NO305636B1 - Sammensetning inneholdende ultrafine magnetiske metalloksydpartikler, samt MRI-kontrastmiddel derav - Google Patents

Description

Teknisk område

Denne oppfinnelse vedrører som angitt i krav l's ingress,

en sammensetning som inneholder ultrafine magnetiske metalloksidpartikler, hvilken sammensetning er nyttig når det gjelder medisin og diagnostiske droger, spesielt som MRI-kontrastmiddel som angitt i krav 20.

Teknisk bakgrunn

En sammensetning som omfatter ultrafine magnetiske metalloksidpartikler, f.eks. såkalt magnetisk fluidum, har forskjellige anvendelser, og som et av områdene kan nevnes anvendelse som basis for diagnostiske droger.

Imidlertid er formuleringer hvor man tar hensyn til forskjellige faktorer nødvendig for å administrere på en sikker måte til levende organismer fine metalloksidpartikler med en størrelse som er meget større enn molekylstør-relse og for at de skal utøve sin virkning effektivt. Hittil kjente preparater har forskjellige ulemper, særlig når det gjelder biokompatibilitet, og forskjellige forslag til forbedring er blitt satt frem. For eksempel viser japansk Tokuhyosho 500196/1989 (PCT/WO88/00060) et dekst-ranbelagt superparamagnetisk fluidum dispergert i en poly-karboksylsyrebuffer. For anvendelse av disse magnetiske fluidumpreparater på det medisinske område bør enkelte punkter, innbefattende toksisitet, forbedres ytterligere.

Ved anvendelse av et magnetisk fluidum i medisiner og diagnostiske droger, spesielt som resultat av forskning vedrørende dets toksisitet, har oppfinnerne funnet at et magnetisk fluidum som fremmedsubstans i levende organismer har en negativ virkning på de levende organismer, f.eks. aggregerer det blodplater som er en viktig bestanddel i blod, og dette er en grunn for toksisitet i et magnetisk fluidum.

Således forsket foreliggende oppfinnere intenst, idet de siktet på å utvikle et magnetisk fluidum som er fritt for bivirkninger, såsom blodplateaggregasjon, som er utmerket når det gjelder levende organismers sikkerhet, og som, når det administreres intravaskulært, ikke har en negativ virkning på levende organismer. Som et resultat har de nå funnet at når en organisk monokarboksylsyre, f. eks. melke syre, bindes i en vandig sol av et kompleks av ultrafine magnetiske metalloksidpartikler med et polysakkarid, et polysakkaridderivat og/eller et protein, kan den vandige sols egenskap til å aggregere blodplater reduseres merkbart uten noen vesentlig forandring i de n-vandige sols iboende egenskaper, såsom magnetiske egenskaper, metabolske egenskaper og vevspesifisitet, og de har således fullført denne oppfinnelse.

Beskrivelse av oppfinnelsen

Denne oppfinnelse tilveiebringer en sammensetning som inneholder ultrafine magnetiske metalloksidpartikler, hvilken sammensetning som angitt i krav l's karakteriserende del, omfatter en vandig sol av et kompleks av ultrafine magnetiske metalloksidpartikler med minst ett medlem valgt fra polysakkarider, polysakkaridderivater og proteiner; og en organisk monokarboksylsyre. Ytterligere trekk ved sammensetningen fremkommer av krav 2-19.

Den ultrafine magnetiske metalloksidpartikkelholdige sammensetning frembragt ved denne oppfinnelse, har bare svak toksisitet; nesten ingen blodtrykksenkende effekt, hvilket er forskjellig fra hva som er tilfelle med vanlige magnetiske fluider, også når de administreres direkte inn i blodkar på dyr; og videre har de bare en meget liten blodplateaggregerende virkning, og derfor er de utmerkede når de gjelder trygghet som medisin, og de kan f.eks. anvendes som et MRI-kontrastmiddel, et hypertermisk middel eller et bærerstoff for drogetransport.

Kort beskrivelse av tegningene

Fig. 1 er et MR-bilde av leversetet hos en rotte av Wistar-stammen, i hvis lever Novikoff-tumor var implantert. På fig. 1 er (A) og (B) MR-bilder før administrasjon av det komplekse sol-preparat ifølge foreliggende oppfinnelse, fremstilt i det nedenfor beskrevne eksempel 10, og (C) og

(D) er MR-bilder 60 minutter etter administrasjon av preparatet. Skjønt tumordelen ikke kan skjelnes i det hele tatt

i (A) og (B), kan formen og størrelsen på tumordelen klart skjelnes i (C) og (D).

Fig. 2 (A) og (B) er fotomikrografer av lungene på mus av dd-stamme, til hvilke det komplekse vandige solpreparat fremstilt i henholdsvis det senere beskrevne sammenlignende eksempel 1 og eksempel 2-3 ble administrert. Skjønt marker-te blodpropper observeres i lungen på fotografi (A) (sammenlignende eksempel 1), iakttas ingen blodpropper i lungen på fotografi (B) (eksempel 2-3).

Detaljert beskrivelse av oppfinnelsen

Sammensetningen ifølge oppfinnelen beskrives mer detaljert nedenfor.

Komplekset, som én av komponentene som gir sammensetningen ifølge oppfinnelsen, av ultrafine magnetiske metalloksid-part ikler med et polysakkarid, et polysakkaridderivat (i det følgende forkortes polysakkarid og polysakkardiderivat som er sammen, til polysakkarider) og/eller et protein er minst delvis kjent, og kan fremstilles f.eks. ved en fremgangsmåte som omfatter å omsette en tidligere fremstilt vandig sol av ultrafine magnetiske metalloksidpartikler med polysakkarider og/eller et et protein (i det følgende omtalt som den første metode), eller ved en fremgangsmåte som omfatter å danne ultrafine magnetiske metalloksidpartikler i nærvær av polysakkarider og/eller et protein (i det følgende omtalt som den andre metode), eller lignende. Som magnetiske metalloksider som danner ultrafine magnetiske metalloksidpartikler kan eksempelvis nevnes oksider som er representert ved følgende formel

hvorM<11>representerer et toverdig metallatom,

M11<1>representerer et treverdig metallatom, og 1 er et tall i området 0 s 1 s 1.

I formel (I) er eksempler på det toverdige metallatomM<11>magnesium, kalsium, mangan, jern, nikkel, kobolt, kobber, sink, strontium, barium etc, og de kan anvendes alene eller i kombinasjoner av to eller flere. Videre er eksempler på det treverdige metallatom M<111>aluminium, jern, yttrium, neodymium, samarium, europium, gadolinium etc, og de kan anvendes alene eller i kombinasjoner av to eller flere av dem.

Foretrukket er magnetiske metalloksider hvor M<111>i forme-len (I) er et treverdig jern, nemlig ferritter representert ved følgende formel

hvor M<11>er som definert ovenfor, og m er et tall i

området 0 sms 1.

SomM<11>kan nevnes de samme metaller som angitt for ovennevnte formel (I). Spesielt kan nevnes de magnetiske metalloksider med formel (II) hvor M<11>er toverdig jern, nemlig magnetiske jernoksider representert med følgende formel

hvor n er et tall i området 0 s n s 1,

som ytterligere foretrukne magnetiske metalloksider ifølge oppfinnelsen. I formel (III) viser tilfellet med n=0 y-

jernoksid (7-Fe203) , og tilfellet med n=l viser magnetitt (Fe304).

Foretrukket blant magnetiske jernoksider er i denne opp finnelse de foretrukket hvis toverdige jerninnhold er 10 vekt% eller mindre, spesielt ca. 2 til ca. 7 vekt%.

Videre er det også mulig i denne oppfinnelse å anvende som magnetiske metalloksider slike som er representert ved følgende formel

hvori M<11>representerer et toverdig metallatom,

ogM<IV>representerer et fireverdig metallatom.

Som toverdige metallatomer M<11>kan nevnes de som er beskrevet ovenfor, og som fireverdige metallatomer M<IV>kan det f.eks. nevnes vanadium, krom, mangan etc.

Spesifikke eksempler på magnetiske metalloksider representert ved formel (IV) eller (V) er f.eks. NiMn03, CoMn03, Cr02osv. De magnetiske metalloksider i denne oppfinnelse omfatter også magnetiske metalloksider som har krystall-vann.

Som polysakkarider som er istand til å danne komplekser med ovennevnte ultrafine magnetiske metalloksidpartikler, er videre de vannløselige foretrukket, og eksempler på poly sakkaridet er glukosepolymerer, såsom dekstran, stivelse, glykogen, pullulan, curdlan, schizophyllan og pestalotian; fruktosepolymerer, såsom inulin og levan; mannosepolymerer, såsom mannan; galaktosepolymerer, såsom agarose og galak-tan; xylosepolymerer, såsom xylan; L-arabinosepolymerer, såsom arabinan, etc, og eksempler på polysakkaridderivatet /rs"v* m/-\/"3A-PAi-i /~v vf /-» -r-\/->1tro a Ir Ir a >~ -i /-^ ^ -v- -v-Vi /-s ~\ /^+- irar! ira rmQV»oVi o Y-irJ 1 n Tirr av ovennevnte polysakkarid med et alkali såsom natriumhydroksid (dvs. karboksypolysakkarid); karboksyalkyletere av de ovennevnte polysakkarider eller cellulose etc. Som proteinene kan nevnes som eksempler vannløselige proteiner, såsom f.eks. albumin og globulin.

Foretrukket i denne oppfinnelse er polysakkaridene og polysakkaridderivatene. Blant disse er som polysakkarid dekstran foretrukket, og foretrukket som polysakkaridderivat er alkalimodifiserte derivater av dekstran, stivelse og pullulan (karbokypolysakarider), og karboksy-lavere alkyl-eterifiserte derivater derav, spesielt karboksymetyldekst-ran. Egenviskositeten hos polysakkaridene kan generelt være i området fra ca. 0,02 til ca. 0,5 dl/g, fortrinnsvis ca. 0,04 til 0,2 dl/g.

I den første fremgangsmåte for fremstilling av komplekset ifølge denne oppfinnelse fremstilles først en vandig sol av ultrafine magnetiske metalloksidpartikler. En alkaliko-felningsmetode, en ionebytterharpiksmetode eller lignende kan nevnes som eksempel på en fremgangsmåte for å fremstille den vandige sol. Alkalikofelnings-metoden omfatter f.eks. å blande en 0,1 - 2M vandig løsning som inneholder et toverdig metallsalt, fortrinnsvis et toverdig jernsalt og et treverdig metallsalt, fortrinnsvis et treverdig jernsalt, i et molart forhold på 1:3 - 2:1, med en base såsom NaOH, KOH eller NH4OH, slik at pH-verdien innstilles i området 7 - 12; hvis nødvendig oppvarming og henstand; etter separasjon og vasking med vann av det utfelte magnetiske metalloksid dispergeres det magnetiske metalloksid på nytt i vann, og det tilsettes en mineralsyre, såsom saltsyre>inntil pH-verdien i løsningen kommer til området 1-3, for å erholde en vandig magnetisk metalloksidsol. På den annen side omfatter ionebyttermetoden f.eks. å tilsette en 0,1-2M vandig løsning som inneholder et jern-II-salt og et jern-III-salt i et molart forhold på ca. 1:2 til en oppslemming av et sterkt basisk ionebytterharpiks under omrø- ring, idet man holder pH-verdien i området 8-9; å tilsette en mineralsyre, såsom saltsyre, inntil pH-verdien i løsnin-gen blir1:3, og å filtrere ut harpiksen for å erholde en vandig magnetisk jernoksidsol.

Hvis nødvendig kan disse vandige soler renses og/eller konsentreres ved dialyse, ultrafiltrering, sentrifugering osv.

Den vandige magnetiske metalloksidsol som således erholdes og en vandig løsning av polysakkarider og/eller protein blandes i et slikt forhold at vektforholdet av det magnetiske metalloksid til polysakkaridene og/eller proteinet blir i området ca. 1:1 til ca. 1:6 beregnet på metallet (metallene), og reaksjonen utføres med oppvarming. Konsentrasjonen av det magnetiske metalloksid i reaksjonsblan-dingen er ikke spesielt begrenset, men kan normalt være i området fra ca. 0,1 til 10 % w/v, fortrinnsvis 1 til 5 % w/v som metall. Reaksjonen kan normalt utføres ved en temperatur i området værelsestemperatur til 120°C i ca. 10 minutter til 10 timer, men vanligvis er det tilstrekkelig å utføre den ved tilbakeløpstemperatur i ca. 1 time. Deretter kan rensingen osv. utføres ved i og for seg kjente metoder. For eksempel kan en kompleks vandig sol med den ønskede renhet og konsentrasjon erholdes ved å gjenta en operasjon for å separere de uomsatte polysakkarider og/eller protein og lavmolekylforbindelsene fra det dannede kompleks ved ultrafiltrering; eller en kompleks vandig sol kan erholdes ved å tilsette til den resulterende reaksjonsløsning et dårlig løsningsmiddel for komplekset, såsom metanol, etanol eller aceton, for å felle og samle opp komplekset, fortrinnsvis å separere det oppsamlede kompleks, oppløse på nytt felnigen i vann, dialysere den resulterende løsning mot flytende vann, og hvis nødvendig, å konsentrere den indre løsning under redusert trykk; eller en kompleks vandig sol med den ønskede renhet og konsentrasjon kan erholdes ved å la den resulterende reaksjonsløsning passere gjennom en gelfiltreringskolonne, og hvis nødvendig å konsentrere den resulterende løsning under redusert trykk. I dette tilfelle er det også mulig, hvis ønsket, å føye til trinn med pH-innstilling, sentrifugering og/eller filtrering under det siste av de ovennevnte trinn.

Den andre metode for å fremstille komplekset ifølge denne oppfinnelse er en metode for å erholde komplekset i ett trinn, og den omfatter å blande og omsette, i nærvær av polysakkarider og/eller et protein, en vandig blandet metallsaltløsning som inneholder et toverdig metallsalt, fortrinnsvis et toverdig jernsalt, og et treverdig metallsalt, fortrinnsvis et treverdig jernsalt, med en vandig baseløsning. Denne andre metode kan videre klassifiseres, i henhold til tilsetningsrekkefølgen, i (A) en metode som omfatter å tilsette den vandige blandede metallsaltløsning til en vandig polysakkarid- og/eller proteinløsnig, og deretter tilsette den vandige baseløsning for å utføre reaksjonen ; (B) en metode som omfatter å tilsette den vandige baseløsning til den vandige polysakkarid- og/eller proteinløsning og deretter tilsette den vandige blandede metallsaltløsning for å utføre reaksjonen; (C) en metode som omfatter å tilsette til den vandige baseløsnnig en blandet løsning av den vandige polysakkarid- og/eller proteinløsning med den vandige blandede metallsaltløsning; (D) en metode som omfatter å tilsette til den vandige blandede metallsaltløsning en blandet løsning av den vandige polysakkarid- og/eller proteinløsning med den vandige baseløsning, etc.

Disse metoder (A), (B), (C) og (D) er forskjellige seg i mellom bare når det gjelder tilsetningsrekkefølgen, og andre reaksjonsbetingelser er ikke vesentlig forskjelllige fra hverandre.

Fremstilling av ovennevnte vandige blandede metallsaltløs-ning kan utføres ved å oppløse i et vandig medium et to verdig metallsalt, fortrinnsvis et toverdig jernsalt, og et treverdig metallsalt, fortrinnsvis et treverdig jernsalt, i et molart forhold på ca. 1:4 - ca. 3:1, fortrinnsvis ca. 1:3 - ca. 1:1. Konsentrasjonen av denne vandige metall-saltløsning kan varieres over et stort område, men er passende i området fra normalt ca. 0,1 - ca. 3M, fortrinnsvis ca. 0,5 - ca. 2M.

Som metallsalter kan f.eks. nevnes salter med mineralsyrer, såsom saltsyre, svovelsyre og salpetersyre, og som baser kan det f.eks. anvendes minst én valgt fra alkalimetall-hydroksider, såsom NaOH og KOH; aminer såsom ammoniakk, trietylamin og trimetylamin; og lignende. Konsentrasjonen av den vandige baseløsning kan også varieres over et vidt område, men de er passende i området på normalt ca. 0,1 - ca. 10NB, fortrinnsvis ca. 1 - ca. 5N. Mengden av anvendt base kan være slik at pH-verdien i reaksjonsløsningen etter at tilsetningen er ferdig, faller innenfor området rundt nøytralitet til ca. 12, spesielt en slik mengde at forholdet metallsalt til basen blir ca. 1:1 til ca. 1:1,5 (normalt forhold).

Videre kan mengden av de anvendte polysakkarider og/eller proteiner være ca. 1- til ca. 15-foldig, fortrinnsvis ca. 3-foldig til ca. 10-foldig, beregnet på vekten av metallet (metallene) i metallsaltet. Videre er konsentrasjonen av den vandige polysakkarid- og/eller proteinløsning ikke heller strengt begrenset, men er normalt passende i området ca. 1 til ca. 40 % w/v, fortrinnvis ca. 5 til 30 % w/v. Tilsetning av hver vandig løsning og blanding kan utføres med omrøring ved værelsestemperatur til ca. 100°C under oppvarming, og etter pH-innstilling, med tilsetning av en base eller syre. Reaksjonen utføres ved en temperatur på ca. 30 til ca. 120°C i ca. 10 minutter til ca. 5 timer, normalt under tilbakeløp av blandingen med oppvarming i ca.

1 time. Den resulterende reaksjonsløsning kan renses på samme måte som i ovennevnte første metode, og hvis ønskelig kan den underkastes pH-justering, konsentrasjon og ytterligere filtrering.

Som komplekser i denne oppfinnelse kan det likeledes anvendes, i tillegg til dem som er fremstilt som ovenfor, f.eks. et kompleks av dekstran og modifisert dekstran erholdt ved å varmebehandle dekstran med natriumhydroksid (spesielt karboksidekstran - heretter noen ganger forkortet til CDX) med et magnetisk jernoksid som har en partikkelstørrelse på 3-20 nm, beskrevet i det japanske patentskrift nr. 13521/1984 (US patent nr. 4.101.435); magnetiske jern-dekstran-mikrosfærer med molekylkompleksstruktur omfattende magnetiske jernoksidpartikler som har en kolloidal diameter belagt med dekstranmolekyler, beskrevet i US patent nr. 4.452.773; komplekse mikrosfærer omfattende magnetiske jernoksidpartikler som har en kolloidal diameter belagt med dekstranmolekyler eller proteinmolekyler, beskrevet i japansk Tokuhyo-sho 500196/1989 (PCT/WO88/00060); karbok-syalkylerte polysakkarider og magnetiske metalloksider som har en partikkelstørrelse på 2-30 nm beskrevet i den japanske patentsøknad nr. 271784/1989 (PCT/JP90/01346), osv.

Videre er det i denne oppfinnelse, når det magnetiske metalloksid i det ovenfor erholdte kompleks er et magnetisk jernoksid, ytterligere foretrukket at det er et oksidert magnetisk jernoksid med bare et lite innhold av toverdig jern, fortrinnsvis med et toverdig innhold på 10 vekt% eller mindre av alt jernet beregnet på jernmetallet, og polysakkarider, spesielt dekstran og/eller karboksidekstran, er foretrukket som kompleksstabilisatorer for de magnetiske jernoksidpartikler. Et slikt kompleks av polysakkarider med magnetisk jernoksid (heretter noen ganger forkortet til kompleksoksid) kan fremstilles ved å la et egnet oksidasjonsmiddel innvirke på en vandig sol av et kompleks fremstilt ved den første eller andre metode, fortrinnsvis den andre metode.

Det anvendte oksidasjonsmiddel er fortrinnsvis et oksidasjonsmiddel som oksiderer magnetisk jernoksid og reduserer innholdet av toverdig jern, men som ikke oksiderer eller spalter polysakkarider vesentlig, og det kan f.eks. nevnes peroksider, såsom hydrogenperoksid, oksiderende gasser, såsom oksygengass, og en blandet gass av oksygengass med en inert gass.

Oksidasjonen med peroksid, hydrogenperoksid, ozon osv. kan f.eks. utføres med peroksid, men hydrogenperoksid er foretrukket. Skjønt konsentrasjonen av den komplekse vandige råmaterial-sol i oksidasjonsreaksjonen ikke er spesielt begrenset, kan den normalt være i området ca. 0,1 - ca. 4M, fortrinnsvis ca. 0,5 - ca. 2M som jern. Peroksidet tilsettes til denne vandige sol i en mengde på ca. 0,5 - ca. 10 ganger, fortrinnsvis ca. 1 - ca. 5 ganger mengden av sist-nevnte i et molart forhold til toverdig jern. Reaksjonen utføres, fortrinnsvis med omrøring, ved en temperatur på ca. 0 til ca. 80°C, fortrinnsvis ca. 15 til ca. 40°C, i ca. 10 minutter til ca. 24 timer, fortrinnsvis ca. 1 til ca. 5 timer. Hvis ønsket, kan det etter tilsetning av et spalt-ningsmiddel for peroksid, såsom natriumsulfitt, foretas rensing etc. på samme måte som i tilfellet med ovennevnte kompleks, for å erholde en vandig jernoksidkompleks-sol ifølge foreliggende oppfinnelse med den ønskede renhet, konsentrasjon og pH-verdi. I dette tilfelle, siden spesielt når rensingen utføres ved en ultrafiltreringsmetode og polysakkaridinnholdet i komplekset blir for lite, er det for å forsterke stabiliteten foretrukket å tilsette polysakkaridene opp til den ønskede konsentrasjon. Partikkeldiameteren for hele det erholdte jernoksidkompleks er noe mindre enn hos råmaterialkomplekset og normalt ca. 70%, partikkeldiameteren for det magnetiske jernoksid i kom-pleksoksidet er nesten den samme som hos råmaterialkomplekset, og magnetiseringen av det resulterende oksiderte kompleks i 1 tesla er normalt 80% sammenlignet med råmaterialkomplekset .

Når det gjelder oksidasjon med oksiderende gass, kan det på den annen side nevnes som en anvendelig oksiderende gass, oksygengass eller en blandet gass av en inert gass, såsom nitrogengass, argongass eller heliumgass, med oksygengass, men oksygengass er spesielt foretrukket. I oksdydasjons-reaksjonen med oksiderende gass er konsentrasjonen av den komplekse vandige sol ikke heller spesielt begrenset, og den kan være i området fra ca. 0,1 - ca. 4M, fortrinnsvis ca. 0,5 - ca. 2M som ovenfor. Reaksjonen kan utføres i en atmosfære av oksiderende gass, hvis ønsket under øket trykk, med oppvarming ved en temperatur fra værelsestemperatur til ca. 120°C, fortrinnsvis ca. 60 - ca. 100°C, med en slik regulering at den endelige pH-verdi faller innenfor ca. 3 til ca. 8, fortrinnsvis ca. 4 til ca. 6, i ca, 0,5 timer til ca. 3 døgn, fortrinnsvis ca. 2 til ca. 16. timer. Deretter utføres, hvis nødvendig, rensing etc. på samme måte som ovenfor for å erholde en vandig kompleksoksidsol for anvendelse i denne oppfinnelse med den ønskede renhet, konsentrasjon og pH-verdi. I dette tilfelle, siden spesielt når rensingen utføres ved en ultrafiltreringsmetode og polysakkaridinnholdet i komplekset blir for lite, er det på samme måte foretrukket å tilsette polysakkaridene til den ønskede konsentrasjon er oppnådd. Oksiderende gass, spesielt oksygengass, er foretrukket utfra det synspunkt at bireaksjoner kan finne sted bare i liten grad sammenlignet med det tilfelle hvor peroksid ble brukt. Egenskapene hos det resulterende kompleksoksid viser den samme forandrings-tendens som i det tilfelle hvor det ble brukt peroksid.

I komplekser ifølge foreliggende oppfinnelse, erholdt ved en av fremgangsmåtene, avhenger forholdet mellom polysakkaridene og/eller proteinet til de ultrafine magnetiske metalloksidpartikler av diameteren for de ultrafine magne tiske metalloksidpartikler og/eller proteinets molekylvekt etc., og det kan varieres over et vidt omnråde, men det er generelt passende at komplekset inneholder polysakkaridene og/eller proteinet i en menge på ca. 0,1 - ca. 5 vektdeler, fortrinnsvis ca. 0,3 - ca. 2 vektdeler pr. vektenhet av metallet (metallene) i det magnetiske metalloksid.

Metallinnholdet i komplekset ifølge foreliggende oppfinnelse (alle metaller som avledes fra det magnetiske metalloksid er medregnet i dette metall) er en verdi målt i henhold til en generell testmetode, metoden som er omtalt under punkt 17 i atomabsorpsjonsspektrometri i The Pharmacopoeia of Japan (llth revision, 1986). Det vil si at metallinnholdet bestemmes ved å tilsette konsentrert saltsyre til en vandig sol eller et pulver av komplekset, etter at metalloksidet (oksidene) er fullstendig forandret til metallklorid(er), idet man med fordel fortynner blandingen og sammenligner fortynningen med en standardløsning av hvert metall.

Videre er polysakkaridinnholdet i komplekset en verdi når den måles med en svovelsyre-antronmetode i henhold til Analytical Chem., 25, 1656 (1953). Det vil si at en løsning erholdt ved egnet måte å fortynne den saltsyrespaltede løsning anvendt ved måling av ovennevnte metallinnhold, tilsettes til svovelsyre-antronreagens for å fremkalle farve, og deretter måles absorpsjonsverdien. Samtidig utføres samme farveutvikling og måling av absorpsjonsverdien som ovenfor idet man anvender som standardsubstans polysakkaridene anvendt ved fremstilling av komplekset, og innholdet av polysakkaridene bestemmes basert på forholdet mellom begge absorpsjonsverdier. På den annen side er proteininnholdet i komplekset en verdi som måles i henhold til en generell testmetode, metoden omtalt under punkt 26 for nitrogenbestemmelse i The Pharmacopoeia of Japan (llth revision, 1986). Det vil si at nitrogeninnholdet bestemmes i komplekset og proteinet anvendt for fremstilling derav, og proteininnholdet bestemmes av forholdet mellom disse to.

Videre er det i denne oppfinnelse foretrukket å anvende et kompleks som omfatter magnetisk jernoksid, og i dette tilfelle foretrekkes et oksidert kompleks som omfatter polysakkarider og magnetisk jernoksid, og det er spesielt foretrukket at dets innhold av toverdig jern er ca. 10 vekt% eller mindre, fortrinnsvis ca. 2 - ca. 7 vekt%, av alt jern uttrykt som jernmetall. Oksidasjonsgraden av det komplekse oksid kan uttrykkes ved toverdig jerninnhold, og det toverdige jerninnhold kan bestemmes ved en kolorimet-risk bestemmelsesmetode under anvendelse av o-fenantrolin. Det vil si at under passende forholdsregler for å forhindre oksidasjon under målingen, såsom erstatning med nitrogen, tilsettes saltsyre til en vandig sol eller et pulver av komplekset, og etter fullstendig omdannelse av jernoksidet til jernklorider, fortynnes blandingen på egnet måte for å gi en testløsning. Til 1 ml av denne testløsning tilsettes 8 ml 0,1% o-fenantrolinreagensløsning i 0,4M acetatbuffer (pH4) og deretter 1 ml IM kaliumfluorid, og absorpsjonsverdien måles ved en bølgelengde på 510 nm. På den annen side måles absorpsjonsverdien likeledes i den toverdige standard-jernløsning og vann anvendt for målingen, og innholdet av toverdig jern bestemmes utfra dette forhold.

I denne oppfinnelse kan videre den gjennomsnittlige diameter for de ultrafine magnetiske metalloksidpartikler i det anvendte kompleks generelt være i området ca. 2 - ca. 30 nm, fortrinnvis ca. 4 - ca. 15 nm. I denne beskrivelse er partikkeldiameteren for de fine magnetiske metalloksidpartikler en verdi bestemt ved en røntgendiffraksjonsmetode. Det vil si at når det utføres røntgendiffraksjon på pulve-ret av et råmaterialkompleks, og sammensetningen ifølge denne oppfinnelse frysetørkes, kan flere diffraksjonstopper tilsvarende bestemte forbindelser observeres, og således ses det at det magnetiske metalloksid (magnetiske partikler) som finnes i komplekset, eksisterer i krystallform. Den erholdte topp blir bredere, dvs. mindre i forhold til reduksjonen av diameteren for de magnetiske partikler som finnes i komplekset. Derfor, hvis partikkelstørrelsen for det magnetiske metalloksid som finnes i komplekset er 0,1 fim eller mindre, kan partikkelstørrelsen måles ved røntgen-dif f raks jon. Det vil si at partikkelstørrelsen (diameteren) kan beregnes i henhold til følgende Scherrer-ligning basert på den kraftigste topp i røntgendiffraksjonen.

hvor D er partikkelstørrelsen (Å), k er en konstant 0,9, X er en røntgen-bølgelengde (1,790 Å), 6 er Bragg's vinkel (grader), B den er halve bredde for en prøve (radian) og b er den halve bredde på en standardprøve (radian).

Den anvendte prøve er det samme stoff med en partikkelstør-relse på 1/xm eller mer. Verdiene som således erholdes, er i forholdsvis god overensstemmelse med verdiene erholdt med et elektronmikroskop av transmisjonstypen.

Videre er i denne oppfinnelse partikkeldiameteren i selve komplekset en verdi som kan måles ved en lyssprednings-metode [for eksempel, se Polymer J., 13, 1037-1043 (1981)], og de anvendte komplekser i denne oppfinnelse kan ha en partikkeldiameter generelt i området ca. 10 - ca. 500 nm, fortrinnsvis ca. 20 - ca. 200 nm.

Videre kan de magnetiske egenskaper for et kompleks (for eksempel magnetiserings- og avmagnetiseringskraften) bestemmes utfra en magnetiserings-magnetisk feltkurve (såkalt M-H-kurve) trukket ved hjelp av et vibrerende magnetorneter. Magnetiseringen i 1 tesla for et kompleks anvendt i denne oppfinnelse kan generelt være i området ca. 10 - ca. 150 emu, fortrinnsvis ca. 30 - ca. 150 emu pr. g av metallet (metallene). Videre kan avmagnetiseringskraften for et kompleks som er anvendelig i denne oppfinnelse være ca. 30 ørsted eller mindre, og fortrinnsvis er den hovedsakelig superparamagnetisk.

Videre, i denne beskrivelse kan T2-relaksiviteten [enhet: (sec-mM)"<1>] i sammensetningen ifølge denne oppfinnelse og/eller dens råmaterialkompleks bestemmes fra stigningen av en rett linje bestemt ved minste kvadraters metode basert på en kurve erholdt ved å trekke resonanskurver for vannprotonet på vandige soler omfattende hvert kompleks fortynnet med vann til forskjellige konsentrasjoner og på vann anvendt for fortynningen, idet man anvender (CW-NMR på 60 MH2(magnetfeltet er ca. 1,4 tesla), for å bestemme den halve bredde åv^(enhet : Hz) for den resulterende topp, idet man beregner 1/T2(enhet : sec<-1>) =7T'Av%, og frem-stiller grafisk forholdet mellom 1/T2og jernkonsentrasjo-nen (enhet : mM) i den målte prøve av vandig sol. T2-relak-siviteten for et råmaterialkompleks som er anvendelig i denne oppfinnelse og beregnet som ovenfor, kan generelt være i området ca. 5 - ca. 1000 (sec-mM)"<1>, fortrinnsvis ca.10 - ca. 500 (sec-mM)"<1>, mer foretrukket ca. 20 - ca. 300 (sec-mM)"<1>.

Den således beskrevne vandige sol av et kompleks av ultra fine magnetiske metalloksidpartikler-polysakkarider og/eller et protein, fortrinnsvis et kompleks av ultrafine magnetiske metalloksidpartikler-polysakkarider, kan blandes med en organisk monokarboksylsyre for å gi sammensetningen ifølge denne oppfinnelse. I dette tilfelle, skjønt en slik sammensetning kan fremstilles ved å tilsette og blande en vandig sol av komplekset til og med en vandig organisk monokarboksylsyreløsning, såsom en melkesyre-Ringer's løsning, er det normalt passende å fremstille den ved å tilsette en organisk monokarboksylsyre eller en vandig løsning derav til en vandig sol av komplekset. Videre, i noen tilfeller, kan den også fremstilles ved å fjerne urenheter som fins i en vandig sol av komplekset og på samme tid innlemme en organisk monokarboksylsyre, i henhold til en ultrafiltreringsmetode eller dialysemetode. Konsentrasjonen av den anvendte komplekse sol er ikke strengt begrenset, men kan generelt være i området ca. 0,05 - ca. 6M, fortrinnsvis ca. 0,2 - ca. 2M, uttrykt som metall (er), og dens pH-verdi er med fordel i området ca. 4 - til ca. 10, fortrinnsvis ca. 5 - ca. 9. Det er mulig å blande en slik monokarboksylsyre med den komplekse vandige sol i området ca. 1 mmol - ca. 30 mol, fortrinnsvis ca. 5 mmol - ca.100 mmol pr. mol av metallet (metallene) i komplekset. En anvendt organisk monokarboksylsyre kan tilsettes i form av et salt med et enverdig kation, såsom litium, natrium, kalium, ammonium eller et lavere alkyl-amin, eller et toverdig kation, såsom magnesium, kalsium eller barium, fortrinnsvis natrium, men tilsettes fortrinnsvis i fri syreform. Konsentrasjonene av den vandige organiske monokarboksylsyreløsning ved tiden for tilsetningen er heller ikke særlig begrenset, men kan f.eks. generelt være ca. 0,01M eller mer, fortrinnsvis i området 0,2 - ca. 2M.

I foreliggende oppfinnelse er monokarboksylsyrene som kan tilsettes, fortrinnsvis vannløselige, og i dette tilfelle er monokarboksylsyrer i fri syreform og vannløselige foretrukket, men vannløselige monokarboksylsyresalter kan også anvendes. Som slike vannløselige monokarboksylsyrer er de med 10 eller færre karbonatomer foretrukket, og videre kan monokarboksylsyrer med en hydroksylgruppe (-grupper) og/eller en aminogruppe (-grupper) også med fordel anvendes. Spesifikke eksempler på organiske monokarboksylsyrer som med fordel kan anvendes i denne oppfinnelse, er som følger. (i) Fettsyrer: For eksempel eddiksyre, propionsyre, smør-syre, isosmørsyre, valeriansyre, isovaleriansyre, metyl-etyleddiksyre, trimetyleddiksyre, tert-butyleddiksyre, kapronsyre, dietyleddiksyre, heptansyre, kaprylsyre, val-pronsyre, nonansyre osv. (ii) Organiske monokarboksylsyrer som inneholder en hydroksylgruppe (-grupper), f.eks. glykolsyre, 3-hydroksypropion-syre, melkesyre, S-hydroksysmørsyre, 4-hydroksysmørsyre, glyserinsyre, mevalonsyre, glukonsyre, gulonsyre, glyko-heptonsyre osv. (iii) Organiske monokarboksylsyrer som inneholder aminogruppe(r): For eksempel glycin, alanin, a-aminosmørsyre, valin, norvalin, leucin, norleucin, isoleucin, fenylalanin, tyrosin, surinamin, treonin, serin, prolin, oksyprolin, tryptofan, tyroksin, dijodtyrosin, dibromtyrosin, metionin, cystin, cystein, lysin, arginin, hystidin, S-alanin, S-aminosmørsyre, •y-aminosmørsyre, 6-aminovaleriansyre osv. Videre, skjønt asparaginsyre, glutaminsyre, S-oksyglutamin-syre osv. er dikarboksylsyrer, kan de anvendes i denne oppfinnelse på samme måte som monokarboksylsyrer, siden de også har en aminogruppe. (iv) Ketonsyrer: For eksempel pyrovinsyre, acetoeddiksyre, levulinsyre osv.

Disse organiske monokarboksylsyrer kan henholdsvis anvendes alene eller i kombinasjon av to eller flere. Foretrukne blant disse organiske monokarboksylsyrer er lavere alifa-tiske monokarboksylsyrer med 6 eller færre karbonatomer som eventuelt har en hydroksylgruppe (-grupper) eller en aminogruppe (-grupper), og melkesyre er spesielt foretrukket.

Selv om pH-verdien i en blanding av vandig kompleks-sol med den organiske monokarbokylsyre ikke er spesielt begrenset, er det fordelaktig at pH-verdien generelt er i området ca. 4 - ca. 11, fortrinnsvis ca. 5 - ca. 9, mer foretrukket ca. 6 - ca. 8. Videre kan sammensetningen ifølge denne oppfinnelse underkastes konsentrasjonsregulering og filtrering, hvis ønskelig, og videre underkastes varmebehandling, hvis ønskelig. Det er fordelaktig å utføre varmebehandlingen generelt ved en temperatur på ca. 60 - ca. 140°C i ca. 5 minutter til ca. 5 timer, og spesielt, når den inkluderer sterilisering, ved 121°C i 20 til 30 minutter.

Det er også mulig, hvis ønsket, å tilsette før eller etter varmebehandlingen, som isotiniserende middel, f.eks uorga-niske salter såsom natriumklorid, monosakkarider såsom glukose eller sukkeralkolholer såsom mannitol eller sorbi-tol; eller som pH-stabiliserende middel forskjellige fysiologisk akseptable hjelpestoffer som fosfatbuffere eller tris-buffere. Videre kan sammensetningen ifølge denne oppfinnelse, uavhengig av om den innholder disse hjelpestoffer eller ikke, pulveriseres ved en i og for seg kjent metode, fortrinnsvis en frysetørkingsmetode, og det resulterende pulver blir vandig sol ved tilsetning av vann.

Sammensetningene ifølge denne oppfinnelse som er erholdt på denne måte, viser seg å ikke ha hypotensiv virkning og/eller en blodplateaggrererende virkning, sammenlignet med komplekset anvendt som råmateriale, men det er ikke meget forandring i de kjemiske, fysikalske eller andre biologiske egenskaper, og det vil si at en uhyre foretrukken virkning er fremkommet ved at sikkerheten for sammensetningen ifølge denne oppfinnelse øker, og virkninger, f.eks. som MRI-kontrastmiddel, akutt-toksisitet etc. ikke forandres. Hittil er en sammensetning som omfatter en polykarboksyl-syrer, såsom sitronsyre og et kompleks som ligner komplekset ifølge denne oppfinnelse, allerede blitt foreslått, og i denne sammensetning med en polykarboksylsyre reduseres utvilsomt bivirkninger, såsom senkning av blodtrykket og blodplateaggregering, men sammensetningen har en alvorlig ulempe med sterk akutt toksisitet. På den annen side har sammensetningen ifølge denne oppfinnelse, som inneholder er monokarboksylsyre, bare svak akutt toksisitet. F.eks. er LD50-verdiene for kompleksene fra eksempel 2-3 som foretrukket utførelsesform i henhold til denne oppfinnelse, sammenligningseksempel 1 og referanseeksempel 4 som råmateriale for dem 28 mmol Fe/kg, 9 mmol Fe/kg og 22 mmol Fe/kg, og sammensetningen ifølge denne oppfinnelse inneholdende en monokarboksylsyre er meget nyttig som medisin eller diagnostiske middel.

Videre, f.eks. når sammensetningen ifølge denne oppfinnelse administreres til et dyr og histopatologisk undersøkelse gjøres på dets lunger, observeres ikke blodpropp slik som vist i det sist beskrevne forsøkseksempel 4 [se fig. 2 (B)], og således har sammensetningen meget høy sikkerhet.

Sammensetningen ifølge denne oppfinnelse utøver bare svak

hypotensiv virkning. I foreliggende beskrivelse gjøres blodtrykksmålinger ved å intravenøst administrere til hver kanin en vandig kompleks-sol, såsom sammensetningen ifølge denne oppfinnelse, f.eks. i en mengde av 0,2 mmol/kg beregnet som metall(er). Når den har hypotensiv virkning, observeres blodtrykksenkning generelt i området ca. 2 til 10 minutter etter administrering. Sammensetningen ifølge oppfinnelsen har en svakere hypotensiv virkning enn den vandige komplekssol anvendt i dens råmateriale. F.eks. utøver ikke sammensetningen fra eksempel 1 som foretrukket utførelsesform ifølge oppfinnelsen hypotensiv virkning, men den vandige kokmplekssol i referanseeksempel 2 som råmateriale utøver hypotensiv virkning.

Videre utøver sammensetningen ifølge oppfinnelsen bare svak blodplateaggregerende virkning. I foreliggende beskrivelse uttrykkes den aggregerende blodplatevirkning ved resterende blodplater. Dvs. at en vandig komplekssol, såsom sammensetningen ifølge denne oppfinnelse, administreres intravenøst til en kanin, f.eks. i en mengde av 0,1 mmol/kg uttrykt som metall(er) og forholdet mellom antall blodplater 5 minutter etter administrasjonen og antall blodplater straks før administrasjonen betegnes som resterende blodplater (%) . Vandige komplekssoler anvendt som råmateriale i denne oppfinnelse, oppviser generelt resterende blodplater på ca.

1til ca. 50%, mens sammensetningen ifølge denne oppfinnel se generelt oppviser resterende blodplater forsterket ca. 2 til ca. 10 ganger. For eksempel er de resterende blodplater i kompleksene i eksempel 1 som foretrukket utførelsesform ifølge denne oppfinnelse og referanseeksempel 2 som dets råmateriale henholdsvis 38 og 3%, og videre er de resterende blodplater i kompleksene fra eksempel 2-3, sammenligningseksempel 1 og referanseeksempel 4 som deres råmateriale henholdvis 102, 97 og 56 %.

Det ble funnet at i det minste den magnetiske partikkeldel i komplekset i hver vandige komplekssol inkludert i sammensetningen ifølge denne oppfinnelse har en tendens til å akkumulere straks etter intravenøs administrasjon, i de indre organer hvor det retikuloendoteliske system er utvi-klet, f.eks. leveren, milten og benmargen, og spesielt i lav dose, (f.eks. 0,1 mmol/kg som metall(er), akkumuleres hovedmengden, sannsynligvis i alt vesentlig alt administrert kompleks, i Kupffers stjerneceller i leveren. Basert på dette faktum ble de metabolske egenskaper for disse komplekser evaluert som følger ved å måle magnetiserings-graden av leveren ved hjelp av CW-NMR.

Porsjoner av hver av de vandige kompleks-soler administreres intravenøst, henholdsvis til rotter i en mengde av 0,1 mmol/kg beregnet som metall(er); l/T2-verdiene (enhet: sec-<1>) bestemmes på samme måte som ved måling av T2-relaksivitet i leveren på hver rotte ved tiden når f.eks. 1 time, 2 timer, 4 timer, ett døgn, 3 døgn, 7 døgn og 14 døgn er gått etter administrasjonen; og etter å ha gjort korrek-sjoner med 1/T2-verdiene i leveren på den ikke-administrer-te rottegruppe, beregnes den metaboliske egenskap for hvert kompleks som dets halveringstid fra forholdet til tiden etter administrasjonen. Halveringstiden for sammensetningen vist i en foretrukket utførelsesform ifølge denne oppfinnelse, f.eks. Eksempel 2-3, er 3,6 døgn, mens halveringstiden for råmaterialkomplekset vist i referanseeksempel 4 er 3,9 døgn, og således kan det hevdes at sam- mensetningens metaboliske egenskap er noe bedre enn rå-materialkompleksets.

Videre faller de fysikalske egenskaper med hensyn til sammensetningen ifølge denne oppfinnelse, såsom det magnetiske metalloksids partikkeldiameter, magnetiske egenskaper og T2-relaksiviteten, innenfor området ca. 80 til ca. 120% av egenskapene for komplekset anvendt som råmateriale, og således forandrer de seg knapt.

Sammensetningen ifølge denne oppfinnelse har forskjellige utmerkede egenskaper som anvendt ovenfor, og den kan anvendes trygt på det biologiske område og det medisin ske - område, f.eks. som jernsupplementerende middel, røntgen-kontrastmiddel og MRI-kontrastmiddel, for måling av blod-strømmen, som hyperterminsk middel og videre som bærerstoff vedrørende intensiv administrasjon av en medisin til en topisk del under anvendelse av magnetisk felt etc., og blant disse kan den spesielt fordelaktig anvendes når det gjelder å administrere den inn i blodkar.

Sammensetningen ifølge denne oppfinnelse er fortrinnsvis anvendelig som MRI-kontrastmiddel, og dette er en foretrukket utførelsesform ifølge denne oppfinnelse. I denne foretrukne utførelsesform, som polysakkarider og/eller protein som danner den vandige komplekssol, er som én komponent i sammensetningen ifølge oppfinnelsen polysakkarider, spesielt dekstran, stivelse eller pollulan foretrukket, og fremfor alt er en karboksypolysakkarid eller en karboksy-alkyleter av et polysakkarid foretrukket. Egenviskositeten for disse polysakkarider kan være i området ca. 0,02 til ca. 0,5 dl/g, fortrinnsvis ca. 0,04 til ca. 0,2 dl/g. På den annen side er det magnetiske metalloksid fortrinnsvis magnetisk jernoksid, mer foretrukket oksidasjonsbehandlet magnetisk jernoksid, og partikkeldiameteren for dette magnetiske metalloksid kan være i området ca. 2 til ca. 3 0 nm, fortrinnsvis ca. 4 til ca.15 nm, og den mest foretruk ne kombinasjon er et kompleks eller oksidert kompleks av CDX med et magnetisk jernoksid. Videre er det ønskelig at magnetiseringen av et kompleks som er anvendelig for sammensetningen ifølge denne oppfinnelse pr. g av metallet (metallene) i 1 tesla er i området ca. 10 til ca. 150 emu, fortrinnsvis ca. 30 til ca. 150 emu, og det er passende at T2-relaksiviteten for komplekset generelt er i området ca. 5 til ca. 1000 (sec.mM)"<1>, fortrinnsvis ca. 10 til ca. 500 (sec-nM)-<1>, mest foretrukket ca. 20 til ca. 300 (sec.mM)"<1>.

I sammensetningen ifølge denne oppfinnelsen, som fortrinnsvis er anvendelig som MRI-kontrastmiddel, er videre som organisk monokarboksylsyre som kan bindes på ovennvenvte vandige kompleks-sol, melkesyre spesielt foretrukket blant forbindelsene beskrevet ovenfor.

Når sammensetningen ifølge denne oppfinnelse anvendes som MRI-kontrastmiddel, er det videre ønskelig å anvende sammensetningen i form av en vandig sol. I denne forbindelse kan konsentrasjonen av komplekset i sammensetningen varieres over et vidt område, men kan normalt være f.eks. i området ca. 1 mol/l til ca. 4 mol/l, fortrinnsvis ca. 0,01 til ca. 2 mol/l beregnet på metallet (metallene). Videre, i preparat med vandige soler kan det også tilsettes forskjellige fysiologisk akseptable tilsetningsstoffer, f.eks. bioorganiske salter såsom natriumklorid, monosakkarider såsom glukose, sukkeralkoholer såsom mannitol eller sorbi-tol, fosfatbuffere, tris-buffere osv. Dosen av sammensetningen ifølge oppfinnelsen, når den anvendes som MRI-kontrastmiddel, varierer avhengig av diagnostisk sete, og kan ikke angis bestemt, men vanligvis er den i området ca. 1/zmol/kg til ca. 10 mmol/kg kroppsvekt, fortrinnsvis ca. 2/xmol/kg til ca. 1 mmol/kg kroppsvekt. Som administrasjons-metoder kan det for eksempel nevnes intravenøs, intra-arteriell, intravesikal, intramuskulær, subkutan, intra-kutan, osv. injeksjon, men i noen tilfeller er oral administrasjon eller direkte administrasjon i buken også mulig. For eksempel, når sammensetningen ifølge denne oppfinnelse i en foretrukken utførelsesform administreres intravenøst, oppsamles det meste i det retikuloendoteliale system, spesielt leveren, forholdsvis raskt, f.eks. innen noen titalls minutter til flere timer, og som et resultat kan MRI-fotografering av leveren passende gjøres. I dette tilfelle, når det i leveren er en lesjondel, såsom f.eks. kreft, som mangler retikuloendoteliale systemceller eller har kun noen få av dem, samles ingen eller bare en liten andel av komplekset som fins i sammensetningen ifølge denne oppfinnelse, i lesjonsdelen, sammenlignet med andre normale deler, og således kan spesifikasjon av lesjonsdelen ved hjelp av MRI-fotografering med letthet utføres [se det nedenfor beskrevne testeksempel 3 og fig. 1 (A) til (D)]. Sammensetningen ifølge denne oppfinnelse har virkninger som kontrastmiddel mot ikke bare T2-bilder, men også T^-bilder.

Beste måte å utføre op<p>finnelsen på

Denne oppfinnelse beskrives mer spesifikt nedenfor med hensyn til eksempler.

Referanseeksempel 1

105 g dekstran med en egenviskositet på 0,051 dl/g oppløses i 350 ml vann, til dette tilsettes en vandig løsning omfattende 140 ml IM vandig jern-III-kloridløsning (tilsvarende 37,8 g jern-III-kloridheksahydrat) hvori er oppløst 27,2 g jern-II-kloridtetrahydrat, under en nitrogenstrøm, og med ytterligere oppvarming tilsettes 305 ml 3N vandig natrium-hydroksidløsning under oppvarming. Deretter tilsettes 6N saltsyre for å innstille pH-verdien til 7,0, og blandingen oppvarmes under tilbakeløp i 1 time og 30 min. Etter avkjø-ling sentrifugeres ved 2.100 x g i 30 min, og 92,8% av det supernatante volum av etanol tilsettes for å felle et kompleks, den erholdte feining oppløses i vann, og løsnin-gen dialyseres mot strømmende vann i 16 timer. Den dialyserte løsning innstilles til pH 7,2 med natriumhydroksid, konsentreres under et redusert trykk og filtreres med et

membranf ilter (porestørrelse: 0,2/xm) for å erholde 40 ml av en ønsket vandig kompleks-sol (referanseeksempel 1). Jernkonsentrasjon: 144 mg/ml, partikkelstørrelse på det

magnetiske jernoksid: 6,2 nm, partikkelstørrelse på hele

i partikkelen: 89 nm, polysakkarid/jern-vektforhold: 0,63,

magnetisering i 1 tesla: 64 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 130 (mM-sec)-<1>, forhold toverdig til hele jernmengden: 21%.

) Referanseeksempel 2

105 g CDX med en egenviskositet på 0,050 dl/g oppløses i 350 ml vann, til dette tilsettes en vandig løsning omfattende 140 ml IM vandig jern-III-kloridløsning (tilsvarende

37,8 g jern-III-kloridheksahydrat) hvori er oppløst 13,6 g jern-II-kloridtetrahydrat, under en nitrogenstrøm, og med oppvarming tilsettes 242 ml 3N vandig natriumhydroksidløs-ning under omrøring. Deretter tilsettes 6N saltsyre for å iunnstille pH-verdien til 7,0, og blandingen oppvarmes

under tilbakeløp i 1 time og 3 0 minutter. Etter avkjøling

) utføres samme behandling som i referanseeksempel 1 for å

erholde 190 ml av en ønsket vandig kompleks-sol (referanseeksempel 2). Jernkonsentrasjon: 56 mg/ml, partikkelstør-relse på det magnetiske jernoksid: 8,8 nm, partikkelstør-relse på hele partikkelen: 70 nm, polysakkarid/jern-vektforhold: 1,08, magnetisering i 1 tesla: 91 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 230 (mM-sec)<-1>, forhold toverdig jern til totalt jern: 21%.

Referanseeksempel 3

) 1.050 g DCX med en egenviskositet på 0,050 dl/g oppløses i 3.500 ml vann, til dette tilsettes en vandig løsning omfattende 1.400 ml IM vandig jern-III-løsning (tilsvarende 378 g jern-III-kloridheksahydrat) hvori man har oppløst 136 g

jern-II-kloridtetrahydrat under en nitrogenstrøm, og med oppvarming tilsettes 2.420 ml 3N vandig natriumhydroksid-løsning under omrøring. Deretter tilsettes 6N saltsyre for å innstille pH-verdien til 7,1, og blandingen oppvarmes

under tilbakeløp i 2 timer. Etter avkjøling sentrifugeres ved 2.100 x g i 30 minutter, supernatanten filtreres med et membranfilter (porestørrelse 0,2 /im) , vann tilsettes til filtratet til 10 1, konsentrasjon med ultrafiltrering (molekylvektfraksjon: 100.000 dalton) utføres til 1,5 1, og mens vann tilsettes til konsentratet utføres ultrafiltrering (molekylvektfraksjon: 100.000 dalton) inntil mengden av utskilt løsning blir 12 liter. En forhåndsbestemt mengde CDX tilsettes til den indre filtreringsløsning slik at vektforholdet CDX til jern blir 1:1, pH-verdien innstilles til 7,0 med natriumhydroksid, sentrifugering utføres ved 2.100 x g i 1 time og 30 minutter, og supernatanten filtreres med et membranf ilter (porestørrelse: 0,2/im) for å oppnå 1,9 1 av en ønsket vandig kompleks-sol (referanseeksempel 3). Jernkonsentrasjon: 57 mg/ml, partikkelstør-relse på det magnetiske jernoksid: 8,6 nm, partikkelstør-relse på hele partikkelen: 64 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 1,03, magnetisering i 1 tesla: 89 emu/lg jern, T2relaksivitet: 220 (mM-sec)<-1>, forhold toverdig jern til totalt jern: 23%.

Referanseeksempel 4

I henhold til referanseeeksempel 3 oppløses 1.050 g CDX med en egenviskositet på 0,050 dl/g i 3.500 ml vann, til dette tilsettes en vandig løsning omfattende 1.400 ml IM vandig jern-III-kloridløsning (tilsvarende 378 g jern-III-kloridheksahydrat) hvori er oppløst 136 g jern-II-klorid tetra-hydrat under nitrogenstrøm, og under oppvarming tilsettes 2.420 ml 3N vandig natriumhydroksidløsning under omrøring. Deretter tilsettes 6N saltsyre for å innstille pH-verdien til 7,1, og blandingen oppvarmes under tilbakeløp i 2 timer. Etter avkjøling konsentreres ved 2.100 x g i 30 minutter, supernatanten filtreres med et membranfilter (porestørrelse: 0,2 /zm) , vann tilsettes til filtratet til 10 1, konsentrasjon med ultrafiltrering (molekylvektfraksjon: 100.000 dalton) utføres til 1,5 1, og mens vann tilsettes til konsentratet utføres ultrafiltrering (mole kylvektfraksjon: 100.000 dalton) til mengden av den utskilte løsning er 1,5 1. 1,9 1 av den resulterende vandige komplekssol av CDX med en egenviskositet på 0,050 dl/g med det magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 57 mg/ml) hvor vektforholdet mellom CDX og jern er 0,4 : 1, innstilles til pH 7,5 med natriumydroksid, og oksidasjon utføres med oksygengass ved 95°C i 3 timer og 30 min, mens blandingens pH-verdi innstilles med natriumhydroksid slik at den ikke blir 4,2 eller mindre. Etter avkjøling konsentreres reak-sjonsløsningen ved ultrafiltrering (molekylvektfraksjon: 100.000 dalton) til 11, og mens vann tilsettes til konsentratet, utføres ultrafiltrering (molekylvektfraksjon: 100.000 dalton) til mengden av den utskilte løsning er 12 1. En forutbestemt mengde av CDX tilsettes til den indre filtreringsløsning slik at vektforholdet av CDX til jern blir 1:1, pH-verdien innstilles til 7,0 med natriumhydroksid, sentrifugering utføres, og supernatanten filtreres med et membranf ilter (porestørrelse: 0,2/im) for å erholde 1,75 1 av en ønsket vandig kompleks-sol (referanseeksempel 4). Jernkonsentrasjon: 56 mg/ml, partikkelstør-relse på det magnetiske jernoksid: 8,5 nm, partikkelstør-relse på det hele: 67 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 1,08, magnetisering i 1 tesla: 87 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 210 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til totalt jern: 3,4%.

Referanseeksempel 5

167 g CDX med en egenviskositet på 0,120 dl/g oppløses i 700 ml vann, til denne tilsettes en vandig løsning omfattende 280 ml IM vandig jern-III-kloridløsning (tilsvarende 75,6 g jern-III-kloridheksahydrat) hvori det er oppløst 27,2 g jern-II-kloridtetrahydrat under nitrogenstrøm, og under oppvarming tilsettes 484 ml 3N vandig natriumhydrok-sidløsning under omrøring. Så tilsettes 6N saltsyre for å justere pH-verdien til 7,0, og blandingen oppvarmes under tilbakeløp i 1 time og 30 min. Etter avkjøling utføres sentrifugering ved 2.100 x g i 30 minutter, etanol tilset-

utfelle et kompleks, og sentrifugering utføres ved 2.100 g i 10 min. Den resulterende feining oppløses i vann, etanol tilsettes i en mengde av 87,1% av volumet av løsnir gen for å felle komplekset ut på nytt, sentrifugering utføres ved 2.100 x g i 10 minutter, den resulterene feining oppløses i vann, og løsningen dialyseres mot strøm-mende vann i 16 timer. Den dialyserte løsning innstilles til pH 7,2 med natriumhydroksid, løsningen konsentreres under redusert trykk og filtreres med et membranfilter (porestørrelse 0,2/xm) og det erholdes 390 ml av en vandic magnetisk jemoksidkompleks-sol (jernkonsentrasjon: 56

mg/ml). 300 ml av denne vandige komplekssol (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml) oksideres med oksygengass ved 95°C i 3 timer og 30 minutter på samme måte som i referanseeksempel 3, og etter avkjøling dialyseres løsningen mot strømmende vann i 16 timer. Den dialyserte løsning innstilles til pH 7,2 med natriumhydroksid, konsentreres under redusert tryl< og filtreres med et membranf ilter (porestørrelse: 0,2/xm) for å erholde 285 ml av en ønsket vandig komplekssol (refe ranseeksempel 5). Jernkonsentrasjon: 55 mg/ml, partikkel-størrelse på det magnetiske jernoksid: 7,7 nm, partikkel-størrelse på hele partikkelen: 78 nm, vektforhold poly-sakkaridforbindelse/jern: 0,97, magnetisering i 1 tesla: £ emu/lg jern. T2-relaksivitet: 205 (mM.sec)"<1>, forhold toverdig jern til totalt jern: 1,7%.

Referanseeksempel 6

Til en blandet løsning av 50 ml IM sinksulfat med 150 ml 0,5M jern-III-sulfat tilsettes dråpevis under omrøring og oppvarming 210 ml 3N vandig natriumhydroksidløsning, og blandingen oppvarmes under tilbakeløp i 3 timer. Etter avkjøling gjentas en prosedyre med sentrifugering av reak-sjonsblandingen og vasking av felningen med 450 ml vann 4 ganger i alt. Til den resulterende suspensjon av et ferrit (væskevoloum: 3 00 ml) tilsettes ca. 2,5 ml konsentrert saltsyre for å innstille pH-verdien til 1,7, og blandinger omrøres i16 timer. Til 300 ml av den resulterende vandig ferritt-sol (pH 2,1) tilsettes en løsning som omfatter 90 ml vann hvori er oppløst 45 g CDX med en egenviskositet p 0,120 dl/g, og blandingen innstilles til pH ca. 7 med natriumhydroksid, og den oppvarmes under tilbakeløp i 1 time. Etter avkjøling tilsettes metanol til denne reak-sjonsblanding opp til 46%, den separerte feining oppløses 150 ml vann, deretter utføres sentrifugering ved 2.100 x i 30 minutter, og en vandig sol av et kompleks erholdt ve fjerning av feiningen dialyseres mot strømmende vann i 16 timer. Den dialyserte løsning innstilles til pH 8,0 med natriumhydroksid, konsentreres under redusert trykk og filtreres med et membranf ilter (porestørrelse: 0,45/zm) f å erholde 168 ml av en ønsket vandig kompleks-sol (referanseeksempel 6). Jernkonsentrasjon: 42 mg/ml, sink konse trasjon: 16 mg/ml, partikkelstørrelse på det magnetiske metall: 10,3 nm, partikkelstørrelse på hele partikkelen: 120 nm, vektforhold polysakkarid/metall: 1,33, magnetisering i 1 tesla: 27 emu/lg metall, T2-relaksivitet; 22 (mM-sec)<_1>.

Referanseeksempel 7

86 g natriumsalt av karboksymetylert dekstran (egenviskositet: 0,115 dl/g, substitusjonsgrad: 0,26 mol/glukose-enhet) oppløses i 240 ml vann, til dette tilsettes en løsning bestående av 160 ml vann hvori er oppløst 45,4 g jern-III-kloridheksahydrat og 21,6 g jern-II-kloridtetrahydrat under en nitrogenstrøm, og med oppvarming tilsette 3N vandig natriumhydroksidløsning under omrøring opp til 11. Deretter tilsettes saltsyre for å innstille pH-verdie til 7,0, og blandingen oppvarmes under tilbakeløp i 1 tim Etter avkjøling sentrifugeres ved 2.100 x g i 30 minutter metanol tilsettes til supernatanten opp til 46% for å fel et kompleks, den resulterende feining oppløses i vann, og løsningen dialyseres mot strømmende vann i 16 timer. Den dialyserte løsning innstilles til pH 8,0 med natriumhydro sid, konsentreres under redusert trykk og filtreres med e membranf ilter (porestørrelse : 0,45/xm) for å erholde 249 ml av en ønsket vandig kompleks-sol (referanseeksempel 7). Jernkonsentrasjon: 56 mg/ml, partikkelstørrelse på det magnetiske jernoksid: 7,3 nm, størrelse på hele partikkelen: 73 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 2,11, magnetisering i 1 tesla: 85 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 130 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til totalt jern: 19%.

Referanseeksempel 8

162 g CDX med en egenviskositet på 0,050 dl/g oppløses i 1080 ml vann, til dette tilsettes 353 ml 3N vandig natrium-hydroksidløsning, og under oppvarming tilsettes en vandig løsning omfattende 222 ml IM vandig jern-III-kloridløsning (tilsvarende 60,0 g jern-III-klorid heksahydrat), hvori er oppløst 21,6 g jern-II-kloridtetrahydrat under en nitrogen-strøm. Deretter tilsettes 6N saltsyre for å innstille pH-verdien til 7,0, og blandingen oppvarmes under tilbakeløp i 1 time og 3 0 minutter. Etter avkjøling utføres samme behandling som i eksempel 1, og man erholder 160 ml av en ønsket vandig kompleks-sol (referanseeksempel 8). Jernkonsentrasjon: 55 mg/ml, partikkelstørrelse på det magnetiske jernoksid: 4,5 nm, partikkelstørrelse på hele partikkelen: 36 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 1,08, magnetisering i 1 tesla: 73 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 68 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 13%.

Sammenlicmingseksempel 1

4 ml IM sitronsyreløsning tilsettes til 200 ml vandig kompleks-sol av CDX som har en egenviskositet på 0,050 dl/g, sammen med det oksiderte magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 4, pH-verdien innstilles til 8 med 3N vandig natriumhydrok-sidløsning, blandingen omrøres i 10 min og filtreres med et membranf ilter (porestørrelse 0,2fim), og filtratet autoklaveres ved 121°C i 20 minutter for å erholde 210 ml av en ønsket vandig kompleks-sol (sammenligningseksempel1). Jernkonsentrasjon: 54 mg/ml, partikkelstørrelse på det magnetiske jernoksid: 8,3 nm, partikkelstørrelse på hele partikkelen: 60 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 1,00, magnetisering i 1 tesla: 85 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 200 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 5,7%.

Sammenligningseksempel 2

10 ml 0,4M sitronsyreløsning innstilt til pH 8 med vandig natriumhydroksidløsning tilsettes til 100 ml av den vandige kompleks-sol av CDX som har en egenviskositet på 0,050 dl/g, sammen med det oksiderte magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 4, blandingen omrøres i 10 min, pH-verdien innstilles til 8 med 3N vandig natriumhydroksidløsning, det samlede volum fylles opp til 200 ml ved tilsetning av vann, filtrering utføres med et membranf ilter (porestørrelse 0,2fim), og filtratet autoklaveres ved 121°C i 20 minutter for å erholde 200 ml av en ønsket vandig kompleks-sol (sammenligningseksempel 2). Jernkonsentrasjon: 29 mg/ml, partikkelstør-relse på det magnetiske jernoksid: 8,4 nm, partikkelstør-relse på hele partikkelen: 60 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 1,03, magnetisering i 1 tesla: 85 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 215 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 5,1%.

Sammenligningseksempel 3

Til 500 ml 16% ammoniakkvann hvori det er oppløst 250 g dekstran med en egenviskositet på 0,075 dl/g, tilsettes gradvis under kraftig røring under en periode på 5 min, 500 ml av en løsning som inneholder 75,5 g jern-III-kloridheksahydrat og 32 g jern-II-kloridtetrahydrat. Den dannede oppslemming underkastes ultrasonisk pulverisering (30 min), den oppvarmes (100°C, 10 min), avkjøles og sentrifugeres ved 1000 x g i 20 min. Supernatanten fortynnes med vann til 2 1 og konsentreres til 500 ml ved ultrafiltrering (mole-kylvektf raks jon : 100.000 dalton). 1,6 1 vann tilsettes til konsentratet, og blandingen konsentreres til 500 ml. Denne prosedyre med tilsetning av vann og konsentrasjon gjentas fem ganger i alt, 500 ml IM natriumsitratløsning tilsettes til det resulterende konsentrat, og blandingen dialyseres i 16 timer mot 10 mM ammoniumsitratbuffer innstilt til pH 8,2 med ammoniakkvann. Den dialyserte løsning konsentreres til 120 ml ved ultrafiltrering (molekylvektfraksjon: 100.000 dalton) og filtreres med et membranfilter (porestørrelse 0,2 /xm), og filtratet autoklaveres ved 121°C i 30 min for å erholde 115 ml av en ønsket vandig komplekssol (sammenligningseksempel 3). Jernkonsentrasjon: 57 mg/ml, partikkel-størrelse på det magnetiske jernoksid: 8,1 nm, partikkel-størrelse på hele partikkelen: 220 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 0,36, magnetisering i 1 tesla: 83 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 255 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 6,5%.

Eksempel 1

2 ml IM L-melkesyreløsning tilsettes til 100 ml av den vandige komplekse sol av CDX som har en egenviskositet på 0. 050 dl/g sammen med det magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 57 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 2, og blandingen behandles på samme måte som i sammenligningseksempel 1 for å erholde 103 ml av en ønsket sammensetning (eksempel 1). Jernkonsentrasjon: 55 mg/ml, partikelstør-relse på det magnetiske jernoksid: 8,8 nm, partikkelstørre-lse på hele partikkelen: 81 nm, vektforhold polysakkarid/- jern: 1,01, magnetisering i 1 tesla: 89 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 270 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 24%.

Eksempel 2

1, 2 og 4 ml porsjoner av IM L-melkesyreløsning, og 4 og 8 ml porsjoner av 2M L-melkesyreløsning tilsettes til 200 ml porsjoner av den vandige kompleks-sol av CDX som har en egenviskositet på 0,050 dl/g, sammen med det oksiderte magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 4, og de respektive blandin-

ger behandles på samme måte som i eksempel 1 for å erholde ca. 200 ml av hver av de ønskede sammensetninger (eksemplene 2-1-5).

Eksempel 3

4 ml IM L-melkesyreløsning innstilt til pH 4 med vandig natriumhydroksidløsning tilsettes til 200 ml av den vandige komplekse sol av CDX som har en egenviskositet på 0,050 dl/g, sammen med det oksiderte magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 4, og blandingen behandles på samme måte som i sammenligningseksempel 2 for å erholde 205 ml av en ønsket sammensetning (eksempel 3). Jernkonsentrasjon: 54 mg/ml, partik-kelstørrelse på det magnetiske jernoksid: 8,6 nm, partik-kelstørrelse på hele partikkelen: 63 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 1,00, magnetisering i 1 tesla: 88 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 210 (mM-sec)<-1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 5,5%.

Eksempel 4

2 ml 2M L-melkesyreløsning tilsettes til 100 ml av den vandige komplekse sol av dekstran som har en egenviskositet på 0,051 dl/g, sammen med det magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 1, og blandingen behandles på samme måte som i eksempel 1 for å erholde 103 ml av en ønsket sammensetning (eksempel 4). Jernkonsentrasjon: 54 mg/ml, partikkelstørrelse på det magnetiske jernoksid: 6,2 nm, partikkelstørrelse på hele partikkelen: 83 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 0,61, magnetisering i 1 tesla: 63 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 140 (mM-sec)-<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 15%.

Eksempel 5

4 ml av 0,5M løsninger av monokarboksylsyrer eller monokarboksylsyresalter i vannløsning tilsettes hver enkelt por-sjon på 50 ml av den komplekse vandige sol av CDX som har en egenviskositet på 0,050 dl/g, sammen med det oksiderte

megnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml) fremstilt ifølge referanseseksempel 4, og blandingen omrøres i 10 minutter, innstilles til pH 8 med vandig natriumhydrok-sidløsning og fylles opptil 100 ml med vann, filtreres med et membranf ilter (porestørrelse 0,2 fim) , og autoklaveres ved 121°C i 20 min, for å erholde 100 ml av de ønskede sammensetninger (eksemplene 5-l~6). Ingen av de resulterende preparater utøver hypotensiv virkning.

Eksempel 6

2 ml IM L-melkesyreløsning tilsettes til 100 ml av en vandig komplekssol av CDX som har en egenviskositet på 0,120 dl/g sammen med det oksiderte megnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 55 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 5, og blandingen behandles på samme måte som i sammenligningseksempel 1 for å erholde 103 ml av en ønsket sammensetning (eksempel 6). Jernkonsentrasjon: 51 mg/ml, partikkelstørrelse på det magnetiske jernoksid: 7,7 nm, partikkelstørrelse på hele partikkelen: 93 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 0,97, magnetisering i 1 tesla: 85 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 245 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 3,5%.

Eksempel 7

1,5 ml IM L-melkesyreløsning tilsettes til 100 ml av den vandige komplekssol av CDX som har en egenviskositet på 0,120 dl/g, sammen med sinkferritt (jernkonsentrasjon: 42 mg/ml, sinkkonsentrasjon: 16 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 6, og blandingen behandles på samme måte som 1 sammenligningseksempel 1 for å erholde 102 ml av en ønsket sammensetning (eksempel 7). Jernkonsentrasjon: 40 mg/ml, sinkkonsentrasjon: 15 mg/ml, partikkelstørrelse av det magnetiske metall: 10,1 nm, partikkelstørrelse på hele partikkelen: 110 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 1,31, magnetisering i 1 tesla: 29 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 25 (mM-sec)"<1>.

Eksempel 8

2 ml IM L-melkesyreløsning tilsettes til 100 ml av den vandige komplekssol av karboksymetylert dekstran som har en egenviskositet på 0,115 dl/g og en substitusjonsgrad på 0,26 mol/glukoseenhet, sammen med det magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 7, og blandingen behandles på samme måte som i sammenligningseksempel 1 for å erholde 103 ml av en ønsket sammensetning (eksempel 8). Jernkonsentrasjon: 54 mg/ml, partikkelstørrelse av det magnetiske jernoksid: 7,4 nm, partikkelstørrelse av hele partikkelen: 70 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 2,11, magnetisering i 1 tesla: 83 emu/lg jern, T2-relaksivitet: 140 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 15%.

Eksempel 9

2 ml IM L-melkesyreløsning tilsettes til 100 ml av den vandige komplekssol av CDX som har en egenviskositet på 0,050 dl/g, sammen med det magnetiske jernoksid (jernkonsentrasjon: 55 mg/ml) fremstilt ifølge referanseeksempel 8, og blandingen behandles på samme måte som i Eksempel 1 for å erholde 100 ml av en ønsket sammensetning (eksempel 9). Jernkonsentrasjon: 54 mg/ml, partikkelstørrelse på det magnetiske jernoksid: 4,5 nm, partikkelstørrelse på hele partikkelen: 39 nm, vektforhold polysakkarid/jern: 1,07, magnetisering i 1 tesla: 74 emu/lg jern, T2-relaksivitet:70 (mM-sec)"<1>, forhold toverdig jern til hele jernet: 9,3%.

Eksempel 10

4,5 ml IM L-melkesyreløsning og 7,8 g mannitol tilsettes til100 ml av sammensetningen erholdt i referanseeksempel 4 (jernkonsentrasjon: 56 mg/ml), 3N natriumoksidoppløsning tilsettes for å innstille pH-verdien til 9, og deretter tilsettes vann for å få et totalvolum på 224 ml (jernkonsentrasjon: 25 mg/ml). Mens filtrering utføres med et membranf ilter (porestørrelse 0,2fim), helles 3 ml porsjoner av blandingen i ampuller, nitrogen fylles på ampullene og innholdet sterilautoklaveres ved 121°C i 20 minutter, for å erholde et ønsket vandig komplekssol-preparat (eksempel 10). Dette preparat kan anvendes som MRI-kontrastmiddel.

Eksempel 11

11 ml IM fosfatbuffer tilsettes til 100 ml av sammensetningen erholdt i eksempel 2-5 (jernkonsentrasjon: 53 mg/ml), 3N natriumhydroksidløsning tilsettes for å innstille pH-verdien til 7, og deretter tilsettes vann for å få et totalt volum på 530 ml (jernkonsentrasjon: 10 mg/ml). Mens filtrering utføres med et membranfilter (porestørrelse 0,2 /im) , helles 10 ml porsjoner av blandingen i steriliserte medisinflasker for å erholde et ønsket vandig komplekssol-preparat. Preparatet er anvendelig som MRI-kontrastmidde1.

Eksempel 12

4,3 g dekstran 40 tilsettes til 100 ml av sammensetningen erholdt i eksempel 2-4 (jernkonsentrasjon: 54 mg/ml), 3N natriumhydroksidløsning tilsettes for å innstille pH-verdien til 7, og deretter tilsettes vann til et totalt volum på 216 ml (jernkonsentrasjon: 25 mg/ml). Mens filtrering

utføres med et membranf ilter (porestørrelse 0,2 /im) , helles 4 ml porsjoner av blandingen i steriliserte medisinflasker, frysetørres, og argongass påfylles for å erholde et ønsket komplekspulverpreparat. Dette preparat kan anvendes som MRI-kontrastmiddel ved å oppløse det i fysiologisk saltvann når det skal anvendes.

Eksempel 13

110 g hydroksypropylcellulose tilsettes til 100 ml av

sammensetningen erholdt i eksempel 1 (jernkonsentrasjon: 55 mg/ml), 3N natriumhydroksidløsning tilsettes for å innstille pH-verdien til 7, og deretter tilsettes vann for å få et totalt volum på 5.500 ml (jernkonsentrasjon: 1 mg/ml). Mens filtrering utføres med et membranfilter (porestørrelse 0,45 /im) , helles 100 milliliters porsjoner av blandingen på

steriliserte plastikbeholdere, respektive, for å erholde et ønsket vandig komplekssol-preparat. Dette preparat kan anvendes som MRI-kontrastmiddel ved oral bruk.

Testeksempel 1

Virkningene på antall blodplater ble undersøkt med henholdsvis de vandige komplekssoler fremstilt i referanseeksemplene, sammenligningseksemplene og eksemplene beskrevet ovenfor. Blod for kontroll ble tatt fra hver kanin som veide 2-3 kg, og forsøksløsningene ble administrert intravenøst til hvert dyr, i en mengde av 5 mg metall(er)/- 0,5 ml/kg hver. Blod ble tatt fra hvert dyr 5 minutter senere, EDTA ble tilsatt, 101 ganger fortynning ble gjort med 1% ammoniumoksalatløsning, den resulterende fortynning ble satt i et hemocytometer og antall blodplater ble målt med et fasekontrastmikroskop (Becher & Cronkite-metoden). resultatene er vist i tabell 3.

Testeksempel 2

Akutte toksisiteter (LD50) ble bestemt, henholdsvis i de vandige kompleks-soler fremstilt i referanseeksemplene, sammenligningseksemplene og eksemplene beskrevet ovenfor. 5, 10, 20, 40 og 80 mmol/kg porsjoner beregnet på metallet (metallene) i hver vandige kompleks-sol ble administrert intravenøst til grupper av fem uker gamle hannmus av dd-stammen, hvor hver gruppe besto av 5 dyr; deres liv eller død ble observert i 2 uker, og deretter ble LD50-verdiene beregnet ved Litchfield & Wilcoxon-metoden. LD50-verdiene i de vandige kompleks-soler er vist i tabell 4.

Testeksempel 3

In vivo MR-bilder ble fotografert under anvendelse av det vandige komplekssolpreparat fremstilt i eksempel 10. Det vil si at 20/xmol/kg porsjoner beregnet på metallet (metallene) i dette preparat ble admnistrert intravenøst til rotter av Wistar-stammen som hver hadde fått implantert Novikoff-tumor i leveren. Fotografering ble utført ved en "spin-echo"-metode med en repetisjonstid på 400 msek og en ekkotid på 25 msek, under anvendelse av et MRI-apparat for dyr produsert av Sisco Co. (California, USA), for å erholde MR-bilder av levertumorene. Disse bilder er vist i figurene

(A) , (B) , (C) og (D) . (A) og (B) i fig. 1 er MR-bilder før administrasjonen av dette preparat, og (C) og (D) i fig. 1

er MR-bilder tatt 60 min etter administrasjonen av dette preparat.

Testeksempel 4

Histopatologisk undersøkelse av lungene ble gjort ved å administrere til dyr begge vandige komplekssoler fremstilt i sammenligningseksempel 1 og i eksempel 2-3. Det vil si at 5 mmol/kg porsjoner beregnet på metall (metallene) av hver vandige komplekssol ble administrert intravenøst til grupper på 5 uker gamle hannmus av dd-stamme. Hver gruppe besto av 5 dyr, obduksjon ble gjort 5 minutter deretter og lungene ble ekstirpert, vevpreparater ble fremstilt, farving med Berlin-blått ble gjort, og de resulterende preparater ble

observert ved hjelp av et lysmikroskop.

I gruppen til hvilken den vandige komplekssol fra sammenligningseksempel 1 ble administrert, ble det funnet blodpropper i lungene på hver mus. Et fotomikrogram av et eksempel av disse er vist i fig. 2 (A). På den annen side ble det ikke observert blodpropper i lungene til noen av musene i gruppen til hvilken den vandige komplekssol fra eksempel 2-3 ble administrert. Et fotomikrogram av et eksempel av disse er vist i fig. 2 (B).

I tillegg ble samme forsøk som i tilfellet med musene utført på hannmarsvin av Hartley-stammen, og hvite japanske hann- og hunnkaniner, og lignende resultater ble erholdt.

Industriell anvendelse

Som beskrevet ovenfor er sammensetningene som inneholder ultrafine magnetiske metalloksidkomplekser ifølge denne oppfinnelse, hvilke ikke har noen bivirkninger såsom blodplateaggregasjon, utmerkede når det gjelder sikkerhet for levende organismer, og de har heller ingen negativ virkning på levende organismer når de administreres intravaskulært, og således er de nyttige på områder såsom medisin og diagnostiske droger, spesielt som MRI-kontrastmiddel.

Claims (20)

1. Sammensetning inneholdende ultrafine magnetiske metalloksidpartikler, karakterisert vedat sammensetningen omfatter: (A) en vandig sol av et kompleks av de ultrafine magnetiske metalloksidpartikler med minst ett medlem valgt fra polysakkarider, polysakkaridderivater og proteiner, og (B) en organisk monokarboksylsyre.

2. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat det magnetiske metalloksid representeres ved formel

hvor M<11>representerer et toverdig metallatom, M<111>representerer et treverdig metallatom, og 1 er et tall i området 0 < 1 < 1.

3. Sammensetning ifølge krav 2, .karakterisert vedat det magnetiske metalloksid er et magnetisk jernoksid hvor M<11>i formel (I) er toverdig jern og M<111>er treverdig jern.

4. Sammensetning ifølge krav 3,karakterisert vedat det toverdige jerninnhold i det magnetiske jernoksid er 10 vekt% eller mindre av totaljernet, beregnet som jernmetall.

5. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat komplekset er et kompleks av det magnetiske metalloksid med minst én forbindelse valgt fra dekstran og karboksidekstran.

6. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat komplekset inneholder minst én forbindelse valgt fra polysakkarid, polysakkaridderivat og protein i en mengde på 0,1 til 5 vektdeler pr. vektenhet av metallet (metallene) i det magnetiske metalloksid.

7. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den gjennomsnittlige partikkelstørrelse av de ultrafine magnetiske metalloksidpartikler er i området 2 til 30 nm.

8. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat komplekset har en partikkeldiameter i området 10 til 500 nm.

9. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat magnetiseringen i 1 tesla av komplekset er i området 10 til 150 emu pr. g av metallet.

10. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat komplekset hovedsakelig er superparamagnetisk.

11. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert vedat komplekset har en T2-relaksivitet i området 5 til 1000 (sec.mM)"<1>.

12. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den organiske monokarboksylsyre er vannløselig.

13. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den organiske monokarboksylsyre har 10 eller færre karbonatomer.

14. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den organiske monokarboksylsyre inneholder en hydroksylgruppe(r).

15. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den organiske monokarboksylsyre inneholder en aminogruppe(r).

16. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den organiske monokarboksylsyre er en lavere alifatisk monokarboksylsyre som eventuelt har en hydroksylgruppe(r) eller en aminogruppe (r) .

17. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den organiske monokarboksylsyre er melkesyre.

18. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den inneholder den organiske monokarboksylsyre i en mengde i området 1 mmol til 30 mmol pr. mol av metallet (metallene) i komplekset.

19. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat den har en pH-verdi i området 4 til 11.

20. MRI-kontrastmiddel, karakterisert vedat det inneholder sammensetningen ifølge krav 1.