NO176059B - Fremgangsmåte for å nedsette mengden av organisk halogensubstans i avlöpsvann fra delignifisering og bleking av kjemisk oppsluttet lignocelluloseholdig masse - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte av den art som er angitt i krav l's ingress ved delignifisering og bleking av lignocelluloseholdig materiale for å redusere dannelse og utslipp av organiske halogenforbindelser med bibeholdt massekvalitet, der forbleking med halogenholdig blekemiddel er erstattet med behandling ved forhøyet temperatur i et første trinn ved tilsetning av en kompleks-dannénde forbindelse ved en pH fra 3,1-9,0, og i et andre trinn ved anvendelse av en peroksydinneholdende forbindelse under alkaliske betingelser, hvoretter bakvann fra sluttbleking med halogeninneholdende forbindelser tilbakeføres den halogenfrie forblekingens første eller andre trinn. Avløpsvann fra disse innledende trinn kan deretter slippes direkte ut til resipienten, ettersom kombinasjonen av kraftig minsket anvendelse av halogeninneholdende blekemiddel, spesielt klor, og varmebehandling av bakvann fra de trinn der AOX dannes, reduserer innholdet av AOX (adsorberbart organisk halogen) til et meget lavt nivå.

Med lignocelluloseholdig materiale menes kjemiske masser av bar- og/eller løwed som er blitt oppsluttet ifølge sulfitt-, sulfat-, soda- eller organosolvmetoden eller modifiseringer og/eller kombinasjoner av disse. Massen kan før blekesekvensen med kompieksdannere og peroksydinneholdende forbindelser også ha blitt delignifisert i et oksygengasstrinn.

Ved fremstilling av kjemisk masse med høy lyshet kokes først vedflis for å legge cellulosefibrene fri. En del av ligninet som holder fibrene sammen brytes herved ned og modifiseres, slik at det i en etterfølgende vask kan fjernes. For å oppnå tilstrekkelig lyshet kreves det imidlertid at ytterligere lignin fjernes sammen med lyshetsnedsettende (kromofore) grupper. Dette skjer ofte ved delignifisering med oksygengass, etterfulgt av bleking i flere trinn.

En konvensjonell blekesekvens for en oppsluttet lignocelluloseholdig masse, eksempelvis barsulfatmasse, er

(C + D) Ex D E2 D (C + D = klor/klordioksydtrinn, E = alkaliekstraksjonstrinn, D = klordioksydtrinn) . (C + D) - og E^-trinnet er definert som forbleketrinn. Sekvensen D E2 D kalles sluttbleking.

Dersom et alkalisk oksygengasstrinn anvendes til forblekingen ved flertrinnsbleking av eksempelvis sulfatmasse, kan man redusere utslippene med mer enn halvparten ved at ikke klorholdig oksygengassavlut kan gjenvinnes. Etter en oksygengassdelignifisering gjenstår imidlertid omkring halvparten av det lignin som er igjen i massen etter oppslutning ved kokingen, som derfor i det minste delvis må utskilles fra massen. Dette skjer i den etterfølgende bleking.

Bleking av kjemiske masser utføres i hovedsak ved hjelp av klorholdige blekemiddel, såsom klor, klordioksyd og hypokloritt, hvilke gir blekeavluter inneholdende organiske klorforbindelser og klorider. Korrosjonstendensen til de sistnevnte gjør det vanskelig å holde blekeanlegget lukket og de organiske klorforbindelser utgjør miljøskadelige utslipp. I dag etterstrever man derfor å i størst mulig utstrekning anvende klorfattige eller klorfrie blekemidler og å kunne gjenvinne avlutene. Eksempler på slike blekemidler er peroksyder, eksempelvis uorganiske peroksyder såsom hydrogenperoksyd og natriumperoksyd, samt organiske peroksyder, såsom pereddiksyre. Dannelsen av miljøskadelige forbindelser er spesielt stor i forblekingen der lignininnholdet er høyt. Derfor er også effekten av bytte til miljøvennligere blekemidler, såsom hydrogenperoksyd, størst i forblekingen. Anvendelse av hydrogenperoksyd i første trinn i en blekesekvens for å oppnå en innledende lignin-reduksjon og/eller høyere lyshetsgrad forekommer imidlertid ikke i praksis i nevneverdig grad på grunn av de store tilsetningsmengder hydrogenperoksyd som er krevet.

Ved alkalisk hydrogenperoksydbehandling kreves altså store mengder tilsatt hydrogenperoksyd for å oppnå tilfredsstil-lende ligninutløsning ettersom stor nedbrytning av hydrogen-peroksydet erholdes ved en slik behandling, hvilket medfører høye kjemikaliekostnader. Ved sur hydrogenperoksydbehandling kan samme ligninutløsning som ved alkalisk behandling oppnås med et betydelig lavere forbruk av hydrogenperoksyd, men ved den sure behandlingen blir massens viskositet nedsatt, dvs. at hydrogenperoksydets nedbrytningsprodukter ved lave pH-verdier ikke bare angriper ligninet, men også cellulosen slik at karbohydratenes kjedelengde reduseres, hvilket medfører at massens styrkeegenskaper nedsettes.

Ifølge SE-A 420,430 kan en lignende viskositesnedsettelse unngås ved sur hydrogenperoksydbehandling ved at denne gjennomføres i nærvær av en kompieksdanner, såsom DTPA (dietylentriaminpentaeddiksyre) ved pH på 0,5-3,0. Dette behandlingstrinn etterfølges, uten mellomliggende vask, av et alkalisk ekstraksjonstrinn for fjerning av utløst lignin.

Formålet med forskjellige behandlingstrinn er å minske lignininnholdet før det første klorinneholdende trinn og derved redusere klorbehovet og derved minske mengden av AOX, eller som det også angis T0C1 (totalmengde organisk klor), i blekeavlutet. Eksempler på metoder der kappatallet (som er et mål på lignininnholdet) minskes, er ved modifisering av kokeprosessen eller anvendelse av en kombinasjon av oksygengass og nitrogenforbindelser ifølge den såkalte PRENOX-metoden. Disse fremgangsmåter krever imidlertid uøkonomisk store investeringer. AOX-verdien kan også senkes ved å bytte ut (C + D)-trinnet i en vanlig blekesekvens med et D-trinn, hvorved en vesentlig mindre mengde skadelige utslippsprodukter dannes. Dette gjelder til tross for at det vanligvis behøves en større mengde klordioksyd pr. tonn masse for å senke lignininnholdet til krevet lavt nivå før fortsatt bleking. Ettersom tidligere kjente (klorkjemikalie-frie) forbehandlingsmetoder innbefatter enten sure behandlingstrinn eller innbefatter flere uakseptable tilset-ningskjemikalier ved behandlingen sett fra gjenvinningssyns-punkt, er mulighetene for øket tillukkning av blekeanlegget små. For å overvinne disse prosesstekniske vanskeligheter må følgelig fordyrende utstyr anordnes. Å på annen måte modifisere en eksisterende blekesekvens slik at så lave AOX-verdier som mulig kan oppnås med uforandret eller til og med forbedret produktikvalitet, er således det problem som foreliggende oppfinnelse anser å ha løst.

Ifølge oppfinnelsen har man oppnådd en behandlingsmetode ved hvilken en innledende halogenfri delignifisering og bleking anvendes for å endre massens spormetallprofil, effektivisere peroksydblekingen og redusere mengden av AOX (adsorberbart organisk halogen). Denne behandling gjennomføres på en slik måte at massens spormetallprofil (posisjon og mengde av respektive tilstedeværende metall) forandres ved behandling i et første trinn med kompleksdannere ved pH på 3,1-9,0, hvoretter i et andre trinn en peroksydbehandling gjennom-føres under alkaliske betingelser og i et tredje trinn bakvann fra sluttbleking med halogeninneholdende kjemikalier tilbakeføres til ett av de to første trinnnene i behandlingen, hvori disse trinn kombinasjon av pH, temperatur og tid oppnår en betydelig nedbrytning av AOX dannet i sluttblekingen. Denne metode medfører vesentlig mindre utslipp fra likartede blekeanlegg, ved at mengden halogeninneholdende kjemikalier kan minskes med bibeholdt massekvalitet med hensyn til lyshet, viskositet, kappatall og styrkeegenskaper.

Oppfinnelsen vedrører således en fremgangsmåte for behandling av lignocelluloseholdig masse med de særtrekk angitt i de vedlagte patentkrav. Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte ved behandling av kjemisk masse slik at man får minsket dannelse og utslipp av organiske halogenforbindelser samtidig som lysheten og styrken bevares, ved at en konvensjonell forbleking med et (C + D)- og et E-trinn erstattes av en innledende behandling med en kompleksdannende forbindelse hvorved man forandrer spormetall-prof ilen i massen, ved pH fra 3,1-9,0 og ved en temperatur i området 10-100°C, hvoretter i et andre trinn behandlingen med en peroksydinneholdende forbindelse gjennomføres ved en pH i området 7-13, hvoretter bakvann tilbakeføres fra sluttbleketrinn med halogeninneholdende kjemikalier til ett av de to første behandlingstrinnene. Tilbakeføringen skjer direkte til den halogenfrie behandling med kompieksdannere eller peroksydinneholdende forbindelser, hvorved den allerede lille mengde AOX ytterligere reduseres på en økonomisk fordelaktig måte. Det er fordelaktig å tilbakeføre bakvann fra det første sluttbleketrinn med halogeninneholdende kjemikalier til det første behandlingstrinn, ettersom prosessbetingelsene i begge trinn i stor utstrekning er i samsvar med hverandre. Dette gjelder spesielt pH, men også f.eks. temperaturen. Det er således spesielt foretrukket å tilbakeføre bakvann fra det første bleketrinn med halogeninneholdende kjemikalier til det første behandlingstrinn ifølge oppfinnelsen.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen anvendes fortrinnsvis ved en behandling av massen der delignifiseringen innbefatter et oksygengasstrinn. Det punkt som velges for gjennom-førelse av behandlingen med kompieksdannere og peroksydinneholdende forbindelser ifølge oppfinnelsen, kan være enten rett etter oppslutning av massen eller etter et oksygengasstrinn.

Ved fremgansgmåten ifølge opfinnelsen gjennomføres det første trinn fortrinnsvis ved pH i området 4-8, spesielt foretrukket fra 5-7, og det andre trinn fortrinnsvis ved PH fra 8-12.

Som kompieksdannere anvendes fortrinnsvis nitrogenholdige polykarboksylsyrer, såsom dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA), etylendiamintetraeddiksyre (EDTA) eller nitrilotri-eddiksyre, fortrinnsvis DTPA eller EDTA, polykarboksylsyrer, fortrinnsvis sitronsyre eller vinsyre, fosfonsyrer, fortrinnsvis dietylentriaminpentafosfonsyre, eller polyfos-fater.

Som peroksydinneholdende forbindelse anvendes fortrinnsvis hydrogenperoksyd eller en blanding av hydrogenperoksyd og oksygengass.

Behandlingen ifølge oppfinnelsen gjennomføres fortrinnsvis med et vasketrinn mellom de to behandlingstrinnene slik at de kompleksbundede metallene fjernes fra massesuspensjonen før peroksydtrinnet.

Til halogeninneholdende blekekjemikalier innbefattes klorholdige forbindelser, såsom klor, klordioksyd, kloritt av alkalimetaller eller jordalkalimetaller og hypokloritt av alkalimetaller eller jordalkalimetaller, men også forbindelser av fluor, brom og jod kan anvendes.

Med organiske halogensubstanser menes organiske molekyler fra ved som er blitt frilagt og der halogen har blitt lagret an i molekylet under behandling med halogeninneholdende blekekjemikalier. Eksempler på slike organiske substanser er cellulose, hemicellulose og aromatiske og alifatiske ligninrester. Eksempler på organiske halogensubstanser er klorerte ligninrester der spesielt de aromatiske forbindelsene er vanskelige å bryte ned.

Sluttbleking kan skje med klor og/eller klordioksyd i ett eller flere trinn, eventuelt med mellomliggende ekstraksjonstrinn. Det er fordelaktig å anvende kun teknisk klordioksyd da herved bare en femtedel så mye AOX dannes pr. kg blekemiddel regnet som aktivt klor i forhold til ved anvendelse av klor. Med teknisk klordioksyd menes klordioksyd fremstilt ifølge konvensjonelle metoder uten tilsetning av klor uten-fra. I klordioksydet kan altså klor dannet ved fremstillin-gen og løst klor i absorpsjonsvannet inngå. Eksempel på en industriell prosess der en viss mengde klor dannes er reduksjon av klorat med klorid. Andre kloratreduksjonsmidler som f.eks. svoveldioksyd og metanol gir kun små mengder klor. Klordioksydvann fra slike i hovedsak klorfrie prosesser, fortrinnsvis mindre enn 0,5 g klor/l, er spesielt foretrukket. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen innbefatter videre tilbakeføring av bakvann fra ett eller flere av disse sluttbleketrinn til den halogenkjemikaliefrie forbleking ifølge oppfinnelsen. Videre er det fordelaktig å tilbakeføre bakvann fra sure sluttbleketrinn, f.eks. trinn med klorinneholdende kjemikalier, til behandlingen med kompleksdannere og bakvann fra alkaliske ekstraksjonstrinn i sluttblekingen til peroksydbehandlingen. Kombinasjonen av pH, temperatur og oppholdstid ved behandling med kompleksdannere og peroksydinneholdende forbindelser har vist seg spesielt egnet for å redusere mengden av tilstedeværende organiske halogenforbindelser i bakvann fra sluttblekingen. Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen oppnås altså flere miljømessige fordeler uten at store investeringer må gjøres.

Det er foretrukket å blande avløpsstrømmene fra trinn 1 og trinn 2 før utslipp til resipienten. Ved blanding bør strømmene oppholdes i 5 minutter, fortrinnsvis i 5-180 minutter før utslipp til resipienten. Det er spesielt fordelaktig at avløpsstrømmene møtes så tidlig som mulig slik at den høye temperaturen i behandlingens peroksydinneholdende trinn kan utnyttes. Dette har en positiv virkning på AOX-reduksjonen og forkorter oppholdstiden, som kan være kritisk ved behandling av store avløpsvolumer.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjennomføres det første trinn ved en temperatur fra 10-100"C, fortrinnsvis fra 40-95"C, og i en tidsperiode på fra 1-360 minutter, fortrinnsvis fra 5-60 minutter, samt det andre trinn ved en temperatur på 50-130°C, fortrinnsvis fra 60-100°C, og en tidsperiode på 5-960 minutter, fortrinnsvis fra 60-360 minutter. Massekonsentrasjonen kan være fra 1-50 vekt%, fortrinnsvis fra 3-30 vekt%. Ved foretrukne utførelses-former av behandling med nitrogenholdige polykarboksylsyrer i det første trinn og med hydrogenperoksyd i det andre trinn, gjennomføres det første trinn med en tilsetning (100%-ig) av fra 0,1-10 kg/tonn masse, fortrinnsvis fra 0,5-2,5 kg/tonn, samt det andre trinn med hydrogenperoksyd av fra 1-100 kg/tonn, fortrinnsvis fra 5-40 kg/tonn. Prosessbetingelsene er i begge behandlingstrinn anpasset slik at største mulige blekeeffekt pr. kg tilsatt peroksydinneholdende forbindelse erholdes.

Ved det første behandlingstrinn kan pH-verdien justeres med svovelsyre eller med restesyre fra klordioksydreaktoren, mens pH i det andre trinn justeres ved at massen forsynes med alkali eller alkaliinneholdende væske, eksempelvis natriumkarbonat, natriumhydrogenkarbonat, natriumhydroksyd eller oksydert hvitlut.

Ved den utførelsesform av oppfinnelsen der behandlingen gjennomføres etter et oksygengasstrinn i blekesekvensen, oppnås således en meget god ligninutfellende effekt av behandlingen, ettersom en oksygengassbehandlet masse er mer mottakelig for en ligninreduserende og/eller lyshets-høynende behandling med hydrogenperoksyd. Denne behandling, i kombinasjon med en kompleksdannende forbindelse, gjennom-ført etter et oksygengasstrinn, gir således så gode resultater at en betraktelig miljøforbedring med en økt grad av lukkethet for blekesekvensen kan oppnås. Man har ytterligere forsøkt å øke den klorfrie delignifiseringen ved å anvende to oksygengasstrinn etter hverandre i begynnelsen av en blekesekvens. Det har imidlertid vist seg at etter en innledende oksygengassbehandling er det vanskelig å, ved fornyet behandling med oksygengass, fjerne såpass store ligninmengder at det er verdt de høye investeringsomkostnin-gene et slikt trinn ville innebæøre.

En hensikt med foreliggende oppfinnelse er i henhold til det ovenfor beskrevne å minske utslipp av AOX (adsorberbar

organisk halogen) og allikevel beholde massekvaliteten, ved anvendelse av peroksyd og eventuelt oksygengass istedet for halogeninneholdende blekemidler i forblekingen. For å oppnå samme effekt med peroksyd som med klorinneholdende forbindelser med hensyn til delignifisering, har det ifølge oppfinnelsen vist seg at massen må forbehandles med en

kompleksdannende forbindelse ved pH i området 3,1-9,0. Herved kan massens spormetallprofil (posisjon og mengde av respektive tilstedeværende metall) endres på slik måte at peroksyd selektivt bryter ned ligninet og lar cellulosekjedene hovedsakelig få være urørte.

Ved behandling ifølge tidligere metoder har man kun etterstrevet å redusere det totale metallinnhold så langt det går, mens man ifølge oppfinnelsen har funnet at en endret spormetallprofil ved selektiv forandring av konsen-trasjonen og omleiring av metallene, har en mer fordelaktig virkning på massens kvalitet. Det antas at behandlingen ifølge oppfinnelsen, med et første trinn med kompieksdannere ved pH fra 3,1-9,0, først og fremst innebærer at de aktive spormetaller i nærheten av cellulosekjedene kompleksbindes, mens tilsvarende metaller i umiddelbar nærhet til ligninet stort sett forblir upåvirket. Ved den etterfølgende bleking vil peroksydet spaltes av disse metaller og reagere med den substans som befinner seg nærmest, dvs. ligninet. Selektiviteten i delignifiseringen forbedres derved betydelig. Et eksempel på spesielt skadelige metaller for cellulosened-brytningen er mangan, mens dereimot f.eks. magnesium kan ha en positiv innvirklning på bl.a. massens viskositet, hvorfor det er fordelaktig at blant annet dette metall ikke tas bort.

Anvendelse av fremgangsmåten ifølge opfinnelsen medfører ytterligere at kvaliteten til den resulterende masse blir bedre eller uforandret. Ved en blekefremgangsmåte etter-streves et lavt kappatall, hvilket innebærer en liten mengde ikke-utløst lignin, videre høy lyshet til massen samt høy viskositet, hvilket innebærer at massen inneholder karbo-hydrater med stor kjedelengde og derved et sterkere produkt, samt lavt forbruk av hydrogenperoksyd, hvilket innebærer lavere behandlingskostnader. Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen oppfylles samtlige fire målsetninger, hvilket vil fremgå av eksempel 1 nedenfor. Ved behandling med kompleksdannere i pH-området 3,1-9,0 og etterfølgende alkalisk peroksydbleking, oppnås således såvel lavt kappatall og peroksydforbruk som høy lyshet og viskositet. Ved at dessuten bakvann tilbakeføres fra halogeninneholdende bleketrinn, oppnås kombinasjonen av høy massekvalitet og sterkt redusert innvirkning på vassdragene rundt bleke-anleggene.

Oppfinnelsen og dens fordeler vil nærmere belyses ved nedenstående eksempler. Betegnelsene % og deler angitt i beskrivelsen, patentkravene og eksemplene angir henholdsvis vekt% og vektdeler dersom intet annet angis.

EKSEMPEL 1

Oksygengassdelignifisert sulfatmasse av barved, som før behandling hadde et kappatall på 16,9 og viskositet på 1040 dm<3>/kg, ble behandlet ifølge oppfinnelsen i trinn 1 med 2 kg kompieksdannere (EDTA) pr. tonn masse ved 90°C i 60 minutter. I forsøkene ble pH i dette trinn variert mellom 1,6 og 10,8. I trinn 2 ble 15 kg hydrogenperoksyd tilsatt pr. tonn masse. pH var 11, temperaturen 90°C og oppholdstiden 240 minutter. Massekonsentrasjonen i både trinn 1 og 2 var 10 vekt%. Massens kappatall, viskositet og lyshet ble bestemt i henhold til SCAN-standardmetoder, og hydrogenperoksyd forbruket ved jodometrisk titrering. Resultatene av forsøkene fremgår av nedenstående tabell.

Det fremgår av tabellen at det er vesentlig at behandlingen i trinn 1 finner sted i nærvær av kompleksdannere og at pH ligger innenfor det angitte område i foreliggende oppfinnelse for at kappatallreduksjonen og lyshetsøkningen skal bli maksimal og forbruket av hydrogenperoksyd minimal. Innenfor hele det studerte pH-område er selektiviteten uttrykt som viskositet ved et visst kappatall høyere med kompleksdannere tilstede.

EKSEMPEL 2

En oksygengassdelignifisert furusulfatmasse med kappatall 16,9 før behandling ifølge oppfinnelsen, ble behandlet i følgende blekesekvens: Trinnl trinn2 D0 EP D]_. Trinnl betegner her behandling med kompleksdannere, trinn2 alkalisk peroksydbleking, D0 og D]^ en første henholdsvis andre behandling med teknisk klordioksyd, og EP et peroksyd-forsterket ekstraksjonstrinn. Tilsetning av klordioksyd og hydrogenperoksyd var totalt 35 kg/tonn masse henholdsvis 4 kg/tonn masse. Den endelige lyshet og den endelige viskositet var 89% ISO henholdsvis 978 dm<3>/kg. Bakvann fra dette forsøk inneholdende 0,35 kg AOX/tonn masse, har herved blitt tilbakført fra vaskelfilteret etter D0 til innførselen til trinn 1. Temperaturen i trinn 1 ble variert mellom 50 og 90°C. Dessuten har renseeffekten på en blanding av bakvann fra trinn 1 og trinn 2 blitt studert. Oppholdstiden i trinn 1 var i gjennomsnitt 30 minutter. I forsøket med blanding av bakvann fra trinn 1 og 2 ble opholdstiden forlenget med ca. 15 minutter etter blanding, hvilket er en konvensjonell tidsperiode i et nøytraliseringstårn. Mengden av organiske halogensubstanser målt som AOX (adsorbable organic halogens) ble bestemt i henhold til SCAN-W 9:89. Prøven surgjøres herved med salpetersyre og dens organiske bestanddeler absorberes porsjonsvis med nitrationer. Uorganiske klorholdige ioner fortrenges med nitrationer. Karbonet forbren-nes med oksygengass i et kvartsrør ved ca. 1000°C. Dannet saltsyre absorberes i en elektrolyttløsning og bestemmes ved mikrocoulometrisk titrering.

Ettersom AOX-innholdet i myndighetenes forskrifter angis som kg AOX/tonn masse har de eksperimentelle verdier blitt omregnet ved å multiplisere mg AOX/liter avløpsvann med liter avløpsvann/tonn masse.

Resultatene fremgår av tabellen nedenfor.

Forsøk i fabrikk med samme masse og blekesekvens ga følgende resultater:

Som det fremgår av tabell II reduseres innholdet av AOX i avløpsvann med over 50% ved temperaturer over 60'C i trinn 1. Ettersom nivået allerede fra begynnelsen er meget lavt - 0,35 kg/tonn masse etter DO - blir resultatet en tilnærmet "hermetisk lukket" fabrikk med hensyn til AOX-utslipp. Dette gjelder spesielt dersom avløpene fra trinn 1 og trinn 2 blandes, hvorved ytterligere 40% reduksjon oppnås sammenlignet med resultatet ved 90 °C i trinn 1. Ved at eksisterende blekeutstyr kan anvendes til behandlingen blir den dessuten meget økonomisk. Videre er pH i avløpsvannet fra trinn 1 og/eller trinn 2 høyere enn bakvannet fra DO, hvorved pH-justeringen før utslipp til resipienten helt eller delvis kan utesluttes.

En høyere temperatur i trinn 1 har også en positiv innvirkning på lignininnholdet i massen etter trinn 2. Med en sulfatmasse med kappatall 21,0 før bleking oppnås kappatall 12,3 etter trinn 2 ved 50°C i trinn 1. Ved 90°C i det første trinn blir resultatet 12,0, dvs. en økning av effektiviteten i delignifiseringen fra ca. 41 til ca. 43%.

EKSEMPEL 3

For sammenligning ble samme masse som i eksempel 2 blekt i henhold til kjent teknikk. Blekesekvensen ifølge kjent teknikk var O (C + D) EP D EP D og blekesekvensen ifølge oppfinnelsen var O Trinnl trinn2 D EP D. Andelen av klordioksyd i (C + D)-trinnet var henholdsvis 50 og 100% regnet som aktivt klor. I tabell IV vises de oppnådde resultater.

Som det fremgår av tabellen kan man ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen erholde en masse med samme endelige lyshet som ved konvensjonell bleking, men med en AOX-mengde i avløpsvannet som bare oppgår til 3% av AOX-mengden sammenlignet med konvensjonell miljøvennlig bleketeknikk med kun teknisk klordioksyd. Den totale mengde AOX på 0,03 kg/tonn masse erholdes ved blanding av bakvann fra trinn 1 og trinn 2 ved 90°C (se tabell III i eksempel 2).

Claims (10)

1. Fremgangsmåte for å nedsette mengden av organisk halogensubstans i avløpsvann fra delignifisering og bleking av kjemisk oppsluttet lignocelluloseholdig masse, ved å behandle massen med en kompieksdannende forbindelse og med en peroksydinneholdende forbindelse, hvoretter massen blekes med en halogeninneholdende forbindelse, karakterisert ved at i et første trinn behandles massen med det kompleksbindende middel ved en pH i intervallet 3,1 — 9 og ved en temperatur i området 10-100°C, og i et andre trinn behandles massen med den peroksydinneholdende forbindelse med en pH i intervallet 7-13, og at bakvannet fra bleketrinnet, inneholdende en halogeninneholdende forbindelse, føres tilbake til ett av de foregående trinn.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at bakvann fra halogeninneholdende bleketrinn tilbakeføres til det første be-handl ingstr inn .

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 og 2, karakterisert ved at blekekjemikalier inneholdende halogen innbefatter teknisk klordioksyd.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at behandlingen med en kompieksdannende og peroksydinneholdende forbindelse utføres etter et oksygengassbehandlingstrinn.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det første behandlingstrinn gjennomføres ved en pH fra 4-8.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at massen vaskes mellom det første og andre behandlingstrinn.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den kompieksdannende forbindelse er dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA) eller etylendiamintetraeddiksyre (EDTA).

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den peroksydinneholdende forbindelse er hydrogenperoksyd eller en blanding av hydrogenperoksyd og oksygengass.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at bakvann fra første og andre behandlingstrinn blandes og oppholdes i 5-180 minutter før utslipp til resipienten.

10. Fremgangsmåte ifølge et hvert av kravene 1-9, karakterisert ved at det første trinn gjennomføres ved en temperatur i området 40-95<*>C og over en tidsperiode på 1-360 minutter, samt at det andre trinn gjennomføres ved en temperatur på 50-130°C og over en tidsperiode på 5-960 minutter, hvorved den behandlede masse har en konsentrasjon på 1-50 vekt%.