NO150759B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk aktive fosfatsalter av 1- og d,1-glaucin - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremstilling av fosfatsalter av 1-glaucin og d,l-glaucin og blandinger av 1- og d,l-glaucin, med analgetisk virkning.

Glaucin som har følgende formel:

har et asymmetrisk senter som er angitt i den ovennevnte formel med en stjerne. Således er to optiske isomerer mulige.

Bare én av dem, den høyreroterende form (d-glaucin) finnes

i naturen og kan isoleres fra gul valmue. Racematet, d,l-

glaucin, kan syntetiseres fra papaverin, etter fremgangs-

måten av Frank og Tietze, Angewandte Chemie (1967), side 815 og 16, eller etter en lang rekke andre preparative metoder, slik som de beskrevet av Chan og Maitland i J. Chem.

Soc, (C), 1966, 753 eller av Cava et al. i J. Org. Chem.

35, 175 (1970). Skilling av de to enantiomerer kan utføres ved kjente fremgangsmåter slik som anvendelse av en optisk aktiv syre, f.eks. d- eller 1-vinsyre for å fremstille diastereoisomere salter som kan skilles ved fraksjonert krystallisering. d-glaucinhydrobromid og d-glaucinhydroklorid vet man har antitussiv aktivitet (Donev, Farmatsia (Sofia), 1962, 12 (4),

side 17, og Aleshinskaya, Khim. Farm. Zh,.10, (1), sidene 144-147 (1976) og Chemical Abstracts 84: 159725 w).

I tillegg fremhever Aleshinskaya, supra, at glaucin fra gul valmue (d-glaucin) forlenger heksenal og kloralhydrat sove-tid i mus og har analgetisk virkning i doser på 50-100 mg/kg, og likeledes en adrenolytisk aktivitet.

Nyere undersøkelser har vist at venstredreiende og racemiske isomerer av glaucinhydrobromidet har overlegne antitussive egenskaper i forhold til den tidligere kjente høyreroterende form (belgisk patent nr. 866.079).

Som man kan se av den ovennevnte formel, er glaucin struktu-relt beslektet med andre plantealkaloider slik som kodein. Kodein og tilhørende forbindelser som hydrokodon er vel-kjente som antitussive og narkotiske analgetiske midler, Merck Index, 9. utgave, Merck & Co., Rahway, N.J. (1976) monografer nr. 2420-24 og 4672. Selv om disse forbindelser også er kjent for å ha et høyt poetensial for tilvenning, er de mest virkningsfulle og vidt anvendte antitussive midler. Antitussive midler tilføres vanligvis oralt, vanligvis i form av et flytende preparat slik som en eleksir, suspensjon eller sirup, eller i fast tablettform som holdes i munnen inntil den løses opp. I begge tilfeller har den ubehagelige, bitre smak i alkaloidet vært en ulempe for slike midler. Forskjellige tilsatser er blitt utviklet for å maskere den ubehagelige smaken og ettersmaken av kodein med varierende grad av hell. Ingen av disse teknikker har imidlertid vist å være fullstendig vellykkede. Glaucin,

som kodein, har en ubehagelig, bitter smak.

Det er nå overraskende oppdaget at 1- og d,1-glaucin-fosfatsalter ved siden av å ha antitussive egenskaper som er overlegne i forhold til d-glaucin, har analgetisk aktivitet som uventet er ovelegen i forhold til d-glaucin samtidig som de har et lavt tilvenningspotensiale, en spesielt ønskelig opp-løselighet og stabilitet og uventede smaksegenskaper som gjør dem spesielt nyttige ved oralt inntak.

De nye glaucinfosfatsaltene omfatter fosfater av 1-glaucin blandet,med en ekvimolar mengde d-glaucin. Siden en blanding av ekvimolare mengder av venstre- og høyredreiende isomerer er en racemisk d,l-blanding, kan de blandede enantiomere oppnådd ifølge oppfinnelsen benevnes som racematet eller en blanding av racematet med 1-enantiomeren,

dvs. som d,l-glaucin eller en blanding av 1- og d,l-glaucin.

De nye terapeutisk aktive fosfatsaltene av 1-glaucin og d,l-glaucin, er krystallinske faste stoffer som ifølge foreliggende oppfinnelse fremstilles ved at man omsetter 1-glaucin, d,1-glaucin eller blandinger derav i form av basen, med et overskudd av fosforsyre.

De krystallinske, faste salter omfatter fra 0,3 eller 0,4 til 0,6 eller 0,7 moldeler overskudd av fosforsyre, typisk 1 mol glaucinbase til 1,4-1,6 mol fosforsyre. Det frem-tredende, krystallinske fosfatsalt, som lett tilveiebringes under anvendelse av overskudd av fosforsyre, omfatter 1,4-1,6 og vanligvis ca. 1,5 moldeler fosforsyre pr. moldel 1-eller d,1-glaucin. Molandelene glaucin og fosforsyre kan bestemmes ved kjente fremgangsmåter slik som elementæranalyse eller ved røntgenkrystallografi og krystalltett-hetsmålinger. Dette saltet kan benevnes som glaucinfosfat (2:3) eller (glaucin)2•3H3P04 eller glaucin•liH3P04.

1- og d,l-glaucinfosfatsaltene smelter i området 240-254°C og har en nyttig oppløselighet i vann, og er mindre opp-løselige i organiske oppløsningsmidler slik som metylenklorid, aceton og dietyleter. De er sure i oppløsning og har vanligvis en pH i vannoppløsning (0,5/100 ml) på 2,4-2,6. Det nøyaktige smeltepunkt av de forskjellige preparater kan variere, avhengig av de preparative og rensende prosesser som benyttes, noe som antyder at fraktorer som hydrerings-vann eller krystallinsk solvatdannelse med reaksjonsmediet eller med oppløsningsmidlene fra rekrystalliseringen kan være involvert.

Avhengig av mengden reaktanter som benyttes, kan glaucin-fosfatsaltet inneholde en mindre mengde av et annet glaucinfosfat, som man antar er diglaucinfosfat, noe som kan påvises ved en topp oppnådd ved differensialskanderingskolorimetri ved 219-221°C, selv om elementæranalyse bekrefter (2:3)-strukturen. Denne toppen kan fjernes ved å behandle produktet med ytterligere mengder fosforsyre, for å tilveie-bringe glaucinfosfat (2:3)-salt uten den laveresmeltende urenhet. Saltene kan også tilveiebringes sammen med ureagert fosforsyre når man benytter store overskudd av fosforsyre. Overskudd som er knyttet til fosforsyre kan fjernes ved kjente fremgangsmåter slik som filtrering eller delvis nøytralisering. Når det benyttes overskudd av 1- eller d,l-glaucin, kan saltene også tilveiebringes sammen med uomsatt glaucin, avhengig av reaksjonsbetingelsene og anvendt opp-løsningsmiddel. Uomsatt glaucin kan fjernes ved kjente rensemetoder slik som omkrystallisering og vasking, eller omdannes til fosfatsalt med ytterligere fosforsyre.

Forbindelsene kan lett fremstilles ved å omsette fri glaucinbase med fosforsyre. Reaksjonen går lett i nærvær av et inert organisk oppløsningsmiddel slik som aceton, etanol, kloroform, metylenklorid, metanol, dietyleter eller etylacetat. Fosfatsaltet fremstilles vanligvis som en utfelling, som kan samles opp ved kjente fremgangsmåter slik som filtrering eller dekantering og renses ved kjente rense-trinn slik som krystallisering og vasking.

Reaksjonen utføres vanligvis ved å oppløse fri base glaucin

i et inert organisk oppløsningsmiddel ved en temperatur fra romtemperatur til kokepunktet for blandingen, og å blande oppløsningen med et overskudd av fosforsyre. Fos-forsyren anvendes i fra ca. 0,5 til 1 til 2 til 3 ganger molart overskudd eller mer. Bruk av ekvimolekylære mengder eller overskudd av glaucinreaktant kan føre til at man får en blanding av glaucinfosfat (2:3)-salt med urenheter slik som ureagert eller delvis reagert glaucinbase. Slike produkter kan omsettes med ytterligere svovelsyre for å om-danne urenhetene til glaucinfosfat (2:3).

For å oppnå glaucinfosfat (2:3)-salt i relativt ren form eller som et fast fosfat sammen med overskudd av fosforsyre, vil et eventuelt overskudd av fosforsyre kunne reduseres ved delvis nøytralisering fulgt av omkrystallisering. Ved en slik fremgangsmåte titreres det faste salt først for å bestemme den molare mengde fosfat som finnes i overskudd i forhold til den molare mengde glaucin. Det faste salt kan deretter blandes med alkoholisk alkalimetallhydroksydbase, slik som natrium- eller kaliumoksyd i metanol eller etanol, under anvendelse av en mengde alkalimetallhydroksyd som er tilstrekkelig til å nøytralisere overskuddet av fosforsyre. Galucinfosfat (2:3)-saltet kan deretter renses ved vanlig rekrystallisering f.eks. med etanol. Delvis nøytralisering er vanligvis unødvendig for å få et nyttig salt i krystallinsk form. Produktet oppløses fortrinnsvis ved oppvarming under tilbakeløp i etanol i 4-8 timer før rekrystallisering og tørking.

Når saltene er i oppløsning, kan forholdet mellom glaucin og fosforsyre økes ved kjente fremgangsmåter som delvis titrer-ing for å redusere nivået av fosforsyre. Slike fremgangsmåter kan frembringe blandinger av glaucinbase og glaucinfosfat-salt og kan føre til utfelling av den frie base. Tilsats av overskudd av fosforsyre stort sett ut over (2:3)-molforholdet i saltet, fører vanligvis til utfelling av glaucinfosfat-saltet.

Blandinger av d,l- og 1-glaucinfosfatsalter og saltene, enten de er assosiert med eller kompleksdannet med ytterligere fosforsyre eller inneholder mindre mengder ureagert eller delvis reagert glaucin, er alle nyttige som antitussive midler og analgetiske midler med tilsvarende ønskelige egenskaper.

Av hensiktsmessighetsgrunner er det vanligvis foretrukket å anvende et enkelt fosfatsalt slik som d,1-glaucinfosfat eller 1-glaucinfosfat. Det foretrukne salt er saltet som har 1,5 molardeler fosforsyre pr. molandel d,1-glaucin. Glaucinfosfatsaltene er meget effektive, oralt aktive antitussive midler og har også analgetisk aktivitet når de til-føres oralt, sammen med en overraskende spiselighet og en ønskelig stabilitet og oppløselighet, og en nyttig frihet fra uønskede sidevirkninger slik som tilvenningsegenskaper.

De kan tilføres i doseringer på 0,1-40 mg eller mer pr. kg (mg/kg) for antitussiv virkning, og 0,1-60 mg/kg for analgetisk bruk, fortrinnsvis ved oral tilførsel. De er også aktive parenteralt som antitussive og analgesiske midler, f.eks. ved intraperitoneal injeksjon.

En antitussiv mengde av én eller flere av glaucinfosfåtene administreres innvendig til et dyr, typisk et pattedyr som har behov for dette. Tilførselen kan utføres enten ved parenteral vei, slik som intravenøst, intraperitonealt eller intramuskulær injeksjon, eller ved innføring i for-døyelseskanalen gjennom oral eller rektal tilførsel eller ved oral tilførsel av en glaucinfosfatoppløsning, f.eks. i form av en halsspray.

Den antitussive mengde forbindelse i den mengde glaucinfosfat som er tilstrekkelig for å hindre eller dempe hosting, av-henger av forskjellige faktorer slik som størrelse, type og alder på dyret som blir behandlet, det spesielle salt eller blandinger av salter som benyttes, tilførselsvei og hyppigheten av tilførselen, graden av hoste (hvis denne finnes) og årsakene til denne og tilførselstidspunktet. Tilsvarende betraktninger vedrører valg av analgesisk mengde glaucinfosfat, dvs. mengden glaucinfosfat som er tilstrekkelig til å dempe smertesymptomer når det tilføres dyr. Glaucinfosfatsaltene er vanligvis effektive ved lave doseringer når de tilføres oralt sammenlignet med parenterale doser. F.eks.

ved antitussiv evaluering hvor kodeinfosfat har en ED,-q på 10,9 mg/kg ved intraperitoneal injeksjon og en oral ED^^ på 86,6 mg/kg, er de orale og intraperitoneale ED^^-er man får med (d,1-glaucin)2•3H3PH4 nokså like, 17,8 og 17,3 mg/kg.

I spesielle tilfeller kan1 doseringen som skal tilføres be-kreftes ved konvensjonelle rekkeviddeundersøkelser, f.eks. ved å observere den antitussive virkning man får ved forskjellige doseringsgrader.

Gode antitussive resultater kan tilveiebringes når saltene tilføres oralt i doseringsgrader fra ca. 0,1-0,2, til 0,5-1 til 10 til 20 til 25 til 30 til 40 til 80 mg glaucinfor-bindelse pr. kg dyrekroppsvekt og i grader på 0,1-4 0 mg/kg ved intraperitoneal injeksjon. Det er vanligvis ønskelig å tilføre individuelle doser i den laveste mengde som gir den ønskede hosteundertrykkelse som passer med en hensikts-messig doseringsplan. Oral tilførsel er vanligvis den vei som foretrekkes for tilførsel av antitussive midler. Glaucinfosfåtene fremstilt ifølge oppfinnelsen, kombinerer således høy oral antitussiv virkning med god smak.

Doseringsenheter som passer for oral tilførsel slik som

tabletter, kapsler, pastiller, eleksirer, siruper o.l., er foretrukket og den aktive glaucinfosfatforbindelse kan tilføres i vanlige tidsutløsningskapsler eller tabletter.

Når man benytter de fremstilte forbindelsene, er den aktive glaucinfosfatbestanddel fortrinnsvis tilført et preparat som omfatter et farmasøytisk bærestoff og 0,001-95 vekt-% glaucinfosfatsaltforbindelse eller et farmakologisk aksep-tabelt salt av denne. Uttrykket "farmasøytisk bærestoff" viser til kjente farmasøytiske tynningsmidler som passer for å fremstille farmakologisk aktive forbindelser for intern tilførsel til dyr, som stort sett er ikke-toksiske og ikke følsomhetsdannende under bruk. Preparatene kan fremstilles ved kjente fremgangsmåter for fremstilling av tabletter, kapsler, hostetabletter, pastiller, suppositorier, oppløsninger, eleksirer, siruper, emulsjoner, dispersjoner, fuktbare og brusende pulvere, sterile, innsprøytbare preparater, og kan inneholde passende fortynningsmidler som er nyttige for fremstilling av det spesielle preparat som ønskes. Som med fosfater generelt, bør flytende preparater stort sett være fri for kationer som danner meget uoppløse-lige fosfatsalter for å unngå uønsket saltutfelling.

Forbindelsene kan tilføres sammen med andre aktive bestanddeler eller andre antitussive og analgesiske midler.

Andre aktive bestanddeler kan omfatte f.eks. antihistaminer, dekongestanter, ekspektoranter, mucolytiske midler, bronko-dilaterende midler og antibakterielle midler eller lokale bedøvelsesmidler. Kombinasjoner av denne type er stort sett nyttige for å behandle hosting eller smerte sammen med andre symptomer.

Spesielt nyttige preparater er de som er fremstilt i form av doseringsenheter, slik som i fast form, deriblant pastiller,

tabletter, kapsler, eller målte volumer av flytende preparater som inneholder fra 0,1 til 20 til 30 til 40 mg glaucinsalt pr. enhet, for antitussiv bruk, og fra 0,1 mg-

30 til 60 mg for analgesisk bruk.

Eksempel - Fremstilling av d, 1- glaucinfosfat

a) 43,5 g (0,1 mol) glaucinhydrobromid ble suspendert i 200 ml deionisert vann i en skilletrakt. 50 ml vandig

10% natriumhydroksyd ble tilsatt, og den resulterende blanding ble ekstrahert 2 ganger med kloroform under anvendelse av 100 ml kloroform for hver ekstraksjon. De kombinerte kloroformekstrakter ble tørket over vannfri natriumsulfat, filtrert og konsentrert til tørrhet under redusert trykk. Den resulterende, hvite, faste d,1-glaucinbase ble tilveie-bragt som en rest med smeltepunkt 139°C. (Utbytte 96%.)

Om ønsket, kan den renses ytterligere ved rekrystallisering fra etylacetat.

b) 3,6 g (0,01 mol) d,1-glaucinbase ble oppløst i 150 ml alkohol USP (95% etanol, 5% vann) under oppvarming til en

temperatur på 60°C. En oppløsning av 2,0 g (0,022 mol) fosforsyre (85% fosforsyre i vann) dispergert i 100 ml alkohol USP (95% etanol, 5% vann) ble langsomt tilsatt under omrøring i løpet av 2 0 minutter. d,1-glaucinfosfatproduktet begynte å komme tilsyne som en utfelling under tilsatsen av

fosforsyre. Produktet ble separert ved filtrering og viste seg å smelte ved 24 0°C under dekomponering. Det hvite, krystallinske, faste produkt ble omkrystallisert ved å blande det med 80% etanol i vann, varme det opp under til-bakeløp og avkjøle produktet til romtemperatur. Det om-krystalliserte produkt ble tatt opp og omrørt i en blanding av dietyleter (3 deler) til 1 del etanol, separert ved filtrering, tørket og viste seg å smelte ved 247°C med dekomponering. (Utbytte 94,3%.) C, H, N beregnet for c2iH25N04-HH3P04: 50,2 5,91, 2,79; funnet 50,29, 6,03, 2,93.

Elementæranalysen er således i overensstemmelse med struktur-en (d,1-glaucin)2•3H3P04. (De teoretiske C, H, N-innhold beregnet for et 1:1-glaucinfosfat <C2iH25N04"H3P04* er 55,63, 6,22 og 3,09.)

Ved differensial skanderingskalorimetri, synes produktet å være minst 95% rent, med en enkel stor topp ved 247°C,

og med ca. 5% eller mindre som en enkel liten topp man antar er di-d,1-glaucinfosfat ved 221°C (d,1-glaucin)2•3H3P04~ krystaller er avsluttede, velformede, hvite krystaller med stavformet til nålelignende form.

c) I en tilsvarende fremgangsmåte ble 2 g 1-glaucinhydrobromid suspendert i vann, 5 ml vandig 10% natriumhydroksyd ble tilsatt, og blandingen ble ekstrahert med to 50 ml andeler kloroform. Ekstraktene ble tørket, filtrert og fordampet til tørrhet. Den resulterende 1-glaucinbase ble omsatt med 0,25 mol fosforsyre i en fremgangsmåte tilsvarende den i eksempel lb. Det krystallinske produkt ble utskilt, oppløst i 5 ml 95% etanol og gjenutfelt ved tilsats av dietyleter, og omkrystallisert én gang til fra etanol. Det hvite, krystallinske (1-glaucin)2•3H3P04~[1-glaucinfosfat (2:3)]-produkt viser seg å smelte ved 242,9°C med dekomponering. I en tilsvarende fremgangsmåte med ytterligere omkrystallisering fra etanol, viste produktet seg å smelte ved 253°C. d) I en tilsvarende fremgangsmåte ble 56,8 g d,l-glaucin i 250 ml alkohol USP omsatt med 32 g 85% fosforsyre i 500 ml alkohol USP ved tilsats av glaucinbaseoppløsningen til fosforsyreoppløsningen. Produktet hadde to topper ved differensialskanderingskalorimetri, én ved ca. 245°C og en mindre topp ved ca. 219°C (som antas å være di-d,1-glaucinfosfat). (d,1-glaucin)2"3H3P04-produktet ble tørket over natten i 120°C og viste seg ved elementæranalyse å ha C, H, N, 0 innhold på 50,66, 6,06, 3,23 og 30,09% og et fosforinn-hold (P) på 10,07. Teoretisk C, H, N, 0 og P beregnet for <C>21<H>25N04"HH3P04: 50,20, 5,91, 2,79, 31,85 og 9,25. e) I en tilsvarende fremgangsmåte ble d,1-glaucinfosfat fremstilt. C, H, N, P: beregnet for c2iH2 5N04' 1,4H3P04: 51,15, 5,97, 2,84, 8,8; C, H, N funnet: 50,80, 6,00, 2,95 (gjennomsnitt for fire gjentagelser) og P 8,22.

f) En prøve på d,1-glaucinfosfat (2:3)-salt fra eksempel ld, som smeltet ved 24 5,2°C, ble vasket grundig

med en blanding av 3 deler dietyleter og 1 del etanol,

tørket og viste seg å smelte ved 250,7°C. En blanding av vaskede og uvaskede krystaller viste seg å smelte ved 242,2°C, noe som antyder nærvær av forskjellige krystallinsolvater i de to glaucinfosfatpreparatene.

g) lg (0,0028 mol) d,1-glaucin ble oppløst i 30 ml destillert aceton. 0,3 g (0,003 mol) 95% fosforsyre ble

tilsatt. Den resulterende, hvite utfelling ble fjernet ved filtrering, vasket med 20 ml tørr aceton, tørket i luft,

og deretter tørket ved 50-55°C under vakuum over natten. Glaucinfosfatproduktet (1,0 g utbytte) viser et smeltepunkt på 240-243°C. C, H, N: funnet: 51,2, 6,07, 2,96; beregnet for C21H25N04•1|H3P04: 50,2, 5,91, 2,79. I en tilsvarende prøve hvor man benyttet 0,6 g d,1-glaucin i 20 ml aceton og 0,4 g fosforsyre, ble det vaskede, lufttørkede produkt tørket under vakuum ved 60°C i ca. 2,5 dager. Glaucin-fosfatet viste seg å smelte ved 240-242°C. C, H, N: funnet: 49,3, 5,91, 2,76; C, H, N beregnet for C21H25N°4'1,6 H3P04: 49,24, 5,86, 2,73.

h) 2,5971 kg (5,95 mol) d,l-glaucinhydrobromid, 10,0 liter deionisert vann og 3,5 liter metylenklorid ble bland-

et. Blandingen ble omrørt raskt og 500 ml 50% natriumhydroksyd ble langsomt tilsatt. Natriumhydroksydet ble vasket i 100 ml deionisert vann. Etter at tilsatsen var fullstendig, ble blandingen omrørt i 15 minutter. Omrøringen ble deretter stoppet og blandingen fikk stå i 10 minutter slik at lagene skiltes. Metylenkloridlaget ble fjernet og lagret. Vannlaget ble blandet med 3,5 liter metylenklorid og blandingen omrørt raskt i 15 minutter. Blandingen fikk stå i 10 minutter for å tillate skilling av lagene. Metylenkloridlaget ble fjernet. Ytterligere 200 ml metylenklorid ble tilsatt vannlaget. Metylenkloridlaget ble fjernet. Metylenkloridlagene ble kombinert og blandet med 3 liter deionisert vann.

Den resulterende blanding ble omrørt raskt i 15 minutter og fikk deretter stå i 15 minutter slik at lagene skiltes. Metylenkloridlaget ble fjernet og lagret. Denne metylenklorid-oppløsningen av d,1-glaucinbase ble deretter tilsatt til en vel omrørt oppløsning av 1,4235 kg (12,35 mol) 85% fosforsyre i 9,8 liter toluendenaturert, absolutt etanol. En tung, hvit oppslemming dannet seg. Oppslemmingen ble omrørt i 15 minutter og fikk deretter stå under nitrogen i 14-16 timer. Omrøringen ble deretter igjen startet og oppslemmingen ble langsomt overført i en 3-liters, sintret glasstrakt. Det faste stoffet som resulterte ble plassert i store tørkefat av glass og lufttørket, og deretter vakuum-tørket ved 50-60°C slik at man fikk 2,902 kg (97,1%' ut-

bytte) d,1-glaucinfosfat.

En 22-liters flaske ble tilsatt 1,500 kg d,1-glaucinfosfat

og 15 liter 80% toluendenaturert, absolutt etanol (20% vann). Blandingen ble omrørt og oppvarmet til tilbakeløpstemperatur (78°C) under nitrogen. Oppslemmingen ble holdt ved tilbake-

løpstemperaturen i 5-6 timer og fikk deretter avkjøles til 22-25°C. Oppslemmingen ble deretter langsomt overført i en 3-liters, sintret glasstrakt. Det resulterende faste stoff ble deretter lufttørket. Det faste stoff ble grundig vasket med 3 liter toluendenaturert, absolutt etanol og lufttørket igjen. Det faste stoff ble deretter vakuumtørket ved 50-65°C, og dette ga 1,375 kg (91,7% gjenvinning) d,l-glaucinfosfat).

Ved differensialskanderingskalorimetri, viste produktet en enkelt topp med et smeltepunkt på 253°C. C, H, N, funnet: 50,2, 5,97, 2,67; C, H, N beregnet for c2iH25N04*1'5 H3P04: 50,2, 5,91, 2,79.

i) 1-glaucinfosfat, fremstilt, som beskrevet ovenfor, ble omkrystallisert tre ganger fra etanol for å få et ren-set salt i fine, pulverlignende krystaller, C, H, N, funnet: 50,20, 5,91, 2,73; C, H, N beregnet for C21H25N04•1,5 H3P04: 50,2, 5,91, 2,79.

j) Krystalltetthet på d,1-glaucinfosfat ble målt ved å suspendere minst fire krystaller d,1-glaucin.1,5 H3P04

i en oppløsningsblanding av benzen og karbontetraklorid; justere forholdet mellom benzen og karbontetraklorid til lik tetthet med de suspenderte krystaller, og måling av tett-heten i oppløsningsblandingen; som ga en suspensjon med lik tetthet under anvendelse av et pyknometer. Krystalltett-heten man fikk var 1,460 g pr. cm 3.

Enhetcellekonstanter f or d, 1-glaucin • 1,5 H^PO^krystaller ble målt ved enkeltkrystall-røntgenkrystallografi. Celle-dimensjonene viste seg å være a = 89,854 Ångstrømsenheter;

b = 8,565 Ångstrømsenheter og c = 23,830 Ångstrømsenheter, og krystallene er monokline med en (5-vinkel på 93,7°. Teoretiske tettheter ble beregnet under anvendelse av det minste tilsynelatende cellevolum V = 1/8 abc sin 3 = 2,286

-21 3

kubikk Ångstrømsenheter (2,286 x 10 cm ) og Z tilsvarer 4 molekyler pr. lite cellevolum. For (1:1)-glaucinfosfat var den beregnede, teoretiske tetthet

1,319 g/cm 3. For et (1:2)-salt, glaucindifosfat, var den teoretiske tetthet 1,602 g/cm 3. For et (2:1)-salt, di-glaucinmonofosfat, var den teoretiske tetthet større enn

b2e,r3 eggn/ecm de 3. kryFostr adll,t1e-tgtlhauect in1•,146,5 0 Hg3/cPm 04 , vnaor e desn om tetoirlesvtairskeer ,den observerte krystalltetthet.

Forsøk A- M med fremstilt glaucinfosfat

A. Adskilte grupper marsvin ble oralt tilført forskjellige doser prøveforbindelse eller destillert vann for en kontrollgruppe. 1 time etter oral tilførsel ble marsvinene utsatt for en 5% aerosol av sitronsyre i 10 minutters prøveperiode. Antall hostesvar man fikk under de siste 5 minutter av eksponeringen overfor sitronsyreaerosolen,

ble registrert og doseringsvirkningen for å undertrykke hostingen i 50% av marsvinene (ED5Q) ble beregnet. En antitussiv virkning ble registrert for et marsvin når dets totale antall host under 5 minutters-prøveperioden var minst 2 standard avviksenheter under gjennomsnittstallet av host pr. marsvin i kontrollgruppen. I disse forsøkene viste kodeinfosfat seg å ha en oral EDj-q på 170,1; d,1-glaucinfos-

fat [d,1-glaucin)2•3(H3P04)] en ED^q på 17,8 og 1-glaucinfosfat[(1-glaucin)2*3(H3P04)] en ED5Q på 10,9 mg/kg.

95%'s sikkerhetsgrensen for ED,-q beregnet for kodeinfosfat, d,1-glaucinfosfat og 1-glaucinfosfat var henholdsvis 52,3-232,6; 6,0-53,1 og 0,4-33,8. Resultatene antyder at glaucinfosfåtene er ca. 4-8 ganger mer virksomme som kodein i denne prøven.

B. I et forsøk tilsvarende det i forsøk A, ble prøve-forbindelsene tilført marsvin ved intraperitoneal injeksjon hvor en gruppe marsvin fikk destillert vann som en kontroll. ED,-q ble beregnet for antitussiv virkning i sitronsyre-aerosolprøven som beskrevet i eksempel A. Kodeinfosfat viste seg å ha en ED,-g på 10,9 mg/kg; d-glaucinhydrobromid en ED5Q på 10,0 mg/kg og d,1-glaucinfosfat [(d,1-glaucin)2• 3(H3P04)] en ED5Q på 17,3 mg/kg.

C. Stabiliteten av d,1-glaucinfosfat ble undersøkt i

en sirup omfattende rørsukker 1600 g, sorbitoloppløsning 600 g, etanol 21 g og vann til totalt 4 liter. Etter 1 måned ved romtemperatur, 4 0°C og 55°C, viste sirupen som inneholdt 0,6% d,1-glaucinfosfat, å holde igjen henholdsvis 101,3, 100,0 og 98,4% av den opprinnelige glaucinkonsentrasjon.

Siruper som inneholdt kodeinfosfat, 0,2%, inneholdt henholdsvis 97,5, 104,5 eller 100% etter 1 måned ved romtemperatur, 40 C eller 55°C. Siruper som inneholdt d,l-glaucinhydrobromid, 0,2%, resulterte i innhold på 99, 96

og 89,5% etter 1 måned ved romtemperatur, 40°C og 55°C. Etter 3 måneder er prosentandelen antitussivt middel som var igjen, som vist nedenunder:

Etter 12 måneder ved 55°C hadde fosfatsaltet et innhold på 101,8% og hydrobromidet et innhold på 87,3%. D. I en fremgangsmåte tilsvarende den i forsøk C, ble siruppreparatet fremstilt, plassert i ravfargede glassflasker eller gjennomsiktige (flint) glassflasker og holdt ved romtemperatur med kontinuerlig eksponering overfor lys.

(Ca. 2000 Foot-lys kombinert med fluorescerende og gløde-lampelys i 24 timer/dag.)

Etter 1 måned var innholdet d,1-glaucinhydrobromid i de ravfargede flasker 84%, i flintglassflaskene 74,5%. d,l-glaucinfosfat i ravfarget glass hadde et innhold på 97,7%

og i flintglass på 90%. Kodeinfosfat viste seg å være stabilt i begge typer beholdere med innhold på 100%.

I tilsvarende forsøk viste krystallinsk glaucinfosfat (2:3)-salt å holde igjen 98% av det opprinnelige glaucininnhold etter 2 måneder ved 4 0°C.

E. Mulighetene for misbruk av d,1-glaucinfosfat ble studert i 2 aper i en fremgangsmåte tilsvarende den som er beskrevet i Deneau et al, Psychopharmacologia 16(1): 30-48, 1969 .

1 denne prøven er apene bundet og et kateter er innsatt i

den ytre halspulsåre for injeksjon av prøvesubstans som

svar på nedpressing av en stang av apen. Prøveapene til-vennes først til selvtilført kodein i en mengde på 100 yg/kg pr. injeksjon. Selvtilførselshastigheten i apene som var

-trenet og tilvendt var ca. 100-150 pressinger av stangen pr.

2 timers prøve på 100 yg kodeinnivå. Når d,1-glaucinfosfat (2:3) ble tilført isteden for kodein, viste svaromfanget seg å avta, fra 100-150 svar/2 timers prøve for kodein, til 10-20 svar/2 timers prøve etter d,1-glaucinfosfat var tilført i mengder på 50, 100, 200 og 400 yg/kg innsprøytning.

F. Faren for fysisk avhengighet ble vurdert i mus ved fremgangsmåten til Saelens et al., Arch. Int. Pharmacodynam, 190: 213-218, 1971. Ved denne fremgangsmåten tilføres mus økende doser prøveforbindelse i intervaller på 2 påfølgende dager. Den siste dose den annen dag følges av intraperitoneal injeksjon av morfinantagonisten nalokson, i en dosering på 100 mg/kg og musene observeres med hensyn på karakteri-stisk hoppeadferd som antyder opiatabstinens eller morfin-antagonisme. I disse prøvene frembragte morfinsulfat stimulering og Straub-hale i mus, fulgt av hopping i 5

av 9 mus (totalt 96 hopp) etter naloksonbehandling. Kodein-

fosfat ga Straub-hale og stimulering og naloksonindusert hopping i 2 av 6 mus (totalt 23 hopp). d,1-glaucinfosfat (2:3) frembragte ingen Straub-hale ved høyeste dose (100 mg/kg) og ingen hoppeadferd i noen av de 8 mus som ble prøvet.

G. Flere d,1-glaucinsalter ble fremstilt som 0,2% (vekt til volum) oppløsninger i destillert vann. De forskjellige saltoppløsninger ble evaluert med hensyn til smak ved å føre noen dråper til tungen. I disse prøvene, som omfattet blind-prøving av. en trenet smaksekspert med erfaring for å sette smak på preparater som inneholdt midler som kodein og dekstrometropan, ble hydrobromidet karakterisert som forkastelig med en bitter, skarp metallisk opprinnelig smak som øket med tiden. Sulfat-, maleat-, citrat-, acetat- og p-toluensulfonatsalter var tilsvarende som hydrobromid og på tilsvarende måte forkastelig. Salicylat- og ravsalter var mindre gunstige enn hydrobromid. d,1-glaucinfosfat

(2:3) viste seg å mangle den skarpe, metalliske smak og var ikke forkastelige.

H. I andre forsøk ble forskjellige doser d,l-glaucinfosfat (2:3) tilført grupper av mus ved oral vei eller ved intraperitoneal injeksjon, og doseringen som er dødelig i 50% av musene (LD^^) ble beregnet fra dødelighetsobserva-sjoner i løpet av 72 timer etter tilførsel. LD5Q ^or intraperitoneal injeksjon viste seg å være 178 mg/kg. Den orale LD,-q i disse forsøk viser seg å være lik eller større enn 681 mg/kg.

Disse data sammen med ED^q bestemt i eksemplene 2 og 3, antyder at fosfatsaltet har et terapeutisk forhold (LDj-q/ED,. ^) på 38 for oral antitussiv aktivitet og 10 for intraperitoneal aktivitet.

I andre forsøk ble 1- og d-glaucinfosfat (2:3) oralt tilført til forskjellige marsvin og plasmakonsentrasjoner av 1- og d-glaucin ble målt i intervaller etter dosering. Disse data viste at 1-glaucinfosfat ga høye plasmanivåer av glaucin i løpet av 15 minutter etter doseringen, og at plasmanivåene holdt seg høye, vanligvis 3-6 ganger eller flere ganger så høyt som plasmanivåene for d-glaucin i løpet av en 2 timers prøveperiode. I. Prøveforbindelser ble vurdert med hensyn på analgetisk aktivitet i fenyl-p-kinon musevridningsprøven til Hendershot & Forsaith, J. Pharmacol, Exptl. Therap. 125 (3), 237 (1959). Prøveforbindelsene ble tilført oralt 30 minutter før fenyl-p-kinon-utfordringen. I disse forsøkene viste oral ED,-q seg for d-glaucin'HBr, kodeinfosfat og d,1-glaucinfosfat (2:3) å være henholdsvis 34,0, 21,1 og 23,0 mg/kg.

J. Forskjellige d,1-glaucinsalter ble fremstilt og opp-løst i destillert vann for dannelse av separate oppløsninger, idet hver oppløsning inneholdt 0,2% (vekt-/volum) av et enkelt salt. d,1-glaucin-pamoat ble funnet å være uoppløse-lig og ble ikke undersøkt i disse forsøk. d,l-glaucin-p-toluensulfonat krevet svak oppvarming for oppnåelse av en 0,2% oppløsning. En 0,2% oppløsning inneholder 2 mg av saltet som skal undersøkes pr. ml. Denne konsentrasjon tilsvarer således 10 mg pr. 5 ml, hvilket er den typiske konsentrasjonen for kodeinfosfat i kodeinbaserte hoste-siruper. Hver oppløsning ble vurdert med hensyn til smak ved å plassere 1-2 dråper på tungen. En munnskylling med vann ble benyttet for å skylle ut glaucin-testoppløsninger etter smaksbedømmelse, fulgt av en venteperiode, for å minimalisere mulig overførsel av en ettersmak fra en prøve til den neste. De oppnådde resultater med de forskjellige d,1-glaucinsalter var som følger: Hydrobromid Bitter, skarp og metallisk smak til å begynne med som øket med tiden, karakterisert som forkastelig .

Sulfat, maleat, citrat, Bitter, metallisk smak lik den acetat og p-toluensulfonat, . til hydroklorid; også forkaste-salter lig.

Tartrat Bitter med "sur" smak og følelse av belegg på tennene; karakterisert som forkastelig.

Salicylat Bitter, skarp metallisk smak

lik den til hydroklorid, men mer forkastelig.

Suksinat Bitter, skarp metallisk smak med

en viss kvalmende følelse. Fosfat (2:3) Liten eller ingen smaksfor-nemmelse; ingen ubehagelig bitterhet påvist.

Laktat Lik fosfat i mangel på bitterhet,

svak søthet.

Den ovenfor angitte metode ble utført ved at forsøkspersonen ikke ble gitt opplysninger med hensyn til identiteten på noen gitt saltoppløsning med unntagelse av at preparatene var glaucinsaltoppløsninger.

Alle som er kjent med antihostemidlene kodein og dekstro-metorfan, og med de forskjellige forsøk som er foretatt for å maskere den karakteristiske bitre alkaloidsmaken til disse og beslektede legemiddelstoffer, vil innse den verdi som forbedringen av smaken på et antihostemiddel har. Anti-hostemidler blir ofte administrert i orale former hvilket fremmer eksponering av smaken til den aktive bestanddel.

Den dominerende form for reseptbelagte farmasøytiske anti-hostepreparater er en sirup som inneholder en oppløsning av den aktive bestanddel. God smak på medikamenter er spesielt viktig for barn og noen voksne som vil nekte inntagelse av medikamenter på grunn av ubehagelig smak. I situasjoner som ikke er livstruende, slik som hostebehandling, er god smak enda mer viktig.

K. Forsøk med d,1-glaucin HBr og d,1-glaucinfosfat (2:3)-salt ble også utført under anvendelse av vandige preparater inneholdende forsøkssaltene i en konsentrasjon på 0,1999 millimol pr. 100 ml vann. Testoppløsningene ble søt-gjort ved bruk av 10 ml sukkersirup (fremstilt som et 1:1-forhold av invertesukker og vann) fortynnet til 100 ml med vann for fremstilling av testoppløsningen. Disse siruppreparater ble testet med henblikk på smak ved å plassere 1 eller 2 dråper på tungen som beskrevet ovenfor. Med det søt-gjorte preparat inneholdende d,l-glaucinhydrobromid, var smaken til å begynne med søt, ble deretter stadig bitrere og metallisk med en bitter ettersmak. Siruppreparatet inneholdende d,1-glaucinfosfat var søtt, uten merkbare andre smaker og ingen ettersmak som fortsatte etter at søtheten var forsvunnet. Dette forsøk ble også utført som angitt ovenfor ved at forsøkspersonene ikke kjente til identiteten til den gitte saltoppløsning med unntagelse av at preparatene var glaucinsaltoppløsninger. L. Ifølge forsøk foretatt sekundum regulam, er LD^q-verdien i marsvin for fosfatsalt 283 mg/kg legemesvekt ved oral administrasjon, mens LD5Q-verdien i marsvin for d-glaucin HBr er 390 mg/kg ved den samme administrasjonsvei. Til tross for de like toksisiteter har de ifølge oppfinnelsen fremstilte forbindelser et meget gunstig terapeutisk indeks, i dette tilfellet 16,55 mot kun 2,29, basert på ED,-q-verdiene i eksempel 2.

Når det gjelder stabilitet, ble studier vedrørende d,l-glaucinfosfat og d,1-glaucinhydrobromid, utført under anvendelse av kodeinfosfat som en standard for sammenligning.

I disse studier ble testforbindelsene bedømt i en hoste-sirupbærer preparart for innhold av følgende eksipienser:

Oppløsningen av d,1-glaucinhydrobromid i denne hostesirup-bærer ble funnet å være 0,3%. Oppløseligheten av d,l-glaucinfosfat ble funnet å være ca. 1%. Testpreparatene ble fremstilt til innhold av glaucinsalt-testforbindelsene i konsentrasjoner på omtrent 2/3 av den maksimalt oppløse-lige konsentrasjon. Dvs., d,1-glaucinhydrobromid ble bedømt som en 0,2% oppløsning i bæreren. Sammenligningspreparatet med kodeinfosfat inneholdt 0,2% kodeinfosfat i bæreren.

Etter lagring under betingelsene for stabilitetsforsøket

ble prøver analysert ved høytrykksvæskekromatografi ("HPLC"); og prosentandelen av forsøksforbindelse som var tilbake i testoppløsningen ble beregnet.

M. (i) Stabilitet_overfor_lys:

For å bedømme stabiliteten ved eksponering for lys, ble det fremstilt siruppreparater som ble anbragt i ravglassflasker og også i transparente (flint) glassflasker, og disse ble holdt ved omgivelsestemperatur under kontinuerlig eksponering for lys. (Omkring 21520 lux med kombinert fluori-serende og hvitt lys, i 24 timer/dag.) Etter en måned ble innholdet i flaskene analysert. Prosentandelene av aktiv bestanddel (glaucinsalt eller kodeinsalt) som ble funnet ved dette tidsrom, er angitt i nedenstående tabell:

Glasstype

(ii) Lagringsstabilitet_ved_forskjelli2e_temperaturer: Det ble fremstilt siruppreparater av d,1-glaucinsaltene og kodeinfosfat som beskrevet ovenfor, og disse ble fylt i ravglassflasker som ble forseglet. Flasker inneholdende hvert testpreparat ble lagret under lignende belysningsbe-tingelser ved forskjellige lagringstemperaturer - omgivelsestemperatur "RT", (hvilket indikerer romtemperatur); 40°C; 45°C og 55<0>Cj Flere separate flasker med hvert preparat ble lagret ved hver temperatur. Ved forskjellige tidspunkt ble individuelle glassflasker med preparatene fjernet fra lagringsstedet, analysert med hjelp av HPCL for innhold av aktiv bestanddel; og prosentandelen av aktiv bestanddel som var tilbake ble beregnet. Separate flasker ble fjernet ved hver analyseperiode. Synlige fargeforandringer når slike var tilstede, ble registrert. Resultatene er angitt i nedenstående tabell, hvor "GP" indikerer d,1-glaucinfosfat; "GHBr" indikerer d,1-glaucinhydrobromid, og "CP" indikerer kodeinfosfat.

De ovenfor angitte resultater demonstrerer den forbedrede stabilitet til fosfatsaltene i forhold til de andre saltene.

Claims (3)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av et terapeutisk aktivt fosfatsalt av 1-glaucin og d,1-glaucin, samt blandinger derav, karakterisert ved at man omsetter 1-glaucin, d,1-glaucin eller blandinger derav i form av basen, med et overskudd av fosforsyre.

2. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 1-glaucinfosfat (2:3), karakterisert ved at man omsetter 1-glaucin med ca. 1,5 molandeler fosforsyre pr. molandel 1-glaucin.

3. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av dl-glaucinfosfat (2:3), karakterisert ved at man omsetter dl-glaucin med ca. 1,5 molandeler fosforsyre pr. molandel dl-glaucin.