NO143434B - Maskeringsduk eller -plate og fremgangsmaate til dens fremstilling - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en maskeringsduk eller -plate hvor et felles mønsterbilde gjentar seg periodisk og ensliggende i suksessive soner, og hvor mønsteret setter seg sammen av innbyrdes like, hovedsakelig polygonale felter som stort sett har parvis sammenfallende sider og hvert har et radiært og aksialt usymmetrisk identisk elementærbilde.

Oppfinnelsen vedrører også en fremgangsmåte til fremstilling av en slik maskeringsduk eller -plate.

Ved "maskeringsduk" skal i det følgende forstås ethvert kamuflerende ark- eller plateformet materiale, som kan være elastisk, hardt, bøyelig, stivt etc. Maskering skal bety det samme som kamuflasje.

Bortsett fra relativt få unntagelser for spesialformål

er maskeringsduker forsynt med et synlig mønster i form av uregelmessige flatepartier som har forskjellig farge og/eller forskjellig refleksjonsfaktor (mørkhetsgrad) og/eller er per-forerte. Særlig ved store duker, i det minste på flere kvadratmeter, må man ofte ta med på kjøpet at mønsteret gjentar seg i en og samme duk, siden det er dyrt eller umulig å anvende en trykkevalse, trykkeplate, hullstanse eller lignende med et effektivt areal like stort som dukens. Den såkalte rapport, dvs. den avstand hvori mønsteret gjentar seg, bør helst være på flere meter, noe som krever et mønsterdannende verktøy - i det følgende kalt "mønsterplate" - med et effektivt mønsterdannende areal (trykke- eller stanseareal) på omtrent 10 m 2. Ved rota-sjonstrykking av mønsteret kommer dessuten til at trykkevalsens omkrets er bestemt ved rapporten R, så valsens diameter må være minst 32% av rapporten.

Fra norsk patentskrift 102 420 er der kjent maskeringsduker som er tenkt å gi utseendet av bladverk. Et av mønstrene er tenkt utformet uregelmessig i en større flate, men i den forbindelse er det ikke sagt noe om at flere på hinannen følgende mønsterbilder av denne art er tenkt dreiet i forhold til hverandre. Videre er der omtalt maskeringsmønstre med ganske kort rapport, idet der foretas snitt som skjærer ut tunger som skal illudere bladverk. En slik utførelse omfatter en flate som kan tenkes inndelt i elementærbilder som hvert inneholder to hcilve buer som i suksessive felter ligger speilvendt i forhold til hverandre. Et slikt felt vil imidlertid være ganske lite, høyst på 0,05 m 2, og hvis man ville gjøre dem betydelig større, ville ikke bare rapporten bli tydelig, men elementærfeltene ville ikke fremtre kamuflasjemønstret, men med en radiært sym-metrisk tegning.

Til grunn for den foreliggende oppfinnelse ligger den oppgave ved en maskeringsduk eller -plate av den innlednings-vis nevnte art å øke størrelsen av rapporten i forhold til dimensjonen av det felles elementærbilde.

Oppgaven løses ved at mønsterbildet i hver sone omfatter en flerhet av felter hvor det usymmetriske elementærbilde i suksessive felter har forskjellig orientering i flaten med en av feltenes form avhengig vinkelforskyvning på minst 4 5 og høyst 315°.

Ved at et felles mønster således gjentar seg i flere felter, men er dreiet i passende vinkler innen samme rapport, blir det mulig å fordoble eller flerdoble rapporten uten behov for å anvende et mønsterdannende organ med tilsvarende øket arbeidsflate. Dermed kan hele arbeidsflaten utnyttes for å tildanne bare en brøkdel av rapporten ad gangen, en brøkdel som er tenkt a utgjøre minst 1 m 2, og med et elementærmønster som derved selv innen vedkommende felt har karakteren av en maskeringsduk eller -plate, altså er tilsvarende uregelmessig utformet.

Den tekniske effekt som oppnås ved oppfinnelsen, er meget betydelig, særlig i tilfeller hvor man vil maskere store gjenstander som lastebiler, lange rørledninger og bygninger, da man av nærliggende grunner ikke hittil har kunnet anvende trykkplater til trykning av et mange kvadratmeter stort mas-keringsmønster på annen måte enn med en mange ganger gjentatt rapport (klart synlig periodisitet i mønsteret) eller med en utenkelig stor trykkeplate pa f.eks. 30 - 100 m 2. Man var derfor tvunget til å male maskeringsmønsteret manuelt eller i det minste tilsløre rapporten med en spesiell maleprosess om man ikke ville ta rapportens ulemper med på kjøpet.

Oppfinnelsen vil i det følgende bli belyst nærmere under henvisning til tegningen.

Fig. 1 er et skjema over en del av en maskeringsduk og viser tenkte kvadratiske felter, hvert tilsvarende en mønster-plates virksomme areal. Fig. 2 viser en del av en slik maskeringsduk med et mønster i fargetrykk og omfattende fire suksessive felter i henhold til fig. 1. Fig. 3 viser et enkelt felt med annet maskeringsmønster enn fig. 2.

Fig. 4, 5 og 6 er skjemaer i likhet med fig. 1, men

viser ikke-kvadratiske felter i form av henholdsvis avlange rektangler, likesidede trekanter og regelmessige sekskanter.

Det skal først antas at maskeringsmønsteret trykkes med en kvadratisk trykkeplate, f.eks. ved sjablontrykk (silketrykk). En duk som skal forsynes med maskeringsmønster på denne måte, antas å være sjakkbrettlignende oppdelt i like store, tenkte, kvadratiske felter i samsvar med fig. 1, hvert av samme stør-relse som trykkeplatens effektive kvadratiske areal. Feltenes lengde L eller bredde B er således den samme. Ved hjelp av trykkeplaten trykkes dennes mønster som elementærmønster først 1 feltet 1 lengst til venstre oventil på fig. 1. Deretter dries trykkeplaten 90° i sitt eget plan, og man trykker feltet 2 nærmest til høyre for (eller nærmest under) feltet 1, så det trykte elementærmønster blir 90° vinkelforskjøvet. Deretter dreies trykkeplaten ytterligere 90°, og neste felt 3 trykkes osv. Feltenes nummerering 1-4 refererer seg således til trykkeplatens og dermed det trykte elementærmønsters vinkel-stilling i sitt eget plan, altså henholdsvis 0, 90, 180 og 270°. Dreining kan selvsagt også skje i motsatt retning, altså med disse vinkelverdier negative.

Istedenfor trykkeplate kan man anvende en hullstanseplate med mange hullstanser slik fordelt at grupper av stansehull i duken danner elementærmønsteret. Stansehullmønster og farge-mønster kan kombineres med hverandre på en og samme duk. Beteg-nelsen "fargemønster" er også ment å innbefatte mønstre med forskjellig gradering (mørkhetsgrad) for forskjellige flatepartier i et felt.

Fig. 2 viser en del av en maskeringsduk, omfattende fire felter 1 - 4 på rad i henhold til fig. 1, og fig. 3 viser et eneste slikt felt forsynt med et rettvinklet elementærmønster som mest anvendes for spesialformål. De mørkeste, f.eks. sorte flatepartier, er betegnet med 11. Dessuten finnes mindre mørke, f.eks. brune flatepartier 12, og derfra forskjellige flatepartier 13 og 14, f.eks. mørkegrønne partier 13 og lysegrønne partier 14. Også andre fargevalg og kombinasjoner kan anvendes i henhold til kjente erfaringsregler. Betrakter man fig. 2

som helhet, kan man si at mønsterbildet ikke oppfattes som et fire ganger gjentatt mønster, men som et eneste mønster som strekker seg over alle fire felter 1-4. For å tydeliggjøre dreiningen av elementærmønstrene i de fire felter i forhold til hverandre er til hinannen svarende flatepartier med samme fargetone 13 betegnet med 13a, 13b og 13c, så man kan se disse tre flatepartiers forskjellige stillinger i forhold til de øvrige flatepartier i de fire felter, skjønt alle disse flatepartiers former og relative stillinger er de samme i alle felter.

Alternativt kan duken være ensfarget om den antas å være meget lys, f.eks. sandgul, lysegrønn eller hvit (for vinter-kamuflasje), samtidig som de mørkeste partier 11 dannes av hullgrupper med store og/eller til hinannen grensende hull i duken. For de lysere partier 12 - 14 kan hullstørrelse og -tetthet være mindre i tilsvarende grad, så partiene 14 virker lysest. Er duken meget mørk, f.eks. mørkegrå eller mørkebrun, blir lyshetseffekten omvendt, "negativ", om bakgrunnen bak duken er lys. For selve maskeringseffekten er det i det foreliggende tilfelle av mindre betydning om partiene 111 er mør-kest og partiene 14 lysest eller omvendt, så den samme duk vanligvis vil kunne anvendes for maskering av lyse, mørke og halvmørke gjenstander etc.

Fig. 2 kan virke noe misvisende forsåvidt som man synes

å se deler av grenselinjene mellom de fire ruter. I praksis bortfaller dette inntrykk dersom mønsteret ikke er særlig ugun-stig i denne henseende, eller hvis hvert felt er relativt fin-mønstret med tallrike flatepartier 11 - 14. Dessuten kan møn-steret velges slik at man får partiell eller total sammenpas-ning av elementærmønstre mellom feltene til tross for de fire mulige relative dreiestillinger. I den forbindelse forstås

ved "mønsterpasning" den kjente forholdsregel man gjør bruk av ved oppsetning av tapeter med stor eller uregelmessig mønst-ring på en slik måte at skjøtene ikke virker forstyrrende. En slik mønsterpasning behøver her slett ikke å være særlig nøy-aktig, særlig hvis mønsteret i og for seg, slik som på fig. '3, har mange rette linjer og knekksteder (diskontinuitet). Her er det også på sin plass å nevnte at feltenes kanter ikke be-høver å være rette, men kan være tannede, bølgeformige eller lignende på en slik - helst uregelmessig - måte at hvert felts kanter helt griper inn i den tilsvarende grensekant av neste felt, uansett de fire forskjellige relative stillinger av feltene .

Alt etter ønsker og betingelser behøver en duk ifølge oppfinnelsen ikke å være mønstret på en slik måte at man får både rader og kolonner av felter som på fig. 1. En duk som ikke behøver å være altfor bred, kan meget godt bare omfatte en eneste rad (eller kolonne) av felter. Der bør da finnes minst én feltskjøt og helst minst to feltskjøter i det tenkte rutemønster på duken, atlså minst én, resp. to, grenser mellom nabofelter.

En duk ifølge oppfinnelsen behøver dog ikke å være frem-stilt på den ovennevnte måte ved relativ dreining av mønster-plate (trykkeplate, hullstanse eller lignende) og duk. Alternativt kan man trykke og/eller stanse flere separate småduker, hver med bare ett eneste elementærmønster, og siden sammenfeste dukene med innbyrdes dreining i deres eget plan slik at der fås en duk sammensatt av flere felter. Slike separate kvadra-tikse dukstykker behøver ikke engang å sammenf estes, men kan også være festet på et felles underlag, f.eks. et støttenett, med den nevnte relative vinkelforskyvning med et multiplum av 90°. I praksis er det særlig hensiktsmessig å fremstille en dukbane tilsvarende en eneste rad (eller kolonne) av felter på fig. 1 og siden å sette sammen to eller flere slike dukbaner på en slik måte at den ferdige duk vil omfatte to, resp. flere, parallelle rader av felter. Eventuelt kan man trykke eller stanse to eller flere felter som tilsammen danner et halvt eller helt kvadrat, ved å foreta en dreining (vinkelforskyvning) som nevnt og siden sette sammen slike dukstykker til en hel duk.

Ved en duk som vist på fig. 1 og 2, er den nevnte rapport R lik fire ganger bredden (lengden) av hvert enkelt felt. Flaterapporten, altså gjentagelsesavstanden for den flate som på fig. 1 dannes av den kvadratiske ruteblokk, f.eks. oventil til venstre, og består av ved siden av hinannen liggende felter 1, 2, 3, 4 multiplisert med antall under hverandre plas-serte felter 1, 2, 3, 4 i samme rekkefølge, er dog tydeligvis lik seksten ganger arealet av et enkelt felt og dermed seksten ganger mønsterplatens areal og kan gjøres enda større ved at neste ruteblokk på 16 felter har annen mønsterordning enn en direkte kopi av mønsterordningen for de 16 felter i første ruteblokk, selvsagt under forutsetning av at dukens bredde og lengde er minst fire ganger hvert felts sidelengde B = L, f.eks. 1 - 1,5 m.

Dessuten skal det påpekes at det selvsagt ikke er nødven-dig at vinkelforskyvningen mellom på hinannen følgende ruter alltid er akkurat 90° svarende til den angitte rekkefølge 1 = 0°, 2 = 90°, 3 = 180° og 4 = 270° i forhold til utgangs-stillingen 1. For eksempel kan rekkefølgen være 0°, 180°,

90°, 270° svarende til en dreining av 0° for første felt, 180° for annet, deretter dreining tilbake -90° innen tredje felt lages, og ut fra denne stilling +180° (altså til stilling 270°) innen fjerde felt lages..

Videre er oppfinnelsen ikke begrenset til kvadratiske felter som vist på fig. 1-3, skjønt dette i regelen torde være mest gunstig om ikke spesielle forhold gir grunn til annet. Generelt kan sies at oppfinnelsen er anvendelig for felter i form av et helst likesidet triangel, kvadrat, rektan-gel, trapes, parallellogram eller en likevinklet seks- eller åttekant, hvor minst ett eller to par motstående parallelle sider er innbyrdes like lange, men av annen lengde enn de øvrige sider. Det torde være tilstrekkelig bare i korthet å gå inn på disse særtilfeller.

Fig. 4 viser en duk hvor det gjentatte elementærmønster har avlangt rektangulær form og på hinannen følgende felter 1 og 2 har en relativ mønsterdreining på 180°. Dessuten er feltene i forskjellige rader sideforskjøvet i forhold til hverandre. Feltene har en bredde B og en lengde L = 2B. Rapporten blir åpenbart R = 2L = 4B, altså bare halvparten av den ved en mønsterordning som på fig. 1 og 2. Til tross for den dårligere rapport kan slike rektangulære felter komme på tale av fremstillingstekniske eller andre praktiske grunner, f.eks. om et produksjonsprogram i alle tilfeller omfatter fremstilling av rektangulære duker med en mønstring som ikke gjentar seg, og flere slike duker skal settes sammen til en betydelig større duk. I skjemaet på fig. 4 er den relative vinkelforskyvning av to på hinannen følgende felter i raden alltid 180°. Man kan dog også anvende et ruteskjerna av en type som f.eks.

er kjent for parkettlegning og murstensplassering, og hvor der benyttes en forskyvning på 9 0°.

Fig. 5 viser en duk med trekantede felter, som her er vist som likesidede, men ikke behøver å være det. Rettvinklede trekanter ville dog være noe ugunstigere enn ikke rettvinklede. Mønsterdreiningen er 120° for hvert felt, og rapporten er

R = 3L. Flere dukbaner i henhold til fig. 5 kan selvsagt

uten videre settes sammen til en duk med en bredde av 2B eller et større multiplum av B.

Fig. 6a viser forholdene ved anvendelse av felter i form av regelmessige sekskanter. Hvis der bare benyttes en eneste rad av felter, altså en dukbane med en bredde B i henhold til fig. 5a, og man antar at maskeringen trykkes med en trykkeplate, blir vinkelforskyvningen mellom på hinannen følgende felter 60° og rapporten R = 6L, altså meget stor. Derimot blir trykkeplaten unødig stor, og den må trykke i "tomme luften" utenfor dukbanen, altså utenfor bredden B på fig. 6a. Dette arealtap er 33%. For en duk med flere rader og kolonner av felter som vist på fig. 6b, blir dette arealtap dog ganske ubetydelig,

og rapporten blir meget stor likedan som i det foregående tilfelle. I begge tilfeller innebærer dette at man kan nøye seg med et mindre elementærmønster (mindre felt og mindre trykkeplate) og med en mindre dreining (60° istedenfor 90° på fig. 1 og 2), så den nevnte ulempe eventuelt kan oppveies av for-delene. Sekskantene behøver ikke å være helt regelmessige,

men kan være bare likevinklede med to par parallelle sider av samme lengde og tredje par sider av annen lengde, altså med et slags ensidig uttrukkede sekdkanter som derved ved fullsten-

dig sammenpassende sammenføyning vil danne rette kolonner med siksak-formede rader (eller omvendt).

Hva som nettopp har vært sagt om sekskanter, gjelder sluttelig også for åttekanter, hvor det arealtap som inntrer ved "tom" trykking, kan holdes lavt og rapporten økes til 8L, dersom L er åttekantens nøkkeldimensjon. Den nødvendige relative vinkelforskyvning eller dreining av på hinannen følgende felter blir 4 5°. Åttekanter kan ikke uten tomme mellomrom sammenføyes til et flerradet felt på samme måte som i det minste i de nevnte tre-, fire- og seks-kanter og vil derfor i alminnelighet bare kunne anvendes for énradet trykk på den måte som er vist på fig. 6a, altså med uvirksomme arealer utenfor dukbanen, mens det virksomme areal blir lik 0,828 L 2, hvor L igjen er nøkkeldimensjonen når det gjelder regelmessige åttekanter.

Feltene kan eventuelt ha form av et trapes eller skjevt parallellogram, f.eks. en rombe, men slike former torde vanligvis være av meget begrenset interesse, da kvadratiske felter av forskjellige grunner i første rekke blir å foretrekke så lenge der ikke foreligger spesielle betingelser.

Hva som er nevnt ovenfor om utførelsene på fig. 1-3, gjelder forsåvidt det lar seg anvende, også de øvrige feltfor-mer, f.eks. når det gjelder kantform, mønsterpasning såvel som det forhold at man ikke behøver å anvende relativ vinkelforskyvning mellom duk og mønsterplate (trykkplate, hullstanse eller lignende), men også kan sette duken sammen av separate felter, eventuelt rutepar eller ruteblokker, med relativ vin-kelf orskyvning som nevnt.

For fullstendighetens skyld skal det påpekes at dreiningen ikke alltid behøver å skje bare i feltets eller dukens eget plan. I tilfeller hvor kamuflasjemønsteret skaffes ved hull-stansning og/eller ved at dukens to sider forsynes med et slikt mønster (idet duken kan være partielt gjennomsiktig) kan rapporten også økes ytterligere ved at visse felter anbringes bak-frem, altså ved at mønsterpartiet, resp. det stykke av duken som er forsynt med dette og danner et felt, svinges 180° om en akse i feltets plan.

Claims (8)

1. Maskeringsduk eller -plate hvor et felles mønsterbilde gjentar seg periodisk og ensliggende i suksessive soner, og hvor mønsteret.setter seg sammen av innbyrdes like, hovedsakelig polygonale felter som stort sett har parvis sammenfallende sider og hvert har et radiært og aksialt usymmetrisk identisk elementærbilde, karakterisert ved at møn-sterbildet i hver sone omfatter en flerhet av felter hvor det usymmetriske elementærbilde i suksessive felter har forskjellig orientering i flaten med en av feltenes form avhengig vinkelforskyvning på minst 4 5 og høyst 315°.

2. Duk som angitt i krav 1, karakterisert ved at feltene er kvadratiske, og at den nevnte vinkelfor-skjell i det minste for de fleste felters vedkommende er 90,

180 eller 270° (1 - 4, fig. 1-2).

3. Duk som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at elementærbildet er utført slik at der fås en i det minste partiell mønsterpasning mellom direkte på hinannen følgende felter.

4. Duk som angitt i et av de foregående krav, karakterisert ved at feltenes kanter ikke er rettlinjede, men har slik, hensiktsmessig tannet og/eller bølget form at de helt passer inn i hverandre mellom hvilke som helst par av på hinannen følgende felter-, uavhengig av disse felters relative forskyvning.

5. Duk som angitt i krav 1, 3 eller 4, karakterisert ved at feltene er avlangt rektangulære, og at to og to direkte på hinannen følgende felter i det minst for de fleste felters vedkommende har en relativ vinkelforskyvning på 180°.

6. Fremgangsmåte til å fremstille en maskeringsduk eller -plate som angitt i et av de foregående krav, ved at maskerings-mønsteret sammensettes av flere ensartede og ensliggende møn-sterbilder som opptar hver sin sone i den ferdige duk eller plate og gjentar seg på denne slik at hele maskeringsmønsteret dannes av flere enn en sone som nevnt, karakterisert ved at de ensartede mønsterbilder i hver sone settes sammen av med et felles mønsterdannende organ separat tildannede identiske elementærmønstre som i to direkte på hinannen følgende felter i det minste for de fleste felters vedkommende vinkelforskyves (dreies) minst 45° og høyst 315° i forhold til hverandre, avhengig av feltenes form.

7. Fremgangsmåte som angitt i krav 6, karakterisert ved at der som mønsterdannende organ benyttes en sjablontrykkeinnretning, trykkeplate eller hullstanse, og at mønsterplaten og duken dreies i forhold til hverandre etter at et felt er forsynt med sitt elementærmønster, og innen neste felt forsynes med samme elementærmønster.

8. Fremgangsmåte som angitt i krav 6, karakterisert ved at hvert av flere dukstykker utføres med samme form som feltene og forsynes med elementærmønsteret, og at disse separate dukstykker settes sammen på et felles underlag med den nevnte vinkelforskyvning i forhold til hverandre og skjøtes og/eller festes tett inntil hverandre på et felles underlag for å danne duken sammensatt av disse dukstykker, eventuelt med underlag.