NO338870B1 - Alfa-aminoamidderivater nyttige i behandlingen av addiktive forstyrrelser - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører a-aminoamidderivater med kjemisk formel og struktur som angitt i krav 1, en kjemisk klasse av monoamin-oksidase B (MAOB)-inhibitorer, natriumkanalblokkere, dopamin reopptaksinhibitorer og glutamatnivåmodulatorer for fremstilling av medikamenter til anvendelse i behandlingen av addiktive forstyrrelser.

Oppfinnelsens bakgrunn

Da MAOB-inhibitorer påvirker dopamins metabolisme som fører til en forlengelse av tidsforløpet av dopamin på dens reseptor, foreslår vi anvendelsen av a-aminoderivater i behandlingen av forstyrrelser, hvor en mangel i det dopaminergiske systemet spiller en viktig rolle, så som addiktive forstyrrelsene som kan defineres som patologisk atferdkarakterisert vedtvangsmessig medikamentsøking og -inntak. Kontinuerlig medikamentbruk er antatt å forårsake langvarige funksjonsendringer i nervekretsene involvert i motivasjon som kan føre til avhengighet, medikamentsug og tilbakefall.

Typisk har forskjellige misbruksmedikamenter (amfetamin, kokain, heroin, nikotin, alkohol) selv med forskjellig primært molekylmål, den felles virkningen å øke do-pa mi ntran misjon i det mesolimbiske systemet. Forskjellige tilnærminger har blitt anvendt i behandlingen av avhengighetsforstyrrelser og de fleste av dem har til hensikt å regulere det dopaminergiske systemet.

MAOB-inhibitorer påvirker metabolismen av dopamin hos mennesker og primater som fører til en forlengelse av tidsforløpet av dopamin på dens reseptorer. Anvendelsen av MAOB-inhibitor har vist seg å være fordelaktig i behandlingen av patolo-gier der en dopaminergisk mangel er til stede som i PD.

Nye bevis støtter hypotesen om at MAOB-inhibitorer kan være fordelaktige i behandlingen av addiktive forstyrrelser. Studier utført i rotter og i menneske har vist at selegilin (en spesifikk MAOB-inhibitor) har en moderat antiforsterkningseffekt under kokainavrusning og kan forbedre dopaminmangel under avvenning som er tenkt å føre til tilbakefallstilfeller (Schiffer et al, 2003 Synapse 48:35-8).

Det har nylig blitt observert at røykere har en redusert MAOB-aktivitet i blodplate og hjerne. Det har blitt antatt at redusert MAOB-aktivitet i hjernen er involvert i økning av nikotins addiktive egenskapene. I et multisenter fase II-studie synes la- zabemid, en annen MAOB-inhibitor (200 mg/dag), å øke prosentdelen ved røyke-stopp (fra 17 til 30 %) (Berlin et al, 2002 Addiction 97:1347-1354).

Videre har det blitt vist at også Na-kanalblokkere kan være effektive i behandlingen av addiktive forstyrrelser. Riktignok har en nylig klinisk studie vist at topiramat (en Na-kanalblokker) er effektiv i behandlingen av alkoholavhengighet (Johnson et al, 2003, The Lancet 361: 1677-1685).

Gjeldende behandlinger av addiktive forstyrrelser inkluderer antidepressive medikamenter, opiatreseptoragonister som metadon, opiatreseptorantagonister og par-tielle agonister som naltrekson og buprenorfin, benzodiazepiner og disulfiram for alkoholavrusning. Ulemper ved disse behandlingene inkluderer flere bivirkninger og enda en utilfredsstillende terapeutisk effektivitet.

Da det finnes beviser på at forbindelser med MAOB-inhibisjonsaktivitet og forbindelser med Na-kanalblokkeraktivitet kan være effektive i behandlingen av addiktive forstyrrelser, foreslår vi anvendelsen av a-aminoderivater med kjemisk formel og struktur som angitt i krav 1, en kjemisk klasse av monoaminoksidase B (MAOB)-inhibitorer og natriumkanalblokkere ifølge denne oppfinnelsen for fremstilling av medikamenter i behandlingen av addiktive forstyrrelser.

WO90/14334, WO94/22808, WO97/05102, WO 97/0511 og WO 99/35215 beskriver substituterte benzylaminopropionamidforbindelser aktive på sentralnervesystemet og nyttige som antiepileptiske, anti-Parkinson-, nevrobeskyttende, antidepressive og antispastiske hypnotiske midler (se også Pevarello P. et al. (1998), J. Med. Chemistry, 41: 579-590). W099/35125 og W099/35123 beskriver substituerte benzylaminopropionamidforbindelser aktive på sentralnervesystemet og nyttige som smertestillende midler.

Beskrivelse av oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer raske og svært effektive muligheter for å behandle addiktive forstyrrelser ved å anvende, in vivo, visse a-aminoamid-forbindelser som angitt i krav 1 i en terapi som er et utmerket alternativ til eksiste-rende behandlinger.

Oppfinnelsen angår anvendelsen av minst en forbindelse som er en a-aminoamidforbindelse med formel (I):

hvori:

• A er en -(CH2)n-X-gruppe, hvori n er et heltall fra 0 til 5, X er CH2, -O-, -S-eller-NH-; s er 1 eller 2; R er en furyl-, tienyl- eller pyridylring eller en fenylring, eventuelt substituert med én eller to substituenter uavhengig valgt fra halogen, hydroksy, cyano, Q-Q; alkyl, Ci-C6alkoksy eller trifluormetyl; Ri er hydrogen eller Ci-C6alkyl eller C3-C7cykloalkyl; R2og R3er uavhengig valgt fra hydrogen; Q-C4alkyl, eventuelt substituert med hydroksy eller fenyl; fenyl, eventuelt substituert med én eller to substituenter uavhengig valgt fra Ci-C6alkyl, halogen, hydroksy, Ci-C6alkoksy eller trifluormetyl; eller R2og R3danner, tatt sammen med karbonatomet som de er bundet til, en C3-C6cykloalkylring; og • R4, R5er uavhengig hydrogen, Ci-C6alkyl eller C3-C7cykloalkyl; eller R4og R5danner, tatt sammen med nitrogenatomet de er bundet til, en 5-7 atom mettet heterocyklisk ring;

eller optiske isomerer (enantiomerer), blandinger og farmasøytiske akseptable salter eller estere derav for fremstillingen av et medikament for behandlingen av symptomene på addiktive forstyrrelser.

Alkyl- og alkoksygruppene kan være forgrenede eller kan være rettkjedede grup-per.

Farmasøytisk akseptable salter av forbindelsene ifølge oppfinnelsen inkluderer f.eks. syreaddisjonssalter med uorganiske syrer, f.eks. salpeter-, salt-, hydrobrom-, sovel- og fosforsyrer og lignende, eller organiske syrer, f.eks. eddik-, propion-, gly- kol-, melke-, oksal-, malon-, eple-, vin-, sitron-, rav-, benzo-, kanel-, mandel-, metansulfon-, p-toluensulfon- og salisylsyrer og lignende.

Noen av forbindelsene med formel (I) kan ha asymmetriske karbonatomer, og kan derfor eksistere enten som racemiske blandinger eller som individuelle optiske isomerer (enantiomerer). Følgelig er betegnelsen "farmasøytisk akseptable salter" av a-aminoamidet med formel (I) også ment å inkludere innen dens omfang alle muli-ge optiske isomerer og deres blandinger.

Foretrukne forbindelser med formel (I) er de, hvori A er en gruppe valgt fra -CH2-, -CH2-CH2-, -CH2-S-, -CH2-CH2-S- og -(CH2)n-0-, hvori n er et heltall fra 1 til 5;

s er 1 eller 2;

R er en fenylring, eventuelt substituert med én eller to substituenter uavhengig valgt fra halogen, trifluormetyl, metoksy eller tienylring;

Ri er hydrogen eller Ci-C4alkyl;

en av R2og R3er hydrogen og den andre er C!-C4alkyl, eventuelt substituert med hydroksy eller fenyl, eventuelt substituert med ett eller to halogenatomer, eller R2og R3er begge metyl, eller de kan sammen med atomet de er bundet til danne en cyklopropyl- eller en cyklopentylring; og

R4, R5er hydrogen eller Q-C4alkyl, eller de danner sammen med nitrogenatomet de er bundet til, en pyrrolidin- eller en piperidinring, og de farmasøytisk akseptable saltene derav.

Eksempler på spesifikke forbindelser med formel (I) - som kan anvendes enkeltvis eller i kombinasjon med andre forbindelser med formel (I) - i en effektiv mengde i medikamenter for å behandle addiktive forstyrrelser i en pasient inkluderer: 2-(4-benzyloksybenzylamino)propanamid;

2-[4-(2-metoksybenzyloksy)-benzylamino]propanamid;

2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid;

(S)-(+)-2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid

2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-metyl-propanamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-N-metyl-propanamid;

N-{2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]}propionyl-pyrrolidin; 2-[4-(3-metoksybenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-cyanobenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; (S)-(+)-2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-metyl-propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-N-metyl-propanamid; N-{2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]}propionyl-pyrrolidin; 2-[4-(4-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-metyl-propanamid; 2-[4-(2-klorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-klorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-3-hydroksy-propanamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-propanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-3-hydroksy-N-metyl-propanamid;

2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(2-klorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(3-cyanobenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(3-cyanobenzyloksy)-benzylamino]-2-metyl-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(3-klorbenzyloksy)-fenyletylamino]propanamid; 2-{4-[2-(3-fluorfenyl)-etyloksy] benzylamino}propanamid; 2-{4-[2-(3-fluorfenyl)-etyl]benzylamino}propanamid; 2-[N-(4-benzyloksybenzyl)-N-metylamino]propanamid; 2-{4-[(3-klorbenzyloksy)-fenyletyl]-amino}propanamid; 2-[4-benzyltiobenzylamino]propanamid;

2-[4-(2-fluorbenzyltio)-benzylamino]propanamid;

2-[4-(3-fluorbenzyltio)-benzylamino]propanamid;

2-[4-(3-fenylpropyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(4-fenylbutyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(5-fenylpentyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-3-fenyl-N-metyl-propanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-3-metyl-N-metyl-butanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-2-fenyl-acetamid;

2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzyl-N-metylamino]-2-fenyl-acetamid;

2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzyl-N-metylamino]-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(3-klorbenzyloksy)-benzylamino]-2-fenyl-acetamid;

2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(2-fluorfenyl)-acetamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(3-fluorfenyl)-acetamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(2-fluorfenyl)-acetamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(3-fluorfenyl)-acetamid; 2-[4-(3-klorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(3-fluorfenyl)-acetamid; 2-(4-(2-tienyloksy)-benzylamino)propanamid;

eller isomerer, blandinger og farmasøytiske akseptable salter derav.

Foretrukne forbindelser med formel (I), som kan anvendes enkeltvis eller i kombinasjon med andre forbindelser med formel (I), i en effektiv mengde i medikamenter for å behandle ett eller flere addiktive forstyrrelsessymptomer i en pasient er (S)-(+)-2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid eller (S)-(+)-2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid.

Pasienten som behandles kan være et pattedyr, inkludert mennesker, med behov for lindring eller inhibering av symptomer på ett eller flere addiktive forstyrrelsessymptomer.

Spesielt administreres pattedyret med behov for ovennevnte behandling en dose av et a-aminoamid med formel (I) som definert over som strekker seg fra omkring 0,3 til omkring 100 mg/kg kroppsvekt per dag. "Behandling" som anvendt heri, inkluderer en hvilken som helst pleie ved fremgangsmåter eller anvendelser for et pattedyr, og spesielt et menneske, som er tenkt å a) forhindre at sykdommen eller forstyrrelsen forekommer i et individ som kan være disponert for sykdommen/forstyrrelsen, men som ikke ennå har blitt diagnostisert med den; b) inhibere sykdommen/forstyrrelsen eller tilstanden, dvs., stanse dens utvikling; eller c) lindre sykdommen/forstyrrelsen, eller tilstanden, dvs. forårsake tilbakegang av sykdommen/forstyrrelsen eller tilstanden.

Addiktive forstyrrelse i et pattedyr, inkludert mennesker, kan således forhindres eller lindres.

Eksempler på addiktive forstyrrelser er medikamentmisbruk, alvorlig alkoholisme, (belønningsmangelsyndromet RDS).

Et a-aminoamid med formel (I) kan inkluderes som det aktive midlet i en farmasøy-tisk akseptabel sammensetning med aktivitet i behandlingen av addiktive forstyrrelser som kan fremstilles ved konvensjonelle fremgangsmåter, f.eks. ved å blande det aktive midlet med en farmasøytisk akseptabel, terapeutisk inert organisk og/eller uorganisk bærer eller eksipiensmaterialer.

Foretrukne forbindelser med formel (I), anvendt i en effektiv mengde i medikamenter for å behandle RLS og addiktive forstyrrelser i en pasient er (S)-(+)-2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid eller (S)-(+)-2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]pro-panamid. Forbindelsene med formel (I) og de farmasøytisk akseptable saltene derav kan oppnås ved velkjente fremgangsmåter som beskrevet i pa-tentsøknadene nevnt over.

"Kombinasjonsterapi" (eller "koterapi") inkluderer administrasjonen av en alfa-aminoamidforbindelse med formel (I) og minst et andre middel, f.eks.: dopaminagonister slik som bromkriptin, kabergolin, lisurid, pergolid, ropinirol,

apomorfin, sumanirol, rotigotin, talipeksol, dihydroergokriptin og pramipeksol,

levodopa, levodopa pluss karbidopa (SINEMET®), levodopa pluss kontrollert frigitt karbidopa (SINEMET-CR®), levodopa pluss benserazid (MADOPAR®), levodopa pluss kontrollert frigitt benserazid (MADOPAR-HBS),

COMT-inhibitorer slik som tolkapon og entakapon,

- STALEVO®, Amantadin

og antikolinerge midler,

som del av et spesifikt behandlingsregime tiltenkt å gi den fordelaktige effekten fra samvirket av disse terapeutiske midlene. Fordeler for slike kombinasjoner inkluderer reduksjon av dosen av konvensjonelle midler (dvs. andre enn midlene ifølge foreliggende oppfinnelse) med følgende reduksjon av bivirkningene av slike konvensjonelle midler. Den fordelaktige effekten av kombinasjonen inkluderer farma-kokinetisk eller farmakodynamisk samvirke som skyldes kombinasjonen av terapeutiske midler. Administrasjon av disse terapeutiske midlene i kombinasjon utfø-res typisk i løpet av en definert tidsperiode (vanligvis minutter, timer, dager eller uker avhengig av den valgte kombinasjonen). "Kombinasjonsterapi" kan, men er

generelt ikke tenkt å omfatte administrasjonen av to eller flere av disse terapeutiske midlene som del av separate monoterapiregimer som tilfeldig og vilkårlig resul-terer i kombinasjonene påtenkt av foreliggende oppfinnelse. "Kombinasjonsterapi" er tenkt å omfatte administrasjon av disse terapeutiske midlene på en sekvensiell måte, det vil si, hvori hvert terapeutisk middel administreres på et forskjellig tidspunkt, samt administrasjon av disse terapeutiske midlene eller minst to av de terapeutiske midlene, på en vesentlig samtidig måte. Vesentlig samtidig administrasjon kan utføres ved f.eks. å administrere en enkel kapsel med et fastsatt forhold av hvert terapeutisk middel eller i flere enkelte kapsler for hvert av de terapeutiske midlene til individet. Sekvensiell eller vesentlig samtidig administrasjon av hvert terapeutisk middel kan gjennomføres ved en passende rute inkludert orale ruter, intravenøse ruter, intramuskulære ruter og direkte absorpsjon gjennom slimhinne-vev. De terapeutiske midlene kan administreres ved den samme ruten eller ved forskjellige ruter. For eksempel kan et første terapeutisk middel i den valgte kombinasjonen administreres ved intravenøs injeksjon, mens de andre terapeutiske midlene i kombinasjonen kan administreres oralt.

Alternativt kan f.eks. alle terapeutiske midler administreres oralt eller alle terapeutiske midler kan administreres ved intravenøs injeksjon. Sekvensen i hvilken de terapeutiske midlene administreres er ikke særlig kritisk. "Kombinasjonsterapi" kan også omfatte administrasjonen av de terapeutiske midlene som beskrevet over i ytterligere kombinasjon med andre biologisk aktive ingredienser og ikke-lege-middelterapier (f.eks. kirurgi eller strålingsbehandling). Der kombinasjonsterapien ytterligere omfatter en ikke-legemiddelbehandling, kan ikke-legemiddel-behandlingen gjennomføres på et hvilket som helst passende tidspunkt så lengde en fordelaktig effekt fra samvirket av kombinasjonen av de terapeutiske midlene og ikke-legemiddelbehandling oppnås. I passende tilfeller oppnås f.eks. den fordelaktige effekten likevel når ikke-legemiddelbehandling midlertidig fjernes fra administrasjonen av de terapeutiske midlene, kanskje i dager eller til og med uker.

a-aminoamidsammensetningene kan administreres i mange forskjellige doserings-former, f.eks. oralt, i form av tabletter, pastiller, kapsler, sukker- eller filmbelagte

tabletter, flytende løsninger, emulsjoner eller suspensjoner; rektalt, i form av stikkpiller; parenteralt, f.eks. ved intramuskulær eller intravenøs injeksjon eller infusjon; og transdermalt i form av et plaster, salve, emulsjon, lotion, løsning, gele, krem og nesespray.

Passende farmasøytisk akseptable, terapeutisk inerte organiske og/eller uorganiske bærer- eller eskipiensmaterialer nyttige i fremstillingen av slik sammensetning inkluderer f.eks. vann, gelatin, gummi arabicum, laktose, stivelse, cellulose, magne-siumstearat, talkum, vegetabilske oljer, cyklodekstriner, polyalkylenglykoler og lignende, a-aminoamidsammensetningene med formel (I) kan steriliseres og kan inneholde ytterliere komponenter, velkjent for fagmannen, slik som f.eks., konserve-ringsmidler, stabilisatorer, fuktemidler eller emulgatorer, f.eks. parafinolje, mannid-monooleat, salter for å justere osmotisk trykk, buffere og lignende.

I tillegg kan de faste orale formene, sammen med det aktive midlet, inneholde for-tynningsmidler, f.eks. laktose, dekstrose, sakkarose, cellulose, maisstivelse eller potetstivelse; smøremidler, f.eks. silika, talkum, stearinsyre, magnesium- eller kal-siumstearat og/eller polyetylenglykoler; bindemidler, f.eks. stivelser, gummi arabicum, gelatin, metylcellulose, karboksymetylcellulose eller polyvinylpyrrolidon; desaggregerende midler, f.eks. en stivelse, alginsyre, alginater eller natirumstivel-sesglykolat; effervescerende blandinger; fargestoffer; søtemidler; fuktemidler slik som lecitin, polysorbater, laurylsulfater; og generelt ikke-toksiske og farmakologisk inaktive substanser anvendt i farmasøytiske formuleringer. De farmasøytiske pre-paratene kan fremstilles på en hvilken som helst kjent måte, f.eks. ved hjelp av blandings-, granulerings-, tabletterings-, sukkerbeleggings- eller filmbeleggings-fremgangsmåter.

De orale formuleringene omfatter vedvarende frigivingsformuleringer som kan fremstilles på en konvensjonell måte, f.eks. ved å påføre et enterisk belegg på tabletter og granuler.

Den flytende dispersjonen for oral administrasjon kan f.eks. være siruper, emulsjoner og suspensjoner. Sirupene kan ytterligere inneholde som en bærer, f.eks. sakkarose eller sakkarose med glyserin og/eller mannitol og/eller sorbitol.

Suspensjoner og emulsjoner kan som en bærer inneholde f.eks. en naturlig gummi, agar, nattriumalginat, pektin, metylcellulose, karboksymetylcellulose eller polyviny-lalkohol. Suspensjonene eller løsningene for intramuskulære injeksjoner kan sammen med den aktive forbindelsen inneholde en farmasøytisk akseptabel bærer, f.eks. sterilt vann, olivenolje, etyloleat, glykoler, f.eks. propylenglykol, og om øns-ket en passende mengde lidokainhydroklorid. Løsningene for intravenøse injeksjoner eller infusjon kan som en bærer inneholde f.eks. sterilt vann eller de kan for-trinnsvis være i form av sterile, vandige eller isotone salineløsninger.

Stikkpillene kan sammen med det aktive midlet inneholde en farmasøytisk akseptabel bærer f.eks. kakaosmør, polyetylenglykol, en polyoksyetylen-sorbitanfettsyre-estersurfaktant eller lecitin.

Sammensetninger som inkluderer a-aminoamider med formel (I) er generelt i form av en doseenhet inneholdende f.eks. 20 til 7000 mg aktiv ingrediens per enhetsdo-seringsform. Passende behandling gis 1 eller 2 eller 3 ganger daglig, avhengig av clearance-hastighet. Følgelig kan den ønskede dosen presenteres i en enkel dose eller som oppdelte doser administrert med passende intervaller, f.eks. to til fire eller flere underdoser per dag.

De farmasøytiske sammensetningene inkludert et a-aminoamid med formel (I) kan inneholde per doseringsenhet f.eks. kapsel, tablett, pulverinjeksjon, teskje, stikk-pille og lignende, fra omkring 20 til 7000 mg av det aktive midlet.

Optimale, terapeutisk effektive doser som skal administreres kan lett bestemmes av fagmannen og vil variere hovedsakelig med preparatets styrke, med administra-sjonsmåten og med utviklingen av den inflammatoriske tilstanden eller forstyrrelsen som behandles. I tillegg vil faktorer forbundet med det enkelte individ som behandles, inkludert individets alder, vekt, kosthold og administrasjonstid, resultere i behovet for å justere dosen til et passende terapeutisk effektivt nivå.

Fordelene avledet fra anvendelsene ifølge oppfinnelsen som definert over er mange og inkluderer muligheten for å behandle hovedsakelig alle typer addiktive forstyrrelsessymptomer.

For avhengighetsstudier ble noen dyremodeller anvendt for å teste testforbindelse-nes virkning. Spesielt ble følgende tester utført. Testforbindelsene ble funnet å redusere atferdseffekten av noen misbruksmedikamenter i forskjellige dyremodeller, noe som viser potensiell terapeutisk effekt i addiktive forstyrrelse.

EKSEMPEL 1

Kokaininteraksionsstudie i mus

Psykostimulerende addiktive medikamenter som amfetamin og kokain induserer typisk en økning i bevegelsesaktivitet hos gnagere og primater. Noen forbindelser med antiaddiktive potensielle egenskaper kan forebygge økningen i bevegelsesakti vitet indusert av psykostimulerende medikamenter. (Katz JL, Kopajtic TA, Myers KA, Mitkus PJ, Chider M, Behavioral effects of cocaine: interactions with Dl dopa-minergic antagonists and agonists in mice and squirrel monkeys. J Pharmacol Exp Ther., oktober 1999; 291(l):265-79).

Effekten av testforbindelser evalueres i en musemodell for kokainindusert bevegel-sesøkning.

Metode

Individer: Swiss-Webster-mus, hann

Apparat: Automatiserte fotocellekammer

Medikamenter: Kokain 20 mg/kg administreres ip, testforbindelser oppløst i vehikkel administreres ip i forskjellige doser (10-100 mg/kg) rett før kokain.

Atferdstest: Dyr (8 per eksperimentgruppe) mottok ip kokaininjekson (20 mg/kg) eller saline og enten testforbindelsene (10-100 mg/kg ip) eller deres vehikkel og bevegelsesaktivitet registreres i 1 time.

Dataanalyse

Tidsforløp: For vehikkel, kokain alene og hver dose testforbindelse alene + kokain plottes den gjennomsnittlige (+ SEM) aktiviteten for hver 10-minutters periode.

Maksimal effekt: Den 30-minutters tidsperioden, hvor kokain (20 mg/kg) frembringer den maksimale aktiviteten anvendes for å bestemme testforbindelseseffekt. En loglO-transformasjon av de gjennomsnittlige tellingene i 30-minutters perioden for individuelle individer utføres for å homogenisere varianser for etterfølgende analyser. En ANOVA statistisk analyse utføres og vehikkel og hver dose av testforbindelsen + kokain til kokain alene sammenlignes for å bestemme signifikante (p<0,05) doseeffekter. En lineær minste kvadraters regresjonsanalyse utføres; de gjennomsnittlige tellinger i 30-minutters perioden går tilbake blant individer over den synkende delen av kurven mot loglO-dosen av testforbindelsen. AD50 (dose som demper kokainindusert stimulering med 50 %) bestemmes fra den lineære regresjonsanalysen.

EKSEMPEL 2

Rotte medikamentdiskriminerinqsassay

Medikamentdiskriminering (DD)-oppgavene er en prosedyre for å evaluere en for-bindelses kapasitet til å erstatte et psykoaktivt medikament (slik som misbruksme-dikament). Rotten lærer å anvende interoseptive medikamentstimuli for å signalise-re hvilke av to eller tre manipuleringer som vil gi matavleveringer (tilstandsavheng-ig læring). Slike oppgaver utgjør den beste dyremodellen for å undersøke "subjektive" medikamenteffekter. I tillegg kan DD-prosedyrer i visse tilfeller ha evnen til å uavhengig måle flere ulike subjektive effekter av et medikament, inkludert noen som fremmer medikamentmisbruk (euforigene) og andre som hindrer medikamentmisbruk (nociseptive).

De forsterkende eller forebyggende effektene på medikamentmisbruk av testforbindelsene evalueres i en modell for kokaindiskrimineringstest i rotter.

(Colpaert FC (1986) Drug discrimination: behavioral, pharmacological and molecu-lar mechanisms of discriminative drug effects, i Behavioral Analysis Of Drug Depen-dence, Goldberg SR and Stolerman IP eds, s. 161-193, Academic Press, Orlando).

Metoder

Individer. Studier i hann Sprague-Dawley-rotter utføres. Alle dyr huses i et tempe-ratur- og fuktighetskontrollert vivarium med en 12-t lys/mørkesyklus (lys på kl. 7:00). Alle eksperimenter utføres i løpet av lysfasen av lys/mørkesyklusen, mellom kl. 8:00 og 15:00. Rottene ble holdt ved omkring 80-85 % ad Hb kroppsvekt.

Kokaindiskriminering. Rotter fores daglig med omkring 15 g standard laboratoriefor minst 30 minutter etter testing som holdt dem på deres individuelle vekt gjennom studiet. Individer testes daglig i to-spaks styringsbetingelseskamre som er huset inne i lys- og lyddempende innhegninger. Hvit støy er til stede under testing for å skjule uvedkommende lyder. Omgivelsesopplysning gjøres med en lampe i frontpa-nelets toppsentrum (huslys). Spaker plasseres 17 cm fra hverandre med par av lamper (lysemitterende dioder; LEDer) over hver spak, også på frontpanelet. Forsterket respons gir ut en 45-mg pellet i en matskål sentrert mellom spakene på kammerets frontpanel. Individer trenes først til å trykke begge spakene under et 10-respons fastsatt forhold (FR 10) skjema for matforsterkning og for å skille i.p. injeksjoner av 29 umol/kg kokain (10 mg/kg) fra i.p. injeksjoner av saline. Etter kokaininjeksjon forsterkes bare responser på en spak, etter salineinjeksjon forsterkes responser på den andre spaken. Tilordningen av kokain- og salinepassende spaker ble utjevnet blant rotter. Umiddelbart etter injeksjon plasseres rotter inne i eksperimentkammerne. En 5 minutters tidsavbruddsperiode, under hvilken huslyset og LEDene er slukket og respondering ikke hadde noen planlagte konsekvenser kommer før opplysningen av huslyset og LEDene. Kun responser på den tilpassede spaken forsterkes, og responser på den utilpassede spaken nullstiller FR-responskravet. Hver matlevering etterfølges av en 20 sekunders tidsavbruddsperiode under hvilken alle lys er av, og respondering ikke har noen planlagte konsekvenser. Sesjoner slutter etter 20 mattildelinger eller 20 minutter, den som forekommer først. Treningssesjoner med kokain (C)- og saline (S)-injeksjoner utføres daglig 5

dager per uke og ordnes i en dobbeltvekslende sekvens (f.eks. SCCS).

Testing initieres når ytelser når kriterier på minst 85 % passende total respondering og under de første FR 10 av sesjonen over fire etterfølgende sesjoner. Utvalgte doser av testforbindelsene ble administrert på forskjellige tidspunkter opp til 360 min. etter injeksjon for å undersøke tidsforløpet av de diskriminativ-stimulus-effektene. Etter en testsesjon må et individ møte de ovennevnte ytelseskriteriene over to etterfølgende (kokain og saline)-treningssesjoner for å bli testet igjen. Gjentatte testsesjoner utføres med minst to treningssesjoner mellom tester inntil fullstendige doseeffekter bestemmes i hvert individ. Testsesjoner er identiske med treningssesjoner bortsett fra at 20 etterfølgende responser på hver spak forsterkes.

For hver rotte som studeres i kokain-diskrimineringsprosedyren beregnes den totale responsfrekvensen og prosentdelen responser som forekommer på den kokaintil-passede spaken. De gjennomsnittlige verdiene beregnes for hver måling ved hver testede medikamentdose. Dersom mindre enn halvparten av rottene responderte på en enkelt dose, beregnes ingen gjennomsnittlig verdi for prosentdel kokaintilpasset respons ved den dosen. Minst 20 % kokaintilpasset respons innføres som et konservativt kriterium ved hvilket det antas en signifikant forskjell fra saline; 80 % eller høyere kokaintilpasset respons tas som likt treningsdosen med kokain, og mel-lomliggende nivåer av kokaintilpasset respons anses som delvis erstatning.

Dataanalyser. Resultater fra kokaindiskrimineringsstudier fastsettes med data sam-let under hele sesjonen, som varer maksimalt 20 min.

Dersom et enkelt individ ikke fullfører et fastsatt forholdskjema under testing, inkluderes dens data i gjennomsnittet for responsfrekvens, men inkluderes ikke i gjennomsnittet for prosent kokainspakrespons. En ED50-verdi beregnes ved anvendelse av lineær regresjonsanalyse for de testforbindelsene som erstatter kokain (> 80 % medikamenttilpasset respons). For de testforbindelsene som delvis erstatter (> 20 % og < 80 % medikamenttilpasset respons) kokain, er den laveste dosen som gir maksimal substitusjon og hvilken prosent gitt. For de forbindelsene som ikke erstatter kokain (< 20 % medikamenttilpasset respons) beregnes den høyeste dosen som er testet.

EKSEMPEL 3

Rotte medikamentselvadministrasionstest

Medikamentselvadministrasjonstest er en bredt anvendt metode for å studere et medikaments (slik som kokain) forsterkende egenskaper og effektene til ulike forbindelser på disse belønnende egenskapene. I denne testen trenes rotten til å "ar-beide" for å motta oral eller intravenøs administrasjon av medikamenter. Denne atferdsmetoden gjør det mulig å vurdere om en testforbindelse har en effekt på de forsterkende egenskapene til et addiktive medikament. (Caine S.B.; Lintz R; Koob G.F.: Intravenous drug self-administration techniques in animals. I: Behavioral Neuroscience: A Practical Approach. ed. by A. Sahgal s. 117-143, Oxford University Press, New York. 1993; Fischman MW, Behavioral pharmacology of cocaine J.Clin Psychiatry. 1988 Feb; 49 Suppl:7-10).

Metode

Individer

Hann Sprague - Dawely-rotter, som veier 350-400 g huses 3 i et bur og gis ad libi-tum tilgang på mat og vann og holdes ved 12-t lysmørkesyklus (lys på kl. 7:00-19:00).

Selvadministrasjon

Alle dyr implanteres kirurgisk med et kronisk silastisk halsblodårekateter under ketamin (60 mg/kg IP) og natriumpentobarbital (20 mg/kg ip) anestesi. Kateteret passerer subkutant til en eksponert del av hodeskallen der det festes med dental- akryl til fire rustfrie stålskruer satt ned i hodeskallen. Pa tidspunktet for selvadmini-strasjonssesjonen (normalt 6 dager i uken), forbindes kateteret med et svingsys-tem gjennom en metallfjær, som igjen er forbundet med en infusjonspumpe.

Syv dager etter kirurgi tillates dyrene 2 t daglig tilgang til en metallspak montert på sideveggen av et standard styringsbetingelsesbur, 3 cm fra burgulvet. Kraftbehovet for å trykke ned spaken er et gjennomsnitt på 30 gram (et område på 25 til 35 gram i forskjellige bur). Selve burene er plassert inne i støydempede kamre. To spaker er til stede i hvert fungerende kammer, en spak resulterte i en medikament-infusjon, mens den andre forble inaktiv gjennom alle sesjonene. Et aktivt spaktrykk resulterte i en intravenøs injeksjon av 0,1 ml kokainhydroklorid (0,50 mg/kg/injeksjon) løst i 0,9 % fysiologisk saline og avlevert over en periode på 4 s. Et svingsys-tem tillater fri bevegelse av dyret i buret. Samtidig med igangsettingen av injeksjonen, tennes et stimulanslys plassert 1 cm over aren på den samme sideveggen av styringskammeret i 20 s. i løpet av hvilken tid spaken ble inaktiv. Spaktrykk i løpet av perioden når signallyset ikke er tent ble forsterket på et kontinuerlig forsterk-ningsskjema (fastsatt forhold 1, FR-1). Straks dyrene viste stabilt medikamentinn-tak i tre dager (et området på mindre enn 15 % av det daglige inntaket over tre dager), skiftes selvadministrasjonsskjemaet til et FR10 inntil stabilisering (15-20 dager) og deretter starter studiet. På en testdag forbehandles dyrene ip rett før begynnelsen av sesjonen med testforbindelsen. Forskjellige doser testforbindelse anvendes. Hver dose testes bare en gang for hvert dyr ved anvendelse av et Latin-kvadratdesign. Minst to dager grunnlinje selvadministrasjon skiller medikamenttes-tingsdager.

Dataanalyse

Det totale antallet forsterkere oppnådd under 120-minutters sesjonen registreres og statistisk analyse av dataene beregnes ved anvendelse av en enveis årsaksana-lyse av varians med repeterte målinger (ANOVA) eller Students t-test der det pas-ser. Individuelle gjennomsnittlige sammenligninger gjøres ved anvendelse av en Newman-Keuls a posteriori- test.

EKSEMPEL 4

Kokainindusert atferdssensibiliserinq i rotter

Medikamentavhengighet er en patologisk atferdkarakterisert vedtvangsmessig medikamentsøking og -inntak. En dyremodell for disse atferdsendringene er den langvarige økningen i bevegelsesaktivitet indusert ved gjentatt administrasjon av psykostimulerende legemidler i gnagere (Robinson et al., 1993) kjent som medikamentindusert atferdssensibilisering. Effekten av testforbindelser evalueres i en modell av kokainindusert atferdssensibilisering i rotte.

Metode

Individer. Hann Wistar-rotter som veier 200-250 g ved ankomst anvendes.

Beveqelsesaktivitetsapparat. Bevegelsesaktivitet måles i seksten identiske metall-wirehengende bur som hvert måler 36 cm (L) x 25 cm (W) x 20 cm (H). Hvert bur inneholdt to sett infrarøde emitter-detektorfotoceller plassert langs den lange aksen 1 cm over rutenettgulvet og 8 cm fra burets front og rygg. Bakgrunnsstøy besørges av en hvit støygenerator. Bevegelse inne i burene ga fotocelleavbrudd, som auto-matisk registreres med en IBM-kompatibel datamaskin.

Sensibiliserinqsprosedvre og behandling. Dyr tilvennes bevegelsesaktivitetskamrene i 2-3 etterfølgende dager før eksperimentet. Rotter mottar 5 daglige ip-injeksjoner med kokain (15 mg/kg) eller saline og enten testforbindelsen (40-100 mg/kg ip) eller dens vehikkel og bevegelsesaktivitet registreres i 3 timer. Ti dager etter den siste injeksjonen med kokain eller saline (dag 15) utfordres dyrene med 15 mg/kg kokain i fravær av testforbindelsen og bevegelsesaktivitet overvåkes igjen i 3 t.

Innen den femte behandlingsdagen med kokain viste dyr forbehandlet ip med vehikkel en økt bevegelsesrespons (20 % høyere enn den første dagen, p < 0,05). Ti dager etter den siste injeksjonen med kokain eller saline utfordres dyrene med 15 mg/kg kokain i fravær av testforbindelsen og bevegelsesaktivitet overvåkes igjen i 3 t. Rottene som tidligere er behandlet med kokain og som ikke har mottatt testforbindelsen, er forventet å vise en økt bevegelsesaktivitetsrespons over for kokain (30 % høyere enn den første dagen, p < 0,05). Dersom rottene som hadde blitt forbehandlet med testforbindelsen i løpet av 5-dagers kokainbehandlingen ikke viste en økning i bevegelsesaktivitet, anses testforbindelsen å ha en effekt i forebyg-

ging av psykostimulerende medikamentavhengighet. (Koob, G.F., Sanna,

P.P. & Bloom, F.E. Neuron 21, 467-476 1998; Robinson T.E. & Berridge K.C. The neural basis of drug craving: an incentive-sensitization theory of addiction. Brain Res Brain Res Rev 18, 247-91, 1993)

Dataanalyse. Data (totalt antall strålebrudd i 3 timer) analyseres ved anvendelse av en toveis ANOVA med gjentatte målinger på en faktor inkludert de fire eksperi-mentgruppene (dvs. saline/vehikkel, saline/testforbindelse, kokain/vehikkel og kokain/testforbindelse) og to tidspunkter (dag 1 og dag 5) etterfulgt av en enkel ef-fektanalyse. En andre toveis ANOVA med gjentatte målinger på en faktor anvendes for å sammenligne dag 1 og utfordringsdagen etterfulgt av en Newman-Keuls post hoc test.

EKSEMPEL 5

Ape- medikamentdiskrimineringsassaver

Kokaindiskriminering er et atferdsassay anvendt i stor utstrekning for å evaluere kandidatbehandlingsmedisineringer. Potensen og tidsforløpet til de kokainlignende atferdseffektene frembrakt ved en akutt administrasjon av testforbindelsen bestemmes i denne prosedyren. Spesielt administreres testforbindelsen enten alene eller som en forbehandling for kokain i rhesus-aper trenet til å skille 0,4 mg/kg kokain fra saline.

Metode

Individer. Individet er voksne hann rhesus-aper ( Macaca mulatta). Aper holdes på

en diett med 3-4 apekjeks (Purina Monkey Chow Jumbo #5037) og en bit frisk frukt per dag i tillegg til fruktsmakssatte pelleter avlevert under funksjonssesjoner. Vann er fritt tilgjengelig for alle aper hele tiden. Apene huses i et fuktighets- og tempera-turkontrollert rom med 12 timer lysmørkesyklus (lys på fra kl. 7 til 19).

Apparat. Hver ape huses individuelt i et godt ventilert, rustfritt stål-kammer (56 x 71 x 69 cm). Husburene til alle apene endres til å inkludere et styringspanel (28 3

28 cm) montert på frontveggen. Tre kvadratiske gjennomskinnelige responsnøkler (6,4 x 6,4 cm) plasseres 2,54 cm fra hverandre i en horisontal rekke 3,2 cm fra toppen av styringspanelet. Hver nøkkel kan gjennomlyses med røde eller grønne stimulanslys (Superbright LEDer). Styringspanelet støtter også en eksternt montert pelletdispenser (Gerbrands, Model G5210) som avleverer 1 g matpellets til en mat-beholder montert på buret under styringsresponspanelet. Styring av styringspane-lene og datasamling utføres med en datamaskin plassert i et separat rom.

Diskriminerinqstreninq. Medikamentdiskrimineringsprosedyrer er like de anvendt i andre studier (Lamas X, Negus SS, Hall E og Mello NK (1995) relationship between the discriminative stimulus effects and plasma concentrations of intramuscular cocaine in rhesus monkeys. Psychopharmacology 121:331-338; Negus SS, Mello NK, Portoghese PS, Lukas SE og Mendelson JH (1995) Role of delta opioid receptors in the reinforcing and discriminative stimulus effects of cocaine in rhesus monkeys. J Pharmacol Exp Ther 273:1245-1256.; Negus SS, Mello NK, Lamas X og Mendelson JH (1996) Acute and chronic effects of flupenthixol on the discriminative stimulus and reinforcing effects of cocaine in rhesus monkeys. J Pharmacol Exp Ther 278:879-890.

Diskrimineringssesjoner består av flere sykluser og utføres 5 dager/uke. Hver syklus bestod av en 15 minutters tidsavbruddsperiode etterfulgt av en 5 minutters responsperiode. Under tidsavbruddet er alle stimulanslysene av og respondering hadde ingen planlagte konsekvenser. Under responsperioden gjennomlyses de høyre og venstre responsnøklene røde eller grønne, og aper kan motta opp til 10 matpellets ved å respondere under et fastsatt forhold (FR) 30-skjema for matlevering. For en gruppe aper belyses den venstre nøkkelen grønn og den høyre nøkkelen belyses rød. For den andre gruppen aper er responsnøkkelfargene motsatt. Den midtre nøkkelen er ikke belyst på noe tidspunkt, og respons på den midtre nøkkelen har ingen planlagte konsekvenser. Dersom alle tilgjengelige matpelleter avleveres før slutten av 5-minutters responsperioden, slås stimulanslysene som gjennomlyser responsnøkkelen av, og respons har ingen planlagte konsekvenser i resten av den responsperioden. På treningsdager gis aper en i.m. injeksjon på enten saline eller 0,40 mg/kg kokain 5 minutter etter begynnelsen av hver tidsavbruddsperiode (dvs. 10 minutter før responsperioden). Etter administrasjon av saline frembringer respons bare på den grønne nøkkelen (den salinetilpassede nøkkelen) mat, mens etter administrasjon av 0,40 mg/kg kokain, frembringer bare respons på den røde nøkkelen (den medikamenttilpassede nøkkelen) mat. Responser på den upassende nøkkelen tilbakestiller FR-kravet på den passende nøkkelen. Daglige sesjoner består av en til fem sykluser og dersom treningsdosen med kokain administreres, administreres den bare under den siste syklusen. Således består treningsdager av 0-5 salinesykluser etterfulgt av 0-1 medikamentsykluser.

Under responsperioden for hver syklus bestemmes tre avhengige variabler: 1) prosentdel injeksjonstilpasset respons før avlevering av den første forsterkeren [(injeksjonstilpassede responser emittert før 1. forsterker/totale responser emittert før 1. forsterker) x 100]; 2) prosentdel injeksjonstilpasset respons for hele responsperioden [(injeksjonstilpassede responser emittert i løpet av responsperiode/totale responser emittert i løpet av responsperiode) x 100]; og 3) responsfrekvens (totale responser emittert i løpet av responsperiode/total tid stimulanslys var tent). Aper anses å ha oppnådd kokaindiskriminering når følgende tre kriterier er møtt for syv av åtte etterfølgende treningssesjoner: 1) prosentdelen injeksjonstilpasset respons før avlevering av den første forsterkeren er større enn eller lik 80 % for alle syklusene; 2) prosentdelen injeksjonstilpasset respons for hele syklusen er større enn eller lik 90 % for all syklusene; og 3) minst en pellet oppnås under alle treningssyk-lusene.

Diskriminerinqstestinq. Straks aper møter kriterienivåene for kokaindiskriminering starter testing. Testsesjoner er identiske med treningssesjoner bortsett fra at respons på enten nøkkelfrembrakt mat og kokain eller testforbindelser administreres som beskrevet under. To serier med eksperimenter utføres for å karakterisere effektene av testforbindelse administrert alene eller som en forbehandling for kokain. I den første serien med eksperimenter bestemmes tidsforløpet av effektene av testforbindelsen alene. En enkel dose av testforbindelsen (1- 100 mg/kg) administreres ved starten av testsesjonen og 5 minutters responsperioder starter etter 10, 30, 100 og 300 minutter. I den andre serien med eksperimenter bestemmes effektene av testforbindelsesforbehandlingen for kokaindiskriminering. En enkel dose testforbindelse administreres på et passende tidspunkt før en testsesjon, hvor en kumula-tiv kokaindoseeffektkurve bestemmes (0,013-1,3 mg/kg). Generelt evalueres testmedikamentet opp mot doser som enten gir en signifikant endring i kokaindoseeffektkurve eller reduserer responsfrekvenser til mindre enn 0,1 responser/sek i gjennomsnitt for hele sesjonen.

Dataanal<y>se. Prosentdelen kokaintilpasset respons (for hele responsperioden) og responsfrekvenser plottes som en funksjon av enten tiden etter testforbindelse-administrasjon (for tidsforløpsstudier) eller den kumulative dosen av kokain (for testforbindelsesforbehandlingsstudier). En prosentdel kokaintilpasset respons for en gitt syklus ble inkludert i analysen kun dersom apen avgir minst 30 responser i lø-pet av syklusen (dvs. nok responser til å resultere i avleveringen av en forsterker). ED50-verdier defineres som dosen av testforbindelse eller kokain som gir 50 % kokaintilpasset respons, og beregnes ved lineær interpolasjon fra individuelle indi- viddoseeffektskurver. For hver testforbindelse beregnes ED50-verdier fra data oppnådd ved det omtrentlige tidspunktet for toppeffekt.

EKSEMPEL 6

Ape medikamentselvadministrasionstest

Selvadministrasjonsprosedyrer i laboratoriedyr anvendes ofte for å evaluere kandi-datmedisinering for å styre avhengighet av kokain og beslektede psykomotoriske stimulerende medikamenter. Vanligvis utføres eksperimenter for å bestemme hvor-dan medikamenter forandrer responsfrekvenser eller antallet i.v. injeksjoner i løpet en enkelt plan, med forsterkning som følger et fast eller progressivt økende antall responser, dvs. fastsatt forhold (FR)- eller progressive forhold skjemaer (Mello NK og Negus SS (1996) Preclinical evaluation of pharmacotherapies for treatment of cocaine and opioid abuse using drug seif administrasjon procedures. Neuropsycho-pharmacology 14:375-424). I slik forskning kan sammenligningen av endringer i i.v. selvadministrasjonsatferd og ytelse opprettholdt av en annen forsterker slik som matavlevering gi et mål på atferdsselektivitet i effektene av en kandidatmedi-sinering (Woolverton WL (1996) Intravenous self-administration of cocaine under concurrent VISchedules of reinforcement. Psychopharmacology 127:195-203.; Negus SS, Brandt MR og Mello NK (1999) Effects of the long-acting monoamine reuptake inhibitor indatraline on cocaine self-administration in rhesus monkeys. J Pharmacol Exp Ther 291:60-69; Caine SB, Negus SS og Mello NK (2000) Effects of dopamine Dl-like and D2-like agonists on cocaine self-administration in rhesus monkeys: rapid assessment of kokain dose-effect functions. Psychopharmacology 148:41-51).

Metode

Individer. Individene er voksne hann rhesus-aper ( Macaca mulatta). Aper holdes på en diett med 3-4 apekjeks (Purina Monkey Chow Jumbo #5037) og en bit frisk frukt per dag i tillegg til fruktsmakssatte pelleter avlevert under styringssesjoner. Vann er fritt tilgjengelig for alle aper hele tiden. Apene huses i et fuktighets- og tempera-turkontrollert rom med 12 timer lysmøresyklus (lys på fra kl. 7 til kl. 19).

Kirurgiske prosedyrer. Dobbel-lumen silikongummikatetere (i.d. 0,7 mm; y.d. 2,0 mm) ble implantert i hals- eller lårvenen og gikk ut i det midtre skulderbladsområ-det. Alle kirurgiske prosedyrer utføres under aseptiske betingelser. Aper dopes først ned med ketamin (5 mg/kg), og anestesi induseres med natriumtiopental (10 mg/kg, i.v). I tillegg behandles aper med 0,05 mg/kg atropin for å redusere spytt-dannelse. Etter innføring av trakealslange, opprettholdes anestesi med isofluran (1-1,5 % i oksygen). Etter kirurgi administreres aspirin eller acetaminofen (80-160 mg/dag, p.o.) i 3 dager. Et antibiotikum, prokainpenicillin G (300 000 U/dag, i.m.), administreres hver dag i 5 dager. I.v.-kateteret beskyttes med et festesystem be-stående av spesialtilpasset nylonvest forbundet til en fleksibel rustfri stålkabel og flytende swivel (Lomir Biomedical, Malene, NY). Dette fleksible festesystemet tillot aper å bevege seg fritt. Kateteråpenhet evalueres regelmessig ved i.v. administrasjon av kortvarig virkende barbiturat, metoheksital (3 mg/kg, i.v.). Kateteret anses å være patent dersom i.v. administrasjon av metoheksital gav et tap av muskelto-nus innen 10 s.

Atferdsapparat. Hver ape huses individuelt i et godt ventilert rustfritt stålkammer (64 x 64 x 79 cm). Husburene til alle apene endres til å inkludere et styringspanel (28x28 cm) montert på frontveggen. Tre kvadratiske gjennomskinnelige respons-nøkler (6,4 x 6,4 cm) plasseres 2,54 cm fra hverandre på en horisontal rekke 3,2 cm fra toppen av styringspanelet. Hver nøkkel kan gjennomlyses med røde eller grønne stimulanslys (Superbright LEDer). Styringspanelet støtter også en eksternt montert pelletdispenser som avleverer 1 fruktsmakssatte matpelleter til en matbe-holder montert på buret under styringsresponspanelet. I tillegg er to sprøytepum-per (modell B5P-IE; Braintree Scientific, Braintree, MA, eller modell 980210; Har-vard Apparat, South Natick, MA) montert over hvert bur for avlevering av saline-eller medikamentløsninger gjennom de to lumen i i.v. katetrene. Betjening av sty-ringspanelene og datainnsamling utføres med en datamaskin plassert i et separat rom.

Innledende trenin<q>s<p>rosedvrer. Prosedyrer for evalueringen av kokain- og matopp-rettholdt respondering var like de anvendt i andre studier (Negus SS, Mello NK, Portoghese PS og Lin CE (1997) Effects of kappa opioids on cocaine self-administration by rhesus monkeys. J Pharmacol Exp Ther 282: 44-55; Negus SS, Mello NK, Portoghese PS, Lukas SE og Mendelson JH (1995) Role of delta opioid receptors in the reinforcing and discriminative stimulus effects of cocaine in rhesus monkeys. J Pharmacol Exp Ther 273:1245-1256.). Under en grunnleggende proto-kollføring, er mat- og iv injeksjoner tilgjengelige under tre alternerende komponenter. Både mat og iv injeksjoner er tilgjengelige under en FR30-forsterkingsskjema. Et rødt lys forbindes med matavlevering og et grønt lys forbindes med medika-mentinjeksjoner. Mat- og medikamentkomponenten separeres ved et 5 minutter tidsavbrudd. Hele mat-medikament-mat-sesjonen varer i 120 min. og utføres daglig fra k. 15-17. Under trening veksler løsningen tilgjengelig for selvadministrasjon under medikamentkomponent mellom 0,032 mg/kg/inj. kokain og saline. Aper trenes til de møter de følgende kriteriene for stabil kokainselvadministrasjon: 1) 3 etterfølgende dager i løpet av hvilke responsfrekvensen under legemiddelkompo-nenten i hver sesjon ikke avviker med mer enn 20 % fra den gjennomsnittlige le-gemiddelkomponentresponsfrekvensen; 2) rask salineekstinksjon indikeres ved en reduksjon i medikamentkomponentresponsfrekvenser på den første dagen med salineerstatning.

Medikamentselvadministrasjonstestinq. Straks aper møter kriteriene for høye stabi-le nivåer av kokain- og matselvadministrasjon, startes testing ved anvendelse av substitusjonssesjoner hvor ulike doser kokain (0,00032-0,1 mg/kg/injeksjon) er-stattes med saline/kokaintreningsdosebetingelsene. Vedlikeholdsdosen av kokain ble gjeninnsatt etter hver substitusjonstest i en periode på minst 4 dager og inntil antall forsterkninger per dag opprettholdt med kokain og mat gikk tilbake til grunn-linjenivåer.

Testforbindelse- evaluering. Testforbindelser evalueres ved anvendelse av en forbe-handlingsprosedyretest. Et første eksperiment undersøker effektene av ikke-betinget behandling med saline eller testforbindelse på mat- og kokainresponde-ring. Testforbindelser administreres i.m. (eller i.p. og p.o.) før sesjonen. Testforbindelser vil administreres opp til doser som gir enten en statistisk signifikant forand-ring i den stigende randen av kokainselvadministrasjonsdoseeffektkurven, eller eli-minerer respondering under den første matkomponenten. I et andre eksperiment evalueres minst tre doser av testforbindelser som forbehandlinger for en enhetsdo-se med kokain på toppen av kokaindoseeffektkurven. Disse innledende studiene anvendes for å identifisere en dose av testforbindelsen som er atferdsaktiv i medi-kamentselvadministrasjonsprosedyren. Straks en atferdsaktiv dose av testmedikamentet har blitt identifisert, administreres den dosen som forbehandling til en rekke forskjellige kokainenhetsdoser. På denne måten kan en effekt av en atferdsaktiv dose av testmedikamentet bestemmes på hele kokaindoseeffektkurven. Andre doser av testforbindelsene kan også testes.

Dataanal<y>se. Det totale antallet injeksjoner eller matpelleter avlevert per dag ble bestemt som responsfrekvens. Data for effektene av testforbindelsen på selvadministrasjon av kokain evalueres ved anvendelse av en én- eller to-faktor ANOVA. En signifikant ANOVA ble etterfulgt av individuell gjennomsnittlig sammenligning ved anvendelse av Duncan post hoc- testen. Kriteriet for signifikans ble satt til p < 0,05.

Claims (7)

1. Anvendelse av minst ett middel som er en alfa-aminoamidforbindelse med formel (I),

hvori: • A er en -(CH2)n-X-gruppe, hvori n er et heltall fra 0 til 5, X er CH2, -O- -S- eller -NH-; • s er 1 eller 2; • R er en furyl-, tienyl- eller pyridylring eller en fenylring, eventuelt substituert med én eller to substituenter uavhengig valgt fra halogen, hydroksy, cyano, Q-C6alkyl, Ci-C6alkoksy eller trifluormetyl; • Ri er hydrogen eller Ci-C6alkyl eller C3-C7cykloalkyl; • R2 og R3er uavhengig valgt fra hydrogen; Q-C4alkyl, eventuelt substituert med hydroksy eller fenyl; fenyl, eventuelt substituert med én eller to substituenter uavhengig valgt fra Ci-C6alkyl, halogen, hydroksy, Ci-C6alkoksy eller trifluormetyl; eller R2og R3, danner tatt sammen med karbonatomet til hvilket de er bundet til, en C3-C6cykloalkylring; og • R4, R5er uavhengig hydrogen, Ci-C6alkyl eller C3-C7cykloalkyl; eller R4og R5tatt sammen med nitrogenatomet de er bundet til, en 5-7 atom mettet heterocyklisk ring; eller optiske isomerer (enantiomerer), blandinger og farmasøytisk akseptable salter eller estere derav, for fremstillingen av et medikament for å behandle symptomer på addiktive forstyrrelser.

2. Anvendelse av forbindelsene ifølge krav 1, hvori A velges fra -CH2-, -CH2-CH2-, -CH2-S-, -CH2-CH2-S- eller -(CH2)n-0-; n er et heltall fra 0 til 5; s er 1 eller 2; R er en fenylring, eventuelt substituert med én eller to substituenter uavhengig valgt fra halogen, trifluormetyl, metoksy eller en tienylring; Ri er hydrogen eller Q-C4alkyl; en av R2 og R3er hydrogen og den andre er C1-C4alkyl, eventuelt substituert med hydroksy eller fenyl, eller fenyl, eventuelt substituert med ett eller to halogenatom, eller R2og R3er begge metyl eller de kan sammen med atomet de er bundet til danne en cyklopropyl- eller en cyklopentylring; og R4, R5er hydrogen eller C!-C4alkyl eller de danner sammen med nitrogenet de er bundet til en pyrrolidin- eller piperidinring.

3. Anvendelse av forbindelsene ifølge krav 1 eller 2, hvori medikamentet administreres i en dose som strekker seg fra omkring 0,3 til omkring 100 mg/kg kroppsvekt per dag.

4. Anvendelse av forbindelsene ifølge krav 1 til 3, hvori forbindelsen velges fra: 2-(4-benzyloksybenzylamino)propanamid; 2-[4-(2-metoksybenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; (S)-(+)-2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-metyl-propanamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-N-metyl-propanamid; N-{2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]}propionyl-pyrrolidin; 2-[4-(3-metoksybenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-cyanobenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-metyl-propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-N-metyl-propanamid; N-{2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]}propionyl-pyrrolidin; 2-[4-(4-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-metyl-propanamid; 2-[4-(2-klorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-klorbenzyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-3-hydroksy-propanamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-propanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(2-klorbenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(3-cyanobenzyloksy)-benzylamino]-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(3-cyanobenzyloksy)-benzylamino]-2-metyl-3-hydroksy-N-metyl-propanamid; 2-[4-(3-klorbenzyloksy)-fenyletylamino]propanamid; 2-{4-[2-(3-fluorfenyl)-etyloksy] benzylamino}propanamid; 2-{4-[2-(3-fluorfenyl)-etyl]benzylamino}propanamid; 2-[N-(4-benzyloksybenzyl)-N-metylamino]propanamid; 2-{4-[(3-klorbenzyloksy)-fenyletyl]-amino}propanamid; 2-[4-benzyltiobenzylamino]propanamid; 2-[4-(2-fluorbenzyltio)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-fluorbenzyltio)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(3-fenylpropyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(4-fenylbutyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-[4-(5-fenylpentyloksy)-benzylamino]propanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-3-fenyl-N-metyl-propanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-3-metyl-N-metyl-butanamid; 2-(4-benzyloksybenzylamino)-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzyl-N-metylamino]-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzyl-N-metylamino]-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(3-klorbenzyloksy)-benzylamino]-2-fenyl-acetamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(2-fluorfenyl)-acetamid; 2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(3-fluorfenyl)-acetamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(2-fluorfenyl)-acetamid; 2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(3-fluorfenyl)-acetamid; 2-[4-(3-klorbenzyloksy)-benzylamino]-2-(3-fluorfenyl)-acetamid; 2-(4-(2-tienyloksy)-benzylamino)propanamid; eller isomerer, blandinger og farmasøytiske akseptable salter derav.

5. Anvendelse av forbindelsene ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4, hvori a-aminoamidet er (S)-(+)-2-[4-(2-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propan-amid.

6. Anvendelse av forbindelsene ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4, hvori a-aminoamidet er (S)-(+)-2-[4-(3-fluorbenzyloksy)-benzylamino]propan-amid.

7. Anvendelse av forbindelsene ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 6 i kombinasjon med dopaminagonister og/eller med levodopa, karbidopa, benserazid og kombinasjoner derav.