NO823484L - Veksel. - Google Patents

Description

Dreiemomentoverførende systemer av den episykliske •

type er velkjent for utnyttelse som hastighetsreduserende mekanismer. Typisk vil.et i indre kretsløp anordnet drev ha en eller flere færre tenner enn en ytre tannring slik at det kan oppnås en forholdsvis stor hastighets reduksjon mellom inntaket og et uttak som på egnet måte er koblet til drevet.

Vekselsystemer av denne type lider av flere ulemper. Især er de kostbare å fremstille idet tannhjulene må være fremstilt meget nøyaktig. Videre kan slike anordninger kun overføre en begrenset dreiemomentstørrelse på grunn av at kun en del av tennene er i kontakt til enhver tid. Videre har i slike systemer alltid lagersett for inntak, uttak og mellomliggende lagre vært nødvendige, ofte i doble sett for å kunne oppta store belastninger mot tannhjulselementene og således økt kostnadene for slike overføringssystemer.

Det eneste kjente eksempel på et tidligere kjent system som virker nogehlunde tilsvarende den foreliggende konstruksjon er omtalt i US 1 738 662. Dette patent angår en kuledrifts-overføring hvor en inntaksaksel 11 ligger an mot og driver roterbart et sett med tre kuler 21-23 hvor en kule har en mindre diameter enn de andre to. Denne diameterdifferanse bringer en ring 32 som er anordnet rundt kulene til å kretse om inntaksakselens akse ettersom kulene roterer. Kretsringen 32 tjener som et inntak til den episykliske overføringsmeka-nisme som består av flere kuler som holdes ved hjelp av en krans 6.

En ytre stasjonær ring er utformet med flere hakk tilsvarende antall kuler +1. Under drift tvinger omkretsringen 32 etter hverandre kulene inn i hakkene slik at kulene ruller fra et hakk til et annet. Når de gjør dette bringes kransen

6 til å rotere og uttaket tas fra dette element.

Selv om anordningen i det nevnte patentskrift er helt anderledes i oppbygningen og drift enn den foreliggende oppfinnelse, danner den generelt teknikkens stand med hensyn til dreiemomentoverførende elementer som ruller eller sirkulerer under drift.

Den foreliggende oppfinnelse frembringer et unikt al-ternativ til kjente hastighetsreduksjonsveksler som på samme tid er mer fleksibel, mer kompakt i forhold til deres belast- ningsstørrelse og mindre kostbar å fremstille. Drivsystemet omfatter et par konjugerte epi- og hypotrokoidalt utformede spor anordnet i drivende og drevne skiver, med flere rulleelementer anordnet mellom disse som overfører dreiemomentet fra det drivende til det drevne legeme. Da det drivende legeme kretser om sin akse, bringes det drevne element til å rotere ved en redusert hastighet avhengig av antall kammer i de motstående spor, mens overføringselementene for dreiemomentet sirkulere og følger en i det vesentlige trokoidal bane mens konstant kontakt med begge spor opprettholdes.

På tegningen viser figur 1 og 2 skjematisk epitrokoidale og hypotrokoidale kurver, figur 3 og 4 viser de resulterende kurver ved fremgangsmåtene på figur 1 og 2, figur 5 viser kurvene fra figur 3 og.4 lagt på hverandre og forsatt for hverandre, figur 6 viser en enkel hastighetsreduksjonsanordning i henhold til oppfinnelsen konstruert for eksemplifisering og som benytter kurvene på figur 3 og 4 som motstående kulebaner for de rullende dreielementer, figur 7 viser en første praktisk utførelse av en totrinns episyklisk hastighetsreduksjonsanordning i henhold til oppfinnelsen, figur 7a viser et snitt gjennom vekselen på figur 7 med de trokoidalske drivskiver i henhold til oppfinnelsen, figur 8 viser en andre praktisk totrinns hastighetsreduksjonsoverføring i henhold til oppfinnelsen med motbalansering, figur 9 viser et snitt gjennom hastighetsred-uks jonsanordningen på figur 8 med oppbygningen av en kobling for konstant hastighet, og figur 10 viser en praktisk motbal-ansert enkelttrinns hastighetsreduksjonsanordning i det vesentlige tilsvarende totrinnsreduksjonsanordningen på figur 8. På tegningen viser figur 1 og 2 utviklingen av episykliske

og hyposykliske kurver. Generelt avrulles den episykliske (hyposykliske) kurve av et punkt på periferien av en sirkel med en første diameter når denne ruller på utsiden (innsiden) av en fast sirkel med en andre diameter. På figur 1 er en episyklisk kurve dannet ved å følge banen til et punkt P på sirkelen B når denne sirkel ruller omkring en sirkel E. Sirkelen B har en diameter DB slik at

(1) DB = (NE + DDE/NE

hvor DE er sirkelens E diameter og NE er antall kammer eller neser som utføres av punktet P.

Figur 2 viser en hyposyklisk kurve som er avrullet ettersom sirkelen B ruller rundt innsiden av en sirkel H med diameter DH slik at:

(2) DH = (NE+2)DB/(NE+1)=(NE+2)DE/NE

da et punkt på sirkelens b periferi utfører banen. Innenfor tannhjulsterminologi er diametrene DE og DH de episykliske og hyposykliske delingsdiametre.

De episykloide hhv. hyposykloide kurver er vist på figur 3 og 4. Slik det vil ses har den hyposykloide kurve to flere kammer enn den episykloide, i foreliggende tilfelle 17, hhv. 15. Selv om episykloide og hyposykloide baner er vist for å for-enkle beskrivelsen, er det underforstått at det mer generelle begrep for kurver, trokoider og især både prolate og kurtate epitroidiske og hypotroidiske kurver kan benyttes. Følgelig vil de siste betegnelser benyttes i det følgende for å for-enkle beskrivelsen. Figur 5 viser et sett med epitroikale og hypotroikale baner lagt over hverandre og forsatt i forhold til hverandre med en liten størrelse e lik DE/NE = DH/NH, hvor NH er antall hypotroikale kammer (= NE+2). Det skal bemerkes at de to kurver er tangenter i seksten punkter som hver er anordnet med samme avstand fra hverandre. Disse tangentpunkter vil bli stedene hvor rulleelementene vil virke mellom en drivende og en drevet skive med epitroikale og hypotroikale spor eller kulebaner. Vanligvis vil et kranslegeme tilsvarende de som benyttes i vanlig benyttede universalforbindelser benyttes for å holde rulleelementene adskilt med den fastlagte avstand. Figur 6 viser en meget enkel hastighetsreduksjonsanordning som virker slik som foran beskrevet. Et første legeme 20 har et epitroikalt spor 21 utsnittet deri med femten kammer og stemmer overens med et andre legeme 22 ved hjelp av flere rullende kuler 25. Det andre legeme 22 har et hypotroikalt spor eller kulebane 23 med sytten kammer. Seksten kuler 25

er innlagt mellom de to legemer 20, 22 hvor de punkter de to kulebaner tangerer hverandre. Da de tangerende punkter er fordelt ensartet, er kulene 25 fordelt på en sirkel omkring et senter som ligger halvveis mellom vekselens akse og den forsatte avstand e mellom de to kurver (se figur 5). Kule-kransen 28 som foreligger i form av en ring med hull, holder

en konstant avstand mellom tilstøtende kuler. Hver av de to trokoidale kulebanelegemer 20, 22 (heretter benevnt trokoider) kan være drivende legemer.

Antas eksempelvis for illustrasjonens skyld, at trokoiden 22 holdes stasjonær mens trokoiden 20 bringes til å kretse ved egnede anordninger, eksempelvis ved hjelp av en roterende aksel med en eksentrisk kam som har en eksentrisitet e i det vesentlige lik størrelsen på avstanden mellom de to kulebaner (se figur 5). I et slikt tilfelle, hvor det antas kurvebeve-gelse med urviseren, vil trokoiden 20 utføre rotasjon om sin egen akse mot urviseren og med en hastighet som er avhengig av de relative antall kammer på trokoidene 20, 22:

(3) inn/ut = l/(l-n1/n2)

hvor ni er antall kammer på drivlegemet og n2er antall kammer på det drevne legeme.

Under det beskrevne forhold er trokoiden 22 betraktet

å være det drivende legeme mens trokoiden 2 0 er det drevne legeme. I det foreliggende tilfelle gir formelen ovenfor et reduksjonsforhold på -7,5:1 hvor minustegnet indikerer at inntaksretningen er motsatt uttaksdreieretningen.

Denne bevegelse er ikke ulik bevegelsen for et fritt

roterbart tannhjul som kretser på innsiden av en ring med indre fortanning, en konstruksjon som er vanlig brukt ved episykliske transmisjoner. Her er imidlertid kulene 25 tenner og på grunn av typen inngrep mellom trokoidene er kulene ikke stasjonære, men ruller, isteden mellom trokoidene og sirkulerer i samme retning som uttaket mens de følger i det vesentlige trokoide baner. I dette tilfelle har den sirkel som dannes av kulene i det vesentlige sitt senter ved et punkt halvveis mellom driv-akselens senter og sentrum for eksenteret som benyttes for å drive trokoiden i bane.

Når trokoiden 20 bringes til å kretse som tidligere, men nå holdes mot rotasjon, vil trokoiden 22 rotere. I dette tilfelle vil hastighetsreduksjonen være +8,5:1 da trokoiden 20 nå er det drivende element. Kulene vil naturligvis sirkulere med urviseren ettersom de ruller idet de utfører i det vesentlige trokoidale baner, medbringer også kransen i denne retning. Analogt med konvensjonelle vekselsystemer som tidligere nevnt, er den foreligggende bevegelse ikke ulik bevegelsen for et tann hjul som er låst mot rotasjon, men kretser på innsiden av en fritt roterbar tannhjulsring.

Selv om uttakstrokoiden (her 22) roterer med en konstant hastighet, er det verdt å merke at de sirkulerende kuler ikke gjør dette. Tvertimot,når disse ruller mellom motstående spor,vil de bevege seg hurtigere gjennom kampartiene i kurven og langsommere gjennom dalene som forbinder tilstøt-ende topper. I et gitt øyeblikk vil således en av kulene befinne seg ved sin maksimale hastighet mens den beveges på tvers av en topp og en av kulene vil befinne seg ved sin minimale hastighet eller stasjonær når denne beveges gjennom en dal.

I sammenheng med dreiemomenttransmisjon (i tilfelle en syklo-ide) overfører de stasjonære kuler det maksimale momentane dreiemoment, mens de hurtig bevegende kuler overfører det minste. En meget viktig fordel ved det foreliggende system i forhold til konvensjonell overføring er at alle tenner (kuler) alltid er i inngrep, mens kun få er i kontakt med hverandre ved tannhjulsoverføring. Heller ikke ved de beste kjente episykliske transmisjoner er det mulig at mer enn en brøkdel av det totale antall tenner kan være i inngrep til enhver tid.

Det antas at trokoiden 22 på figur 6 er drivende hjul som kretser,men er stasjonær i rotasjonsretningen. I dette tilfelle vil den drevne trokoide 20 bringes til å rotere og denne rotasjon vil være i motsatt retning av inntaket. I henhold til formelen foran, vil hastighetsforholdet i dette til-fellet være -7,5:1.

I det tidligere nevnte eksempel hvor trokoiden 22 ble drevet av 20, antas nå at trokoiden 20 istedenfor å rotasjons-messig holdes stasjonært, bringes til å rotere mot urviseren mens den kretser med urviseren. I et slikt tilfelle kan ut-takshastigheten eller hastighetsforholdet ikke bestemmes ved den enkle formel som tidligere er gitt, da den tilbakegående rotasjon ikke tas med i beregningen. Det er imidlertid tydelig at hastighetsforholdet vil bli større enn tidligere. Dette faktum benyttes som en fordel i de totrinnshastighetsreduksjons-transmisjoner som er vist på figur 7-10.

Figur 7 viser en praktisk utførelse av en dobbelttrinns-hastighetsreduksjonstransmisjon som benytter trokoider som beskrevet ovenfor. Som vist mottas en inntaksaksel 50 i et sta sjonært hus 60 og er opplagret for rotasjon deri ved hjelp av lageret 52. Akselen 50 omfatter et eksentrisk parti 54

som kan være utformet sammenhengende eller adskilt fra akselen. Også festet til akselen 50 er et par systemmotvekter 56 som omtales nedenfor.

Det eksentriske eller kamlegeme 54 ligger an mot den indre periferi av den drevne skive 62 via en mellomliggende ring med antifriksjons-torringtonlagre 64. På denne måte bringes skiven 62 til å foreta kretsende bevegelse med en hastighet som bestemmes av inntaksakselens 50 hastighet. På grunn av lagrene 64 er skiven 62 i stand til å rotere omkring sin aksel uavhengig av den kretsende bevegelse.

Festet til den drivende skive 62 med egnede midler er et par motsatt drivende kulebaner eller trokoider 70, 72 hvis konstruksjon er tydelig vist på figur 7a. Banen 70 har et epitrokoidalt spor 74 som er i inngrep med flere kuler 80 som holdes i en krans 81. Den komplementære hypotrokoidale bane 76 er festet til et parti i det stasjonære hus 60 for på denne måte å idanne en stator.

På grunn av inngrepet mellom trokoidene 70, 76, vil banen 70 bringes til å rotere om sin egen akse i en retning motsatt inntaksretningen og ved en redusert hastighet avhengig av antall kammer på de motstående spor 74, 75. Banen 70 roterer reverserende i forhold til inntaket på grunn av at statorens delingsdiameter og dermed antall trokoidale kammer, er større enn banens 70. Da banen 70 er fast koblet til den drivende skive 62, som også banen 72, vil disse elementer rotere i krets som en enhet.

Banen 72 er i det vesentlige tilsvarende banen 70, men adskiller seg ved at delingsdiameteren er noe større. Det epitrokoidale spor 73 i banen 72 befinner seg i kontakt med et ytterligere antall kuler 80 i en krans, som overfører dreie-bevegelse mellom banen 72 og den drevne hypotrokoidale uttaks-bane 82.

Da banen 72 kretser med en hastighet som bestemmes av inntaksakselen 5 0 og roterer i en retning motsatt til denne ved en redusert hastighet, vil uttaket ved banen 82 eller uttaksakselen 90 ha en ytterligere redusert hastighet i en retning motsatt inntaket ved 50 så lenge banens 82 delingsdiameter ganger banens 70 delingsdiameter er mindre enn banens 76 delingsdiameter ganger delingsdiameteren for banen 72. Formel for nøyaktig bestemmelse av hastighet og retning for uttaket anføres nedenfor.

Som vist på figur 7 er banen 82 sammenhengende med en uttaksplate 84 som i sin tur er forbundet med uttaksakselen 90. Uttaksplaten 84 er utformet for å frembringe et koppfor-met parti 86 ved sin radialt indre periferi som bidrar til opplagring av inntaksakselen 50 i huset 60.

Da drivplaten 62 og hjulene eller banene 70, 72 er mon-tert for samvirkende bevegelse, kan ulikevektkreftene som oppstår som et resultat av disses kretsende bevegelse enkelt ut-jevnes ved hjelp av kontravekter 56. Kontravektene har en størrelse og en form slik at det oppnås en spesielt kompakt aksial utforming. Vektene kan også ha forskjellig størrelse slik at de tilhørende baner eller hjullegemer 70, 72 kan bal-anseres ut uavhengig av hverandre.

En annen fremgangsmåte for balansering er vist på figur 8 med totrinnsutførelsen. Denne anordning er i det vesentlige tilsvarende utførelsen som nettopp er beskrevet, bortsett fra at de drevne trokoidale skiver 110, 112 er selvbalanserende slik at det ikke er behov for kontravekter. Især har inntaksakselen 100 et par eksenter- eller kamelementer 104, 106 som er anordnet på akselen slik at de befinner seg 180° ut av fase i forhold til hverandre. De to eksenterene 104, 106 ligger an mot trokoidale elementer eller ledehjul 110, 112 via mellomliggende rullelagersett 114. Da hjulelementene 110, 112 er konstruert for å ha samme vekt og på grunn av at de er anordnet i kretsbane med 180° forskyvning i forhold til hverandre, er følgelig hele systemet opprettholdt i balanse.

Utførelsen på figur 8 har et uttakslegeme 120 som i

det vesentlige er identisk med den foregående utførelse og det samme gjelder statorlegemet 122, bortsett fra at stator-trokoiden nå er innkorporert i selve huset. Overføring mellom det trokoidale elements 112 epitrokoidale bane og statorens 122 hypotrokoidale bane foregår som tidligere beskrevet hvor det trokoidale 112 bringes til å rotere reverserende i forhold til inntaket og ved en redusert hastighet, mens den kretser

på grunn av påvirkningen fra eksenteren 106.

Forbindelsen mellom løpehjulene eller de trokoidale elementer 110 og 112 er imidlertid ikke en forbindelse med overensstemmende epitrokoidale og hypotrokoidale spor. Slik det tydelig fremgår av figur 9 er banene 130, 132 i elementene 110, 112 enkle sirkler med et kuleelement 80 som forbinder de motstående sirkulære lommer. På denne måte oppnås en kobling med konstant hastighet (constant velocity coupling, CVC) mellom elementene 110, 112. Som et resultat av dette vil den roterende komponent av trokoidens 112 samlede bevegelse overføres til trokoiden 110 ved konstant hastighet mens den kretsende bevegelseskomponent ikke vil dette. Med dette formål er stør-relsen av koblingens radiale klaring konstruert til i det vesentlige å være lik den samlede eksentrisitet av kammene 104, 106. En tretrinnsversjon omfatter overensstemmende epitrokoidale og hypotrokoidale spor istedenfor kobling med konstant hastighet.

Dreiemomenttransmisjonsforbindelsen mellom elementet 110 og uttaket 120.er identisk med det som er beskrevet i tidligere utførelse da trokoiden 110 roterer reverserende i forhold til inntaket ved en første redusert hastighet, mens den kretser ved inntakshastigheten på grunn av eksenterkammen 104. Følgelig drives uttaket 120 reverserende i forhold til inntaket og ved en andre, betydelig redusert hastighet.

I begge de praktiske utførelser på figur 7 eller 8, kan hastighetsforholdet enkelt bestemmes ved hjelp av den nedenfor gitte formel. Slik det vil ses er reduskjonsforholdet avhengig kun av antall tenner eller kammer i de mange hjul eller trokoidale elementer.

Dersom antall kammer i statorens trokoidale bane i den ovenfor angitte ligning representeres ved n^representeres de drevne trokoidale skiver 70, 112, 72, 110 med n2og n3og antall kammer på uttakshjulet eller trokoidalen 82, 120 med n4og dermed kan hastighetsforholdet skrives mer hensiktsmessig som

Da følgelig antall trokoidale kammer er direkte pro-porsjonale med de mange trokoidale elementers delingsdiameter kan ligningen ovenfor likeledes uttrykkes med delingsdiamet-rene om dette er hensiktsmessig.

Dersom eksempelvis antall kammer i statorens trokoidale baner, første og andre drevne trokoider,(70, 72) og uttaksleg-emet 82 på figur 7 er 17, 15, 16 og 18, kan det enkelt bereg-nes at det totale hastighetsforhold for transmisjonen vil bli -135:1. Naturligvis kan reduksjonsforholdet enkelt endres ved å erstatte par med samvirkende trokoider med andre med ulike antall kammer og det er hensiktsmessig å fremstille den foreliggende oppfinnelse med utskiftbare trokoidale elementer med dette formål. Det skal nevnes at ligningen (5) ovenfor blir udefinert når n^. x^3 = n2x n4. I dette tilfelle nær-mer reduksjonsforholdet uendelig (dvs. uttaket roterer ikke). I praksis ville dette oppstå dersom statoren og uttakstrokoiden hadde samme antall kammer mens første og andre trokoider hadde samme antall kammer. I et slikt tilfelle, eksempelvis i henhold til figur 7, ville den annen trokoide 72 ha en rota-sjonsnedsettelse i forholdet -8:1 i forhold til inntaksrota-sjonen under antagelse av at n-^- n4er 18, 16, 16, 18. I dette tilfelle vil der ikke foreligge noen uttaksrotasjon.

En variasjon av konstruksjonen på figur 8 er vist på figur 10. Denne er utbalansert istedenfor å ha motvekter som innretningen på figur 8, men har en reduksjon med kun ett enkelttrinn istedenfor to trinn. Den høyre halvdel (dvs. statoren 222 og det første trokoidale element 212) i vekselen er identisk med figur 8, mens avstanden mellom de to hastighets-reduks jonsanordninger ligger i type inngrep mellom det annet baneelement 210 og uttakselementet 22 0.

Istedenfor motliggende par med epitrokoidale og hypotrokoidale baner, forbindes elementene 220 og 210 med en kobling med konstant hastighet (CVC) tilsvarende koblingen mellom den trokoidale skive 212 og statoren 222. Især har begge elementer 210 og 220 sirkelformede utsparinger 212, 222 som for bindes" med kuler 80. Av denne grunn omtales elementet 210 ved denne utførelse mer hensiktsmessig som en overføringsskive heller enn en trokoidal skive.

Under drift kretser overføringsskiven ved en hastighet som bestemmes av inntaket på.bakgrunn av påvirkningen fra eksenteren 204 mens den mottar den roterende komponent fra den sammensatte bevegelse av det trokoidale element 212 som inntak på grunnlag av påvirkningen fra koblingen (CVC) som virker mellom overføringsskiven 210 og trokoiden 212 som tidligere beskrevet i forbindelse med figur 8. Skivens 210 roterende bevegelse overføres med konstant hastighet til uttaket 220 mens dens kretsende bevegelseskomponent ikke tilsvarer størrelsen av klaring lik kammens 204 eksentrisitet på grunn av den radiale klaring mellom skiven 210 og uttaket 220. Følgelig overføres rotasjonen av den trokoidale skive 212 til uttaksakselen 240 uten ytterligere reduksjon eller endring av rotasjonsretningen.

Beregningen av reduksjonsforholdet.i. den enkelttrinns-vekselen som er vist på figur 10 er enkel_og kan uttrykkes som

hvor njog n2er antall tenner eller kammer på statoren og den trokoidale skive. Det skal bemerkes at denne ligning er identisk til den som er anført i forbindelse med den mer kom-pliserte utførelse på figur 6. Eksempelvis vil reduksjonsforholdet være 8:1 dersom antall kammer på statoren 222 og den trokoidale skive 212 er 14 og 16. Naturligvis holdes hele systemet i balanse på grunn av den dynamiske utbalansering av skivene 210, 212.

Hastighetreduksjonsanordningene vist på figur 6-10 har utallige fordeler i forhold til konvensjonelle hastighetsreduksjonsveksler, hvorav noen er nevnt tidligere. Eksempelvis er størrelsen av kontaktflaten mellom drivende og drevne overflater øket i forhold til konvensjonelle overføringer. Denne fordel ligger i det faktum, som tidligere anført, at den foreliggende oppfinnelse tillater alle dreiemomentoverførende elementer å være i kontakt til enhver tid. Dette i motsetning til konvensjonelle veksler som.kun tillater at en del av tennene kan gå i inngrep til en gitt tid.

På grunn av det større antall "tenner" som holdes i kontakt er størrelsen av dreiemoment som kan transmitteres meget større i forhold til størrelsen av vekselen. Følgelig kan det konstrueres hastighetsreduserende enheter som er i stand til å overføre større belastninger. Da alle rullende elementer kan bringes til alltid å være i kontakt med både de drivende og drevne elementer oppnås i tillegg et system som i seg selv ikke har flankeklaring.

Dreiemomentkapasiteten for vekselen i henhold til oppfinnelsen kan økes ved enten å tilføre flere rulleelementer (og således benytte trokoider med større antall kammer) eller ved tilførsel av ytterligere baner. Især er det mulig å bygge par med trokoidale skiver som har to eller flere konsentriske trokoidale baner.

Ved anordninger i henhold til kjent teknikk er inntaks, uttaks og mellomliggende lagre en nødvendighet og ofte kreves par med slike lagre for å kunne oppta store belastninger. I motsetning hertil krever den foreliggende oppfinnelse færre lagre da selve drivelementene er i stand til å opplagre flere av komponentene. Da selve kulene understøtter en vesentlig del av belastningen, opptar aksellagrene og de eksentriske dreielagre relativt små belastninger og har derfor lengre leve-tid. De drivende kuler utsettes for meget liten slitasje selv om disse virker både som lagre og som dreiemomentoverførende legemer. Slik det er kjent henger lagerslitasje sammen med trykk ganger lagerhastighet.

Som det imidlertid er forklart ovenfor har de drivende kuler i den foreliggende oppfinnelse det største trykk (høy-este dreiemomentoverføring) når de befinner seg ved de laveste hastigheter eller er stasjonære og beveger seg med høyeste hastighet når de overfører minimalt dreiemoment.

Det er i praksis funnet at utbalanseringsmetoden for den dynamiske avbalansering på figur 8 og 10 er utførelsen på figur 7 med motvekter overlegen. Især har motvektssystemet et meget større treghetsmoment enn det avbalanserte system og således er den avbalanserte veksel mer fordelaktig for bruk med toveis motorer som eksempelvis flertrinnsmotorer eller synkronmotorer. Det avbalanserte system er også bedre fra et smøringssynspunkt.

Selv om oppfinnelsen er beskrevet i sammenheng med en episyklisk hastighetsreduksjonsanordning som benytter kuler som rullende elementer, skal det bemerkes at oppfinnelsen ikke er begrenset til dette. Især er oppfinnelsen, like velegnet til systemer som benytter ruller istedenfor kuler og til trinn-formede likesåvel som episykliske drivanordninger.

Eksempelvis er en enkel måte å benytte sylindriske ruller istedenfor kuler å fremstille de drivende og de drevne legemer konsentriske og erstatte de epitrokoidale og hypotrokoidale spor med epitrokoidale og hypotrokoidale overflater hvor disse overflater kan defineres av et geometrisk sted for linjer parallelle med...uttaksakselen.

På samme måte kan et trinnformet system enkelt forbed-res ved å erstatte tannen som vanligvis benyttes i en slik drivanordning med epitrokoidale og hypotrokoidale motstående bølgeformede overflater i henhold til et annet aspekt av oppfinnelsen. Alle slike variasjoner og modifikasjoner dekkes innenfor rammen av oppfinnelsen slik den er definert i kravene.

Claims (14)

1. Hastighetsreduserende overføring, karakterisert ved at den har et drivende element,.et drevet element og et mellomliggende element omfattende flere rullende elementer som overfører dreiemoment fra det.drivende element til det drevne element, idet de drivende og drevne elementer har komplementære overflatepartier på hvilke de rullende elementer ligger an når de ruller og hvor overflatepartiene er utformet slik at de rullende elementer beveger seg i en i det vesentlige trokoidal bane, samt at overflatepartiene videre er slik utformet at hvert rullende element befinner seg i konstant rullende kontakt med begge overflatepartier.

2. Overføring ifølge krav 1, karakterisert ved at overflatepartiene omfatter minst ett sett med konjugerte epitrokoidale og hypotrokoidale baner for de rullende elementer, idet den epitrokoidale bane er anordnet mot en av elementenes sider og den hypotrokoidale bane er anordnet på den annen side.

3. Overføring ifølge krav 1, karakterisert ved at de rullende elementer er kuler og at overf lateparti-ene omfatter baner for kulene.

4. Overføring ifølge krav 1, karakterisert ved at de mellomliggende elementer ytterligere omfatter en krans for å holde de rullende elementer i avstand fra hverandre .

5. Overføring ifølge krav 2, karakterisert ved at de epitrokoidale og hypotrokoidale baner er epi-sykloidiske og hyposykloidiske baner.

6. Overføring ifølge krav 2, karakterisert ved at den omfatter en inntaksaksel for å drive det drevne element, idet akselen omfatter et kamlegeme og at det drevne legeme ruller mot kammen slik at det drevne legeme av inntaksakselen utfører.kretsende bevegelse idet det drivende legeme roterer det drevne legeme ettersom det drevne legeme kretser.

7. Overføring ifølge krav 1, karakterisert ved at den omfatter et inntak og et uttak hvor uttaket er et drevet legeme, det drivende legeme omfatter en stator, at et mellomliggende element er anordnet mellom statoren og ut taket, hvor det mellomliggende element omfatter første og andre elementer, idet det første element er et annet drevet legeme og det annet element er et ytterligere drevet legeme, de første og andre elementer har overflatepartier som danner baner, at statoren og uttaket har komplementære overflatepartier som danner baner komplementære med banene på første og andre elementer,. at første baneelement og statoren har et før-ste sett med rullende elementer anordnet mellom disse for overføring av dreiemoment fra statoren til det. første baneelement, at det andre baneelement og uttaket har et andre sett med rullende elementer anordnet mellom disse for å overføre dreiemoment fra det andre baneelement til uttaket hvor det første banelement og statorbanen er slik utformet at hvert rullende element som er anordnet mellom disse befinner i konstant rullende kontakt med det første baneelement og statoren og at den omfatter anordninger for kretsende bevegelse av det mellomliggende element.

8. Overføring ifølge krav 7, karakterisert ved at de første og andre baneelementer, statorbanen og uttaksbanen er slik utformet at de rullende.elementer beveger seg i en i det vesentlige trokoidal bane under overføring av dreiemomentet.

9. Overføring ifølge krav 7, karakterisert ved at den har anordninger for. roterende sammenkobling av første og andre baneelementer, hvor de kretsende drivanordninger omfatter en eksentrisk kam festet til inntaket.

10. Overføring ifølge krav 9, karakterisert ved at den omfatter kontravektanordninger for utligning av ubalansekrefter som oppstår ved den kretsende bevegelse av det mellomliggende element, hvor kontravektanordningene omfatter et par kontravekter festet til inntaket og anordnet på motsatte sider av det mellomliggende element.

11. Overføring ifølge krav 9, karakterisert ved at de rullende elementer er kuler og at banene på uttaket og på statoren er hypotrokoider mens banene på de første og andre baneelementer er epitrokoider.

12. Overføring ifølge krav 8, karakterisert ved at første og andre baneelementer kan drives i krets-baner uavhengig av hverandre og holdes i krets adskilt med 180°.

13. Overføring ifølge krav 12, karakterisert ved at den omfatter en kobling for konstant hastighet for roterbar sammenkobling av første og andre baneelementer, idet koblingen for konstant hastighet omfatter mot hverandre vendende sirkulære utsparinger i første.og andre baneelementer og et kuleelement som forbinder hvert par med mot hverandre vendende utsparinger.

14. Overføring ifølge krav 1, karakterisert ved at komplementære overflatepartier hver omfatter flere kammer, idet antall kammer på det drivende overflateparti er to større enn antallet kammer på det drevne overflateparti, idet antallet rullende elementer som overfører dreiemoment fra det drivende element til det drevne element er én større enn antall kammer på det drevne overflateparti.