri eucerin, colofonium.

Disse såkalte "standard allergener" anvendes på de fleste pasienter. Ofte refereres det også til pasientens kliniske historie for å avgjøre hvilke ytterligere allergener som skal inkluderes spesielt i hans/hennes testserie. Det er ytterligere ca. 2000 kjente allergener som kan tenkes å være av interesse for patch-test metoden.

Ifølge oppfinnelsen inkorporeres testsubstansen i en homogen myk, fast fase hvori nevnte substans eventuelt er tilstede i en mikropartikkelform. Partikkelstørrelsen i filmplanet er mindre enn 100 |im, f.eks. mindre enn 50 |im. Loddrett på filmplanet kan partikkelstørrelsen være mindre enn 10

(im, f.eks. mindre enn 5 nm.

Hjelpemiddel.

Hjelpemidlet vil bli valgt blant stoffer som har filmdannende egenskaper. Vanligvis er den en polymer som sammen med en flyktig væske slik som f.eks. vann vil gi en gel eller koaliserbar emulsjon hvori den valgte testsubstans kan fordeles homogent i en oppløst, krystallisert, mikronisert, emulgert eller dispergert tilstand; i den mest prak-tiske utførelse av oppfinnelsen, velges denne polymer slik at dens gel eller emulsjon i utspredt tilstand kan tørke til en film. Hjelpemidlet bør ha hydrofile egenskaper slik at det vil absorbere fuktighet under bruk.

Opplysning med hensyn til forskjellige karakteristika som røber de hydrofile egenskapene til et hjelpemiddel, er tilgjengelig fra håndbøker og fra produsenter, se f.eks. Encyclopedia of Polymer Science and Technology, Plastics, Rubbers, Resins, Fibers; John Wiley & Sons Inc., vol. 6, side 778-779 (1967). Egnede polymerer vil kunne finnes blant de som har en vannavsorbsjonsverdi (24 timer) på

over 0,5%, fortrinnsvis over 1% (målt ifølge ASTM D 570.63, American Stanrdad Type Methods). De filmdannende polymerer som her er aktuelle blir således fortrinnsvis valgt blant slike polymerer som inneholder flere polare strukturer, f.eks. karboksyl- og/eller estergrupper (slik som poly-(met)-akrylater), amidgrupper (slik som poly(met)akrylamider og polyamider), etergrupper (slik som høyere polyetylen-

og polypropylenglykoler), fullstendig alkylerte polysakkarider (fullstendig metylert cellulose osv.), alkoholgrupper (f.eks. polyvinylalkoholer og polysakkarider, slik som stivelse, eventuelt i derivatiserte former slik som hydroksy-alkylerte og delvis alkylerte former, f.eks. hydroksypropyl-cellulose og metylcellulose, respektivt, den avgjørende faktor for graden av hydrofilisitet til en polymer er dens innhold av polare grupper. Således har f.eks. polymerer, slik som polypropylen, polystyren osv., en praktisk talt ubetydelig kapasitet for vannabsorbsjon mens polymerer som har mange nær hverandre liggende polare strukturer,

har signifikante adsorbsjonsverdier og er mere egnet i sammenheng med foreliggende oppfinnelse (filmdannende polysakkarider, polyvinylalkoholer osv.). Filmdannende polymerer basert på naturlig forekommende polymerer (biopolymerer) har som regel tilstrekkelig hydrofilisitet.

Det eksakte valg av hjelpemiddel i hvert tilfelle vil avhenge av blant annet testsubstansen og filmbæreren som benyttes. Testsubstansen bør være homogent fordelbar i hjelpemidlet. Hjelpemidlet og filmbæreren bør velges slik at de vil klebe til hverandre. Hydrofile testsubstanser (f.eks. stoffer som er oppløselige i et polart, flyktig oppløsningsmiddel slik som vann, etanol, metanol) vil vanligvis kreve bærere som har evne til større vannadsorbsjon (mere hydrofile hjelpemidler) sammenlignet med de tilfeller hvor hydrofobe testsubstanser anvendes, hvilke krever hjelpemidler som ikke utelukkende er hydrofile, men i tillegg i en viss grad har lipofile egenskaper. Som hydrofobe testsubstanser kan nevnes kulltjære, balsamer og mange luktstoffer. Ved å ta utgangspunkt i teststoffets kjemiske struktur for sine betraktninger og deretter utførelse av noen enkle forsøk, kan fagmannen finne det hjelpemiddel som er det mest egnede i hvert enkelt tilfelle. Det skal bemerkes at for metallsalt og hydrofile testsubstanser er det funnet vesentlige å velge en filmdannende polymer som kan danne en film i forbindelse med et polart, flyktig oppløsnings-middel, fortrinnsvis vann, etanol, metanol osv., eller homogene blandinger derav. For disse typer av testsubstanser velges egnede polymerer blant filmdannende polysakkarider, f.eks. alkylert eller hydroksyalkylert cellulose.

En slik bærer er delvis metylert cellulose; den har en meget god hydrofil-hydrofob balanse, i tillegg til å være i besittelse av meget gode filmdannende egenskaper og at den er ikke-irriterende overfor menneskehud.

Hjelpemidlet kan bestå av en blanding av de ovennevnte polymerer; hjelpemidlet inneholder med andre ord i det minste en av polymerene. Et krav er imidlertid her at blandingen må kunne gi en film som er svellbar ved okklusiv påføring som f.eks. i tilfelle for epikutan testing.

Ved tidspunktet for foreliggende oppfinnelses inngivelses-dato, ble de beste utførelser av oppfinnelsen ansett for å være de som benyttet metylerte og hydroksypropylerte celluloser ifølge eksemplene 2 og 3, respektivt.

Viktige punkter å ta i betraktning ved valg av hjelpemiddel er at hjelpemidlet bør være farmasøytisk akseptabelt, ikke-irriterende på huden og inert overfor filmbæreren og at det ikke i noen vesentlig grad endrer testsubstansen allergeniske og/eller irriterende egenskaper.

En væske sies å være "flyktig" dersom den kan fordampe

ved en temperatur ved hvilken den benyttede testsubstans forblir i filmen, uten å ødelegge filmbæreren. Som regel er det mulig å benytte en væske som har et relativt høyt damptrykk ved romtemperatur.

Filmbærer.

Filmbæreren kan være vesentlig impermeabel overfor fuktighet og vann, men dette er ikke absolutt nødvendig. Filmbæreren bør ikke inneholde noen stoffer som kan gi opphav til irrita-irritasjon i huden. Forskjellige materialer som er egnet i sammenheng med foreliggende oppfinnelse, markeds-føres av en rekke selskaper, slik som f.eks. plastpapir (Reynolds plastbelagté frysepapir, Reynolds Metal Co., Richmond, Virginia), Såran® "brilliant" papir, Såran® "matt" papir (Dow Chemical Co., Midland, Michigan), hydrofobe plastfilmer (f.eks. polyester/Mylar<®>/) og aluminium-folie. Valget av filmbærermateriale er ikke på noen måte avgjørende for oppfinnelsen; ved ganske enkelt å følge de generelle retningerlinjer som er angitt ovenfor, vil fagmannen være istand til å avgjøre om et gitt materiale er egnet for det tiltenke formål eller ikke. Dersom en fuktighetspermeabel filmbærer velges, er det viktig at det tas forholdsregler for å muliggjøre påføring under okklusjon.

Fremstilling av test- patch.

Det er to viktige trinn i fremstillingsmetoden som er av stor betydning for det oppnådde resultat: (1) Testaller-genet må være jevnt fordelt i det filmdannende materialet.

(2) Filmbæreren må være belagt reproduserbart med en film av jevn tykkelse. Dersom et hydrofilt hjelpemiddel velges for anvendelse på en filmbærer som er av hydrofob karakter, j;an det vise seg å være vankselig å belegge bæreren på

jevn måte med hjelpemidlet. I et slikt tilfelle kan bæreren behandles for å gjøre den mer hydrofil. Således kan f.eks. en polyesterfilm behandles i et kort tidsrom i et elektrisk felt (f.eks. koronautladningsbehandling), eller en poly-etylenfilm kan delvis oksyderes for å innføre polare strukturer.

Ifølge den for øyeblikket best kjente metode for fremstilling av filmen tilsettes testsubstansen til en filmdannende polymer (hjelpemiddel) oppløst eller geldannet i en flyktig væske. Dersom testsubstansen er oppløselig i væsken, kan den tilsettes direkte til blandingen inneholdende polymeren. Hvis den er uoppløselig, kan den dispergeres eller emulge-res homogent i en findelt tilstand i blandingen. Som et alternativ kan testsubstansen i begge disse tilfeller predis-pergeres i en liten mengde av en flyktig væske som er bland-bar med væsken som er tilstede i gelen. Filmbæreren beleg-ges deretter med et jevnt lag av gelen som deretter får tørke, hvoretter dette materialet kan oppdeles i et egnet antall lapper, idet disse fortrinnsvis har lik form og størrelse (areal). Det kan være fordelaktig å ha de belagte lappene utformet med en skråskåret eller avrundet kant på deres filmside. Den tørkede filmen kan ha en tykkelse på f.eks. 0,2, 0,1, 0,05 eller 0,01 mm, avhengig av typen av belegningsgel. Arealet til lappene kan være opptil 0,2-4 cm 2. Mengden av testsubstans i filmen pr. arealenhet derav vil variere avhengig av typen av allergen. Noen allergener er mer sterktvirkende enn andre; fagmannen vil således måtte foreta visse forsøk for å finne den passende effektive mengde pr. arealenhet. I TRUE-testen kan generelle retnings-linjer med hensyn til verdier utledes fra verdier som tidligere empirisk har vært funnet å være egnet for okklusjons-teknikk, skjønt det her skal nevnes at i sammenheng med foreliggende oppfinnelse kan den nødvendige mengde pr. arealenhet forventes å være lavere enn de som er nødvendig for okklusjonsteknisk arbeid, for såvidt som biotilgjengelighet forbedres. Betegnelsen "effektiv mengde pr. arealenhet" betyr den mengde testsubstans som ved benyttelse i testen vil forårsake en allergisk eller irritativ reaksjon hos de fleste av de sensitiverte eller normale individer. Som regel er mengden av testsubstans mindre enn 10 mg/cm 2, f.eks. mindre enn 1 mg/cm 2. I tilfelle for nikkel, er den effektive mengde 0,5 |imol/cm 2 (TRUE-test, hjelpemiddel: metylcellulose).

I noen tilfeller kan det være ønskelig å bestemme de såkalte terskelverdier for en pasient. For dette formål prepareres lapper som har forskjellig mengde/arealenhet av samme anti-gen .

Lappene anbringes deretter på et trykkfølsomt adhesivt arkmateriale som gir en marg på minst ca. 5 mm, fortrinnsvis minst ca. 1 cm ragende ut rundt hver lapp (idet den film-belagte siden av hver lapp er plassert slik at den vender bort fra det adhesive arkmaterialet). Lappene anbringes i avstand fra hverandre med et mellomrom på mindre enn 10 cm mellom dem. Deres form er ikke kritisk i sammenheng med foreliggende oppfinnelse. Det er således i prinsippet mulig å benytte strimler ekvivalent med andre typer lapp-former.

Det adhesive materialet kan være permeabelt overfor fuktighet dersom filmbæreren er impermeabel, og bør være av en natur slik at det på en nensom måte tilpasser seg til huden.

For å lette testmetoden er det på forhånd mulig å arrangere flere lapper på et felles stykke av adhesivmaterialet,

idet enkeltlappene hver er forsynt med forskjellige allergener, og/eller med det samme allergen i forskjellige mengder pr. arealenhet. Med dette forarrangement av lappene oppnås en teststrimmel med hvilken pasienten vil bli testet samtidig mot flere allergener og/eller henholdsvis mot forskjellige mengder av det samme allergen pr. arealenhet. Slike strimler kan omfatte lapper tilsvarende et standard "brett"; hver strimmel kan inneholde opptil 25, fortrinnsvis opp til 12 lapper.

En teststrimmel ifølge foreliggende oppfinnelse består således av en strimmel av adhesiv materiale ("selvklebende", trykkfølsomt adhesivmateriale) som på sin klebeflate har minst et areal (= lapp) belagt med en film med en testsubstans inkorporert deri. Strimmelen kan være belagt med et beskyttende ark som rives av umiddelbart før bruk.

For forsendelse og salg kan strimmelen med sitt beskyttende ark være embalert slik at den er hermetisk lukket mot inn-trengning av luft, fuktighet, og lys, om ønsket i en inert atmosfære slik som en gassformig nitrogenatmosfære.

Testmetode.

Denne metoden utføres på i og for seg kjent måte, men under anvendelse av lapper ifølge foreliggende oppfinnelse. Således blir en eller flere TRUE-teststrimler (lapper påført på adhesivmaterialet som nevnt ovenfor), anbragt på pasientens hus på en slik måte at filmen vil komme i kontakt med huden i testområdet, hvorved strimmelen på tettende måte presses mot huden til en fastgjort stilling.

Oppfinnelsen skal nå illustreres ved hjelp av noen ikke-

begrensende eksempler.

Eksempel 1.

Som et preliminært forøk, ble en modellsubstans (metylen-blått inkorporert i forskjellige filmdannende hjelpemidler basert på cellulose og polyetylenglykol, hvoretter disse ble anbragt på filmbærere og benyttet ifølge oppfinnelsen. Således oppnådde filmpregninger viste en jevn fordeling

av modellsubstansen, hvilket således viser at hjelpemidlene med egnede filmbærere og egnede testsubstanser er nyttige ved utførelse av foreliggende fremgangsmåte. Metylcellulose ble funnet å ha langt de beste filmdannende egenskapene; ytterligere forsøk ble derfor utført med dette cellulose-derivatet.

Eksempel 2.

Testmateriale.

Koboltklorid 1%, nikkelsulfat 5%, kaliumdikromat 0,5% i petrolatum (Hermal-Chemie, Reinbek b. Hamburg, VesfcrTyåkland). •

få) Æ)

Finn Chambers ^ (Epicon Oy, Finland) på Scanpor Scanpor^ (Norgesplaster A/S, Norge).

Kjemikalier:

Koboltklorid pro analysi, nikkelklorid pro analysi, nikkelsulfat pro analysi, kaliumdikromat pro analysi, natrium-hydroksyk pro analysi, dimetylglyoksim, krystallinsk (Sigma Chemical Co., St. Louis, USA).

Dodecylnatriumsulfat (= natriumlaurylsulfat) tenisk kvali-tet, Matheson Coleman % Bell, Norwood, Ohio, USA).

Methocel<®> A4M (metylcellulose), metyleringsgrad 27-31%/ glukoseenhet; Dow Chemical Co., Midland, Mich., USA).

Hvit petrolatum (Hermal-Chemie, Reinbek B. Hamburg, Vest-Tyskland).

Plastfolier og plastbelagte papir (filmbærere):

Reynolds plasbelagte frysepapir (Reymonds Metal Co., Richmond, Virginia, USA).

Polyester 0,02 mm (Mylar®

Såran® brilliant 35 CIS/10 SARAN/15 PE, og matt 45 papir/ 15 PE (Dow Chemical Co., Midland, Mich., USA).

Seks frivillige som var hyperfølsomme overfor nikkel.

Fremstilling av testmateriale.

Methocel® -gel (3% vekt/vol.) ble fremstilt ved hjelp

(R)

av varmtvannsmetoden (Methocel ^ ble omrørt i kokende vann; den resulterende blanding danner en gel ved avkjøl-ing) . Metallsalter - krystallinsk eller oppløst i vann - ble inkorporert i gelen. Vann ble tilsatt til en sluttlig

(fe

Methocel^ -konsentrasjon på 2,4% vekt/vol. Deretter

ble gelene omrørt grundig med en magnetisk rører inntil saltene var homogent dispergert og oppløst. Før gelene ble påført, ble de sentrifugert slik at de var frie for luftbobler.

Disse gelene ble fremstilt med følgende metallsaltkonsentra-sj oner: Fortynningstrinn (mol/lit.) 0.8, 0.4, 0.2, 0.1, 0.05, 0.025, 0.013, 0.0063, 0.0031, 0.0016, 0.00078, 0.00039, 0.00020, 0.00010 og 0.000049.

NiCl2 : 0.8 til 0.000049

NiS04 : 0.2 til 0.000049

CoCl2 : 0.2 til 0.0031

K2Cr207 : 0.1 til 0.0031

Dodecyl natriumsulfat (vekt-%) 4.0, 2.0, 1.0 og 0.5.

Gelene ble deretter spredt ut som et lag av jevn tykkelse (ca. 0,1 mm) på filmbærerne som hadde blitt renset med etanol. Gel-laget ble hensatt til tørking ved romtemperatur (hvilket ga en filmtykkelse på 0,01 mm) og ble deretter oppskåret i firkantede lapper ved hjelp av en skarp kniv.

For sammenlignings formål ble en fortynningsserie med nikkelsulfat fremstilt idet standard lapptest-materialet ble blandet med petrolatum i 12 fortynningstrinn (5%, 2,5%,

1,3% osv., ned til 0,025% som det 12. trinnet).

Nikkelanalyse.

Lapper (1,0 x 1,0 cm) med filmer av 0,1 M nikkelsulfatgelen på ovennevnte forskjellige filmbærere, ble analysert i serier på 10. De ble plassert i 8 ml deionisert vann og sonikert i 1 minutt før tilsetning av 12 ml indikatoroppløs-ning: like deler av 1,0 N natriumhydroksyd i deionisert vann og 1% dimetylglyoksime i etanol. Prøvene ble avlest 4 timer senere i et spektrofotometer ved 470 nm.

Lapp- test metode.

'restmateriale med petrolatum/nikkelsulfat og lapper som angitt ovenfor ble påført på den øvre delen av ryggen på hver person, idet dette ble gjort ved hjelp av Finn Chambers <®> på Scanpor ® -tape eller ved hjelp av Scanpor tape alene, respektivt, og forble således festet i 48 timer. Avlesninger ble tatt ved 48 og 72 timer.

Resultater.

Nikkelanalyser.

Mengde av nikkel i 4 forskjellige testpapirer, 1,0 c 1,0

cm med 0,1 M nikkelsulfatgel og i 9 til 16 mg prøver med 5% nikkelsulfat i petrolatum.

Resultatene fra nikkelanalysen viser at testmaterialer ifølge foreliggende oppfinnelse vil gi større doserings-presisjon enn det som kunne oppnås med tidligere kjente teknikker.

Krystaller som kan detekteres med mikroskopisk undersøkelse var alle mindre enn ca. 90 nm i filmplanet og alle mindre enn ca. 10 ^m i planet perpendikulært på filmplanet.

Patch- tester.

Hver av de seks personene som var hyperfølsomme overfor nikkel (en av dem også hyperfølsom overfor kobolt) ble patch-testet med fortynningsserier av nikkelsulfat i petrolatum og med lapper ifølge foreliggende oppfinnelse inneholdende nikkelsulfat, nikkelklorid, koboltklorid, kaliumdikromat og natriumlaurylsulfat. Lappene ifølge foreliggende oppfinnelse hadde en størrelse på 1 cm 2. Tre personer ble ytterligere testet med nikkelsulfat på lapper av poly-(R) 2

ester og Såran ^ (begge 1 cm ). To personer ble testet med 0,7 x 0,7 cm (0,5 cm <2>) lapper av nikkelsulfat og plastbelagt papir.

Testmetoden ifølge foreliggende oppfinnelse resulterte

i større og mer jevnt fordelte testreaksjoner enn testen

(r)

som benyttet Finn Chambers ; dette fremgikk klarest i de tilfeller hvor lappene inneholdt allergenet i en meget fortynnet form. Intensiteten for testreaksjonen med 5% nikkelsulfat i petrolatum tilsvarte generelt lapper ifølge

oppfinnelsen som inneholdt 0,05 M nikkelsulfatgel (0,3

|amol Ni/cm 2). 0,7 x 0,7 cm lappene ga den samme reaksjons-intensitet og samme endepunkt i fortynningsserier som til-fellet var med 1,0 x 1,0 cm lapper, men var vanskeligere å bedømme. Reaksjonene i testseriene på polyester og Såran var identiske med de i papir/plast-seriene. Den person som var hyperfølsom overfor kobolt, reagerte med lik intensitet ved testing med 1% koboltklorid i petrolatum og ved testing med en 0,013 M gel av koboltklorid på plastbelagt papir. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen med 0,2 og 0,1

M geler av koboltklorid og kaliumdikromat resulterte i irritasjonsreaksjoner med intensitet lik de oppnådd med 5-10% av disse salter i petrolatum (tester utført på normale personer).

Det hudirriterende natriumlaurylsulfat ga ved inkorporering

i en film (0,5-4%) ifølge oppfinnelsen, irritasjonsreaksjoner tilsvarende de oppnådd ved konvensjonell patch-testing med denne samme substans i vandige oppløsninger (0,25-2%) .

I løpet av den tid som TRUE-lappene fikk forbli i stilling festet til testpersonene, ble det observert at filmen svel-let. Dette vil øke film-hud-kontakten og antageligvis lette inntrengningen av testsubstansene i huden, idet de vannoppløselige stoffene vil finne lettere adgang til den vandige fasen i huden og de fettoppløselige stoffene vil lettere finne sin vei inn i hudens lipidfase. Dette eksempel viser at en fast, myk film kan anvendes som hjelpemidlet.

Blant andre test-substanser som har blitt inkorporert i filmer Methocel på vellykket måte bedømt klinisk, kan følgende nevnes: Neomycinsulfat, etylendiamin hydroklorid og Peru-balsam.

Eksempel 3.

(r)

Geler av Klucel (hydroksypropylert cellulose fra Hercu-les Inc., USA), inneholdende forskjellige testsubstanser, ble preparert, påført på filmbærere og fikk tørke, og det hele foretatt analogt med metoden i eksempel 2. De benyttede oppløsningsmidlene var forskjellige blandinger av vann og etanol, idet etanolkonsentrasjonen i hvert tilfelle var tilstrekkelig til å oppløseliggjøre den spesielt benyttede testsubstans.

Filmbæreren var en polyesterfilm som hadde blitt hydrofili-sert ved koronautladningsbehandling for bedre adhesjon av filmen. Når den tørkede filmen ble underkastet mikro-skopi, kunne det ikke tetekteres noen krystalldannelse. Testresultatene oppnådd på huden var lette å avlese.

Blant andre testsubstanser som har blitt inkorporert i

(R)

filmer av Klucel ^ og på vellykket måte bedømt klinisk kan nevnes: nikkelsulfat, kaliumdikromat, cain-blanding, Peru-balsam, etylendiamin hydroklorid, koboltklorid, tiuram-blanding og epoksyharpikser.

Blant de testede substanser inneholder Peru-balsam og blanding av luktstoffer flyktige bestanddeler.

Eksempel 4.

Mikronisert hydrokortisonacetat (eksempel på et stoff med overveiende lipofilisk karakter), oppslemmet i vann (10% vekt/vol.) ble tilsatt til Methocel w -gel fremstilt ifølge varmvannsmetoden. Gelen ble deretter, i form av en film, påført på plastbelagt papir (ifølge eksempel 2). Mikroskopisk undersøkelse viste at hydrokortisonacetatet var jevnt fordelt i filmen.

Claims

1. Teststrimmel som har minst en lapp derpå forsynt med en kontaktallergi-testsubstans og beregnet for bruk ved okklusiv, epikutan testing for å detektere kontaktallergi, karakterisert ved at testsubstansen er inkorporert i en bærer i form av en film på minst en av strimmelens lapper, hvor bæreren som filmdannede materiale inneholder en filmdannende polymer som kan absorbere fuktighet fra det testede hudområdet når teststrimmelen er i bruk.

2. Teststrimmel ifølge krav l, karakterisert ved at den inneholder flere av nevnte lapper.

3. Teststrimmel ifølge krav 1, karakterisert ved at arealet til nevnte minst ene lapp er i området 0,2-4 cm<2>.

4. Teststrimmel ifølge krav 1, karakterisert ved at filmens tykkelse er mindre enn 0,25 mm.

5. Teststrimmel ifølge krav 1, karakterisert ved at filmens tykkelse er mindre enn 0,10 mm.

6. Teststrimmel ifølge krav 1, karakterisert ved at bæreren består av minst en hydrofil filmdannende polymer.

7. Teststrimmel ifølge krav 2 eller 6, karakteri - sert ved at den filmdannende polymeren på i det minste en av nevnte flere lapper har flere alkoholgrupper, eller er et hydrofilt filmdannende derivat derav.

8. Teststrimmel ifølge krav 2, karakterisert ved at kontaktallergi-testsubstansen på minst en av nevnte flere lapper er et metallsalt.

9. Teststrimmel ifølge krav 2, karakterisert ved at den filmdannende polymeren på minst en av nevnte flere lapper er valgt fra metylerte og hydroksypropylerte celluloser og blandinger derav.