NO149913B - Fremgangsmaate for fremstilling av lokalanestetisk virksomme kombinasjonspreparater - Google Patents

Description

Antenneanordning for korte og ultrakorte elektromagnetiske bølger.

Oppfinnelsen angår en antenneanordning for korte og ultrakorte elektromagnetiske bølger, bestående av en stort sett

kølleformet bredtbåndsstråler som fortrinnsvis har form av et ellipsoid med et

akseforhold mellom 1 og 1,5 og fortrinnsvis

er utført avflatet eller stort sett konusformet ved den ende som vender bort fra

matningsstedet ved strålerens fotpunkt.

Slike antenner er fremfor alt behand-let i tysk utlegningsskrift nr. 1 109 748. De

har den egenskap at de for frekvenser

ovenfor en bestemt frekvens, som er gitt ved

strålerens lengdeutstrekning, har en konstant tilslutningsimpendans for tilslutning

av en mateledning. Vesentlig for disse antenner er dels antennens utformning i fot-punktområdets omgivelser og dels over-gangen fra dette fotpunktområde til den

øvrige del av stråleren. I videre utviklinger

ifølge utlegningsskriftet er der angitt former som gir særlig gunstige forhold i disse

henseender. Således er f. eks. en halvkule-form eller et på langs halvert ellipsoid

meget godt brukbart, og i denne forbindelse

kan ellipsoidet eller halvkulen ha en sy-lindrisk fortsettelse, samtidig som den

samlede lengde av den enkelte dipolhalvdel

i forhold til den største breddedimensjon

er valgt i det minste tilnærmelsesvis lik 1.

Også et ellipsoid som er avflatet ved den

ende som vender bort fra matningsstedet,

er meget godt anvendelig.

Til grunn for den foreliggende oppfin-nelse ligger den oppgave ved slike bredt-båndantenner å bygge opp retningsan-tennesystemer som i et større frekvensområde har et strålingsdiagram som i det vesentlige tilnærmelsesvis er konstant eller oppfyller gitte betingelser.

Med utgangspunkt i en antenneanordning av den innledningsvis omtalte art blir denne oppgave i henhold til oppfinnelsen løst ved at den kølleformede bredtbåndstråler er forsynt med minst ett reflektorsystem som er slik utformet at dets refleksjonstyngdepunkt ved avtagende bøl-gelengde nærmer seg strålefotpunktet.

Det er fordelaktig om reflektorsystemet er utført slik at der i et frekvensområde av ca. 5:1 fremkommer et i det minste, tilnærmelsesvis jevnt retningsdiagram i det magnetiske og fortrinnsvis også i det elektriske plan.

Videre er det fordelaktig om reflektor - systemet består av flere enkeltreflektorer som er avtrappet, regnet radialt fra stråler - fotpunktet, og hvis virksomme høyde tiltar med radien.

Ennvidere er det fordelaktig å benytte to reflektorsystemer som ligger diametralt i forhold til hverandre med hensyn på stråleren og samler de respektive strålinger fra denne i retning mot stråleren, og la det ene av reflektorsystemene være dimensjo-nert for å virke som reflektor bare for de kortere driftsbølger og ved disse bølger sammen med stråleren danne et primær - strålersystem for det annet reflektorsystem.

Ennvidere er det fordelaktig om reflektorsystemet er utformet som vinkelspeilsystem.

Videre er det fordelaktig om reflektorsystemet er utført som parabolspeilsystem.

Videre er det fordelaktig om stråleren og/eller reflektorsystemet er utført sam-mensatt av enkeltledere, f. eks. som et metalltrådnett, en metalltrådruse eller lignende, og fortrinnsvis med overveiende ledningsevne i retningen for de elektriske feltlinjer.

Fordelaktig er sluttelig anvendelsen som enkeltsystem i en antennegruppe som omfatter flere enkeltsystemer.

I det følgende vil oppfinnelsen bli belyst nærmere i forbindelse med utførelses-eksempler.

Fig. 1 viser et antennesystem i henhold til oppfinnelsen i sideriss. En kølle-formet bredtbåndsstråler 1 av den innledningsvis nevnte art, som stort sett har form av et ellipsoid med et sideforhold av ca. 1:1, går ved sin nedre ende over i en koak-sial ledning 4, hvis ytterligere står i forbindelse med det som motvekt tjenende ledende plan, mens innerlederen munner ut i fotpunktet av stråleren 1. Eventuelt kan motvektsflaten 2 også være utbuktet i fot-punktets omgivelser, hvorved der fås noe gunstigere strålingsforhold, fremfor alt i området for de høyere frekvenser. Ved sin øvre ende går den kølleformede stråler 1 i utførelseseksempelet over i en slags flat konus, da denne del av stråleren i det vesentlige er uten betydning for strålings-karakteristikken og den stort sett koniske form har vist seg gunstig i konstruktiv henseende og også når det gjelder værinn-flytelser ved oppstilling av antennen i fri-luft.

Denne stråler 1 er tildelt et reflektorsystem omfattende flere enkeltreflektorer 5, 6, 7. Reflektorsystemet utmerker seg ved forskjellig effektiv høyde av enkeltreflektorene. Den reflektor 5 som står lengst fra strålerfotpunktet, har den største virksomme høyde. Reflektoren 6 har noe mindre virksom høyde, og reflektoren 7, som står nærmest strålerfotpunktet har den minste. For å sikre en viss bredtbåndkarakter av de enkelte reflektorer er disse i utførelses-eksempelet utformet som relativt tykke stavstrålere.

Systemets virkemåte kan man forestil-le seg stort sett som følger. Ved antennens nedre grensefrekvens virker stråleren 1 omtrent som en vanlig kvartbølgelengde-stråler som befinner seg over et ledende plan. Med stigende frekvenser skjer ut-sendelsen av bølgene mer og mer fra an-tennefotpunktets omgivelser. Ved helt høye driftsfrekvenser virker da i praksis stråler - området i fotpunktet, altså ved den ende av stråleren som vender mot matnings-punktet, på lignende måte som en hornstråler. Denne hornstråler konsentrerer strålingen bare i vertikalplanet og har et rundstrålediagram i horisontalplanet. Overensstemmende hermed vandrer strålingstyngdepunktet, som ved de lengste driftsbølgelengder ligger relativt høyt, med tiltagende driftsfrekvens inn i fotpunkt-området for stråleren 1, altså inn i nærhe-ten av matningsstedet. For at en reflektor virkelig skal blir fullt effektiv, er det nød-vendig at den har en høyde som ved drifts-frekvensen i det minste er noe større enn en kvart bølgelengde. De enkelte reflektorers avstand fra strålingstyngdepunktet er hovedsakelig bestemmende for retnings-diagrammet i horisontalplanet. Setter man et reflektorsystem sammen av flere enkeltreflektorer, kan dette system gi et fiktivt tyngdepunkt av refleksjonen fra enkeltreflektorene. Gjør man overensstemmende hermed den virksomme høyde av de enkelte reflektorer forskjellig, som vist i utførel-seseksempelet, så vandrer refleksjonstyngdepunktet med avtagende driftsbølgelengde resp. tiltagende driftsfrekvens i retning mot den reflektor som har den minste virksomme høyde. Denne egenskap av et reflektorsystem blir ved oppfinnelsens gjen-stand utnyttet på den måte at der samtidig med synkningen av strålingstyngdepunktet for stråleren 1 ved stigende frekvenser også sørges for en innrykning av refleksjonstyngdepunktet for refleksjons-systemet 5, 6, 7 i retning mot strålerfotpunktet. Fremfor alt er det i denne forbindelse tenkt på å ordne denne vandring av refleksjonstyngdepunktet mot strålingstyngdepunktet slik at forholdet mellom avstanden fra strålingstyngdepunktet for stråleren 1 til refleksjonstyngdepunktet for reflektorsystemet 5, 6, 7 og driftsbølge-lengden holder seg tilnærmelsesvis konstant innenfor driftsfrekvensområdet, særlig i et frekvensområde på ca. 5:1, f. eks. mellom 6 MHz og 30 MHz eller mellom 500 MHz og 2500 MHz. Er dette forhold i det minste tilnærmet konstant, blir følgen, efter hva undersøkelser har vist, at der fås et tilnærmelsesvis konstant retningsdiagram ikke bare i horisontalplanet (mag-netisk plan) for antennen, men også i vertikalplanet (elektrisk plan).

Den ledende motvektflate 2 kan ved meget korte bølger realiseres ved anven-delse av et metallblikk som leder meget godt i det minste på overflaten. Ved lengre bølger, f. eks. kortbølger mellom 1,5 og 30 MHz, er det å anbefale å anvende i og for seg kjente jordnett, fremfor alt med radi-altløpende metallband eller snorer.

Fig. 2 viser en videre utvikling av an-tenneanordningen på fig. 1 på den måte at der istedenfor enkelte stavformede reflektorer 5, 6, 7 er anordnet flateformede reflektorer 8, 9, 10. I utførelseseksempelet har disse flate reflektorer dessuten form av parabolske sylindre. Høyden av de enkelte parabolsylinderflater er avtrappet mot an-tennefotpunktet på lignende måte som i utførelseseksempelet på fig. 1. Derved fremkommer en vandring av refleksjonstyngdepunktet i retning mot antennefot-punktet ved stigende driftsfrekvens. Ved de største driftsbølgelengder ligger anten-netyngdepunktet like foran flatereflekto-ren 8, og ved de korteste ligger det omtrent i området for den flateformede reflektor 10.

På fig. 3 er der vist en antenneanordning med reflektorer formet som vinkelspeil. Anordningen er vist i grunnriss så vinkelspeilene 11 og 12 bare fremtrer som vinkler. Fortrinnsvis er det i denne forbindelse påtenkt å anvende vinkelspeil med en åpningsvinkel mellom ca. 60° og 90°. Vinkelspeilet 11 er anordnet forholdsvis nær stråleren 1 og vesentlig bestemt for de mindre driftsbølgelengder. Vnkelspeilet 12 er anbragt i støre avstand og bestemt for de lange driftsbølger. Overensstemmende hermed har vinkelspeilet 11 betydelig mindre virksom høyde enn vinkelspeilet 12. Den samlede anordning vil dermed forholde seg omtrent som følger. Ved de lengste driftsbølger gjør vinkelspeilet 11 seg i praksis neppe gjeldende som reflektor da dets høyde er for liten til å la vinkelspeilet virke som reflektor ved disse frekvenser. Derimot virker vinkelspeilet 12 ved disse bølge-lengder fullt ut som reflektor og bundter — i tilfelle av sending — den fra stråleren 1 utgående høyfrekvensenergi i det vesentlige i retning mot stråleren 1, altså mot venstre på tegningen. Med avtagende driftsbølgelengde kommer reflektoren 11 mer og mer til virkning, mens reflektoren 12 trer i bakgrunnen som primærreflektor fordi dens avstand fra stråleren 1 blir relativt stor ved kortere driftsbølgelengder. I dette tilfelle virker imidlertid vinkelspeilet 11 som primærspeil for reflektoren 12, som således for disse frekvenser virker som et avbøyningsspeil for den fra strålersyste-met 1, 11 utgående primærstråling, resp. ved mottagning konsentrerer strålingen på dette primærstrålersystem 1, 11.

I denne forbindelse er det også påtenkt istedenfor vinkelspeil å anvende tilsvaren-de parabolspeil og istedenfor de enkelte speil 11, 12 å sette reflektorsystemer som arbeider på lignende måte som de på fig. 1 og 2, altså også for seg gir en vandring av refleksjonstyngdepunktet i retning mot strålerfotpunktet. Fremfor alt i dette tilfelle er det mulig å oppnå en praktisk talt kontinuerlig overgang fra de lange driftsbølger til de korteste.

På fig. 4 er oppfinnelsestanken vist anvendt ved et som retningsantenne anvendt parabolspeil som dem der f. eks. kan an-vendes i rettede radiolinksystemer. En sym-metrisk dipol 14, hvis enkeltstråler er ut-ført ut fra de betraktninger som er anfrørt i det ovennevnte utlegningsskrift, mates av en koaksialledning 4 som er ført gjen-nom topp-punktet av parabolspeilet 13, og via hvilken høyfrekvensenergien kan tas ut i tilfellet av mottagning. På den side av dipolen 14 som vender bort fra speilets topp-punkt, er der anbragt et reflektorsystem 15 som er utført i overensstemmelse med oppfinnelsen, og som bare er anty-det symbolsk på fig. 4. Dette reflektorsystem skal i likhet med det som ble belyst i forbindelse med fig. 1, ha den egenskap at dets refleksjonstyngdepunkt med tiltagende driftsfrekvens vandrer i retning mot fotpunktet av stråleren 14. Den enkelte reflektor i reflektorsystemet 15 kan være utført som stavstråler som på fig. 1 eller som en liten plan eller også krum reflektorflate.

Sluttelig viser fig. 5 hvorledes antenne-anordninger utført i overensstemmelse med oppfinnelsen kan settes sammen, f. eks. til en relativt høy retningsskarp antennegruppe. Der er anordnet tre strålere 16, 17 og 18 ved siden av hverandre i samme plan. Hver av strålerne er tildelt et reflektorsystem 19, 20, 21. I utførelseseksempelet består hvert reflektorsystem av to vinkelspeil med forskjellig virksom høyde. Istedenfor dette reflektorsystem kan der også benyttes et system som har flere enn to enkeltreflektorer. Også i dette tilfelle er det tenkt på å anvende andre former, f. eks. parabolske sylindre for enkeltreflektorene. Avstanden mellom, nabostrålere (16 og 17 resp. 17 og 18) ligger f. eks. i størrelsesorde-nen en driftsbølgelengde. Blir strålerne matet i det minste tilnærmelsesvis i fase, så fremkommer der i systemets magnetiske plan resp. horisontalplanet en skarpt bund-tet retningskarakteristikk. Fordelen ved dette system ligger videre i at der innenfor driftsområdet også fås et tilnærmelsesvis enhetlig strålingsdiagram i vertikalplanet, altså i det elektriske plan. Fremfor alt er dette sikret- tilstrekkelig godt i et drifts-område som ligger mellom 1 og 5 ganger den nedre grensefrekvens for antennen som

helhet. Enkeltantennene kan med hensyn

til sine hovedstrålingsretninger være for-skudt i forhold til hverandre med visse

vinkelverdier, f. eks. for å gi et strålingsdiagram med foretrukne strålingsretnin-ger.

Med hensyn til strålernes og de enkelte

reflektorers utformning har det i området

for relativt korte bølger vist seg hensikts-messig å utføre dem som lukkede lederflater. Disse lederflater har fordelaktig på

overflaten et godt ledende belegg, f. eks. et

sølvbelegg. For lengre bølger er det fremfor alt tenkt på å anvende nett- eller ruse-former for enkeltreflektorene resp. strålerne. I denne forbindelse er det vesentlig at

den enkelte reflektorflate resp. stråleren

har god ledningsevne i retningen for de

elektriske feltlinjer, og det såvidt mulig

under unngåelse av enhver avbrytelse, da

slike kan forårsake kontaktvanskeligheter.

Å kopiere en bestemt strålerform med et

metalltrådnett eller en metalltrådruse eller med enkeltstrålere er i og for seg kjent

f. eks. fra FTZ 1950, hefte 10, side 385—

390, så det er overflødig å gå nærmere inn

på dette her. F. eks. blir strålerne overensstemmende med det anvendte ledertall å

utføre tykkere enn i tilfellet av fulle me-tallflater. For vinkelreflektorene er det i

forbindelse med oppfinnelsen fremfor alt

tenkt på å anvende en utførelse hvor vin-kelspeilflaten er kopiert med enkelte stav-eller trådformede ledere som forløper i

retningen for de elektriske kraftlinjer og

er anbragt forholdsvis tett ved hverandre.

Sluttelig er det også påtenkt f.- eks.

innen det enkelte reflektorsystem å anvende reflektorer av forskjellig form, da dette

i mange tilfeller også kan gi konstruktive

lettelser. Videre er det i mange tilfeller å

anbefale å koble reflektorene i det enkelte system innbyrdes ikke bare via j ordnet-;

tet, men også på høyere nivå via én eller

flere mellomforbindelser.

Claims (6)

1. Antenneanordning for korte og ultrakorte elektromagnetiske bølger, be-

   stående av en stort sett kølleformet bredtbåndstråler som fortrinnsvis har form av et ellipsoid med et akseforhold mellom 1 og 1,5 og fortrinnsvis er utført avflatet eller stort sett konusformet ved den fra matningsstedet ved strålerens fotpunkt bort-vendte ende, karakterisert ved at den kølleformede bredtbåndstråler (1) er forsynt med minst ett reflektorsystem (5, 6, 7) som er slik utformet at dets refleksjonstyngdepunkt ved avtagende bølgeleng-de nærmer seg strålerfotpunktet.
2. 2. Antenneanordning som angitt i på-stand 1, karakterisert ved at reflektorsystemet består av flere enkeltreflektorer (5, 6, 7) som er avtrappet i radial retning fra strålerfotpunktet, og hvis virksomme høyde tiltar med radien.
3. 3. Antenneanordning som angitt i på-stand 1 og 2, karakterisert ved at der er anordnet to reflektorsystemer (11, 12) som ligger diametralt i forhold til hverandre med hensyn på stråleren (1) og samler den respektive, fra denne utgående stråling i retning mot stråleren, og at det ene av reflektorsystemene (11) er dimen-sjonert for å virke som reflektor bare for de kortere driftsbølger og ved disse bølger sammen med stråleren (1) danner et primærstrålersystem for det annet reflektorsystem (12) (fig. 3).
4. 4. Antenneanordning som angitt i en av påstandene 1—3, karakterisert ved at reflektorsystemet er utført som vinkelspeilsystem.
5. 5. Antenneanordning som angitt i en av påstandene 1—3, karakterisert ved at reflektorsystemet er utført som parabolspeilsystem.
6. 6. Antenneanordning som angitt i en av påstandene 1—5, karakterisert ved at stråleren og/eller reflektorsystemet består av enkeltledere f. eks. i form av et metalltrådnett, en metalltrådruse eller lignende og fortrinnsvis er utført med overveiende ledningsevne i retningen for de elektriske feltlinjer.