NO336463B1 - Anvendelse av 4-hydroksytamoxifen for fremstilling av et medikament for behandling av gynekomasti - Google Patents

Description

Bakgrunn for oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse angår anvendelse av 4-hydroksytamoxifen (4-OHT) for fremstilling av et medikament for forebygging og behandling av gynekomasti.

Gynekomasti er en vanlig klinisk tilstand, som ofte presenteres sekundært til en

underliggende lidelse, og som representerer en godartet og ofte smertefull proliferasjon av brystvev hos unge gutter og voksne menn (Mathur and Braunstein, 1997). I løpet av tidlig, eller florid fase av tilstanden, gjennomgår brystvevet duktal proliferasjon ledsaget av epitel og stromal hyperplasi. Etter lengre tidsperioder, gir den floride fasen etter for

en fibrotisk fase, kjennetegnet ved øket stromal hyalinisering og dilasjon av kanalene. Hos mange individer vender gynekomasti spontant tilbake.

Generelt er gynekomasti et resultat av en ubalanse, på brystvev nivå, av hormonene østrogen og androgen. Et mangfold av flere underliggende patofysiologiske mekanismer kan være årsak til denne østrogen-androgen ubalansen. Disse patofysiologiske mekanismene kan grovt bli kategorisert ved å ha fysiologiske, patologiske eller farmakologiske opprinnelser. Hos de fleste berørte individene, er gynekomasti et resultat av de kombinerte effektene fra et antall patofysiologiske mekanismer.

Fysiologisk gynekomasti kan forekomme hos neonatale, pubertale eller aldrende individer. Neonatal begynnelse av tilstanden er generelt forbigående, og forårsaket av eksponering til morens hormoner. Pubertal begynnende gynekomasti forekommer hyppig som et resultat av normale endringer, og er vanligvis selv-begrensende. Hos eldre menn, forekommer gynekomasti basert på iboende trekk ved aldringsprosessen, slik som progressiv primær testikulær svikt og samlet økning i fettvev.

Gynekomasti kan også være resultat av forskjellige patologiske mekanismer som medfører en østrogen-androgen ubalanse. Ubalansen kan være resultat av en økning i serum østrogen gjennom slike mekanismer som øket hormon produksjon fra testes, binyrekjertel eller forskjellige neoplasmer; øket fortrenging av østrogen relativ til androgen fra blod-bårede kjønnshormon bindende protein (SHBG); nedsatt østrogen metabolisme; eller administrasjon av eksogent østrogen eller østrogen-liknende forbindelser. Østrogen-androgen ubalansen kan også komme som et resultat av en nedgang androgener eller nedgang i effektiviteten til androgener fra slike mekanismer som kongenital eller ervervet gonade svikt, minsket sekresjon av androgener fra testes, endret metabolisme av androgener, øket binding av androgen relativ til østrogen med SHBG eller defekter i androgen reseptoren. I tillegg kan gynekomasti være idiopatisk, forårsaket av kronisk sykdom eller være resultat av en øket sensitivitet i brystvevet for normale konsentrasjoner av østrogen.

Administrasjon av medikamenter, som virker i et stort antall mekanismer, kan også indusere gynekomasti. Både reseptbelagte eller medikamenter som selges over disk, så vel som rekreasjonsmedikamenter, kan ha denne effekten. For eksempel kan medikamenter som cimetidin, flutamid og spironolacton blokkere virkningen til de androgene reseptorene og dermed forårsake en effektiv østrogen-androgen ubalanse på brystvev nivå. Antisoppmidlet ketoconazole er kjent å hemme testosteron biosyntese. Cancer kjemoterapeutiske midler, inkludert alkyleringsmidler, kan produsere gynekomasti gjennom en direkte testikulær effekt, og sørger for økende serum konsentrasjoner av gonadotropiner. Videre kan individer som gjennomgår høyaktiv antiretroviral terapi (HAART) for HIV/AIDS også utvikle gynekomasti.

Miljømessige og industrielle midler slik som pesticider, kan også forårsake gynekomasti.

På grunn av et antall underliggende mekanismer, eksisterer det ingen enhetlig akseptert metode for forhindring eller behandling av gynekomasti. Hovedbehandlingen ved forbigående pubertal og medikament-indusert gynekomasti er sympatetisk beroligelse av de påvirkede individene (Lazala and Saenger, 2002). Ofte blir medikament-indusert gynekomasti behandlet med avbrutt administrasjon av det tilstøtende midlet (Glass, 1994). I saker slik som behandling av HIV/AIDS med HAART, kan imidlertid begrenset valg av alternative behandlinger forhindre avbrudd av de tilstøtte midlene. Behandling av underliggende forstyrrelser, slik som hepatisk dysfunksjon, hypertyroidisme, hypygonadisme eller liknende, kan således forbedre eller oppløse gynekomasti. For individer med prostata cancer som gjennomgår kirurgisk kastering eller blir gitt medisinsk hypogonadal, lav-dose terapi har prospektivt blitt anvendt for å hindre gynekomasti (Gagnon et al., 1979). I tilfeller som prostata cancer, der den underliggende forstyrrelsen ikke kan bli vellykket behandlet, kan medisinsk terapi for forbedring av gynekomasti også bli forsøkt. Avslutningsvis der gynekomasti har vært langvarig, eller mislykkes i å respondere på medisinsk terapi, kan kirurgisk fjerning av det overskytende vevet forekomme (Daniels and Layer, 2001). Fjerning av brystvev er velkjent, men innebærer betydelige ulemper. Kirurgiske komplikasjoner innbefatter smultring deformering av brystene, brystvorte nekrose, brystvorte forflatning, inversjon, eller tap av følelse. Ved siden av den åpenbare kostnad og risiko som er involvert, vil kirurgiske arr og asymmetri av brystvorte-areolar komplekset ofte forårsake mer sjenanse hos det påvirkede individet enn den originale tilstanden. I et flertall av tilfellene, forekommer kosmetisk utilfredsstillende resultater, hvilket kan bli korrigert med brystimplantater eller fettsuging.

Medisinsk terapi er mest effektiv under den floride fasen av gynekomasti, fordi de fleste behandlinger fokuserer på nedgang i serum østrogen-androgen forholdet, hvilket forårsaker den duktale prolifersjon og dens ledsagende hyperplasi (Lazala and Saenger, 2002). Testosteron terapi gir generelt skuffende resultater fordi hormonet blir aromatisert til østrogen, hvilket ytterligere forverrer østrogen-androgen ubalansen. Ikke-aromatiserbare testosteron derivater viser noen fordeler. Disse terapiene kan ha mange uønskede sideeffekter, slik som ødem, akne og kramper. Østrogen reseptor blokade medikamenter, slik som Tamoxifen, har også blitt anvendt til å behandle gynekomasti. Selv om det ikke er godkjent til behandling av gynekomasti i USA, foreslår Gruntmanis and Braunstein (2002), at de beste behandlingsresultatene kan bli forventet fra østrogen reseptor blokade medikamentet Tamoxifen.

US 4919937A1 beskriver anvendelsen av 4-OHT i form av en hydroalkoholisk gel som passer for perkutan administrasjon på brystet for behandling av benigne og kreftartede patologiske tilstander i bryst.

Mauvais-Jarvis et al., cancer research vol. 46 nr. 3, 1986, sider 1521-1525, beskriver perkutan levering av 4-OHT etter topikal behandling med en alkoholisk oppløsning av 4-OHT over brystet til kvinne med brystcarcinoma.

Perker et al., Metabolism, vol 35, nr. 8, 1986, sidene 705-708 beskriver anvendelsen av tamoxifen for behandling av gynekomasti.

Til tross for sine fordeler, har Tamoxifen betydelige ulemper. Dens virkning påvirker potensielt hvor østrogenreseptor-bærende celler i kroppen, og som både en agonist og antagonist, fremkaller tamoxifen et stort antall systemiske effekter. Tamoxifen er et kjent genotoksisk middel og har blitt vist å forårsake hepatocarcinom hos rotter. Derfor har den blitt klassifisert av International Agency for Research on Cancer som et klasse I humant carcinogen. Uheldige effekter som er forbundet med tamoxifen innbefatter kvalme og oppkast, ben og tumor smerte, hyperkalsemi, depresjon, ørhet og hodepine, alopecia, utslett, lever forstyrrelser, katarakt, dypvene trombose, pulmonær emboli, og perifer blod og plate forstyrrelser slik som leukopeni, neutropeni og trombocytopeni.

Derfor eksisterer det fremdeles et sterkt behov for gynekomasti behandlinger og profylakse som fremkaller få systemiske sideeffekter.

Oppsummering av oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse angår anvendelse av 4-hydroxytamoxifen for fremstilling av et medikament i en form som er velegnet for perkutan administrasjon, for behandlingen av gynekomasti. Denne behandlingstilnærmelsen, fortrinnsvis implementert topisk, løser effektivt proliferasjon av brystvev.

Foreliggende oppfinnelse beskriver også en fremgangsmåte for å hindre gynekomasti ved administrering av 4-hydroksytamoxifen. Som med behandlingen, blir den profylaktiske tilnærmelsen fortrinnsvis implementert topisk.

Når formålet er profylakse og behandling, kan 4-hydroksytamoxifen bli administrert ved en hvilken som helst måte som avleverer den til østrogen reseptor-bærende celler in vivo. Administrasjonen blir gjort perkutant (topisk), for å unngå første-passering effekten og beslektet lever metabolisme til 4-hydroksytamoxifen. For perkutan administrasjon, kan 4-hydroksytamoxifen bli påført på en hvilken som helst hudoverflate. Påføring på brystene under perkutan administrasjon er fordelaktig fordi 4-hydroksytamoxifen har tendens til å konsentreres i lokale subkutane vev med østrogen reseptorer.

Et stort område av perkutane formuleringer er velegnet for gjennomføring av oppfinnelsen, men hydroalkoholiske oppløsninger og geler er foretrukne. Konsentrasjon av 4-hydroksytamoxifen i disse formuleringene kan variere, men en dose bør resultere i lokal 4-hydroksytamoxifen vev konsentrasjoner som effektivt motsetter seg de østrogen drevne effektene.

Kort beskrivelse av figurene

Figur 1 viser metabolismen til tamoxifen.

Figur 2 viser plasma konsentrasjoner av 4-hydroksytamoxifen hos friske kvinner etter subkutan administrasjon.

Detaljert beskrivelse av foretrukne utførelsesformer

Et viktig trekk ved foreliggende oppfinnelse er den overraskende oppdagelsen at 4-hydroksytamoxifen, når den blir administrert perkutant, kan være effektivt ikke bare i behandling, men også i forebygging av gynekomasti. Videre kan perkutan administrert 4-hydroksytamoxifen resultere i lavere plasmanivåer av medikamentet, enn standard dose av oral tamoxifen, hvilket medfører færre negative sideeffekter. Således er perkutan 4-hydroksytamoxifen et alternativ for både behandling og profylakse i denne sammenheng.

Forbindelsen 4-hydroksytamoxifen, eller 1-[4-(2-N-dimetylaminoetoksy)fenyl]-1-(4-hydroksyfenyl)-2-fenylbut-1-en, utgjør en aktiv metabolitt av den godt karakteriserte anti-østrogen forbindelsen tamoxifen. På grunn av tilstedeværelse av en dobbeltbinding mellom to karbonatomer, eksisterer 4-hydroksytamoxifen i to stereoisomere former. I henhold til den medisinske og biokjemiske litteraturen, blir isomere former av 4-hydroksytamoxifen vanligvis betegnet som c/s og trans isomerer. Fra et rent kjemisk perspektiv, er denne betegnelsen imidlertid ikke strengt nøyaktig, fordi hvert dobbelt bundet karbonatom ikke inneholder en identisk kjemisk gruppe. Derfor er det mer passende å referere til isomerene som E (den såkalte cis formen) og Z (den såkalte trans formen) konfigurasjoner. Både E og Z isomerer av 4-hydroksytamoxifen, enten alene eller i kombinasjon, er nyttig ifølge foreliggende oppfinnelse. Z isomeren er imidlertid foretrukket, fordi den er mer aktiv enn £ isomeren.

4-hydroksytamoxifen virker som en selektiv østrogen reseptor modulator (SERM) som utviser vevs-spesifisitet for reseptive vev. I brystvev fungerer den som en østrogen antagonist. Studier har vist at 4-hydroksytamoxifen kan regulere transkripsjonen aktivitet av østrogen-beslektede reseptorer, hvilket kan bidra til dens vevspesifikke aktivitet. In vitro utviser 4-hydroksytamoxifen mer potens enn tamoxifen, slik det blir målt ved bindingsaffinitet til østrogen reseptorer, eller ER, og en bindingsaffinitet som likner østradiol for østrogen reseptorer (Robertson et al., 1982; Kuiper et a/.,1997). Z-4-hydroksytamoxifen hemmer veksten i dyrking av normale humane epitel brystceller 100 ganger mer enn Z-tamoxifen (Malet et al., 1988).

Selv om 4-hydroksytamoxifen er en tamoxifen metabolitt, kan dens nytte for gynekomasti ikke forutsies fra tidligere erfaring med tamoxifen selv. Det er en bemerkelsesverdig mangel på publiserte rapporter som tester effekten av behandling med 4-hydroksytamoxifen. I tillegg blir tamoxifen omfattende metabolisert i mennesker, slik det er vist i figur 1. Dens virkning in vivo er således nettoresultatet av individuelle virkninger av den opprinnelige forbindelsen og dens metabolitt forbindelser som konkurrerer om okkupering av reseptorer i målvevene. Se for eksempel Jordan, 1982. Hver av disse forbindelsene manifesterer forskjellig og uforutsigbare biologiske aktiviteter i forskjellige celler, bestemt delvis av hver forbindelses individuelle effekt på østrogen reseptor konformasjon. Det innebærer at østrogen reseptor binding av hver forbindelse genererer en unik reseptor-ligand konformasjon som rekrutterer forskjellige kofaktorer, og som resulterer i forskjellige farmakologier for de forskjellige forbindelsene (Wijayaratne et al., 1999; Giambiagi et al., 1988).

Flere eksempler på disse varierende eksemplene har blitt dokumentert. For eksempel er tamoxifen, men ikke 4-hydroksytamoxifen et potent rottelever carcinogen. (Carthew et al., 2001; Sauvez et al., 1999). I tillegg rapporterte tamoxifen, men ikke 4-hydroksytamoxifen initiering av apoptose i p53(-) normale humane pattedyr epitel celler (Dietze et al., 2001). I motsetning utviste 4-hydroksytamoxifen en signifikant hemmende effekt på estron sulfatase aktivitet i pattedyr cancer celle linjer, mens tamoxifen har lite eller ingen effekt når det gjelder dette (Chetrite et al., 1993).

Fremgangsmåter for fremstilling av 4-hydroksytamoxifen er velkjente. US patent nr 4,919,937 beskriver for eksempel en syntese, avledet fra Robertson og Katzenellenbogen, 1982, hvilken skjer i trinn: Trinn 1 - Reaksjon mellom 4-(B-dimetylaminetoksy)-a-etyldeoksybenzoin og p-(2-tetrahydropyranyloksy)fenylmagnesium bromid;

Trinn 2 - Separat fra trinn 1, dannelse av 1-(4-hydroksyfenyl)-2-fenyl-1-butanon ved hydroksylering av 1,2-difenyl-1-butanon;

Trinn 3 - Reaksjon mellom produktene fra trinnene 1 og 2 for å danne 1-(4-dimetylamonoetoksyfenyl)-1-[p-2-tetrahydropyranyloksy)fenyl]-2-fenylbutan-1-ol;

Trinn 4 - Dehydratisering med metanol/saltsyre produserer 1-[p-(B-dimetylaminoetoksy)fenyl]-Z-1-(p-hydroksyfenyl)-2-fenyl-1-but-1-en=4-OH-tamoxifen, en blanding av £og Z isomerer;

Trinn 5 - Separasjon av E og Z isomerer ved kromatografi og krystallisasjon til konstant spesifikk aktivitet.

I følge foreliggende oppfinnelse, kan 4-hydroksytamoxifen bli administrert til en pasient diagnostisert med gynekomasti. Tilstanden vil fortrinnsvis være i florid fase, da det blir antatt at 4-hydroksytamoxifen primært virker ved senkning av det effektive østrogen-androgen forholdet på bryst vevsnivå. Hos for eksempel gutter i pubertetsalder med aktiv og smertefull gynekomasti, kan tilstanden bli behandlet ved topisk administrasjon av 4-hydroksytamoxifen til en eller begge bryst. En fordel ved topisk administrasjon er således muligheten for lokalisert behandling av et enkelt bryst hvis individet bare opplever ensidig vevsproliferasjon.

Foreliggende oppfinnelse innbefatter også administrasjon av 4-hydroksytamoxifen profylaktisk, til en pasient med økende risiko for utvikling av gynekomasti. Mange risikofaktorer for gynekomasti er vel etablerte. Individer med for eksempel prostata cancer som gjennomgår kirurgisk kastrering, eller som medisinsk er gjort hypogonadale ved anvendelse av hormon terapi, har en øket forekomst av gynekomasti. Profylaktisk anvendelse av lav-dose bestrålingsterapi har blitt anvendt for å hindre at gynekomasti forekommer hos disse pasientene (Gagnon et al., 1979). En praktiserende lege kan evaluere de aktuelle risikofaktorene for å bestemme om en pasient vil ha fordel av profylaktisk anvendelse av 4-hydroksytamoxifen.

I henhold til foreliggende oppfinnelse, kan 4-hydroksytamoxifen bli administrert i en hvilken som helst doseringsform og via et hvilket som helst system som avleverer den aktive forbindelsen til bryst østrogen reseptorer in vivo. 4-hydroksytamoxifen blir ifølge foreliggende oppfinnelse avlevert ved" perkutan administrering", et uttrykk som betegner en hvilken som helst måte for avlevering av et medikament fra overflaten på en pasients hud, gjennom stratum corneum, epidermis og dermis laget, og inn i mikrosirkulering. Dette blir typisk gjennomført ved diffusjon ned en konsentrasjonsgradient. Diffusjonen kan skje via intracellulær penetrering (gjennom cellene), intercellulær (mellom cellene), transappendal penetrering (gjennom hårfollikler, svette, og fettkjertler), eller en hvilken som helst kombinasjon av disse.

Perkutan administrering av 4-hydroksytamoxifen muliggjør flere fordeler. For det første unngås den hepatiske metabolismen som forekommer etter oral administrering (Mauvis-Javis et al., 1986). For det andre reduserer perkutan administrasjon signifikant systemisk medikament eksponering, og de medfølgende farene fra ikke-spesifikk aktivering av østrogen reseptorer gjennom kroppen; dette fordi topisk 4-hydroksytamoxifen blir absorbert primært inn i lokalt vev. Særlig når 4-hydroksytamoxifen blir anvendt perkutant på brystene, akkumulerer høye konsentrasjoner i brystvevet, sannsynligvis på grunn av mange østrogen reseptorer deri, uten å skape en høy plasma konsentrasjon (Mauvais-Jarvis et al., supra). I følge foreliggende oppfinnelse kan derfor 4-hydroksytamoxifen bli påført på en hvilket som helst hudoverflate, men fortrinnsvis på en eller begge bryster.

Selv om oppfinnelsen ikke er avgrenset til en eller annen spesiell teori, forekommer klinisk signifikante sideeffekter fra anti-østrogen midler når midlene fortrenger østradiol i ikke-mål vev. Fordi 4-hydroksytamoxifen og østradiol har liknende bindingsaffiniteter for østrogen reseptorer, vil en konkurranse mellom dem om reseptor binding være tilnærmet lik når konsentrasjonen av hver forbindelse er tilnærmet lik den andre. Dersom 4-hydroksytamoxifen konsentrasjonen overskrider østradiol konsentrasjonen, vil førstnevnte bli funnet foretrukket for østrogen reseptorene, og vice versa.

Doser med 4-hydroksytamoxifen som resulterer i plasma konsentrasjoner som er mindre enn ca. 20 pg/ml, eller gjennomsnittlig østradiol i normale menn, er foretrukket. De daglige dosene som skal bli administrert kan til å begynne med bli estimert basert på absorpsjonskoeffisientene til 4-hydroksytamoxifen, brystvev konsentrasjon som er ønskelig, og plasma konsentrasjon som ikke bør bli overskredet. Naturligvis kan den initielle dosen bli optimalisert hos hver pasient, avhengig av individuelle responser.

Som angitt over, ved målretting av 4-hydroksytamoxifen til brystvev, kan høye konsentrasjoner bli oppnådd i det vevet uten samtidig heving av 4-hydroksytamoxifen plasma nivåene til et punkt der signifikant systemisk konkurranse om østradiol forekommer. Som et eksempel, hos kvinner, ved en perkutan dose på 1 mg/bryst/dag, overskrider 4-hydroksytamoxifen konsentrasjon i brystvev normal østradiol konsentrasjoner i brystvev ved en faktor på 4. (Barrat et al., 1990; Pujol et al., supra). Videre oppnår 4-hydroksytamoxifen anvendt på denne måten konsentrasjoner i brystvev som er i en høyere størrelsesorden enn konsentrasjonene i plasma, det vil si 10:1. I motsetning er brystvev til plasma forholdet av 4-hydroksytamoxifen etter oral administrering av tamoxifen ca. 5:1.

Hos menn inneholder brystvev et større antall ER-positive celler, uavhengig av alder. Faktisk har menn en høyere prosentdel av ER-positive brystceller enn kvinner ved tilsvarende alder uten brystsykdom. Brystvev fra gynekomasti har også et høyere nivå av ekspresjon (Sasano et al., 1996). Mannlig brystvev, lik kvinnelig brystvev, kan således fange 4-hydroksytamoxifen som har blitt frigjort gjennom huden.

I en perkutan formulering bør doser i størrelsesorden fra 0,25 - 2,0 mg/bryst/dag av 4-hydroksytamoxifen oppnå det ønskede resultatet, med doser på ca. 0,5 - 1,0 mg/bryst/dag som det foretrukne. I spesielle utførelsesformer er doseringen 0,25, 0,5 0,75 eller 1,0 mg/bryst/dag av 4-hydroksytamoxifen.

Perkutan administrasjon kan bli gjennomført hovedsakelig på to forskjellige måter:

(i) ved blanding av en terapeutisk aktiv forbindelse eller dens ikke-toksiske farmasøytisk akseptable salt med passende farmasøytiske bærere, og eventuelt gjennomtrengingsforsterkere for å danne salver, emulsjoner, lotioner, oppløsninger, kremer, geler eller liknende, der en mengde av nevnte preparat blir påført på et visst område av huden, eller (ii) ved inkorporering av den terapeutisk aktive substansen i lapper eller transdermale avleveringssystemer i følge kjent teknologi.

Effektiviteten ved perkutan medikament administrasjon avhenger av mange faktorer, inkludert medikament konsentrasjon, påføring på overflateareal, tidsrom og varighet av anvendelse, hudhydratisering, fysiokjemiske egenskaper av medikamentet, og fordeling av medikament mellom formuleringen og huden. Medikament formuleringer som er beregnet for perkutan bruk utnytter fordel av disse faktorene for å oppnå optimal avlevering. Slike formuleringer omfatter ofte gjennomtrengningsforsterkere som forbedrer perkutan absorpsjon ved redusering av resistens i stratum corneum ved reversibel endring av dens fysiokjemiske egenskaper, endring av hydratisering i stratum corneum, virkning som co-oppløsningsmiddel, eller endring av organisasjon av lipider og proteiner i de intercellulære rom. Slike forsterkere for perkutan absorpsjon innbefatter overflateaktive midler, DMSO, alkohol, aceton, propylenglykol, polyetylen glykol, fettsyrer eller fettalkoholer og deres derivater, hyd ro ksy sy re r, pyrrolidoner, urea, essensielle oljer, og blandinger av disse. I tillegg til kjemiske forsterkere, kan fysikalske metoder øke perkutan absorpsjon. Tilsluttende bandasjer induserer for eksempel fuktighet til huden. Andre fysikalske metoder inkluderer iontoforese og sonoforese, hvilke benytter henholdsvis elektriske felt og høy-frekvens ultralyd, for å øke absorpsjon av medikamenter som blir dårlig absorbert på grunn av sin størrelse og joniske egenskaper.

De mange faktorene og metodene som angår perkutan medikament avlevering er gjennomgått i REMINGTON: THE SCIENCE AND PRACTICE OF PHARMACY, Alfonso R. Gennaro (Lippincott Williams & Wilkins, 2000) på sidene 836 -58, og i

PERCUTANEOUS ABSORPTION: DRUGS COSMETICS MECHANISMS

METHODOLOGY, Bronaugh and Maibach (Marcel Dekker, 1999). Slik det fremkommer i disse publikasjonene, kan personer innen det farmasøytiske fagområdet manipulere de forskjellige faktorene og metodene for å oppnå effektiv perkutan avlevering.

4-hydroksytamoxifen er et stort og meget lipofilt molekyl; således uten hjelp fra inntrengingsforsterkere, trenger det dårlig gjennom huden. Formuleringer med 4-hydroksytamoxifen anvendt i foreliggende oppfinnelse omfatter således isopropylmyristat som en inntrengingsforsterker. Alkoholer er foretrukne forsterkere fordi 4-hydroksytamoxifen er oppløselig i alkohol. Isopropylmyristat er også en foretrukket forsterker.

For perkutan administrasjon kan 4-hydroksytamoxifen bli avlevert i en salve, krem, gel, emulsjon (lotion), pulver, olje eller liknende formulering. Formuleringene kan omfatte vanlige eksipient additiver, inkludert vegetabilske oljer slik som mandelolje, ferskenkjerne olje, jordnøtt olje, castorolje og liknende, dyreoljer, DMSO, fett og fett-liknende substanser, lanolin lipoider, fosfatider, hydrokarboner slik som parafiner, petroleum gele, vokser, detergent emulgeringsmidler, lecitin, alkoholer, karotin, polyoler eller polyglykoler slik som glyserol (eller glyserin), glyserol etere, glykoler, glykol etere, polyetylen glykol, polypropylen glykol, ikke-flyktige fett alkoholer, syrer, estere, flyktige alkoholiske forbindelser, urea, talkum, cellulose derivater, fargemidler, antioksidanter og preservativer

I følge foreliggende oppfinnelse kan 4-hydroksytamoxifen også bli avlevert via en transdermal lapp. I en utførelsesform omfatter lappen et reservoar for 4-hydroksytamoxifen formelen. Lappen kan omfatte (a) en oppløsnings-impermeabel bakfolie, (b) et lag-liknende element som har et hulrom, (c) en mikroporøs eller semi-permeabel membran, (d) et selv-adhesivt lag, og (e) eventuelt, en bakfilm som kan fjernes. Det film-liknende elementet som har et hulrom kan bli dannet av bakfolien og membranen. Alternativt kan folien omfatte (a) en oppløsnings-permeabel bakfolie, (b) et åpen-poret skum, et lukket-pore skum, et vevsliknende lag eller et fiberholdig webliknende lag som reservoar, (c) dersom laget i henhold til (b) ikke er selv-adhesivt, et selv-adhesivt lag, og (d) eventuelt en bakfilm som kan fjernes.

I foretrukne utførelsesformer av oppfinnelsen, blir 4-hydroksytamoxifen formulert i en hydroalkoholisk gel. Mengden av 4-hydroksytamoxifen i en slik gel kan være i området fra ca. 0,001 til ca. 2,0 g av 4-hydroksytamoxifen per 100 g med gel. Mengden av 4-hydroksytamoxifen kan også være i området fra ca. 0,01 til ca. 2,0, ca. 0,01 til ca. 1,75, ca. 0,01 til ca. 1,5, ca. 0,01 til ca. 1,25, ca. 0,01 til ca. 1, ca. 0,01 til ca. 0,75, ca. 0,02 til ca. 0,5, ca. 0,03 til ca. 0,4, ca. 0,04 til ca. 0,3, ca. 0,05 til ca. 0,25, ca. 0,05 til ca. 0,2, ca. 0,05 til ca. 0,15, eller ca. 0,05 til ca. 0,1 g 4-hydroksytamoxifen per 100 g gel. Den er fortrinnsvis i området fra ca. 0,01 til ca. 0,1 g 4-hydroksytamoxifen per 100 g med gel. Mengden av 4-hydroksytamoxifen per 100 g gel kan være ca. 0,01, 0,02, 0,03, 0,04, 0,05, 0,06, 0,07, 0,08, 0,09, 0,1, 0,11, 0,12, 0,13, 0,14, 0,15, 0,16, 0,17, 0,18, 0,19, 0,2, 0,21, 0,22, 0,23, 0,24, 0,25, 0,26, 0,27, 0,28, 0,29, 0,3, 0,31, 0,32, 0,33, 0,34, 0,35, 0,4, 0,45, 0,5, 0,6, 0,65, 0,7, 0,75, 0,8, 0,85, 0,9, 0,95, 1,0, 1,2, 1,2, 1,3, 1,4, 1,5, 1,6, 1,7, 1,8, 1,9 eller 2,0 gram.

4-hydroksytamoxifen formuleringer omfatter en eller flere fettsyre estere som en gjennomtrengingsforsterker. Ifølge foreliggende oppfinnelse omfatter sammensetningen isopropylmyristat. Når isopropanomyristat blir anvendt i en gel, kan mengden variere fra ca. 0,1 til ca. 5,0 g per 100 g gel. Mengden av isopropylmyristat kan også være i området fra ca. 0,1 til ca. 4,5, ca. 0,2 til ca. 4,0, ca. 0,3 til ca. 3,5, ca. 0,4 til ca. 3, ca. 0,4 til ca. 2,5, ca. 0,5 til ca. 2,0, ca. 0,5 til ca. 1,9, ca. 0,5 til ca. 1,8, ca. 0,5 til ca. 1,8, ca. 0,5 til ca. 1,7, ca. 0,5 til ca. 1,6, ca. 0,5 til ca. 1,5, ca. 0,6 til ca. 1,4, ca. 0,7 til ca. 1,3, ca. 0,8 til ca. 1,2, ca. 0,9 til ca. 1,1, eller ca. 1,0 g per 100 g gel. Mengden av isopropylmyristat er fortrinnsvis i området fra ca. 0,5 til ca. 2,0 g per 100 g gel, og mest å foretrekke er den fra ca. 0,9 til ca. 1,1 g per 100 g gel.

4-hydroksytamoxifen formuleringer fra oppfinnelsen omfatter generelt en eller flere ikke-vandige bærere. Disse bærerne bør ha evne til oppløsning av både 4-hydroksytamoxifen og en hvilken som helst gjennomtrengingsforsterker som blir anvendt. De bør også ha et lavt kokepunkt, fortrinnsvis lavere enn 100 °C ved atmosfærisk trykk, for å tillate rask inndamping ved kontakt med huden. Eksempler på passende ikke-vandige bærere inkluderer etanol, isopropanol og etylacetat. Etanol og isopropanol er foretrukket. Særlig bidrar etanol effektivt til den perkutane absorpsjonen

av 4-hydroksytamoxifen ved rask inndamping i kontakt med hud. Mengden av ikke-vandig bærer i en gelformulering kan være i området mellom 40 % og 85 %, og er generelt mellom 54 % og 85 vekt- %. Mengden av ikke-vandig bærer i en gelformulering er fortrinnsvis i området mellom 60 % og 80 %, og mer foretrukket mellom 65 % og 75 vekt- %, hvor nevnte prosentdeler blir bestemt med referanse til absolutt etanol og /eller absolutt isopropanol.

Formuleringene kan også omfatte en vandig bærer, som tillater oppløseliggjøring av en hvilken som helst av hydrofile molekyler i en formulering, og som også fremmer diffusjon av lipofile molekyler fra formuleringen til huden. En vandig bærer kan også regulere pH. Vandige bærere inkluderer alkaliserende og basiske buffer oppløsninger, inkludert fosfat bufrede oppløsninger (for eksempel toverdig eller enverdig natrium fosfat), citrat bufrede oppløsninger (for eksempel natrium citrat eller kalium citrat) og enkelt renset vann. Mengden av en vandig bærer er fortrinnsvis i området mellom 15 % og 45 vekt- % av en gelformulering, og mer å foretrekke mellom 25 % og 35 %.

I tillegg kan 4-hydroksytamoxifen formuleringer omfatte en eller flere gelatineringsmidler for å øke viskositeten i en formulering og/eller for å fungere som et oppløsningsmiddel. Avhengig av egenskapene til geleringsmidlet, kan det utgjøre mellom 0,1 % og 20 vekt- % av en formulering, fortrinnsvis mellom 0,5 % og 10 %, og enda mer foretrukket mellom 1 % og 5 %. Foretrukne gelatineringsmidler inkluderer polyakrylsyrer, karbomerer, cellulose derivater, poloxamer og poloxaminer. Mer spesifikt er foretrukne gelatineringsmidler chitosan, dekstran, pektiner, naturgummi og cellulosederivater slik som etylcellulose, hydroksypropylcellulose, hydroksyetylcellulose, hydroksypropyl-metylcellulose (HPMC), karboksymetylcellulose (CMC), og liknende. Et sterkt foretrukket gelatineringsmiddel er hydroksypropylcellulose.

Når en formulering omfatter et gelatineringsmiddel, særlig en ikke-prenøytralisert akrylpolymer, kan den fordelaktig også omfatte et nøytraliseringsmiddel. Nøytraliseringsmiddel/gelatineringsmiddel forholdet er fortrinnsvis mellom 10:1 og 0,1:1, mer foretrukket mellom 7:1 og 0,5:1, enda mer å foretrekke mellom 4:1 og 1:1. Et nøytraliseringsmiddel bør danne, i nærvær av polymeren, salter som er oppløselige i bæreren. Et nøytraliseringsmiddel bør også tillate optimal svelling av polymerkjeder under nøytralisering av ladninger og dannelse av polymersalter. Nyttige nøytraliseringsalter innbefatter natrium hydroksid, ammonium hydroksid, kalium hydroksid, arginin, aminometylpropanol, trolamin og trometamin. Personer med kunnskap innen fagområdet vil velge et nøytraliseringsmiddel i henhold til gelatineringsmiddel som benyttes i en formulering. Når cellulosederivater blir anvendt som gelatineringsmidler, er det imidlertid ikke nødvendig med noen nøytraliseringsmidler.

Tabell 1 beskriver sammensetningen av to sterkt foretrukne 4-hydroksytamoxifen gel formuleringer.

Referanse til følgende illustrative eksempler vil hjelpe til med å skaffe til veie en mer komplett forståelse av oppfinnelsen.

Eksempel 1: Demonstrasjon av perkutan 4-hydroksytamoxifen avlevering

Fire pasienter med brystcancer mottok [<3>H]-4-hydroksytamoxifen i en alkoholisk oppløsning påført direkte på brystene ved spesifiserte intervaller mellom 12 timer til 7 dager forut for kirurgi for å fjerne sykt vev. Etter kirurgi, inneholdt både det fjernede vevet og det normale vevet som omgir tumoren, radioaktivitet (Kuttenn et al., 1985).

I en oppfølgingsstudie mottok 9 av 12 pasienter planlagt for kirurgisk fjerning av hormon-avhengig bryst cancer, Z-[<3>H]-4-hydroksytamoxifen (80 uCi) i en 60 % alkoholisk oppløsning, og 3 pasienter mottok Z-[<3>H]-tamoxifen (80 uCi) for sammenlikning. Pasientene mottok [<3>H]-merket medikament påført direkte på de påvirkede brystene ved spesifiserte intervaller i området fra 12 timer til 7 dager før kirurgi for fjerning av sykt vev. Brystvev fra tre områder: tumoren, vev som umiddelbart omgir tumoren, og normalt vev, ble fjernet og umiddelbart frosset i flytende nitrogen. I tillegg ble plasma og urinprøver oppnådd ved planlagte intervaller og frosset inntil analyse.

Tabell 2 viser resultater fra de gjennomførte analysene. 4-hydroksytamoxifen konsentrerte hovedsakelig i cytosol og kjernefraksjonene av brystvevet, der østrogen reseptorer er til stede. I disse intracellulære stedene forblir 4-hydroksytamoxifen umetabolisert, unntatt for begrenset isomerisering fra Ztil £ formen. Retensjon i brystet varte i tilnærmet 4 dager for 4-hydroksytamoxifen gruppen, men var kortere og langt svakere i tamoxifen gruppen.

Prosentdel av radioaktivitet identifisert som [<3>H]-4-hydroksytamoxifen i brystvev etter perkutan administrering avtok langsomt i løpet av syv dager (fra 97 % til 65 %). I løpet av denne perioden forekom det en progressiv isomerisering av Z isomeren til £ isomeren, med tilsvarende prosentdeler observert ved dag 7 (32 % og 33 %).

Radioaktiviteten i blodet på grunn av på grunn av [<3>H]-4-hydroksytamoxifen øket gradvis, med et platå fra 4 til 6 dager. Dette i motsetning til [<3>H]-tamoxifen som raskt fremkom i blodet, med platå ved 2 dager. Ved 36 timer etter perkutan [<3>H]-4-hydroksytamoxifen administrasjon, viste bare 0,5 % av den administrerte radioaktiviteten seg i blodet.

I motsetning til nesten fravær av 4-hydroksytamoxifen-metabolisme i brystvev, forekom det markert metabolisme i blodet. I blodet ved 24 timer etter administrasjon, representerte 68 % av radioaktiviteten 4-hydroksytamoxifen, 18 % representerte N-desmetyl-4-hydroksytamoxifen, og 11 % representerte bisfenol.

Topp (peak) urin eliminering forekom ved et senere tidspunkt etter perkutan administrasjon av 4-hydroksytamoxifen sammenliknet med perkutan tamoxifen. Etter påføring av 4-hydroksytamoxifen, ble det i urinen observert en progressiv økning av metabolitter, for det meste /V-desmetyl-4-hydroksytamoxifen og bisfenol.

Dette eksemplet demonstrerer at perkutan påføring av 4-hydroksytamoxifen til brystene resulterer i en vesentlig og varig lokal vevskonsentrasjon av medikament, med minimal metabolisme, stabile og meget lave plasmakonsentrasjoner, og langsom eliminering via urinen. Disse egenskapene til perkutan påført 4-hydroksytamoxifen er forventet å være særlig viktig for forebygging og behandling av gynekomasti.

Eksempel 2: Demonstrasjon av farmakokinetikk og farmakodynamikk for perkutant administrert 4-OH-tamoxifen sammenliknet med 20 mg

oral tamoxifen

Denne studien sammenliknet vev og plasmakonsentrasjoner av 4-hydroksytamoxifen etter perkutan administrering via en hydroalkoholisk gel med vev og plasmakonsentrasjoner av 4-hydroksytamoxifen etter oral administrasjon av tamoxifen (Pujol, 1995).

Trettien pasienter med planlagt brystcancerkirurgi ble tilfeldig fordelt i 1 til 5 grupper. De mottok behandling med enten oral tamoxifen eller perkutan 4-hydroksytamoxifen som angitt i Tabell 3. Behandlingen var daglig og varte i 3 - 4 uker forut for kirurgi. Studien evaluerte tre forskjellige doser med 4-hydroksytamoxifen (0,5, 1 eller 2 mg/dag) og to områder for påføring (enten til begge brystene eller til en større overflate av hud inkludert armer, underarmer og skuldre). En gruppe av pasienter mottok 20 mg/dag (10 mg b.i.d.) med oral tamoxifen (Nolvaldex<®>).

4-hydroksytamoxifen gelen (20 mg 4-hydroksytamoxifen/100 g hydroalkoholisk gel; Besins-lnternational Laboratories) ble pakket i en trykkpålagt dose-målepumpe som leverte 1,25 g gel/målt dose (det vil si 0,25 mg 4-hydroksytamoxifen/dose).

Under kirurgi ble to prøver (1 cm<3>hver) med brystvev fjernet, en tumoral og den andre makroskopisk normal. De ble umiddelbart frosset i flytende nitrogen inntil de ble analysert. Blodprøver ble oppnådd dagen for og dagen etter kirurgi. Alle vev og plasma prøver ble analysert for 4-hydroksytamoxifen konsentrasjon ved gasskromatografi/masse spektrometri (GC-MS).

Før og etterbehandlede blodprøver ble analysert for komplette blodtellinger (CBC), bilirubin, serum glutamin-pyodrue transaminase (SGPT), serum glutamin-oxaleddik transaminase (SGOT), alkalisk fosfatase, kreatinin, østradiol, follikel-stimulerende hormon (FSH), luteiniserende hormon (LH), kjønnshormon-bindende globulin (SHBG), kolesterol, high-density lipoprotein (HDL), low-density lipoprotein (LDL), triglyserider, fibrinogen, og anti-trombin III.

Tabell 4 under oppsummerer konsentrasjonen av 4-hydroksytamoxifen funnet i brystvev og plasma. Normalt og tumor brystvev inneholdt liknende konsentrasjoner av 4-hydroksytamoxifen i alle fem behandlingsgruppene. 4-hydroksytamoxifen konsentrert ved høyere mengder i brystvev når gelen ble påført direkte på brystene, heller enn på andre store hudoverflater

Bieffekter representerte ikke noe signifikant problem. Kutan behandling forårsaket ingen lokal irritasjon. En kvinne i gruppe 2 (0,5 mg/dag med 4-hydroksytamoxifen gel) rapporterte at svimmelhet, cystitt, og mild vaginitt forekom på den syvende dagen av behandlingen. En kvinne i gruppe 1 (oral tamoxifen) rapporterte hetetokter og mild vaginitt på den femte dagen av behandlingen.

Det eksisterte ingen forskjeller mellom for- og etterbehandlede blodprøver i noen av de hematologiske eller serum kjemi evalueringene hos pasienter som mottok 4-hydroksytamoxifen gel. En statistisk signifikant nedgang i anti-trombin III og fibrinogen og en statistisk signifikant økning i plater og lymfocytt-tall, ble imidlertid observert i den orale tamoxifen gruppen, i overensstemmelse med de biologiske effektene til dette medikamentet observert i andre studier. Perkutan påført 4-hydroksytamoxifen er en særlig attraktiv metode for forebygging og behandling av gynekomasti på grunn av dens reduserte uheldige effekter.

Eksempel 3: Demonstrasjon av toleranse og farmakokinetikk til perkutan

administrert 4-OH-hydroksytamoxifen i friske kvinner

Denne studien viser toleransen til topisk påført 4-hydroksytamoxifen gel på friske premenopausale kvinner, i alder 18 -45. Hver deltaker påførte gelen daglig i en varighet på to menstruasjonssykluser.

Tre doser og to gelkonsentrasjoner ble testet, slik det er oppsummert i Tabell 5. For gruppene A-C, ble gelen, inneholdende 20 mg 4-hydroksytamoxifen/100 g, dispensert fra en trykkpålagt dose-måle pumpe som leverte 0,25 mg 4-hydroksytamoxifen/dose. Studien av gruppe C ble suspendert fordi mengden av gel var for stor til å bli påført på et enkelt bryst. Gruppene D og E mottok en mer konsentrert gel som inneholdt nesten 3 ganger så mye 4-hydroksytamoxifen: 57 mg 4-hydroksytamoxifen/100 g, eller 50 mg 4-hydroksytamoxifen/100 ml gel. Denne mer konsentrerte gelen ble også levert med en dose-måle pumpe som leverte 0,25 mg 4-hydroksytamoxifen/dose.

På slutten av en menstruasjonssyklus, mottok hver pasient en enkel dose, etter dette ble serie blodprøver innsamlet etter 0, 0,5, 1, 1,5, 2, 3, 4, 6, 12, 18, 24, 36, 48 og 72 timer.

På den første dagen etter menstruasjon, begynte behandlingen, hvilken bestod av daglig påføring av gel over to menstruasjonssykluser. Blodprøver ble innsamlet 24 timer etter påføring om morgenen av gel på dagene 7, 20 og 25 av første og andre sykluser. På siste dag for administrering, dag 25 av andre menstruasjonssyklus, ble serie blod prøver innsamlet forut for påføring og ved 0,5, 1, 1,5, 2, 3, 4, 6, 12, 18, 24, 36, 48 og 72 timer etter påføring av gel. Prøvene ble analysert for 4-hydroksytamoxifen, østradiol, progesteron, FSH og LH.

Plasmakonsentrasjoner av 4-hydroksytamoxifen forble detekterbare 72 timer etter siste påføring av gel. For å sikre at datapunkter ble oppnådd inntil 4-hydroksytamoxifen var udetekterbar i blodet, ble derfor ytterligere prøver innsamlet fra noen deltakere i intervaller opp til 92 dager etter siste påføring av gel.

Tabell 6 viser gjennomsnitt ± standard avvik (SD) plasmakonsentrasjoner av 4-hydroksytamoxifen, med områder i parenteser. En enkel 0,5 mg dose produserte ikke detekterbare plasmakonsentrasjoner av 4-hydroksytamoxifen, men 6 av 12 pasienter hadde detekterbare plasma konsentrasjoner (>5 pg/ml) etter en enkel dose på 1 mg. Figur 2 viser en plasma-konsentrasjon-tids kurve, etter siste administrasjon på dag 25 av den andre menstruasjonssyklusen. Tabell 7 viser gjennomsnittlige farmakokinetiske parametre som relaterer til siste administrasjon, på dag 25 av den andre menstruasjonssyklusen.

Dataene er i overensstemmelse med en dose respons over de tre dosene som ble testet (0,5, 1 og 2 mg). Mer konsentrert gel ble bedre absorbert, ved tilnærmet dobbelt, enn den mindre konsentrerte gelen, basert på AUC og Cav.

Biologisk toleranse var ypperlig hos alle 36 pasientene. Behandlingen påvirket ikke FSH, LH, østradiol, eller progestreron hormon nivåer under menstruasjonssyklusene. Ekografisk undersøkelse av ovariene på slutten av behandlingen var normal hos alle pasienter, hvilket viser normal størrelse utviklende follikler. En pasient utviklet en allergisk reaksjon til gelen, og 10 rapporterte ansiktskviser (5 av disse hadde en forhistorie med kviser).

Oppsummert viser denne studien at eksponering for 4-hydroksytamoxifen etter topisk påføring øker med dosen, at plasma konsentrasjonene av 4-hydroksytamoxifen er lavere enn typiske østradiol konsentrasjoner (80 pg/ml), og at det ikke er noe detekterbar laboratorie eller klinisk evidens på systemiske effekter. På grunn av dette blir det forventet at den perkutane påføringen av 4-hydroksytamoxifen vil være særlig nyttig i forebygging og behandling av gynekomasti.

Siterte publikasjoner

Barrat, J., B. de Lignitres, L. Marpeau, L. Larue, S. Fournier, K. Nahoul, G. Linares, H. Giorgi and G. Contesso, Effet in vivo de 1'administration locale de progestrone sur 1'activitet mitotique des galactophores humains, J. Gynecol. Obstet. Biol. Reprod. 19: 269-274(1990) (fransk).

Braunstein, G. D., Aromatase and gynecomastia, Endocr. Relat. Cancer, 6: 315-24

(1999).

Bronaugh and Maibach, Percutaneous Absorption: Drugs Cosmetics Mechanisms Methodology, Marcel Dekker 1999.

Carthew, P., P.N. Lee, R.E. Edwards, R.T. Heydon, B.M. Nolan, E.A. Martin, Cumulative exposure to tamoxifen: DNA adducts and liver cancer in the rat, Arch. Toxicol., 75: 375 - 80 (2001).

Cherite, G., C. Varin, L. Delalonde, J.R. Pasqualini, Effect of promegestone, tamoxifen, 4-hydroksytamoxifen and ICT 164,384 on the oestrone sulphatase activity of human breast cancer cells, Anticancer Res., 13 (4) 931 - 4 (Jul - Aug. 1993).

Daniels, I.R. and G.T. Taylor, Gynecomastia, Eur. J. Surg., 167: 885-92 (2001).

Dietze, E.C., L.E. Caldwell, S.L. Grupin, M. Mancini and V.L. Seewald, Tamoxifen, but not 4-hydroxytamoxifen initiates apoptosis in p53(-) normal human mammary epithelial cells by inducing mitochondrial depolarization, J. Biol. Chem., 276(7): 5384 - 94 (Feb. 16, 2001).

Gagnon, J.D. W.T. Moss, K.R. Stevens, Pre-estrogen irradiation for patients with carcinomia of the prostate: a critical review, J. Uroi., 121: 182 - 84 (1979).

Giambiagi, N and J.R. Pasqualini, Immunological differences between the estradiol-, tamoxifen and 4-hydroxy-tamoxifen estrogen receptor complexes detected by two monoclonal antibodies, J. Steroid Biochem., 30 (1 - 6): 213 - 7 (1988).

Glass, A.R., Gynecomastia, Endocrinol. Metab. Clin. North Am.: Clinical Andronology, 23: 825-35 (1994).

Gruntmanis, U. and G.D. Braunstein, Treatment of gynecomastia, Curr. Opin. Investig. Drugs, 2: 642-649 (2001).

Jordan, V.C., Metabolites of tamoxifen in animals and man: identification, pharmacology and significance, Breast Cancer Res. Treat., 2(2) 123-38 (1982). Kuiper, G.G.J.M., B. Carlson, K. Grandien, Enmark, J. Heggblad, S. Nilson, J. Gustavson, Comparison of the ligand binding specificity and transcript tissue distribution og estrogen receptors a and B, Endocrinology, 138: 863 - 870 (1997).

Kuttenn, F. and Mauvais-Jarvis, Intratumoral levels and metabolism of 4-hydroxytamoxifen after percutaneous administration at the breast level, C.R.Acad. Sei. III. 300: 457-462 (1985) (Fransk).

Lazala, C. and P. Saenger, Pubertal Gynecomastia, J. Pedriatr. Endocrinol. Metab. 15: 553 - 560 (2002).

Malet C, A. Gompel, P. Spritzer, N. Bricourt, NH Yaneva, I. Mowszowicz, F. Kutten and P Mauvais Jarvis, Tamoxifen and hydroxytamoxifen isomers versus estradiol effect on normal human breast cells in culture, Cancer Research, 48: 7193 - 7199 (1988).

Mathur, R. and G.D. Braunstein, Gynecomastia: pathomechanisms and treatment strategies, Horm. Res. 48: 95- 102 (1997).

Mauvais-Jarvis, P., N. Baudot, D. Castaigne, P. Banzet and F. Kuttenn, Trans- 4-hydroksytamoxifen concentration and metabolism after local percutaneous administration to human breast, Cancer Research, 46: 1521 - 1525 (1986).

Pujol, H., J. Girault, P. Rouanet, S. Fournier, J. Grenier, J. Simony, J.B. Fourtillan, and J.L. Pujol, Phase 1 study of percutaneous 4-hydroxy-tamoxifen with analyses of 4-hydroksy-tamoxifen concentrations in breast cancer and normal breast tissue, Cancer Chemother. Pharmacol., 36: 493 -498 (1995).

Remington: The Science and Practice of Pharmacy, Alfonso R. Gennaro, Lippicott Williams & Wilkins, 2000, pp. 836 - 858.

Robertson and Katzenellenbogen, J. Org. Chem., 47: 2387 (1982).

Robertson, D.W., J.A. Katzenellenbogen, D.J. Long, E.A. Rorke and B.S. Katzenellenbogen, Tamoxifen antiestrogens. A comparison of the activity, pharmacokinetics, and metabolic activation of the c/s and trans isomers of tamoxifen, J. Stereoid Biochemistry, 16(1): 1 - 13 (1982).

Sasano, H., Kimura, S. Shizawa, N. Kimura and H. Nagura, Aromatase and steroid receptors in gynecomastia and male breast carcinoma: An immunohistochemical study, J. Clin. Endocrinol. Metab., 81: 3063-3067 (1996).

Sauvez, F., D. Salin-Drouin, M. Attia, H. Betheux, and R. Forster, Cutaneously applied 4-hydroxytamoxien is not carcinogenic in female rats. Carcinogenesis, 20: 843 - 50

(1999).

Shoker, B.S., C. Jarvis, R.B. Clarke, E. Anderson, C. Munro, M.P.A. Davies and D.R.Sibson, J.P. Sloane, Abnormal regulation of oestrogen receptor in benign breast lesions. J. Clin. Pathol., 53: 778 - 783 (2000).

Wijayarante, A.L., S.C. Nagel, L.A. Paige, D.J. Christensen, J.D. Norris, D.M. Fowlkes, and D.P. McDonnell, Comparative Analyses of Mechanistic Difference among Antiestrogens, Endocrinology, 140(12): 5828-5840 (1999).

Claims (14)

1. Anvendelse av 4-hydroksytamoxifen for fremstilling av et medikament for behandling av gynekomasti, der nevnte medikament er i en form som er velegnet for perkutan administrering og der 4-hydroksytamoxifen er i en bærer som inneholder en gjennomtrengingsforsterker, hvor gjennomtrengningsforsterkeren omfatter isopropylmyristat.

2. Anvendelse ifølge krav 1, der nevnte medikament inneholder en mengde av nevnte 4-hydroksytamoxifen slik at ca. 0,25 til 2,0 mg/bryst, fortrinnsvis ca. 0,5 til 1,0 mg/bryst, av 4-hydroksytamoxifen kan bli administrert til en pasient per dag.

3. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1 eller 2, der nevnte medikament inneholder en mengde 4-hydroksytamoxifen slik at ca. 0,25 mg/bryst, fortrinnsvis ca.

0,5 mg/bryst, mer å foretrekke fortrinnsvis ca. 0,75 mg/bryst, enda mer å foretrekke ca.

1,0 mg/bryst av 4-hydroksytamoxifen kan bli administrert per dag.

4. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 3, der nevnte 4-hydroksytamoxifen blir formulert i en alkoholisk oppløsning.

5. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4, der nevnte 4-hydroksytamoxifen blir formulert i en hydroalkoholisk gel.

6. Anvendelse ifølge krav 5, der nevnte hydroalkoholiske gel omfatter en vandig bærer, og/eller en alkoholisk bærer og/eller et gelatineringsmiddel.

7. Anvendelse ifølge krav 5 eller 6, der nevnte hydroalkoholiske gel omfatter: a) ca. 0,01 % til 1 %, fortrinnsvis ca. 0,01 % til 0,1 vekt- % av 4-hydroksytamoxifen, b) ca. 0,5 % til 2 vekt- % med isopropyl myristat, c) ca. 65 % til 75 vekt- % absolutt alkohol, d) ca. 25 % til 35 vekt- % vandig bærer, e) ca. 0,5 % til 5 vekt- % gelatineringsmiddel, der prosentdelene av sammensetningene er vekt til vekt av sammensetningen.

8. Anvendelse ifølge krav 7, der nevnte 4-hydroksytamoxifen utgjør ca. 0,01 %, 0,02 %, 0,03 %, 0,04 %, 0,05 %, 0,06 %, 0,07 %, 0,08 %, 0,09 % eller 0,10 vekt- % av sammensetningen.

9. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 7 og 8, der nevnte isopropylmyristat utgjør 0,5 %, 0,6 %, 0,7 %, 0,8 %, 0,9 %, 1,0 %, 1,1 %, 1,2 %, 1,3 %, 1,4 %, 1,5 %, 1,6 %, 1,7 %, 1,8 %, 1,9 % eller 2,0 vekt- % av sammensetningen.

10. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av 7 til 9, der nevnte alkohol er etanol og/eller isopropanol, og utgjør ca. 65 % til 75 vekt - % av sammensetningen, idet nevnte prosentdel blir bestemt med referanse til absolutt etanol og/eller absolutt isopropanol.

11. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 7 til 10, der nevnte vandige bærer er en fosfatbufret oppløsning, og utgjør ca. 25 % til 35 vekt- % av sammensetningen.

12. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 7 til 11, der nevnte gelatineringsmiddel er en polyakrylsyre, og/eller hydroksypropylcellulose eller annet cellulosederivat, og utgjør ca. 0,1 til 5 vekt- % av sammensetningen.

13. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 7 til 12, der nevnte hydroalkoholiske gel videre omfatter et nøytraliseringsmiddel valgt fra gruppen bestående av natrium hydroksid, ammonium hydroksid, kalium hydroksid, arginin, aminometylpropanol, trolamin og trometamin, nevnte nøytraliseringsmiddel er i et forhold med hensyn på gelatineringsmiddel på mellom 10:1 og 0,1:1, fortrinnsvis mellom 7:1 og 0,5:1, enda mer å foretrekke mellom 4:1 og 1:1.

14. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av kravene 5 til 13, der nevnte hydroalkoholiske gel blir pakket i en enhetsdose pakke, eller i en multippeldose beholder med en målepumpe.