NO153105B

NO153105B - Anvendelse av en vandig kunststoffdispersjon til impregnering og grunning av poroese, sugende substrater

Info

Publication number: NO153105B
Application number: NO762494A
Authority: NO
Inventors: Josef Mondt; Karl Josef Rauterkus; Heinz Lehmann; Werner Stelzel; Hans Vizthum
Original assignee: Hoechst Ag
Priority date: 1975-07-17
Filing date: 1976-07-16
Publication date: 1985-10-07
Also published as: FR2318212B1; DE2531895A1; LU75392A1; US4089999A; CH621718A5; CA1053995A; MX147578A; AT353918B; IE43277L; PT65379B; DK323576A; NL7607699A; AU1593376A; DK150369C; JPS5212245A; ES9400003A1; IT1062530B; DK150369B; JPS6228187B2; FI762054A7

Description

Til grunningsmidler for påtrykning på sugende substrater stilles en rekke krav som hittil bare har kunnet oppfylles ved hjelp av oppløsningsmiddelholdige systemer. Grunningen bør nedsette underlagets sugeevne. Den bør eventuelt fast-gjøre underlaget, f.eks. ved sandpuss og den må være således beskaffen at den etterfølgende påstrykning kleber godt. Spesielt for å gjøre underlaget fast, må grunningsmidlet trenge dypt inn.

Oppløsninger av polymerisater i estere, ketoner, aromatiske hydrokarboner eller bensinhydrokarboner, f.eks. prøvebensin oppfyller disse krav. Anvendelse av organiske oppløsnings-midler er imidlertid uheldig, fremfor alt i lukkede rom.

Det kan også vare forholdsvis lenge inntil den siste opp-løsningsmiddelrest er fordampet fra grunningen, således at det under tiden må ventes lenge før overstrykningen kan utføres. Dessuten lar polymerisater med høy molekyl-

vekt seg bare forarbeide i sterk fortynning, fordi de konsentrerte oppløsninger er for viskøse.

At oppløsningsmiddelholdige systemer på tross av deres ulemper hittil ikke er blitt erstattet av de i lengere tid i malingteknikken benyttede vandige systemer, har forsjel-lige grunner. Vannoppløselige bindemidler lar seg riktig-

nok innstille således at de trenger tilstrekkelig dypt inn.

De forblir imidlertid vannfølsomme, eller de er ikke forsåpningsstabile og egner seg derfor ikke for påstrykning på alkalisk underlag, f.eks. på pussflater, betong og murverk.

Kunststoffdispersjoner er ved riktig monomervalg riktignok sterkt vannfaste og forsåpningsstabile. De i malingteknikken hittil anvendte dispersjoner trenger imidlertid knapt inn i porøse underlag. De kan derfor ikke virke fastgjørende og danner heller ingen tilstrekkelig klebe-grunn for den etterfølgende påstrykning, fremfor alt på gammel puss eller på forvitret maling.

Oppfinnelsen vedrører anvendelsen av en vandig kunststoffdispersjon med et faststoffinnhold på 5-25 vekt-% på basis av polymerer av a) estere av akrylsyre eller metakrylsyre med alkoholer som inneholder 1-8 karbonatomer, og/eller

b) vinylestere og/eller

c) monovinylaromatiske forbindelser og

d) umettede monokarboksylsyrer og/eller deres amider

og/eller nitriler,

hvis polymerisatpartikler har en midlere diameter på 0,02-0,06 |am til impregnering og grunning av porøse, sugende substrater.

Slike kunststoffdispersjoner gir ved impregnering og grunning av porøse, sugende underlag, som f.eks. betong, murverk, puss eller tre med hensyn til inntrengningsdybde og fastgjør-ing de samme gode resultater som oppløsninger av polymerisater i organiske oppløsningsmidler. De byr dessuten i tillegg på alle fordeler med vandige systemer.

Som monomer for fremstilling av de ifølge oppfinnelsen an-vendbare kunststoffdispersjoner egner det seg som nevnt følgende olefinisk umettede forbindelser, som også tjener til fremstilling av vanlige påstrykningsdispersjoner: Estere av akrylsyre resp. metakrylsyre med alkoholer, som inneholder 1-8 C-atomer, som etylakrylat, n-butylakrylat, isobutylakrylat, 2-etylheksylakrylat, metylmetakrylat og butylmetakrylat.

Vinylestere som vinylacetat, vinylpropionat, vinylisobuty-rat, vinylestere av 2-etylheksansyre, av isononansyre samt av forgrenede alifatiske karboksylsyrer med 10 C-atomer.

Monovinylaromatiske forbindelser som styren og vinyltoluen.

Umettede monokarboksylsyrer, deres amider eller nitriler

som akrylsyre, metakrylsyre, akrylamid, metakrylamid og

akrylnitril.

Ved valg av monomere foretrekkes de som hører til forsåp-ningsbestandige homo- eller kopolymerisater. De må selvsagt gi stabile dispersjoner. Mengeforholdene fastlegges etter de for fagfolk vanlige regler, således at det oppstår polymerisater med minimale filmdannelsestemperaturer under eller i området av foreskrevne anvendelsestemperaturer og med den ønskede fleksibilitet og hardhet. Selvsagt kan det anvendes hardere polymerisater, når det for oppnåelse av den nødven-dige minimale filmdannelsestemperatur anvendes filmdannelses-hjelpemidler eller ytre mykningsmidler.

For å gi dispersjonene som skal anvendes ifølge oppfinnelsen tilstrekkelig vannbestandighet er det hensiktsmessig å holde innholdet av hydrofile grupper lavt i polymerisatet. Spesielt bør innholdet av umettede karboksylsyrer ikke over-stige 5 vekt-%, referert til samlet mengde av monomerer.

For anvendelsen ifølge oppfinnelsen egner det seg eksempelvis dispersjoner, hvis polymerisatdel er oppbygget av følg-ende monomerkombinasjoner i det angitte vektforhold: Butylakrylat/styren/akryl- resp. metakrylsyre 40-90/55-5/ 0,5-5, butylakrylat/metylmetakrylat/akryl- resp. metakrylsyre 40-90/55-5/0,5-5, 2-etylheksylakrylat/styren/akrylsyre resp. metakrylsyre 30-80/65-15/0,5-5, 2-etylheksylakrylat/ metylmetakrylat/akrylsyre resp. metakrylsyre 30-80/65-15/ 0,5-5, butylakrylat/styren/akryl- eller metakrylsyre/akryl-og/eller metakrylamid 40-90/55-5/0,1-4/0,1-4, 2-etylheksylakrylat/styren/akryl- og/eller metakrylsyre/akryl- og/eller metakrylamid 30-80/65-15/0,1-4/0,1-4, 2-etylheksylakrylat/ metylmetakrylat/akryl- og/eller metakrylsyre og akryl-og/eller metakrylamid 30-80/65-15/0,1-4/0,1-4, butylakrylat/ metylmetakrylat/akryl- og/eller metakrylamid 40-90/55-5/0,1-3/0,1-3, vinylacetat/vinylesterss/en forgrenet C-10-karboksyl-syre 70-30/30-70, vinylacetat/isononansyrevinylester 70-30/ 30-70.

Polymerisasjonen må gjennomføres i nærvær av en ionisk emulgator, fortrinnsvis en anionisk emulgator. Dertil medanven-des en ikke-ionisk emulgator.

Som anioniske emulgatorer anvendes de vanlige forbindelser for emulsjonspolymerisasjon, eksempelvis alkalisalter av svovelsyrehalvestere av alkylfenoler eller alkoholer, idet alkylfenolene og alkoholene eventuelt dessuten kan være etoksylert samt alkyl- og arylsulfonater. Spesielle eksempler på disse anioniske emulgatorer er alkalisalter av svovelsyre-halvesteren av en med 4-5 mol etylenoksyd omsatt nonylfenol, natriumlaurylsulfat, natriumlauryletoksylatsulfat, som inneholder 2-5 mol etylenoksyd, natriumdodecylbenzensulfonat samt sekundære natriumalkansulfonater med 8-20 C-atomer i karbonkjeden.

Mengden av den anioniske emulgator i polymerisasjonsbland-ingen retter seg etter det tilstrebede faststoffinnhold i den ferdige dispersjon. Den kan utgjøre 0,5-10 vekt-%, referert til vekten av monomere, idet emulgatorkonsentrasjonen velges høyere jo høyere faststoffinnholdet er.

Man fremstiller fortrinnsvis de ifølge oppfinnelsen anvend-bare dispersjoner, med et faststoffinnhold mellom 30 og 45%, idet emulgatormengden utgjør 2-8 vekt-%.

Ved siden av den nødvendige anioniske emulator kan det i tillegg anvendes ikke-ioniske emulgatorer. Det dreier seg om etoksylerte alkylfenoler eller fettalkoholer, eksempelvis nonylfenol med 4-30 mol etylenoksyd.

Som initiatorer egner seg de vanlige uorganiske perforbind-elser som ammoniumperoksydisulfat, kaliumperoksydisulfat, natriumperfosfat og organiske peroksyder, som.f.eks. benzoylperoksyd, organiske perestere, som perisopivalat, under tiden i kombinasjon med reduksjonsmidler som natrium-disulfit, hydrazin, hydroksylamin samt katalytiske mengder av akselleratorer, som jern-, kobolt-, cer- og vanadylsalter, Fortrinnsvis anvender man alkali- resp. ammoniumperoksydisul-

fater.

Polymerisasjonstemperaturen er ikke kritisk. Den kan ligge mellom +10 og +100°C, fortrinnsvis mellom +30 og +90°C. Prinsippielt kan man alt etter innhold av anionisk emulgator fremstille dispersjoner med et faststoffinnhold inntil ca. 60%. Hensiktsmessig bør faststoffinnholdet imidlertid .bare utgjøre 30 til ca. 45%. Jo lavere faststoffinnholdet og jo høyere emulgatorkonsentrasjonen er desto mer findelt frem-kommer polymerisatet. Dispersjonene som av spesielle grunner er blitt fremstilt med lavt faststoffinnhold kan ved vakuum-destillering innstilles på høyere faststoffinnhold uten at det derved inntrer en grovgjøring av polymerisatpartiklene.

Alt etter typen av anvendte monomere innstiller man dispersjonen etter polymerisasjonsavslutningen med alkali, ammoni-akk eller aminer på pH-verdier mellom 7 og 10, fortrinnsvis 7,5-9, når det er gunstig for lagrings- og skjærstabiliteten.

Polymerisasjonen kan fortrinnsvis gjennomføres således at man blander 30-50% av vannet med 20-50% av den anioniske emulgator og 10-50% av den ikke-ioniske emulgator, og av monomerene, den resterende vanndel og de gjenblivende emulgatorer fremstiller man en foremulsjon, som tildoseres i løpet av 1-3 timer til den til 50-90°C oppvarmede blanding. Reaksjonsblandingen omrøres, initiatoren tilsettes, fortrinnsvis som en 1-5%-ig vandig oppløsning parallelt med emulsjonsdoseringen.

Etter avslutning av tilføringen etteromrøres den samlede blanding enda 1-3 timer ved 70-90°C.

Emulsjonstildoseringen er ingen tvingende forutsetning

for fremstilling av de findelte dispersjoner, da det også ved tildosering av monomerblandingen til et bad, som inneholder det samlede vann og emulgatorene, kan fåes findelte kunststoffdispersjoner som er egnet for impregnering og grunning og som trenger dypt inn. Ved anvendelse av kunst-

stoffdispersjoner for grunning og impregnering har faststoffinnholdet av dispersjonene ved anvendelsen en vesentlig inn-virkning på inntrengningsdybden, styrken av den fastgjørende virkning og på nedsettelsen av de behandlede overflaters sugeevne.

Fortynnede dispersjoner trenger dypere inn i substratets porer enn konsentrerte. Ved anvendelse av konsentrerte dispersjoner trenger bare en del av latekspartiklene inn i porene, resten danner en film på overflaten. Dette betyr at ved anvendelsen av mer konsentrerte dispersjoner nedsettes substratets sugeevne ved behandling meget sterkt, ved anvendelse av fortynnede dispersjoner bare lite.

Den fastgjørende virkning avhenger foruten av naturen av polymerisatet også av innholdet av polymerisat pr. volumenhet i den behandlende overflate. Meget sterkt fortynnede dispersjoner har riktignok en høy inntrengningsdybde, kunst-stof f innholdet pr. volumenhet er imidlertid relativt lite.

Ved konsentrerte dispersjoner bidrar den del av polymerisatet som etter tørringen forblir på overflaten ikke til fastgjøring av dypere sjikt.

Av disse angivelser fremgår at ved valg av faststoffinnhold

i de anvendte dispersjoner er det mulig med en innstilling av forholdet mellom inntrengingsdybde, fastgjøring og lukking av overflaten samt en avstemning på de forskjellige,

i praksis forekommende substrater. Med de for impregnering og grunning ifølge oppfinnelsen anvendte dispersjoner fåes gode resultater ved faststoffverdier mellom 5 og 25 vekt-%, fortrinnsvis mellom 10 og 20 vekt-%. Det er en fordel ved anvendelsen ifølge oppfinnelsen at i et forholdsvis bredt konsentrasjonsområde er det mulig med såvel gode inntreng-ningsdybder som også god fastgjøring gjennom høy spesifikk kunststoffandel i den behandlede overflate, når latekspartiklene har en midlere partikkelstørrelse på 0, 02-0, 06 |am •

Som vanlig ved dispersjonspåstrykningsmidler kan det tilsettes hjelpestoffer. Av de mange kjente muligheter nevnes her bare noen som eksempel: Oppløsningsmiddel for forbedring av filmdannelsen og for ned-settelse av filmdannelsestemperaturen, mykningsmidler, anti-skummiddel, konserveringsmiddel, overflateaktive stoffer for bedre fukting og pigmenter eller oppløselige fargestoffer til farging.

Undersøkelse av inntrengningsevnen kan foregå på forskjellige måter. Således kan f.eks. materialet som skal undersøkes på-føres på det valgte underlag, f.eks. ved påstryking, helling eller pådrypning. Etter tørring identifiseres på et tverr-snitt det inntrengte material. Ved anvendelse av oppløste harpikser muliggjøres innfarging med oppløselige fargestoffer. Denne metode kan med materialer på dispersjonsbasis føre til falske resultater, når den vandige fase medinnfarges. Da den vandige fase ved de fleste dispersjoner trenger dypere inn enn latekspartiklene sier den fargede sone intet om den faktiske inntrengning av latekspartiklene.

Til påvisning av den forbedrede inntrengning ved anvendelsen ifølge oppfinnelsen ble det ved kopolymerisasjon med vinyl-sulfonylpyrazolin-lysgjørere i konsentrasjoner på 0,01-0,05%

(referert til monomere) fremstilt optisk lysgjorte kopolymerdispersjoner, som i latekspartiklene inneholder lysgjører-molekylene tilfeldig fordelt som bygningsstener i polymer-kjeden. Den optiske lysgjører kan altså ikke fjernes fra polymerisatet ved ekstrahering. Der hvor den karakteris-tiske fluoressens av den optiske lysgjører fremtrer i substratet under UV-lys befinner også polymerisatet seg. De optisk lysgjorte, findelte kopolymerdispersjoner ble påført på et flertall substrater, som f.eks. treplater, kalksand-sten, gipsplater, kalkpuss, sementpuss, fyllsparkel, uglasserte leirplater, eksansjonsbetong, teglstein osv.,

de tørre prøver ble iakttatt under UV-lys og på snittflatene ble den høye inntrengningsdybden målt.

Ved siden av metoden for innpolymerisering av fluoresserende stoffer, som under UV-lys muliggjør en nøyaktig bestemmelse av polymerens inntrengningsdybde, er det også kjent andre metoder. Godt egnet er f.eks. også avbrenning av tverrsnitts-flatene av grunnede og impregnerte substrater med en Bunsen-brenner, hvorved polymeren viser seg ved en gråfarging. På syreoppløselige substrater er det videre mulig å bestryke tverrsnittsflåtene med konsentrert svovelsyre for identifi-sering av inntrengt polymer. Ved disse undersøkelser viste det seg at ved samme faststoffinnhold hadde de findelte, ifølge oppfinnelsen anvendte kunststoffdispersjoner like god inntrengningsdybde og fastgjørende virkning som de kjente bindemidler i oppløsningsmiddelholdige grunninger og at inntrengningsdybden ved god fastgjørende virkning var vesentlig større enn for sammenlignbare dispersjoner med en midlere partikkeldiameter på over 0,1 ^im.

De overlegent gode egenskapene for dispersjonene med partik-kelstørrelser på under 0,0.6 ^m viste seg spesielt ved at også ved realtivt høye faststoffinnhold, hvor det allerede i en arbeidsprosess kan påføres en stor kunststoffmengde pr. flateenhet, f.eks. i området fra 15-20 vekt-% faststoffinnhold, trenger findelte dispersjoner enda omtrent full-stendig inn i substratet og bidrar der til fastgjøring og

■til bedre forankring av de følgende strøk, mens mer grov-delte dispersjoner for en stor del ikke trenger inn i substratet og bare danner en film på overflaten.

Dessuten består ved en ytterligere prøvemetode den mulighet

å ikke bare studere de anvendte dispersjoners inntrengingsdybde i finkornet, løst materiale, men også den oppnåelige fastgjørende virkning med en bestemt bindemiddelmengde. Fordelaktig er det herved at materialet i området for dets inntrengning etter tørring fører til en binding av det kornede materialet. Den fastgjorte kjerne kan lett taes ut og veies. Vekten er et mål på inntrengningsevnen og den fastgjørende virkning. Ved denne prøve simuleres f.eks. fastgjøring av overflaten på gamle, forvitrede bygningsdeler.

For gjennomføring av undersøkelsen ble det anvendt kvartsmel (gjennomsnittsanalyse: 50% 40 nm), som ble opprystet i flate beholdere. På påføringsstedet av materialet som skal under-søkes ble det frembragt en halvkuleformet fordypning med en diameter på 2,5 cm ved inntrykning av et tilsvarende formet stempel. I denne fordypning ble det inndryppet 2 ml av den dispersjon som skulle undersøkes. Etter fire timers tørre-tid ved værelsestemperatur ble den omtalte opplagring enda hensatt 15 timer ved 50°C i tørkeskap.

Resultatene av disse forsøk er oppstilt i tabell 1. Det ble undersøkt kunststoffdispersjoner hvis partikkelstørrelse ligger mellom 0,02 og 0,06 um og som ble fremstilt ifølge eksemplene 1-6.

Som sammenligning tjente dispersjoner med partikkelstørrelse D over 0,01 nm på basis av forskjellige monomersystemer

og handelsvanlige polymerisater i organiske oppløsnings-midler, som anbefales for dybdegrunning.

Av resultatene fremgår at den største kjernevekt og dermed den beste inntrengningsevne forbundet med god fastgjørende virkning oppnås med de ifølge oppfinnelsen anvendte dispersjoner og med polymerisatoppløsningene i organiske oppløs-ningsmidler.

De med de vandige kunststoffdispersjoner med større midlere partikkeldiameter (D over 0,1 fim) oppnådde resultater er i alle tilfeller tydelig dårligere enn med de ifølge oppfinnelsen anvendte findelte dispersjoner.

Et ytterligere krav som stilles til grunning med dybdevirkning består i at det på det grunnede underlag påførte etterfølgende strøk har en god vedhefting og er godt for-ankret til underlaget gjennom grunningen. Dette krav må også være oppfylt nar <jet etterfølgende strøk påføres på forskjellig tykke sjikt av grunningsmaterialet, dvs. etter flere'gangers påføring av grunningen på grunn av forskjellig sugeevne for ulike underlag.

For undersøkelse av dette krav ble ca. 12%-ig findelte dispersjoner ifølge oppfinnelsen strøket tre ganger med mellomtørr-ing på -asbestsementplater som underlag. Etter tre dagers lufttørring ble dette grunningssjikt påført en dispersjons-maling, som som bindemiddel inneholdt en styren/butylakrylat-dispersjon og som var pigmentert 1:1,6 (dispersjon:pigment-fyllstoffblanding). I den enda friske maling ble det inn-leiret en vevnadsstrimmel av polyetylentereftalat og etter tørring av første påstrykning ble det påført et nytt strøk av samme maling.

Ved forsøk på å trekke av vevnadsstrimlene viste det seg såvel ved tørr som også ved etter vannlagring våt resp. igjentørket tilstand at klebingen av grunningen til underlaget og klebingen mellom grunningen og malingsjiktet var god. Dette gjelder for de, ved monomerblandingsforholdet innstillbare, myke såvel som harde bindemiddelfilmer av polymerisater ifølge eksemplene 1-6. I alle tilfeller ble vevnadsstrimlene fjernet under etterlatelse av vevnads-gittermønster i dispersjonsmalingsstrøket uten fjerning av maling fra underlaget resp. grunningen. De samme resultater ble oppnådd ved gittersnitt på det tørrede dispersjonsmalingsstrøk ved forsøk på å trekke av disper-sjonsmalingsfilmen med et påklebet klebebånd over gitter-snittkvadratene. Det foregikk heller ikke her noen avriv-ning av malingssjiktet.

Fremstillingen av de ifølge oppfinnelsen, egnede findelte dispersjoner forklares i følgende eksempler:

Eksemr;el_l

Det fremstilles en stabil monomeremulsjon av

Emulsjonen doseres til en oppløsning av 230 vektdeler vann, 2 vektdeler ikke-ionisk emulgator og 8 vektdeler ionisk emulgator. Parallelt til emulsjonstildoseringen tildoseres en oppløsning av 2 vektdeler ammoniumpersulfat i 40 vektdeler vann.

Den midlere partikkeldiameter i den til pH = 8-9 innstilte dispersjon er 0,036 fim.

Eksemp_el_2

Man får optisk lysgjorte, findelte kopolymerdispersjoner når man i monomerblandingen ifølge eksempel 1 i tillegg oppløser 0,1 vektdeler av en vinylsulfonylpyrazolin-lys-gjører (se DOS 2 011 552) og deretter fremstiller kunst-stof f dispers jonen etter forskriften.

Såvel den vandige kunststoffdispersjon som den tørre poly-merisatfilm viser under UV-bestråling en karakteristisk blå fluorescens, som også muliggjør påvisning av meget små polymerisatmengder i de forskjellige substrater. Ved gel-permeasjonskromatografiske fraksjoneringer kunne det be-vises at den optiske lysgjører innbygges jevnt i polymerisatet, dvs. det fåes ingen anrikning i bestemte molekyl-vektområder. Den midlere partikkeldiameter i den optisk lysgjorte kopolymerdispersjon er 0,038 ^m.

Eksemp_el_3

Til en blanding av 680 vektdeler vann, 25 vektdeler av et sekundært natriumalkansulfonat (Ci2-C16^ °9 10 vektdeler av et omsetningsprodukt av nonylfenol og 8-12 mol etylenoksyd doserer man en monomerblanding av

Som initiator anvender man en oppløsning av 2 vektdeler ammoniumpersulfat i 4 0 vektdeler vann.

Den midlere partikkeldiameter er 0,038 um.

Eksem<p_>el_<4>_

Det fremstilles en stabil monomeremulsjon av

Emulsjonen doseres til en oppløsning av 5000 vektdeler vann, 80 vektdeler ikke-ionisk emulgator og 280 vektdeler anionisk emulgator. Samtidig tildoseres parallelt til

monomeremulsjonen dessuten en oppløsning av 40 vektdeler ammoniumpersulfat i 900 vektdeler vann. Den midlere partikkeldiameter i den til pH = 8-9 innstilte dispersjon er 0,04 2 um.

I samme reaksjonskar kan dispersjonen oppkonsentreres til et faststoffinnhold på ca. 45% under vannstrålevakuum. Den midlere partikkeldiameter forblir uforandret ved 0,042 um.

Eksemgel_5

Til en blanding av 660 vektdeler vann, 20 vektdeler natriumlauryletoksylatsulfat (med 2-5 mol etylenoksyd) og 8 vektdeler av et omsetningsprodukt av nonylfenol + 6-10 mol etylenoksyd doserer man en monomerblanding av

Som initiator anvender man en oppløsning av 3 vektdeler kaliumpersulfat i 30 vektdeler vann.

Den midlere partikkeldiameter er 0,041 um.

Eksempel_6

Blandingsbestanddeler ifølge eksempel 5.

Monomerblanding av

som initiator anvender man 2 vektdeler kaliumpersulfat i 20 vektdeler vann. Den midlere partikkeldiameter er 0,04 5 um.

Sammenlign ingseksemp_el_A

Det fremstilles en kopolymerdispersjon av

med en anionisk emulgator og en uorganisk perforbindelse med et faststoffinnhold på 40-50 vekt-%. Den midlere partikkeldiameter er 0,620 um.

Sammenligningseksemgel_B

Det fremstilles en kopolymerdispersjon av

etter angivelsene i eksempel A. Den midlere partikkeldiameter er 0,270 (im.

Sammenligningseksemp_el_C

Det fremstilles en kopolymerdispersjon av

med en blanding av anioniske og ikke-ioniske emulgatorer og en uorganisk perforbindelse. Den midlere partikkeldiameter er 0,150 um.

Sammenligningseksem<p>_el D

Et kopolymerisat av

oppløses 60%-ig i etylacetat. Viskositeten ved 20°C ifølge Hoppler (DIN 53 015) utgjør 80 P. Av disse oppløsninger fremstilles på følgende måte en grunning med dybdevirkning Sammen lign i ngs ek semp_el_E Av et kopolymerisat av som i 30%-ig oppløsning i xylen har en viskositet på ca. 60 P ved 20°C ifølge Hoppler fremstilles en grunningsopp-løsning på følgende måte:

Claims

Anvendelse av en vandig kunststoffdispersjon med et faststoffinnhold på 5-25 vekt-% på basis av polymerer av a) estere av akrylsyre eller metakrylsyre med alkoholer som inneholder 1-8 karbonatomer, og/eller b) vinylestere og/eller c) monovinylaromatiske forbindelser og d) umettede monokarboksylsyrer og/eller deres amider

og/eller nitriler, hvis polymerisatpartikler har en midlere diameter på 0,02-0,06 um til impregnering og grunning av porøse, sugende substrater.