NO323644B1

NO323644B1 - System og fremgangsmate for a bestemme analyttkonsentrasjon i en prove

Info

Publication number: NO323644B1
Application number: NO19973220A
Authority: NO
Inventors: Steven C Charlton; Larry D Johnson; Matthew K Musho; Joseph E Perry
Original assignee: Bayer Corp
Priority date: 1996-10-30
Filing date: 1997-07-10
Publication date: 2007-06-18
Also published as: CA2217312A1; EP0840122A3; DE69730573T2; KR100514420B1; NO973220D0; DK0840122T3; EP0840122B1; ZA976135B; US5856195A; NO973220L; TW366416B; AU4357897A; ES2229309T3; JP4036935B2; KR19980032318A; DE69730573D1; CA2217312C; JPH10132777A; EP0840122A2; AU719707B2

Description

Foreliggende oppfinnelse angår hovedsakelig bestemmelse av analyttkonsentrasjon i en prøve, og mer bestemt, et system og en fremgangsmåte for bestemmelse av analyttkonsentrasjon i en prøve.

Feltet for klinisk kjemi går ut på påvisning og mengdebestemmelse av forskjellige substanser i legemets stoffer, som regel legemsvæsker som for eksempel blod, urin eller saliva. Som en viktig del av dette felt bestemmes konsentrasjonen av naturlig forekommende stoffer som for eksempel kolesterol eller glukose i blodet hos et individ. En av de oftest benyttede analytiske anordninger i klinisk kjemi til bestemmelse av konsentrasjonen av en analytt i en fluidumprøve er prøvesensoren. Ved kontakt mellom prøvesensoren og væskeprøve vil visse reagenser som inneholdes i sensoren reagere med den analytt hvis konsentrasjon man ønsker måle, for å gi et signal som kan påvises. Signalet kan være en fargeforandring som når det gjelder en kolorimetrisk sensor eller en forandring i strøm eller spenning som når det gjelder et elektrokjemisk system. Når det gjelder en bestemt klasse elektrokjemiske sensorer, dvs. ampermetriske sensorer, er den påviste strøm proporsjonal med konsentrasjonen av analytten i den fluidumprøve som undersøkes. Disse systemer som anvender et enzym i reagenssystemet kan betegnes som biosensorer siden de bygger på samvirkningen mellom enzymet (et biologisk materiale) og analytten for å gi det påviselige resultat. Dette resultat, enten det er en fargeforandring eller en forandring i strøm eller spenning, blir som regel målt med en måleanordning som sensoren settes inn i og denne måleanordning gir en avlesning av analyttkonsentrasjonen, for eksempel ved hjelp av et system med flytende-krystaller

(LCD).

Særlig er bestemmelsen av glukose i blodet av betydning for individer med sukkersyke siden de ofte må kontrollere glukosenivået i forbindelse med regulering av glukoseinntaket i deres dietter og deres medisinering. Selv om det øvrige av denne beskrivelsen vil være rettet mot bestemmelse av glukose i blod, skulle det være klart at fremgangsmåten og anordningen ifølge oppfinnelsen kan benyttes til bestemmelse av andre analytter i andre legemsvæsker og til og med i legemsstoffer som ikke er flytende, som for eksempel påvisning av skjult blod i fekalier ved valg av det rette enzym. I tillegg kan slike sensorer for eksempel benyttes til undersøkelse av stoffer som er skadelig for kjøtt eller fremmedlegemer i kildevann.

Diagnosesystemer, som for eksempel målesystemet for blodglukose, vil som regel beregne den aktuelle glukoseverdi basert på en målt utgang og den kjente reaktivitet for det reagensfølsomme element som benyttes til utførelse av prøven. Den sistnevnte informasjon kan meddeles brukeren på forskjellige måter innbefattende et tall eller tegn som innføres i instrumentet som er et følsomt element svarende til en prøvesensor, men som er i stand til å bli benyttet som et kalibreringselement og dets informasjon som leses av instrumentet eller et minne som er plugget inn i instrumentets mikroprosessorkort kan avleses direkte.

Forskjellige utførelser er blitt benyttet for å innføre omfattende kalibreringsinformasjon i instrumentet. Den grunnleggende fermgangsmåte krever at brukeren fører inn et kodetall som instrumentet kan benytte for å hente ut kalibreringskonstanter fra en oppslagstabell. US-patent nr. 5 266 179 beskriver en motstand hvis motstandsverdi kan måles med instrumentet. For motstandsverdien blir kalibreringskonstantene hentet ut.

Advantage-systemet og Accucheck-serien med glukosemålere som markedsføres ab Boehringer Mannheim Diagnostics gjør bruk av en reagenskalibreringsmetode basert på en integrert kretsbrikke (IC). Denne brikke er inkludert i hver reagenspakning som kjøpes av brukeren. Informasjon om hvorledes instrumentet skal kalibrere seg selv for den særlige gruppe reagenser inneholdes i IC-brikken. Brukeren må feste IC-brikken til instrumentet ved at brikken innføres i en tilkoblingsport som finnes på instrumentet. IC-brikken kan avspørres om dens informasjon hver gang brukeren setter i gang instrumentet. Alle disse systemer krever at brukeren samvirker direkte for å gjøre kalibreringsinformasjon tilgjengelig for instrumentet slik at et riktig glukosetall kan beregnes.

Publikasjon EP 0 383 322 A2 beskriver et biokjemisk analyseapparat som innbefatter en bevegelsesinnretning som beveger analysemedia som rommer en reagens for en elektrokjemisk sensor, som vil vekselvirke med en bestemt biokjemisk substans som rommes i flytende prøver og som gir opphav til endringer i analysemediet langs en bevegelsesvei som kopler en innføringsseksjon og en utstøtingsseksjon. Mens analysemediet er tilstede i bevegelsesbanen måler en måleinnretning endringer som har forekommet i analysemediet. En leseinnretning leser informasjonen om korreksjonsverdier, som skal anvendes for å korrigere en kalibreirngskurve slik at den blir egnet for analysemedia som blir brukt i analysen, fra et korreksjonsverdiregistreringsmedium. En korreksjonsinnretning korrigerer kalibreringskurven på grunnlag av korreksjonsverdiene. En operasjonsinnretning gjør bruk av den korrigerte kalibreringskurven for å bestemme konsentrasjonen av eller aktiviteten til den bestemte biokjemiske substansen i en flytende prøve fra den verdi som blir målt av måleinnretningen. Som korreksjonsverdiregistreringsmedium beskrives en korreksjonsobjektbærer, på hvilken bærer det er trykket en strekkode.

Publikasjonen EP 0 405 091 Al beskriver en analyseinnretning for å måle ionisk aktivitet i fluider og for å håndtere analyseobjektbærer eller -plater på hvilke fluidene anbringes. Innretningen innbefatter et plateholdebord, en forskyvningsmekanisme for å forskyve plateholdebordet, en strekkodelesersensor og en deteksjonsenhet for å detektere signalene på grunnlag av løsningsdråpene i platesettet på plateholdebordet som befinner seg i platemålingsposisjon. Når strekkodens data lest av strekkodelesersensoren passer for et forutbestemt måleforhold, forskyves plateholdebordet til løsningspipetteringsposisjonen, og når pipetteringen av løsningene er fullført forskyves plateholdebordet videre til måleposisjonen.

Publikasjonen US 5 281 395 beskriver et prøvebærer analysesystem for å analysere en bestanddel av et kroppsfluid, som består av prøvebærere, kodebærere og en evalueringsinnretning. Kodebæreme rommer i maskinlesbar form en evalueringskode med en evalueringskurve som er påkrevd for evalueringen av prøvebærerne. Evalueringskoden på kodebæreme er en tospors kode med separate klokkespor og dataspor. På prøvebærerne tilveiebringes en partispesifikk identifikasjonskode i form av en strekkode, hvor identifikasjonskodens kodestreker løper over prøvebærerens fulle bredde. Kodeleserinnretningen er anordnet på testbærermottakeren, slik at begge, en prøvebærer og en kodebærer, etter valg kan innsettes, og deres koder blir lest under innsettingen og/eller uttrekkingen. Evalueringsinnretningen er forsynt med en sammenlikningsenhet som tjener til sammenlikning av prøvebæremes identifikasjonskode med evalueringskurvens partiidentifikasjon, og slik for å kontrollere korrelasjonen av partiet til den respektive prøvebærer som skal bli evaluert med den lagrede evalueringsinformasjonen.

Viktige formål med foreliggende oppfinnelse er å komme frem til en ny og forbedret' fremgangsmåte og anordning for kalibrering av en sensor og da særlig en fremgangsmåte og en anordning som opphever eller reduserer behovet for brukerens medvirkning.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer et system for bestemmelse av analyttkonsentrasjonen i en prøve, kjennetegner det trekk som fremgår av det vedfølgende selvstendige patentkrav 1.

Ytterligere fordelaktige trekk ved oppfinnelsens system for bestemmelse av analyttkonsentrasj onen i en prøve fremgår av de vedfølgende uselvstendige patentkravene 2 til og med 11.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en fremgangsmåte for å kalibrere et sensorsystem, kjennetegner det trekk som fremgår av det vedfølgende selvstendige patentkrav 12.

Ytterligere fordelaktige trekk ved oppfinnelsens fremgangsmåte for å kalibrere et sensorsystem fremgår av de vedfølgende uselvstendige patentkravene 13 til og med 16.

I korthet er man her kommet frem til en fremgangsmåte og en anordning for kalibrering av et sensorelement. Sensorelementet benyttes i et sensorsystem som innbefatter en sensormåler, et sensorelement som tilføres en bruksprøve som skal analyseres og en prosessor til utførelse av en på forhånd fastlagt prøvesekvens for måling av en på forhånd bestemt parameterverdi. Et minne er koblet til prosessoren for lagring av på forhånd bestemte parameterdataverdier. En autokalibreringskode er tilsluttet sensoren og leses av prosessoren før bruksprøven som skal måles blir innsatt. Autokalibreringskoden benyttes til måling av den på forhånd bestemte parameterdataverdi for å utligne forskjellige karakteristikker ved sensorer som vil variere fra serie til serie.

Foreliggende oppfinnelse sammen med de ovenstående og andre hensikter og fordeler vil lettest bli forstått på grunnlag av den følgende detaljerte beskrivelse av foretrukne utførelsesformer for oppfinnelsen som vist på tegningene, der: fig. 1 viser i forstørret målestokk og perspektiv viser en sensormåler med skyver i en åpen stilling ifølge foreliggende oppfinnelse,

fig. 2 viser i forstørret målestokk og perspektiv sensormåleren på fig. 1 med skyveren i lukket stilling,

fig. 3 viser i forstørret målestokk og perspektiv sensormåleren på fig. 1 og gjengir dens indre,

flg. 4 viser i forstørret målestokk og perspektiv et eksempel på en sensorpakning i en foretrukket utførelse av en autokalibreirngskodende etikett festet til en diskett med sensorer i henhold til foreliggende opprinnelse for sensormåleren på fig. 1,

fig. 5 viser et blokkskjema for sensormålerens kretser ifølge foreliggende oppfinnelse av måleren på fig. 1,

fig. 6A viser skjematisk eksempler på kretser til bruk ved en digital autokalibrerende kodeetikett ifølge oppfinnelsen,

fig. 6B viser i en utvidet målestokk en digital autokalibrerende kodeetikett som er hensiktsmessig for foreliggende oppfinnelse,

fig. 6C er en tabell som viser en alternativ digital autokalibrerende kodeetikett i henhold til foreliggende oppfinnelse for sensormåleren på fig. 1,

fig. 6D er en tabell som viser ytterligere alternative digitale autokalibrerende kodeetiketter i henhold til foreliggende oppfinnelse for sensormåleren på fig. 1,

fig. 7A er et skjema som viser eksempler på kretser til bruk med en analog autokalibrerende kodeetikett i henhold til oppfinnelsen,

fig. 7B viser i utvidet form alternative analoge autokalibrerende kodeetiketter som er hensiktsmessige i foreliggende oppfinnelse,

fig. 7C viser i utvidet form alternative analoge autokalibrerende kodeetiketter som er hensiktsmessige for foreliggende oppfinnelse,

fig. 7D viser ytterligere alternative analoge autokalibrerende kodeetiketter ifølge foreliggende oppfinnelse for sensormåleren på fig. 1,

fig. 8,9,10 og 11 er flytskjemaer som viser de logiske trinn som følges i henhold til foreliggende oppfinnelse i fremgangsmåten til autokalibrerende koding med sensormåleren på fig. 1.

Det vises nå til tegningene, der det på flg. 1,2 og 3 er gjengitt en sensormåler som i sin helhet er betegnet med henvisningstallet 10 og er utført i henhold til prinsippene ved foreliggende oppfinnelse. Sensormåleren 10 innbefatter et hus 12 formet som et muslingskall og utført med en bunndel 14 og en dekseldel 16. Bunn- og dekseldelene 14 og 16 er hengslet sammen ved en første ende 18 og blir låst sammen med en låsedel 20 ved den andre motstående kant 22. Et avlesningsfelt 24, som for eksempel et flytende-krystallfelt (LCD) ligger i dekseldelen 16. For å slå sensormåleren 10 på og av er en manuelt bevegelig skyver 28 montert på dekseldelen 16 og den føres mellom en åpen stilling som er vist på fig. 1 og en lukket stilling som er vist på fig. 2.

I lukkestillingen på fig. 2 dekker skyveren 28 avlesningsfeltet 24. Et fingergrep 30 finnes på oversiden av skyveren 28 og er beregnet på brukerens manuelle betjening av sensormåleren 10 ved valg av PÅ- og AV-stillingene. Fingergrepet 30 er også bevegelig fira venstre til høyre med skyveren 28 i AV-stilling for valg av arbeidsmåte for systemprøven. Når en bruker fører skyveren 28 til PÅ-stilling på fig. 1, blir avlesningsfeltet avdekket og en sensor 32 blir klargjort. Sensoren 32 stikker gjennom en åpning 34 og stikker ut av huset 12 for at brukeren skal kunne påføre en dråpe blod. En høyre knapp 42 og en venstre knapp eller bryter 44 (eller bryterne A og B på fig. 7) sitter på huset 12 og kan betjenes av brukeren for å velge på forhånd bestemte arbeidsmåter for sensormåleren 10 og for eksempel for å stille inn, kalle frem og slette avlesninger av blodglukose og for å sette dato, tid og valgmulighet.

På fig. 3 og 4 er på fig. 3 innsiden av sensormåleren 10 vist uten en sensorpakning. Et eksempel på en sensorpakning som er generelt betegnet med henvisningstallet 50 er vist for seg på fig. 4. Sensormålerens underdel 14 bærer en autokalibreringsflate 52 og et på forhånd bestemt antall autokalibreringspinner 54, for eksempel 10 autokalibreringspinner 54, som vist. Autokalibreringspinnene 54 er tilkoblet via en fjærende krets 56 og en autokalibreirngskontakt 58 til en tilhørende sensorkrets 81 som vist og beskrevet i forbindelse med flg. 5 og fig. 6A eller fig. 7A. Sensorkretsen 81 befinner seg i den øvre del av sensormåleren 10 mellom dekselet 12 og en styreanordning 60. En skyveholder 66 og en indeksskyver 64 er anbrakt i dekseldelen 16. Indeksskyveren 64 har et par låsefremspring 65 for inngrep med samvirkende trekantede utsparinger 35 på sensorpakningen 50 på indeksskyveren 64. Sensorpakningen 60 har en autokalibreringsetikett generelt betegnet med henvisningstallet 70 (170 på fig. 7B eller 170A på fig. 7C).

Ifølge oppfinnelsen er kalibreirngskoder som er beregnet på bruk ved kliniske verdiberegninger for å kompensere for produksjonsvariasjoner mellom sensorserier kodet på en merkelapp eller etikett som generelt er betegnet med 70 og som er tilsluttet en sensorpakning 50 med sensorer 42, som vist på fig. 4. Den kalibreringskodede etikett 70 er innsatt i instrumentet sammen med pakningen 50 av de mange sensorer 32 som er lagret i individuelle pakningsbobler 33 og blir lest av. tilhørende elektroniske sensorkretser før en sensor 32 blir benyttet Beregning av de korrekte prøveverdier som for eksempel glukoseverdier fra en aktuell avlesning er basert på løsning av en enkel ligning. Ligningskonstanter basert på en kalibreringskode blir identifisert for eksempel enten ved bruk av en algoritme for å beregne ligningskonstantene eller for å hente ut ligningskonstantene fra en oppslagstabell for en bestemt på forhånd definert kalibreringskode som blir lest fra den kalibreringskodede etikett 70. Den kalibreringskodede etikett 70 kan virkeliggjøres med digital, mekanisk, analog, optisk eller en kombinasjon av disse teknikker.

På fig. 4 vises sensorpakningen 50 til bruk i en sensormåler 10 for handtering av en rekke fluidumsensorer 32. Sensorpakningen 50 innbefatter en rekke sensorhulrom eller bobler 33 som strekker seg mot ytterkantene av sensorpakningen 50. Hvert sensorhulrom 33 gir plass for en av en fluidumsensor 32 i serien. Sensorpakningen 50 har stort sett sirkulær form med sensorhulrommene 33 liggende fra området i nærheten av ytterkanten mot og i avstand fra sentrum av sensorpakningen 50. Sensorpakningen 50 innbefatter et område for autokalibreringsdata, generelt betegnet med 70, og som inneholder autokalibreringskodet informasjon. Denne autokalibreirngskodede informasjon eller autokalibreirngsetiketten 70 har en rekke kontaktpunkter 72 som er rettet inn for elektrisk kontaktanlegg mot autokalibreirngspinnene 54 når sensorpakningen 50 legges på plass i sensormåleren 10. Autokalibreirngsetikken 70 innbefatter et indre ledende spor eller bane 74 og en ytre ledende bane 76. Som beskrevet mer i detalj i det følgende, blir utvalgte kontaktpunkter 72 forbundet med de ledende baner 74 og 76.

På fig. 5 er det vist et blokkskjema for sensorkretsene som er betegnet med henvisningstallet 81 som et hele og som er innrettet ifølge prinsippene ved foreliggende oppfinnelse. Sensorkretsen 81 innbefatter en mikroprosessor 82 sammen med et tilhørende minne 84 for lagring av programdata og brukerdata. En målefunksjon 86 som er koblet til sensoren 32 er operativt forbundet med mikroprosessoren 82 for registrering av prøveverdier for blodglukose. En batteriovervåkende funksjon 88 er koblet til mikroprosessoren 82 for påvisning av lav batteriladning (ikke vist). En alarmfunksjon 89 er koblet til mikroprosessoren 82 for påvisning av på forhånd bestemte systemtilstander og til frembringelse av varsling for brukeren av sensormåleren-10. En dataport eller kommunikasjonsgrensesnitt 90 kobler data til og fra en tilsluttet dator (ikke vist). En PÅ/AV-inngang ved en linje 28A reagerer på brukerens PÅ/AV-betjening av skyveren 28 og er koblet til mikroprosessoren 82 for utførelse av blodprøvesekvensen i sensormåleren 10. Et system har inngang ved en linje 30A som reagerer på brukerens betjening av fmgergrepet 30 og er koblet til mikroprosessoren 82 for selektiv utførelse av systemtrekkene i sensormåleren 10. Et autokalibreringssignal som er angitt ved 70A er koblet til mikroprosessoren 82 til påvisning av autokalibreringskodet informasjon for sensorserien i henhold til oppfinnelsen. Mikroprosessoren 82 har egnet programmering til utførelse av fremgangsmåtene ifølge oppfinnelsen som vist på fig. 8, 9,10 og 11.

Fig. 6A viser en digital elektronisk krets 100 for en digital kalibreringsmetode som kobler prosessoren 82 til etiketten 70. Ti digitale utgangssignaler fra prosessoren 82 (OA til OJ) kobler ti drivere 102 (DA til DJ) til ti autokalibreirngspinner 54 (PA til PJ) via samsvarende av de ti p-kanalfelteffekttransistorer (FET'er) 104 (TA til TJ). De ti autokalibreirngspinner 54 forbinder de ti mottakere 106 (RA til RJ) som gir ti digitale inngangssignaler (IA til U) til prosessoren 82. Hver mottaker har en tilknyttet forsterker 108 (PU) koblet til tilført spenning VCC. Autokalibreirngspinnene 54 (PA til PJ) blir elektrisk koblet til etikettkontaktene 72 på autokalibreirngsetiketten 70 når dekselet 16 lukkes og en etikett 70 finnes med de ledende mønstre som er trykt på den særlige etikett 70, for eksempel som vist på etikettene 70 på fig. 4 og 66.

For å avlese et kontaktmønster på etiketten 70 under bruk, kobler prosessoren82 til en av driverne 102, mens alle andre drivere 102 blir koblet ut. Den innkoblede driver 102 gir et lavt signal til den tilhørende autokalibreringspinne 54. Den tilsvarende mottaker 106 for den innkoblede driver 102 som er direkte forbundet med den tilhørende kalibreirngspinne 54 leser som et lavt signal siden denne særlige driver 102 og mottakeren 106 er direkte sammenkoblet. Alle andre mottakere 106 hvis autokalibreringspinne 54 også drives lavt på grunn av den lave motstand i forbindelsen mellom de ledende spor 74,76,78 på etiketten 70 leser også et lavt signal. Alle de øvrige andre mottakere 106 leser et høyt signal siden den tilhørende driver 104 ikke er innkoblet og den tilhørende forsterker 108 forsterker mottakerspenningen til VCC.

Fig. 6B viser i forstørret målestokk en foretrukket utførelse av den kalibreringskodede etikett 70 ifølge oppfinnelsen. I henhold til et trekk ved oppfinnelsen blir den kalibreringskodede etikett 70 benyttet til å automatisere prosessen med overføring av informasjon vedrørende den særlige kalibreringsoppgave vedrørende reagensen for de tilhørende sensorer 32. For eksempel kan autokalibreringsinformasjonen som vist på fig. 6B kodes inn i etiketten 70 som sitter på undersiden av en pakning 50 av bobletypen, som inneholder for eksempel ti sensorer 32 (en i hver av de 10 enkeltstående bobler 33) med en felles opprinnelse eller fra samme serie. Den kalibreringskodede etikett 70 blir avlest i en hvilken som helst stilling og desifrert av sensormåleren 10 uten at brukeren tar del i dette. Den kalibreringskodede etikett blir avlest ved hjelp av rekken med kontakter 72 som finnes ved på forhånd bestemte stillinger. Som også vist på fig. 4, blir utvalgte av kontaktene 72 koblet til en indre ring eller bane 74, mens andre kontakter 72 blir koblet til en ytre ring eller 76 og andre kontakter 72 ikke er tilkoblet.

Et antall både digitale og analoge anordninger kan benyttes til å danne den kalibreringskodede etikett 70 på fig. 4 og 6B, den kalibreringskodede etikett 170 på fig. 7B og den kalibreringskodede etikett 170A på fig. 7C. Den kalibreringskodede etikett 70,170 og 170A kan fremstilles ved sjablongtrykking av ledende blekk på et underlag som kan være enten et separat underlag eller utsiden 50 av sensorpakningen som vist på fig. 4 og 6B. Et separat underlag kan festes til sensorpakningen 50 ved bruk av et bindemiddel eller varmt lim, UV-herding eller hurtigherdende klebemiddel. Et ledende blekk som danner den kalibreringskodede etikett 70,170 og 170A er fortrinnsvis et blekk som er blandet med karbon, sølv eller karbon/sølv. Underlaget 50 kan være en hvilken som helst trykkbar flate innbefattende papir, polymerfylt papir, polymerunderlag, fortrinnsvis et varmestabilisert polyetylentereftalat (PET) eller polykarbonat. Digital kalibreringskoding kan dannes enten ved direkte koding ved trykking eller skjæring av spor med en laser som for eksempel en CO2- eller Nd:YAG-laser for en bestemt sensorserie. Et analogt system som vist og beskrevet i forbindelse med fig. 7A, 7B, 7C og 7D kan benyttes når det er basert på måling av motstander som blir selektivt plassert i på forhånd bestemte posisjoner, for eksempel representert av linjene 152 og forbundet med de utvalgte kontakter O, I, J som vist på fig. 7B. I den analoge etikett 170 eller 170A er motstandene ved linjene 152 eller RI og R2 fortrinnsvis av den tykke filmtype som påføres etiketten med standard teknologi for sjablongtrykking.

Et annet trekk som er vist på flg. 4 og 6B når det gjelder den kalibreringskodede etikett 70 er et indikatortrekk som er representert av en pil 80 som erstatter en eller flere av ikke-tilkoblede kontakter 72. Indikatorpilen 80 kan med fordel benyttes for å vise antallet av gjenværende sensorer for den som bruker sensormetret 100. Indikatorpilen 80 angir start eller utgangspunktet for sensorpakningen 50 som for eksempel når pakningen med sensorer 32 tas ut av instrumentet 10 og deretter settes inn på nytt av en eller annen årsak, uten at dette endrer den nøyaktige telling av de gjenværende sensorer. For å opprettholde tellingen av gjenværende sensorer er sensorpakningen 50 anbrakt slik at pilen 80 på autokalibreirngsetiketten 70 blir rettet inn mot en på forhånd bestemt instrumentstilling når sensorpakningen 50 settes inn i sensometeret 10. Brukeren stiller inn sensorpakningen 50 (flere ganger om nødvendig) inntil en sensor 32 blir tilgjengelig. Ved dette punkt vil en sensorteller vise det riktige antall gjenværende prøver.

Fig. 6B viser som et eksempel spormønsteret for den kalibreringskodede etikett 70. Som vist på fig. 6B, innbefatter autokalibreirngsetiketten 70 tre sett med kontaktforbindelser, første kontakter 72, TO, A, D og E som er forbundet med den ytre ring eller bane 76

som representerer en logisk 1, andre kontakter 72, TI, B, C, F som er forbundet med den indre ring eller bane 74 som representerer et logisk 0; og tredje nullkontakter eller ingen forbindelser som representerer utgangsstillingen eller synkstillingen. Det skal påpekes at de indre og ytre ringer 74 og 76 ikke behøver være sammenhengende ringer eller sirkler. Etikettkontaktene 72 og sporene som danner de indre og ytre ringer 74,76 er laget av et elektrisk ledende materiale. Stillingen av kontaktene 72 er rettet inn med autokalibreringspinnene 54 (vist på fig. 3) i sensormeteret 10 for å få elektrisk forbindelse. Selv om den kalibreringskodede etikett 70 kan stilles inn i mange, for eksempel ti, stillinger når sensorpakningen 50 dreies, vil etikettkontaktene 72 alltid være rettet inn med pinnene 54 i sensormeteret 10 når den kalibreringskodede etikett 70 avleses.

Teksten som angir kontaktene ligger i virkeligheten ikke på den kalibreringskodede etikett 70. Pilen 80 er et visuelt hjelpemiddel for brukeren når pakningen 50 som inneholder etiketten 70 skal orienteres i instrumentet. Pilen 80 behøver ikke være elektrisk ledende. De to synkkontakter 72 er i virkeligheten ikke på etiketten siden de ikke er forbundet med noen av de andre mange kontakter 72. En variant av etiketten 70 kunne innbefatte elektrisk sammenkobling av synkkontaktene 72. Posisjonene for synkkontaktene 72 vil være på den ene eller andre side av pilen 80 på fig. 6B. Kontakten som er merket med TI (Tilknyttet Indre) er alltid forbundet med den indre ring 74, og kontakten med TO (Tilknyttet Ytre) er alltid koblet til den ytre ring 76. Kontaktene som er merket med A til F er koblet til begge ringer på en etikett som ikke er programmert. Et snitt gjøres i det ledende etikettmateriale for å koble kontakten fra den indre eller ytre ring 74 eller 76 for dermed å programmere kalibreirngskoden i etiketten 70. Hver av kontaktene A til F kunne være forbundet med den ene eller andre ring, noe som representerer 2<6>= 64 mulige kombinasjoner. Kode 0 (med A til F koblet til den indre ring) og kode 63 (med A til F koblet til den ytre ring) er ikke mulig slik at 62 koder kan programmeres med den kalibreringskodede etikett 70. For å bestemme hvilke kontakter 72 som er synkkontakter og hvilke kontakter 72 som er forbundet med de indre og ytre ringer 74 og 76, blir en kontakt 72 om gangen stilt på en lav utgang (null). Enhver av kontaktene 72 som ligger på samme ring 74 eller 76 som den lave kontakt vil også ligge på lav verdi på grunn av den elektriske forbindelse som dannes med de ledende spor på etiketten 70. Fordi synkkontaktene ikke er forbundet med verken ring 74 eller 76, vil de være kontakter på lav verdi når den ene eller andre stilles lav. Dette betyr at det må finnes minst to kontakter forbundet med hver ring da det ellers ville være umulig å bestemme hvilke kontakter som er synkkontakter.

En fremgangsmåte til bestemmelse av autokalibreirngstallet kan benytte fire avlesninger av autokalibreringsetiketten 70. Hver av avlesningene gjelder et sett med kontakter 72 der settet er forbundet med den indre ring 74, settet som er forbundet med den ytre ring 76, en synkkontakt, eller den andre synkkontakt. Etter at bare fire avlesninger er tatt er det mulig å bestemme hvilken kontakt 72 som tilsvarer hvilket av de fire sett. Posisjonen for synkkontaktene blir bestemt og dette gjøres i sammenheng med avlesningen fra det sett som er forbundet med den indre ring 74 for å bestemme autokalibreirngstallet. Kontaktene 72 som er forbundet med den indre ring 74 blir betraktet som logiske null, og kontaktene 72 som er forbundet med den ytre ring 74 blir betraktet som logiske enere.

Et på forhånd valgt kalibreirngskodet mønster består av de ledende punkter 72 som er koblet sammen med de ledende indre og ytre ringer 74 og 76. Kalibreringsdata blir kodet ved bruk av selektivt elektrisk sammenkoblede sett med kontakter på etiketten 70. En eller flere nullkontaktposisjoner (mellom kontaktene A og TI ved pilen 80 på fig. 6B) er isolert fra begge ringer 74 og 76 for å tjene som indekspunkter for innstilling ved dreining. En av kontaktene 72 ved en eller annen kjent posisjon i forhold til synkposisjonen 80 representert av kontakten TO kobler til den ytre ring 76 slik at alle forbindelser til denne kontakt TO er logiske forbindelser. For å påvise en forbindelse til den indre ring 74 eller ytre ring 76 er det nødvendig med minst to forbindelser til denne ring for å påvise kontinuitet. De gjenværende punkter 72 er koblet til den ene eller annen av ringene 74 og 76 der det særlige tilkoblingsmønster identifiserer kalibreringskoden. For å redusere lageret av etiketter kan et enkelt mønster med fordel benyttes med påfølgende utstansing eller skjæring for å isolere selektivt hvert av punktene ved stillingene A til F fra*enav de to ringer 74 eller 76. Alle kontakter 72, ved posisjonene A til F, TI og TO, med unntak av indeks eller nullstillingene, er koblet til en, og bare en, av de to ringer 74 eller 76. Et minimum på to punkter 72 er koblet til hver ring 74 og 76. Denne anordning forenkler feilsøking siden alle punkter 72 med unntak av indeks eller synkkontakten 72 må telles opp i en av to kontinuitetsgrupper for at en avlesning skal betraktes som gyldig. En manglende etikett 70 blir angitt når alle kontakter synes å være en synkkontakt, dvs. når det ikke er noen elektriske forbindelser mellom meterpinnene 54 fordi kontinuiteten som etiketten 70 danner ikke er på plass.

Ved en digital kodemetode blir en serie med åpne og sluttede kretser som representerer 0 og 1 innført i en etikett 70. En autokalibrert digital etikett 70 blir kodet med en laser som skjærer eller trykker for å representere et særlig kalibreringskodetall bestemt med forbindelsene til den indre ring 74, for eksempel der A representerer 1, B representerer 2, C representerer 4, D representerer 8, E representerer 16 og F representerer 32. På flg. 6B B, C og F koblet til den indre ring 74 for å angi kalibreringskodetallet.

Under programvarestyring som vist og beskrevet i forbindelse med flg. 11 konfigurerer mikroprosessoren 82 en kontakt 72 eller bit som en lav bit, mens de øvrige gjenværende kontakter er høye. Alle kontakter 72 som er elektrisk forbundet med den særlige drevne kontakt 72 blir tvunget lave, mens de gjenværende kontakter blir trukket høye. Ved selektiv driving av kontaktene 72 og avlesning av de resulterende inngangsmønstre blir sammenkoblingsmønsteret og tilhørende kalibreringskode bestemt. Mens den unike utgangs- eller synkstilling som er definert ved ingen forbindelse til noen annen kontakt blir benyttet til å identifisere hvor mange sensorer 32 som er tilbake i pakningen 50 og til å bestemme dreiestillingen for den kalibreringskodede etikett 70 slik at etikettkontaktene 72, A til E, TO og TI kan bli identifisert, skal det påpekes at andre konfigurasjoner kan benyttes med unike mønstre for biter til både koding av startstilling og kalibreringskoden. Imidlertid byr binære kodingsopplegg på færre mulige koder for kalibreringskodetallet med samme antall etikettkontakter 72.

Alternative kalibreringskodede etiketter 70A og 70B for koding av kalibreringsinformasjon er vist på fig. 6C respektivt 6D. I mange etiketter 70,70A og

70B er de virkelige fysiske plasseringer av kontaktene i forhold til hverandre ikke viktig for dekoding av etiketten 70 så lenge de står i kjente eller på forhånd fastlagte stillinger.

På fig. 6C og 6D er ti etikettkontakter 72 representert som kontakt A til kontakt J. Som på fig. 6B, finnes det tre grupper eller sett med kontaktforbindelser innbefattende null eller synk, ytre ring 76 eller YTRE, og indre ring 74 eller INDRE. På fig. 6C for den kalibreringskodede etikett 70A med ti kontakter A til J, må en kontakt være SYNK vist som kontakt A og en må være knyttet til den ytre ring vist som kontakt B, mens de øvrige åtte kontakter C til J er forbundet enten med den indre ring 74 eller den ytre ring 76. De åtte kontakter C til J (koder 0 til 255) representerer 256 (2<8>) mulige kombinasjoner av forbindelser minus åtte kombinasjoner for bare en indre ringforbindelse (kodene 127,191,223,239,247,251,253,254), minus en kombinasjon for en ytre ringforbindelse (kode 0). Den kalibreringskodede etikett 70A gir 247 unike kombinasjoner eller koder for kalibreringstallet

Kalibreringskodene på et særlig etikett 70 kan også benyttes til å skille mellom forskjellige typer sensorer 32. Det kan antas at sensortype "A" krevet 10

kalibreringskoder, sensortype "B" krevet 20 kalibreringskoder, og sensortype "C" krevet 30 kalibreringskoder. Autokalibreringskodene kan være tildelt koder slik at kodene 1 til 10 angir typen "A" sensor har type "A" kalibreringskode 1 til 10, mens etikettkodene 11 til 30 angir en type "B" sensor med type "B" kalibreringskode 1 til 20, og etikettkodene 31 til 60 angir en type "C" sensor med type "C" kalibreringskode 1 til 30. På denne måte vil etikettkoden angi både sensortype og den kalibreringskode som er knyttet til denne sensortype.

På fig. 6D er det vist alternative typer 1,2,3 og 4 for kalibreringskodede etiketter 70B som har to synkposisjoner. I den kalibreringskodede etikett 70B av type 1 er to sammenstående synkposisjoner benyttes og disse kan med fordel svare til en pilformet indikator 80 som vist på fig. 4 og 6B for å hjelpe brukeren med innstilling av etiketten i sensormeteret 10. Med etiketten 70B av type 1 blir de to sammenstående synkkontakter A og B samt en kontakt J som er knyttet til den ytre ring 76 og de syv gjenværende kontakter C til J koblet til den indre eller ytre ring 74 eller 76. De syv kontakter representerer 128 (2<7>) mulige kombinasjoner av sammenkoblinger, minus syv kombinasjoner for bare en indre ringforbindelse, minus en kombinasjon for bare en ytre ringforbindelse. Den kalibreringskodede etikett 70B av type 1 gir 120 unike kombinasjoner for kalibreringstallet.

Med kalibreringskodede etiketter 70B av type 2,3 og 4 kan den innbyrdes stilling mellom de to synkkontakter benyttes for å gi ytterligere informasjon. Synkkontaktkombinasjonene A og B (intet gap) for type 1, A og C (gap på 1 mellomrom) type 2, A og D (gap på 2 mellomrom) type 3, og A og E (gap på 3 mellomrom) type 4 kan på unik måte bli påvist og benyttet til å skille mellom fire typer kalibreringskodede etiketter 70B der hver kalibreirngskodet etikett 70B koder 120 unike kombinasjoner. Synkkontaktkombinasjonene A og F, A og G, A og H, A og I, og A og J kan ikke skjelnes unikt fra hverandre. Bruk av de fire typer 1,2,3 og 4 av kalibreringskodede etiketter 70B gir et samlet antall på 480 (4<*>120) kombinasjoner for kalibreringstallet.

Andre kalibreringskodede etiketter 70 kan utstyres med tre eller fire synkkontakter i stilling i forhold til hverandre for bruk til frembringelse av unike mønstre. Med for eksempel tre synkkontakter og en kontakt knyttet til den ytre ring er det seks kontakter tilbake som kan kobles til den ytre eller indre ring. De seks kontakter representerer 64 (2^) mulige kombinasjoner av forbindelser minus syv kombinasjoner for bare en indre ringforbindelse, minus en kombinasjon for bare en ytre ringforbindelse som gir til sammen 56 unike kombinasjoner. Det finnes mange måter å plassere de tre synkkontakter unikt på: A, B og C; A, B og D; A, B og E; A, B og F; A, B og G; A, B og H; A, B og I; A, C og E; A, C og F; etc. På samme måte som med to synkkontakter kan disse kombinasjoner av synkkontakter angi forskjellige typer etiketter og for eksempel benyttes til å identifisere en av de mange typer analyser som skal kunne utføres med sensormeteret 10.

Den foretrukne anordning for den kalibreringskodede etikett har to ringer eller baner 74 og 76 som vist på fig. 6B med kontakter forbundet med en ring, for eksempel ring 74 som er tildelt logisk 0, mens den andre ring 76 er logisk 1 for en binær kodemetode. I en annen utførelsesvariant er det mulig å ha etiketter med ytterligere ledere som er forbundet med de ledere som har tildelt logisk 2 (temær koding), logisk 3 (kvatern koding) og lignende. Dette vil muliggjøre flere unike kombinasjoner for et gitt antall etikettkontakter 72.

På fig. 7 A er det vist et analogt system som er generelt betegnet med henvisningen 150. Det analyse system 150 er basert på måling av motstandsverdiene for motstandene 152 (RI og R2) som finnes på en etikett 170 eller etikett 170A på fig. 7C. Motstandsverdiene for motstandene 152 (RI og R2) gir kalibreringsverdien. Selv om det er mulig å knytte den analoge verdien for motstanden til kalibreringsverdien, er den foretrukne utførelse å trykke motstander 152 med spesifikke verdier. For eksempel, for å skjelne mellom fem kalibreringskoder, vil en av de fem forskjellige motstandsverdier (for eksempel 1000 Q, 2000 Q, 3000 Cl, 4000 Cl, 5000 Ci) bli sjablongtrykket på etiketten 170 eller 170A. Motstandsverdiene for motstandene 152 (RI og R2) er valgt slik at motstandsverdiene som blir målt av prosessoren 82 lett kan skilles fra hverandre selv om det kan være variasjoner i motstanden på grunn av trykkevairasjoner eller variasjoner i kontaktmotstanden der etiketten 170 eller 170A har kontakt med autokalibreirngspinnene 54.

På fig. 7A er VREF en kjent referansespenning og motstanden 154 RREF er en kjent referansemotstand. En analog-til-digitalomformer (ADC) 156 omformer den analoge spenning som ved dens inngang er betegnet med VMEAS til en digital verdi ved dens utgang betegnet som (IA) som blir lest av prosessoren 82. En driver 158 (DA) er en analog vender som styres av prosessoren 52 over en signallinje med betegnelsen OA. Driveren 158 styrer en p-kanal felteffekttransistor (FET) 160 som etterlater motstanden 154 RREF i kretsen 150 når driveren 158 stenges av eller kortslutter motstanden 154 RREF når driveren 158 settes på.

Verdien for motstandene 152 (RI og R2) kan bestemmes som følger. Med driveren 158 DA slått av står motstanden 154 RREF i kretsen slik at motstandene 152 (RI og R2) pluss motstanden 154 RREF funksjonerer som en spenningsdeler. Deretter blir spenningen VMEAS målt og definert som VOFF. Med driveren 158 DA slått på blir RREF kortsluttet slik at motstandene 152 (RI og R2) funksjonerer som en spenningsdeler. Deretter blir spenningen VMEAS igjen målt og nå definert som VON.

De ligninger som brukes er:

Løsning av ligning 2 med hensyn på RI gir:

Substituering av Ri i ligning 1 og løsning med hensyn på R2 gir:

VREF og RREF er kjente verdier og VOFF og VON er målte verdier. I ligning 3 blir verdiene for R2, VREF og VON substituert for å beregne RI. På dette punkt er RI og R2 kjent slik at kalibreringsverdien kan bestemmes.

For å skjelne mellom mange kalibreringskoder kan det benyttes mer enn en motstand. For en etikett 70 med m motstander der hver motstand kan være en hvilken som helst av n verdier, vil antall kalibreringskoder være m<n>.

For eksempel vil trykking av to motstander 152 (RI og R2) der hver motstand 150 kan ha en av fem distinkte motstandverdier muliggjøre 25 (dvs. 5<*>5 eller 5<2>) kalibreringskoder som det kan skjelnes mellom. Dette kan utvides til tre motstander 152 som vil gi 125 (dvs. 5<*>5<*>5 eller 5^) kalibreringskoder osv.

På fig. 7B er det vist en analog etikett 170 med to motstander. En indre motstand 152 (R2) og ytre motstand 152 (RI) kan gjentas ti ganger (en for hver dreiestilling av sensorpakningen 50), mens det bare er nødvendig med tre autokalibreirngspinner 54 som vist på fig. 7A. Autokalibreirngspinnene 54 er plassert på en linje. En pinne 54 (PA) vil ha kontakt med kontaktpunktet ved det felles koblingspunkt (I) for alle de indre motstander 152 (R2). En annen pinne 54 (PB) har kontakt med et koblingspunkt (J) for den indre motstand R2 og den ytre motstand 152 RI. Den tredje pinnen 54 (PC) har kontakt med den andre ende (O) av den ytre motstand 152 (RI).

En variant av etiketten 170 på fig. 7B kan ha bare en indre motstand 152 (R2) og en ytre motstand 152 (RI) med sammenhengende ledende ringer for å få kontakt med autokalibreirngspinnene 54. En ring (ikke vist) ville ligge på diameteren for koblingspunktet (J) for motstandene 152 (RI og R2). Den andre ring (ikke vist) vil ligge på diameteren for den andre enden (0) av motstanden 152 RI. De ledende ringer vil være laget av materiale som har lav motstand. Meterets autokalibreirngspinner 54 vil ha kontakt med den midtre kontakt (I) og de to ringer som på etikett 170.

En annen utforming av etikett 170A med to motstander er vist på fig. 7C. De tre autokalibreirngspinner 54 står på linje. En pinne 54 (PB) vil ha kontakt med koblingspunktet 176 for alle ti motstander 152. En annen pinne (PA) vil være forbundet med enden 174 på motstanden RI. Den tredje pinne (PC) vil stå på linje med de andre to pinner og være koblet til enden 174 av motstanden R2. Hvis settet med motstandsverdier for motstand RI (for eksempel ni verdier) var forskjellig fra settet med motstandsverdier for motstanden R2 (for eksempel n2 verdier), ville det kunne skjelnes mellom nl<*>n2 forskjellige kalibreringskoder.

For etiketten 170A med den utforming som er vist på fig. 7C, der verdier for de to motstander 152 er valgt fra samme sett med n motstander, vil det finnes noen kombinasjoner som ikke kan skjelnes fra hverandre når etiketten dreies, for eksempel kan RI = 1000 Cl og R2 = 2000 Cl ikke skjelnes fra RI = 2000 Cl og R2 = 1000 Cl. Antallet av forskjellige kombinasjoner med to motstander med den utforming som er vist på fig. 7B der hver motstand kan være en av n verdier er gitt med ligningen:

Som vist på fig. 7D, er antallet av forskjellige motstandsverdier og antallet av selvstendige kalibreringskoder stilt opp i tabell.

Med henvisning til fig. 8, begynner sekvenstrinnene som utføres av mikroprosessoren 82 ved en blokk 800 med imtialisering av maskinvare og programvare i sensormeteret

10. En PÅ-inngang ved en linje 28A (fig. 5) er angitt ved en beslutningsblokk 802. Mikroprosessoren 82 behandler et dagsforbruk som angitt ved blokk 804. Når PÅ-inngangen blir påvist ved blokk 802, foregår det kontroll om at knappene for både A(44) og B(42) er trykket inn som angitt i beslutningsblokk 806. Når både A(44) og B(42) er trykket inn, blir en produksjonsmodus behandlet som angitt i en blokk 810. Ellers, utføres en systemkontroll som angitt ved blokk 812. Deretter foregår det en kontroll om at B(42) er trykket inn som angitt i en beslutningsblokk 814. Hvis B(42) er trykket inn, vil en kundetjenestemodus bli behandlet som angitt i en blokk 816. Ellers blir modusvenderen kontrollert som angitt i en beslutningsblokk 818. Når prøvevalget er identifisert ved blokk 818, blir prøvemodus behandlet som angitt i en blokk 820. Når det valg som er gjort blir identifisert ved blokk 818, blir dette behandlet som angitt ved en blokk 822. Mikroprosessor 82 behandler sensorens utkobling som angitt ved en blokk 823 og strøm slås av som angitt ved en blokk 824. Fig. 9 viser de sekvenstrinn som utføres av mikroprosessoren 82 for systemkontroll som begynner med kontroll av en åpen vendertilstand som angitt ved en blokk 900. Mikroprosessoren 82 kontrollerer riktigheten i et minne som angitt ved en blokk 902. Mikroprosessoren 82 kontrollerer den kalibreringskodede etikett 70 i henhold til oppfinnelsen som angitt i en blokk 904. Eksempler på trinn som utføres for lesing og dekoding av den kalibreringskodede etikett 70 er videre vist og beskrevet i forbindelse med fig. 10. Mikroprosessoren 82 kontrollerer en bit som gjelder batteritilstand for å angi lavt eller dødt batteri som angitt i en blokk 906. Mikroprosessoren 82 åpner for 1 sekund, 1/4 sekund og avbrudd av inntrykket tast som angitt ved en blokk 910. Fig. 10 viser sekvenstrinn som utøves av mikroprosessoren 82 for selve prøven og begynner med å vente på påføring av en blodprøve som angitt i en blokk 1000. Når brukeren påfører en blodprøve på sensoren 32 som angitt i blokken 1000, starter mikroprosessoren 82 en 30 sekunders nedtelling som angitt i en blokk 1002. En glukoseverdi blir beregnet av mikroprosessoren 82 ved bruk av den kalibreringskodeverdi som er lest ved blokken 904 på fig. 9 som angitt ved en blokk 1004. Glukoseverdien blir vist for brukeren som angitt i en blokk 108. Mikroprosessoren 82 behandler utkobling som angitt i en blokk 1010. Fig.l 1 viser de sekvenstrinn som utføres av mikroprosessoren 82 for dekoding av den kalibreringskodede etikett 70. Sekvensoperasjonene begynner med at mikroprosessoren 82 stiller den minst signifikante bit (LSB) lav med de gjenværende biter høye og tar en avlesning som angitt i en blokk 1100. Mikroprosessoren 82 bestemmer ut fira den første avlesning posisjonen for den første bit i etiketten 70 som ikke er forbundet med den

minst signifikante bit og denne bit settes lav mens de gjenværende biter er høye, og det tas en andre avlesning som angitt ved en blokk 1102. Denne bit som blir stilt lav før den andre avlesning, er den første eller minst signifikante bit som er en 1. Mikroprosessoren 82 bestemmer den første bit som verken var forbundet med noen av de ovenstående sett som er den minst signifikante bit som er en 1 i begge avlesninger, stille denne bit lav

mens de gjenværende biter er høye og tar den tredje avlesning som angitt ved en blokk 1104. Mikroprosessoren 82 bestemmer at den første bit som ikke var forbundet med noen av de ovenstående sett er den minst signifikante bit som er en 1 i de foregående tre avlesninger, stiller den identifiserte bit lav, mens de gjenværende biter er høye, og tar den fjerde avlesning som angitt ved en blokk 1106. Mikroprosessoren 82 bestemmer hvilken av de fire avlesninger som isolerer synkkontaktene der avlesningene bare har en nullbit som angitt ved en blokk 1108. Mikroprosessoren 82 bestemme hvilke av de gjenværende to avlesninger som er fra den ytre ring 76 og hvilken som er fra den indre ring 74 som angitt ved en blokk 1110. Identifisering av de indre og ytre ringer 74 og 76 gjøres ved bruk av posisjonen av de synkbiter som er identifisert ved blokk 1108 og det kjente faste mønster for TI- og TO-kontaktene. Mikroprosessoren 82 bruker posisjonen av synkbitene og avlesningen av den indre ring til å bestemme autokalibreringstallet

som angitt ved en blokk 1112. For eksempel kan bitene som definerer autokalibreirngstallet innbefatte biter FEDCBA.

Under de fire avlesninger kan ingen bit være tilstede eller være forbundet for mer enn en avlesning. Med andre ord kan en bit bare være null i et av de fire sett. Nullene i alle fire sett er innbyrdes eksklusive. To av de fire avlesninger må angå synkposisj onene. Dette betyr at to av avlesningene må bare ha et null og disse må ligge i sammenstående posisjoner. Mønsteret for TO- og TI-bitene må være nøyaktige. Dette betyr at alle forbindelser til kontakt TO er tildelt logisk 1, forbindelser til kontakt TI er tildelt logisk 0 og at kontaktene TO og TI ikke kan kobles sammen. Mikroprosessoren 82 søker etter nøyaktig dette forhold basert på posisjonen for synkkontaktene. Autokalibreirngstallet som blir identifisert ved blokk 1112 må ligge mellom 1 og 62, der det siste tallet er innbefattet.

En digitalt utført kalibreirngskodet etikett 70,70A eller 70B har flere fordeler. For det første, med sensorpakningen 50 dreiet i sensormeteret 10 til en hvilken som helst eller flere dreiestillinger med den digitalt kodede kalibreringskodede etikett 70,70B eller 70B innbefattet, vil minst en tildelt stilling angi en riktig stilling, dvs. kontaktpunktposisjonen uten noen forbindelse til verken ringen 74 eller ringen 76 og dermed blir programvaren for desifrering av kalibreirngskoden forenklet. For det annet, vil de indre og ytre ringer 74 og 76 med forbindelsesspor danne en anordning til bestemmelse av om instrumentet har fatt kontakt med den kalibreringskodede etikett på en riktig måte. Den digitalt kodede autokalibreirngsetikett 70,70A eller 70B kan kodes ved snitting av det eller annet spor ved de posisjoner som har begge spor. Påvisning av disse posisjoner som er forbundet langs den indre ring 74 gir kalibreringsinformasjon, mens påvisning av de gjenværende posisjoner bekrefter at kontaktpinnene har fått riktig kontakt ved disse posisjoner. Det antas at den vanligste feil vil være uriktig kontakt med etiketten eller en brutt krets. En feil kan også påvises når ingen av sporene er snittet. For det tredje, er et digitalt system mer robust når det gjelder signalpåvisning. I en analog eller motstandsversjon er det nødvendig med nøye kontroll av avtrykkenes tykkelse, blekkene som anvendes og kontaktmotstanden for å kunne skille mellom forskjellige kalibreringsnivåer. Selv om disse parametre fremdeles er viktige for et digitalt system, kan det slappes på kravene uten at dette virker inn på den informasjon som finnes i etiketten. For det fjerde, er fremstillingsprosessen for den digitale kalibreringskodede etikett 70 forenklet til et enkelt trykketrinn og påfølgende merking. En analog utgave av den kalibreringskodede etikett 70 krever mange trykketrinn med forskjellige typer blekk for å produsere en komplett etikett. For det femte, kan antallet av mulige kalibreringslinjer nærme seg 256 eller 2<8>. Dette antall kalibreringslinjer gir overskytende kapasitet og fleksibilitet som ikke kunne oppnås på en enkel måte med et analogt system. Dessuten kan ekstra posisjoner som for eksempel TI og T2 på fig. 6A, benyttes til å øke antallet av kalibreringslinjer utover 64 eller benyttes til å angi forskjellige produkter som for eksempel en prøvesensor 32 til prøving av en annen parameter enn glukose. Sluttlig vil bruk av en enkel etikett som er beregnet på koding av informasjon redusere produksjonsomkostninger og krav til lagerhold. Produksjonsomkostninger blir redusert fordi det bare er behov for en enkel type blekk til etikettrykking. Flere ledende blekktyper, hver med sin egen motstand, er det behov for i det analoge opplegg. Lageromkostninger blir redusert fordi den samme etikett produseres hver gang. Når kalibreringsnivået er blitt bestemt, blir de digitale kalibreringskodede etiketter 70 merket ved snitting av de rette spor. Det skal påpekes at de digitale kalibreringskodede etiketter 70 kan kodes ved trykking av etiketter uten de rette spor til den indre ring 74 eller ytre ring 76.

Selv om foreliggende oppfinnelse er blitt beskrevet med henvisning til detaljer ved utførelser av oppfinnelsen som er vist på tegningene, skal disse detaljer ikke begrense oppfinnelsens omfang slik den er angitt i kravene.

Claims

1. System for bestemmelse av analyttkonsentrasjon i en prøve, hvilket system innbefatter: sensoranordning (32) for mottak av en brukerprøve; prosessoranordning (82) innrettet til å reagere på sensoranordningen(32) for å utføre en forhåndsdefinert prøvesekvens til måling av en forhåndsbestemt parameterverdi; og autokalibreringskodeanordning koplet til prosessoranordningen (82) for tilveiebringelse av autokalibreringskodet informasjon lest av prosessoren (82), hvilken autokalibreirngskodede informasjon utnyttes av prosessoren (82) for den forhåndsdefinerte prøvesekvensen,karakterisert vedat autokalibreringskodeanordningen innbefatter et flertall elektriske kontakter (72) på en pakke (50) som rommer sensoren (32), hvilket flertall av elektriske kontakter (72) definerer et på forhånd definert bitmønster, hvilket kodede bitmønster definerer en kalibreirngskode.

2. System ifølge krav 1, hvor flertallet av elektriske kontakter (72) som definerer et på forhånd definert bitmønster i tillegg definerer minst én synkkontakt som definerer en synkposisjon.

3. System ifølge krav 1 eller 2, hvor flertallet av elektriske kontakter (72) som definerer det kodede bitmønsteret inkluderer minst to synkkontakter (72) som definerer synkposisjonen, hvilke minst to synkkontakter (72) er posisjonert i forhold til hverandre for å kode forhåndsdefinert informasjon.

4. System ifølge krav 3, hvor de i det minste to kontakter (72) inkluderer en på forhånd definert en av flere relative posisjonskombinasjoner mellom synkkontakter med intet gap, et gap av et mellomrom, et gap av to mellomrom og et gap av tre mellomrom.

5. System ifølge et hvilket som helst av kravene krav 1 til og med 4, videre innbefattende en omhylning (12) dannet av en underdel (14) og en dekseldel (16), hvilken dekseldel (16) og sensoranordning (32) inkluderer samvirkende innretninger for å motta og posisjonere sensoranordningen (32), og hvilken underdel (14) bærer et forhåndsbestemt antall autokalibreringspinner (54).

6. System ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til og med 5, hvor det kodede bitmønsteret defineres av på elektrisk vis sammenkoplete sett av kontakter (72) på en etikett (70) båret på pakken (50) som rommer flere sensoranordninger (32).

7. System ifølge krav 6, hvor forhåndsdefinerte pinner av autokalibreirngspinnene (54) er rettet inn for elektrisk kontakttilkopling med forhåndsdefinerte kontakter (72) på etiketten (70).

8. System ifølge krav 5, hvor det kodede bitmønsteret defineres av på elektrisk vis sammenkoplete sett av kontakter (72) trykket på pakken (50) som rommer flere sensoranordninger (70), og hvor forhåndsdefinerte pinner av autokalibreirngspinenne (54) er rettet inn for elektrisk kontakttilkopling med forhåndsdefinerte kontakter (72) trykket på pakken (70) som rommer flere sensoranordninger (32).

9. System ifølge krav 1, hvor det kodede bitmønsteret defineres av på ekektrisk vis sammenkoplete sett av kontakter (72), hvilke sammenkoplete sett av kontakter (72) inkluderer flere kontakter som representerer en logisk 1, flere kontakter som representerer en logisk 0 og minst en synkkontakt.

10. System ifølge krav 9, hvor den minst ene synkkontakten identifiserer en hjemmeposisjon for en pakke (50) som rommer flere sensoranordninger (32).

11. System ifølge et hvilket som helst av kravene 5 til og med 10, hvor bunndelen (14) og dekseldelen (16) er dreibart forbundet ved en første ende og holdes sammen av et låselement (20) en andre, motstående ende.

12. Fremgangsmåte for kalibrering av et sensorsystem (10), hvilken fremgangsmåte innbefatter trinnene å forsyne sensorsystemet (10) med en sensor (32) for å motta en brukerprøve og en prosessor (82) for å utføre en forhåndsdefinert prøvesekvens for å måle en forhåndsdefinert parameterverdi, å tilveiebringe kalibreirngskodet informasjon med sensoren (32), og å lese den kalibreringskodede informasjonen ved hjelp av prosessoren (82) og å benytte den kalibreringskodede informasjonen for den forhåndsdefinerte prøvesekvensen,karakterisert vedat trinnet med tilveiebringelse av kalibreirngskodet informasjon med sensoren (32) inkluderer trinnet å tilveiebringe flere elektriske kontakter (72) på en pakke (50) som rommer sensoren (32), hvilke kontakter (72) definerer et forhåndsdeifnertkodet bitmønster som definerer en kalibreirngskode.

13. Fremgangsmåte for å kalibrere en sensor ifølge krav 12, hvor trinnet å definere et forhåndsdeifnertkodet bitmønster inkluderer trinnet å definere en synkkontakt.

14. Fremgangsmåte for å kalibrere en sensor ifølge krav 12, hvor trinnet å definere et forhåndsdeifnertkodet bitmønster inkluderer trinnet å definere minst to synkkontakter som inkluderer en forhåndsdefinert en av flere relative posisjonskombinasjoner mellom synkkontakter av intet gap, et gap av et mellomrom, et gap av to mellomrom og et gap av tre mellomrom.

15. Fremgangsmåte for å kalibrere en sensor ifølge krav 12, hvor trinnet å tilveiebringe flere elektriske kontakter (72) inkluderer trinnet å kople valgte, forskjellige av de flere kontaktene (72) til å definere et første sett (76) og et andre sett (74) av koplete kontakter (72), hvilket første sett (76) av koplete kontakter (72) representerer en logisk 1, og det andre settet (74) av koplete kontakter (72) representerer en logisk 0, og å tilveiebringe minst én synkkontakt av de flere kontaktene (72), hvilken synkkontakt ikke er forbundet med det første settet (76) og det andre settet (74) av koplete kontakter (72).

16. Fremgangsmåte for å kalibrere en sensor ifølge krav 12, hvor trinnet å lese kalibreirngskodet informasjon ved hjelp av prosessoren (82) inkluderer trinnene å påtrykke et signal på de flere elektriske kontaktene (72), å lese et resulterende signalmønster, og å dekode den kalibreringskodede informasjonen.