NO314932B1 - Nye metallkomplekser, deres anvendelse for fremstilling av midler for diagnostikk og fremgangsmåter for fremstilling av kompleksene - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår gjenstanden ifølge patentkravene, dvs. nye metallkomplekser, deres anvendelse for fremstilling av midler for diagnostikk, samt fremgangsmåte for fremstilling av kompleksene.

Kontrastmidler er uunnværlige hjelpemidler i den moderne diagnostikk; mange sykdommer kunne således ikke dia-gnostiseres uten anvendelse av kontrastmidler. Kontrastmidler anvendes på alle områder av diagnostikken, slik som f.eks. røntgen-, radio- eller ultralyddiagnostikk, eller magnetisk resonanstomografi.

Valget av den foretrukne metode avhenger bl.a. av den diagnostiske spørsmålsstilling, men bestemmes også gjennom apparaturmulighetene som står til medisinerens rådighet. Spesielt kjernespinntomografien har således, på grunn av det bety-delige tekniske oppbud og dermed forbundne høye kostnader, fremdeles ikke fått den omfattende utbredelse som de andre metoder, slik som f.eks. røntgendiagnostiske metoder.

Valget av de egnede kontrastmidler varierer også avhengig av spørsmålsstillingen. Et kontrastmiddels egnethet for en bestemt oppgave bestemmes således ikke minst gjennom dets anriknings- og fordelingsforhold i organismen.

Selv om det er oppnådd store fremskritt både på ut-styrssiden og kontrastmiddelsiden, står fremdeles ikke til-fredsstillende løsninger til rådighet for alle spørsmålsstil-linger.

For de forskjellige bildedannende fremgangsmåter finnes det således ikke egnede kontrastmidler for alle indika-sjoner. Spesielt finnes det ikke til rådighet noe egnet rønt-genkontrastmiddel for leverdiagnostikk.

Ved røntgendiagnostikk har det vesentlig kunnet anvendes kontrastmidler på basis av trijodbenzen, fordi disse forbindelser oppviser en høy røntgentetthet, en liten generell og lokal toksisitet og er meget godt vannløselige.

Slike forbindelser er f.eks. beskrevet i EP

0 105 752 og EP 0 015 687. Disse viser imidlertid ingen tilstrekkelig anrikning i leveren for en bildedannelse.

Den skyggegivende effekt hos et røntgenkontrastmiddel er i det vesentlige avhengig av størrelsen av massesvekkelses-koefisientene for grunnstoffene inneholdt i forbindelsen i det diagnostiske strålingsområde. Foruten jodholdige forbindelser er også komplekser av metaller med høyere ordenstall egnede som røntgenkontrastmidler. Fysiologisk forenlige kompleksforbindelser av disse metaller finner allerede bred anvendelse i området NMR-diagnostikk. Det handler her generelt om metallkomplekser som f.eks. er beskrevet i EP 0 071 564.

WO 93/16375 beskriver metallkomplekser som er bundet til jodsubstituerte aromatiske forbindelser via amidbindinger. Disse forbindelser skulle tillate gjennomføring av både NMR-og røntgenundersøkelser med kun én applisering av kontrast-midlet. En kombinasjon av de begge bildedannende fremgangsmåter er i mange tilfeller fordelaktig for en differensiert avbildning og en pålitelig bestemmelse av bestemte sykdommer. Disse forbindelser skulle spesielt være egnede for angiografi. Som etterarbeidet med fremstillingseksemplene viste, oppviser disse forbindelser imidlertid ingen tilstrekkelig anrikning i leverområdet for røntgenundersøkelser.

Leverspesifikke NMR-kontrastmidler er beskrevet i EP 0 405 704. På grunn av metallinnholdet i kompleksene burde disse også prinsipielt være egnede for røntgendiagnostikk. En etterarbeidelse av de eksperimentelle eksempler viser ved dyreforsøk, selv ved utlevering av en høyere dose (konsentrasjon: 1 mol/l, dose: 0,5 mmol Gd/kg intravenøst), ingen tilstrekkelig kontrastdannelse av leveren ved røntgenfotografer-ing. En tilstrekkelig bildedannende effekt i røntgendiagno-stikken oppnås først ved en dose ved hvilken sikkerhetsavstan-den reduseres i en ikke lenger forsvarlig grad.

Målet for foreliggende oppfinnelse var således å stille til rådighet meget godt forenlige og vannløselige kontrastmidler, så vel som en mest mulig enkel fremgangsmåte for fremstilling av disse, som er egnede for røntgendiagnostikk, spesielt for røntgendiagnostikk av leveren.

Dette mål er oppnådd ved metallkompleksene, frem-stillingsfremgangsmåten og anvendelsen ifølge patentkravene.

Det er funnet at metallkomplekserkjennetegnet ved at de har den generelle formel I

hvori

X<1> uavhengig av hverandre betegner et hydrogenatom eller en metallionekvivalent av et grunnstoff med ordenstall 20-32, 39-51 eller 57-83,

X<2> uavhengig av hverandre betegner en gruppe 0-X<1> hvor X<1> har den ovenfor angitte betydning eller NtR<1>)R<2>,

hvori

R<1>, R<2> uavhengig av hverandre betegner et hydrogenatom eller

benzyl, Z<1> betegner en mettet, rettkjedet Ci-Cao-kjede, hvorved kjeden kan være avbrutt av 0 til 3 oksygenatomer, fenylengrupper eller -NHCO- og/eller avsluttet av

-COOH eller en fenylgruppe som eventuelt er

substituert med -N02 eller OH,

Z<2> betegner et hydrogenatom eller Ci-C4-kjede,

hvorved karboksylsyregrupper i forbindelsene med generell formel I som ikke er med i kompleksdannelsen, også kan foreligge i form av deres salter med fysiologisk forenlige uorganiske og/eller organiske kationer.

Disse er utmerkede for fremstilling av kontrastmidler for røntgendiagnostikk, fortrinnsvis kontrastmidler for røntgendiagnostikk, spesielt for røntgendiagnostikk av lever, galleganger og galle.

Forbindelser med generell formel I hvori alle til-stedeværende rester X<1> betegner hydrogenatomer, betegnes som kompleksdannere. Forbindelser med generell formel I hvori

minst én av restene X<1> betegner en metall ionekvivalent,

betegnes som komplekser.

Dersom metallkompleksene ifølge oppfinnelsen skal anvendes for fremstilling av midler for røntgendiagnostikk, så

må sentralionet være avledet fra et grunnstoff med høyere ordenstall for å oppnå en tilstrekkelig absorpsjon av røntgen-strålene. Det er funnet at grunnstoffer med ordenstall 57-83

er egnede for dette formål. Spesielt egnede er komplekser av grunnstoffene lantan, gadolinium, terbium, dysprosium,

holmium, erbium, ytterbium, lutetium, vismut og hafnium.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan som grupper med formel -C(=0)X<2> inneholde karboksylater (-C02X<l>) eller karboksylsyreamider (-C^ONtR^R2) . Som rester R<1> og R<2> kan nevnes hydrogenatomer og benzylrester.

Som rest Z<1> skal spesielt nevnes: heksyl-, heptyl-, oktyl-, nonyl-, decyl-, undecyl-, dodecyl-, tridecyl-, tetra-decyl-, pentadecyl-, heksadecyl-, heptadecyl-, oktadecyl-, nonadecyl-, ikosyl- og fenylrester.

Foretrukne grupper Z<1> er rettkjedete alkylrester med

6-20 karbonatomer, så vel som rester med formel - (CH2)nCOOH,

og

hvori n betegner tallene 1 til 19 og R<3> betegner uavhengig av hverandre et hydrogenatom, en fenylrest eller en rettkjedet Ci-C6-rest, som er avbrutt av 0 til 2 oksygenatomer og/eller 0 til 2 fenylengrupper, og er substituert med 3 NH2 eller OH.

Dersom resten Z<1> inneholder karboksylgrupper, så kan disse også foreligge som salter med ett eller flere fysiologisk forenlige kationer. Slike karboksylgrupper kan dessuten også tjene som elektrondonorer for sentralatomet i kompleksene.

Like foretrukne grupper Z<1> er rester med formel

eller

-CH2(C6H4)NHR<3>,

hvori R<3> er -COOH eller fenyl som eventuelt er substituert med

-NO2 eller -0H.

Spesielt foretrukne grupper Z<1> betegner en rest med formel - {CH2)m(C6H«)-N02 og m betegner tallene 1 til 4.

Som fysiologisk forenlige kationer skal spesielt nevnes natrium<*>, kalsium<2*>, magnesium<2*> og sink<2*>, så vel som organiske kationer som meglumin, glukosamin, arginin, ornitin, lysin og etanolamin.

Fremstilling av kompleksene ifølge oppfinnelsen

Fremstillingen av kompleksene ifølge oppfinnelsen utføres i overensstemmelse med metoden beskrevet i patent-skriftene EP 71564, EP 130934 og DE-OS 3401052, ved at metall-oksidet eller et metallsalt (f.eks. et klorid, nitrat, acetat, karbonat eller sulfat) av et grunnstoff med ordenstall 20-32, 39-51 eller 57-83 oppløses eller suspenderes i vann og/eller et annet polart løsningsmiddel (som metanol, etanol, isopropanol eller N,N-dimetylformamid), og omsettes med en løsning eller suspensjon av den ekvivalente mengde av det kompieksdannende middel med generell formel Ib

hvori

Z<1> og Z<2> har de ovenfor angitte betydninger,

X<2b> betegner uavhengig av hverandre en gruppe HO- eller N(R1)R2, hvor R<1>, R<3> har de ovenfor angitte betydninger,

etterfulgt av at foreliggende sure hydrogenatomer på syre-

grupper om ønskelig substitueres med kationer av uorganiske og/eller organiske baser eller aminosyrer.

Dersom det foreligger funksjonelle rester i gruppene Z<1>, Z2, R<1> og R<2>, så kan disse foreligge i beskyttet form ved kompleksdannelsen. Avspaltingen av beskyttelsesgruppene kan deretter utføres i et etterfølgende trinn.

Nøytraliseringen utføres derved med hjelp av uorganiske baser {f.eks. hydroksider, karbonater eller bikarbonater) av f.eks. natrium, kalium eller litium, og/eller organiske baser som blant andre primære, sekundære og tertiære aminer, som f.eks. etanolamin, glukamin, N-metyl- og N,N-dimetyl-glukamin, så vel som basiske aminosyrer, som f.eks. lysin, arginin og ornitin.

For fremstilling av de nøytrale kompleksforbindelser kan f.eks. de sure komplekssalter i vandig løsning eller suspensjon tilsettes så mye av de ønskede baser at nøytral-punktet nås. Den erholdte løsning kan deretter inndampes i vakuum til tørrhet. Det er ofte fordelaktig å utfelle de dannede nøytrale salter ved tilsetning av vannblandbare løsningsmidler, slik som f.eks. lavere alkoholer (metanol, etanol, isopropanol etc), lavere ketoner (aceton etc), polare etere (tetrahydrofuran, dioksan, 1,2-dimetoksyetan etc), og således erholde krystallisater som lett kan isoleres og renses.

Dersom de sure komplekser inneholder flere frie syregrupper, så er det ofte formålstjenelig å fremstille nøytrale blandingssalter som inneholder både uorganiske og organiske kationer som motioner.

Dette kan f.eks. utføres ved at kompleksdannelsen i vandig suspensjon eller løsning omsettes med oksidet eller saltet av det ønskede grunnstoff og halvparten av den nødvendige mengde av en organisk base for nøytralisering, det dannede komplekssalt isoleres, opprenses om ønskelig og tilsettes deretter den nødvendige mengde uorganisk base for fullstendig nøytralisering. Rekkefølgen av basetilsetningen kan også ombyttes.

En annen mulighet for å danne nøytrale kompleksforbindelser består i at de resterende syregrupper helt eller delvis overføres til amider, slik som beskrevet i EP 0450742.

Dersom midlet ifølge oppfinnelsen skal inneholde radioisotoper kan fremstillingen av komplekset fra kompleksdanneren utføres i overensstemmelse med metodene beskrevet i "Radiotracers for Medical Applications", vol. I, CRC Press, Boca Raton, Florida.

Fremstilling av kompleksdannere ifølge oppfinnelsen

Fremstillingen av forbindelser med generell formel I utføres f.eks. ved at et aminosyrederivat med generell formel

II

hvori

Z<1> og Z<2> har de ovenfor angitte betydninger og

Xla betegner en rettkjedet eller forgrenet Ci-C4-alkyl-gruppe eller en eventuelt substituert benzylgruppe,

fortrinnsvis en tert.-butyl- eller benzylgruppe,

først omsettes med to alkyleringsbyggesteiner med generell formel III

hvori

Nf betegner en nukleofug, som f.eks. et klorid, bromid,

jodid, O-mesylat, 0-tosylat eller 0-triflat, og

X<2a> betegner uavhengig av hverandre en gruppe

X<la->0 hvor X<1*> har samme betydning som i formel II, eller

N (R1) R2 hvor R<1> og R<2> har de ovennevnte angitte

betydninger.

Foretrukne aminosyrederivater med generell formel II er estere av kommersielt tilgjengelige eller litteraturkjente a-aminosyrer. Spesielt foretrukne er estere av a-aminosyrer som inneholder en lengre alkylkjede {> C4) og/eller en aromat-isk rest. Spesielt foretrukne er estere av 3-fenylalanin-derivater, i hvilke fenylresten i 4-posisjonen er substituert med en alkyl- eller alkoksyrest.

Omsetningen av forbindelse II med forbindelse III utføres fortrinnsvis i en bufret alkyleringsreaksjonsløsning i hvilken det som buffer anvendes en vandig fosfatbufferløsning. Omsetningen utføres ved pH-verdier fra 7 til 11, fortrinnsvis ved pH 8. Bufferkonsentrasjonen kan ligge mellom 0,1 og 2,5 M, fortrinnsvis anvendes imidlertid en 2 M fosfatbufferløsning. Temperaturen ved alkyleringen kan ligge mellom 0 og 50 °C, den foretrukne temperatur er romtemperatur.

Reaksjonen utføres i et polart løsningsmiddel, slik som f.eks. acetonitril, tetrahydrofuran, 1,4-dioksan eller 1,2-dimetoksyetan. Fortrinnsvis anvendes acetonitril. Alkyleringen av aminet med formel II med forbindelser med formel III kan imidlertid også utføres i et polart, aprotisk løsnings-middel under anvendelse av en hjelpebase (som f.eks. trietyl-amin).

a-aminosyreeterene med generell formel II anvendt i reaksjonen kan fremstilles etter kjente metoder for fagfolk (f.eks. Houben-Weyl, Metoden der organischen Chemie, Synthese von Peptiden, Teil II, Band XV/2, George Thieme Verlag Stuttgart, 1974, S. 3 ff) fra kommersielt tilgjengelige aminosyrer, a-aminosyrer og derivater kan kjøpes fra f.eks. (Fluka Chemie AG, CH-9470 Buchs eller BACHEM Feinchemikalien AG, CH-4416 Budendorf.

Foretrukne aminosyrederivater med generell formel II er aminosyrebenzyl-, aminosyre-tert.-butyl-, aminosyreiso-propyl- og aminosyreetylestere. Ved syntese av disse forbindelser akkumuleres som regel salter (som f.eks. hydroklorider, hydrosulfater, sulfater, fosfater eller p-toluensulfonater) som kan anvendes direkte i reaksjonen.

Byggesteinen med generell formel III anvendt ved alkyleringen kan i det tilfelle X<2> betegner en tertiær butoksygruppe og Nf betegner et bromatom, fremstilles analogt med beskrivelsen av Rapoport (J. Org. Chem., 58, 1151 (1993)) i det tilfelle hvor én eller begge grupper X<3> skal betegne et amid kan fremstillingen utføres på analog måte som beskrevet i eksempel 4, eller på annen måte kjent for fagfolk.

Etter N,N-dialkyleringen av den eventuelle a-amino-syreester (f.eks. tyrosinbenzylesteren) kan ytterligere om-setninger utføres på deres funksjonelle grupper (i dette tilfelle f.eks. en O-alkylering av det erholdte tyrosinderivat),.

Kompleksdanneren med generell formel Ib fremstilles ved avspalting av syrebeskyttelsesgruppen X<la> fra de erholdte forbindelser med generell formel Ia

hvori

X<la> betegner en rettkjedet eller forgrenet Ci-C4-alkyl-gruppe eller en benzylgruppe, fortrinnsvis en tert.-butyl-, etyl-, isopropyl- eller en eventuelt substituert benzylgruppe, og

X2a uavhengig av hverandre betegner en gruppe

0-X<la> hvor X<la> har de ovenfor angitte

betydninger, eller

N(R<X>)R<2> har de ovenfor angitte betydninger.

Avspaltingen av beskyttelsesgruppene utføres etter metoder kjent for fagfolk, f.eks. ved hydrolyse, hydro-genolyse, alkalisk forsåpning av estere med alkali i vandig eller vandig-alkoholisk løsning ved temperaturer fra 0 til 80 °C, sur forsåpning med mineralsyrer, eller i tilfellet med

tert.-butylestere, ved hjelp av trifluoreddiksyre.

Dersom gruppene Z<1>, Z<2>, R<1> og R<2> inneholder reaktive funksjonelle grupper, så kan innføringen av beskyttelsesgrupper være nødvendig. I dette tilfelle foreligger disse rester allerede i forbindelsene med generell formel II og III i beskyttet form. Avspaltingen av de eventuelle beskyttelsesgrupper inneholdt i gruppene Z<1>, Z<2>, R<1> og R2 kan - spesielt når det handler om beskyttelsesgrupper - utføres sammen med fjerningen av beskyttelsesgruppene X<la>. Avspalting av de eventuelle beskyttelsesgrupper inneholdt i gruppene Z<1>, Z<2>, R1 og R2 kan imidlertid også utføres atskilt fra fjerningen av beskyttelsesgruppen X<la>.

Foreliggende oppfinnelse angår således også fremgangsmåter for fremstilling av kompleksene og kompleksdannerne ifølge oppfinnelsen.

Diagnostiske midler

Foreliggende oppfinnelse angår også midler som minst inneholder én av forbindelsene ifølge oppfinnelsen, så vel som en fremgangsmåte for fremstilling av disse midler som er kjennetegnet ved at komplekssaltet oppløst i vann bringes i en egnet form for enteral, hhv. parenteral, applisering med vanlige tilsetningsmidler og stabilisatorer anvendt i den galeniske farmasi, slik at komplekssaltet foreligger i en konsentrasjon fra 1 til 1 500 mmol/1, fortrinnsvis i en konsentrasjon fra 10 til 1 000 mmol/1. Det resulterende middel steriliseres deretter om ønskelig. Avhengig av den diagnostiske spørsmålsstilling anvendes som regel midlet i en dose på 1 til 300 ml.

Egnede tilsetningsmidler er f.eks. fysiologisk uskadelige buffere (som f.eks. trometamin), små tilsetninger av kompleksdannende midler (som f.eks. dietylentriaminpenta-eddiksyre eller en kompleksdanner med generell formel I ifølge oppfinnelsen), små tilsetninger av kalsiumsalter eller -komplekser av disse kompleksdannere, eller hvis nødvendig elektrolytter som f.eks. natriumklorid, eller hvis nødvendig antioksidasjonsmidler som f.eks. askorbinsyre.

Dersom det for enteral utlevering eller andre formål ønskes suspensjoner eller løsninger av midlene ifølge foreliggende oppfinnelse i vann eller en fysiologisk saltløsning, blandes de med ett eller flere hjelpestoffer vanlige i den galeniske farmasi (f.eks. metylcellulose, laktose, mannitol) og/eller tensider (f.eks. lecitin, "Tweens", "Myrj") og/eller aromastoffer for smakskorrektur (f.eks. eteriske oljer).

Det er også prinsipielt mulig å fremstille diagnostiske midler ifølge oppfinnelsen også uten isolering av komplekssaltene. I alle tilfeller må det utøves spesiell forsiktighet for å utføre chelatdannelsen slik at saltene og saltløsningene ifølge foreliggende oppfinnelse er praktisk talt frie for ikke-kompleksdannede toksisk virkende metallioner.

Dette kan f.eks. sikres ved hjelp av fargeindikatorer som xylenoloransje ved kontrolltitreringer under fremstil-lingsprosessene. Foreliggende oppfinnelse angår således også fremgangsmåter for fremstilling av kompleksforbindelsene og deres salter. Som siste sikkerhet utføres en rensing av de isolerte komplekssalter.

Materialene ifølge foreliggende oppfinnelse oppfyller de mange forutsetninger som stilles til kontrastmidler i den moderne diagnostikk. Forbindelsene og midlene fremstilt fra disse fremhever seg ved:

- En høy absorpsjonskoeffisient for røntgenstråler,

- en relaksivitet,

- en god forenlighet som er nødvendig for å opprett-holde undersøkelsenes ikke-invasive karakter, - en høy aktivitet som er nødvendig for å belaste kroppen med minst mulige mengder fremmede stoffer, - en god vannløselighet (dette tillater fremstilling av høykonsentrerte løsninger som spesielt fordres for anvendelse som røntgenkontrastmidler. Dermed kan volumbelastningen på kretsløpet holdes innen akseptable grenser.),

- en liten viskositet,

- liten osmolalitet,

- gunstig utskillelseskinetikk.

Midlene ifølge foreliggende oppfinnelse oppviser dessuten ikke kun en høy stabilitet in vitro, men også en overraskende høy stabilitet in vivo, slik at en frigivelse eller utbytting av de ikke-kovalent bundne - i seg selv giftige - ioner i kompleksene ikke foregår i løpet av tiden for fullstendig utskillelse av de nye kontrastmidler.

Foruten den høye vannløselighet, som overraskende kan økes i nærvær av metallioner til et område nødvendig for røntgendiagnostikk, virker kompieksforbindelsene ifølge oppfinnelsen positive i røntgendiagnostikken ved at de tillater undersøkelser med en mer kortbølget røntgenstråling enn de som er mulig med konvensjonelle kontrastmidler, hvilket betydelig reduserer strålebelastningen for pasienten, fordi som kjent myk stråling absorberes mye sterkere av vev enn hard (R. Felix, Das Rontgenbild; Thieme Stuttgart 1980).

For anvendelse i røntgendiagnostikk er kompleksene ifølge oppfinnelsen av de følgende metaller spesielt egnede: Gadolinium, terbium, dysprosium, holmium, erbium, ytterbium, lutetium, vismut og hafnium.

På grunn av de gunstige absorpsjonsegenskaper til kontrastmidlene ifølge oppfinnelsen i området hard røntgen-stråling, er midlene også spesielt egnede for digitale substråksjonsteknikker (som arbeider med høyere rør-spenninger).

Det skal dessuten fremheves at forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med andre kompleksforbindelser, utmerker seg ved en forbedret hjerte-/kretsløps-forenlighet.

Det overraskende gunstige in vivo-fordelingsforhold av midlene ifølge oppfinnelsen skal spesielt fremheves. Dette tillater for første gang, med en lav dose for røntgenkontrast-midler (0,1-1 mmol/kg kroppsvekt), røntgenopptak med høy diagnostisk utsagnsverdi i området for leveren samt galle-gangene og gallen.

Ytterligere gjenstander for oppfinnelsen fremgår av patentkravene.

Som oppsummering er det med kompleksforbindelsene ifølge oppfinnelsen lyktes å åpne nye muligheter i den diagnostiske medisin.

Eksempler

I etterfølgende eksempler tjener til nærmere be-lysning av oppfinnelsesgjenstanden.

Eksempel 1

Dysprosiumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N1, N'-bis-( karboksymetyl)- amino]-etyl}-L-3-[( 4- etoksy)- fenyl]- alanin

a) N, N- bis-{ 2-[ N', N'- bis-[( benzyloksykarbonyl)- metyl]- amino]-etyl}- L- tyrosinbenzylester

15,5 g (35,0 mmol) L-tyrosinbenzylester-4-metyl-benzensulfonat og 33,2 g (79,0 mmol) N,N-bis-[(benzyloksy-karbonyl) -metyl] -2 -brometylamin (M. Williams og H. Rapoport, J. Org. Chem. 58, 1151 (1993)) blandes i 70 ml acetonitril og tilsettes 60 ml 2 n fosfatbufferløsning (pH 8,0). Blandingen omrøres kraftig ved romtemperatur i 24 timer, hvorved den vandige fosfatbufferfase etter 2 og 8 timer utskiftes med frisk bufferløsning. Deretter inndampes den organiske fase i vakuum og bunnfallet kromatograferes på kiselgel med heksan/eddiksyreetylester/trietylamin (3:1:0,01). De produktholdige fraksjoner inndampes i vakuum. Utbytte: 23,4 g (70,3 % av teoretisk verdi) fargeløs olje.

Analyse (med henhold til løsningsmiddelfritt materiale):

b) N, N- bis-( 2-[ N1, N'- bis-[( benzyloksykarbonyl)- metyl]- amino]-etyl}- L-[( 4- etoksy)- fenyl]- alaninbenzylester

20,3 g (21,4 mmol) av forbindelsen fremstilt ifølge eksempel la) oppløses i 50 ml vannfri N,N-dimetylformamid og tilsettes ved 0 °C under argon med 0,94 g (23,5 mmol) natrium-hydriddispersjon (60 % i mineralolje). Blandingen omrøres i 15 minutter, tilsettes deretter 3,74 g (24,0 mmol) etyljodid, reaksjonstemperaturen tillates å stige til romtemperatur og blandingen omrøres i ytterligere 5 timer. For opparbeidelse oppløses blandingen i toluen og utristes flere ganger mot vandig natriumhydrogenkarbonatløsning. Den organiske fase atskilles, tørkes over magnesiumsulfat, filtreres og inndampes. Den oljeaktige rest kromatograferes på kiselgel med heksan/dietyleter/trietylamin (30:80:1), de produktholdige

fraksjoner slås sammen og inndampes. Utbytte: 18,8 g (89,8 % av teoretisk verdi) fargeløs olje.

Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

c) N, N- bis- f2-[ N' N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl)- L- 3-[( 4-etoksy)- fenyl]- alanin 16,8 g (17,2 rnrnol) av dekaesteren beskrevet i eksempel lb) oppløses i 145 ml metanol, tilsettes 68,8 ml 2 n natronlut og omrøres i ca. 5 timer ved 60 °C. Løsningen innstilles deretter med konsentrert saltsyre til pH 1 og inndampes: resten appliseres på en søyle med sterk, sur ionebytter og elueres med vandig ammoniakkløsning. Eluatfrak-sjonene inneholdende produktet inndampes i vakuum og tørkes i oljepumpevakuum. Utbytte: 9,01 g (99,4 % av teoretisk verdi). Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

d) Dysprosiumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N', N'-bis-( karboksymetyl)- amino]-etyl)-L-3-[( 4- etoksy)- fenyl]- alanin

8,45 g (16,02 mmol) av dekasyren beskrevet i eksempel lc) oppløses i 25 ml vann, tilsettes 2,57 g (7,10 mmol)

dysprosiumoksid og omrøres i 3 timer ved 60 °C. pH innstilles deretter med fortynnet natronlut til 7,2, blandingen filtreres og filtratet frysetørkes. Utbytte: 11,54 g (98,6 % av teoretisk verdi) fargeløst lyofilisat.

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

De følgende komplekser fremstilles på analog måte:

a) Vismutkompieks av dinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N', N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- L- 3-[( 4- etoksy)- fenyl]- alanin

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Beregnet: C 35,53 H 3,63 Bi 26,88 N 5,41 Na 5,91 O 22,64

Funnet: C 35,24 H 3,82 Bi 26,76 N 5,33 Na 5,63

b) Mangankompleks av trinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N', N'-bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- L- 3-[( 4- etoksy)- fenyl]- alanin

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Eksempel 2

Gadoliniumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis- [ 2-[ N1, N'-bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl]- g- aminolaurinsyre

a) Q- aminolaurinsyreisopropylestér

50 ml isopropanol omrøres ved 0 °C under argon og

tilsettes dråpevis 3,12 ml (41,6 mmol) tionylklorid.

30 minutter senere tilsettes blandingen porsjonsvis 7,40 g (34,4 mmol) a-aminolaurinsyre, omrøres i én time ved romtemperatur og tilbakeløpskokes deretter i 2 timer. Etter av-kjøling til romtemperatur inndampes blandingen fullstendig, resten oppløses i tertiær butylmetyleter og utristes med vandig natriumkarbonatløsning. Den organiske fase tørkes over magnesiumsulfat, filtreres og inndampes.

Utbytte: 7,49 g (92,1 % av teoretisk verdi).

Analyse:

b) N, N- bis-[ 2-[ N', N'- bis-[( tert.- butyloksykarbonyl)- metyl] - amino]- etyl]- g- aminolaurinsyreisopropylester

7,95 g (32,7 mmol) av aminet fremstilt ifølge eksempel 2a) og 25,4 g (72,0 mmol) N,N-bis-[(tert.-butyloksy-karbonyl) -metyl]-2-brometylamin (M. Williams og H. Rapoport, J. Org. Chem. 58, 1151 (1993)) blandes i 50 ml acetonitril og tilsettes 20 ml 2 n fosfatbufferløsning (pH 8,0). Blandingen omrøres kraftig ved romtemperatur i 24 timer, hvorved den vandig fosfatbufferfase etter 2 og 8 timer utskiftes med frisk bufferløsning. Den organiske fase inndampes deretter i vakuum og resten kromatograferes på kiselgel med heksan/eddiksyreetylester/trietylamin (3:1:0,01). De produktholdige fraksjoner

inndampes i vakuum. Utbytte: 16,0 g (62,3 % av teoretiske verdi) gulaktig olje.

Analyse (med henhold til løsningsmiddelfritt materiale):

c) N, N- bis-[ 2-[ N', N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl]- a- aminolaurinsyre

15,3 g (19,5 rnrnol) av den tertiære butylester beskrevet i eksempel 2b) oppløses i 70 ml metanol, tilsettes 77,9 ml 2 n natronlut og omrøres i ca. 5 timer ved 60 °C. Løsningen innstilles deretter med konsentrert saltsyre til pH 1 og inndampes; resten appliseres på en søyle med sterk sur ionebytter og elueres med vandig ammoniakkoppløsning. Eluat-fraksjonene inneholdende produktet inndampes i vakuum og tørkes i oljepumpevakuum. Utbytte: 9,01 g (86,8 % av teoretiske verdi) lys beige olje.

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

d) Gadoliniumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis-[ 2-[ N1, N'-bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl]- a- aminolaurinsyre

En suspensjon av 8,43 g (15,7 mmol) av pentasyren fremstilt ifølge eksempel 2c) i 100 ml vann, tilsettes 2,86 g (7,90 mmol) gadoliniumoksid og omrøres ved 80 °C i 2 timer. 31,6 ml 1 N natronlut tilsettes deretter med en mikrobyrette og blandingen omrøres i én time. Etter tilsetning av 0,5 g aktivt karbon omrøres løsningen deretter ved 80 °C i 2 timer og filtreres. Filtratet gir etter frysetørking et fargeløst, fast materiale. Utbytte: 10,73 g (92,8 % av teoretisk verdi). Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Eksempel 3

Ytterbiumkompleks av dinatriumsaltet av N0, NQ- bis-[ 2-[ N', N'-

bis- ( karboksymetyl) - amino] - etyl] - NE- benzoyl- L- lysin

a) Nt- karboksybenzyl- L- lysinisopropylester, hydroklorid

28,0 g {100 mmol) Nc-karboksybenzyl-L-lysin tilsettes

til en løsning av 13,0 g (110 mmol) tionylklorid omrørt ved 0 'C i 150 ml isopropanol. Blandingen omrøres deretter videre 1 én time ved romtemperatur og tilbakeløpskokes deretter i én time. Ved avkjøling utfelles et fargeløst bunnfall som avsuges og tørkes i vakuum. Utbytte: 33,1 g (92,3 % av teoretiske verdi).

Analyse:

b) NQ,N g- bis-[ 2-[ N', N'- bis-[( tert.- butyloksykarbonyl)- metyl]-amino] - etyl] - NE- karboksylbenzyl- L- lysinisopropylester

11,73 g (32,7 mmol) av hydrokloridet fremstilt ifølge eksempel 3a) og 25,4 g (72,0 mmol) N,N-bis-[(tert.-butyloksy-karbonyl) -metyl]-2-brometylamin (M. Williams og H. Rapoport, J. Org. Chem. 58, 1151 (1993)) blandes i 50 ml acetonitril og tilsettes 20 ml 2 n fosfatbufferløsning (pH 8,0). Blandingen omrøres kraftig ved romtemperatur i 24 timer, hvorved den vandige fosfatbufferfase etter 2 og 8 timer utskiftes med frisk bufferløsning. Den organiske fase inndampes deretter i vakuum og resten kromatograferes på kiselgel med heksan/eddiksyreetylester/trietylamin (3:1:0,01). De produktholdige fraksjoner inndampes i vakuum. Utbytte: 18,52 g (65,5 % av teoretiske verdi) gulaktig olje.

Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

c) N a, NQ- bis-[ 2-[ N1, N'- bis-[( tert.- butyloksykarbonyl)- metyl]-amino]- etyl]- L- lysinisopropylester

18,0 g (20,8 mmol) av forbindelsen beskrevet i

eksempel 3b) oppløses i 200 ml etanol og hydreres etter tilsetning av 0,9 g palladium på aktivt karbon (10 % palladium) inntil endt hydrogenopptak. Blandingen filtreres deretter og filtratet inndampes fullstendig. Utbytte: 15,2 g (100 % av

teoretiske verdi) gulaktig olje.

Analyse:

d) N a, Na- bis-[ 2-[ N', N'- bis-[( tert.- butyloksykarbonyl)- metyl]-amino] - etyl] - Ne- benzoyl- L- lysinisopropylester

15,0 g (20,5 mmol) av forbindelsen fremstilt i eksempel 3c) oppløses i 50 ml N,N-dimetylformamid og tilsettes under omrøring ved 0 °C dråpevis 3,17 g (22,6 mmol) benzoyl-klorid. Blandingen omrøres deretter over natten ved romtemperatur, inndampes i vakuum og resten utristes med diklor-metan/vann. Den organiske fase tørkes over magnesiumsulfat, filtreres, inndampes og resten kromatograferes på kiselgel med diklormetan/metanol (95:5); de produkthoIdige fraksjoner gir etter inndamping en fargeløs olje. Utbytte: 14,8 g (86,6 % av teoretiske verdi).

Analyse:

e) N g, N0- bis-[ 2-[ N1, N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl]- Nc-benzoyl- L- lysin

En suspensjon av 14,0 g (16,8 mmol) av forbindelsen fremstilt ifølge eksempel 3d) oppløses i 100 ml metanol og tilsettes 134 ml 1 N natronlut. Blandingen omrøres i ca. 5 timer ved 60 °C og pentasyren utfelles ved tilsetning av konsentrert saltsyre. Det fargeløse bunnfall avsuges og tørkes i vakuum. Råproduktet anvendes uten videre rensing i de neste trinn. Utbytte: 9,55 g (100 % av teoretiske verdi).

f) Ytterbiumkompleks av dinatriumsaltet av NQ, NQ- bis-[ 2-[ N1, N'-bis- ( karboksymetyl) - amino] - etyl] - NE- benzoyl- L- lysin

9,00 g (15,8 mmol) av pentasyren fremstilt ifølge eksempel 3e) tilsettes i 100 ml vann 3,12 g (7,91 mmol) ytterbiumoksid og omrøres ved 100 °C i 2 timer. Deretter tilsettes 31,6 ml 1 N natronlut med en mikrobyrette og blandingen omrøres i én time. Etter tilsetning av 0,5 g aktivt karbon

omrøres deretter løsningen ved 80 °C i 2 timer og filtreres. Filtratet gir etter frysetørking et fargeløst, fast materiale. Utbytte: 11,26 g (90,9 % av teoretiske verdi).

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Eksempel 4

Terbiumkompleks av mononatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N1-( karboksymetyl) I- N'-[(( benzylkarbamoyl)- metyl)- amino]- etyl)- L-glutaminsyre

a) N, N- bis-{ 2-[ N', N'- bis-(( benzyloksykarbonyl)- metyl)- amino]-etyl}- L- glutaminsyredietylester

17,8 g (74,2 mmol) L-glutaminsyredietylester og

70,2 g (167 mmol) N,N-bis-[(benzyloksykarbonyl)-metyl]-2-brom-etylamin (M. Williams og H. Rapoport, J. Org. Chem. 58, 1151

(1993)) blandes i 70 ml acetonitril og tilsettes 60 ml 2 n fosfatbufferløsning (pH 8,0). Blandingen omrøres kraftig ved romtemperatur i 24 timer, hvorved den vandige fosfatbufferfase etter 2 og 8 timer utskiftes med frisk bufferløsning. Den organiske fase inndampes deretter i tørrhet og resten kromatograferes på kiselgel med heksan/eddiksyreetylester/trietylamin (3:1:0,01). De produktholdige fraksjoner inndampes i vakuum. Utbytte: 46,0 g (70,3 % av teoretiske verdi) fargeløs olje. Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

b) N, N- bis-{ 2-[ N', N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- L-glutaminsyredietylester 45,5 g (51,6 mmol) av forbindelsen fremstilt ifølge eksempel 4a) oppløses i 250 ml etanol og hydreres etter tilsetning av 2,5 g palladium på aktivt karbon (10 % Pd) under hydrogenatmosfære inntil endt hydrogenopptak. Etter filtrering og inndamping av filtratet i vakuum erholdes et fargeløst, fast materiale. Utbytte: 26,9 g (100 % av teoretiske verdi). Analyse:

c) N, N- bis-[ 2-( 2, 6- dioksomorfolin)- etyl]- L- glutaminsyredietylester

26,0 g (49,9 mmol) av forbindelsen fremstilt ifølge eksempel 4b) tilbakeløpskokes i 100 ml eddiksyreanhydrid i én time. Blandingen inndampes deretter ved normaltrykk til et volum på 50 ml og inndampes deretter i vakuum fullstendig. Bunnfallet oppløses i toluen og løsningen inndampes på nytt; denne prosedyre gjentas tre ganger. Til sist inndampes bunnfallet grundig i oljepumpevakuum. Utbytte: 22,9 g (100 % av teoretiske verdi) fargeløs olje.

Analyse:

g) Terbiumkompleks av mononatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N'-( karboksymetyl)]- N'-[(( benzylkarbamoyl)- metyl)- amino]- etyl}- L-glutaminsyre

22,0 g (45,3 mmol) av forbindelsen fremstilt ifølge eksempel 4c) oppløses i 50 ml tetrahydrofuran og omrøres etter tilsetning av 9,71 g (90,6 mmol) benzylamin til fullstendig omsetning ved 50 °C (bestemt ved hjelp av tynnsjiktskromato-grafi). Blandingen tilsettes deretter 102 ml 2 N natronlut, omrøres i 2 timer ved 60 °C, innstilles med konsentrert saltsyre til pH 1, inndampes sterkt på en rotasjonsfordamper og bunnfallet renses ved ionebytterkromatografi (kationbytter (H+<->form), elueringsmiddel: vandig ammoniakkløsning). Eluatet inndampes og tørkes fullstendig i høyvakuum, hvorved den frie kompleksligand erholdes.

Heksasyren oppløses i 250 ml vann og tilsettes 8,2 9 g (22,7 mmol) terbiumoksid. Suspensjonen omrøres i 2 timer ved 90 °C og filtreres. Deretter innstilles pH til 7,3 med 1 N natronlut. Løsningen omrøres deretter ved 80 °C etter tilsetning av 0,5 g aktivt karbon i 2 timer og filtreres. Filtratet gir etter frysetørking et fargeløst, fast materiale. Utbytte: 27,4 g (73,6 % av teoretiske verdi).

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Eksempel 5

Gadoliniumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2 - [ N', N' - bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl)- 3-[ 4- nitrofenyl]- alanin

En suspensjon av 10,57 g (20 mmol) N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksymetyl)-amino]-etyl}-3-[4-nitrofenyl]-alanin (M. Williams og H. Rapoport, J. Org. Chem. 58, 1151 (1993)) i 45 ml vann tilsettes 3,62 g (10 mmol) gadoliniumoksid og om-røres ved 85 °C i 5 timer. 40,25 ml 1 N natronlut tilsettes deretter med en mikrobyrette og blandingen omrøres i 2 timer. Etter tilsetning av 0,8 g aktivt karbon omrøres deretter løsningen ved 80 °C i én time og filtreres. Filtratet gir etter frysetørking et fargeløst, fast materiale. Utbytte: 13,65 g (93,9 % av teoretiske verdi).

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Eksempel 6

Ytterbiumkompleks av trinatriumsaltet av N, N- bis- f2-[ N', N'-bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl)- 3-[ 4-( karboksypropionyl-amino)- fenyl]- alanin

a) N, N- bis- f2-[ N1, N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl)- 3-[ 4-( karboksypropionylamino)- fenyl]- alanin

Til en under fuktighetsutelukkelse omrørt suspensjon av 24,9 g (50 mmol) N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksymetyl)-amino]-etyl}-3-[4-aminofenyl]-alanin (M. Williams og H. Rapoport, J. Org. Chem. 58, 1151 (1993)) i 200 ml vannfri dioksan tilsettes 5,2 g (52 mmol) ravsyreanhydrid ved romtemperatur. Blandingen omrøres i 6 timer ved romtemperatur og inndampes deretter. Bunnfallet oppløses i 0,5 N natronlut, ekstraheres med eddiksyreetylester og syren utfelles fra den vandige fase med konsentrert saltsyre ved pH 1. Utbytte: 25,2 g (84,2 % av teoretisk verdi) fargeløst, fast materiale. Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

b) Ytterbiumkompleks av trinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N1 , N1 - bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- 3-[ 4-( karboksypropionyl-amino)- fenyl]- alanin

En suspensjon av 23,94 g (40 mmol) N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksymetyl)-amino]-etyl}-3-[4-(karboksypropionyl-amino)-fenyl]-alanin i 285 ml vann tilsettes 7,88 g (20 mmol) ytterbiumoksid og omrøres ved 90 °C i 4 dager. 80,5 ml 1 N natronlut tilsettes deretter med en mikrobyrette og blandingen omrøres i 2 timer. Etter tilsetning av 1,2 g aktivt karbon omrøres deretter løsningen ved 80 °C i én time og filtreres. Filtratet gir etter frysetørking et fargeløst fast materiale. Utbytte: 28,7 g (86 % av teoretisk verdi).

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Det følgende komplekse fremstilles på analog måte: Hafniumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N', N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- 3-[ 4-( karboksypropionylamino)-fenyl]- alanin

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Eksempel 7

Hafniumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N1, N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- 2-( 10- karboksydecyl)- glysin

a) 11- bromundekansyre- i sopropylester

59 g (222 mmol) 11-bromundekansyre suspenderes i

86 ml (1,11 mol) isopropanol og tilsettes 13 ml konsentrert svovelsyre. Reaksjonsblandingen tilbakeløpskokes over natten, innstilles deretter med natronlut til pH 7,5 og ekstraheres med eddiksyreetylester. Den organiske fase vaskes med vann, tørkes over natriumsulfat, filtreres og inndampes. Råproduktet destilleres i vakuum (kokepunkt 132-136 °C) . Utbytte: 53,1 g

(77,8 % av teoretisk verdi) fargeløs olje.

Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

b) N-( difenylmetylen)- 2-( 10- isopropoksykarbonyldecyl)- glysinetylester

13,37 g (50 mmol) N-(difenylmetylen)-glysinetylester oppløses i 100 ml acetonitril, tilsettes 1,6 g (5 mmol) tetra-butylammoniumbromid, 20,7 g (150 mmol) kaliumkarbonat og 15,4 g (50 mmol) 11-bromundekansyre-isopropylester. Suspensjonen tilbakeløpskokes over natten og filtreres etter endt reaksjon. Filtratet inndampes, oppløses i eddiksyreetylester og den organiske fase vaskes med vann. Etter tørking over natriumsulfat filtreres og inndampes blandingen. Utbytte: 21,2 g (85,9 % av teoretisk verdi) gulaktig olje.

Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

c) 2-( 10- isopropoksykarbonyldecyl)- glysinetylester

20,5 g (41,5 mmol) N-(difenylmetylen)-2-(10-iso-propoksykarbonyldecyl) -glysinetylester oppløses i 200 ml metanol og hydreres under tilsetning av 2,1 g Pd på aktivt karbon (10 %) ved normaltrykk. Etter endt hydrogenopptak av-filtreres katalysatoren og resten inndampes til tørrhet. For rensing kromatograferes oljen. Utbytte: 12,9 g (94,3 % av teoretisk verdi) fargeløs olje.

Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

d) N, N- bis-{ 2-[ N' N'- bis-( benzyloksykarbonylmetyl)- amino]-etyl}- 2-( 10- isopropoksykarbonyldecyl)- glysinetylester

12,7 g (38,5 mmol) 2-(10-isopropoksykarbonyldecyl)-glysinetylester og 36,4 g (86,6 mmol) N,N-bis-[(benzyloksy-karbonyl) -metyl]-2-brometylamin (M. Williams og H. Rapoport, J. Org. Chem. 58, 1151 (1993)) blandes i 40 ml acetonitril og

tilsettes 35 ml 2 n fosfatbufferløsning (pH 8,0). Blandingen omrøres kraftig ved romtemperatur i 20 timer, hvorved den vandige fosfatbufferfase etter 2 og 8 timer utskiftes med frisk bufferløsning. Den organiske fase inndampes deretter i vakuum og resten kromatograferes på kiselgel med heksan/eddiksyreetylester/trietylamin (4:1:0,01). De produktholdige fraksjoner inndampes i vakuum. Utbytte: 38,7 g (77 % av teoretisk verdi) fargeløs olje.

Analyse (med henhold til løsningsmiddelfritt materiale):

e) N, N- bis-{ 2-[ N' N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- 2-( 10-karboksydecyl)- glysin

33,6 g (33,3 mmol) N,N-bis-{2-[N'N'-bis-(benzyloksy-karbonylmetyl)-amino]-etyl}-2-(10-isopropoksykarbonyldecyl)-glysinetylester oppløses i 300 ml metanol, tilsettes 100 ml 2 n natronlut og omrøres i ca. 8 timer ved 60 °C. Løsningen innstilles deretter med konsentrert saltsyre til pH 1 og inndampes; resten appliseres på en søyle med sterk sur ionebytter og elueres med vandig ammoniakkløsning. Eluatfraksjonen inneholdende produkter inndampes i vakuum og tørkes i oljepumpevakuum. Utbytte: 15,8 g (82,1 % av teoretiske verdi).

Analyse (med henhold til løsningsmiddeltritt materiale):

f) Hafniumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N', N'-bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- 2-( 10- karboksydecyl)- glysin

15,3 g (26,5 mmol) N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksy-metyl) -amino] -etyl } -2 - (10-karboksydecyl) -glysin suspenderes i vann og omsettes med hafniumoksid (D. J. Williams et al., J. Chem. Soc. Dalton Trans. 2475, 1992). Etter fullstendig kompleksdannelse nøytraliseres blandingen med 1 N natronlut, kompleksløsningen filtreres og lyofiliseres. Utbytte: 19,7 g (93,4 % av teoretisk verdi) fargeløst lyofilisat.

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Beregnet: C 37,72 H 4,68 N 5,28 0 24,12 Hf 22,42 Na 5,78

Eksempel 8

Erbiumkompleks av dinatriumsaltet av N, N- bis-{ 2-[ N', N'- bis-( karboksymetyl)- amino]- etyl}- 2- metyl- DL- 3-[( 4- etoksy)- fenyl]-alanin

Syntesen utføres ifølge betingelsene beskrevet i eksempel 1 for fremstilling av dysprosiumkomplekset av dinatriumsaltet av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksymetyl)-amino]-etyl}-L-3-[(4-etoksy)-fenyl]-alanin, idet det i stedet for L-tyrosinbenzylester-4-metylbenzensulfonat anvendes a-metyl-DL-p-tyrosinmetylesterhydroklorid (Fluka) som start-materiale.

Analyse (med henhold til vannfritt materiale):

Farmakologiske undersøkelser på rotte

Forbindelsen ifølge eksempel 1 blir i rotte etter opptak i leveren overveiende utskilt gjennom gallen, på samme måte som Gd-EOB-DTPA ((4S)-4-(4-etoksybenzyl)-3,6,9-tris-{karboksylatmetyl)-3,6,9-triazaundekandisyre, gadoliniumkompleks, dinatriumsalt; se: Schumann-Giampieri G., Investigative Radiology (1993) 28/8, 753-761).

I orienterende kretsløpundersøkelser på bedøvede rotter ble hemodynamiske parametere, som blodtrykk, blodkar-motstand, hjertefrekvens og kontraktilitet av den venstre ventrikkel, først litt redusert med forbindelsen ifølge eksempel 1 (dose beregnet på 0,5 mmol metall/kg kroppsmasse, administrert intravenøst som en bolus) under et observasjons-tidsrom på 45 minutter (< -15 % målt i forhold til forhåndB-verdiene), ved et kun umiddelbart etter bolusadministreringen noe forhøyet hjerteminuttvolum (+ 18 % målt i forhold til forhåndsverdiene) og endelig diastolisk trykk (+ 4 mmHg målt i forhold til forhåndsverdiene).

Gd-EOB-DTPA viser ved samme dosering til de samme arter etter intravenøs bolusadministrering sterkt reduserende virkning på blodtrykket og blodkarmotstanden (-25 til -30 % målt i forhold til forhåndsverdiene) i tidsrommet fra umiddelbart etter administreringen til 5 minutter etter administrering. Som for forbindelsen ifølge eksempel 1 normaliseres deretter forandringene.

Intravenøse LD50-eksperimenter utført med kompleksene "Ex. Id" og "Yb:181624", hvis strukturer er vist nedenfor.

Det ble også gjennomført utskillelses- og relaksivitets-eksperimenter for kompleksene Gd:188515 og Gd:163468, hvis strukturer er vist nedenfor.

LD5o- verdier

De intravenøse LDS<> verdiene for kompleksene Ex. Id og Yb:181624 ble bestemt med vanlige fremgangsmåter. Kompleksene ble administrert i en rekke doser i en farmasøytisk akseptabel bærer for å teste dyr (mus) og dosen hvor ved dødeligheten var 50% ble beregnet. Den intravenøse LDS0 var for Ex ld, 7,5 mmol/kg (mus). Den intravenøse LD50 var for Yb:181624, 10 mmol/kg (mus).

Utskillelse

Ved å anvende induktivt koblet plasma-atomemissjonsspektrometri (ICP-AES) teknikk som er meget følsom for kvantitative målinger av lanthanideioner, omfattende gadolinium (deteksjonsgrense på 65 mo, Gd/L), ble følgende utskillelses-data oppnådd i rotter (Wister-Han, 140-160 g).

Etter en enkelt intravenøs administrasjon av 0,1 mmol Gd/Kg kroppsvekt med Gd:163468, ble galle utskillelsen av Gd:163468 målt i bedøvede dyr ved oppsamling av galle vha. kateterisering av gallegangen i opptil 4 timer etter administrering. Tre dyr ble undersøkt. Den gjennomsnittlige kumulative utskillelsen av Gd:163468 var på 64% (rotter) av administrert dose.

Relaksivitet

Tl relaksisitetstider for humant blodplasma ble målt med et magnetiskresonansspektrometer (Minspec, PC-20) som arbeider ved 0,47 T (20 MHZ). En inversjons-gjenervervelses-pulssekvens ble anvendt for å måle Tl relaksasjonshastigheten. Alle målinger ble utført ved 39-40°C og mist tre økende konsentrasjoner av testsubstansene ble målt i tillegg til tomme prøver.

I tillegg ble gadoliniumkonsentrasjonen til Gd:188515 kompleks i plasmaløsningen målt og korrelert med de målte Tl-relaksasjonshastigheter ved å bruke standard "minste kvadrater" algoritme, for således å muliggjøre beregning av Tl-relaksivitet (stigningen til funksjonen til konsentrasjon versus relaksasjonshastighet). Tl-relaksiviteten til Gd:188515 chelatkompleks var 21,9 L/mmol*sek i plasma.

Forbindelser fra Felder et al.

Forbindelsene kjent fra Felder et al. (US patentskrift 5 182 370) er beskrevet i tilsvarende europeiske søknad nr. 230 983 og i artikkelen av Felder et al., "B-19036, A Potential New Heptobiliary Contrast Agent for MR Proton Imaging" Invest. Radiology, 1988, 23(suppl. l):S246-248.

LD50 verdier

De intravenøse LD50 resultatene for forbindelse Gd<3+ >B-19036 er publisert i den ovenfor nevnt artikkelen på side S247. Europeisk patentsøknad nr. 230 893 rapporterer i tabell 2 også om intravenøse LDS0 verdier for denne forbindelsen på 3873 (3726-4026) mmol/Kg mus som omsettes til 5,8 mmol/Kg mus.

Forbindelser i overensstemmelse med forliggende oppfinnelse gir LDS0 verdier som er uventet høyere enn de rapportert i EP søknad '893 og publikasjonen til Felder et al. De høyere LD50 verdiene for Ex. Id og Yb: 181624 på henholdsvis 7,5 mmol/Kg mus og 10 mmol/Kg mus, representerer uventede gunstige og fordelaktige resultater oppnådd med DTPA kompleksene som er i overensstemmelse med foreliggende oppfinnelse ved at større mengder kan administreres til en pasient, noe som muliggjør at kompleksene kan anvendes i røntgendiagnostikk.

Relaksivitetsverdier

Publikasjonen til Felder et al., rapporteres det nederst på side S247, også om Tl- relaksasjonshastigheter for Gd<3+>: B19036 i plasma på 6,88 1/mmol/sek,. Relaksivitetsverdiene til Gd:188515 på 21,9 (plasma), viser en mye høyere effektivitet (høyere relaksivitet), noe som viser uventede gunstige og fordelaktige resultater, i forhold til de oppnådd av Felder, ved magnetiskresonansbildebehandling.

Utskillelse

Galleutskillelse i rotter for forbindelse Gd:B19030 er rapportert til å være 38,6% i publikasjonen til Felder et al. Den høyere galleutskillelsen av forbindelsene i følge oppfinnelsen (Gd<+3> - 163468) i plasma (64%) viser uventede gunstige fortrinn ved bruk av dette komplekset ved magnetiskresonansbildebehandling.

Alle ytterligere undersøkte hemodynamiske parametere ble både for forbindelsen ifølge eksempel 1 og Gd-EOB-DTPA kun marginalt redusert (< -15 % målt i forhold til forhåndsverdiene), hhv. marginalt forhøyet når det gjelder hjerte-minuttvolumer og endelige diastoliske trykk.

Forbindelsen ifølge eksempel 1 er således sammenlignet med Gd-EOB-DTPA et (lever-)kontrastmiddel med forbedret hjerte-kretsløpsforenlighet.

Claims (25)

1. Metallkomplekser, karakterisert ved at de har den generelle formel I hvori X<1> uavhengig av hverandre betegner et hydrogenatom eller en metallionekvivalent av et grunnstoff med ordenstall 20-32, 39-51 eller 57-83, X<2> uavhengig av hverandre betegner en gruppe O-X<1> hvor X<1> har den ovenfor angitte betydning eller NtR<1>)R<2>, hvori R<1>, R<2> uavhengig av hverandre betegner et hydrogenatom eller benzyl, Z<1> betegner en mettet, rettkjedet Ci-Cao-kjede, hvorved kjeden kan være avbrutt av 0 til 3 oksygenatomer, fenylengrupper eller -NHCO- og/eller avsluttet av - COOH eller en fenylgruppe som eventuelt er substituert med -N02 eller OH, Z<2> betegner et hydrogenatom eller d-Gi-kjede, hvorved karboksylsyregrupper i forbindelsene med generell formel I som ikke er med i kompleksdannelsen, også kan foreligge i form av deres salter med fysiologisk forenlige uorganiske og/eller organiske kationer.

2. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at alle grupper betegnet med X<2> betegner en rest 0-X<1>, hvori X<1> har betydningen ifølge krav 1.

3. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved atl eller 2 av gruppene betegnet med X<2> betegner en rest NtR<1>)R<2>, hvori R<1> og R<2> har betydningen ifølge krav 1.

4. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at de fysiologisk forenlige kationer er natrium-, kalsium-, magnesium-, sink-, meglumin-, glukosamin-, arginin-, ornitin-, lysin- og/eller etanolaminioner.

5. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en C6-C20-alkylrest.

6. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en rest med formel - (CH2) n-COOH, hvori n betegner tallene 1 til 19.

7. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en rest med formel hvori n betegner tallene 1 til 19 og R<3> er -COOH eller fenyl som eventuelt er substituert med -N02 eller -0H.

8. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en rest med formel - (CH2) p (C6H4)-CqH(2q+i) / hvori p og q betegner tallene 1 til 5.

9. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en rest med formel - (CH2)m(C6H4)-R5 hvori R<5> betegner en butyl-, fenyl-eller benzylrest og m betegner tallene 1 til 4.

10. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en rest med formel - {CH2)m(CgHJ -O-R6, hvori Rs betegner et hydrogenatom, en Ci-C6-alkylrest, en karboksy-Ci-Cs-alkylrest eller en fenyl-eller benzylrest og m betegner tallene 1 til 4.

11. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en rest med formel -CH2(C6H4)-O-R<7>, hvori R<7> betegner en metyl-, etyl-, n-propyl-, n-butyl-, fenyl- eller benzylrest og Z<2> betegner et hydrogenatom.

12. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en rest med formel -CH2(C6H4)NHR<3>, hvori R3 er -COOH eller fenyl som eventuelt er substituert med -N02 eller -0H.

13. Komplekser ifølge krav 1, karakterisert ved at Z<1> betegner en rest med formel - (CH2)m(C6H4)-N02 og m betegner tallene 1 til 4.

14. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at det som metall inneholder et paramagnetisk metall.

15. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at metallet er radio-aktivt .

16. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at det som metall inneholder et metall av lantanoidrekken.

17. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at det som metall inneholder gadolinium, dysprosium, holmium, erbium, terbium, lutetium, ytterbium, vismut eller hafnium.

18. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at det som metall inneholder mangan eller jern.

19. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at det som metall inneholder gallium, indium eller technetium.

20. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at det som metall inneholder kalsium eller sink.

21. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at det er dysprosiumkompleks av N,N-bis-{2-IN',N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-metoksy)-fenyl]-alanin, dysprosiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<*>,N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-etoksy)-fenyl]-alanin, dysprosiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-propoksy)-fenyl]-alanin, dysprosiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-butoksy)-fenyl]-alanin, dysprosiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-benzyloksy)-fenyl]-alanin, gadoliniumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(kar-boksymetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-metoksy)-fenyl]-alanin, gadoliniumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karbok-symetyl )-amino]-etyl}-L-3-[(4-etoksy)-fenyl]-alanin, gadoliniumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-propoksy)-fenyl]-alanin, gadoliniumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-butoksy)-fenyl]-alanin, gadoliniumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-benzyloksy)-fenyl]-alanin, ytterbiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N<*->bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-metoksy)-fenyl]-alanin, ytterbiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N"-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-etoksy)-fenyl]-alanin, ytterbiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-propoksy)-fenyl]-alanin, ytterbiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-butoksy)-fenyl]-alanin, ytterbiumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-benzyloksy)-fenyl]-alanin,

22. Kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at det er vismutkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-metoksy)-fenyl]-alanin, mangankompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-L-3-[(4-etoksy)-fenyl]-alanin, gadoliniumkompleks av N,N-bis-[2-[N',N'-bis-(karbok-symetyl) -amino]-etyl]-a-aminolaurinsyre, ytterbiumkompleks av Na, NQ-bis-[2-[N1,N'-bis-(karboksymetyl) -amino] -etyl] -NE-benzoyl-L-lysin, terbiumkompleks av N,N-bis-{2-[N1 -(karboksymetyl)-N'-[(benzylkarbamoyl)-metyl]-amino]-etyl}-L-glutaminsyre, gadoliniumkompleks av N,N-bis-{2-[N',N'-bis-(karboksymetyl)-amino]-etyl}-3-[4-nitrofenyl]-alanin, ytterbiumkompleks av trinatriumsaltet N,N-bis-{2-[N',N'-bis-(karboksymetyl)-amino]-etyl}-3-[4-(karboksypro-pionylamino)-fenyl]-alanin, hafniumkompleks av N,N-bis-{2-[N<1>,N'-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-3-[4-(karboksypropionylamino)-fenyl]-alanin, hafniumkompleks av N,N-bis-{2- [N',N'-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-2-(10-karboksydecyl)-glysin, erbiumkompleks. av N,N-bis-{2-[N1,N'-bis-(karboksy-metyl) -amino]-etyl}-2-metyl-DL-3-[(4-etoksy)-fenyl] -alanin.

23. Fremgangsmåte for fremstilling av komplekser i følge krav 1, karakterisert ved at en forbindelse med generell formel Ia hvori Z<1> og Z<2> har betydningene ifølge krav 1, X<la> betegner en Ci-C4-alkyl- eller en eventuelt substitu ert benzylgruppe, X<2a> betegner uavhengig av hverandre en gruppe 0-Xla hvor X<la> har den ovenfor angitte betydning, eller N(R1)R2 hvor R<1>, R<2> har betydningene ifølge krav 1, ved avspalting av syrebeskyttelsesgruppene overføres til en kompleksdanner med generell formel Ib hvori Z<l> og Z<2> har betydningene ifølge krav 1, X<2b> uavhengig av hverandre betegner en gruppe 0H- eller N(R<l>)R<2>, hvor R<1>, R<2> har de betydningene ifølge krav 1, etterfulgt av at kompleksdanneren deretter overføres til en forbindelse med formel I ved omsetning med et metalloksid eller et metallsalt av et grunnstoff med ordenstall 20-32, 39-51 eller 57-83.

24. Anvendelse av minst én fysiologisk forenlig forbindelse ifølge krav 1 for fremstilling av midler for røntgen-diagnostikk.

25. Anvendelse av minst én fysiologisk forenlig forbindelse ifølge krav 1 for fremstilling av midler for røntgen-, diagnostikk av lever, galle og/eller galleganger.