NO761396L - - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår sjøvannsinntak for apparater hvori sjøvann (eller i enkelte tilfelle brakkvann) som inneholder marint liv som kan forårsake tilsmussing, anvendes eller forbrukes.

Som eksempler på apparater hvori sjøvann anvendes og

som kan befinne seg på land eller på skip,, kan nevnes varmeveks-lere hvori sjøvann anvendes for avkjøling, elektrokjemiske cel-

ler for fremstilling av klor og/eller hypoklorit fra sjøvann for industrielle formål eller for vannrensningsformål, og avsalt-ningsapparater hvori sjøvann omdannes til ferskvann. Marint liv i slikt sjøvann forårsaker tilsmussing ikke bare av selve appa-ratene, men også av ledninger, kanaler og renner og lignende anordninger hvori sjøvannet transporteres fra sin kilde til apparatet, og av de inntakssikter som anvendes for å hindre sjøav-fall, fisk og lignende sjødyr fra å komme inn. Som eksempler på marint liv som kan forårsake tilsmussing, kan nevnes bakterie-

slam, alger, muslinger, andeskjell og lignende sjødyr.

På grunn av at tilsmussing kan nedsette brukseffekti-viteten for slike apparater eller av og til endog gjøre disse uanvendbare, har tidligere forsøk gått ut på å redusere tilsmussing på grunn av marint liv til et minimum for å hindre en slik tilsmussing. Som eksempler på disse forsøk kan nevnes de apparater og fremgangsmåter som er beskrevet i US patentskrifter nr. 3 520 790, nr. 3 458 413 og nr. 3 530 051 som selv om de alle er effektive i forskjellig grad, fremdeles er beheftet med ulemper som begrenser deres .anvendbarhet.

Det skal spesielt bemerkes at i US patentskrift nr.

3 520 .7 90 hvor anvendelse av kobberionér utlutet fra kobber-

anoaer anordnet i sjøvannsvarmevekslere eller -ledninger for å

hindre vedheftning og vekst av sjødyr, er det ikke tatt noen for-holdsregel for å hindre tilsmussing av inntakssilen for sjøvannet, og en effektiv virkning mot tilsmussing synes å kreve at kobberanodene strekker seg i samme retning som ledningsoverflå-tene .

I US patentskrift nr. 3 458 413 hvor bruk av elektroder i. inntaksdelen til en sjøvannpassasje (inntak mellom skipsside og sjøventil) og ved bruk av en elektrolysestrøm på 0>06 - 1 A/m<3>sjøvann som strømmer gjennom passasjen pr. time, er beskrevet, forekommer det ingen anordning for å beskytte passasjen mot sjø-avfall, og inntaket og passasjen opp til stedet for elektroden vil utsettes for tilsmussing av marine organismer.

Det skal endelig bemerkes at i US patentskrift nr.

3 530 051 hvor en kompleks sjøvannsinnløpsåpning er beskrevet som består av en inntaksledningssil omgitt av et antall elektrodeen-heter hvori en sentral anode i hver enhet er tett omgitt av en rekke katodeskinner, vil investeringsomkostningene og driftsom-kostningene være høye på grunn av tap av klor til sjøen forårsaket av anordningen av elektrodeenhetene i avstand fra sjøvanns-inntaksledningene. Dessuten vil en slik kompleks innløpsåpning være utsatt for beskadigelse av sjøavfall og kan ikke anvendes .med en katodestrømtetthet på under 3 A/dm 2dersom tilstopping av den korte avstand mellom anoden<p>g katoden på grunn av mineralavsetninger skal kunne hindres.

Det taes derfor ved oppfinnelsen sikte på å tilveiebringe en anordning som hindrer eller hemmer tilsmussing på grunn av marint liv av .utstyr hvori sjøvann forbrukes eller anvendes (omfattende tilknyttede transportledninger for sjøvann) og som nedsetter.til et minimum eller ikke er beheftet med de mangler som de tidligere anvendte anordninger er beheftet med.

Det taes ved oppfinnelsen nærmere bestemt sikte på å tilveiebringe et sjøvannsinntak for et slikt utstyr og for hjelpe-rørledninger og som gir en sterk beskyttelse mot tilsmussing på

(frunn av marint liv, som er enkelt utformet og har enkel konstruksjon, men likevel robust, som siler ut sjøvannsavfall og vrakgods uten å bli tilsmusset med marine organismer, som kan anvendes innen et.vidt område for tilførselshastighetene for

sjøvann uten å bli tilstoppet med mineralavsetninger, og som er effektivt under drift.

Oppfinnelsen angår således et sjøvannsinntak for et apparat hvori sjøvann som inneholder marint liv som er i stand til å forårsake tilsmussing, anvendes, og sjøvannsinntaket er særpreget ved at det omfatter (a) en ledning for transport av vann til apparatet og med et innløp neddykket i sjøen, (b) en metallisk korrosjonsmotstandsdyktig, elektrokatalytisk aktiv, anodisk sil som dekker ledningsinnløpet, (c) en katode anordnet i sjøen nær den anodiske sil, og (d) en elektrisk isolator anordnet i sjøen mellom den anodiske sil og katoden.

Når sjøvann taes inn gjennom inntaket, bringes en elektrisk strøm periodevis eller kontinuerlig til å passere mellom den anodiske sil og katoden for derved å utvikle klor ved den anodiske sil og som hindrer tilsmussing av inntaket, ledningen og utstyret hvori sjøvann.forbrukes, på grunn av marint liv.

Det foreliggende sjøvannsinntak vil bli nærmere beskre-- -

vet under henvisning til tegningen hvor .

fig. 1 og 2 er sideriss delvis i snitt av to utførel-sesformer av sjøvannsinntaket ifølge oppfinnelsen, og

fig. 3 er et perspektivisk sideriss av en ytterligere

utførelsesform som også er vist delvis i snitt.

P.å. figurene er vist tre forskjellige utf ørelsesf ormer av sjøvannsinntaket ifølge oppfinnelsen,og på disse figurer er de samme tall blitt anvendt for å betegne de samme elementer. Det fremgår av disse figurer at inntaket består av en anodisk sil 1 som er korrosjonsmotstandsdyktig overfor sjøvann og som har en overflate hvorav minst en del er elektrokatalytisk aktiv, som er festet til og dekker innløpsenden 2 av en ledning 3 for transport av sjøvann til et apparat hvori sjøvann forbrukes, en katode 4 anordnet nær og i avstand fra den anodiske sil henimot sjøsiden i forhold til ledningens 3 innløpsende 2, og en elektrisk isolator 5 anordnet mellom den anodiske sil 1 og katoden 4. Den anodiske sil 1 (anodesilen) og katoden 4 tilføres elektrisk strøm fra en likestrømskraftkilde (ikke vist) via hhv. en anode-tråd 6 og en .katodetråd, 7.

I sjøvannsinntaket ifølge fig. 1 hvor ledningen 3 er vist laget av metall, er anodesilen festet til og elektrisk isolert fra ledningen 3 ved hjelp av en holderring 8 av et dielektrisk materiale, som gummi eller plast, mens katoden 4 er festet til en elektrisk isolator 5 som er.en dielektrisk, sylindrisk plasthylse som beskytter og omgir anodesilen 1 og er festet til ledningen 3 ved hjelp av en avstandsring 9.

I sjøvannsinntaket ifølge fig. 2 hvor ledningen 3 består av et stivt, dielektrisk materiale, som PVC, fiberglass-armerte polyestere eller lignende dielektrisk materiale, holdes katoden 4 i avstand fra anodesilen 1 ved hjelp av avstands-,og holderringen 10 som er festet til ledningen 3 og på samme måte som denne er laget av et dielektrisk materiale, som PVC, gummi eller et lignende dielektrisk materiale. Den elektriske isolator eller 5 er enten en dielektrisk hylse som er festet tillet dielektrisk belegg som dekker hele den overflate 11 av katoden 4 som er vendt mot anodesilen 1, og den elektriske isolator kan være laget av et hvilket som helst dielektrisk materiale, som f .eks. gummi,

plast eller et keramisk materiale.

På lignende måte består ledningen for sjøvannsinntaket ifølge fig. 3 av et stivt, dielektrisk materiale, som en plast eller lignende dielektrisk materiale. Ifølge denne utførelses-form holdes katoden 4 og isolatoren 5 under anodesilen 1 og i avstand fra hverandre ved hjelp av en støtteskinne 12 som også

er laget av et stivt, dielektrisk materiale og som er festet til ledningen 3.

Som vist for utførelsesformen ifølge fig. 3 er det ikke nødvendig at isolatoren i sjøvannsinntaket ifølge oppfinnelsen befinner seg nær katoden.. Det eneste krav er et isolatoren skal være slik anordnet at den vil hindre eventuelle mineralavsetninger (som antas hovedsakelig å utgjøres av kalsium- og magnesium-hydroxyder) som ansamles på katoden, fra å.danne en bro over rommet mellom katoden og anodesilen.

Selv om oppfinnelsen er blitt forklart under henvisning til de tre utførelsesformer som er vist på fig. 1, 2 og 3, Vil en fagmann dessuten forstå at oppfinnelsen ikke er begrenset til disse spesielle utførelsesformer av inntaket eller til de

elementer og materialer som anvendes.for dette.

Således kan ledningen ha en hvilken som helst ønsket størrelse og hvilken som helst ønsket tverrsnittsform, og den kan være anordnet i en hvilken soia helst ønsket retning (når den er omsluttet) og kan være laget av et hvilket som helst materiale, som plast, metall, betong eller lignende materiale.

Det eneste krav er at ledningen skal være motstandsdyktig overfor sjøvann og overfor elektrolyseproduktene på anodesilen, og at når ledningen er elektrisk ledende, skal den være isolert fra anodesilen. Sjøvannsinntaket ifølge oppfinnelsen kan således anvendes i forbindelse med omsluttede ledninger, som rørlednin-ger, rør og renner, eller i forbindelse med åpne ledninger, som trau, kanaler eller endog groper i jorden når store sjøvanns-volum er nødvendige.

Det skal også bemerkes at selv om en anodesil med en avkortet kjegleform er blitt vist, er anodesilens geometriske form ikke av avgjørende betydning. Det er bare nødvendig at anodesilen har en geometrisk form som gir et tilstrekkelig område for utvikling av en klormengde som er tilstrekkelig til å

gi den ønskede hemning av tilsmussing på grunn av marint liv. Heller ikke anodesilens fysikalske form er av spesielt avgjøren-de betydning så lenge den gir den åpenhet som er nødvendig for

å oppnå et i det vesentlige uhindret inntak av vann og for å

sile ut uønsket sjøavfall og uønskede sjødyr, og den er kon-struksjonsmessig tilstrekkelig sterk til å motstå de bruksbe-tingelser som den utsettes for. Som eksempler på perforerte anoder som kan anvendes som anodesil, kan nevnes en trådduksil, trådnetting, ekspandert platemetallduk, perforerte metallplater, gitterverk av stenger og lignende anordninger som kan anvendes alene eller i kombinasjon med hverandre.

Konstruksjonsmaterialet som anvendes for anodesilen

er på lignende måte ikke av spesielt avgjørende betydning.

Det er bare nødvendig at det er elektrisk ledende, motstandsdyktig, overfor korrosjon på grunn av sjøvann og elektrokatalytisk. Selv om en.rekke materialer vil tilfredsstille disse krav, er de materialer spesielt effektive som ér kjent som "dimensjonsstabile anoder" (DSA). En DSA utgjøres hovedsake-

lig av et korrosjonsmotstandsdyktig subtrat, som regel et ven-

tilmetall (titan, tantal, niob eller zirkonium) eller en ven-tilmetallegering, og med i det minste en del, men fortrinnsvis hele, sin overflate belagt med et elektrisk ledende, elektrokatalytisk belegg bestående av et metall fra platinagruppen (pla-tina, ruthenium, palladium, iridium, rhodium eller osmium), en legering av et metall fra platinagruppen, et oxyd av et metall fra platinagruppen eller en blanding derav, eller en fast opp-løsning av et eller flere oxyder av metaller fra platinagruppen og et eller flere oxyder av andre metaller, På grunn .av at de er rimelige, elektrokjemisk* effektive og varige foretrekkes spesielt belegg av faste oppløsninger inneholdende et eller flere oxyder av et metall fra platinagruppen og et eller flere oxyder av et ventilmetall, og spesielt belegg bestående av titandioxyd og rutheniumoxyd i et molforhold.av 1,5:1 - 2,5:1. Materialer og fremgangsmåter for fremstilling av DSA med belegg av denne type er velkjente og mer detaljert beskrevet i US patentskrifter nr. 3, 632 498, nr. 3 711 385, nr. 3 840 443 og nr. 3 853 739. Belegg av denne foretrukne type for DSA og som er ennå rimeligere og har tilsvarende eller endog langt bedre bruksegenskaper og varighet, er belegg nvori opp til 60 mol%

av oxydet av metallet fra platinagruppen er erstattet med cobolt-metatitanat, som beskrevet i US patentskrift nr.

3 778 363, eller belegg omfattende titandioxyd og rutheniumdi^

oxyd i et molforhold av 1,5:1 - 2,5:1 og hvori 35 - 50 mol% av rutheniumdioxydet er erstattet med tinndioxyd, som beskrevet i US patentskrift nr. 3 776 834. Når sjøvanninntaket skal anvendes i sjøvann ved en temperatur på ca. 15° C eller derunder,

er det blitt funnet at DSA-belegg beskrevet i US patentskrift nr. 3 793 164 og hvori iridiumoxyd utgjør det hovedsakelige eller eneste oxyd av et metall.fra .platinagruppen som anvendes, gir en forbedret brukstid og derfor er foretrukket. Det for tiden foretrukne DSA-belegg for anvendelse i kaldt vann er en fast oppløsning av 70, 40 vekt% Sn02,. 7,53 vekt% antimonoxyd, beregnet som Sb203, 20,76 vekt% IrQ2og 1,31 vekt% Ti02-Ved anvendelse av disse foretrukne anodesilbelegg kan det-oppnås strømutbytter på ca. 85 % eller.derover hva gjelder klorutvik-lingen, og derved blir energibehovet sterkt nedsatt.

På den annen side kan katoden i det foreliggende sjøvannsinntak være laget av et hvilket som helst elektrisk ledende metall eller en hvilken som helst elektrisk ledende metallegering som fortrinnsvis er korrosjonsmotstandsdyktig overfor sjøvann, som rustfritt stål eller legeringer av nikkel, titan eller et lignende metall. Nikkellegeringen "Hastelloy C-276" har vist seg å være spesielt nyttig. For enkelte inntak kan imidlertid metaller eller metalleringer som utsettes for korrosjon på grunn av sjøvann, anvendes som katode, som f.eks. i et skipsinntak for sjøvann hvor skroget i nærheten av inntaket utgjør katoden og inntakets anodesil er isolert fra skroget med et dielektrisk materiale, da den del av skroget som anvendes som katoden, vil bli katodisk korrosjonsbeskyttet. Katoden kan generelt ha en hvilken som helst ønsket størrelse, form og.fysikalsk utførelsesform. Den kan således være fast eller perforert og kan anvendes i form av plater, staver, sik-ter og en lignende anordning. Det er av praktiske grunner foretrukket at katoden har en slik størrelse at dens elektri-sitets tilførte areal som kommer i kontakt med sjøvannet, vanligvis vil utgjøre minst ca. 10 % eller derover av anodesilens elektrokatalytiske areal for derved å minske sjøvanninntakets spenningsbehov. Når lavere spenninger ikke er av viktighet, kan selv mindre katoder anvendes. Omvendt anvendes katoder med et effektivt areal på ca. 50 % eller derover av anodens elektrokatalytiske areal når den elektriske spenning som tilføres til inntaket skal holdes så lav som mulig. Når mineralavsetninger på katoden skal holdes så lave som mulig, vil katoden ha en slik størrelse at katodens strømtetthet vil være ca. 3 A/dm<2>eller derover, som beskrevet i US patentskrift nr. 3 530 051.

Som vist på tegningen og forklart ovenfor er katoden 1 det foreliggende sjøvannsinntak anordnet i avstand fra anodesilen i retning mot sjøen, men nær anodesilen. Selv om'avstanden mellom katoden<p>g anodesilen ikke er av spesielt avgjørende betydning, vil denne av praktiske grunner hovedsakelig være avhengig av inntakets utforming og vil normalt variere fra 2,54 cm til 61 cm. Selv om ennå større avstander kan anvendes, vil inntaket av praktiske grunner være utformet slik at avstanden og derved den nødvendige spenning for inntaket er så lave som mulig. Inntakets utforming vil på lignende måte være bestemmende for anbringelsen av katoden i sjøvannet i forhold til anodesilen. Katodens stilling kan være under, ved siden av eller også over anodesilen. Det har vist seg at ved å anbringe anoden i retning mot sjøen i forhold til anodesilen blir ansamlingen av mineralavsetninger på.katoden sterkt nedsatt.. Det antas at dette skyldes at katoden derved utsettes for naturlige sjøstrømmer og for innvirkning av bølger og flo og fjære. Det har dessuten vist seg at denne anbringelse av katoden henimot sjøen ikke i vesentlig grad øket spenningen

ut over et visst maksimum, selv om den førte til en økning av spenningsbehovet for sjøvannsinntaket, og det antas at dette skyldes den brede elektriske ledningsbane som fås på grunn av det store sjøvannsvolum som omgir katoden.

Som forklart og vist ovenfor anbringes deh elektriske isolator i sjøvannsinntaket ifølge oppfinnelsen mellom anodesilen og katoden på et slikt sted at sjøvannsmineraler som ansamles på katoden, hindres fra å danne bro over rommet mellom anodesilen og katoden. En slik brodannelse av mineralavsetninger kan gi den skadelige virkning at.uønskede mineralutfeinin-ger innføres i innløpsvannet. eller endog av og til at anode-i silens effektive inntaksareal minskes. På grunn av dette er sjøvannsinntakene ifølge oppfinnelsen ikke underkastet begrens-ninger hva gjelder vanninntakshastigheten, som tilfellet, er for enkelte kjente sjøvannsinntak (f.eks. for dem som er beskrevet i US patentskrift nr. 3 530 051), hvor katodestrømtettheten (og dermed volumet av det inntatte vann som kan behandles) må holdes under eller over en viss verdi dersom ødeleggende an-samlinger av mineralavsetninger på katoden skal kunne hindres. Under hensyntagen til dette kan den elektriske isolator være festet, til katoden tett inntil eller i en avstand fra denne, og den elektriske isolator kan ha en hvilken som helst størrelse og form som gjør at dette formål vil oppnås. I en rekke tilfeller vil en god utformning betinge at isolatoren er anordnet tett sammen med den katodéoverflate som er vendt mot anodesilen, og at den har det samme generelle område og samme geometriske utformning som denne katodéoverflate, mens den elektriske isolator i andre tilfeller, som f.eks. for et inntak for et skip hvor, som tidligere beskrevet, skipets skrog anvendes som katoden, ganske enkelt vil være anbragt mellom inntakets anodesil og katoden. Den elektriske isolator kan utgjøres av et hvilket som helst dielektrisk materiale som er stabilt i sjøvann og som ikke i vesentlig grad vil miste sine dielektriske egenskaper. Isolatoren i inntaket kan avhengig av de kon-struksjonsmessige krav som stilles til denne, være fleksibel eller stiv og kan ha form av et belegg, en film, en plate eller endog en konstruksjonsbæredel, som vist i inntakene ifølge fig. 1 og 3. Som eksempler på dielektriske materialer som kan anvendes, kan nevnes naturgummier og syntetiske gummier, plaster basert på syntetiske harpikser, som PVC, fluorcarbonharpikser, fenoliske harpikser, melaminharpikser, epoxyharpikser, polyes-terharpikser og lignende syntetiske hartpiker, og isolerende keramiske materialer.

Som vist for sjøvannsinntaket ifølge fig. 1 og 2.kan sjøvannsinntaket ifølge oppfinnelsen være slik utformet at anodesilen kan være avskjermet og beskyttet mot sjøavfall og vrakgods ved at isolatoren og/eller katoden er anordnet rundt og utover anodesilen. Dette valgfrie særtrekk er spesielt nyttig når mindre robuste anodesiler, som trådduk- og trådnettings-anoder som er mer utsatt for beskadigelse av sjøavfall, anven-dés. Derimot vil en mer robust anodesil, som en duk av strukket platemetall, gittere.av metallstenger og en lignende anordning, ikke trenge en katodeavskjermning og/eller isolatoravskjermning.

Elektrisk strøm tilføres vanligvis til sjøvannsinn-taket fra en likestrømskraftkilde, som en akkumulator, likeret-ter eller generator, bare når sjøvann tas inn. Når imidlertid en katode anvendes som er utsatt for korrosjon, kan det av og til være ønskelig å tilføre elektrisk strøm til inntaket i en tilstrekkelig mengde til at katoden vil beskyttes katodisk,

selv når intet sjøvann taes inn. Når inntaket anvendes, vil den tilførte elektrisitetsmengde (ampéretimer) være avpasset i forhold til den klormengde som det er nødvendig skal utvikles ved anodesilen, og denne vil på sin side variere med den sjø-vannsmengde som tas inn, den mengde tilsmussende marint liv som er tilstede i sjøvannet, sjøvannets temperatur, den ønskede grad av hemning av tilsmussing og lignende faktorer. Det an-

vendes avhengig av disse innbyrdes avhengige faktorer vanligvis tilstrekkelig elektrisitet til at det vil utvikles minst 0,25 del og høyst 6 deler klor pr. million deler vann som strømmer inn i. s jøvannsinntaket. Ved de foretrukne utførelsesformer av det foreliggende sjøvannsinntak, dvs. hvor DSA-anodesiler anvendes, kan 1 g klor utvikles ved tilførsel av en elektrisitetsmengde på ca. 0,85 ampéretimer. For en rekke anvendelser vil , den foretrukne klormengde for oppnåelse av en tilstrekkelig beskyttelse mot tilsmussing vanligvis ligge innen det snevre område av 1 - 4 ppm klor. Selv om disse klormengder vanligvis fås ved kontinuerlig å tilføre elektrisk strøm til sjøvannsinn-taket når vannet tas inn, vil det forstås at det kan være tilfeller når elektrolyse av det inntatte sjøvann best kan utføres ved periodisk tilførsel.av elektrisitet i perioder som i forhold til den inntatte mengde sjøvann vil gi en gjennomsnittlig klormengde med de ovenfor beskrevne typiske verdier.

Eksempel

En elektrokjemisk celle for fremstilling av hypoklo-ritt fra sjøvann som ble tilført til den elektrokjemiske celle gjennom en 701 m lang PVC-ledning med en diameter på 5,1 cm, og med en filtreringssil anordnet mellom den elektrokjemiske celle og ledningen ble drevet i 2 måneder. Under denne tid måtte

cellefiltersilen renses minst én gang daglig for å fjerne sli-mete avsetninger. Avsetningene kunne bare med vanskelighet fjernes ved tilbakespyling og kunne av og til ikke fjernes i det hele tatt, og filtersilen måtte da byttes ut. Dessuten festet andeskjell og andre former for sjøliv seg til innsiden av ledningen og forårsaket en ca. 50 % innsnevring av sjøvannslednin-gen.

Et sjøvannsinntak med en lignende utforming som vist

på fig. 1 ble deretter festet til PVC-ledningens sjøvannsinnløp, og når sjøvann kom inn i ledningen, ble det til sjøvannsinnta-ket kontinuerlig tilført elektrisk strøm i en slik mengde at ca.

4 ppm klor ble dannet. I sjøvannsinntaket var anodesilen en

sylindrisk duk av en strukket titanplate (med en innvendig diameter av 6 cm og en høyde av 19 cm og med de nederste 15 cm belagt med et elektrokatalytisk belegg bestående av titandioxyd og rutheniumdioxyd i et molforhold av 2,5:1), mens katoden var

en sylindrisk ring av en rustfri stålplate (med en diameter av

20 cm og en høyde av 15 cm) som var anordnet i.sideretningen og konsentrisk i forhold til anodesilen på utsiden av en PVC-led-ningshylse (med en innvendig diameter på 15 cm) som også var konsentrisk anordnet i forhold til anodesilen og som strakte seg ca. 61 cm utenfor denne.

Det ble iakttatt at sjøvannsinntaket hindret sjøplan-ter, alger og sjøavfall fra å komme inn i ledningen, og anodesilen holdt seg i det vesentlige ren formontlig på : grunn av sjøens vaskevirkning og fordi marint liv ikke lenger heftet til silen. Vekst av andeskjell i PVC-ledningen opphørte, og ande-skjéll som tidligere var tilstede og som ikke var blitt fjernet véd.. mekanisk rensing av ledningen, ble forflyttet og spylt gjennom ledningen til cellefiltersilen hvor de kunne fjernes.

Det var ikke lenger nødvendig å foreta en daglig tilbakespyling

av cellefiltersilen, og det var mulig å foreta en rensing med mellomrom på 2 uker. Selv etter 2 uker kunne en tilbakespyling utføres lettere da avsetninger av marint liv ikke lenger syntes å vokse på silen, og de syntes å være'av en forskjellig type.

Det ble funnet at inntaksvannet var fritt for merkbare mengder

av utfelte mineraler. Det ble beregnet at sjøvannsinntaket kunne drives med et gjennomsnittlig strømutbytte på ca. 90 %

hva gjalt utviklingen av klor.

Selv om den ovenstående beskrivelse og eksempel for enkelhets og klarhets skyld er blitt beskrevet med klor som antitilsmussingmiddel, vil fagmannen forstå at det klor som dan-nes på anodesilen, vil reagere med vann under dannelse av hypo-klorsyre og/eller natriumhypokloritt som i virkeligheten virker som det middel som hindrer tilsmussing av marint liv.

Det fremgår av tegningen, beskrivelsen og eksemplet

at sjøvannsinntaket ifølge oppfinnelsen byr på de følgende for-deler: en enkel og rimelig konstruksjon, robusthet, evne til å sile ut sjøavfall og sjøliv uteri selv å bli tilsmusset eller tilstoppet av vekst av marint liv, en sterk beskyttelse mot tilsmussing av marint liv av utstyr som forbruker sjøvann, og av h-jelpeledninger for transport av sjøvann, evne til å anvendes innen et vidt område av inntakshastigheter for sjøvann uten å

bli tilstoppet av mineralavsetninger, et høyt elektrisk utbytte

og derved lave driftsomkostninger og en lang brukstid med minimalt vedlikehold.

Claims (14)

1. Sjøvannsinntak for et apparat hvori vann utnyttes som er tatt fra en sjø inneholdende marint liv som er istand til å forårsake tilsmussing, karakterisert ved at det omfatter (a) en ledning for transport av vannet til apparatet og med et innløp neddykket i sjøen, (b) en metallisk, korrosjonsmotstandsdyktig, elektrokatalytisk aktiv anodesil som dekker ledningsinnløpet, (c) en katode anordnet i sjøen nær anodesilen og (d) en elektrisk isolator anordnet i sjøen mellom anodesilen og katoden.

2. Sjøvannsinntak ifølge krav 1, karakterisert ved at den elektriske isolator er anordnet tett nær den overflate av katoden som.er vendt mot anodesilen.

3. Sjøvannsinntak ifølge krav 1, karakterisert ved at den elektriske isolator strekker seg i samme retning som den overflate av katoden som er vendt mot anodesilen.

4. Sjøvannsinntak ifølge krav 1, karakterisert ved at den elektriske isolator omgir og strekker seg utenfor anodesilen for å avskjerme denne mot sjøavfall»

5. ' Sjøvannsinntak ifølge krav 1-4, karakterisert ved at katoden omgir og strekker seg utenfor anodesilen for å avskjerme denne mot sjøavfall.

6. Sjøvannsinntak ifølge krav.5, karakterisert ved at den elektriske isolator strekker seg i samme retning som den overflate av katoden som er vendt mot anodesilen.

7. Sjøvannsinntak ifølge krav 1-6, karakterisert ved at anodesilen omfatter et elektrisk ledende, metallisk substrat som er korrosjonsmotstandsdyktig overfor sjøvann og som på i det minste en del av sin overflate er for-synt med et belegg bestående i det vesentlige av et ventil- metalloxyd og et oxyd av et metall av platinagruppen.

8. Sjøvannsinntak ifølge krav 7, karakterisert ved at anodesilsubstratet omfatter et ventilmetall.

9. Sjøvannsinntak ifølge krav 7, karakterisert ved at belegget i det vesentlige består av titandioxyd og rutheniumdioxyd i et molforhold av 1,5:1 - 2,5:1.

10. Sjøvannsinntak ifølge krav 9, karakterisert ved at anodesubstratet omfatter et ventilmetall.

11. Sjøvannsinntak ifølge krav 7 eller 8, karakterisert ved at belegget i det vesentlige består av titandioxyd, rutheniumdioxyd og tinndioxyd i. et molforhold Ti02 :Ru02 og Sn02 av 1,5:1 - 2,5:1, og at tinndioxydet utgjør 35 - 50 mol% av de kombinerte ruthenium- og tinndioxyder.

12. Sjøvannsinntak ifølge krav 11, karakterisert ved at anodesilsubstratet omfatter et ventilmetall.

13. Sjøvannsinntak ifølge krav 7 eller 8, karakterisert ved at belegget i det vesentlige består av et blandet oxydbelegg av 30 - 90 vekt% Sn02 , 1,0 - 10 vekt% anti-mpnoxyd, beregnet som Sb2C>2> 1,0 - ,50 vekt% av minst ett oxyd av et metall fra platinagruppen og 0,5 - 30 vekt% titandioxyd, idet molforholdet mellom tinndioxydet og antimonoxydet er 85:15-95:5.

14. Sjøvannsinntak ifølge krav 13, karakterisert ved at oxydet av metallet fra platinagruppen er iridiumoxyd og at anodesilsubstratet omfatter et ventilmetall.