NO973539L - Prolinderivater anvendelige som inhibitorer for human leukocyttelastase - Google Patents

Description

PROLINDERIVATER ANVENDELIGE SOM INHIBITORER FOR HUMAN

LEUKOCYTT-ELASTASE

Foreliggende oppfinnelse angår nye prolinderivater, spesielt visse former av et nytt 1-substituert-N-[2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid-derivat som er inhibitorer for human leukocytt-elastase (HLE), også kjent som human neutrofil-elastase (HNE), som bl.a. er meget verdifulle som et mulig redskap i farmakologiske, diagnostiske og nærstående studier og undersøkelser, og ved behandling av sykdommer hos pattedyr hvor HLE inngår. F.eks. er HLE angitt å inngå kausalt i patogenesen med hensyn til akutt respiratorisk stress-syndrom (ARDS), reumatisk artritis, aterosklerose, lungeemfysem og andre inflammatoriske lidelser og sykdommer, heri inngår luftveisinflammatoriske sykdommer som erkarakterisert vedøkende eller unormal luftveissekresjon, f.eks. av den typen man ser i akutt og kronisk bronkitt og cystisk fibrose. Videre er HLE angitt kausalt å inngå i visse vaskulære sykdommer og nærstående tilstander (og deres terapi) hvor der inngår neutrofile reaksjoner eller årsaksforhold, f.eks. ved blødninger som er forbundet med akutt ikke-lymfocyttisk leukemi, så vel som i reperfusjonsskader som f.eks. er forbundet med myokardialt ischemi og nærstående tilstander som igjen er forbundet med koronære arteriesykdommer, f.eks. angina og infarkt, cerebrovaskulær ischemi og midlertidig ischemisk angrep og slag, perifere, tiltettende, vaskulære sykdommer som f.eks. tilbakevendende klaudifikasjon og kritisk lem-ischemi, sviktende venefunksjon så som vene-hypertensjon, åreknuter og venesår så vel som svekkete reperfusjonstilstander av den typen man finner etter hjertekirurgi, trombolyse og angioplasti. Oppfinnelsen angår også fremgangsmåter for behandling av én eller flere av disse sykdoms-tilstandene og anvendelsen av én eller flere av de spesielle formene av det nye derivatet ved fremstillingen av et medikament som skal brukes i forbindelse med én eller flere av de nevnte tilstandene. Oppfinnelsen angår videre farmasøytiske preparater som inneholder én eller flere av de spesielle formene av det nye derivatet som aktiv bestanddel, så vel som fremgangsmåter for fremstilling av de spesielle formene av det nye derivatet, nye mellomprodukter som kan brukes i nevnte fremgangsmåter og fremgangsmåter for fremstilling av disse.

På grunn av HLEs tilsynelatende viktige, fysiologiske rolle, har det i de senere årene vært drevet betydelig forskning for å kunne utvikle HLE-inhibitorer. US patent 4,910,190 beskriver en serie strukturelt nærstående peptidoyl-trifluormetan-derivater som er HLE-inhibitorer. Man har nå oppdaget at visse, spesielle former av det nye 1-substituerte-N-[2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]-pyrrolidin-2-karboksamid-derivatet med formel I (som angitt i det etterfølgende) uventet er sterke inhibitorer av HLE.

Ifølge et aspekt av foreliggende oppfinnelse tilveiebringer man forbindelsen (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[2-metyl-1-(trifluoracetyl)-propyl]pyrrolidin-2-karboksamid eller et solvat av denne, begge i form av en diastereomer blanding av (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid (eller et solvat av denne) og (SJ-1 -[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(R)-2-metyl-1 -

(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid (eller et solvat av denne), og i form av den i alt vesentlig rene diaseteroisomeren (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonyl-amino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid eller et solvat av denne.

Det fremgår at forbindelsen med formel I har tre kirale sentra (identifisert ved<*>og # i formel I) og kan derfor eksistere i åtte forskjellige, stereoisomere former eller som en diastereomer blanding av to eller flere av disse formene. F.eks. er således forbindelsen (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid en forbindelse med formel I hvor de to kirale sentra identifsert ved<*>har S-konfigurasjonen, mens det tredje, kirale sentrumet identifisert ved # har RS-konfigurasjonen. Forbindelsen er derfor en diastereomer blanding som består av diastereoisomeren med de kirale sentra merket med<*>og # alle med S-konfigurasjonen, det vil si (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid (i det etterfølgende betegnet som "SSS-diastereoisomeren" med formel I, og som dessuten kan angis som vist i formel la, hvor den fortykkete bindingen angir en binding som står ut fra papirplanet), og diastereoisomeren hvor de kirale sentra merket med<*>har S-konfigurasjonen og de med # har R-konfigurasjonen, det vil si (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(R)-2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]-pyrrolidin-2-karboksamid (i det etterfølgende betegnet som "SSR-diastereoisomeren" med formel I) eller dens solvater. En slik diastereomer blanding innbefatter f.eks. en blanding som inneholder omtrent like mengder av SSS- og SSR-diastereoisomerene, det vil si at SSS:SSR-forholdet er ca. 1:1. F.eks. har man fremstilt diastereomere blandinger bestående av SSS- og SSR-diastereoisomerer i forhold på 53:47 og 47:53 (SSS:SSR). Spesielt foretrukne former av forbindelsen med formel I er de diastereomere blandingene som er anriket på SSS-diastereoisomeren, det vil si at forholdet SSS:SSR er større enn 1:1. En spesielt foretrukken form av forbindelsen er en i alt vesentlig ren SSS-diastereoisomer, det vil si at SSS-diastereoisomeren inneholder mindre enn 5%

(mer spesielt mindre enn 3% og fortrinnsvis mindre enn 2%) av andre diastereoisomerer.

Det fremgår videre av formelen at SSS-diastereoisomeren med formel I også kan danne en diastereomer blanding med én eller flere andre former av forbindelser med formel I, f.eks. (S)-1-[2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1 -(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid (en diastereomer blanding av SSS- og RSS-former med formel I), eller 1-[(S)-2-(metoksykarbonyl-amino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid (en diastereomer blanding av SSS- og SRS-former med formel I). Disse spesielle diastereomere blandingene og andre som inneholder ca. 50% eller mer av SSS-diastereoisomeren sammen med én eller flere andre mulige diastereoisomerer med forskjellige konfigurasjoner ved de kirale sentra merket med<*>og # i formel I, inngår derfor som ytterligere aspekter av foreliggende oppfinnelse.

En diastereomer blanding av SSS- og SSR-diastereoisomerene kan eksistere i en amorf, ikke-krystallinsk form eller i en krystallinsk form, avhengig av de tilstedeværende forholdene mellom nevnte SSS- og SSR-diastereoisomerer. En foretrukken diastereomer blanding er en som kan isoleres i krystallinsk form, fordi denne er spesielt fordelaktig ved fremstillingen av forbindelsen eller preparatene, og for å oppnå de renhetsnivåene og ensartethet som er nødvendig for godkjennelse. Det er underforstått at det er ekstremt vanskelig å fremstille en forbindelse som er én enkelt diastereoisomer fullstendig fri for andre mulige diastereomere former, spesielt en forbindelse som har tre kirale sentra. Foreliggende oppfinnelse innbefatter derfor en krystallinsk form av SSS-diastereoisomeren med formel I eller én av dens solvater, som inneholder andre mulige diastereoisomerer med forskjellige konfigurasjoner ved de kirale sentra, som er angitt med<*>og # i formel I. Man har funnet at en krystallinsk, diastereomer blanding av SSS- og SSR-diastereoisomerer eller et hydrat av disse, kan fremstilles som i alt vesentlig en diastereomer blanding av SSS- og SSR-diastereoisomerer i et forhold (SSS:SSR) på 65:35 eller større, det vil som inneholder 35% eller mindre av SSR-diastereoisomeren. Foreliggende oppfinnelse innbefatter derfor en krystallinsk form av forbindelsen med formel I eller en av dens solvater, som inneholder minst 65% av SSS-diastereoisomeren. Fortrinnsvis har den krystallinske, diastereomere blandingen f.eks. et forhold mellom SSS og SSR som er 80:20 eller større, f.eks. 95:5 eller større, og spesielt 98,5:1,5 eller større. En spesielt foretrukken form av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse er en krystallinsk SSS-diastereoisomer som i alt vesentlig er ren, det vil si inneholder mindre enn 5% av andre diastereoisomerer, f.eks. mindre enn 5% av SSR-diastereoisomeren, fortrinnsvis mindre enn 3% av denne, og meste foretrukket mindre enn 2% av nevnte SSR-diastereoisomer.

En amorf eller krystallinsk, diastereomer blanding av SSS- og SSR-former eller som i alt vesentlig er en ren SSS-diastereoisomer, kan eksistere i en form som i alt vesentlig er fri for løsemiddel (i det etterfølgende betegnet som "ketonformen" og som vist i formel la for den rene SSS-diastereoisomeren), eller i en solvatert, f.eks. en hydratisert form, eller som en blanding av keton- og solvaterte (hydratiserte) formene. Den hydratiserte formen kan f.eks. eksistere som en gem-diol av trifluorketon-funksjonaliteten, det vil si som en forbindelse med formel Ib (som angitt i det etterfølgende), for en i alt vesentlig ren SSS-diastereoisomer, eller som en forbindelse med formel le (som angitt i det etterfølgende) eller som en form som inkorporerer et vannmolekyl som en del av krystallgitteret, eller som en blanding av slike former. Forbindelsen med formel Ib eller le kan f.eks. være ytterligere hydratisert.

Det fremgår videre at hydratisjonsgraden for en diastereomer blanding eller en i alt vesentlig ren SSS-diastereoisomer kan uttrykkes som et forhold mellom hydrat- og ketonformene. F.eks. har man isolert en amorf, ikke-krystallinsk, diastereomer blanding av SSS- og SSR-former hvor forholdet mellom hydratformen til ketonformen f.eks. varierer fra ca. 30:70 (det vil si anriket på ketonformen) til ca 95:5 eller større (det vil si i alt vesentlig ren hydratform), og dette innbefatter slike forhold som ca. 50:50 og ca. 60:40. Man har f.eks. kunnet fremstille krystallinske former med SSS:SSR-forhold på ca. 95:5 sammen med hydrat:keton-forhold på ca. 80:20 og som har et SSS:SSR-forhold på ca. 65:35 eller større (så som 98,5:1,5) og som i alt vesentlig er hydratformen. Krystallinske hydrater av i alt vesentlig den rene SSS-diastereoisomeren som inneholder ca. 4,1% (v/v) og 7,8% (v/v) vann er også blitt fremstilt. Slike spesielle former inngår også i foreliggende oppfinnelse. Det er videre underforstått at foreliggende oppfinnelse også innbefatter eventuelle ketaler eller hemi-ketaler (eller blandinger av disse) av en diastereomer blanding eller av en form av SSS-diastereoisomeren, eller et solvat av denne, som referert her, som er omdannet til gem-diolen in vivo, f.eks. ved hydrolyse eller enzymatisk spalting (og hvor resten er farmasøytisk akseptabel). Foreliggende oppfinnelse innbefatter enhver tautomer eller forløper-forbindelse for SSS-diastereoisomeren eller et solvat av denne.

Det er videre innlysende at forbindelsen med formel Ib også kan betegnes som gem-diolformen av forbindelsen med formel la, eller ved sitt kjemiske navn, det vil si (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-(2,2,2-trifluor-1,1-dihydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid. Det er også innlysende at et alternativt navn for forbindelsen med formel la er metyl-N-[(1S)-1-((2S)-2-[N-((1S)-2-metyl-(2,2,2-trifluoracetyl)propyl)karbamoyl]pyrrolidin-1-ylkarbonyl)-2-metylpropyl]karbamat, og at et alternativt navn for forbindelsen med formel Ib er metyl-N-[((S)-1-((2S)-2-[N-((S)-3,3,3-trifluor-2,2-dihydroksy-1-isopropylpropyl)karbamoylpyrrolidin-1-y-karbonyl)-2-metylpropyl]karbamat.

Smeltepunktet for krystallinsk SSS-diastereoisomer som inneholder SSR-diastereomer vil vanligvis være avhengig av innholdet av sistnevnte form og nivå med hensyn til solvatering (hydratisering). Slike smeltepunkter kan bestemmes på vanlig kjent måte, f.eks. ved differensiell scanning-kalorimetri (DSC).

Det er foretrukket at den krystallinske SSS-diastereoisomeren er i en hydratrisert form. Man har f.eks. funnet hydratiserte former av SSS-diastereoisomeren som har en fordelaktig egenskap at de er ikke-hygroskopiske, f.eks. form A og form B som angitt i det etterfølgende. En foretrukken form av SSS-diastereoisomeren er således en krystallinsk form som inneholder mindre enn 5%

(fortrinnsvis mindre enn 3% og helst mindre enn 2%) av SSR-diastereoisomeren og som i alt vesentlig er i en hydratisert form. Slike krystallinske, hydratiserte former, f.eks. form A og form B som i vist det etterfølgende, har vist seg å ha god biotilgjengelighet og god løselighet i vandig buffer, noe som begge er fordelaktige egenskaper.

En spesielt foretrukken krystallinsk form av SSS-diastereoisomeren med formel I, når den i alt vesentlig er ren og i hydratisert form, har et røntgenpulver-diffraksjonsmønster som innbefatter to større, spesifikke topper ved ca. 29 = 10,8 og 11,4°. Denne formen (i det etterfølgende betegnet som form A) inneholder ca. 4,1% vann. Røntgenpulverdiffraksjonsmønsteret innbefatter også mindre, relativt intense, spesifikke topper som opptrer ved ca. 29 = 15,4, 16,8, 18,2, 18,6, 20,6, 21,6, 21,9, 22,8 og 25,0°. Røntgenpulverdiffraksjonsspekteret (XDS) for en typisk prøve av denne formen er vist i figur 1 og 2 i det etterfølgende, hvor figur 2 viser de mindre intense toppen i en forstørret skala. Ytterligere fysiske data antyder at denne krystallinske formen i alt vesentlig er i form av diolen med formel Ib.

En ytterligere foretrukken krystallinsk form av SSS-diastereoisomeren med formel I når den i alt vesentlig er ren og i en hydratisert form, har et røntgen-pulverdiffraksjonsmønster som innbefatter en større, spesifikk topp ved ca. 29 = 7,2°. Denne formen (i det etterfølgende betegnet som form B) inneholder ca. 7,8% v/v (f.eks. 7,3-8,3% v/v) av vann. Dette røntgenpulverdiffraksjonsmønsteret innbefatter også mindre, relativt intense, spesifikke topper som opptrer ved ca. 29 = 7,4, 9,0, 10,8, 11,3, 14,5, 15,9, 17,8, 18,1, 19,7 og 22,5° XDS for en typisk prøve av denne formen er vist i figur 3 i det etterfølgende. Ytterligere fysiske data antyder at denne krystallinske formen i alt vesentlig er monohydratet av diolen med formel Ib.

Når den i alt vesentlig er ren og i alt vesentlig fri for løsemiddel (det vil si i ketonformen) har SSS-diastereoisomeren et røntgenpulverdiffraksjonsmønster som innbefatter en større, spesifikk topp ved ca. 29 = 12,1°. Dette mønsteret innbefatter også mindre, relativt intense topper som opptrer ved ca. 29 = 6,0, 16,8 og 17,7°. XDS for en typisk prøve av denne "keton"-formen er vist i figur 4.

Røntgenpulverdiffraksjonsspektraene ble bestemt, f.eks. ved å bruke en Scintag XDS-2000 røntgendiffraktometer med en EC&G solid-state fotondetektor, GLP-serie (germanium) som ble styrt ved hjelp av en Microvax datamaskin og hvor man brukte Diffraction Management System-programvare fra Scintag Inc., Sunnydale, California, USA. Røntgenrøret var en Cu K-alfa med en bølgelengde på 1,5406Å ved 45 kV og 40 mA. Mottagerspaltene ble satt på 2 og 4 mm med avvikende spalter satt på 0,5 og 0,2 mm med hensyn til retningen på den innfallende strålen. Spektraene ble opptatt med kontinuerlig scanning og ved et intervall på 0,02. Hver prøve ble eksponert 1 grad 2-teta pr. minutt (total opptakstid var 38 minutter) og oppsamlet fra 2 til 40 grader 2-teta, hvorved man fikk et spor av avstander mot intensitet i dette området.

For diffraksjonsanalysene ble prøvene pakket i runde skåler av en aluminiumslegering og med en diameter på 25 mm og en dybde på 2 mm. Pulverprøven ble plassert i skålen slik at man hadde en større mengde enn selve skålvolumet, hvoretter prøven ble utjevnet ved hjelp av en glassplate slik at den lå kant i kant med selve skålen. Silisium type-NBS 640b ble brukt som en ytre standard.

Alternativt brukte man et Siemens D5000 røntgendiffraktometer hvor man opptok et diffraktogram på e - 6 måte i området 2 til 40 grader 2-teta ved 4 sekunders eksponering pr. 0,02° 20 intervall.

Man tok også et infrarødt spekter av en typisk prøve for form A. Det infrarøde spekteret ble opptatt ved hjelp av en løsmiddel-støpningsteknikk som er velkjent, det vil si at man anvendte acetonitrilavstøpninger av en prøve på et saltvindu for analyse ved direkte transmisjon. Det infrarøde spekteret ble bestemt over et bølgetallsområde fra 4.000 til 400 cm"<1>. Det infrarøde spekteret er vist i figur 5. Spekteret i figur 5 innbefatter skarpe topper ved ca. 2968, 1762, 1721, 1690, 1632, 1525, 1447, 1207 og 1154 cm"<1>.

Det infrarøde spekteret ble også opptatt for en typisk prøve av form A ved å bruke et Nicolet 20SXF FTIR spektrometer. Dette spekteret ble opptatt ved å bruke en 2% dispersjon av prøven i kaliumbromid. Dette infrarøde spekteret er vist i den etterfølgende firgur 6. Spekteret i figur 6 viser skarpe topper ved ca. 3402, 3321, 3252, 3060, 2967, 2878, 1699, 1674, 1629, 1535, 1532, 1446, 1271, 1258, 1249, 1175, 1152, 1118, 1089, 1029, 1013, 1004, 635, 593 og 567 cm"<1>. Ved å bruke lignende betingelser tok man et infrarødt spekter også for en typisk prøve av form B. Dette spekteret er vist i den etterfølgende figur 7. Dette spekteret innbefatter skarpe topper ved ca. 3428, 3304, 2971, 2875, 1708, 1682, 1637, 1556, 1518, 1470, 1449, 1428, 1316, 1310, 1277, 1265, 1236, 1196, 1175, 1144, 1120, 1081, 1036, 1005, 928, 818, 790 og 727 cm"<1>. Ved tilsvarende betingelser fikk man opptatt et infrarødt spekter av en typisk prøve for SSS-diastereoisomeren som i alt vesentlig er i "keton"-formen. Dette infrarøde spekteret er vist i figur 8. Spekteret i figur 8 viser skarpe topper ved ca. 3415, 3300, 2967, 2876, 1764, 1723, 1711, 1695, 1686, 1634, 1527, 1445, 1356, 1286, 1234, 1213, 1139, 1105, 1061, 1020, 774, 731 og 671 cm"<1>.

Det er underforstått at 26-verdiene for røntgenpulverdiffraksjonsmønstrene og bølgelengdene i de infrarøde spektrene kan variere noe fra en maskin til en annen, slik at de angitte verdiene ikke må tas som absolutte. F.eks. kan det nevnes at de to større, spesifikke toppen man fikk ved ca. 2G = 10,8 og 11,4° for en typisk prøve av form A når man brukte Scintag XDS-2000 røntgendiffrakto-meteret, opptrådde ved henholdsvis 20 = 10,6 og 11,2° når man brukte et Siemens D5000 røntgendiffraktometer (når man også fikk mindre, intense topper ved proporsjonalt lavere, relativ 20-verdi).

Det er underforstått at hydrogenatomene i hydroksylgruppene i formene med formel Ib eller le (eller et hydrat av disse) er sure, og at slike forbindelser derfor kan danne krystallinske, farmasøytisk akseptable salter ved hjelp av vanlig kjente fremgangsmåter, f.eks. med baser som gir fysiologisk akseptable kationer, f.eks. alkalimetall (så som natrium eller kalium), alkalijordmetall eller organiske aminsalter. Oppfinnelsen innbefatter således slike krystallinske, farmasøytisk akseptable salter av formene med formel Ib og le eller et hydrat av disse.

De forskjellige formene av forbindelsen med formel I som beskrevet ovenfor, eller deres solvater (hydrater), kan f.eks. fremstilles ved hjelp av de følgende fremgangsmåtene som inngår som separate deler av oppfinnelsen.

En ikke-krystallinsk (amorf), diastereomer blanding av SSS- og SSR-diastereoisomerene kan fremstilles ved at man oksiderer forbindelsen med formel II ved hjelp av et egnet oksidasjonsmiddel.

Et egnet oksidasjonsmiddel er et som er velkjent for omdannelsen av en hydroksygruppe til en ketongruppe. Egnete oksidasjonmidler og -betingelser innbefatter f.eks. bruken av oksalylklorid, dimetylsulfoksid og et tertiært amin; bruken av eddiksyreanhydrid og dimetylsulfoksid; bruken av kromtrioksidpyridin-kompleks i diklormetan; bruken av hypervalente jodreagenser som 1,1,1-triacetoksy-2,1-benzoksidol-3(3H)-on med trifluoreddiksyre i diklormetan; bruken av et overskudd av dimetylsulfoksid og et vannløselig karbodiimid i nærvær av dikloreddiksyre; eller et alkalisk, vandig alkalimetallpermanganat som f.eks. alkalisk, vandig kaliumpermanganat- eller natriumpermanganatløsning. Spesielt godt egnete oksidasjonmidler er de to sistnevnte, da spesielt alkalisk, vandig kalium- eller natriumpermanganatløsning, f.eks. en blanding av natriumhydroksid og kalium- eller natriumpermanganat.

Forbindelsen med formel II kan f.eks. fremstilles som vist i reaksjonsskjema 1 og 2 ved hjelp av vanlig kjente fremgangsmåter eller som beskrevet i

eksemplene. Trinnene (a) til (d) i rekasjonsskjema 1 kan utføres som beskrevet i US patent 5,194,588 eller europeisk patent 189305. Trinn (e) utføres ved å bruke vanlig kjente fremgangsmåter for omdannelsen av et karbamat til et primært amin, f.eks. ved å bruke et metylhalogenformat som metylklorformat, i nærvær av en egnet base som trietylamin eller N-metylmorfolin i et egnet løsemiddel eller fortynningsmiddel, f.eks. et klorinert hydrokarbon (f.eks. diklormetan eller kloroform), eller et eterløsemiddel (så som tetrahydrofuran eller dioksan), ved temperaturer som f.eks. kan variere fra -10 til 50°C, f.eks. mellom 0 og 30°C. Reaksjonstrinnene i reaksjonsskjema 2 innbefatter vanlige trinn med hensyn til beskyttelse (trinn (10)), fjerning av beskyttelse og selektrive trinn for fjerning av beskyttelse (trinnene (1), (3), (6), (8), (9) og (12)), koblingstrinn (trinnene (4), (5), (13) og (14)) og karbamatdannelse (trinnene (2), (7) og (11)) av velkjent type.

Det fremgår videre at diastereomere blandinger av SSS- og RSS-diastereoisomerer og SSS- og SRS-diastereoisomerer kan fremstilles ved analoge fremgangsmåter med passende valg av L- eller DL-valin eller prolin (eller deres beskyttede derivater) som utgangsforbindelser, og ved å bruke (2R,3S)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol i de passende koblingstrinnene.

En i alt vesentlig ren SSS-diastereoisomer kan f.eks. fremstilles ved å man oksiderer (SJ-1 -[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1 -

((R)-2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid (med formel Ila) ved hjelp av et egnet oksidasjonsmiddel, f.eks. en av de som er nevnt ovenfor. Utgangsalkoholen kan fremstilles som vist i reaksjonsskjema 2.

Krystallinske former av SSS-diastereoisomeren som inneholder 35% eller mindre av SSR-diastereoisomeren kan fremstilles fra en ikke-krystallinsk (amorf), diastereomer blanding av SSS- og SSR-diastereoisomerer, og som inneholder

, SSS- og SSR-diastereoisomerene i omtrent like mengder (det vil si i et forhold på ca. 1:1, typisk 53:47 eller 47:53) med utkrystallisering fra et egnet, ikke-polart løsemiddel, f.eks. en blanding av metyl-tert-butyleter og heksan, fortrinnsvis inneholdende en liten vannmengde og eventuelt en liten mengde saltsyre, f.eks. 0-0,2 mol ekvivalenter 36% v/v av saltsyre og 1-2,1 mol ekvivalenter vann. Man

har funnet at det er fordelaktig å tilsette den vandige saltsyren til løsemiddelet for utkrystallisering når man bruker en ikke-krystallinsk, diastereomer blanding med et SSS:SSR-forhold på 47:53. For å starte utkrystalliseringen er det foretrukket å tilsette mindre mengder krystallinsk SSS-diastereoisomer. Det krystallinske produktet blir vanligvis isolert som en blanding av den hydratiserte og ketonformen, vanligvis i et forhold på ca. 80:20 (hydratisert:keton) eller høyere. En hydratisert form eller en blanding av keton- og hydratiserte former kan omdannes til i alt vesentlig ren "keton"-form ved tørking i en vakuumovn (f.eks. ved ca. 50°C). En slik ketonform er imidlertid hygroskopisk.

I alt vesentlig rene, krystallinske former av SSS-diastereoisomeren kan fremstilles ved omtkrystallisering eller gjentatt omkrystallisering av krystallinske former av SSS-diastereoisomeren inneholdende SSR-diastereoisomeren. Løsemidler eller blandinger av løsemidler som kan brukes innbefatter f.eks. butylacetat, butylacetat/heksan, aceton/vann, aceton/heksan, aceton/petroleter med kp. er 100-120°C, 1,2-dimetoksyetan/heksan, 1,2-dimetoksyetan/vann/ heksan, etylacetat/vann/heksan, etylacetat/heksan, vann, dibutyleter/heksan, diklormetan/heksan, 1,2-dimetoksyetan/vann, metanol/toluen, metyl-tert-butyleter/ heksan, isopropanol/heksan og tetrahydrofuran/heksan. For å få fremstilt form A er det foretrukket å bruke de første ti løsemidlene eller blandinger av løsemidler. Våt etylacetat/heksan er spesielt fordelaktig for fremstilling av form A. Spesielt fordelaktige løsemidler eller blandinger av løsemidler for å fremstille form B er 1,2-dimetoksyetan/vann og vann/metanol, skjønt denne formen kan også oppnås når man bruker etylacetat/vann/heksan. Når man her bruker begrepet heksan, innbefatter dette også isomerer av heksan (så som isoheksan) og blandinger av nevnte isomerer.

I alt vesentlig rene, krystallinske former av SSS-diastereoisomeren kan også fremstilles ved utkrystallisering av i alt vesentlig ren SSS-diastereoisomer isolert i en ikke-krystallinsk form (f.eks. ved oksidasjon av forbindelsen med formel Ila) f.eks. som en olje, ved å bruke lignende løsemidler eller blandinger av løsemidler som nevnt ovenfor, da spesielt en blanding av etylacetat, vann og heksan.

Videre kan form A også oppnås fra form B ved omkrystallisering, f.eks. som illustrert i eksempel 9.1 tillegg til dette kan den krystallinske "keton"-formen (som er hygroskopisk) oppnås fra form A, f.eks. som illustrert i eksempel 10.

Fremstilling av et ketal eller hemi-ketal fra et keton er velkjent innen den organiske kjemi.

3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol kan fremstilles som beskrevet i US patent 4,910,190 eller som illustrert i eksemplene.

En spesiellt fordelaktig fremgangsmåte for fremstillingen av (2R,3S)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol som inngår som et annet aspekt av foreliggende oppfinnelse (som illustrert i rekasjonsskjema 3) er som følger: (1) reaksjon mellom (2RS,3SR)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol eller et salt av denne med trifosgen eller dimetylkarbonat i nærvær av en egnet base, noe som gir (4RS,5SR)-4-isopropyl-5-trifluormetyloksazolidin-2-on: etterfulgt av (2) reaksjon mellom (4RS,5SR)-4-isopropyl-5-trifluormetyloksazolidin-2-on eller et alkalimetallsalt av denne, og (-)-mentylklorformat, noe som gir (4RS,5SR)-4-isopropyl-3-[(1R,3R,4S)-3-p_-metyloksykarbonyl]-5-trifluormetyloksazolidin-2-on og utskillelse av (4S, 5R)-4-isopropyl-3-[(1 R, 3R,4S)-3-p_-metyloksykarbonyl]-5-trifluormetyloksazolidin-2-on-isomeren; etterfulgt av (3) hydrolyse av (4S,5R)-4-isopropyl-3-[(1R,3R,4S)-3-e-metyloksykarbonyl]-5-trifluormetyloksazolidin-2-on-isomeren under basiske betingelser, noe som gir (2R,3S)-3-amino-4-metyl-1,1,1 -trif luor-2-pentanol.

I trinn (1) kan man som en egnet base bruke et vandig alkalimetallhydroksid, f.eks. natrium- eller kaliumhydroksid. Reaksjonen utføres vanligvis i et egnet, inert løsemiddel eller fortynningsmiddel, f.eks. et hydrokarbon som toluen. Reaksjonen er eksotermisk, slik at reaksjonen vanligvis utføres med en ytre avkjøling som holder temperaturen mellom 0 og 50°C, f.eks. på ca. romtemperatur.

I trinn (2) blir reaksjonen utført i et egnet løsemiddel eller fortynningsmiddel, f.eks. et eterholdig løsemiddel som tetrahydrofuran. Hensiktmessig kan oksazolidinonet omdannes til sitt alkalimetallsalt, f.eks. ved å bruke butyllitium ved -78°C før man tilsetter (-)-mentylklorformatet. Ved opparbeidingen vil den forønskede (4S,5R)-isomeren utkrystallisere seg fra blandingen av isomerer og kan oppsamles ved filtrering.

I trinn (3) vil egnete betingelser f.eks. innbefatte at man anvender en vandig løsning av et alkalimetallhydroksid (f.eks. natrium- eller kaliumhydroksid) i et eterholdig løsemiddel eller fortynningsmiddel, f.eks. dioksan, ved temperaturer varierende fra 60 til 130°C (f.eks. 90-120°C).

Anvendelsen av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse kan påvises ved hjelp av standardprøver og kliniske undersøkelser, og heri inngår de som er beskrevet nedenfor.

Inhiberingsmålinger

Evnen til forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) til å virke som en inhibitor for human leukocytt-elastase (HLE) på det lavmolekylære peptidsubstratet metoksy-suksinyl-alanyl-alanyl-prolyl-valin-p-nitroanilid ble bestemt som beskrevet i US patent 4,910,190. Forbindelsens styrke ble bedømt ved hjelp av en kinetisk bestemmelse av dissosiasjonskonstanten Ki for det komplekset som dannet seg ved interaksjonen mellom inhibitoren og HLE. Man fant at forbindelsen fra eksempel 1 hadde en Ki på 36 nM. Man fant at forbindelsen i eksempel 2 hadde en Ki på 9 nM.

Akutt lungeskademodell

Dyremodeller for emfysem innbefatter en intratrakeal (i.t.) tilførsel av en elastolytisk protease som frembringer et langsomt-utviklende, destruktivt sår i lungen. Disse sårene kan normalt bedømmes etter et par uker til et par måneder etter at forsøket har startet. Disse proteasene induserer imidlertid også et sår som opptrer i løpet av de første par timene. Dette tidlige såret er først blødende, utvikler seg så til et inflammatorisk sår i løpet av de første 24 timene, for så å bli resorbert i løpet av den første uken etter at forsøket er startet. For å få fordel av dette tidlige såret, brukte man følgende modell.

Hamstere ble først svakt bedøvet ved hjelp av Brevital. Fosfatbufret saltløsning (PBS) pH 7,4, enten alene eller inneholdende human leukocytt-elastase (HLE) ble deretter ført direkte inn i luftrøret. 24 timer senere ble dyrene drept og lungene ble tatt ut og forsiktig bearbeidet for fjerning av ekstra vev. Etter en bestemmelse av den våte lungevekten ble lungene vasket med PBS, og man bestemte det totale antallet av røde og hvite celler i vaskeløsningen. Verdiene for våt-lunge-vektene, totalt utvaskede røde celler og totalt utvaskede hvite celler ble forhøyet på en doseavhengig måte etter tilførsel av HLE. Forbindelser som er effektive elastaseinhibitorer kan hindre eller svekke graden av enzyminduserte sår, noe som resulterer i lavere våt-lunge-vekt og reduserte verdier for totalt utvaskede celler, og dette gjelder både røde og hvite blodceller, i forhold til tilførsel av HLE alene. Forbindelsene kan bedømmes ved at de intratrakealt tilføres som løsninger eller suspensjoner i PBS, enten samtidig eller på forskjellige tidspunkter før man tilfører HLE (400ug), eller ved at de doseres intravenøst eller oralt som løsninger på forskjellige tidspunkter før tilførselen av HLE (100 |ig), for derved å bestemme deres evne til å hindre et HLE-sår. En løsning av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) kan hensiktsmessig fremstilles ved å bruke 10% polyetylenglykol 400/PBS.

Akutt blødningsprøve

Denne prøven går ut på at man bare måler mengden av blødning i lungen etter en intratrakeal tilførsel av human neutrofil-elastase (HNE). Blødningen kvantifiseres ved å ødelegge de erytrocyttene som innvinnes fra lunge-vaske-væsken og saammenligner det med fortynninger av helt hamsterblod. Selve undersøkelsesprotokollen er lik den som er beskrevet av Fletcher et al., American Review of Respiratorv Disease (1990), 141, 672-677, og er som følger. Forbindelser som har vist seg å være HNE-inhibitorer in vitro kan hensiktsmessig fremstilles for dosering som beskrevet for den ovennevte akutt lungeskademodellen. Hånlige syriske hamstere (var fastet i 16-18 timer før bruk) ble svakt bedøvet med Brevital-natrium (30 mg/kg i.p.). Forbindelsene ble deretter dosert intravenøst eller oralt til hamstrene på fastlagt tid, det vil si 30 eller 90 minutter før den intratrakeale tilførselen av 50 |i/dyr av HNE i 300jil fosfatbufret saltløsning (PBS) pH 7,4. Fire timer etter enzymtilførselen ble dyrene drept med en overdose av pentobarbital-natrium, toraks ble åpnet og lunger og hjerte ble tatt ut, hvoretter lungene ble renset for ekstravev. De uttatte lungene ble deretter vasket med tre porsjoner med 2 ml PBS via en trakeal kanyle. De innvunne vaskeløsningene ble slått sammen, volumet (ca. 5 ml) ble målt, og deretter ble væsken lagret ved 4°C inntil den ble undersøkt. For beregning av blodmengden i hver prøve, ble de oppvarmete vaskeløsningene og en prøve av helt hamsterblod behandlet med ultralyd for å ødelegge erytrocyttene, hvoretter løsningen ble passende fortynnet i individuelle brønner på en 96-brønns mikrotiterplate. De optiske tetthetene (OD) på de lydbehandlete vaskeløsningene og blodprøvene ble deretter bestemt ved 540 nm. blodekvivalenter)/(ml vaskeløsning) ble bestemt ved å sammenligne OD for selve prøvene med OD for en standardkurve fremstilt ved hjelp av helt hamsterblod. Det totale jai ekvivalenter av blod som var innvunnet ble deretter bestemt ved å multiplisere det innvunne vaskevolumet med

(jai blodekvivalenter)/(ml vaskeløsning) for hver prøve. Resultatene er angitt som %-inhibering av HNE-indusert blødning med hensyn til PBS-behandlete kontroller, når prøveforbindelsen ble gitt i en spesifikk dose på et tidspunkt før man tilførte HNE. Man fant at ED50for forbindelsen i eksempel 1 var 4,5 mg/kg etter oral dosering. ED50for forbindelsen i eksempel 2 fant man var 1,9 mg/kg etter oral dosering og 0,6 mg/kg etter i.v.-tilførsel.

Man kunne ikke observere noen utpreget toksisitet når forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse ble tilført i de ovennevnte in vivo prøvene.

Det er innlysende at forbindelsens aktivitet og konsekvensene av denne i den akutte lungeskademodellen og den akutte blødningsprøven ikke er begrenset til emfysem, men snarere at prøven viser en generell in vivo-hemming av HLE.

Ifølge et annet trekk ved foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt et farmasøytisk preparat som inneholder en farmasøytisk effektiv mengde av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) eller et solvat derav, og et farmasøytisk akseptabelt fortynningsmiddel eller bærestoff. Et annet trekk ifølge foreliggende oppfinnelse er som nevnt ovenfor, en fremgangsmåte hvor man anvender forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) eller et solvat derav, ved behandling av sykdommer eller tilstander hos pattedyr, da spesielt mennesker, hvor HLE inngår, f.eks. sykdommer og lidelser av den typen som er nevnt ovenfor, mer spesielt akutt og kronisk bronkitt, lungeemfysem, reperfusjonsskader, adult respiratorisk stress-syndrom, cystisk fibrose eller perifere vaskulære sykdommer (så som kritisk lem-ischemi eller periodevis tiltetning).

Forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) kan tilføres et varmblodig dyr, da spesielt mennesker, som har behov for behandling av en sykdom hvor HLE inngår, i form av vanlig kjente, farmasøytiske preparater, f.eks. av den typen som generelt er beskrevet i US patent 4,910,190. En måte å tilføre preparatet på kan være via en pulverisert eller flytende aerosol. I en pulverisert aerosol vil forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) tilføres på samme måte som kromolyn-natrium via en "Spinhaler" (varemerke) turbo-inhalerings anordning som fremstilles av Fisons Corp. , Bedford, Massachusets i en mengde på ca. 0,1 til 50 mg pr. kapsel, og hvor man anvender 1 til 8 kapsler pr. dag for en midlere, voksen pasient. Hver kapsel som brukes i nevnte turbo-inhalerings anordning inneholder den nødvendige mengden av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en sepsiell form av denne) hvor resten av 20 mg-kapselen er et farmasøytisk akseptabelt bærestoff, f.eks. laktose. I en flytende aerosol vil forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) bli tilført ved hjelp av en forstøvningsanordning f.eks. en "Retec" (varemerke) forstøvningsanordning hvor løsningen blir forstøvet ved hjelp av kompimert luft. Aerosolen kan f.eks. tilføres fra 1 til 8 ganger pr. dag på følgende måte: en forstøvningsanordning fylles med en løsning av forbindelsen (eller en spesiell form av denne), f.eks. 3,5 ml av en løsning som inneholder 10 mg/ml, hvoretter løsningen i anordningen forstøves ved hjelp av kompimert luft, samtidig som pasienten puster normalt i 8 minutter med forstøvningsanordningen i munnen.

Alternativt kan tilførselen være parenteral, og heri innbefattes en subkutinøs avsetning ved hjelp av en osmotisk pumpe, eller fortrinnsvis oralt. Forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) kan hensiktsmessig opparbeides i en oral eller parenteral doseringsform ved at man fremstiller enhetsdoseringer med en vekt mellom 10 og 250 mg ved hjelp av vanlig kjente væsker, fortynningsmidler, bindemidler, konserveringsmidler, stabilisatorer, smaksstoffer eller lignende av den typen som brukes i vanlig farmasøytisk praksis, f.eks. av den typen som er beskrevet i US patent 3,755,340. For parenteral bruk vil man gi 1 til 10 ml intravenøs, intramuskulær eller subkutunøs injeksjon som inneholder 0,02 mg til 10 mg/kg kroppsvekt av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) 3 til 4 ganger daglig. Injeksjonen kan inneholde forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) i en vandig, isotonisk, steril løsning eller suspensjon, eventuelt sammen med et konserveringsmiddel som fenol eller et løselighetsgjørende middel, f.eks. etylendiamintetraeddiksyre (EDTA). For parenteral bruk eller bruk som en aerosol, kan man fremstille et vandig preparat, f.eks. ved å oppløse forbindelsen (eller en spesiell form av denne) i 5-10% polyetylenglykol 400/fosfatbufret saltløsning etterfulgt av aseptisk filtrering, og deretter steril lagring på vanlig standardmåte.

Vanligvis vil forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) bli tilført voksne pasienter i en daglig dose som f.eks. kan variere fra 5 til 100 mg av forbindelsen (eller en spesiell form av denne) ved hjelp av en aerosol, eller 50 til 1.000 mg intravenøst, oralt eller en kombinasjon av disse. Det er imidlertid lett å forstå at det kan være nødvendig å variere dosen av forbindelsen (eller en spesiell form av denne) i overensstemmelse med velkjent, medisinsk praksis idet man tar hensyn til type og grad av den sykdommen som er under behandling, annen type terapi og alder, vekt og kjønn på den pasienten som mottar behandlingen. Det er på lignende måte underforstått at generelt ekvivalente mengder av en solvatert (f.eks. hydratisert) form av forbindelsen kan også brukes. Protokoller for tilførsel av en HLE-inhibitor og bedømmelse av pasienten er beskrevet i europeisk patentsøknader med publikasjonsnr. 458535, 458536, 458537 og 463811 for behandling eller for å hindre cystisk fibrose, ARDS, bronkitt og blødninger som er forbundet med akutt, ikke-lymfocyttisk leukemi eller dets terapi henholdsvis; og forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) kan brukes på lignende måte, fortrinnsvis ved oral tilførsel, for behandling av disse lidelsene og tilstandene, enten alene eller i kombinasjon med andre terapeutiske midler som rutinemessig brukes for behandling av den spesielle tilstanden. For terapeutisk eller profylaktisk behandling av en vaskulær sykdom eller en nærstående tilstand hos pattedyr hvor det inngår neutrofiler på en eller annen måte, kan forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) hensiktsmessig tilføres enten oralt eller parenteralt, enten alene, samtidig med eller i sekvens med andre terapeutisk aktive midler av vanlig type som brukes for disse tilstandene. Anvendelsen av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (eller en spesiell form av denne) ved en slik behandling av vaskulære sykdommer og nærstående tilstander, kan påvises ved å bruke de fremgangsmåtene som er beskrevet i internasjonal patentsøknad publikasjonsnr. WO 92/22309.

De forskjellige aspektene av foreliggende oppfinnelse vil nå bli illustrert ved hjelp av de følgende, ikke-begrensende eksemplene, hvor, hvis intet annet er angitt:

(i) temepraturene er gitt i grader Celsius (°C); og hvor eksperimenter ble utført ved romtemperatur, betyr dette at det er en temperatur på 18-25°C; (ii) de organiske løsningene ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat; og en fordampning av løsemiddelet ble utført ved hjelp av et roterende fordampningsapparat under redusert trykk (600-4.000 pascal; 4,5-30 mm Hg) med en badtemperatur på opp til 60°C; (iii) kromatografi betyr "flashkromatografi" (Stills metode) utført på Merck kiselgel (art. 9385 fra E. Merck, Darmstadt, Tyskland), hvor man brukte både trinnvise og jevne gradienter slik det er angitt ved hjelp av begrepet "gradient" etterfulgt av det begynnende og avsluttende løsemiddelforholdet; tynnsjikt-kromatografi (TLC) ble utført på silikaplater, f.eks. 0,25 mm silikagel GHLF-plater (art. 21521 fra Analtech, Newark, DE, USA); (iv) vanligvis ble reaksjonene etterfulgt av TLC, og reaksjonstiden er kun gitt for illustrerende formål; (v) smeltepunktene er ukorrigerte og (dek) indikerer dekomponering; og de angitte smeltepunktene er de man oppnådde for de fremstilte forbindelsene; og polymorfisme kan oppstå under isolering av forbindelsene med forskjellige smeltepunkter i visse preparater; (vi) sluttproduktene hadde tilfredsstillende kjernemagnetisk resonans (NMR) spektra; og, når de ble undersøkt, var i alt vesentlig rene ved HPLC; (vii) utbyttene er gitt utelukkende for illustrerende formål og er ikke nødvendgivis de som vil bli oppnådd med mer detaljert prosessutvikling, og fremstillingene ble gjentatt hvis mer materiale var nødvendig; (viii) når NMR-data er gitt, er de gitt i form av delta-verdier for de større, diagnostiske protoner, og er angitt i deler pr. million (ppm) i forhold til tetrametylsilan (TMS) som indre standard, bestemt ved 250 MHz ved å bruke DMSO-d6som løsemiddel; og vanlige forkortelser for signalformen er brukt; mens man for AB-spektra har rapportert de direkte, observerte skift;

(ix) kjemiske symboler har sin vanlige betydning; og man bruker Sl-enheter og -symboler;

(x) reduserte trykk er gitt som absolutte trykk i pascal (Pa); og eleverte trykk er gitt som måletrykk i bar;

(xi) løsemiddelforholdene er gitt på volumbasis (v/v);

(xii) massesspektra (MS) ble kjørt ved hjelp av en elektronenergi på 70

elektronvolt ved hjelp av en kjemisk ioniseringsmetode hvor man bruker en direkte eksponering; og når den er angitt, blir ioniseringen utført ved hjelp av elektrontreff (El) eller hurtig atombombardement (FAB); og vanligvis har man bare angitt topper som indikerer tilsynelatende masse; og

(xiii) HPLC ble brukt for å bestemme forholdet av SSS:SSR-diastereoisomerer med formel I i de isolerte produktene, idet man brukte en SUPELCO LC-18 reversert-fase, 25 cm x 4,6 mm kolonne og vann:acetonitril (70:30) som elueringsmiddel. Strømningshastigheten var 1,0 ml/minutt, og injeksjonsvolumet var 20 jil ved hjelp av en ventil og påvisnings-bølgelengden var 205 nm. Tilbakeholdelsestiden for SSS-diastereoisomeren var ca. 9,9 minutter, mens den for SSR-diastereoisomeren var ca. 11,7 minutter.

Eksempel 1

1,84 g 1-(3-dimetylaminopropyl)-3-etylkarbodiimidhydroklorid ble tilsatt en løsning av 0,41 g (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl)-N-[2-metyl-1-(2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid oppløst i 5 ml dimetylsulfoksid (DMSO) og 5 ml toluen, etterfulgt av en dråpevis tilsetning av 0,32 ml dikloreddiksyre. Den resulterende løsningen ble deretter rørt ved 20°C i 2 timer. Den ble helt over i 200 ml etylacetat og vasket suksessivt med 1M saltsyre, vann og saltløsning. Den organiske løsningen ble tørket over magnesiumsulfat og konsentrert i vakuum. Resten ble renset ved kromatografi (gradient-eluering; metanohmetylenklorid, 3:97 til 5:95), noe som ga 0,27 g (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbut7ryl]-N-[2-metyl-1-(2,2,2-trifluoracetyl)propyl]-pyrrolidin-2-karboksamid som et hvitt skum (som en blanding av keton- og hydratiserte former);

TLC, Rf=0,4 (metanol:diklormetan, 2,5:97,5);

<1>H NMR (DMSO/D20): 4,44 (m, 1H), 4,00 (m, 2H), 3,72 (m, 1H), 3,51 (m, 4H), 2,02-1,75 (m, 6H), 0,95-0,78 (m, 12H);

Analyse for C18H28F3N3O5.0,3H2O: Beregnet: C, 50,42; H, 6,72; N, 9,80; Funnet: C, 50,31; H, 6,28; N, 9,56.

Utgangsforbindelsen (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[2-metyl-1-(2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid ble fremstilt på følgende måte: 0,12 ml metylklorformat ble tilsatt en løsning av 0,5 g (2RS,3SR)-L-valyl-N-[3-(4-metyl-1,1,1-trifluor-2-hydroksypentyl)]-L-prolinamid (fremstilt som beskrevet i US patent 5,194,588) og 0,57 ml trietylamin i 13,6 ml diklormetan ved 0°C. Løsningen ble rørt i 0,5 timer og deretter helt over i 100 ml etylacetat. Den organiske løsningen ble vasket suksessivt med en mettet, vandig natrium-bikarbonatløsning, vann og med saltløsning. Løsningen ble tørket over magnesiumsulfat og konsentrert i vakuum. Resten ble renset ved kromatografi (gradient-eluering; metanohmetylenklorid, 5:95 til 7:93), noe som ga (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[2-metyl-1-(2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid (0,51 g);

TLC, Rf=0,2 (metanol:metylenklorid, 5:95);

MS: m/z=426(M+1).

Eksempel 2

En løsning av 16,6 g kaliumpermanganat i 100 ml vann ble dråpevis ved

0°C tilsatt en løsning av 15 g (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-((R)-2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid i 175 ml tert-butylalkohol, 100 ml vann og 175 ml av 0,6M natriumhydroksidløsning. Løsningen ble rørt i 2 timer, og deretter ble reaksjonen stoppet ved tilsetning av 70 ml metanol og røring i 1 time. Blandingen ble filtrert gjennom diatomerjord, og filtratet ble gjort surt til pH 2 ved hjelp av 1M saltsyre og deretter mettet med natriumklorid. Produktet ble ekstrahert over i eter (5 x 100 ml) hvoretter løsemiddelet ble fjernet i vakuum. Den resulterende oljen ble kromatografert (metanohdiklormetan 5:95), og løsemiddelet ble fjernet, noe som ga en olje. 40 ml heksan ble tilsatt til en rørt løsning av oljen i 40 ml etylacetat (som på forhånd var mettet med vann) og røring ble fortsatt i 24 timer, og på dette tidspunktet hadde det dannet seg et krystallinsk, fast stoff. Ytterligere 40 ml heksan ble tilsatt, og det faste stoffet frafiltrert og tørket i vakuum (40°C), noe som ga 9,45 g (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbufyi7l]-N-[(S)-2-metyl-1-(2,2,2-trifluoracetyl)-

propyl]pyrrolidin-2-karboksamid som et hvitt, krystallinsk, fast stoff (i alt vesentlig form A);

<1>H NMR (300 MHz, DMSO/D20): 4,42 (m, 1H), 4,02 (d, 1H), 3,73 (m, 1H), 3,59 (m, 1H), 3,54 (s, 3H), 2,23 (m, 1H), 2,00-1,76 (m, 6H), 0,91 (m, 6H), 0,85 (d, 3H), 0,80 (d, 3H);

Analyse for C18H28F3N305.H20: Beregnet: C, 48,97; H, 6,85; N, 9,51; Funnet: C, 49,02; H, 6,80; N, 9,66; (XDS er vist i figur 1).

Utgangsforbindelsen (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-((R)-2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid ble fremstilt på følgende måte: (i) 905 g N-[(fenylmetoksy)karbonyl]-L-valyl-L-prolin-tert-butylester ble oppløst i 4 I etanol og tilsatt 20 g 10% palladium på karbon. Reaksjonsblandingen ble ristet under en hydrogenatmosfære (ca. 3,5 kg/cm<2>) i 12 timer, hvoretter katalysatoren ble fjernet ved filtrering gjennom diatomerjord. Filtratet ble konsentrert i vakuum, og resten ble to ganger fordampet fra 1 I toluen, noe som ga 628 g L-valyl-L-prolin-tert-butylester som en olje;

TLC, Rf=0,2, aceton:heksan (20:80);

MS: m/z=271(M+1).

(ii) En løsning av 110,5 g natriumkarbonat i 1,5 I vann og L-valyl-L-prolin-tert-butylester i 1 I tetrahydrofuran (THF) ble blandet og avkjølt til 0°C. Blandingen ble fortynnet med 400 ml eter og dråpevis tilsatt 39,4 g metylklorformat. Reaksjonsblandingen ble deretter hensatt for oppvarming til romtemperatur i løpet av 2 timer. Lagene ble skilt, og den organiske fasen ble vasket to ganger med 1M saltsyre etterfulgt av en mettet, vandig natriumbikarbonatløsning og en saltløsning. Den vandige fasen ble ekstrahert med eter. Alle organiske faser ble slått sammen og tørket over magnesiumsulfat, hvoretter løsemiddelet ble fjernet, noe som ga 125,9 g N-(metoksykarbonyl)-L-valyl-L-prolin-tert-butylester;

<1>H NMR (300 MHz, DMSO/d4-trifluoreddiksyre): 4,23 (dd, 1H), 4,06 (d, 1H), 3,78 (m, 1H), 3,57 (m, 1H), 3,55 (s, 3H), 2,16 (m, 1H), 1,95 (m, 3H), 1,80 (m, 1H), 1,42 (s, 9H), 0,94 (m, 6H);

MS: m/z=329(M+1).

(iii) En løsning av 813 g N-(metoksykarbonyl)-L-valyl-L-prolin-tetr-butylester i 3 I toluen ble tilsatt 190 g Amberlyst-15 ioneutbytningsharpiks. Blandingen ble holdt på 120°C for å avdestillere eventuelt tilstedeværende vann i harpiksen via en vann/toluen azeotrop. Man oppsamlet ca. 400 ml destillat. Koking ble fortsatt under tilbakeløp i 1,5 timer. Blandingen ble deretter avkjølt til 60°C og harpiksen ble fjernet ved filtrering. Filtratet ble ekstrahert med 2,5 11M NaOH etterfulgt av en mettet, vandig natriumbikarbonatløsning. De samlete, basiske ekstraktene ble ekstrahert med 1 I av en 1:1-blanding av THF/etylacetat, og deretter avkjølt på et isbad. Den vandige løsningen ble surgjort til pH 1,5 ved hjelp av 1 I kald 3M saltsyre og deretter ekstrahert to ganger med THF/etylacetat (1:1, 1,51 og 1 I). Ekstraktene ble slått sammen og vasket med saltløsning, tørket over magnesiumsulfat, hvoretter løsemiddelet ble fjernet ved fordampning. Det resulterende produktet ble oppløst i 1 I eter og hensatt for utkrystallisering ved 0°C i løpet av 48 timer. Det resulterende produktet ble frafiltrert, vasket med kald eter og tørket i vakuum, noe som ga 373 g N-(metoksykarbonyl)-L-valyl-L-prolin;

<1>H NMR (300 MHz, DMSO): 12,4 (s, 1H), 7,37 (d, 1H), 4,25 (dd, 1H), 4,00 (t, 1H), 3,79 (m, 1H), 3,55 (m, 1H), 3,51 (s, 3H), 2,11 (m, 1H), 1,85 (m, 4H), 0,91 (d, 3H), 0,87 (d, 3H);

MS: m/z=273(M+1).

(iv) 8,5 ml N-metylmorfolin ble tilsatt en løsning av 12,5 g N-(metoksykarbonyl)-L-valyl-L-prolin i 150 ml THF, og løsningen ble avkjølt til -15°C på et is-/acetonbad.

- 6,6 ml isobutylklorformat ble dråpevis tilsatt, og blandingen ble rørt i 1 time. En ny porsjon på 8,5 ml N-metylmorfolin ble tilsatt etterfulgt av 10 g (2R,3S)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol-hemioksalatsalt. Reaksjonsblandingen ble deretter rørt i 12 timer med langsom oppvarming til romtemperatur. Den ble deretter fortynnet med 500 ml eter og vasket suksessivt med en mettet, vandig natriumbikarbonatløsning, 1M HCI og saltløsning. De vandige lagene ble ekstrahert med eter, og alle organiske faser ble slått sammen og tørket over magnesiumsulfat. Løsningen ble filtrert, og løsemiddelet fjernet ved fordampning. Det resulterende produktet ble filtrert gjennom silikagel ved å bruke eter som elueringsmiddel. De eterfraksjonene som inneholdt produktet ble slått sammen, og løsemiddelet fjernet ved fordampning. Produktet ble deretter tørket i vakuum, noe

som ga 16,1 g (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-(R)-(2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid;

<1>H NMR (300 MHz, DMSO): 7,61 (d, 1H), 7,28 (d, 1H), 6,44 (d, 1H), 4,44 (m, 1H), 4,05 (m, 1H), 3,98 (m, 1H), 3,75 (m, 2H), 3,55 (m, 1H), 3,50 (s, 3H), 1,83 (m, 6H), 0,90 (d, 3H), 0,86 (d, 3H);

MS: m/z=426.

(2R,3S)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol-hemioksalatsalt som ble brukt i trinn 4, ble fremstilt på følgende måte:

(i) 23 g trifosgen ble i en porsjon tilsatt en godt rørt blanding av 50 g (2RS,3SR)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol-hemioksalatsalt i 250 ml toluen og 350 ml 2M natriumhydroksidløsning. Reaksjonen var i begynnelsen eksoterm og løsningen ble plassert i et isbad. Etter 0,5 timer ble blandingen oppvarmet til 25°C, og TLC indikerte at det fremdeles var en større mengde uomsatt amin tilstede. Løsningens pH ble igjen justert til 12 ved hjelp av 50% natriumhydroksidløsning. Ytterligere 8 g trifosgen ble tilsatt, og løsningen ble rørt i 1 time. pH ble senket til 7 ved hjelp av 1M saltsyre og ble deretter ekstrahert to ganger med eter. De samlete eterlagene ble vasket med vann, saltløsning og tørket over magnesiumsulfat. Løsemiddelet ble fjernet ved fordampning, noe som ga en olje som utkrystalliserte seg ved henstand. Det resulterende produktet ble frafiltrert og vasket med 1:1-blanding av eter og heksan, noe som ga 27 g (4RS,5SR)-4-isopropyl-5-trifluormetyloksazolidin-2-on som et hvitt, fast stoff, smp. 71-72°C; <1>H NMR (300 MHz, DMSO): 8,45 (s, 1H), 5,11 (m, 1H), 3,61 (m, 1H), 1,72 (m, 1H), 0,86 (d,6H); (ii) n-butyllitium (20 ml 10M løsning i heksan) ble tilsatt en løsning av 35,8 g (4RS,5SR)-4-isopropyl-5-trifluormetyloksazolidin-2-on i 600 ml THF ved -78°C etterfulgt av røring i 0,5 timer. 41 ml nylig destillert (-)-mentylklorformat ble tilsatt med fortsatt røring ved -78°C i 0,5 timer. Løsningen ble oppvarmet til 25°C, og reaksjonen stoppet ved å tilsette en mettet, vandig natriumbikarbonatløsning. Produktet ble ekstrahert over i eter og vasket med vann og saltløsning. Løsningen ble tørket over magnesiumsulfat, og løsemiddelet fjernet i vakuum. Den resulterende oljen utkrystalliserte seg ved henstand, noe som ga et fast produkt som ble frafiltrert. Det ble deretter vasket med 1:1-blanding av eter og heksan og tørket, noe som 23,15 g (4S,5R)-4-isopropyl-3-[(1R,3R,4S)-3-e-metyloksy-karbonyl]-5-trifluormetyloksazolidin-2-on; smp. 138-140°C; <1>H NMR (300 MHz, DMSO): 5,51 (dd, 1H), 4,68 (m, 1H), 4,26 (m, 1H), 2,27 (m, 1H), 1,94 (d, 1H), 1,78 (m, 1H), 1,62 (d, 2H), 1,42 (m, 2H), 1,01 (dd, 2H), 0,95-0,84 (m, 24H), 0,71 (d, 3H); <19>FNMR (376,5 MHz, DMSO): - 76,9910; 99% d.e. (Et ytterligere utbytte på 4,3 g (99% d.e.) ble oppnådd fra moderluten). Bemerkning: (4R,5S)-isomeren har smp. 80-82°C og<19>FNMR (376,5 MHz, DMSO): -77,0019. (iii) En løsning av 27 g (4S,5R)-4-isopropyl-3-[(1R,3R,4S)-3-p.-metyloksy-karbonyl]-5-trifluormetyloksazolidin-2-on i 70 ml dioksan og 80 ml 50% kaliumhydroksidløsning ble holdt på 100°C i 2 døgn. Blandingen ble avkjølt, fortynnet med 400 ml eter, hvoretter det organiske laget ble utskilt. pH på den vandige løsningen ble justert til 9 (opprinnelig ca. 14) ved å bruke 6M saltsyre. Det vandige laget ble deretter ekstrahert tre ganger med 300 ml eter. De organiske fasene ble slått sammen, tørket over magnesiumsulfat og tilsatt en godt rørt løsning av 4,5 g oksalsyredihydrat i 100 ml acetonitril. Det faste, utfelte stoffet ble frafiltrert, vasket med eter og tørket i vakuum ved 60°C, noe som ga 15,9 g av et hvitt, fast stoff. Dette ble gnidd med 300 ml eter, frafiltrert og tørket, noe som ga 13,4 g (2R,3S)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol isolert som sitt hemioksalatsalt (88% utbytte) som et hvitt, fast stoff, smp. 184-186°C;

<1>H NMR (300 MHz, DMSO): 5,71 (bs, 3H), 4,08 (ddd, 1H), 2,88 (m, 1H), 1,81 (m, 1H), 0,92 (m, 6H);

Analyse for C6H12F3NO.0,5C2H2O4: C, 38,89; H, 6,06; N, 6,48; Funnet: C, 38,75; H, 5,95; N, 6,47.

(2RS,3SR)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol som ble brukt i trinn (i) ble fremstilt som beskrevet i US patent 4,910,190.

Eksempel 3

Ved å bruke en lignende oksidasjonsmetode som beskrevet i eksempel 2, men ved å bruke (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[2-metyl-1- (2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid og tilsette kaliumpermanganatløsningen ved 5-10°C og utføre en røring ved 10°C i 1 time før behandlingen med metanol, fikk man fremstilt (etter opparbeiding ved en ekstraksjon over i tert-butylmetyleter etterfulgt av vasking med saltløsning og konsentrering i vakuum), (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[2-metyl-1-(2,2,2-trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid som en gummi (i et utbytte på 75%);

SSS.SSR-forhold på 53:47; hydrat:keton 1:1;

<1>H NMR tilsvarende som for produktet i eksempel 1.

(Ved å bruke en tilsvarende fremgangsmåte, men ved å tilsette kalium-permanganatløsningen ved romtemperatur istedenfor ved 5-10°C, fikk man et produkt hvor forholdet SSS:SSR var 47:53).

Utgangsforbindelsen (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[2-metyl-1-(2,2,2-trifluor-1-hydroksyetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid ble fremstilt som en olje (i et utbytte på 55%) ved å bruke en analog fremgangsmåte til den som er beskrevet i eksempel 2, del (iv), men ved å bruke 3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol (som en blanding av diastereoisomerer), som i seg selv var fremstilt som beskrevet i US patent 4,910,190 eller på følgende måte: (i) En løsning av 72 g urea i 810 ml DMF ble tilsatt 90 g natriumnitritt, rørt i 10 minutter og deretter avkjølt til 15°C. 97,2 ml isobutyljodid ble tilsatt i løpet av 30 minutter, og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 20 timer. Den ble deretter igjen avkjølt til 15°C og langsomt tilsatt 810 ml vann. Blandingen ble rørt i 5 minutter ved romtemperatur og deretter ekstrahert to ganger med metyl-tert-butyleter. De samlete, organiske ekstraktene ble vasket to ganger med 20% vandig natriumtiosulfatløsning og deretter konsentrert i vakuum, noe som ga 39 g 2- metyl-1-nitropropan som ble brukt videre uten ytterligere rensning. (ii) 27,04 g 3A molekylære siler ble holdt på 120°C i vakuum i 20 timer og tilsatt en løsning av 13 g 2-metyl-1-nitropropan i 420 ml metvl-tert-butvleter. Blandingen ble rørt i 5 minutter, tilsatt 64,5 g kaliumkarbonat, hvoretter blandingen ble rørt i ytterligere 30 minutter. Den ble avkjølt til 15°C og tilsatt 22,0 g fluoralhydrat i løpet av 30 minutter. Den ble deretter rørt ved romtemperatur i 16 timer, avkjølt til 15°C og tilsatt 270 ml vann. Etter røring i 5 minutter ved romtemperatur ble den organiske fasen utskilt og vasket med 10% vandig kaliumkarbonat, 2M saltsyre-løsning og vann. Løsemiddelet ble deretter fjernet ved fordampning under redusert trykk ved en temperatur under 40°C, og oljen ble tørket ved en azeotropisk destillasjon med isopropylalkohol ved en temperatur under 50°C, noe som 21,3 g 4-metyl-3-nitro-1,1,1-trifluor-2-pentanol som en olje som ble brukt videre uten ytterligere rensning. (iii) En løsning av 17,1 g 4-metyl-3-nitro-1,1,1-trifluor-2-pentanol i 115 ml isopropanol og 0,43 ml eddiksyre ble hydrogenert over 2,4 g 10% palladium på karbon ved et trykk på 3,5 bar inntil opptaket av hydrogen var fullstendig. Katalysatoren ble fjernet ved filtrering gjennom diatomerjord, hvoretter filterkaken ble vasket med isopropanol. Filtratet ble fordampet i vakuum inntil isopropanolen var borte, hvoretter resten ble oppløst i 40 ml acetonitril. En løsning av 3,94 g oksalsyre i 80 ml acetonitril ble tilsatt under røring, og blandingen ble avkjølt til 5°C. Det utkrystalliserte produktet ble frafiltrert, vasket med kald acetonitril og tørket ved 50°C, noe som ga 9,08 g 3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol som sitt oksalatsalt.

Eksempel 4

13 ml heksan ble tilsatt en løsning av 0,85 g (S)-1-[(S)-2-(metoksy-karbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[2-metyl-1-(2,2,2-trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid (SSS:SSR 53:47; hydrat:keton 1:1) i 8,5 ml tert-butylmetyleter inntil man fikk en vedvarende uklarhet. Løsningen ble deretter oppvarmet, noe som ga en klar løsning som ble tilsatt små krystaller av i alt vesentlig ren, krystallinsk SSS-diastereoisomer, hvoretter løsningen ble hensatt. Et hvitt, fast stoff utkrystalliserte seg og dette ble frafiltrert, og man fikk fremstilt (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonyl-amino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-(2,2,2-trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid som et krystallinsk, fast stoff i et utbytte på 30%;

SSS:SSR 95:5; hydratketon 80:20;

NMR tilsvarende det man fant for produktet i eksempel 2.

Eksempel 5

Ved å bruke samme fremgangsmåte som beskrevet i eksempel 4, men ved å starte med en diastereomer blanding av SSS:SSR 53:47 (1,73 g) og hydrat:keton 95:5 og ved å tilsette 0,06 ml 36% v/v saltsyre og 0,04 ml vann til utkrystalliseringsløsemiddelet før tilsetningen av heksan, fikk man fremstilt krystallinsk SSS-diastereoisomer i et utbytte på 22% med SSS:SSR-forhold på 98,5:1,5 og som i alt vesentlig var i en hydratisert form.

Eksempel 6

Ved å bruke samme fremgangsmåte som beskrevet i eksempel 5, men ved å utelukke saltsyren, fikk man fremstilt en krystallinsk diastereomer blanding med et SSS:SSR-forhold på 65:35, og hvor produktet i alt vesentlig var i en hydratisert form.

Eksempel 7

Ved å bruke samme fremgangsmåte som beskrevet i eksempel 5, men ved å starte med en diastereomer blanding av SSS:SSR på 47:53 og hydratketon 60:40, fikk man fremstilt krystallinsk SSS-diastereoisomer i et utbytte på 18% med et SSS:SSR-forhold på 98,5:1,5, og hvor produktet i alt vesentlig var i en hydratisert form.

Eksempel 8

5 g av produktet fra eksempel 2 ble oppløst i 6 ml 1,2-dimetoksyetan (DME) under svak oppvarming. 5 ml vann ble forsiktig tilsatt løsningen, noe som ga en klar løsning. Denne ble avkjølt til romtemperatur, tilsatt noen få krystaller av i alt vesentlig ren, krystallinsk SSS-diastereoisomer og hensatt i 16 timer. Den krystallinske massen som hadde dannet seg på bunnen av karet ble forsiktig brutt opp og oppsamlet ved vakuumfiltrering. Det krystallinske produktet ble vasket med en blanding av DME og vann og ble deretter tørket i en luftstrøm i 16 timer, noe som ga krystallinsk SSS-diastereoisomer (som inneholdt mindre enn 2% SSR-diastereoisomer) som i alt vesentlig var i form B med en vanninnhold på 7,3% v/v (XDS-spekteret er vist i figur 3). (Ved å bruke en tilsvarende fremgangsmåte, men ved å anvende omkrystallisert form A som utgangsmateriale, fikk man fremstilt form B med et vanninnhold på 7,7% v/v.)

Eksempel 9

4,78 g av produktet fra eksempel 8 ble oppløst i 14,7 ml etylacetat under oppvarming til 60°C i en inert atmosfære. 22 ml heksan ble langsomt tilsatt, og løsningen ble avkjølt til 22°C. Det krystallinske produktet ble frafiltrert og vasket med 10 ml heksan og deretter tørket i en luftstrøm, noe som ga krystallinsk SSS-diastereoisomer (som inneholdt mindre enn 2% SSR-diastereoisomer), som i alt vesentlig var i form A med et vanninnhold på 4,1% v/v.

Eksempel 10

1 g av produktet fra eksempel 2 ble oppløst i 20 ml cykloheksan, og løsningen ble destillert ved atmosfærisk trykk ved 80°C for å redusere volumet til 7 ml. Den klare løsningen ble deretter hensatt for avkjøling til 24°C. De suspenderte, faste stoffene ble frafiltrert ved sugfiltrering under en strøm av tørr nitrogen og deretter tørket i tørkeapparat i vakuum i nærvær av fosforpentoksid. Man fikk således fremstilt krystallinsk SSS-diastereoisomer (som inneholdt mindre enn 2% SSR-diastereoisomer), og som i alt vesentlig var i "keton"-formen; (XDS-spekteret er vist i figur 4).

Kjemiske formler Reaksjonsskjema 1

Egnete betingelser innbefatter:

(a) DMF, 1-hydroksybenztriazol, Et3N, dicykloheksylkarbodiimid, 0°C til romtemperatur

(b) R=<l>Bu:trifluroeddiksyre, CH2CI2, 0°C til romtemperatur

R=Me: metanol/vandig NaOH, romtemperatur

(c) 'BuO.CO.CI, N-metylmorfolin, THF, -35°C til 0°C, etterfulgt av aminoalkoholen

(d) H2, 10% Pd-C, EtOH

(e) CH3O.CO.CI, Et3N, CH2CI2, 0°C

Reaksjonsskjema 2

Reaksjonsskjema 2 (fortsatt)

Egnete betingelser for reaksjonsskjema 2 innbefatter:

Trinnene (1), (8), (9): som for trinn (d) i reaksjonsskjema 1;

Trinnene (2), (7), (11): MeOCOCI, Et3N eller N-metylmorfolin, CH2CI2eller THF, 0°C til 30°C;

Trinnene (3), (6): trifluoreddiksyre, CH2CI2, 0°C til romtemperatur;

Trinnene (4), (5): som for trinn (a) i reaksjonsskjema 1;

Trinn (10): Me3SiCI, THF, N-metylmorfolin, 0°C til 30°C;

Trinn (12): sur, vandig hydrolyse;

Trinnene (13), (14): som for trinn (c) i rekasjonsskjema 1

Reaksjonsskjema 3

Claims (16)

1. Forbindelse, karakterisert ved formel I

eller en solvatert form av denne, eller en ketal- eller hemi-ketal form av denne, som en diastereomer blanding inneholdende mer enn 50% av diastereomeren med formel la

eller en solvatert form av denne, eller en ketal eller hemi-ketal form av denne.

2. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved å være (SJ-1 -[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyi7 l]-N-[2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]-pyrrolidin-2-karboksamid eller et solvat av denne, både i form av en diastereomer blanding av (SJ-1 -[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1 - (trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid eller et solvat av denne, og (SJ-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(R)-2-metyl-1-(trifluoracety^ propyl]pyrrolidin-2-karboksamid eller et solvat denne, og i form av en i alt vesentlig ren diastereoisomer (S)-1-[(S)-2-(metoksykarbonylamino)-3-metylbutyryl]-N-[(S)-2-metyl-1-(trifluoracetyl)propyl]pyrrolidin-2-karboksamid med formel la eller et solvat av denne.

3. Forbindelse, solvat, ketal eller hemi-ketal ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved å være i krystallinsk form

4. Forbindelse eller solvat ifølge ethvert av de foregående kravene, karakterisert ved å være i form av en i alt vesentlig ren diastereoisomer med formel la eller en hydratisert form av denne.

5. Forbindelse ifølge ethvert av de foregående kravene, karakterisert v e d å være i form av en i alt vesentlig ren diastereoisomer med formel Ib

eller en hydratisert form av denne, eller i form av et av dens farmasøytisk akseptable salter.

6. Forbindelse ifølge krav 4, karakterisert ved å være krystallinsk i en hydratisert form og med et røntgenpulverdiffraksjonsmønster som innbefatter spesifikke topper ved ca. 2-teta = 10,8, 11,4, 15,4, 21,6 og 21,9 grader.

7. Forbindelse ifølge krav 4, karakterisert ved å være krystallinsk i en hydratisert form og med et røntgenpulverdiffraksjonsmønster som innbefatter spesifikke topper ved ca. 2-teta = 7,2, 7,4, 9,0, 9,2, 10,8, 11,3, 14,5, 15,9, 17,8, 19,7 og 22,5 grader.

8. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved å inneholde en forbindelse, solvat, ketal, hemi-ketal eller farmasøytisk akseptabelt salt ifølge ethvert av de foregående kravene sammen med et farmasøytisk akseptabelt fortynningsmiddel eller bærestoff.

9. Fremgangsmåte for fremstilling av en forbindelse i krav 1 eller en solvatert form av denne, karakterisert ved at man oksiderer en forbindelse med formel II

med et egnet oksidasjonsmiddel.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 9, karakterisert ved at man bruker en forbindelse med formel Ila

som utgangsforbindelse.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at man danner krystaller fra en løsning av produktet i et løsemiddel valgt fra butylacetat, en blanding av butylacetat og heksan, en blanding av aceton og vann, en blanding av aceton og heksan, en blanding av aceton og petroleter med kp. 100-120°C, en blanding av 1,2-dimetoksyetan og heksan, en blanding av 1,2-dimetoksyetan, vann og heksan, en blanding av etylacetat og heksan, en blanding av etylacetat, heksan og vann, vann, en blanding av dibutyleter og heksan, en blanding av diklormetan og heksan, en blanding av metanol og toluen, en blanding av tert-butylmetyleter og heksan, en blanding av isopropanol og heksan og en blanding av tetrahydrofuran og heksan.

12. Fremgangsmåte for fremstilling av en forbindelse ifølge krav 6 eller 7, karakterisert ved at man danner krystaller fra en løsning av i alt en vesentlig ren diastereoisomer med formel la i hydratisert form i et løsemiddel valgt fra butylacetat, en blanding av butylacetat og heksan, en blanding av aceton og vann, en blanding av aceton og heksan, en blanding av aceton og petroleter med kp. 100-120°C, en blanding av 1,2-dimetoksyetan og heksan, en blanding av 1,2-dimetoksyetan, vann og heksan, en blanding av etylacetat og heksan, en blanding av etylacetat, heksan og vann og vann.

13. Forbindelse, karakterisert ved å være fremstilt ved en fremgangsmåte ifølge krav 11 eller 12.

14. Forbindelse, karakterisert ved formel II eller Ila.

15. Fremgangsmåte for fremstilling av mellomproduktet (2R,3S)-3-amino-4-metyl-1,1,1 -trifluor-2-pentanol eller et salt av dette, karakterisert ved at man (i) reagerer (4RS,5SR)-4-isopropyl-5-trifluormetyloksazolidin-2-on eller et alkalimetallsalt av denne, med (-)-mentylklorformat, hvorved man får fremstilt (4RS,5SR)-4-isopropyl-3-[(1R.3R.4S)-3-p-metyloksykarbonyl]-5-trifluormetyl-oksazolidin-2-on; (ii) utskiller (4S,5R)-4-isopropyl-3-[(1R,3R,4S)-3-p.-metyloksykarbonyl]-5-trifluormetyloksazolidin-2-on-isomeren; og (iii) hydrolyserer (4S,5R)-4-isopropyl-3-[(1R,3R,4S)-3-e-metyloksykarbonyl]-5-trifluormetyloksazolidin-2-on-isomeren under basiske betingelser, hvorved man får fremstilt (2R,3S)-3-amino-4-metyl-1,1,1-trifluor-2-pentanol.

16. Fremgangsmåte for tilføring av en forbindelse ifølge krav 1 eller et solvat av denne til et menneske som har behov for en behandling for en sykdom eller tilstand hvor human leukocytt-elastase inngår.