NO300253B1 - Anvendelse av 1,4-dihydropyridiner ved diabetes - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører anvendelse av 1,4-dihydropyridiner med kalsiumantagonistisk virkning, spesielt nimodipin, for fremstilling av legemidler for bekjempelse av skader på perifere nerver, som er forårsaket av diabetes.

De ifølge oppfinnelsen anvendbare dihydropyridinene, fremstillingen og anvendelsen derav som kretsløp- og serebral virksomt middel, er kjente, (Jfr. DPS 21 17 571, EPB 4650). For virkestoffet nimodipin (1,4-dihydro-2,6-dimetyl-4-(3'-nitrofenyl)pyridin-3-e-metoksyetylester-5-isopropylester) er, ved siden av den serebrale virkningen som forbedring av hukommelsen, læreforholdet og motorikken, også kjent bestemte neurobeskyttende virkninger (jfr. Steen P.A. et al., Ånesthesiology, 62, 406-411 (1985)). Bortsett fra disse serebrale virkningene til nimodipiner, er også virkningen på perifere nerver beskrevet. I publikasjonen til R.E. Sporel-Ozakat et al., Nimodipine and central nervous system function: New Vistas, Schattauer Verlag Stuttgart, 71-85

(1989) blir det beskrevet at etter administrering av nimodipin til rotter, blir de perifere nervene bedre beskyttet, spesielt med hensyn på cis-platin-neropati. I disse publikasjonene blir det også henvist til at virknings-mekanismen for nimodipin ikke er kjent, og at ytterligere undersøkelser er meget påkrevd.

I publikasjonen til C.E.E.M. van der Zee et al., Neuroscience Letters, 83 (1987) 143-148 blir den positive virkningen av nimodipin på mekaniske skadete perifere nerver, beskrevet. Teknikkens stand beskriver ikke at 1,4-dihydropyridiner med kalsiumantagonistisk virkning, spesielt nimodipin, kan anvendes for terapi og profylakse av skader på perifere nerver som er for forårsaket av diabetes.

En av de viktigste senskadene ved Diabetes mellitus, er den perifere neuropatien. Utbredelsesraten ligger her på over 60% av pasienter som lider av Diabetes mellitus. Blant symptomene hører smerter i ekstremitetene, muskelsvekkelse frem til lammelsestegn samt diverse feilfunksjoner i det autonome nervesystemet, som diaré eller impotens. Gjennom disse ved diabets forårsakede skadene, blir nerveledehurtigheten samt sensoriske, og også motoriske, nerver forringet i konsistens. Disse nerveledningshastighetene er dermed en enkel målbar parameter for bestemmelse av disse skadene.

Det eksisterer frem til nå ingen etablerte metoder for behandling av slike neuropatier, og dermed eksisterer det et behov etter et terapeutisk virksomt middel.

Det er allerede blitt forsøkt å anvende aldosereduktasein-hibitorer for denne terapien. Disse forbindelsene hemmer enzymet som katalyserer omdanningen av glukose til sorbit. Ved Diabetes mellitus foreligger et slikt glukose-overskudd, hvorved et overskudd av sorbit oppstår, og som f.eks. kan føre til sløring av øyelinsen, og som også kan sees på som en årsak for neuropatier, som kommer fra diabetes. Aldose-reduktaseinhibitorene ble testet klinisk i denne indikasjo-nen. De antatte forestillingene er derimot ikke blitt oppfylt.

Som angitt ovenfor, er det også kjent for kalsiumantagonisten nimodipin at den har bestemte neurobeskyttende virkninger. Den øker f.eks. regenerasjonen av funksjonen til de perifere nervene etter mekaniske lesjoner. Det er dessuten blitt beskrevet at nimodipen i rotter etter en spesiell indikasjon med cytostatikumet cis-platin antagoniserer selektive forstyrrelser ved nerveledehastigheten til sensoriske, perifere nerver. Nerveledningshastigheten til de motoriske perifere nervene blir ikke berørt av cis-platin.

En tilsvarene intoksikasjon av akrylamid, fører likeledes til en reduksjon av ledningshastigheten til sensoriske og motoriske nerver. Det er kjent at nimodipin ikke antagoniserer denne skaden på de perifere nervene (jfr. E.E. Sporel-Ozakat, Dissertation, Universitåt Utrecht, 1990, s. 93-98). Disse funnene viser at nervebeskyttelsesvirkningen til nimodipin ikke er av generell art og dermed ikke kan bli avledet fra teknikkens stand. Fagmannen kan ikke ha visst at nimodipin har en terapeutisk virkning på de spesielle perifere neuropatiene som blir indusert av Diabetes mellitus.

Det er overraskende nå oppdaget at nimodipin antagoniserer skader på sensoriske og motoriske perifere nerver som er forårsaket av kronisk oversukring. Denne effekten inntrer både etter profylaktisk administrering, og også etter terapeutisk tilsetning. Dermed kan fagmannen for første gang behandle terapeutisk forflyttede, perifere neuropatier. Det var ikke innlysende for fagmannen at kalsiumantagonistene av nimodipintypen har slike spesielle terapeutiske virkninger på perifere nerver.

Oppfinnelsen vedrører anvendelse av kalsiumantagonister fra familien 1,4-dihydropyridin, spesielt nimodipin, for bekjempelse av neuropatier som er forårsaket av Diabetes mellitus. Av spesiell betydning er bekjempelse av slike neuropatier som opptrer på det perifere nervesystemet.

Foreliggende oppfinnelse vedrører følgelig anvendelse av kalsiumantagonister av 1,4-dihydropyridiner som i 4-posisjonen bærer en nitrofenylrest og i 3- og 5-posisjonen forskjellige karbalkoksyrester med opp til 6 C-atomer for fremstilling av legemidler for bekjempelse av neuropatier som er forårsaket av Diabetes mellitus.

Fremstillingen av den aktive forbindelsen nimodipin og fremstilling av legemidlet som inneholder nimodipin for behandling av slike neuropatier, foregår i vanlige fremgangs-måter, for eksempel ved å øke virkestoffet med oppløsnings-midler og/eller bærerstoffer og tilhørende overføring i vanlige formuleringer som tabletter, drageer, granulater, siruper, emulsjoner, suspensjoner, oppløsninger under anvendelse av inerte, Ikke-toksiske farmasøytisk egnede hjelpestoffer.

Applikasjonen foregår på vanlig måte, fortrinnsvis oralt. Ved oral applikasjon utgjør doseringen omtrent 0,05 til 20 mg/kg, fortrinnsvis 0,1 til 10 mg/kg kroppsvekt.

Den overraskende terapeutiske virkningen av foreliggende oppfinnelse blir beskrevet i følgende anvendelseseksempler: I hann-Wistar-rotter blir de insulinproduserende bukspytt-kjertelcellene skadet ved en éngangstilførsel av Streptozotocin 50 mg/kg i.v.), og dette fører til kroniske forhøyete glukosespeil. I de på denne måten skadede diabetiske rottene er nerveledningshastigheten tydelig redusert, (jfr. A.k. Sharma et al., Diabetic neuropathy (1987) 546-559). Resulta-tene fra forsøkene kan tas fra kurvene i fig. 1 til 4. Kurven a angir nerveledningshastigheten til kontrollgruppe-ne, kurven c som angir skadede diabetiske rotter som ikke har mottatt nimodipin, og kurven b angir nerveledningshastigheten i diabetiske rotter behandlet med nimodipin. Mens nerveledningshastigheten og også sensoriske (fig. 1 og 3, kurve a) og også motoriske nerver (fig. 2 og 4, kurve a) stadig stiger over tid, forandres nerveledningshastigheten til de diabetiske dyrene som ikke er blitt behandlet med nimodipin, omtrent ikke (jfr. kurven c for sensoriske nerver i fig. 1 og 3, for motoriske nerver i fig. 2 og 4).

Etter applikasjon av nimodipin (20 mg/kg i.p. hver 48 timer) blir forstyrrelsene indusert av oversukring signigikant utvisket. Dette gjelder både for den profylaktiske nimodipin-behandlingen kurve b i fig. 1, og 2) også for terapeutisk nimodipinbehandling (kurve b i fig. 3 og 4).

Fig. 1: Profylaktisk effekt av nimodipin på ledehastigheten

til sensoriske nerver.

Det er middelverdiene (± SEM) for ledehastigheten til sensoriske nerver (LGSN) 0, 2, 4, 6, 8 og 10 uker etter streptozotopcin-tilsetning (50 mg/kg i.v.) som er vist. Gruppe 1 (kurve b, n=ll) ble behandlet med nimodipin (20 mg/kg i.p. hver 48 t i 1 ml/kg polyetylenglykol), gruppe 2 (kurve c, n = 11) ble bare behandlet med oppløsningsmiddel (1 ml/kg i.p.). Gruppe 3 (kurve a, n = 11) er en gruppe som hverken er blitt behandlet med streptozotocin eller med nimodipin, men bare med 1 ml/kg polyetylenglykol ikke diabetisk kontrollgruppe. Alle forsøkene ble gjennomført på hann-Wistar-rotter (11-12 uker gamle for å begynne eksperimentet ).

Den statistiske analysen viste at i streptozotocin-behandlete diabetiske dyr, førte nimodipinbehandlingen til en signifikant forhøyning av LGSN (p<0,001). De LGSN ubehandlete ikke-diabetiske kontrolldyrene lå betraktelig høyere enn de i oppløsningsmiddel- hhv. nimodipinbehandlete diabetiske rottene (p<0,001).

Fig. 2: Profylaktisk virkning av nimodipin på ledehastigheten

til de motoriske nervene.

Det er middelverdien (± SEM) for ledehastigheten til motoriske nerver (LGMN) 0, 2, 4, 6, 8 og 10 uker etter streptozotocin-tilsetning (50 mg/kg i.v.) som er vist. Gruppe 1 (kurve b,n=ll) ble behandlet med nimodipin (20 mg/kg i.p. hver 48 t. i 1 ml/kg polyetylenglykol), gruppe 2 (kurve c,n=ll) ble bare behandlet med oppløsningsmiddel ( 1 ml/kg i.p.). Gruppe 3 (kruve a,n=ll) er en gruppe som hverken er blitt behandlet med streptozotocin eller med nimodipin, men bare med 1 ml/kg polyetylenglykol og utgjør en ikke-diabetisk kontrollgruppe. Alle forsøkene er gjennomført på hann-Wistar-rotter (11 - 12 uker gamle for å begynne eksperimentet).

Den statiske analysen viste at i streptozotocin-behandlede dyr førte nimodipin-behandlingen til en signifikant for-høyning av LGMN (p<0,001). De LGMN ubehandlete ikke-diabetiske kontrolldyrene lå betraktelig høyere enn i de oppløs-ningsmiddel- hhv. nimodipin-behandlete diabetiske rottene (p<0,001).

Fig. 3: Terapeutisk virkning av nimodipin på ledningshastigheten til sensoriske nerver.

Det er middelverdiene (± SEM) for ledningshastigheten til sensoriske nerver (LGSN) 0, 4, 6, 8 og 10 uker etter streptozotocin-tilsetningen (50 mg/kg i.v.) som blir vist. Gruppe 1 (kurve b,n=12) ble behandlet med nimodipin (20 mg/kg i.p. alle 48 t. i 1 ml/kg polyetylenglykol), gruppe 2 (kurve c,n=12) ble bare behandlet med oppløsningsmiddel (1 ml/kg i.p.). Behandling av diabetiske rotter med nimodipin hhv. oppløsningsmiddel foregår 4 uker etter begynnelsen av streptozotocin-tilsetningen som er et tidspunkt hvor en betraktelig reduksjon av LGSN var målbar sammenlignet med ikke streptozotocinbehandlete, ikke-diabetiske kontrolldyr (gruppe 3, kurve a,n=12). Alle forsøkene ble gjennomført i hann-Wistar-rotter (11-12 uker gamle ved begynnelsen av eksperimentet).

Den statistiske analysen viste at i streptozotocinbehandlete diabetiske dyr førte nimodipin-behandlingen til en betraktelig økning av LGSN (p<0,001). De LGSN ubehandlete ikke-diabetiske kontrolldyrene lå betraktelig høyere enn diabetiske dyr, behandlet med oppløsningsmiddel- hhv. nimodipin (p<0,001).

Fig. 4: Terapeutisk virkning av nimodipin på ledningshastigheten til motoriske nerver.

Det er middelverdiene (± SEM) for ledningshastigheten til motoriske nerver (LGMN) 0, 4, 6, 8 og 10 uker etter streptozotocin-tilsetningen (50 mg/kg i.v.) som er vist. Gruppe 1 (kurve b,n=12) ble behandlet med nimodipin (20 mg/kg i.p. 48 t i 1 ml/kg polyetylenglykol), gruppe 2 (kurve c,n=12) alle bare med opppløsningsmiddel (1 ml/kg i.p.). Behandling av diabetiske rotter med nimodipin hhv. oppløsningsmiddel foregår 4 uker etter begynnelsen av streptozotocin-tilsetningen, som utgjør et tidspunk hvor en betraktelig reduksjon av LGMN var målbar sammenlignet med ikke-diabetiske kontrolldyr behandlet med streptozotocin (gruppe 3, kurve a,n=12). Alle forsøkene ble gjennomført på hann-Wistar-rotter (11 - 12 uker gamle i begynnelsen av eksperimentet).

Den statistiske analysen viste at i streptozotocinbehandlete dyr førte nimodipin-behandlingen til en betraktelig for-høyning av LGMN (p<0,001). LGNM ubehandlete ikke-diabetiske kontrolldyr lå betraktelig høyere enn oppløsningsmiddel- hhv. nimodipinbehandlede diabetiske rotter (p<0,001).

Claims (2)

1. Anvendelse av kalsiumantagonister av 1,4-dihydropyridiner som i 4-posisjonen bærer en nitrofenylrest og i 3- og 5-posisjonen forskjellige karbalkoksyrester med opp til 6 C-atomer for fremstilling av legemidler for bekjempelse av neuropatier som er forårsaket av Diabetes mellitus.

2. Anvendelse ifølge krav 1, hvor kalsiumantagonisten er nimodipin.