NO330756B1 - N-(3-metoksy-5-metylpyrazin-2-yl)-2-(4-[1,3,4-oksadiazol-2-yl]fenyl)pyridin-3-sulfonamid, eller et farmasoytisk akseptabelt salt av denne, til behandling av kreft - Google Patents

Abstract

Det blir beskrevet anvendelse av forbindelsen N-(3-metoksy-5-metylpyrazin-2-yl)-2-(4-[1,3,4-oksadiazol-2-yl]fenyl)pyridin-3-sulfonamid, eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne, i behandling av kreft og/eller smerte i et varmblodig dyr, som menneske.

Description

Den foreliggende oppfinnelse dreier seg om forbindelsen N-(3-metoksy-5-metylpyrazin-2-yl)-2-(4-[1,3,4-oksadiazol-2-yl]fenyl)pyridin-3-sulfonamid, eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne forbindelsen, heretter benevnt "Forbindelse (I)", i behandling av kreft i et varmblodig dyr som mennesket. Oppfinnelsen dreier seg også om anvendelse av Forbindelse (I), eller et farmasøytisk akseptabelt salt av dette, for fremstillingen av et medikament som skal anvendes i en fremgangsmåte for å behandle kreft i et varmblodig dyr som mennesket.

Kreft affiserer antagelig et antall på 10 millioner mennesker i hele verden. Denne sum inkluderer både insidens, prevalens og dødelighet. Mer enn 4,4 millioner krefttilfeller er rapportert fra Asia, deriblant 2,5 millioner tilfeller i Østasia som har den høyeste insidens i verden. Til sammenligning har Europa 2,8 millioner, Nordamerika har 1,4 millioner og Afrika har 627 000 tilfeller.

For eksempel vil mer enn ett av tre mennesker i Storbritannia og USA utvikle kreft i løpet av deres liv. Kreftmortalitet i USA er estimert å være årsak til omtrent 600 000 dødsfall årlig, dvs. omtrent ett av fire dødsfall. Dette blir bare overgått av hjertesykdommer som prosentdel av alle dødsfall, og er, etter ulykker, nummer to som årsak til død hos barn i alderen 1-14 år. Den estimerte insidens av kreft i USA er nå omtrent 1 380 000 nye tilfeller årlig, når unntaes de omtrent 900 000 tilfellene med ikke-melanotisk hudkreft (basalcelle og platecellekarsinom).

Kreft er også en stor årsak til morbiditet i Storbritannia, med nær 260 000 nye tilfeller (unntatt ikke-melanom hudkreft) registrert i 1997. Kreft er en sykdom som i hovedsak affiserer eldre mennesker, der 65% av tilfellene affiserer pasienter over 65 år. Siden gjennomsnittlig forventet levetid i Storbritannia har fordoblet seg siden midten av 1800-tallet har populasjonen av de som risikerer å utvikle kreft også vokst. Hyppighet av død fra andre dødsårsaker, som hjertesykdommer, har i de senere år gått ned, mens hyppigheten av død forårsaket av kreft har vært relativ stabil. Resultat er at 1 av 3 mennesker vil få diagnosen kreft i løpet av deres levetid, og 1 av 4 vil dø på grunn av kreft. Hos mennesker under 75 år utgjør død på grunn av kreft et større antall enn død fra sirkulasjonssykdommer, deriblant iskemisk hjertesykdom og slag. I år 2000 var det 151 200 dødsfall forårsaket av kreft. Mer enn 1/5 (22%) av disse var forårsaket av lungekreft, og % (26%) var fra tykktarmskreft, brystkjertel og prostata.

Over hele verden fremviser insidensen og mortaliteten til visse typer kreft (magesekk, bryst, prostata, hud og så videre) store geografiske forskjeller, noe som tilskrives rase, kultur og spesielt påvirkninger fra omgivelsene. Det er mer enn 200 ulike typer kreft, men de fire dominerende typer, som er kreft i lunge, bryst, prostata og tykktarm/endetarm, utgjør mer enn halvparten av alle tilfeller som blir diagnostisert i UK og i USA. Kreft i prostata er den fjerde hyppigste ondartete svulst hos menn over hele verden, med estimert antall på 400 000 nye tilfeller diagnostisert hvert år, noe som utgjør 3,9% av alle nye tilfeller med kreft.

Nåværende muligheter for å behandle kreft inkluderer kirurgisk fjernelse, ekstern strålebehandling og/eller systemisk kjemoterapi. Disse er delvis vellykte i noen former av kreft, men har ikke effekt i andre. Det er et klart behov for nye terapeutiske behandlinger.

Non-steroidale antiinflammatoriske medikamenter (NSAIDs) og opiater er de viktigste medikamenter som anvendes for å lindre smerte. Imidlertid har begge uønskete bivirkninger. NSAIDs er kjent for å fremkalle irritasjon av magetarmkanalen, og opiater er kjent for å gi tilvenning. Det er således også et behov for å utvikle nye behandlinger for smerte.

Nylig har endothelin A reseptor antagonister blitt påvist å ha mulig verdi ved behandling av kreft (Cancer Research 56:663-8, 1996; og Nature Medicine 1(9):944-9, 1999).

Endoteliner er en familie med endogene 21-aminosyre peptider som består avtre isoformer, benevnt endotelin-1 (ET-1), endotelin-2 og endotelin-3. Endotelinene blir dannet ved kløvning av Trp<21->Val<22->bindingen i deres respektive proendoteliner, der kløvningen blir katalysert av et "endotelin konverterende enzym". Endotelinene er blant de mest potente vasokonstringerende forbindelser (dvs. som sammentrekker blodårer) som er kjent, med en karakteristisk lang virkningstid. De fremviser en rekke andre aktiviteter, deriblant regulering av celleproliferasjon og celledeling (mitogenese), lekkasje fra blodårer (ekstravasjon) og kjemotaktisk tiltrekning av celler, og de interagerer også med en rekke andre vasoaktive forbindelser.

Endotelinene blir frisatt fra en rekke vev og celler, deriblant fra blodårers (vaskulært) endotel, vaskulær glatt muskel, nyre, lever, livmor, luftveier, tarm og hvite blodceller. Frisetning kan stimuleres av hypoksi, skjærestress, fysikalsk skade og en stor gruppe hormoner og cytokiner. Økt nivåer av endotelin har blitt funnet i en rekke sykdommer hos mennesker, deriblant kreft.

Den foreliggende oppfinnelsen dreier seg om den overraskende oppdagelsen at Forbindelse (I) er et spesielt potent antikreft-middel. Forbindelse (I) blir beskrevet i WO96/40681 som en endotelinreseptor antagonist, og selv om det i WO96/40681 blir akseptert at økte nivåer av endotelin har blitt funnet i en rekke sykdommer hos mennesker, deriblant visse krefttyper, gis det ikke noen hint eller antydninger om at denne forbindelsen ville ha de spesielt gunstige effektive metabolske og toksikologiske virkninger som gjør at det er et slikt potent antikreft middel. De krav som fremsettes i WO96/40681 om de endotelinreseptorer som beskrives der dreier seg utelukkende om hjerte og karsykdommer. For eksempel blir det i introduksjonen påstått at disse forbindelsene er hensiktsmessige for behandling av sykdommer eller medisinske tilstander som inkluderer "høyt blodtrykk, pulmonal hypertensjon, sirkulatoriske sykdommer i hjerte eller hjerne, og nyresykdom". Patentkravene opplister de følgende medisinske sykdomstilstander: "Hypertensjon, lungehypertensjon, hjertestuvningssvikt, dyslipidemier, atherosklerose, restenose, akutt og kronisk nyresvikt, iskemisk slag, subaraknoidalblødning, intermitterende claudicatio, kritisk ekstremitetsiskemi, asthma, eller organsvikt etter generell kirurgi eller transplantasjon". Det gis ikke noen antydninger eller hint fra WO96/40681 om at denne forbindelsen ville ha de spesielt gunstige effektive metabolske og toksikologiske virkninger som gjør at det er et slikt potent antikreft middel. Faktisk har de herværende oppfinnere overraskende oppdaget at Forbindelse (I) er en spesifikk antagonist av endotelin-A (ETA) reseptoren, og ikke har noen målbar effekt mot endotelin-B (ETB) reseptoren.

ETA reseptoren har ved hjelp av en rekke fremgangsmåter blitt påvist å være den viktigste patologiske reseptoren av de to identifiserte endotelinreseptorer i onkologi, i reduksjon av unormal celleproliferasjon (Bagnato et al Clin Cancer Res 1:1059-66, 1995), som et anti-apoptotisk middel (Wu Wang et al., Biochem J 328;733-7, 1997), som et anti-angiogent middel (Spinella et al., J Biol Chem 227(31 ):27850-5, 2002), og som en inhibitor av benmetastaser (Guise et al., ASCO Abstr. 331, 2000, og Nelson et al., Urology 53:1063-9, 1999). I tillegg fungerer denne reseptoren i å mediere smerte som er en vanlig komorbiditet ved kreftsykdommer. Det har blitt vist (Dahlof et., J Hyperten 8:811-7,1990) at store doser endotelin-1 fremskaffer smerte og forårsaker smerte sensitisering , men at dette kan hemmes av en ETA antagonist (e.g. Davar et al., Neuroreport 9:2279-83, 1998, og De Mello et al., Pain, 77:261-9, 1998). Tilsvarende kommer det etter hvert økende kunnskap (e.g., Cattaruzza et al., FASEB J 14(/):991-8, 2002, og Okazawa et al., J Biol Chem 273, 12581-92, 1998) om at ETBreseptoren er innblandet i apoptotisk (programmert celledød) signalisering. Blokkade av pro-apoptotiske signalveier ville være uønsket i behandling av kreft, og derfor vil en forbindelse som spesifikt er rettet mot ETA reseptoren mens ETBreseptoren er uaffisert, være av den største nytte i behandling av kreft. Forbindelse (I) er en slik forbindelse.

Forbindelse (I) har, ved spesifikt å virke på ETA reseptoren, en rekke fordeler sammenlignet med de endotelin antagonister som også har målbar ETBaktivitet. For eksempel kan Forbindelse (I) bli tilført til en pasient uten at den som er ansvarlig for tilførselen eller den foreskrivende praktiserende lege må titrere dosen av Forbindelse (I) og se etter tegn på ETBeffekter (for eksempel ødem). Videre kan større doser potensielt bli tilført siden det ikke vil være noen ETBbivirkninger.

En annen ulempe med ETBinhibisjon er at dette fører til økning i plasma endotelinnivåer. Potensielt ville dette løpet av behandlingen med en blandet ETA/ETBinhibitor eller en forbindelse som selektivt var rettet mot ETA reseptoren, men som likevel hadde målbar ETBaktivitet, kunne føre til at økende doser med inhibitor ville være nødvendige for å oppnå samme godartete ETA effekter. En spesifikk ETA inhibitor vil ikke møte dette problemet.

Derfor blir det i henhold til den foreliggende oppfinnelsen frembrakt Forbindelse (I), eller et farmasøytisk salt av denne forbindelsen, for behandling av kreft i et varmblodig dyr, slik som menneske.

I et aspekt, der Forbindelse (I) eller et farmasøytisk akseptabelt salt av Forbindelse (I) blir henvist til, dreier dette aspektet seg bare om forbindelsen alene. I et annet aspekt blir det henvist til et farmasøytisk akseptabelt salt av Forbindelse (I).

I følge et annet aspekt av den foreliggende oppfinnelsen blir det frembrakt anvendelse av Forbindelse (I), eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne, i fremstillingen av et medikament til anvendelse i behandling av kreft i et varmblodig dyr, som menneske.

Med begrepet "vaskulært middel" skal det forståes at virkningen til middelet Forbindelse (I) vil være på blodårene og ikke på svulsten selv.

Der det blir henvist til kreft, dreier det seg spesielt om kreft i spiserør, myelom, levercellekreft, kreft i bukspyttkjertel, livmorhals, 'Ewings tumor', nevroblastom, Kaposis sarkom, kreft i eggstokk, i brystkjertel, tykk/endetarm, prostata, urinblære, melanom, lunge (ikke-småcellet lungekreft (NSCLS) og småcellet lungekreft (SCLC)), kreft i magesekk, hode og nakke, nyre, samt lymfom og leukemi. Mer spesifikt dreier det seg om prostatakreft. I tillegg dreier det seg mer spesifikt om SCLC. I tillegg henvises det mer spesifikt til ovariekreft. I tillegg henvises det spesifikt til brystkreft. Videre henvises det spesifikt til urinblærekreft, spiserørskreft, magesekk-kreft, melanom, livmorhalskreft, og/eller nyrekreft. I tillegg henvises det til kreft i endometrium i livmoren, lever, mage, skjoldbruskkjertel, rektum, og/eller hjernekreft. I et annet aspekt av oppfinnelsen er kreften ikke et melanom. I en annen utførelse av oppfinnelsen er kreften spesielt i en metastasetilstand, og mer spesielt produserer kreften metastaser til skjelettet.

I en annen utførelse av oppfinnelsen er kreften spesielt i en metastasetilstand, og mer spesielt produserer kreften metastaser til hud.

I en annen utførelse av oppfinnelsen er kreften spesielt i en metastasetilstand, og mer spesielt produserer kreften metastaser til lymfesystemet.

I en annen utførelse av oppfinnelsen er kreften spesielt ikke i en metastasetilstand.

Det skal forståes når kreften er i en metastasetilstand at Forbindelse (I) virker på både den primære svulstlokalisering og på metastasene. Forbindelse (I) både forebygger, behandler og hemmer metastaser.

I tillegg blir Forbindelse (I) forventet å være hensiktsmessig i behandling og/eller forebyggelse av smerte med ulike bakgrunner og årsaker, deriblant akutte og kronisk smertetilstander. Eksempler er smerte forårsaket av kjemiske og mekaniske skader, stråling (deriblant solbrenthet), termale skader (deriblant brannskade), infeksiøse eller betennelsesskader, eller kreft, postoperativ smerte, postpartum smerte, smerte assosiert med leddtilstander (som kronisk leddgikt og slitasjegikt), smerte assosiert med tanntilstander (slik som tannkaries og tannkjøttbetennelse), muskel- og ryggsmerter, smerter knyttet til skjelettsykdommer (som benskjørhet, kreft-indusert hyperkalsemi, Pagets sykdom), og smerte assosiert med sportsskader og forstuelser.

Også nevropatiske smertetilstander med sentrale eller perifere utspring kan bli behandlet eller forebygget med Forbindelse (I). Eksempler på slike smertetilstander er smerte knyttet til trigeminusnevralgi, smerte assosiert med postherpetisk nevralgi (PHN), smerte assosiert med diabetisk mono- eller polynevropati, smerte assosiert med nerveskader, smerte assosiert med ryggmargsskader, smerte assosiert med hjerneslag, smerte assosiert med multippel sklerose, og smerte assosiert med Parkinsons sykdom.

Andre smertetilstander med utspring i indre organer, slik som de som forårsakes av magesår, mentruasjon, endometriose, hyperaktiv tarm-syndrom, dyspepsi, bekkensmerter etc. kan også bli behandlet eller forebygget med Forbindelse (I).

I tillegg blir Forbindelse (I) forventet å være hensiktsmessig i behandling og/eller forebyggelse av ytterligere typer smerter, for eksempel komplekst regionalt smertesyndrom, vasospastiske/iskemiske smerter (for eksempel Raynauds syndrom) og bensmerter.

Passende farmasøytisk akseptable salter består av for eksempel salter med alkalimetaller (som natrium, kalium eller litium), alkaliske jordmetaller (som kalsium eller magnesium), ammoniumsalter, og salter med organiske baser som gir fysiologisk akseptable kationer slik som salter med metylamin, dimetylamin, trimetylamin, piperidin og morfolin. I tillegg inkluderer passende farmasøytisk akseptable salter også farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter med hydrogen halider, svovelsyre, fosforsyre og med organiske salter som sitronsyre, maleinsyre, metansulfonsyre og p-toluensulfonsyre.

Figurtekster

Figur 1:

Western blott som viser at Forbindelse (I) hemmer den ET-1-induserte fosforylering av MAPK (mitogen-aktivert protein kinase) i osteoblastcellelinjen MC3T3.E1/J1 fra studie 2, beskrevet nedenfor. Proteinene har blitt separert på en gel og overført til nitrocellulosemembraner, som så ble inkubert med primært antistoff rettet mot fosfo-MAPK, etterfulgt av påvisning av immunkomplekset med sekundært antistoff.

Forkortelser: SCM, serumholdige medier, SFM: serumfrie medier.

Figur 2:

Graf som viser at Forbindelse (I) hemmer den ET-1-induserte fosforylering av MAPK (mitogen-aktivert protein kinase) i osteoblastcellelinjen MC3T3.E1/J1, fra studie 2.

De følgende in vivo og in vitro studier kan anvendes for å bestemme effektiviteten av Forbindelse (I) innen onkologiske problemer.

1) Bindingsanalyse av human endotelin reseptor

Humane rekombinante ETA eller ETBreseptorer ble uttrykt i erytroleukemi-celler (MEL) fra mus, og membraner ble fremstilt for å utføre konkurrerende bindingsstudier, under anvendelse av<125>l-merket ET-1 som radioaktiv ligand. Inkubasjoner ble utført i triplikat i nærvær av Forbindelse (I) i konsentrasjoner på 10"<10>til 10"4 M, der dosen ble øket i intervaller på halve logaritmer, og inhibisjon av ET-1 binding ble uttrykt som geometrisk gjennomsnittlig plC5overdi med 95% konfidensg renser.

Resultater:

PIC50verdien (den negative log av konsentrasjonen av forbindelse som kreves for å konkurrere vekk 50% av liganden) for bindingen av Forbindelse (I) til ETA reseptoren var 8,27 [8,23-8,32] (n=4). Konkurransekurvene viste normal form med helningsgrad nær en. Forbindelse (I) hadde ingen målbar affinitet til ETBreseptoren, med en gjennomsnitts konkurranse på 1,2+0,7% (n=3) ved en konsentrasjon på 10"<4>M, en verdi som befant seg godt innenfor analysens sensitivitet.

Konklusjon:

Forbindelse (I) er en høyaffinitets ligand for ETA reseptoren, og den er spesifikk for ETA reseptoren, idet den ikke viser noen signifikant affinitet for ETBreseptoren. 2 ) Forbindelse ( I) som behandling for metastatisk kreft: Resultater fra osteoblaststudier:

Inhibisjon av ET-1-indusert MAPK stimulering med Forbindelse (I).

Forbindelse (I) kan godt ha effekt på behandling ikke bare av primærsvulster, men også på metastaser og den patologiske benproduksjon av nytt ben som skjer i og rundt metastasesvulster. Nedenfor beskrives et eksperiment som viser effektiviteten av Forbindelse (I) i behandling av osteoblast-benpatologi.

Den viktige kliniske patologi som sees i regioner med benmetastaser hos pasienter med avansert prostatakreft synes å representere en ineffektiv stimulering av osteoblaster. Det vil si at nærvær av metastaser fra prostatakreft i ben fører til nettoproduksjon av nytt ben og etter hvert til en økning i bentetthet rundt metastaseavleiringene (se Cancer Metastasis Rev 2001; 20(3-4):333-49). Den mekanismen som man tror er ansvarlig for dette er en frisetting av ET-1 fra de metastatiske prostataceller under den tidlige etableringsfase for den sekundære bensvulsten.

Stimulering av osteoblaster med ET-1 har blitt beskrevet som nøkkelen til den patologiske dannelsen av nytt ben i metastaser fra benspredning av prostatakreft (Invest New Drugs. 2002; 20(2): 173-82). Det har blitt vist at ET-1 virker ved stimulering av ETA reseptoren og derav følgende fosforylering av MAP kinase, som fører til direkte stimulering av proliferasjon og differensiering av osteoblastene, samt stimulering av osteoblastene til å produsere andre vekstfaktorer (Boen, 1999; 24(4):315-20; og J Bone Miner Res 2002; 17(10): 1774-84). På denne måte fremkaller aktivering av ETA reseptoren både benvekst og gir også, via frisetting av vekstfaktorer i det lokale miljøet, overlevelse og vekst av den metastatiske svulstcellen. Svulstcellene og osteoblastcellene i en metastatisk avleiring deltar derfor i en "ond syklus", der deres prolifererende responser støtter hverandre og overvinner de normale regulatoriske mekanismer som kontrollerer og begrenser bendannelsen (Nat Rev Cancer 2002; 2(8):584-93).

I eksperimentene som beskrives nedenfor viser oppfinnerne først evnen som ET-1 har til å stimulere MAP kinase i osteoblastceller. Denne stimuleringen støtter proliferasjon av cellene og aktivering av signalveiene som er kjent å være viktige under frisetning av vekstfaktorer fra osteoblastene.

Oppfinnerne viser deretter at Forbindelse (I), en ETA antagonist, er en effektiv antagonist av denne ET-1 stimuleringen.

Fremgangsmåter:

MC3T3.E1/J1 cellelinjen ble isolert fra en parental cellelinje MC3T3-E1 (tilgjengelig fra Invitrogen), som igjen hadde blitt avledet fra skalletaket (kalvariet) til nyfødte C57BL/6 mus. MC3T3.E1/J1 cellelinjen beskrives om en osteoblast cellelinje. For å påbegynne eksperimentene som beskrives nedenfor ble MC3T3.E1/J1-celler platet ut i en tetthet på 2,4 x 10<4>celler/brønn (24 brønns plater) i serumholdig medier, og inkubert i 48 timer. Cellene ble vasket to ganger i PBS og reinkubert i omtrent 17 timer i serum "sulte-medier".

På dette stadium ble cellene så inkubert med eller uten Forbindelse (I) i 30 minutter og deretter stimulert med vekstfaktor (blodplateavledet vekstfaktor (PDGF), eller ET-1) i 3 minutter. Alle medier ble så fjernet og cellene ble knust og lagret ved -20°C før elektroforese og Western blotting. De fosforylerte MAPK- og Akt-proteinene ble lokalisert på blottet ved hjelp av anvendelse av henholdsvis anti-fosfo-p44/42 MAPK (Thr 202/204) og anti-fosfo-AKT (ser 473) primærantistoff (begge kommersielt tilgjengelig fra Cell Signaling Technology). Fosfoproteinbåndene ble kvantitert med densitometri, og skrevet ut i tilfeldig valgte densitometriske enheter. Fosforylerte MAPK nivåer ble sammenlignet ved å normalisere mot totalnivået av MAPK.

Resultater:

Stimulering av celler med ET-1 i 3 minutter ga øket fosforylering av MAPK i osteoblastcellelinjen MC3T3.E1/J1. Stimulering av cellene med en standard vekstfaktor, PDGF, ga også økt fosforylering av MAPK. Forbindelse (I) hemmet ET-1 indusert MAPK fosforylering i osteoblaster.

Disse resultater blir vist i Fig. 1 og 2.

Noter: Det ovenfor beskrevne eksperimentet avhenger ikke av den spesielle cellelinjen MC3T3.E1/J1. Det kunne for eksempel utføres på den kommersielt tilgjengelige parentale cellelinjen MC3T3-E1.

3) Forbindelse ( I) som en inhibitor av angiogenese.

ETA reseptor aktivering fremkalt av ET-1 bidrar til vekst og progresjon av svulst, som medieres av en rekke mekanismer beskrevet i litteraturen, slik at det er mulig at spesifikk hemming av ETA vil kunne gi positive effekter på primærsvulster som er klart forskjellige fra de som blir observert på benmetastaser. Disse mekanismene inkluderer anti-apoptose, direkte og indirekte fremming av vekst og fremming av cellebevegelighet (Nat Rev Cancer 2003; 3(2): 110-6).

Av mer nylig og økende interesse er rollen til ET-1, meditert av ETA reseptoren, som en nøkkelmekanisme i svulst-angiogenese (J Cardiovasc Pharmacol 2000; 36:S135-9). Mekanistiske studier har nå vist at ETA reseptoren er viktig i produksjon av den potente angiogene faktoren VEGF (Life Sei 1998; 63(6):477-84) via direkte induksjon av en hypoksi-induserbar faktor, HIF-1a (J Biol Chem 2002; 277:27850-5). Den økende litteraturen som støtter en rolle for endotelin og ETA reseptoren i angiogenese i svulster ble nylig diskutert av Bagnato and Spinella (Trends Endocrinol Metab 2003; 14(1):44-50).

I eksperimentet som beskrives under viser vi effekten som Forbindelse (I) har på angiogenese indusert av nydannete svulster etter inokulering av humane svulstceller i dyremodeller.

Fremgangsmåte

Svulstceller ble inokulert intradermalt på 'nakne mus'. Forbindelse (I), i mengder på 25 eller 50 mg/kg, eller bare bærermediet, ble gitt per os en gang daglig, med den første dosen gitt på dagen etter implantasjon av cellene, og musene ble avlivet 5 dager senere. Et areal på 1 cm<2>med svulsten i sentrum ble studert, og antall blodåreforgreninger innen dette området som forsynte svulsten med blod ble opptelt. Antall blodårer som forsyner svulsten fra dyrene behandlet med medikamentet ble sammenlignet med effekten av behandling med bare bærermediet, og effekt av Forbindelse (I) ble kalkulert som prosentvis nedgang i antall blodårer.

Resultater

Forbindelse (I) fremkalte reduksjoner i blodåretetthet rundt svulster i behandlete dyr, sammenlignet med kontroll bæremedium. Reduksjoner i antallet blodårer fremkalt av Forbindelse (I) ble sett rundt svulster indusert fra både tykktarmceller og prostata cellelinjer i fem in vivo studier.

De ovenfor nevnte cellelinjer er alle kommersielt tilgjengelige. En kilde er ATCC (American Type Culture Collection). LOVO har ATCC No = CCL-229, DU145 har ATCC No = HTB-81.

Diskusjon

Vi har vist in vitro at Forbindelse (I) er en effektiv inhibitor av ET-1-mediert aktivering av MAP kinase i osteoblaster, samt er effektiv i å hemme angiogenese i primærsvulster in vivo. Dette bekrefter at denne forbindelsen har et potensiale som terapeutikum i metastatisk prostatakreft, siden den kan ha godartete effekter ved å forebygge patologisk bentetthetsøkninger (ved å hemme osteoblast proliferasjon) mediert av MAPK signalveien, samt også ha effekter ved å hemme frisetting av vekstfaktorer som ellers støtter overlevelse og vekst av svulstcellene i benvevets mikroomgivelser, og til sist, i tillegg også kan gi anti-angiogenese-effekter i den primære svulsten. 4) Forbindelse ( I) som en endotelinreseptor antagonist i det humane endotelin systemet.

Human underarms blodstrøm kan bli målt ved kortvarig å klemme igjen og stoppe venøs utstrømming fra armen. Dette gjøres ved å applikere en blodtrykksmansjett på overarmen, som deretter blir blåst opp til like over det venøse trykket. Den resulterende arterielle blodstrøm inn i armen uten at det foregår noen tilsvarende venøs utstrømming fører til blodopphopning og oppsvulming av underarmen, og denne kan påvises med følsomme måleinstrumenter. Infusjon av den arterielle vasokonstringerende forbindelsen ET-1 i arteria brachialis fører til en reduksjon av underarmutvidelsen, forårsaket av minsket blodstrøm inn i armen. Denne kontraksjon av blodåren blir mediert via endotelinreseptorer på det vaskulære endotelium og den assosierte glatte muskulatur.

Fremgangsmåte

En studie ble utført for å studere evnen til Forbindelse (l)har til å antagonisere vasokonstriktor effekten av ET-1 via endotelin reseptorer i denne modellen i friske mannlige forsøksobjekter med alder mellom 18 og 65 år. Åtte individer mottok en enkelt 10 mg dose peroralt av Forbindelse (I), 30 mg Forbindelse (I), og placebo i en randomisert, dobbelt blind design, på studiedager minst 7 dager fra hver andre. Underarm vasokonstriksjon som respons på ET-1 ble analysert mellom 2 og 4 timer etter dosetilførsel med Forbindelse (I).

Resultater

Totalt sett ga Forbindelse (I) en statistisk signifikant reduksjon i underarmens blodstrøm som respons på infundert ET-1 sammenlignet med placebo (p=0,021), med evidens for en dose-response kurve med de dosene som ble studert. Dette viser at Forbindelse (I) er en endotelinreseptor antagonist i det humane endotelin systemet. 5) Forbindelse ( I) analysert i en dose- øknings studie for å estimere toleranse og farmakokinetikk av Forbindelse ( I), gitt oralt, en gang daglig i pasienter med metastatisk prostata kreft.

Den følgende studien kan bli utført for å bestemme den 'maksimale godt tolererte dose' (MWTD) av Forbindelse (I) i pasienter med metastatisk prostata kreft. Denne studie vil tillate at man kan observere effekten av Forbindelse (I) på det 'prostata-spesifikke antigen' (PSA), observere effekten av Forbindelse (I) på en serologisk biomarkør for benmetastaser, og gi en farmakokinetisk karakterisering av Forbindelse (I) i individer med metastatisk prostata kreft.

Fremgangsmåte

Pasienter med prostatakreft som har dokumentert benmetastaser (bekreftet med ben-skanning innenfor 3 måneder før studien) kan anvendes i denne studien. Forbindelse (I) kan bli gitt oralt en ganger daglig i tablettform. 120 mg kan være begynnerdose. Individer kan bli gitt medikasjon i 28 dager, eller inntil kriteriene for å bli trukket ut blir oppfylt. Til hvert dosenivå kan rekrutteres opptil 3 individer med prostatakreft.

En formell vurdering av toleranse-evne kan bli gjort i hvert individ etter en uke med tilførsel av Forbindelse (I). Økning av dosen kan gjøres når to individer i hvilken som helst av gruppene ikke har opplevd en 'dosebegrensende toksisitet'

(DLT) etter en ukes kontinuerlig tilførsel av Forbindelse (I). Dosen kan økes med en faktor på 2 i hvert trinn. Dersom et individ ved et spesifikt dosenivå får en DLT,

må ytterligere to individer som er på samme dose ikke få DLT, før de får lov til å gå videre til neste nivå.

Individer kan fortsette i terapi i 28 dager dersom de ikke tilfredsstiller kriteriene for å bli tatt ut av studien. Når minst 2 individer i enhver kohorte har blitt gitt en dose som blir funnet å ikke bli tolerert ved ethvert tidspunkt etter tilførselen, blir doseøkningen avsluttet, og den nærmeste dosen under denne blir definert som

'MWTD'.

De følgende resultater kan oppnåes:

Insidens og bivirkningenes alvor;

PSA konsentrasjon (total og ratio mellom fri og total) ved 1, 2 og 4 uker i

individer behandlet med Forbindelse (I);

Endring i PSA konsentrasjon (total og ratio mellom fri og total) fra før tilførsel av Forbindelse (I) ble startet til 1, 2 og 4 uker etter tilførsel av

Forbindelse (I);

Endring i en serummarkør for benmetastaser (benvev alkalisk fosfatase) fra nivået før tilførsel av Forbindelse (I) til nivåer 1, 2 og 4 uker etter tilførsel av

Forbindelse (I); og

Plasma konsentrasjoner og variabilitet av Forbindelse (I) etter en enkelt

dose og multiple doser ved stabil tilstand.

Testing av smertelindring

Den analgetiske virkning av Forbindelse (I) kan for eksempel måles i musemodellen for kreftsmerter som er beskrevet av Wacnik et al., J Neuroscience

(2001), 21,9355.

I en videre utførelse av den foreliggende oppfinnelsen blir Forbindelse (I), eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne, tilført til en celle eller et individ før kreften utvikles. For eksempel kan en person som risikerer å utvikle kreft bli behandlet med Forbindelse (I), eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne, for å forhindre eller hemme utvikling av kreft og/eller å forhindre utvikling av metastaser.

Forbindelse (I), eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne, kan bli tilført for terapeutiske eller forebyggende formål til et varmblodig dyr slik som menneske, ved hjelp av fremgangsmåter som er kjent i faget. Tilførsel kan forekomme direkte til stedet der svulsten er, eller, spesifikt, ved hjelp av systemisk tilførsel.

Forbindelse (I), eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne, kan bli tilført med terapeutiske eller forebyggende formål til et varmblodig dyr, slik som menneske, i form av konvensjonelle farmasøytiske blandinger. Blandingen kan være i en form som passer til oral tilførsel, for eksempel som en tablett eller kapsel, til parenteral injeksjon (deriblant intravenøs, subkutan, intramuskulær, intravaskulær eller til infusjon) som en steril løsning, suspensjon eller emulsjon, til lokal tilførsel som en krem, salve, eller for rektal tilførsel som en stikkpille. Generelt kan de ovenfor beskrevne blandinger bli fremstilt på en vanlig måte med vanlige bindemidler. For eksempel kan Forbindelse (I) bli formulert som tablett med de følgende bindemidler:

Forbindelse (I)

Laktose monohydrat (fyllmiddel),

Croscarmellose natrium (deisintegrant),

Povidon (bindemiddel),

Magnesium stearat (smøremiddel),

Hypromellose (filmdekkende komponent),

Polyetylen glykol 300 (filmdekkende komponent), og

Titanium dioksyd (filmdekkende komponent).

Mengden med Forbindelse (I), eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne, som tilføres vil være den mengden som er tilstrekkelig for å gi den ønskete farmasøytiske virkning. For eksempel kan Forbindelse (I) bli tilført til et varmblodig dyr oralt som en enhetsdose som er mindre enn 1 gram daglig. Spesielt kan Forbindelse (I) bli tilført til et varmblodig dyr oralt som en enhetsdose som er mindre enn 250 mg daglig. I et annet aspekt av oppfinnelsen kan Forbindelse (I) bli tilført til et varmblodig dyr oralt, i en enhetsdose som er mindre enn 130 mg daglig. I et videre aspekt av oppfinnelsen kan Forbindelse (I) bli tilført til et varmblodig dyr oralt, i en enhetsdose som er mindre enn 50 mg daglig.

Claims (13)

1. Anvendelse av forbindelsen A/-(3-metoksy-5-metylpyrazin-2-yl)-2-(4-[1,3,4-oksadiazol-2-yl]fenyl)pyridin-3-sulfonamid, eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne, i fremstilling av et medikament til anvendelse i behandling av kreft i et varmblodig dyr, som menneske.

2. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er spiserørskreft, myelom, levercellekreft, kreft i bukspyttkjertel, livmorhals, Ewings tumor, nevroblastom, Kaposis sarkom, kreft i eggstokk, i brystkjertel, tykk/endetarm, prostata, urinblære, melanom, lunge (non-småcellet lungekreft (NSCLS) og småcellet lungekreft (SCLC)), kreft i magesekk, hode og nakke, nyre, samt lymfom og leukemi.

3. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er prostatakreft.

4. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er SCLC, NSCLC, tykktarm- og endetarmskreft, kreft i eggstokker og/eller brystkreft.

5. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er urinblærekreft, spiserørskreft, magesekk-kreft, melanom, livmorhalskreft og/eller nyrekreft.

6. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er endometriekreft, leverkreft, magekreft, skjoldbruskkjertelkreft, endetarmskreft og/eller hjernekreft.

7. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er SCLC.

8. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er NSCLC.

9. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er tykktarm/endetarmskreft.

10. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er kreft i eggstokkene.

11. Anvendelse i henhold til krav 1, der kreften er brystkjertelkreft.

12. Anvendelse i henhold til krav 1-11, der kreften er i metastasefase.

13. Anvendelse i henhold til krav 1-11, der kreften er i en ikke-metastatisk fase.