NO337298B1

NO337298B1 - Kjemisk stabile preparater av 4-hydroksytamoksifen

Info

Publication number: NO337298B1
Application number: NO20064765A
Authority: NO
Inventors: Dana Hilt; Valérie Masini-Eteve; Richard Fedynec; Brigitte Taravella
Original assignee: Besins Healthcare Lu Sarl
Priority date: 2004-03-22
Filing date: 2006-10-20
Publication date: 2016-03-07
Also published as: CN101080222B; TWI401078B; AU2005227073A1; IL177778A0; EP2269599B1; WO2005092310A2; ZA200607291B; EP2147670A1; RU2006137282A; ES2517894T3; MXPA06010928A; EP1579857A1; CN101080222A; WO2005092310A3; DK1727532T3; EP2147670B1; HK1098674A1; PT1727532E; TW200533334A; ES2402921T3

Description

Oppfinnelsens bakgrunn

Foreliggende oppfinnelse gjelder kjemisk stabile, isomere preparater av 4-hydroksytamoksifen (4-OHT), en aktiv metabolitt av medikamentet tamoksifen.

Tamoksifen virker på østrogenreseptorer i hele kroppen og utløser, som både en agonist og antagonist, et bredt omfang av systemiske virkninger. Medikamentet foreskrives hyppig for brystkreft, siden det blokkerer virkningene av østrogen i brystvev, slik at veksten av allerede foreliggende kreftceller retarderes eller stoppes og utvikling av ny kreft forhindres. Grunnet medikamentets omfattende virkninger gir tamoksifen signifikante bivirkninger som forhøyer risikoen for endometriumkreft, endometriumhyperplasi og polypper, dyp venetrombose og lungeemboli, endringer i nivået av leverenzymer og okkulær toksisitet, innbefattet katarakter. I tillegg rapporterer pasienter som behandles med tamoksifen hetetokter, vaginal utflod, depresjon, amenorré og kvalme.

Grunnet ulempene med tamoksifen har noen kreftforskere foreslått å i stedet benytte 4-hydroksytamoksifen som behandling for brystkreft. 4-hydroksytamoksifen virker som en selektiv østrogenreseptormodulator (SERM) som viser vevsspesifisitet for østrogenreseptive vev. I brystvev fungerer forbindelsen som en østrogenantagonist. Undersøkelser har vist at 4-hydroksytamoksifen kan regulere den transkripsjonelle aktivitet av østrogenbeslektede reseptorer, noe som kan bidra til den vevsspesifikke aktivitet. In vitro viser 4-hydroksytamoksifen høyere aktivitet enn tamoksifen, målt ved bindingsaffiniteten til østrogenreseptorer eller ER, og en bindingsaffinitet som tilsvarer affiniteten av østradiol for østrogenreseptorer (Robertson et al., 1982, Kuiper et al., 1997).

Forskningsresultater understøtter anvendelse av 4-hydroksytamoksifen for behandling av brystkreft. I in vitro-undersøkelser inhiberer 4-hydroksytamoksifen veksten av både normale brystceller og brystkreftceller (Nomura, 1985, Malet, 1988, 2002, Charlier, 1995). I tillegg viser transdermalt tilført 4-hydroksytamoksifen en antitumorvirkning på humane brysttumorer dyrket subkutant i mus (US patentskrift nr. 5 904 930). I mennesker har et begrenset antall eksperimenter vist at perkutant tilført 4-hydroksytamoksifen kan oppkonsentreres i lokale brysttumorer med svært liten systemisk fordeling (Mauvais-Jarvis, 1986). 4-hydroksytamoksifen viser seg også lovende for behandling av mastalgi, omfattende arrdannelse av gynekomast og for reduksjon av brysttettheten.

I den kjemiske strukturen til 4-hydroksytamoksifen eller l-[4-(2-N-dimetylaminoetoksy)fenyl]-1 -(4-hydroksyfenyl)-2-fenylbut-1 -en, gir en dobbeltbinding mellom to karbonatomer opphav til to stereoisomere former. I motsetning til tamoksifen besitter 4-hydroksytamoksifen ikke to identiske fenylgrupper, men har snarere fire forskjellige grupper fordelt over alkengruppen. Cis-trans-terminologi kan derfor ikke på korrekt måte benyttes på isomerene av 4-hydroksytamoksifen. I stedet er det korrekt å benytte E, fra tysk Entgegen, som betyr overfor, og Z fra tysk Zusammen, som betyr sammen (se fig. 1 og 2). Begge isomerer av 4-hydroksytamoksifen er biologisk aktive, men Z-isomeren er mer aktiv biologisk enn E-isomeren (US patentskrift nr. 6 172 263).

I fast tilstand er en isomer blanding av 4-hydroksytamoksifen svært stabil. I løsning opptrer imidlertid isomerisering mellom Z-formen og E-formen. Malet et al. observerte at spontan isomerisering av Z- til E-4-hydroksytamoksifen opptrer i løpet av 24-48 timer, men at isomeriseringen hurtig stabiliserte seg ved et Z/E-forhold på 70/30, både i lagerløsning, dyrkningsmedium og dyrkede celler, og uavhengig av temperaturen (-20°C, 4°C eller 37°C). Se Malet et al. (2002). Katzenellenbogen et al. viste videre at hydroksytamoksifenisomerer som i utgangspunktet er 99 % rene gjennomgår en tids- og temperaturavhengig isomerisering, slik at de etter 2 dager i vevskulturmedium ved 37°C har isomerisert i et omfang på 20 %. Denne isomeriseringen opptrer langsommere ved 4°C enn ved 37°C, og hastigheten kan reduseres med forskjellige antioksidanter. Se Katzenellenbogen et al. (1985). Ifølge Sigma, en leverandør av 4-hydroksytamoksifen, fremmes E-Z-omdanningsprosessen for 4-hydroksytamoksifen av løsemidler med lav dielektrisitetskonstant ved eksponering overfor lys og ved inkubering i dyrkningsmedium.

Isomeriseringsprosessen har evnen til å påvirke aktiviteten av et farmasøytisk preparat som omfatter 4-hydroksytamoksifen som en aktiv bestanddel. For å oppfylle internasjonale farmasøytiske regulatoriske krav foreligger det følgelig et behov for kjemisk stabile preparater av 4-hydroksytamoksifen. Et "stabilt" farmasøytisk preparat er et preparat hvis kvalitative og kvantitative sammensetning, innbefattet fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper, ikke i signifikant grad endres med tiden under spesifikke betingelser når det gjelder temperatur og fuktighet, f. eks. i løpet av 3 år ved 25°C/60 % relativ fuktighet, 1 år ved 30°C/65 % relativ fuktighet og/eller 6 måneder ved 40°C/75 % relativ fuktighet. "Signifikant endring" viser til kvalitative og/eller kvantitative forskjeller som kan påvirke aktiviteten, virkningen eller sikkerheten av et farmasøytisk preparat.

For erholdelse av et stabilt 4-hydroksytamoksifenpreparat vil det være nyttig å ha en mer fullstendig forståelse av isomeriseringsprosessen for 4-hydroksytamoksifen.

Oppsummering av oppfinnelsen

De foreliggende oppfinnere har oppdaget at isomeriseringen av 4-hydroksytamoksifen i løsning når en likevekt ved et Z:E-isomerforhold på tilnærmet 1:1. De har videre oppdaget at når først dette likevektsforhold nås, er det stabilt.

I samsvar med denne oppdagelsen omfatter foreliggende oppfinnelse farmasøytiske preparater med 4-hydroksytamoksifen som et aktivt middel hvori tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i Z-isomer formen, mens resten foreligger i E-isomer formen. I spesifikke utførelser er det farmasøytiske preparat utformet for perkutan tilførsel i en gel, en løsning eller en annen farmasøytisk form som inneholder alkohol og et vandig bærestoff.

I et spesifikt eksempel, en gelutforming, omfatter de farmasøytiske preparatene:

a) fra tilnærmet 0,01 % til 0,20 % (vekt/vekt) 4-hydroksytamoksifen,

b) fra tilnærmet 0,5 % til 2 % (vekt/vekt) isopropylmyristat,

c) fra tilnærmet 60 % til 75 % (vekt/vekt) absolutt alkohol,

d) fra tilnærmet 25 % til 40 % (vekt/vekt) vandig bærestoff,

e) fra tilnærmet 0,5 % til 5 % (vekt/vekt) geldannende middel,

hvori prosentandelen av bestanddelene er vekt/vekt av preparatet.

I et annet aspekt omfatter oppfinnelsen en fremgangsmåte for behandling eller forebyggelse av medisinske tilstander ved tilførsel av et farmasøytisk preparat med 4-hydroksytamoksifen som aktivt middel, hvori tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i Z-isomer formen og resten i E-isomer formen, til en pasient med behov for dette. Medisinske tilstander for hvilke slik tilførsel er nyttig omfatter brystkreft, mastalgi, brysttetthet, omfattende arr dannelse og gynektomasti.

For profylaktiske eller behandlingsmessige formål kan de farmasøytiske preparatene tilføres ved hvilket som helst middel som tilfører 4-hydroksytamoksifen til østrogenreseptorbærende celler in vivo. Det foretrekkes at tilførselen utføres perkutant (topisk), for å unngå first-pass-virkningen og medfølgende levermetabolisme av 4-hydroksytamoksifen. For perkutan tilførsel kan 4-hydroksytamoksifen påføres hvilken som helst hudoverflate. Påførsel på brystene er fordelaktig, siden 4-hydroksytamoksifen har en tendens til å oppkons entr ere s i lokale subkutane vev med østrogenreseptorer ved perkutan tilførsel.

Et bredt utvalg av topiske utforminger er egnet for utførelse av oppfinnelsen, men hydroalkoholiske løsninger og hydroalkoholiske geler foretrekkes. Konsentrasjonen av 4-hydroksytamoksifen i disse utformingene kan variere, men en dose bør føre til en lokal vevskonsentrasjon av 4-hydroksytamoksifen som effektivt motvirker østrogendrevne virkninger.

I et annet aspekt omfatter foreliggende oppfinnelse et sett for lagring som omfatter (a) et farmasøytisk preparat med 4-hydroksytamoksifen som et aktivt middel, hvori tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i Z-isomer formen og resten i E-isomer formen, og (b) en beholder, hvori det farmasøytiske preparat foreligger i beholderen. I spesifikke utførelser av dette settet kan beholderen være en enhetsdosepakke eller en flerdosebeholder, feks. en beholder med en målepumpe.

I et annet aspekt gjelder foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat som omfatter 4-hydroksytamoksifen som et aktivt middel, hvori tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i Z-isomer formen og resten i E-isomer formen.

I et annet aspekt gjelder foreliggende oppfinnelse anvendelse av farmasøytisk preparat for fremstilling av et preparat for behandling av brystkreft, mastalgi, omfattende arrdannelse eller gynekomast, eller for å forebygge brystkreft i pasienter med høy risiko for utvikling av denne sykdommen eller for å redusere brysttettheten dersom denne tilstanden interfererer med mammografi.

Kort beskrivelse av figurene

Fig. 1 viser E- og Z-isomeren av tamoksifen.

Fig. 2 viser den reversible isomerisering av 4-hydroksytamoksifen.

Fig. 3 viser konsentrasjonsforholdet mellom isomerene (som en prosentandel) for Panchim produksjonsnummer 98RD10079 ved 25°C. Fig. 4 viser konsentrasjonsforholdet mellom isomerene (som en prosentandel) for Panchim produksjonsnummer 98RD10079 ved 30°C. Fig. 5 viser konsentrasjonsforholdet mellom isomerene (som en prosentandel) for Panchim produksjonsnummer 98RD10079 ved 40°C. Fig. 6 viser konsentrasjonforholdet mellom isomerene (som en prosentandel) for ICI produksjonsnummer Bx 17 ved 40°C. Fig. 7 viser konsentrasjonsforholdet mellom isomerene (som en prosentandel) for løsningene II-IV ved 25°C. Fig. 8 viser konsentrasjonsforholdet mellom isomerene (som en prosentandel) for løsningene II-IV ved 30°C. Fig. 9 viser konsentrasjonsforholdet mellom isomerene (som en prosentandel) for løsningene II-IV ved 40°C.

Detaljert beskrivelse av de foretrukne utførelser

Foreliggende oppfinnelse bygger på den svært overraskende oppdagelse at isomeriseringen av 4-hydroksytamoksifen i løsning når en likevekt ved et Z:E-isomerforhold på tilnærmet 50:50, snarere enn forholdet på 70:30 som ble rapportert av Malet et al., og at når først dette likevektsforhold er nådd, forblir det stabilt. Oppfinnerne oppdaget videre at omdanningen mellom E- og Z-isomeren av 4-hydroksytamoksifen (se fig. 2) er en reversibel reaksjon med en likevektskonstant k bestemt ved følgende formel:

hvori [E] og [Z] er likevektskonsentrasjonen av de tilsvarende isomerer og kfog kr er hastighetskonstanten for foroverreaksjonen henholdsvis den reverse reaksjon.

Hastighetskonstantene for foroverreaksjonen og den reverse reaksjon er følgelig ekvivalente.

Denne innsikt i atferden til 4-hydroksytamoksifenisomerer muliggjør utviklingen av kjemisk stabile farmasøytiske preparater som inneholder stort sett like mengder av Z- og E-isomeren av 4-hydroksytamoksifen. I slike preparater vil den isomerisering som opptrer mellom Z-formen og E-formen ikke i signifikant grad påvirke preparatets aktivitet, virkning eller sikkerhet.

I lys av de strenge krav i farmasøytiske forordninger, særlig når det gjelder stabilitet ved lagring, er det videre nødvendig å tilveiebringe produkter hvis sammensetning ikke forandrer seg med tiden. Det er derfor en stor fordel å tilveiebringe utforminger hvis sammensetning er stabil, og som følgelig er pålitelig og nøyaktig definert.

Fagpersonen vil vite hvordan de relative mengdene av E-isomeren og Z-isomeren i et gitt preparat kan bestemmes. F.eks., og som eksemplifisert nedenfor, er det mulig å anvende HPLC-teknikker for beregning av Z/E-forholdet.

Som diskutert ovenfor beskriver teknikkens stand med et Z/E-forhold på 70/30. I tillegg antas ifølge teknikkens stand Z-isomeren å ha høyere biologisk aktivitet enn E-isomeren. Sett under ett ser således læren ifølge teknikkens stand ut til å peke mot preparater som er anriket på Z-isomeren.

I motsetning til dette tilveiebringer foreliggende oppfinnelse preparater som omfatter 4-hydroksytamoksifen med et Z/E-forhold på tilnærmet 50/50 og fremgangsmåter for fremstilling av slike preparater. Dette forholdet er spesielt godt egnet for tilførsel til et menneske, siden det i det vesentlige tilsvarer det fysiologiske likevektsforhold in vitro som forefinnes i vev (Mauvais Jarvis P et al., Cancer Research, 1985, 46, s. 1521-1525).

Oppfinnerne har utført flere eksperimenter for å undersøke likevektsreaksjonen mellom 4-hydroksytamoksifenisomerer under forskjellige betingelser når det gjelder lys, temperatur, pH og fuktighet, så vel som i forskjellige medier, ved forskjellige konsentrasjoner av 4-hydroksytamoksifen og ved forskjellige forhold mellom alkohol og vandig bærestoff. Kort beskrevet fremstilte de alkoholiske løsninger som inneholdt forskjellige konsentrasjoner av 4-hydroksytamoksifen med forskjellige forhold mellom Z- og E-isomeren, og observerte så den isomerisering som opptrådte i disse løsningene med tiden ved forskjellige temperaturer og pH-verdier (se eksemplene nedenfor). Etter 6 måneder ble et stabilt forhold (tilnærmet 1:1) mellom Z- og E-isomeren oppnådd under mange betingelser, og en klar tendens kunne observeres under alle betingelser. Ekvilibreringshastigheten avhang direkte av temperatur, pH, innhold av alkohol og vandig bærestoff, lys og konsentrasjon av 4-hydroksytamoksifen. I alle tilfeller ble kun ekvilibreringshastigheten påvirket (se eksemplene nedenfor), men ikke det endelige forhold mellom Z- og E-isomer, som overraskende nok forble tilnærmet 1:1.

Fra et kjemisk kinetisk synspunkt er dielektrisitetskonstanten anerkjent som én av de fundamentale egenskapene som påvirker solvolyttiske reaksjons hastigheter. I denne sammenheng foreligger det publikasjoner som fremhever virkningen av vann på degradering av molekyler. F.eks. undersøkte Sanyude et al. påvirkningen av forholdet mellom vann og alkohol på degradering av aspartam. De rapporterte at degraderingshastigheten for aspartam økte med avtagende dielektrisitetskonstant i løsemidlet, dvs. med avtagende vannkonsentrasjon i mediet. I motsetning til dette har de foreliggende oppfinnere funnet at isomeriseringshastigheten for 4-hydroksytamoksifen øker med økende dielektrisitetskonstant i oppløsningsmediet, dvs. med økende vannkonsentrasjon i mediet.

I samsvar med oppfinnernes oppdagelser omfatter foreliggende oppfinnelse farmasøytiske preparater som omfatter 4-hydroksytamoksifen, hvori tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i Z-isomer formen og resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i E-isomer formen der det farmasøytiske preparatet er utformet for perkutan tilførsel, og der det farmasøytiske preparatet videre omfatter en alkohol. I spesifikke utførelser foreligger tilnærmet 45-55 %, tilnærmet 46-54 %, tilnærmet 47-53 %, tilnærmet 48-52 %, tilnærmet 49-51 % eller tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen i Z-isomer formen. Fortrinnsvis foreligger tilnærmet 49-51 %, mer foretrukket tilnærmet 50 %, av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen i Z-isomer formen. Disse innholdene er definert ved likevektstilstanden, og ikke på tidspunktet for fremstilling av det farmasøytiske preparat.

Et likevektsforhold mellom Z- og E-isomeren av 4-hydroksytamoksifen kan oppnås i et rent alkoholisk preparat eller en blanding av en alkohol og et vandig bærestoff ved å sammenblande kjente mengder av isomerene eller ved å utsette preparatet for betingelser som akselererer likevektsprosessen, f.eks. høy temperatur, høyt innhold av 4-hydroksytamoksifen, høyt innhold av vandig bærestoff eller UV-lys. Oppfinnerne har vist at alkoholens molekylstørrelse (etanol eller isopropanol) ikke har noen virkning på isomeriseringshastigheten.

Farmasøytiske preparater ifølge foreliggende oppfinnelse kan utformes i hvilken som helst doseringsform som kan tilføre 4-hydroksytamoksifen til østrogenreseptorer in vivo. Preparatene utformes fortrinnsvis for "perkutan tilførsel", et begrep som betegner enhver måte for tilførsel av et medikament fra hudoverflaten hos en pasient gjennom stratum corneum-laget, epidermislaget og dermislaget og inn i mikrosirkulasjonen. Dette oppnås typisk ved diffusjon langs en konsentrasjonsgradient. Diffusjonen kan skje ved intracellulær penetrasjon (gjennom cellene), intercellulær penetrasjon (mellom cellene), transapendikal penetrasjon (gjennom hårfollikler, svettekjertler og talgkjertler), eller hvilken som helst kombinasjon av disse.

Perkutan tilførsel av 4-hydroksytamoksifen byr på flere fordeler. For det første unngås levermetabolismen som opptrer etter oral tilførsel (Mauvais-Jarvis et al., 1986). For det andre reduserer perkutan tilførsel i signifikant grad den systemiske medikamenteksponering og de påfølgende risikoer grunnet uspesifikk aktivering av østrogenreseptorer i hele kroppen, dette siden topisk 4-hydroksytamoksifen primært absorberes i lokale vev. Dersom 4-hydroksytamoksifen tilføres subkutant til brystene akkumuleres nærmere bestemt høyere konsentrasjoner i brystvevet, formodentlig grunnet de mange østrogenreseptorene i disse, uten å gi en høy plasmakonsentrasjon (Mouvais-Jarvis et al., supra).

Effektiviteten av perkutan medikamenttilførsel avhenger av mange faktorer, innbefattet medikamentkonsentrasjonen, det påførte overflateareal, tidspunkt og varighet av påførselen, hudens hydratisering, medikamentets fysikalsk-kjemiske egenskaper og fordelingen av medikamentet mellom utformingen og huden. Medikamentutforminger beregnet på perkutan anvendelse drar fordel av disse faktorene for å oppnå optimal tilførsel. Slike utforminger omfatter ofte penetrasjonsfremmende midler som forbedrer den perkutane absorpsjon ved å redusere motstanden i stratum corneum ved reversibel endring av de fysikalsk-kjemiske egenskapene, endring av hydratiseringen i strateum corneum, ved å virke som et koløsemiddel eller ved å endre organiseringen av lipider og proteiner i de intracellulære rom. Slike midler som fremmer perkutan absorpsjon omfatter surfaktanter, DMSO, alkohol, aceton, propylenglykol, polyetylenglykol, fettsyrer eller fettalkoholer og derivater av disse, hydroksysyrer, pyrrolidoner, urea, essensielle oljer og blandinger av disse. I tillegg til kjemiske penetrasjonsfremmende midler kan fysiske fremgangsmåter gi økt perkutan absorpsjon. F.eks. induserer oklusive bandasjer hydratisering av huden. Andre fysiske fremgangsmåter omfatter iontoforese og sonoforese, som benytter elektriske felt henholdsvis høyfrekvent ultralyd for å forsterke absorpsjonen av medikamenter som absorberes dårlig grunnet størrelse og ioniske egenskaper.

Det gis en oversikt over de mange faktorene og fremgangsmåtene forbundet med perkutan medikamenttilførsel i REMINGTON: THE SCIENCE AND PRACTICE OF PHARMACY, Alfonso R. Gennaro (Lippincott Williams & Wilkins, 2000), s. 836-58, og i PERCUTANEOUS ABSORPTION: DRUGS COSMETICS MECHANISMS METHODOLOGY, Bronaugh and Maibach (Marcel Dekker, 1999). Som disse publikasjonene viser kan fagfolk innen farmasien manipulere de forskjellige faktorene og fremgangsmåtene for å oppnå effektiv perkutan tilførsel.

For perkutan tilførsel kan 4-hydroksytamoksifen tilføres i en hydroalkoholisk løsning, en hydroalkoholisk gel, en salve, en krem, en gel, en emulsjon (lotion), et pulver, en olje eller en lignende utforming.

I foretrukne utførelser av oppfinnelsen utformes 4-hydroksytamoksifen i en alkoholisk utforming, fortrinnsvis i en hydroalkoholisk gel. Mengden av 4-hydroksytamoksifen i en slik gel kan variere fra tilnærmet 0,001 til tilnærmet 1,0 gram 4-hydroksytamoksifen pr. 100 g gel. Mengden varierer fortrinnsvis fra tilnærmet 0,01 til tilnærmet 0,2 g 4-hydroksytamoksifen (100 g gel). I slike utførelser kan 4-hydroksytamoksifen utgjøre tilnærmet 0,01 %, 0,02 %, 0,03 %, 0,04 %, 0,05 %, 0,06 %, 0,07 %, 0,08 %, 0,09 %, 0,10 %, 0,11 %, 0,12 %, 0,13 %, 0,14 %, 0,15 %, 0,16 %, 0,17 %, 0,18 % 0,19 % eller 0,20 % (vekt/vekt) av det farmasøytiske preparat.

4-hydroksytamoksifenutforminger ifølge oppfinnelsen vil generelt omfatte ett eller flere ikke-vandige bærestoffer, feks. alkoholiske bærestoffer. Disse bærestoffene bør være i stand til å oppløse 4-hydroksytamoksifen og eventuelt anvendte penetrasjonsfremmende midler. De bør også ha et lavt kokepunkt, fortrinnsvis lavere ennl00°C ved atmosfærisk trykk, for å tillate hurtig avdamping etter kontakt med huden. Foretrukne alkoholiske bærestoffer er etanol og isopropanol. Nærmere bestemt bidrar etanol effektivt til den perkutane absorpsjon av 4-hydroksytamoksifen ved hurtig avdamping etter kontakt med huden. Mengden av absolutt alkoholisk bærestoff ligger generelt mellom 35 % og 99,9 %, fortrinnsvis mellom 50 % og 85 %, mer foretrukket mellom 60 % og 75 % (vekt/vekt). Mengden av absolutt ikke-vandig bærestoff i en gelutforming kan således være tilnærmet 60 %, 61 %, 62 %, 63 %, 64 %, 65 %, 66 %, 67 %, 68 %, 69 %, 70 %, 71 %, 72 %, 73 %, 74 % eller 75 % (vekt/vekt).

Utforminger kan også omfatte et vandig bærestoff som tillater solubilisering av eventuelle hydrofile molekyler i en utforming og som også fremmer fuktgjøring av huden. Et vandig bærestoff kan også regulere pH, fortrinnsvis i området fra tilnærmet 4 til tilnærmet 12, mer foretrukket i området fra tilnærmet 6 til tilnærmet 11, enda mer foretrukket i området fra tilnærmet 8 til tilnærmet 10 og mest foretrukket til tilnærmet 9. Som vist nedenfor påvirker pH, og følgelig valg av bufferløsning, ekvilibreringshastigheten mellom E- og Z-isomeren av 4-hydroksytamoksifen. Det endelige likevektsforhold forblir imidlertid lik tilnærmet 1:1, uavhengig av bufferen.

Vandige bærestoffer omfatter alkaliserende og basiske bufferløsninger, innbefattet fosfatbufrede løsninger (feks. dibasisk eller monobasisk natriumfosfat), sitratbufrede løsninger (feks. natriumsitrat eller kaliumsitrat), og ganske enkelt renset vann. Mengden av et vandig bærestoff ligger fortrinnsvis mellom 0,1 % og 65 % (vekt/vekt) av det farmasøytiske preparat, mer foretrukket mellom 15 % og 50 % og ytterligere mer foretrukket mellom 25 % og 40 %. Således kan mengden av et vandig bærestoff være tilnærmet 25 %, 26 %, 27 %, 28 %, 29 %, 30 %, 31 %, 32 %, 33 %, 34 %, 35 %, 36 %, 37 %, 38 %, 39 %, 40 %. Når det gjelder utforminger som inneholder et vandig bærestoff er mengden av absolutt alkoholisk bærestoff i en utforming fortrinnsvis fra tilnærmet 60 % til tilnærmet 75 %.

4-hydroksytamoksifenutforminger kan også omfatte ett eller flere midler som fremmer perkutan absorpsjon. De foretrukne midler som fremmer perkutan absorpsjon er fettsyreestere. Et svært foretrukket eksempel på en penetrasjonsfremmende fettsyreester er isopropylmyristat. Dersom isopropylmyristat anvendes i en gel kan mengden variere fra tilnærmet 0,1 til tilnærmet 5 g pr. 100 g gel. Mengden av isopropylmyristat varierer fortrinnsvis fra tilnærmet 0,5 til tilnærmet 0,2 g pr. 100 g gel. I slike utførelser kan isoproptlmyristat utgjøre tilnærmet 0,5 %, 0,6 %, 0,7 %, 0,8 %, 0,9 %, 1,0 %, 1,1 %, 1,2 %, 1,3 %, 1,4 %, 1,5 %, 1,6 %, 1,7 %, 1,8 %, 1,9 % eller 2,0 % (vekt/vekt) av det farmasøytiske preparat.

I tillegg kan 4-hydroksytamoksifenutforminger omfatte ett eller flere geldannende midler for å forhøye en utformings viskositet og/eller for å fungere som solubiliseringsmiddel. Avhengig av det geldannende middels egenskaper kan det utgjøre mellom 0,1 % og 20 % (vekt/vekt) av en utforming, fortrinnsvis mellom 0,5 % og 10 %, mer foretrukket mellom 0,5 og 5 %. Således kan mengden av et geldannende middel være tilnærmet 0,5 %, 1,0 %, 1,5 %, 2,0 %, 2,5 %, 3,0 %, 3,5 %, 4,0 %, 4,5 % eller 5,0 %. Foretrukne geldannende midler omfatter karbomerer, cellulosederivater, poloksamerer og poloksaminer. Nærmere bestemt er foretrukne geldannende midler chitosan, dekstran, pektiner, naturlig gummi og cellulosederivater som etylcellulose, hydroksypropylcellulose, hydroksyetylcellulose, hydroksypropylmetylcellulose (HPMC), karboksymetylcellulose (CMC) og lignende. Et svært foretrukket geldannende middel er hydroksypropylcellulose.

Dersom en utforming omfatter et geldannende middel, fortrinnsvis en ikke på forhånd nøytralisert akrylsyrepolymer, kan det med fordel også omfatte et nøytraliseringsmiddel. Forholdet mellom nøytraliseringsmiddel og geldannende middel er fortrinnsvis mellom 10:1 og 0,1:1, mer foretrukket mellom 7:1 og 0,5:1 og enda mer foretrukket mellom 4:1 og 1:1. Således kan forholdet mellom nøytraliseringsmiddel og geldannende middel være tilnærmet 7:1, 6:1, 5:1, 4:1, 3:1, 2:1, 1:1 eller 0,5:1. Et nøytraliseringsmiddel bør i nærvær av polymeren danne salter som er løselige i bærestoffet. Et nøytraliseringsmiddel bør også tillate optimal svelling av polymerkjeder før nøytralisering av ladninger og dannelse av polymersalter. Anvendbare nøytraliseringsmidler omfatter natriumhydroksid, ammoniumhydroksid, kaliumhydroksid, arginin, aminometylpropanol, prolamin og prometamin. Fagfolk vil utvelge et nøytraliseringsmiddel ut fra hvilken type av geldannende middel som benyttes i en utforming. Dersom cellulosederivater anvendes som geldannende midler er det imidlertid ikke nødvendig med nøytraliseringsmidler.

Tabell 1 beskriver sammensetningen av to svært foretrukne gelutforminger av 4-hydroksytamoksifen. Alle bestanddeler er farmasøytisk aksepterbare bestanddeler. Farmasøytiske preparater ifølge oppfinnelsen kan tilføres for behandling av en rekke medisinske tilstander for hvilke tamoksifen og 4-hydroksytamoksifen er nyttige. De kan feks. tilføres for behandling av brystkreft (Mauvais-Jarvis, 1986, eksempel 4), mastalgi (Fentiman 1986, 1988, 1989), omfattende arrdannelse (Hu, 1998, Hu 2002) eller gynekomasti (Gruntmanis og Braunstein (2001)). De kan også tilføres for å forebygge brystkreft i pasienter med høy risiko for utvikling av denne sykdommen eller for å redusere brysttettheten dersom denne tilstanden interfererer med mammografi (Atkinson, 1999, Brisson, 2000, Son, 1999). Se også US foreløpige patentsøknader nr. 60/433,959, innlevert 18. desember 2002, 60/433,958, innlever 18. desember 2002 og 60/458,963, innlevert 1. april 2003, som alle inkorporeres heri ved referanse, for en fullstendig beskrivelse av disse anvendelsene.

Selv om oppfinnelsen ikke er begrenset til en spesiell teori opptrer klinisk signifikante bivirkninger av antiøstrogenmidler dersom midlene forskyver østradiol i ikke-målvev. Siden 4-hydroksytamoksifen og løstradiol har lik bindingsaffinitet for østrogenreseptorer vil en konkurranse mellom dem om reseptorbinding være tilnærmet lik dersom konsentrasjonen av den ene forbindelsen ligger nær konsentrasjonen av den andre. Dersom 4-hydroksytamoksifenkonsentrasjonen overskrider østradiolkonsentrasjonen vil 4-hydroksytamoksifen bindes preferensielt til østrogenreseptorene, og omvendt. Ved lokal tilførsel av 4-hydroksytamoksifen kan høye konsentrasjoner oppnås i målvevene, uten samtidig å forhøye 4-hydroksytamoksifennivået i plasma til et punkt hvor signifikant systemisk konkurranse om østradiolreseptorer vil opptre.

I kvinner foretrekkes doser av 4-hydroksytamoksifen som fører til en plasmakonsentrasjon som er lavere enn tilnærmet 80 pg/ml, eller den gjennomsnittelige østradiolkonsentrasjon i normale, premenopausale kvinner. Mer foretrukket vil doser av 4-hydroksytamoksifen føre til en plasmakonsentrasjon som er lavere enn tilnærmet 50 pg/ml. Hos menn foretrekkes doser av 4-hydroksytamoksifen som fører til en plasmakonsentrasjon som er lavere enn tilnærmet 20 pg/ml, eller den gjennomsnittelige østradiolkonsentrasjonen i normale menn. De daglige doser som skal tilføres kan i utgangspunktet anslås basert på absorpsjonskoeffisienten 4-hydroksytamoksifen, den ønskede konsentrasjon i brystvev og plasmakonsentrasjonen som ikke bør overskrides. Den innledende dose kan naturligvis optimaliseres i hver pasient avhengig av individuelle responser.

Ved tilførsel av en perkutan utforming for brysttilstander bør doser i størrelsesområdet 0,25-2,0 mg/bryst/dag av 4-hydroksytamoksifen gi det ønskede resultat, hvor doser på tilnærmet 0,5-1,0 mg/bryst/dag foretrekkes. I spesielle utførelser er dosen tilnærmet 0,5, 0,75 eller 1,0 mg/bryst/dag av 4-hydroksytamoksifen.

For behandling av omfattende arrdannelse bør doser i størrelsesområdet 0,25-6 \ ig 4-hydroksytamoksifen/cm<2>/dag gi det ønskede resultat, hvor doser på tilnærmet 0,25-3 ug foretrekkes og doser på 0,5-2,5 (xg/cm<2>/dag foretrekkes ytterligere. Doser på tilnærmet 1,0 og 2,0 (xg/cm<2>/dag er svært foretrukne for behandling av arrtilstander.

Farmasøytiske preparater ifølge oppfinnelsen kan pakkes i sett for lagring. Slike sett omfatter (a) et farmasøytisk som beskrevet heri og (b) en beholder, hvori det farmasøytiske preparat foreligger i beholderen. Beholderen kan være en enhetsdosepakke, feks. en foliepakke, eller en flerdosebeholder, feks. en beholder med målepumpe. Beholderen er fortrinnsvis ugjennomtrengelig for lys.

I et annet aspekt gjelder foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat som omfatter 4-hydroksytamoksifen. Nærmere bestemt tilveiebringes en fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat ifølge oppfinnelsen, som beskrevet ovenfor.

En fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat omfatter trinnet å bringe et preparat som omfatter 4-hydroksytamoksifen til en likevektstilstand, hvori tilnærmet 45-55 %, tilnærmet 46-54 %, tilnærmet 47-53 %, tilnærmet 48-52 %, tilnærmet 49-51 % eller tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i Z-isomer formen, mens resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i E-isomer formen.

I én utførelse tilveiebringer foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte som omfatter trinnene: (i) tilveiebringelse av en på forhånd bestemt mengde av 4-hydroksytamoksifen,

(ii) tilveiebringelse av minst én eksipiens,

(iii) sammenblanding av 4-hydroksytamoksifen og den minst ene eksipiens, slik at det sannes et farmasøytisk preparat, (iv) bringing av det farmasøytiske preparat til en likevektstilstand hvori tilnærmet 45-55 %, tilnærmet 46-54 %, tilnærmet 47-53 %, tilnærmet 48-52 %, tilnærmet 49-51 % eller tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i Z-isomer formen, mens resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i E-isomer formen, der det farmasøytiske preparatet er utformet for perkutan tilførsel, og der det farmasøytiske preparatet videre omfatter en alkohol.

I én utførelse omfatter trinn (i) tilveiebringelse av en på forhånd bestemt mengde av 4-hydroksytamoksifen i Z-isomer formen og/eller tilveiebringelse av en på forhånd bestemt mengde av 4-hydroksytamoksifen i E-isomer formen. 4-hydroksytamoksifen kan tilveiebringes ved anvendelse av forskjellige relative mengder av E-isomer og Z-isomer. Det er feks. mulig å tilveiebringe 4-hydroksytamoksifen som kun én isomer (feks. kun E eller kun Z). Det er også mulig å tilveiebringe begge isomerer i like eller forskjellige mengder.

Eksipiens er er kjente innen faget. I én utførelse av oppfinnelsen er eksipiensen utvalgt fra gruppen som består av vann, farmasøytisk aksepterbare vandige buffere, penetrasjonsfremmende midler, geldannende midler, oljer, nøytraliseringsmidler og blandinger av disse. De forskjellige utformingene som er beskrevet ovenfor for preparatet ifølge oppfinnelsen (bestanddeler, mengder av disse...) kan overføres til fremgangsmåtene ifølge oppfinnelsen. Fagpersonen vil vite hvordan han/hun skal gå fram for å erholde de ønskede bestanddeler i de ønskede mengder.

Ifølge oppfinnelsen omfatter fremgangsmåten trinnet å bringe det farmasøytiske preparat som omfatter 4-hydroksytamoksifen til en likevektstilstand. Likevektstilstanden er generelt en tilstand hvori forholdet mellom E-isomer og Z-isomer ikke i signifikant grad varierer med tiden, siden det farmasøytiske preparat har nådd likevekt. I denne likevektstilstanden foreligger tilnærmet 45-55 %, tilnærmet 46-54 %, tilnærmet 47-53 %, tilnærmet 48-52 %, tilnærmet 49-51 % eller tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen i en Z-isomer form, mens resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i en E-isomer form.

Kinetikken som likevekten nås ved avhenger av forskjellige parametere, feks. det opprinnelige E/Z-forhold (dvs. de angjeldende mengder av Z-isomeren og E-isomeren som i utgangspunktet forelå), preparatets endelige pH, hvilke bestanddeler preparatet inneholder og deres egenskaper og mengder, preparatets dielektrisitetskonstant, fremstillingstemperaturen, lagringstemperaturen og mulig eksponering overfor lys (varighet, bølgelengder, ...).

Den erfarne fagperson vil vite hvordan isomeriseringsforløpet kan velges å justere parmeterne for å sikre at likevektstilstanden faktisk nås.

Eksempler på parametere omfatter:

- temperaturer i området 25-40°C, f.eks. 30-35°C under fremstillingen,

og/eller

- temperaturer i området 25-40°C, f.eks. 30-35°C under lagring, og/eller

- lagring i 0,5-6 måneder, f.eks. 1, 2, 3, 4, 5 eller 6 måneder, og/eller

- eksponering overfor lys, fortrinnsvis UV-lys, under fremstillingen, og/eller

- eksponering overfor lys, fortrinnsvis UV-lys under lagring, og/eller

- preparatets endelige pH, og/eller

- preparatets dielektrisitetskonstant, og/eller

- forholdet mellom vann og alkohol, f.eks. forholdet mellom vann og etanol,

i preparatet, og/eller

- et opprinnelige E/Z-forhold på 2/98, 60/40, 63/37, 70/30, 10/90, 0/100...

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan også omfatte trinnet å pakke det farmasøytiske preparat i en beholder, f.eks. en enhetsdosepakke eller en flerdosebeholder med målepumpe.

Henvisning til de påfølgende, illustrerende eksempler vil bidra til å gi en mer fullstendig forståelse av oppfinnelsen.

Eksempel 1

Dette eksempel viser at isomeisering av 4-hydroksytamoksifen skjer i løsning og at isomeriseringen til slutt når en likevekt ved hvilken tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i Z-isomer formen mens resten foreligger i E-isomer formen.

A. Fremstilling av løsninger som inneholder 4- hydroksytamoksifen Hydroalkoholiske løsninger inneholdende 4-hydroksytamoksifen ble fremstilt basert på følgende gelformel:

I de hydroalkoholiske løsningene ble fosfatbuffer anvendt i stedet for Klucel. Bufferens sammensetning var som følger:

Løsninger som inneholdt fem forskjellige konsentrasjoner (0,02 %, 0,04 %, 0,06 %, 0,08 % og 0,10 %) av 4-hydroksytamoksifen ble fremstilt. Sammensetningen av hver av løsningene er vist i tabellen nedenfor.

For hver av de angitte konsentrasjoner ble det fremstilt separate løsninger som inneholdt Z-4-hydroksytamoksifen eller en blanding av Z- og E- 4-hydroksytamoksifen. 4-hydroksytamoksifen fra tre separate produsenter ble analysert:

- PANCHIM: 4-OHT E+Z (produksjonsnummer 98RD10079)

- PANCHIM: 4-OHT Z (produksjonsnummer 7421)

- ICI: 4-OHT Z (produksjonsnummer Bx 17)

- SIGMA: 4-OHT Z (produksjonsnummer 092K4075).

Siden bare en liten mengde av Z-4-hydroksytamoksifen var tilgjengelig fra Sigma ble kun en 0,06 % løsning av denne porsjonen fremstilt. Denne løsningen ble analysert som beskrevet nedenfor ved kun 25°C og 40°C.

B. Undersøkelsens betingelser

Hver løsning ble oppdelt i tre deler i 30 ml brune glassflasker og plassert i ovner innstilt på 25°C, 30°C og 40°C.

De relative mengder av Z- og E-isomer av 4-hydroksytamoksifen ble bestemt ved undersøkelsens innledning og etter 2 uker, 1 måned, 2 måneder, 3 måneder, 4 måneder og 5 måneder.

C. Analytiske fremgangsmåter

HPLC ble benyttet for å bestemme de relative mengder av hver isomer av 4-hydroksytamoksifen ved anvendelse av en standardløsning av 4-hydroksytamoksifen som referanse. De operative parametere for HPLC var som følger:

For HPLC ble de hydroalkoholiske løsningene fortynnet i den mobile fasen for erholdelse av en 4-hydroksytamoksifenkonsentrasjon nær 2,3 ug/ml.

Elueringsrekkefølgen var som følger:

4-OHT E: retensjonstid tilnærmet 13,3 min.

4-OHT Z: retensjonstid tilnærmet 15,0 min.

Prosentandelen av hver isomer ble beregnet ved anvendelse av følgende formler:

D. Tilpasning av måleresultatene:

Den reversible isomeriseringsreaksjonen og den nådde likevekt kan beskrives ved følgende ligning:

hvori

A0= opprinnelig konsentrasjon av reagenset

Aeq = konsentrasjon av det samme reagens ved likevekt

A = konsentrasjonen av A ved tid t

kf= forover-hastighetskonstanten

kr = den reverse hastighetskonstant

t = tid målt i måneder

A-A

En fremstilling av log —- — som funksjon av tiden i en rett linje med

A- A„„

eq

vinkelkoeffisient — — og et skjæringspunkt pa y-aksen ved 0.

2,303

E. Resultater

Tabellene nedenfor viser resultatene fra analysen: etter 6 måneder hadde mange løsninger nådd en likevekt ved et forhold på tilnærmet 1:1 mellom Z- og E-isomer.

Hastighetskonstanten for omdanningen mellom isomerene avhang direkte av både temperatur, opprinnelig konsentrasjon av den rene Z-isomer og opprinnelig konsentrasjon av E/Z-isomerblandingen.

Innholdet av Z-isomer og E-isomer som funksjon av tiden er vist i fig. 3, 4 og 5 for 4-hydroksytamoksifen over konsentrasjonsområdet fra 0,02 % til 0,1 % totalt. 4-hydroksytamoksifenløsning ble lagret ved 25°C (fig. 3), 30°C (fig. 4) og 40°C (fig. 5). 4-hydroksytamoksifenmedikamentforbindelsen som ble anvendt for fremstilling av løsningen hadde et opprinnelig forhold mellom konsentrasjonen av E- og Z-isomer på 63 % henholdsvis 37 % (PANCHIM produksjonsnummer 98RD10079).

Ved variasjon av den nominelle 4-hydroksytamoksifenkonsentrasjon fra 0,02 % til 0,10 % økte størrelsen av hastighetskonstantene for den reversible isomerisering lineært. Hastighetskonstantenes størrelse økte også med temperaturen.

Det samme likevektsforhold på tilnærmet 1:1 ble observert med utgangspunkt i en 4-hydroksytamoksifenmedikamentforbindelse med et opprinnelig E/Z-forhold på 2/98 (produksjonene PANCHIM 7421) og 0/100 (produksjon ICI Bx 17) (se f.eks. fig. 6). Produksjonene PANCHIM 7421 (E/Z-forhold 2/98) og ICI Bx 17 (E/Z-forhold 0/100) ga hastighetskonstanter av svært lik størrelse for hver av de nominelle 4-hydroksytamoksifenkonsentrasjonene og ved hver av de undersøkte temperaturer. Det var overraskende at jo nærmere det opprinnelige E/Z-forhold lå 1:1, jo høyere er hastighetskonstanten for å nå likevekten (se tabell 1).

Tabell 1: Hastighetskonstanter

Produksjon PANCHIM 98RD10079 (opprinnelig E/Z-forhold: 62,5/37,5)

Produksjon PANCHIM 7421 (opprinnelig (E/Z-forhold: 2/98) ICI produksjon Bx 17 (opprinnelig E/Z-forhold: 0/100)

Eksempel 2:

Dette eksemplet viser virkningene av isopropylmyristat, hva slags alkohol som foreligger og forholdet mellom alkohol og fosfatbuffer på isomerisering av 4-hydroksytamoksifen. Det fremgår at valg av ikke-vandig bærestoff (buffer eller vann) ikke i signifikant grad påvirker isomeriseringsprosessen. Mengden av ikke-vandig bærestoff er indirekte proporsjonal med isomeriseringshastigheten, men det endelige likevektsforhold mellom Z og E var ikke påvirket av mengden av ikke-vandig bærestoff.

Løsninger som inneholdt 0,06 % 4-hydroksytamoksifen ble fremstilt som beskrevet i tabellen nedenfor:

Løsningene II, III og IV beskrevet ovenfor ble fremstilt med PANCHIM produksjon 98RD10079 av 4-hydroksytamoksifen. Utgangsforholdet mellom E og Z var 63 %/37 %.

Referanseløsning: Gelutforming uten geldannende middel KLUCEL

Løsning II: Referanseløsning uten isopropylmyristat og inneholdende etanol Løsning III: Løsning II hvori etanol er erstattet med isopropylalkohol Løsning IV: Løsning II med et forhold mellom etanol og buffer på 50/50 i stedet for 66,5/33,5.

Som i eksempel 1 ble isomeriseringen i hver av løsningene fulgt med tiden.

Figurene nedenfor viser resultatene.

Ved å erstatte etanol med isopropylalkohol og fjerne isopropylmyristat har ingen signifikant virkning på den reversible kinetikken til 4-hydroksytamoksifen.

Ved å øke konsentrasjonen av vandig bærestoff (buffer) fra 33,5 % til 50 % gir en kraftig økning av hastighetskonstanten ved 25°C og 30°C. Forskjellen er mindre uttalt ved 40°C. Økningene i bufferkonsentrasjonen gir en høyere dielektrisitetskonstant i blandingen og letter således polariseringen av hydroksylgruppen, og følgelig konjugasjonen av dobbeltbindingen i alkengruppen i 4-hydroksytamoksifen. Det samme fenomen ble observert dersom buffer ble erstattet med vann. Det er også viktig å merke seg virkningen av pH i bufferløsningen på kinetikken for reversibel isomerisering av 4-hydroksytamoksifen.

Eksempel 3:

Dette eksemplet viser virkningene av ekstrem temperatur på isomerisering av 4-hydroksytamoksifen. Ekstremt høye temperaturer gjør ekvilibreringsprosessen raskere, mens ekstremt lave temperaturer gjør den langsommere. Dette eksemplet viser også at mengden av vandig bærestoff som inngår i blandingen påvirker isomeriseringshastigheten, som bemerket i eksempel 2.

To løsninger inneholdende 0,06 % Z-4-hydroksytamoksifen ble fremstilt: løsning V og løsning VI. Løsning V inneholdt 4-hydroksytamoksifen i ren etanolløsning. Løsning VI inneholdt 4-hydroksytamoksifen i en blanding av 66,3 % vann og 33,7 % etanol. Graden av isomerisering som foregikk i hver av løsningene ble observert etter 1 uke ved -20°C, 25°C og 60°C. Tabellen nedenfor viser resultatene. Etter én uke ble ingen isomerisering observert ved -20°C og 25°C, mens en påbegynt isomerisering ble observert ved 60°C. I lys av resultatene som er publisert av Malet et al., var det overraskende at isomerisering ikke kunne påvises i løsningene V og VI etter en ukes lagring ved -20°C og 25°C.

Eksempel 4;

Dette eksemplet viser virkningene av lys på isomerisering av 4-hydroksytamoksifen. Graden av isomerisering i løsninger som inneholdt 0,06 % av 4-hydroksytamoksifen med et opprinnelig E/Z-forhold på 98/2 (i en blanding av 66 % vann og 34 % etanol) ble observert over 2 timer ved romtemperatur og ved 2 UV-bølgelengder: 380 nm og 254 nm. Tabell 3 nedenfor viser resultatene.

UV-lys akselererer ekvilibreringsprosessen, det er faktisk etter 5 min. mulig å observere isomeriseringsprosessen ved romtemperatur. Ved 254 nm er isomeriseringsprosessen raskere enn ved 380 nm. Ved 254 nm skjer videre isomeriseringsprosessen parallelt med degradering av de to isomerene til urenheter betegnet impl og imp2, som er fenantrenderivater. Følgelig er likevektsforholdet mellom E-isomer og Z-isomer som nås under UV-lys forskjellig fra 1/1.

Eksempel 5:

Dette eksemplet viser virkningene av pH på isomerisering av 4-hydroksytamoksifen. Graden av isomerisering i løsninger inneholdende 0,06 % 4-hydroksytamoksifen med et opprinnelig E/Z-forhold på 100/0 eller 37/63 ble observert over 2 måneder ved 40°C. 4-hydroksytamoksifen forelå i en blanding av 66,5 % absolutt etanol, 32,4 % av enten fosfatbuffer (pH 2-8) eller karbonatbuffer (pH 10) og 1 % isoproptlmyristat. Tabell 4 nedenfor viser resultatene.

Lav og høy pH akselererer ekvilibreringsprosessen. Det vil si at jo nærmere pH ligger nøytral pH (7,0), jo langsommere skjer ekvilibreringen. pH ser imidlertid ikke ut til i signifikant grad å påvirke likevektsforholdet mellom E- og Z-isomer på tilnærmet 1:1.

Eksempel 6: Fremgangsmåter for fremstilling av et farmasøytisk preparat av 4-hydroksytamoksifen ekvilibrert til et E:Z-isomerforhold på tilnærmet 1:1 De påfølgende eksempler illustrerer fremgangsmåtene ifølge oppfinnelsen. Disse fremgangsmåtene fører fordelaktig nok til stabile preparater av 4-hydroksytamoksifen med et E:Z-isomerforhold på tilnærmet 1:1.

Fremgangsmåte A:

(i) 0,06 g 4-hydroksytamoksifen inneholdende både isomer E og isomer Z i et relativt forhold på 60/40 blandes med 66,5 g absolutt etanol og omrøres inntil alt er oppløst ved romtemperatur,

(ii) 1,0 g isopropylmyristat tilsettes så og innblandes,

(iii) 32,4 g vandig fosfatbuffer tilsettes og innblandes i løsningen (den endelige pH er tilnærmet 9), (iv) endelig overføres løsningen til en lysugjennomtrengelig glassflaske og lagres ved 25°C/60 % relativ fuktighet over 6 måneder.

Fremgangsmåte B

(i) 0,08 g 4-hydroksytamoksifen inneholdende både isomer E og Z i et relativt forhold på 60/40 blandes med 53,2 g absolutt etanol og omrøres inntil alt er oppløst ved romtemperatur,

(ii) 0,8 g isopropylmyristat tilsettes så og innblandes,

(iii) 25,9 g vandig fosfatbuffer tilsettes til løsningen (slik at en endelig pH på 9 nås), (iv) endelig overføres løsningen til en lysugjennomtrengelig glassflaske og lagres ved 40°C/75 % relativ fuktighet over 2 måneder.

Fremgangsmåte C

(i) 0,08 g 4-hydroksytamoksifen inneholdende både isomer E og Z i et relativt forhold på 0/100 sammenblandes med 53,2 g absolutt etanol og omrøres ved romtemperatur inntil alt er oppløst,

(ii) 0,8 g isopropylmyristat tilsettes så og innblandes,

(iii) 25,9 g vandig fosfatbuffer tilsettes til løsningen (slik at en endelig pH på 9 nås), (iv) endelig overføres løsningen til en lysugjennomtrengelig glassflaske og lagres ved 40°C/75 % relativ fuktighet over 6 måneder.

Fremgangsmåte D

(i) 0,06 g 4-hydroksytamoksifen inneholdende både isomer E og isomer Z i et relativt forhold på 60/40 blandes med 66,5 g absolutt etanol og omrøres inntil alt er oppløst ved romtemperatur, (ii) 32,4 g vandig karbonatbuffer tilsettes og innblandes i løsningen (den endelige pH er 12), (iii) endelig overføres løsningen til en lysugjennomtrengelig glassflaske og lagres ved 40°C over 15 dager.

Siterte publikasjoner

Alle de siterte publikasjoner er inkorporert her som referanse.

Atkdnson, C, R. Warren, S.A. Bingbam, and N.E. Day, Mammographic patterns as a predictive biomarker of breast cancer risk: effect of tamoxifen, Cancer Epidemiology, Biomarkers & Prevention, 8:863-66 (1999).

Brisson, J., B. Brisson, G. Cote, E, Maunsell, S. Berube, and J. Robert, Tamoxifen aud mammographic breast densities, Cancer Epidemiology, Biomarkers & Prevention, 9: 911-15(2000).

Bronaugb and Maibach, Percutaneous Absorption: Drogs Cosmetics Mechanisms Methodology, Marcel Dekker 1999.

Charlier, C, A. Chariot, N. Antoine, M.P. Merville, J. Gielen, V. Castronovo, Tamoxifen and its active metabolite inbibit growtb of estrogen receptor-negative MDA-MB-435 cella, 49(3): 351-8 (1995).

Fentiman, I.S., Tamoxifen and roastalgia. An emerging indication, Drags 32:477-80

(1986).

Fentiman, LS., M. CalefK, H. Hamed, and MA Chaudary, Dosage and duration of tamoxifen treatment for roastalgia: a controlled trial, British Journal of Surgery 75:845-46 (1988).

Fentiman, I.S., M. Caleffi, H. Hamed, and MA Chaudary, Studies of tamoxifen in women with mastalgia, British Journal of Clinical Practice, Supplement 68,43(11): 34-36(1989)).

Gruntmanis, U. and G.D. Braunstem, Treatment of gynecomastia, Curr. Opin. Investig. Drugs, 2:643-649 (2001).

Hu, D.tM.A. Hughes, G.W. Cherry, Topical tamoxifen-apotential therapeutic regimen in treåring excessive dennal scarring?, Br. J. Plast Surg., 50(6): 462-9 (1998).

Ha, D., X. Zhu, M. Xu, B. Chen, A.H. Margaret, W.C. George, The mhibitory effect of tamoxifen on human dermai fibroblast-populated collagen lattices, Zhongb.ua Zheng Xing Wai Ke Za Zhi, (18(3): 160-2 (2002).

Katzenellenbogen, J.A., K.E. Carlson, B.S. Katzenellenbogen, Facile geometric isomerization of phenoiic non-steroidal estrogens and antiestrogens: limitations to the interpretation of experiments characterizing the activity of individual isomers, J. Steroid Biochem, 22(5): 589-96 (1985).

Kuiper, G.G.J.M., B. Carlsson, K. Grandien, £. Enmark, J. Heggblad, S. Nilsson, J. Gustafsson, Comparison of the ligand binding specificity and transcript tissue distribution of estrogen receptors a and p, J&docrinology, 138:863-870 (1997).

Maiet C, A. Gompel, P. Spritzer, N Bricourt, NH Yaneva, I. Mowszowicz, F. Kutten and P Mauvais Jarvis, Tamoxifen and hydroxytamoxifen isomers versus estradiol effects on normal human breast cells in culture, Cancer Research, 48: 7193-7199 (1988).

Malet, C, P. Spritzer, C, Cumins, D. Guillaumin, P. Mauvais-Jarvis, F. Kuttenn, Effect of 4-hydroxytamoxifen isomers on growth and ultrastractural aspects of normal human breast epithelial (HBE) cells in culture, J. Steroid Biochem. & Mol. Bio., 82: 289-96

(2002).

Mauvais-Jarvis, P., N. Baudot, D. Castaigne, P. Banzet, and F. Kuttenn, Trarts- 4-hydroxytamoxifen concentration andmetabolism after local percutaneous ad^ninistration to human breast, Cancer Research, 46:1521-1525(1986).

Nomura, Y., H. Tashiro, F. Takaeko, Effects of antiestrogens and medrpxyprogesterone acetate on the clonogenic growth of tamoxifen-sensiuVe and resi stant human breast cancer cells, Jpn. J. Cancer Chemotherapy, 12(4): 844-50 (1985).

Remington: The Science and Practice of Pharmacy, Alfonso R. Germaro, Lippincott Williams & Wilkins, 2000, pp. 836-858.

Robertson and Katzenellenbogen, J. Org. Chem., 47:2387 (1982).

Robertson, D.W., J. A Katzenellenbogen, D J. Long, E.A. Rorke and B.S. Katzenellenbogen, Tamoxifen antiestrogens. A comparison of the activity, pharmacokinetics, and metabolic activation of the ris and trans isomers of tamoxifen, J. Steroid Bioohernistry, 16(1): 1-13 (1982).

Son, H.J., and K.K. Oh, Sigmffcance of follow-up mammography in estimahmg the effect of tamoxifen in breast cancer patients who have undergone surgery, American Journal of Roentgenology, 173:905-909 (1999).

US patentskrift nr. 5 904 930

US patentskrift nr. 6 172 263

US patentsøknad nr. 60/433,958

US patentsøknad nr. 60/433,959

US patentsøknad nr. 60/458,963

Claims

1. Farmasøytisk preparat i likevektstilstand inneholdende 4-hydroksytamoksifen, karakterisert vedat tilnærmet 45-55 %, tilnærmet 46-54 %, tilnærmet 47-53 %, tilnærmet 48-52 %, tilnærmet 49-51 % eller tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen i en Z-isomer form mens resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i en E-isomer form, der det farmasøytiske preparatet er utformet for perkutan tilførsel, og der det farmasøytiske preparatet videre omfatter en alkohol.

2. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1, karakterisert vedat tilnærmet 48-52 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i en Z-isomer form, mens resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i en E-isomer form, for eksempel der tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i en Z-isomer form, mens resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i en E-isomer form.

3. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1 eller 2, karakterisert vedat det videre omfatter et penetrasjonsfremmende middel, for eksempel isopropylmyristat.

4. Farmasøytisk preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 3,karakterisert vedat det foreliggende 4-hydroksytamoksifen er utformet i en hydroalkoholisk gel, en hydroalkoholisk løsning, et plaster, en salve, en krem eller en emulsjon (lotion).

5. Farmasøytisk preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 4,karakterisert vedat pH i det farmasøytiske preparat er fra tilnærmet 4 til tilnærmet 12, fra tilnærmet 6 til tilnærmet 11, fra tilnærmet 8 til tilnærmet 10 eller tilnærmet 9.

6. Farmasøytisk preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 5,karakterisert vedat det er pakket i en enhetsdosepakke eller i en flerdosebeholder med målepumpe.

7. Fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat,karakterisert vedat det omfatter trinnene: (i) tilveiebringelse av en på forhånd bestemt mengde 4-hydroksytamoksifen, (ii) tilveiebringelse av minst én eksipoens, (iii) sammenblanding av 4-hydroksytamoksifen og den minst ene eksipiens slik at det dannes et farmasøytisk preparat, (iv) bringing av det farmasøytiske preparat til en likevektstilstand, hvori tilnærmet 45-55 %, tilnærmet 46-54 %, tilnærmet 47-53 %, tilnærmet 48-52 %, tilnærmet 49-51 % eller tilnærmet 50 % av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen i en Z-isomer form mens resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i en E-isomer form, der det farmasøytiske preparatet er utformet for perkutan tilførsel, og der det farmasøytiske preparatet videre omfatter en alkohol.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert vedat det farmasøytiske preparat i likevektstilstand omfatter tilnærmet 48-52 %, f.eks. tilnærmet 50 %, av 4-hydroksytamoksifen i en Z-isomer form, mens resten av det foreliggende 4-hydroksytamoksifen foreligger i en E-isomer form.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 7 eller 8, karakterisert vedat trinn (i) omfatter tilveiebringelse av en på forhånd bestemt mengde av 4-hydroksytamoksifen i en Z-isomer form, og om ønskelig tilveiebringelse av en på forhånd bestemt mengde av 4-hydroksytamoksifen i en E-isomer form.

10. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 7 til 9,karakterisert vedat eksipiensen er utvalgt fra gruppen som består av vann, farmasøytisk aksepterbare vandige buffere, penetrasjonsfremmende midler, geldannende midler, oljer, nøytraliseringsmidler og blandinger av disse.

11. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 7 til 10,karakterisert vedat det farmasøytiske preparat er utvalgt fra gruppen som består av hydroalkoholiske geler, hydroalkoholiske løsninger, plastre, salver, kremer og emulsjoner (lotioner).

12. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 7 til 11,karakterisert vedat det farmasøytiske preparat omfatter et penetrasjonsfremmende middel, for eksempel isopropylmyristat.

13. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 7 til 12,karakterisert vedatpHi det farmasøytiske preparat er fra tilnærmet 4 til tilnærmet 12, fra tilnærmet 6 til tilnærmet 11, fra tilnærmet 8 til tilnærmet 10 eller tilnærmet 9.

14. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 7 til 13,karakterisert vedat det videre omfatter trinnet: (v) pakking av det farmasøytiske preparat i en enhetsdosepakke eller i en flerdosebeholder med målepumpe.

15. Farmas øytisk preparat, karakterisert vedat det kan erholdes ved fremgangsmåten ifølge hvilket som helst av kravene 7 til 14.

16. Anvendelse av farmasøytisk preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 6 eller 15, for fremstilling av et preparat for behandling av brystkreft, mastalgi, omfattende arrdannelse eller gynekomast, eller for å forebygge brystkreft i pasienter med høy risiko for utvikling av denne sykdommen eller for å redusere brysttettheten dersom denne tilstanden interfererer med mammografi.