NO339364B1 - Humant immunglobulin som spesifikt bindes til det humane EpCAM-antigen, sammensetning omfattende dette, samt anvendelse for fremstilling av et medikament for behandling av tumorsykdom. - Google Patents

Description

Oppfinnelsens område

Foreliggende oppfinnelse angår humane immunglobuliner som spesifikt bindes til det humane EpCAM-antigen, samt farmasøytiske sammensetninger omfattende slike. Oppfinnelsen angår videre anvendelse av slike immunglobuliner for fremstilling av medikamenter for behandling av tumorsykdom..

Beslektet teknikk

Ved utforming av terapeutiske regimer som involverer administrering av immunglobulinmolekyler er det mange faktorer som må vurderes. På den ene siden må det terapeutiske immunglobulin administreres til en pasient i en mengde tilstrekkelig for å utløse den ønskede terapeutiske effekt. Denne effekten bør være til stede ved initiering av behandling og bør fortsette å være til stede i så stor grad som mulig etter hvert som immunglobulinet mer og mer fjernes fra pasientens kropp i tidsrommet mellom to påfølgende administreringer. På den annen side må mengden immunglobulin som administreres ikke være så stor at den medfører skadelige og/eller toksiske bivirkninger hos pasienten.

Et problem oppstår derfor når den maksimale dose av et immunglobulin som kan tolereres uten å medføre bivirkninger (maksimal tolererbar dose, eller "MTD") grenser opp mot mengde immunglobulin i et enkelt dosenivå er tilstrekkelig for å opprettholde, over tid, det minste nivå av immunglobulin som er nødvendig for å sikre kontinuerlig effektivitet. I et slikt senario blir det mulig å opprettholde "serum trough" nivået nødvendig for å sikre en kontinuerlig terapeutisk effekt inntil neste administrering av immunglobulin. "Serum bunnverdinivået" til et medikament henviser vanligvis til den laveste konsentrasjon som medikamentet kan tillates å nå et hvilket som helst tidspunkt i pasientens blod uten tap av terapeutisk effekt. Det representerer derfor den minste mengde av medikamentet som alltid må være til stede i pasientens blod for at noen terapeutisk fordel kan oppnås. Flere tilnærminger eksisterer for å opprettholde en ønsket serum bunnverdi av et terapeutisk immunglobulin. En tilnærming er å øke den initiale dose av immunglobulinet til pasienten. Imidlertid har denne tilnærming den ulempe at nivået av terapeutisk immunglobulin som er sikker for pasienten sannsynligvis overskrides og pasienten vil dermed sannsynlig oppleve skadelig og/eller toksiske bivirkninger.

En annen tilnærming er å øke frekvensen på administreringen av det terapeutiske immunglobulin. Imidlertid vil en økt frekvens på administreringene medføre flere ulemper i forhold til pasientens livskvalitet, slik som mange og hyppige besøk til sykehus vil bli nødvendig. Dette er særlig tilfellet når sykdommen som skal behandles fortsatt er i et tidlig stadium, og pasienten for øvrig vil være i stand til å føre et normalt liv.

Videre medfører en økt tilførselsfrekvens en større totalmengde av terapeutisk immunglobulin som er nødvendig for et fullstendig terapeutisk regime. Som sådan medfører en økt tilførselssekvens høyere totale kostnader forbundet med gitt terapeutisk regime sammenliknet med et terapeutisk regime der det terapeutiske immunglobulin administreres sjeldnere.

I det tilfellet at det terapeutiske immunglobulin som administreres er spesifikt for et antigen som er til stede både i friskt og sykt vev, og der antigenet er mer dominerende i sykt enn i frist vev, blir det alt mer viktig å utvikle et behandlingsregime som tar de ovennevnte punkter i betraktning. Her er faren spesielt stor for at for høye eller for ofte doser vil føre til uønsket interaksjon mellom det terapeutiske immunglobulin og antigenet til hvilket det terapeutiske immunglobulin finnes spesifikt. Disse immunglobulin-friskrvevinteraksjoner ser ut til å føre til skadelige og/eller toksiske bivirkninger som kan vanskeliggjøre et behandlingsregime som benytter immunglobulinet.

Et slikt antigen til stede i friskt og sykt humant vev er det epiteliale celleadhesjonsmolekyl ("EpCAM", også kalt 17-1A antigen, KS A, EGP40, GA733-2, ks 1-4 og esa). EpCAM er et overflate glykoprotein uttrykt av celler fra enkle epitelceller og tumorceller avledet fra disse. Selv om EpCAM-molekylet vises på overflaten av cellene fra friskt vev, er dens ekspresjon oppregulert i malignt vev. EpCAM funger til å adherere epitelceller i en retningsorientert og svært ordnet mønster (Litvinov, J Cell Biol. 1997, 139, 1337-1348). Data fra eksperimenter med transgene mus og rotter som uttrykker humant EpCAM på deres epitel antyder at EpCAM på normalt vev imidlertid ikke trenger å være tilgjengelig for systemisk administrert antistoff (McLaughlin, Cancer Immunol. Immunother., 1999, 48, 303-311). Ved malign transformering av epitelceller ødelegger de raskt voksende tumorcellene den store orden hos epitelcellene. Følgelig blir overflatefordelingen av EpCAM mindre avgrenset og molekylene bedre eksponert på tumorcellene. På grunn av sin epiteliale celleopprinnelse uttrykker fortsatt tumorceller fra de fleste karsinomer fortsatt EpCAM på deres overflate.

Tidligere er EpCAM vist å være et takknemlig mål for monoklonal immunglobulinbehandling av cancer, spesielt hos pasienter med minimal gjenværende sykdom som lider av spredte tumorceller som senere kan forårsake faste metastaser og følgelig forverre pasientens prognose. Hos pasienter med minimal gjenværende kolorektal cancer, reduserte et murint monoklonalt immunglobulin spesifikt for EpCAM-molekylet 5-års mortalitesgraden med 30% sammenliknet med ubehandlede pasienter, når dette ble tilført systemisk i fem doser innenfor fire måneder etter kirurgi av primærtumoren (Riethmiiller, Lancet 343 (1994), 1177-83). Nylig er sterkt overekspresjon av EpCAM rapportert hos ca. 40% av pasientene med brystcancer og er forbundet med dårlig total og sykdomsfri overlevelse (Spizzo et al., Int. J. Cancer 98

(20022), 883-8). Nylig ble EpCAM-ekspresjon analysert hos 3.722 pasienter. Det ble funnet at EpCAM-ekspresjon er svært vanlig i epiteliale tumorer, der slik ekspresjon er blitt observert i mer enn 88% av tumorprøvene. Spesielt ble EpCAM-ekspresjon observert hos 94,1% av ovarialcancerne, 94% av koloncancerne, 92,3% av magecancerne, 90,1% av prostatacancerne og 70.9% av lungecancerne.

Et eksempel på (murint) monoklonalt antistoff som gjenkjenner EpCAM er endrekolomab (Panorex) (Koprowski, somatic Celle Genet, 1979, 957-971 ogHerlynm Cancer Res., 1980, 40, 717-721). Imidlertid førte den første administrering av panorex under adjuvans immunterapi av koloncancer til utvikling og forverring av Wegeners granulomatose hvilket antyder at panorex burde bli tilført med forsiktighet til en pasient med autoimmun sykdom (Franz, Onkologie 2000, 23, 472-474). Begrensningene ved panorex er den raske dannelsen av human anti-musestoffer (HAMA), den begrensede evnen til å interagere med sine murine IgG2a-Fcy-reseptor med human immuneffektormekanismer og den korte halveringstiden i sirkulasjon (Frodin, Cancer Res., 1990, 50, 4866-4871). Videre medfører det murine antistoffet en umiddelbar allergisk reaksjon og anafylakse ved gjentatt injeksjon hos pasientene (Riethmuller, Lancet 1994, 343, 1177-1183, Riethmuller, J Clin Oncol.. 1998, 16, 1788-1794 og Mellstedt, Annals New York Academy of Sciences 2000, 910, 254-261).

ING-1 er et annet kjent anti-EpCAM immunglobulin (Lewis, Curr. Op. Mol. Ther. 5, 433-6, 2003). ING-1 er et muse-humant kimært immunglobulin for tiden I fase VB. kliniske studier av pasienter med fremskredne epiteliale tumorer. Mens en dose på 1 mg/kg immunglobulin ble funnet å frembringe den største effekten hos mus som er blitt preinjisert med humane tumorceller, førte denne dosen til pankreatitt i 2 av 2 humane pasienter med adenokarcinom (amlylase og lipaseforhøyelse med magesmerte), hvilket utelukker ytterligere doseforhøyelse. MTD for ING-1 ble funnet å være kun 0,3 mg/kg kroppsvekt, tilført intravenøst hver tredje uke. Betraktninger om at ING-1 halveringstiden ved denne dosen var omtrent 31 timer og en antagelse om at en gjennomsnittlig voksen kroppsvekt er 75 kg og har 4,25 liter blod, ville serumnivået av ING-1 etter 21 dager (dvs. etter 16,25 halveringstider) har vært redusert til under 7 x 10"5 ug/ml blod, mer enn fire størrelsesordner lavere enn serumnivået på 1 ug/ml funnet å være nødvendig for maksimal cytolytisk effekt. MTD for ING-1 hindrer derfor opprettholdelse av den nødvendige plasma bunnivået av anti-EpCAM immunglobulin.

Det eksisterer derfor et behov for et behandlingsregime som involverer anti-EpCAM-antistoffer som kan anvendes ved behandling av cancer. Tilsvarende er en hensikt ifølge foreliggende oppfinnelse å frembringe et behandlingsregime som involverer anti-EpCAM immunglobuliner som overvinner de ovennevnte.

Det foregående behov imøtekommes et humant immunglobulin som spesifikt binder til det humane EpCAM-antigen, der immunglobulinet har en serum halveringstid på minst 15 dager etter administrering til en human pasient og omfatter en immunglobulin tungkjede med en aminosyresekvens vist i SEQ ID nr. 1 og en immunglobulin lettkjede vist i aminosyresekvensen ifølge SEQ ID nr. 2.

Flere fordelaktige effekter er registrert ved å anvende et anti-EpCAM immunglobulin med en serum halveringstid på inst 14 dager. Denne relativt lange serum halveringstid medfører at anti-EpCAM-immunglobulinet administrert som en del av foreliggende oppfinnelse ikke vil fjernes fra blodet så raskt som et annet immunglobulin med en kortere halveringstid, som den til ING-1 diskutert ovenfor. Anta da at et anti-EpCAM immunglobulin tilfredsstiller kravene til immunglobulin som skal anvendes ifølge oppfinnelsen og et anti-EpCAM immunglobulin som dekker kravene administreres begge til et menneske samtidig og i identiske absolutte mengder, vil mer av førstnevnte immunglobulin befinne seg i serum etter en gitt tid enn sistnevnte immunglobulin. I motsatt betydning, den økte vedvarelse i serum muliggjør at mindre av anti-EpCAM immunglobulinet anvendt i foreliggende oppfinnelse administreres av gangen enn det som ville være mulig for et annet anti-EpCAM med kortere serumhalveringstid, mens det fortsatt opprettholdes en viss på forhånd bestemt serum bunnverdi, dvs. mens det sikres at den totale serumkonsentrasjon av terapeutisk middel aldri synker under minimumsnivået bestemt til å være nødvendig for kontinuerlig effekt mellom to påfølgende administreringer. Dette har den fordelaktige effekt at mindre anti-EpCAM immunglobulin ifølge oppfinnelsen trenger å tilføres i en gitt dose, dermed eliminerer eller i det minste minskes muligheten for skadelige og/eller toksiske bivirkninger.

Den relativt lange halveringstiden til anti-EpCAM immunglobulinet anvendt ifølge oppfinnelsen medfører også at administreringen ikke trenger å finne sted så ofte, dermed øker livskvaliteten til pasienten og de totale kostnadene ved behandlingsregimet reduseres.

At anti-EpCAM immunglobulinet som anvendes ifølge oppfinnelsen er et humant immunglobulin reduserer eller også eliminerer muligheten for en uønsket immunrespons indusert av pasientens immunsystem mot det administrerte immunglobulin. Som sådan vil problemene med humane anti-museantistoffer ("HAMAs") observert når det anvendes mange murine eller også murine-humane kimære immunglobulinmolekyler ved terapi ikke medfører noe problem ifølge foreliggende oppfinnelse.

Uten å være bundet av noen teori, antar oppfinnerne at et anti-EpCAM immunglobulin slik det anvendes i dette aspekt ifølge oppfinnelsen utøver en terapeutisk effekt basert på minst en av to ulike in vivo mekanismer. En mekanisme er kjent som antistoff-avhengig cellulær cytotoksisitet ("ADCC"). Ved ADCC drepes en celle ("målcelle") som er belagt med immunglobulinet av en celle ("effektorcelle") med Fc-reseptorer som gjenkjenner Fc-delen av immunglobulinet belagt på målcellen. I de fleste tilfeller er effektorcellene som deltar i ADCC naturlige drepeceller ("NK") som på sin overflatebærer enten Fc-reseptoren Fc-y-Rin og/eller molekylet CD 16. På denne måten drepes kun cellene belagt med immunglobulinet, slik at spesifisiteten til celledrepingen samsvarer direkte med bindingsspesifisiteten - her EpCAM, til immunglobulinet som belegger slike celler.

En annen mekanisme i hvilket immunglobulinet som anvendes i dette aspekt ifølge oppfinnelsen utøve en terapeutisk effekt er kjent som komplementavhengig cytotoksisitet ("CDC"). Ved CDC bindes to identiske immunglobuliner til to identiske antigener (f. eks. her EpCAM) på overflaten av en målcelle slik at deres respektive Fe-deler kommer i tett nærhet til hverandre. Dette scenariet tiltrekker komplementproteiner, blant dem komplementproteinene clq og c3 og c9, der det sistnevnte danner en pore i målcellen. Målcellen drepes ved denne perforeringen. Samtidig blir også målcellene dekorert på andre steder av sin overflate i en prosess kalt opsonisering. Denne dekoreringen tiltrekker effektorsceller, som deretter dreper målcellene på en måte som tilsvarer den beskrevet ovenfor i sammenheng med ADCC-mekanismen.

I kraft av den lange halveringstiden til immunglobulinet anvendt ifølge dette aspekt av oppfinnelsen, kan fordelen ved den ene eller begge av de ovennevnte mekanismer utnyttes i en lengre tid, og ved høyere nivåer, enn det som er mulig ved anvendelse av et anti-EpCAM immunglobulin med en kortere halveringstid.

Ifølge dette aspekt av oppfinnelsen administreres anti-EpCAM immunglobulinet til en pasient sjeldnere enn en gang i uken, fortrinnsvis ikke oftere enn en gang annenhver uke. I dette aspektet utnyttes den fordelaktige lange serumhalveringstiden til anti-EpCAM immunglobulinet. I tilfelle administreringen finner sted en gang i uken, vil bare små mengder immunglobulin være nødvendig å administrere i en administrering, siden mer enn halvparten av den tidligere administrerte immunglobulin fortsatt vil befinne seg i pasientens blod. Dette er fordi en gang i uken mindre enn den omtrentlige halveringstiden til immunglobulinet som tidligere er administrert på 15 dager.

I tilfelle at administreringen finner sted omtrent en gang hver annen uke, tilsvarer doseringsfrekvensen ifølge oppfinnelsen omtrent halveringstiden til immunglobulinet. Som sådan vil serumnivået til dette immunglobulin i perioden mellom to påfølgende administreringer aldri ha sunket med mer enn en halvdel av den mengden som umiddelbart følger den forrige administrering. Dette betyr at dosen ved en gitt administrering ikke trenger å være høyere enn mengden som er nødvendig for, umiddelbart etter administrering, fører til omtrent to gnager den på forhånd bestemte serum bunnverdi oppnådd på tidspunktet for den neste administrering.

Vanligvis kan man definere to faser ved administrering: en første "påfyllingsfase" der en eller flere påfyllingsdoser administreres for å oppnå et visst stabilt plasmanivå av immunglobulin, og en påfølgende "vedlikeholdsfase" der flere vedlikeholdsdoser administreres for å opprettholde det ønskede plasmanivået av immunglobulin. Påfyllingsdosene administreres typisk i høyere mengder og/eller i hyppigere rekkefølge enn de senere vedlikeholdsdoser, følgelig holdes varigheten av påfyllingsfasen på et minimum.

Ifølge nåværende doseringsregime som ikke tilsvarer foreliggende aspekt ifølge oppfinnelsen, møter medisinsk personale to valg: enten administreres anti-EpCAM immunglobulinet i en høy nok initial mengde til å sikre, etter dens raske fjerning fra kroppen, at serum bunnverdien opprettholdes før neste administrering (i hvilket tilfelle den høye initiale dose sannsynligvis vil forårsake skadelige og/eller toksiske bivirkninger slik som pankreatitt); eller anti-EpCAM immunglobulinet administreres i en lav nok initial mengde til å unngå skadelige og/eller toksiske bivirkninger, i hvilket tilfelle serumnivået av anti-EpCAM immunglobulinet reduseres under serum bunnverdien før den neste administrering, hvilket fører til et tap av terapeutisk effekt). Kompromisset bli å øke frekvensen på administrering av den lave dosen, hvilket fører til et betydelig tap av livskvalitet for pasienten.

I motsetning finner dette aspekt ifølge oppfinnelsen en balanse der, på den ene siden individuelle doser kan administreres i mengder som ikke fører til skadelige og/eller toksiske bivirkninger og, på den andre siden, mengden av terapeutisk immunglobulin i serum ikke faller under serum bunnivået som er nødvendig for kontinuerlig terapeutisk effekt mellom påfølgende administreringer. En rytme på minst omtrent en uke mellom to påfølgende administreringer, fortrinnsvis minst omtrent to uker mellom to påfølgende administreringer, muliggjør denne balansen mens pasientens livskvalitet ikke svekkes på en urimelig måte.

Ifølge en utførelsesform av oppfinnelsen, undersøkes serumnivået av anti-Ep-CAM antistoffet som fortsatt er til stede fra den foregående administrering i pasientens blod før man utfører den neste administrering. På denne måten kan medisinsk personale unngå gjentatt administrering av anti-EpCAM immunglobulinet for tidlig, slik det ville være f. eks. i det tilfelle dersom det fortsatt eksisterte rikelig anti-EpCAM immunglobulin i pasientens blod fra den foregående administrering. Tilfeldig overdosering som kan føre til skadelige og/eller toksiske bivirkninger, unngås således for et anti-EpCAM antistoff der den eksakte halveringstid ikke ennå er kjent. Samtidig får det medisinske personell verdifull kunnskap i forhold til clearancehastighet av anti-EpCAM immunglobulinet som anvendes fra mellommålinger, som i alle tilfeller foregår minst to uker etter en respektiv foregående administrering. Denne kunnskap kan være verdifull for å fininnstille den videre administreringsprogram. En slik fininnstilling kan medføre at man venter betydelig lenger enn en uke, eller fortrinnsvis lenger enn ca. to uker, mellom påfølgende administreringer, dermed ytterligere øke pasientens livskvalitet.

Fortrinnsvis kan slike mellomliggende bestemmelser av serumnivå av anti-EpCAM immunglobulinet i pasientens blod utføres på den følgende måten. Først kan det medisinske personell bestemme, etter en periode på minst en uke etter en siste administrering av immunglobulinet, men før en nesteadministrering av immunglobulinet, serumnivået, serumnivået av immunglobulinet som fortsatt er til stede i pasientens blod, dermed fremskaffe en mellomliggende serumnivåverdi for immunglobulinet. Dette mellomliggende serumnivåverdi for immunglobulinet sammenliknes deretter med en på forhånd bestemt serum bunnverdi for immunglobulinet. Dersom det mellomliggende serumnivåverdien for immunglobulinet blir funnet å være godt over det på forhånd bestemt serum bunnivået for immunglobulinet, da kan det medisinske personell fortrinnsvis velge å vente enda lenger for at serumnivået av anti-EpCAM immunglobulin skal reduseres ytterligere. På dette tidspunkt kan de ovennevnte trinn gjentas for å fremskaffe et nytt mellomliggende serumnivå av immunglobulinet, som deretter vil ha sunket til en verdi nærmere det på forhånd bestemte serum bunnivå. I alle tilfeller bør man ikke vente så lenge at det mellomliggende serumnivå bestemt for immunglobulinet synker under det på forhånd bestemte serum bunnivå for dette immunglobulin. Når det medisinske helsepersonell etablerer, muligens ved repeterte runder med venting, mellomliggende serumnivå, og sammenlikner dette mellomliggende serumnivået med den på forhånd bestemte serum bunnivå for et spesielt anti-EpCAM immunglobulin, at det mellomliggende serumnivå for dette immunglobulin har sunket innenfor en viss prosentandel av det gitte serum bunnivå, kan den neste administrering av anti-EpCAM immunglobulinet utføres for å bringe serumnivået av anti-EpCAM immunglobulinet tilbake til et hensiktsmessig nivå for den neste clearencerunden. Fortrinnsvis kan denne gitte prosentandel tilsvare et serumnivå som er innenfor 15% fortrinnsvis innenfor 10%, helst innenfor 5% av den på forhånd bestemte serum bunnverdi for det spesielle anti-EpCAM immunglobulinet som anvendes.

Fortrinnsvis kan det mellomliggende immunglobulin serumnivå måles ved en hvilken som helst fremgangsmåte kjent for en fagperson innen teknikken, f.eks. ved immunanalyse. F. eks. kan en immunfluorescensanalyse, en radio immunanalyse eller enzymbundet immunsorbentanalyse ELISA-analyse anvende denne hensikt, den sistnevnte foretrekkes.

I en foretrukken utførelsesform ifølge oppfinnelsen administreres det humane anti-EpCAM immunglobulinet ikke oftere enn en gang hver annen uke. I en særlig foretrukken utførelsesform finner administreringen sted ved intervaller på to uker, der hver påfølgende dose er ekvivalent i mengde med den første dosen som ble administrert, dvs. alle doser består av samme mengde. Administrering på denne måten er tilstrekkelig til å opprettholde et serumnivå av immunglobulin som aldri faller under den på forhånd bestemte serum bunnverdi nødvendig for en gunstig terapeutisk effekt av dette immunglobulin, mens det samtidig unngås, eller i stor grad unngås, skadelige og/eller toksiske bivirkninger.

I en annen utførelsesform er det imidlertid også vurdert at administreringsfrekvenser på mer enn, eller mye mer enn to uker er mulig. I det tilfelle at immunglobulinet administreres med tidsintervaller større enn to uker, bør mengden antistoff som administreres ved et hvilket som helst tidspunkt etter den initiale dose ikke være større enn en initial dose laget med forventning om en ytterligere administrering om to uker. Mengden ved hvilket en slik påfølgende dose administreres etter mer enn to uker kan være større enn en dose administrert etter to uker og kan bestemmes fra gang til gan, f.eks. ved hjelp av farmakokinetiske simuleringer (f.eks. med WinNonlin 4.0.1 (Pharsight Corporation, USA; 2001) slik som de beskrevet i eksemplene som fulgte den foregående beskrivelse. En fagperson innen teknikken forstår hvordan han skal konstruere og/eller anvende slike simuleringer. Slike simuleringer konstrueres fortrinnsvis slik at, etter en administrering, tillates nivået av anti-EpCAM immunglobulin i pasientens serum å synke under serum bunnverdien bestemt til å være nødvendig for terapeutisk effekt.

Den lange serumhalveringstiden til humant anti-EpCAM immunglobulin sikrer at, i løpet av den forlengede perioden mellom administreringene, si tre eller også fire uker eller en hvilken som helst tidsperiode fra 2 til 5 uker, opprettholdes det på forhånd bestemte serum bunnivå nødvendig for terapeutisk effekt. Med andre ord sikrer den lange serumhalveringstiden til det humane anti-EpCAM immunglobulinet (dvs. ca. 15 dager) at en betydelig mengde av dette immunglobulin fortsatt vil være til stede i serum fra en tidligere administrering. Som et resultat er det behov for at mindre humant anti-EpCAM immunglobulin med halveringstid på ca. 15 dager trenger å administreres enn det som ville være nødvendig for et antistoff uten en slik lang serumshalveringstid. Dette reduserer risikoen for skadelige og/eller toksiske bivirkninger.

Det skal bemerkes at slike langvarige administreringsregimer - og de mange fordelene forbundet med dette (se ovenfor), vil være umulig med et anti-EpCAM immunglobulin med en kortere halveringstid, samtidig som det fortsatt opprettholdes terapeutisk effekt (f. eks. med anti-EpCAM immunglobuliner ING-1 der serum halveringstiden i menneske er mål til å være mellom 17 og 31 timer). For å sikre at minst det på forhånd bestemte serum bunnivåmengden av et slikt anti-EpCAM immunglobulin vil opprettholdes i serum inntil den neste administrering, vil så mye anti-EpCAM immunglobulin måtte administreres at skadelig og/eller toksiske bivirkninger svært sannsynlig vil oppstå. På den side, unngåelse av slike skadelige og/eller toksiske bivirkninger ved administrering av mindre mengde av slike anti-EpCAM immunglobuliner med kortere halveringstid ville føre til tap av terapeutisk effekt ved noen punkter mellom de to administreringene når mengde av immunglobulin som forefinnes i blodet synker under serum bunnivået.

Dersom det avgjøres å være klinisk nødvendig eller fordelaktig kan selvsagt et humant anti-EpCAM immunglobulin med en serum halveringstid på ca. 15 dager administreres ifølge en ytterligere utførelsesform i tidsintervaller på mindre enn 2 uker, si på i intervaller på 1 uke eller noe mellom 1 uke og 2 uker. Mens et slikt scenario ikke fullt ut utnytter den lange serum halveringstiden på ca. 15 dager, kan det allikevel være kliniske situasjoner der en slik administrering kan være ønskelig. For å unngå en uønsket akkumulering av det humane anti-EpCAM immunglobulinet i pasienten over tid, er det fordelaktig her å redusere mengden humant anti-EpCAM administrert ved disse kortere intervaller i forhold til mengden som ville være nødvendig å administrere i en annen hver uke administrerings rytme. Mengden med hvilket en slik påfølgende dose administreres etter mindre enn to uker må være mindre enn en dose administrert etter to uker og kan bestemmes fra gang til gang, f.eks. ved hjelp av farmakokinetiske simuleringer slik som de beskrevet i eksemplene i den foregående beskrivelsen. En fagperson innen teknikken forstår hvordan han skal konstruere og/eller anvende slike simuleringer. Slike simuleringer konstrueres fortrinnsvis slik at, etter en administrering, tillates nivået av anti-EpCAM immunglobulin i pasientens serum å synke under serum bunnivået bestemt til å være nødvendig for terapeutisk effekt.

Ifølge en utførelsesform kan administreringen være intravenøs, intraperitoneal, subkutan, intramuskulær, topisk eller intradermal. Alternativt kan en kombinasjon av disse administreringsmetoder anvendes om hensiktsmessig. Videre vurderes ko-administreringsprotokoller med andre forbindelser, f. eks. bispesifikke antistoppkonstruksjoner, målsøkende toksiner eller andre forbindelser, som virker via T-celler eller andre forbindelser som antineoplastiske midler som virker via andre mekanismer. Det kliniske regimet for koadministrering av anti-EpCAM immunglobulinet kan omfatte ko-administrering samtidig, før eller etter administrering av den andre komponenten.

Tumorsykdommen velges fortrinnsvis blant brystcancer, epitelial cancer, hepatocellulært karsinom, cholangiocellulær cancer, magecancer, koloncancer, prostatacancer, hode og halscancer, hudcancer (melanom), cancer i urogentialsystemet, f. eks. ovarial cancer, endometrial cancer, cerviks cancer og nyrecancer, lungecancer, gastrisk cancer, cancer i tynntarmen, levercancer, pankreas cancer, galleblærecancer, cancer i gallegangen, esofagial cancer, en cancer i spyttkjertlene eller en cancer i tyroidkjertelen.

I en annen utførelsesform kan sykdommen også være en minimal gjenværende sykdom, fortrinnsvis tidlig solid tumor, fremskreden solid tumor eller metastatisk solid tumor, som kjennetegnes ved lokal og ikke-lokal tilbakefall av tumor forårsaket av overlevelse av enkeltceller.

I en spesiell foretrukket utførelsesform ifølge oppfinnelsen er tumorsykdommen prostatacancer eller brystcancer. Det humane anti-EpCAM immunglobulinet som administreres er et som omfatter en immunglobulin tungkjede med en aminosyresekvens vist i SEQ ID nr. 1 og en immunglobulin lettkjede med en aminosyresekvens vist i SEQ ID nr. 2. Når et slikt humant anti-EpCAM immunglobulin administreres er det foretrukket at det administreres i en respektiv dosemengde på 1 -7 mg/kg kroppsvekt, mer foretrukket 2-6 mg/kg kroppsvekt omtrent en gang hver annen uke.

Et ytterligere aspekt ifølge oppfinnelsen frembringe en anvendelse av et humant immunglobulin som spesifikt binder til det humane EpCAM-antigenet ifølge oppfinnelsen, der immunglobulinet har en serum halveringstid på minst 15 dager, for fremstilling av et medikament for behandling av tumorsykdommer. Alternativt kan en sammensetning omfattende et slikt immunglobulin anvendes for fremstilling av det ovennevnte medikament. Medikamentet kan deretter fortrinnsvis administreres ifølge doseregime beskrevet ovenfor ved behandling av en tumorsykdom.

Ifølge en utførelsesform av oppfinnelsen, er medikamentet som fremstilles egnet for administrering ved en intravenøs, en intraperitoneal, en subkutan, en intramuskulær, en topisk eller en intradermal rute. Alternativt kan administreringen finne sted ved en kombinasjon av mer enn en av disse måtene etter hva som er hensiktsmessig. Videre vurderes en ko-administreringsprotokoll med andre forbindelser, f. eks. bispesifikke antistoffkonstruksjoner, målsøkende toksiner eller andre forbindelser, som virker via T-celler eller andre forbindelser slik som antineoplastiske midler som virker via andre mekanismer. Det kliniske regime for ko-administrering av anti-EpCAM immunglobulin kan omfatte ko-administrering samtidig, før eller etter administrering av den andre komponenten.

Fortrinnsvis er tumorsykdommen brystcancer, epitelial cancer, hepatocellulært karsinom, cholangiocellulær cancer, magecancer, koloncancer, prostatacancer, hode og halscancer, hudcancer (melanom), cancer i urogentialsystemet, f. eks. ovarial cancer, endometrial cancer, cerviks cancer og nyrecancer, lungecancer, gastrisk cancer, cancer i tynntarmen, levercancer, pankreas cancer, galleblærecancer, cancer i gallegangen, esofagial cancer, en cancer i spyttkjertlene eller en cancer i tyroidkjertelen.

I en annen utførelsesform kan sykdommen også være en minimal gjenværende sykdom, fortrinnsvis tidlig solid tumor, fremskreden solid tumor eller metastatisk solid tumor, som kjennetegnes ved lokal og ikke-lokal tilbakefall av tumor forårsaket av overlevelse av enkeltceller.

I et ytterligere aspekt angår oppfinnelsen et humant immunglobulin som spesifikt binder til det humane EpCAM-antigenet, kjennetegnet ved at immunglobulinet har en serum halveringstid på minst 15 dager etter administrering til en human pasient. Fordelene forbundet med en slik lang serum halveringstid er blitt beskrevet ovenfor, innenfor rammen av en slik antistoffanvendelse for behandling av tumorsykdommer. Det er foretrukket at immunglobulinet har en serum halveringstid på 20 dager, 19 dager, 18 dager, 17 dager, 16 dager eller 15 dager. Spesielt foretrukket er en serum halveringstid på ca. 15 dager.

Ifølge oppfinnelsen er halveringstiden til den humane immunglobulin 15 dager og det humane immunglobulin omfatter en immunglobulin tungkjede med en aminosyresekvens vist i SEQ ID nr. 1 og en immunglobulin lettkjede med en aminosyresekvens vist i SEQ ID nr. 2.

Et ytterligere aspekt ifølge oppfinnelsen frembringer en farmasøytisk sammensetning omfattende et humant anti-EpCAM immunglobulin som beskrevet ovenfor. En slik sammensetning kan fortrinnsvis administreres til en human pasient som en del av et terapeutisk regime for behandling av en sykdom. I lys av den vanlige ekspresjon av EpCAM-molekylet i tumorsykdommer, er det særlig foretrukket at en slik sammensetning kan administreres som del av et terapeutisk regime tilsiktet behandling av en slik tumorsykdom. Tumorsykdommer som fortrinnsvis kan behandles ved administrering av en slik sammensetning ifølge et aspekt av oppfinnelsen inkluderer brystcancer epitelial cancer, hepatocellulært karsinom, cholangiocellulær cancer, magecancer, koloncancer, prostatacancer, hode og halscancer, hudcancer (melanom), cancer i urogentialsystemet, f.eks. ovarial cancer, endometrial cancer, cerviks cancer og nyrecancer, lungecancer, gastrisk cancer, cancer i tynntarmen, levercancer, pankreas cancer, galleblærecancer, cancer i gallegangen, esofagial cancer, en cancer i spyttkjertlene eller en cancer i tyroidkjertelen.

I en annen utførelsesform kan sykdommen også være en minimal gjenværende sykdom, fortrinnsvis tidlig solid tumor, fremskreden solid tumor eller metastatisk solid tumor, som kjennetegnes ved lokal og ikke-lokal tilbakefall av tumor forårsaket av overlevelse av enkeltceller.

Det er innenfor rammen av foreliggende oppfinnelse at slike tumorsykdommer kan behandles enten alene eller i kombinasjon, en kombinasjon av slike sykdommer, som for eksempel har oppstått ved metastatisk spredning av en primær tumorsykdom som fører til en eller flere sekundære tumorsykdommer.

Slik det anvendes her i dokumentet skal betegnelsen "antistoff, "antistoff molekyl", "ING" og "ING-molekyl" forstås som ekvivalente begreper. Når dette er aktuelt vil enhver anvendelse av flertallsform omfatte entallsform og enhver anvendelse av entallsform omfatte flertallsform.

Kort beskrivelse av figurene

De følgende figurer danner en del av foreliggende beskrivelse og er inkludert for ytterligere å vise visse aspekter av oppfinnelsen. Oppfinnelsen kan bli bedre forstått ved henvisning til en eller flere av tegningene sammen med den detaljerte beskrivelsen av spesielle utførelsesformer presentert her i dokumentet.

Fig. 1 Doseringsskjema for fase 1-grupper

Fig. 2 plasmakonsentrasjon av anti-EpCAM immunglobulin vs. Tid, per gruppe

Fig. 3 farmakokinetiske parametere fra pasientgrupper etter en enkelt dose av anti-EpCAM immunglobulin Fig. 4 farmakokinetiske parametere av presentasjon av pasientgruppen etter multiple

doser av anti-EpCAM immunglobulin

Fig. 5 skjematisk presentasjon av tre-kompartmentsmodell

Fig. 6. topp og bunn plasmanivåer av anti-EpCAM immunglobulin med tilsiktet

bunnivå på 30 ug/ml

Fig 7. topp og bunn plasmanivåer av anti-EpCAM immunglobulinet med tilsiktet

bunnivå på 10 ug/ml

Fig. 8

A-F immunhistokjemisk farging av EpCAM-uttrykkende vev

Fig. 9 medianverdier av EpCAM semi-kvantitativ histologisk skår hos pasienter med

ulike leversykdommer

Detaljert beskrivelse av oppfinnelsen

Eksempel 1: Tilgang på farmakokinetiske data målt i fase I- studien

Grupper. Farmakokinetikk til et anti-EpCAM immunglobulinkarakterisert vedSEQ ID nr. 1 og 2 (heretter "anti-EpCAM') ble undersøkt hos pasienter med homonrefraktær prostatacancer etter to enkle intravenøse infusjoner ved et tidsintervall på 14 dager. Administreringsdosene var 10, 20, 40, 64, 102, 164 og 252 mg/m overflateareal. To eller tre pasienter ved hvert dosenivå ble behandlet på dag 1 og dag 15. Blodprøve ble tatt på 29-31 prøvetidspunkt fra dag 1 til dag 70 (56 dager etter andre administrering). Serumkonsentrasjoner av anti-EpCAM ble målt ved en spesifikk ELISA-metode. ELISA ble satt opp som en typisk sandwich-ELISA, der et rotte anti-EpCAM-antistoff ble anvendt som det fengslende antistoff og et kylling anti-EpCAM-antistoff som et deteksjonsantistoff ( som beskrevet i Sambrook, Molecular Cloning, Cold Spring Harbor Laboratory Press). Doseregimet anvendt for fase 1-pasientgruppe er vist i fig. 1. Symbolet (tilnærmet) i kolonne 2 av fig. 1 angir at verdiene beregnet for dosene, som har enhetene mg/kg, er resultatet av gjennomsnittsdoser (beregnet for det antall pasienter i den respektive gruppen) delt på den gjennomsnittlige kroppsvekt (også i forhold til antall pasienter i den respektive gruppen). Som sådan representerer en respektiv doseverdi kvotienten mellom to gjennomsnittsverdier. Serumkonsentrasjoner. Serumnivåene av anti-EpCAM (gjennomsnittsverdier ± SD fra 2-3 målinger) ble målt hos de enkelte pasienter etter to enkle to intravenøse infusjoner av anti-EpCAM. En sammenlikning mellom de enkelte profilene innenfor den enkelte gruppe er presentert i fig. 2. Qennomsnittskonsentrasj on/tidsprofil (aritmetisk gjennomsnitt) oppnådd for alle dosegrupper av pasienter med hormonrefraktær prostatacancer etter to enkel intravenøse infusjoner ved et tidsintervall på 14 dager er vist i fig. 2.

Forenklet doseskjema. Pasienter fikk ne personlig dose, som ble beregnet i mg anti-EpCAM/m<2>kroppsoverflateareal. På grunn av ensartetheten i serumprofilene observert for de ulike pasientene innenfor en dosegruppe, ble det analysert om en forenkling av doseskjema ville være hensiktsmessig. I denne hensikt ble profilene til gruppene 5, 6 og 7 normalisert til en lik totaldose på 500 mg og resultatene sammenliknet med hensyn på variasjon i serumnivåene.

For de 9 pasientene førte dosenormaliseringen til 500 mg totaldose til serumnivåer som varierer med en gjennnomsnirtkoeffisient (% CV) på 26,6%. Variasjonskoeffisienten varierte fra 14,8 til 67,3%, den høyeste variasjon ble observert ved lavere serumnivåer. Basert på disse resultatene ble en forenkling av doseregimet til en totaldose vurdert som hensiktsmessig.

Farmakokinetikk: non-kompartment evaluering. En oppsummering av de viktigste farmakokinetiske parametere (aritmetisk middel) beregnet for pasienter i alle syv grupper med hormonrefraktær prostatacancer etter den første intravenøse infusjon (enkeltdose) med anti-EpCAM er vist i fig. 3. De viktigste farmakokinetiske parameterne (aritmetisk middel) for anti-EpCAM etter den andre intravenøse administrasjon (flerdose) på dag 14 er vist i fig. 4.

Definisjoner av betegnelser anvendt i figur 3 og 4 er som følger. Cmaxangir den maksimale (målte konsentrasjon). AUC angir arealet under konsentrasjonen/tidskurve (AUC) observert for et doseintervall (t = 14 dager) beregnet etter trapesoidalregelen fra 14 til 28 dager (for flerdose). AUCinfangir AUC beregnet ved anvendelse av trapesregelen fra 0 timer til uendelig ifølge formelen AUCoo = AUCz + Cz/ke. t Vi angir gjennomsnittlig tilsynelatende terminal halveringstid (In2/Xz) der betegnelsen "gjennomsnitt" angir det gjennomsnittlige av flere verdier bestemt for serum halveringstid: betegnelsen "tilsynelatende" angir ekstra polering av en kurvetilpasning til utvalgte farmakokinetiske verdier til et uendelig tidspunkt slik at mengden immunglobulin til stede i en pasients serum ved uendelig tid synker asymptotisk til null; og betegnelsen "terminal" angir dette uendelig tidspunktet. Parameteret x er en standard farmakokinetisk parameter anvendt som en konstant multipliseringsfaktor, og parameteren z angir et hvilket som helst tidspunkt z. Clssangir den totale kroppsclearance beregnet ifølge formelen dose/AUC. Vss angir tilsynelatende volum distribusjon. Vz angir gjennomsnittlig volum distribusjon. CL angir gjennomsnittlig clearancevolum.

Den gjennomsnittlige tilsynelatende terminale halveringstid (t Vi) ble bestemt til å være 6,62 ± 0,88 dager etter en enkelt dose (beregnet fra 7 til 14 dager) og 14,74 ± 4,23 dager etter flerdoseadministrering (beregnet fra de siste tre prøvepunkter, dvs. 28-42 dager eller 35-70 dager). Avviket mellom halveringstidsverdiene skyldes den klart lengre observasjonsperiode etter den andre dosen, der målt halveringstid blir mer nøyaktig jo lenger verdiene måles på grunn av den forbedrede kvalitet på kurvetilpasningen. Som sådan representerer verdien for t Vi på 14,74 ± 4,23 dager en mest nøyaktige verdi for t Vi, siden dette ble målt over en lang tidsperiode.

Etter den første administreringen ble en Vz på 10,4 1 og et gjennomsnittlig clearancevolum på 1,1 l/dag målt. Disse dataene er i godt samsvar med resultatene beregnet for den andre dosen med en gjennomsnittlig Vz på 11,5 1 og en gjennomsnittlig clearancevolum (CL) på 1,0 1 /dag. Videre er disse dataene godt sammenliknbare mellom alle dosegruppene (variasjonskoeffient fra 9,2 til 14.8%). Som et resultat ble doseavhengighet observert verken for parameteren Vz eller for parameteren CL.

Doselineæritet. Doseforholdet med hensyn på parameterne CmaxAUCiast(o-i4/AUCT(i4-28) og AUCinfble bestemt. For alle parameterne CmaxAUCi^-m/AUCT(i4.28) og AUQnf kan man anta en doselineær økning i det undersøkte doseområdet.

Farmakokinetikk: kompartmentevaluering. Kompartmentanalysen ble basert på to ulike modeller som krever en konstant infusjon av medikamentet. For vurdering av den beste kompartmentmodellen ble dataene oppnådd fra gruppe 6 med hensyn på gjennomsnittlig konsentrasjon versus tid valgt. For begge evalueringer ble profilen etter den andre dosen anvendt på grunn av den lengre observasjonstid etter administrering.

For å undersøke den beste tilpasning ble de følgende kompartmentmodeller anvendt:

• 2-kompartmentevaluering

• 3-kompartmentevaluering

For begge modellene var en evaluering mulig, imidlertid ble en bedre tilpasning oppnådd med 3-kompartmentanalysen. Kongurens mellom observert Y og antatt Y ble bemerkelsesverdig bedre etter 3-kompartmentanalysen. Av denne årsak ble alle videre evalueringer utført på basis av denne 3-kompartmentmodellen.

Farmakokinetikken til anti-EpCAM ble undersøkt hos pasienter etter intravenøst kortvarig infusjon av 10, 20, 40,102, 164 og 262 mg/m<2>overflateareal. To eller tre pasienter per gruppe ble behandlet. Blodprøver ble tatt over en tidsperiode på 42 eller 70 dager. Serumkonsentrasjoner av anti-EpCAM ble målt ved en ELISA-metode. Fullstendig serumprofiler opp til 42 eller 70 dager kunne oppnås og evalueres for alle pasienter.

Clearancevolum og distribusjonsvolum viste ingen doseavhengighet og ingen store forskjeller mellom den første og den andre dosen. Basert på data fra syv grupper kan doselineæritet for parameterne Cmax, AUCd, AUQastog AUQnf i det undersøkte doseområde antas.

Kompartmentanalysen viste en tredjeordens nedgang i anti-EpCAM serumkonsentrasjonene med en halveringstid på 0,56 dager (ti/2«), 3,78 (ti/2p) og 13,3 dager (ti/2xz).

Som forventet ut ifra den terminale halveringstid (omtrent to uker), ga simuleringer av ulike doseregimer det beste resultatet for en annenhver uke design. Simulering av en

ukentlig dose førte til en akkumulering mens administrering hver fjerde uke resulterte i en nedgang i anti-EpCAM-serumnivåene. I lys av det å oppnå den tilsiktede bunnivå så fort som mulig, anbefales en tilførselsdose med den doble mengden sammenliknet med vedlikeholdsdosen.

Eksempel 2: Modellering av anti- EpCAM- doseringsstrategi basert på målte data oppnådd i fase 1- studien

Doseregime og behandlingsvarigheten utvalgt for denne studien baseres på farmakokinetisk modellering av resultater fra fase LII klinisk studie med anti-EpCAM i pasienter med prostatacancer. Hensikten med simuleringen var å finne et doseringsregime for anti-EpCAM for å oppnå serum bunnverdier på henholdsvis 10 og 30 ug/ml.

Basert på prekliniske eksperimenter forventes serum bunnverdier på 10 ug/ml å være effektive for anti-tumoraktivitet av anti-EpCAM. Imidlertid kan det ikke utelukkes at høyere doser kan være mer effektive. Derfor skal en annen dose, beregnet for å oppnå serum bunnivåer på 30 ug/ml evalueres i kliniske forsøk. Ingen ytterligere toksisitet forventes med disse serum bunnkonsentrasjoner siden Cmax- og AUC-verdiene ikke overskrider de observert i klasse I klinisk studie.

På bakgrunn av den beste tilpasningen ble alle simuleringer basert på 3-kompartmentevalueringsdata fra gruppene 5 til 7.

Hensikten med simuleringene var å undersøke det beste administreringsregime og den nødvendig dosen ved betraktning av hyppighet (ukentlig, annenhver uke, hver fjerde uke), ulike bunnivåer (10 ug/ml, 30 ug/ml anti-EpCAM) og å evaluere fordelen med en tilførselsdose av anti-EpCAM.

Som forventet ut ifra den terminale halveringstidverdien på ca. to uker, førte annenhver uke doseringsregime til de beste resultater. Ved å anvende en administreringsfrekvens på 7 dager og 28 dager, resulterte simuleringene i henholdsvis en akkumulering eller en svak nedgang i serumnivåene. Anvendelse av en tilførselsdose (loading dose, LD) førte til en umiddelbar oppnåelse av de nødvendige bunnivåer. De følgende doser og tilsvarende minimums og maksimums serumnivåer ble simulert for intravenøs administrering av anti-EpCAM.

Administrering hver 14 dag. Som forventet ut ifra den terminale halveringstid til anti-EpCAM, kan administrering annenhver uke hvilket resulterte i simulerte profiler med konstant Cmmog Cmax-verdier anses som det anbefalte doseringsregime. Derfor ble annenhver uke modellen for beregning av de nødvendige doser som fører til de tilsiktede bunnivåer på 10 og 30 ug/ml anti-EpCAM.

De initiale parameterne for beregninger ble oppnådd ved en kompartment evaluering.

Studiedata: farmakokinetiske målinger oppnådd i prostatacancer fase I/0-studie Software: WinNonlin 4.0.1 (Pharsight Corporation, USA; 2001)

Modell: PK modell 19 (3 kompartment IV-infusjon, makro-konstanter, ingen lag-fase, første ordens eliminering, uniform vekting).

Fig. 5 er skjematisk gjengivelse av 3-kompartmentsmodellen, der "1" representerer det sentrale kompartment og "2" og "3" representerer de to ulike perifere kompartment. Det sentrale kompartment er i umiddelbar likevekt med plasma. De perifere kompartment krever noe tid for å oppnå en likevekt med det sentrale kompartment etter en administrering av et medikament. K13, K31, K12, K21, K10 er respektive hastighetskonstanter, der rekkefølgen av tallene 13, 31 etc. angir retningen for passeringen av anti-EpCAM.

Simuleringene ble utvidet til en periode på 120 dager, selv om de opprinnelige studiedataene ble begrenset til en periode på 70 dager. Simuleringene var basert på en tilførselsfase (dvs. administrering av medikament på dag 1, 8 og 15) og en vedlikeholdsfase (dvs. administrering av medikament på dagene 29 og hver 14 dag deretter): • Gruppe A (lav dose): tilførselsfase 2 mg anti-EpCAM/kg kroppsvekt ukentlig (dagene 1, 8, 15), etterfulgt av 23 vedlikeholdsdoser av 2 mg anti-EpCAM/kg kroppsvekt hver annen uke • Gruppe B (høy dose): tilførselsfase t mg anti-EpC AM/kg kroppsvekt ukentlig (dagene 1,8,15) etterfulgt av 23 vedlikeholdsdoser av 6 mg anti-EpCAM(kg kroppsvekt hver andre uke.

Dosene tilsiktet i denne studien fører til farmakokinetiske parametere (dvs. Cmaxog AUC) som ikke overskrider de målt med de høyeste dosene administrert til pasientene i fase I-studien. Tilførselsfasene og vedlikeholdsfasene er blitt beregnet ved anvendelse av farmakokinetisk modellering for å oppnå de tilsiktede serum bunnkonsentrasjoner innenfor en kort tidsperiode og for å unngå maksimale plasmakonsentrasjoner som vil overskride de som er vurdert i fase I-studien.

Fig. 6 viser en simulering av en annenhver uke administrering beskrevet ovenfor av anti-EpCAM inkludert en tilførselsfase med en tilsiktet serum bunnivå på 30 ug/ml. Fig. 7 viser en simulering av en annenhver uke administrering av anti-EpCAM beskrevet ovenfor inkludert en tilførselsfase med en tilsiktet serum bunnverdi på 10 ug/ml.

Fig. 6 og 7 viser de respektive administreringer av medikament over en tidsperiode på 120 dager. Topp og serumkonsentrasjoner vises, toppnivåene er representert ved de øvre delene av kurven og bunnivåene er representert ved den nedre delen av kurvene. Grafene representerer simuleringene for å nå de ovennevnte forskjellige bunnivåer på henholdsvis 10 og 30 ug/ml. Slik det går frem av figurene er topp og bunn serumkonsentrasjonene forskjellige i de to simuleringene.

Eksempel 3: Anti- EpCAM- toksisitetsdata, sammenlikning med ING- 1, ekstrapolering

Det følgende beskriver skadelige episoder (adverse events, AE) observert i de ulike pasientgruppene. I denne sammenheng er en AE definert som en hvilke som helst uheldig medisinsk episode hos en pasient eller individ fra en klinisk undersøkelse som får et farmasøytisk produkt og som ikke nødvendigvis har en årsakssammenheng med behandlingen. Det vil derfor være en hvilken som helst ugunstig og utilsiktet tegn (inkludert unormale laboratoriefunn) symptom eller sykdom midlertidig forbundet med anvendelse av det undersøkte produkt, enten det vurderes å ha sammenheng med produktet eller ikke.

Skadelige medikamentreaksjoner (dvs. AE vurderes i det minste å være mulig forbundet med medikamentstudien av ansvarlig personell) ble gradert av de ansvarlige ifølge NCI vanlige toksisitetskriterier (CTC, versjon 2,0). For skadelige medikamentreaksjoner som ikke er opplistet i NCI CTC-tabellene, ble generelle definisjoner for gradering av alvorlighetsgrad av skadelige hendelser fulgt. Følgelig beskriver en "mild" AE et symptom som nesten ikke kan observeres hos pasienten. En trenger ikke å ha betydning for pasientens vanlige aktivitetsnivå eller utøvelse og/eller den er uten kliniske følger. En "moderat" AE innvirker på det vanlige aktivitetsnivået til individet og gjør at individet har ubehag. Det er noen kliniske konsekvenser; behandling av symptomer kan være nødvendig. En "alvorlig" AE er en hendelse som medfører alvorlig ubehag og kan være av en slik alvorlighetsgrad at behandlingen bør avsluttes. Individet er ikke i stand til å arbeide normalt eller å utføre vanlige aktiviteter og/eller AE er av avgjørende klinisk betydning. Behandling av symptomene kan være påkrevet. En "svært alvorlig episode" (SAE) er definert som en hvilke som helst ubehagelig medisinsk episode som det en hvilken som helst dose: resulterer i død, var livstruende, krevde sykehusinnleggelse eller var en medfødt defekt.

Totalt 120 skadelige episoder (AE) uavhengig av forholdet til forsøksmedikamentet ble rapportert i 19 (95%) av pasientene under behandlingen og oppfølgingsperioden på 28 dager etter siste infusjon. Flere skadelige episoder ble rapport i pasientene fra gruppe 6 (38 hendelser) og i gruppe 7 (35 hendelser) sammenliknet med de lavere dosegrupper (gruppe 1: 7; gruppe 2: 9; gruppe 3: 12; gruppe 4:7; gruppe 5:12). Gruppene er vist i figur 1, forklart ovenfor i eksempel 1.

Den mest vanlige plutselige kliniske AE, uavhengig av om studieansvarlige vurderte forhold til medikamentet, var økning i kroppstemperatur (rapportert i 30% av alle pasienter), kvalme (30%), feber (20%), diaré (15%), tretthet (15%), frysninger (15%) og oppkast (15%). Den mest vanlige plutselige laboratorieendringen som ble rapport som skadelig hendelse, uavhengig av om studieansvarlig vurderte sammenheng med medikamentet, var forhøyet alkalisk fosfatase (rapportert hos 30% av alle pasientene), lymfopeni (30%), forhøyet LDH (25%), PTT-reduksjon (20%), hemoglobinreduksjon (20%), forstyrrelser i antall hvite blodceller (15%), glukosuri (15%) og forhøyede transaminaser (15%).

De fleste alvorlige episoder var milde (70%) eller moderate (25%). Seks alvorlige skadelige episoder (grad 3) ble rapportert i fire pasienter som følger: forhøyet alkalisk fosfatase i en pasient med moderat (grad 2) verdi før behandling; glykosuri hos en pasient med kjent diabetes mellitus; en pasient med redusert hemoglobin og RBC og vekttap; en pasient med intervertebral skiveutglidning. Ingen av episodene hadde sammenheng med studiemedikamentet slik det ble vurdert av forsøksansvarlige. Ingen grad 4-hendelser ble rapportert.

Fire svært alvorlige hendelser (SAE) ble rapportert hos 4 pasienter i løpet av studieperioden. En ble vurdert til muligens å være forbundet med medisineringen av studieansvarlig: en vedvarende sykehusinnleggelse på grunn av grad 1-feber etter andre infusjon av anti-EpCAM hos en pasient fra gruppe 3 (40 mg/m<2>kroppsoverflateareal).

Kliniske studier med muse-humane kimære, høyaffinitet (Kd: 2 x IO"<9>) anti-EpCAM-antistoffet ING-1 resulterte i pankreatitt ved en dose på 1 mg/kg. Disse skadelige hendelser var doseavhengig med en klart MTD. Det er mulig at affiniteten til immunglobulinet ING-1 til EpCAM-antigenet, hvilket er høyere enn to størrelsesordner sammenliknet med anti-EpCAM, har sammenheng med toksisitetsprofilen observert for ING-1. Siden MTD for ING-1 (1 mg/kg) og den høyeste tilsiktede dosen i anti-EpCAM-protokollen (6 mg/kg) er tilsvarende, er det forventet at anti-EpCAM, immunglobulinet i de foregående studier, har en mye høyere trygghetsmargin, muligens på grunn av dens mye lavere affinitet.

Eksempel 4: EpCAM ekspresjon ved sykdom

For å vurdere anvendelsen for behandling beskrevet her i dokumentet, ble ekspresjon av det humane EpCAM-antigenet studert i et antall forskjellige sykdommer. Det er forventet at immunglobulinet ifølge oppfinnelsen kan være effektiv ved en hvilken som helst sykdom der EpCAM-ekspresjon er forhøyet ved sykdomstilstanden i forhold til den friske tilstanden til et gitt vev. I særdeleshet ble det rettet spesiell oppmerksomhet mot syntesen av EpCAM-antigenet i levervev.

Pasienter og vev. Totalt 254 ulike levervevsprøver blekarakterisert vedimmunhistologi og for relevante morfologiske parametere angitt nedenfor. Ulike tumorprøver, inkludert 63 HCC, 5 kolangiokarcinom i lever og 30 dysplastiske knuter (premaligne hepatocellulære forløper lesjoner), så vel som 5 normale leverprøver ble analysert. 33 biopsier ble tatt fra pasienter med kronisk hepatitt C, 27 fra pasienter med kronisk hepatitt B og 28 fra de med kronisk alkoholbasert leversykdom (ALD); 9 pasienter hadde autoimmun hepatitt (AIH). Levervevene ble oppnådd ved biopsi ved anvendelse av Menghini-nål og i tilfelle av HCC ved reseksjon eller levereksplantasjon. Vevene ble umiddelbart fiksert i 4% nøytral bufret formaldehyd og bearbeidet ifølge standard protokoller.

Morfologievaluering. Morfologisk evaluering ble utført på basis av snittene farget med H&E (gradering av karsinom og kronisk hepatitt). Gradering av HCC ble utført som beskrevet i Nzeako et al., Cancer 76, 1995, 579-88). Ikke-neoplastiske leversykdommer ble morfologisk evaluert som følger: nekroinflammatorisk aktivitet av kronisk hepatitt B og C-tilfellene ble analysert ved anvendelse av den modifiserte leveraktivitetsindeks som beskrevet i Ishak, Mod. Pathol. 7, 1994, 690-713).

Immunhistologisk evaluering. Immunhistologi ble utført som tidligere beskrevet (Prange et al., J. Pathol. 201, 2003, 250-9) ved anvendelse av den såkalte ABC-metoden og diaminobenzidin som kromogen. Musemonoklonalt anti-humant EpCAM-antistoff (klon VU-1D9; Novocastra, Newcastle, UK) ble fortynnet 1/50 og tilført etter 30 min. forbehandling med trypsin (,1%, pH 7,8). Immunhistologi av cyklin Dl (DCS-6; 1:100: DAKO, Hamburg, Tyskland), p53 /FL-393; 1:50; Santa Cruz, USA) og ubikitin (70458; 1:200; DAKO) ble utført tilsvarende. Negative kontroller, inkludert utelatelse av det primære antistoff ble utført.

For evaluering av EpCAM-fargen hos HCC ble kun intensitet gradert semikvantitativt (0 = negativ, + (1) = svakt positivt, ++ (2) = moderat positiv, +++ (3) = sterkt positiv (minst like intenst som farging av gallegangen). Hepatocelluær ekspresjon av EpCAM hos ikke-neoplastisk biopsiprøve ble gradert som følger: 0 = ingen hepatocellulær farging; (+) (0,5) = få spredte positive hepatocytter, + (1) = små grupper av hetpatocytter langs flere eller de fleste septa eller portakanaler, ++ (2) = store grupper av positive hepatocytter rundt flere eller de fleste portakanaler eller septa som strekker seg inn mot midtacinær sone, +++ (3) = omfattende hepatocellulær positivitet, typisk dekket minst 50% av acinus. Statistisk evaluering ble utført ved bruk av deskriptiv statistikk (gjennomsnitt, median, maksimum, frekvens) og korrelasjonskoeffisienten til Spearman. Et nivå på p<0,05 ble ansett signifikant.

Neo-ekspresjon av EpCAM hos HCC. Normalt levervev viste sterk farging av alt epitel i gallegangen, mens hepatocytter var fullstendig negativ (data ikke vist). Immunhistologi for EpCAM viste spesifikk membranøs farging i 9 av 63 analyserte HCC (14,3%; fig. 8A-F) og i alle analyserte cholangiocarcinomer fra leveren (n=5). I HCC, varierte ekspresjonen fra svak til sterk og synes å være hyppigere ved moderate eller dårlig differensiert HCC, mens kun en vel differensiert HCC var positiv. Også blant 30 dysplastiske knuter, som var til stede ved permaligne lesjoner, viste kun 3 mild EpCAM-ekspresjon. De samme vevene ble analysert for mange andre tumorrelevante antigener og ekspresjonsdataene gjennomgikk korrelasjonsanalyser. Det var en moderat men betydelig positiv korrelasjon mellom EpCAM-ekspresjon ved HCC og nukleær akkumulering av p53 og ubikitin (p<0,05), men ikke med mistenkelig oppstrøms regulatorcyclin Dl.

Hepatocellulær neo-ekspresjon av EpCAM ved kronisk nektroinflammatorisk leversykdom. Spesifikke membranøs positivitet av hepatocytter ble påvist i en høy prosentandel av de analyserte ikke-neoplastiske levervev (figur 8C-E). Markant positivitet ble funnet i tilfellene med kronisk hepatitt og i mindre grad hos de med ALD. Videre ble positivitet i alle kanalprolifereringer og også i enkle små celler spredt i det periportale parenkym (potensielle forløperceller). Hepatocellulær positivitet viste sterkt periportal/periseptal dominans og nådde intensiteten til gallegangfargingen i noen av tilfellene. Ingen spesifikk reaktivitet for EpCAM var til stede i ikke-parenkymale leverceller i noen av tilfellene.

Mens gjennomsnittsverdier og medianverdier fra de semikvantitative immunhistologiske scoringer (fremgangsmåten) ble analysert, var EpCAM-ekspresjonen høyest i vev med HBV-infeksjon (gjennomsnittlig scoring: 0,93; median scoring: 9,5; maksimal scoring 3; frekvens av positiv EpCAM-farging (+/++/+++): 55,6%), AKD (gjennomsnittlig scoring 0,88: median scoring 0,75; maksimal scoring: 2,5, frekvens av positiv EpCAM-farging (+/++/+++): 78,6% og HCV-infeksjon (gjennomsnittlig scoring 0,86; median scoring: 0,5; maksimal scoring: 4, frekvens av positiv Ep-CAM-farging (+/++/+++): 63,6%. Pasienter med AIH hadde en intermediær EpCAM-farging (gjennomsnittlig scoring; 0,72; median scoring: 0,5; maksimal scoring: 3; frekvens av positiv EpCAM-farging (+/++/+++): 55,6%. Hepatocellulær EpCAM-ekspresjon var nesten fraværende hos pasienter med de kroniske gallesykdommene PBC (gjennomsnittlig scoring: 0,13; medium scoring. 0; maksimal scoring: 0,5; frekvens av positiv EpCAM-farging (+/++/+++): 25,0%;) og PSC (gjennomsnittlig scoring: 0,04; medium scoring: 0; maksimal scoring: 0,5, frekvens av positiv EpCAM-farging (+/++/+++): 7,7%. Fig. 9; beskrivelse av statistisk variable er vist i fig. på høyre side.

Konklusjon. Vevsprøver fra pasienter med kronisk leversykdom som kronisk hepatitt C- virus (HCV) og hepatitt B-virus (HBV) infeksjon, kronisk autoimmun hepatitt (ATH), kronisk alkoholbasert leversykdom (ALD) og hepatocellulært karsinom (HCC) ble analysert semikvantitativt for EpCAM-ekspresjon i sammenheng med stadiet av leverfibrose så vel som histologiske og biokjemiske parametere på nekroinflammatorisk aktivitet. Hepatocytter, som er EpCAM-negative i normal voksen lever, viste de novo EpCAM-ekspresjon i mange levervev fra pasienter med kronisk leversykdom. Hepatocellulær EpCAM-ekspresjon var høyest hos pasienter med nekroinflammatoriske sykdommer (HCV og HBV-hepatitt, AJH, ALD). Hepatocellulær EpCAM-ekspresjon korrelerte betydelig med histologiske og biokjemiske parametere på inflammatorisk aktivitet og omfanget av fibroser, som var spesielt påfallende hos pasienter med HBV-infeksjon. Videre viste 14,3% av HCC EpCAM-ekspresjon i tumorceller.

Resultatene viser at de novo ekspresjon av EpCAM foregår kun i en fraksjon av hepatocellulære karsinomer (HCC), men ofte i hepatocytter ved kronisk nekroinflammatoriske leversykdommer. Denne ekspresjonspositivitet korrelerer med sykdomsaktivitet og fibrose. Spesielt er en sammenheng mellom hepatocellulær EpCAM-neo-ekspresjon ved kronisk nekroinflammatorisk leversykdom og fibrose og nekroinflammatorisk aktivitet blitt vist. Disse funn har betydning for fremtidige behandlingsvalg, slik som monoklonale antistoffer som målsøker EpCAM ved maligne tumorer, og kan også benyttes på noen HCC. Som en spesiell konsekvens, kan en fraksjon av HCC representerer et sterkt mål for EpCAM-rettet antistoffterapi.

Eksempel 5: Bekreftelser på farmakokinetiske forutsigelser ved antagelse av pasientdata oppnådd i fase II-studien omfattende "anti-EpCAM

Det var ønskelig å bekrefte nøyaktigheten på forutsigelsene basert på farmakokinetisk modellering (der de selv baseres på en farmakokinetisk data oppnådd fra fase I-studien fra anti-EpCAM, se eksempel 1 og 2 ovenfor). Ved å benytte aktuelle pasientdata oppnådd fra en påfølgende fase II-studie der anti-EpCAM ble administrert ifølge oppfinnelsen. Denne fase II-studien var en internasjonal, åpen-merking, multisenter, randomisert, fase II-studie med to parallelle behandlingsgrupper. Pasientene som deltok i anti-EpCAM fase II-studien ble randomisert i to grupper, den første fikk en lav dose anti-EpCAM (2 mg/kg kroppsvekt) administrert som forklart nedenfor, og den andre fikk en høy dose anti-EpCAM (6 mg/kg kroppsvekt) administrert som forklart nedenfor. I løpet av anti-EpCAM fase II-studien fikk hver pasient initialt tre påfyllingsdoser av anti-EpCAM (hver enten 2 mg/kg kroppsvekt eller 6 mg/kg kroppsvekt, avhengig av pasientgruppen) fordelt med en ukes mellomrom under tilførselsfasen, etterfulgt av 23 påfølgende vedlikeholdsdoser av anti-EpCAM (igjen, enten 2 mg/kg kroppsvekt eller 6 mg/kg kroppsvekt, avhengig av pasientgruppen) hvor enkle vedlikeholdsdoser ble administrert hver annen uke.

Ifølge de farmakokinetiske forutsigelser basert på anti-EpCAM fase I-studiedataene, var serum bunnivåene hos den første pasientgruppen som fikk den lave dosen med anti-EpCAM forventet å være i størrelsesorden 10 ug/ml (tilsvarende bunnivået vist i fig. 7), mens serum bunnivået hos den andre pasientgruppen som fikk den høye dosen av anti-EpCAM forventes å være i størrelsesorden 30 ug/ml) i samsvar med bunnivået vist i fig. 6).

Analysen blir utført som følger: 96 brønnsplater be belagt med HD4A4 (anti-idiotypisk antistoff mot anti-EpCAM; 5 ug/ml i et volum på 100 ml) etterfulgt av en blokkering og et vasketrinn. Kalibreringsstandarder, kvalitetskontrollprøver og prøver på anti-EpCAM ble tilført (100 ml i en passende fortynning) etterfulgt av et vasketrinn. Anti-EpCAM bundet til HD4A4 ble påvist med et biotinylert anti-humant IgG, igjen etterfulgt av et vasketrinn. Streptavidin ble tilsatt (0,5 mg/ml i et volum på 100 ul), 96 brønnsplaten ble vasket igjen og i et sluttrinn ble 180 ul pNPP tilsatt. Analysen ble stoppet med 50 ul 3 M NaOH og målt i en ELISA-avleser ved 405 og 490 nm. Fortynning av lavdoseprøvene ble utført i et forhold på 1:100. Fortynning av høydoseprøvene ble utført i et forhold på 1:300. Resultatene er vist i fig. 10.

Figur 10 viser som punkter de individuelle bunnivåer målt fra en pasient fra lavdosegruppen (pasient nr. 401001; datapunktene er antydet som kvadrater) og en annen pasient fra høydosegruppen (pasient nr. 101002); datapunktene antydet som diamanter). Gjennomsnittlige vertikalt nivå for den horisontale linjen som forbinder datapunktene fra en pasient representerer serum bunnivået observert for pasienten. Følgelig kan det sees at den horisontale linjen for høydosepasienten 101002 (diamantpunktene) antyder en bunnivåkonsentrasjon av anti-EpCAM i godt samsvar med den foruttatte verdi på 30 ug/ml for denne dosen (sammenlikn horisontal linje som forbinder de forutsatte bunnivåer i kurven i fig. 6). På samme måte, antyder den horisontale linjen for lavdosepasienten 401001 (kvadratpunktene) en bunnivåkonsentrasjon av anti-EpCAM i godt samsvar med en forutsatte verdien 10 ug/ml for denne dosen (sammenlikn horisontal linje som forbinder de forutsatte bunnpunkter i grafen i fig. 7).

Disse dataene bekrefter nøyaktigheten på bunnivå forutsigelsene ved farmakokinetisk modellering basert på data oppnådd under anti-EpCAM fase 1-studien med aktuelle pasientdata oppnådd under anti-EpCAM fase 2-studien. Som sådan kan det konkluderes at antagelser og resultater fra farmakokinetisk modellering var korrekt, og at behandlingsregimet ifølge oppfinnelsen har effektene og fordelene som er beskrevet her i dokumentet.

Claims (10)

1. Humant immunglobulin som spesifikt bindes til det humane EpCAM-antigen,karakterisert vedat det humane immunglobulin har en serum halveringstid på minst 15 dager etter administrering til en human pasient og omfatter en immunglobulin tungkjede med en aminosyresekvens vist i SEQ ID nr. 1 og en immunglobulin lettkjede vist i aminosyresekvensen ifølge SEQ ID nr. 2.

2. Humant immunglobulin ifølge krav 1,karakterisertv e d at serum halveringstiden er 20 dager, 19 dager, 18 dager, 17 dager, 16 dager eller 15 dager.

3. Humant immunglobulin ifølge krav 1 eller 2,karakterisertv e d at halveringstiden er 15 dager.

4. Farmasøytisk sammensetning,karakterisert vedat den omfatter det humane immunglobulin ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 3.

5. Anvendelse av et humant immunglobulin ifølge et hvilket som helst av kravene 1-3 for fremstilling av et medikament for behandling av tumorsykdom, der medikamentet formuleres for administrering ikke oftere enn en gang hver uke.

6. Anvendelse ifølge krav 5, der medikamentet formuleres for administrering ikke oftere enn en gang hver annen uke.

7. Anvendelse ifølge krav 5 eller 6, der medikamentet formuleres for administrering hver annen uke og den administrerte dose av det humane immunglobulin forblir uendret fra en administrering til en neste.

8. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 5-7, der medikamentet formuleres for administrering ikke oftere enn en gang hver annen uke, og der den administrerte dose av det humane immunglobulin som administreres settes slik at, ved slutten av tidsperioden mellom to respektive administreringer faller mengden av det humane immunglobulin som fortsatt er til stede i serum aldri under et serum bunnivå bestemt til å være nødvendig for terapeutisk effektivitet.

9. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 5-8, der medikamentet formuleres for intravenøs, intraperitoneal, subkutan, intramuskulær, topisk eller intradermal administrering.

10. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 5-9,karakterisert vedat tumorsykdommen er brystcancer, epitelial cancer, hepatocellulært karsinom, cholangiocellulær cancer, magecancer, koloncancer, prostatacancer, hode og halscancer, hudcancer (melanom), en cancer i urogenitalkanalen, f. eks. ovarial cancer, endometriercancer, cervikscancer og nyrecancer, lungecancer, magecancer, en cancer i tynntarmen, levercancer, pankreascancer, galleblærecancer, en cancer i gallegangen, esofaguscancer, en cancer i spyttkjertlene eller en cancer i skjoldbrukskjertelen.