NO170985B

NO170985B - Anvendelse av et additiv for forbedring av lavtemperaturegenskapene til et petroleumdestillat samt et slikt petroleumdestillat

Info

Publication number: NO170985B
Application number: NO851139A
Authority: NO
Inventors: Kenneth Lewtas
Original assignee: Exxon Research Engineering Co
Priority date: 1984-03-22
Filing date: 1985-03-21
Publication date: 1992-09-28
Also published as: PL252518A1; FI851127L; DK130185A; DK130285A; DK165121C; US4661121A; FI84494C; KR920005533B1; KR850006446A; ES541413A0; IN167621B; EP0155807A3; BR8501274A; DK165700B; NO851140L; NO170985C; FI851128L; DK130185D0; FI84494B; AR247587A1

Description

Foreliggende oppfinnelse angår anvendelse av et additiv for forbedring av lavtemperaturegenskapene til et petroleumdestillat samt et slikt petroleumdestillat.

Mineraloljer inneholdende parafinvoks har det karakteristikum at de blir mindre fluide når temperaturen i oljen synker. Dette fluiditetstap skyldes krystallisering av voksen til platelignende krystaller som eventuelt danner en svampaktig masse som fanger opp oljen. Ved pumping av disse krystaller, hvis de kan beveges, blokkerer de brennstoffrørledninger og filtre.

Det har lenge vært kjent at forskjellige additiver virker som vokskrystallmodifiserere når de blandes med voksholdige mineraloljer. Disse preparater modifiserer størrelsen og formen til vokskrystallene og reduserer adhesivkreftene mellom voks og olje på en slik måte at oljen tillates å forbli fluid ved lavere temperaturer.

Forskjellige hellepunktdepressorer har vært beskrevet i litteraturen og flere av disse er i kommersiell bruk. For eksempel beskriver US-PS 3 048 479 bruken av kopolymerer av etylen og Cg_5~vinylestere, for eksempel vinylacetat, som hellepunktdepressor for brennstoffer, spesielt fyringsoljer, diesel og i et brennstoff. Hydrokarbonpolymerer for hellepunktdepressorer basert på etylen og høyere a—olefiner, for eksempel propylen, er også kjent. US-PS 3 961 916 beskriver bruken av en blanding av kopolymerer, en av hvilke er en vokskrystall-kjernedanner og den andre en veksthemmer for å kontrollere størrelsen av vokskrystallene.

Tilsvarende foreslår GB-PS 1 263 152 at størrelsen av vokskrystallene kontrolleres ved å benytte en kopolymer med en lavere grad av sidekjedeforgrening.

Det har også vært foreslått, for eksempel i GB-PS 1 469 016, at kopolymerene av di-n-alkylfumarat og vinylacetat som tidligere har vært benyttet som hellepunktdepressorer for smøreoljer, kan benyttes som koadditiver med etylen/vinylacetat-kopolymerer ved behandling av destillatbrennstoffer med høyt sluttkokepunkt for å forbedre 1avtemperatur-flytegenskapene. I henhold til GB-PS 1 469 016 kan disse polymerer være C6_lg-alkylestere av umettede C4_g-dikarbok-sylsyrer, spesielt laurylfumarat; laurylheksadecylfumarat. Karakteristisk var de benyttede stoffer polymerer fremstilt fra (i) vinylacetat og blandede alkoholfumaratestere med et gjennomsnitt på ca. 12,5 C-atomer (polymer A i GB-PS 1 469 016), (ii) vinylacetat og blandede fumaratestere med et gjennomsnitt på ca. 13,5 C-atomer (polymer E i GB-PS 1 459 016) og (lii) kopolymerér av C^-di-n-alkylfumarater °g 16-metakrylater eller C^^-di-n-alkylfiimarater og C^-metakrylater, alle av hvilke var ineffektive som additiver for destillatbrennstoff.

GB-PS 1 542 295 viser i tabell II at polymer B som er en homopolymer av n-tetradecylakrylat og polymer C som er en kopolymer av heksadecylakrylat og metylmetakrylat i seg selv er effektive som additiv i den type brennstoff som foreliggende søknad angår.

Med det økende antall varianter av destillatbrennstoffer og behovet for å maksimalisere utbyttet av denne petroleum-fraksjon, er det kommet brennstoffer som ikke kan behandles på skikkelig måte med konvensjonelle additiver som etylen-vinylacetatkopolymerer. En måte for økning av utbyttet av destillatbrennstoff er å bruk mer av den tunge gassolje-fraksjon, HGO, i blandinger med destillatkutt, eller å kutte dypere ved å øke sluttkokepunktet, FBP, av brennstoffet til for eksempel over 370°C. Dejt er denne type brennstoff og spesielt brennstoffer med 90£ kokepunktet over 350°C og

i

sluttkokepunkter over 370°C foreliggende søknad angår.

Kopolymerene av etylen og vinylacetat som har funnet utstrakt bruk for å forbedre flytevneh til tidligere vidt tilgjenge-lige destillatbrennstoffer har ikke vært funnet å være effektive ved behandling av disse brennstoffer som er beskrevet ovenfor. Videre har bruk av blandinger som illu-strert i GB-PS 1 469 016 ikke vist seg å være så effektive som additivene ifølge oppfinnelsen.

I tillegg til dette er det til tider et behov for å redusere det som kalles blakningspunkt for destillatbrennstoffer. Blakningspunktet er den temperatur ved hvilken voksen begynte å krystallisere ut fra brennstoffet efter hvert som dette avkjøles. Denne temperatur måles generelt ved bruk av et differensialscanderende kalorimeter. Dette behov gjelder både vanskelighetene ved å behandle brennstoffer som beskrevet ovenfor og hele området av destillatbrennstoffer som karakteristisk koker innen området 120 til 500<*>C.

Det er funnet at meget spesifikke kopolymerer er effektive med henblikk på å kontrollere størrelsen av vokskrystallene som dannes i disse til nu vanskelig behandlede brennstoffer med et sluttkokepunkt, FBP, på over 370° C for å tillate filtrerbarhet både i koldfilter-pluggpunktprøven, CFPPT, for korrelering med dieselkjøretøydrift, og den programmerte avkjølingsprøve, PCT, for å korrelere med oljeoppvarming ved lavtemperaturer. Det er også funnet at kopolymerene er effektive med henblikk på å senke blakningspunktet for mange brennstoffer over hele området av destillatbrennstoffer.

Spesielt er det funnet at polymerer eller kopolymerer inneholdende en vinyl- eller fumaratester inneholdende n-alkylgrupper med gjennomsnittlig fra 14 til 18 C-atomer og ikke mer enn 10 vekt-56 av de esterholdige alkylgrupper med færre enn 14 C-atomer og ikke inneholdende mer enn 10 vekt-56 av alkylgrupper med mer enn 18 C-atomer, er ekstremt effektive additiver. Kopolymerer av di-n-alkylfumarater og vinylacetat er foretrukket og det er funnet at ved bruk av fumarater fremstilt fra enkle alkoholer eller binære blandinger av alkoholer, er spesielt effektivt. Når blandinger av alkoholer benyttes, er det foretrukket å blande alkoholene før forestringstrinnet heller enn å benytte blandede fumarater som hver oppnås fra enkle alkoholer.

Generelt er det funnet at det;gjennomsnittlige karbonantall i de lange alkylgrupper i polymeren eller kopolymeren bør ligge mellom 14 og 17 for de fleste av slike brennstoffer som finnes i Europa og hvis FBP ligger i området 370 til 410°C. Slike brennstoffer har generelt blakningspunkter innen området —5 til +10°C. Hvis FBP økes eller de tunge gassolje-komponenter i brennstoffet økés som i brennstoffer som finnes i varmere klimasoner, for eksempel Afrika, India, Syd-øst Asia og så videre, kan det gjennomsnittlige antall C-atomer i alkylgruppen økes til et sted mellom 16 og 18. Disse sistnevnte brennstoffer kan ha FBP ut over 400° C og blakningspunkter på over 10°C.

I henhold til dette angår foreliggende oppfinnelse anvendelse av en polymer eller kopolymer av en n-alkylvinyl- eller fumaratester der alkylgruppen i esteren inneholder gjennomsnittlig 14 til 18 C-atomer og der ikke mer enn 10* vekt/vekt av esteren inneholder alkylgrupper med færre enn 14 C-atomer og ikke mer enn 10* vekt/vekt Inneholder alkylgrupper med mer enn 18 C-atomer, idet enhver annen estermonomer inneholder alkylgrupper på ikke over 5 C-atomer, som additiv til destillatbrennstoffer som koker i området 120 til 410°C og som har et sluttkokepunkt Ilk eller over 370° C eller et destillat som koker i området 120 til 500°C og har et sluttkokepunkt på over 400<*>C og et blakningspunkt på over 10°C, for å forbedre lavtemperaturegenskapene.

Oppfinnelsen angår som nevnt også et petroleumdestillat med kokeområde 120 til 410°C og et sluttkokepunkt lik eller over 370°C eller et destillat som koker i området 120 til 500°C og har et sluttkokepunkt på over; 400°C og et blakningspunkt på over 10°C, og som karakteriseres ved at det inneholder fra 0,001 til 2 vekt-* av en polymer eller kopolymer av en n—alkylvinyl- eller fumaratester hvori alkylgruppen i esteren inneholder i gjennomsnitt 14 til 18 C-atomer og der ikke mer enn 10* vekt/vekt av esteren inneholder alkylgrupper med færre enn 14 C-atomer og ikke mer enn 10* vekt/vekt av alkylgruppene inneholder mer enn 18 C-atomer, idet enhver annen esterkomonomer i polymeren ikke inneholder mer enn 5 C—atomer.

De foretrukne polymerer eller kopolymerer som benyttes som additiver ifølge oppfinnelsen omfatter minst 10 vekt-* av en mono- eller di-n-alkylester av en monoetylenisk umettet C^_g-mono- eller dikarboksylsyre eller et anhydrid derav hvori det gjennomsnittlige antall C-atomer i n-alkylgruppen er fra 14 til 18. Mono- eller di-n-alkylesteren inneholder ikke mer enn 10 vekt-*, beregnet på det totale antall alkylgrupper, av alkylgrupper inneholdende mindre enn 14 C-atomer og ikke mer enn 10 vekt-* alkylgrupper inneholdende mer enn 18 C-atomer. Disse umettede estere blir fortrinnsvis kopolymerisert med minst 10* av en etylen-umettet ester som de som er beskrevet i avsnittet som omhandler koadditiver nedenfor, for eksempel vinylacetat. Slike polymerer har tallmidlere molekylvekter innen området 1 000 til 100 000, fortrinnsvis 1 000 til 30 000, målt for eksempel ved dampfaseosmometri.

Mono/dikarboksylsyreestrene som kan brukes for fremstilling av polymeren kan representeres ved formelen:

der Ri og P*2 er hydrogen eller en C^_^-alkylgruppe, for eksempel metyl, R3 er C^^_1g-(gjennomsnitt)C0.0 eller C^_^g-(gjennomsnitt)0.CO, der kjedene er n-alkylgrupper, og R4 er hydrogen, R2 eller R3. Dikarboksylsyremono- eller -diestermonomerene kan kopolymeriseres med forskjellige mengder, for eksempel 0-70 mol-*, av andre umettede monomerer som estere. Slike andre estere inkluderer kortkjedede alkylestere med formelen

der R5 er hydrogen eller en C^_^-alkylgruppe, R^, er OORg, OOCR3 der R3 er en eventuelt forgrenet C^g-al kyl gruppe, og R7 er R5 eller hydrogen. Eksempler på disse kortkjedeestere er metakrylater, akrylater, fumarater (og maleater) og vinylestere. Mer spesifikke eksempler er metylmetakrylat, isopropenylakrylat og isobutylakrylat. Vinylestere som vinylacetat og vinylpropionat er foretrukket.

De foretrukne polymerer inneholder fra 40 til 60 mol-* C14-1g<->(<g>jennomsnitt)dialkylfumarat og 60 til 40 mol-* vinylacetat.

Esterpolymerene fremstilles generelt ved polymerisering av estermonomerene i en oppløsning av et hydrokarbonoppløsnings-middel som heptan, benzen, cykloheksan eller hvitolje, og en temperatur generelt innen området fra 20 til 150"C og vanligvis fremmet med et peroksyd eller en azotype-kataly-sator som benzoylperoksyd eller azodiisobutyronitril under et teppe av en inertgass som nitrogen eller karbondioksyd for å utelukke oksygen. Polymeren kan fremstilles under trykk i en autoklav eller ved tilbakeløp.;

Additivene som anvendes ifølge oppfinnelsen er spesielt effektive når de benyttes i kombinasjon med andre additiver som tidligere er foreslått for å forbedre koldflytegenskapene for destillatbrennstoffer generelt, men er funnet å være spesielt effektive i den type brennstoffer som foreliggende søknad dreier seg om.

Additivene kan benyttes med flytegenskapsforbedrere av typen etylen-umettet esterkopolymer. De umettede monomerer som kan kopolymeriseres med etylen inkluderer umettede mono- og diestere med den generelle formel:

der Rig er hydrogen eller metyl; Rg er en -OOCR^-gruppe der <R>^2 er .hydrogen eller C]_28~' fortrinnsvis c1_17- °g aller helst ^1_g-, eventuelt forgrenet alkylgruppe; Rg er en C00Ri2-gruppe der R^2 er som angitt ovenfor, men ikke er hydrogen og er hydrogen eller C00R^2 som definert ovenfor. Monomeren, når R^g og er hydrogen og R2 er OOCR12» inkluderer vinylalkoholestere med 1 til 29 C-atomer, mer vanlig 1 til 12 C-atomer, monokarboksyl syrer og fortrinnsvis Cg_g-monokarboksylsyrer.

Eksempler på vinylestere som kan kopolymeriseres med etylen er vinylacetat, vinylpropionat og vinylisobutyrat, vinylacetat er foretrukket. Det er også foretrukket at kopolymerene inneholder fra 10 til 40 vekt-* av vinylesteren og helst fra 25 til 35 vekt-*. Blandinger av de to kopolymerer som de som er beskrevet i US-PS 3 961 916 kan også benyttes. Disse kopolymerer har fortrinnsvis en tallmidlere molekylvekt målt ved VPO, dampfaseosmometri, på 1 000 til 6 000 og fortrinnsvis 1 000 til 4 000.

Additivene kan også benyttes i kombinasjon med polare forbindelser, enten ioniske eller ikke-ioniske, som har evnen til å virke som vokskrystallvekst-inhlbitorer. Polare nitrogenholdige forbindelser er funnet å være spesielt effektive og disse er generelt <c>30_300"°^ fortrinnsvis <Cg>0_^gg-aminsalter og/eller amidet oppnådd ved reaksjon av minst en molar andel hydrokarbylsubstituerte aminer med en molar andel hydrokarbylsyre med 1 til 4 karboksylsyregrupper eller anhydrider derav; ester/amider kan også benyttes. Disse nitrogenforbindelser er| beskrevet i US-PS 4 211 534. Egnede aminer er langkjede-C12_40-primære, sekundære, tertiære eller kvaternære aminer eller blandinger derav, men korterekjedede aminer kan benyttes forutsatt at den resul-terende nitrogenforbindelse er oljeoppløselig og derfor inneholder de vanligvis 30 til 300 C-atomer totalt. Nitrogen-forbindelsen bør også ha minst ett rettkjedet Cg_40-alkyl-segment.

Eksempler på egnede aminer er tetradecylamin, kokosamin, hydrogenerte tallamin og lignende. Eksempler på sekundære aminer er dioktadecylamin, metyl-behenylamin og lignende. Åminblandinger er også egnet og mange aminer avledet fra naturlige stoffer er blandinger. De foretrukne aminer er et sekundært hydrogenert tallamin med formelen HNR^R2 der R^ og R2 er alkylgrupper avledet fra! hydrogenert tallfett bestående av ca. 4* C14, 31* C^ og 59* Cjg.

Eksempler på egnede karboksylsyrer eller anhydrider derav for fremstilling av disse nitrogenforbindelser er cykloheksan-dikarboksylsyre, cykloheksendikarboksylsyre, cyklopentan-dikarboksylsyre og lignende. Generelt vil disse syrer ha 5 til 13 C-atomer i den cykliske del. Foretrukne syrer som kan brukes ifølge oppfinnelsen er benzendikarboksylsyrer som ftalsyre, eller anhydrider derav som er spesielt foretrukket.

Det er foretrukket at den nitrogenholdige forbindelse har minst en ammoniumsalt-, aminsalt- eller amidgruppe. Den spesielt foretrukne aminforbindelse er amidaminsalt som dannes ved omsetning av en molar andel ftalsyreanhydrid med to molare andeler av dihydrogenert tallamid. En annen foretrukket utførelsesform er diamidet som dannes ved dehydratisering av dette amidaminsalt.

De langkjedede esterkopolymerer som benyttes som additiver kan brukes med en eller begge de koadditive typer som er nevnt ovenfor og kan blandes med alle i forhold på 20:1 til 1:20 på vektbasis, fortrinnsvis 10:1 til 1:10 på vektbasis og aller helst 4:1 til 1:4. En ternær blanding kan også benyttes med et forhold langkjedet ester:koadditiv l:koadditiv 2 på x:y:z der x, y og z ligger innen området 1 til 20, fortrinnsvis 1 til 10 og aller helst 1 til 4.

Additivsystemene som anvendes ifølge oppfinnelsen kan for hensiktsmessighetens skyld tilføres som konsentrat for innarbeiding i massen av destillatbrennstoff. Disse konsentrater kan også inneholde andre additiver efter behov. Disse konsentrater inneholder 3 til 80 vekt-*, fortrinnsvis 5 til 70 og aller helst 10 til 60 vekt-* av additivene, fortrinnsvis i oppløsning i olje. Slike konsentrater ligger også innenfor oppfinnelsens ramme.

Additivene er spesielt brukbare for behandling av brennstoffer med et sluttkokepunkt over 370°C og benyttes generelt i en mengde av 0,0001 til 5 og mer spesielt 0,001 til 2 vekt-* additiv, beregnet på brennstoffet.

Oppfinnelsen skal illustreres ved de følgende eksempler der effektiviteten av additivene som anvendes ifølge oppfinnelsen som hellepunktdepressor og filtrerbarhetsforbedrere sammenlignet med andre additiver i den følgende prøve.

Ved en metode ble oljens respons på additivene målt ved koldfilter-pluggpunktprøven, CFPPT, som gjennomføres ved den fremgangsmåte som i detalj er beskrevet i "Journal of the Institute of Petroleum", vol. 521, nr. 510, juni 1966, side 173-185. Denne prøve er ment å korrelere med koldflytegenskapene for et middeldestillat i bildieselmotorer.

Her blir en 40 ml prøve av oljen som skal undersøkes avkjølt i et bad som holdes ved ca. — 34° C for å gi ikke-lineær avkjøling med ca. 1°C/minutt. Periodisk (ved hvert 1"C fall i temperaturen ut fra minst; 2°C over blakningspunktet) undersøkes den avkjølte olje] med henblikk på evnen til å strømme gjennom en fin duk i en på forhånd bestemt tid ved bruk av en prøveanordning som er en pipette hvis nedre ende er festet til en snutetrakt som er anbragt over overflaten av oljen som skal prøves. Strukket over munnen av trakten er det anordnet en 350 mesh (tilsvarende ca. 40 pm) duk med et areal definert av 12 mm diameter. De periodiske prøver initieres alle ved å legge på et vakuum på den øvre enden av pipetten hvorved oljen trekkes gjennom duken opp inn i pipetten til et merke som antyder 250 ml olje. Efter hver vellykkede gjennom-gang blir oljen umiddelbart ført tilbake til CFPP-røret.

Prøven gjentas med hver 1° fall i temperaturen inntil oljen ikke kan fylle pipetten i løpet av 60 sekunder. Denne temperaturen kalles CFPP-temperaturen. Forskjellen mellom CFPP-temperaturen for et additlvfritt brennstoff og det samme brennstoff inneholdende additivet angis som additivets CFPP-depresjon. En mer effektiv additivflytforbedrer gir en større CFPP-depresjon ved samme additivkonsentrasjon.

En annen bestemmelse for flytforbedrer-effektiviteten skjer under betingelsene til den programmerte avkjølingsprøve for flytforbedret destillat-brukbarhet, PCT-prøven, som er en langsom avkjølingsprøve ment å korrelere med pumpingen av en lagret brenselsolje. Koldflytegenskapene for de beskrevne brennstoffer inneholdende addiitivene ble bestemt ved PCT-prøven som følger. 300 ml brennstoff avkjøles lineært med l°C/time til prøvetemperaturen og dennes holdes konstant. Efter 2 timer ved prøvetemperaturen blir omtrent 20 ml av overflatesjiktet fjernet ved sug for å forhindre at prøven påvirkes av unormalt store vokskrystaller som har en tendens til å danne seg på olje/luft-grenseflaten ved avkjøling. Voks som har avsatt i bunnen dispergeres ved forsiktig omrøring og så blir CFPPT-filteret ført inn. Tappen åpnes for å legge på et vakuum på 500 mm Hg og lukkes når 20 ml brennstoff har passert gjennom filteret til den graderte mottager. "JA" noteres hvis 200 ml samles i løpet av 10 sekunder gjennom en gitt mesh-duk og "NEI" noteres hvis strømningshastigheten er for langsom, noe som antyder at filteret er blokkert.

CFPPT-f ilteret med filterduken på 20, 30, 40, 60, 80, 100, 120, 150, 200, 250 og 350 mesh benyttes for å bestemme den fineste mesh (størst tall) brenselet går gjennom. Jo større tallet er som et voksholdig brensel går gjennom, jo mindre en vokskrystallene og jo større er effektiviteten for additiv-flytforbedreren. Det skal bemerkes at to brensler ikke vil gi nøyaktig de samme prøveresultater ved samme behandlingsnivå for samme flytforbedreradditiv.

Blakningspunktet for destillatbrennstoffene ble bestemt ved en standard blakningsprøve (IP-219 eller ASTM-D 2500) og voksdannelsestemperaturen anslås ved måling mot en referanse-prøve av kerosen, men uten å korrigere for termisk efterslep ved differensialscanderende kalorimetri ved bruk av Mettler TA 2000B differensialscanderende kalorimeter. I kalorimeter-prøven blir en 25 pl prøve av brenselet avkjølt fra en temperatur på minst 10° C over det forventede blakningspunkt ved en avkjølingshastighet på 2°C/minutt og blakningspunktet for brennstoffet anslås som voksdannelsestemperaturen som antydet av kalorimeteret + 6°C.

EKSEMPLER

Brensel

De benyttede brensler i disse eksempler var:

Benyttede additiver

Esterkopolymerer Ifølge oppfinnelsen

De følgende rettkjedede di-n-alkylfumarater ble kopolymerisert med vinylacetat i et 1:1-molforhold.

De følgende 1:1 vekt/vekt binære estere ble fremstilt ved å blande to alkoholer med kjedelengder som angitt nedenfor før forestring med fumarsyre.

Kopolymeriseringen ble gjennomført med vinylacetat i et 1:1-molforhold.

To fumarat-vinylacetat-kopolymerer ble fremstilt fra fumaratestere, forestret med en alkoholblanding inneholdende et område av kjedelengder. Alkoholene ble først blandet forestret med fumarsyre og polymerisert med vinylacetat i et molforhold på 1:1 for derved å gi produkter tilsvarende polymer A i GB-PS 1 469 016.

Verdiene er i vekt-* alkoholer inneholdende n-alkylkjedene i blandingen. Det gjennomsnittlige karbonantall er 12,8 henholdsvis 12,6.

En fumarat-vinylacetat-kopolymer ble fremstilt ved først å fremstille en serie fumarater. Disse ble så blandet før polymerisering med vinylacetat i et vektforhold på 5:2 på samme måte som eksempelpolymer E i GB-PS 1 469 016 for å gi polymer D som følger.

Det midlere karbonantall for polymer D er 13,9

Kortk. 1 edeesterkopolymerer

Etylen-vinylacetat-kopolymerer med følgende egenskaper ble benyttet som koadditlver.

Polar nitrogenholdig forbindelse

Forbindelse F ble fremstilt ved å blande en molar andel ftalsyreanhydrid med to molare; andeler dihydrogenert tallamin ved 60°C. Det dannes dialkylammoniumsalter av 2-N,N-dialkyl-amidobenzoat.

Prøve 1 brensler

Additivblandingene og koldflytprøveresultatene er oppsummert i følgende tabell.

CFPP-depresjoner hvis CFPP for det behandlede brennstoff i°C er under den til det ikke behandlede.

PCT-verdiene er mesh-tallet som ble passert ved —9°C, jo større tall jo bedre prøve.

Den følgende tabell viser virkningen av fumarat-vinylacetat-kopolymerer av spesifikke N-alkylkjedelengder i brennstoff nr. I.

Optimal potens observeres derfor med C^-alkylgruppen i fumaratet.

Optimal virkning observeres igjen med C^-alkylgruppen i fumaratet.

Optimal virkning observeres igjen med C14-alkylgruppen i fumaratet.

Her ble optimal virkning observert med C^s-alkylgruppen i fumaratet.

Optimal virkning observeres med C^/Cig-alkylgruppe i fumaratet.

Optimal virkning observeres igjen med C^/Cis-alkylgruppe i fumaratet.

Hellepunktet måles ved prøven ifølge ASTM D-97.

i

Virkningen av additivene som anvendes ifølge oppfinnelsen på voksdannelsestemperaturen for brennstoffene I til V som benyttet tidligere og brennstoff VI hadde følgende egenskaper:

ble bestemt og sammenlignet med andre additiver utenfor oppfinnelsens ramme.

Således vises det i alle tilfelle en topp for blakningspunkt-depresjonsvirkning ca. C16-alkyl i fumaratesteren.

Claims

1. Anvendelse av en polymer eller kopolymer av en n-alkylvinyl-eller fumaratester der alkylgruppen i esteren Inneholder gjennomsnittlig 14 til 18 C-atomer og der ikke mer enn 10* vekt/vekt av esteren inneholder alkylgrupper med færre enn 14 C-atomer og ikke mer enn 10* vekt/vekt inneholder alkylgrupper med mer enn 18 C-atomer, idet enhver annen estermonomer inneholder alkylgrupper på ikke over 5 C-atomer, som additiv til destillatbrennstoffer som koker i området 120 til 410°C og som har et sluttkokepunkt lik eller over 370°C eller et destillat som koker i området 120 til 500°C og har et sluttkokepunkt på over 400°C og et blakningspunkt på over 10°C, for å forbedre lavtemperaturegenskapene.

2. Anvendelse ifølge krav 1 av en kopolymer av vinylacetat og et di-n-alkylfumarat.

3. Petroleumdestillat med kokeområde 120 til 410°C og et sluttkokepunkt lik eller ovejr 370<*>C eller et destillat som koker i området 120 til 500°C og har et sluttkokepunkt på over 400°C og et blakningspunkt på over 10°C, karakterisert ved at idet inneholder fra 0,001 til 2 vekt-* av en polymer eller kopolymer av en n—alkylvinyl-eller fumaratester hvori alkylgruppen i esteren inneholder i gjennomsnitt 14 til 18 C-atomer og der ikke mer enn 10* vekt/vekt av esteren inneholder alkylgrupper med færre enn 14 C-atomer og ikke mer enn 10* vekt/vekt av alkylgruppene inneholder mer enn 18 C-atbmer, idet enhver annen ester- i komonomer i polymeren ikke inneholder mer enn 5 C-atomer.

4. Petroleumdestillat ifølge krav 3, karakterisert ved at kopolymeren er av vinylacetat og et di-n-alkylfumarat.