NO851793L - Fremgangmaate ved fremstilling av farmasoeytiske preparater. - Google Patents

Description

Det er kjent fra in vitro-forsøk på cellekulturer at

2+

Ca -ioner utviser en innflytelse på celledelingen. (Proe. Nat. Acad. Sei. 70, s. 675-679). Det er også kjent at depolarisering av membranpotensialet kan oppnås ved å heve den ekstracellulære K<+->konsentrasjon. Hittil er det imidlertid ikke blitt foretatt noen studier vedrørende den innflytelse disse effekter utøver på granuleringen og epitelisering av sår. Grundige undersøkelser har vist at hverken Ca<2+->konsentrasjonen fastslått som optimal for veksten av cellekulturer eller økede Ca 2+-konsentrasjoner utviser en aktiver-ende eller inhiberende innflytelse på legning av sår.

Tilsetningen av fysiologiske mengder av kalium i det ekstracellulære rom aktiverer heller ikke legningen av sår, selv ikke hvis det samtidig tilveiebringes en optimal ekstra-2+

cellulær Ca -konsentrasjon.

Overraskende er det først nå funnet at Ca 2+ - og K<+->ioner sammen, i kombinasjon med helt spesifikke konsentrasjonsforhold, utviser en overraskende god, og i ideelle molarforhold til og med en meget kraftig innflytelse på granulering og epitelisering av sår og representerer derfor et verdifullt middel for aktivering av sårlegning.

Disse konsentrasjonsforhold kan oppnås hvis man sikrer at såroverflaten kommer i umiddelbar kontakt med en vandig elektrolytt som i relasjon til vannet inneholdt i denne

2+

elektrolytt, inneholder 20 til 100 mM Ca -ioner og 25 til 60 mM K+-ioner.

Elektrolytten i seg selv kan bestå enten av sårvæske og/eller et vandig preparat som i tillegg er påført såret.

I det førstnevnte tilfelle påføres fysiologisk forenelige ioniserbare Ca- og K-salter i et molarforhold på 1:3

til 4:1 og med en fast bærer, til såret i en mengde som Ca-og K-saltene vil danne løsninger i sårvæsken som utviser de ovenfor angitte konsentrasjoner. Imidlertid er mengden av sårvæske variabel og kan ikke nøyaktig fastslås/og tørre geler, pulvere, ionebyttere, kompresser, impregnerte sår-kompresser, polysaccharider eller lignende tørre preparater vil ikke alltid sikre at konsentrasjonene ifølge oppfinnelsen oppnås og kan opprettholdes i lengre tid.

Mer anvendbare er slike preparater som, selv om de markedsføres i tørr form, kreves å bli blandet med en rela-tivt nøyaktig bestemt mengde vann før de anvendes, og som ikke påføres såret før den nødvendige mengde vann er blitt innarbeidet, og etterfølgende dissosiasjon av Ca - og K - salter. Eksempler på denne gruppe av preparater er tørr-geler ifølge DE-OS 28 49 570.

Det ville også være mulig å anvende blandede former hvori iørrbærere a,llerede fra starten fuktes med vann inneholdende Ca - og K -ioner i det ønskede forhold. Eksempler på denne gruppe av former er f.eks. ionebyttere, geler egnet for gelkromatografi (molekylsiler) eller enkle, faste materialer, f.eks. tekstilsårpreparater som først fuktes og deretter forsegles sterilt.

De sistnevnte preparater er allerede typiske vandige preparater per se. Dette vil være preparater som har hovedsakelig vann som bærer og inneholdende Ca" -ioner og K - ioner, om ønsket i tillegg til andre eksipienter og/eller aktive bestanddeler, i en konsentrasjon på 20 til 100 mM og 25 til 60 mM. I dette tilfelle vil det foretrukne område være mellom 25 og 35 mM Ca<2+->ioner og 35 til 45 mM K<+->ioner.

2+

Særlig foretrukket er forholdet på 30 mM Ca -ioner og

40 mM K<+->ioner.

Som vandige preparater kan det anvendes alle farma-søytiske preparater som har et vanninnhold som gjør det mulig å justere molarionkonsentrasjonen ifølge oppfinnelsen. Foruten enkle, vandige løsninger, lotions eller olje-i-vann-emulsjoner, kan disse også være viskøse løsninger, disper-gerte systemer eller skum.

De ovenfor angitte gellignende preparater slik som f.eks, polyacrylamid/agargeler, er særlig vel tolerert på sår og er derfor foretrukne.

Foretrukket er en fremgangsmåte for fremstilling av de ovenfor angitte preparater for å aktivere granuleringen og epiteliseringen av sår, hvilken er kjennetegnet ved det faktum at Ca - og K -ioner som danner farmakologisk forenelige salter på generelt kjent måte, tilsettes til en vandig farmasøytisk bærer, eventuelt i tillegg til andre eksipienter og/eller aktive bestanddeler, og i relasjon til vanninnholdet til en konsentrasjon på 20 til 100 (mM) Ca" - ioner og 25 til 60 (mM) K<+->ioner ved jevn fordeling av disse ioner i den vandige fase.

Mulige farmakologisk forenelige salter er hovedsakelig klorider og fosfater, men andre uorganiske eller organiske salter slik som f .eks. citrater, maleater, succinater eller lignende salter, kan også anvendes hvis de tolereres av vevet og er dissosierbare.

Når det gjelder vandige preparater, er det nyttig å gjøre den vandige fase isotonisk. For å unngå å anvende fremmede ioner kan isotoniseringen fortrinnsvis utføres ved hjelp av glucose. De mulige effekter av kationiske elektro-lytter tilsatt i tillegg til Ca<2+>og K<+>, er hittil ikke blitt undersøkt. I mange tilfeller vil det også være anvend-bart å tilsette tensider til den vandige fase som vil øke permeabiliteten av huden overfor elektrolyttene.

Da effektiviteten av de ovenfor angitte preparater ifølge oppfinnelsen utelukkende avhenger av det krevede forhold mellom Ca - og K -ioner i det ekstracellulære rom, vil selvsagt slike preparater også være fullt ut effektive som inneholder angitte ioner som den eneste aktive bestand-del, I mange tilfeller vil tilsetning av ytterligere aktive bestanddeler være ønskelig slik som f.eks. antibiotika eller fungistatiske midler eller overflate—anestetika.

Ved undersøkelser av mekanismen av de ovenfor angitte preparater er det funnet at de positive effekter for aktivering og epitelisering ikke bare finner sted i nærvær av Ca++-og K<+->ioner, men i alle tilfeller hvor calciumpermeabiliteten av cellemembranen øker slik at Ca -ioner kan strømme inn i

cellen.

Dette kan bare oppnås som ovenfor beskrevet ved ens-artet fordeling - muligens i tillegg til andre aktive eller hjelpesubstanser - 0,2 til 10 vekt% av en blanding av aktive substanser bestående av farmakologisk akseptable ioniserbare Ca<2+->og K<+->salter i molforholdet Ca2+:K+ på 1:3 til 4:1, i en farmakologisk akseptabel bærer (slik at det anvendes K -ioner for åpning av de såkalte calciumkanaler i plasmamembranen) , men også ved jevn fordeling - istedenfor bland-2+ ingen av de beskrevne aktive substanser - av enten en Ca

— R —fi

ionofor i en konsentrasjon på 3 x 10 til 3 x 10 Mi kombinasjon med calciumsalter i en konsentrasjon på 0,1 til 50 mmol eller en calciumagonist i en konsentrasjon på 10— 5 til 10 Mi nærvær av K -ioner i en konsentrasjon på 5 x 10- -3 -til 2 x 10 -2 M og Ca 2+ i en konsentrasjon på 10 -3 M

-2

til 3 x 10 M i en farmakologisk akseptabel bærer.

2+

Ca -ionoforer er forbindelser som selektivt gjør plasma-membranene permeable overfor calcium.

En slik ionofor er f.eks. antibiotikumet 6S-6S-[6a-(2S*,3Stf),83(R&),9 0,11a]-5-methylamino-2-[3,9,11-trimethyl-8-[l-methyl-2-oxo-3-(lH-pyrrol-2-yl)-ethyl]-1,7-dioxaspiro-[5,5]-undec-2-yl]-methyl]-benzoxazol-4-carboxyl-syre som er blitt kjent som A 23 187 (Hoechst dok. nr. 8154-1082).

I kombinasjon med calcium virker A 23 187 ifølge opp-

— 8 —6 finnelsen ved en konsentrasjon på 3 x 10 til 3 x 10 M, idet den nødvendige konsentrasjon av calciumsalter i det ekstracellulære rom bare er 0,1 til 50 mmol for å sikre til-2+

strekkelig innstrømning av Ca" i cellen.

Da det prinsipale mål er calciumtilførsel til cellene gjennom plasmamembranen, kan selvsagt effekten av mer hurtig sårlegning ifølge oppfinnelsen også oppnås med alle andre Ca-io-noforer.

Ca-agonister virker på ingen måte da disse også øker calciumpermeabiliteten av plasmamembranen. Calciumkanalene åpnes av disse i nærvær av kalium. Med anvendelse av Ca-agonister ifølge oppfinnelsen behøver imidlertid meget lite calcium å tilføres slik at - spesielt når det gjelder sår med store overflater - calciumbalansen ikke blir forstyrret. Dette er en forbedring sammenlignet med den ovenfor beskrevne anvendelse av rene Ca - og K -ioner.

Det mest effektive konsentrasjonsområde for calcium-

-5 -9 agonister er 10 til 10 M. Den nødvendige kaliumkonsen--3 -2 trasjon er i området 5 x 10 til 2 x 10 M. Calciumkonsen- -3 -9

trasjonen bør være mellom 10 M og 3 x 10 ~ M.

En slik calciumagonist er f.eks. substansen Bay K 8644 som allerede er kjent for å stimulere calciuminnstrømning i cellen [se f.eks. Arzneimittelforschung/Drug Res. 33 (II), nr. 9 (1983) og Biochem. and Biophys. Research Communic.

(1984) 118, nr. 3, s. 842-47]. Det må betraktes som meget overraskende at calcium innen cellen er en viktig faktor for sårgranulering. Calciumkonsentrasjonen i det ekstracellulære rom har ijigen effekt når det gjelder sårlegning uten midler for å øke permeabiliteten ifølge oppfinnelsen. Hverken fjerning av calcium ved tilsetning av calciumchelator slik som ethylenglycol-bis-(3-aminoethyl)-N,N,N<1>,N<1->tetraeddik-syre (EDTA) eller økning av calciumkonsentrasjonen til 20 ganger den fysiologiske konsentrasjon i det ekstracellulære rom leder til noen forandring i sårgranulering. Fra disse data ville fagmannen bare kunne konkludere med at calciumioner ikke deltar signifikant i sårgranuleringen.

Målet med foreliggende oppfinnelse er derfor et topisk, farmasøytisk preparat for aktivering av granulering og epitelisering av sår inneholdende en farmakologisk forenelig bærer og en aktiv substans som er kjennetegnet ved at de aktive substanser som øker calciumpermeabiliteten av plasmamembranen, består enten av

a) en kombinasjon inneholdende 0,2 til 10 vekt% av en ioniserbar blanding av farmakologisk forenelige

Ca - og K -salter i Ca :K molarforhold på 1:3 til 4:1, eller

2+ —8

b) en Ca -ionofor i en konsentrasjon på 3 x 10 til

—6

3 x 10 Mi kombinasjon med calciumsalter i en konsentrasjon på 0,1 til 50 mmol, eller

c) en calciumagonist i en konsentrasjon på 10 ^ til

10 — 9 Mi nærvær av K<+->ioner i en konsentrasjon på

5 x 10 —3 til 2 x 10 —2 M og Ca 2+ i en konsentrasjon på. 10~<3>M til 3 x 10~<2>M.

Oppfinnelsen angår enn videre en fremgangsmåte for fremstilling av et topisk, farmasøytisk preparat for aktivering av sårgranulering og epitelisering som er kjennetegnet ved at det innen en farmakologisk forenelig bærer, eventuelt i tilsetning til andre aktive substanser og eksipienter, jevnt fordeles en aktiv substans a), b) eller c).

De følgende figurer illustrerer oppfinnelsen:

Fra fig. 1 fremgår det at dannelsen av granuleringsvev er hovedsakelig uavhengig av den ekstracellulære calcium-konsentras jon.

Fra fig. 2 er det klart at den permeabilitetsøkende

2+

substans-A 23 187 i nærvær av Ca' -ioner i det ekstracellulære rom signifikant øker sårgranuleringen sammenlignet med

_7 kontroller (test nr. 5) i konsentrasjoner mellom 10 og 3 x 10 ^ M, spesielt ved en konsentrasjon på 3 x 10 ^ M.

2+

Hvis Ca -konsentrasjonen i cellen reduseres ved fjerning av

2+

Ca ved hjelp av EDTA i det ekstracellulære rom og anvendelse av A 23 187 som permeabilitetsøkende middel reduseres, reduseres granuleringen signifikant. Dette forsøk viser at dannelsen av granuleringsvev, en forutsetning for sårleg-

2+

ning, er sterkt avhengig av Ca -innholdet i cellene, og at

2+

granuleringen kan økes signifikant hvis Ca -innholdet i cellen økes med permeabilitetsøkende midler ifølge oppfinnelsen.

Testene som utgjør basis for fig. 1 og 2, ble utført som følger: Rygghuden av marsvin ble skadet så langt som til muskelhinnen. En teflonring med en diameter på 21 mm ble sydd inn i såret. Denne var beregnet på å forhindre epitellukning av såret. En vandig polyacrylamid-agargel inneholdende de aktive substanser i de angitte konsentrasjoner, ble påført på muskelhinnen av ryggmuskulaturen som var fri for granuleringsvev på operasjonstidspunktet, i et tidsrom på 3 dager. Etter 3 dager når det optimale granuleringsstadium var blitt oppnådd, ble hele granuleringsvevet fjernet med en skarp skje, veiet og undersøkt histologisk.

Ved utførelse av fremgangsmåte a) sammenlignet med kon-trollene for hvilke angitte del var blandet med 0,9% calciumklorid av isotoniske årsaker, var volumet av granuleringsvev signifikant blitt øket opp til 180%.

De histologiske kontroller viste en virkelig vekst av cellene og ikke bare en økning i det cellulære volum.

De etterfølgende eksempler illustrerer oppfinnelsen.

Eksempel 1

Isotonisk løsning

80 ml renset vann ble innført i en 100 ml volumetrisk kolbe. 20 mg benzalkoniumklorid ble tilsatt og oppløst under omrørlng_med en magnetrører. Deretter ble det tilsatt suk-sessivt 0,3 g kaliumklorid, 0,44 g calciumklorid (begge salter i overensstemmelse med Ph. Eur. I.) og 2,62 g glucose-monohydrat (Ph. Eur. II.). Temperaturen på kolben ble justert til 20°C i et vannbad, og kolben ble deretter fylt til volum med renset vann som også hadde en temperatur på 20°C. Deretter ble løsningen filtrert sterilt gjennom et membranfilter med porestørrelse på 0,2^um og ble korket sterilt.

[0,29822 g KC1 40 mmol K<+>

0,44106 g CaCl230 mmol Ca<2+>]

Eksempel 2

01je- i- vann- emulsjon

I en første sats ble 7 g av en blanding bestående av mettede fettsyrer, fettalkoholer, lanolin, mineraloljer og ikke-ionogene emulgeringsmidler smeltet homogent sammen med 2,5 g polyethylenglycol-glycerol-fettsyreester, 3 g mono-glycerider av stearinsyre og palmitinsyre, 0,3 g cetyl-alkohol og 3,0 g isopropylpalmitat ved oppvarming til 70°C i et vannbad.

I en andre sats ble 80 g renset vann blandet med 3 g propylenglycol under omrøring og ble oppvarmet til 70°C.

Den således erholdte blanding ble deretter blandet med 0,3 g kaliumklorid, 0,44 g calciumklorid og 0,2 g av et konserveringsmiddel. Den resulterende, klare løsning ble emulgert inn i den første sats under omrøring ved 70°C. Den resulterende emulsjon ble avkjølt til 40°C, og vanntapet på grunn av fordampning ble kompensert. Når emulsjonen var avkjølt til 30°C, ble denne fylt i flasker.

Eksempel 3

Transparent væske- forbindingsraateriale ( gelskive)

Sats A:

3,5 g acrylamid og 0,091 g bisacrylamid ble oppløst i 100 ml renset vann. Temperaturen på løsningen ble justert til 60°C.

Sats B:

0_, 3 g kaliumklorid og 0,44 g calciumklorid ble oppløst

i 100 ml renset vann og blandet med 0,2 g konserveringsmiddel. Etter tilsetning av 2 g agar-agar (0AB9) ble løsningen oppvarmet til kokning under omrøring med en magnetrører og ble deretter avkjølt til 60°C.

Satsene A og B ble blandet ved 60°C under omrøring. Deretter ble 0,04 5 g ammoniumperoxydisulfitt og 0,04 5 g (60yUl) tetramethylendiamin tilsatt. Etter en kort periode med kraftig omrøring ble blandingen helt over i Petriskåler som på forhånd var oppvarmet til 60°C i et varmeskap. De fylte Petriskåler ble deretter anbragt i varmeskapet innstilt på 56°C i 30 minutter. Temperaturen ble deretter redusert til romtemperatur, og skålene med de transparente, stivnede skiver ble anbragt i et skap innstilt på en temperatur på

4°C i 24 timer for modning. De således erholdte skiver kunne anvendes umiddelbart for å dekke sår.

Eksempel 4

Gel klar for bruk

94 g renset vann ble oppvarmet til 70°C og blandet med 0,3 g kaliumklorid og 0,44 g calciumklorid. Etter tilsetning av 0,2 g konserveringsmiddel ble 5 g methylhydroxyethyl-cellulose dispergert i den således erholdte løsning. Blandingen ble avkjølt under omrøring. Når produktet var avkjølt, var det en meget viskøs gel inneholdende luf tbobler og med en viskositet på 90 Pa.s, som er klar for bruk på sår.

Eksempel 5

Sårforblndingsmateriale av tekstil

Sterile gassputer, 4x4 cm store og 5 mm tykke, ble dyppet i den sterile isotoniske løsning erholdt ifølge eksempel 1 og ble deretter sammenpresset bare så mye at det ikke lenger dryppet fra putene. De således erholdte puter ble deretter forseglet i polyethylenfolier under sterile be-tingelser .

Eksempel 6

Spredbar gel med A 2 3 18 7

1000 g renset vann ble oppvarmet til 70°C og ble be-handlet med 1,6 g A 23 187 og 560 mg calciumklorid. Etter tilsetning av 2 g konserveringsmiddel ble 50 g methyl-hydroxycellulose dispergert i den erholdte løsning. Løs-ningen ble deretter avkjølt under omrøring. Etter avkjøling ble en sterkt viskøs gel med en viskositet på 90 Pa.s, inneholdende luftbobler erholdt, som umiddelbart kan anvendes for behandling av sår.

Eksempel 7

Spredbar gel med Bay K 8644

1000 g renset vann ble oppvarmet til 70°C og ble be-handlet med 1,49 g KC1, 3,3 g CaCl2og 3,56 mg Bay K 8644. Etter tilsetning av 2 g konserveringsmiddel ble 50 g methyl-hydroxyethylcellulose dispergert i den erholdte løsning, og blandingen ble opparbeidet som beskrevet i eksempel 1.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av topiske, farmasøytiske preparater for aktivering av granulering og epitelisering av sår, inneholdende en farmakologisk forenelig bærer og en aktiv substans,karakterisert vedat en aktiv substans som øker calciumpermeabiliteten av plasmamembranen bestående av a| en kombinasjon inneholdende 0,2 til 10 vekt% av en ioniserbar blanding av farmakologisk forenelige Ca<2+->og K<+->salter i et Ca2+:K+ molarforhold på 1:3 til 4:1, eller 2+ —8 b) en Ca -ionofor i en konsentrasjon på 3 x 10 til — 6 3 x 10 Mi kombinasjon med calciumsalter i en konsentrasjon på 0,1 til 50 mfl, eller c) en calcium-agonist i en konsentrasjon på 10 ^ til 10 i nærvær av K -ioner i en konsentrasjon pa 5 x 10 til 2 x 10 M og Ca i en konsentrasjon på 10~<3>M til 3 x 10~2 M fordeles jevnt innen en farmakologisk forenelig bærer, eventuelt under tilsetning av andre aktive substanser og eksipienter.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat det som bærer hovedsakelig anvendes vann.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1-2,karakterisert vedat det som bærer anvendes en hydratisert gel.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat det som bærer anvendes en tørr gel.

5. Fremgangsmåte ifølge krav la),karakterisert vedat det i relasjon til 2+ vanninnholdet anvendes 20 til 100 mM Ca -ioner og 25 til 60 mM K -ioner.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5,karakterisert vedat det anvendes 30 mM Ca -ioner og 40 mM K -ioner.