NO325925B1 - En forbedret kontinuerlig variabel overforingsinnretning - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en forbedret kontinuerlig variabel overførings-innretning.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører særlig en kontinuerlig variabel overføringsinn-retning av den type som har planetelementer i rullende kontakt med radialt indre og ytre baner som hver omfatter to aksialt atskilte deler, med kontrollmidler for selektiv variering av den aksiale atskillelse mellom de to deler i en bane, og følgelig den radiale posisjon til planetelementene som er i rullende kontakt med denne. En slik overføringsinn-retning kan ha midler som er sensitive for det dreiemoment som påføres det ene av to drivoverførende elementer i overføringen (nemlig inngangsakselen og utgangsakselen) for å bestemme den kompenserende variasjon i atskillelsen av de to deler i den andre bane, og følgelig innretningens utvekslingsforhold, og også for å variere de krefter som utveksles mellom planetene og banene nærmest grenseflaten mellom dem. Den rullende kontakt mellom planetelementene og banene smøres ved hjelp av en meget tynn film med smøremiddel. Det er essensielt at denne tynne filmen med smøremiddel er tilstede for å hindre tørr friksjonskontakt mellom elementene i relativ bevegelse, hvilket ville føre til for tidlig slitasje, men en slik film bør også være ekstremt tynn for å unngå relativ glidning.

Det er et viktig designkriterium at en overføringsinnretning bør være mest effektiv for det utvekslingsforhold som brukes mest, som brukes for største delen av tiden. Alle overføringsinnretninger involverer visse friksjonstap, og følgelig varmetap, og den de-sign som resulterer i størst virkningsgrad anvendes vanligvis for det såkalte "topp"-utvekslingsforholdet, dvs. det forholdet hvor utgangsakselen roterer raskest for en gitt rotasjonshastighet av inngangsakselen. I konvensjonelle girbokser med trinnvis utveks-ling oppnås den største virkningsgraden vanligvis når utgangsakselen beveger seg med samme hastighet som inngangsakselen for å frembringe et uvekslingsforhold på 1:1 eller "rett gjennom". Det er imidlertid omstendigheter hvor utvekslingsforholdet ved størst virkningsgrad kan være mindre enn 1:1, og følgelig situasjoner hvor et forhold som er større enn 1:1 kan være ønskelig.

I en kontinuerlig variabel overføringsinnretning med rullende kontakt av den type som er angitt ovenfor kan inngangen til innretningen påføres via de radialt indre baner, og utgangen fra innretningen tas fra planetene via planetfølgere eller en planetbærer, hvor den ytre bane utgjør den stasjonære komponent. Det høye utvekslingsforholdet oppnås da med de to komponenter i den radialt ytre bane lokalisert ved sin posisjon for maksimum avstand, mens delene i den indre bane er lokalisert så nært hverandre som mulig, slik at planetene faktisk blir "klemt" til sin største radiale posisjon. Det vil selvsagt forstås at inngangsakselens og utgangsakselens roller kan byttes om, og, i den aktuelle de-sign, er rollene til de tre komponenter, nemlig de radialt indre baner, planetsammenstil-lingen, hvilken inkluderer planetfølgere og planetbærere, og de radialt ytre baner, alle ombyttbare, slik at en hvilken som helst av disse kan holdes stasjonært og de andre to brukes enten som inngangselement eller utgangselement. Det har imidlertid blitt funnet at en utforming som angitt ovenfor med den ytre bane stasjonær har bestemte fordeler sett ut fra en konstruksjonsmessig synsvinkel.

En av ulempene som fremkommer ved denne konfigurasjonen, hvis planeten er en kule, er imidlertid at for å fremskaffe det høyeste forhold som er mulig, så er de områdene

hvor det skjer rullekontakt mellom planetene og banene nær deres posisjoner ved enden av området (nærmest aksen i kulen i tilfelle av den radialt indre bane og lengst fra aksen i kulen i tilfelle av den radialt ytre bane). Ved posisjonene ved enden av området involverer rullingen av planetene over den ene eller andre av banene en betydelig mengde "spinn" ved kontaktområdet mellom planeten og banen, og dette frembringer betydelig varme.

Relevante publikasjoner som viser slike overføringsinnretninger er US 3516305 og WO 99/35417, der førstnevnte publikasjon forutsetter en struktur med hver rulle tilfomet som to adskilte deler spent fra hverandre med Belleville-fjærer, altså uten planetelementer anbrakt et fast forhold til hverandre, noe som gir betydelig fordel i forhold et arrangement med aksial bevegelse mellom rullene og de adskillende fjæren.

Motsatte dette avdekker sistnevnte publikasjon bruk av planetelementer og baner med buede tverrsnitt med en foretrukket form som har elementer av hovedsakelig sfærisk utforming. Drivoverføring skjer via følgerelementer anordnet mellom planetelementene. Det vises følgerelementer med som åpenbart har elliptisk utforming, mens planetelementene har langstrakt spoleutforming. Planetelementer er imidlertid tilformet av i aksial avstand anbrakte skall som kan rotere i forhold til hverandre.

Den foreliggende oppfinnelse er rettet mot en kontinuerlig variabel overføringsinn-retning med rullekontakt av den type som er beskrevet ovenfor, hvor ulempene med for stor varmegenerering ved høye utvekslingsforhold er redusert, og et mer fordelaktig forhold mellom kontaktområdespinnet og rullevinkelhastigheten oppnås ved høye forhold.

Dette oppnås i henhold til oppfinnelsen ved hjelp av en kontinuerlig variabel overfø-ringsinnretning av den type som har planetelementer i rullekontakt med radialt indre og ytre baner som hver omfatter aksialt atskilte aksialt relativt bevegelige deler, og kontrollmidler for bestemmelse av den aksiale atskillelse av delene av en av de to baner, hvor planetelementene er forbundet for planetbevegelse til en planetbærer ved hjelp av forbindelsesmidler som tillater at den radiale posisjon av planetelementene varierer som respons på variasjon i den aksiale atskillelse av delene av den ene av de to baner under opprettholdelse av omkretsforbindelsen, kjennetegnet ved at planetelementene er komposittlegemer som hver omfatter to rulleelementer, idet de to rulleelementer hver har en ytre rotasjonsflate for inngrep med respektive deler av de to baner og er forbundet med et mellomliggende element som holder de to rulleelementer i en forbestemt avstandsforhold, i hvilket de er i stand til rotering i forhold til hverandre, idet forbindelsesmidlene er forbundet med de mellomliggende element, for derved å overføre krefter mellom de to rulleelementer og planetbæreren.

Den foreliggende oppfinnelse involverer den direkte forbindelse mellom planetene og planetbæreren ved hjelp av et fast forbindelsesledd, istedenfor ved hjelp av planet-følgere, hvilke, i tidligere arrangementer, selv overførte de krefter som ble utøvet på planetene til planetbæreren og deretter til eller fra inngangsakselen eller utgangsakselen.

Den foreliggende oppfinnelse omfatter således en kontinuerlig variabel overføringsinn-retning av den type som har planetelementer i rullekontakt med radialt indre og ytre baner derfor hver aksialt atskilte aksialt relativt bevegelige deler, og kontrollmidler for bestemmelse av den aksiale atskillelse av delene i en av de to baner er anordnet slik at planetene ved hjelp av et forbindelsesledd er forbundet til en planetbærer for planetbevegelse, hvilket gjør at den radiale posisjon av planetene varierer som respons på variasjon i den aksiale atskillelse av delene i den ene av de to baner, under opprettholdelse av omkretsforbindelsen.

Dette forbindelsesleddet kan være dannet som en "bakre leddarm"-konfigurasjon, hvor planetbæreren er forbundet til planetene ved et aksialt midtpunkt i planeten ved at denne sistnevnte er forsynt med en sentral kanal som forbindelsesleddet kan strekke inn i. Overføring av krefter er følgelig symmetrisk balansert, og et antall av andre fordeler oppnås, hvilket vil bli beskrevet i nærmere detalj nedenfor.

Oppfinnelsen virkeliggjører dette med en kontinuerlig variabel overføringsinnretning av den type som har planetelementer i rullekontakt med radialt indre og ytre baner som hver omfatter aksialt atskilte aksialt relativt bevegelige deler, og kontrollmidler for bestemmelse av den aksiale atskillelse av delene av en av de to baner, hvor planetelementene er forbundet for planetbevegelse til en planetbærer ved hjelp av forbindelsesmidler som tillater at den radiale posisjon av planetelementene varierer som respons på variasjon i den aksiale atskillelse av delene av den ene av de to baner under opprettholdelse av omkretsforbindelsen, kjennetegnet ved planetelementene er komposittlegemer som hver omfatter to rulleelementer, idet de to rulleelementer hver har en ytre rotasjonsflate for inngrep med respektive deler av de to baner og er forbundet med et mellomliggende element som holder de to rulleelementer i en forbestemt avstandsforhold, i hvilket de er i stand til rotering i forhold til hverandre, idet forbindelsesmidlene er forbundet med de mellomliggende element, for derved å overføre krefter mellom de to rulleelementer og planetbæreren.

Rotasjonsflaten kan være bestemt av en generatrise som er rettlinjet, eller har rettlinjede, konvekse eller konkave partier. Banenes form må selvsagt korrespondere til (men ikke stemme overens med) formen til planetene, idet den er konveks mot planetene i tilfelle av rettlinjede eller konkave planetoverflater, og konkave i tilfelle av konvekse planetoverflater, idet det sistnevnte kan anses som det mest egnede arrangement.

Som omtalt ovenfor kan planetene være forsynt med en ekvatorialkanal som forbindelsesleddet strekker seg inn i, og i et komposittplanetelement kan de to individuelle rulleelementer som det kan bestå av være sammenbundet ved hjelp av et mellomliggende element som forbindelsesleddet er forbundet til.

De mellomliggende elementer i hver planetlegeme kan være forbundet til forbindelses-leddene ved hjelp av rullelagre, fortrinnsvis nålerullelagre som ligger parallelt inne i rulleelementene. For dette formål kan hvert rulleelement være utformet som et halvt skall. Forbindelsesleddet mellom hvert planetlegeme og planetbæreren kan være i form av en respektiv bakre arm for hver planet. Uttrykket "bakre" er selvsagt relevant kun i en retning av relativ rotasjon. I den andre retningen av relativ rotasjon blir den "bakre" arm en "fremre" arm. Krefter kan overføres til og fra planetene tilfredsstillende gjennom en slik konfigurasjon, fordi planetene ved endene av armene og forbindelsesleddet til planetbæreren alle er tvunget til å følge en sirkulær bevegelse.

Generelt er rotasjonsflaten til hvert rulleelement i planetlegemet avgrenset av en krum generatrise. Denne behøver ikke å være en del av en sirkel, faktisk behøver den ikke å være symmetrisk eller til og med å være en regelmessig kurve. I en utførelse av oppfinnelsen er den krumme generatrise for hver rulleelementoverflate imidlertid en sirkelbue, og senter i sirkelbuen som definerer generatrisen for overflaten av hvert rulleelement er fortrinnsvis forskjøvet aksialt og/eller radialt fra planetens midtpunkt. Hvis en sfærisk planet tas som en standard eller en eksemplifiserende form, oppnås den fore-trukkede form av planetene til bruk ved den foreliggende oppfinnelse i realiteten ved å forflytte de elementære overflater radialt innover mot senteret for å danne et pseudo-sfærisk legeme. Dette oppnås på to måter. Hvis, med utgangspunkt i en fiktiv kule, en ekvatorial "skive" ble tatt gjennom hele kulen og de to gjenværende deler ble brakt sammen, ville det ha en virkning som tilsvarer dannelsen av en flattrykt sfæroide. Tilsvarende, hvis et sylindrisk parti rundt rotasjonsaksen for planetelementet som strekker seg fra et polarområde til det andre ble fjernet og resten av legemet faktisk trykket inn (under opprettholdelse av den samme form) for å erstatte det materialet som ble fjernet, ville effekten være å forårsake at planetlegemets overflate ville bevege seg mot en mer langstrakt sfæroide. Sluttresultatet er at overflatene av rulleelementet som er i inngrep med banene omfatter disse deler av en kule mot det "sentrale" eller midtre område av den virtuelle overflate av den fiktive utgangskule, idet delene nær rulleaksene og ekva-torialområdet er fjernet eller utelatt. Dette resulterer i et legeme hvor overflatens krum-ning er større i rulleretningen enn i retningen på tvers av denne. Denne beskrivelsen av behandlingen av en fiktiv kule er imidlertid ikke ment å forklare de operasjoner som er involvert ved frembringelse av et planetelement, men snarere kun å beskrive dets resul-terende form. Som et komposittelement, kan hver av de to aksiale halvdeler av rulleelementet, som er identiske med hverandre, fremstilles som et "skall" for å holdes sammen med sine åpne ender vendende mot hverandre ved hjelp av et mellomliggende element, som omtalt ovenfor. I virkeligheten, hvis overflaten genereres av generatriser som er i form av sirkelbuen, er senteret i sirkelbuen som definerer generatrisen for overflaten av hvert rulleelement i realiteten forskjøvet aksialt og/eller radialt fra planetens midtpunkt.

I en foretrukket utførelse av oppfinnelsen har planetbæreren en flerhet av armer som strekker seg fra en aksial ende av innretningen hovedsakelig parallelt med innretningens rotasjonsakse, og de frie ender av armene er forsterket med en forsterkningsring som forbinder alle de frie ender. Forsterkningsringen opptar plassen mellom endene av pla-netbærerens armer og et endedeksel for innretningen, liggende radialt utenfor de indre baner for ikke å forstyrre deres bevegelse.

De radialt indre og ytre baner er lokalisert innenfor et fast hus og den ene eller andre av banene er roterbare i forhold til huset ved hjelp av overføringsinnretningens inngangselement eller utgangselement. I en foretrukket utførelse av oppfinnelsen er den radialt indre bane dreibar i forhold til huset sammen med overføringens inngangselement. Det er likeledes foretrukket at planetbæreren er dreibar i forhold til huset sammen med over-føringens utgangselement.

I en slik konfigurasjon er det mulig at inngangs- og utgangselementene, som f.eks. kan være aksler, begge rager ut fra den samme side av huset, ved at utgangsakselen er utformet som et hult element koaksialt rundt inngangsakselen. Dette er særlig egnet til bruk som en overføring for kjøretøyer med to hjul hvor drivoverføringen til det drivende hjul utføres ved hjelp av en kjededrift.

For å sørge for smøring og kjøling av overføringsinnretningen ifølge oppfinnelsen er det tilveiebrakt forskjellige passasjer for innføring av et smøremiddel, hvilket også funksjonerer som et kjølemiddel når det pumpes gjennom innretningen. For dette formål har en ende av inngangsakselen, fortrinnsvis den som er motsatt den ende som rager ut fra huset, en passasje for innføring av smøremidlet aksialt. Denne smøremiddelpassasjen har fortrinnsvis et parti som strekker seg radialt gjennom inngangsakselen til det området som er opptatt av de radialt indre banedeler, og mer foretrukket et midtre område mellom de to bevegelige banedeler.

For å oppnå relativ aksial forflytning av de to banedeler, kan disse være innbyrdes forbundet ved hjelp av en helisk kopling, og det friksjonsmessige innbyrdes inngrep kan reduseres ved bruk av rulleelementer mellom de to deler. En av vanskelighetene man påtreffer ved bruk av slike rulleelementer i en helisk kopling er muligheten for at rulleelementene kryper mot den ene eller andre ende av bevegelsesområdet. Hvis dette skjer kommer rulleelementet ved enden av sporet i inngrep med et stopp som hindrer det i ytterligere bevegelse, og friksjonskontakten øker og effektiviteten ved rulleelementene reduseres ved at de tvinges til å rotere uten å rulle når de kommer i inngrep mot endene. For å unngå denne vanskeligheten tilveiebringer den foreliggende oppfinnelse en konfigurasjon hvor det er anordnet midler for sikkert innbyrdes inngrep ved hver ende av raden av rulleelementer, for å forhindre relativ glidning (eller kryping) mellom rulleelementene og banedelene ved innretningens bruk. Slike midler for sikkert innbyrdes inngrep kan f.eks. omfatte samvirkende sett av tenner på rulleelementet ved en (eller hver) ende av raden for disse, og banedelene som derved kontaktes. Dette endeelemen-tet kan derfor kun rulle ved forflytning, idet tennenes inngrep hindrer enhver for glidning.

Alternativt kan rulleelementene i seg selv ha en spesiell formgivning. Istedenfor et sfærisk eller sylindrisk element, kan rulleelementet ha en helisk overflateformgivning for inngrep med korresponderende heliske overflateutforminger på de to banedeler som de er lokalisert mellom. De to banedeler har faktisk samvirkende skruegjenger, og rulleelementene, som hver kan strekke seg aksialt over hele kontaktavstanden, har en korresponderende skruegj enge som er i inngrep i gjenger på begge de to relativt bevegelige banedeler. Enhver tendens for rulleelementet til å forflytte seg aksialt når det ruller langs skruegj engen på en komponent motvirkes av den korresponderende tendens til at den beveger seg aksialt i motsatt retning på grunn av rulleforflytningen langs sin egen skruegj enge.

En av begrensningene ved mange former for kontinuerlig variable overføringer er innretningens manglende evne til å overføre dreiemoment i begge retningsbetydninger

(som må skilles fra drivende overføring i de to retninger), med andre ord, selv om akse-lererende drift kan overføres, kan retarderende drift, nemlig når lasten driver det drevne element eller utgangselementet raskere enn det drivende element eller inngangselemen-tet drives av motoren, ikke overføres. Dette er for motorister kjent som motorens tilstand med motorbremsing, hvilket tillater motorbremsing av kjøretøyet. Overføringer som kun tillater enveis dreiemomentoverføring kan ikke tilveiebringe en slik mulighet

for motorbremsing, hvilket imidlertid er essensielt ved anvendelser med motortransport. Overføringen ifølge den foreliggende oppfinnelse kan tilveiebringe toveis dreiemoment-overføring. Ved å anordne delene i den andre bane til å komme i inngrep med deres til-hørende drivelement (uansett om dette er inngang eller utgang) ved hjelp av en skruekopling i den samme retning, så blir de to banedeler presset i samme retning ved hjelp av et hvilket som helst dreiemoment som overføres gjennom innretningen, den ene vei-en eller den andre, uten hensyn til rotasjonsretningen til det drivende og det drevne element. Ved å tilveiebringe en grensestopp ved hver ende av sammenstillingen for å begrense bevegelsen til den "fremre" banedel (og i denne sammenheng vil det forstås at for hver bevegelsesretning av banedelene i forhold til det tilknyttede drivende eller

drevne element, vil det alltid være et fremre og et bakre element, idet disse roller rever-seres ved en reversering av retningen av relativ bevegelse), så, uansett hva utvekslingsforholdet i øyeblikket er, beveger de to deler av den andre bane seg sammen fra den ene ende til den andre av deres tilknyttede drivende eller drevne element når det skjer en forandring i dreiemomentets retning, og skruekoplingen opprettholder den kraft som utøves mellom dem, hvilket presser dem sammen. Området for det drivende eller drevne element ved endestoppene opplever mye større påkjenning (både med hensyn på dreiemoment og strekk) enn resten av elementet, fordi endestoppene kun motvirker aksiale

krefter. For å tilveiebringe et stort utvekslingsområde må den radiale dimensjon av det drivende eller drevne element holdes liten. Store tverrsnitt er imidlertid påkrevet for å

tåle de store belastninger som påføres på systemet for anvendelser ved høyere effekt (så som for en motorkjøretøyoverføring). Av denne årsak kan det tenkes utførelser av oppfinnelsen hvor endestoppene er utformet med midler for å motvirke dreiemoment så vel som aksiale krefter. Dette kan oppnås f.eks. ved å utforme endestoppene som klokop-lingsstopp. En 90 ° klotann, som motvirker dreiemoment, men ikke aksial kraft, vil i teorien virke, men kloens bærende areal vil være svært lite, fordi den motsvarende klo på banen må nærme seg ved en grunn vinkel, som bestemt av kuleskruens heliks. Den optimale løsning ligger noe mellom 90° tannvinkelen for den klassiske klotann og 0 graders "tann"-vinkelen for det rette stopp, og 25° er her valgt for best generell funksjon med hensyn på bærende areal, akselspenninger og belastninger på kuleskruen.

Drift med klo med 25° kontaktvinkel kan ses som en annen helisk inngrepsmekanisme parallell med den første (kuleskruen), men i motsatt retning, slik at belastningene med fordel deles mellom de to.

I en utførelse av oppfinnelsen har klokoplingsarrangementet aksialt forløpende tenner med skråstilte spisser, med en skråstillingsvinkel som er bestemt av stigningsvinkelen til gjengene for skruegj engenes innbyrdes inngrep mellom de nevnte to banedeler og drivoverføringselementet. Den foreliggende oppfinnelse kan realiseres med et arrangement hvor klokoplingsarrangementet omfatter en ringformet oppstilling av aksialt forlø-pende tapper eller stifter på hver del i den andre banen og på drivoverføringselementet. Endestoppmidlene bæres fortrinnsvis på respektive krager som er montert på drivover-føringsmidlene.

Den aksiale oljestrømningspassasje inne i den sentrale aksel i overføringen kan også ha radiale utstrømsåpninger til området ved en ende av de relativt bevegelige radialt indre baner, for å rette kjølende smøremiddel til dette området.

Det er fortrinnsvis tilveiebrakt oljekanaler gjennom kragene for passasje av smøreolje, hvilke har enveisventiler som åpner inn i et innelukket oljeinneholdende volum som

delvis er avgrenset av den respektive del av den andre bane, for å tilveiebringe demping av bevegelsen av delen av den andre bane når den nærmer seg endestoppet for drivover-føringselementet. I en innretning som er konfigurert slik at drivoverføringselementet er en sentral inngangsdrivaksel for innretningen, og den andre banen er den radialt indre

bane, funksjonerer de to deler av den radialt indre bane som sylindrene i demperen, hvor kragene virker som deres respektive stempler.

Den foreliggende oppfinnelse omfatter også en overføringsinnretning av den type som har planetelementer i rullekontakt med radialt indre og ytre baner som hver omfatter to aksialt atskilte deler, med kontrollmidler for selektiv variering av den aksiale atskillelse av de to deler av en bane, og følgelig den radiale posisjon til planetelementene i rullekontakt med denne, hvor kontaktflatene på planetene er atskilt i to områder av en midt-kanal, i hvilken en leddarm som forbinder planetene til planetbæreren er i inngrep.

Den foreliggende oppfinnelse omfatter også en overføringsinnretning av den generelle type som er angitt ovenfor, hvor planetene er atskilt i to deler ved hjelp av et periferisk omkretsspor, og kontaktflatene er overflatene av et omdreiningslegeme som har generatriser som er krumme linjer, for å danne en langstrakt eller flattrykt sfæroide.

Forskjellige utførelser av den foreliggende oppfinnelse vil nå bli mer spesielt beskrevet, ved hjelp av et eksempel, med henvisning til de ledsagende tegninger, hvor: Figur 1 er et aksialt snittriss som er tatt på linjen 1-1 på figur 2, av en kontinuerlig variabel overføringsinnretning med rullekontakt som er utformet som en utførelse av den foreliggende oppfinnelse, vist ved et lavt utvekslingsforhold; Figur 2 er et enderiss av utførelsen på figur 1; Figur 3 er et aksialt snittriss av en del av utførelsen på figur 1, hvilket viser komponen-tene ved et høyt utvekslingsforhold; Figur 4 er et aksialt snittriss som tilsvarer det på figur 1, og som viser en annen utførelse av oppfinnelsen hvor planetelementene er langstrakte sfæroider som er vist i en konfigurasjon ved et lavt utvekslingsforhold; Figur 5 er et tilsvarende aksialt riss av en del av utførelsen på figur 4, hvilket viser de bevegelige komponenter i en konfigurasjon for et høyt utvekslingsforhold; Figur 6 er et skjematisk riss av en del av en ytterligere utførelse av oppfinnelsen, hvilket viser et modifisert helisk arrangement for innbyrdes inngrep; Figur 7 er aksialt snittriss av en ytterligere utførelse av oppfinnelsen; Figur 8 er et enderiss av utførelsen på figur 7; Figur 9 er et aksialt snittriss av en ytterligere utførelse av oppfinnelsen, utformet både for tunge belastninger og et stort utvekslingsområde; Figur 10 er et enderiss av utførelsen på figur 9; Figur 11 er et utspilt riss av kraftuttakskomponentene i utførelsen på figur 9 og 10; og Figur 12 er et utspilt snittriss av komponentsettet for den indre bane i utførelsen på figur 9 og 10.

Det skal nå vises til tegningene, og særlig til figur 1,2 og 3, hvor den viste overførings-innretning omfatter et hus som generelt er angitt med 11, innenfor hvilket det er lokalisert en radialt ytre bane 12 som er tildannet i to aksialt relativt flyttbare deler 13,14 som sammen er i inngrep med en såkalt "kuleskrue" som omfatter flere heliske rader av kuler 15 som er i inngrep i korresponderende, heliske spor i de to deler 13,14, hvilket gjør at de kan dreies i forhold til hverandre rundt den sentrale lengdeakse X-X i innretningen. Kuleskruen har flere begynnelser (i dette tilfelle fire), dette er et resultat av behovet for å fylle den tilgjengelige plass med kuler (for maksimum lastkapasitet), men å unngå bruk av store kuler (hvilket ville være påkrevet ved en enkelt begynnelsesgjenge) med den relativt store stigning som er nødvendig for å balansere de aksiale laster og laster i omkretsretningen. Relativ aksial forflytning mellom de to deler 13,14 oppnås ved å montere delen 14 på faste tapper 16, hvilket danner en Oldham-kopling med et par tapper i huset, for å holde kuledelen 14 tilbake mot rotasjonsbevegelse, samtidig som aksial forflytning tillates. Oldham-koplingen brukes her som en "toleranseopptaksende" an-ordning, hvilken tillater radial translasjon, men ikke rotasjon. De to par av tapper ligger faktisk ikke i det samme plan, slik det synes å fremgå av tegningen, men er anordnet 90° fra hverandre, og de små flater som er angitt med kryssene går i spor i Oldham-ringen. Den rotasjonsmessig flyttbare banedel 13 holdes i en generelt sylindrisk holder 17 som kan dreies rundt aksen X-X med en justeringsarm 18 som dreies av en justeringsaktua-tor 10. Aktuatoren 10, som ses fra enden på figur 1, er fortrinnsvis en skrueaktuator som har en kuleskrue som drives av en elektrisk motor (ikke vist). Ved å dreie den rotasjonsmessig flyttbare banedel 13 rundt aksen X-X, blir den selv i realiteten "skrudd" i forhold til den aksialt flyttbare ytre banedel 14 ved hjelp av virkningen av kuleskruen 15, hvilket forårsaker at denne beveger seg aksialt langs glideetappene 16 uten å dreies. På denne måte beveges de to banedeler 13,14 fra hverandre eller sammen ved å dreie den rotasjonsmessig flyttbare ytre banedel 13 i den ene eller andre retning. De to banedeler har krumme baneoverflater 19,20 som er i inngrep med de krumme overflater på et planetelement som generelt er angitt med 21, hvilket omfatter to rulleelementer, i dette tilfelle tilnærmet halvkuleformede skall 22,23 som holdes sammen med en sentral tapp 24 som bærer et rulleelementlager 25, ved hjelp av hvilket planetelementet 21 bæres på en respektiv forbindelsesleddarm 26. Som det ses av figur 2 er hver forbindelsesleddarm 26 forbundet til en plan bærerarm 27 av en planetbærer 28 som er fast forbundet til en utgangsaksel 29 som koaksialt omgir og er båret på inngangsakselen 30 ved hjelp av et lager 31. Et ytterligere lager 32 danner en innbyrdes forbindelse mellom inngangsakselen 30 og planetbæreren 28, og tetninger 33, 34 beskytter det indre av innretningen mot inntrenging av støv, smuss og andre kontaminerende partikler, fuktighet eller væte.

Planetelementene 21 ruller også på en indre bane som generelt er angitt med 35, hvilken omfatter en aksialt fastholdt banedel 36 og en aksialt flyttbar banedel 37 som er båret på denne ved hjelp av en kuleskrue 38 som ligner den som de to deler av den radialt ytre bane er innbyrdes forbundet ved hjelp av. En lett forbelastende torsjonsfjær 40 presser den aksialt flyttbare indre banedel 37 mot planetelementet 21, for å opprettholde kontakt.

Hvordan utvekslingsforholdene forandres og dreiemomentet mellom inngangs- og utgangsakselen kjennes av den aksialt flyttbare radialt indre banedel 37 som bæres av kuleskruen 38 på den aksialt fastholdte banedel 36 er beskrevet i vår ovennevnte internasjonale patentsøknad nr WO 99/35417, hvis offentliggjøring herved inkorporeres referanse, og dette vil her ikke bli ytterligere beskrevet unntatt i relasjon til formen av planetelementene 21.

I den tidligere internasjonale søknad som det er vist til ovenfor var planetene sfæriske

massive kuler, og de krefter som ble utøvet ved deres bevegelse mellom de radialt indre og ytre baner ble overført via planetfølgere som var lokalisert mellom hvert tilstøtende par av planeter. Når delene i den ytre bane beveges sammen for å presse planetene radialt innover, ble delene i den radialt indre bane presset fra hverandre under opprettholdelse av kontakttrykket ved hjelp av den dreiemomentsensitive konfigurasjon, som forklart i dette dokument. Når de to deler av den radialt ytre bane nærmer seg den posisjon hvor de er nærmest hverandre, beveger kontaktområdene mellom planetene og ba-

nene seg radialt innover, og, hvilket skyldes formen til de sfæriske planeter, normalen på kontaktflatene, som går gjennom planetens senter, heller mindre i forhold til rulleaksen, slik at den radialt dekomponerte komponent av kraften blir mindre og den aksialt dekomponerte komponent større. En svært mye større absolutt kontaktkraft på planeten må derfor utøves for å nå de lavere forhold, og man kommer selvsagt til et punkt hvor den ytterligere radiale forflytning som er tilgjengelig ved ytterligere økning av kraften blir relativt liten og kreftene blir uakseptabelt høye. Videre, i det høyeste og laveste forhold, opplever kontaktområdene nærmest planetens rulleakse betydelig "spinn" hvilket øker oppvarmingseffekten ved friksjonskontakten, hvilket genererer ytterligere varme som må spres for å beholde innretningen innenfor akseptable grenser. I kontrast til formen av en sfærisk planet, utnytter imidlertid konfigurasjonen av planetelementet 21 ved den foreliggende oppfinnelse kun de sektorer av omkretsgeneratrisen som er mest effek-tive, idet ekvatorialbåndet er utelatt på grunn av tilstedeværelsen av det ringformede rom 41 mellom de to skall 22,23, og formen av de polare områder modifiseres med formen av hvert av skallene 22,23.1 denne utførelse, som det ses på figur 1, i det lavest oppnåelige forhold, hvor de ytre banedeler 13,14 har kontakt med planetelementet 21 nærmest dets rulleakse, er kontaktflatene fortsatt skråstilt med en vinkel i området 30°, og, videre, krysningen mellom normalene og kontaktflatene, som er representert med linjene A og B på figur 1, krysser i et punkt som er forskjøvet fra senter i sfæroiden, bestemt av de krumme kjøreflater på planetelementet. Dette begrenser spinnet til kontaktområdene og gjør det mulig for innretningen å bære større belastninger. Planetele-mentenes 21 direkte forbindelse via leddarmene 26 til planetbærerarmene 27 gjør det også mulig for innretningen å tåle en større belastning ved at det er mulig å montere flere planeter innenfor den tilgjengelige plass.

Det skal nå vises til figur 4 og 5 hvor det er vist en alternativ utførelse hvor planetelementene har en mer tydelig langstrakt form. I utførelsen på figur 4 og 5 har de komponenter som korresponderer til eller oppfyller den samme funksjon som korresponderende komponenter i utførelsene på figur 1 til 3 blitt identifisert med de samme henvisningstall. I denne utførelse er imidlertid armene 27 av planetbæreren dannet i ett med utgangsakselen 29, slik at lageret 32 mellom inngangsakselen og planetbæreren nå virker direkte mellom inngangsakselen og utgangsakselen, og lagret 44 mellom utgangsakselen og huset, som tidligere var aksialt forskjøvet fra lageret 32, når er i nær aksial innretting med dette, hvilket øker innretningens styrke. Tetningene 33, 34 er erstattet av en tetning 43 mellom enden av utgangsakselen og inngangsakselen 30, og en tetning 42 beskytter laget 44 mot inntrenging av støv, smuss og andre kontaminanter mellom utgangsakselen 29 og huset 11.

Armene 27 av planetbæreren har forlengelsesstykker 46 som er festet til denne og som bærer en forsterkningsring 45 i en posisjon hvor den umiddelbart omgir enden av den aksialt fastholdte indre banedel 36. Denne indre banedel 36 bæres av en lager 48 på et boss 49 av huset 11, innenfor hvilket det er lokalisert en sentral plugg 50 som har en aksialt forløpende passasje 47 for innføring av kjølende smøremiddel inn i det indre av innretningen. Passasjen 47 i pluggen 50 åpner inn i et kammer 51 inne i den kombinerte inngangsaksel 50 og den indre bane 35 fra hvilken to radiale passasjer 52, 53 strekker seg, idet den første er aksialt lokalisert i korrespondanse med rommet 41 mellom skallene 22, 23, hvilket gjør at kjølende smøremiddel kan injiseres direkte inn i kontakt med lagrene 25 mellom planetelementene 21 og leddarmene 26, og den annen åpning 53 inn i området for hovedlagret 32 mellom utgangsakselen 29 og inngangsakselen 30. Kam-meret 51 strekker seg også til lagret 49, slik at olje som injiseres inn i den sentrale passasje 47 i akselen 30 kan påføres direkte på hovedlagrene 49, 32, den radialt indre kuleskrue 40 og lagrene 25 for planetelementene 21. Den ytterligere avkjøling og smøring sikres ved denne tvungne strøm av smøremiddel, sammen med tilstedeværelsen av forsterkningsringen 45 og den langstrakte form av planetelementene 21, hvilket muliggjør oppnåelse av en høyere lastbærende kapasitet.

Som det kan ses av figur 4, sikrer den svært langstrakte sfæroidiske form av planetelementene 21 at normalen på kontaktområdene, illustrert med prikkene P på figur 4, forblir skråstilt i mer enn 45° i forhold til rulleaksen i planetelementet 21, selv når de er nærmest aksen. Man kan da se at dekomponeringen av krefter i radiale og aksiale komponenter begunstiger den radiale komponent, til og med når de to deler 13,14 av den radialt ytre bane 12 er i den posisjon hvor de er nærmest hverandre (figur 4), uten nega-tivt å påvirke den aksiale komponent av kreftene som utveksles mellom planetelementene 21 og delene 36, 37 av den radialt indre bane 35. Likeledes, som det ses av figur 5, hvor de radialt ytre banedeler 13,14 er vist i den posisjon hvor de er atskilt lengst fra hverandre, forblir vinklene mellom normalene på kontaktområdene P mellom planetelementet 21 og de radialt indre banedeler 36, 37 skråstilt i området 45° i forhold til planetens rulleakse, hvilket fordelaktig øker den radiale komponent av denne kraften sam-menlignet med den radiale komponent av den korresponderende kraft i en sfærisk planet.

Det vil forstås at arrangementer som muliggjør toveis dreiemomentoverføring gjennom en innretning så som den overføringsinnretning som er beskrevet ovenfor kan introduse-res ved bruk av de ideer som er forklart i den samverserende søknad nr 0016261.0, hvis offentliggjøring inkorporeres her ved referanse.

Et av de problemer som er forbundet med kuleskruer så som skruene 15, 38 som brukes til innbyrdes forbindelse av de to deler i de radialt indre og radialt ytre baner, 12, 35 ligger i den kjensgjerning at glidning eller "kryping" mellom kulene og de baner hvor de befinner seg kan resultere i at kulene ved enden av raden kommer i inngrep med endestopp og hindres i å utføre sin normale rullebevegelse. Dette kan motvirkes ved å for-syne kulene ved hver motsatte ende av raden med tenner som er i inngrep med korresponderende tenner eller sagtenner ved endeområdene av de heliske kanaler. Man gir derved ikke avkall på den lastbærende kapasitet til resten av kuleskruen, samtidig som det gir sikkerhet for at rullevirkningen sørger for at det ikke skjer noen glidning mellom kulene og kanalene.

I den alternative konfigurasjon som er vist på figur 6 kan kulene byttes ut med ruller 55 som har heliske spor 56 som er i inngrep i korresponderende heliske spor 57, 58 i de radialt ytre og radialt indre komponenter som rullene 55 er lokalisert mellom. Stigning-en og antallet gjenger i hver komponent er selvsagt den samme, og rullene har fortrinnsvis en enkelt begynnelsesgjenge som fortrinnsvis kan være en trekantet gjenge med en åpningsvinkel på 90°, selv om gjengeformen kan være krum for å sørge for en stor kon-taktradius. Fordi alle gjengene har den samme stigning forflytter rullene seg ikke aksialt når de ruller mellom de to elementer, og enhver tendens til aksial bevegelse i en retning av gjengen på et av elementene motvirkes av tendensen til å bevege seg aksialt i den motsatte retning av gjengen på rullen. Ved hver ende har rullene tannhjulstenner som er i inngrep med tannringer på de to elementer, mellom hvilke rullene er i inngrep for å sikre korrekt rullebevegelse uten noen glidning.

Det skal nå vises til figur 7 og 8, hvor den alternative utførelse som er vist er konfigurert til å tillate at det gjøres maksimal bruk av omkretsrommet, slik at det største mulige antall planeter kan monteres inn i en innretning med en gitt størrelse. På figur 7 og 8, som i de tidligere utførelser, brukes de samme henvisningstall til å angi de samme eller korresponderende komponenter. Som det ses av figur 8 har denne utførelsen fem planeter 60 i en overføring med de samme dimensjoner som utførelsen på figur 1, hvilken kun har fire planeter. Disse planetene 60 er forbundet til armene 27 av bæreren med en skive 61 som er festet til armene 27 av planetbæreren i det midtre plan av ringen for planetene 60. Skiven 61 har brede, generelt radiale spor 62, innenfor hvilke det befinner seg bøssinger 63 som rommer rulleelementlagre 25a, 25b som planetene ruller på. Bøs-singene 63 ruller i seg selv inne i sporene 62 under bevegelser for endring av forholdet. Sporene kan være skråstilt fra den strengt radiale orientering, og dette gjør at kontakt-kreftene ved den indre bane kan økes eller reduseres, mens de ved den ytre bane respektivt reduseres eller økes. Dette kan være et nyttig designverktøy.

Denne utførelsen er langs omkretsen meget kompakt, og har en høy lastbærende kapasitet. Skiven 61 er fortykket lokalt, for å tilveiebringe bredere støtte for de ruller som ut-gjøres av bøssingene 63, og det er selvsagt ikke nødvendig å forlenge armene 27 av planetbæreren til en forsterkningsskive, som i utførelsen på figur 4, siden skiven 61 i seg selv tilveiebringer en mye større stivhet. Denne utførelsen muliggjør også toveis dreie-momentoverføring mellom inngangsakselen 30 og utgangsakselen 29. For dette formål er f.eks. kuleskruen 38, figur 1, mellom inngangsakselen 30 og den høyre indre banehalvdel 37, byttet ut med en koaksial kuleskruekopling 70, 71 i form av respektive rader av kuler i samvirkende skruegj enger i inngangsakselen 30 og både den venstre og høyre indre banehalvdel 36, 37. Begge kuleskruer har den samme retning, slik at en gitt retning av dreiemomentoverføring vil forårsake at begge indre banehalvdeler vil være til-bøyelige til å bli drevet aksialt langs inngangsakselen 30 i den samme retning, f.eks. til venstre for positiv drivende dreiemomentoverføring, og til høyre for motorbremsing eller negativ drivende dreiemomentoverføring.

Drivakselen 30 har en sentral flens 32 som danner en skulder med en ringformet slitekloss 73, og den venstre ende av drivakselen 30 bærer et ringformet anleggsendestopp 74 med en korresponderende ringformet slitekloss 75. Elementet 74 holdes i en posisjon med en låsering 76 som er i inngrep i et ringformet spor i enden av drivakselen 30. De to endestopp, 72, 74 er i inngrep i korresponderende radiale overflater av de høyre hen-holdsvis venstre indre banehalvdeler 37,36. Følgelig, under positiv drivoverføring, når de to banehalvdeler 36, 37 begge drives til høyre, slik det ses på tegningen, begrenser anlegget 72 bevegelsen til banehalvdelene 37, slik at den fortsatte skruevirkning på banehalvdelene 36 opprettholder klemkraften på planetene 60. Tilsvarende, for negativ dreiemomentoverføring, beveger de to banehalvdeler 36, 37 seg til venstre på sine respektive kuleskruer 70, 71 inntil banehalvdelen 36 kommer i inngrep med endestoppet 74 og den fortsatte skruevirkning til kuleskruen 70 driver banehalvdelen 37 mot banehalvdelen 36, hvilket igjen opprettholder klemvirkningen på planetene 60. Avhengig av det nøyaktige utvekslingsforhold i kraft på tidspunktet for dreiemomentreversering, kan det være en mer eller mindre vesentlig forflytning i posisjonen til banehalvdelene 36, 37. Det vil si, ved et lavt forhold, når banehalvdelene 36, 37 har sin maksimale atskillelse, kan det til og med være ingen (eller i det minste svært begrenset) forflytning langs kuleskruene 70, 71. På den annen side, ved det høyeste forhold, når de radialt indre banehalvdeler 36, 37 er i den posisjon hvor de er nærmest hverandre, er det maksimal atskillelse mellom deres motstående radiale flater og endestoppene 72, 74, slik at det skjer en maksimal aksial forflytning. Dette kan føre til et merkbart støt av banehalvdelen mot det korresponderende endestopp ved endring av dreiemomentets retning, og utførelsen på figur 9 er forsynt med midler for å overvinne enhver ulempe som er forbundet med dette.

Utførelsen på figur 9 er også, som nevnt ovenfor, konfigurert for å tåle en tyngre last og for å oppnå et stort område av utvekslinger, hvilket vil bli forklart i nærmere detalj nedenfor. Igjen, som med de tidligere utførelser, vil de komponenter som er de samme som eller oppfyller korresponderende funksjoner som de utførelser som tidligere er beskrevet bli identifisert med de samme henvisningstall. I denne utførelse omfatter set-tet av komponenter for den indre bane, som spesielt er vist på figur 12, de to indre banehalvdeler 36, 37 som ved hjelp av en kuleskruekonfigurasjon er montert på en gjenget del 77 av inngangsakselen 30 ved hjelp av kuler 39 (se figur 9), hvilke ikke er vist på figur 12. Istedenfor endestoppene 72, 74 har utførelsen på figur 9 to krager 78, 79, hvorav den førstnevnte er i inngrep med flensen 72 på drivakselen 30, og den sistnevnte er festet til den motsatte ende av drivakselen 30 ved hjelp av en skjærpinne (ikke vist) som passerer gjennom innrettede hull 80 (i akselen 30) og 81 (i kragen 79).

For å tillate et stort område av forhold er det nødvendig at kuleskrueseksjonen av akselen 30 har en så liten diameter som mulig. For tyngre belastninger er det imidlertid påkrevet at akselen er mer robust. For å dele belastningen er en klokoplingsanordning anordnet mellom de indre banehalvdeler 36, 37 og kragene 79, 78. Denne omfatter en ringformet oppstilling av aksialt forløpende tapper 82, 83 på banehalvdelene 36, 37 og en ringformet oppstilling av tapper 84, 85 på kragene 79, 78. Endeflatene av disse tap-pene er skråstilt for å gjøre at de i det minste delvis motvirker både torsjonsbelastninger og aksiale belastninger, idet man tar i betraktning at inngrepet til klokoplingen som dannes på denne måte skjer med en relativt sett helisk bevegelse av banedelene 36, 37 på den skruegjengede delen 37 av akselen 30.

For å dempe den dødgang som skjer ved reversering av dreiemomentet, som omtalt i forbindelse med figur 7, er utførelsen på figur 9 til 12 forsynt med et par aksiale passasjer 86, 87 som er styrt av respektive enveisventiler 88, 89, hvilke tillater at olje i den sentrale kanal 47 passerer radialt, via respektive radiale passasjer 90, 91, gjennom en-veisventilene 88, 89, inn i de aksiale passasjer 86, 87, og derfra inn i et ringformet kammer 92 som er avgrenset mellom banehalvdelen 37 og kragen 78 ved hjelp av en ringformet rørformet hylse 93. Den venstre banehalvdel 36 har et tilsvarende ringformet kammer 94 som er avgrenset av hylsen 95 for olje som kommer inn gjennom passasjer (ikke vist) i kragen 79. Olje under trykk i disse kamrene 92, 94 kan kun uslippe gjennom det lille mellomrom mellom kragen som virker som det (ringformede) stempel og sylinderen som er avgrenset av banehalvdelen når banen drives mot stoppet ved reversering av dreiemoment. Dette demper dødgangen og hindrer støtstøy når metall-mot-metall drift reetableres.

En typisk planet 21 er vist som en del av kraftuttaksystemet som er vist på figur 11, og omfatter to planethalvdeler 21a, 21b, som er skjøvet inn på en sentral aksel 21c som først er ført gjennom hylsen 2ld som har passende sylindriske nålelagre i hver ende. Hylsen 21 d er i inngrep i et radialt spor 61a i platen 61 (i denne utførelse en tilnærmet kvadratisk plate med avrundede hjørner), hvilket spor har aksialt forløpende sider 61b, 61c for å tilveiebringe en utvidet overflate på hvilken hylsen kan rulle en liten avstand i en radial retning. Platen 61 leverer sin effekt til bæreren 27 via hull 61d som fingrene 27a av bæreren er i inngrep i.

I alle de utførelser som er beskrevet ovenfor er det mulig å anordne et toppgirutveks-lingsforhold hvor kontaktområdespinnet unngås ved å begrense det maksimalt mulige radialt utoverrettede utslag av planetene til å være mindre enn det som tillates av den radialt ytre bane når de to deler av denne atskilles utover en terskelverdi. Dette kan i utførelsene på figur 1 til 6 oppnås ved å begrense rotasjonen av leddarmene 26, f.eks. ved hjelp av et anleggsstopp (ikke vist) som er montert på bæreren for å stoppe utoverrettet utslag av leddarmen 26. Denne kan posisjoneres i et punkt mellom den ende som er forbundet til planeten og den ende som er forbundet til planetbæreren. I utførelsen på figur 7 og 8 kan dette mål oppnås ved å sørge for at de radialt ytre ender av spor 62 holder planetene i et radialt utoverrettet utslag som er mindre enn det som tillates av den maksimale atskillelse av delene av den radialt ytre bane. I utførelsen på figur 9 til 12 er denne toppgirlåsingen tilveiebrakt ved å utforme de indre banehalvdeler 36, 37 med respektive griperinger 96, 97 ved sin omkrets, og å forme dem slik at griperingene kommer i inngrep med planetene 21 på den radialt ytre side av rulleaksen. Følgelig, når de radialt ytre baner 13,14 atskilles til sin maksimale utstrekning, hvilket gjør at de radialt indre baner kan nå den posisjon hvor de er nærmest hverandre, drevet av kuleskruen 39, kommer de to griperinger 96, 97 i inngrep med planetene 21 for å danne en direkte drift mellom inngangsakselen og utgangsakselen. I denne konfigurasjon, som krever at det er en klaring mellom planeten 21 og de ytre baner 13,14, er det en trinn-endring, typisk i området 1,2:1, mellom det høyeste rulleforhold og dette låste toppgir, siden planetene 21 i denne tilstand holdes mot rotasjon ved hjelp av de radialt indre banehalvdeler.

Claims (29)

1. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning av den type som har planetelementer (21) i rullekontakt med radialt indre og ytre baner (12, 35) som hver omfatter aksialt atskilte aksialt relativt bevegelige deler (13,14, 36, 37), og kontrollmidler (15,17,18) for bestemmelse av den aksiale atskillelse av delene av en (12) av de to baner, hvor planetelementene (21) er forbundet for planetbevegelse til en planetbærer (27,28) ved hjelp av forbindelsesmidler (21, 61) som tillater at den radiale posisjon av planetelementene (21) varierer som respons på variasjon i den aksiale atskillelse av delene (13,14) av den ene (12) av de to baner (12,35) under opprettholdelse av omkretsforbindelsen, karakterisert ved at planetelementene (21) er komposittlegemer som hver omfatter to rulleelementer (22, 23), idet de to rulleelementer (22, 23) hver har en ytre rotasjonsflate for inngrep med respektive deler av de to baner (12, 35) og er forbundet med et mellomliggende element (24) som holder de to rulleelementer (22, 23) i en forbestemt avstandsforhold, i hvilket de er i stand til rotering i forhold til hverandre, idet forbindelsesmidlene (26, 61) er forbundet med de mellomliggende element (24), for derved å overføre krefter mellom de to rulleelementer og planetbæreren.

2. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 1, karakterisert ved at de mellomliggende elementer (24) av hvert planetlegeme (21) er føyd sammen med forbindelsesmidlene ved hjelp av rullingselementlag-re.

3. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 1, karakterisert ved at rullingselementlagrene er nålerullelagre.

4. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt hvilket som helst av krav 1 til 3, karakterisert ved at forbindelsesmidlene (26, 61) mellom planetelementene (21) og planetbæreren (27, 38) omfatter en respektiv bakre arm for hvert planetelement.

5. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i hvilket som helst av krav 1 til 4, karakterisert ved at forbindelsesmidlene (26,61) mellom planetelementene (21) og planetbæreren (27, 38) omfatter en konnektorplate som har flere spor, idet hvert spor har minst en radial komponent, innenfor hvilke hver er i inngrep med et respektivt planetelement (21).

6. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 5, karakterisert ved at sporene i konnektorplaten er i inngrep med respektive bøssinger av planetelementene (21), innenfor hvilke det er lokalisert rulleelementlagre på hvilke planetelementene roterer.

7. Kontinuerlig variabel overføring som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at rotasjonsflaten for hvert rulleelement i hver planetelement er bestemt av en krum generatrise.

8. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 7, karakterisert ved at den krumme generatrise av hvert rulleelement er en sirkelbue.

9. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 8, karakterisert ved at senteret av sirkelbuen som bestemmer generatrisen for overflaten av hvert rulleelement (22,23) er forskjøvet aksialt og/eller radialt fra pla-netelementets midtpunkt.

10. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at planetbæreren (27, 38) har flere forbindelsesleddbærearmer (27) som strekker seg hovedsakelig parallelt med innretningens rotasjonsakse fra en aksial ende av innretningen, og at de frie ender av forbindelsesleddbærearmene er forsterket med en forsterkningsring (45) som forbinder alle de frie ender.

11. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at den radialt indre og ytre bane (12, 35) er lokalisert inne i et fast hus (11), og at den ene eller den andre av banene er roterbare i forhold til huset ved hjelp av overføringsinnretningens en inngangsaksel eller en utgangsaksel.

12. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 11, karakterisert ved at den radialt indre bane (35) er dreibar i forhold til huset sammen med overføringsinnretningens inngangsaksel.

13. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 12, karakterisert ved at planetbæreren (27, 38) er dreibar i forhold til huset med overføringsinnretningens utgangsaksel.

14. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i hvilket som helst av krav 10 til 13, karakterisert ved at utgangsakselen (29) forløper koaksialt rundt inngangsakselen (30), og at begge rager ut fra den samme side av huset.

15. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 14, karakterisert ved at en ende av inngangsakselen motsatt den ende som rager ut fra huset, har en passasje (47) for innføring av smøremiddel.

16. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 15, karakterisert ved at smøremiddelpassasjen (47) har et parti som strekker seg radialt gjennom inngangsakselen til det området som er opptatt av de radialt indre banedeler.

17. Kontinuerlig variabel overføringsretning som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at planetbæreren (27, 38) er tilformet i en del sammen med utgangs- eller inngangsakselen.

18. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at de to deler av den radialt ytre bane og/eller den radialt indre bane er innbyrdes sammenbundet ved hjelp av en helisk kopling (58), med rullingselementer (15, 56) mellom de to deler for å redusere friksjon.

19. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 18, karakterisert ved at det er tilveiebrakt midler for sikkert innbyrdes inngrep ved hver ende av raden av rullingselementer (15, 56), for å hindre relativ glidning mellom rullingselementene og banedelene ved bruk av innretningen.

20. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 19, karakterisert ved at midlene for sikkert innbyrdes inngrep omfatter samvirkende sett av tenner på rullingselementet ved enden (eller hver ende) av raden for disse og banedelene som derved berøres.

21. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 18, karakterisert ved at rullingselementene selv har en helisk overflateformgivning for inngrep med korresponderende heliske overflatetilforminger på de to banedeler, mellom hvilke de er lokalisert.

22. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at den andre av de to baner er i innbyrdes inngrep med et tilknyttet drivoverføringselement (inngang eller utgang; drivende eller drevet) ved hjelp av en skruekopling på den samme side, idet det finnes respektive endestoppmidler for å begrense bevegelsen av den tilknyttede banedel av den andre av de to baner i en respektiv retningsbetydning, for derved å muliggjøre dreiemomentoverføring gjennom innretningen i begge betydninger.

23. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 22, karakterisert ved at endestoppmidlene inkluderer midler for torsjonsmessig innbyrdes inngrep mellom drivoverføringselementet og den respektive banedel i bevegelsessluttposisjonen for denne.

24. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 22, karakterisert ved at midlene for torsjonsmessig innbyrdes inngrep for drivoverføringselementet omfatter en klokoplingsanordning (82, 83, 84, 85).

25. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 24, karakterisert ved at klokoplingsanordningen (82, 83, 84, 85) har aksialt forløpende tenner med skråstilte spisser, med en skråstillingsvinkel som er bestemt med henvisning til stigningsvinkelen for gjengene i skruegj engens innbyrdes inngrep mellom de to banedeler og drivoverføringselementet.

26. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 24 eller krav 25, karakterisert ved at klokoplingsanordningen (82, 83, 84,

85) omfatter en ringformet oppstilling av aksialt forløpende tapper eller stifter på hver av de nevnte deler av den andre bane og på drivoverføringselementet.

27. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i hvilket som helst av krav 22 til 26, karakterisert ved at endestoppmidlene er båret på respektive krager (78, 79) som er montert på drivoverføringsmidlene.

28. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 27, karakterisert ved at det er anordnet oljekanaler (86, 87, 90, 91) gjennom kragene for passasje av smøreolje, med enveisventiler (88, 89) som åpner inn i et innelukket oljeinneholdende volum delvis avgrenset av den respektive del av den andre bane, for derved å tilveiebringe demping av bevegelsen av delen av den andre bane når den nærmer seg endestopperen for drivoverføringselementet.

29. Kontinuerlig variabel overføringsinnretning som angitt i krav 28, karakterisert ved at drivoverføringselementet er en sentral inngangsdrivaksel i innretningen, og at den andre bane er den radialt indre bane, idet de to deler av den radialt indre bane funksjonerer som sylinderen i demperen, med kragene funk-sjonerende som dens respektive stempler.