NO790412L - E fremgangsmaate til fremstilling av aluminium ved elektrolys - Google Patents

Description

Det er i det vesentlige kjent to metoder for smelte-elektrolytisk utvinning av aluminium.

Den første metode er basert på elektrolyse av aluminiumoksyd som er oppløst i smeltet kryolitt ved temperaturer mellom 950 og 970°C. Utenom kryolitt er det inntil nu ikke funnet noe annet salt hvis oppløsningsevne for aluminiumoksyd er tilstrekkelig til å muliggjøre utvinning av aluminium ved hjelp av elektrolyse under 100Q°C. I de teknisk drevne elektrolyseceller svinger aluminiumoksydinnholdet mellom ca. 2 og 8 vektprosent. Ved for lave aluminiumoksydinnhold i kryolitt-smelten, f. eks. under 1 - 2 %, opptrer på anoden den såkalte anodeeffekt, som gir seg uttrykk i en flere -anger øket celle-spenning. Anoden og katoden består av karbon. Det ved alumi-niumoksydoppspaltningen frittblivende oksygen omsettes med anodens karbon til karbondioksyd og karbonmonoksyd. Derved blir i tilfelle av på forhånd brente karbonanoder forbrukt ca. 0,43 - 0,50 kg karbon pr. kg dannet aluminium.

Det andre metode vedrører smelteelektrolyse av aluminiumklorid. Da aluminiumkloridet sublimerer ved 183°C og er en dårlig ioneleder, blir det vanligvis oppløst i alkali-kloridsmelte. For å skille ut aluminium flytende, velger man elektrolysetemperaturer på ca. 700°C. Som anode- og katode-materiale blir det hovedsakelig benyttet grafitt. Ved grafitt-anoden blir det utskilt gassformet klor. For gjennomføring av aluminiumkloridelektrolysen er det foreslått flere forskjellige fremgangsmåter.

Aluminiumkloridelektrolysen er beheftet med en rekke vanskeligheter. Først utgjør oppfangingen og bortledningen av det ved anoden utviklede gassformede klor ved ca. 700°C et mate-rialteknisk problem. Damptrykket til det i saltsmelten oppløste aluminiumklorid er relativt høyt, slik at ved utsuging av klor-gassen også alurainiunmklorid blir fjernet i merkbar mengde fra cellen. Med økende aluminiumkloridkonsentrasjon i smeiten.fal-ler den elektriske ledningsevne. Tilførselen av aluminiumklorid i gassformet tilstand til saltsmelten er likeledes van-skelig å gjennomføre. Aluminiumklorid og saltsmelten må etter all erfaring være fri for oksydforurensninger, da på grunn av oppspaltningen av oksydene det forbrukes karbon fra grafitt-anoden og dermed reduseres cellens bestandighet. En særlig, fordel er det imidlertid at det inntil nu ikke er lykkes på enkel måte av aluminiummalmer, f. eks. av bauxitt, ved hjelp av reduserende klorering direkte å fremstille rent aluminiumklorid. Det er derfor blitt foreslått først i henhold til den kjente Bayer-prosess å fremstille rent aluminiumoksyd og deretter omsette dette med klor og karbon, henholdsvis fosgen til aluminiumklorid og karbondioksyd.

Den nevnte fremgangsmåtevei fører riktignok til rent aluminium, men har et ekstra fremgangsmåtetrinn og er tilsvarende mer komplisert.

Den oppgave som ligger til grunn for oppfinnelsen er å utvinne aluminium ved hjelp av smelteelektrolyse under anvendelse av en elektrolytt som i overveiende grad består av klorider. Derved skal det ikke bare unngås de for aluminiumkloridelektro-lyse og aluminiumoksydelektrolyse omtalte mangler, men det skal dessuten gis avkall på fremstillingen av aluminiumklorid som utgangsmateriale.

Det ble nu funnet at ved elektrolyse, i en smelte av alkaliklorider med en anode som er sammensatt av aluminiumoksyd og karbon, oppnås aluminium katodisk med relativt godt strøm-utbytte, uten at derved det ved anoden frigjøres klor eller aluminiumklorid. For denne elektrolyseprosess blir det for-trinnsvis benyttet temperaturer mellom 700 og 850°C. Saltsmelten får som hovedkomponent natriumklorid med tilsetninger av kaliumklorid, litiumklorid og jordalkaliklorider. En tilset-ning av 1 - 40 % kryolitt eller andre alkali-, jordalkali-eller lettmetallfluorider kan anbefales for å bevirke at aluminiumet på grunn av mindre overflatespenninger i forhold til saltsmelten lettere kan flyte sammen. Videre er det hensiktsmessig å sette elektrolysen igang med et lite AlCl^-innhold på 3 - 5 % i saltsmelten, da ellers det ved begynnelsen foregår en primær oppspalting av alkaliklorid.

Som materiale for såvel den ved bunn som også ved siden av elektrolysecellen anordnede katode har det vist seg egnet elektrografitt og titandiborid. Det er avhengig av elektrolysecellens konstruksjon om sideveggene til cellen, f. eks. ved anvendelse av bipolarelektroder delvis skal kles med et keramisk, elektrisk ikke ledende produkt, såsom magnesitt-eller korundsten. Et foretrukket område for den anodiske strøm-tetthet er 0,2 - 2 Ampere pr. cm<2>

Det overraskende moment ved foreliggende oppfinnelse er at den reduserende klorering av aluminiumoksydet i anoden og den elektrolytiske oppspalting av det dannede aluminiumklorid samtidig forløper i støkiometriske forhold. Til tross for temmelig lavt oksydinnhold i elektrolyttsmelten, ble heller ikke ved en over normalstørrelse hevet anodisk strømtetthet iakttatt det innledningsvis nevnte anodeeffektfenomen.

I sammenligning méd de to kjente elektrolysemetoder, nemlig AlCl^-elektrolysen og A^O^-elektrolysen i kryolitt oppnås med fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen følgende fordeler: Håndteringen og transporten av klor og aluminiumklorid bortfal-ler. Oppbudet for apparater og innretninger er derfor betydelig mindre. Klor er en meget korrosiv gass, særlig når man må begynne ved ca. 7 00°C i AlCl^-elektrolysecellen. Aluminiumklorid er hygroskopisk, blir på grunn av luftfuktighet hydro-lytisk oppspaltet i hydroksyd og saltsyre og krever som subli-mat en stor plass. Omgang med aluminiumklorid og klor krever lukkede, korrosjonsbestandige apparater. Derav resulterer større investeringskostnader, driftskostnader og reparasjons-kostnader.

Videre befinner konsentrasjonen til det som mellom-produkt opptredende aluminiumklorid i saltsmelten seg på et meget lavt nivå, slik at hverken dets damptrykk eller dets ugunstige påvirkning på ledningsevnen til det smeltede salt blir merkbart.

PA samme måte som ved A^O-^-elektrolysen i kryolittsmelte blir det ved anoden, dannet en anodegass av karbondioksyd og karbonmonoksyd. Mens imidlertid ved den kjente A^O^-elektrolyse i kryolitt det benyttes badtemperaturér rundt 950°C, er det for elektrolysen med Al^^-C-anoden i overveiende klori-disk smelte tilstrekkelig med arbeidstemperaturer på maksimalt 850°C, og i gjennomsnitt 750°C. De lavere elektrolysetemperaturer reduserer varmetapene og reduserer det spesifikke energiforbruk. Elektrolysecellen ifølge oppfinnelsen blir på rå-stoffsiden bare forsynt med den kompakte aluminiumoksyd-karbon-anode som elektrode, hvorved den kan tilføres diskonti-nuerlig i blokkform eller kontinuerlig i strengform. I motset-ning hertil må man i elektrolysen med A^O^-holdig kryolittsmelte opprettholde A^O^-konsentrasjonen i elektrolysebadet ved at det i fastlagte . tidsavstander ved brytning av overflate-skorper innføres aluminiumoksyd i smeltebadet. Betjeningen av elektrolysecellen ifølge oppfinnelsen begrenser seg til utskifting av anodene og utsugning av det utskilte aluminium. Fremgangsmåten tillater en innkapsling av elektrolysecellen

med et enkelt hus som bare skal åpnes lite.

Den som del av oppfinnelsen anvendte anode av aluminiumoksyd og karbon ga enkelte problemer, hvis. løsning var en Viktig oppgave.

Anoden måtte teoretisk bestå av 85 % aluminiumoksyd og 15 % karbon hvis ved den elektrokjemiske reduksjon det som reaksjonsgass ble dannet karbondioksyd. Utskillelsen av karbonmonoksyd ville forutsette en anode med 74 % A^O^ og 26 % C. Dannelsen av rent karbonmonoksyd er imidlertid på grunn av Boudouard-likevekten ikke mulig ved temperaturer rundt 750<Q>C, men bare dannelsen av en C^-CO-gassblanding med ca. 80 % CO. Teoretisk kan altså aluminiumoksyd-karbon-forholdet ligge mel-lem grensene 5,66 : 1 og 3,4 : 1. Det fra 100 % avvikende strømutbytte og en liten luftforbrenning av anodene øker karbon-. forbruket. Under praktiske elektrolysebetingelser utvikler det seg ved anoden en gass som i overveiende grad inneholder Vektforholdet mellom A^O^ og C kan i anoden svinge i en bredde fra 5 til 1 til 3-1 uten at det derved gjør seg merkbare al-vorlige forstyrrelser av elektrolyseforløpet. Det i seg selv innstillende C02/CO-forhold fra anodegassen har en regulerende effekt. I de gjennomførte forsøk ble det tilstrebet en brukbar sammensetning for anoden av 80 vektprosent A^O^og 20 vektprosent C, dvs. et vektforhold på 4 : 1.

Volumandie&en av karbon i Al2Q3-C-anoden er likevel høyere, da den samme tetthet for karbonet er ca. 2,0 g/cm3 og for aluminiumoksyd ca. 3,8 g/cm 3. Derav utregnes for det an-gitte vektforhold på 4 : 1 en volumandel for karbon på 32,2 %.

En anode av aluminiumoksyd og karbon kan f. eks. fremstilles på den måte at det sammenblandes findelt.aluminiumoksyd og/eller aluminiumhydroksyd med elektrodebek,.tilformes et legeme og under utelukkelse av luft foretas en brenning med. langsom oppvarmingshastighet til ca. 1000°C. Den brente aluminiumoksyd-karbon-anode har en spesifikk elektrisk motstand på ca. 1000 0, mm /m. En karbonanode, slik den benyttes for A^O^-elektrolysen i smeltet kryolitt, har bare en motstand på ca. 60'Sl mm /m. A^O^-C-anoden er derfor ikke egnet for en lang strømvei i anoden. For å holde spenningsfallet i A^O^-C-anoden lavest mulig, er det for fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen hensiktsmessig å kombinere A^O^-anoden med en hjelpeleder av elektrografitt. Den elektriske motstand for grafittelektro-den ligger ved ca. 10 Q mm 2/m og er således seks ganger mindre enn den for en brent karbonanode. Grafittmaterialet kan belastes med strømtettheter opptil 10 A/cm 2. Vil man ihvert fall . oppnå anodiske strømtettheter på 0,6 - 1,0 A/cm 2, slik det er vanlig i A^O^-elektrolyse med karbonanode og kryolittsmelte,

så ér det tilstrekkelig at det for elektrografitten benyttes et * ledende tverrsnitt på ca. en femtedel av tverrsnittet for A^O^-C-anoden. Sammen setn ingsanoden av A^Q-j-C-legemet og grafitt- . materialet kan så på tilsvarende måte som en på forhånd brent karbonanode belastes uten at man må frykte en overoppheting eller et ugunstig energiforbruk. Det godt ledende grafittmate-riale blir hovedsakelig parallellkoblet med A^O-^-C-legemet. Dette kan f. eks. skje på den måte at grafitten befinner seg

i stav- eller plateform i kjernen til A^O^-C-legemet eller om-slutter A^O^-C-legemet utvendig.

Det har videre overraskende vist seg at hjelpelede-ren av elektrografitt ved siden av A^O^-C-massen ikke forbrukes i elektrolysecellen. Elektrografitten kan derfor benyttes som bæremateriale for A^O^-C-massen på nytt.

Til fremstilling av et elektrisk ledende, fast form-:: legeme av aluminiumoksyd og bek hører brenningen i dypkammer-ringovner, et fremgangsmåtetrinn med utilfredsstillende rom- tidsutbytte. Denne produksjonsprosess er i videre utforming av oppfinnelsen unngåelig hvis man av aluminiumoksyd og egnede tjærer eller bektyper fremstiller en selvbakende Søderberg-masse. Derved er det hensiktsmessig å innleire det ledende hjelpemateriale av grafittelementer enten i A^O^-bekmassen eller å omgi disse med denne masse.

Fortsetter forbruket av anoden i elektrolysecellen, når A^O-j-bekmassen inn i tiltagende varmere temperatursoner, blir etterhvert forkokset og forbundet elektrisk og mekanisk med grafittformdelene. Den til anoden førende metalliske strøm-leder blir på grunn av en lavere kontakt- eller overgangsmot-stand koblet til grafittelementene. De metalliske kontaktstyk-ker og deres holdere er konstruert slik at de er forflyttbare kontinuerlig og automatisk.

I én Søderberg-masse av aluminiumoksyd og bek er det også mulig isteden for elektrografitt som hjelpeleder å benytte aluminium. Riktignok smelter aluminiumet allerede ca. 100° under elektrolysetemperaturen ved ca. 650°C, men mellom 550 og 650°C er det mulig med en strømovergang fra aluminium til A^O-j-C-massen.

De i og på anoden frittblivende gasser blir oppfanget fullstendig ved en kapsling av elektrolysecellen, suget bort og tilført et avgassrenseanlegg. De ikke helt uunngåelige klor-og salttap fra smelteelektrolytten blir derved utlignet ved at en på annet sted smeltet saltblanding av aluminiumklorid og de tilsvarende saltkomponenter tilføres den anvendte elektrolytt i cellen etter behov.

Etter at grunntrekkene ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er blitt forklart, skal det nu beskrives tre etter dette prinsipp arbeidende elektrolyseenheter.

Fig. 1 viser et snitt gjennom en elektrolysecelle med bare en utskiftbar sammensatt anode. I katoden 1 av elektrografitt eller et annet karbonmateriale er det innsatt strøm-skinner 2 av stål. På bunnen til katodebekkenet 1 befinner det seg et lag av flytende aluminium 3 og over dette elektrolyttsmelten 4. Karbonkatoden 1 er omgitt av et varmeisolerende murverk 5. Stålbeholderen 6 danner den ytre ramme for elektro-lyttkaret. Den diskontinuerlige sammensatte anode 7, 8 består på den ene side av en Al^O^-karbonmasse 7 og på den annen side av grafittdelen 8. Den i saltsmelten 4 neddykkede anode blir fastholdt ved hjelp av metallstangen 9. Den også som strøm-leder tjenende metallstang 9 er innskrudd i grafittdelen 8- og klemt på over elektrolysecellen på en strømskinne. For å unn-gå en korrosjon av metallstangen inne i cellerommet, er den omgitt av en beskyttelseshette 11. Elektrolyseavgasser blir suget ut gjennom åpninger 12 til hvilke det er tilkoblet en rørledning.

Fig. 2 viser i lengdesnitt en elektrolysecelle med flere kamre. Elektrolyseaggregatet inneholder en rekke plate-formede grafittkatoder 21, som er koblet parallelt og ved hjelp av de innskrudde strømtilførselsbolter 22 er innhengt i det firkantede elektrolyserom. Mellom katodene er det anordnet anodene 23, 24, som på samme måte som på fig. 1 setter seg sammen av aluminiumoksyd-karbonmassen 23 og bæreplatene 24 av grafitt. Også anodene blir båret av på siden innskrudde strømtil-førselsbolter 25 og er neddykket med sin A^O^-C-masse i elektrolytten 26. Ved bunnen av elektrolysecellen utbrer det seg over alle kamre et aluminiumssjikt 27. Med aluminiumet 27 og. elektrolytten 26 står det i berøring en bekledning av karbon- plater 28. Etter dette bekledningsmateriale 28 følger en keramisk varmeisolasjon 29 og deretter stålbeholderen 30. Elektrolysecellen er lukket med en dekkplate 31. Det er ikke vist at tildekningen har klaffer, gjennom hvilke anodene 23, 24 kan skiftes ut. Avgassen blir suget ut ggjennom utstrømningshulle-ne 32. Fig. 3 er et horisontalsnitt ved stedet AB gjennom den på fig. 2 skisserte elektrolysecelle. Til dette snittbilde skal det bemerkes at strømtilførselsboltene for katode- og anodeelementen 22 og 25 ligger i kontakthalvskåler 33, som uten-for beholderen 30 er tilkoblet til tilsvarende positive og negative strømbjelker. Forøvrig gjelder for fig. 3 de på fig. 2 benyttede henvisningstall.

Elektrolysecellen ifølge fig. 2 og 3 kan selvfølge-lig omfatte et vilkårlig større antall katode- og anodeelementer enn i det viste eksempel. Ved drift av en slik elektrolysecelle må det påses at forbrukstilstanden for A^O^-C-massen 23 ved de. enkelte anoder ikke er lik. Når A^O^-C-massen 23 på grunn av elektrolyse er forbrukt fullstendig på en av de anodiske moderplater 24, blir det foretatt en utskifting med et nytt anodeelement. Under anodeskiftingen overtar de andre parallellkoblede anodeelementer strømtilførselen. Det produserte aluminium blir på kjent måte suget ut av elektrolysecellene over sugerør til undertrykksdigler.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tillater også drift av elektrolysebatterier med bipolarelektroder. Fig. 4 og 5 viser et utførelseseksempel for et femcellet elektrolyse-batteri. Derved utgjør fig. 4 et horisontalsnitt i høyden EF på fig. 5 og fig. 5 et vertikalsnitt ved CD på fig. 4. Henvis-ningstallene angir: 41 = grafittkatode, 42 = katodiske strømbolter av metall, 43 = A^O^-C-masse for bipolarelektroden, 44 = anode av grafitt,

45 = anodiske :strømbolter av metall, 46 = bipolarelektroder,

47 = grafittplate for bipolarelektroden, 48 = smélteelektro-lytt, 4 9 = korrosjonsbestandig, elektrisk isolerende klednings-materiale, 50 = keramisk varmeisolasjon, 51 = stålbeholder, 52 = flytende aluminium, 53 = tildekning av elektrolysecellen,

54 = utstrømningshull for avgass.

Katoden 41, anoden 44 og bipolarelektrodene 46 blir, som det fremgår av fig. 4 og 5, plassert løst i elektrolysérom-met i den til dette formål beregnede stilling. Katoden 41 som utsettes for liten slitasje kan over lengre tidsrom forbli i elektrolysecellen. Bipolarelektrodene må utskiftes når sjikt-tykkelsen for A^O^-C-masse nesten er forbrukt. Et fullstendig forbruk av den på grafittplatene anordnede A^O^-C-masse 43, slik det er mulig ved cellekonstruksjonen ifølge fig. 2 og 3, kan ikke tillates ved bipolarelektrodene på grunn av klor-utskillelse og oppspalting av alkaliklorider. Når A^O^-C-massen 4 3 på anoden 4 4 er tilnærmet forbrukt og det må foretas en utskifting, så fører dette tiltak til en strømavbrytelse for elektrolysecellen. En strømavbrytelse kan imidlertid unngås ved at anoden er oppdelt i minst to halvdeler som skiftes ut til forskjellig tidspunkt. Også for de enkelte bipolare elektroder anbefales en oppdeling og en tidsmessig forskjøvet utskifting av de to halvdeler. På denne måte kan A^O-^-C-massen på bipolarelektrodene praktisk talt forbrukes uten res-ter.

De på fig. 1-5 beskrevne elektrolyseceller, må betraktes som eksempler og basismodeller som uten forandring av prinsippet tillater mange forskjellige konstruksjonsvarianter.

De vanligvis for katoden benyttede materialer er karbon, elektrografitt, titanborid, zirkonborid eller bland-inger av disse.

I videre utforming av oppfinnelsen er det mulig å benytte en anode ved hvilken massen av aluminiumoksyd og karbon ikke er mekanisk fast forbundet med anodedelen av grafitt. Det er tilstrekkelig hvis A^O^-C-massen står i elektrisk kontakt med det elektrisk godt ledende materiale grafitt. En praktisk gjennomføring av dette prinsipp er vist på fig. 6.

Fig. 6 viser i vertikalsnitt en elektrolysecelle

som adskiller seg fra de ovenfor beskrevne elektrolyseceller på fig. 1-5 ved oppbyggingen av anoden og ved tilførselen av A^2°3~C~massen* 1 m;'-<^ten av elektrolysecellen er det anordnet katoden 61 av grafitt med den metalliske strømleder 62. Anoden setter seg sammen av tre grunnelementer. Den første bestanddel av anoden er en grafittplate 6 4 med gjengebolten 65, over hvilken elektrolysestrømmen tilføres. Foran grafittplaten 64 befinner det seg A^O^-C-masse i stykkform. A^CO-C-massen blir tilført som briketter, pellets, tabletter eller annet granulat og fastholdt av en plate 66. Den består i dette eksempel av grafitt og er utstyrt med horisontalslisser. Imidlertid kan også andre materialer, særlig sinterkorund, zirkonoksyd og sintermagnesia, benyttes for fremstilling av platen 66. Platen 66 utgjør en slags diafragma og har til oppgave å påse at på

den ene side ingen deler av A^O^-C-massen når fra anoderommet inn i elektrolytten og på den annen side at det er tilstrekkelig fri gjennomgang for elektrolyttsmelten 67, som fyller ut elektrolyserommet mellom katode og anode. Av denne grunn må platen 66 enten ha et åpent poresystem eller hensiktsmessig hull eller kanaler. På katoden 61 blir aluminiumet utskilt flytende. Det drypper ned og samler seg på bunnen av elektrolysecellen til badet 68.

Anoden av bestanddelene 63, 64 og 66 samt det øvrige elektrolyserom er innfattet i et korrosjonsbestandig, elektrisk ikke ledende murverk 69. Varmebeskyttelsen til elektrolysecellen blir sikret ved hjélp av den ildfaste isolering 70.

«Tilførselen av A^P-^-C-masse * stykkform i tilpas-ning til elektrolysecellens forbruk kan gjennomføres satsvis eller helkontinuerlig over en trakt. Den tredelte anode ifølge krav 22 kan selvfølgelig benyttes isteden for de sammensatte elektroder 23, 24 på fig. 2 og 3 og 34, 44 på fig. 4 og 5 i det flercellede elektrolyseaggregat.

Et fremgangsmåteskjema til fremstilling av det stykkformede tilførselsgods av A^O-j og karbon er vist på fig. 7. De enkelte fremgangsmåtetrinn må betraktes som eksempler og kan erstattes av lignende fremgangsmåteenheter. Således kan f. eks. kammersjaktovnen erstattes med en tunnelovn. Sammen-ligner man diagrammet på fig. 7 med tilberedelsestrinnene for råstoffer og hjelpestoffer ved de innledningsvis nevnte kjente elektrolyseprosesser, så har fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen betydelig apparative og energibesparende fordeler.

Claims (24)

1. Fremgangsmåte for utvinning av aluminium ved smelteelektrolyse, karakterisert ved at det som elektrolytt benyttes en av alkali- og/eller jordalkalihaloge-nider bestående smelte og som anode en blanding inneholdende aluminiumoksyd og karbon.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at elektrolytten inneholder mer en 50 % alkaliklorid.

3. Fremgangsmåte ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at elektrolyttsmelten i en mengde på mer enn 50 % består av natrium- og/eller kaliumklorid. .

4. Fremgangsmåte ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at elektrolyttsmelten inneholder tilsetninger av 10 - 40 % kryolitt, alkali- og/eller jordalkalifluorider.

5. Fremgangsmåte ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at den elektrolytiske reduksjon gjennomføres ved temperaturer mellom 68 0 og 850°C.

6. Fremgangsmåte ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at elektrolyttsmelten tilset-tes lithiumklorid og/eller jordalkaliklorider i mengder på 2 - 20 %.

7. Fremgangsmåte ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at aluminiumkloridinnholdet i saltsmelten før begynnelsen av elektrolysen utgjør 3 5 %.

8.. Fremgangsmåte ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at råstoffet som inneholder aluminium tilføres under elektrolysen ved hjelp av anoden.

9. Fremgangsmåte ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at råstoff som inneholder aluminium tilføres under elektrolysen; som granulat.eller i stykkform kontinuerlig gjennom anoden.

10. Innretning for gjennomføring av fremgangsmåten iføl-ge ett.iav de foranstående krav, karakterisert ved at elektrolysecellen inneholder minst en anode som består av en blanding som inneholder aluminiumoksyd og karbon, og at katoden består av et i forhold til elektrolytten og flytende aluminium bestandig materiale med god ledningsevne.

11. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at anoden inneholder élektro-grafitt.

12. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at for fremstilling av rent aluminium har anodens aluminiumoksyd en renhetsgrad på minst 98 %.

13. Innretning'ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at anoden inneholder et kar-bonholdig bindemiddel.

14. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert vedat anoden består av en selvbakende blanding som inneholder aluminiumoksyd, tjære og/eller bek.

15. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved en med grafittelementer omgitt selvbakende blanding.

16. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at elektrolysecellen har sidevegger av keramisk, elektrisk ikke ledende materiale.

17. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at sideveggene bestrå av magnesitt- og/eller korundsten.

18. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ' ved at det i en elektrolysecelle er anordnet flere parallellkoblede seksjoner med katoder og anodeelementer.

19. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at flere elektrolyseceller er koblet etter hverandre til et batteri i en felles beholder under anvendelse av bipolarelektroder..

20. Anode ifølge ett av de foranstående krav, inneholdende aluminiumoksyd og karbon i vektforholdet 5 til 3rtil.l.

21. Fremgangsmåte til fremstilling av en anode ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at findelt aluminiumoksyd og/eller aluminiumhydroksyd sammenblandes med elektrodebek, formes til et legeme og brennes under luftutlatelse med langsom oppvarmingshastighet til ca. 1000°C.

22. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at anoden dannes av en beholder, i hvilken blandingen inneholdende aluminiumoksyd og karbon innføres, og at beholderveggen mot katoden har en perforert avskjerming (66).

23. Innretning ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at avskjermingen (66) består av grafitt, sinterkorund, zirkonoksyd og/eller sintermagnesia.

24. Innretning' ifølge ett av de foranstående krav, karakterisert ved at beholderen, i hvilken den stykkformede blanding av aluminiumoksyd og karbon er anordnet benyttes i en flerkamret lektrolysecelle eller som bipolar-elektrode i et flercellet elektrolyseaggregat.