NO312398B1 - 2-fenyl-3-aroylbenzo[b]tiofener for reduksjon av blodglukosekonsentrasjoner - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører 2-fenyl-3-aroylbenzo[b]-tiofener til fremstilling av et medikament for å redusere blodglukosenivåer i mennesker, spesielt de som lider av diabetes.

Diabetes mellitus er en systemisk sykdom som er kjennetegnet ved forstyrrelser i virkningene av insulin og andre regula-toriske hormoner ved metabolismen av karbohydrater, fett og proteiner, og i strukturen og funksjonen av blodkarene. Det primære symptomet på diabetes er hyperglycemi, ofte ledsaget av glukosuri, nærværet av store mengder glukose i urin, og polyuria, utskillelsen av store urinvolumer. Ytterligere symptomer fremtrer ved kronisk eller langvarig diabetes. Disse symptomene innbefatter degenerering av veggene av blodkarene. Selv om mange forskjellige organer påvirkes av disse vaskulære endringene, synes nervene, øynene og nyrene å være mest utsatte. Som sådan, er langvarig diabetes mellitus, selv når den behandles med insulin, en av de mest vanlige årsakene til blindhet.

Det finnes to erkjente typer av diabetes. Type I diabetes inntrer i barndommen, medfører at man er utsatt for ketosis, utvikles tidlig i livet med langt mer alvorlige symptomer og man er nesten sikker på at det senere vil omfatte et vaskulært engasjement. Kontroll av denne typen diabetes er vanskelig og krever eksogen insullntilførsel. Type II diabetes mellitus inntrer i voksen alder, er ketoseresistent, utvikles senere i livet, er mildere og har en mer gradvis start.

Et av de viktigste fremskrittene innen medisinens historie inntrådte i 1922 når Banting og Best demonstrerte de terapeutiske effektene av insulin i diabetiske hunder. Imidlertid er selv i dag ikke noe klart av de grunnleggende biokjemiske defektene ved sykdommen blitt kjent, og diabetes forblir et alvorlig helseproblem. Det antas at 2% av USA's populasjon er angrepet av en viss form for diabetes. Innføringen av oralt effektive hypoglycemiske midler var en viktig utvikling i behandlingen av hyperglycemi. Orale hypoglycemiske midler anvendes normalt ved behandlingen av diabetes som starter i voksen alder.

Observasjoner i dyremodeller vedrørende glukosemetabolisme for type II diabetes og i mennesker antyder at kjønnssteroi-der spiller en åpnere rolle for den fenotypiske ekspresjonen av hyperglycemi. Disse observasjonene har fremmet studier av virkningen av androgener og estrogener på blodglukosenivåer. Testosteron-administrering til intakte eller ovarektomiserte hunnrotter resulterte i markert insulinresistens som korrelerte med morfologiske endringer i muskel, Holmang et al., Am. J. Physiol., 259, E555-560 (1960); Holmang et al., Am. J. Physiol., 262, E851-855 (1992). I streptozoton-diabetiske rotter antagoniserte implantert testosteron evnen av gjenværende insulin til å opprettholde glycemisk kontroll, Le et al., Endocrinology, 116, 2450-2455 (1985). Derimot forsvant glukosuri i kastrerte diabetiske KK-mus og kom igjen til syne når androgener ble erstattet i disse musene, Nonaka et al., Jpn. J. Vet. Sei., 50, 1121-1123 (1988); Higuichi et al., Exp. Anim., 38, 25-29 (1989).

Resultater fra østrogenadministreringer understøtter også hypotesen at balansen mellom androgener og østrogener er kritisk for utviklingen av hypoglycemi. Daglige estradiolad-ministreringer til diabetiske KK-mus normaliserte blodglukosenivåene og eliminerte glukosuri, Toshiro et al., Jpn. J. Vet. Sei., 51, 823-826 (1989). Estradiol nedsatte også blodglukosenivåene av C57BL/6J-ob/ob mus, Dubuc, Proe. Soc. Exp. Biol. Med., 180, 468-473 (1985) og C57BL/KsJ-db/db mus, Garris, Anatomical Record, 225,310-317 (1989).

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en anvendelse av et antiøstroget 2-fenyl-3-aroylbenzo[b]tiofen som har formelen

hvor

R<1>^ er hydrogen, hydroksy eller C1-C5 alkoksy, C1-C7 alkanoyloksy, C3-C7 cykloalkanoyloksy, (C^-C^ alkoksyJ-C^-Cy alkanoyloksy, -0-C(0)-Ar eller -0-C(0)-0-Ar, der Ar er en f enyJL-,_ naf tyl-, tienyl- eller furylgruppe der hver gruppe eventuelt er monosubstltuert med hydroksyl, halogen, C1-C3-alkyl eller C^-C3-alkoksy;

R<17> er hydrogen, hydroksy, C1-C5 alkoksy, adamantoyloksy, klor, brom, C^- C- j alkanoyloksy, C3-C7 cykloalkanoyloksy, (C^-C6 alkoksy)-C1-C7 alkanoyloksy, -0-C(0)-Ar eller -0-C(0)-0-Ar, der Ar er en fenyl-, naftyl-, tienyl- eller furylgruppe der hver gruppe eventuelt er monosubstituert med hydroksyl, halogen, C^-C3-alkyl eller C^-C^-alkoksy;

R18 er -0-CH2-CH2-X'-NR<19>R<20>;

X' er en binding eller -CH2-, R19 og R<2>^ er uavhengig av hverandre C^- C^ alkyl eller danner sammen med nitrogenatomet som de er bundet til en pyrrolidinyl-, piperidinyl-, heksametyleniminyl- eller morfolinylring;

og farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter og solvater derav, ved fremstilling av et medikament som er nyttig for reduksjon av blodglukosekonsentrasjoner.

Betegnelsen "antiøstrogen" som er benyttet i foreliggende beskrivelse og krav, betyr en ikke-endogen, ikke-steroid kjemisk forbindelse som demonstrerer vesentlig antiøstrogenaktivitet (som definert nedenfor), men som samtidig demonstrerer hormonale eller østrogeniske aktiviteter i visse valgte vev eller organer. Historisk refererer litteraturen til antiøstrogener som forbindelser som både binder til østrogenreseptoren (dvs. konkurrerer med estradiol for dens reseptor) og inhiberer responsen av uterus eller bryst på østrogen, in vivo. Mange av disse forbindelsene er vist å være nyttige som antifertilitetsmidler, antikreftmidler eller mot andre patologiske tilstander hvor inhiberingen av østrogenaktivitet er fordelaktig. Mange av disse forbindelsene ble registrert å være blandede agonist-antagonister, dvs. ved visse dosenivåer oppførte de seg som østrogenagon-ister, mens ved høyere doser var de antagonister for østrogen. Fremgangsmåter for å bestemme klassiske anti-østrogener er velkjente for fagmannen, for eksempel Hayes, J.R. et al., J.A. Endocr Inology, 1981, 108, 164-172 og referanser som er angitt deri.

I den senere tid er det oppdaget at visse kjemiske klasser av historisk definerte antiøstrogener har evnen til å virke på visse østrogenfølsomme vev eller organer på en fordelaktig måte samtidig som en østrogenisk respons i andre antagoni-seres. Det er ikke klart om denne forskjellen kan forklares ved en kvantitativ blandet agonsit-antagonistvirkning eller om en kvalitativt forskjellig mekanisme er ansvarlig. Et eksempel på denne fordelaktige, forskjellige responsen er demonstrert med Raloxifene og dets evne til å nedsette serumlipider og å øke benresorpsjonen vesentlig uten uønskede uterineffekter i kvinner etter menopausen.

Det bør bemerkes at ikke alle forbindelser som kan være antiøstrogener som definert ved den klassiske definisjonen som angitt ovenfor, kan ha aktiviteten og anvendeligheten som er beskrevet ved foreliggende oppfinnelse.

Generelt er antiøstrogenforbindelsene som er krevet ved foreliggende oppfinnelse de forbindelsene som er anti-østrogene i klassisk forstand, men som har fordelaktige østrogeniske egenskaper. De mest vanlige forbindelsene er av den kjemiske klassen av triaryletylen eller (Z) triarylprope-nonaminer. Innbefatning av andre antiøstrogenkjemiske klasser er basert på deres virkninger.

De foretrukne og mest foretrukne forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse er de som demonstrerer de største hypoglycemiske effektene, men som også demonstrerer minst uønskede østrogeniske bivirkninger i organer så som bryst og

uterus. I tillegg ville de foretrukne forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse som har sterkt redusert østrogenago-nistaktivitet være mest nyttige ved behandlingen av mannlige pasienter for å unngå feminiserende bivirkninger, så som gynekomasti.

<;> Antiøstrogenene som betraktes som innenfor omfanget av foreliggende oppfinnelse er de som har en tilsynelatende bindingsaffinitet for østrogenreseptoren, typisk rapportert som Ki-verdier på fra større enn ca. 0,05 nanomolar til

mindre enn ca. 5000 nanomolar beregnet fra inhibitor IC5Q-verdier ved anvendelse av ligningen KI=IC5q/[1+(L/Kd)] hvor L

er radioligandkonsentrasjonen og Kd er dissosiasjonskonstan-ten av 1igandreseptorkomplekset bestemt ved metningsstudier eller fra inhiberingen ved den kalde liganden for dens egen binding.

Fremgangsmåter for å utføre bindingsanalyser for å bestemme antiøstrogenisk og østrogenisk aktivitet er kjente for fagmannen. For eksempel Black og Goode, Life Sciences, 26, 1453-1458 (1980); Black og Goode, Endocrinology, 109, 987-989

(1981); og Black, et al., Life Sciences, 32, 1031-1036

(1983). Tilsvarende er relasjonen mellom tilsynelatende

(eller relativ) bindingsaffinitet Ki som en funksjon av inhibitor ICsø-verdier, radioligandkonsentrasjon og dissosi-asjon av 1igandreseptorkomplekset som beskrevet i ovenstående formel også kjente for fagfolk.

Den foretrukne fremgangsmåten for å bestemme østrogen!ske/- antiøstrogeniske aktiviteter er i henhold til fremgangsmåtene beskrevet nedenfor.

De generelle kjemiske betegnelsene som anvendes ved beskriv-elsen av forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse har de vanlige betydningene. For eksempel betyr betegnelsen "alkyl" for seg selv eller som del av en annen substituent en rettkjedet eller forgrenet alkylrest som har det angitte antallet karbonatomer, så som metyl, etyl, propyl og isopropyl og høyere homologer og isomerer der hvor dette er angitt.

Betegnelsen "alkoksy" betyr en alkylgruppe som har det angitte antallet karbonatomer forbundet med utgangsenheten ved hjelp av et oksygenatom, så som metoksy, etoksy, propoksy, butoksy, pentyloksy og heksyloksy og innbefatter også strukturer med forgrenet kjede som for eksempel isopropoksy og isobutoksy.

Betegnelsen "C^-Cy-alkanoyloksy" betyr en gruppe -0-C(0)-R<a >hvor Ra er hydrogen eller C^-C^-alkyl og innbefatter formyloksy, acetoksy, propanoyloksy, butanoyloksy, pentanoyloksy, heksanoyloksy og lignende og innbefatter også isomerer med forgrenet kjede som for eksempel 2 ,2-dimetylpro-panoyloksy, og 3,3-dimetylbutanoyloksy.

Analogt betyr betegnelsen "C4-C7-cykloalkanoyloksy" en gruppe -0-C(0)-(C3-C£,-cykloalkyl) hvor Cs-C^-alkylgruppen innbefatter cyklopropyl, cyklobutyl, cyklopentyl og cyklohek-syl.

Betegnelsen " (C-^-Cfc-alkoksy j-Cj^-Cy-alkanoyloksy" betyr en gruppe -O-C(0)-R<l3->0-(C1-<C>6-alkyl) hvor R<b> er en binding { C^ C6-alkoksykarbonyloksy) eller C^-Cfc-alkandiyl og innbefatter for eksempel metoksykarbonyloksy, etoksykarbonyloksy, propoksykarbonyloksy, butoksykarbonyloksy, metoksyacetoksy, metoksypropanoyloksy, metoksybutanoyloksy, metoksypentanoyl-oksy, metoksyheksanoyloksy, etoksyacetoksy, etoksypropanoyl-oksy, etoksybutanoyloksy, etoksypentanoyloksy, etoksyheksa-noyloksy, propoksyacetoksy, propoksypropanoyloksy, prop-oksybutanoyloksy og lignende.

Betegnelsen "usubstituert eller substituert aroyloksy" betyr en grupe -0-C(0)-aryl hvor aryl er en fenyl-, naftyl-, tienyl- eller furylgruppe, dvs. hver gruppe usubstituert eller monosubstituert med en hydroksyl, halogen, C^-C3-alkyl eller C^-C3~alkoksy.

Betegnelsen "usubstituert eller substituert aroyloksykarbo-nyloksy" betyr en grupe -0-C(0)-0-aryl hvor aryl er en fenyl-, naftyl-, tienyl- eller furylgruppe, dvs. hver gruppe usubstituert eller monosubstituert med en hydroksyl, halogen, Ci~C3-alkyl eller C^-C3~alkoksy.

Betegnelsen "halogen" betyr klor, fluor, brom eller jod.

Betegnelsen "farmasøytisk akseptable salter" refererer til salter av forbindelsene av de ovennevnte klassene som er i det vesentlige ikke-toksiske for levende organismer. Typiske farmasøytisk akseptable salter innbefatter de saltene som fremstilles ved omsetning av en forbindelse av den ovennente klassen med en farmasøytisk akseptabel mineralsyre eller organisk syre, eller en farmasøytisk akseptabel alkalimetall-eller organisk base, avhengig av typen substituenter tilstede på forbindelsen.

Eksempler på farmasøytisk akseptable mineralsyrer som kan anvendes for å fremstille farmasøytisk akseptable salter Innbefatter saltsyre, fosforsyre, svovelsyre, hydrobromsyre, hydrojodsyre, fosforsyre og lignende. Eksempler på farmasøy-tisk akseptable organiske syrer som kan anvendes for å fremstille farmasøytisk akseptable salter innbefatter alifatiske mono- og dikarboksylsyrer, oksalsyre, karbonsyre, sitronsyre, ravsyre, fenyl-substituerte alkansyrer, alifatiske og aromatiske sulfonsyrer og lignende. Slike farmasøy-tisk akseptable salter fremstilt fra mineralsyrer eller organiske syrer innbefatter følgelig hydroklorid, hydrobro-mid, nitrat, sulfat, pyrosulfat, bisulfat, sulfitt, bi-sulfitt, fosfat, monohydrogenfosfat, dihydrogenfosfat, metafosfat, pyrofosfat, hydrojodid, hydrofluorid, acetat, propionat, format, oksalat, citrat, laktat, p-toluensulfonat, metansulfonat, maleat og lignende.

Mange forbindelser med formel VI som inneholder en karboksy-, karbonyl-, hydroksy- eller sulfoksydgruppe kan omdannes til et farmasøytisk akseptabelt salt ved omsetning med et farmasøytisk alkalimetall eller organisk base. Eksempler på farmasøytisk akseptable organiske baser som kan anvendes for å fremstille farmasøytisk akseptable salter innbefatter ammoniakk, aminer så som trietanolamin, trietylamin, etylamin og lignende. Eksempler på farmasøytisk akseptable alkali-metallbaser innbefatter forbindelse av den generelle formelen MOZ, hvor M representerer et alkalimetallatom, for eksempel natrium, kalium eller litium, og Z representerer hydrogen eller C1-C4-alkyl.

Det skal understrekes at det spesielle anionet eller kationet som utgjør en del av et hvilket som helst salt ifølge oppfinnelsen ikke er kritisk så lenge som saltet som helhet er farmakologisk akseptabelt og så lenge som anion- eller kationenheten ikke bidrar med uønskede egenskaper.

I tillegg kan noen av forbindelsene med formel VI ifølge foreliggende oppfinnelse danne solvater med vann eller vanlige organiske oppløsningsmidler. Slike solvater er innbefattet innenfor rammen av foreliggende oppfinnelse.

Antiøstrogener som# innbefatter 2-fenyl-3-aroylbenzo[b]-tiofener; (Z-triarylpropenoner). Disse forbindelsene er beskrevet i og fremstilles i henhold til fremgangsmåter beskrevet i US-patenter 4133814; 4418068 og Jones et al., J. Med. Chem., 27, 1057-1066 (1984), som alle er innbefattet som henvisning heri i sin helhet. Spesifikke illustrerende forbindelser innenfor denne klassen innbefatter raloksifen [6-hydroksy-2- ( 4-hydroksyf enyl )benzo[b] tien-3-yl] [4-[2-(l-piperidinyl)etoksy]fenyl]metanonhydroklorid, tidligere keoksifen; og [6-hydroksy-2-(4-hydroksyfenyl)benzo[b]tien-3-yl] [4-[2-(1-pyrolidinyl)etoksy]fenyl]metanonhydroklorid.

2-fenyl-3-aroylbenzo[b]tiofenene er eksemplifisert ved de i US-patent 4133814 og har formelen

hvor

R16 er hydrogen, hydroksy eller C1-C5 alkoksy, C^- C^ alkanoyloksy, C3-C7<cy>kloalkanoyloksy, ( C^- C^ alkoksy)-C1-Cy alkanoyloksy, -0-C(0)-Ar eller -0-C(0)-0-Ar, der Ar er en fenyl-, naftyl-, tienyl- eller furylgruppe der hver gruppe eventuelt er monosubstituert med hydroksyl, halogen, C1-C3-alkyl eller C^-C3~alkoksy;

R1<7> er hydrogen, hydroksy, C1- C5 alkoksy, adamantoyloksy, klor, brom, Cj^-Cy alkanoyloksy, C3-C7 c<y>kloalkanoyloksy, ( C^ C6 alkoksy)-C1-C7 alkanoyloksy, -0-C(0)-Ar eller -0-C(0)-0-Ar, der Ar er en fenyl-, naftyl-, tienyl- eller furylgruppe der hver gruppe eventuelt er monosubstituert med hydroksyl, halogen, <C>1-C3-alkyl eller C1-C3-alkoksy;

R18 er -0-CH2-CH2-X'-NR19R<20>;

X' er en binding eller -CH2-, R19 og R<20> er uavhengig av hverandre C1-C4 alkyl eller danner sammen med nitrogenatomet som de er bundet til en pyrrolidinyl-, piperidinyl-, heksametyleniminyl- eller morfolinylring;

og farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter og solvater derav.

Fremgangsmåter for å syntetisere disse forbindelsene er beskrevet i US-patent 4133814. Raloxifene og dets fremstilling er beskrevet i US-patent 4418068.

Foretrukket er benzotiofener som har formelen:

hvor

X<1> er en binding eller -CH2-;

R16 er hydroksyl, metoksy, C-^-Cy alkanoyloksy, C3-C7 cykloalkanoyloksy, (Cl-C6 alkoksy )-C1-C7 alkanoyloksy, substituert eller usubstituert aroyloksy eller substituert eller usubstituert aryloksykarbonyloksy;

R<17> er hydrogen, hydroksyl, klor, brom, metoksy, C-^- C^ alkanoyloksy, C3-C7 cykloalkanoyloksy, ( Ci- C^ alkoksy)-C1-C7 alkanoyloksy, substituert eller usubstituert eller aroyloksy, eller substituert eller usubstituert aryloksykarbonyloksy;

Y<1> er en heterocyklisk ring valgt fra gruppen bestående av pyrrolidinyl, piperidinyl eller heksametyleniminyl; og farmasøytisk akseptable salter og solvater derav. Spesielt foretrukket er Raloxifene og dens pyrrolidinylanaloger.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en anvendelse av 2-fenyl-3-aroylbenzo[b]tiofener med formel VI eller et farmasøytisk akseptabelt salt eller solvat derav for å redusere blodglukosenivåer i pattedyr. Den hypoglycemiske effekten som innbefattes ved foreliggende anvendelse innbefatter både medisinsk terapeutisk og/eller profylaktisk behandling, etter situasjonen. Forbindelsene med formel VI eller deres farmasøytisk akseptable salter eller solvater kan administreres sammen med orale hypoglycemiske midler, insulin eller et insulinderivat. Slike ytterligere terapeutiske midler vil være foreskrevet av den behandlende legen etter som tilstanden tilsier.

Den hypoglycemiske aktiviteten av forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse ble bestemt ved å undersøke virkningsfullheten av forbindelsene in vivo i levedyktige gule overvektige diabetiske hannmus. Forsøksprosedyren er beskrevet nedenfor.

Fem til seks måneder gamle, innavlede, levedyktige, gule overvektige diabetiske mus (VY/WfL-A<yy>/a, betegnet som diabetiske mus) fra Lilly kolonien ble anvendt. VY stammen som bærer A<yy> mutasjonen ble overført fra dr. George L. Wolff til Lilly Research Laboratories for ca. 20 år siden. Kolonien er opprettholdt ved søster x bror innavl mellom A<vy>/a og a/a mus. Levedyktige, gule hannmus er overvektige, hypoglycemiske, hyperinsulinemiske og insulinresistente.

Mus ble huset 6 i hvert plastbur med liggeunderlag og tilført vann og "Purina Formulab Chow 5008" (Purina Mills, St. Louis, MO) ad libitum. Temperaturen av dyrerommene ble holdt ved 23 + 2°C. Lys i dyrerommene sto på fra 0600 til 1800.

Antiøstrogener ble undersøkt ved forskjellige doser som blandinger av dietter. Hver dose av et antiøstrogen ble undersøkt på 6 mus huset i det samme buret. Forbindelser ble blandet i pulverisert mat og repelletisert. Mus som tjente som kontroller ble gitt repelletisert diett uten noen forsøksforbindelse. Blodprøver ble samlet fra halevenen straks før og ukentlig etter starten av en test. Blodglukosekonsentrasjoner ble bestemt ved glukoseoksidasefremgangsmåten med en analysator av typen "300 Alpkem Rapid Flow Analyzer"

(Clackamaus, OR).

Verdiene angitt i tabellene 1, 2 og 3 er middelverdien oppnådd i hver test, mens hver tabell rapporterer en separat test. Doser er gjennomsnittlige doser basert på virkelig næringsinntak og kroppsvekt. Tabell 2 rapporterer resultatene med ICI 164384, et antiøstrogen som har i det vesentlige ingen østrogenisk aktivitet og ligger utenfor omfanget av foreliggende oppfinnelse. Statistisk analyse av data ble utført med den minste signifikante forskjellsmetoden basert på en variansanalyse. De følgende procedyrene beskriver de foretrukne fremgangsmåtene for bestemmelse av østrogeniske/antiøstrogeniske aktiviteter av forbindelsene beskrevet ovenfor.

Lårbensdensltet

Syttifem dager gamle Sprague Dawley hunnrotter (vektområde fra 225 til 275 g) oppnås fra Charles River Laboratories (Portage, Ml). De huses i grupper på 3 og har adgang ad libitum til mat (kalsiuminnhold ca. 1%) og vann. Romtemperatur opprettholdes ved 22,2" + 1,7° C med en minimum relativ fuktighet på 40$. Fotoperloden i rommet er 12 timer lys og 12 timer mørke.

En uke etter ankomst undergår rottene bilateral ovariektomi under anestesi (44 mg/kg Ketamine og 5 mg/kg Xylazine (Butler, Indianapolis, IN), administrert intramuskulært. Behandling med bærer, østrogen eller en forsøksforbindelse initieres på dagen for kirurgi etter oppvåkning fra anestesi. Oral dosering foregår ved tvunget foring i 0,5 ml 1% karboksymetylcellulose (CMC) eller 20% cyklodekstrin. Kroppsvekt bestemmes samtidig med kirurgi og ukentlig deretter og doseringen reguleres ved endringer i kroppsvekt. Bærer- eller østrogenbehandlede ovariektomiserte (ovex) rotter og ikke-ovariektomiserte (intakte) rotter vurderes parallelt med hver forsøksgruppe for å tjene som negative og positive kontroller.

Rottene behandles daglig i 35 dager (6 rotter pr. behand-lingsgruppe) og avlives ved karbondioksid-kvelning på den 36 dagen. Tidsperioden på 35 dager er tilstrekkelig for å tillate maksimal reduksjon i bendensitet i ovariektomiserte rotter, målt som beskrevet i det følgende. Ved tidspunktet for avlivelsen fjernes uterus, skjæres fri fra overflødig vev, og fluidinnholdene drives ut før bestemmelse av våtvekt for å bekrefte østrogenunderskudd forbundet med fullstendig ovariektomi. Uterusvekt reduseres rutinemessig ca. 75$ som respons på ovariektomi. Uterus plasseres i 10% nøytralt bufret formalin for å tillate senere histologisk analyse.

De høyre lårbenene skjæres ut og scannes ved distal metafysis 1 mm fra kneskålsfordypningen med enkel foton-absorptiometri. Resultater av densitometermålingene representerer en beregning av bendensitet som funksjon av benmineral-innholdet og benbredden.

Ovariektomi av rottene forårsaker en reduksjon i lårbens-densitet på ca. 25% sammenlignet med intakte, bærerbehandlede kontroller. Østrogen, administrert i den oralt aktive formen av etynylestradiol (EE2), forhindrer dette tapet av ben på en doseavhengig måte, men den utøver også en stimulatorisk virkning på uterus som resulterer i uterusvekter som nærmer seg de for en intakt rotte ved administrering ved 100 jjg/kg.

Uterus hlstologiske parametere

Økninger i epitelhøyde er et tegn på østrogenisitet av terapeutiske midler og kan forbindes med forøket opptreden av uteruskreft. Økning i epitelhøyde sammenlignet med ovariektomiserte kontrolldyr sammenlignes. Estradiolbehandling øker epitelhøyde til en tykkelse større enn hos intakte rotter.

Østrogenisitet bedømmes også ved å vurdere den ugunstige responsen med eosinofil infiltrering i stromallaget av uterus. Estradiol forårsaker som ventet en stor økning i eosinofil infiltrering.

Tykkelse av stroma og myometrium måles også. Østrogen forårsaker en økning i begge disse parametrene.

En total vurdering av østrogenisitet er en beregning innbefattende alle fire parametere.

Noen data kan rapporteres som prosentinhibering av bentap og prosent uterus vektøkning som beregnes som følger: Prosent inhibering av bentap er lik (bendensitet av behandlede ovexdyr - bendensitet av ubehandlede ovexdyr) : (bendensitet av østrogenbehandlede ovexdyr

- bendensitet av ubehandlede ovexdyr) x 100.

Prosent uterus vektøkning er lik (uterusvekt av behandlede ovexdyr - uterusvekt av ovexdyr) : (uterusvekt av østrogenbehandlede ovexdyr-uterusvekt av ovexdyr) x 100.

Serum lipldnivåer

Syttifem dager gamle Sprague Dawley hunnrotter (vektområde fra 200 til 225 g) oppnås fra Charles River Laboratories

(Portage, MI). Dyrene ble enten bilateralt ovariektomiserte (OVX) eller underkastet en simulert kirurgisk prosedyre ved Charles River Laboratories, og deretter forsendt etter en uke. Ved ankomst huses de i hengende metallbur i grupper på 3 eller 4 pr. bur med tilgang ad libitum på mat (kalsiuminnhold ca. 0,5 %) og vann i en uke. Romtemperatur opprettholdes ved 22,2° + 1,7° C med en minimum relativ fuktighet på 40%. Fotoperioden i rommet er 12 timers lys og 12 timers mørke.

Doseringsregime/ vevssaml ing

Etter en akklimatiseringsperiode på en uke (derfor to uker etter OVX) blir daglig dosering med forsøksforbindelsen initiert. Alle forbindelser administreres oralt ved 1 ml/kg kroppsvekt. 17p<->estradiol administreres subkutant i en 20% polyetylenglycolbaerer, 17a-etynylestradiol og forsøksfor-bindelsen tilføres oralt som en suspensjon i 1% karboksymetylcellulose eller 20% cyklodekstrin. Etter doserings-regimet veies dyrene og bedøves med en ketamin: Xylazine (2:1, volum:volum) blanding, og en blodprøve samles ved hjertepunksjon. Dyrene avlives deretter ved kvelning med CO2 og uterus fjernes gjennom et midtlinjesnitt og en våtvekt bestemmes.

Kolesterolanalyse

Blodprøver får koagulere ved romtemperatur i 2 timer og serum oppnås etter sentrifugering i 10 minutter ved 3000 opm. Serumkolesterol bestemmes ved å anvende en høyvirknings kolesterolanalyse fra Boehringer Mannheim Diagnostics. Kort uttrykt, oksyderes kolesterol til kolest-4-en-3-on og hydrogenperoksid. Hydrogenperoksidet omsettes deretter med fenol og 4-aminofenazon i nærvær av peroksidase for å fremstille et p-kinonoimin fargestoff, som avleses spektro-fotometrisk ved 500 nm. Kolesterolkonsentrasjon beregnes deretter mot en standardkurve. Hele analysen automatiseres ved å anvende en "Biomek Automated Workstation".

Uterin eosinofil peroksidase ( EPO) analyse

Uterus holdes ved 4°C inntil tidspunktet for enzymatisk analyse. Uterus homogeniseres deretter i 50 volumdeler 5 mM Tris buffer (pH - 8,0) inneholdende 0,005 % "Triton X-100". Etter tilsetning av 0,01 # hydrogenperoksid og 10 mM o-fenylendiamin (sluttkonsentrasjoner) i Tris buffer, overvåkes økning i absorbans i ett minutt ved 450 nm. Nærværet av eosinofiler i uterus er en indikasjon på østrogenisk aktivitet av en forbindelse. Den maksimale hastigheten for et 15 sekunders intervall bestemmes over den innledende, lineære delen av reaksjonskurven.

Forsøksgrupper:

Alle forsøksgrupper består av fem eller seks dyr.

Ovariektomi av rottene forårsaket en økning i serum kolesterol sammenlignet med intakte, bærerbehandlede kontroller. Østrogen, administrert i den oralt aktive formen av etynylestradiol (EEg), forårsaker en reduksjon i serum kolesterol på en doseavhengig måte, men den utøver også en stimulerende virkning på uterus hvilket resulterer i uterusvekter tilnærmet de for en intakt rotte ved administrering ved 100 jjg/kg/dag.

Histologiske parametere

Histologiske vurderinger utføres som beskrevet ovenfor.

Inhibitoraktivitet av forbindelser overfor østrogen-avhengige brysttumorer vurderes i henhold til fremgangsmåter beskrevet i US-patent nr. 4133814 og 4418068.

Forbindelsene anvendt i fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse er effektive over et vidt doseringsområde. For eksempel vil daglige doser normalt falle innenfor området fra ca. 10 til ca. 1000 mg/kg kroppsvekt. Ved behandling av voksne mennesker er området fra ca. 50 til ca. 600 mg/kg, i enkelte eller oppdelte doser foretrukket. Det skal imidlertid understrekes at mengden av forbindelsen som reelt administreres vil være bestemt av en lege i lys av de relevante omstendighetene innbefattende tilstanden som skal behandles, valget av forbindelser som skal administreres, alder, vekt og respons hos den individuelle pasienten, graden av pasientens symptomer og administreringsmåten. Derfor er de ovenfor angitte doseringsområdene ikke ment å begrense omfanget av oppfinnelsen på noen måte. Selv om foreliggende forbindelser fortrinnsvis administreres oralt, kan forbindelsene også administreres ved en rekke andre fremgangsmåter, så som transdermalt, subkutant, intranasalt, intramuskulært og intravenøst.

Selv om det er mulig å administrere en forbindelse ifølge oppfinnelsen direkte, anvendes forbindelsene fortrinnsvis i form av en farmasøytisk formulering innbefattende en farmasøytisk akseptabel bærer, et fortynningsmiddel eller en eksipiens og en forbindelse ifølge oppfinnelsen. Slike formuleringer vil inneholde fra ca. 0,01 prosent til ca. 99 prosent av en forbindelse ifølge oppfinnelsen.

Ved fremstilling av preparatene ifølge foreliggende oppfinnelse vil den aktive bestanddelen vanligvis bli blandet med minst en bærer, eller fortynnet ved hjelp av minst en bærer, eller innesluttes i en bærer som kan foreligge i form av en kapsel, pose, papir eller annen beholder. Når bæreren tjener som et f ortynningsmiddel, kan den være et fast, halvfast eller flytende materiale som virker som en bærer, et hjelpestoff eller et medium for den aktive bestanddelen. Følgelig kan preparatene foreligge i form av tabletter, korn, piller, pulvere, pastiller, poser, kapsler med pulver, eliksirer, emulsjoner, oppløsninger, siruper, suspensjoner, aerosoler (som et faststoff eller 1 et flytende medium) og myke og hårde gelatinkapsler.

Eksempler på egnede bærere, fortynningsmidler og eksipienser innbefatter laktose, dekstrose, sukrose, sorbitol, mannitol, stivelser, akasiagummi, kalsiumfosfat, alginater, flytende parafin, kalsiumsilikat, mikrokrystallinsk cellulose, polyvinylpyrrolidon, cellulose, tragant, gelatin, sirup, metylcellulose, metyl- og propylhydroksybenzoater, vegeta-bilske oljer så som olivenolje, injiserbare organiske estere så som etyloleat, talk, magnesiumstearat, vann og mineral-olje. Preparatene kan også innbefatte fuktemidler, smøre-midler, emulgeringsmidler og suspensjonsmidler, konserve-ringsmidler, søtningsmidler, parfymerende midler, stabilise-rende midler og smaksmidler. Preparatene ifølge foreliggende oppfinnelse kan formuleres slik at de tilveiebringer rask, vedvarende eller forsinket frigivelse av den aktive bestanddelen etter administrering til pasienten ved å anvende fremgangsmåter som er velkjente innen teknikken.

For oral administrering kan en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse ideelt administreres med bærere og fortynningsmidler og formes til tabletter eller innesluttes i gelatinkapsler.

Sammensetningene formuleres fortrinnsvis i en enhets doseform, hvor hver dose inneholder fra ca. 1 til ca. 500 mg, mer vanlig ca. 5 til ca. 300 mg, av den aktive bestanddelen. Betegnelsen "enhets doseform" refererer til fysikalsk adskilte enheter egnede som enhets doser for menneskelige objekter eller andre pattedyr, hvor hver enhet inneholder en på forhånd bestemt mengde av aktivt materiale beregnet for å gi den ønskede terapeutiske effekten, i forbindelse med en egnet farmasøytisk bærer, fortynningsmiddel eller eksipiens for denne.

For mer fullstendig å illustrere virkningen av foreliggende oppfinnelse, er de følgende preparateksemplene tilveiebragt. Eksemplene er ikke ment å begrense omfanget av oppfinnelsen. Formuleringene kan som aktive forbindelser anvende en hvilken som helst av antiøstrogenforbindelsene beskrevet ovenfor.

PREPARAT 1

Det fremstilles hårdgelatinkapsler ved anvendelse av følgende bestanddeler:

Bestanddelene ovenfor blandes og fylles i hårdgelatinkapsler i mengder på 460 mg.

PREPARAT 2

Det fremstilles kapsler, hver inneholdende 20 mg medikament som følger:

Den aktive bestanddelen, cellulosen, stivelsen og magnesiumstearatet blandes, føres gjennom en sikt av U.S. mesh No. 45 og fylles i en hårdgelatinkapsel.

PREPARAT 3

Det fremstilles kapsler, hver inneholdende 100 mg aktiv bestanddel, som følger:

Bestanddelene ovenfor blandes grundig og plasseres i en tom gelatinkapsel.

PREPARAT 4

Tabletter, hver inneholdende 10 mg aktiv bestanddel, sammensettes som følger:

Den aktive bestanddelen, stivelse og cellulose føres gjennom en 45 mesh U.S. sikt og blandes grundig. Oppløsningen av polyvinylpyrrolidon blandes med de resulterende pulverne som deretter føres gjennom en sikt U.S. 14 mesh. Kornet som produseres på denne måten tørkes ved 50°-60° C og føres gjennom en sikt, U.S. 18 mesh. Natriumkarboksymetylstivelsen, magnesiumstearatet og talk, som på forhånd er kjørt gjennom en sikt, U.S. 60 mesh, tilsettes deretter til kornet som etter blanding komprimeres på en tablettmaskin for å gi en tablett med vekt 100 mg.

PREPARAT 5

En tablettsammensetning kan fremstilles ved å anvende bestanddelene nedenfor:

Komponentene blandes og komprimeres for å danne tabletter, hver med vekt 665 mg.

PREPARAT 6

Suspensjoner, hver inneholdende 5 mg medikament pr. 40 ml dose, fremstilles som følger:

Medikamentet føres gjennom en No. 45 mesh U.S. sikt og blandes med natriumkarboksymetylcellulosen og sirup for å danne en glatt pasta. Benzosyreoppløsningen, smak og farge fortynnes med noe av vannet og tilsettes under omrøring. Det tilsettes deretter tilstrekkelig vann til å gi det påkrevde volumet.

PREPARAT 7

Det fremstilles en aerosoloppløsning inneholdende følgende komponenter:

Den aktive forbindelsen blandes med etanol og blandingen tilsettes til en porsjon av drivmiddel 22, avkjøles til -30°C og overføres til en fylleinnretning. Den påkrevde mengden tilføres deretter til en beholder av rustfritt stål og fortynnes ytterligere med den gjenværende mengden drivmiddel. Ventilenhetene tilpasses deretter på beholderen.

Claims (4)

1. Anvendelse av et antiøstroget 2-fenyl-3-aroylbenzo[b]tiofen som har formelen hvor Rl<6> er hydrogen, hydroksy eller C1-C5 alkoksy, C1-C7 alkanoyloksy, C3-C7 cykloalkanoyloksy, (C^-C^, alkoksy)-C^-Cy alkanoyloksy, -0-C(0)-Ar eller -0-C(0)-0-Ar, der Ar er en fenyl-, naftyl-, tienyl- eller furylgruppe der hver gruppe eventuelt er monosubstituert med hydroksyl, halogen, C1-C3-alkyl eller C^-C3-alkoksy;

R<*7> er hydrogen, hydroksy, C1-C5 alkoksy, adamantoyloksy, klor, brom, C^-C7 alkanoyloksy, C3-C7 cykloalkanoyloksy, (C^-C6 alkoksy)-C1-C7 alkanoyloksy, -0-C(O)-Ar eller -0-C(0)-0-Ar, der Ar er en fenyl-, naftyl-, tienyl- eller furylgruppe der hver gruppe eventuelt er monosubstituert med hydroksyl, halogen, C^-C3~alkyl eller C^-C3-alkoksy; R<18> er -0-CH2<->CH2-X'-NRi<q>R20;X' er en binding eller -CH2-, R<19> og R2<0> er uavhengig av hverandre C1-C4 alkyl eller danner sammen med nitrogenatomet som de er bundet til en pyrrolidinyl-, piperidinyl-, heksametyleniminyl- eller morfolinylring; og farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter og solvater derav, ved fremstilling av et medikament som er nyttig for reduksjon av blodglukosekonsentrasjoner.

2. Anvendelse Ifølge krav 1, hvor nevnte 2-fenyl-3-aroyl-benzo[b]tiofen er [6-hydroksy-2-(4-hydroksyfenyl )benzo[b]-tien-3-yl] [4-[2-(1-piperidinyl)etoksy]fenyl]metanon og farmasøytisk akseptable salter og solvater derav.

3. Anvendelse ifølge krav 1, hvor nevnte 2-fenyl-3-aroyl-benzo[b]tiofen er [6-hydroksy-2-(4-hydroksyfenyl)-benzo[b]-tien-3-yl] [4-[2-(l-pyrrolidinyl)etoksy]fenyl]metanon og farmasøytisk akseptable salter og solvater derav.

4 . Anvendelse av [6-hydroksy-2-(4-hydroksyfenyl)-benzo[b]tien-3-yl] [4-[2-(1-piperidinyl)etoksy]fenyl]metanonhydroklorid ved fremstilling av et medikament som er nyttig for reduksjon av blodlukosekonsentrasjoner.