NO148376B - Analogifremgangsmaate til fremstilling av terapeutisk virksomme 7-acylamino-3-halogen-cefalosporinforbindelser - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår fremstilling av terapeutisk virksomme 7-acylamino-3-halogencefalosporinforbindelser med formelen:

hvor R er tenyl eller a-hydroksybenzyl, og X er klor eller brom, samt ikke-toksiske, farmasøytisk akseptable salter derav.

Forbindelser med formel I har enestående strukturelle egenskaper ved at et halogenatom er direkte bundet til karbon-atomet i 3-stillingen i dihydrotiazinringen. Ifølge cefam-nomenklatursystemet vil ovennevnte forbindelser kunne be-tegnes som 7-acylamino-3-halogen-3-cefem-4-karboksylsyre.

Det har tidligere vært beskrevet 3-brommetyl-3-cefem-4-karboksylsyreestere og 3-brommetyl-2-cefem-4-karboksylsyre-estere. Disse kjente 3-brommetyl-forbindelser er beskrevet som verdifulle mellomprodukter for fremstilling av cefalosporin-antibiotika. I motsetning til dette er 3-halogen-3-cefem-4-karboksylsyrene med formel I spesielt verdifulle antibiotika. 3-metylanalogen til forbindelsene med formel I er også tidligere beskrevet, nemlig cefalexin, kfr. f.eks. US-patent 3.507.861. Forbindelsene med formel I er mer aktive enn cefalexin.

Forbindelsene med formel I fremstilles ifølge foreliggende oppfinnelse ved at man omsetter en 3-hydroksycefalosporin-forbindelse med formelen:

hvor R<1> er tenyl, og R2 er en karboksylsyre-beskyttende esterdannende gruppe, med oksalylklorid, tionylklorid, fosfortriklorid, fosforoksyklorid, oksalylbromid, tionylbromid, fosfortribromid eller fosforoksybromid, i dimetylformamid; eventuelt spalter 7-tienylacetamido-sidekjeden og reacylerer den således oppnådde 7-amino-3-halogencefalosporinforbindelse med en syre med formel Cgl^CH (OH) -COOH eller et reaktivt derivat derav, hvoretter den karboksylsyre-beskyttende esterdannende gruppe_fjernes, og, om ønsket, omdanner en således erholdt forbindelse til et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

De således fremstilte forbindelser representerer en ny gruppe cefalosporin-antibiotika, nemlig 7-acylamino-3-halogen-3-cefem-4-karboksylsyreantibiotika.

Kloreringen og bromeringen av en 3-hydroksy-cefemester ut-føres ved å anvende tørr DMF (dimetylformamid) som opp-løsningsmiddel. DMF tørkes fortrinnsvis over en molekylær sil før den brukes. Et kooppløsningsmiddel kan brukes sammen med et overskudd av DMF, skjønt dette ikke er nød-vendig. Man kan f.eks. som kooppløsningsmiddel bruke tetrahydrofuran, dioksan, metylenklorid, dimetylacetamid eller dimetylsulfoksyd. Bromerings- eller kloreringsmidlet brukes fortrinnsvis i en mengde som tilsvarer to ekvivalenter av den mengde 3-hydroksy-cefemester man bruker. Reaksjonen utføres ved å tilsette halogeneringsmidlet til en oppløsning av 3-hydroksycefemester i tørr DMF som er holdt på en temperatur 5°-15°C, hvoretter man hensetter reaksjonsblandingen ved romtemperatur i 4-8 timer eller lenger. Reaksjonen er i begynnelsen eksoterm og reaksjonskaret bør fortrinnsvis holdes i et is-vannbad slik at man holder temperaturen under ca. 25°C under den første delen av reaksjonen. Deretter kan reaksjonsblandingen hensettes ved eller over romtemperatur under resten av reaksjonen. Hvor langt reaksjonen er frem-skredet kan bestemmes ved tynnsjiktkromatografi.

Alternativt kan kloreringen eller bromeringen utføres ved først å fremstille en blanding av halogeneringsmidlet i DMF for på forhånd å få dannet halogeniminiumhalogenid, hvoretter denne blanding tilsettes en oppløsning av 3-hydroksy-3-cefemesteren i DMF, en blanding av DMF og et ko-oppløsningsmiddel eller i et oppløsningsmiddel som dimetylacetamid eller tetrahydrofuran.

3-klor- eller 3-brom-3-cefemestrene gjenvinnes fra reaksjonsblandingen ved å helle denne over i en vann-etylacetat-blanding, hvoretter man skiller ut den organiske fase som inneholder produktet. Nevnte organiske fase blir vasket, tørket og fordampet, hvorved man får 3-halogen-3-cefemester som en amorf rest. Produktet kan oppnås i krystallinsk form ved behandling av resten med eter eller med n-heksan.

De foretrukne klorerings- og bromeringsmidler er fosfortriklorid og fosfortribromid.

7-amino-3-halogen-3-cefem-mellomproduktet ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan best fremstilles ved å spalte 7-tienylacetamido-sidekjeden fra en 7-tienylacetamido-3-halogen-3-cefem-4-karboksylsyreester ved en velkjent spaltninasreak-sjon ved hjelp av fosforpentaklorid. Når f.eks. 7-[2-(2-tienyl)-acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylsyre-p-nitrobenzyl-esteren omsettes med fosforpentaklorid i metylenklorid i nærvær av pyridin, så får man fremstilt et iminoklorid-derivat av denne forbindelse. Dette mellomprodukt omsettes med en alkohol, f.eks. metanol eller isobutanol, hvorved man

får det tilsvarende iminoeterderivat. En hydrolyse av iminoeteren gir p-nitrobenzyl-7-amino-3-klor-3-cefem-4-karboksy-lathydroklorid.

De utgangsforbindelser som anvendes ved fremstillingen av forbindelser med formel I kan fremstilles ved å omsette en 7-acylamino-3-eksometylencefam-4-karboksylsyreester eller en 7-amino-3-eksometylencefam-4-karboksylsyre-ester med ozon i et inert oppløsningsmiddel med temperatur mellom -80 og 0°C, hvorved man danner ozonid-derivatet ved 3-eksometylen-dobbeltbindingen. Dette ozonidprodukt som ikke isoleres kan dekomponeres ved å omsette det in situ med et mildt reduserende middel som natriumbisulfitt eller fortrinnsvis svoveldioksyd, hvorved man får den tilsvarende 3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylsyreester.

Ozonolysen av 7-amino-3-eksometylencefam-4-karboksylsyre-ester eller av 7-acylamino-3-eksometylencefam-4-karboksyl-syreester med formel V utføres ved å føre ozon gjennom en oppløsning av 3-eksometylencefamester i et inert oppløsnings-middel med temperaturer mellom -80 og 0°C. Eksometylen-dobbeltbindingen reagerer med ozon slik at det in situ dannes et intermediært ozonid som dekomponeres slik det er beskrevet i det etterfølgende for dannelse av en 3-hydroksy-3-cefemester med formel VI:

I ovennevnte formler har R1 oa de ovenfor angitte be-tydninger.

Skjønt 3-eksometylencefalosporiner også kan undergå oksyda-sjon med ozon for dannelse av sulfoksydet, så vil ekso-dobbeltbindingen under de beskrevne ozoniseringsbetingelser fortrinnsvis reagere med ozon for dannelse av ozonidet. Dannelsen av sulfoksydet skjer som et resultat av overoksyda-sjon. Mens ekso-dobbeltbindingen reagerer raskt med ozon, skjer reaksjonen ved svovelatomet i dihydrotiazinringen for dannelse av sulfoksyd med en langt langsommere hastighet.

De følgende overoksydasjonsprodukter kan imidlertid dannes ved ozonolysereaksjon.

Ozongass fremstilles ved hjelp av en ozongenerator av den type som vanligvis brukes ved syntetisk og analytisk kjemisk arbeid for fremstilling av ozon, og hvor ozonet fremstilles ved en elektrisk utladning i oksygen. Ozonet utvikles i en strøm av oksygen som så føres direkte inn i rekasjonskaret. Det prosentvise innholdet av ozon i oksygenstrømmen kan varieres etter ønske, f.eks. ved å variere strømnings-hastigheten på oksygenet gjennom ozongeneratoren, foruten å variere intensiteten på den elektriske utladningen. Prosentvis innhold av ozon i oksygenstrømmen kan bestemmes jodo-metrisk ved at man med natriumtiosulfat titrerer den mengde jod som frigjøres fra en standardoppløsning av kaliumjodid med ozon fra generatoren. Det prosentvise innhold av ozon i oksygenstrømmen er ikke kritisk, men en bestemmelse av den mengde ozon som strømmer inn i reaksjonsblandingen vil i foreliggende fremgangsmåte gjøre det mulig å bestemme det tidspunkt når den forønskede reaksjon er fullstendig, hvorved man får en minimal dannelse av overoksydasjonsprodukter.

Alternativt kan ozonolysereaksjonen følges kromatografisk. F.eks. kan en liten del av reaksjonsblandingen tas ut, ozonidet dekomponeres og man kan undersøke mengden av uom-satt utgangsmateriale og eventuelt 3-hydroksy-3-cefem-produktet i prøven ved hjelp av tynnsjiktskromatografi,

hvor man sammenligner med en kjent mengde av utgangsmateriale og 3-hydroksy-3-cefemforbindelsen.

Inerte oppløsningsmidler som kan brukes i ozonolysen er de oppløsningsmidler hvor 3-eksometylen-cefam-estrene er i det minste delvis oppløselige og som er ureaktive med ozon under de beskrevne betingelser. Vanligvis vil man oppnå tilfreds-stillende resultater med organiske oppløsningsmidler som metanol, etanol, etylacetat, metylacetat og metylenklorid.

Konsentrasjonen av utgangsmaterialet i det inerte oppløs-ningsmiddel er ikke kritisk og det er foretrukket å bruke tilstrekkelig mengde til å danne en fullstendig oppløsning. Den foretrukne temperatur under ozonolysereaksjonen er mellom -80 og -50°C.

Når ozoniddannelsen er fullstendig slik dette er bestemt

ved en av de ovennevnte fremgangsmåter, kan overskudd av ozon drives ut av reaksjonsblandingen ved å boble nitrogen eller oksygen gjennom blandingen.

Etter at man har fjernet et eventuelt overskudd av ozon, kan ozonidet dekomponeres ved at reaksjonsblandingen tilsettes et mildt reduksjonsmiddel valgt fra gruppen bestående av natriumbisulfitt, svoveldioksyd og trimetylfosfitt, hvorved man får 3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylsyreesteren. Dekompo-neringen utføres ved å tilsette et overskudd av reduksjons-midlet og røre reaksjonsblandingen ved temperatur fra -80 til 0°C, inntil reaksjonsblandingen er negativ ved kalium-jodidstivelsesprøven.

Et foretrukket middel for dekomponering av det intermediære ozonid er gassformet svoveldioksyd. Denne reagens er foretrukket ettersom den fullstendig kan drives ut fra reaksjonsblandingen under den etterfølgende opparbeiding og således ikke kompliserer utvinningen av reaksjonsproduktet.

De fremstilte 7-acylamino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylsyre-estere kan utvinnes fra reaksjonsblandingen ved først å for-dampe blandingen til tørrhet og deretter ekstrahere produktet fra resten. Alternativt kan N-acylerte 3-hydroksy-3-cefemestere innvinnes fra den organiske væskefasen i dekomponeringsblandingen ved å skille den flytende fase fra uløselige faste stoffer, og etter vasking og tørking kan det organiske lag fordampes, hvorved man får 3-hydroksy-ester.

Nevnte 3-hydroksykjerneesteren, det vil si en 7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylsyreester, kan best isoleres i form av et salt, f.eks. i form av et hydroklorid eller hydrobromid.

Når en ester av 7-amino-3-eksometylencefam-4-karboksyl-

syre ozoniseres, er det foretrukket å bruke et salt av denne kjernen, f.eks. hydrokloridet eller p-toluensulfonatsaltet.

I et spesifikt eksempel på fremstillingen av en 3-hydroksy-3- cefemester ble p-metoksybenzyl-7-fenoksyacetamido-3-eksometylencefam-4-karboksylat oppløst i etylacetat og omsatt med ozon ved en temperatur på omtrent -78°C. Over-skuddet av ozon ble drevet ut ved gjennombobling av oksygen i den kalde oppløsningen. Ozonidet ble dekomponert ved å tilsette et overskudd av natriumbisulfitt ved 0°C under om-røring. Det organiske lag ble avdelt fra de uoppløselige faste stoffer og vasket, tørket og fordampet, hvorved man fikk p-metoksybenzyl-7-fenoksyacetamido-3-hydroksy-3-cefem-4- karboksylat.

I et annet eksempel ble p-nitrobenzyl-7-amino-3-metylen-cefam-4-karboksylathydroklorid oppløst i metanol og ozon boblet gjennom oppløsningen ved temperaturer på ca. -78°C. Overskudd av ozon ble drevet ut fra blandingen med nitrogen, og ozonidet ble dekomponert ved gjennombobling av svoveldioksyd. Reaksjonsblandingen ble fordampet til tørrhet og resten, dvs. p-nitrobenzyl 7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat, ble oppnådd i form av hydrokloridsaltet.

Utgangsforbindelsene for fremstillingen av 3-eksometylen-cefamestrene kan fremstilles ved å omsette en 7-acylamino-cefalosporansyre med en svovelholdig nukleofil forbindelse ved hjelp av kjente fremgangsmåter, hvorved man får en nukleofil forskyvning av acetoksygruppen i cefalosporansyren, og man får en 7-acylamino-3-tiosubstituert-metyl-3-cefem-4-karboksylsyre. Dette 3-tiosubstituerte cefemprodukt redu-seres deretter med hydrogen i nærvær av Raney-nikkel eller med sink/maursyre i nærvær av dimetylformamid, hvorved man får fremstilt 3-eksometylencefamsyren. Således kan f.eks. 7-fenylacetamido-cefalosporansyre omsettes med kalium-metylxantat, hvorved man får 7-fenylacetamido-3-etoksytiono-karbonyltiometyl-3-cefem-4-karboksylsyre som ved reduksjon med sink/maursyre i nærvær av DMF gir 7-fenylacetaraido-3-eksometylencefam-4-karboksylsyre med formelen: 3-eksometylencefamkjernen med formelen:

fremstilles ved å omsette en 7-acylamino-3-eksometylencefam-4-karboksyl-syreester med fosforpentaklorid (PCl^) i metylenklorid i nærvær av pyridin, hvorved man oppnådde det intermediære iminoklorid. Dette ble omsatt med metanol i kulden, slik at man fikk iminoeteren. Iminoeteren kan lett underkastes hydrolyse, hvorved man får 7-amino-3-eksometylencefam-4-karboksylsyreesterhydrokloridet. Estergruppen kan så fjernes, hvorved man får 3-eksometylencefamkjerner.

De angitte 7-acylamino-3-halogen-3-cefem-4-karboksylsyrer med formel I er nyttige antibiotiske forbindelser for be-kjempelse av infeksjoner som skyldes gram-positive og gram-negative organismer. Forbindelsene kan tilføres ved injek-sjon (subkutant eller intramuskulært) i den frie syreformen eller i form av et farmasøytisk akseptabelt, ikke-toksisk salt. Salter dannet med de frie syrer og uorganiske baser som natriumbikarbonat, kaliumkarbonat, natriumhydroksyd og kalsiumhydroksyd gir natrium-, kalium- og kalsiumsalter respektivt, som kan opparbeides for tilførsel, f.eks. i form av isotoniske oppløsninger eller som flytende suspen-sjoner .

Den in vitro antimikrobielle aktivitet for 3-halogencefalo-sporiner er angitt ved data i tabell I. Tabell I inneholder antimikrobiell aktivitet for 7- [2- (2-tienyl)-acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylsyre som ble oppnådd i en standard platemetode. Tallverdiene er diameteren i millimeter på inhiberingssoner som ble observert med de angitte organismer.

Den følgende tabell II angir den minimumsinhiberende konsen-trasjon (MIC) for 7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylsyre overfor penicillinresistent Staphylococcus både i nærvær og fravær av serum. MIC-verdiene ble oppnådd ved den såkalte gradient plateteknikk som ble utført i alt vesentlig slik det er beskrevet av Bryson og Szybalski, Science, 116 , 45 (1952) .

I tabell III nedenfor er det angitt MIC-verdien for prøve-forbindelsen fra tabellene I og II ovenfor representative gram-negative organismer. De angitte data ble oppnådd ved gradient plateteknikken.

I tabell IV nedenfor er in vitro antimikrobiell aktivitet for 7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-brom-3-cefem-4-karboksylsyre angitt for flere illustrerende mikroorganismer. Disse data ble oppnådd ved en standard platemetode, hvor tallverdiene angir diameteren i millimeter på de inhiberingssoner som ble oppnådd med de angitte mikroorganismer.

Den følgende tabell V angir den minimumsinhiberende kon-sentrasjon (MIC) for antibiotikumet 7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-brom-3-cefem-4-karboksylsyre overfor penicillinresistente stammer av Staphylococcus i fravær av serum.

De inhiberende konsentrasjoner ble oppnådd ved gradient platemetoden.

Minimumsinhiberende konsentrasjoner for 7-[2-(2-tienyl)-acetamido]-3-brom-3-cefem-4-karboksylsyre ovefor representative gram-negative bakterier er angitt i tabell VI. Disse data ble oppnådd ved gradient platemetoden. De erholdte 7-acylamino-3-halogen-3-cefem-'4-karboksylsyre-estere utgjør mellomprodukter for fremstilling av forbindelsene i form av de frie syrer.

Estergrupper som faller innenfor definisjonen av R^ er alle velkjente grupper som vanligvis brukes for å beskytte C^-karboksylsyregruppen i cefalosporin-molekylet, mens man utfører reaksjoner som innbefatter andre grupper i molekylet. Disse esterdannede grupper lar seg lett fjerne, hvorved man får den frie syre ved reduksjon eller hydrolyse. Således kan f.eks. p-nitrobenzylestergruppen fjernes via katalytisk hydrogenolyse over palladium og karbon, difenylmetylgruppen (benzhydryl) kan fjernes med trifluoreddiksyre i anisol ved ca. 10°C, p-metoksybenzyl-gruppen kan fjernes med trifluoreddiksyre ved ca. 10°C. (J.Org.Chem. 36, 1259 (1971)), 2,2,2-trikloretylgruppen kan fjernes med sink og syre (J.Am.Chem.Soc. 88, 852 (1966)), benzylester-gruppen kan fjernes via katalytisk hydrogenolyse over palla-diumkatalysator (J.Org.Chem. 27, 1381 (1962)) og den tertiære butylgruppe kan fjernes slik det er beskrevet i J.Org.Chem. 31, 444 (1966).

Følgende eksempler illustrerer fremstilling av utgangs-materialer.

Eksempel 1

p-nitrobenzyl-7-amino-3-metylencef am-4-karboksy.lathydroklorid.

En oppløsning av 965 mg (2 mmol) p-nitrobenzyl-7-fenoksy-acetamido-3-metylencefam-4-karboksylat i 10 ml metylenklorid ble tilsatt 175 mg tørr pyridin og 460 mg fosforpentaklorid, og blandingen ble rørt ved romtemperatur i 6 timer. En ml isobutanol ble tilsatt blandingen som så ble lagret ved 0°C over natten. Reaksjonsproduktet p-nitrobenzyl-7-amino-3-metylencefam-4-karboksylathydroklorid som var dannet som et krystallinsk bunnfall, ble frafiltrert og utbyttet var 430 mg (58% utbytte).

Elementæranalyse for C^j-H^N^Oj-SCl

Teoretisk: C 46,69 K 4,18 N 10,89

Funnet: C 46,40 H 4,20 N 10,62

I.R. (Nujol):

Karbonylabsorpsjon ved 5,65 (6-laktam) og 5,75 (ester)mikron

N.M.R. signaler ved 6,34 (2d, 2H, C2~H2), 4,98 (d,

1H, Cg-H), 4,7-4,4 (m, 6H, C^- K, ester CH2, C4"CH2

og C^-H) og 2,4-1,6 (m, 4H, aromatisk H) tau

Eksempel 2

p-nitrobenzyl-7-amino-3-metylencefam-4-karboksylat-p-toluensulfonatsalt.

En oppløsning av 965 mg p-nitrobenzyl-7-fenoksyacetamido-3-metylencefam-4-karboksylat i 10 ml metylenklorid ble tilsatt 175 mg tørr pyridin og 460 mg fosforpentaklorid og blandingen ble rørt i 5 timer ved romtemperatur. Den ble så av-kjølt til 0°C og 50 ml kald metanol ble tilsatt. Etter røring i en time ved romtemperatur ble blandingen fordampet i vakuum for fjerning av oppløsningsmidlene, og det resterende reaksjonsprodukt ble oppløst i en blanding av etylacetat og vann. pH ble justert til 7 og etylacetatlaget ble utskilt og vasket med vann og tørket. En ekvivalent p-toluensulfonsyre ble tilsatt den tørrede oppløsning, og ved avkjøling fikk man dannet 600 mg p-nitrpbenzyl-7-amino-3-metylencefam-4-karboksylat-p-toluensulfonat som et krystallinsk bunnfall. Produktet ble renset ved rekrystallisering fra en blanding av 12 ml metanol og 24 ml eter og 15 ml petroleter.

Elementæranalyse for C-^H^N-jOgS-j

Teoretisk: C 50,66 H 4,45 N 8,06

Funnet: C 50,41 H 4,51 N 7,86

I.R. (Nujol):

Karbonylabsorpsjon ved 5,65 (Q-laktam) og 5,71 (ester)mikron

N.M.R. (DMSO d,)

6

Signaler ved 7,70 (s, 3H-p-metyl), 6,39 (s, 2H,

C2-H2), 4,93 (d, 1H, Cg-H), 4,7-4,3 (m, 6H, C^-H, ester CH2, C3"CH2, og C^ H) og 2,93-1,68 (m, 8H, aromatisk H) tau.

U.V. (pH 6 buffer)

Maksima ved 219 my (e=19,600) og

268 mp (e= 9,400) .

Eksempel 3

p-metoksybenzyl-7-amino-3-metylencefam-4-karboksylathydroklorid

En oppløsning av 4,3 g p-metoksybenzyl-7-fenoksyacetamido-3-metylencefam-4-karboksylat i 50 ml metylenklorid ble til-

satt 880 mg tørr pyridin og 2,3 g fosforpentaklorid og blandingen ble rørt under koking med tilbakeløp i 3 timer. Den ble så avkjølt i et isvannbad og 5 ml isobutanol ble tilsatt. Blandingen ble rørt i kulden i flere timer og det ble ialt utfelt 2,2 g av reaksjonsproduktet, p-metoksybenzyl-7-amino-3-metylen-cefam-4-karboksylathydroklorid. Produktet ble frafiltrert og vasket med kald metylenklorid og så tørket i vakuum.

Elementæranalyse for C,,HiriSCl

16 19

Teoretisk: C 51,82 H 5,16 N 7,55

Funnet: C 51,65 H 5,04 N 7,72

Eksempel 4

p-metoksybenzyl-7-amino-3-metylencefam-4-karboksylat-p-toluensulfonat.

En oppløsning av 9 37 mg p-metoksybenzyl-7-fenoksyacetamido-3-metylencefam-4-karboksylat i 10 ml metylenklorid ble til-

satt 0,18 ml tørr pyridin og 460 mg fosforpentaklorid. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i 2 timer og så av-kjølt til 5°C. Den kalde blandingen ble tilsatt 50 ml kald metanol og hensatt for oppvarming til romtemperatur. Blandingen ble fordampet i vakuum og resten ble oppløst i en blanding av etylacetat og vann. O<p>pløsningens pH-verdi ble justert til 7 og etylacetatlaget ble utskilt, vasket med vann og tørket. Det tørkede etylacetatlag ble tilsatt en

ekvivalent p-toluensulfonsyre. Ved avkjøling fikk man utfelt som et krystallinsk fast stoff ca. 600 mg p-metoksybenzyl-7-amino-3-metylencefam-4-karboksylat-p-toluensulfonat.

Elementæranalyse for C23H2g<N>2<0gS>2

Teoretisk: C 54,53 H 5,17 N 5,53

Funnet: C 54,33 H 5,05 N 5,47

I.R. (Nujol):

Karbonylabsorpsjonsbånd ved 5,65 (Ø-laktam) og 5,78 (ester)mikron.

N.M.R. (DMSO dg):

Signaler ved 7,69 )s, 3H, para-metyl), 6,41 (s,

2H, C2-H2), 6,23 (s, 3H, para-metoksy), 5,0 (d, 1H, Cg-H), 4,82 (s, 2H, ester CH2), 4,7-4,55 (m, 4H, C4-H, C3-CH2 og C7-H), 3,2-2,0 (m, 8H, aromatisk

H) tau.

Eksempel 5

p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylathydro-klorid.

En oppløsning av 3,85 g p-nitrobenzyl-7-amino-3-metylencefam-4-karboksylathydroklorid fremstilt som beskrevet i eksempel 1, i 600 ml metanol ble avkjølt i et aceton-tørrisbad. Ozon ble boblet gjennom reaksjonsblandingen i ca. 20 minutter,

og blandingen fikk på dette tidspunkt en svak blå farge. Nitrogen ble ført gjennom reaksjonsblandingen for å utdrive et overskudd av ozon. Deretter ble det intermediære ozonid dekomponert ved å føre svoveldioksyd-gass gjennom réaksjons-blandingen inntil denne ga en negativ kaliumjodid-stivelses-prøve.

Reaksjonsblandingen ble fordampet i vakuum, og resten ble oppløst i 200 ml 0,1 N hydrogenklorid i metylenklorid. Opp-løsningen ble fordampet til tørrhet og det gjenværende reaksjonsprodukt ble oppløst i aceton. Ved avkjøling fikk man utfelt som et krystallinsk fast stoff 3,15 g p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylathydroklorid.

I .R. (Nujol) :

Karbonylabsorpsjon ved 5,55 (3-laktamkarbonyl) og 5,02 (esterkarbonylhydrogen-bundet til 3 hydroksy)-mikron.

Elektrometrisk titrering (66% DMF) pKa 4,0 og 6,3.

Eksempel 6

p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat-hydroklorid.

En oppløsning av 4 g p-nitrobenzyl-7-amino-3-metylen-cefam-4-karboksylathydroklorid i 620 ml metanol ble avkjølt i et tørris-acetonbad, og ozon ble boblet gjennom den kalde opp-løsningen i ca. 20 minutter. Reaksjonsblandingen ble renset for gjenværende ozon ved å føre nitrogen gjennom oppløsningen, og 10 g natriumbisulfitt ble tilsatt.

Reaksjonsblandingen ble rørt i en time ved isbadtemperatur,

og blandingen ga på dette tidspunkt en negativ kaliumjodid-stivelsesprøve.

Blandingen ble så fordampet i vakuum, hvorved man fikk reaksjonsproduktet som en amorft, gul rest. Dette ble utkrystallisert i aceton, hvorved man fikk 3,4 g p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylathydroklorid som et krystallinsk acetonsolvat.

I.R. (Nujol):

Karbonylabsorpsjonbånd ved 5,60 (|3-laktam) og

6,04 (esterkarbonylhydrogen bundet til 3-hydroksy)-mikron.

N.M.R. (DMSO dg):

Signaler ved 7,92 (s, 3H, 1/2 mol aceton), 6,22 (2d, 2H, C2-H2), 5,07 (d, 1H, CgH), 4,8-4,5 (m, 3H, ester CH2 og C7H), 2,4-1,6 (m, 4H, aromatisk H) tau.

Eksempel 7

p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylathydro-klorid.

Ved å anvende den ozoneringsmetodikk som er beskrevet i eksempel 5 og 6, ble 3,85 g p-nitrobenzyl-7-amino-3-metylen-cefam-4-karboksylathydroklorid ozonisert i metanol, og det intermediære ozonid ble dekomponert ved en temperatur på

0°C med 3,5 ml trimetylfosfit. Reaksjonsblandingen ble fordampet, og resten ble oppløst i 100 ml 0,1 N HC1 i metylenklorid. Nevnte oppløsning ble så fordampet og resten ble utkrystallisert fra aceton, hvorved man fikk 2,8

g p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat-hydroklorid.

Eksempel 8

p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat.

4 millimol p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylathydroklorid, fremstilt som beskrevet i eksempel 5, ble oppløst i vann og etylacetat ble tilsatt o<p>pløsningen.

pH i suspensjonen ble justert fra pH 2,2 til pH 5 med IN natriumhydroksyd. Etylacetatlaget ble utskilt og vasket med vann og tørket over magnesiumsulfat. Det tørkede etylacetatlag ble fordampet til tørrhet, hvorved man fikk 1,2 g p-nitrobenzyl'-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat som en krystallinsk rest.

Elementæranalyse for C-^H^N^<OgS:>

Teoretisk: C 47,86 H 3,73 N 11,96

Funnet: C 47,87 H 4,00 N 12,11

I.R. (Nujol):

Karbonylabsorps jon ved 5,65 (bred, (3-laktam og ester) og 6,0 (amid)mikron.

N.M.R. (DMSO d,):

o

Signaler ved 6,63 (2 d, 2H, C2H), 5,31 (d, 1H, CgH), 4,89 (d, 1H, C?H), 4,62 (s, 2H, ester CH2), 4,30 (bred, s, 2H, 7 N-H), 2,51-1,8 (m, 4H, aromatisk H) og 1,2 (d, 1H, C30H) tau.

Eksempel 9

p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido)-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat.

En oppløsning av 1,55 g p-nitrobenzyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylathydroklorid i 30 ml aceton inneholdende 364 mg (0,5 ml, 3,6 mmol) trietylamin ble tilsatt 962 mg urea. Under røring ved romtemperatur ble en oppløsning av 730 mg (4,4 mmol) 2-tiofen-acetylklorid i 20 ml aceton dråpevis tilsatt blandingen. Etter 2,5 time ble reaksjonsblandingen filtrert og fordampet. Resten ble oppløst i etylacetat og oppløsningen vasket suksessivt med vann, en 5% oppløsning av natriumbikarbonat, 5% saltsyre og en mettet oppløsning av natriumklorid. Den vaskede oppløsning ble tørket og konsentrert ved fordampning i vakuum, hvorved man fikk 1,2 g av reaksjonsproduktet som en krystallinsk rest. Produktet ble omkrystallisert fra etylacetat, hvorved man fikk ren p-nitrobenzyl 7-[2-(2-tienyl)acetamido)-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat med følgende spektrale egenskaper. I.R. (Nujol): absorpbsjonstopper ved 3,0 (amid NH), 5,68 (B-laktamkarbonyl), og 6,1.

(amid, og ester hydrogen bundet til 3 OH) mikron.

N.M.R. (CDC13/DMS0 dg): signaler ved 6,54 (2d, 2H,

C2H2), 6,16 (s, 2H, sidekjede CH2), 4,90 (d, CgH, 4,60 (d, 2H, ester CH2), 4,43 (q, 1H, C?H),

3,1-1,6 (m, 7H, aromatisk H) og 1,30 (d, 1H, amid NH) tau.

Eksempel 10

p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat.

p-nitrobenzyl-7-amino-3-metylencefem-4-karboksylathydroklorid, 3,85 g, ble omsatt med ozon i metanol slik det er angitt i eksempel 5 for fremstilling av ozonidet. Dette ble dekomponert med svoveldioksyd, hvorved man fikk 3-hydroksyproduktet som ble isolert som et råprodukt. Dette råprodukt ble opp-løst i 175 ml tetrahydrofuran og 50 ml vann. 2,1 g natriumbisulfitt ble suspendert i oppløsningen, hvoretter man dråpevis tilsatte en oppløsning av 4,8 g 2-tiofen-acetylklorid i 200 ml THF.

Blandingen ble rørt i to timer ved romtemperatur og deretter fordampet til en vandig rest. Dette ble utrørt med etylacetat, det organiske lag skilt og vasket med 5% saltsyre og med vann. Det vaskede lag ble tørket og fordampet til tørrhet, hvorved man fikk reaksjonsproduktet som en krystallinsk rest. Denne rest ble tre ganger behandlet med dietyleter for fjerning av forurensning av 2-tiofeneddiksyre, og man fikk 2,9 g renset krystallinsk produkt, det vil si p-nitrobenzyl-7- 12-(2-tienyl)acetamido]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat.

Elektrometrisk titrering (66% vandig DMF)

pKa 5,9

N.M.R. (CDC13/D20): signaler ved

6,60 (s, 2H, <C>2H2), 6,13 (s, 2H, sidekjede CH2), 4,96 (d, 1H, CgH), 4,62 (d, 2H, ester CH2),

4,46 (d, 1H, C?H) og 3,1-1,7 (m, 7H, aromatisk H) tau.

Følgende eksempler illusterer oppfinnelsen.

Eksempel 11

Difenylmetyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat.

a) En oppløsning av 34 g (100 mmol) 7- [2-(2-tienyl)acetamido] -3-metylencefam-4-karboksylsyre i 500 ml metylenklorid

ble tilsatt 21,4 g (110 mmol) difenyl-diazometan og den re-sulterende blanding ble rørt i 2 timer ved romtemperatur. Oppløsningsmidlet ble fjernet under redusert trykk, og residuet ble oppløst i etylacetat. Etylacetat-oppløsningen ble vasket med 5% oppløsning av natriumbikarbonat, deretter med vann og så tørket over magnesiumsulfat. Den tørkede opp-løsning ble konsentrert til et lite volum. Ved henstand fikk man utskilt 40 g difenylmetyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-metylencefam-4-karboksylat som smeltet ved 132-133°C som et krystallinsk faststoff. I.R. (kloroform): absorbsjonstopper ved 2,9 (amid N-H), 5,65, 5,75 og 5,93 (3-laktam, estere og amid karbonylgrupper henholdsvis) og 6,62 (amid II) mikron.

N.M.R. (CDC13): signaler ved

6,72 (ABq, 2H, C2~H2), 6,21 (s, 2H, a-CH2>, 4,83-4,65 (m, 4H, C4~H, Cg-H og C3"CH2),

4,39 (q, 1H, C7-H), 3,4-2,65 (m, 15H, C7~NH, ester CH og aromatisk H) tau.

b) En oppløsning av 8,1 g (16 mmol) av ovennevnte ester i 80 ml metylenklorid ble tilsatt 1,57 g (1,6 ml, 19,6 mmol)

tørr <p>yridin og 3,8 g (18,1 mmol) fosforpentaklorid. Reaksjonsblandingen ble rørt i 2 timer ved romtemperatur og ble deretter avkjølt i et is-vannbad. Den kalde blandingen ble behandlet med 8 ml isobutanol under røring. Røring ble fortsatt i 2 timer samtidig som man fikk utfelt 3 g difenyl-metyl-7-amino-3-metylencefam-4-karboksylat-hydroklorid som et krystallinsk bunnfall. Produktet ble frafiltrert og vasket med metylenklorid og vakuumtørket.

Elementæranalyse (%) for C^H^^O-jSCl:

Teoretisk: C 60,50 H 5,08 N 6,72 Cl 8,50 Funnet: C 60,70 H 5,02 N 6,71 Cl 8,80

N.M.R. (DMSO dg): signaler ved

6,45 (ABq, 2H, C2-H2), 5,00 (d, 1H, Cg-H),

4,68 (d, 1H, C?-H), 4,60 (s, 2H, 3-CH2>, 4,44

(s, 1H, C4-H), 3,10 (s, 1H, ester CH) og 2,61

(s, 10H, aromatisk H) tau.

c) 7-amino-3-eksometylencefam-ester-hydrokloridsalt, 2,1 g (5 mmol) ble oppløst i 200 ml metanol og oppløsningen ble

avkjølt i et aceton-tørris-bad. Ozon ble boblet inn i den kalde oppløsningen i 7 minutter for dannelse av det intermediære ozonid. Dette ble så dekomponert ved å føre en strøm av svoveldioksydgass gjennom reaksjonsblandingen i 2 minutter. Deretter ble blandingen fordampet, og residuet behandlet med dietyleter, noe som ga 1,6 g difenylmetyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat-hydroklorid som et krystallinsk fast stoff.

N.M.R. (CDC13): signaler ved

6,4 (ABq, 2H, <C>2"<H>2), 5,0-4,5 (m, 2H, Cg-H og C?-H), 3,2-2,4 '(m, 11H, ester CH og aromatisk H) tau. I.R. (kloroform): karbonylabsorbsjonstopper ved 5,57 og 5,70 (6-låktam og esterkarbonyl henholdsvis) mikron.

U.V. (pH 7 buffer): Amax 275 m , e = 7550.

Elektrometrisk titrering (60% vandig DMF): titrer-bare grupper ved 4,5 og 6,5.

d) En o<p>pløsning av 840 mg difenylmetyl-7-amino-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat i 10 ml vann og 10 ml aceton ble tilsatt 1 g natriumbisulfitt. Blandingen ble rørt, samtidig som man dråpevis tilsatte 800 mg tiofen-2-acetylklorid i 10 ml aceton. Blandingen ble rørt i 4,5 timer ved romtemperatur og ble så fordampet under redusert trykk. Residuet ble oppløst i en blanding av etylacetat og en 5% vandig opp-løsning av natriumbikarbonat. Etylacetatlaget ble utskilt, vasket med vann og tørket. Den tørkede oppløsning ble fordampet, og residuet behandlet med eter, noe som ga 500 mg difenylmetyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat.

N.M.R. (CDC13): signaler ved

6,79 (s, 2H, C2-H2), 6,16 (s, 2H, a-CH2), 5,0

(d, 1H, C6-H), 4,32 (q, 1H, Cj-H), 3,05-2,46

(m, 15H, C7~NH, ester CH og aromatisk H) tau.

I.R. (kloroform): absorbsjonstopper ved 2,9 (amid NH), 5,6, 5,73 og 5,93 (3-laktam, ester og amid karbonylgrupper henholdsvis) og 6,6 5 (amid II)mikron. e) En oppløsning av 4,2 g difenylmetyl-7-[2-(2-tienyl)-acetamido ]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat i 44 ml tørr dimetylformamid ble tilsatt 865 mg fosfortriklorid. Blandingen ble rørt 1,5 timer ved romtemperatur og ble så helt over i en blanding av etylacetat og 5% vandig saltsyre. Etylacetatlaget ble fordampet, vasket med 5% saltsyre, med vann og så tørket. Den tørkede oppløsning ble konsentrert i vakuum og produktet ble utkrystallisert. 3-klor-esteren ble frafiltrert, vasket med kald etylacetat og tørket, hvorved man fikk 2,2 g.

Elementæranalyse (%) for C26H21<N>2°4<S>2<C1>:

Teoretisk: C 59,48 H 4,03 N 5,34 Cl 6,75 Funnet: C 59,77 H 4,25 M 5,40 Cl 6,91

N.M.R. (CDC13): signaler ved

6,49 (ABq, 2H, C2~H2), 6,22 (s, 2H, a-CH2>,

5,08 (d, 1H, Cg-H), 4,19 (q, 1H, C?-H), 3,13-2,5 (m, 15H, C^-NH, ester CH og aromatisk H) tau. I.R. (CHCl^): absorbsjonstop<p>er ved 2,9 (amid NH), 5,55, 5,72 og 5,90 (a-laktam, ester og amid karbonylgrupper) og 6,6 0 (amid II)mikron.

U.V. (dioksan): Amax 275 my, e = 8700.

Eksempel 12

p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat. (via tionylklorid).

En oppløsning av 1,9 g (4 mmol) p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat i 10

ml DMF (tørket over en molekylær sil) ble tilsatt 950 mg (0,58 ml, 8 mmol) nylig destillert tionylklorid. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i 6,5 timer og helt over i 100 ml etylacetat. Blandingen ble ekstrahert tre ganger med 30 ml porsjoner av 5% saltsyre og med en mettet oppløsning av natriumklorid. Den vaskede etylacetatoppløsning ble filtrert og fordampet til tørrhet i vakuum. Residuet ble behandlet med eter, hvorved man fikk 1,2 g p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)-acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat som et brunt krystallinsk faststoff, smeltepunkt ca. 164-166°C.

Elementæranalyse (%) for C^H^N-^OgS^l:

Teoretisk: C 48,63 H 3,27 N 8,51 Cl 7,18 Funnet: C 48,47 H 3,29 N 8,78 Cl 6,96 I.R. (kloroform) viste absorbsjonsbånd ved 2,9 (amid NH), 5,59 (B-laktam karbonyl), 5,75 (ester karbonyl) og 5,92 mikron (amid karbonyl).

U.V. absorbsjonsspektrum (acetonitril) viste maksima ved

'max 235 mp, t: = 12.100

•.max 268 mu, r = 15.800

Produktets massespektrum viste et molekylært ion på 493 m/e.

N.M.R. (CDC13) viste signaler ved

6,39 (ABq, 2H, C,-H2), 6,17 (s, 2H, a-CH2), 4,99 (d, 1H, Cg-H), 4,64 (s, 2H, ester CH2), 4,19 (q, 1H, C?-H), 3,45 (d, 1H, C?-NH), 3,1-1,67 (m, 7H, aromatisk H) tau.

Eksempel 13

7- [2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylsyre

En oppløsning av 995 mg (2 mmol) p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)-acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat, fremstilt som beskrevet i eksempel 12, i 60 ml tetrahydrofuran og 100 ml metanol inneholdende 5 dråper IN saltsyre, ble tilsatt 1 g av en 5% palladium-på-karbon-katalysator. Katalysatoren var forredusert i en suspensjon av 40 ml etanol ved romtemperatur under et hydrogentrykk på 3,5 kg/cm 2.

Suspensjonen ble hydrogenert ved romtemperatur i 2,5 timer under et hydrogentrykk på 3,5 kg/cm . Katalysatoren ble frafiltrert og vasket på filteret med THF og deretter med vann. Det samlede filtrat og katalysator-vask-oppløsningene ble fordampet til tørrhet, og reaksjonsproduktresiduet ble opp-løst i en blanding av etylacetat og vann. Oppløsningens pH ble justert til 2,5 og etylacetatlaget ble utskilt. Syre-reaksjonsproduktet ble ekstrahert med vann fra etylacetat-oppløsningen ved pH 7. Den vandige fase ble utskilt, over-lagt med etylacetat og surgjort til pH 2,5. Etylacetatlaget ble utskilt, vasket med vann, tørket over natriumsulfat og tørket i vakuum. Det amorfe residuum ble behandlet med eter, hvorved man fikk 165 mg 7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylsyre som et krystallinsk faststoff, smeltepunkt 114-120°C med dekomponering og mykning ved ca. 110°C.

Dette reduksjonsprodukt hadde følgende fysikalske karakteristika. I.R. (Nujol): viste absorbsjonsbånd ved 3,1 (amid NH), 5,64 og 5,75 (fl-laktam og karboksylsyre-karbonylgrupper henholdsvis) og 6,1 (amid II)-mikron.

U.V. (acetonitril): absorbsjonsmaksima ved

Amax 2 35 mp, t = 10.700

Amax 268 mp, f. = 7.200

N.M.R. (CDC1 ) viste signaler ved

6,38 (ABq, 2H, C2"H2), 6,16 (s, 2H, a-CH2),

4,98 (d, 1H, Cg-H), 4,20 (q, 1H, C?-H) og 3,1-2,5 (m, 4H, aromatisk H og C7~NH) tau.

Elementæranalyse (%) for C^H^lN^C^SCl:

Teoretisk: C 43,52 H 3,09 N 7,81 Cl 9,88 Funnet: C 43,55 H 3,79 N 7,27 Cl 9,28

Eksempel 14

p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido1-3-klor-3-cefem-4-karboksylat (via fosfortriklorid).

En avkjølt oppløsning av 439 mg (0,93 mmol) p-nitrobenzyl-l-{2-(2-tienyl)acetamido]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat i 4,4 ml DMF ble langsomt tilsatt 85 mg (0,05 ml, 0,6 3 mmol) fosfortriklorid. Reaksjonsblandingen ble hensatt i 4 timer ved romtemperatur, hvoretter reaksjonsproduktblandingen ble opparbeidet slik det er beskrevet i eksempel 12, og man fikk ialt 374 mg p-nitrobenzyl-7-f2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat. NMR-spektrum av produktet var i overensstemmelse med det forventede produkt og med det tilsvar-rende for forbindelsen fra eksempel 12.

Eksempel 15

p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat (via fosforoksyklorid).

En oppløsning av 325 mg (0,7 mmol) p-nitrobenzyl-7-1.2-(2-tienyl)acetamido]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat i 3,3 ml DMF avkjølt i et is-vannbad, ble langsomt tilsatt 212 mg (0,13 ml, 1,4 mmol) fosforoksyklorid. Blandingen ble hensatt i 4 timer ved romtemperatur og produktet som ialt var på 225 mg ble innvunnet ved å anvende den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel 12. Det kjernemagnetiske resonans-spekteret for produktet var i overensstemmelse med spekteret for den tidligere karakteriserte forbindelse.

Eksempel 16

p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat (via oksalylklorid).

En oppløsning av 4 39 mg (0,93 mmol) p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat i 4,4 ml DMF avkjølt i et isbad ble dråpevis tilsatt 118 mg (0,07 ml, 0,93 mmol) oksalylklorid. Reaksjonsblandingen ble hensatt i 4 timer ved romtemperatur og ble så helt over i en blanding av vandig 5% saltsyre og etylacetat. Det organiske lag ble utskilt og vasket først med 5% saltsyre, så med vann og en mettet o<p>pløsning med natriumklorid. Det vaskede laget ble tørket og fordampet til tørrhet, hvorved man fikk reaksjonsproduktet p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat som et amorft faststoff. Produktet ble oppnådd i krystallinsk form ved behandling av det amorfe residuum med eter. Utbytte 360 mg. Det infrarøde spektrum og NMR-spekteret for det krystallinske produkt var i overensstemmelse med et spektrum fra autentisk materiale.

Eksempel 17

7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-brom-3-cefem-4-karboksylsyre.

En oppløsning av 19 g (40 mmol) p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)-acetamido]-3-hydroksy-3-cefem-4-karboksylat i 300 ml tørr DMF ble tilsatt 15 g (56 mmol) fosfortribromid og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur over natten. Den ble så helt over i en blanding av etylacetat og vann, og den organiske fase ble utskilt og vasket flere ganger med vann og til slutt tørket over magnesiumsulfat. Den tørre organiske fase ble fordampet i vakuum til tørrhet. Det urene reaksjonsprodukt som veide ca. 9 g ble renset ved kromatografi over 500 g silisiumdioksydgel, idet man som elueringsmiddel an-vendte etylacetat-heksan (55:45 v:v). Eluatet ble fordampet til tørrhet under redusert trykk, og produktet p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-brom-3-cefem-4-karboksylat ble oppnådd krystallinsk ved behandling av residuet med dietyl-

eter.

U.V. (etanol) Amax 270 mp, (c = 13.300)

og Amax 243 my, (e = 12.700)

Elementæranalyse beregnet for C„AH,,BrNo0,S»:

z(J 16 362 Teoretisk: C 44,61 H 3,00 N 7,81 Br 14,84 Funnet: C 44,78 H 3,03 N 7,6 5 Br 14,91

Kjernemagnetisk resonansspektrum (DMSOdg) viste signaler ved 6,21 (s, 2H, ct-CH2) , 5,98 (ABq, 2H, C2-H2), 4,72 (d, 1H, Cg-H), 4,51 (s, 2H, ester-CH2), 4,20 (q, 1H, C?-H), 3,04-1,74 (m, 7H, aromatisk H) og 0,66 (d, 1H, C7"CH) tau.

Den ovennevnte 3-bromester ble deforestret på følgende måte. Esteren på 54 5 mg (1.0 mmol) ble hydrogenert ved romtemperatur i etanol i nærvær av en forredusert 5% palladium-på-karbon-katalysator. Katalysatoren ble frafiltrert, filtrat-et ble fordampet under redusert trykk til tørrhet. Det gjenværende produkt ble behandlet med dietyleter og man fikk 180 mg (44%) av et krystallinsk produkt, dvs. 7-[2-(2-tienyl)-acetamido]-3-brom-3-cefem-4-karboksylsyre.

Elektrometrisk titrering (66% vandig DMF) viste en pKa på 4,4 og en tilsynelatende molekylvekt på 393 .

Beregnet molekylvekt = 40 3.

Elementæranalyse beregnet for C^H-^BrN-jO^S,,"

5 dietyleterat:

Teoretisk: C 40,91 H 3,66 N 6,36 Br 18,15 Funnet: C 41,29 H 3,20 N 6,29 Br 18,50

Kjernemagnetisk resonansspektrum (CDCl^) viste signaler ved 8,8 (t, dietyleter-CH3), 6,68-5,86

(m, C2-H2, -~CH2 og dietyleter-CH2), 4,90 (d, 1H, Cg-H), 3,0-2,63 (m, 3H, aromatisk H) og 1,9 (d,

1H, amid NH) tau.

Nedenstående eksempler illustrerer fremstilling av mellomprodukter i foreliggende f remganasmåte >;■ c<- av H?' ' e

Eksempel 18

p-nitrobenzyl-7-amino-3-klor-3-cefem-4-karboksylat.

En oppløsning av 500 mg p-nitrobenzyl-7-[2-(2-tienyl)acetamido]-3-klor-3-cefem-4-karboksylat i 6 ml metylenklorid ble tilsatt 95 mg tørr pyridin og 237 mg fosforpentaklorid. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 1,5 time og deretter avkjølt i et isvannbad til ca. 5°C, og 0,6 ml iso-butylalkohol ble tilsatt. Ved fortsatt avkjøling og røring fikk man utkrystallisert reaksjonsproduktet, p-nitrobenzyl-7-amino-3-klor-3-cefem-4-karboksylathydroklorid. Dette ble frafiltrert, vasket med kald metylenklorid og tørket, og man fikk ialt 200 mg krystallinsk produkt som smeltet med dekomponering ved ca. 168°C.

Prosentvis elementær sammensetning for C-^H^ClN-jO^S-HC1

Teoretisk: C 41,39, H 3,20, N 10,34, Cl 17,45 Funnet: C 41,14, H 3,31, N 10,44, Cl 17,29

I.R. (Nujol)<:>

Viste absorpsjonsbånd ved 5,55 (B-laktamkarbonyl)

og 5,78 (esterkarbonyl)mikron.

U.V. (pH 7 buffer). viste absorpsjonsmaksimum

Amax 268 my (e=13 800)

N.M.R. (DMSO dg): signaler ved

5,97 (s, 2H, C2-H2), ,8-4,5 (m, 4H, Cg-H, C7~H

og ester CH^), og 2,35-1,6 (q, 4H, aromatisk H) tau.

Eksempel 19

Difenylmetyl-7-amino-3-klor-cefem-4-karboksylat.

En oppløsnina av 525 mg dif enylmetyl-7-[2-(2-tienyl) acetamido 1-3-klor-3-cefem-4-karboksylat i 20 ml metylenklorid ble tilsatt 0,1 ml tørr pyridin og 237 mg fosforpentaklorid. Re-aks jonsblandingen ble rørt i 2 timer ved romtemperatur og ble så avkjølt i et is-vannbad. Den kalde blandingen ble tilsatt 0,6 ml isobutanol og etter 30 minutter ble reaksjonsblandingen fordampet. Residuet ble oppløst i etylacetat, og oppløsningen vasket med 5% natriumbikarbonat og så med vann og deretter tørket. Den tørkede oppløsning ble fordampet ti] tørrhet og residuet behandlet med eter, hvorved man fikk 190 mg 3-klor-kjerne-ester, dvs. difenylmetyl-7-amino-3-klor-3-cefem-4-karboksylat. I.R.(Nujol): absorbsjonstopper ved 5,7 og 5,9 (3- laktam og esterkarbonyl)mikron.

N.M.R. (CDC13): signaler ved

6,35 (ABq, 2H, C2"H2), 4,78 (2d, 2H, Cg-H og C7-H), 3,05 (s, 1H, ester CH) og 2,65 (s, 10H, aromatisk H).

Eksempel 20

7-(D-mandelamido)-3-klor-3-cefem-4-karboksylsyre.

En suspensjon av 812 mg (2 mmol) p-nitrobenzyl-7-amino-3-klor-3-cefem-4-karboksylsyre-hydroklorid i 40 ml etylacetat ble tilsatt en oppløsning av 520 (5 mmol) natriumbisulfitt i 40 ml vann. Blandingen ble kraftig rørt, samtidig som man tilsatte 395 mg (2,2 mmol) D-mandelsyre-O-karboksyanhydrid. Blandingen ble rørt i 1,5 timer ved romtemperatur, og det vandige lag ble utskilt fra etylacetatlaget og vasket med etylacetat. Etylacetatvask-oppløsningen ble slått sammen med etylacetatlaget, og disse ble vasket flere ganger med vann og så tørket og fordampet, hvorved man fikk reaksjonsproduktet som et tørt residuum. Dette ble behandlet med eter og man fikk 685 mg p-nitrobenzyl-7-(D-mandelamido)-3-klor-3-cefem-4-karboksylat som smelter ved ca. 158-164°C med dekomponering.

Elementæranalyse for C22H gN 07SC1:

Teoretisk: C 52,44 H 3,60 N 8,34 Cl 7,04% Funnet: C 52,25 H 3,45 N 8,58 Cl 6,82%

N.M.R. (CDC13): signaler ved 6,24 (ABq, 2H, C2"H2),

5,04-4,7 (m, 2H, Cg-H og u-H), 4,57 (s, 2H, ester-CH2), 6,23 (q, 1H, C?-H) og 2,8-1,2 (m, 10H, aromatisk H og C7~NH) tau.

U.V. (acetonitril: max 265 mj ( 18.600).

Reaksjonsproduktet på 200 mg ble omsatt med hydrogen i nærvær av 5% palladium-på-karbon for å fjerne p-nitrobenzylestergruppen, og man fikk 75 mg 7-(D-mandelamido)-3-klor-3-cefem-4-karboksylsyre. '

N.M.R. (D20-natriumbikarbonat): signaler ved

6,42 (ABq, 2H, C„-H_), 4,90 (d, 1H, C -H),

4,68 (s, 1H, ci-CH) , 4,37 (d, 1H, C7~H) og 2,49 (s, 5H, aromatisk H) tau.

Claims (1)

1. Analogifremgangsmåte til fremstilling av terapeutisk virksomme 7-acylamino-3-halogencefalosporinforbindelser med formelen

   hvor R er tenyl eller a-hydroksybenzyl, og X er klor eller brom;

   samt ikke-toksiske, farmasøytisk akseptable salter derav, karakterisert ved at man omsetter en 3-hydroksycefalosporinforbindelse med formelen:

   hvor R' er tenyl, og er en karboksylsyre-beskyttende esterdannende gruppe, med oksalylklorid, tionylklorid, fosfortriklorid, fosforoksyklorid, oksalylbromid, tionylbromid, fosfortribromid eller fosforoksybromid i dimetylformamid; eventuelt spalter 7-tienylacetamido-sidekjeden og reacylerer den således oppnådde 7-amino-3-halogencefalosporinfor-bindelse med en syre med formel CgH,-CH(OH) .COOH eller et reaktivt derivat derav, hvoretter den karboksylsyre-beskyttende esterdannende gruppe fjernes, og, om ønsket, omdanner en således erholdt forbindelse til et farmasøytisk akseptabelt salt derav.