NO344111B1

NO344111B1 - Cellesøk i ortogonalt system for trådløs kommunikasjon

Info

Publication number: NO344111B1
Application number: NO20092096A
Authority: NO
Inventors: Byoung-Hoon Kim; Durga Prasad Malladi; Juan Montojo; Tao Luo
Original assignee: Qualcomm Inc
Priority date: 2006-11-01
Filing date: 2009-05-28
Publication date: 2019-09-09
Also published as: UA96462C2; US10212648B2; JP2013153468A; PL2127115T3; EP2127115A2; WO2008057899A2; IL198094A; IL198215A; JP2012165401A; US9781663B2; DK2127115T3; TWI362204B; RU2420873C2; CA2666311A1; US20100103906A1; PT2127115T; RU2009120498A; ES2706020T3; CA2667023A1; BRPI0717887B1

Description

Kryssreferanse

[0001] Denne patentsøknad er basert på US "Provisional" patentsøknad, serienummer 60/863 965 av 1.november 2006 og med tittel "A METHOD AND APPARATUS FOR CELL SEARCH IN AN ORTHOGONAL WIRELESS COMMUNICATION SYSTEM", og hele innholdet i denne opprinnelige patentsøknad er her inkorporert som referanse.

Bakgrunnen

I. Teknisk område

[0002] Den foreliggende presentasjon gjelder generelt trådløs kommunikasjon, nærmere bestemt teknikker for å utføre cellesøk i et system for en slik trådløs kommunikasjon.

II. Bakgrunnen

[0003] Systemer for trådløs kommunikasjon er utviklet og spredt vidt utover (etablert) for å kunne tilby forskjellige kommunikasjonstjenester, f.eks. tale, video, pakkedata, kringkasting og meldingstjenester, idet slike tjenester kan besørges via slike trådløse kommunikasjonssystemer. Disse systemer kan være systemer for flertilgang eller multippelaksess og i stand til å håndtere kommunikasjon for en rekke terminaler ved å dele de tilgjengelige systemressurser mellom dem. Eksempler på slike multippelaksessystemer innbefatter CDMA, TDMA, FDMA og OFDMA, idet forkortelsene henholdsvis står for kodedelt, tidsdelt, frekvensdelt og ortogonalfrekvensdelt multippelaksess eller flertilgang.

[0004] Når en terminal går inn i dekningsområdet for et system for trådløs kommunikasjon, gis strømtilførsel eller på annen måte blir aktiv i et system, trengs ofte at terminalen setter i gang en innledende cellesøkeprosedyre for å komme i driftstilstand i systemet. I løpet av en slik prosedyre for cellesøk vil en terminal typisk utføre tids- og frekvenssynkronisering med/i systemet. Videre vil en terminal typisk søke å finne (identifisere) den celle (i betydningen dekningsområde) som den befinner seg i, samt annen kritisk systeminformasjon så som båndbredde og konfigurasjoner for senderantenne(r).

[0005] Cellesøk utføres ofte i trådløse kommunikasjonssystemer ved bruk av synkroniserings- og/eller referansesignaler, men forskjellige trekk ved systemer, så som systemer av typen tredjegenerasjons langtidsutvikling (3G LTE) og systemer av typen E-UTRA (utviklet universell aksess til jordbundet radiosamband), så som tilstedeværelsen av en syklisk prefiks for å redusere intersymbolinterferens i ortogonalfrekvensdelt multipleksing (OFDM) og fleksibilitet når det gjelder nedlinkens systembåndbredde, vil kunne komplisere oppsettingen av synkroniserings- og/eller referansesignaler på en måte som ønskes gjort effektiv og pålitelig. Følgelig vil det være et behov for celleinnhentingsprosedyrer (søking etter celler) som bringer total systemhastighet til et maksimum og bedrer påliteligheten mest mulig, samtidig med at de ressurser som trengs holdes på et minimum.

[0006] Dokumentet ‘3GPP TSG RAN WG1 LTE Ad Hoc, R1-060224, HUAWEI: "Large sets of FH pilot patterns", R1060224, 23.01. - 25.01.2006, side 1-8’ beskriver en generell metode for å produsere såkalte frekvenshoppende (FH) pilotmønstre for kanalestimering i OFDM-basert EUTRA-system. Metoden gir potensial for å generere et stort antall piloter med et lite antall treff (såkalte nærortogonale piloter). Metoden er basert på anvendelse av settene med frekvens-hoppende sekvenser med liten krysskorrelasjon mellom to sekvenser fra settet. I dette bidraget viser vi hvordan slike relativt store sett med frekvenshoppemønstre kan konstrueres for en gitt pilotrepetisjonstid i frekvens M og hvordan de kan anvendes praktisk i simuleringene.

Oppsummering

[0007] I det følgende presenteres en forenklet oversikt over de her presenterte utførelser (av oppfinnelsen), slik at man kan få en grunnforståelse av slike utførelser. Oppsummeringen er ikke ekstensiv og gjelder således ikke alle mulige utførelser eller utførelsesformer, og den er heller ikke ment å fastlegge nøkkelelementer eller kritiske elementer eller avgrense rammen rundt slike utførelser. Oppsummeringens eneste hensikt er å presentere visse konsepter av de her gjennomgåtte utførelser, på en forenklet form som en innledning til den mer detaljutformede beskrivelse som følger etterpå.

[0008] I samsvar med et særskilt aspekt skal således her beskrives en fremgangsmåte for koordinering av sendinger av signaler for celleinnhenting i et system for trådløs kommunikasjon, og denne fremgangsmåte kan omfatte å opprette et frekvensgjenbruksmønster i det minste delvis ved å identifisere et basissett med frekvenser hvor et referansesignal kan sendes og å anvende minst én frekvensforskyvning til frekvensbasissettet for å skaffe til veie forskjøvede sett med frekvenser. Fremgangsmåten omfatter videre å knytte respektive sektorer til de respektive sett med frekvenser i frekvens-gjenbruksmønsteret valgt fra gruppen bestående av frekvensbasissettet og de forskjøvede sett med frekvenser basert på identifikatorer av de respektive sektorene, hvor identifikatorene omfatter en angivelse av cellegrupper til hvilke de respektive sektorene er lokalisert. Fremgangsmåten omfatter videre å generere referansesignaler for sending ved de respektive sektorene på settet med frekvenser henholdsvis knyttet til sektorene, å sende minst én synkroniseringskode som inneholder informasjon angående frekvensforskyvningen benyttet av de respektive sektorene og å sende referansesignalene ved de respektive cellene ved å bruke settene med frekvenser respektivt knyttet til cellene.

[0009] Et annet aspekt gjelder et apparat som letter celleinnhentingen i et system for trådløs kommunikasjon. Dette apparat kan omfatte midler for henholdsvis å utføre følgende trinn: identifikasjon av et frekvensgjenbruksmønster som omfatter respektive sett av frekvenser tilsvarende respektive frekvensforskyvninger, tildeling av respektive frekvensforskyvninger til respektive sektorer, basert i det minste delvis på frekvensgjenbruksmønsteret og identifikatorer for de respektive sektorer, sending av minst én synkroniseringskode som inneholder informasjon angående frekvensforskyvninger benyttet av de respektive sektorene, og koordinering av sendingen av referansesignalet i de respektive sektorer, for sett av frekvenser tilsvarende de respektive frekvensforskyvninger tildelt sektorene.

[0010] I henhold til nok et aspekt (av oppfinnelsen) skal beskrives en fremgangsmåte for å utføre celleinnhenting i et system for trådløs kommunikasjon, og denne fremgangsmåte kan omfatte mottaking av en eller flere synkroniseringskoder som inneholder informasjon som gjelder frekvensressurser som brukes av de respektive sektorer for sending av referansesignaler og informasjon angående frekvensforskyvningen benyttet av de respektive sektorene basert på identifikatorer av sektorene, mottaking av et referansesignal fra en sektor, identifikasjon av et sett frekvensressurser via hvilke referansesignalet ble mottatt, og identifikasjon av den sektor fra hvilken referansesignalet ble mottatt, basert i det minste delvis på informasjon som ligger i synkroniseringskodene og settet med frekvensressurser som referansesignalet ble mottatt via.

[0011] Et annet aspekt gjelder et apparat som legger til rette for identifikasjon av en sektor fra hvilken et referansesignal er mottatt. Apparatet omfatter midler for å motta frekvensgjenbruksinformasjon som angår frekvens-sett benyttet til overføring av referansesignaler ved respektive sektorer basert på identifikatorer av de respektive sektorene, hvor frekvensgjenbruksinformasjonen omfatter informasjon angående frekvensforskyvninger benyttet av de respektive sektorene. Apparatet omfatter videre midler for å motta et referansesignal, midler for å identifisere et frekvenssett på hvilket referansesignalet ble mottatt, og midler for å identifisere en sektor fra hvilke referansesignalet ble mottatt basert i det minste delvis på frekvensgjenbruksinformasjonen og frekvenssettet på hvilke referansesignalet ble mottatt.

[0012] Nok et annet aspekt gjelder et datamaskinlesbart medium som omfatter kode for å bevirke at en datamaskin skaffer til veie data om frekvensforskyvninger anvendt på transmisjoner av referansesignaler basert på identifikatorer av respektive sektorer fra hvilken referansesignalene sendes, hvor dataene omfatter informasjon angående frekvensforskyvninger benyttet av de respektive sektorene. Det maskinlesbare mediumet omfatter videre kode for å bevirke at en datamaskin mottar et referansesignal fra en sektor og kode for å bevirke at en datamaskin identifiserer en sektor fra hvilken referanse-signalet var mottatt i det minste delvis ved å identifisere en frekvensforskyvning anvendt på referansesignalet.

[0013] For det som er gjennomgått så langt og tilhørende mekanismer omfatter en eller flere utførelser eller utførelsesformer de trekk som nedenfor skal beskrives i nærmere detalj og som dessuten særlig er angitt i patentkravene. Beskrivelsen nedenfor og de tilhørende tegninger belyser og viser forskjellige aspekter av de her presenterte utførelser, men disse aspekter er bare indikative for noen få av de mange måter som prinsippene for de enkelte utførelser kan gjelde for. Videre er de her presenterte utførelser ment å innbefatte alle slike aspekter og deres ekvivalenter.

Kort gjennomgåelse av tegningene

[0014] Fig. 1 illustrerer et system for trådløs multippelaksesskommunikasjon i samsvar med forskjellige aspekter som her presenteres,

[0015] fig. 2 viser et eksempel på et system som letter cellesøk i et slikt system, i samsvar med forskjellige aspekter,

[0016] fig. 3 viser et eksempel på en prosedyre for cellesøk og som kan brukes i et slikt system, i samsvar med forskjellige aspekter,

[0017] fig. 4 viser et eksempel på en struktur for sending og som kan brukes for å sende synkroniseringskoder i et system for trådløs kommunikasjon,

[0018] fig. 5a-5c illustrerer eksempler på referansesignalstrukturer som kan brukes for cellesøk i samsvar med forskjellige aspekter,

[0019] fig. 6 viser frekvensgjenbruksmønstre som kan brukes for sending av et referansesignal, i samsvar med forskjellige aspekter,

[0020] fig. 7 viser et flytskjema for en metodikk for å sende referansesignaler og sørge for ressurser for bruk sammen med sendingen av disse signaler,

[0021] fig. 8 viser et flytskjema over en metodikk for å identifisere en kilde for et referansesignal, basert på egenskaper hos dette referansesignal,

[0022] fig. 9A-9C viser flytskjemaer over metodikker for referansesignaldeteksjon og -prosessering,

[0023] fig. 10 viser et blokkskjema over et eksempel på et system for trådløs kommunikasjon der forskjellige aspekter som her er beskrevet kan funksjonere,

[0024] fig. 11 viser et blokkskjema over et apparat for koordinering av sendinger av referansesignaler, og ressurser brukt i forbindelse med dette, og

[0025] fig. 12 viser et blokkskjema over et apparat som letter identifikasjonen av en celle fra hvilken et referansesignal er mottatt.

Detaljbeskrivelse

[0026] Forskjellige aspekter skal nå beskrives, og det vises til tegningene hvor samme henvisningstall brukes for lignende elementer på samtlige figurer, og med samsvar i teksten. I beskrivelsen vil forskjellige særskilte detaljer forklares for å gjøre oppfinnelsen forståelig, i ett eller flere aspekter. Det vil imidlertid være klart at slike aspekter også kan praktiseres uten disse særskilte detaljer. I andre henseender er velkjente strukturer og enheter vist blokkskjematisk for å lette beskrivelsen av ett eller flere aspekter.

[0027] Som brukt i dette konsept (patentsøknaden, oppfinnelsen) vil uttrykk så "komponent", "modul", "system" og lignende være brukt, og det vises da til en datamaskinrelatert enhet, enten i form av komponenter eller maskinvare, som såkalt fastvare, en kombinasjon av maskinvare og programvare, ren programvare eller programmer under utførelse. Som et eksempel kan en komponent være en prosess, uten at den er begrenset til en slik, og prosessen kan kjøres i en prosessor, komponenten kan være en prosessor selv, et generelt objekt, noe som kan kjøres/utføres, en utførelsestråd eller lignende, et program og/eller en datamaskin. Som illustrasjon vil en anvendelse/applikasjon som kjøres på en datamaskininnretning og selve denne innretning være å betrakte som en komponent. En eller flere komponenter kan ligge i en prosess og/eller en utførelsestråd, og en komponent kan være lokalisert i eller i forbindelse med en bestemt datamaskin og/eller være fordelt mellom flere slike. I tillegg kan disse komponenter utføres ved hjelp av forskjellige datamaskinlesbare medier med forskjellig type innlagret datastruktur. Komponentene kan kommunisere via lokale og/eller fjerntspennende prosesser, så som i samsvar med et signal som har en eller flere datapakker (så som data fra en bestemt komponent i samvirke med en annen komponent i et lokalt system, et fordelt system og/eller over et kommunikasjonsnett så som internett, med andre systemer, via signalet).

[0028] Videre vil forskjellige aspekter her beskrives i forbindelse med en terminal for trådløs kommunikasjon, og/eller en basestasjon. En slik terminal kan være en enhet som kan formidle tale og/eller data i tilkopling til en bruker. En terminal kan være koplet til en datamaskininnretning så som en mindre eller halvstor datamaskin eller kan selv være en selvstendig enhet så som en såkalt personlig digitalassistent (PDA). En terminal for trådløs kommunikasjon kan også kalles et system, en abonnentenhet, en abonnentstasjon, en mobil stasjon, en mobil, en fjernstasjon, et aksesspunkt, et tilgangspunkt, en fjernterminal, en aksessterminal, en tilgangsterminal, en brukerterminal, en brukeragent, en brukerenhet eller et brukerutstyr. En slik terminal kan være en abonnentstasjon, en generell enhet for trådløs kommunikasjon, en mobiltelefon, en PCS-telefon, en såkalt trådløs telefon, en telefon som bruker protokollen Session Initiation Protocol (SIP), en stasjon for trådløs lokal sløyfe (WLL), en personlig digitalassistent, et håndapparat med mulighet for trådløs tilkopling eller andre prosesseringsenheter som kan være koplet til en modulator/demodulator for trådløs kommunikasjon, ofte kalt et trådløst modem. En basestasjon (så som et aksesspunkt) kan gjelde en enhet i et aksessnett som kommuniserer via luftgrensesnitt, via en eller flere sektorer, med terminaler for trådløs kommunikasjon. Basestasjonen kan tjene som en ruter eller rutetilrettelegger mellom terminalen og resten av aksessnettet, idet dette kan innbefatte et nett med internettprotokoll (IP), ved å formidle mottatte luftgrensesnittrammer til IP-pakker. Basestasjonen koordinerer også håndteringen av attributter for luftgrensesnittet.

[0029] Videre kan forskjellige aspekter eller trekk som er beskrevet her implementeres som en fremgangsmåte, et apparat eller en fremstilt artikkel, ved bruk av standardprogrammering og/eller ingeniørteknikk. Når det gjelder fremstilte artikler vil man også kunne mene datamaskinprogrammer som er tilgjengelige fra et hvilket som helst datamaskinlesbart medium, eller en bærer eller enhet. Som et eksempel kan slike datamaskinlesbare medier innbefatte, uten å være begrenset til: magnetiske lagringsenheter (så som masselagre av typen harddisk, uttakbare lagre av typen diskett og lignende, magnetstrimler og lignende), optiske plater (så som kompaktplater (CD), videreutviklingen av CD: DVD ...), smartkort og lynlagerenheter (så som i form av kort, innstikkenheter, nøkkeldrivenheter ...).

[0030] Forskjellige aspekter skal nå presenteres innenfor systemer som kan innbefatte flere slike enheter, komponenter, moduler og lignende. Det vil være forstått og innsett at de forskjellige systemer kan innbefatte ytterligere enheter, komponenter, moduler etc. men behøver ikke innbefatte samtlige enheter, komponenter, moduler etc. som er gjennomgått i forbindelse med tegningene. En kombinasjon av disse tilnærminger vil også kunne brukes.

[0031] Det vises nå til tegningene hvor fig. 1 illustrerer et kommunikasjonssystem 100 for trådløs kommunikasjon og flertilgang eller multippelaksess, i samsvar med forskjellige aspekter (av oppfinnelsen). I et første eksempel kan systemet omfatte flere basestasjoner 110 og flere terminaler 120. En eller flere slike basestasjoner 110 kan videre kommunisere med en eller flere terminaler 120. Som et ikke begrensende eksempel kan en basestasjon 110 være et aksesspunkt, et knutepunkt av typen Node B (så som en utviklet slik versjon Evolved NodeB eller eNB) og/eller en annen passende nettenhet. Hver basestasjon 110 kan gi kommunikasjonsdekning for et bestemt geografisk område 102, og som brukt her og generelt innenfor faget vil uttrykket "celle" kunne referere til en basestasjon 110 og dennes dekningsområde 102, i avhengighet av hvilken sammenheng som gjelder for uttrykket.

[0032] For å bedre systemkapasiteten kan dekningsområdet 102 som hører til basestasjonen 110 være delt opp i flere mindre områder (så som de viste områder 104a-c). Hvert av dem kan betjenes av sin respektive sender/mottaker i en del eller et subsystem av en basestasjon, enheten BTS, ikke vist. Som brukt her og generelt innen faget vil uttrykket sektor kunne gjelde en slik sender/mottaker BTS og/eller dennes dekningsområde, i avhengighet av i hvilken sammenheng uttrykket er brukt. Videre, som brukt generelt og i det foreliggende konsept kan også uttrykket "celle" gjelde selve dekningsområdet for en BTS, i avhengighet av sammenhengen, og i et bestemt eksempel kan sektorene 104 i en celle 102 være utformet med grupper av antenner (ikke vist) for basestasjonen 110, og der hver gruppe har ansvaret for kommunikasjon med terminalene 120 i en del av cellen 102. Som et eksempel kan en basestasjon 110 som betjener cellen 102a ha en første antennegruppering som tilsvarer sektoren 104a, en andre antennegruppering som tilsvarer sektoren 104b, og en tredje antennegruppering som tilsvarer sektoren 104c. Det vil imidlertid innses at de forskjellige aspekter som er vist her også kan brukes i et system som har sektoroppdelte og/eller ikke-sektoriserte celler. Det vil videre innses at alle egnede nett for trådløs kommunikasjon vil måtte ha flere sektoroppdelte og/eller ikke-oppdelte celler, for å falle innenfor rammen om de patentkrav som her skal gjelde. For enkelhets skyld vil uttrykket "basestasjon" som brukes her både kunne gjelde en stasjon som betjener en sektor, så vel som en stasjon som betjener en celle.

[0033] I henhold til et bestemt aspekt kan terminalene 120 være fordelt utover i systemet 100. Hver terminal 120 kan være stasjonær eller mobil. Som et ikkebegrensende eksempel vil en terminal 120 kunne være en aksessterminal (AT), en mobil stasjon, et brukerutstyr (UE), en abonnentstasjon og/eller en annen hensiktsmessig nettenhet. En terminal kan være en enhet for trådløs kommunikasjon, en mobiltelefon, en personlig digitalassistent (PDA), et modem for trådløs kommunikasjon, et håndapparat eller en annen hensiktsmessig enhet. Videre kan en terminal 120 kommunisere med et hvilket som helst antall basestasjoner 110, også ingen slik basestasjon, ved et gitt tidspunkt.

[0034] I et annet eksempel kan systemet 100 bruke en sentralisert arkitektur for oppbyggingen, ved å ta i bruk en systemstyreenhet eller -kontroller 130 som kan være koplet til en eller flere basestasjoner 110 og være innrettet for å sørge for koordinering og kontroll/styring av basestasjonene 110. I samsvar med et alternativt aspekt vil systemstyreenheten 130 kan være en enkelt nettenhet eller en samling slike. I tillegg kan systemet 100 bruke en fordelt arkitektur for å la basestasjonene 110 kommunisere med hverandre etter behov. I et bestemt eksempel kan styreenheten i tillegg inneholde en eller flere forbindelser med flere kommunikasjonsnett som på sin side kan innbefatte internett, andre pakkebaserte kommunikasjonsnett og/eller kretssvitsjede talenett som kan gi informasjon til/fra terminalene 120 i kommunikasjon med en eller flere basestasjoner 110 i systemet 100. I et annet eksempel kan styreenheten 130 innbefatte eller være koplet sammen med en planlegger (ikke vist) som kan sette opp en plan for sendinger til og/eller fra terminalene 120. Alternativt kan planleggeren ligge i hver enkelt selvstendig celle 102, hver sektor 104 eller en kombinasjon av disse.

[0035] I et bestemt eksempel kan systemet 100 bruke en eller flere skjemaer for flertilgang eller multippelaksess, så som CDMA, TDMA, FDMA, OFDMA, enkeltbærer-FDMA (SC-FDMA) og/eller andre egnede multippelaksesskjemaer. TDMA bruker tidsdelt multipleksing (TDM) der sendingene for de forskjellige terminaler 120 ortogonaliseres ved å sende i forskjellige tidsintervaller. FDMA bruker frekvensdelt multipleksing (FDM), der sendingene for de forskjellige terminaler 120 ortogonaliseres ved sending ved hjelp av forskjellige frekvenser (frekvenssubbærere). I et bestemt eksempel kan også TDMA og FDMA-systemer bruke kodedelt multipleksing (CDM), der sendingene for flere terminaler kan ortogonaliseres ved bruk av forskjellige ortogonale koder (så som Walsh koder) selv om de sendes i samme tidsintervall eller ved hjelp av samme frekvenssubbærer. OFDMA bruker ortogonalfrekvensdelt multipleksing (OFDM), og SC-FDMA bruker frekvensdelt multipleksing med en enkelt bærer. OFDM og SC-FDM kan dele systembåndbredden mellom seg i flere ortogonale subbærere (også kalt frekvenser, toner, binger ("bins")...), og hver av disse kan være modulert med digitalsignaler (data). Typisk sendes modulasjonssymboler i frekvensdomenet eller -planet ved hjelp av OFDM og i tidsdomenet (tidsplanet) med SC-FDM. I tillegg og/eller alternativt kan systembåndbredden deles opp i en eller flere frekvensbærere, og hver slik kan da inneholde en eller flere subbærere. Systemet 100 kan også bruke en kombinasjon av forskjellige multippelaksesskjemaer, så som OFDMA og CDMA.

[0036] I et annet eksempel kan basestasjonene 110 og terminalene 120 i systemet 100 kommunisere data via en eller flere datakanaler og signalerer ved bruk av en eller flere kontroll/styrekanaler. Datakanalene som brukes av systemet 100 kan være tildelt aktive terminaler 120 slik at hver datakanal blir brukt av bare en enkelt terminal ved et gitt tidspunkt. Alternativt kan datakanaler tildeles flere terminaler 120, og disse kan da overlagres eller det kan settes opp en plan for ortogonalitet via en datakanal. For å bevare systemressursene kan kontrollkanalene som brukes av systemet 100 også deles mellom flere terminaler 120, ved f.eks. bruk av kodedelt multipleksing.

[0037] Fig. 2 viser et blokkskjema over et eksempel på et system 200 som sørger for hensiktsmessighet ved cellesøk i et system for trådløs kommunikasjon, i samsvar med forskjellige aspekter som her er fremsatt. Systemet 200 kan innbefatte en eller flere basestasjoner 210 og en eller flere terminaler 250, og disse kan kommunisere med hverandre via forover- og returlinken, ved bruk av en eller flere kommunikasjonsprotokoller for trådløst samband.

[0038] I samsvar med et bestemt aspekt er det slik at når en terminal 250 slås på, vil den gå inn i en aktiv tilstand fra en tomgangstilstand, forflyttes inn i dekningsområdet for en basestasjon 210 eller på annen måte oppnå muligheten til å kommunisere i systemet 200, idet terminalen 250 kan lede celleinnhenting for å bli operativ i systemet 200. Ved innledningsvis entring av systemet 200 behøver ikke en terminal 250 ha kjennskap til de parametere som er nødvendige for kommunikasjon i systemet 200, så som systemets timing, frekvensressursutnyttelsen innenfor systemet 200, dette systems båndbredde som basestasjonene 210 i dette system sender via, og/eller andre parametere. For således å bli driftsdyktig i systemet 200 kan terminalen 250 fremskaffe disse parametere og/eller andre nødvendige informasjonsmengder for kommunikasjonen via et cellesøk eller en celleinnhentingsprosedyre, sammen med f.eks. en basestasjon 210.

[0039] I et bestemt eksempel kan en terminal 250 utføre tidssynkronisering med systemet 200 og/eller basestasjonen 210 via en celleinnhentingsprosedyre, i den hensikt å fremskaffe parametere så som symbolgrenser, ramme- og subrammegrenser, kringkastingstidsintervallgrenser (TTI) innenfor kringkastet kanaloverføring, og/eller andre tidsrelaterte parametere som utnyttes av systemet 200. En terminal kan videre utføre frekvenssynkronisering med systemet 200 og/eller basestasjonen 210 under et cellesøk, for f.eks. å hente en bærefrekvens som brukes for nedlinksendingen, slik at denne frekvens kan brukes som en frekvensreferanse for opplinksendingene. En terminal 250 kan i tillegg hente inn annen systeminformasjon som trengs for kommunikasjonen i systemet 200 under celleinnhentingen, så som identiteten av basestasjonen 210 og/eller en celle innenfor denne stasjons 210 dekningsområde og som betjener et område hvor terminalen 250 befinner seg, systembåndbredden, antennekonfigurasjoner som brukes i basestasjonen 210 og/eller cellene i basestasjonen 210, varigheten av en syklisk prefiks (CP) for bruk i systemet 200, og/eller andre parametere.

[0040] I et annet eksempel kan systemparametrene overføres til terminalen 250 i løpet av et cellesøk fra basestasjonen 210, via cellesøkeinformasjonssignalering 230, og en slik signalering kan f.eks. innbefatte en primær synkroniseringskode (PSC) 232, en sekundær synkroniseringskode (SSC) 234, et referansesignal (RS) 236, og en kringkastingskanal BCH 238. Forskjellige strukturer som signaleringen 230 kan overføres i, så vel som forskjellige funksjoner som signaleringen 230 kan utføre, er beskrevet i nærmere detalj nedenfor.

[0041] Basestasjonen 210 kan ha en prosessor som kan arbeide alene eller en kombinasjon med en signalgenereringskomponent 216 for å generere og forberede cellesøkeinformasjonssignaleringen 230 for sending til terminalen 250 via en sender 218. Prosessoren 212 kan i tillegg arbeide i interaksjon med lageret 214, og i et bestemt eksempel kan prosessoren 212 og/eller signalgenereringskomponenten 216 i basestasjonen 210 sette opp cellesøkeinformasjonssignaleringen 230 basert på tidssynkronisering, frekvenssynkronisering og/eller andre systemparametere. Disse parametere kan legges inn i enkelte signaler 232-238 og/eller kombinasjoner av signaler, fra basestasjonen 210.

[0042] Denne basestasjon 210 kan også innbefatte en komponent 220 for kunstig intelligens (AI), idet uttrykket intelligens da gjelder muligheten til å foreta et resonnement eller trekke konklusjoner om, tilsvarende vurdere, den aktuelle eller fremtidige tilstand et system har, basert på eksisterende informasjon om systemet. Slik kunstig intelligens kan brukes for å identifisere en særskilt sammenheng eller aksjon eller generere en sannsynlighetsfordeling for bestemte tilstander for et system, uten menneskelig innvirkning. Kunstig intelligens er basert på bruk av avanserte matematiske algoritmer - så som beslutningsstrukturer av typen "trær", nevralnett, regresjonsanalyse, cluster- eller klyngeanalyse, genetisk algoritme og forsterket læring - for et sett tilgjengelig data (informasjon) i systemet. Særskilt kan komponenten 210 bruke en av flere metodikker for å lære fra data og deretter trekke slutninger fra de modeller som på denne måte settes opp, så som skjulte Markov modeller (HMM) og relaterte prototypiske avhengighetsmodeller, med generelt sannsynlighetsrelaterte grafiske modeller, så som Bayesiske nett, blant annet etablert ut fra struktursøk ved bruk av en Bayesisk modellskåring eller -tilnærmelse, lineære klassifiseringer, så som støttevektormaskiner (SVM), ulineære klassifikasjonsmekanismer, så som fremgangsmåter som gjelder metodikk under "nevrallignende nettype", såkalt fordelings- eller fuzzy-logikkmetodikk, og andre tilnærminger (som utfører datafusjon etc.) i samsvar med implementering av forskjellige automatiserte aspekter som her skal beskrives nedenfor.

[0043] I samsvar med et annet aspekt kan cellesøkeinformasjonsignaleringen 230 og/eller andre signaler mottas i terminalen 250 via en mottaker 252, og disse signaler kan deretter formidles til en prosessor 254 og/eller en uttrekkingskomponent 260 for å la terminalen 250 utføre celleinnhenting basert på den mottatte informasjon. I et bestemt eksempel kan komponenten 260 trekke ut systemparametere fra cellesøkeinformasjonen 230, slik at terminalen 250 muliggjøres til å bli operativ i systemet 200. Videre kan prosessoren 254 og/eller komponenten 260 inngå i interaktivt samarbeid med lageret 256. I tillegg og/eller alternativt kan terminalen 250 videre innbefatte en AI-komponent (ikke vist) som kan arbeide på tilsvarende måte som AI-komponenten 220 i basestasjonen 210, for å lette automatiseringen av terminalen 250.

[0044] Uttrekkingskomponenten 260 kan videre innbefatte en deteksjonskomponent 262 som kan bestemme om signaleringen som mottatt fra komponenten 260 inneholder ett eller flere cellesøkeinformasjonssignaler 232-238, og som et eksempel kan komponenten 260 utføre koherent deteksjon for et signal, så som RS 236, over et modulasjonssymbol eller en forhåndsbestemt tidsperiode, ved å utnytte kanalinformasjonen som stammer fra et annet signal, så som PSC 232 og/eller SSC 234, i den hensikt å lokalisere frekvensen for RS 236. Alternativt kan deteksjonskomponenten 260 utføre ikke-koherent deteksjon for et signal over et modulasjonssymbol eller en tidsperiode, ved direkte summering av signalet i frekvensdomenet over symbol- eller tidsperioden. Basert på resultater fremkommet fra koherent og/eller ikke-koherent deteksjon over gitte symboler og/eller tidsperioder kan deteksjonen av et tidssignal avsluttes ved å utføre koherent og/eller ikke-koherent kombinasjon over en rekke symboler og/eller tidsperioder.

[0045] Fig. 3 viser et diagram over et eksempel på en cellesøkeprosedyre 1300 som kan brukes i et system for trådløs kommunikasjon, så som systemet 200, i samsvar med forskjellige aspekter. I et bestemt eksempel kan en terminal (så som terminalen 250) utføre en slik prosedyre 300 for å komme frem til parametere som trengs for kommunikasjon i et system av denne type for trådløs kommunikasjon. Prosedyren 300 kan starte med deteksjon av en primær synkroniseringskode (PSC), som illustrert ved blokken 302. En slik kode PSC og detektert i blokken 302 kan sendes via f.eks. en primær synkroniseringskanal (P-SCH), og koden kan dessuten være felles for et slikt system eller kan være enkeltvis tilpasset (skreddersydd) av enheter i systemet (så som basestasjoner 210) for å formidle systemparametere slik det er gjennomgått i nærmere detalj nedenfor. I tillegg kan en slik kode PSC og detektert som illustrert i blokken 302 brukes for å oppnå grov tidsinformasjon for et system, så som OFDM-symbol, tidsluke og grenseområder for subrammetiden og/eller andre typer informasjon vedrørende tidsrelasjon (timing).

[0046] Når så en kode PSC er detektert (blokk 302) kan en sekundær synkroniseringskode (SSC) detekteres, illustrert i blokken 304. En slik kode SSC kan sendes via f.eks. en sekundær synkroniseringskanal (S-SCH). I et bestemt eksempel kan en sekvens som brukes for en kode SSC velges fra en gruppe mulige sekvenser og kan brukes til å formidle en celleidentifikasjon (ID) eller en cellegruppeidentifikasjon som tilsvarer en enhet som sender denne kode. I tillegg kan koden SSC brukes til å frembringe ytterligere tidssynkronisering for supplement av informasjon som tilveiebringes i en tilsvarende kode PSC. Som et eksempel kan en kode SSC brukes til å formidle tidsgrensene for halve radiorammer og hele slike. Videre kan en kode SSC i likhet med en kode PSC skreddersys av enheter i et system for å formidle systemparametere, som gjennomgått i nærmere detalj nedenfor.

[0047] Etter deteksjonen av PSC og SSC, illustrert ved blokkene 302 henholdsvis 304 kan et referansesignal (RS) eventuelt detekteres, illustrert i blokken 306. Et slikt signal kan settes opp ved f.eks. pilottoner som sendes i et gitt tidsmønster henholdsvis frekvensmønster. Et referansesignal kan brukes til å formidle en celleidentifikasjon i det tilfellet en kode SSC bare gir en cellegruppeidentifikasjon, og i tillegg kan et referansesignal brukes til å formidle andre systemparametere, som gjennomgått i nærmere detalj nedenfor. Prosedyren 300 kan deretter fortsette som illustrert i blokk 308 ved demodulasjon av signaler som mottas via en kringkastingssignal (BCH), så som en primær slik kanal (P-BCH). Signaler som mottas via denne kanal kan innbefatte ytterligere informasjon som gjelder systemer og/eller en enhet som sender via kringkastingskanalen.

[0049] I samsvar med et bestemt aspekt (av oppfinnelsen) kan et system hvor prosedyren 300 utføres være i stand til å utnytte flere båndbredder (så som 1,25 MHz, 1,6 MHz, 2,5 MHz, 5 MHz, 10 MHz, 15 MHz, 20 MHz, etc.), og for således å la en terminal utføre celleinnhenting uavhengig av den båndbredde som brukes av systemet kan signalene i prosedyren 300 sendes via et felles frekvensbånd som er "agnostisk" overfor systembåndbredden, f.eks. kan signaler som brukes i prosedyren 300 sendes via et frekvensbånd som spenner over 1,08 MHz, 1,25 MHz eller en hvilken som helst annen hensiktsmessig båndbredde.

[0049] I samsvar med et annet aspekt kan kodene PSC og SSC eller en av dem og detektert i henholdsvis blokkene 302 og 304 i cellesøkeprosedyren 300 settes opp for å innbefatte systeminformasjon for å hjelpe en terminal i å få detektert et referansesignal og/eller en kringkastingskanal, i blokkene 306 henholdsvis 308. Som et eksempel kan en kode PSC eller en kode SSC eller begge typer være konfigurert til å innbefatte informasjon som gjelder et antall senderantenner som foreligger i en celle fra hvilken kodene sendes. I et bestemt eksempel kan et referansesignal omfatte en rekke pilottoner som sendes i et settemønster i tid og frekvens, basert på antallet senderantenner som brukes til å sende signalet. Følgelig vil kjennskap til antallet senderantenner som brukes for å sende referansesignalet før mottaking av dette muliggjør at en terminal som bruker energien i pilottonene som foreligger i referansesignalet, får hjelp ved deteksjonen. Informasjon som gjelder antallet senderantenner kan være innlagt i en kode PSC og/eller en kode SSC ved å variere tidsposisjonen for en kode PSC innenfor en radioramme, ved å variere en sekvens som brukes for en PSC og/eller en SSC og/eller på en eller annen ytterligere hensiktsmessig måte.

[0050] Som et annet eksempel kan en kode PSC og/eller en kode SSC være konfigurert til å formidle informasjon som gjelder et antall sektorer som betjenes av et gitt knutepunkt Node B (så som en basestasjon 210). Referansesignaler for sektorer i en celle som betjenes av et slikt knutepunkt kan f.eks. multipleksordnes ved bruk av kodedelt multipleksing (CDM) for å dele ressursene som gjelder tid og/eller frekvens. Av denne grunn vil kjennskap til antallet sektorer som betjenes av knutepunktet, før deteksjonen av et referansesignal i tillegg bedre deteksjonsytelsen. I et bestemt eksempel kan informasjon som gjelder antallet sektorer som betjenes av et slikt knutepunkt Node B være lagt inn i en kode PSC og/eller en kode SSC på tilsvarende måte som den informasjon som gjelder antallet senderantenner i en celle.

[0051] Som et ytterligere eksempel kan informasjon som gjelder systembåndbredden være lagt inn i en slik kode PSC eller SSC eller i begge typer. I et bestemt eksempel kan et system være i stand til å arbeide under flere båndbredder, og følgelig vil en terminal som utfører celleinnhenting via prosedyren 300 ikke nødvendigvis ha kjennskap til den båndbredde som er brukt i et system. Av denne grunn vil en PSC, SSC og/eller andre celleinnhentingssignaler kunne sendes via et felles frekvensbånd for celleinnhentingen, men dersom informasjon som gjelder systembåndbredden tilveiebringes før deteksjonen av et referansesignal og/eller demodulasjon av signaler over en kringkastingskanal som illustrert i blokkene 306 og 308 kan referansesignaler og/eller kringkastingskanalen gjøres i stand til å bruke båndbredder som ligger utenfor dette felles frekvensbånd for celleinnhentingen. Som et resultat av dette vil mer informasjon kunne sendes via referansesignalet og/eller kringkastingskanalen, og dette fører igjen til raskere og mer effektiv celleinnhenting. En PSC og/eller en SSC kan være konfigurert for å tilveiebringe en nøyaktig båndbredde som brukes av systemet, eller alternativt kan en båndbredde være spesifisert innenfor et område (så som enten systembåndbredden er mindre enn, lik eller større enn en referansebåndbredde), og informasjon som gjelder systembåndbredden kan være lagt inn i en slik type kode (PSC og/eller SSC) på en tilsvarende måte vedrørende informasjon som gjelder senderantenner og/eller sektorer som er betjent av et knutepunkt Node B. Videre vil teknikker for sending av et referansesignal for forskjellige systembåndbredder og synkroniseringskodekonfigurasjoner bli beskrevet i nærmere detalj nedenfor.

[0052] Fig. 4 illustrerer et eksempel på en overførings- eller senderstruktur 400 som kan brukes til å sende synkroniseringskoder (så som PSC 232 og SSC 234) i et system for trådløs kommunikasjon (så som systemet 200), og denne struktur 400 illustrerer et eksempel på en struktur for en nedlinkramme som kan brukes i et slikt system for trådløs kommunikasjon. Som illustrert ved strukturen 400 kan en ramme anordnet som en rekke tidsluker, og en eller flere av disse kan da brukes for sending av signalering og/eller delte data. I et bestemt eksempel kan en syklisk prefiks som brukes av et system for trådløs kommunikasjon for å redusere interferens som skyldes OFDM, bestemmes ved hjelp av en terminal og under cellesøk, idet denne bestemmelse da er basert på informasjon som formidles i en eller flere subrammer i en nedlinkramme så som den ramme som er illustrert ved strukturen 400.

[0053] Strukturen 400 illustrerer ett eksempel på tidsposisjon hvor en kode PSC og en kode SSC kan sendes. I samsvar med et bestemt aspekt og dersom ikke tilsvarende sekvens for en av disse kodene blir plassert nær i tid og frekvens vil en kode SSC ikke kunne detekteres koherent ved bruk av koden PSC som fasereferanse. Som et resultat av dette kan det foreligge begrensninger i den type sekvens som kan brukes for koden SSC, og således for antallet forskjellige SSC-sekvenser som kan utnyttes. Generelt vil innses at en sendestruktur som tillater koherent deteksjon av koden SSC muliggjør et stort antall SSC-sekvenser for bruk, mens en senderstruktur som tillater bare ikkekoherent deteksjon av koden SSC vil begrense antallet SSC-sekvenser som kan brukes, til et lite antall.

[0054] I samsvar med et annet aspekt (av oppfinnelsen) vil senderstrukturen 400 i et synkront system kunne gjentas fra celle til celle, og av denne grunn vil, dersom PSC og SSC-posisjonen i en radioramme er fast, koder PSC som er de samme som dem brukt i andre celler kunne erfare en SFN-kanal, dvs. en kanal for "enkelt frekvensnett". Som et resultat kan det foreligge en mistilpasning mellom fasen av den cellespesifikke kode SSC og den cellefelles kode PSC, og av denne grunn kan man bruke forskjellig signaldeteksjonsteknikk, f.eks. kan en kode SSC detekteres ikke-koherent slik at en tilsvarende kode PSC ikke brukes for deteksjonen av denne kode SSC. I tillegg og/eller alternativt kan flere koder PSC brukes i systemet, i motsetning til en enkelt felles kode PSC.

[0055] Fig. 5A-5C viser diagrammer som illustrerer eksempler på referansesignalstrukturer 510-530 som kan brukes for cellesøk, i samsvar med forskjellige aspekter. I samsvar med ett aspekt kan et referansesignal settes opp som en kodet sekvens, særskilt en slik sekvens som brukes for oppsetting av et referansesignal som kan utledes fra en sekvens med tilnærmet tilfeldig støy (PN) eller en annen hensiktsmessig sekvens og kan i tillegg innbefatte en syklisk prefiks (CP) for å redusere virkningene av interferens innenfor et system hvor sekvensen brukes. I et bestemt eksempel vil en slik syklisk prefiks som brukes i forbindelse med et referansesignal kunne være kort (så som normal) eller lang (så som utvidet). I tilfelle man har referansesignaler som bruker normale sykliske prefikser vil ortogonale sekvenser kunne anvendes for referansesignalet for å tillate multipleksordning av referansesekvenser som sendes fra forskjellige celler (så som sektorene 104) i systemet. Alternativt og i tilfellet med referansesignaler som bruker utvidede sykliske prefikser blir celler fra hvilke referansesekvensene sendes fra, lettere skilt ut ved å bruke forskjellige PN-sekvenser i hver celle.

[0056] I henhold til et bestemt aspekt (av oppfinnelsen) kan en sekvens som brukes for oppsetting av et referansesignal frekvensmappes til en rekke pilottoner som kan sendes ved forhåndsbestemte tidsintervaller. I et særskilt eksempel kan referanse signalene i tillegg konfigureres for å innbefatte systemparametere, i den hensikt å formidle slike parametere til brukerutstyr UE, (så som terminalene 250) i systemet. I henhold til et annet aspekt kan en pilottonesekvens som brukes for et referansesignal være basert på flere senderantenner i en celle som sender referansesignaler. Det viste diagram 510 på fig. 5A illustrerer f.eks. et referansesignal i en struktur som kan brukes av en enkelt senderantenne. I diagrammet 510 kan denne antenne i tid veksle mellom sending av pilotsymboler ved et første sett frekvenser, og ved et andre sett frekvenser. Det viste diagram 520 på fig. 5b illustrerer som et ytterligere et eksempelreferansesignal som kan brukes av en celle med to senderantenner. Som vist i diagram 520 kan hver senderantenne veksle i tid veksle mellom sending av pilotsymboler ved et første sett frekvenser, og ved et andre sett frekvenser, på tilsvarende måte som ved bruk av den eneste senderantenne illustrert i diagrammet 510.

[0057] I tillegg illustrerer diagrammet 530 på fig. 5C et eksempel på et referansesignal i en struktur som kan brukes f.eks. av en celle som har fire senderantenner. Diagrammet 530 viser at to av disse fire antenner, angitt i diagrammet som antenne 1 og antenne 2, kan veksle i tid mellom sending av pilotsymboler ved et første sett frekvenser og et andre sett frekvenser, på tilsvarende måte som det som er illustrert i diagrammene 510 og 520. I tillegg illustrerer diagrammet 530 at to ytterligere senderantenner, der angitt som antenne 3 og antenne 4, kan sende via alternative sett frekvenssubbærere ved starten av hver 0,5 ms tidsluke, slik at samtlige fire senderantenner sender pilottoner via tilstøtende frekvenssubbærere ved starten av hver tidsluke.

[0058] I samsvar med et bestemt aspekt vil den sendereffekt som brukes for sending via de respektive antenner i en celle også reguleres for å bedre referansesignaldeteksjonsytelsen i et brukerutstyr UE. Som et særskilt og ikke begrensende eksempel kan det tilfellet hvor en celle bruker fire senderantenner som illustrert i diagrammet 430 på fig. 5C brukes, og der kan flere effektbruksstrategier anvendes for å bedre pilotdeteksjonsytelsen, f.eks. kan den tilgjengelige sendereffekt for en sektor fordeles jevnt over samtlige senderantenner i sektoren for å lette en jevn deteksjon av pilotsignaler fra samme antenner samtidig. Alternativt kan den tilgjengelige sendereffekt føres til å endres i syklus via de enkelte senderantenner, slik at den effekt som brukes for sending via hver enkelt av disse økes 1/4 av tiden, hvorved det lettes enkeltvis deteksjon av pilotsignaler fra de respektive antenner. I et slikt eksempel kan lengden i tid av et referansesignal som sendes på hensiktsmessig måte utvides til å muliggjøre deteksjon av samtlige pilotsymboler i dette referansesignal. Som et annet eksempel kan den totale sendereffekt som brukes i en celle ved sending av subrammer for hvilke en synkroniseringskode og/eller referansesignalet sendes, innreguleres. Som et eksempel kan sendingene fra antenner i en gitt celle frakoples for en subramme der en synkroniseringskode og/eller referansesignalet sendes. I tillegg og/eller alternativt kan pilottoner som sendes via subrammer der en synkroniseringskode sendes fremheves eller økes når det gjelder sendereffekt for å bedre påliteligheten ved referansesignaldeteksjonen i et brukerutstyr UE. Når man bruker et slikt skjema for effektøkning vil identiteten av de frekvenser som sendereffekten økes for kunne signaleres til brukerutstyret for å la dette utstyr gjøre seg nytte av effektøkningen når utstyret utfører kanalkvalitetsmålinger, for å sikre nøyaktigheten av slike målinger.

[0059] Fig. 6 viser en rekke diagrammer 610-630 som illustrerer frekvensgjenbruksmønstre som kan brukes for sending av referansesignaler, i samsvar med forskjellige aspekter. På tilsvarende måte som for diagrammene 510-530 tilsvarer mørkere områder i diagrammene 610-630 posisjoner i frekvens og tid der pilottoner kan sendes, mens blanke eller hvite områder tilsvarer posisjoner i frekvens og tid der data kan sendes. Sendingene som illustreres i diagrammene 610-630 kan f.eks. utføres i sektorer (så som sektorene 104) ved bruk av to senderantenner per sektor, på tilsvarende måte som den sending som er illustrert i diagrammet 520. Som et særskilt eksempel kan videre referansesignalene som er vist i diagrammene 610-630 brukes i forbindelse med en utvidet syklisk prefiks (CP), og i et slikt eksempel kan referansesignalene som sendes fra de respektive sektorer være basert på PN-sekvenser og/eller andre sekvenser, nemlig sekvenser som er unike for disse sektorer.

[0060] I samsvar med et bestemt aspekt kan referansesignaler som sendes fra en eller flere sektorer være begrenset i frekvens, slik det er illustrert i diagrammene 610-630 for å bedre sannsynligheten for deteksjon i et brukerutstyr UE (så som en terminal 250). i et bestemt eksempel kan referansesignaler sendes som illustrert ved diagrammet 610 fra flere sektorer. Hvis imidlertid pilottonene som referansesignalene er satt opp fra, blir sendt via samme frekvenser blir tilsvarende pilottoner som sendes fra nærliggende sektorer kunne kollidere på grunn av at de mottas samtidig i brukerutstyret, og følgen blir at dette utstyr kan få feil ved deteksjonen av pilottoner, tilsvarende et referansesignal som sendes fra en bestemt sektor og kan da måtte prøve forskjellige hypoteser som tilsvarer en celleidentifikasjon for en sektor fra hvilken et gitt referansesignal mottas. For å overvinne disse virkninger av pilottoner som sendes fra flere sektorer og kolliderer i et brukerutstyr og for å ta hensyn til celleidentifikasjonshypoteser utført der kan et frekvensgjenbruksmønster anvendes for referansesignaler som sendes fra de enkelte sektorer i systemer, slik det er illustrert i diagrammene 610-630, i den hensikt å forskyve pilottoner som sendes fra nærliggende sektorer slik at frekvensen blir annerledes og slik at disse pilottoner ikke kolliderer innbyrdes.

[0061] I et bestemt eksempel vil frekvensforskyvninger som gjøres gjeldende for referansesignaler som sendes fra de enkelte sektorer kunne koples til disse sektorers celleidentifikasjon. Som et eksempel kan det brukes et trefrekvensgjenbruksmønster slik det er illustrert i diagrammene 610-630 for å tildele en frekvensgjenbruksindeks til en sektor, basert på dens celleidentifikasjon. En slik frekvensforskyvning kan således tildeles en sektor basert på dens celleidentifikasjon i en tretalls rekke, slik at sektoren med en identifikasjon på 0, 3, 6 etc. får lov å sende referansesignaler ved et grunnfrekvensmønster i samsvar med en første frekvensgjenbruksindeks, som illustrert i diagrammet 610, mens sektorer som har celleidentifikasjon på 1, 4, 7 etc. kan sende referansesignaler med en frekvensforskyvning på en enkelt posisjon i samsvar med et andre frekvensgjenbruksmønster med en indeks som illustrert i diagrammet 620, og sektorer med celleidentifikasjon på 2, 5, 8 etc. kan sende referansesignaler med en frekvensforskyvning på to posisjoner, i samsvar med en tredje frekvensgjenbruksindeks, som illustrert ved diagrammet 630. Alternativt kan en frekvensforskyvning som tildeles en sektor være avhengig av gruppeidentifikasjonen for cellegruppen som sektoren er lokalisert til, heller enn en identifikasjon av den bestemte sektor. I et bestemt eksempel kan informasjon som gjelder frekvensforskyvninger som brukes av en eller flere sektorer for referansesignalsending formidles til et brukerutstyr UE via en PSC, SSC og/eller et annet egnet signal, før deteksjonen av referansesignalet eller -signalene.

[0062] I samsvar med et annet aspekt kan frekvensforskyvningsmønstrene som er illustrerte i diagrammene 610-630 brukes som en basis for multipleksordning av referansesignaler fra forskjellige sektorer, ved bruk av frekvensdelt multipleksing (FDM). På konvensjonell måte blir da referansesignalet multipleksordnet ved bruk av kodedelt multipleksing (CDM) ved å anvende en ortogonal sekvens som tilsvarer en sektor, til de pilottoner som utgjør referansesignalet som sendes fra denne sektor. Referansesignalene fra de enkelte sektorer i en celle blir da sendt samtidig ved samme tidspunkt og ved bruk av samme frekvensressurser og multipleksordnes via de anvendte ortogonale sekvenser, men siden et slikt multipleksskjema krever sending til flere sektorer via samme ressurser, får man ganske liten fleksibilitet for sendereffekten som brukes for sendingen av referansesignalene fra de enkelte sektorer.

[0063] I et bestemt eksempel kan således frekvensforskyvningene som er illustrert i diagrammene 610-630 brukes til å lette en tresektors FDM der referansesignalene fra forskjellige sektorer kan multipleksordnes i frekvens. Siden slik multipleksordning utføres i frekvens heller enn via en ortogonal kode vil hvert referansesignal bli sendt via separate frekvensressurser, og resultatet er en bedre sendereffektfleksibilitet enn det man kunne oppnå for sending av referansesignaler ved bruk av CDM, siden den tilgjengelige sendereffekt kan fordeles på ulik måte mellom de enkelte referansesignaler. I tillegg er det slik at siden referansesignalene er skilt i frekvens vil forskjellig effektøkningsfaktor kunne brukes for de enkelte referansesignaler, basert på f.eks. kanalsituasjonen for en sektor der et bestemt referansesignal blir sendt. I tillegg og/eller alternativt kan diskontinuerlig sending (DTX) brukes til å sende data mellom toner som er reserverte for sending av et referansesignal, som illustrert i diagrammene 610-630.

[0064] I et annet eksempel kan teknikkene for 3-sektor-FDM som beskrevet ovenfor utvides til en celle som har ytterligere sektorer, ved å kombinere FDM og CDM. I et særskilt eksempel kan disse to multipleksmåter brukes i kombinasjon for sendingen av referansesignaler fra en celle som har i alt ni sektorer, ved å dele cellen i tre grupper, hver på tre sektorer. Gruppene kan fastlegges f.eks. ved bruk av FDM og basert på et 3-frekvens gjenbruksmønster som beskrevet ovenfor. I hver enkelt gruppe kan da CDM brukes for å identifisere referansesignaler som sendes fra de enkelte sektorer.

[0065] Det vises nå til fig. 7-9 som illustrerer metodikk for cellesøk i et system for trådløs kommunikasjon, og for enkelthets skyld er disse metodikker vist og beskrevet som en rekke handlinger eller hendelser, men det skal forstås at de ikke er begrenset til rekkefølgene av disse, siden enkelte av dem, i samsvar med ett eller flere aspekter, vil kunne foregå i en annen rekkefølge og/eller samtidig med andre hendelser eller handlinger, altså forskjellig fra det som er vist og beskrevet her. Som et eksempel vil fagfolk innse og verdsette at en metodikk alternativt kan representeres som en rekke interrelaterte tilstander eller hendelser, så som i et tilstandsdiagram. Videre behøver ikke alle de illustrerte handlinger eller hendelser være nødvendige for å få implementert en metodikk i samsvar med ett eller flere aspekter (av oppfinnelsen).

[0066] Fig. 7 viser således en metodikk 700 for å sende referansesignaler (så som referansesignalet 236) og etablering av ressurser for bruk ved sendingen av disse signaler. Det vil innses at metodikken 700 også kan utføres fra en basestasjon (så som basestasjonen 210 i systemet 200) og/eller enhver annen hensiktsmessig nettenhet. Metodikken 700 starter i blokk 702 der antallet senderantenner som er tilgjengelige per sektor for sendingen av referansesignaler blir fastlagt. I ett eksempel kan dette antenneantall per sektor bestemmes i blokken 702, for å få bestemt en pilottonestruktur som skal brukes for et referansesignal. Som et eksempel og som beskrevet ovenfor kan en sektor som bare har en enkelt senderantenne sende et referansesignal basert på diagrammet 510 på fig. 5A, mens en sektor som har to senderantenner kan sende et referansesignal basert på diagrammet 520 på fig. 5B, og en sektor som har fire senderantenner kan sende et referansesignal basert på diagrammet 530 på fig.5C.

[0067] Metodikken 700 kan deretter eventuelt gå videre til blokk 704 der en bestemt sendereffekt som brukes for å sende via senderantennene fastlegges i blokk 702 for de respektive sektorer (så som sektorene 104 betjente av en enhet som utfører metodikken 700) for sending av de respektive referansesignaler (så som referansesignalene 236), for regulering av sendereffekten. En effektøkning i trinn 704 kan deretter utføres som et eksempel for å bedre referansesignaldeteksjonen i brukerutstyret (så som en terminal 250). I et bestemt eksempel vil den sendereffekt som er tildelt en gitt sending via en bestemt antenne fastlegges i blokk 702 for referansesignalsendingen, og denne sendereffekt kan enkeltvis økes eller reduseres i forhold til en sendereffekt for data og/eller generelle overføringer. Videre kan regulering eller innstilling utføres i blokk 704, av konstant eller syklisk gjentatt kategori.

[0068] Ved å avslutte handlingene beskrevet i blokkene 702 og/eller 704 kan metodikken 700 gå videre til blokk 706 hvor de enkelte sektorer eller grupper av sektorer tildeles respektive frekvensforskyvninger, basert på et frekvensgjenbruksmønster. I et bestemt eksempel vil frekvensforskyvningene som tildeles blokk 706 kunne anvendes for pilottoner som utgjøres av referansesignaler fra de respektive sektorer, som illustrert og beskrevet ved hjelp av diagrammene 610-630 og den tilhørende gjennomgåelse ovenfor. I tillegg kan frekvensforskyvninger som anvendes i blokk 706 også anvendes for enkelte sektorer eller grupper av sektorer på individuell basis.

[0069] I blokk 708 multipleksordnes referansesignalene fra de enkelte sektorer eller grupper av sektorer for hvilke frekvensforskyvningene ble anvendt, i blokk 706, og denne multipleksordning bruker FDM i det minste delvis ved å tildele frekvensressurser for referansesignalene, basert på de frekvensforskyvninger som er tillagt i blokk 706. I et bestemt eksempel vil referansesignalene fra de enkelte sektorer kunne settes opp basert på frekvensforskyvningene som gjøres gjeldende i blokk 706, og følgelig vil disse frekvensforskyvninger kunne utnyttes som en basis for multipleksordning av referansesignalene ved bruk av FDM, som beskrevet i forbindelse med det som er vist på fig. 6 ovenfor. I et annet eksempel og dersom frekvensforskyvningene i blokk 706 utføres for grupper av sektorer vil multipleksordning i blokk 708 kunne utføres ved å kombinere FDM og CDM. Som et eksempel kan sektorgrupper multipleksordnes i blokk 708 ved bruk av FDM, mens referansesignaler fra sektorer i sektorgruppene på sin side kan multipleksordnes ved bruk av CDM. Ved avslutning av den handling som gjelder for blokk 708 kan metodikken 700 konkludere i blokk 710, ved at referansesignalene blir sendt ved bruk av deres respektive tildelte frekvensressurser.

[0070] Fig. 8 illustrerer en metodikk 800 for identifikasjon av en kilde for et referansesignal, basert på dette signals egenskaper. Metodikken 800 kan f.eks. utføres av en terminal (så som terminalen 250) og/eller en hvilken som helst annen egnet enhet i et system for trådløs kommunikasjon. Metodikken 800 starter i blokk 802 der en eller flere synkroniseringskoder mottas og inneholder informasjon som gjelder frekvensressursene som brukes av de enkelte sektorer for sending av referansesignaler. Informasjonen som mottas i blokk 802 kan formidles ved f.eks. bruk av en primær synkroniseringskode (så som PSC 232), en sekundær synkroniseringskode (så som SSC 234) og/eller et annet egnet signal. Videre kan de synkroniseringskoder som mottas i blokk 800 formidle informasjon som er basert på deres tidsposisjon i en radioramme, en eller flere sekvenser som brukes for deres oppsetting og/eller andre faktorer. I et bestemt eksempel kan informasjonen som mottas i blokk 802 innbefatte frekvensforskyvninger som brukes for sendingen av referansesignaler fra forskjellige sektorer som betjenes av et knutepunkt Node B (så som en basestasjon 210), hvilket kan være basert på celleidentifikasjonen for de enkelte sektorer eller gruppeidentifikasjonen for de respektive grupper av sektorer. I et annet eksempel kan synkroniseringskoder som mottas i blokk 802 også inneholde informasjon som gjelder antallet sektorer som betjenes av hvert knutepunkt Node B i systemet, og/eller antallet senderantenner som brukes for hver enkelt celle, i den hensikt å bedre referansesignaldeteksjonsytelsen i en enhet som utfører metodikken 800.

[0071] Metodikken 800 går deretter videre til blokk 804, der et referansesignal mottas via et identifisert sett frekvensressurser. I et bestemt eksempel kan en enhet som utfører metodikken 800 forsøke å detektere et referansesignal i blokk 804 ut fra flere sett frekvenser som tilsvarer de respektive frekvensforskyvninger utført i blokk 802. Når et referansesignal mottas kan deretter frekvensressurser over hvilke referansesignalet ble mottatt, identifiseres, og metodikken 800 kan konkludere i blokk 806, der en sektor som sendte referansesignalet som ble mottatt i blokk 804 blir identifisert basert på i det minste delvis frekvensforskyvningsinformasjonen som tilveiebringes fra synkroniseringskodene i blokk 802, og frekvensressursene som referansesignalet ble mottatt via, i blokk 804. I et bestemt eksempel vil frekvensforskyvningsinformasjonen fra blokk 802 kunne kople særskilte frekvensforskyvninger til celleidentifikasjonene for enkelte sektorer. I et slikt eksempel kan en sektor som et referansesignal mottas via i blokk 804 identifiseres i blokk 806 ut fra frekvensene som referansesignalet ble mottatt alene via. Alternativt kan frekvensforskyvningsinformasjonen som tilveiebringes i blokk 802 koples til cellegruppeidentifikasjoner, og en cellegrupper som inneholder sektoren som sendte referansesignalet som ble mottatt i blokk 804 kan da identifiseres ut fra den frekvensforskyvning som ble brukt for sendingen av dette referansesignal. I et slikt eksempel vil ytterligere multipleksordning ved bruk av en teknikk så som CDM kunne utnyttes for å lette identifikasjonen av en bestemt sektor i cellegruppen, nemlig den gruppe referansesignalet ble mottatt via.

[0072] Fig. 9A-9C illustrerer forskjellige metodikker 910-930 for signaldeteksjon og prosessering i et system for trådløs kommunikasjon, og disse metodikker kan f.eks. utføres ved hjelp av en terminal og/eller en hvilken som helst egnet enhet i et system for trådløs kommunikasjon. I samsvar med et bestemt aspekt vil et referansesignal i så måte kunne settes sammen av en rekke OFDM-symboler som sendes via tilsvarende tidsperioder (så som 0,5 ms), og ved tidspunktet når et referansesignal blir sendt vil en terminal kanskje mangle kjennskap til en eller flere parametere som gjelder hvordan dette signal ble sendt. Som et eksempel kan terminalen mangle kjennskap til antallet senderantenner som ble brukt for sendingen av et gitt referansesignal, og dette kan påvirke referansesignalets struktur som beskrevet i forbindelse med gjennomgåelsen av fig. 5A-5C ovenfor. Som et resultat vil terminalen kunne forsøke å detektere et referansesignal som illustrert ved en eller flere av tegningene fig. 9A-9C under et sett hypoteser som henholdsvis kan tilsvare antallet senderantenner, i den hensikt å få bestemt antallet senderantenner som sendte ut referansesignalet.

[0073] Fig. 9A-9C illustrerer forskjellige metodikker 910-930 som kan brukes av en terminal for å detektere et referansesignal. Som det generelt er vist på disse tegninger kan et referansesignal detekteres ved å utføre deteksjon for et enkelt OFDM-symbol eller en enkelt tidsperiode under en rekke hypoteser, og deretter kombineres disse delresultater for denne rekke hypoteser for å få bestemt en passende hypotese. Særskilt vises til fig. 9A som illustrerer et flytskjema over en første metodikk 910 for deteksjon og prosessering av et referansesignal, og denne metodikk starter i blokk 912 der koherent deteksjon utføres for et referansesignal over en rekke tidsperioder for en eller flere hypoteser. I et bestemt eksempel bruker slik koherent deteksjon en fast kanalreferanse som kommer fra en annen kanal (så som en kanal som PSC 232 og/eller SSC 234 sendes via) for å lokalisere pilottoner som utgjør et referansesignal i frekvens. Disse toner kan deretter summeres for hver tidsperiode og hver hypotese som er under betraktning, i blokk 912. Deretter utføres koherent kombinasjon i blokk 914, over tidsperiodene for hver hypotese som er betraktet i blokk 912. Nærmere bestemt kan koherent kombinasjon utføres i blokk 914 ved å utføre en direktesummering for hver hypotese av de koherente detekterte delresultater som fremkom fra blokk 912, for hele rekken av tidsperioder. Ved avslutningen av kombinasjonen i blokk 914 kan metodikken 910 konkludere i blokk 916, slik at en hypotese kan velges basert på resultatene fra kombinasjonen.

[0074] Fig. 9B illustrerer en andre metodikk 920 for deteksjon og prosessering av et referansesignal, og denne metodikk starter i blokk 922 der koherent deteksjon utføres for et referansesignal over en rekke tidsperioder, for en eller flere hypoteser, på tilsvarende måte som i blokk 912 for metodikken 910. Deretter, i blokk 924 utføres ikke-koherent kombinasjon over tidsperiodene for hver hypotese som er under betraktning i blokk 922. I et bestemt eksempel vil slik koherent deteksjon av delresultater som fremkommer i blokk 922 kunne ikke-koherent kombineres i blokk 922 ved først å komme frem til energien i hvert delresultat og deretter summere den totale energi over tidsperiodene for hver hypotese under betraktning. Metodikken 920 kan deretter trekke en konklusjon i blokk 926 ved å velge en hypotese basert på resultatene av den kombinasjon som ble utført i blokk 924.

[0075] Fig. 9C illustrerer en tredje metodikk 930 for å detektere og prosessere et referansesignal, og denne metodikk starter i blokk 932, der ikke-koherent deteksjon utføres for et referansesignal over en rekke tidsperioder, for en eller flere hypoteser. I motsetning til den koherente deteksjon som ble utført i blokkene 912 og 922 vil ikkekoherent deteksjon ikke bruke noen kanalreferanse, men i stedet kan et referansesignal direkte summeres i frekvensdomenet for hver tidsperiode og hver hypotese som er under betraktning, i blokk 932. Deretter utføres ikke-koherent kombinasjon i blokk 934 over tidsperiodene for hver betraktet hypotese i blokk 932. I et bestemt eksempel vil ikke-koherent kombinasjon i blokk 934 kunne utføres ved å utføre en direktesummering av delresultatene som ble oppnådd fra blokk 932, over tidsperiodene for hver hypotese som skal betraktes. Til slutt, i blokk 936 kan en hypotese velges basert på resultatene av den kombinasjon som ble utført i blokk 934.

[0076] Det vises nå til fig. 10 som illustrerer et blokkskjema som gir et eksempel på et system 1000 for trådløs kommunikasjon og der en eller flere utførelser som her er beskrevet kan gjelde. I et bestemt eksempel er systemet 1000 et MIMO-system (med flere innganger og flere utganger) som innbefatter et sendersystem 1010 og et mottakersystem 1050. Det skal her innses at sendersystemet 1010 og/eller mottakersystemet 1050 også kan anvendes for et tilsvarende system med flere innganger og en enkelt utgang, f.eks. der hvor det brukes flere senderantenner (så som i en basestasjon) for sending av en eller flere symbolstrømmer til en enhet som bare har en enkelt antenne (så som en mobil stasjon eller en mobiltelefon). I tillegg vil innses at forskjellige aspekter ved sendersystemet 1010 og/eller mottakersystemet 1050 som her beskrevet også kan brukes i forbindelse med et system for enkelt utgang og enkelt inngang, særskilt når det gjelder antenner.

[0077] I samsvar med et bestemt aspekt vil trafikkdata for flere datastrømmer kunne frembringes i et sendersystem 1010 ut fra en datakilde 1012, til en senderdataprosessor 1014, og i et bestemt eksempel kan da hver datastrøm sendes via sin respektive senderantenne 1024. I tillegg kan TX-dataprosessoren 1014 (idet TX står for sender) formatere, kode og innfelle trafikkdata for hver datastrøm, basert på et særskilt kodeskjema som er valgt for hver respektive datastrøm, i den hensikt å frembringe kodede data. I et bestemt eksempel kan disse kodede data for hver datastrøm deretter multipleksordnes sammen med pilotdata, ved bruk av OFDM-teknikker. De aktuelle pilotdata kan f.eks. følge et kjent datamønster som behandles på kjent måte. Videre kan disse pilotdata brukes i mottakersystemet 1050 for å estimere kanalrespons. Tilbake i sendersystemet 1010 kan de multipleksordnede pilot/kodede data for hver datastrøm moduleres (så som symbolmappes) basert på et særskilt modulasjonsskjema (så som BPSK, QSPK, M-PSK eller M-QAM) valgt for hver respektive datastrøm, i den hensikt å frembringe modulasjonssymboler. I et særskilt eksempel vil dataoverføringshastighet eller datarate, koding og modulasjon for/av hver datastrøm kunne bestemmes ut fra instruksjoner som utføres i og/eller frembringes av en prosessor 1030.

[0078] Deretter kan modulasjonssymboler for samtlige datastrømmer videreformidles til en TX-prosessor 1020 som videre kan behandle modulasjonssymbolene (så som for OFDM). Denne prosessor 1020 kan deretter frembringe i alt NTmodulasjonssymbolstrømmer til like mange sender/mottakere 1022a-1022t, og i et bestemt eksempel er hver slik sender/mottaker 1022 innrettet for å motta og behandle sin respektive symbolstrøm for å frembringe ett eller flere analoge signaler. Hver sender/mottaker 1022 kan deretter videre behandle (så som forsterke, filtrere og opptransponere) de analoge signaler slik at det dannes et modulert signal som er egnet for sending via en MIMO-kanal. Følgelig vil de NTmodulerte signal fra sender/mottakerne 1022a-t kunne sendes ut via NTantenner 1024a-1024t, ett signal fra hver antenne.

[0079] I samsvar med et annet aspekt kan de sendte modulerte signaler mottas i mottakersystemet 1050 via et antall NRantenner 1052a-1052r, og det mottatte signal fra hver slik antenne 1052 kan deretter føres til sine respektive sender/mottakere 1054, og i et bestemt eksempel kan hver slik sender/mottaker behandle (så som filtrere, forsterke og nedtransponere) sitt respektive mottatte signal, digitalisere det behandlede signal for å danne sampler og deretter behandle disse sampler for å tilveiebringe en tilsvarende "mottatt" symbolstrøm. En RX MIMO/dataprosessor 1060 kan deretter motta og behandle de NRmottatte symbolstrømmer fra de like mange sender/mottakere 1054, basert på en særskilt mottakingsprosesseringsteknikk for å frembringe NT"detekterte" symbolstrømmer. I et bestemt eksempel kan hver detektert symbolstrøm innbefatte symboler som danner estimater av de modulasjonssymboler som ble sendt ut for den tilsvarende datastrøm. RX prosessoren 1060 kan deretter behandle hver symbolstrøm i det minste delvis ved å demodulere, avinnfelle og dekode hver detektert symbolstrøm, i den hensikt å gjenopprette de utsendte trafikkdata for en tilsvarende datastrøm. Således kan prosesseringen i RX prosessoren 1060 være komplementær med den som ble utført av TX MIMO prosessoren 1020 og TX dataprosessoren 1014 i sendersystemet 1010. RX prosessoren 1060 kan i tillegg gi prosesserte symbolstrømmer til en dataforbruker 1064.

[0080] I samsvar med et særskilt aspekt kan kanalresponsestimatet som ble generert i RX prosessoren 1060 brukes til å utføre rom/tidsprosessering i mottakeren, innstilling av effektnivåer, endring av modulasjonsrater eller -skjemaer og/eller andre hensiktsmessige handlinger. I tillegg kan RX prosessoren 1060 videre estimere kanalkarakteristikker så som f.eks. nytteforhold (SNR) som kan innbefatte både støy og interferens (signal/støy pluss interferens-forhold), for de detekterte symbolstrømmer, og prosessoren kan videre gi estimerte kanalkarakteristikker til en prosessor 1070. I et bestemt eksempel kan prosessoren 1060 og/eller prosessoren 1070 videre utlede et estimat for "driftsnytteforholdet" for systemet. Prosessoren kan deretter frembringe kanaltilstandsinformasjon (CSI), og denne informasjon kan omfatte informasjon som gjelder kommunikasjonslinken og/eller den mottatte datastrøm. Denne informasjon kan f.eks. innbefatte driftsnytteforholdet. Informasjonen CSI kan deretter behandles i TX dataprosessoren 1018, moduleres i en modulator 1080, behandles i sender/mottakerne 1054a-1054r og sendes tilbake til sendersystemet 1010. I tillegg kan en datakilde 1016 i mottakersystemet 1050 frembringe ytterligere data som skal behandles i TX dataprosessoren 1018.

[0081] Tilbake i sendersystemet 1010 kan de modulerte signaler fra mottakersystemet 1050 mottas via antenner 1024, behandles i sender/mottakere 1022, demoduleres i en demodulator 1040 og behandles videre i en RX dataprosessor 1042 for å gjenopprette den informasjon CSI som ble rapportert av mottakersystemet 1050. I et bestemt eksempel kan denne rapporterte informasjon formidles til en prosessor 1030 og brukes til å bestemme dataoverføringshastigheter så vel som kode- og modulasjonsskjemaer som skal brukes for en eller flere datastrømmer. De bestemte skjemaer kan deretter formidles til sender/mottakere 1022 for kvantisering og/eller bruk i senere sendinger til mottakersystemet 1050. I tillegg og/eller alternativt kan den rapporterte informasjon CSI brukes av prosessoren 1030 til å generere forskjellige kontroller/kommandoer for TX dataprosessoren 1014 og TX MIMO-prosessoren 1020. I et annet eksempel kan informasjonen CSI og/eller annen informasjon behandles i RX dataprosessoren 1042 og formidles til en dataforbruker 1044.

[0082] I et bestemt eksempel leder prosessoren 1030 i sendersystemet 1010 og prosessoren 1070 i mottakersystemet 1050 driften i sine respektive systemer, og i tillegg kan et lager 1032 i sendersystemet 1010 og et lager 1072 i mottakersystemet 1050 sørge for lagring av programkoder og data som brukes av prosessorene 1030 henholdsvis 1070, og videre kan forskjellige prosesseringsteknikker i mottakersystemet 1050 brukes til å behandle de NRmottatte signaler for å detektere de NTutsendte symbolstrømmer. Disse mottakerprosesseringsteknikker kan innbefatte prosesseringsteknikker av romlig og rom/tidsrelatert type, og disse teknikker kan også kalles utjevningsteknikker og/eller mottakerprosesseringsteknikker av typen "fortløpende nulling/utjevning og interferenskansellering", og disse teknikker kan også kalles "fortløpende interferenskansellering" eller "fortløpende kansellering".

[0083] Fig. 11 viser et apparat 1100 som koordinerer sendingen av referansesignaler (så som referansesignalene 236) og ressurser som brukes i forbindelse med denne sending. Det vil innses at apparatet 1100 er illustrert med funksjonsblokker, og dette kan være funksjonsblokker som representerer funksjoner som er implementerte ved hjelp av en prosessor, programvare eller en kombinasjon av dette (så som fastvare). Apparatet 1100 kan implementeres i et knutepunkt Node B (så som en basestasjon 210) og/eller en annen egnet nettenhet og kan innbefatte en modul 1102 for å bestemme hvor mange senderantenner som brukes per celle (så som per sektor 104), en modul 1104 for å regulere sendereffekten som brukes for å sende ut via de enkelte senderantenner for sending av referansesignaler, en modul 1106 for å utføre frekvensdelt multipleksordning for referansesignaler som sendes fra de enkelte celler eller cellegrupper ved å tildele forskjellige frekvensforskyvninger til de enkelte signaler, basert på deres tilhørende celler eller cellegrupper, og en modul 1108 for å sende referansesignaler, basert på de enkelte tildelinger for sendereffekt og frekvensressurser.

[0084] Fig. 12 illustrerer et apparat 1200 som letter identifikasjon av en celle (så som en sektor 104 i systemet 100) fra hvilken et referansesignal mottas. Apparatet 1200 kan implementeres i et brukerutstyr UE (så som en terminal 250) og/eller en annen egnet nettenhet og kan innbefatte en modul 1202 for å hente ut informasjon fra ett eller flere synkroniseringssignaler når det gjelder frekvensforskyvninger som brukes for disse signaler i de respektive celler, en modul 1204 for å motta et referansesignal fra en celle over et sett frekvensressurser, og en modul 1206 for å identifisere en celle som sendte referansesignalet, ved å sammenligne frekvensressursene som referansesignalet ble mottatt ved, med de oppnådde frekvensforskyvninger.

[0085] Det vil her innses at de aspekter som er beskrevet her kan implementeres ved hjelp av maskinvare, programvare, fastvare, middelvare, mikrokode eller en hvilken som helst kombinasjon av slike virkemidler. Når systemene og/eller fremgangsmåtene implementeres ved hjelp av programvare, fastvare, middelvare eller mikrokode, programkoder eller kodesegmenter vil de kunne lagres i maskinlesbare medier, så som en lagringskomponent. Et kodesegment kan representere en prosedyre, en funksjon, et subprogram, et program, en rutine, en subrutine, en modul, en mykvarepakke, en klasse, eller en hvilken som helst kombinasjon av instruksjoner, datastrukturer eller programutforminger. Et kodesegment kan være koplet til et annet kodesegment eller en maskinvarekrets ved å overføre og/eller motta informasjon, data, argumenter, parametere eller lagerinnhold. Informasjon, argumenter, parametere, data etc. kan overføres, formidles eller sendes ved bruk av et hvilket som helst egnet middel, innbefattet lagerdeling, meldingsformidling, tokenformidling, nettoverføring, etc.

[0086] For en programvareimplementering kan de teknikker som er beskrevet her utnytte moduler (særskilt ved bruk av prosedyrer, funksjoner etc.) som utfører funksjonene. Programvarekodene kan ligge lagret i lagringsenheter eller lagre og kan utføres ved hjelp av prosessorer. Et lager kan ligge i selve prosessoren eller være anordnet eksternt i forhold til en slik, og er da koplet kommunikativt til denne via forskjellige midler kjent innenfor faget.

Claims

P a t e n t k r a v

1 Fremgangsmåte (700) for å koordinere sending av signaler for celleinnhenting i et trådløst kommunikasjonssystem som omfatter:

• å opprette et frekvensgjenbruksmønster i det minste delvis ved å identifisere et basissett med frekvenser hvor et referansesignal kan sendes og å anvende minst én frekvensforskyvning til frekvensbasissettet for å skaffe til veie forskjøvede sett med frekvenser;

• å knytte (706) respektive sektorer til de respektive sett med frekvenser i frekvensgjenbruksmønsteret valgt fra gruppen bestående av frekvensbasissettet og de forskjøvede sett med frekvenser basert på identifikatorer av de respektive sektorene, hvor identifikatorene omfatter en angivelse av cellegrupper til hvilke de respektive sektorene er lokalisert;

• å generere referansesignaler for sending ved de respektive sektorene på settet med frekvenser henholdsvis knyttet til sektorene;

• å sende minst én synkroniseringskode som inneholder informasjon angående frekvensforskyvningen benyttet av de respektive sektorene; og

• å sende (710) referansesignalene ved de respektive cellene ved å bruke settene med frekvenser respektivt knyttet til cellene.
2 Apparat (1010) som letter celleinnhenting i et trådløst kommunikasjonssystem som omfatter:

• midler (1030) for å identifisere et frekvensgjenbruksmønster som omfatter respektive sett med frekvenser tilsvarende respektive frekvensforskyvninger;

• midler for å tildele (1014) respektive frekvensforskyvninger til respektive sektorer basert i det minste delvis på frekvensgjenbruksmønsteret og identifikatorer for de respektive sektorene, hvor identifikatorene omfatter en angivelse av cellegrupper til hvilke de respektive sektorene er lokalisert;

• midler for å sende (1020) minst én synkroniseringskode som inneholder informasjon angående frekvensforskyvninger benyttet av de respektive sektorene; og

• midler (1020) for å koordinere sending av referansesignaler ved de respektive sektorene på sett med frekvenser tilsvarende de respektive frekvensforskyvninger tilordnet sektorene.
3 Fremgangsmåte (800) for å utføre celleinnhenting i et trådløst kommunikasjonssystem som omfatter:

• å motta (802) minst én synkroniseringskode som inneholder informasjon angående frekvensressurser som brukes av respektive sektorer for sending av referansesignaler og informasjon angående frekvensforskyvningen benyttet av de respektive sektorene basert på identifikatorer av sektorene;

• å motta et referansesignal fra en sektor;

• å identifisere et sett med frekvensressurser på hvilket referansesignalet var mottatt; og

• å identifisere sektoren fra hvilken referansesignalet var mottatt basert i det minste delvis på informasjonen inneholdt i synkroniseringskodene og settet med frekvensressurser på hvilket referansesignalet var mottatt.
4 Fremgangsmåte ifølge krav 3, hvor identifikatorene av sektorene er sektor-ID-er for sektorene.
5 Fremgangsmåte ifølge krav 3, hvor identifikatorene av sektorene er sektorgruppe-ID-er for sektorgrupper hvor de respektive sektorene er lokalisert, og synkroniseringskodene videre inneholder informasjon angående ortogonale koder benyttet til multipleksing av referansesignaler sendt av sektorer i en felles sektorgruppe.
6 Fremgangsmåte ifølge krav 3, hvor det å motta minst én synkroniseringskode omfatter å motta minst én synkroniseringskode fra en basestasjon, idet synkroniseringskodene tilveiebringer informasjon angående et antall sektorer som tilveiebringer dekning for basestasjonen.
7 Fremgangsmåte ifølge krav 3, hvor synkroniseringskodene tilveiebringer informasjon angående en effektøkning anvendt på transmisjoner av referansesignaler ved respektive sektorer i forhold til andre overføringer ved de respektive sektorene.
8 Fremgangsmåte ifølge krav 7, som videre omfatter å beregne minst én kanalkvalitetsindikator i det minste delvis ved å se bort fra en effektøkning anvendt på en transmisjon av et mottatt referansesignal fra minst én effektmåling brukt til å beregne kanalkvalitetsindikatorene.
9 Fremgangsmåte ifølge krav 3, hvor mottakingen av et referansesignal omfatter å bestemme et antall sendeantenner benyttet til sending av referansesignalet i det minste delvis ved å forsøke å detektere referansesignalet under minst én hypotese tilsvarende respektive sendeantenne-konfigurasjoner.
10 Fremgangsmåte ifølge krav 9 hvor det å bestemme et antall sendeantenner benyttet til sending av et referansesignal omfatter:

• å utføre sammenhengende deteksjon for referansesignalet over en serie med forhåndsbestemte enhetlige tidsperioder for den ene eller de flere hypotesene; • koherent å kombinere delresultater fremskaffet med den sammenhengende deteksjonen gjennom tidsperiodene for hypotesen; og

• å velge en hypotese fra den ene eller de flere hypotesene basert på den sammenhengende kombinering av delresultatene for hypotesen.
11 Fremgangsmåte ifølge krav 9, hvor det å bestemme et antall sendeantenner benyttet til sending av et referansesignal omfatter:

• å utføre sammenhengende deteksjon for referansesignalet over en serie med forhåndsbestemte enhetlige tidsperioder for den ene eller de flere hypotesene;

• ikke-koherent å kombinere partielle resultater fremskaffet med den sammenhengende deteksjonen gjennom tidsperiodene for hypotesen; og

• å velge en hypotese fra den ene eller de flere hypotesene basert på den ikkesammenhengende kombinering av delresultatene for hypotesen.
12 Fremgangsmåte ifølge krav 9, hvor det å bestemme et antall sendeantenner benyttet til sending av et referansesignal omfatter:

• å utføre ikke-sammenhengende deteksjon for referansesignalet over en serie med forhåndsbestemte enhetlige tidsperioder for den ene eller de flere hypotesene;

• ikke-koherent å kombinere partielle resultater fremskaffet med den ikke-koherente deteksjonen gjennom tidsperiodene for hypotesen; og

• å velge en hypotese fra den ene eller de flere hypotesene basert på den ikkesammenhengende kombinering av delresultatene for hypotesen.
13 Apparat (1050) som legger til rette for identifikasjon av en sektor fra hvilken et referansesignal er mottatt, som omfatter:

• midler (1060) for å motta frekvensgjenbruksinformasjon som angår frekvens-sett benyttet til overføring av referansesignaler ved respektive sektorer basert på identifikatorer av de respektive sektorene, hvor frekvensgjenbruksinformasjonen omfatter informasjon angående frekvensforskyvninger benyttet av de respektive sektorene;

• midler (1052) for å motta et referansesignal;

• midler (1070) for å identifisere et frekvenssett på hvilket referansesignalet ble mottatt; og

• midler (1070) for å identifisere en sektor fra hvilken referansesignalet ble mottatt basert i det minste delvis på frekvensgjenbruksinformasjonen og frekvenssettet på hvilket referansesignalet ble mottatt.
14 Datamaskin-lesbart medium, som omfatter:

• kode for å bevirke at en datamaskin skaffer til veie data om frekvensforskyvninger anvendt på transmisjoner av referansesignaler basert på identifikatorer av respektive sektorer fra hvilken referansesignalene sendes, hvor dataene omfatter informasjon angående frekvensforskyvninger benyttet av de respektive sektorene;

• kode for å bevirke at en datamaskin mottar et referansesignal fra en sektor; og • kode for å bevirke at en datamaskin identifiserer en sektor fra hvilken referansesignalet var mottatt i det minste delvis ved å identifisere en frekvensforskyvning anvendt på referansesignalet.