NO323107B1 - Anvendelse av fotosensibiliseringsmiddel for fremstilling av medikament for anvendelse i behandling for a odelegge eller skade et omrade av neovaskularisering - Google Patents

Description

Område for oppfinnelsen

Denne oppfinnelse vedrører generelt området medisin og farmakoterapeutika med fotosensibiliserende midler. Nærmere bestemt gjelder oppfinnelsen anvendelse av fotosensibiliseringsmiddel for.fremstilling av medikament for anvendelse i behandling for å ødelegge eller skade et område av neovaskularisering og som innebærer administrering av et fotosensibiliseringsmiddel og anvendelse av stråling for selektivt å skade eller ødelegge målvevet.

Bakgrunn for oppfinnelsen ,

Fotodynamisk terapi (PDT) involverer administrering av en fotosensibiliserende forbindelse og påfølgende bestråling med lys av vev hvori den fotosensibiliserende forbindelse har konsentrert seg. Målvev inneholdende en tilstrekkelig høy konsentrasjon av den fotosensibiliserende forbindelse vil selektivt absorbere lyset som induserer skade eller ødeleggelse av de umiddelbart omgivende celler. US patent 5.095.030 gitt til Levy den 10. mars 1992 beskriver fremgangsmåter for administrering av fotosensibiliserende forbindelser til dyr som deretter bestråles ved anvendelse av ytre lyskilder. F.eks. beskriver eksempel 5 i dette patent subkutan injeksjon av mus med P815 tumorceller som vokser til en følbar tumor. Deretter injiseres fotosensibiliserende forbindelser. Dyrene holdes deretter i mørket i to timer. Deretter blir deres tumorer eksponert for kraftig lys. Overlevingsratene for de behandlede dyr ble signifikant forbedret sammenlignet med ubehandlede kontroller. På lignende måte beskriver eksempel 8 av dette patent anvendelse av et rhabdomyosarkomasystem i mus med en lignende protokoll.

I dette tilfellet begynte lyseksponeringen imidlertid 24 timer etter injeksjon. Dessuten ble biofordelingen av tritiert BPD-MA og BPD-MB bestemt etter injeksjon på tidspunkter i området fra 3-168 timer. Tumor-hudforhold var fordelaktige tre timer etter IV-administrering. Bionedbrytbarheten ble bestemt med tritiert BPD-MA injisert IV i P815-tumor-bærende mus. Musene ble avlivet ved 3 eller 24 timer etter BPD-MA-injeksjon; og tumorene, lever og nyrer ble evaluert. Etter 3 timer var 100% av BPD-MA i tumoren aktive,, men bare 39% var aktive ved 24 timer. Både lever og nyrer brøt ned PBD-MA raskere enn tumorene gjorde.

Kostron et al. ( J. Neuro- Oncoloov (1988) 6.: 185-91) inji-serte hematoporfyrinderivat direkte i subkutane rotteglio-sarkomer og bestrålte 48 timer etter injeksjon. Kostron rapporterte at direkte injeksjon syntes å være sikrere enn parenteral injeksjon. Kostron nevnte også tidligere studier som viste at det burde være en postinjeksjonsforsinkelse på minst to dager og fortrinnsvis tre til fire dager før det ble anvendt lys, fordi det ville tillate hematoporfyrinderivatet å konsentrere seg i tumorcellene.

BPD har også demonstrert en høyere affinitet for tumorvev, innbefattet leukemiceller, enn for normale ikke-maligne celler.. Jamieson et al., Leukemia Res. 14:209-19. 1990. Fotosensibilisatorer er også anvendelige til påvisning og behandling av aterosklerotisk plakk som beskrevet i US patentene nr. 4.521.762 og 4.577.636. Behandlingen av virussykdommer er beskrevet i US patentene nr. 4.878.891, gitt 7. november 1989 til Judy et al.; 4.925.736 gitt 15. mai 1990 til Shikowitz; og 4.935.498. Psoriasisbehandling er beskrevet i US patent nr. 4.753.958, gitt 28. juni 1988 til Weinstein et al. Artrittbehandling er beskrevet i US patent nr. 5.028.994, gitt 2. juli 1991 til Carson. Portvinflekk-behandling er beskrevet i canadisk patentpublikasjon CA 2.012.175.

U.S. patent nr. 5.095.030, gitt 10. mars 1992 beskriver og krever forskjellige bølgelengdespesifikke cytotoksiske midler som er generisk beskrevet som "grønne porfyriner". Disse forbindelser er porfyrinderivater som er modifisert ved en Diels-Alder-reaksjon til effektivt å skifte absorpsjonsbølgelengden til en lengre bølgelengde. Dette resulterer i noen fordelaktige egenskaper sammenlignet med f.eks. hematoporfyrinderivat når disse forbindelser anvendes i fotodynamisk terapi generelt. Som beskrevet i dette patent vil disse cytotoksiske midler, når de administreres systemisk, "finne hjem til" uønskede celler, særlig til tumorceller eller virus. Påfølgende bestråling med lys som absorberes av disse forbindelser er cytotoksisk.

Verserende søknad serie nr. 07/832.542, registrert

5. februar 1992 beskriver, fremstillingen av liposomer av porfyrinfotosensibilisatorer.

Verserende søknad serie nr. 07/948.113 beskriver injeksjon av BPD i mus for å behandle blodbårne målceller. Denne søknad beskriver også farmakokinetiske data ved post-, injeksjonsintervaller mellom 15 min. og to timer. Alle mus som fikk doser på 6,32 ug/ml og ble bestrålt, først ved 15 min. postinjeksjon døde. Andre mus injisert med lavere BPD-doser eller lengre postinjeksjonstider (f.eks. én time) holdt seg imidlertid friske.

Skadelige virkninger etter administrering av PROTOFRIN^ porfimernatrium er dokumentert av Dougherty et al. Lasers in Sura. Medl. (1990) 10:485-88; og Harty et al. J. Uroloav

(1989) 141:1341-46. I en serie på 180 pasienter behandlet med porfimer natrium rapporterte Dougherty at pasientene fikk 0,5 til 2,0 mg/kg for å behandle flere forskjellige cancertyper, men nevnte ikke lysdosen eller postinjeksjonsintervall før lysbehandlingen. Det anbefalte postinjeksjonsintervall for dette medikament er imidlertid 24-48 timer. Dougherty advarer om at "alle pasienter er fotosensitive etter injeksjon av Photofrin." Behandlede pasienter ble intervjuet personlig og gjennom spørreskjema om fotosensitivitetsreaksjoner. De personlige rapporter om reaksjoner ble antatt å være uvanlig lave, ettersom pasienter kan ha unngått å vedgå at de har brutt medisinske instruksjoner om å unngå sollys i én måned. Allikevel rapporterte nesten 1/4 av pasientene reaksjoner, hvorav de fleste forekom i løpet av én måned etter behandling. Det var "intet åpenbart forhold av fotosensitivitet for injisert medikamentdose ...... selv om det kan være en tendens til mindre kraftige reaksjoner ved de lavere medikamentdoser". Dessuten kan tidsrommet for å tape fotosensitivitet ha vært noe kortere for 5 mg/kg gruppen, men det var ikke statistisk signifikant. Dougherty konkluderer med at pasienter bør advares om at fotosensitiviteten kan vare seks uker.

Harty et al. behandlet 7 pasienter med blærekreft med en intravenøs injeksjon av 2,0 mg/kg av PHOTOFRIN porfimer natrium (én pasient fikk 2/3 av den korrekte dose), etterfulgt 72 timer senere av eksponering for en energitetthet på 100 J/cm<J>. "Seks pasienter hadde hudfototoksisitet og i hvert tilfelle forekom denne i løpet av 10 dager etter administrering av (medikamentet). Fire tilfeller ble karakterisert som milde, bestående av erytemer og ødemer på hendene og i ansiktet, og krevde ingen behandling. Hos to pasienter var fototoksisiteten av moderat grad, bestående av annengradsforbrenninger på hendene og i ansiktet, og krevde lokal terapi.". Fem pasienter hadde irriterende blæresymptomer som ble satt i forbindelse med tap av glatt muskulatur og dens erstatning med fibrøst vev.

Det som behøves er en bedre fremgangsmåte for å administrere fotodynamisk terapi for å unngå skadelige bivirkninger som ødeleggelse av normalt vev og

fotosensitivitetsreaksjoner. En forbedret

terapifremgangsmåte ville også anvende en lavere lysdose, slik at behandlingen kunne administreres raskere og mer effektivt. Når lyskilden emitterer med en begrenset kraft, ville en forbedret fremgangsmåte tillate kortere lysbehandling spe r i ode r, og flere pasienter kunne behandles med den samme lyskilde. En annen forbedring ville være en lavere dose av det fotosensibiliserende middel, som ville nedsette behandlingskostnadene og også hjelpe til å unngå sidevirknin-ger.

Sammendrag av oppfinnelsen

Denne oppfinnelse tilveiebringer anvendelse av fotosensibiliseringsmiddel for fremstilling av medikament for anvendelse i behandling for å ødelegge eller skade et område av neovaskularisering i et dyr, idet dyret omfatter både et område av neovaskularisering og normalt vev som omkranser neovaskulariseringen, idet nevnte terapi har to trinn: Først administreres en effektiv mengde av et fotosensibiliserende middel til dyret. Deretter administreres til dyret, til nevnte område av neovaskularisering, en effektiv lysmengde med en eksitasjonsbølgelengde for nevnte fostosensibili-serende middel, hvori nevnte lys blir administrert til nevnte område av neovaskular!sering før nevnte fotosensibilisator har trengt gjennom nevnte normale vev.

I anvendelsen over kan behandlingen ytterligere defineres ved at tidsrommet mellom de to trinnene er mindre enn fjerdeparten av det kliniske intervall for å underkaste dyret lysbehandling etter administrering av nevnte fotosensibiliseringsmiddel i en fotodynamisk terapi hvor fotosensibiliseringsmidlet har forlatt normalt vev.

I anvendelsene over kan behandlingen ytterligere defineres ved at den effektive mengden av fotosensibiliseringsmidlet er mindre enn ca. halvparten av den kliniske dose av nevnte fotosensibiliseringsmiddel i fotodynamisk terapi hvor fotosensibiliseringsmidlet har forlatt normalt vev.

I anvendelsene over kan behandlingen ytterligere defineres ved at den effektive lysdose er mindre enn ca. halvparten av den vanlige kliniske lysdose som anvendes i forbindelse med det særlige fotosensibiliseringsmiddel i en fotodynamisk terapi hvor fotosensibiliseringsmidlet har forlatt normalt vev.

Det fotosensibiliserende middel vil fortrinnsvis være valgt fra kloriner (som f.eks. klorin e6), bakteriokloriner, ftalocyaniner, porfyriner, purpuriner, merocyaniner, feoforbider, psoralener, og pro-medikamenter som 5-aminolevulinsyre som kan frembringe medikamenter som f.eks. protoporfyrin i vev. I andre utførelser vil BPD-MA, monoaspartylklorin e6, sinkftalocyanin, tinnetiopurpurin, tetrahydroksytetrafenylporfyrin, og porfimer natrium være de fotosensibiliserende midler.

Kort beskrivelse av tegningene

Figur 1 er en fremstilling av en mus 48 timer etter en injeksjon av 1 mg/kg av BPD-MA og lyseksponering av 100 Joules/cm<2> som begynner 15 min. etter BPD-MA-injeksjon. Figur 2 er en fremstilling av en mus 24 timer etter en injeksjon av 0,5 mg/kg av BPD-MA og lyseksponering av 75 Joules/cm<2> som begynner 15 min. etter BPD-MA-injeksjon. Figur 3 er en representasjon av en mus 4 dager etter en injeksjon av 2,0 mg/kg av PBD-MA og lyseksponering av 100 Joules/cm<2> som begynner tre timer etter PBD-MA-injeksjon. Figur 4 er et diagram som viser BPD-MA-doseresponskurven for doser på 0,5, 1,0, 1,5 og 2,0 mg/kg (liposomal formulering) . Lyseksponeringen fant sted tre timer etter injeksjon. Figur 5 er et diagram som viser lysdoseresponskurven for doser på 50, 75, 100, 125 og 150 J/cm<2> (ved 690 nm) . Lyseksponeringen fant sted tre timer etter injeksjon av 2 mg/kg

BPD-MA.

Kort beskrivelse av oppfinnelsen

Denne gjelder anvendelse av fotosensibiliseringsmiddel for fremstilling av medikament for anvendelse i behandling for å ødelegge eller skade et område av neovaskularisering. Fremgangsmåten omfatter administrering av et fotosensibiliseringsmiddel og anvendelse av stråling på minst en del av et intakt dyr ved en intensitet som effektivt vil skade eller ødelegge målvevet selektivt.

Som anvendt heri skal "mål" være det vev som er ment å bli skadet eller ødelagt ved denne behandlingsmåte. Målet opptar det fotosensibiliserende middel; når tilstrekkelig bestråling deretter er påført, blir målvevet skadet eller ødelagt. Målene omfatter tumorer, aterosklerotiske avsetninger, virusholdige celler slik som dem infisert med papillomavirus (vorter), psoriasis og artritt. Også innbefattet blant målcellene er kapillarer som utvikler seg raskt og områder med neovaskularisering, særlig i øyet. Disse medikamenter kan anvendes med de typer av tumorer hvor fotodynamisk terapi tidligere er blitt anvendt. Disse tumorer er vanligvis heller grunt lokalisert i det legemet som lyset må trenge gjennom. Disse omfatter forskjellige tumorer i huden, blæren og halsen, Kaposis sarkom og noen esofageale tumorer.

"Ikke-målceller" er alle cellene i et intakt dyr som ikke er ment å bli skadet eller ødelagt ved denne behandlingsfremgangsmåte. Disse ikke-målceller omfatter dem i annet friskt vev, innbefattet overliggende normal hud.

"Ødelegge" anvendes til å bety og drepe det ønskede målvev. "Skade" betyr å forandre målvevet på en slik måte at det interfererer med dens funksjon. F.eks. observerte North et al. at etter eksponering av BPD-behandlede, virusinfiserte T-celler for lys, utviklet det seg huller i T-cellemembranen, som øket i størrelse inntil membranen var fullstendig ned-brutt ( Blood Cells 18 t129-40. 1992). Målvev skal forstås å bli skadet eller ødelagt selv om målcellene til sist blir tatt hånd om av makrofagene.

"Fotosensibiliserende middel" er en kjemisk forbindelse som går hjem til én eller flere typer av utvalgte målvev og som, når den bringes i kontakt med bestråling, absorberer lyset og induserer skade eller ødeleggelse av målvevene. Praktisk talt en hvilken som helst kjemisk forbindelse som går hjem til et utvalgt mål og absorberer lys, kan anvendes i denne oppfinnelse. Fortrinnsvis vil den kjemiske forbindelse være ikke-toksisk for det dyr som den administreres til, eller den er i stand til å formuleres i en ikke-toksisk blanding. Fortrinnsvis vil den kjemiske forbindelse i sin fotonedbrutte form også være ikke-toksisk. En uttømmende opplisting av fotosensitive kjemikalier kan finnes i Kreimer-Birnbaum, Sem. Hematol. 26.: 157-73, 1989. Fotosensitive forbindelser omfatter kloriner, bakteriokloriner, ftalocyaniner, porfyriner, purpuriner, merocyaniner, feoforbider, psoralener og promedikamenter som 5-aminolevulinsyre, som kan frembringe medikamenter som protoporfyrin. En ny klasse av fotosensibiliseringsmidler, bølgelengdespesifikt fotosensitivt porfacyanin og utvidede porfyrinlignende forbindelser er beskrevet i US søknadsmappe nr. 27301-20078.00,

registrert 30. oktober 1992 (publisert som WO 94/10172), kan også anvendes i den beskrevne fremgangsmåte. Foretrukne fotosensibiliseringsmidler er benzoporfyrinderivater (BPD), monoaspartylklorin e6, sinkftalocyanin, tinnetiopurpurin, tetrahydroksytetrafenylporfyrin og porfimer natrium (PHOTOFRINc). Mest foretrukket er benzoporfyrinderivatet monosyrering A (BPD-MA).

"Stråling" eller "lys" som anvendt heri omfatter alle bølgelengder. Fortrinnsvis velges strålingsbølgelengden slik at den passer til bølgelengden(e) som eksitere(r) den fotosensitive forbindelse. Enda mer fortrinnsvis vil strålings-bølgelengden passe til eksitasjonsbølgelengden for den fotosensitive forbindelse, og ha lav absorpsjon i ikke-målvevene og resten av det intakte dyr. F.eks. vil den foretrukne bølgelengde for BPD-MA være i området 685-695 nm. En foretrukket lyskilde er en argonpumpet fargestofflaser som er avstemt til å emittere ved ca. 690 nm. Også anvendelig er fluorescerende lysbatterier, LED-paneler, og filtrerte buelamper med fullt spektrum.

Strålingen defineres ytterligere i denne oppfinnelse ved sin intensitet, varighet, og tidsprogram med hensyn til dose-ring med det fotosensitive middel (post injeksjonsintervall). Intensiteten må være tilstrekkelig til at strålingen kan trenge gjennom huden og/eller nå frem til målvevet som skal behandles. Varigheten må være tilstrekkelig til å foto-aktivere nok fotosensitivt middel til å virke på målvevene. Både intensitet og varighet må være begrenset for å unngå overbehandling av dyret. Postinjeksjonsintervallet før lys-anvendelse er viktig, fordi generelt jo raskere lys blir anvendt etter administrering av det fotosensitive middel, 1) jo lavere er den nødvendige lysmengde og 2) jo lavere er den effektive mengde av fotosensitivt middel.

Denne oppfinnelse tilveiebringer anvendelse av fotosensibiliseringsmiddel for fremstilling av medikament for anvendelse i behandling for å ødelegge eller skade et område av neovaskularisering i et dyr, som omfatter mennesker og andre dyr. Betegnelsen "pattedyr" omfatter også husdyr, som kuer, svin og sau, samt kjæledyr eller sportsdyr som hester, hunder og katter.

Ved "intakt dyr" menes at det hele, udelte dyr er tilgjengelig for lyseksponering. Ingen del av dyret blir fjernet for lysbehandling., i motsetning til fotoforese, hvori dyrets blod blir sirkulert utenom kroppen for lyseksponering.

Ikke hele dyret behøver og eksponeres for lys. Bare en del av det intakte dyr kan eller behøver å bli eksponert for stråling. For adskilte tumorer og andre tilstander som påvirker et relativt lite volum, er det fordelaktig å anvende lys bare på huden som ligger over tumoren eller en annen tilstand.

"Transkutant" anvendes heri i betydningen gjennom huden på et dyr.

Typiske indikasjoner for anvendelse av disse medikamenter omfatter destruksjon av tumorvev i faste tumorer, oppløsning av aterosklerotisk plakk i blodkar, behandling av lokale tumorer eller hudsykdom omfattende papillomavirusinfeksjoner (f.eks. vorter), psoriasis, artritt, og tilstander karakterisert ved neovaskularisering eller hypervaskularisering, særlig av øynene.

I korthet administreres fotosensibiliseringsmidlet til dyret før dyret blir underkastet lysbehandling. Fortrinnsvis administreres midlet med et postinjeksjonsintervall som er mindre enn 1/4 av det vanlige postinjeksjonsintervall, før dyret underkastes lysbehandling.

Foretrukne fotosensibiliseringsmidler omfatter kloriner, bakteriekloriner, ftalocyaniner, porfyriner, purpuriner, merocyaniner, feoforbider, psoralener og promedikamenter som 5-aminolevulinsyre, som kan frembringe medikamenter som protoporfyrin. Mere foretrukket er benzoporfyrinderivater (BPD) og porfimer natrium. Mest foretrukket blant benzoporfyrinderivatene er monosyreringen A (BPD-MA). Andre foretrukne fotosensibiliseringsmidler omfatter monoaspartylklorin e6, sinkftalocyanin, tinnetiopurpurin og tert rahydroksyt e t ra f enylpor fyr in.

Fotosensibiliseringsmidlet administreres lokalt eller systemisk. Fotosensibiliseringsmidlet administreres gastro-intestinalt eller ved injeksjon som kan være intravenøs, subkutan, intramuskulær eller intraperitoneal. Fotosensibiliseringsmidlet kan også administreres enteralt eller lokalt via plaster eller implantater. Den mest foretrukne administreringsmåte er intravenøs injeksjon.

Fotosensibiliseringsmidlet kan syntetiseres som en dimer og derved absorbere mer lys på molbasis.

Fotosensibiliseringsmidlet kan administreres i en tørr formulering, som f.eks. piller, kapsler, stikkpiller eller plastre. Fotosensibiliseringsmidlet kan også administreres i en flytende formulering, enten alene med vann, eller med farmasøytisk akseptable eksipienter, som for eksempel beskrevet i Remington' 8 Pharmaceutical Sciences. Den flytende formulering kan også være en suspensjon eller en emulsjon. Særlig er liposomale eller lipofile formuleringer mest foretrukket. Dersom det anvendes suspensjoner eller emulsjoner, vil egnede eksipienter omfatte vann, saltløsning, dekstrose, glyserol o.l. Disse blandinger kan inneholde mindre mengder ikke-toksiske hjelpesubstanser som fuktemidler eller emulgeringsmidler, antioksydanter, pH-buffermidler, o.l.

Dosen av fotosensibliseringsmiddel vil variere med de målceller som søkes, dyrets vekt og tidsprogrammet for lysbehandlingen. For kjente fotosensibiliseringsmidler vil den effektive mengde av fotosensibiliseringsmidlet som behøves i denne fremgangsmåte, være tilnærmet mindre enn halvparten av den kjente vanlige kliniske dose. F.eks. vil den vanlige kliniske dose være 2,5 mg/kg for porfimer natrium og 0,25 mg/kg for BPD. Den effektive mengde av porfimer natrium i denne fremgangsmåte er ca. 0,3 til 1,25 mg/kg. Den effektive mengde av BPD i denne fremgangsmåte er ca. 0,01 til 0,125 mg/kg. De vanlige kliniske doser for

monoaspartylklorin e6 (0,1-2,5 mg/kg), sinkftalocyanin (0,5-2 mg/kg), tinnetiopurpurin (0,5-2 mg/kg) og

tetrahydroksytetrafenylporfyrin (1-5 mg/kg) blir halvert for anvendelse i denne fremgangsmåte.

Den lysdose som administreres er også mye lavere i denne fremgangsmåte enn i kjente metoder for fotodynamisk terapi. Generelt vil lysdosen være mindre enn ca. halvparten av lysdosen i tidligere fremgangsmåter. Hvor det tidligere f.eks. ble anvendt 150 Joules/cm3 med BPD, vil fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse kreve ikke mer enn 75 Joules/cm<*>. Hvor det tidligere ble anvendt 10-50 Joules/cm<1 >med monoaspartylklorin e6, vil fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse kreve ikke mer enn ca. halvparten av de tidligere lysdosene. ;Varigheten av strålingseksponeringen er fortrinnsvis mellom ca. 5 og 30 min., avhengig av effekten av strålings-kilden. ;Postinjeksjonsintervallet i denne fremgangsmåten vil variere med fotosensibiliseringsmidlet. Postinjeksjonsintervallet i én utførelse er imidlertid mindre enn ca. 1/4 av det kliniske postinjeksjonsintervall som anvendes med kjente fotosensibiliseringsmidler. Det vanlige kliniske postinjeksjonsintervall for BPD er f.eks. ca. 3 timer. I motsetning vil postinjeksjonsintervaller for BPD ifølge denne oppfinnelse være mindre enn ca 1/4 av dette, eller mindre enn ca. 45 min. Det vanlige kliniske postinjeksjonsintervall for porfimer natrium er 24 til 48 timer. I motsetning vil postinjeksjonsintervallet ifølge denne oppfinnelse være mindre enn ca. 6 timer for porfimer natrium, og fortrinnsvis mindre enn ca 4 timer. ;Ved denne oppfinnelse er gjennomføringen av effektiv PDT mer sikker og med færre skadelige effekter fordi postinjeksjonsintervallet er mye kortere, og doser av både det fotosensitive middel og lys er halvert. I motsetning ble det tidligere antatt at fotosensibilisatoren til å begynne med fordelte seg ikke-selektivt gjennom hele legemet, og at det tok flere timer eller dager før fotosensibilisatoren hadde akkumulert seg selektivt i målvevet. Det ble antatt at selektiv fordeling foregikk gradvis, med en betydelig mengde av utveksling mellom målvevet og mengden av sirkulerende fotosensibilisatormolekyler. Det ble således ansett som essensielt å forsinke postinjeksjonslysbehandlingen med flere timer eller dager. ;En fersk farraakokinetisk studie har imidlertid satt denne lenge aksepterte tenking under debatt. Richter et al. ;( Biochem. Pharamcol. (1992) 43:2349-58) rapporterte at administrert BPD har to regioisomerer i like store konsentrasjoner. Ved 3 timer postinjeksjon ville isomerforholdet i plasma forandre seg fra ca. 1:1 til 1:0,28, pga. 1evermetabolismen. Når imidlertid tumorvev ble fjernet 15 min. og tre timer postinjeksjon, og BPD ekstrahert fra dette, ble isomerene funnet i i alt vesentlig like proporsjoner (1:1,15). ;Oppfinnerne antyder at disse data peker på den mulighet at BPD kan akkumuleres raskt i tumorer, hvor det kan immobiliseres, og dermed tillate kortere ;postinjeksjonsintervaller. ;Tidligere ble det antatt at etter injeksjon ville fotosensibilisatorene først fordele seg likt til mål og normale vev. Dette var basis for den antagelse at et kort postinjeksjonsintervall ville forårsake utstrakt skade på normalt vev, særlig hud. ;Som beskrevet i eksempel 3 av US søknad serie nr. 948.311, kan mus injisert med BPD allikevel tåle et relativt høyt lyshivå (ca. 150 J/cm') på sine barberte rygger uten noen tilsynelatende skadelige virkninger så lenge som eksponeringen finner sted innenfor de første to timer postinjeksjon (i motsetning til de vanlige tre timer). Blodprøving av disse behandlede dyr viser at nesten 80% av sirkulerende BPD blir fotobleket ved denne behandling, hvilket viser at lyset har aktivert medikamentet. Fotosensibilisatorene kan derfor ikke frembringe generalisert vevskade selv når de er aktivert med lys, så lenge som det er utilstrekkelig fotosensibilisator tilstede i omgivende celler. ;Disse to overraskende resultater oppmuntret til testing av tidlig bestråling med lav dose i tumorbehandling med PDT (dvs. før fotosensibilisatorene trenger gjennom huden eller annet normalt vev). Eksperimentelle bevis (presentert nedenfor) i mus viser at oppfinneIsesmetoden er sikker og effektiv. ;De eksempler som følger er ment å demonstrere effektivi-teten av denne oppfinnelse, å hjelpe til ved praktiseringen av oppfinnelsen. De følgende eksempler omfatter ett fotosensibiliseringsmiddel og viser en måte å screene andre fotosensibiliseringsmidler eller nye forbindelser for anvendelse i oppfinneIsesfremgangsmåten. Følgende eksempler er ment utelukkende å være eksempler. ;Generelle kommentarer ;Følgende generelle kommentarer av materialer og fremgangsmåter gjelder eksemplene 1 og 2, dersom intet annet er angitt. ;BPD-MA ble syntetisert som beskrevet i US patentene nr. 4.920.143 og 4.883.790. BPD-MA ble levert fra QuadraLogic Technologies, Inc. og lagret i oppløsning i DMSO (4,5 mg/ml) ved -70°C. Liposomalt BPD (4,95 mg/ml) ble fremstilt som beskrevet i US søknad serie nr. 07/832.542, registrert 5. februar 1992. Følgende formel ble anvendt: ;Liposomalt BPD ble tørket og lagret frosset ved -20°C i ;1 ml alikvoter. Det hensiktsmessige antall alikvoter ble tint umiddelbart før anvendelse og fortynnet med 5% dekstrose . i vann for injeksjon i dyrene. ;DBA/2 hannmus {7-11 uker gamle; Charles River Labora-tories, St. Constant, Quebec, Canada) ble anvendt i disse studier, dersom intet annet er angitt. Barbering og depila-sjon fjernet håret svært effektivt fra hensiktsmessige kroppsoverflater. Musene ble barbert og depilert med en kommersielt tilgjengelig depilator (Nair^) minst én dag før anvendelse i eksperimentene. Etter injeksjon ble musene holdt i mørket i forskjellige tidsrom, som beskrevet nedenfor. Før og etter eksperimentene ble musene holdt i et dyrebur med 12 timers lys og 12 timers mørke hver dag. ;En argonpumpet fargestofflaser, med en kraftkilde levert fra SpectraPhysics (Series 2000, Mountain View, CA) og med en 5W argonionepumpet fargestofflaser levert fra Coherent (Model 599, Palo Al to, CA) ble anvendt til å levere en søylestråle av lys med en bølgelengde på 690 (±3) nm. Argonlaseren var innsiktet på huden for å bestråle tumoren. Tiden for lyseksponeringen ble variert for å gi forskjellige lysdoser, som f.eks. 50, 75 og 100 Joules/cm<a>. ;Eksempel 1 ;Pilotstudie av kortere postinieksionsintervaller ;DBA/2 mus (vekt 22 ± 1 g) ble anvendt i denne studie. Først ble musene injisert i flanken med M-l (murine rhabdomyosarkoma) tumorceller, og tumorene fikk gro til en diameter på ca. 5 mm, ifølge protokollen til Richter et al., Br. J. Cancer (1991) ^3.:87-93. Musene ble injisert med liposomal BPD-MA og holdt i mørket i 15 min. før lyseksponering. Musene ble deretter behandlet med laseren. Figur 1 er en fremstilling av et fotografi som ble tatt 48 timer etter at musen var behandlet med 1 mg/kg av BPD-MA og 100 J/ cm3 av lys. Denne mus var i live og er vist hvilende på sin buk i profil. Dens rygg syntes fremdeles renbarbert og viste en stor månesigdformet brannskorpe som var omtrent like stor som øret. Denne brannskorpe var lokalisert på musens flanke hvor tumoren ble utryddet. Tumoren var ikke følbar. Figur 2 er en fremstilling av et fotografi som ble tatt 24 timer etter behandling med 0,5 mg/kg BPD-MA og 75 J/cm<J >lys. Denne mus var i live og er vist hvilende på buken i profil. Ryggen syntes fremdeles renbarbert og hadde et lite, rundt betent eller mørkfarget område plassert på musens flanke hvor tumoren var utslettet. Der var ingen brannskorpe. Tumoren var ikke følbar. Figur 2 viser at etter bare 24 timer var den normale hud omkring tumoren bare svakt betent. ;Begge dyr ble fulgt i to uker. Tumorene vokste ikke tilbake; og det var et flatt, helende hudområde. ;Figur 3 er en fremstilling av et fotografi tatt 4 dager etter behandling av en mus med en M-l-tumor. Behandlingen adskilte seg noe fra de to foregående regimer. Denne mus ble behandlet med 2,0 mg/kg BPD-MA og bestrålt med 100 Joules/cm<a >av lys, administrert tre timer postinjeksjon. Denne mus var i live og er vist hvilende på buken i profil. Ryggen syntes fremdeles renbarbert og viste en stor månesigdformet brannskorpe, som var omtrent like stor som øret. Denne brannskorpe var lokalisert på musens flanke hvor tumoren var utryddet. Tumoren var ikke følbar. ;En sammenligning av figur 2 med figurene 1 og 3 demon-strerer grafisk reduksjonen i hudskade når postinjeksjonsintervallet blir forkortet, og dosene av BPD-MA og lys blir redusert. ;Eksempel 2 ;Studium av doseområde ;Ytterligere DBA/2 mus ble fremstilt med M-l tumorceller som beskrevet ovenfor. Tumorene fikk vokse til ca. 5 mm diameter. Deretter ble musene injisert med én av to forskjellige doser av BPD-MA (0,5 og 1,0 mg/kg), eksponert for én av tre forskjellige lysdoser (50, 75 og 100 J/cm<a>), og eksponert for lys med ett av tre forskjellige postinjeksjonsintervaller (1, 15 og 30 min.). Under de 15 og 30 min. postinjeksjonsintervaller ble musene holdt i mørke. ;Tabell 1 viser det antall dyr som var tumorfrie ved hver observasjonsperiode for hvert medikament og hver lysdose og ved hvert postinjeksjonsintervall. Mange av dyrene hadde nylig startet testen. Bare et par dyr var behandlet tilstrekkelig tid tilbake til å bli fulgt til dag 14. Av disse er de fleste tumorfrie. ;BEMERKNING: (<*>): observasjoner på dag 2 posteksponering n/a:dyrene var ikke blitt testet eller dyrene hadde ikke vært under studium tilstrekkelig lenge til å nå frem til observa-sjonsdato.

Ved en dose på 0,5 mg/kg BPD-MA og 50 J/cm<1> administrert

30 min. post injeksjon, utviklet alle musene tumorer. Tre av fem mus som hadde fått 0,5 mg/kg BPD-MA og 100 J/cm<s> administrert 15 min. post injeksjon utviklet også tumorer ved dag 14, selv om alle var tumorfrie på dag 7.

For sammenligning vises figurene 4 og 5. Figur 4 sammenfatter resultatene av en test som involverer den samme mus-tumormodell, hvori fire forskjellige BPD-MA-doser ble gitt (0,5, 1,0, 1,5, og 2,0 mg/kg). Lyseksponering var 150 J/cm<1>, administrert etter et post injeksjonsintervall på tre timer i mørke. Under dette regimet, som er i likhet med aktuelle kliniske regimer, var den eneste gruppe som var over 50% tutnorfri ved 14 dager, den gruppe mus som fikk 2,0 mg/kg. Denne dosen var minst det dobbelte av de effektive dosene vist i tabell 1.

Figur 5 sammenfatter resultatene av en test som involverer den samme mus-tumormodell, hvor det ble anvendt fem forskjellige lyseksponeringer. {50, 75, 100, 125 og 150 J/cm<1>) tre timer post injeksjon med 2 mg/kg BPD-MA. Under dette regime, som er i likhet med aktuelle kliniske regimer, var 75% av musene som fikk 150 J/cm<1> og 50% av musene som fikk 125 J/cm<J>, tumorfrie ved 14 dager. Disse lysdoser var signifikant høyere enn de laveste effektive doser vist i tabell 1.

Denne oppfinnelse er beskrevet ved en direkte beskrivelse og ved eksempler. Som bemerket ovenfor er eksemplene ment å være utelukkende eksempler.

Claims (10)

1. Anvendelse av et fotosensibiliseringsmiddel for fremstilling av et medikament for anvendelse i behandling for å ødelegge eller skade et område av neovaskularisering i et dyr, idet dyret omfatter både et område av neovaskularisering og normalt vev som omkranser neovaskulariseringen, idet nevnte terapi er definert ved følgende trinn: {a) å administrere til nevnte dyr en effektiv mengde av et fotosensibiliserende middel; og (b) å administrere til nevnte område av neovaskularisering, en effektiv lysmengde med en eksitasjonsbølgelengde for nevnte fotosensibiliserende middel, hvori nevnte lys blir administrert til nevnte område av neovaskularisering før nevnte fotosensibilisator har trengt gjennom nevnte normale vev.

2. Anvendelse ifølge krav 1, hvor behandlingen er ytterligere definert ved at tidsrommet mellom trinnene (a) og (b) er mindre enn fjerdeparten av det kliniske intervall for å underkaste dyret lysbehandling etter administrering av nevnte fotosensibiliseringsmiddel i en fotodynamisk terapi hvor fotosensibiliseringsmidlet har forlatt normalt vev.

3. Anvendelse ifølge kravene 1 eller 2, hvor behandlingen, er ytterligere definert ved at den effektive mengden av fotosensibiliseringsmidlet er mindre enn ca. halvparten av den kliniske dose av nevnte fotosensibiliseringsmiddel i fotodynamisk terapi hvor fotosensibiliseringsmidlet har forlatt normalt vev.

4. Anvendelse ifølge hvilke som helt av de tidligere krav, hvor behandlingen er ytterligere definert ved at den effektive lysmengde er mindre enn ca. halvparten av den kliniske lysdose for aktivering av fotosensibiliseringsmidlet i fotodynamisk terapi hvor fotosensibiliseringsmidlet har forlatt normalt vev.

5. Anvendelse ifølge hvilket som helst av de tidligere krav, hvor fotosensibilisatoren er valgt fra gruppen bestående av et klorin, et bakterieklorin, et ftalocyanin, et porfyrin, et purpurin, et merocyanin, et feoforbid, og et psoralen.

6. Anvendelse ifølge krav 5, hvor nevnte fotosensibilisator er et porfyrin.

7. Anvendelse ifølge krav 6, hvor porfyrinet er BPD eller porfimer natrium.

8. Anvendelse ifølge krav 7, hvor porfyrinet er BPD-MA.

9. Anvendelse ifølge hvilket som helst av de tidligere krav, hvor behandlingen er ytterligere definert ved at dyret er et pattedyr.

10. Anvendelse ifølge krav 9,hvor behandlingen er ytterligere definert ved at pattedyret er et menneske.