NO326696B1

NO326696B1 - Nye imidazolidinderivater og deres fremstilling og andvendelse som VLA-4-antagonister.

Info

Publication number: NO326696B1
Application number: NO20040426A
Authority: NO
Inventors: Volkmar Wehner; Hans-Ulrich Stilz; Stefanie Flohr; Horst Blum; Hartmut Rütten
Original assignee: Sanofi Aventis Deutschland
Priority date: 2001-08-01
Filing date: 2004-01-30
Publication date: 2009-02-02
Also published as: TWI325863B; US20030109497A1; MY133467A; PT1414444E; KR20040020076A; DK1414444T3; MXPA04000041A; CA2455966C; JP4676697B2; CO5550452A2; DE10137595A1; PE20030348A1; RU2318815C2; KR100910930B1; CA2455966A1; EP1414444A1; JP2005504033A; NO20040426L; WO2003011288A1; ES2301673T3

Description

Den foreliggende oppfinnelsen er relatert til nye indazolin derivater ifølge formelen I,

hvor B, E, W, Y, R, R2, R3, R3<0>, e og h har betydningene gitt nedenfor. Forbindelsene ifølge formel I er verdifulle farmasøytiske aktive forbindelser som er egnet for eksempel for behandling av inflammatoriske sykdommer, for eksempel reumatoid artritt eller allergiske sykdommer. Forbindelsene ifølge formel I er inhibitorer av adhesjonen og migrasjonen av leukocytter og/eller antagonister av adhesjonsreseptoren VLA-4 tilhørende integrin gruppen. De er generelt egnet for behandling av sykdommer som er forårsaket av, eller assosiert med, et uønsket nivå av leukocytt adhesjon og/eller leukocytt migrasjon eller hvor celle-celle eller celle-matriks interaksjoner som er basert på interaksjoner mellom VLA-4 reseptorer med deres ligander spiller en rolle. Oppfinnelsen er videre relatert til fremgangsmåter for fremstilling av forbindelsene ifølge formel I, til anvendelsen av forbindelsene og til farmasøytiske preparater som omfatter forbindelsene ifølge formel I.

Integrinene er en gruppe av adhesjonsreseptorer som spiller en vesentlig rolle i celle-celle-binding og celle-ekstracellulær matriks-bindingsprosesser. De innehar en ap-heterodimer struktur, har en bred cellulær distribusjon og viser et høyt nivå av evolusjonær konservering. Integrinet inkluderer for eksempel fibrinogenreseptoren på blodplater, hvor reseptoren interagerer spesielt med RGD-sekvensen i fibrinogen og vitronektin reseptoren på osteoklaster, hvor reseptoren interagerer spesielt med RGD-sekvensen til vitronektin eller osteopontin. Integrinene er delt i tre hovedgrupper, dvs. p2-subfamilien, inneholdende representantene LFA-1, Mac-1 og pl50/95, som er ansvarlige spesielt for celle-celle interaksjoner i immunapparatet, og subfamiliene (31 og P3, hvor representatene i hovedsak medierer adhesjonen av celler til komponenter i det ekstracellulære matriks (Ruoslahti, Annu. Rev. Biochem. 1988, 57, 375). Integrinene i tilhørende pi-subfamilien, som også kalles VLA (very late (activation) antigen) proteiner, inkluderer minst seks reseptorer som interagerer spesifikt med fibronektin, kollagen og</>eller laminin som ligander. Innen VLA-familien er integrinet VLA-4

(a4p l) atypisk idet det i hovedsak er begrenset til lymfoide og myeolide celler og i

disse cellene er ansvarlig for celle-celle interaksjoner med et stort antall av andre celler. For eksempel medierer VLA-4 interaksjonen mellom T-lymfocytter og B-lymfocytter med det heparin II-bindene fragmentet til human plasma fibronektin (FN). Bindingen av VLA-4 til det heparin II-bindene fragment til plasma fibronektin er basert spesielt på en interaksjon med en LDVP-sekvens. I kontrast til fibrinogenreseptoren eller vitronektinreseptoren er VLA-4 ikke et typisk RGD-bindene integrin (Kilger og Holzmann, J. Mol. Meth. 1995, 73, 347).

Normalt viser leukocyttene som sirkulerer i blodet bare en lav grad affinitet for de vaskulære endotelcellene på innsiden av blodkarene. Cytokiner som utslippes fra inflammatoriske vev aktiverer endotelceller og derved ekspresjon av et stort antall celleoverflate antigener. Disse antigener inkluderer for eksempel adhesjonsmolekylene ELAM-1 (endotelcelle adhesjonsmolekyl 1; også kalt E-selektin), som binder neutrofiler, bl.a. ICAM-1 (intracellulær adhesjonsmolekyl l), som interagerer med LFA-1 (leukocyttfunksjons-assosiert antigen 1) på leukocytter, og VCAM-1 (vaskulær celleadhesjonsmolekyl 1) som binder forskjellige leukocytter, bl.a. lymfocytter (Osborn et al., Cell 1989, 59, 1203). På samme måte som ICAM-1 er VCAM-1 medlem av immunoglobulin gen superfamilien. VCAM-1 (først kjent som INCAM-110) ble identifisert som et adhesjonsmolekyl som induseres på en endotele celler av inflammatoriske cytokiner slik som TNF og IL-1 og lipopolysakkarider (LPS). Elices et al. (Cell 1990,60, 577) viste at VLA-4 og VCAM-1 danner et reseptor-ligand par som medierer adhesjonen av lymfocytter til aktivert endotel. Bindingen av VCAM-1 til VLA-4 finner ikke sted ved hjelp av interaksjonen mellom VLA-4 med en RGD-sekvens ettersom VCAM-l ikke inneholder slike sekvenser (Bergelson et al., Current Biology 1995, 5, 615). VLA-4 finnes imidlertid også på andre leukocytter og adherens av leukocytter andre enn lymfocytter medieres også ved hjelp av VCAM-l/VLA-4 adhesjonsmekanisme. VLA-4 representerer dermed et isolert eksempel på en P1 integrinreseptor som, ved hjelp av ligandene VCAM-1 og fibronektin, spiller en essensiell rolle både ved celle-celle interaksjoner og ved celle-ekstracellulær matriks interaksjoner.

Cytokinindusert adhesjonsmolekyler spiller også en viktig rolle i rekruttering av lymfocytter inn i ekstravaskulære vevsregioner. Leukocytter rekrutteres inn i inflammatorisk vevsregioner av celleadhesjonsmolekyler som uttrykkes på overflaten av endotelcellene og fungerer som ligander for leukocyttcelle overflateproteiner og proteinkomplekser (reseptorer) (begrepet ligand og reseptor kan også anvendes vice versa). Leukocytter fra blodet må først og fremst festes til endotelceller før de er i stand til å migrere inn i synovium. Etter VCAM-1 binder celler som bærer integrinet VLA-4 (a4(31) slik som eosinofiler, T-lymfocytter, B-lymfocytter, monocytter og neotrifiler, er den og VCAM-l/VLA-4-mekanismen ansvarlig for rekrutteringsfunksjonen for slike celler fra blodstrømmen inn i infiserte regioner og informasjonsfoki (Elices et al., Cell 1990, 60, 577; Osbom, Cell 1990, 62, 3; Issekutz et al., J. Exsp. Med. 1996, 182, 2175).

VCAM-l/VLA-4-adhesjonsmekanismen har blitt koblet til flere fysiologiske og patologiske prosesser. I tillegg til cytokin indusert endotelium uttrykkes VCAM-1 også blant annet av følgende celler: myoblaster, lymfoid dendrittiske celler og vevsmakrofager, reumatoid synovium, cytokin stimulerte neuralceller, parietal epitelceller i Bowmans kapsel, nyretubulær epitelium, betent vev i forbindelse med hjerte- og nyretransplantasjonsawisning og tarmvev i forbindelse med graft-versus-host sykdom. VCAM-1 er også funnet uttrykt på de områder av arterielt endotelvev som forbindes med tidlige aterosklerose plakk i en kanirtmodell. I tillegg uttrykkes VCAM-1 på follikulære dendrittiske celler i humane lymfekjertler og finnes på stromaceller i benmargen, for eksempel i mus. Det siste funnet antyder at VCAM-1 har en funksjon i B-celleutvikling. Bortsett fra på celler av hematopoetisk opprinnelse, finnes VLA-4 også på for eksempel melanoma cellelinjer og VCAM-l/VLA-4 adhesjonsmekanismen har blitt forbundet med metastase av slike tumorer (Rice et al., Science 1989, 246, 1301).

Hovedformen som VCAM-1 forefinnes in vivo på endotelceller og som er den dominante formen in vivo, designeres VCAM-7D og bærer syv immunoglobulinområder. Aminosyresekvensene til domenene 4, 5 og 6 ligner domenene 1,2 og 3. Det fjerde domenet fjernes ved alternativ spleising i en annen form som sammensettes av seks domener og som designeres her som VCAM-6D. VCAM-6D er også i stand til å binde VLA-4-uttrykkende celler.

Videre informasjon med hensyn til VLA-4, VCAM-1, integriner og adhesjonsproteiner finnes for eksempel i artiklene av Kliger og Holzmann, J. Mol. Meth., 1995, 73, 347; Elices, Cell Adhesion in Human Disease, Wiley, Chichester 1995, s. 79 og Kuijpers, Springer Semin. lopathol. 1995, 16, 379.

På rollen til VCAM-l/VLA-4 mekanismen i celleadhesjonsprosesser som er av betydning, f.eks. ved infeksjoner, inflammasjoner og aterosklerose, så har forsøk blitt gjort for å kontrollere disse sykdommene, spesielt for eksempel inflammasjoner (Osborn et al., Cell 1989, 59, 1203) ved intervensjon i disse adhesjonsprosessene. En fremgangsmåte for å gjøre dette er anvendelsen av monoklonale antistoffer som rettes mot VLA-4. Monoklonale antistoffer (Mabs) av denne type, som VLA-4 antagonister blokker interaksjonen mellom VCAM-1 og VLA-4, er kjente. Følgelig inhiberer anti-VLA-4 Mabs HP2/1 og HP 1/3 for eksempel adhesjon av VLA-4-uttrykkende Ramos celler (B cellelike celler) til human navlestreng endotelceller og til VCAM-1 - transfekterte COS-celler. På samme måte inhiberer anti-VCAM-1- Mab 4B9 adhesjonen av Ramos-celler, Juarkat-celler (T cellelike celler) og HL60-celler (granulocyttlike celler) til COS-celler som har blitt transfektert med genetiske konstrakter som forårsaker VCAM-6D og VCAM-7D å bli uttrykt. In vitro data oppnådd ved å anvende antistoffer som er rettet mot cc4 subenheten til VLA-4 subenheten til VLA-4 viser at adhesjon av lymfocytter til synovial endotelceller, hvis adhesjon spiller en rolle i reumatoid artritt blokkeres (van Dinther-Janssen et al., J. Immunol. 1991, 147-4297).

In vivo eksperimenter har vist at anti-a4 Mab kan inhibere et eksperimentelt autoimmunt encefalomyelitt. Et monoklonalt antistoff rettet mot a4-kjeden til VLA-4 blokkerer på samme måte migrasjon av leukocytter inn i et inflammatorisk fokus. Evnen til antistoffer til å utøve en virkning på den VLA-4-avhengige adhesjonsmekanismen har også blitt undersøkt i en astmamodell for å kartlegge rollen til VLA-4 i å rekruttere leukocytter inn i betent lungevev (WO-A-93/13798). Administreringen av anti-VLA-4 antistoffer inhiberte den sene fasereaksjonen og hyperreaksjon i luftveiene hos allergisk sau. Betydningen av VLA-4 som et mål for astmabehandling diskuteres i detalj i Metzger, Springer Semin. Immunopathol. 1995,16,467.

Den VLA-4 avhengige celleahesjonsmekanismen har også blitt undersøkt i en primatmodell for inflammatorisk tarmsykdom (inflammatory bowel disease, IBD). I denne modellen som korresponderer til ulcerativ kolitt hos mennesker, resulterte administreringen av anti-ct4-antistoffer i en vesentlig reduksjon av den akutte inflammasjonen.

I tillegg til dette har det blitt vist at VLA-4-avhengig celleadhesjon spiller en rolle ved de følgende kliniske tilstandene, inkludert de følgende kroniske inflammatoriske prosessene: reumatoid artritt (Cronstein og Weismann, Arthritis Rheum. 1993, 36, 147; Elices et al., J. Clin. Invest. 1994, 93,405), diabetes mellitus (Yang et al., Proe. Nati., Acad. Sei. USA 1993, 90, 10494), systemisk lupus erytematose (Takeuchi et al., J. Clin. Invest. 1993, 92, 3008), forsinket type allergier (type IV allergi) (Elices et al., Clin. Exp. Rheumatol. 1993, 11, S77), multipel sklerose (Yednock et al., Nature 1992, 356, 63), malaria (Ockenhouse et al., J. Exp. Med. 1992, 176, 1183), aterosklerose (0'Brien et al., J. Clin. Invest. 1993, 92, 945; Shih et al, Circ. Res. 1999, 84, 345), transplantasjon (Isobe et al., Transplantation Proceedings 1994, 26, 867), forskjellige maligniteter, for eksempel melanom (Renkonen et al., Am. J. Pathol. 1992, 140, 763), lymfom (Freedman et al., Blood 1992, 79 ,206) og andre (Albelda et al., J. Cell Biol. 1991, 114, 1059).

VLA-4's interaksjon med VCAM-1 og fibronektin har blitt forbundet med noen patofysio logi ske prosesser i kardiovaskulære sykdommer. I et in vitro cellesystem inhiberer immigrerte neurofile forkortninger (negativ inotropi) av kardiomyocytter med 35%. Det var mulig å inhibere denne negative inotropiske virkningen av neutrofile med et anti-a4-antistoff, men ikke med et anti-CD18 antistoff (Poon et al., Circ. Res. 1999, 84, 1245). Betydningen av VLA-4 i patogenesen av arterosklerose har blitt vist i en musemodell for aterosklerose. CS-1 peptidet som rettes mot VLA-4-bindingssetet på fibronektin inhiberer rekrutteringen av leukocytter og akkumuleringen av fett i aorta og følgelig dannelsen av arterosklerotiske plakk i arterogenisk forede LDL reseptor-kockout mus (Shih et al., Circ. Res. 1999, 84, 345). Ved å bruke det samme CS-1 peptidet var det videre mulig å vise i en heterotopisk kanin hjertetransplantasjonsmodell at dannelsen av en transplantat vaskulopati kan vesentlig reduseres ved blokkering av interaksjonen mellom VLA-4 og fibronektin (Molossi et al., J. Clin. Invest. 1995, 95, 2601). WO-A-00/02903 beskriver CS-1 peptidomimetsis som inneholder en aspartat syreenhet, eller et derivat derav i molekylet og som inhiberer bindingen av VLA-4 til CS-1 sekvensen i matriksproteinet fibronektin.

I henhold til dette muliggjør blokkering av VLA-4 ved en egnet antagonist muligheter for å oppnå en effektiv behandling, spesielt for eksempel for behandling av forskjellige inflammatoriske tilstander inkludert astma og IBD. Den spesielle betydningen av VLA-4 antagonister for behandling av reumatoid artritt følger som allerede uttrykt fra det faktum at leukocytter fra blodet først må festes til endotelceller før de er i stand til å migrere inn i synovium, og fra det faktum at VLA-4 reseptoren spiller en rolle i denne adhesjonen. Det har allerede blitt nevnt ovenfor at inflammatoriske midler induserer VCAM-1 på endotelceller (Osborn, Cell 1990, 62, 3; Stoolman, Cell 1989, 56, 907) og at forskjellige leukocytter rekrutteres inn i infeksjonsområder og inflammasjonsfoki. I denne forbindelsen fester T-celler til et aktivert endotel hovedsakelig via LFA-l/ICAM-1 og VLA-4/VCAM-1 adhesjonsmekanismene (Springer, Cell 1994, 76,301). Ved reumatoid artritt økes bindingskapasiteten til VLA-4 for VCAM-1 på de fleste synovial T-celler (Postigo et al., J. Clin. Invest. 1992, 89,1445). I tillegg har en forhøyet adhesjon av synovial T-celler til fibronektin blitt observert (Laffon et al., J. Clin. Invest. 1991, 88,

546; Morales-Ducret et al., J. Immunol. 1992, 149, 1424). VLA-4 reguleres følgelig både med hensyn til dens ekspresjon og med hensyn til dens funksjon på T-lymfocytter i den reumatoide synovialmembranen. Ved å blokkere bindingen av VLA-4 til dens fysiologiske ligander VCAM-1 og fibronektin, kan den artikulære inflammasjonsprosessen effektivt forhindres eller lindres. Dette er også bekreftet ved eksperimenter, ved å bruke antistoffet HP2/1, som ble utført på Lewis rotter som led av adjuvant artritt og hvor effektiv sykdomsprevensjon ble observert (Barbidillo et al., Springer Semin. Immunopathol. 1995, 16,427). VLA-4 er følgelig et viktig terapeutisk målmolekyl.

De ovenfor nevnte VLA-4 antistoffene, og anvendelsen av antistoffer som VLA-4 antagonister beskrives i patentsøknadene WO-A-93/13798, WO-A-93/5764, WO-A-94/16094, WO-A-94/17828 og WO-A-95/19790. Patentsøknadene WO-A-94/15958, WO-A-95/15973, WO-A-96/00581, WO-A-96/06108 og WO-A-96/20216 beskriver peptidforbindelser som er VLA-4 antagonister. Anvendelsen av antistoffer og peptidforbindelser som farmasøytika lider imidlertid av ulemper, for eksempel mangel på oral tilgjengelighet, lett degradert)arhet eller en immunogen virkning ved lengre administrering, følgelig er det et behov for VLA-4 antagonister som innehar en fordelaktig egenskapsprofil for anvendelse ved terapi og profylakse av forskjellige sykdomstilstander.

Wo-A-95/14008, WO-A-93/18057, US-A-5 658 935, US-A-5 686 421, US-A-5 389 614, US-A-5 397 796, US-A-5 424 293 og US-A-5 554 594 beskriver substituerte 5-leddet ring heterosykler som innehar en amino, amidino eller guanidinofunksjon ved den N-terminale enden av molekylet og som viser plateaggregerings-inhiberende virkninger. EP-A-796 855 beskriver andre heterosykler som er inhibitorer av benresorpsjon. EP-A-842 943, EP-A-842 945 og EP-A-842 944 beskriver at forbindelser fra disse serier, og andre forbindelser, overraskende også inhiberer leukocyttadhesjon og er VLA-4 antagonister.

EP-A-903 353, EP-A-905 139, EP-A-918 059, WO.99/23063, WO-A-99/24389, WO-A-99/54321, WO-A-99/60015 og WO-A-00/69831 beskriver andre forbindelser som inhiberer leukocyttadhesjon og er VLA-4 antagonister. Videre undersøkelser har vist at også forbindelsene ifølge den foreliggende oppfinnelsen overraskende er sterke inhibitorer av leukocyttadhesjon og antagonister av VLA-4.

Den foreliggende oppfinnelsen er relatert til forbindelser ifølge formel I,

hvor

VV er det di valente residiet P<J->A-C(R<13>);

Y er en karbonylgruppe;

A er en direkte binding eller det di valente residiet (Ci-C6)-alkylen;

B er et divalent metylen residium hvor metylen residiet er usubstituert eller substituert med en rest valgt fra (Ci-Cg)-alkyl og (C3-C6)-sykloalkyl-(Ci-C4)-alkyl.

E er R<10>CO eller HO-CH2;

R er hydrogen, metyl eller etyl, hvor samtlige R rester er uavhengig av hverandre og kan være like eller forksjellige;

R<1> er hydrogen eller (Ci-Cio)-alkyl som kan være valgfritt monosubstituet eller polysubstituert med fluor;

R<2> er hydrogen;

R3 er hydrogen, (C|-C8)-alkyl eller fenyl som eventuelt er substituert med (C|-C6)-alkoksy eller (Ci-C3)-alkylendioksy.

R1<0> er hydroksyl eller (C[-C8)-alkoksy;

R<13> er hydrogen, (Ci-C6)-alkyl som kan være valgfritt monosubstituert eller polysubstituert med fluor;

R<30> er R<32>(R)N-CO-N(R)-R31;

R<31> er det divalente residiet -R<33->R<34->R<3>5-R36- hvor R<36> er en direkte binding til nitrogenatomet i imidazolidinringen ifølge formelen I;

R v" y er fenyl evenetuellt substituert med (Ci-C6)-alkyl;

R<33> er en direkte binding eller et di valent (Ci-C4)-alkylen residium;

R<34> er fenyl som eventuelt er substituert med (Ci-C6)-alkoksy;

R<35> er en direkte binding eller et di val ent (Ci-GO-alkylen residium;

e og h er uavhengig av hverandre 0 eller 1;

i alle deres stereoisomeriske former og blandinger derav i alle forhold, og deres fysiologisk akseptable salter.

Når residier eller substituenter kan forefinnes mer enn en gang i forbindelsene ifølge formelen I, så kan de alle på en generell måte uavhengig av hverandre ha de gitte

betydningene og være identiske eller forskjellige. Hvis residiene består av to eller flere komponenter slik som for eksempel arylalkyl, så er den frie bindingen som residiet er bundet via lokalisert på komponenten som spesifiseres på høyre hånd av navnet, dvs. i tilfellet arylalkylresidiet på alkylgruppen som en arylgruppe så bindes som en substituent.

Alkylresidier kan være rette kjeder eller forgrenet. Dette gjelder også når de bærer substituenter eller forefinnes som substituenter av andre residier, for eksempel i alkoksyersidier, alkoksykarbonylresidier eller arylalkylresidier. Eksempler på egnede alkylresidier er metyl, etyl, n-propyl, n-butyl, n-pentyl, n-heksyl, n-heptyl, n-oktyl, n-nonyl, n-decyl, n-undecyl, n-dodecyl, n-tridecyl, n-tetradecyl, n-pentadecyl, n-heksadecyl, n-heptadecyl, n-oktadecyl, isopropyl, isobutyl, isopentyl, isoheksyl, 3-metylpentyl, neopentyl, neoheksyl, 2,3,4-trimetylheksyl, sek-butyl, tert-butyl og tert-pentyl. Foretrukne alkylresidier er metyl, etyl, n-proyl, isopropyl (=l-metyletyl), n-butyl, isobutyl (=2-metylpropyl), sek-butyl, tert-butyl (=l,l-dimetyletyl), n-pentyl, isopentyl, n-heksyl og isoheksyl. Hvis alkylresidier substitueres med fluoratomer kan de, med mindre noe annet er antydet, inneholde for eksempel l, 2, 3,4, 5, 6 eller 7 fluoratomer. For eksempel en metylgruppe i et fluor-substituert alkylresidium kan være tilstede som en trifluormetylgruppe. Eksempler på fluor-substituerte alkylresidier er trifluormetyl, 2-fluoretyl, 2,2,2-trifluoretyl og heptafluorisopropyl.

Alkylenresidier (=alkandiylresidier) som er divalente residier som det leveres fra et alkan kan på samme måte være rettkjedet eller forgrenet. De kan være bundet via en hvilken som helst ønsket posisjon. Eksempler på alkylenresidier er de divalente residiene som korresponderer til de ovenfor nevnte monovalente residiene, for eksempel metylen, etylen (=l,2-tylen eller 1,1-etylen), trimetylen (=l,3-propylen), tetrametylen (=l,4-butylen), pentametylen, heksametylen eller metylen eller etylen som substitueres med alkylresidier. Eksempler på substituerte metylen er metylengrupper som bærer en metylgruppe, en etylgruppe, en n-propylgruppe, en isopropylgruppe, en n-butylgruppe, en isobutylgruppe, en tert-butylgruppe, en n-pentylgruppe, en isopentylgruppe, en n-heksylgruppe eller to metylgrupper som substituenter. Substituert etylen kan substitueres på det ene eller det andre karbonatomet eller på begge karbonatomer.

Eksempler på cykloalkylresidier er cyklopropyl, cyklobutyl, cyklopentyl, cykloheksyl, cykloheptyl, cyklooktyl, cyklononyl, cyklodecyl, cykloundecyl og cyklododecyl, som også kan være substituert med for eksempel en eller flere, for eksempel 1, 2, 3 eller 4 identiske eller forskjellige (C|-C4)-alkylresidier. Eksempler på substituerte cykloalkylresidier er 4-metylcykloheksyl og 2,3-dimetylcyklopentyl.

Eksempler på (C6-Cu)-arylgrupper er fenyl, naftyl inkludert 1-naftyl og 2-naftyl, bifenyl inkludert 2-bifenylyl, 3-bifenylyl og 4-bifenylyl, antryl og flurenyl; eksempler på (C6-Cio)-arylgrupper er 1-naftyl, 2-naftyl og fenyl. Bifenylylresidier, naftyl residier og spesielt fenylresidier er foretrukne arylresidier. Arylresidier, spesielt fenylresidier, kan være umettede eller mettede en eller mer enn en gang, for eksempel 1, 2, 3 ganger eller 4 ganger, med identiske eller forskjellige residier. Substituert arylresidier, spesielt fenylresidier, er fortrinnsvis substituert med substituenter fra seriene (Ci-Cs)-alkyl, spesielt (Ci-C4)-alkyl slik som metyl; (Ci-C8)-alkoksy, spesielt (Ci-C4)-alkoksy slik som metoksy; (Ci-Cg)-alkoksy, spesielt (C|-C4)-alkoksy som substitueres med en eller flere fluoratomer, for eksempel 1, 2, 3, 4 eller 5 fluoratomer, slik som trifluormetoksy, halogen, ntiro, amino, trifluormetyl, hydroksyl, hydroksy-(C|-C4)-alkyl slik som hydroksymetyl eller 1-hydroksyetyl eller 2-hydroksyetyl, metylendiokso, dimetylmetylendioksy, etylendioksy, formyl, acetyl, cyano, hydroksykarbonyl, aminokarbonyl, (Ci-C4)-alkoksykarbonyl, fenyl, fenoksy, benzyl, benzyloksy og tetrazolyl.

I monosubstituerte fenylresidier kan substituenten være lokalisert i 2-posisjon, 3-posisjon eller 4-posisjon. Fenyl som substitueres to ganger kan inneholde substituentene i 2,3-posisjonen, 2,4-posisjonen, 2,5-posisjonen, 2,6-posisjonen, 3,4-posisjonen eller 3,5-posisjonen. I fenylresidiet som substitueres 3 ganger kan substituentene være lokalisert i 2, 3,4-posisjonen, 2,3,5-posisjonen, 2,4,5-posisjonen, 2,4,6-posisjonen, 2,3,6-posisjonen eller 3,4,5-posisjonen.

Eksempler på substituerte fenylresidier er 2-metylfenyl, 3-metylfenyl, 4-metylfenyt, 2,3-dimetylfenyl, 2,4-dimetylfenyl, 2,5-dimetylfenyl, 2,6-dimetylfenyl, 3,4-dimetylfenyl, 3,5-dimetylfenyl, 2,4,5,-trimetylfenyl, 2,4,6-trimetylfenyl, 3,4,5-trimetylfenyl, 2-(n-butyl)fenyl, 3-(n-butyl)fenyl, 4-(n-butyl)fenyl, 2-isobutylfenyl, 3-isobutylfenyl, 4-isobutylfenyl, 3-tert-butylfenyl, 4-tert-butylfenyl, 2-metoksyfenyl, 3-metoksyfenyl, 4-metoksyfenyl, 2,3-dimetoksyfenyl, 2,4-dimetoksyfenyl, 2,5-dimetoksyfenyl, 2,6-dimetoksyfenyl, 3,4-dimetoksyfenyl, 3,5-dimetoksyfenyl, 2,4,5-trimetoksyfenyl, 2,4,6-trimetoksyfenyl, 3,4,5-trimetoksyfenyl, 2-(n-butoksy)fenyl, 3-(n-butoksy)fenyl, 4-(n-butoksy)fenyl, 2-isobutoksyfenyl, 3-isobutoksyfenyl, 4-isobutoksyfenyl, 2-tert-butoksyfenyl, 3-tert-butoksyfenyl, 4-tert-butoksyfenyl, 2,3-metylendioksyfenyl, 3,4-metylendioksyfenyl, 2,3-etylendioksyfenyl, 3,4-etylendioksyfenyl, 2-fluorfenyl, 3-fluorfenyl, 4-fluorfenyl, 2,3-difluorfenyl, 2,4-difluorfenyl, 2,5-difluorfenyl, 2,6-difluorfenyl, 3,4-difluorfenyl, 3,5-difluorfenyl, 2,4,5-trifluorfenyl, 2,4,6-trifluorfenyl, 3,4,5-trilfuorfenyl, 2,3,5,6-tetrafluorfenyl, 2,3,4,5,6-pentafluorfenyl, 2-klorfenyl, 3-klorfenyl, 4-klorfenyl, 2,3-diklorfenyl, 2,4-diklorfenyl, 2,5-diklorfenyl, 2,6-diklorfenyl, 3,4-diklorfenyl, 3,5-diklorfenyl, 2-bromfenyl, 3-bromfenyl, 4-bromfenyl, 3-jodfenyl, 4-jodfenyl, 2-trifluormetylfenyl, 3-trifluormetylfenyl, 4-trifljuormetylfenyl, 3,4-bis(trifluormetyl)fenyl, 3,5-bis(trifluormetyl)fenyl, 2-trifluormetoksyfenyl, 3-trifluormetoksyfenyl, 4-trifluormetoksyfenyl etc. Imidlertid kan det i substituerte fenylresidier være tilstede forskjellige substituenter i enhver ønsket og egnet kombinasjon, slik som for eksempel i residiene 3-metoksy-4-metylfenyl, 4-fluor-3-metoksyfenyl, 3-fluor-4-metoksyfenyl, 3,5-difluor-4-metoksyfenyl, 3-ftuor-4,5-metylendioksyfenyl, 3-fluor-4,5-etylendioksyfenyl, 2-klor-3-metylfenyl, 3-klor-4-metylfenyl, 3-klor-4-fluorfenyl etc. De ovenforstående forklaringene gjelder på en tilsvarende måte for substituerte arylresidier i grupper slik som for eksempel arylalkyl etc. Eksempler på arylalkylresidier er 1- og 2-naftylmetyl, 2-, 3- og 4-bifenylylmetyl og 9-fluorenylmetyl og spesielt benzyl hvor alle også kan være substituert. Eksempler på substituerte arylalkylresidier er benzylresidier og naftylmetylresidier som substitueres i arylområdet med en eller flere (Ci-Cg)-alkylresidier, spesielt (Ci-C4)-alkylresidier, for eksempel 2-, 3- og 4-metylbenzyl, 4-isobutylbenzyl, 4-tert-butylbenzyl, 4-oktylbenzyl, 3,5-dimetylbenzyl, pentametylbenzyl, 2-, 3-, 4-, 5-, 6-, 7- og 8-metylnaft-l-ylmetyl, 1-, 3-, 4- , 5-, 6-, 7- og 8-metylnaft-2-ylmetyl; benzylresidier og naftylmetylresidier som substitueres i aryldelen med en eller flere (Ci-C8)-atkoksyresidier, spesielt (C1-C4)-alkoksyresidier, for eksempel 4-metoksybenzyl, 4-neopentyloksybenzyl, 3,5-dimetoksybenzyl, 2,3,4-trimetoksybenzyl, 3,4-metylendioksybenzyl, trifluormetoksybenzylresidier, nitrobenzylresidier, for eksempel 2-, 3- og 4-nitrobenzyl, halobenzylresidier, for eksempel 2-, 3- og 4-klor- og 2-, 3- og 4-fluorbenzyl, 3,4-diklorbenzyl og pentafluorbenzyl, trifluormetylbenzylresidier, for eksempel 3- og 4-trifluormetylbenzyl og 3,5-bistrifluormetylbenzyl. Substituerte arylalkylresidier kan imidlertid også inneholde substituenter som er forskjellige fra hverandre. Generelt gis det preferanse til forbindelser ifølge formel I som ikke inneholder mer enn 2 nitrogrupper i molekylet.

De ovenforstående forklaringene med hensyn til de monovalente arylresidiene gjelder på tilsvarende måte for divalente arylenresidier, dvs. divalente residier som utledes fra aromatiske forbindelser. Arylenresidier kan være koblet via en hvilken som helst posisjon. Et eksempel på arylenresidier er fenylresidier som inkluderer 1,4-fenylen, 1,3-fenylen og 1,2-fenylen.

Heteroaryl representerer et residium av et monosyklisk eller polysyklisk aromatisk system som har fra 5-14 ringledd og som inneholder 1, 2, 3,4 eller 5 heteroatomer som ringledd. Eksempler på ringatomer er nitrogen, oksygen og svovel. Når flere heteroatomer er tilstede kan de være identiske eller forskjellige. Heteroarylresidier kan være usubstituerte eller monosubstituerte eller polysubstituerte, for eksempel substituert en gang, to ganger eller tre ganter med identisk eller forskjellig substituenter fra seriene (Ci-Cg)-alkyl, spesielt (Ci-C4)-alkyl; (Ci-C8)-alkoksy, spesielt (Ct-C4)-alkoksy, (Ci-C8)-alkoksy, spesielt (Ci-C4)-alkoksy som substitueres med en eller flere, for eksempel l, 2, 3, 4 eller 5, fluoratomer, halogen, nitro, amino, trifluormetyl, hydroksyl, hydroksy-(C|-C4)-alkyl slik som hydroksymetyl eller 1-hydroksyetyl eller 2-hydroksyetyl, metylendioksy, dimetylmetylendioksy, etylendioksy, fomryl, acetyl, cyano, hydroksykarbonyl, aminokarbonyl, (Ci-C4)-alkoksykarbonyl, fenyl, fenoksy, benzyl, benzyloksy og tetrazolyl. Heteroaryl representerer fortrinnsvis et monosyklisk eller bisyklisk aromatisk residium som inneholder 1, 2, 3 eller 4, spesielt, 2, eller 3 identiske eller forskjellige ringheteroatomer fra seriene nitrogen, oksygen og svovel og som kan være substituert med l, 2, 3 eller 4, spesielt l, 2 eller 3, identisk eller forskjellig substituenter fra seriene (Ci-C6)-alkyl, (Ci-C6)-alkoksy, fluor, klor, nitro, amino, trilfuormetyl, hydroksyl, hydroksy-(Ci-C4)-alkyl, (C[-C4)-alkoksykarbonyl, fenyl, fenoksy, benzyloksy og benzyl. Det er spesielt foretrukket at heteroaryl representerer et monosyklisk eller bisyklisk aromatisk residium med fra 5 til 10 ringledd, og spesielt representerer et 5-leddet til 6-leddet monosyiklisk aromatisk residium som inneholder 1, 2 eller 3, spesielt 1 eller 2 identiske eller forskjellige ringheteroatomer fra seriene nitrogen, oksygen og svovel og som kan være substituert med 1 eller 2 identiske eller forskjellige substituenter fra seriene (Ci-C4)-alkyl, (Ci-C4)-alkoksy, fenyl, fenoksy, benzyloksy og benzyl.

Eksempler på foreldreforbindelser av heterosykler som et heteroarylresidium kan deriveres fra er pyrrol, furan, tiofen, imidazol, pyrazol, oksazol, isoksazol, tiazol, isotiazol, tetrazol, pyridin, pyrazin, pyrimidin, pyridazin, indol, isoindol, indazol, ftalazin, kinolin, isokinolin, kinoksalin, kinazolin, cinnolin og P-karbolin og benzofusjonerte, cyklopenta-, cykloheksa- eller cykloheptafusjonerte derivater av disse heterosykler. På generelt vis kan nitrogenheterosykler også være tilstede som N-oksider eller som kvarternære salter.

Eksempler på heterosykliske residier som kan representere heteroaryl er 2- eller 3-pyrrolyl, fenylpyrrolyl for eksempel 4- eller 5-fenyl-2-pyrrolyl, 2- eller 3-furyl, 2- eller 3-tienyl, 4-imidazolyl, metylimidazolyl for eksempel l-metyl-2-, -4- eller -5-imidazolyl, l,3-tiazol-2-yl, pyridyl, 2-pyridyl, 3-pyridyl, 4-pyridyl, 1-, 3- eller 4-pyridyl-N-oksid, 2-pyrazinyl, 2-, 4- eller 5-pyrimidinyl, indolyl, 2-, 3- eller 5-indolyl susbtituert 2-indolyl for eksempel l-metyl-, 5-metyl-, 5-metoksy-, 5-benzyloksy-, 5-klor- eller 4,5-dimetyl-2-indolyl, l-benzyl-2 eller 3-indolyl, 4,5,6,7-tetrahydro-2-indolyl, cyklohepta[b](5-pyrrolyl), 2-, 3- eller 4-kinolyl, 1-, 3- eller 4-isokinolyl, l-okso-l,2-dihydroisokinol-3-yl, 2-kinoksalinyl, 2-benzofuranyl, 2-benzotienyt, 2-benzoksazolyl og 2-benzotiazolyl.

Halogen representerer fluor, klor, brom eller jod, spesielt fluor eller klor.

I en utførelsesform av oppfinnelsen inneholder substituenten på et substituert metylen residium representerende B en cyklisk del som er tilfellet når substituenten er ( Cy- Cf,)-sykloalkyl-(Ci-C4)-alkyl. I en annen utførelsesform av oppfinnelsen er substituenten på et substituert metylen residium representerende B asyklisk som er tilfellet når substituenten er (Ci-Cs)-alkyl. De asykliske substituentene kan inneholde 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 eller 8 karbonatomer. Som beskrevet ovenfor, disse alkylresidiene kan være rettkjedede eller forgrenet.

Eksempler på substituenter som kan bæres av metylen residiet representerende B er spesielt metyl, etyl, n-propyl, n-butyl, n-pentyl, n-heksyl, n-heptyl, n-oktyl, isopropyl, isobutyl, isopentyl, isoheksyl, sek-butyl, tert-butyl, tert-pentyl, neopentyl, neoheksyl, 3-metylpentyl, 2-etylbutyl, cyklopropylmetyl, cyklobutylmetyl, cyklopentylmetyl, cykloheksylmetyl, 2-cykloheksyletyl,

Funksjonelle grupper i forbindelsene ifølge formel I kan være tilstede i beskyttede former. Egnede beskyttelsesgrupper beskrives i Hubbuch, Kontakte (Merck) 1979, Nr. 3, s. 14-23 og i Bullesbach, Kontakte (Merck) 1980, nr. 1, s. 23 til 35. Det følgende kan nevnes spesielt: Aloe, Pyoc, Fmoc, Tcboc, Z, Boe, Ddz, Bpoc, Adoc, Msc, Moe, Z(N02), Z(Haln), Bobz, Iboc, Adpoc, Mboc, Acm, tert-butyl, OBzl, ONbzl, OMbzl, Bzl, Mob, Pic, Trt.

Fysiologisk tolererte salter av forbindelsene ifølge formel I er spesielt farmasøytisk anvendbare salter eller ikke-toksiske salter. Forbindelser ifølge formel I som inneholder syregrupper slik som karboksylsyregrupper kan for eksempel være tilstede som alkalimetallsalter eller alkaliske jordmetallsalter slik som natriumsalter, kaliumsalter, magnesiumsalter og kalsiumsalter, eller som ammoniumsalter slik som salter med fysiologisk tolererte kvarternære ammoniumioner og syreaddisjonssalter med ammonia og fysiologisk tolererte organiske aminer slik som metylamin, etylamin, trietylamin, 2-hydroksyetylamin, tris(2-hydroksyetyl)amin, a,a,a-tirs(hydroksymetyl)metylamin (trometamin) eller amionsyrer, spesielt basiske aminosyrer. Salter sammensatt av en syreforbindelse ifølge formel I og et organisk amin kan inneholde de to komponentene i forholdet 1: l eller omtrent 1:1 eller i et annet forhold, for eksempel i forhold fra omtrent 1:0,5 til omtrent 1:4(1 molekyl ifølge formel I per 0,5 til 4 molekyler av aminet), spesielt i et forhold fra omtrent 1:0,5 til omtrent 1:2 (1 molekyl ifølge formelen I per 0,5 til 2 molekyler av aminet).

Forbindelser ifølge formel I som inneholder basiske grupper, for eksempel en aminogruppe, eller pyridylgruppe kan for eksempel være tilstede som salter med uorganiske syrer slik som hydrosaltsyre, svovelsyre eller fosforsyre, eller med organiske karboksylsyrer eller sulfonsyrer, slik som eddiksyre, sitronsyre, benzosyre, maleinsyre, fumarsyre, vinsyre, metansulfonsyre eller p-toluensulfonsyre. Forbindelser som inneholder både syregrupper og basiske grupper kan også være tilstede i form av indre salter, zwitterioner eller betainer som på samme måte er omfattet av den foreliggende oppfinnelsen.

Salter kan frembringes fra forbindelser ifølge formel I ved å bruke tradisjonelle metoder som er kjent for fagmannen, for eksempel ved kombinering av forbindelse ifølge formelen I med en organisk eller uorganiske syre eller base i et løsemiddel eller fortynner, eller har fra andre salter ved hjelp av anionbytte eller kationbytte. Den foreliggende oppfinnelsen omfatter også salter av forbindelser ifølge formel I som ikke er direkte egnet for anvendelse som farmasøytika på grunn av lavere fysiologisk toleranse, mens om kan anvendes, for eksempel som intermediater for kjemiske reaksjoner eller for fremstilling av fysiologisk tolererte salter.

Forbindelser ifølge formelen I kan finnes i stereoisomere former. Når forbindelsene ifølge formelen I inneholder en eller flere asymmetrisentere kan S-konfigurasjonen eller R-konfigurasjonen eller en RS-blanding være tilstede uavhengig av hverandre ved hvert av de asymmetriske sentrene. Oppfinnelsen inkluderer alle de mulige stereoisomerene av forbindelsene ifølge formelen I, for eksempel enantiomerer og diastereomerer og blandinger av to eller flere stereoisomere former, for eksempel blandinger av enantiomerer og/eller disatereomerer i alle forhold. Oppfinnelsen er følgelig relatert til enantiomerer i enantiomeriske rene former eller vesentlig enantiomere rene former, den levorotatoriske antipode så vel som den dekstrorotatoriske antipode og til enantiomerer i form av racemater og i form av blandinger av de to enantiomerene i hvilket som helst forhold. Oppfinnelsen er på samme måte relatert til diastereomerer i diasteromeriske rene former eller vesentlig diastereomeriske rene former og i form av blandinger i hvilket som helst forhold. Når en cis/trans isomerisme er tilstede er oppfinnelsen relatert både til cis-formen og til trans-formen og til blandinger av disse formene i alle forhold. Hvis ønsket kan individuelle stereoisomerer fremstilles ved å anvende stereokjemiske homogene startsubstanser i syntesen. Ved hjelp av stereoselektiv syntese eller ved separasjon av en blanding ved å bruke tradisjonelle metoder, for eksempel ved hjelp av kromatografi eller krystallisering inkludert kromatografi på kirale faser i tilfellet en separasjon av enantiomerer. Når ønskelig kan en derivatisering finne sted før steroisomerer separeres. En stereoisomerisk blanding kan separeres på nivået av forbindelsene ifølge formelen I eller på nivået av en startsubstans eller av et intermediat gjennom syntesens gang.

Forbindelsene ifølge formelen I i henhold til oppfinnelsen kan inneholde mobile hydrogenatomer, dvs. være tilstede i forskjellige tautomere former. Den foreliggende oppfinnelsen er relatert til alle tautomerer av forbindelsene ifølge formelen I. Den foreliggende oppfinnelsen omfatter videre derivater av forbindelser ifølge formel I, for eksempel solvater slik som hydrater og addukter med alkoholer, estere, prolegemidler og andre fysiologisk tolererte derivater av forbindelser ifølge formelen I, og også aktive metabolitter av forbindelsene ifølge formelen I. Oppfinnelsen er spesielt relatert til prolegemidler av forbindelsene ifølge formelen I som ikke nødvendigvis er farmakologisk aktive in vitro, men som konverteres in vivo under fysiologiske betingelser til aktive forbindelser ifølge formelen I. Fagmannen er familiær med lignende prolegemidler for forbindelsene ifølge formelen I, som er kjemisk modifiserte derivater av forbindelsene ifølge formelen I som innehar egenskaper som har blitt forbedret på en ønsket måte. Videre detaljer med hensyn til prolegemidler finnes, for eksempel i Fleisher et al., Advanced Drug Delivery Reviews 19 (1996) 115-130; Design of Prodrugs, H. Bundgaard, Ed., Elsevier, 1985, eller H. Bundgaard, Drugs of the Future 16 (1991) 443. Prolegemidler som er spesielt egnet for forbindelsene ifølge formelen I er ester prolegemidler av karboksylsyregrupper, amid prolegemidler av karboksylsyregrupper og alkohol prolegemidler av karboksylsyregrupper så vel som acyl prolegemidler og karbamat prolegemidler av acylerbare nitrogen-inneholdende grupper slik som aminogrupper, amidinogrupper og guanidinogrupper. I acyl prolegemidlene eller karbamat prolegemidlene erstattes et hydrogenatom som er lokalisert på et nitrogenatom med en acylgruppe eller karbamatgruppe. Egnede acylgrupper og karbamatgrupper for acyl prolegemidlene og karbamat prolegemidlene er for eksempel gruppene R<p->CO og R<pa>O-CO hvor R<p> er hydrogen, (Ci-Cis)-alkyl, (C3-C|2)-cykloalkyl, (C3-Ci2)-cykloalkyl-(Ci-C8)-alkyl, (C6-Cl4)-aryl, (C6-Ci4)-aryl-(Ci-C8)-alkyl, heteroaryl eller heteroaryl-(Ci-C8)-alkyl og R<pa> har betydningene gitt for R<p> med unntaket av hydrogen. Følgelig, for eksempel forbindelsene ifølge formelen I hvor gruppen E er hydroksymetyl og som viser en VLA-4 antagonisme in vivo, er prolegemidler av forbindelsene ifølge formel I hvor gruppen E er hydroksykarbonyl. Eksempler på ester prolegemidler og amid prolegemidler som kan nevnes er (C1-C4)-alkylestere slik som metylestere, etylestere, n-proyplestere, isopropylestere, n-butylestere og isobutylestere, substituerte alkylestere slik som hydroksylalkylestere, acyloksyalkylestere, aminoalkylestere, acylaminoalkylestere og dialkylaminoalkylestere, usubstituerte amider og N-(C|-C4)-alkylamider slik som metylamider eller etylamider.

De individuelle strukturelle elementene i forbindelsene ifølge formel I i henhold til oppfinnelsen har fortrinnsvis de følgende betydninger, som de alle kan ha uavhengig av hverandre. Residier som forekommer mer enn en gang kan inneha betydningene uavhengig av hverandre og kan være identiske eller forskjellige.

Meget spesielt foretrukket, VV er det divalente residiet R'-A-C(R<i3>) hvor R<13> har de

ovenfor nevnte betydningene, men er forskjellige fra hydrogen. Eksempler på spesifikke W-grupper av denne type er de divalente residiene di-((Ci-C4)-alkyl)metylen (dvs. ((Cp C4)-alkyl)2C<) slik som dimetylmetylen eller bis(trifluoremtyl)metylen (dvs. (CH3)2C< eller (CF3)2C<) eller (metyl)(fenyl)metylen (dvs. (CH3)(C6H5)C<). Forbindelser med formel I hvor R'-A-C(R<i3>) har en betydning annen enn CH2 utgjør en gruppe av foretrukne forbindelser.

Y er en karbonylgruppe.

A er fortrinnsvis en direkte binding eller det divalente residiet (Ci-C4)-alkylen;

W er residiet R'-A-C(R<13>), foretrukket er nevnte R!-A- rest (Ci-C4)-alkyl hvor det er mulig for (Ci-C4)-alkyl residiet å være substituert med en eller flere fluoratomer, og for eksempel å være et metylresidium eller et trifluormetylresidium.

B er et divalent metylenresidim (CH2), hvor hvor metylen residiet kan være usubstituert eller substituert med en rest valgt fra (Ci-Cs)-alkyl og (C3-C6)-sykloalkyl-(Ci-C4)-alkyl. Hvis et metylenresidim representerende B er substituert, er (Ci-C8)-alkyl resten, som er retkjedet eller forgrenet, fortrinnsvis (Ci-Cé)-alkyl og (C3-C6)-sykloalkyl-(Ci-C4)-alkyl resten er fortrinnsvis (C3-C6)-cykloalkyl-(Ci-C2)-alkyl.

E er fortrinnsvis R<10>CO.

Residiene R er fortrinnsvis, uavhengig av hverandre, hydrogen eller (Ci-Cs)-alkyl, særlig hydrogen, metyl eller etyl.

R: er fortrinnsvis hydrogen eller (Ci-Cs)-alkyl, særlig hydrogen eller (Ci-Cs)-alkyl, spesielt foretrukket hydrogen,, metyl eller etyl.

R3 er fortrinnsvis (Ci-Cs)-alkyl, spesielt (Ci-C4)-alkyl for eksempel metyl som kan være valgfritt substituert med fra 1 til 6 fluoratomer eller er (C6-Cio)-aryl, spesielt fenyl som kan være usubstituert eller substituert.

R1<0> er hydroksyl eller (Ci-Cs)-alkoksy, for eksempel hydroksyl eller (Ci-C6)-alkoksy.

Foretrukne alkylresidier representerende R<13> er metylresidiet og trifluoremtylresidiet. Spesielt foretrukket er R<13> (d-C6)-alkyl, meget spesielt foretrukket (Ci-C4)-alkyl, begge kan være valgfritt substituert med en eller flere fluoratomer, for eksempel metyl eller trifluormetyl.

Foretrukket er R<32> er usubstituert fenyl eller fenyl som substituert med en eller flere, for eksempel 1, 2 eller 3, (C|-C6)-alkyl rester.

R<3j> er fortrinnsvis en direkte binding eller et di valent (Ci-C2)-alkylenresidium, spesielt foretrukket en direkte binding.

R<34> er fenyl som eventuelt er substituert med (Ci-C6)-alkoksy;

R<34> er for eksempel usubstituert fenylen eller fenylen som substitueres med en eller flere, for eksempel 1,2 eller 3 (Ci-Ce)-alkoksy substituenter. Fortrinnsvis i et fenylenresidium representerende R34 er residiene R33 og R35 i 1,3-posisjon eller 1,4-posisjon med hensyn til hverandre, spesielt i 1,4-posisjonen.

R<33> er fortrinnsvis en direkte binding eller et di valent (Ci-C?)-alkylen residium, meget spesielt foretrukket (Ci-C2)-alkylen, spesielt metylen eller 1,2-etylen.

R<31> er fortrinnsvis et divalent residium -Rj3-R<3>4-R35-R3<6-> hvor en eller flere av residiene R<33>, R<34>, R<3>3 og R3<6> har foretrukne betydninger. Spesielt foretrukket er R<31> det divalente residiet (C6-Cio)-arylen-(C|-C2)-alkyl som valgfritt substitueres i aryl residiet, hvor i tilfellet av arylenalkyl residiet, alkylgruppen bindes til nitrogenatomet i imidazolidinringen av formel I. Meget spesielt foretrukket er R<31> det divalente residiet fenylenmetyl (-C6H4-CH2-), spesielt residiet -(l,4-fenylen)-metyl-, hvor metylgruppen bindes til nitrogenatomet i imidazolidinringen av formel I og hvor fenylen residiet er usubstituert eller monosubstituert eller polysubstituert som beskrevet ovenfor, for eksempel med alkoksy slik som metoksy eller trifluormetoksy.

I en utførelsesform av oppfinnelsen er e 0 og h 1.1 denne utførelsesformen er gruppen - NR-[C(R)(R)]tf-C(R:)(R3)-[C(R)(R)]h-E i formelen I fortrinnsvis gruppen -NH-CH(R<3>)-CH2-E.

Foretrukne forbindelser ifølge formelen I er de forbindelser hvor en eller flere av residiene har foretrukne betydninger eller har en eller flere spesifikke betydninger ifølge deres definisjoner, hvor alle kombinasjoner av foretrukne betydninger og/eller spesifikke betydninger er del av oppfinnelsen.

Meget spesiell preferanse gis til forbindelse ifølge formelen 1 hvor

W er det divalente residiet R'-A-C(R<i3>);

Y er en karbonylgruppe;

A er en direkte binding;

B er et divalent metylen residium som substitueres med isobutyl eller cyklopropylmetyl;

E er R'°CO eller HO-CH2;

R er hydrogen;

R<1> er metyl eller trifluormetyl;

R<2> er hydrogen;

R3 er hydrogen, (Ci-Cs)-alkyl eller fenyl som eventuelt er substituert med (C1-C6)-alkoksy eller (C|-C3)-alkylendioksy.

R<10> er h<y>droksyl eller (d-C8)-alkoksy;

R<13> er metylen eller trifluormetyl;

R<30> er R<32>(R)N-CO-N(R)-R<31>;

R<31> er det divalente residiet fenylenmetyl som valgfritt substitueres i fenyl residiet, hvor metylgruppen av fenylenmetyl residiet bindes til nitrogenatomet i imidazolidinringen av formelen I;

e er 0 og h er 1;

i alle deres stereoisomeriske former og blandinger derav i alle forhold, og deres fysiologisk tolererte salter.

Generelt gis preferanse til forbindelser ifølge formelen I som er tilstede i uniform konfigurasjon eller i essensielt uniform konfigurasjon ved en eller flere kirale sentere, for eksempel ved karbonatomet bærende residiet R<2> og R<3> og/eller ved senteret W i imidazolidinringen ifølge formelen I gitt at de er passende substituert for å være kirale. Dvs. preferanse gis til forbindelser som er tilstede uniformt, eller vesentlig uniformt, i R-konfigurasjonen eller S-konfigurasjonen ved en eller flere kirale sentere, men er ikke tilstede som en RS-blanding. Individuelle kirale sentere i disse forbindelsene ifølge formel I kan imidlertid vise R-konfigurasjon eller S-konfigurasjon uavhengig av hverandre og kan ha den samme eller forskjellige konfigurasjoner.

Forbindelsene ifølge formel I kan for eksempel samstilles ved reduktiv aminering av en forbindelse ifølge formelen II

med en forbindelse ifølge formelen III,

hvori formlene II og III gruppene B, E, W, Y, R, R<2>, R<3> og R<30> og e og h defineres som spesifisert ovenfor, eller andre funksjonelle grupper kan være tilstede i disse gruppene i

beskyttede former eller i form av prekursorer og hvor G er aldehydgruppen CHO. Når forbindelser ifølge formelen I skal fremstilles hvor en gruppe er en karboksylsyre derivatgruppe eller inneholder slik en gruppe den respektive grupen i forbindelsene ifølge formelen III kan initielt være en hydroksykarbonylgruppe som er tilstede i beskyttet form eller inneholder slik en gruppe, med den ønskede endelige gruppen bare deretter syntetisert i et eller flere tilleggstrinn. Precursorer av funksjonelle grupper er grupper som kan konverteres til de ønskede funksjonelle gruppene ved å bruke tradisjonelle syntesemetoder som er kjent for fagmannen. For eksempel kan en nitrogruppe konverteres til en aminogruppe ved reduksjon, for eksempel ved katalytisk hydrogenering, og kan anses som en precursor av en aminogruppe eller av en gruppe som kan oppnås fra aminogruppen ved hjelp av videre reaksjoner. En cyanogruppe, som kan konverteres ved reduksjon til en aminometylgruppe eller ved hydrolyse til en karboksamidgruppe eller en karboksylsyregruppe kan anses som en precursor for disse gruppene. En alkoholgruppe som kan oksideres for å gi en aldehydgruppe eller en ketongruppe kan anses å være en precursor for disse gruppene. En precursor av en gruppe kan imidlertid også være en gruppe som en relativt stor del av målmolekylet kan syntetiseres fra i flere reaksjonstrinn som utføres etter hverandre. Eksempler på beskyttende grupper som festes til molekylet før utførelse av en reasjon eller en reaksjonssekvens, og som deretter kuttes av igjen nevnes ovenfor.

Aminoforbindelsene ifølge formelen III er kommersielt tilgjengelig eller kan syntetiseres ved velkjente standardmetoder eller i analogi til slike metoder, fra startforbindelse rsom er kommersielt tilgjengelige eller som kan oppnås som beskrevet i litteraturen eller i analogi til prosedyrer beskrevet i litteraturen. For eksempel optisk aktive 3-substituerte-3-aminopropionsyrer ifølge formlene III eller ders estere, spesielt 3-aryl-3-aminopropionsyreestere kan fremstilles fra de tilsvarende 3-substituerte alkylsyrene, som kan oppnås fra de tilsvarende aldehydene. 3-substituerte akrylsyrer kan for eksempel konverteres til syreklorider med oksalylklorid, og disse syrekloridene kan konverteres med alkoholer til estere, for eksempel til tert-butylestere ved å bruke tert-butanol. For å introdusere aminogruppen kan en reaksjon med litiumsaltet til et optisk aktivt amin, for eksempel litiumsaltet til (R)-(+)-N-benzyl-N-(l-fenyletyl)amin utføres og deretter kan benzylgruppen og fenyletylgruppen i det resulterende 3-substituerte tert-butyl-3-(N-benzyl-N-(l-fenyletyl)amino)propionat kuttes av ved hjelp av katalytisk hydrogenering (se S.G. Davies et al., Tetrahedron: Asymmetry 2, 183

(1991) og J.Chem. Soc. Perkin Trans 1, 1129, (1994)). For fremstilling av forbindelser ifølge formel III hvor E represneterer hydroksymetylgruppen CHiOH eller en eterifisert hydroksymetylgruppe er det mulig å anvende i kondenseringsreaksjonen 3-substituerte 3-aminopropanoler eller deres etere, som kan oppnås fra 3-substituerte 3-aminopropionsyrer eller deres estere reduksjon av syregruppen eller estergruppen, for eksempel fra etylester eller tert-butylester ved å bruke litiumaluminiumhydrid eller litiumaluminiumhydrid/aluminiumtriklorid.

De reduktive amineringene av forbindelser ifølge formelen II med forbindelser ifølge formelen III kan utføres under standard betingelser som er velkjente for fagmannen (se for eksempel J. Martinez et al., J. Med. Chem. 1985, 28, 1874; L. ICosynkina et al., Tetrahedron Lett. 1994, 35, 5173; T. Kolter et al., Liebigs Ann. 1995, 625). Bort sett fra å bruke kompleks hydrider slik som anvendelse av natriumcyanoborhydrid, kan reduksjonen av intermediatet som initielt dannes ved den reduktive amineringsreaksjonen fra aldehydet til aminet også effektueres ved for eksempel å bruke hydrogen i nærvær av en metallkatalysator slik som palladium/trekull. Som allerede uttrykt på en generell måte, når den reduktive amineringsreaksjonen utføres kan det være fordelaktig eller nødvendig for funksjonelle grupper å beskyttes med beskyttende grupper, som deretter elimineres på en egnet måte etter reaksjonen.

Forbindelsene ifølge formelen II, hvor G representerer aldehydgruppen CHO kan oppnås fra de tilsvarende karboksylsyrene eller fra derivater av de tilsvarende karboksylsyrene, dvs. fra de tilsvarende forbindelsene ifølge formelen IV,

hvor G'representerer karboksylsyregruppen COOH eller et derivat av karboksylsyregruppen, for eksempel en estergruppe slik som en (C|-C6)-alkylestergruppe, eller en egnet amidgruppe, og de andre gruppene har betydningen gitt ovenfor for formel II. En karboksylsyre ifølge formelen IV eller en ester derav kan først reduseres til alkoholen, dvs. til en forbindelse ifølge formelen IV som inneholder en hydroksymetylgruppe CH?OH på plassen til gruppen G', for eksempel ved å bruke litiumaluminiumhydrid og det resulterende alkohol kan deretter oksideres til aldehydet, for eksempel ved å bruke metoden til Swern i nærværet av dimetylsulfoksidet. I en annen prosedyre for fremstilling av aldehydene, reageres forbindelsene ifølge formelen II hvor G' representerer hydroksykarbonyl, for eksempel med N-metoksy-N-metylamin

ved å anvende standardmetoder for fremstilling av aminer for å gi de tilsvarende N-metoksy-N-metylamider (Weinreb amider) som deretter reduseres til aldehydene, for eksempel ved å bmke litiumaluminiumhydrid (se for eksempel J.-Som kan ha en eller flere substituenter Fehrentz, B. Castro, Synthesis 1983, 676). Det har allerede blitt uttrykt på en generell måte i disse reaksjonen kan det også være fordelaktig eller nødvendig for funksjonelle grupper å beskyttes med beskyttende grupper som så elimineres på en egnet måte etter reaksjonen, eller for funksjonelle grupper å være tilstede i form av precursorer.

Forbindelser ifølge formelen IV kan fremstilles for eksempel ved initielt å reagere forbindelser ifølge formelen V

i en Bucherer-reaksjon, for eksempel ved å bruke ammoniumkarbonat og kaliumcyanid, for å gi forbindelser ifølge formelen VI hvor, i formlene V og VI gruppene R<1>, R<13> og A defineres som spesifisert ovenfor. Forbindelser ifølge formelen VII

hvor R<1>, R<lj>, A og B defineres som spesifisert ovenfor, og G' representerer (C1-C6)-alkoksykarbonyl eller hydroksykarbonyl, kan oppnås ved for eksempel initielt å reagere forbindelsene ifølge formelen VI med et alkylerende reagens som introduserer residiet - B-G' inn i molekylet. Den påfølgende reaksjonen til forbindelsene ifølge formelen VII med et reagens ifølge formelen R<30->LG hvor R<30> har den ovenfor nevnte betydning og

LG representerer en nukleofil egnet utgående gruppe, for eksempel haloge slik som klor eller brom, sulfonyloksy slik som tosyloksy, metylsulfonyloksy og trifluormetylsulfonyloksy, (Ci-C4)-alkokys valgfritt substituert fenoksy eller en heterosyklisk utgående gruppe som imidazolyl leder da til de tilsvarende forbindelsene ifølge formelen IV hvor G' representerer (Ci-C6)-alkoksykarbonyl eller hydroksykarbonyl og W representerer R'-A-C(R<13>).

På en generell måte kan det også være fordelaktig, avhengig av betydningene av residiet R<30> og av andre residier, ikke anvende reagenset R<30->LG for å introdusere det endelige residiet R<30> direkte inn i molekylet, men istedenfor å syntetisere residiet R<30> på imidazolidinringen etter en precursor av gruppen R<30> har blitt koblet til imidazolidinringen. Dette kan utføres for eksempel på trinnet av en forbindelse ifølge formelen VII eller på trinnet av et annet intermediat i syntesen. Via eksempler beskrives denne tilnærmingen nedenfor ved å bruke forbindelsen hvor R<30> representerer ureagruppen R<32>(R)N-CO-N(R)-R<31>. Forbindelser ifølge formelen IV hvor R<30 >representerer R<32>(R)N-CO-N(R)-R<31> kan fremstilles i henhold til denne tilnærmingen ved for eksempel initielt å reagere en forbindelse ifølge formelen VII med et reagens ifølge formelen PG-N(R)-R<3l->LG hvor LG representerer en nukleofilsk substituerbar utgående gruppe som forklart ovenfor, for å gi en forbindelse ifølge formelen VIII

hvor PG representerer en aminobeskyttende gruppe, for eksempel tert-butoksykarbonyl eller benzyloksykarbonyl og hvor ellers meningene gitt ovenfor for forbindelsene ifølge formelen VII og I gjelder. Etter at beskyttelsesgruppen PG har blitt fjernet oppnås forbindelser ifølge formelen IV, hvor R<30> representerer R<32>NH-CO-N(R)-R<31>, oppnås

ved å reagere den resulterende aminogruppen -NHR med et isocyanat av formelen R 3*"'-N=C=0. Forbindelser ifølge formelen IV hvor R30 representerer R<32>(R)N-CO-N(R)-R<31 >oppnås ved anvendelse av reaksjonen, for eksempel et karbamoylklorid ifølge formelen R<32>(R)N-C0-C1. På en tilsvarende måte kan analoge tiourea derivater oppnås ved å

anvende isotiocyanater og tiokarbamoylklorider. Akkurat slike forbindelser ifølge formelen VIII er det også mulig å fremstille og anvende i påfølgende reaksjonstrinn

forbindelser hvori formelen VIII gruppen PG-N(R)- har blitt erstattet med en gruppe som konstituerer en precursor til en aminogruppe og som deretter konverteres til en aminogruppe i et påfølgende reaksjonstrinn. For eksempel en forbindelse ifølge formelen VII kan initielt reageres med en nitroforbindelse ifølge formelen C>2N-R<31->LG eller en cyanoforbindelse ifølge formelen NC-R<31->LG for å gi en forbindelse tilsvarende forbindelsen ifølge formelen VIII, hvor nitrogruppen eller cyanogruppen kan konverteres, for eksempel ved katalytisk hydrogenering, til en aminogruppe hvor aminogruppen så kan konverteres til den ønskede målgruppen, for eksempel ved å bruke et isocyanat ifølge formelen R<32->N=C=0 for å gi et ureaderivat hvor R<30> representerer R<32>NH-CO-NH-R<31> eller bruke andre forbindelser. Denne tilnærmingen kan anvendes til å syntetisere et stort antall andre forbindelser ifølge formelen I, hvor reaksjonene som utføres alltid er standardmetoder som er kjente for fagmannen.

Generelt, de individuelle trinnen ble utført ved fremstilling av forbindelsene ifølge formelen I kan utføres ved å bruke metoder kjent i seg selv som er velkjente for fagmannen eller i analogi til slike metoder. Som allerede forklart, avhengig av det spesielle tilfellet, kan det være passende i alle trinn involvert i syntesen av forbindelsene ifølge formelen I og midlertidig blokkere funksjonelle grupper som kan være i stand til å føre til sidereaksjoner eller uønskede reaksjoner ved å bruke en beskyttelsesgruppe strategi som adapteres til den syntetiske rute, som kjent for fagmannen. Den ovenfor forklarte tilnærmingen og ikke introdusere funksjonelle grupper direkte inn i molekylet i deres endelige form, men i stedet initielt introdusere precursorer inn i molekylet og så syntetisere den endelige funksjonelle gruppen på trinnet til et intermediat kan, som allerede nevnt også anvendes på samme måte for andre deler av molekylet ifølge formelen I, for eksempel for gruppen R<1> eller gruppen R<3>.

Forbindelser ifølge formelen I hvor W er R'-A-C(R<i3>) kan også oppnås ved å reagere en forbindelse ifølge formelen XII,

hvor A, R<1>, R13 og R<30> de<f>ineres som spesifisert ovenfor, og G" er for eksempel en estergruppe slik som (Ci-C6)-alkoksykarbonyl med et isocyanat ifølge formelen XIII hvor B defineres som spesifisert ovenfor i formelen I og U er isocyanato, og Q er en alkoksygruppe, for eksempel en (Ci-C4)-alkoksygruppe slik som metoksy, etoksy eller tert-butoksy, en (C6-Cu)-aryloksygruppe slik som fenoksy eller (C6-Ci4)-aryl-(C[-C4)-alkoksygruppe slik som benzyloksy. Denne reaksjonen resulterer i en forbindelse ifølge formelen XIV hvor Z er oksygen eller svovel og A, B, G", Q, R<1>, R13 og R<30> defineres som spesifisert for formlene XII og XIII, hvor forbindelsen så sykliseres under innflytelse av en syre eller en base for å gi en forbindelse ifølge formelen XV, hvor W er R'-A-C(R<13>) og Z, B, Q og R<30> de<f>ineres som spesifisert ovenfor. Med katalyse med en base kan sykliseringen oppnås for eksempel ved behandling med natriumhydrid i et inert aprotisk løsemiddel slik som dimetylformamid. En forbindelse ifølge formelen I hvor W er R'-A-C(R<i3>) kan så oppnås fra forbindelsen ifølge formelen XV ved for eksempel hydrolysering av gruppen CO-Q for å gi karboksylsyren COOH, konvertere denne til Weinreb amidet, redusere Weinreb amidet til det tilsvarende aldehyd og deretter utføre en reduktiv aminering ved å bruke en forbindelse ifølge formelen III, som beskrevet ovenfor for den reduktive amineringen av forbindelsene ifølge formel II. I denne syntesemetoden kan det også være fordelaktig for funksjonelle grupper å være tilstede i beskyttet form eller i form av precursorer. Forbindelser ifølge formelen I hvor Y er en karbonylgruppe kan også fremstilles ved først kobling av en forbindelse ifølge formelen XVI hvor A, R1 og R<13> har de ovenfor nevnte betydningene og PG er en aminobeskyttende gruppe slik som en benzyloksykarbonyl gruppe ved å bruke en standard fremgangsmåte for dannelse av et amidbånd til en forbindelse ifølge formelen XVII, hvor B har den ovenfor nevnte betydningen og gruppen COQ' er en beskyttet karboksylsyregruppe, for eksempel en alkoksykarbonylgruppe slik som tert-butoksykarbonyl for å gi en forbindelse ifølge formelen XVIII hvor R<1>, R<13>, A, B, PG og COQ' har den ovenfor nevnte betydningen. Beskyttelsesgruppen PG i forbindelsen ifølge formelen XVIII kan så selektivt elimineres fra aminogruppen, for eksempel ved hjelp av hydrogenering i tilfellet en benzyloksykarbonylgruppe og en ringlukking kan utføres ved å introdusere en karbonylgruppe for å gi en forbindelse ifølge formelen XIX

hvor R<1>, R<lj>, A, B og COQ' har de ovenfor nevnte betydningene. Fosgen eller et fosgen ekvivalent slik som difosgen eller trifosgen kan anvendes for eksempel for introduksjon

av karbonylgruppen. Som et mellomtrinn i konversjon av forbindelsen ifølge formelen XVIII til en forbindelse ifølge for eksempel formel XIX kan et isocyanat oppstå eller kan fremstilles overlagt. Konversjonen av forbindelsen ifølge formelen XVIII til forbindelsen ifølge formelen XIX kan finne sted i et eller flere trinn, for eksempel sykliseringen som skjer etter at karbonylgruppen har blitt introdusert kan utføres som de ovenfor beskrevne sykliseringene separat ved tilstedeværelsen av en base slik som natriumhydrid. Forbindelser ifølge formelen XVIII hvor PG er en alkoksykarbonylgruppe, en arylalkoksykarbonylgruppe eller en aryloksykarbonylgruppe kan også konverteres direkte til forbindelser ifølge formelen XIX uten at en syntetiske byggeblokk, slik som fosgen anvendes for introduksjon av karbonylgruppen. Hvis for eksempel forbindelsene ifølge formelen XVIII hvor PG er benzyloksykarbonyl behandles med en base slik som natriumhydrid eller natriumkarbonat, er det mulig å oppnå forbindelsene ifølge formelen VII direkte.

Forbindelser ifølge formelen IV hvor G' er hydroksykarbonylgruppen COOH kan med fordel fremstilles fra forbindelser ifølge formelen XX,

hvor G'" er en hydroksykarbonylgruppe og W og Y defineres som spesifisert ovenfor ved å reagere forbindelsene ifølge formelen XX ved tilstedeværelsen av overflødig base, for eksempel ved tilstedeværelsen av overflødig n-butyllitium, med et alkylerende middel, for eksempel med et alkyleringsmiddel ifølge formelen R<30->LG hvor R<30> og LG defineres som spesifisert ovenfor, og deretter asidifikasjon. Når denne alkyleringsreaksjonen utføres kan det også her være nyttig for funksjonelle grupper å være tilstede i beskyttet form eller i form av en precursor. Avhengig av betydningen av residiet R<30> og andre residier, kan det også være fordelaktig i tilfellet av denne reaksjonen å syntetisere residiet R<30> på imidazolidinringen som forklart ovenfor.

Forbindelser ifølge formelen I kan videre fremstilles ved reduksjon av amidgruppen C(=0)-NR i forbindelser ifølge formelen XXI, hvor B, E; W; Y, R; R2, R3, R3<0>, e har betydningene gitt for forbindelsene i formlene II og III, til aminogruppen CH2-NR under betingelser kjent for fagmannen, for eksempel ved å bruke boran-dimetylsulfid komplekset. Forbindelsene ifølge formelen XXI kan fremstilles ved å bruke standard fremgangsmåter for dannelse av amidbindinger fra forbindelser ifølge formelen III eller de analoge forbindelser som inneholder en RNH-gruppe på plassen til den terminale HiN-gruppen i formelen III og forbindelser ifølge formelen IV.

Forbindelser ifølge formelen I hvor W er (CF3)iC kan fremstilles for eksempel ved konvertering av en forbindelse ifølge formelen VII, hvor R<1> er trifluormetyl, A er en direkte binding og R<13> er trifluormetyl, som forklart ovenfor for forbindelsene ifølge formelen VII til en forbindelse ifølge formelen IV hvor G' er (Ci-C6)-alkoksykarbonyl eller hydroksykarbonyl fra hvor den tilsvarende forbindelsen ifølge formel II, hvor G er CHO, kan oppnås som beskrevet ovenfor. Forbindelser ifølge formelen VII hvor residiene R'-A og R<13> er trifluormetyl og G' er en estergruppe slik som (C1-C6)-alkoksykarbonyl, dvs. har betydningen til G" kan fordelaktig fremstilles ved å reagere et isonitril ifølge formelen XXII med 2-tert-butoksy-4,4-bis(trifluormetyl)-l,3-oksazabuta-l,3-dien av ifølge formelen XXIII for å gi en forbindelse ifølge formelen

XXIV

hvor B og G" har den ovenfor nevnte betydningen, dvs. gruppen Gææ er (Ci-Cé)-alkoksykarbonyl, for eksempel (Ci-C4)-alkoksykarbonyl slik som metoksy, etoksy eller

tert-butoksy. Reaksjonen til forbindelsene ifølge formlene XXII og XXIII for å gi forbindelsene ifølge formelen XXIV utføres fordelaktig med oppvarming i et hydrokarbon eller eter som løsemiddel, for eksempel i benzen eller toluen. Isocyanidene (isonitrilene) ifølge formelen XXII kan oppnås ved å bruke standard metoder kjent for fagmannen fra de tilsvarende aminosyreestere ifølge formelen H^N-B-G" hvor B og G" har de ovenfor nevnte betydningene. Fordelaktig konverteres aminosyreesterne ifølge formelen HiN-B-G" initielt ved reaksjon med en reaktiv maursyreester, for eksempel cyanometylformat til N-formylaminosyreester ifølge formelen (HC(=0)-NH-B-G", som så konverteres for eksempel ved reaksjon med fosgen eller en fosgen ekvivalent slik som difosgen eller trifosgen, ved tilstedeværelsen av et tertiært amin slik som trietylamin til isocyanidet ifølge formelen XXII. 2-tert-butoksy-4,4-bis(trifiuormetyl)-l,3-oksazabuta-l,3-dien ifølge formelen XXIII kan oppnås ved å bruke fremgangsmåten beskrevet av Steglich et al., Chemische Berichte 107 (1974), 1488 fra tert-butylkarbamat (tert-butoksykarbonylamid) og vannfri heksafluoraceton og påfølgende behandling med 2-tert-butoksykarbonylamino-2-hydroksy-l,l,l,3,3,3-heksafluorpropan, som oppnås initielt med trifluoreddiksyeanhydrid ved tilstedeværelsen av en base slik som kinolin.

Standardmetoder kan anvendes for å konvertere forbindelser ifølge formelen I hvor E er for eksempel hydroksykarbonyl eller hydroksymetyl, til forbindelser ifølge formel I hvor E har andre betydninger, eller til andre prolegemidler eller derivater av forbindelsene ifølge formelen I. Følgelig, for å fremstille for eksempel estere kan forbindelsen ifølge formelen I hvori E er hydroksykarbonyl esterifiseres med alkoholer, for eksempel ved tilstedeværelsen av et kondenseirngsmiddel slik som karbonyldiimidazol eller et karbodiimid slik som DCC (disykloheksylkarbodiimid) eller forbindelsene ifølge formelen I hvor E er hydroksykarbonyl kan alkyleres med alkylhalider slik som alkylklorider eller alkylbromider for eksempel ved å bruke kloralkansyreamider for å gi forbindelser ifølge formelen I hvor E er R R N-CO-alkoksy-CO-, eller ved å bruke acyloksyalkylhalider for å gi forbindelser ifølge formelen hvor E er cyloksyalkoksy-CO-. Forbindelser av formelen I hvor E er hydroksykarbonyl kan konverteres til amider ved å bruke ammonium eller organiske aminer ved tilstedeværelsen av et kondenseringsmiddel. Forbindelser av formelen I hvor E er -CO-NH? kan fordelaktig også oppnås på fastfase ved å koble forbindelsen hvor E er COOH ved tilstedeværelsen av et kondenseringsmiddel slik som TOTU (O-((cyano(etoksykarbonyl)metylen)amino)-N,N-N',N'-tetrametyluroniumtetrafluorborat) til Rink-amidresin og så kutte det av resinet igjen ved å bruke trifluoreddiksyre. Forbindelser av formelen I, hvor E er hydroksymetylgruppen CHiOH kan eterifiseres eller esterifiseres ved hydroksymetylgruppen ved å bruke standardmetoder. Standardmetoder for selektivt oksidere alkoholer til aldehyder, for eksempel ved å bruke natriumhypokloritt med tilstedeværelsen av 4-acetamido-2,2,6,6-tetrametyl-l-piperidinyloksy (4-acetamido-TEMPO) kan anvendes for å konvertere forbindelser av formelen I hvor E er CH?OH til forbindelser ifølge formelen l hvor E er aldehydgruppen

-CHO.

Videre, med hensyn til fremstillingen av forbindelsene ifølge formelen l inkorporeres hele innholdet av WO-A-95/14008, EP-A-796855 og til søknadene tilsvarende disse til EP-A-918059 og til søknadene tilsvarende denne og WO-A-96/33976 heri ved referanse. Spesielt refereres det til fremleggelsen i WO-A-96/33976 med hensyn til fremstillingen av forbindelsene av formlene VI og VII som er en integrert del av den foreliggende beskrivelsen.

Forbindelsene ifølge formelen I er verdifulle farmasøytisk aktive forbindelser som er egnet for eksempel for behandling av inflammatoriske sykdommer, allergiske sykdommer eller astma. I henhold til oppfinnelsen kan forbindelsene ifølge formelen I og deres fysiologisk tolererte salter og derivater administreres som legemidler til dyr, fortrinnsvis pattedyr, og spesielt til mennesker for behandling av sykdomstilstander. Sykdom forstås til å bety på en generell måte både terapi inkludert lindring og kurering av sykdomssymptomer og profylakse eller forebyggelse av sykdomssymptomer slik som for eksempel forebyggelsen av opptreden av allergi eller astmatisk sykdomssymptomer eller forebyggelsen av myokard infarkt eller myokard reinfarkt hos relevante pasienter. Sykdomssymptomene kan være akutte eller kroniske. Forbindelsene ifølge formelen I og deres salter og derivater kan administreres alene, i blandinger med hverandre eller i form av farmasøytiske preaprater som tillater enteral eller parenteral anvendelse og som omfatter som den aktive bestanddel en effektiv dose av minst en forbindelse av formelen I og/eller dets fysiologisk tolererte salter og/eller derivater og en farmasøytisk akseptable bærer.

Den foreliggende oppfinnelsen er derfor også relatert til forbindelser av formel I og/eller deres fysiologisk tolererte salter og derivater for anvendelser som legemidler til anvendelse av forbindelsene ifølge formelen I og/eller deres fysiologisk tolererte salter og derivater til fremstilling av legemidler for behandling av de ovenfor nevnte sykdommer og de nevnt nedenfor, for eksempel for behandling av inflammatoriske sykdommer og også for anvendelsen av forbindelser ifølge formel I og/eller deres fysiologisk tolererte salter og derivater ved behandlingen av disse sykdommene. Den foreliggende oppfinnelsen er videre relatert til farmasøytiske preparater (eller farmasøytiske sammensetninger) som omfatter en effektiv dose av minst en forbindelse ifølge formelen I og/eller et fysiologisk tolererte salter og/eller derivater og en farmasøytisk akseptabel bærer, dvs. en eller flere farmasøytisk akseptable bærere og/eller tilsetninger eller hjelpemidler.

Legemidlene kan administreres systemisk eller lokalt. De kan administreres oralt, for eksempel i form av piller, tabletter, filmtabletter, sukkerdekkede tabletter, granuler, harde og myke gelatinkapsler, pulvere, løsninger, siruper, emulsjoner eller suspensjoner eller i andre galeniske former. Administreringen kan imidlertid også utføres vaginalt eller rektalt, for eksempel i form av stikkpiller, eller parenteralt eller ved hjelp av et implantat, for eksempel i form av injiserbare løsninger eller infusjonsløsninger, mikrokapsler eller staver, eller topikalt eller perkutant, for eksempel i form av kremer, salver, pulver, løsninger, emulsjoner eller tinkturer eller på annen måte, for eksempel i form av nesesprayer eller aerosolblandinger. Parenteral administrering av løsninger kan forekomme, for eksempel intravenøst, intramuskulært, subkutant, intraartikulært eller intrasynovialt eller på andre måter.

De farmasøytiske preparatene i henhold til oppfinnelsen produseres på en måte kjent i seg selv med forbindelsen eller forbindelsene ifølge formelen I og/eller deres fysiologisk tolererte salter og/eller derivater blandet med farmasøytisk inerte uorganiske og/eller organiske bindmidler og/eller tilsetninger og bragt til en egnet doseform og administreirngsform. For eksempel laktose, maisstivelse eller derivater derav, talk,

stearinsyre eller deres salter, polyetylenglykoler etc. kan anvendes for å produsere piller,

tabletter, sukkerdekkede tabletter og harde gelatinkapsler, mens fett, voks, halvfaste- og flytende polyoler, polyetylenglykoler, naturlige eller herdede oljer etc. kan for eksempel anvendes for produksjon av myke gelatinkapsler og stikkpiller. Eksempler på egnede

bærere for produksjon av løsninger, for eksempel innsprøytningsløsninger eller

emulsjoner eller siruper er vann, alkoholer, glyserol, dioler, polyoler, sukkrose, invertert sukker, glykose, planteoljer etc. Eksempler på egnede bærersubstanser for mikrokapsler, implantater eller staver er kopolymerer av glykolsyre eller melkesyre. De farmasøytiske preparatene omfatter normalt fra omkring 0,5 til omkring 90% av vekt av forbindelsene ifølge formelen I og/eller deres fysiologisk tolererte salter og derivater. Mengden av

aktiv forbindelse av formel I og/eller dens fysiologisk tolererte salter og derivater i de farmasøytiske preparetene er normalt fra omkring 0,2 til omkring l 000 mg, fortrinnsvis fra omkring 1 til omkring 500 mg. Avhengig av naturen til de farmasøytiske preparatene kan imidlertid kvantiteten til den aktive forbindelsen også være høyere.

Ved siden av de aktive forbindelsene og bærestoffene kan de farmasøytiske preparatene også inneholde hjelpesubstanser eller tilsetninger, for eksempel fyllere, disintegranter, bindere, glidere, vætemidler, stabilisatorer, emulsjonsmidler, preservasjonsmidler, søtestoffer, farger, smakstilsetninger, aroma midler, fortykningsmiddel, fortynnere, buffersubstanser, løsemidler, oppløsningsmidler, midler for å oppnå en depotvirkning, salter for endring av det osmotiske trykk, dekkemidler eller antioksidanter. De kan også omfatte to eller flere forbindelser ifølge formelen I og/eller deres fysiologisk tolererbare salter og/eller derivater. Videre, bortsett fra minst en forbindelse av formelen I og/eller dens fysiologisk tolererte salter og derivater kan de farmasøytiske preparatene også omfatte en eller flere tilleggs farmasøytiske aktive forbindelser, for eksempel forbindelser som innehar en antiinflammatorisk virkning.

Når forbindelsene av formelen I eller farmasøytiske preparater omfattende dem administreres som aerosoler, for eksempel som nasale aerosoler eller ved inhalering, kan dette utføres for eksempel ved å bruke en spray, en forstøver, en pumpeforstøver, en inhalerings innretning, en doserings inhalator eller en tørrpulver inhalator. Farmasøytiske former for administrering av forbindelsene ifølge formelen I som aerosoler kan fremstilles ved å bruke metoder som er velkjente for fagmanne. For deres produksjon kan for eksempel løsninger eller dispersjoner av forbindelsene ifølge formelen I i vann, vann-alkoholblandinger eller egnede natriumkloirdløsninger anvendes ved å bruke vanlige tilsetningsstoffer, for eksempel benzylalkohol eller andre egnede preservasjonsmidler, absorpsjonsforbedrere for økt biotilgjengelighet, oppløsningsmidler, dispersjonsmidler og andre, og, hvor passende, vanlige drivmidler for eksempel fluorklorhydrokarboner og/eller fluorhydrokarboner.

Andre farmasøytisk aktive forbindelser som kan være tilstede sammen med forbindelser ifølge formelen I i de farmasøytiske preparatene i henhold til oppfinnelsen, men som forbindelsene av formelen I også kan kombineres med andre måter innenfor sammenhengen av en kombinasjonsbehandling er spesielt de aktive forbindelser som er egnet for behandlingen, dvs. terapi eller profylakse av sykdommene nevnt ovenfor eller nedenfor og for hvis behandling ifølge formelen I er egnet. Eksempler på aktive forbindelsesklasser av denne type som kan nevnes er steroider, ikke-steroide antiinflammatoriske substanser, ikke-steroide antiinflammtoriske eddiksyre derivater, ikke-steroide antiinflammatoriske propionsyre derivater, ikke-steroide anti-astmatika, salisylsyre derivater, pyrazoloner, oksikamer, leukotrien antagonister, inhibitorer av leukotrien biosyntese, cyklooksygenase inhibitorer, cyklooksygenase-2 inhibitorer

(COX-2-inhibitorer), antihistaminer, Hl-histamin antagonister, ikke-sederende antihistaminer, gullforbindelser, p2-agonister, antikolinergika, muskarin antagonister, lipid-reduserende midler, kolesterol-reduserende midler, HMG-CoA-reduktase inhibitorer, statiner, nikotinsyre derivater, immunosuppremerende midler, cyklosporiner, P-interferoner, tumorterapeutiske midler, cytostatika, metastase inhibitorer, antimetabolitter, 5-aminosalisylsyre derivater, antidiabetiske midler, insuliner, sulfonylurea, biguanidiner, glitazoner, a-glukosidase inhibitorer og andre. Eksempler på egnede aktive forbindelser som kan nevnes er acetylsalisylsure, benorilat, sulfasalazin, fenylbutazon, oksyfenbutazon, metamizol, mofebutazon, feprazon, celekoksib, rofekoksib, diklofenak, fentiazak, sulindak, zomepirak, tolmetin, indometacin, acemetgacin, ibuprofen, naproxen, karrprofen, fenbufen, indoprofen, ketoprofen, pirprofen, tiaprofensyre, diflunisal, flufenaminsyre, meklofenaminsyre, mefenaminsyre, nifluminsyre, folfenaminsyre, piroksikam, isoksikam, tenoksikam, nikotinsyre, prednison, deksametason, hydrokortison, metylprednisolon, betametason, beklometason, budesonid, montelukast, pranlukast, zafirlukast, zileuton, cyklosporin, cyklosporin A, sapamycin, takrolimus, metotreksat, 6-merkaptopurin, azatioprin, interferon-beta la, interferon-beta lb, 5-aminosalisylsyre, leflunomid, D-penicillamin, klorkin, glibenklamid, glimepirid, troglitazon, metformin, akarbose, atorvastatin, fluvastatin, lovastatin, simvastatin, pravastatin, kolestipol, kolestyramin, probukol, klofibrat, fenofibrat, bezafibrat, gemfibrozil, ipatropium bromid, kelnbuterol, fenoterol, metaproterenol, pirbuterol, tulobuterol, salbutamon, salmeterol, terbutalin, isoetarin, ketotifen, efedrin, oksitropiumbromid, atropin, kromoglinsyre, terofyllin, feksofenadin, terfenadin, cetirzin, dimetinden, difenhydramin, difenylpyralin, feniramin, bromfeniramin, klorfeniramin, deksklorfeniramin, alimemezain, antrazolin, astemizol, azatadin, klemastin, cyproheptadin, hydroksyzin, loratidin, mepyramin, prometazin, tripelennamin, triprolidin og andre.

Når forbindelser av formelen I og/eller deres fysiologisk tolererte salter og/eller derivater anvendes sammen med en eller flere andre aktive forbindelser i en kombinasjonsbehandling kan dette utføres som tidligere nevnt ved at alle de aktive forbindelse administreres sammen i et enkelt farmasøytisk preparat, for eksempel en tablett eller kapsel. Den foreliggende oppfinnelse er på samme måte uttrykkelig relatert til slike farmasøytiske preparater hvor alle de ovenfor nevnte forklaringene gjelder på samme måte. Generelt, velges mengden av de aktive forbindelsene i disse farmasøytiske preparatene slik at en effektiv mengde av hver av de aktive forbindelsene er tilstede. En kombinasjonsbehandling kan imidlertid også utføres ved at de aktive forbindelsene inneholdes i to eller flere separate farmasøytiske preparater, som kan være tilstede i en enkel pakning eller i to eller flere separete forpakninger. Forbindelsene ifølge formelen I og/eller deres fysiologisk tolererte salter eller derivater og andre aktive forbindelser

kan administreres enten sammen eller separat og administreres simultant eller sekvensielt. Administreringen kan også effektureres på forskjellige måter, for eksempel en aktiv forbindelse kan administreres oralt og den andre administreres ved injeksjon, inhalering eller topikal applikasjon.

Forbindelsene ifølge formelen I har for eksempel evnen til inhibere celle-celle interaksjonsprosesser og celle-matriks interaksjonsprosesser hvor interaksjonene mellom VLA-4 og dets ligand spiller en rolle. Aktiviteten til forbindelsene ifølge formelen I kan vises for eksempel i et assay som måler bindingen av celler som innehar VLA-4 reseptoren, for eksempel leukocytter til ligander av denne reseptor, for eksempel

til VCAM-1 som fordelaktig også kan fremstilles rekombinant for dette formål. Detaljer for slike assays beskrives nedenfor. Spesielt er forbindelsene av formel I i stand til å inhibere adhesjon og migreringen av leukocytter, for eksempel adhesjon av leukocytter til endotelceller, hvor adhesjon, for forklart ovenfor, kontrolleres via VCAM-1/VLA-4 adhesjonsmekanismen. Ved siden av deres anvendelse som antiinflammatoriske midler er forbindelsene av formelen I og deres fysiologisk tolererte salter og derivater derfor egnet på en generell måte for behandlingen, dvs. for terapi og profylakse, av sykdommer som baseres på interaksjon mellom VLA-4 reseptoren og dets ligand eller som kan influeres av en inhibering av denne interaksjon og er spesielt egnet for behandling av sykdommer som, i hvert fall delvis, forårsakes av eller assosieres med et uønsket omfang av leukocyttadhesjon og/eller leukocytt migrasjon og hvor prevensjon, lindring eller kurering er avhengig av reduksjon av adhesjon og/eller migrasjon av leukocytter.

Den foreliggende oppfinnelse er derfor også relatert til forbindelser ifølge formelen I og deres fysiologisk tolererbare salter og derivater for inhibering av adhesjonen og/eller migreringen av leukocytter eller for inhibering av VLA-4 reseptoren, og for anvendelsen av forbindelsene ifølge formelen I og/eller deres fysiologisk tolerbare salter og derivater for fremstilling av farmasøytika for dette formål, dvs. farmasøytika for behandling av sykdommer hvor omfanget av leukocytt adhesjon og/eller leukocytt migrering er uønsket, og for behandling av sykdommer hvor VLA-4 avhengige adhesjonsprosesser spiller en rolle, og til anevndelse av forbindelsene ifølge formelen 1 og/eller deres fysiologisk tolererbare salter og derivater for behandling av slike sykdommer.

Forbindelsene ifølge formelen I kan anvendes som antiinflammatoriske midler i tilfellet de inflammatoriske symptomene oppstår fra forskjellige årsaker for å forebygge, redusere eller undertrykke de uønskede eller ødeleggende følgetilstandene av inflammasjon. Forbindelsene ifølge formelen I anvendes for eksempel for behandlingen, dvs. terapi eller profylakse av artritt, av reumatoid artritt, av polyartritt, av inflammatorisk tarmsykdom (ulcerativ kolitt, Crohn's syndrom), av systemisk lupus erytematosa, av inflammatoriske sykdommer i sentral nervesystemet slik som multiple sklerose, eller av astma eller allergier slik som forsinket type allergier (type IV allergi). Forbindelsene er videre egnet for kardiobeskyttelse, for beskyttelse mot slag og for sekundær profylakse av slag og for behandling, dvs. for terapi og profylakse av kardiovaskulære sykdommer, av arterosklerose, av myokard infarkt, av myokard reinfarkt, av akutt koronært syndrom, av slag, av restenose, av sepsis, av septisk sjokk, av diabetes av skade på organtransplantater, av immunsykdommer av autoimmun sykdommer av tumorvekst eller tumor metastaser i tilfellet forskjellige maliginteter, av malaria og av andre sykdommer hvor blokkering av integrinet VLA-1 og/eller påvirkning av leukocytt aktivitet fremstår egnet for å oppnå forebyggelse, lindring eller kurering. Preferanse gis til anvendelsen til forebyggelse av myokard infarkt eller myokard reinfarkt eller for behandlingen, dvs. terapi eller forebyggelse av arterosklerose, astma eller multiple sklerose.

Dosen ved anvendelse av forbindelsen ifølge formel I kan variere innenfor brede grenser og må i hvert individuelle tilfelle justeres i henhold til de individuelle omstendigheter som er vanlig og kjent for legen. Dosen avhenger for eksempel av naturen og omfanget av sykdommen som skal behandles, av tilstanden til pasienten og av forbindelsen anvendt, av hvorvidt en akutt eller kronisk sykdomstilstand behandles eller hvorvidt profylakse søkes, eller av hvorvidt andre aktive forbindelser administreres i tillegg til forbindelsene ifølge formelen I. Generelt når dosen administreres oralt er en daglig dose på fra omkring 0,01 til omkring 100 mg/kg fortrinnsvis omkring 0,1 til omkring 10 mg/kg (i hvert tilfelle mg per kg kroppsvekt egnet) for å oppnå effektive resultater når dosen administreres til en voksen på omkring 75 kg i vekt. Når administrert intravenøst er den daglige dosen generelt fra omkring 0,01 til 50 mg/kg, fortrinnsvis fra 0,01 til 10 mg/kg kroppsvekt. Spesielt når relativt store kvanta administreres kan den daglige dosen deles opp i flere, for eksempel 2, 3 eller 4 delvise administreringer. Når passende, avhengig av den individuelle respons, kan det være nødvendig å avvike oppover eller nedover fra den spesifiserte daglige dosen.

Ved siden av anvendelse som farmasøytisk aktive forbindelser innen humanmedisin og veterinærmedisin kan forbindelsene ifølge formelen I og deres salter og derivater som er egnet for den ønskede anvendelsen i tillegg anvendes for diagnostiske formål, for eksempel ved in vitro diagnose av celleprøver eller vevsprøver og som hjelpestoff eller vitenskapelig verktøy ved biokjemiske undersøkelse hvor blokkeringen av VLA-4 eller påvirkning av celle-celle interaksjoner eller celle-matriks interaksjoner ønskes. Forbindelsene ifølge formelen I og deres salter kan også anvendes som intermediater for fremstilling av andre forbindelser, spesielt andre farmasøytisk aktive forbindelser, som kan oppnås fra forbindelsene av formelen I for eksempel ved modifisering eller introduksjon av residier eller funksjonelle grupper, for eksempel ved esterifisering, reduksjon, oksidering eller andre transformasjoner av de funksjonelle grupper.

EKSEMPLER

Eksempel 1

(R)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)smorsyre hydroklorid

1 a) 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksybenzylalkohol

15 g (81,8 mmol) av 3-metoksy-4-nitrobenzylalkohol ble hydrogenert i 500 ml metyl tert-butyleter over 1,3 g av palladium/trekull (l0%-50% vann) under avkjøling med is. Etter at opptaket av hydrogen hadde avtatt, ble katalysatoren filtrert av og 10,14 ml (81,8 mmol) av 2-metylfenylisocyanat ble lagt til filtratet innen 30 min under røring. Reaksjonsblandingen stod over natt og det presipiterte stoffet ble filtrert av med sug og vasket med metyl tert-butyleter. Utbytte: 20,5 g (88%).

lb) 4-( 3-( 2- metvlfenyl) ureido- 3- metoksvbenzvlklorid

7,65 ml (104,8 mmol) av tionylklorid ble tilsatt dråpevis mens kjølt på is til en suspensjon på 15 g (52,4 mmol) av forbindelsen i eksempel la) i 300 ml diklormetan. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 3 timer, lagret over natt og så helt på l 000 ml heptan. Heptanet ble dekantert fra oljen som hadde separert; residuet ble så

blandet en gang til med heptan og heptanet ble dekantert av. Denne prosedyren ble repetert to ganger til. Residuet ble så løst i diklormetan og denne løsning ble helt på 800 ml iskald diisopropyleter. Denne blandingen ble rørt i 2 timer mens kjølt med is, produktet ble filtrert av med sug og vasket med diisopropyleter. 12 g (75%) av tittel forbindelsen ble oppnådd etter tørking med fosforpentoksid.

lc) Benzvl ( S)- 2- amino- 3- cvklopropylpropionat

IN natriumhydroksid løsning ble tilsatt ved 0°C til en suspensjon av 10 g (77,5 mmol) av (S)-2-amino-3-cyklopropylpropionsyre i 160 ml dioksan til en pH på 8-9 ble nådd. 16,9 g (77,5 mmol) av di-tert-butyldikarbonat ble så tillatt, isbadet ble fjernet og pH ble holdt på 8-9 ved videre tilsetning av IN natriumhydroksidløsning. Etter blandingen hadde stått over natt ble dioksanen fjernet under vakuum, etylacetat ble tilsatt til den vandige fasen og fasene ble separert. Den vandige fasen ble justert til pH 4,5 med IN saltsyre og ekstrahert med etylacetat. Den resulterende etylacetat fasen ble tørket over natriumsulfat, tørkemiddelet ble filtrert av og filtratet ble konsentrert under vakuum. Residuet ble oppløst i 100 ml diklormetan og 53,4 ml benzylalkohol, 8,37 g 4-dimetylaminopyridin og 18,8 g DCC ble tilsatt. Etter blandingen hadde blitt rørt i 6 timer og stått over natt ble den filtrert og filtratet ble konsentrert og 300 ml av 90% trifluoreddiksyre ble tilsatt residiet. Etter den resulterende blandingen hadde blitt rørt ved romtemperatur i 10 min ble trifluoreddiksyre fjernet under vakuum og residiet ble kromatografert 2 ganger over silikagel ved å bruke diklormetan/metanol (95/5). Utbytte: 11,48 g (68%).

Id) ( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 2, 5- dioksoimidazolidin- l- vl)- 3- cvklopropylpropionsvre

321 g HOBT (N-hydroksybenzotriazol) og 4,75 g (23,7 mmol) DCC ble tilsatt til en løsning av 3,82 g (23,7 mmol) 2-metoksykarbonylamino-2-metylpropionsyre (fremstilt fra 2-amino-2-metylpropionsyre og metylklorformat) og 5,2 g (23,7 mmol) av forbindelsen i eksempel lc) i 100 ml THF (tetrahydrofuran) og blandingen ble rørt ved romtemperatur i 4 timer. Etter at blandingen hadde stått over natt ble den filtrert, THF ble fjernet under vakuum, residuet ble tatt opp i metyl-tert-butylester og løsningen ble vasket 2 ganger med mettet NaHC03-løsning og vandig KHSOVK^SCVløsning. Den organiske fase ble tørket over natriumsulfat og etter filtrering ble løsemiddelet fjernet under vakuum. Residuet ble løst i etylacetat og hydrogenert ved tilstedeværelsen av palladium/trekull (10%; 50% vann). Katalysatoren ble filtrert av og 500 ml vann og 10,1 g natriumkarbonat ble lagt til den organiske fasen. Etter ekstraksjon og faseseparasjon ble den vandige fasen rørt ved 100°C i 24 timer og så tillatt å stå over natt. 500 ml 6N saltsyre ble lagt til og den vandige løsningen ble ekstrahert 3 ganger

med metyl-tert-butyleter. De kombinerte organiske fasene ble tørket over natriumsulfat og etter filtrering konsentrert under vakuum. Residuet ble krystallisert ved å bruke diisopropyleter og produktet filtrert av. Utbytte: 2,88 g (51%).

le) ( S)- 2- f4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)- 2. 5-dioksoimidazolidin- l- vl)- 3- cvklopropvlpropionsvre

9,44 ml av n-butyllitium løsning (2,5M i heksan) ble tilsatt under argon og ved -40°C til en løsning med 2,85 g (11,8 mmol) av forbindelsen i eksempel Id) i 60 ml absolutt THF. Etter at reaksjonsblandingen hadde blitt rørt ved -40°C i 30 min ble den tillatt

oppvarming til 0°C og en løsning på 3,6 g (11,8 mmol) av forbindelsen i eksempel lb) i 20 ml N-metyl-2-pyrrolidon ble tilsatt. Reaksjonsblandingen ble tilatt oppvarmet til 0°C og rørt ved 0°C i 2 timer. 15 ml IN saltsyre ble tilsatt og THF ble fjernet under vakuum. Residiet ble helt på 300 ml metyl-tert-butyleter. Fasene ble separert og den organiske fasen ble vasket med vann. De kombinerte organiske fasene ble tørket over natriumsulfat og etter filtrering konsentrert under vakuum. Residiet ble renset med HPLC. Etter konsentrerting av produktfraksjonene og påfølgende frysetørking ble 1,33 g (22%) av tittelforbtndelsen oppnådd.

lf) ( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvn- 2, 5-dioksoimidazolidin- 1 - yl)- 3 - cykloprp yl- N- metoksv- N- metylpropionamid Mens avkjølt med is ble 1,29 g (3,93 mmol) TOTU og 1,26 ml (7,74 mmol) diisopropyletylamin tilsatt til en løsning på 2 g (3,93 mmol) av forbindelsen i eksempel le) og 384 mg (3,93 mmol) N.O-dimetylhydroksylaminhydroklorid i 30 ml absolutt DMF (dimetylformamid) og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 2 timer. Løsemiddelet ble fjernet under vakuum, residuet ble tatt opp i etylacetat og løsningen vasket 2 ganger med mettet natriumhydrogenkarbonatløsning. Fasene ble separert og den organiske fasen ble tørket over magnesiumsulfat. Etter filtrering og fjerning av løsemiddelet under vakuum ble residiet kromatografert over silikagel ved å bruke etylacetat/heptan (7/3). Konsentrering av produktfraksjonene ga 1,84 g (85%) av tittelforbindelsen.

lg) ( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenyl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)- 2. 5-dioksoimidazolidin- l- vl)- 3- cvklopropylpropanal

160 mg (3,77 mmol) av litiumaluminiumhydrid ble tilsatt ved -72°C til en løsning på 1,8 g (3,26 mmol) av forbindelsen fra eksempel 1 f) i 90 ml absolutt THF og reaksjonsblandingen ble rørt ved 0°C i 30 min. En pH-verdi på 4 ble så satt ved å tilsette 0,5M K.HSO4 løsning, diklormetan ble tilsatt og fasene ble separert. Den vandige fasen

ble ekstrahert med diklormetan. De kombinerte organiske fasene ble vasket 2 ganger med 5% sitronsyre løsning og tørket over magnesiumsulfat. Etter filtrering og fjerning av løsemiddelet under vakuum ble den resulterende rå tittelforbindelsen anvendt direkte i den påfølgende reaksjonen.

lh) tert- butvUR)- 3-(( SV2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvnureidoV3-metoksvbenzvl)- 2. 5- dioksoimidazolidin- l- vl)- 3- cvklopropvlpropvlamino) butvrat 222 mg (3,54 mmol) natriumcyanoborhydrid ble tilsatt til en løsning på 586 mg (1,18 mmol) av forbindelsen i eksempel lg) og 378 mg (2,37 mmol) tert-butyl (R)-3-aminobutyrat i 20 ml THF/metanol (9/1) og 0,2 ml eddiksyre. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 1 time og så helt på en ammoniumklorid løsning; blandingen ble så ekstrahert to ganger med diklormetan. De kombinerte organiske fasene ble vasket med mettet natriumhydrogenkarbonat løsning, tørket over magnesiumsulfat. Etter filtrering og fjerning av løsemiddelet under vakuum ble residiet kromatografert på silikagel ved å bruke etylacetat/heptan (2/1). Konsentrering av produktfraksjonene ga 263 mg (35%) av tittelforbindelsen.

li) ( R)- 3-(( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)- 2. 5-dioksoimidazolidin- l- vl)- 3- cvklopropvlamino) smørsvrehydroklorid 259 mg (0,408 mmol) av forbindelsen i eksempel lh) ble løst i 20 ml trifluoreddiksyre og løsningen fikk stå ved romtemperatur i 3 timer. Etter reaksjonsblandingen ble konsentrert under vakuum ble residiet behandlet 2 ganger med diklormetan og i hvert tilfelle konsentrert under vakuum. Residuet ble kromatografert over silikagel ved å bruke diklormetan/metanol/eddiksyre/vann (95/5/0,5/0,5). Produktfraksjonene ble kombinert, løsemiddelet ble fjernet under vakuum, residuet ble frysetørket, behandlet med 1,5 ekvivalenter IM saltsyre og frysetørket nok en gang. 200 mg (85%) av tittelforbindelsen ble oppnådd.

ES(+)-MS: 580,6 (3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin- l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)smørsyre + HY.

Eksempel 2

Et>l(R)-3-((S)-2-(4,4-dimeytlO-(4-(3-(2-met}ifenyl)ureido)-3-metoksybenz>i> dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropyIamino)burvrathydroklorid

Tittelforbindelsen ble fremstilt i analogi med eksempel lh) fra 520 mg (1,06 mmol) av forbindelsen i eksempel lg) og 304 mg (2,32 mmol) etyl (R)-3-aminobutyrat. Utbytte etter konversjon til hydrokloridet: 164 mg (25%).

ES(+)-MS: 608,6 (Etyl 3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-metylpropionat + H)<+>.

Eksempel 3

Isopropyl (R)-3-((S)-2-(4,4-dimetyI-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)butyrathydroklorid

Tittelforbindelsen ble fremstilt i analogi med eksempel lh) fra 2,62 g av forbindelsen i eksempel lg) og 1,44 g (9,91 mmol) isopropyl (R)-3-aminobutyrat. Etter kromatografi av råproduktet ved å bruke etylacetat/heptan (2/1), kromatografisk rensing ved hjelp av preparativ HPLC og konversjon til hydroklorid ble 855 mg (26%) av tittelforbindelsen fremstilt.

ES(+)-MS: 622,7 (Isopropyl 3-(2(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dtoksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)butyrat + H)<+.>

Eksempel 4

Isopropyl (S)-3-((S)-2-(4,4-dimet>l-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenz>'l)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-fenylpropionathydroklorid

En løsning av 780 mg (3,77 mmol) isopropyl (S)-3-amino-3-fenylpropionat og 226 mg eddiksyre i 20 ml metanol/eddiksyre (99/1) ble tilsatt en løsning på 1,86 g (3,77 mmol) av forbindelsen i eksempel lg) i 50 ml metanol/eddiksyre (99/1). 710 mg (11,31 mmol) natriumcyanoborhydrid ble tilsatt. Etter blandingen hadde rørt i romtemperatur i 1 time ble ytterligere 237 mg (3,77 mmol) natriumcyanoborhydrid tilsatt og etter ytterligere 1 time ble 390 mg (1,885 mmol) isopropyl (S)-3-amino-3-fenylpropionat, 113 mg eddiksyre og 237 mg (3,77 mmol) natriumcyanoborhydrid tilsatt. Etter at blandingen ble rørt ved romtemperatur i 1 time ble ytterligere 237 mg (3,77 mmol) natriumcyanoborhydrid tilsatt og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i nok 1 time. Reaksjonsblandingen ble justert til en pH på 4 med IN saltsyre, metanolen ble fjernet under vakuum og residiet ble ekstrahert 2 ganger med diklormetan. De kombinerte organiske fasene ble tørket over magnesiumsulfat. Etter filtrering, konsentrering, kromatografisk rensing av residiet over silikagel ved å bruke etylacetat/heptan (1/1) påfølgende rensing ved hjelp av preparativ HPLC og konversjon til hydrokloridet ble 980 mg (36%) av tittelforbindelsen oppnådd.

ES(+)-MS: 684,4 (Isopropyl 3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-fenylpropionat + H)T.

Eksempel 5

Etyl (S)-3-((S)-2-(4,4-dimeryl-3-(4-(3-(2-mervlfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-fenylpropionathydroklorid

5a) fS)- 2- f4. 4- dimetvl- 3- f4- f3-( 2- metvlfenvnureido)- 3- metoksvbenzylV2. 5-dioksoimidazolidin- l- vl)- 3- cvklopropyl- N- metoksv- N- metvlpropionamid 250 mg (0,49 mmol) av forbindelsen i eksempel ld) ble oppløst sammen med 167 ul (1,08 mmol) diisopropylkarbodiimid og 146 mg (1,08 mmol) HOBT i 4 ml diklormetan og 2 ml acetonitril Etter at løsningen var blitt avkjølt til 0°C ble en løsning på 120 mg (1,23 mmol) N.O-dimetylhydroksylaminhydorklorid i 1 ml acetonitril og 710 ul (1,23 mmol) diisopropyletylamin tilsatt. Etter 12 t ble reaksjonsblandingen behandlet med vandig ammoniumkloridløsning og ekstrahert med diklormetan. Den organiske fasen ble vasket med vandig natriumhydrogenkarbonat løsning, tørket over magnesiumsulfat, filtrert og konsentrert under vakuum. Etter kromatografisk separering over silikagel ved å bruke etylacetat/heptan (1/1) oppnådde man 250 mg (92%) av tittelforbindelsen.

5b) Etvl( S)- 3-(( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)-2. 5- dioksoimidazolidin- l- vl)- 3- cvklopropvlpropvlamino)- 3- fenvlpropionathydroklorid 335 mg (0,6 mmol) av forbindelsen i eksempel 5a) i 2 ml absolutt THF ble tilsatt dråpevis ved -78°C til en suspensjon av 23 mg (0,6 mmol) litiumaluminiumhydrid i 2 ml absolutt THF. Etter 1 t ved 0°C ble reaksjonsblandingen behandlet med vandig KHS04 løsning og ekstrahert med etylacetat. Den organiske fasen ble vasket med vandig hydroklorsyre og NaHCOyløsning. tørket over natriumsulfat, filtrert og konsentrert under vakuum. Residiet og 234 mg (1,22 mmol) etyl (S)-3-amino-3-fenylpropionat ble ristet i 8 t i en hydrogenatmosfære i 20 ml etanol ved tilstedeværelsen av 20 mg palladium/trekull (10%). Reaksjonsblandingen ble filtrert og konsentrert under vakuum. Etter kromatografisk rensing ved preparativ HPLC og reaksjonen med vandig saltsyre og frystørking oppnådde man 50 mg (12%) av tittelforbindelsen.

ES(+)-MS: 670,4 (Etyl 3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-fenylpropionat + H)<+>.

Eksempel 6

(S)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-met>lfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-fenylpropionsyrehydroklorid

360 ul (0,36 mmol) av en IM vandig løsning av litiumhydroksid ble tilsatt 60 mg (0,09 mmol) av forbindelsen i eksempel 5 i 3 m 1 metanol. Etter 12 t ble reaksjonsløsningen nøytralisert med vandig saltsyre og ekstrahert med diklormetan. Den organiske fasen ble tørket over natriumsulfat, filtrert og konsentrert under vakuum. Etter kromatografisk rensing ved hjelp av preparativ HPLC og deretter reaksjon med vandig saltsyre og frysetørking oppnådde man 21 mg (34%) av tittelforbindelsen.

ES(+)-MS: 642,2 (3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-fenylpropionsyre + H)<+>.

Eksempel 7

(R)0-((S)-2-(4,4-dimeryl-3-(4-(3-(2-met>ifenyl)-ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropyIpropylamino)butanolhydroklorid

7a) tert- butvlfR)- 3-( rS)- 2- r4. 4- dimetvl- 3- r4- r3- f2- metvlfenvnureidoV3-metoksvbenzyl)- 2. 5- dioksoimidazolidin- l- vl)- 3- cvklopropvlproionvlamino) butyrat 626 mg (1,91 mmol) TOTU og 308 ul (1,81 mmol) diisopropyletylamin ble tilsatt etter hverandre mens avkjølt på is til en løsning på 974 mg (1,91 mmol) av forbindelsen i eksempel le) og 305 mg (1,91 mmol) tert-buyl (R)-3-aminobutyrat i 10 ml absolutt DMF. Etter blandingen ble rørt ved romtemperatur i 2 timer ble løsemiddelet fjernet under vakuum, residuet ble løst i etylacetat og etylacetat løsningen ble vasket etter hverandre to ganger med vandig KHSO4/K2SO4 løsning, en mettet NaHC03 løsning og vann. Etter at den organiske fasen hadde blitt tørket over natriumsulfat og filtrert, ble løsemiddelet fjernet under vakuum og residiet ble kromatografert over silikagel ved å bruke etylacetat/heptan (1/1). Utbytte: 880 mg (71%). 7b) fR)- 3-(( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)- 2. 5-dioksoimidazolidin- 1 - vl)- 3 - cykloprop vlpropvlamino) butanolhvdroklorid 48 ul (0,38 mmol) bortrifluorideterat ble tilsatt til 250 mg (0,38 mmol) av forbindelsen i eksempel 7a) i 4 ml absolutt THF. Reaksjonsløsnignen ble oppvarmet til 80°C og 760 ul (0,76 mmol) av en IM løsning av boran-dimetylsulfid i diklormetan ble tilsatt. Etter 41 ble reaksjonsblandingen behandlet med vann og ekstrahert med diklormetan. De kombinerte organiske fasene ble tørket over natriumsulfat. Etter filtrering, fjerning av løsemiddelet under vakuum, kromatografisk rensing ved hjelp av preparativ HPLC, påfølgende reaksjon med vandig saltsyre og frysetørking, ble 120 mg (56%) av tittelforbindelsen oppnådd.

ES(+)-MS: 566,3 (3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)butanol + H)^.

Eksempel 8

(S)-3-((S)-2-(4,4-dimet>l-3-(4-(3-(2-met>lfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-fenylpropanolhydroklorid

Forbindelsen ble fremstilt i analogi med eksempel 7. 35 mg (40%) av tittelforbindelsen ble oppnådd i 2 ml absolutt THF fra 100 mg (0,14 mmol) av det initielt fremstilte tert-butyl (S)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropionylamino)-3-fenylpropionat, 18 ul (0,14 mmol) bortrifluoreterat og 280 ul (0,28 mmol) av en IM løsning av boran-dimetylsulfid i diklormetan.

ES(+)-MS: 628,3 (3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-fenylpropanyl + H)<+.>

Eksempel 9

Etyl (S)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenz>l)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-4-metyipent>1amino)-3-fenylpropionathydroklorid

9a) ( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)- 2. 5-dioksoimidazolidin- 1 - yl)- 4- metvlpentansvre

16,5 ml av en n-butyllitium løsning (2.5M i heksart) ble tilsatt under argon og ved -40°C til en løsning på 5 g (20,66 mmol) (S)-2-(4,4-dimetyl-2,5-dioksoimidazolidin—lyl)-4-metylpentansyre (fremstilt i analogi med eksemplene lc) og ld) ved å bruke L-leucin

istedenfor (S)-2-amino-3-cyklopropylpropionsyre) i 125 ml absolutt THF. Reaksjonsblandingen ble tilatt å varmes til 0°C og en løsning på 6,28 g (20,66 mmol) av forbindelsen i eksempel lb) i 40 ml N-metyl-2-pyrrolidon og 20 ml l,3-dimetyl-2-imidazolidon ble tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved 0°C i 1 t. 30 ml av IN saltsyre ble så tilsatt og THF ble fjernet under vakuum. Residuet ble helt på 300 ml vann. Presipitatet ble filtrert av ved sug, vasket med vann og tatt opp i diklormetan. Løsningen ble så tilsatt dråpevis til 600 ml metyl tert-butyl etter. Presipitatet ble filtrert av og den organiske fase ble tørket over magnesiumsulfat. Desikanten ble filtrert av og løsemiddelet ble fjernet under vakuum. Residuet ble renset ved hjelp av preparativ HPLC. 2.84 g (27%) av tittelforbindelsen ble oppnådd etter korisentrering av produktfraksjonene og påfølgende frysetørking.

9b) ( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)- 2. 5-dioksoimidazolidin- l- vl)- 4- N- dimetyl- N- metoksvpentanamid

1,89 ml (12,25 mmol) diisopropylkarbodiimid og 1,65 g (12,25 mmol) HOBT ble tilsatt til en løsning av 2,84 g (5,56 mmol) av forbindelsen i eksempel 9a) i 32 ml med absolutt diklormetan og 12 ml acetonitril. En løsning med 1,35 g (13,9 mmol) N,0-dimetylhydroksylaminhydroklorid og 2,36 ml (13,9 mmol) diisopropyletylamin ble så tilsatt dråpevis ved 0°C og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 2 timer. Etter at den hadde stått over natt ble blandingen helt i 300 ml mettet ammoniumklorid løsning. Fasene ble separert og den vandige fasen ble ekstrahert 2 ganger med diklormetan. De kombinerte organiske fasene ble vasket 2 ganger med mettet natriumhydrogenkarbonat løsning og tørket over magnesiumsulfat. Etter filtrering ble løsemiddelet fjernet under vakuum og residiet kromatografert over silikagel ved å bruke etylacetat/heptan (7/3). 2,62 g (88%) av tittelforbindelsen ble oppnådd etter konentrerting av produkfraksjonene under vakuum.

9c) ( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)- 2. 5-dioksoimidazolidin- 1 - vl)- 4- metvlpentanal

Fremstilling ble utført som beskrevet i eksempel 5b). Den råe tittelforbindelsen ble anvendt direkte i den påfølgende reaksjonen.

9d) Etvl ( S)- 3-(( S)- 2-( 4. 4- dimetvl- 3-( 4-( 3-( 2- metvlfenvl) ureido)- 3- metoksvbenzvl)-2. 5- dioksoimidazolidin- l- vl)- 4- metvlpentvlamino)- 3- fenvlpropionathydroklorid

En blanding av 2,48 g (5,01 mmol) av forbindelsen i eksempel 9c) og 1,93 (10,03 mmol) etyl (S)-3-amino-3-fenylpropionat ble hydrogenert over 200 mg palladium/trekull (10%) i absolutt etanol. Etter at reaksjonen hadde stoppet ble katalysatoren filtrert av, løsemiddelet ble fjernet og residiet ble kromatografert over silikagel ved å bruke heptan/etylacetat (1/2). Produktfraksjonene ble kombinert, frysetørket og renset ved hjelp av preparativ HPLC. Produktfraksjonene ble kombinert, frysetørket og tatt opp i diklormetan. Diklormetanløsningen ble vasket med mettet natriumhydrogenkarbonat løsning og tørket over magnesiumsulfat. Etter filtrering og fjerning av løsemiddelet under vakuum ble residiet oppløst i acetonitirl/vann; 2 ekvivalenter IN saltsyre ble tilsatt og blandingen ble frysetørket. Utbytte: 850 mg (25%).

ES(+)-MS: 672,5 (Etyl 3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-4-metylpentylamino)-3-fenylpropionat +

H)<+>.

Eksempel 10

(S)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-4-metylpentylamino)-3-fenylpropionsyrehydroklorid

En løsning med 100 mg (0,149 mmol) av forbindelsen i eksempel 9 i 6N saltsyre og THF ble oppvarmet ved 60°C i 4 t. THF ble fjernet under vakuum og residiet frysetørket. Etter rensing ved hjelp av preparativ HPLC, kromatografi over silikagel ved hjelp av diklormetan/metanol/eddiksyre/vann (9,5/0,5/0,5/0,5), konsentrering av produktfraksjonene og frysetørking ved tilstedeværelse av 2N saltsyre ble 20 mg (21%) av tittelforbindelsen oppnådd.

ES(+)-MS: 644,5 (3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-4-metylpentylamino)-3-fenylpropionsyre + H)<+.>

Eksempel 11

Etyl (R)-3-((S)-2-(4,4-dimer>10-(4-(3-(2-met)lfenyl)ureido)-3-metoksyben2^1)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-4-metylpentylamino)butyrathydroklorid

Forbindelsen ble fremstilt i analogi med eksempel 9. Fra 2,2 g (4,44 mmol) av forbindelsen i eksempel 9c) og 1,16 g (8,89 mmol) etyl (R)-3-aminobutyrat, ble 140 mg (5%) av tittelforbindelsen oppnådd etter rensing av råproduktet ved kromatografi over silikagel ved å bruke etylacetat/heptan (2/1), konsentrering av produktfraksjonene, frysetørking, konvertering til hydrokloridet og rensing nok en gang ved kromatografi over silikagel.

ES(+)-MS: 610,4 (Etyl 3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-1 -yl)-4-metylpentylamino)butyrat + H)<+.>

Eksempel 12

(R)-3-((S)-2-(4,4-dimeryl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureodi)-3-metoksybenzyI)-2,5-dioksoimidazolidin—lyI)-4-metylpenrylamino)smørsyrehydroklorid

Forbindelsen ble fremstilt i henhold til eksempel 10. 17,5 mg (18%) av tittelforbindelsen ble oppnådd fra 100 mg (0,164 mmol) av forbindelsen ifølge eksempel 11.

ES(+)-MS: 582,5 (3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-4-metylpentylamino)smørsyre + H)".

Eksempel 13

Tert-butyl (S)-3-((S)-2-(4,4-dimet>l-3-(4-(3-(2-met>1fenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylamino)-3-(3,4-dimetoksyfenyOpropionat

En løsning av 285 mg (1,013 mmol) tert-butyl (S)-3-amino-3-(3,4-dimetoksyfenyl)propionat (fremstilt i henhold til S.G. Davies et al., Tetrahedron: Asymmetry2, 183 (1991) og J. Chem. Soc. Perkin Trans 1, 1129(1994)) og 61 mg eddiksyre i 5 ml metanol/eddiksyre (99/1) ble tilsatt en løsning på 499 mg (1,013 mmol) av forbindelsen i eksempel lg) i 20 ml metnaol/eddiksyre (99/1). 191 mg (3,039 mmol) natriumcyanoborhydrid ble så tilsatt og blandingen ble rørt ved romtemperatur i 1 t. Nye 64 mg (1,013 mol) natriumcyanoborhydrid ble tilsatt og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 1 t. Deretter ble 142 mg (0,507 mmol) tert-butyl (S)-3-amino-3-(3,4-dimetoksyfenyl)propionat, 30 mg (0,507 mmol) eddiksyre og 64 mg (1,013 mmol) natriumcyanoborhydrid tilsatt og blandingen ble rørt ved romtemperatur i 11. Etter nye 64 mg (1,013 mmol) natriumcyanoborhydrid hadde blitt tilsatt, ble reaksjonsblandingen rørt ved romtemperatur i nok 1 time, hvorpå den ble justert til en pH på 4 med tillegg av IN saltsyre. Metanol ble fjernet under vakuum og residiet ble ekstrahert to ganger med diklrometan. De kombinerte organiske fasene ble konsentrert under vakuum. Residiet ble kromatografert over silikagel ved å bruke etylacetat/heptan og så renset ved hjelp av preparativ HPLC. 214 mg (28%) av tittelforbindelsen ble oppnådd etter konsentrerting av produktfraksjonene og frysetørking.

Eksempel 14 (S)0-((S)-2-(4,4-dimervl-3-(4-(3-(2-met>'lfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-(3,4-dimetoksyfenyl)propionjsyrehydroklorid

En løsning av 214 mg (0,282 mmol) av forbindelsen i eksempel 13 i 10 ml 90% trifluoreddiksyre ble rørt ved romtemperatur i 1,5 t. Trifluoreddiksyre ble fjernet under vakuum og residuet ble tatt opp i vann/acetonitril og frysetørket. 210 mg (99%) av tittelforbindelsen ble oppnådd etter konversjon til hydrokloridet.

TOF ES(+)-MS: 702,41 (3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybensyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropyolamino)-3-(3,4-dimetoksyfenyl)propionsyre + H)<+>.

Eksempel 15

Isopropyl (S)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-met>lfenyl)ureodi)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazoliidn-l-yl)-3-cyklopropoylpropylamino)-3-(3,4-dimetoksyfenyOpropionathydroklorid

Forbindelsen ble fremstilt i henhold til eksempel 13. Fra 499 mg (1,013 mmol) av forbindelsen i eksempel lg) og 27 mg (1,013 mmol) isopropyl (S)-3-amino-3-(3,4-dimetoksyfenyl)propionat (fremstilt fra (S)-3-amino-3-(3,4-dimetoksyfenyl)propionsyre som var oppnådd ved å dele den tilsvarende tert-butylester), ble 227 mg (29%) av tittelforbindelsen oppnådd etter rensing av råproduktet med kromatografi ved å bruke etylacetat/heptan (2/1), renset ved hjelp av preparativ HPLC og konvertere til hydrokloridet.

TOF ES(+)-MS: 744,48 (isopropyl 3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-(3,4-dimetoksyfenyl)propionat + H)<+>.

Eksempel 16

Tert-butyl(S)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-met<y>lfenyI)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-(3,4-metylendioksyfenyl)propioinat

Forbindelsen ble fremstilt analog med eksempel 13. Fra 499 mg av forbindelsen i eksempel lg) og 269 mg (1,013 mmol) tert-butyl (S)-3-amino-3-(3,4-metylendioksyfenyl)propionat (fremstilt analogt med S.G. Davies et al., Tetrahedron: Asymmetry 2, 183 (1991) og J. Chem. Soc. Perkin Trans 1,1129 (1994)), ble 233 mg (31 %) av tittelforbindelsen oppnådd etter kromatografis rensing over silikagel ved å bruke etylacetat/hekptan (1/1), rensing ved help av preparativ HPLC, konsentrering av produktfraksjonene og frysetørking.

TOF ES(+)-MS: 742,59 (M+H)\

Eksempel 17 (S)-3-((S)-2-(4,4-dimer>1-3-(4-(3-(2-met>lfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-(3,4-metylendioksyfenyl)propionsyrehydroklorid

En løsning av 229 mg (0,309 mmol) av forbindelsen i eksempel 16 i 10 ml 90% trifluoreddiksyre ble latt stående i romtemperatur i 3 t. Trifluoreddiksyren ble fjernet under vakuum og residiet ble tatt op i vann/acetonitril og frysetørket. 181 mg (81 %) av tittelforbindelsen ble oppnådd etter konvertering til hydrokloridet.

TOF ES(+)-MS: 686,51 (3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-(3,4-metylendioksyfenyl)propionsyre + H)<+>.

Eksempel 18

Isopropyl (S)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-(3,4-metylendioksyfenyOpropionathydroklorid

Forbindelsen ble fremstilt analogt med eksempel 13 fra 499 mg av forbindelsen ifølge eksempel lg) og 257 mg (1,013 mmol) isopropyl (S)-3-amino-3-(3,4-metylendioksyfenyOpropionat (fremstilt fra (S)-3-amino-3-(3,4-metylendioksyfenyl)propionsyre som var oppnådd ved å kutte den tilsvarende tert-butylesteren) ble 185 mg (24%) av tittelforbindelsen oppnådd etter rensing av råproduktet med kromatografi ved å bruke etylacetat/heptan (l/l) og følgende rensing ved hjelp av preparativ HPLC og deretter konvertering til hydrokloridet.

TOF ES(+)-MS: 728,58 (isopropyl 3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-(3,4-metylendioksyfenyl)propionat + H)<x>.

Eksempel 19

Etyl (S)-3-((S)-2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-mer>'lfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylamino)-3-(3,4-dimetoksyfenyl)-propionathydroklorid

En løsning med 500 mg (0,64 mmol) av forbindelsen i eksempel 15 i 40 ml etanol og 0,5 ml konsentrert saltsyre ble oppvarmet med refluks i 50 t. Reaksjonsblandingen ble konsentrert under vakuum, resdiuet ble tatt opp i diklormetan og løsningen ble vasket med mettet natriumhydrogenkarbonat løsning, tørket over natriumsulfat, filtrert og konsentrert. 200 mg (41%) av tittelforbindelsen ble oppnådd etter rensing av råproduktet ved kromatografi over silikagel ved hjelp av etylacetat/heptan (1/1), rensing to ganger ved hjelp av preparativ HPLC og konvertering til hydrokloridet.

TOF ES(+)-MS: 730,58 (Etyl 3-(2-(4,4-dimetyl-3-(4-(3-(2-metylfenyl)ureido)-3-metoksybenzyl)-2,5-dioksoimidazolidin-l-yl)-3-cyklopropylpropylamino)-3-(3,4-dimetoksyfenyl)propionat + H)<+>.

Undersøkelse av den biologiske aktivitet

A) U937/VCAM-1 celleadhesjons test

Assayet beskrevet nedenfor som er spesifikt for interaksjonen mellom VCAM-1 og VLA-4 anvendes som metode for testing av aktivitet til forbindelsene ifølge formelen I for denne interaksjonen. De cellulære bindingsparterne, dvs. VLA-4 integrinene tilføres i deres naturlige fonn som overflatemolekyler på humane U937-celler (ATCC CRL 1593) som tilhører leukocytt gruppen. De spesifikke bindingspartnerne anvendt er rekombinant fremstilte løselige fusjonsproteiner som består av det ekstracytoplasmiske domenet til humant VCAM-1 og den konstanten regionen til et humant immunoglobulin av IgG 1 subklassen.

Assay for måling av adhesjonen til U937-celler (ATCC CRL 1593) til hVCAM-l()l-3)-IgG

/. Fremstilling av humant VCAM- 1 ( 1- 3)- IgG og humant CD4- IgG

En genkonstrukt for uttrykk av det eksocellulære domenet til humant VCAM-1 forbundet med gensekvensen til tungkjede til humant immunoglobulin IgGl (hengsel, CH2 og CH3 regioner) (fra Dr. Brian Seed, Massachusettes General Hospital, Boston, USA; jfr. Damle og Aruffo, Proe. Nati. Acard. Sei. USA 1991, 88, 6403) ble anvendt. Det løselige fusjonsproteinet hVCAM-l(l-3)-IgG inneholde de tre aminoterminale ekstracellulære immunoglobulin-like domenene til humant VCAM-1 (Damle og Aruffo, Proe. Nati. Acad. Sei. USA 1991, 88, 6403). CD4-IgG (Zettlmessl et al., DNA and Cell Biology 1990, 9, 347) ble anvendt som fusjonsproteinet for negative kontroller. De rekombinante proteinene ble uttrykt som løselige proteiner etter den DEAE/dekstran-medierte transfeksjonen av DNA inn i COS-celler (ATCC CRL 1651) ved å bruke standard prosedyrer (Ausubel et al., Current protocols in molecular biology, John Wiley & Sons, Inc., 1994).

2. Assay for måling av adhesjon av U93 7- celler til h VCAM- 1( 1 - 3)- IgG

2.1 96-brønns mikrotiter testplater (Nunc Maxisorb) inneholdende 100 |il/brønn av geit anti-humant IgG-antistoff løsning (10 ug/ml i 50 mM Tris, pH 9,5) ble innkubert ved romtemperatur i 1 time. Etter at antistoff løsningen hadde blitt fjernet, ble platene vasket 1 gang med PBS.

2.2 150 ul/brønn av en blokke buffer (1 % BSA i PBS) ble innkubert over platene ved romtemperatur i 0,5 time. Etter at blokke bufferen hadde blitt fjernet ble platene vasket l gang med PBS.

2.3 100 ul/brønn av en cellekultur supernatant fra transfekterte COS-celler ble innkubert på platene ved romtemperatur i 0,5 time. COS-cellene ble transfektert med et plasmid som omfattet de tre N-terminale immunoglobulin-like domenene til VCAM-1 koblet med Fc-delen av humant IgGi (hVCAM-l(l-3)-IgG). Innholdet av hVCAM-l(l-3-IgG var omtrent 0,5-1 ug/ml. Etter at kultur supernatanten hadde blitt fjernet, ble platene vasket en gang med PBS.

2.4 Platene ble innkubert med 100 ul/brønn av Fc-reseptor blokke buffer (l mg/ml Y-globulin, 100 mM NaCl, 100 uM MgCl2, 100 uM MnCl2, 100 uM CaCl2, 1 mg/ml BSA i 50 mM HEPES, pH 7,5) ved romtemperatur i 20 min. Etter at Fc reseptor blokkebufferen hadde blitt fjernet ble platene vasket en gang med PBS.'

2.5 20 ul av bindingsbuffer (100 mM NaCl, 10 uM MgCl2, 100 uM MnCl2, 100 uM CaCl2, 1 mg/ml BSA i 50 mM HEPES, pH 7,5) ble introdusert, substansene som skulle testes ble satt til i 10 ul bindingsbuffer og platene ble innkubert i 20 min. Antistoffer rettet mot VCAM-1 (BBT, Nr. BBA6) og mot VLA4 (Immunotech, Nr. 0764) ble anvendt som kontroller.

2.6 U937-celler ble innkubert i Fc-reseptor blokke buffer i 20 min og så pipettert ved en konsentrasjon på 1 x 10<6>/ml og i en mengde på 100 ul per brønn (endelig volum: 125 ul/brønn).

2.7 Platene ble sakte nedsenket, ved en vinkel på 45°, i stoppe buffer (100 mM NaCl, 10 uM MgCl2, 100 uM MnCl2, 100 uM CaCl2 i 25 mM Tris, pH 7,5) og overflødig væske ble så fjernet ved banking. Prosedyren ble repetert.

2.8 50 ul/brønn av en fargeløsnin (16,7 ug/ml av Hoechst farge 33258,4% formaldehyd, 0,5% Triton-X-100 i PBS) per brønn ble så innkubert på platene i 15 min.

2.9 Overflødig væske ble fjernet fra platene ved banking og platene ble deretter sakte nedsenket i en vinkel på 45° i stopp buffer (100 mM NaCl, 100 uM MgCl2, 100 uM MnCl2, 100 uM CaCl2 i 25 mM Tris, pH 7,5). Prosedyren ble repetert. Platene ble så målt med væsken (stopp buffer) tilstede i et cytofluorimeter (Millipore) (sensitivitet: 5, filter: eksiterings bølgelengde: 360 nm, emissjons bølgelengde: 460 nm).

Intensiteten til lyset emittert av de fargede U937-cellene er et mål på antallet U937-celler som hadde festet til hVCAM-l(l-3)-IgG og derved forble på platen, og dermed er et mål på evnen av den tilsatte testsubstansen til å inhibere dennes adhesjon. IC50 konsentrasjonen som resulterte i en 50% inhibering av adhesjonen ble kalkulert fra inhiberingen av adhesjonen observert med forskjellige konsentrasjoner av testsubstansen.

3. Resultater

De følgende resultatene ble oppnådd i U937/VCAM-1 celle adhesjonstesten (IC50 verdier i nM (nanomol/liter)).

De farmakologiske egenskapene til forbindelsene ifølge formelen I kan også undersøkes i de følgende modellene.

B) Leukocytt adhesjon i rotte

I rotte leukocytt adhesjonsmodellen er evnen til forbindelsene ifølge formelen I til å påvirke adhesjon av leukocytter undersøkt i rotte blodårer. Adhesjon av leukocytter til endotelet til postkapillære blodårer anses å være et viktig trinn i inflammasjons reaksjoner (J.M. Harlan, Blood 1985,65, 513). En godt koordinert dynamisk sekvens av hendelser, hvor kjemotaktiske c<y>tokiner og cellulære adhesjons molekyler spiller en aktiv rolle finne sted når leukocytter rekrutteres fra blodet til betente regioner. Det har blitt funnet at VCAM-l/VLA-4 interaksjoner spiller en sentral rolle i adhesjonen og emigreringen av leukocytter og i den økte permeabiliteten til blodårer i forhold til makromolekyler som induseres av forskjellige mediatersubstanser og cytokiner (D. Seiffge, Ing. J. Microcir. 1995, 15, 301). I den foreliggende modellen anvendes lokale eller systemiske injeksjoner av endotoksiner, for eksempel zymosan, bakterielle toksiner slik som lipopolysakkarider (LPS) eller Freund's adjuvant, for å fremme en generell inflammasjon eller reumatoid artritt som fører til leukocytt adherering og emigrering til de affiserte organregioner. Den økte adhesjonen som utløses av endotoksinet til endoteliet til blodårene bestemmes.

Et kamera invertert mikroskop (fra Zeiss) som kobles med et videosystem anvendes for bestemmelse av leukocytt adhesjon. Zymosan eller bakterielt endotoksin injiseres i hann

Sprague-Dawley rotter (kroppsvekt: omtrent 250 g) som har blitt gitt en lett halotan premedikering. Kontrolldyrene gis det samme volum av 0,9% natriumklorid løsning. Dyrene administreres så testsubstansen subkutant eller oralt som en enkelt dose eller i form av multiple doser. For utføring av målingen bedøves rottene med en intramuskulær injeksjon av 1,25 g uretan per kg. De tillates å puste spontant gjennom en trakeal tube. Et regulerbart varmeteppe anvendes for å holde kroppstemperaturen på 37°C. Mesenteriet eksponeres forsiktig gjennom en abdominal åpning, på et termostat styrt (37°C) vindu i mikroskop bordet og dekket med flytende parafin ved 37°C. Ileocekal regionen av mesenteriet holdes i posisjon ved hjelp av tre stumpe nåler og plasticin. Etter en 30-minutters ekvilibreirngstid, hvor vevet stabiliseres, bestemmes leukocytt adhesjon i post-kapillære blodårer med diameter 20-30 um og omtrent 100 um lange, ved telling i 2-3 segmenter av årene, i intervaller på 10 min over en periode på 1 time. En leukocytt anses å feste til endoteliet når den er stasjonær i mer enn 30 sekunder. Etter eksperimentet bestemmes den systemiske leukocytt tellingen og fibrinogen innholdet i blodet. Inhiberingen av leukocytt adhesjon frembrakt av testsubstansen gis ved reduksjonen (i %) i antall adherente leukocytter i de behandlede dyrene sammenlignet med antallet i kontrolldyrene.

C) Forsinket type hypersensitivitet i mus

Den anti-allergiske eller anti-inflammatoriske virkningen av forbindelsene ifølge formelen I. DTH er en inflammatorisk reaksjon i huden som infiseres ved sensitivisering med antigene substanser. For å bestemme in vivo den tilsvarende inflammatoriske reaksjonen, og rekrutteringen av leukocytter inn i de betente regionene testes substansene i den følgende muse DTH-modell (se også T.B. Issekutz, J. Immunol. 1991, 147,4178).

Grupper av hunn BALB/c mus (kroppsvekt: ca. 20 g) sensitiviseres epikutant på en barbert del av huden med 150 ul av en 3% løsning av oksazolon, som induserer en sterk inflammatorisk DTH-reaksjon. 6 dager senere utfordres reaksjonen ved admnistrering av 20 ul 1% oksazolon løsning i det høyre øret til dyrene. Test substansene administreres i hvert tilfelle subkutant eller oralt, 44 timer før utfordringen av reaksjonen, 20 timer før utfordringen av reaksjonen og 4 timer etter utfordringen av reaksjonen. Rett før utfordringen av reaksjonen, og 24 timer etter utfordringen anvendes et Mitutoyo Engineering mikrometer for å måle endringen i tykkelsen av det høyre øret på grunn av inflammatorisk hevelse i øret. Forskjellen mellom disse to målingene bestemmes hvert dyr i gruppen. Middelverdiene for forskjellene innen en dyregruppe behandlet med substansen på den ene side, og for en ubehandlet kontrollgruppe på den andre siden sammenlignes. Den prosentvise inhiberingen av ørehevelsen er et mål på virkningen av substansen.

D) Antiastmatisk virkning hos marsvin

Evnen til forbindelsene ifølge formelen I og influere lungefunksjon og deres antiastmatiske virkning kan bestemmes i en marsvinmodell som baseres på metoden beskrevet av G. Moacevic, Arch. Toxicol. 1975, 34, l. De tekniske forberedelsene til denne undersøkelsen utføres i henhold til detaljene beskrevet av Moacevic. Hann albino marsvin med en kroppsvekt på 300-500 g anvendes. Dyrene plasseres i en pletysmograf (fra FMI) og tre initielle verdier for parametrene respiratorisk frekvens og respiratorisk amplitude registreres. I denne modellen karakteriseres astmatisk respirasjon ved en reduksjon i respiratorisk amplitude (=reduksjon i respiratorisk volum på grunn av bronkokonstriksjon) og en økning i respiratorisk frekvens (= refleks reaksjon). Hos astmatiske pasienter er denne tilstanden kjent som dyspnea. 22 dager før begynnelsen av studien sensitiviseres albino marsvinene med 0,1% løsning ovalbumin, l ml administreres per dag over to påfølgende dager. Det eksperimentelle astma anfallet induseres ved inhalasjon av en 0,3% ovalbumin løsning i 1 minutt. Etter en 40-60 minutters restitusjonsfase involverer dyrene så testsubstansen som en vandig løsning. Rett etter dette administreres en 0,3% ovalbumin løsning i 1 minutt. I den følgende restitusjonsfasen på 30 minutter puster dyrene normal luft. Denne prosedyre repeteres 2 ganger. Hvis astma anfallet blir livstruende administreres dyrene oksygen.

Den antiastmatiske virkningen i sau kan bestemmes som beskrevet for eksempel av Abraham et al., J. Clin. Invest. 1994, 93, 776.

E) Antiaterosklerotisk virkning kan undersøkes i de følgende dyremodeller

El) Mansjett modellen for neointima dannelse

Vildtype mus av stammen C57BL/6J leveres av oppdrettsselskapet Charles River Wiga GmbH (Sulzfeld), mens de homozygote KO-musene av stammen C57BL/6J-ApoE tmlUnc (ApoE KO) leveres av The Jackson Laboratory (Maine, USA). Alle musene er mellom 10 og 12 uker gamle ved begynnelsen av eksperimentet og holdes i fullt ut luftkondisjonerte rom ved en temperatur på 22°. Dag/natt fasene til det kontrollerte lysprogrammet justeres til perioder på 12 timer i hvert tilfelle. Musene anestetiseres først med 60 mg pentobarbitalnatrium/kg kroppsvekt som gis intraparenteralt. Hvert dyr ble så i tillegg gitt 0,01 mg xylazin/10 g kroppsvekt administrert intramuskulært. Musene fikseres i ryggleie og de indre overflatene av hver av de to bakbenene barberes og disinfiseres. Huden på innersiden av venstre lår åpnes ved hjelp av en langsgående insisjon omkring 1 cm lengde og femoral arterien isoleres fra det omkringliggende vev og fra femoral venen og den skiatiske nerven. Et stykke polyetylenrør på omkring 2 mm i lengde (intern diameter 0,58 mm, ekstern diameter 0,965 mm, Becton Dickinson, Sparks, MD, USA) kuttes åpen i lengderetningen og legges rundt femoral arterien og fikseres ved å bruke prolentråder (7/0, 0,5 metric fra Eticon, Norderstedt). Huden lukkes så igjen ved å bruke en kontinuerlig sutur. Det høyre bakbenet opereres på en analog måte, men uten at en mansjett festes rundt femoral arterien. Dyrene returneres deretter til burene. Fra tidspunktet for operasjonen og fremover behandles dyrene daglig med testsubstansen.

Etter enden av eksperimentet anestetiseres musene nok en gang med 60 mg pentobarbitalnatrium/kg kroppsvekt, gitt intraparentalt og 0,01 mg xylazin/10 g kroppsvekt gitt intramuskulært. For å fiksere årene in situ gis hver mus en injeksjon på 4% formalin løsning inn i adbominal aorta. De høyre og venstre femoral arteriene fjernes så. Delen av arterien som omfatter regionen omtrent 1 mm proksimalt til mansjetten, delen omfattende mansjetten og den vaskulære regionen 1 mm distal til mansjetten fjernes på venstre side. På høyre siden tilsvarer denne delen regionen som bare isoleres, men ikke omfattes av en mansjett under operasjonen.

Delene til den venstre og høyre femoral arterien som har blitt fiksert i 4% formalin løsning legges nå i parafin. Flere seksjoner som deretter farges med hematoksylin og eosin for programvareassistert (LeicaQWin fra Leica Imaging Systems, Cambridge, GB) morfometrisk analyse fremstilles fra regionen til den venstre arterien omringet av mansjetten og fra den tilsvarende regionen til den høyere kontrollarterie.

Tre vevsseksjoner fra den mansjett-omringede regionen til den venstre femorale arterien, og tre seksjoner fra den tilsvarende regionen til den høyre kontrollarterien

evalueres pr mus. Etter markering av den eksterne elastiske lamina, den interne elastiske lamina og området mellom himen og endotelium kalkylerer det analyttiske programmet til følgende områder: lumen, neointima og media. Størrelsen på disse områdene gis ved enheten um<2>. Virkningen av forbindelsen indikeres ved reduksjonen i neointima/media forholdet sammenlignet med kontrollgruppen.

E2) Hjertetransplantasjon

I den allogene hjerte transplantasjonsmodellen utføres transplantasjoner mellom to genetisk inkompatible rottestammer. Til dette anvendes Wistar-Furth rotter som donordyr og Lewis rotter anvendes som resipient dyr. Dyrene oppnås fra oppdrettsfirmaet Charles River Wiga GmbH (Sulzfeld, Tyskland). Hunn Lewis rotter med vekt 270-330 g og alder fra 2,5 til 3 måneder, og hann Wistar-Furth rotter med vekt 200-250 g og alder fra 1,5 til 2 måneder holdes under konstante, kotrollerte betingelser (temperatur 19-22°C; relativ atmosfærisk fuktighet 50-55%; dag/natt fasene i det kontrollerte lysprogrammet justeres til periode på 12 timer hver).

Til operasjonen gis rottene en kombinasjon av 3,3 mg xylazin/kg kroppsvekt og 115 mg ketamin/kg kroppsvekt. Etter at anestesien har virket åpnes abdomen til resipienten ved median insisjon. Abdominal aorta og vena cava inferior separeres fra hverandre mellom nyre arterien og åren og de ileolumbare årene. Aorta lukkes deretter kranielt ved bruk av en åre klype. Ved den kaudale enden legges en silketråd rundt de to årene og strammes tett. En andre silketråd legges løst omkring krainal enden av vena cava inferior. Donordyret ofres etter at abdominal hulen har blitt åpnet ved å kutte gjennom de store abdomninale blodårene. Dette tidspunktet signaliserte forbindelsen for perioden hvor donor organet var ischemisk. Diafragma åpnes så og hjertet eksponeres. Vena cava superior og inferior ligeres og kuttes gjennom på siden distalt for hjertet. En silketråd ble så anvendt for å utføre en masseligatur på pulmonær årene. Pulmonær aorta og arterien løftes så med pinsett og kuttes gjennom. Transplantatet er nå frigjort fra blodresidier i vaskulærsystemet. Hjertet løftes, separeres, sammen med masseligaturen fra lungen og lagres fra 1-2 min i kald fysiologisk natriumkloirdløsning. En ende-til-side anastomose av aorta og pulmonær arterie til donororganet til henholdsvis abdominal arterien og vena cava inferior i resipient dyret utføres så. Etter at åre anastomosene har blitt fullført, venøs sirkulering, fulgt av arteriell sirkulering, åpnes så etter hverandre. Til slutt lukkes abdominal hulen nok en gang ved å bruke en peritoneum/muskelsutur og en hudsutur. Etter åpningen av blodsirkulasjonen og en kort restitueringsfase slår det transplanterte hjertet med en sinusfrekvens på fra omkring 100-120 slag/minutt. Cyklosporin A (CSA) administreres for immunosupprimering enten subkutant (s.c) eller oralt gjennom drikkevannet. Etter den akutte awisningsperioden er passert kan dosen på 25 mg/kg kroppsvekt reduseres fra den 15. dagen post operativt og fremover ned til 5 mg/kg kroppsvekt. Injeksjonene utføres en gang om dagen om morgenen i nakkegropsregionen til dyrene.

Endringen fra subkutan CSA administrering til oral CSA-administrering finner sted på den 22. dagen postoperativt for å være sikker på at den akutte avisningsperioden er passert. Substansen som undersøkes administreres over en periode på 100 dager fra tidspunktet for operasjonen og fremover. Etter observasjonsperioden (100 dager) har kommet til slutt bedøves dyrene og abdominalhulen åpnes. Hjertet fjernes fra abdominalårene, mens årestumpene preserveres, kuttes i skiver og lagres i 4% formalin løsning. Etter at hjerteskivene har blitt fiksert, legges de i parafin og farges for elastika ved å bruke van Gieson's standardiserte histologiske teknikk. Den neointimale prolifereringen og innsnevringen av den vaskulære lumen som forbindes med dette klassifiseres i henhold til Adams et al. (Transplantation 1993, 56, 794). Økt vevsdannelse mellom den interne elastiske lamina og endoteliet klassifiseres. Van Gieson's spesialfarging som selektivt farger elastiske fibere fremmer vurderingen. Virkningen av en forbindelse indikeres ved reduksjon i neointimal proliferering og dermed i transplantat arterosklerose som sammenlignet med kontrollgruppen.

E3) Aterosklerosemodell hos ApoE knock- out( KO) mus

Homozygote KO-mus av stamme C57Bl/6J-ApoE tmlUnc (ApoE KO) leveres av Jackson Laboratory (Maine, USA). Ved begynnelsen av eksperimentet er alle musene mellom 10 og 12 uker gamle og holdes på standard dyrefor for laboratoriedyr (Altromin, Lage) i fullt ut luftkondisjonert rom ved en temperatur på 22°C. Dag/natt fasene i det kontrollerte lysprogrammet justeres til en periode på 12 timer hver. Dyrene behandles med testsubstansen i 4 måneder.

På slutten av eksperimentet bedøves musene med 60 mg pantobarbitalnatrium/kg kroppsvekt, gitt intraparentalt og 0,01 mg xylazin/10 g kroppsvekt, gitt intramuskulært. Hjertet og aortabuen og også den nedadgående buk aorta fjernes så og fikseres i 4% formalinløsning. Den nedadgående aorta behandles med olje rød O for farging av fettlesjoner. Morfometrisk analyse av fettlesjonene utføres ved anvendelse av et mikroskop (Leitz DM RBE type, fra Leica, Bensheim), et kamera som er koblet til det og som innehar en kontrollenhet (CF 15 MCC type, Kappa Messtechnik, Gleichen) og en computer (Leica, Bensheim). Målingene utføres ved anvendelse av et computerprogram for bildeanalyse (LeicaQWin fra Leica Imaging Systems, Cambridge, GB). Hjertet og aortabuen kuttes longitudinalt og farges med hematoksilin og eosin for den morfometriske analysen. 15-20 seksjoner evalueres i hvert tilfelle. Hver del undersøkes immunohistokjemisk for makrofager og T-lymfocytter. Virkningen av en forbindelse indikerer reduksjon i plakkdannelse i aorta sammenlignet med kontrollgruppen.

F) Den kardiobeskyttende virkningen kan undersakes, for eksempel i den følgende

dyremodellen.

Hjertinfarkt størrelse hos rotte

Han Wistar rotte i lader fra 2,5 til 3 måneder og med en kroppsvekt på 270-330 g oppnås fra firmaet Charles River Wiga GmbH (Sulzfeld, Tyskland). Dyrene holdes under konstante, kontrollerte betingelser (temperatur 19-22°C; relativ atmosfærisk fuktighet 50-55%; dag/natt fasene i det kontrollerte lysprogram justeres til en periode på 12 timer hver). I forbindelse med operasjonen gis rotten en kombinasjon av 3,3 mg xylazin/kg kroppsvekt og 115 mg ketamin/kg kroppsvekt. Dyrene innkuberes deretter og ventileres ved bruk av 30% oksygen. Toraks barberes, disinfiseres og åpnes ved hjelp av en venstre latteral toraktomi. Den venstre koronare arterien ligeres enten permanent, i 48 timer eller i 4 uker, 2-3 mm under venstre aurikulære appendiks eller ligeres i 30 minutter og reperfusjoneres i 47,5 time eller i 4 uker.

Etter operasjonen lukkes toraks igjen og dyrene ekstuberes med en gang spontan respirasjon har startet. Testsubstansen administreres 30 minutter etter ligeringen eller rett før reperfusjonen. Dyrene behandles så daglig med testsubstansen. På slutten av eksperimentet bedøves dyrene nok en gang med en kombinasjon av 3,3 mm xylazin/kg kroppsvekt og 115 mg ketamin/kg kroppsvekt. For vegg bevegelsesanalyse undersøkes dyrene hvor hjertene ble reperfusjonert ved hjelp av nukleær magnetisk resonans bildebehandling. I tilfellet hvor dyrenes hjerter ikke ble reperfusjonert tilføres et kateter for måling av ventrikkeltrykk og kontraktilitet via karotid arterien inn i venstre ventrikkel. Etter dette ble hjertene til alle dyrene fjernet og perfusjonert i et Langendorff apparat på en retrograd måte via aorta med 1% Evans Blue løsning ved 37°C for å bestemme de anatomiske områdene riskutsatt og de nonischemiske områdene. Deretter kuttes hjertene i 5-6 tynne skiver og innkuberes i 15 minutter i 2,3,5-trifenyltetrazoliumklorid løsning i den hensikt å bestemme vitalt hjertevev og dødt hjertevev. Den planimetriske analysen av risiko området og infarkt regionen utføres ved baik av et kamera (Leica, Bensheim) og en tilkoblet computerenhet med analytis programvare (Leitz, Benzheim). Risiko området uttrykkes i prosent basert på venstre ventrikkel pluss septum og infarktregionen i prosent basert på risiko området. Virkningen av en forbindelse indikeres ved reduksjonen i infarktregionen basert på risiko området sammenlignet med kontrollgruppen.

Claims

1. Forbindelse ifølge formelen I hvor W er det divalente residiet R'-A-C(R<13>); Y er en karbonylgruppe; A er en direkte binding eller det divalente residiet (Ci-C6)-alkylen; B er et divalent metylen residium hvor metylen residiet er usubstituert eller substituert med en rest valgt fra (Ci-Cs)-alkyl og (C3-C6)-sykloalkyl-(Ci-C4)-alkyl. E er R<l0>CO eller HO-CH2; R er hydrogen, metyl eller etyl, hvor samtlige R rester er uavhengig av hverandre og kan være like eller forksjellige; R<1> er hydrogen eller (Ci-Cio)-alkyl som kan være valgfritt monosubstituet eller polysubstituert med fluor; R2 er hydrogen; R3 er hydrogen, (Ci-Cs)-alkyl eller fenyl som eventuelt er substituert med (Ci-C6)-alkoksy eller (C|-C3)-alkylendioksy. R<10> er h<y>droksyl eller (Ci-C8)-alkoksy; R<13> er hydrogen, (Ci-C6)-alkyl som kan være valgfritt monosubstituert eller polysubstituert med fluor; R<30> er R<32>(R)N-CO-N(R)-R31; R<31> er det divalente residiet -R<3>3-R34-R35-R36- hvor R<36> er en direkte binding til nitrogenatomet i imidazolidinringen ifølge formelen I; R<32> er fenyl evenetuellt substituert med (C|-C6)-alkyl; R<33> er en direkte binding eller et divalent (C[-C4)-alkylen residium; R<34> er fenyl som eventuelt er substituert med (Ci-C6)-alkoksy; R<33> er en direkte binding eller et divalent (Ci-C4)-alkylen residium; e og h er uavhengig av hverandre 0 eller 1; i alle deres stereoisomeriske former og blandinger derav i alle forhold, og deres fysiologisk akseptable salter.

2. Forbindelse ifølge krav 1, hvor W er det divalente residiet R'-A-C(R<i3>); Y er en karbonyl<g>ruppe; A er en direkte binding; B er et divalent metylen residium som substitueres med isobutyl eller cyklopropylmetyl; R er hydrogen; R<1> er metyl eller trifluormetyl; R<13> er metylen eller trifluormetyl; R<31> er det divalente residiet fenylenmetyl som valgfritt substitueres i fenyl residiet, hvor metylgruppen av fenylenmetyl residiet bindes til nitrogenatomet i imidazolidinringen av formelen I; e er 0 og h er 1; i alle deres stereoisomeriske former og blandinger derav i alle forhold, og deres fysiologisk akseptable salter.

3. Fremgangsmåte for fremstilling av en forbindelse ifølge ett eller flere av kravene 1-2, som omfatter reaksjonen av en forbindelse ifølge formelen II med en forbindelse ifølge formelen III ved en reduktiv aminering hvor formlene II og III gruppene B, E, W, Y, R, R<2>, R<3> og R<30> og e og h defineres som i krav 1-2 eller funksjonelle grupper kan være tilstede på disse gruppene i beskyttet form eller i fonn av precursorer og gruppen G er aldehydgruppen CHO.

4. Forbindelse ifølge ett eller flere av kravene 1-2 og/eller dets fysiologisk tolererte salter for anvendelse som medikamenter.

5. Farmasøytisk preparat som omfatter en eller flere forbindelser ifølge ett eller flere av kravene 1-2 og/eller deres fysiologisk tolererte salter og en farmasøytisk akseptabel bærer.

6. Forbindelse ifølge ett eller flere av kravene 1-2 og/eller dets fysiologisk tolererte salter for anvendelse som et anti inflammatorisk middel.

7. Forbindelse ifølge ett eller flere av kravene 1 -2 og/eller dets fysiologisk tolererbare salter for anvendelse ved behandling av artritt, av reumatoid artritt, av polyartritt, av inflammatorisk tannsykdom, av systemisk lupus erytematose, av multiple sklerose eller av inflammatoriske sykdommer i sentralnervesystemet.

8. Forbindelse ifølge ett eller flere av kravene 1-2 og/eller dets fyiologisk tolererte salter for anvendelse ved behandling av astma eller allergier.

9. Forbindelse ifølge ett eller flere av kravene 1-2 og/eller dens fysiologisk tolererte salter for anvendelse ved behandling av kardiovaskulære sykdommer, arterosklerose, myokard infarkt, myokard reinfarkt, akutt koronært syndrom, slag, restenoser, sepsis, septisk sjokk, diabetes, skade på organtransplantater, immunsykdommer, autoimmunsykdommer, tumorvekst eller tumormetastaser, malaria, kardiobeskyttelse eller sekundære profylakse av slag.

10. Forbindelse ifølge ett eller flere av kravene 1-2 og/eller dens fysiologisk tolererte salter for anvendelse som inhibitor av adhesjon og/eller migrering av leukocytter eller for inhibering av VLA-4 reseptoren.