NO862275L - Stoepeformplate og fremgangsmaate ved fremstilling av denne. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår et som komposittlamihat oppbygget platemateriale som i første rekke er beregnet på å skulle anvendes til formluker i betongstøpeformer. Den ifølge oppfinnelsen fremstilte laminatplate kjennetegnes primært

ved at dens bærende ytterskikt består av en med innbakte glassfibertråder armert trefiberplate eller sponplate samt ved at innerskiktet eller -skiktene består; av platemateriale av fortrinnsvis lavere spesifikk vekt enn nevnte bærende ytterskikt. De øvrige karakteriserende trekk for platen og frem-gangsmåten for dens fremstilling fremgår av de etterfølgende patentkrav.

Ved valget av platemateriale for betongstøpeluker gjel-der det generelt at det stilles meget store krav til platenes brudd- og bøyningsfa.sthet, formatbestandighet og væskebestan-dinghet. Videre må platene ha en meget stor overflatefast-

het og god overflatefinish (god slippevne). Alle disse egenskaper, skal i siste omgang forenes med kravet om en rimelig spesifikk vekt og en akseptabel pris.

Det materiale som for tiden er helt dominerende på formplateområdet, er væskebestandig, limt plywood med et overflatebelegg av fenolharpiksfolie. Plywooden kan bestå av et varierende antall trefinérskikt av ulik tykkelse, og ulike treslag kan også velges i finérskiktene, avhengig av platens anvendelsesområde (påtenkt antall støpninger, ventil- eller veggstøping, formstørrelse, m.m.). Jo større krav som stilles til formplatens egenskaper, desto vanskeligere er det å få frem en fullgod plywoodplate til en rimelig pris. Ved høye støpetrykk og gjentatt anvendelse kreves det således en meget tykk og kostbar plywood med inntil 15 skikt av høyverdig bjør-kefinér. Da samtlige av disse finérskikt skal limes sammen med væskebestandig lim og overflateskiktet skal behandles

til den størst mulige jevnhet og hårdhet, sier det seg selv at en slik plate blir meget kostbar. Dessuten er det med årene blitt stadig vanskeligere å tilveiebringe den høyverdige finér som kreves for disse plater.

Eii måte å søke å løse de ovennevnte problemer på har vært å fremstille formplater av enklere finérmateriale og å akseptere et mindre antall støpninger for hver plate. Det da nødvendige, hyppigere bytte av plater i formlukene koster imidlertid også penger, og dessuten oppstår det også andre problemer, som f.eks. at platene får dårligere bøyningsstiv-het. Et meget alvorlig problem ved bruk av "dårligere" finér i overflateskiktet er at det fåes en utilfredsstillende støp-overflate. Overflatefinéren er ganske enkelt for ujevn til å gi et godt feste til overflateskiktet og dessuten så myk at platens overflate lett skades allerede ved lette trykk og støt.

En tenkelig mulighet for å få frem en formplate av ønsket slag ville være å laminere en "platekjerne" av enklere materiale med ytterskikt av et fra styrke- og hårdhetssyns-punkt mer høyverdig materiale. Noe slikt materiale som lett lar seg laminere med et kjernemateriale av tre og dessuten oppfyller styrke-, vekt- og kostnadskravene, er imidlertid hittil ikke blitt fremskaffet. At man vil beholde tre som kjernemateriale beror naturligvis på at det i seg selv er egnet for formålet og dessuten kan tilveiebringes til en rimelig pris dersom det ikke stilles altfor store kvalitetskrav. Man har også som et kompromiss fremstilt formplater med en kjerne av finérlaminat av lavere kvalitet og overflateskikt av høyverdig bjørkefinér. Det gjenstår imidlertid det problem å oppnå på denne måte en høyverdig plate, da ytterfinérens bedre egenskaper ikke er tilstrekkelige til helt å oppveie den enklere kjernes lavere bruddfasthet, stivhet og hårdhet. Hva angår hårdheten, kan det f.eks nevnes at plateoverflaten lett skades av trykkpåkjenninger, fordi overflatefinéren ikke er tilstrekkelig stiv til alene å ta opp trykket, men presses inn i det underliggende mykere kjernelaminat.

Man kan således konstatere at ytre laminatskikt av tremateriale men med større stivhet, hårdhet og bruddfasthet enn bjørkefinéren ville kreves for at et enklere kjernetrelami-nat skulle kunne anvendes i formplater av høy kvalitet. Et slikt trebasert platemateriale skulle kunne være en trefiberplate hvis stivhet og hårdhet i og for seg er tilstrekkelige. Fiberplaten oppviser dog den ulempe at selv om bruddfastheten visserlig er meget større enn trefinérens bruddfasthet målt i finérens tverretning, så er bruddfastheten bare halvparten så stor som finérens, målt i dens lengderetning (fiberretningen). Dessuten er trefiberplater normalt relativt fuktighetsøm-fintlige og sveller lett når de utsettes for fuktighet. Dersom man til dette legger til at trefiberplater har høyere spesifikk vekt enn trefinér, kan trefiberplater prinsipielt uteluk-kes som utgangsmateriale for formstøpeplater.

Det har imidlertid nu vist seg at trefiberplater som under fremstillingen er blitt armert med innbakede glassfibertråder, oppviser overraskende gode egenskaper, dersom de anvendes som overflateskikt i formplater med en kjerne av ett eller flere skikt av tremateriale av enklere kvalitet. Riktig kombi-nert får en slik formplate som er fremstilt med overflateskikt av glassfiberarmert trefiberplate styrkeegenskaper og overfla-tekvalitet som er like gode som eller bedre enn for en plywood-formplate av høy kvalitet fremstilt på konvensjonell måte som ovenfor beskrevet.

For nærmere beskrivelse av oppfinnelsen vises det til de vedføyede tegningsfigurer (fig. 1, 2 og 3) som viser tre utførelsesformer av formplater ifølge oppfinnelsen. Ved hjelp av disse figurer skal oppfinnelsen beskrives nærmere nedenfor.

På fig. 1 vises en formplate bygget opp av flere skikt, ca. 21 mm tykk, for anvendelse i formluker for vertikale be-tongs tøpef ormer . Denne plate har en kjerne bestående av 5 finérskikt (11-15), av hvilke det midterste (13) og de to ytre (11 og 15) er anbragt med stående fiberretning, mens de to mellomliggende skikt (12 og 14) er anbragt med liggende fiberretning, d.v.s. dreiet 90° i forhold til de inntilliggende finérskikt. Ytterst på hver side av finérkjernen er det påført et glassfiberarmert trefiberplateskikt, hvilke fiberplateskikt (16 og 17) i sin tur er blitt belagt på overflaten med en fenolharpiksfolie av i og for seg kjent type. Den glassfiberarmerte trefiberplate utgjøres av en relativt tynn (2,5-3,5

mm tykk) trefiberplate i hvilken langsgående, parallelle glassfibertråder eller -strenger er blitt innbaket med 20-60 mm mellomrom under trefiberplatens fremstilling. De på fig. 1

viste ytre trefiberskikt er i dette tilfelle blitt plassert ved armeringstrådretningen stående, d.v.s. slik at armeringstrådene utløper vinkelrett på fiberretningen i underliggende finérskikt.

Med den her beskrevne oppbygning av formplaten oppnås flere fordeler. Som tidligere nevnt har trefiberplaten i seg selv en brudd- og strekkfasthet som ef ca. halvparten så stor som trefinérens i dennes fiberretning. I finérens tverrfiber-retning er styrken bare en brøkdel av styrken i fiberretningen, og man kan prinsipielt regne med at trefiberplatens styrke i dette tilfelle er minst fem ganger så stor. Generelt skulle man altså ved en sammenligning mellom plywood (krysslaminert finér) og trefiberplate av samme tykkelse kunne anta at disse materialer har likeartede brudd- og strekkfasthetsegenskaper. Den glassfiberarmerte trefiberplate har imidlertid fått en øket brudd- og strekkfasthet og formstabilitet i armeringsretningen som gjør disse egenskaper sammenlignbare med finérens styrkeegenskaper i fiberretningen. Ved at man som nevnt lamine-rer de armerte trefiberplateskikt med armeringsretningen på tvers av underliggende finérskikts fiberretning får platelaminatet i sine ytterskikt en strekk- og bruddfasthet som er vel så stor som om to bjerkefinérer var blitt krysslaminert i overflateskiktet. Da det er overflateskiktets brudd- og strekkfasthet som hovedsakelig er avgjørende for laminatplatens totale brudd- og bøyningsstivhet, oppnås det til tross for kjerneskiktets lavere kvalitet en formplate med meget gode styrkeegenskaper og formstabilitet. Dessuten oppnås den vesentlige forbedring at platens overflate blir markert bedre med hensyn til jevnhet og overflatefasthet enn hva som kan oppnås selv med den beste sort trefinér.

Mens den på fig. 1 viste plate har en kjerne av et antall finérskikt av lav densitet og kvalitet, utgjøres den på fig. 2 viste formplate av en sponplatekjerne (21) med påla-minerte ytterskikt (22-25) av glassfiberarmert trefiberplate. I dette tilfelle er to trefiberplater med korslagte armerings-retninger blitt anbragt på hver sin side av kjerneplaten, hvorved det oppnås en kryssarmering på begge sider av platen. Den i dette^tilfelle benyttede sponplatekjerne utgjøres hensiktsmessig av en mer fuktighetsresistent sponplate av kvalitet V-313. En formplate av denne oppbygning får meget god formstabilitet, mens dens relativt høye spesifikke vekt i visse sam-menhenger kan representere en ulempe.

En tredje variant av formplateh" ifølge oppfinnelsen

er vist på fig. 3. Denne formplate, som er spesielt egnet for ventilstøping, består av en kjerne av tre finérskikt,

av hvilke det midterste (31) utgjøres av en ca. 4 mm tykk bartrefinér og de to ytre (32 og 33) består av ca. 1,5 mm tykk bjørkefinér anbragt med fiberretningen i 90° vinkel med midtskiktets fiberretning. Utenpå hver side av kjernen er det anbragt 2,5 mm tykke trefiberplater (34 og 35). Den totale tykkelse av den ferdige, med overflateskikt belagte plate for ventilstøping er således ca. 12 mm.

Ved fremstillingen av de ifølge oppfinnelsen utførte laminatplater kan sammenføyningen av de inngående delskikt foretas såvel med flytende lim - som pålegges ved hjelp av egnede limspredere - som ved bruk av i og for seg kjente limfolier. Presstrykk, presstider og herdetemperaturer som anvendes for sammenføyningen, avpasses etter laminattykkel-sen. Således har presstrykk på 10-30 kp/cm 2vist seg velegnede, mens presstidene kan varieres mellom 5 og 30 minutter, avhengig av platens totale tykkelse. Herdetemperaturen har vist seg å burde ligge mellom 125 og 225°C. For å oppnå nødvendig kant-beskyttelse/fuktighetsbeskyttelse forsynes de ferdige laminatplater med et egnet kanbeskyttelsesbelegg av tilsvarende type som dem der anvendes ved fremstilling av konvensjonelle formplater av plywood.

Som overflatebelegg velges hensiktsmessig en fenolharpiksfolie av kjent slag, hvilken enten påføres direkte i for-bindelse med platelaminatets sammenføyning under varme og trykk eller i en separat pressoperasjon, på det i henhold til ovenstående fremstilte platelaminat. Det er her å merke at ulike overflatestrukturer lett kan oppnås i formplaten ved at ytterskiktets fiberplaten enten anbringes med viresiden vendt innover, hvorved dens glatte utside gir et meget jevnt og glatt underlag for overflatefolien, eller med viresiden vendende utad, hvilket gir en noe strukturert, men fortsatt jevn støpoverflate.

Claims (9)

1. Platemateriale, først og fremst beregnet for anvendelse til formluker i betongstøpeformer, bestående av et av et antall delskikt oppbygd komposittlaminat, karakterisert ved at i det minste platens ytterskikt utgjøres av en trefiberplatte eller sponplate som er blitt armert med innbakte glassfibertråder eller -strenger.

2. Platemateriale i form av et komposittlaminat ifølge krav 1, karakterisert ved at laminatets ytterskikt består av skikt av annet slag (f.eks. armert trefiberplate) enn laminatets kjerneskikt (f.eks. trefinér).

3. Platemateriale ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at ytterskiktets armerings-tråder utgjøres av glassfiberstrenger som er blitt innbakt parallelt løpende over hele skiktbredden med en innbyrdes avstand på 20-60 mm.

4. Platemateriale ifølge krav 2, karakterisert ved at platens innerskikt utgjø-res av et trebasert platemateriale såsom trefiberplate eller sponplate eller ett eller flere skikt av trefinér.

5. Platemateriale ifølge et hvilket som helst av de fore-gående krav, karakteriserte ved at overflateskiktet ut-gjøres av 2,5 - 3,5 mm tykke trefiberplater med innbakte, parallelt løpende glassfiberarmeringstråder, idet armeringstrådene i begge ytterskikt løper i samme retning i de respektive ytterskikt, samt at armerings trådenes løperetning er i det vesentlige vinkelrett på det underliggende innerskikts armerings-eller fiberretning.

6. Fremgangsmåte for fremstilling av et platemateriale ifølge krav 1, karakterisert ved at et komposittlaminat byg-ges opp ved sammenføyning av minst ett skikt av kjernemateriale og minst ett armert ytterskikt som påføres på hver side av kjernematerialskiktet.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at ;de i platematerialet inngående delskikt sammenføyes med i og for seg kjente binde-midler i form av flytende lim eller limfolier under innvirk-ning av en temperatur på 125-225°C og et trykk på 10-30 kp/cm^.

8. Fremgansgmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at platelaminatet under eller etter sammenføyningsoperasjonen forsynes med et i og for seg kjent overflateskikt av fenolharpiks for å oppnå en for betongstøping egnet overflatestruktur.

9. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 6-8, karakterisert ved at platelaminatet etter sammenføyningsoperasjonen forsynes med et kanttetningsbelegg beregnet å skulle beskytte platen mot inntrengning av fuktighet og andre typer kantskader.

1. Platemateriale, fortrinnsvis for anvendelse som støpe-formplate, bestående av et komposittlaminat bygget opp av et antall delskikt (11-17;21-25;31-35), av hvilke i det minste platens ytterskikt (16 ,17;22 ,25 ;34,35) utgjøres av trefiberplate eller sponplate, karakterisert ved at ytterskiktene er relativt tynne og inneholder en armering i form av kontinuerig løpende glassfiberstrenger (18) innbakt parallelt med hverandre i og over hele skiktets bredde, at platens innerskikt (11-15;

21,23,24;31-33) utgjøres av trebasert platemateriale, såsom ved hjelp av med kontinuerlig løpende glassfiberstrenger armert trefiber- eller sponplate og/eller ett eller flere skikt av trefinér, samt at de respektive ytterskikts (16,17;22 , 25;34 , 35 ) glassfiberstrenger (18) løper i en retning som står i det vesentlige vinkelrett på det underliggende innerskikts armerings- eller fiberretning.

2. Platemateriale ifølge krav 1, karakterisert ved at platens ytterskikt (16 ,17;22,25; 34,35) er 2,5 - 3,5 mm tykke og at glassfiber-strengene (18) har en innbyrdes avstand av 20 - 60 mm.

3. Platemateriale ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at platelaminatet innbefat-ter et i og for seg kjent overflateskikt av fenolharpiks for å oppnå en for betongstøping egnet overflatestruktur.