NO179586B - 4,13-dioksabisyklo[8.2.1Åtridecenonderivater og legemidler inneholdene disse forbindelser - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår nye N-substituerte [2R,3R(2R',3R'),6R,7S,8S,9R,10R]-3-(2',3'-dihydroksypent-2'-yl)-7-[(2,6-dideoksy-3-C-metyl-3-0-metyl-a-L-ribo-heksapyrano-syl)-oksy]-9-[(3,4,6-trideoksy-3-amino-p-D-xylo-heksopyrano-syl)-oksy]-2,6,8,10,12-pentametyl-4,13-dioksabisyklo[8.2.1]-tridec-12-en-5-on-forbindelser med motilinagonistiske egenskaper og deres syreaddisjonssalter, så vel som farmasøytiske tilberedelser inneholdende disse forbindelser. Forbindelsene ifølge oppfinnelsen er ringforsnevrede N-desmetyl-N-isopropyl-derivater av erytromycin A.

Antibiotikumet erytromycin A utviser som kjent ved siden av sine antibiotiske virkninger også gastrointestinale bivirkninger som er uønsket for antibiotika, bl.a. en sterk økning av kontraksjonsaktiviteten i mage-tarmområdet med mage-og tarmkramper, kvalme, brekninger og diaré.

Det er blitt gjort flere forsøk på å omvandle erytromycin A og erholde derivater hvori den antibiotiske virkning praktisk talt ikke mer foreligger, men hvor imidlertid en virkning på motiliteten av den gastrointestinale traktus erholdes. Fra EP-patentsøknad 0.349.100 A2 er det kjent farma-søytiske sammensetninger, hvilke som gastroprokinetisk virkestoff inneholder et ringforsnevret erytromycin A-derivat eller dets kvartære salter, og som forsterker magemotiliteten ved cholinerge mekanismer.

Målet med foreliggende oppfinnelse er å utvikle nye ringforsnevrende derivater av erytromycin A uten antibiotika-virkning og med gunstig virkning på motiliteten av den gastrointestinale traktus.

Det er nå funnet at de nye ringforsnevrede N-des-metyl-N-isopropylderivater av erytromycin A utviser selektive motilinagonistiske egenskaper og stimulerer motiliteten av den gastrointestinale traktus på gunstig måte og utviser forster-kende virkninger på tonusen til den nedre øsofagussfinkter. På grunn av deres virkningsprofil egner substansene ifølge oppfinnelsen seg for behandling av motilitetsforstyrrelser i den gastrointestinale traktus, og utviser derved en god forenlig-het.

Foreliggende oppfinnelse angår således nye [2R,3R-(2R',3R'),6R,7S,8S,9R,10R]-3-(2',3'-dihydroksypent-2'-yl) - 2, 6, 8,10,12-pentametyl-4,13-dioksabisyklo[8.2.1]tridec-12-en-5-on-derivater, hvilke forbindelser er kjennetegnet ved at de har generell formel I

hvori R<1> betegner metyl, og deres stabile og fysiologisk akseptable syreaddisjonssalter.

Som særlig gunstige har i særdeleshet vist seg forbindelser av formel I hvori R<1> betegner metyl.

Forbindelsene av formel I kan erholdes idet man på i og for seg kjent måte i [2R,3R(2R',3R'),6R,7S,8S,9R,10R]-3-( 2' , 3'-dihydroksypent-2'-yl)-2,6,8,10,12-pentametyl-4,13-di-oksabisyklo[8.2.1]tridec-12-en-5-on-derivatforbindelser av generell formel II hvori R<1> har den ovenfor angitte betydning, innfører en iso-propylrest, og om ønsket at det i de erholdte forbindelser av formel I, hvori R<1> betegner hydrogen, innføres en metylrest R<1>, eller at det i den erholdte forbindelse av formel I, hvori R<1 >betegner metyl, avspaltes metylresten R<1>, og om ønsket at de frie forbindelser av formel I overføres i deres stabile syreaddisjonssalter, eller at syreaddisjonssaltene overføres i de frie forbindelser av formel I.

For innføring av isopropylresten kan forbindelsene av formel II alkyleres på i og for seg kjent måte. Fortrinnsvis utføres alkyleringen som reduktiv alkylering på i og for seg kjent måte ved omsetning av forbindelsene av formel II med aceton under reduserende betingelser. Eksempelvis kan forbindelsene av formel II omsettes med aceton i nærvær av et reduk-sjonsmiddel, eksempelvis en kompleks borhydridforbindelse, slik som natriumcyanborhydrid, natriumtriacetoksyborhydrid eller natriumborhydrid. Om ønsket kan alkyleringen, i særdeleshet av en slik forbindelse av formel II hvori R<1> betegner metyl, også skje ved omsetning med et isopropylhalogenid, i særdeleshet isopropyljodid, eller isopropylsulfat eller en isopropylsulfonsyreester. Hensiktsmessig utføres alkyleringen i et organisk løsningsmiddel som er inert under reaksjons-betingelsene. For den reduktive alkylering kan eksempelvis et overskudd av aceton tjene som løsningsmiddel. Enn videre er som løsningsmiddel også egnet sykliske etere, slik som tetrahydrofuran eller dioksan, aromatiske hydrokarboner, slik som toluen, eller også lavere alkoholer. Alkyleringen kan utføres ved temperaturer mellom romtemperatur og løsningsmidlets koketemperatur. Ved alkylering med et isopropylderivat, eksempelvis et isopropylhalogenid, slik som isopropyljodid, arbeides det hensiktsmessig i nærvær av en base, slik som f.eks. et alkalimetallkarbonat eller et tertiært, organisk amin.

Den erholdte forbindelse av formel I, hvori R<1> betegner hydrogen, kan om ønsket deretter på i og for seg kjent måte alkyleres til den tilsvarende N-metylforbindelse. Alkyleringen kan utføres på i og for seg kjent måte ved omsetning med et metylhalogenid, eller som reduktiv alkylering ved omsetning med formaldehyd under reduserende betingelser, og kan eksempelvis utføres ved de betingelser som er angitt for alky-

lering av forbindelsene av formel II.

Fra forbindelsene av formel I, hvori R<1> betegner

metyl, kan metylresten R<1> om ønsket deretter avspaltes. Demetyleringen kan skje på i og for seg kjent måte ved behandling av forbindelsen med et halogen, i særdeleshet jod og/eller brom i et inert løsningsmiddel i nærvær av en egnet base. Som baser egner seg eksempelvis alkalimetallhydroksider og alkalimetallsalter av svake organiske syrer. Demetyleringen utføres fortrinnsvis i et svakt alkalisk pH-område på fortrinnsvis under 9 for å redusere hydrolysebireaksjonen.

Forbindelsene av formel I kan isoleres og renses på i og for seg kjent måte fra reaksjonsblandingen. Syreaddisjonssalter kan på vanlig måte overføres i de frie baser, og disse kan om ønsket på i og for seg kjent måte overføres i farmakologisk akseptable syreaddisjonssalter. For å redusere hydrolysebireaksjonen er det hensiktsmessig for saltdannelsen bare å anvende ekvivalente mengder syrer.

Som farmakologisk akseptable syreaddisjonssalter av forbindelsene av formel I egner seg eksempelvis deres salter med uorganiske syrer, f.eks. karbonsyre, halogenhydrogensyrer, i særdeleshet klorhydrogensyre, eller med organiske syrer, eksempelvis lavere alifatiske mono- eller dikarboksylsyrer, slik som maleinsyre, fumarsyre, melkesyre, vinsyre eller eddiksyre.

Utgangsforbindelsene av formel II er tidligere ikke beskrevet i litteraturen. Ifølge oppfinnelsen utgjør forbindelsene av formel II verdifulle mellomprodukter for fremstilling av farmakologisk aktive forbindelser, eksempelvis forbindelser av formel I.

Forbindelsene av formel II kan erholdes etter i og for seg kjent metoder ut fra erytromycin A av formel III

Således kan erytromycin A først på i og for seg kjent måte, eksempelvis etter de fremgangsmåter som er kjent fra DE-OS 21 54 032 mono- eller didemetyleres ved omsetning med halogen, fortrinnsvis jod, i et inert løsningsmiddel i nærvær av en egnet base. Som baser egner seg eksempelvis alkalimetallhydroksider, alkalimetallkarbonater og alkalimetallsalter av svake karboksylsyrer, slik som f.eks. alkalimetallacetater eller -propionater. Fortrinnsvis anvendes 1-5 ekvivalenter av halogenet på basis av mengden av den erytromycinforbindelse som skal demetyleres. Mengden av base velges fortrinnsvis slik at en pH-verdi i området fra 5 til 9 sikres for å redusere hydrolyse- eller alkoholysebireaksjonen. Som løsningsmiddel egner seg metanol, sykliske etere, slik som dioksan eller tetrahydrofuran, dimetylformamid eller blandinger av det angitte løsningsmiddel med vann. Demetyleringen utføres hensiktsmessig ved temperaturer mellom romtemperatur og 50 °C. Reaksjonen kan fremmes ved bestråling med lys, f.eks. lys med en bølgelengde på over 290 nm fra en kvikksølvlavtrykkslampe med et egnet filter av kvarts eller varmebestandig glass (f.eks. Pyrex<®>). Reaksjonen gir det monodemetylerte eller didemetylerte produkt i overveiende grad, avhengig av mengden av det anvendte halogen. Ved anvendelse av 1 ekvivalent halogen erholdes fortrinnsvis det monometylerte produkt, og ved anvendelse av 2 eller flere ekvivalenter halogen erholdes fortrinnsvis det didemetylerte produkt. Om ønsket kan det for fremstilling av det didemetylerte produkt gås ut fra det alle-rede monodemetylerte produkt. Det mono- eller didemetylerte erytromycin A kan på i og for seg kjent måte ved mild syrebehandling overføres i et tilsvarende mono- eller didemetylert 8,9-anhydroerytromycin-A-6,9-hemiketal av generell formel IV hvori R<1> betegner hydrogen eller metyl. Hemiketaldannelsen kan eksempelvis skje ved behandling med iseddik eller fortynnet mineralsyre ved temperaturer mellom romtemperatur og ca. 50 °C. I forbindelsene av formel IV kan det på i og for seg kjent måte ved intramolekylær translaktonisering foretas en ringforsnevring av den 14-leddete laktonring av erytromycin-skjelettet til en 12-leddet laktonring under dannelse av de tilsvarende forbindelser av formel II. Herved oppvarmes forbindelsene av formel IV på i og for seg kjent måte i en lavere alkohol i nærvær av en base, eksempelvis til temperaturer mellom 40 og 70 °C, fortrinnsvis ved reaksjonsblandingens koketemperatur. Som baser egner seg i særdeleshet alkalimetallkarbonater, men også organiske baser, slik som tertiære aminer, i særdeleshet tertiære, lavere alkylamider. Ved denne ringforsnevring endres konfigurasjonen av chiralitetssentre ikke.

De nye forbindelser av formel I og deres fysiologisk akseptable syreaddisjonssalter utviser interessante farmakologiske egenskaper, eksempelvis stimulerende motilinagonistiske egenskaper på motiliteten av den gastrointestinale traktus. De er fri for antibiotiske virkninger og utviser en høy selektiv affinitet overfor motilinreseptorer, mens de i motilinagonistisk virksomt doseområde praktisk talt ikke viser noen relevant affinitet til andre reseptorer i den gastrointestinale traktus, slik som adrenalin-, acetylcholin-, histamin-, dopamin- eller serotoninreseptorer.

For å sikre en regelmessig fordøyelse av den inntatte næring virker i frisk tilstand det autonome nervesystem og hormonene av den gastrointestinale traktus sammen for å gi en regelmessig kontraksjonsaktivitet av den gastrointestinale traktus ikke bare direkte etter næringsopptak, men også ved tømt gastrointestinal traktus. Motilin er et kjent gastrointestinalt peptidhormon som stimulerer motiliteten av den gastrointestinale traktus og fremkaller en koordinert motili-tet i den totale gastrointestinale traktus i fastende tilstand så vel som etter næringsopptak.

Forbindelsene av formel I utviser motilinaktige fysiologiske virkninger idet de er virksomme som agonister for motilinreseptorer. Således utviser forbindelsene av formel I utpregede stimulerende virkninger i mage-tarmområdet og ved nedre spiserørlukkemuskel. De bevirker i særdeleshet en frem-skyndelse av magetømmingen og en langvarig økning av hviletonusen til øsofagussfinkteren. På grunn av deres motilinaktige virkningsprofil egner substansene seg til behandling av sykdomstilstander som er forbundet med motilitetsforstyrrelser i den gastrointestinale traktus og/eller tilbakestrømning av spisevelling fra magen i spiserøret. Således er forbindelsene av formel I eksempelvis indikert ved gastroparese av forskjel-lig opprinnelse, forstyrrelser ved magetømming og gastroøso-fageal tilbakestrømning, dyspepsi, anomalier av colonmotili-teten, som eksempelvis opptrer ved irritabel colon (= irri-tabelt tarmsyndrom, forkortet IBS) og postoperative motilitetsforstyrrelser, f.eks. tarmlukning (ileus).

De gastrointestinalt virksomme egenskaper av forbindelsene av formel I lar seg vise i farmakologiske standard-testmetoder ln vitro og ln vlvo.

Beskrivelse av testmetoder

1. Bestemmelse av testsubstansenes bindingsevne til motilinreseptorer

Affiniteten av forbindelsene av formel I til motilinreseptorer ble målt ln vitro på en fraksjon av et vevshomo-genat fra kaninantrum. Fortrengningen av radioaktivt merket, jodert motilin fra motilinreseptorbindingen av testsubstansene ble bestemt.

Reseptorbindingsstudiene ble utført etter en modi-fikasjon av metoden ifølge Borman et al. (Regulatory Peptides, 15 (1986), 143-153). For fremstilling av det 125jodmerkede motilin ble motilin på i og for seg kjent måte, eksempelvis analogt med den av Bloom et al. (Scand. J. Gastroenterol., 11

(1976), 47-52) beskrevne metode, enzymatisk jodert under anvendelse av laktoperoksidase.

For fremstilling av vevshomogenatfraksjonen anvendt i testen fra kaninantrum ble antrum befridd for slimhud fin-oppdelt og homogenisert i det 10-doble volum av en kald homo-geniser ingsbuf f er løsning (50 mM tris-HCl-buffer, 250 mM sukrose, 25 mM KC1, 10 mM Mg2Cl2, pH 7,4) med tilsetning av inhibitorer (1 mM jodacetamid, 1 uM pepstatin, 0,1 mM metyl-sulfonylfluorid, 0,1 g/l trypsininhibitor, 0,25 g/l bactracin) med en homogenisator i 15 sekunder ved 1500 omdreininger pr. minutt. Homogenisåtet ble deretter sentrifugert i 15 minutter ved 1000 g, det erholdte residuum ble vasket fire ganger med homogeniseringsbufferløsning og ble :sluttelig resuspendert i 0,9 % natriumkloridløsning (i et tilsvarende den 5-doble mengde av antrum). Den således erholdte vevsfraksjon, som be-tegnes som "uren membrantilberedelse", ble anvendt i testen.

For bindingsforsøket ble 200 pl av den urene membran-fraksjon (0,5-1 mg protein) i 400 ul av en bufferløsning A (50 mM tris-HCl-buffer, 1,5 % BSA, 10 mM MgCl2, pH 8,0) inku-bert med 100 ul jodert motilin fortynnet i bufferløsning B (10 mM tris-HCl-buffer, 1 % BSA, pH 8) (sluttkonsentrasjon 50 pM) i 60 minutter ved 30 °C. Reaksjonen ble stoppet etter tilsetning av 3,2 ml kald bufferløsning B, og bundet og ikke-bundet motilin ble separert fra hverandre ved sentrifugering (1000 g, 15 minutter). Residuet erholdt som pellet etter sentrifugeringen ble vasket med bufferløsning B og tellet i en gammateller. Fortrengningsstudiene ble utført under tilsetning av en økende mengde av testsubstansen i inkuberingsmediet. Som testsubstansløsninger ble det anvendt vandige løsninger som var fremstilt ved egnet fortynning av 60 x 10"<4->molare, vandige lagerløsninger. Testsubstanser som var tungt løselige i vann ble først oppløst i 60 % etanol, og denne løsningen ble fortynnet med så mye vann at etanolkonsentrasjonen i testløs-ningen ikke oversteg 1,6 vol%. Fra de erholdte måledata ble som IC50 bestemt den konsentrasjon av testsubstansen som bevir-ket en 50 % hemning av den spesifikke binding av det joderte motilin til motilinreseptoren. Fra denne ble den tilsvarende pIC50-verdi beregnet. Etter den ovenfor angitte metode ble en pIC50-verdi på 8,32 bestemt for substansen ifølge eksempel 1.

2. In yjyo- bestemmelse av substansenes innflytelse på magetømmingshastiqheten

Bestemmelsen av magetømmingshastigheten ble utført på beaglehunder hvori det før forsøket var anlagt en øsofagusfistel og implantert en duodenal kanyle. 15 minutter etter duodenal administrering av testsubstansen ble de fastende, våkne hunder administrert 250 g av et halvfast, kalorisk test-måltid over øsofagusfistelen. Innholdet tømt fra magen ble oppfanget i 15 minutters intervaller over duodenalkanylen. Fra den oppfangende mengde av mageinnhold ble det tidsrom beregnet i løpet av hvilket en 50 % tømming av magen fant sted. Tids-rommet ble angitt som et mål for magetømmingen.

I denne testmodellen utviste forbindelsene ifølge eksempel 1 en tydelig stimulering av magetømmingen ved en dose på 0,46 umol/kg. Tiden for en 50 % tømming av magen ble ned-satt fra 46 minutter for en kontrolldyregruppe til 27 minutter ved dyr som hadde mottatt testsubstansen.

3. In yjyo- bestemmelse av substansenes innflytelse på hviletonusen til øsofaqussfinkteren

Denne bestemmelsen ble foretatt på trente, våkne, fastende beaglehunder hvori det før forsøket var anlagt en øsofagusfistel og en duodenal kanyle. Trykket av nedre øsofagussfinkter ble målt ved hjelp av et perfundert kateter-system med sideåpning som var forbundet med en trykkopptaker og en skriver. Kateteret ble ført inn i magen over øsofagusfistelen og deretter langsomt manuelt trukket tilbake (= gjen-nomtrekningsmanometri). Ved passering av kateterdelen med sideåpning gjennom høytrykkssonen til nedre øsofagussfinkter ble det registrert en topp. Fra denne toppen ble trykket i mm Hg bestemt. På denne måten ble først det basale trykk av øso-fagussf inkteren bestemt som kontrollverdi. Deretter ble testsubstansen administrert intraduodenalt, og etter 15 minutter ble trykket ved nedre øsofagussfinkter målt i 2 minutters intervaller over et tidsrom på 46 minutter. Økningen av trykket etter administrering av testsubstans i sammenligning med det på forhånd bestemte basale trykk ble beregnet.

I denne testen ble den basale tonus til øsofagus-sf inkteren mer enn fordoblet ved en dose på 0,251 umol/kg av substansen ifølge eksempel 1. Denne effekten holdt seg under den totale testvarighet på 45 minutter.

På grunn av deres virkning i den gastrointestinale traktus er forbindelsene av formel I egnet innen gastroentero-logien som legemiddel for større pattedyr, i særdeleshet mennesker, for profylakse og behandling av motilitetsforstyrrelser av den gastrointestinale traktus.

De anvendte doser kan være individuelt forskjellige og varierer selvsagt alt etter arten av den tilstand som skal behandles og administreringsformen. Eksempelvis inneholder parenterale formuleringer generelt mindre virkestoff enn orale preparater. Generelt egner seg imidlertid for administrering til større pattedyr, i særdeleshet mennesker, legemiddelformer med et virkestoffinnhold på 5-200 mg pr. enkeltdose.

Som legemiddel kan forbindelsene av formel I være inneholdt sammen med vanlige farmasøytiske hjelpestoffer i galeniske tilberedelser, slik som f.eks. tabletter, kapsler, stikkpiller eller løsninger. Disse galeniske tilberedelser kan fremstilles etter i og for seg kjente metoder under anvendelse av vanlige faste bærerstoffer, slik som f.eks. melkesukker, stivelse eller talkum, eller flytende fortynningsmiddel, slik som f.eks. vann, fettoljer eller flytende parafin, og under anvendelse av farmasøytisk vanlige hjelpestoffer, eksempelvis tablettsprengningsmidler, løsningsformidlere eller konser-veringsmidler .

De etterfølgende eksempler belyser oppfinnelsen.

Eksempel 1

[2R,3R(2R',3R'),6R,7S,8S,9R,10R]-3-(2',3'-dihydroksypent-2'-yl)- 7-[(2,6-dideoksy-3-C-metyl-3-0-metyl-a-L-ribo-heksapyrano-syl)-oksy]-9-[(3,4,6-trideoksy-3-(N-metyl-N-isopropylamino)-p-D-xylo-heksopyranosyl)-oksy]-2,6,8,10,12-pentametyl-4,13-dioksabisyklo[8.2.1]tridec-12-en-5-on (= forbindelse av formel I, Ri = metyl)

A) Fremstilling av N- desmetvlerytromycin A

20 g erytromycin A (= 27,2 mmol) og 11,2 g

(= 136,2 mmol) natriumacetat ble oppløst i 200 ml av en blanding av metanol/vann 8:2. Løsningen ble oppvarmet til 47 °C. Deretter ble 6,9 g (= 136,2 mmol) jod tilsatt. pH-verdien ble ved tilsetning av fortynnet vandig natriumhydroksidløsning holdt ved 8-9. Etter 3 timer ble reaksjonsblandingen for opparbeidelse helt over i en blanding av 1 1 vann og 20 ml ammoniumhydroksidløsning. Reaksjonsblandingen ble ekstrahert med eddiksyreetylester, og det organiske ekstrakt ble vasket med ammoniumhydroksidholdig vann og ble inndampet. Det urene produkt erholdt etter fjerning av løsningsmidlet ble omkrystallisert fra aceton-/ammoniumhydroksidløsning 50:3. Smeltepunkt: 143-148 °C.

B) Fremstilling av N-desmetyl-8,9-anhydroerytromycin-A-6, 9- hemiketal (= forbindelse av formel IV, Ri = metyl 21 g av det under A) erholdte produkt ble oppløst i 110 ml iseddik, og løsningen ble omrørt i 1 time ved romtemperatur. Deretter ble reaksjonsblandingen for opparbeidelse dryppet i 400 ml konsentrert ammoniumhydroksidløsning under isavkjøling. Reaksjonsblandingen ble ekstrahert med eddiksyreetylester, det organiske ekstrakt ble vasket med vann, og løsningsmidlet ble fjernet. Det urene produkt erholdt som residuum ble først omkrystallisert fra eter og deretter fra metanol. Det ble erholdt 14 g rent produkt med et smeltepunkt på 145 °C.

C) Fremstilling av [2R,3R(2R',3R'),6R,7S,8S,9R,10R]-3-(2',3'-dihydroksypent-2'-yl)-7-[(2,6-dideoksy-3-C-metyl-3-0-metyl-a-L-ribo-hekspyranosyl)-oksy]-9-[(3,4,6-trideoksy-3-metylamino-p-D-xylo-heksopyrano-syl)-oksy]-2,6,8,10,12-pentametyl-4,13-dioksabisyklo-[8.2.1]tridec-12-en-5-on (= forbindelse av formel II, Ri = metyl)

9,4 g (= 13,4 mmol) av det under B) erholdte produkt ble kokt under tilbakeløpskjøling med 1,9 g (= 13,4 mmol) kaliumkarbonat i metanol i 2,5 timer. For opparbeidelse ble reaksjonsblandingen inndampet, ble fortynnet med vann og ekstrahert med eddiksyreetylester. Det urene produkt erholdt etter fjerning av løsningsmidlet ble omkrystallisert fra iso-propanol. Det ble erholdt 7,1 g rent produkt med et smeltepunkt på 199-200 °C, optisk rotasjonsverdi [a]2<0>: -31,6 ° (c = 1, metanol).

D) Fremstilling av tittelforbindelsen

2 g (= 2,8 mmol) av det under C) erholdte produkt ble oppløst i metanol, og pH-verdien på løsningen ble innstilt til 4 ved tilsetning av fortynnet saltsyreløsning. Til løsningen ble det tilsatt 2 g av en molekylsil (kalsiumaluminiumsilikat, porediameter 4 Å), et overskudd av aceton og 0,4 g (= 6,4 mmol) natriumcyanborhydrid. Reaksjonsblandingen ble omrørt i 12 timer. For opparbeidelse ble molekylsilen filtrert fra, filtratet ble inndampet, ble tilsatt vann og ekstrahert med eddiksyreetylester. Det urene produkt erholdt som residuum etter inndamping av eddiksyreetylesterekstrakten ble renset ved søylekromatografi over kiselgel (elueringsmiddel: eddiksyreetylester /metanol 95:5). Det ble erholdt 1,4 g av tittelforbindelsen med et smeltepunkt på 130-134 °C, optisk rotasjonsverdi [a]<20>: -32,8 °.

Eksempel 2

[2R,3R(2R',3R'),6R,7S,8S,9R,10R]-3-( 2',3'-dihydroksypent-2'-yl)-7-[(2,6-dideoksy-3-C-metyl-3-0-metyl-a-L-ribo-hekspyrano-syl)-oksy]-9-[(3,4,6-trideoksy-3-(N-metyl-N-isopropylamino)-p-D-xylo-heksopyranosyl)-oksy]-2,6,8,10,12-pentametyl-4,13-dioksabisyklo[8.2.1]tridec-12-en-5-on (= forbindelse av formel I, Ri = metvl)

A) Fremstilling av N- desmetylerytromycin A

5 g erytromycin A og 4,7 g natriumacetat (x 3 H20) ble oppløst i 200 ml av en blanding av metanol/vann 8:2. Til løsningen ble tilsatt 1,75 g jod, og reaksjonsblandingen ble deretter bestrålt ved romtemperatur i 20 minutter med en kvartslampe. Deretter ble halvparten av løsningsmidlet avdampet, og den gjenværende reaksjonsblanding ble helt over i en blanding av 140 ml vann og 10 ml ammoniakk. Reaksjonsblandingen ble ekstrahert tre ganger med 20 ml metyl-t-butyl-eter. Eterekstrakten ble separert, og eteren ble delvis avdampet. Reaksjonsproduktet fikk deretter utkrystallisere og ble omkrystallisert fra aceton. Det ble erholdt 2 g N-desmetylerytromycin A. B) For fremstilling av N-desmetyl-8,9-anhydroerytro-mycin-A-6,9-hemiketal (= forbindelse av formel IV, R<1> = metyl) ble 2 g av det under A) erholdte produkt behandlet som beskrevet i eksempel 1 B). Det ble erholdt 2,3 g av hemiketalet som amorft, fast stoff. C) For fremstilling av [2R,3R(2R',3R'),6R,7S,8S,9R,10R] - 3-(2',3'-dihydroksypent-2'-yl)-7-[ (2, 6-dideoksy-3-C-metyl-3-0-metyl-a-L-ribo-hekspyranosyl)-oksy]-9-[(3,4,6-trideoksy-3-metylamino-p-D-xylo-heksopyranosyl)-oksy]-2,6,8,10,12-penta-metyl-4,13-dioksabisyklo[8.2.1]tridec-12-en-5-on (= forbindelse av formel II, R<1> = metyl) ble 2,3 g av det ovenfor erholdte produkt behandlet som beskrevet i eksempel 1 C). Det erholdte urene produkt ble omkrystallisert fra etylacetat. Det ble erholdt 1,3 g rent produkt med et smeltepunkt på 199-202 °C. D) 1,3 g av det ovenfor erholdte produkt ble tilsatt til en blanding av 26 ml aceton og 0,11 ml eddiksyre. Til reaksjonsblandingen ble det porsjonsvis tilsatt 0,6 g natriumtriacetoksyborhydrid under en nitrogenatmosfære, og reaksjonsblandingen ble omrørt i 4 timer ved romtemperatur. Deretter ble to tredjedeler av løsningsmidlet avdampet, og residuet ble fortynnet med 40 ml etylacetat. Under kraftig omrøring ble 65 ml av en mettet natriumhydrogenkarbonatløsning tilsatt. Fra den dannede klare løsning ble den organiske fase fraskilt, og den vandige fase ble vasket ytterligere med 20 ml etylacetat. De forente organiske faser ble vasket med 13 ml vann og ble tørket over natriumsulfat. Løsningsmidlet ble avdampet, residuet ble tatt opp i 20 ml toluen, og dette ble igjen avdampet. Det erholdte urene produkt ble renset ved filtrering over en aluminiumoksidsøyle (25 g A1203, aktivitetstrinn II/III) under anvendelse av etylacetat som elueringsmiddel. Løsningsmidlet ble deretter avdampet, og residuet ble oppløst i kokende etylacetat. n-heksan ble deretter tilsatt inntil blandingen ble blakk. Produktet fikk deretter utkrystallisere under avkjøl-ing. De dannede krystaller ble filtrert under redusert trykk og ble vasket med n-heksan. Det ble erholdt 0,8 g av tittelforbindelsen med et smeltepunkt på 128-135 °C. E) For overføring i dens acetat ble 1 g (= 1,3 mmol) av tittelforbindelsen oppløst i metanol, og løsningen ble tilsatt 0,08 ml (= 1,3 mmol) iseddik. Løsningsmidlet ble deretter fjernet under redusert trykk, og det dannede acetat av tittelforbindelsen ble tørket. Smeltepunkt av acetatet av tittelforbindelsen: 145-150 °C. Optisk rotasjonsverdi [a]<20>: -30,8 °

D

(c = 1, metanol).

Eksempel I

Tabletter med følgende sammensetning pr. tablett ble fremstilt:

Virkestoffet, maisstivelsen og melkesukkeret ble fuktet med den 10 %-ige gelatinløsning. Pastaen ble finopp-delt, og det dannede granulat ble brakt på et egnet brett og tørket ved 45 °C. Det tørkede granulat ble deretter ført gjennom en oppdelingsmaskin og ble blandet i en blander med følgende hjelpestoffer:

og deretter presset til tabletter på 240 mg.

Claims (2)

1. [2R,3R(2R',3R'),6R,7S,8S, 9R, 10R]-3-(23'-dihydroksy-pent-2 '-yl)-2,6,8,10,12-pentametyl-4,13-dioksabisyklo[8.2.1]-tridec-12-en-5-on-derivater, karakterisert ved at de har generell formel I hvori R<1> betegner metyl, og deres stabile og fysiologisk akseptable syreaddisjonssalter.

2. Legemiddel, karakterisert ved at det inneholder en farmakologisk virksom mengde av en forbindelse ifølge krav 1 og vanlige farmasøytiske hjelpe- og/eller bærerstoffer.