NO333143B1

NO333143B1 - Nye fettsyreanaloger for behandling av diabetes

Info

Publication number: NO333143B1
Application number: NO20005462A
Authority: NO
Inventors: Rolf Kristian Berge
Original assignee: Life Science Nutrition As
Priority date: 1998-05-08
Filing date: 2000-10-30
Publication date: 2013-03-18
Also published as: KR100701502B1; CN1245157C; CA2331393A1; CA2331408C; CN1223343C; WO1999058122A1; EP1284139A1; JP4465672B2; US6417232B1; ATE334666T1; CA2331395A1; NO20005461L; DK1075259T3; EP1285652B1; JP5057003B2; KR100701503B1; ATE306916T1; AU762790B2; US6365628B1; HK1034909A1

Abstract

Det beskrives nye fettsyre-analoger med den generelle formel (I): CH- [CH- [Xi - CH- COOR, som definert i beskrivelsen, som kan anvendes for behandling og/eller hindring av diabetes. Videre vedrører oppfinnelsen et ernæringsmateriale omfattende slike fettsyre-analoger.

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører anvendelse av fettsyreanaloger for hindring og behandling av diabetes, hyperglykemi, hyperinsulinemia, redusert sensitivitet til insulin og for å redusere konsentrasjonen av glukose i blodet, samt et farmasøytisk materiale for hindring eller behandling a en diabetisk situasjon i dyr, og et ernæringsmateriale for å reduserer eller hindre en økning i konsentrasjonen av glukose i blodet.

Bakgrunn og teknikkens stilling

Diabetes mellitus og dens komplikasjoner ansees å være den tredje hovedårsak til død i Canada og USA, etter kun kreft og kardiovaskulær sykdom.

Behandling med modifiserte fettsyrer representerer en ny måte å behandle disse sykdommer på.

EP 345.038 og PCT/NO95/00195 beskriver anvendelse av ikke-P-oksiderbare fettsyre-analoger.

Det er nå blitt funnet at disse har bredere applikasjonsområder.

Videre er det nå syntetisert ogkarakterisertnye fettsyre-analoger som oppviser en effekt på diabetes.

I foringsforsøk med fettsyren så viser resultater at disse forbindelser reduserer mengden adipost vev og total kroppsvekt, og er dermed mulige legemidler for behandling av obesitet og overvekt.

Videre har vi vist at fettsyre-analogene er potente anti-diabetiske forbindelser, men en uttalt effekt på nivåer av glukose og insulin.

Videre er forbindelsene blitt vist å ha gunstige effekter på restenose, og utviser gode anti-oksidative egenskaper.

Diabetes

Diabetes mellitus og dens komplikasjoner vurderes nå til å være den tredje hovedårsak til død i Canada og USA, etter kreft og kardiovaskulær sykdom. Selv om akutte og ofte dødelige symptomer av diabetes kan reguleres ved insulinterapi, så reduserer senkomplikasjonene forventning til livstid med så mye som en tredjedel. Sammenlignet med hendelseshyppighet i ikke-diabetiske normale personer viser diabetiske pasienter en hyppighet som er øket med 25 ganger for blindhet, 17 ganger for nyresykdommer, 5 ganger for koldbrann og 2 ganger for hjertesykdom.

Der er to hovedformer av diabetes mellitus. Den ene er type I diabetes, som også er kjent som insulinavhengig diabetes mellitus (IDDM), og den andre er type II diabetes, som også er kjent som ikke-insulinavhengig diabetes mellitus (NIDDM). De fleste pasienter med IDDM har et felles patologisk bilde: omtrent totalt fravær av insulin-produserende pankreatiske betaceller, som resulterer i hyperglysemia.

Betydelige bevis har akkumulert som viser at det meste av IDDM er en konsekvens av progressiv ødeleggelse av betaceller under en asymptomatisk periode som ofte strekker seg over mange år. Den før-diabetiske periode kan gjenkjennes ved deteksjon av sirkulerende "øy-celle"-autoantistoff og insulin-autoantistoff.

Der er behov for en forbindelse som er ikke-toksisk og som ikke har bieffekter, men som vil hindre klinisk IDDM og NIDDM.

Type I diabetes: Alvorlig diabetes mellitus, vanligvis hurtig angrep før modning, kjennetegnet ved lave nivåer av plasmainsulin, polydipsi, polyuria, øket appetitt, vekttap og episodisk ketoacidose, også benevnt IDDM.

Type II diabetes: Ofte en mild form av diabetes mellitus, ofte gradvis angrep, vanligvis i voksne personer, kjennetegnet ved normale til høye absolutt-nivåer av plasmainsulin som er relativt lave sammenlignet med plasmaglukosenivåer, også benevnte NIDDM.

Type I og II diabetes er i samsvar med en etiologisk klassifisering vurdert som "primær" diabetes respektivt.

Sekundær diabetes omfatter diabetes i bukspyttkjertel, ekstra-bukspyttkjertel/endokrin eller medikamentindusert diabetes. Videre er noen typer diabetes klassifisert som sjeldne former. Disse omfatter lipoatrofisk, myatonisk diabetes, og en type diabetes forårsaket av forstyrrelse i insulinreseptorer.

Når man tar hensyn til den høye forekomst av diabetes i vårt samfunn, og de alvorlige konse-kvenser forbundet dermed, som beskrevet ovenfor, vil ethvert terapeutisk medikament som kan virke for behandling og hindring av denne sykdom ha en betydelig nyttig effekt på helsen. Der er et behov innenfor fagfeltet for et medikament som reduserer konsentrasjonen av glukose i blodet til individer med diabetes uten alvorlige bieffekter.

Det er derfor et formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe et behandlingsregime som kan benyttes for å senke nivået av glukose i blodet, og for å behandle en diabetisk situasjon.

Det er et ytterligere formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe et behandlingsregime som kan senke konsentrasjonen av insulin i blodet, og for å øke effekten av det resterende insulin.

Virkningsmekanismer

Mindre modifiseringer av naturlige fettsyrer, svovel, selen eller oksygen erstatter ett eller flere karboner i fettsyrestrukturen. Forbindelsene definert av formel (I) har egenskaper som gir dem en unik kombinasjon av biologiske effekter.

Tetradecyltioeddiksyre (TTA) er den forbindelse som er mest grundig studert med hensyn til nyttige effekter i forskjellige forsøksdyr.

Disse forsøk har vist at TTA har egenskaper svært likt naturlige fettsyrer, idet hovedforskjellen er at TTA ikke oksideres av det mitokondrielle p-oksider ingssystem. Imidlertid har nærvær av forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse blitt vist å øke P-oksideringen av andre (ikke-substituerte) fettsyrer.

Administrering av TTA til rotter i 12 uker nær doblet innholdet av monoumettete fettsyrer i lever og plasma (i hovedsak oleisk syre), mens polyumettede fettsyrer (i hovedsak linoleisk syre og DHA) ble senket. Forbindelsene modifiserer således sammensetningen av lipider i forskjellige vev. Det er også kjent at de modifiserer fettinnholdet, og det antas at forbindelsene vil modifisere fettfordelingen.

Ved foring av moderate doser TTA til dyr så som rotter, mus, kaniner og hunder, ble nivået av både plasma-kolesterol og triacylglycerol redusert i løpet av få dager. Vi har også vist at samme effekt for TSA og forbindelser med svovel substituert i posisjoner 5 eller 7 har blitt vist å øke P-oksideringen, og det er således antatt at disse fettsyre-analoger vil senke plasmanivåene av triglycerider og kolesterol.

TTA og TSA er mye mer potent i denne sammenheng enn polyumettede fettsyrer så som EPA.

Som nevnt ovenfor er en viktig virkningsmekanisme for 3-tia-fettsyrer en betydelig økt mitokondrien fettsyre-oksidering som reduserer tilgjengeligheten av fettsyrer for esterifisering. Syntesen av triacylglycerol og kolesterol reduseres, og sekresjon av VLDL fra lever reduseres (10). Dette har den effekt at det reduserer produksjon av LDL. Alle disse effekter synes i det minste delvis å være mediert av peroksisom-proliferatoraktiverte reseptorer (PPAR), som er unike transkripsjonsfaktorer involvert i reguleringen av lipidmetabolisme. Vi har vist at TTA er en potent ligand for PPARa, en transkripsjonsfaktor som regulerer katabolisme av fettsyrer og eikosanoider, og en mindre potent ligand for PPARy, som er involvert i reguleringen av adipocyttdifferensiering.

Obesitet er et vanlig trekk ved ikke-insulinavhengig diabetes mellitus (NIDDM) og en risiko-faktor for dens utvikling. NIDDM er ofte koblet til høyt blodtrykk, dyslipidemia, forhøyede nivåer av frie fettsyrer i plasma, og en øket risiko for kardiovaskulær sykdom. NIDDM - pasienter er kjennetegnet ved resistens mot insulinvirkning ved glukoseopptak i perifere vev, og feilregulering av insulinsekresjon.

Vi har vist at TTA øker hyperinsulemia og betydelig forbedrer insulinvirkning på glukose-utnyttelse. TTA hindret også diett-indusert insulinresistens. I motsetning til tidligere kjente anti-diabetiske glitazoner så økte ikke TTA kroppsvektøkningen.

Disse effekter kan i det minste delvis forklares ved øket innfluks av fettsyrer og forsterket fettsyreoksidasjon i leveren. Dataene antyder dermed en funksjon for TTA både ved lipid- og glukose-homeostase in vivo.

Som tydelig vist i den eksperimentelle del så inhiberer forbindelsene en økning i kroppsvekten og massen adipost vev i dyr som gis enten dietter med høyt fettinnhold eller sukroseinnhold. Dette gjør at forbindelsene er svært egnet som farmasøytiske og/eller ernæringsmessige midler for behandling av obesitet, dvs. forbindelsene kan anvendes som slankemidler for å gi en kroppsvektreduksjon eller reduksjon i adipost vev.

Videre kan forbindelsene anvendes som anti-diabetiske medikamenter ved at de reduserer konsentrasjonen av glukose i blodet. Vi har også vist at forbindelsene reduserer plasma-konsentrasjonen av insulin i hyperinsulineamiske dyr. For dyr som oppviser en redusert sensitivitet til insulin har forbindelsene blitt å styrke effekten av endogent insulin.

Termen "metabolsk syndrom" anvendes for å beskrive et multimetabolsk syndrom som inter alia er kjennetegnet ved hyperinsulinemia, insulinresistens, obesitet, glukose-intoleranse, type 2 diabetes mellitus, dyslipidemia eller hypertensjon.

Som angitt ovenfor har forbindelsene blitt vist å tilveiebringe en positiv effekt på alle tilstandene beskrevet ovenfor, dvs. ved at de regulerer både glukose- og lipid-homeostase, og det er således antatt at forbindelsene vil være egnede midler for reguleringen av den ovenfor definerte sykdom (noen ganger benevnt syndrom X).

Detaljert Beskrivelse Av Oppfinnelsen

Den foreliggende oppfinnelse beskriver at modifiserte fettsyre-analoger i ikke-cytotoksiske konsentrasjoner kan anvendes for behandling og/eller hindring av obesitet, hypertensjon og fettlever.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører således anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (I):

hvor n er et heltall fra 1 til 12, og

hvor m er et heltall fra 0 til 23, og

hvor i er et oddetall som indikerer posisjonen i forhold til COOR, og hvor X, uavhengig av hverandre er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02, Se og

CH2, og

hvor R representerer hydrogen eller C i -C4-alkyl,

med den forutsetning at minst én av X, ikke er CH2,

eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for behandling og/eller hindring av diabetes.

Ytterligere foretrukne utførelser av dette aspekt er angitt i underkravene 2-13.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører også anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (I) (som definert over), eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for behandling eller hindring av hyperglysemia.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører også anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (I) (som definert over), eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for behandling eller hindring av hyperinsulinemia.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører også anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (I) (som definert over), eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for å behandle eller hindre redusert sensitivitet til insulin.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører også et farmasøytisk materiale for hindring og/eller behandling av en diabetisk situasjon i dyr, kjennetegnet ved at det farmasøytiske materiale omfatter fettsyreanaloger med den generelle formel (I) (som definert over), eller et salt, prodrug eller kompleks derav. En foretrukken utførelse av dette aspekt er angitt i underkrav 8.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører også et ernæringsmateriale, kjennetegnet ved at det omfatter en mengde fettsyreanaloger med generell formel (I) (som definert over), eller et salt, prodrug eller kompleks derav, som effektivt reduserer eller hindrer en økning i konsentrasjonen av glukose i blodet til et menneske eller ikke-humant dyr.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører også anvendelse fettsyreanaloger med den generelle formel (I) (som definert over), eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for å redusere konsentrasjonen av glukose i blodet til et menneske eller ikke-humant dyr i behov derav.

Kort beskrivelse av figurene

Fig. 1 viser effekten av TTA på vektøkning for rotter gitt en diett med høyt fettinnhold.

Fig. 2 viser effekten av TTA på vektøkning for rotter gitt en diett med høyt sukroseinnhold. Fig. 3 viser at TTA-behandling hindrer hyperinsulinemia indusert av diett med høyt fettinnhold. Fig. 4 viser at TTA-behandling hindrer insulin-resistens indusert av diett med høyt fettinnhold. Fig. 5 viser at TTA-behandling reduserer konsentrasjoner av insulin og glukose i blod i 5 uker gamle Zucker (fa/fa) -rotter. Fig. 6 viser at TTA-behandling reduserer konsentrasjonen av blodinsulin og glukose i 4 måneder gamle Zucker (fa/fa) -rotter (fig. 5B).

Fig. 7 viser at TTA-behandling reduserer plasmainsulinresponsen til glukose.

Fig. 8 viser at TTA øker den mitokondrielle p -oksidasjon.

Administrering av forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse

Som et farmasøytisk medikament kan forbindelsene administreres direkte til et dyr med enhver egnet teknikk, inkluderende parenteralt, intranasalt, oralt eller ved absorpsjon gjennom huden. De kan administreres lokalt eller systemisk. Den spesifikke administrasjonsvei for hvert middel vil avhenge f.eks. av dyrets medisinske rulleblad.

Eksempler på parenteral administrering inkluderer subkutanøs, intramuskulær, intravenøs, intraarteriell og intraperitoneal administrering.

Som et generelt forslag kan den totale farmasøytiske effektive mengde for hver av forbindelsene administrert parenteralt pr. dose fortrinnsvis være i området ca. 5 mg/kg/ dag til 1000 mg/kg/dag av pasientens kroppsvekt, selv om, som angitt ovenfor, dette vil underlegges en stor grad av terapeutisk skjønn. For TTA er det forventet at en dose på 100 til 500 mg/kg/dag er fordelaktig, og for TSA kan doseringen sannsynligvis være i området fra 10 til 100 mg/kg/ dag.

Dersom de gis kontinuerlig, administreres forbindelsene typisk ved 1-4 injeksjoner pr. dag eller ved kontinuerlig subkutanøse infusjoner, f.eks. ved anvendelse av en mini-pumpe. En intra-venøs poseløsning kan også benyttes. Nøkkelfaktoren i valg av egnet dosering er det resultat som oppnås, som måles enten ved en nedgang i den totale kroppsvekt eller forholdet mellom fett til kjøttmasse, eller ved andre kriterier for å måle regulering eller hindring av obesitet eller hindring av obesitet-beslektete betingelser, slik det finnes hensiktsmessig av lege.

For parenteral administrering, i én utførelse, formuleres forbindelsene generelt ved å blande hver med den ønskete grad av renhet, i en enhetsdoseringsinjiserbar form (løsning, suspensjon eller emulsjon), med en farmasøytisk akseptabel bærer, dvs. én som ikke er toksisk for mottakere av doseringene og konsentrasjonene som benyttes, og som er kompatibel med andre ingredienser i formuleringen.

Generelt framstilles formuleringene ved å sette forbindelsene uniformt og intimt i kontakt med væskebærere og finfordelt faststoff-bærere, eller begge deler. Deretter, dersom nødvendig, formes produktet til den ønskede formulering. Fortrinnsvis er bæreren er parenteral bærer, mer fortrinnsvis en løsning som er isotonisk med blodet for mottakeren. Eksempler på slike bærervehikler inkluderer vann, saltløsning, Ringers løsning og dekstrosekrsning. Ikke-vandige vehikler, så som fikserte oljer og etylolat, er også anvendelige, og like-ledes liposomer.

Bæreren kan dersom hensiktsmessig inneholde mindre mengder tilsatte stoffer så som substanser som forbedrer isotonisitet og kjemisk stabilitet. Slike materialer er ikke-toksiske for mottakere ved de doseringer og konsentrasjoner som benyttes, og inkluderer buffere så som fosfat, citrat, sukkinat, eddiksyre, og andre organiske syrer eller deres salter, antioksidanter så som askorbinsyre, immunglobuliner, hydrofiliske polymerer så som polyvinylpyrrolidon, aminosyrer, så som glycin, glutamin-syre, aspartinsyre, eller arginin, monosakkarider, disak-karider, og andre karbohydrater inkluderende cellulose eller dens derivater, glukose, mannose eller dekstriner, chelaterende midler så som EDTA, sukkeralkoholer så som mannitol eller sor-bitol, mot-ioner så som natrium, og/eller ikke-ioniske surfaktanter så som polysorbater, poloksamerer eller PEG.

For orale farmakologiske materialer er slike bærer-materialer f.eks. vann, gelatin, gummier, laktose, stivelser, magnesium-stearat, talk, oljer, polyalken-glykol, vaselin og lignende. Slike farmasøytiske preparater kan være i enhetsdoseringsform, og kan i tillegg inneholde andre terapeutisk verdifulle substanser eller konvensjonelle farmasøytiske adjuvanter så som konserveringsmidler, stabiliserende midler, emulsifiserende midler, buffere og lignende. De farmasøytiske preparater kan være i konvensjonelle væskeformer så tabletter, kapsler, dragéer, ampuller og lignende, i konvensjonelle doseringsformer, så som tørr-ampuller, og stikkpiller og lignende.

Behandlingen med forbindelser kan foregå uten, eller med, en diett-begrensning så som å begrense det daglige nærings- eller kalori-inntak, slik det er ønskelig for den individuelle pasient.

I tillegg kan forbindelsene hensiktsmessig administreres i kombinasjon med andre behandlinger for å bekjempe eller hindre obesitet.

Den foreliggende oppfinnelse vil nå tydeligere framgå ved henvisning til de påfølgende eksempler. Disse skal imidlertid ikke ansees som begrensende for oppfinnelsens ramme.

Eksperimentell seksjon

Metoder

Obese Zucker ( fa/ fa) - rotter

De obese Zucker (fa/fa) -rotter anvendt i dette forsøk ble avlet ved U 465 INSERM dyrefasilitet fra par opprinnelig gitt av Harriet G. Bird Laboratory (Stow, Ma, USA). Dersom ikke annet er oppgitt, ble dyrene holdt ved en konstant lys/mørke-syklus (lys fra 7 a.m. til 7 p.m.) ved 21+1°C, og ble gitt fri tilgang til mat og vann. Tre rotter i hvert bur. Vektøkning ble monitorert daglig.

Wistar- rotter

Hannkjønn Wistar Charles River-rotter, som veide 250 til 358 g, ble innkjøpt fra AnLab Ltd.

(Praha, Den tjekkiske republikk), og ble holdt i nettingbur ved en temperatur (22+l°C) og lys-kontrollerte (lys fra 7 a.m. til 7 p.m.) rom. De ble gitt fri tilgang til for og vann. Tre rotter i hvert bur. Vektøkning og næringsinntak ble monitorert daglig.

Dietter ( gitt i vekt%) anvendt i foringseksperimentene

Standard chow- diett

Rottene ble gitt en standard laboratorierotte-chow STI fra (Velaz, Praha, Den tsjekkiske republikk).

Diett med høyt innhold av sakkarose ( HS)

50,3% sakkarose, 4,8% gelatin, 3,2% høy, 2,3% vitaminer og mineraler, 8,7% gjær, 8,7% tørrmelk, 12,3% kasein, 9% oksetalg, 1% solsikkeolje.

HS + TTA: Samme som HS + 0,3% TTA oppløst i oksetalg.

HS + Fiskeolje ( FO): Oksetalg og solsikkeolje erstattes av 10% Triomar. Triomar er fra Pronova Biocare, Norge, og inneholder 33,4% EPA, 3,1% DPA og 20,2% DHA.

Høvt fettinnhold ( HF): 1,9% gelatin, 5,7% hvetekli, 7,7% vitaminer og mineraler, 25,4% maisstivelse, 25,7% kasein, 26,8% oksetalg og 7,1% solsikkeolje.

HF + TTA: Samme + 0,4% TTA oppløst i oksetalg.

HF + FO: 10% oksetalg erstattes av 10% Triomar.

Tester for intravenøs glukose- toleranse

Hannkjønn Zucker (fa/fa) -rotter (5 uker gamle) ble anestetisert etter 5-timers faste, ved intraperitoneell injisering av natriumpentobarbital (50 mg/kg). Rottene ble injisert med glukose (0,55 g/kg i den safenøse vene, og blodprøver ble innsamlet fra hale-venet i hepariniserte rør ved tider 0, 5, 10,15, 20 og 30 minutter etter glukose-appliseringen. Prøvene ble holdt på is, sentrifugert, og plasma ble lagret ved -20°C inntil analyse.

Hyperinsulinemisk euglykemisk klamp

Etter 21 dager på deres respektive dietter (se ovenfor) ble rottene anestetisert ved injisering av xylazinhydroklorid (Rometar SPOFA, Praha, Den tsjekkiske republikk; 10 mg/ml) og ketaminhydroklorid (Narkamon SPOFA, Praha, Den tsjekkiske republikk; 75 mg/kg) og utstyrt med kronisk karotid-arterie og jugulære venekanyler som beskrevet av Koopmans et al. (S.J. Koopmans et al., Biochim Biophys Acta, 1115, 2130-2138, 1992). De kanulerte rotter fikk komme seg igjen i løpet av to dager etter inngrepet før utførelse av klamp-forsøkene i samsvar med Kraegen et al. (E.W. Kraegen et al., Am. J. Physiol., 248, E353-E362, 1983). På den tredje dag etter inngrepet ble deretter ikke-begrensete rotter gitt en kontinuerlig infusjon av porcint insulin (Actrapid, Novo Nordisk, Danmark) med en dose på 6,4 mU pr. kg pr. min. for å oppnå plasmainsulin-nivåer i det øvre fysiologiske område. De arterielle blodglukose-konsentrasjoner ble "klempet" ved det basale faste nivå, ved variabel infusjon av en 30% vekt/volum glukoseløsning (Leciva, Praha, Den tsjekkiske republikk). Blodprøver for bestemmelse av plasmaglukose og insulin-konsentrasjoner ble opptatt hvert 5. minutt fra starten av glukose-infusjonen. Etter 90 minutter ble rottene frakoblet infusjonene og umiddelbart dekapitert, blod ble innsamlet for separasjon av plasma, og lever og epididymalt adipost vev ble dissekert ut og veiet.

Måling av plasmaparametere

Glukose (GLU, Boehringer Mannheim, Tyskland), frie fettsyrer (NEFA, C ACS-ACOD kit; Wako Chemicals, Dalton, USA) og b-hydroksybutyrat (310-A kit; Sigman Diagnostics Inc.; S. Louis, USA) -konsentrasjoner ble målt ved anvendelse av enzymatiske metoder. Insulin-konsentrasjoner ble bestemt med radioimmunoanalyse fra (CIS bio International, Gif sur Yvette, Frankrike) ved anvendelse av rotteinsulin som standard i Zucker-rottene. I Wistar Charles River-rottene ble plasmaglukose-konsentrasjoner målt ved hjelp av Beckman Glucose Analyzer (Fullerton, CA, USA). Plasmainsulinnivået ble målt ved anvendelse av RIA-kit fra Linco Research Inc. (St. Charles, MO, USA). Fosfolipider ble målt ved enzymatisk metode ifølge (bioMérieux, Marcy-1'Etoile, Frankrike), og triacylglyserol ifølge Technicon-metode nr. SA4-0324L90, USA, og kolesterol ifølge Technicon-metode nr. SA4-0305L90, USA.

Fremstilling av post- nukleære og mitokondrielle fraksjoner, og målinger av enzymaktiviteter

Fersk isolerte levere fra individuelle gamle Zucker-rotter ble homogenisert i iskald sakkarose-buffer (0,25 M sakkarose, 10 mM HEPES (pH 7,4) og 2 mM EDTA). Post-nukleære og mitokondrielle fraksjoner ble framstilt ved anvendelse av preparativ differensialsentrifugering i samsvar med DeDuve et al. (C. De Duve et al., Biochem. J., 60, 604-617, 1955). Modifika-sjoner, renhet og utbytte var som beskrevet tidligere (A. Garras et al., Biochim., Biophys. Acta, 1255, 154-160, 1995). Syreløselige produkter ble målt i post-nukleære og mitokondrielle, anrikede fraksjoner ved anvendelse av [l-<14>C]-palmitoyl-CoA og [l-<14>C]-palmitoyl-L-karnitin (Radiochemical Centre, Amersham, England) som substrat som tidligere beskrevet (N. Willumsen et al., J. Lipid Res., 34, 13-22, 1993). Karnitin-palmitoyl-transferase-I- og -II-aktiviteter ble målt i de post-nukleære og mitokondrielle fraksjoner i hovedsak som beskrevet av Bremer (J. Bremer, Biochim. Biophys. Acta, 665, 628-631, 1981), og 3-hydroksy-3-metylglutaryl-CoA-syntase ble målt i samsvar med Clikenbeard et al. (K.D. Clinkenbeard et al., J. Biol. Chem., 250, 3108-3116, 1975) i de mitokondrielle fraksjoner.

RNA- analvser

RNA-ekstraksjon (P. Chomczynski et al., Anal. Biochem., 162, 156-159, 1987), Northern blott-analyser og slottblotting av RNA til nylonfiltre, og hybridisering til immobilisert RNA ble utført som tidligere beskrevet (H. Vaagenes et al., Biochem. Pharmacol., 56, 1571-1582, 1998). De følgende cDNA-fragmenter ble anvendt som prober: CPT-1 (V. Essser et al., J. Biol. Chem., 268, 5817-5822, 1993), CPT-H (K.F. Woeltje et al., J. Biol. Chem., 265, 10720-10725,1990), 3-hydroksy-3-metylglutaryl-CoA-syntase (J. Ayté et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 87, 3874-3878, 1990), og hormonsensitiv lipase (C. Holm et al., Biochim. Biophys. Acta, 1006, 193-197, 1989). De relative nivåer av RNA-ekspresjon ble estimert som mengder radioaktiv probe hybridisert til de respektive nivåer av 28S rRNA.

RESULTATER

Eksempel 1: Framstilling og karakterisering av forbindelsen

a) Syntese av de nve forbindelser

Fettsyrer med heteroatomet i forskjellige posisjoner ble syntetisert i samsvar med den generelle

beskrivelse for 3-substituerte analoger (se nedenfor) med følgende modifisering:

Alkyl-Hal ble erstattet av Alkanoisk-Hal, og HS-CHCOOR ble erstattet av alkyl-SH.

De følgende fettsyre-analoger har blitt framstilt ogkarakterisert:

Rensing av produkter som beskrevet nedenfor. Renhet > 95%. Strukturen ble verifisert med massespektrometri.

b) Syntese av de 3- substituerte fettsyre- analoger

Forbindelsene, hvor substituenten Xi=3er et svovelatom eller selenatom, kan framstilles i

samsvar med den følgende generelle prosedyre:

X er et svovelatom:

Den tio-substituerte forbindelse kan framstilles med den generelle prosedyre angitt nedenfor:

Svovel-forbindelseri, nemlig tetradecyltioeddiksyre (TTA), (CH3-(CH2)i3-S-CH2-COOH, ble framstilt som vist i EP-345.038.

X er et selenatom

Den selen-substituerte forbindelser kan framstilles med den følgende generelle prosedyre:

Denne forbindelse ble renset ved forsiktig krystallisering fra etanol eller metanol.

Den finale forbindelse, f.eks. idet alkyl er tetradecyl, (CH3-(CH2)13-Se-CH2-COOH (tetradecylselentioeddiksyre (TSA)) kan renses ved krystallisering fra dietyleter og heksan. Dette produkt kan fullt ut karakteriseres ved NMR, IR og molekylvektbestemmelse.

Framgangsmåtene for syntese og isolering av disse svovel- og selen-forbindelser, og forbindelsen hvor X i formel I er oksygen (O), svovel-I-oksid (SO) og svoveldioksid (S02) er beskrevet i europeisk patent nr. 345.038, og internasjonal patentsøknad nr. WO 97/03663.

Eksempel 2

Toksisitetsstudium av TTA

Et 28-dagers toksisitetsstudium i hunder, i samsvar med GLP-retningslinjer, har blitt utført av Corning Hazleton (Europe), England. Oral administrering av TTA i doseringsnivåer opptil 500 mg/kg/dag ble generelt godt tolerert. Noen lipid-relaterte parametere ble senket i dyrene som ble gitt høye doseringer. Dette er i samsvar med den farmakologiske aktivitet av TTA. Doseringsnivået på 500 mg/kg/dag ga også tap av kroppsvekt. Der var ingen bevis på toksisitet ved doseringsnivåer på 50 eller 500 mg/dag/kg.

Tester for mutagenisk aktivitet har blitt utført av Covance Laboratories Limited, England. Det ble konkludert at TTA og TSA ikke induserte mutasjoner i stammer av Salmonella typhimurium og Escherichia coli. Videre var TTA ikke mutagenisk når de ble testet i muselymfoma-celler og L5178Y.

Konsentrasjonen av forbindelsene testet i S. typhimurium ogE. coli var 3-1000 mg/plate (TTA) og 2-5000 mg/ plate (TSA). I muselymfoma-celler, L5178Y, var konsentrasjonen 2,5 til 50 mg/ml.

TSA og TSA ble funnet å ikke være mutagenisk i disse tester. TSA og TTA har også blitt testet for kromosomale avvik i eggstokkceller fra kinesisk hamster, og ingen avvik ble indusert ved de testete doseringer (12-140 mg/ml).

Forbindelsene er derfor i denne sammenheng potensielt anvendelige som farmasøytiske forbindelser.

Eksempel 3

TTA induserer en lipidsenkende effekt i obese dyr

Hannkjønn obese Zucker fa/fa-rotter, som veide 100 g ved starten av eksperimentet, gikk parvis i metallgitter-bur i et rom opprettholdt ved 12 timers lys/mørke-sykluser og en konstant temperatur på 20±3°C. Dyrene ble akklimatisert i minst én uke under disse betingelser før eksperimentet startet.

TTA (tetradecyltioeddiksyre), framstilt i samsvar med framgangsmåten beskrevet tidligere, og palmitinsyre (kontroll) ble suspendert i 0,5% (vekt/volum) karboksymetylcellulose (CMC). Seks dyr ble anvendt i begge grupper. TTA (tetradecyltioeddiksyre) og palmitinsyre ble administrert ved en dosering på 300 mg/dag/kg kroppsvekt, med gastrisk intubasjon (gavage) én gang daglig i 10 dager. Rottene fikk deretter faste i 2 timer før terminering av eksperimentet. Blod og organer ble innsamlet. Lipidkonsentrasjoner i plasma ble bestemt ved anvendelse av en autoanalyzer, som beskrevet i metodeseksjonen. Resultatene oppnådd er rapportert i tabell 1. Resultatene demonstrerer klart at TTA reduserer nivåene av triglyserider, kolesterol og fosfolipid i plasma.

Eksempel 4

TTA og TSA induserer en lipidsenkende effekt i normale dyr ( Wistar- rotter)

Hannkjønn Wistar-rotter, som veier 180-200 g ved starten av eksperimentet, ble oppbevart individuelt i metallgitterbur i et rom opprettholdt ved 12 timers lys/mørke-sykluser og en konstant temperatur på 20+3°C. Dyrene ble akklimatisert i én uke under disse betingelser før forsøkstart.

TTA, TSA og eikosapentanoisk syre (EPA) ble suspendert i 0,5% (vekt/volum) karboksymetylcellulose (CMC). Seks dyr ble anvendt i hvert forsøk, og en 0,5% CMC-løsning ble administrert til rottene som kontroll. Etter administrering av testforbindelsen fikk rottene faste i 12 timer, og ble anestetisert med haloetan. EPA og fettsyrederivatene ble administrert ved gastrisk intubasjon (gavage) én gang daglig i 7 dager. Blodprøver ble innsamlet ved kardisk punktur, og lipidkonsentrasjoner i plasma ble bestemt som beskrevet i metodeseksjonen. Resultatene er gitt i tabell 2.

Tabell 2 viser at TTA utviser en god lipidsenkende effekt i blod i rotter. Det framgår at en 100 ganger større dosering av EPA er nødvendig for å oppnå den samme nedgang i plasmalipid-konsentrasjonen som oppnådd for TSA. Videre er de substituerte fettsyreforbindelser langt mer effektive enn ren EPA og fiskeolje med hensyn til å senke plasmalipider. De er derfor potensielt nyttige som medisinske forbindelser.

Eksempel 5

Effekt av TTA på dietter av fettinnhold foret til Wistar Charles River- rotter

Hannkjønn Wistar Charles River-rotter (280-360 g) ble foret med tre forskjellige dietter (se metodedel) i 3 uker ad libitum. Etterpå ble de drept ved dekapitering, og prøver av lever og epididymalt adipost vev ble dissekert ut og veiet.

Foring av Wistar-rottene med dietten med høyt fettinnhold øket dermed det epididymale og retroperitoneelle "pad"-vekt. TTA-behandling hindret økning i adipos vevs-masse, og denne effekt var uavhengig av næringskonsumpsjon, som var identisk (høyt fett: 15,1 + 1,1 vs. høyt fett + TTA; 14,8 + 1,3 g/rotte/dag.

Data oppgis som middelverdi + SEM

Eksempel 6

TTA reduserer den totale kroppsvekt i normale rotter

To grupper av 6 hannkjønn Wistar-rotter ble vilkårlig selektert, og undersøkt for vektutvikling over en periode på 12 uker. Kroppsvekten av hver Wistar-rotte ble målt ved starten av eksperimentet. Alle dyr i begge grupper mottok individuelt den samme mengde mat (næring) under forsøksperioden på 12 uker. Alle dyrene i én av gruppene ble oralt administrert medikamentet omfattende TTA. Den andre gruppe var kontrollgruppen (CMC). Etter 12-ukers perioden ble kroppsvekten av rottene igjen målt.

Resultatene gitt i tabell 4 viser at oral administrasjon av TTA fører til signifikant vekttap.

Eksempel 7

TTA- effekt på dietter av høyt fettinnhold foret til Wistar Charles River- rotter

Fig. 1 viser de kumulerte verdier for vektøkning (g)/ totalt for spist (g) over 3 uker. Verdiene ble beregnet ved å ta den daglige gjennomsnittlige vektøkning og dele den med den gjennomsnittlige mengde mat spist den dag. Se metodeseksjon for forkortelser og spesifikasjon over diettene.

Sammensetningen av diettene er gitt i metodeseksjonen.

Eksempel 8

TTA- effekt av dietter med høyt sakkaroseinnhold foret til Wistar Charles River- rotter

Fig. 2 viser de akkumulerte verdier for vektøkning (g)/total mat spist (g) over 3 uker. Verdiene ble beregnet ved å ta den daglige gjennomsnittlige vektøkning og dele den med den gjennomsnittlige mengde mat spist den dag. Se metodeseksjon for forkortelser og spesifikasjon over diettene.

Sammensetningene av diettene er gitt i metodeseksjonen.

Eksempel 9

Effekt av TTA på kroppsvektøkning, vekt av lever og adipost vev i obese dyr

TTA ble også testet for dets effekt på lever og vekt av adipost vev. Resultatene er angitt i tabell 5.

Fem uker gamle hannkjønn obese Zucker (fa/fa) -rotter foret med TTA, 300/kg/dag suspendert i 0,5% CMC. Kontrolldyr mottok kun CMC. Etter 11 dagers behandling ble rottene drept ved cervikal dislokasjon, og snitt av lever og epididymalt adipost vev ble dissekert ut og veiet. Data er gjennomsnittsverdier + SD for 6 dyr i kontroll - og 6 dyr i den eksperimentelle gruppe.

Eksempel 10

TTA induserer en vektreduksjon i hunder

Tre hannkjønn-hunder (4-6 måneder gamle) ble oppbevart enkeltvis under forsøket. Hvert dyr ble tilbudt 400 g SQC-diett A hver morgen etter dosering, og enhver restdiett ble fjernet om ettermiddagen. Medikamentet ble administrert oralt i kapsler én gang daglig i 28 dager.

Eksempel 11

TTA- behandling hindrer at HF- diett induserer hyperinsulinemia i normale rotter

Rotter som veier 280-360 g ble delt i 3 grupper (n=6) og foret med tre forskjellige dietter: standard rottechow, diett med høyt fettinnhold (HF) og HF-supplementert med TTA. Etter 21 dager på deres respektive dietter ble blod innsamlet etter en faste over natten fra halevenen. Data er vist som gjennomsnitt + SEM. Resultatene ble analysert med ANOVA, og forskjellige bokstaver angir statistisk signifikans (p<0,05).

Fig. 3 viser at TTA-behandlingen hindrer høyfettinnhold-diett-indusert hyperinsulinemia i Wistar Charles River-rotter.

Eksempel 12

TTA- behandling hindrer HF- diett- indusert insulinresistens i normale rotter

Rotter som veier 330+20 g ble del i 3 grupper (n=9) og foret med tre forskjellige dietter: standard rottechow, med høyfett-diett (HF) og TTA-tilsatt HF. Etter 21 dager på deres respektive dietter ble en 90 min. euglycemisk hyperinsulenemisk klamp utført i ikke-begrensete konsiøse dyr som beskrevet under Materialer og metoder. Glukose-infusjons-hastighet (GIR) ble bestemt fra perioden hvor klampen hvor glykemi ble stabilisert, dvs. mellom 45 og 90 minutter etter begynnelse av klamp. Dataene er presentert som gjennomsnitt + SEM.

En euglycemisk hyperinsulemisk klamp-protokoll ble satt opp for å teste om diett-TTA-inntak vil forbedre den nedsatte innsulinvirkning på grunn av foring med høyt fett i rotten. Den 90 min. euglycemiske hyperinsulinemiske klamp resulterte i platånivåer av plasmaglukose og plasmainsulin som ikke var forskjellige i de tre undersøkte grupper. Der var en signifikant reduksjon i eksogen glukose-infusjonshastighet (GIR) som var nødvendig for å opprettholde euglycemia i HF-gruppen (fig. 4) sammenlignet med Wistar-rotter foret med standard-diett. Interessant så viste det seg at TTA-tilsetning til HP-dietten hindret utvikling av insulinresistens i disse rotter som vist med en fullstendig normal GIR. Dette indikerer en nyttig effekt av TTA på insulinvirkning in vivo.

Fig. 4 viser at TTA-behandling hindrer insulinresistens indusert av diett med høyt fettinnhold i Wistar Charles River-rotter.

Eksempel 13

Effekten av TTA på plasmanivåer av insulin og glukose i obese dyr

5 uker gamle Zucker ( fa/ fa) - rotter

Som vist i fig. 5, reduserte TTA-behandlingen blodinsulin-konsentrasjonen med nesten 40%, mens blodkonsentrasjonen av glukose ble redusert med ca. 15%.

Rottene ble administrert TTA ved en dosering på 300 mg/kg/dag løst i 0,5% CMC (n=6) ved oral gavage. Etter 11 dagers behandling ble rottene drept ved cervikal dislokering. Blod ble innsamlet, og nivåene av insulin og glukose målt som angitt i metodeseksjonen. Data gis som gjennomsnitt + S.D.

I samsvar med L.M. Zucker et al. (J.D. Sparks et al., Metabolism, 47, 1315-1324, 1998) har disse unge dyr ikke utviklet hyperglykemi.

4 måneder gamle obese Zucker ( fa/ fa) - rotter

Fig. 6 viser effekten av TTA på nivåene av blodinsulin og glukose i 4 måneder gamle Zucker (fa/fa) -rotter, dvs. rotter som har utviklet hyperglykemi (J.D. Sparks et al., Metabolism, 47, 1315-1324,1998).

Rottene ble gitt en standard chowdiett, enten med (n=5) eller uten (n=6) 0,15% TTA. Etter 21 dagers behandling ble blod innsamlet, og nivåene av insulin og glukose målt. Data gis som gjennomsnitt + S.D.

Eksempel 15

TTA- behandling reduserer plasmainsulin- responsen til glukose

For å undersøke om TTA-behandling resulterte i en forbedret insulinvirkning på glukose-utnyttelse ble en intravenøs glukose-toleransetest (IVGTT). 15 uker gamle Zucker (fa/fa) -rotter resulterte TTA-behandling i en signifikant lavere plasmainsulin-respons til glukose (fig. 7A). IVGTT-glukosekurvene var normale og sammenlignbare mellom TTA-behandlede rotter og kontrollrotter (fig. 7B).

Eksempel 16

Effekten av TTA på mitokondrien B- oksidasjon

Obese Zucker (fa/fa) -rotter ble gitt en standard chow enten med (n=6) eller uten (n=5) 0,15% TTA. Etter 21 dagers behandling ble rottene drept med cervikal dislokasjon, og leverne ble fjernet. Mitokondrielle fraksjoner ble isolert fra individuelle levere. Fettsyre-oksidasjons-hastigheter ble målt ved anvendelse av [l-14C]-palmitoyl-CoA eller [l-<14>C]-palmitoyl-L-karnitin som substrater (A) CPT-I (B) og CPT-II (C) ble målt i de mitokondrielle fraksjoner. RNA-rensing og hybridiseirngsforsøk ble utført. De relative mRNA-nivåer ble bestemt med densiometrisk skanning av autoradiogrammene, og de forskjellige mRNA-nivåer ble normali-sert til den respektive 28S rRNA, og gjennomsnittene for kontrollene ble satt til 1. Dannelse av syreløselige produkter i kontroll obese dyr var 1,3+0,7 og 5,3+2,2 nmol/g lever/min. ved anvendelse av palmitoyl-CoA og palmitoyl-L-karnitin som substrater, respektivt. CPT-I- aktivitet i kontrollrotter var 22+4,9 nmol/g lever/min., og CPT-H-aktiviteten i kontroUrotter var 270+115 nmol/g lever/min. Verdiene uttrykkes som gjennomsnitt + S.D.

TTA-administreringen økte plasmakonsentrasjonene av ketonlegemer, som resulterte i en markert nedgang i FF A/ ketonlegeme-forholdet (tabell 7). Disse data indikerer at TTA-behandling av 4 måneder gamle obese Zucker (fa/fa) -rotter økte hepatisk mitokondrien p-oksidasjon og ketogenese. Faktisk økte TTA-behandling av obese Zucker (fa/fa) -rotter fettsyreoksidasjon i lever mer enn 7 ganger det som ble målt med plamitoyl-CoA og palmitoyl-L-karnitin som substrater (fig. 8A). Denne induksjon av P-oksidasjon ble ledsaget av en økning av aktivitet og mRNA-nivåer av både CPT-I (fig. 8B) og CPT-II (fig. 8C). I tillegg ble aktivitetene av de hastighetsbegrensende enzymer i ketogenesen øket (tabell 7).

Data gis som gjennomsnitt ± S.D. av seks dyr i både kontroll- og forsøksgruppen. Frie fettsyrer (FFA) og ketonlegemer (4-hydroksybutyrat) ble målt i plasma og 3-hydroksy-3-metylglutaryl (HMG) - CoA-synteseaktiviteter ble målt i mitokondrielle fraksjoner framstilt fra lever fra 21 uker gamle hannkjønn obese Zucker (fa/fa) -rotter gitt enten en stadard-diett (kontroll) eller en stardard-diett anriket med 0,15% TTA i 15 dager.

Eksempel 17

Effekten av TTA på hepatiske nivåer av triacylglyserol

Den signifikante økte mitokondrielle fettsyreoksidasjon forårsaket av TTA vil redusere tilgjengeligheten av fettsyrer for esterifisering. Syntesen av triacylglyserol og kolesterol reduseres dermed, og sekresjon av VLDL fra lever reduseres. Dette er reflektert i et nedsatt nivå av triacylglyserol i lever, redusert plasmatriacylglyserol og redusert adipos vevsmasse. Basal og total lypolyse er ikke forandret (data ikke vist), og forholdet mellom frie fettsyrer i plasma og ketonlegemer er redusert (data ikke vist). Dette indikerer en økt fluks av fettsyrer fra de perifere vev til lever for oksidasjon.

Selv et økt hepatisk nivå av triacylglyserol kan lindres av TTA. Foring av rotter med en inhibitor av fettsyre-oksidasjon vil øke nivået av hepatisk triacylglyserol, noe som resulterer i fettlever. Tetradecyl-4-tia-propionisk syre (TTP) er en fettsyreanalog med et svovelatom i 4-posisjon. Denne analog inhiberer P-oksidasjon av fettsyrer på grunn av dannelse av en mitokondrien inhibitor. Foring av rotter med denne analog resulterer i dannelse av fettlever. Dersom rottene imidlertid fores med en kombinasjon av TTA og TTP, unngås dannelse av fettsyrer (tabell 8). Dette tilveiebringer bevis på at TTA kan anvendes for behandling av betingelser med et øket hepatisk nivå av triacylglyserol.

Hannkjønn Wistar-rotter hadde fri aksess til vann og rotte vedlikeholds chow. De ble foret med palmitinsyre eller fettsyre-analoger suspendert i 0,5% CMC i 6 dager. I noen eksperimenter ble TTA eller TTP foret i 3 dager før foring med begge i 6 dager. Ved slutten av eksperimentet ble rottene fastet natten over, drept, og leveren ble fjernet og homogenisert. Triacylglyserol ble målt i homogenatet.

Eksempel 18

Fettsyre-analoger har blitt syntetisert hvor svovelatomet flyttes til posisjoner lenger vekk fra karboksylgruppen i fettsyren. Når svovelatomet er plassert i posisjoner på karbonkjeden med odde numre (5, 7, 9 etc), vil disse analoger bli delvis P-oksidert. B-oksidasjonen fjerner to C-atomer om gangen fra karboksylenden av fettsyren, og slike analoger kan dermed bli p-oksidert inntil svovelatomet er i 3-posisjonen. Det er således antatt at slike analoger kan ha biologiske effekter tilsvarende TTA. Eksperimenter har vist at fettsyre-analoger som har et svovelatom i en oddenummer-posisjon på karbonkjeden felles, alle vil øke den mitokondrielle 3-oksidasjon (tabell 9).

Den mitokondrielle P-oksidasjon er målt som i eksempel 16 med anvendelse av [1-<14>C]-palmitoyl-L-karnitin som substrater.

Eksempel 19

Hannkjønn obese Zucker (fa/fa) -rotter, som veide 100 g ved starten av eksperimentet, ble oppbevart i par i metallgitterbur i et rom holdt ved 12 timers lys/mørke-sykluser og en konstant temperatur på 20+3°C. Dyrene ble akklimatisert i minst én uke under disse betingelser før start av eksperimentet.

TTA og palmitinsyre (kontroll) ble suspendert i 0,5% (vekt/volum) karboksymetylcellulose (CMC) og administrert ved en dosering på 300 mg/dag/kg kroppsvekt, ved gastrisk intubering (gavage) én gang daglig i 10 dager. Rottene ble fastet i 2 timer før terminering av eksperimentet. Blod og organer ble innsamlet. Totale lipider ble ekstrahert fra lever og plasma. Lipidene ble evaporert, forsåpet og esterifisert før separering ved anvendelse av Carlo Erba 2900 gasskromatograf.

Tabell 10 viser at oral administrering av TTA øker nivået av oleinsyre i både lever og plasma. Videre akkumulerte et delta-9-desaturert produkt av TTA i både plasma og lever.

Claims

1. Anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (I):

hvor n er et heltall fra 1 til 12, og hvor m er et heltall fra 0 til 23, og hvor i er et oddetall som indikerer posisjonen i forhold til COOR, og hvor X, uavhengig av hverandre er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02, Se og CH2, og hvor R representerer hydrogen eller C i -C4-alkyl, med den forutsetning at minst én av X, ikke er CH2, eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for behandling og/eller hindring av diabetes.

2. Anvendelse i samsvar med krav 1, hvor nevnte diabetes er type I diabetes.

3. Anvendelse i samsvar med krav 1, hvor nevnte diabetes er type H diabetes.

4. Anvendelse i samsvar med krav 1, hvor typen diabetes er valgt fra gruppen omfattende sekundære diabeteser så som pankreatisk, ekstrapankreatisk/endokrin eller medikamentindusert diabetes, eller sjeldne former av diabetes så som lipoatrofisk, myatonisk eller en diabetes forårsaket av forstyrrelse i insulinreseptorer.

5. Anvendelse i samsvar med krav 1, hvor m > 13.

6. Anvendelse i samsvar med krav 1, hvor Xj=3er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02og Se, og hvor X^.^ er CH2.

7. Anvendelse i samsvar med krav 6, hvor X;=3er svovel.

8. Anvendelse i samsvar med krav 6, hvor X;=3er selen.

9. Anvendelse i samsvar med et av kravene 1 -8, hvor det farmasøytiske materialet administreres til et menneske.

10. Anvendelse i samsvar med et av kravene 1-8, hvor det farmasøytiske materialet administreres til et landbruksdyr, så som hønsefugler, bovine, ovine, kaprine eller porcine pattedyr.

11. Anvendelse i samsvar med et av kravene 1-8, hvor det farmasøytiske materialet administreres et husdyr eller et kjæledyr, så som hund eller katt.

12. Anvendelse i samsvar med et av kravene 1-8, hvor det farmasøytiske materialet er i enhetsdoseringsformer.

13. Anvendelse i samsvar med et av kravene 1-8, hvor det farmasøytiske materialet administreres oralt eller parenteralt.

14. Anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (I):

hvor n er et heltall fra 1 til 12, og hvor m er et heltall fra 0 til 23, og hvor i er et oddetall som indikerer posisjonen i forhold til COOR, og hvor X, uavhengig av hverandre er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02, Se og CH2, og hvor R representerer hydrogen eller C i -C4-alkyl, med den forutsetning at minst én av X, ikke er CH2, eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for behandling eller hindring av hyperglysemia.

15. Anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (T):

hvor n er et heltall fra 1 til 12, og hvor m er et heltall fra 0 til 23, og hvor i er et oddetall som indikerer posisjonen i forhold til COOR, og hvor X, uavhengig av hverandre er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02, Se og CH2, og hvor R representerer hydrogen eller C i -C4-alkyl, med den forutsetning at minst én av X, ikke er CH2, eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for behandling eller hindring av hyperinsulinemia.

16. Anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (T):

hvor n er et heltall fra 1 til 12, og hvor m er et heltall fra 0 til 23, og hvor i er et oddetall som indikerer posisjonen i forhold til COOR, og hvor X, uavhengig av hverandre er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02, Se og CH2, og hvor R representerer hydrogen eller C i -C4-alkyl, med den forutsetning at minst én av X, ikke er CH2, eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for å behandle eller hindre redusert sensitivitet til insulin.

17. Farmasøytisk materiale for hindring og/eller behandling av en diabetisk situasjon i dyr,karakterisert vedat det farmasøytiske materiale omfatter fettsyre-analoger med den generelle formel (T):

hvor n er et heltall fra 1 til 12, og hvor m er et heltall fra 0 til 23, og hvor i er et oddetall som angir posisjonen i forhold til COOR, og hvor X, uavhengig av hverandre er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02, Se og CH2, og hvor R representerer hydrogen eller Ci-C4-alkyl, med den forutsetning at minst én av X, ikke er CH2, eller et salt, prodrug eller kompleks derav.

18. Farmasøytisk materiale i samsvar med krav 17, karakterisert vedat det farmasøytiske materiale omfatter i samblanding med fettsyre-analogene en farmasøytisk akseptabel bærer eller eksipient.

19. Ernæringsmateriale,karakterisert v e d at det omfatter en mengde fettsyreanaloger med generell formel (I):

hvor n er et heltall fra 1 til 12, og hvor m er et heltall fra 0 til 23, og hvor i er et oddetall som angir posisjonen i forhold til COOR, og hvor X, uavhengig av hverandre er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02, Se og CH2, og hvor R representerer hydrogen eller d-C4-alkyl, med den forutsetning at minst én av X, ikke er CH2, eller et salt, prodrug eller kompleks derav, som effektivt reduserer eller hindrer en økning i konsentrasjonen av glukose i blodet til et menneske eller ikke-humant dyr.

20. Anvendelse av fettsyreanaloger med den generelle formel (T):

hvor n er et heltall fra 1 til 12, og hvor m er et heltall fra 0 til 23, og hvor i er et oddetall som angir posisjonen i forhold til COOR, og hvor X, uavhengig av hverandre er valgt fra gruppen omfattende O, S, SO, S02, Se og CH2, og hvor R representerer hydrogen eller C i -C4-alkyl, med den forutsetning at minst én av X, ikke er CH2, eller et salt, prodrug eller kompleks derav, for framstilling av et farmasøytisk materiale for å redusere konsentrasjonen av glukose i blodet til et menneske eller ikke-humant dyr i behov derav.