NO175746B - Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk aktivt 1-etyl-fenoksatiin-10,10-dioksyd - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremstilling av.terapeutisk aktivt 1-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd.

Monoaminoksydase (MAO) er det enzym i hjernen som hovedsakelig er ansvarlig for intraneuronal oksydasjon av biogene amin-neurotransmittere til inaktive former. Den forstås å forekomme som to "uavhengige former (isozymer), normalt "betegnet MAO-A og MAO-B (White and Glassman, J. Neurochem, 29, 989-997 (1977) og Tipton et al. "Monoamine Oxidase and its Selective Inhibitors", Beckmann and Eiederer, Utg., Mod. Probl. Pharmacopsychiat., 19 15-30, Karger, Basel (1933)). Det er blitt funnet at MAO-inhibering forhøyer neurotrans-mitter-konsentrasjoner i hjernen.

MAO-inhibitorer benyttes terapeutisk i behandlingen av en rekke forskjellige tilstander, spesielt depresjon, særlig når den er kjennetegnet ved angst, tvangsneuroser, eller appetittforstyrrelser. En rekke av disse forbindelsene, f.eks. isokarboksazid, fenelzin og tranylcypromin, er imidlertid ikke-selektive, irreversible inhibitorer for enzymet og er kjennetegnet ved en uønsket bivirkning som er forbundet med inntagelse av mat eller drikk inneholdende et høyt nivå av tyramin, f.eks. visse oster. Når en pasient som mottar et slikt legemiddel, inntar et slikt produkt, så kan pasientens blodtrykk deretter stige, enkelte ganger til et farlig nivå. Slike pasienter blir derfor fortalt at de skal unngå matvarer og drikker av denne type.

EP-A-0 150 891 beskriver tioxanten-9-onene som er represen-tert ved formelen:

hvor n er 0, 1 eller 2, og fysiologisk akseptable salter derav, og angir at disse er inhibitorer av MAO-A og nyttige i profylaksen og behandlingen av mentale forstyrrelser slik som depresjon. Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer den nye forbindelsen l-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd, (I), i det følgende også betegnet "forbindelse I",

som adskiller seg fra isokarboksazid og lignende ved at den er en selektiv, reversibel inhibitor i pattedyr for MAO-A-isozymet. Forbindelse I er også nyttig som et anti-depresjonsmiddel .

Forbindelse I blir reversibelt bundet til MAO-A som vist ved dens fjerning fra dets kompleks med MAO-A ved dialyse.

Ingen farmakologisk signifikant økning i respons (forhøyelse av blodtrykk) er blitt observert i testpattedyr som har blitt gitt orale antidepresjonsdoser av forbindelse I før oral inntagelse av tyramin.

For inhibering av monoaminoksydase-A (MAO-A) i hjernen hos pattedyr inkludert mennesker, foretas administrasjon av hjerne-monoaminoksydase-A av l-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd i en mengde som er tilstrekkelig til å inhibere nevnte MAO-A i hjernen.

Likeledes, for behandling av depresjon hos mennesker, administreres en terapeutisk effektiv depresjonsbehandlende mengde av det fremstilte 1-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd Depresjonstilstander hvorved forbindelsen er særlig nyttig, er de som er definert i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, tredje utgave, (DSM III), American Psychiatric Association, Washington, D.C. (1980), (DSM III), 296.2X til 296.6X og 301.13), inkludert den som er kjennetegnet ved angst eller tvangsnevroser (DSM III, 300.40), eller atypisk depresjon (DSM III, 296.70 og 296.82), f.eks. ledsaget av en personlighetsforstyrrelse.

Andre terapeutiske anvendelser av forbindelse I innbefatter behandling av posttraumatisk stressforstyrrelse (DSM III, 308.30 og 309.81), tvangsmessige kompulsive adferdstilstander (DSM III, 300.30), angsttilstander (DMS III, 300.000, 300.01, 300.02, 300.21, 300.22, 300.23 og 300.29), f.eks. som er ledsaget i en akutt fase av paniske anfall med eller uten fobi (DMS III 300.21), fobi (DMS III 300.23 og 300.29), appetittforstyrrelser, f.eks. bulimi (DSM III, 307.51) og anoreksi (DMS III, 307.10) og grensetilfeller av personlighetsforstyrrelse hos mennesker som er blitt vist å ha slike forstyrrelser. Ytterligere terapeutiske anvendelser for forbindelse I innbefatter behandling av hodepine, f.eks. migrene, muskelkontraksjon og blandet (dvs. kombinasjon av migrene og muskelkontraksjon) hodepine hos mennesker som har slike hodepiner.

Forbindelse I kan administreres på f.eks. oral, rektal eller parenteral måte. Generelt kan forbindelsen administres for behandling av hver av de ovenfor angitte forstyrrelser, inkludert depresjon, i doseringsområdet 0,1 mg-50 mg pr. kg koppsvekt pr. dag, fortrinnsvis 1 mg-40 mg pr. kg kroppsvekt pr. dag og optimalt ca. 10 mg pr. kg kroppsvekt pr. dag, skjønt den nøyaktige dosen naturligvis vil avhenge av en rekke kliniske faktorer, f.eks. mottagerens alder, adminis-trasjonsmåte og tilstanden som er under behandling og dens alvorlighetsgrad: for administrasjon av forbindelse I på oral måte kan et doseringsskjema fra 0,3 til 30 mg pr. kg pr. dag, fortrinnsvis 2-20 mg pr. kg pr. dag og optimalt ca. 10 mg pr. kg pr. dag, benyttes. Den ønskede daglige dose gis fortrinnsvis som to eller tre eller flere underdoser administrert ved passende intervaller i løpet av dagen. Disse underdosene kan presenteres i enhetsdoseringsform hver inneholdende f.eks. 100-500 mg, fortrinnsvis 200 mg, av forbindelse I.

Mens det er mulig å administrere forbindelse I som rå-kjemikaliet, så er det meget ønskelig å administrere den i form av en farmasøytisk formulering.

Farmasøytiske preparater omfatter l-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd sammen med en akseptabel bærer for denne, idet bæreren bør være akseptabel i den forstand at den er forenlig med de andre bestanddelene og ikke skadelig for mottageren. Preparatene kan tilpasses for oral, parenteral eller rektal administrasjon.

Preparatene kan hensiktsmessig presenteres i enhetsdoseringsform og kan fremstilles ved hjelp av hvilke som helst av de metoder som er velkjent innen farmasien. Slike metoder innbefatter anbringelse av den aktive bestanddelen i kontakt med bæreren som kan omfatte en eller flere hjelpebestanddeler. Generelt fremstilles preparatene ved på ensartet og intim måte å bringe den aktive bestanddelen i forbindelse med flytende bærere eller faste findelte bærere eller begge deler, og deretter, om nødvendig, forming eller innkapsling av produktet.

Preparater som er egnet for oral administrasjon, kan presenteres som adskilte enheter slik som kapsler, cacheter eller tabletter hver inneholdende en bestemt mengde av den aktive bestanddel; som et pulver eller granuler; som en oppløsning eller en suspensjon i en vandig væske eller en ikke-vandig væske, som en flytende olje-i-vann-emulsjon eller en flytende vann-i-olje-emulsjon.

En tablett kan fremstilles ved sammenpressing eller støping, eventuelt med en eller flere hjelpebestanddeler. Pressede

tabletter kan fremstilles ved sammenpressing i en egnet maskin av den aktive bestanddel i en frittstrømmende form slik som et pulver eller granuler, eventuelt blandet med et bindemiddel, smøremiddel, inert fortynningsmiddel, overflate-aktivt middel eller dispergeringsmiddel. Støpte tabletter kan fremstilles ved støping i et egnet apparat av en blanding av den pulveriserte forbindelsen fuktet med et inert flytende fortynningsmiddel. Tablettene kan eventuelt belegges eller merkes, og kan formuleres slik at det tilveiebringes langsom eller regulert frigjøring av den aktive bestanddel deri.

Preparater egnet for rektal administrasjon kan presenteres som et suppositorium med de vanlige bærerne slik som kakao-smør.

Preparater egnet for parenteral administrasjon innbefatter vandige, sterile injeksjonsoppløsninger som kan inneholde antioksydasjonsmidler, buffere, bakteriostatiske midler og oppløste produkter som gjør preparatet isotonisk med blodet til mottageren; og vandige og ikke-vandige sterile supensjo-ner som kan innbefatte suspensjonsmidler og fortyknings-midler. Preparatene kan presenteres i enhetsdose- eller flerdosebeholdere, f.eks. forseglede ampuller og flasker, og kan lagres i en frysetørket (lyofilisert) tilstand som bare krever tilsetning av den sterile flytende bæreren, f.eks. PEG 400:etanol-blandinger, umiddelbart før bruk. Umiddelbart nødvendige injeksjonsoppløsninger og suspensjoner kan fremstilles fra sterile pulvere, granuler og tabletter av den tidligre beskrevne type.

Foretrukne enhetsdoseformuleringer er de som inneholder en daglig dose eller daglig enhetsunderdose, som tidligere om-talt, eller en passende fraksjon derav, av den aktive bestanddel.

Det skal forstås at i tillegg til de bestanddelene som er spesielt nevnt ovenfor, så kan preparatene innbefatte andre midler som er konvensjonelle innen teknikken m.h.t. den aktuelle preparattype, f.eks. kan de som er egnet for oral administrasjon innbefatte smaksstoffer.

Forbindelse I kan fremstilles ved de metoder som er kjent innen teknikken for syntese av forbindelser av analog struk-tur, og i denne forbindelse kan det som illustrasjon vises til følgende standardtekster: i ) " Protective Groups in Organic Chemistry". utg. J. F. W.

McOmie. Plenum Press ( 1973). ISBN 0- 306- 30717- 0:

ii) " Compendium of Organic Synthetic Methods" utg., I. T.

Harrison and S. Harrison, Wiley-Interscience, Vol. I

(1971) ISBN 0-471-35550-X, Vol. II (1974) ISBN 0-471-35551-8 og vol. III (utg. L. S. Hegedus og L. Wade)

(1977) ISBN 0-471-36752-4; og

iii) Rodd's " Chemistry of Carbon Compounds" annen utgave,

Elsevier Publishing Company.

Forbindelsene av formel I fremstilles således ifølge oppfinnelsen ved: a) omsetning med et etylhalogenid (f.eks. kloridet, bromidet eller iodidet) av et fenoksatiin-10,10-dioksyd som

har formelen (V)

hvor M er et alkalimetall, f.eks. litium, natrium eller kalium. Reaksjonen kan hensiktsmessig bevirkes i et aprotisk oppløsningsmiddel slik som en eter (f.eks. tetrahydrofuran)

eller hydrokarbon, ved en temperatur fra -50°C til romtemperatur .

Forbindelsen (V) kan fremstilles ved omsetning av fenoksatiin-10,10-dioksyd med en passende organometallisk forbindelse, f.eks. n-butyllitium, i et aprotisk oppløsnings-middel slik som en eter (f.eks. tetrahydrofuran) eller hydrokarbon, fortrinnsvis ved en temperatur fra —40 til —80°C; og ved fremstilling på denne måten kan forbindelsen (V) hensiktsmessig omsettes in situ med et etylhalogenid, som beskrevet ovenfor, for tilveiebringelse av forbindelse I.

Fenoksatiin-10,10-dioksyd kan fremstilles ved oksydasjon av fenoksatiin ved bruk av hydrogenperoksyd eller en per-karboksylsyre (slik som pereddiksyre eller perbenzoesyre) i et oppløsningsmiddel slik som eddiksyre eller aceton, fortrinnsvis ved en temperatur over romtemperatur. Alternativt kan kromsyreanhydrid eller kaliumpermanganat benyttes som oksydasjonsmiddel.

Fenoksatiin er kommersielt tilgjengelig fra Parish Chemical Co. (145 N. Geneva Rd. , Orem, Utah 84057, USA) eller kan fremstilles ved fremgangsmåten ifølge Organic Synthesis, Coll. Vol. II, side 485.

En annen fremgangsmåte som benyttes ifølge oppfinnelsen er

b) selektiv reduksjon av et fenoksatiin-10,10-dioksyd som har formelen (VI):

hvor Ri er hydrogen og enten R<2> er hydrogen og R<3> er hydroksyl eller R<2>, R<3> og det karbonatom til hvilket de er

festet, danner sammen en karbonylgruppe, eller R<3> er hydrogen, og Ri og R<2> danner sammen en binding.

Som det vil forstås, vil midlene og betingelsene som kan benyttes, avhenge av identitetene som angitt ovenfor, for R<*>, R<2> og R<3> og følgende angis kun som illustrasjon av de til-gjengelige teknikker. Således kan reduksjon av (VI) hvor R<3 >er hydrogen, R<1>, R<2> danner sammen en binding, foretas ved hydrognering ved bruk av platina, palladium- eller nikkel-katalysator.

For forbindelsene ((VI); R<1>, R<2> er hydrogen, R<3> er hydroksyl) og ((VI); R<1> er hydrogen, R<2>, R<3> og det karbonatom til hvilket de er festet, sammen danner en karbonylgruppe) inn-befatter egnede reagenser konsentrert hydroiodsyre med rødt fosfor og enten natriumborhydridpellets eller trietylsilan med trif luoreddiksyre; hydrogenering ved bruk av en edel-metallkatalysator slik som Pearlman's katalysator (20$ palladiumhydroksyd på karbon) kan også benyttes. Reduksjon av karbonylforbindelsen kan også utføres ved bruk av amalga-mert sink med konsentrert saltsyre (Clemmensen reaksjon) eller hydrazinhydrat og kaliumhydroksyd med et egnet høyt-kokende oppløsningsmiddel slik som etylenglykol (Huang Minlon-modifikasjon av Wolff-Kishner-reaksjonen).

Forbindelsene (VI) kan fremstilles enten direkte eller in-direkte fra en forbindelse (V). Således gir omsetning av sistnevnte med et acetylhalogenid eller alkyl (C^-C^,) acetat karbonylforbindelsen (VI) mens med acetaldehydet så resulte-rer (VI) hvor R<1>, R<2> er hydrogen, R<3> er hydroksyl. Denne sistnevnte forbindelse kan igjen omdannes til (VI) hvor R<3> er hydrogen, R<1>, R<2> sammen danner en binding, ved dehydrati-sering med f.eks. p-toluensulfonsyre og et egnet oppløsnings-middel (med azeotrop fjerning av det resulterende vann) eller kokende fortynnet svovelsyre.

Følgende eksempler illustrerer foreliggende oppfinnelse.

Eksempel 1. l- etylfenoksatiin- 10. 10- dioksyd A. Fenoksatiin- 10. 10- dioksyd

Til en oppslemming av fenoksatiin (81 g, Parish Chemical Co., Orem, Utah) i iseddik (250 ml) ble det tilsatt 30$ hydrogenperoksyd (250 ml). Blandingen ble oppvarmet under omrøring ved tilbakeløp i 2,5 timer og fikk deretter avkjøles natten over. Den ble oppvarmet ved tilbakeløp i ytterligere 2 timer og av-kjølt til romtemperatur. Det dannede hvite faste stoff ble oppsamlet ved filtrering og grundig vasket med vann (inntil syrefritt og peroksydnegativt), deretter tørket i vakuum ved 55 "C for oppnåelse av fenoksatiin-10,10-dioksyd (87 g), smp. 145-146°C.

B. l- etylfenoksatiin- 10. 10- dioksyd

En blanding av fenoksatiin-10,10-dioksyd (50,5 g) i tørr tetrahydrofuran (500 ml) under nitrogen ble av-kjølt i et aceton/tørrisbad. Til denne oppslemmingen ble det tilsatt 1,6 M oppløsning av n-butyllitium i heksan (144 ml) ved en hastighet som holdt reaksjons-temperaturen ved -40"C, hvilket etter 30-45 min. resulterte i en orangefarget oppløsning av 1-litio-fenoksatiin-10,10-dioksyd. Til denne oppløsningen ble det tilsatt etyliodid (35 ml) hvoretter reaksjonsblandingen fikk oppvarmes til romtemperatur. Etter ca. 3-4 timer ble den gulfargede oppløsningen delvis inndampet under redusert trykk, og ble deretter skilt mellom metylenklorid og vann. Metylen-kloridfasen ble vasket med fortynnet saltsyre, tørket over vannfritt magnesiumsulfat og inndampet til en gul rest som ble renset ved kolonnekromatografi på Silica Gel 60 (E. Merck, Darmstadt, Tyskland) ved eluering med toluen. De ønskede fraksjonene ble kombinert og inndampet, og resten ble krystallisert fra etylacetat/pentan til oppnåelse av l-etylfenoksatiin-10 , 10-dioksyd , smp. 112-114°C (del. 102-104°C).

Eksempel 2. l- etylfenoksatiin- 10. 10- dioksyd A. l-( 1- hydroksyetyl) fenoksatiin- 10. 10- dioksyd

Til en porsjon av l-litiofenoksatiin-10,10-dioksyd, fremstilt ifølge metoden i eksempel IB fra 44 g fenoksatiin-10,10-dioksyd avkjølt til < -50"C i et tørris/acetonbad, ble det langsomt tilsatt avkjølt acetaldehyd (20,37 g). Reaksjonsblandingen ble holdt ved —50°C under tilsetningen, hvilket tok 45 min. Den fikk deretter oppvarmes til romtemperatur, og oppløsningsmiddelet ble fjernet under redusert trykk. Den gulorange resten ble omrørt natten over ved 0,5 N saltsyre (259 ml), filtrert og vasket med vann (500 ml). Den ble deretter vasket grundig med etanol (1,5 1), filtrert og tørket til oppnåelse av 1-(1-hydroksyetyl)fenoksatiin-10,10-dioksyd (41 g) som var tilstrekkelig rent for det neste trinnet (omdannelse til l-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd).

En prøv ble omkrystallisert fra etylacetat/heksaner til oppnåelse av en analytisk renprøve av 1-(1-hydroksyetyl)fenoksatiin-10,10-dioksyd som hvite krystaller, smp. 177-179°C.

Analyse beregnet: C^H^C^S: C, 60,83; H, 4,38; S, 11,60.

Funnet: C, 60,78; H, 4,40; S, 11,51.

^H-NMR (DMSO-d6) S 8,06 (dd, 1H, H9, J=7,9, 1,3), 7,83 (m, 1H, H7 eller H8), 7,79 (d, 1E, E2 eller H4, J=7,6), 7,77 (m, 1H, H7 eller H8) 7,57 (d, 1H, H2 eller H4, J=7,7), 7,53 (m, 1E, E2), 7,46 (dd, 1E, E6, J=7,6, 2,0), 5,74 (m, 1E, -CE(0H)-CE3), 5,65 (d, 1E, -OE, J=4,2), 1,45 (d,45 (d, 3E, metyl, J=5,8).

B. l- etylfenoksatiin- 10. 10- dioksyd

En oppløsning av l-(1-hydroksyetyl)fenoksatiin-10,10-dioksyd (590,2 g) i eddiksyre (5,4 1) inneholdnde 70# vandig perklorsyre (250 ml) ble dekket av et teppe med nitrogen, og 65 g av Pearlman's katalysator (20$ palladiumhydroksyd på kabobn, Aldrich Chemical Co., Milwaukee, Wisconsin) ble tilsatt. Atmosfæren over reaksjonsblandingen ble erstattet ved suksessiv eva-kuering og spyling med nitrogen, og deretter ble nitrogenet fortrengt ved suksessive evakueringer og spyling med hydrogen. Reaksjonsblandingen ble deretter omrørt kraftig, og hydrogen ble tilsatt inntil det ikke ble opptatt mer. Katalysatoren ble fra-fUtrert og skylt med ediksyre. De kombinerte eddik-syreoppløsningene ble fortynnet til ca. 23,5 1 med vann og omrørt natten over ved romtemperatur. Det resulterende gråhvite, faste stoffet ble oppsamlet ved filtrering, vasket med vann (2 1) og tørket ved 50° C i en vakuumovn, hvilket ga 1-etylfenbksatiin-10,10-dioksyd. Etter omkrystallisering fra etylacetat/heksaner så hadde det et smeltepunkt på 114-115°C. Omkrystallisering fra etylacetat/pentan viste seg å gi en annen krystallinsk form, smp. 101-102°C.

Analyse beregnet: C14<E>12<O>3S: c» 64,60; E, 4,65; S, 12,32.

Funnet: C, 64,49; E, 4,69; S, 12,27.

1-H-NMR (DMSO-d6) A 8,05 (dd, 1H, E9, J=7,9, 1,5), 7,80 (ddd, 1H, H7, J=8,4, 7,5, 1,5), 7,70 (dd, 1E, E3, J=8,l, 8,1), 7,53 (d, 1E, E6, J=8,5), 7,53 (dd, 1E, E8, J=7,7, 7,7), 7,38 (d, 1E, E4, J=8,6), 7,35 (d, 1E, E2, J=7,9), 3,17 (q, 2E, metylen, J=7,2), 1,32 (t, 3E, metyl, J=7,3).

Eksempel 3. 1- etvlfenoksatiin- 10. 10- dloksvd A. 1- vinylfenoksatinn- 10. 10- dloksvd

En oppslemming av 1,06 g (0,00384 mol) l-(1-hydroksyetyl )fenoksatiln-10,10-dioksyd (eksempel 2A) i 60 ml metylenklorid og 0,730 ml tionylklorid beskyttet overfor atmosfærisk fuktighet, ble oppvarmet under tilbakeløp i 3,5 timer. Etter at flyktige materialer hadde blitt fjernet (vannsugeapparat, varmt vannbad) ble 10 ml etanol tilsatt og fjernet på samme måte og resten omkrystallisert fra etanol hvilket ga 290 mg av et hvitt fast stoff. En like stor ytterligere mengde ble oppnådd fra moderluten ved ny destillasjon og omkrystallisering av resten fra etylacetat/pentan. De kombinerte faste stoffene ble omkrystallisert fra etylacetat/pentan hvilket ga 1-vinylfenoksatiin-10,10-dioksyd (0,310 g), smp. 143-145°C, som hadde det forventede proton-NME.

Analyse beregnet for C^E^gC^S, mol-vekt 258,29:

C, 65,10; E, 3,90; S, 12,41 Funnet: C, 65,00; E, 3,97; S, 12,33

B. l- etvlfenoksatiin- 10. 10- dioksyd

En blanding av 1,69 g (6,54 mmol) 1-vinylfenoksatiin-10,10-dioksyd, 0,11 g 5 1o palladium på karbon og 40 ml eddiksyre ble anbragt i en Parr-rysteanording, innledningsvis under 344,8 kPa hydrogen i 1 time. Blandingen ble deretter filtrert og konsentrert. Det faste stoffet som resulterte fra filtrering og fjerning av oppløsningsmiddel ved vakuumdestillasjon ble omkrystallisert fra etanol og dette ga 1,19 g 1-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd, smp. 100-101,5°C.

Analyse beregnet for: C14<H>12O3S: c» 64,59; H, 4,66;

S, 12,31

Funnet: C, 64,54; H, 4,64; S,12,38

Eksempel 4. 1- etvlfenoksatiin- 10. 10- dioksyd A. 1- acetylfenoksatiin- 10. 10- dioksyd

En blanding av 29,83 g (0,14 mol) pyridiniumklor-kromat (Aldrich Chemical Co.), 25,2 g av 4A molekyl-sikt, 13,92 g (0,05 mol) 1-(1-hydroksyetyl)fenoksatiin-10 , 10-dioksyd (eksempel 2A) og 580 ml metylenklorid ble omrørt i 21 timer og deretter filtrert gjennom et 4 cm dypt lag av kiselguhr som fjernet farge. Kiselguhr-materialet ble vasket med et totale av 1 1 like volumdeler etylenacetat og heksaner og resten i reaksjonskolben ble vasket med etylacetat, som deretter ble ført gjennom det samme kiselguhr-materialet. Vilkårlige utsnitt av kromatogrammet med de blandede oppløsningsmidlene ga etter fjerning av oppløsningsmidler ved vakuumkonsentrasjon fraksjoner som smeltet mellom 124,5 og 142°C. Disse ble kombinert etter smeltepunkt i to porsjoner og disse separat omkrystallisert fra etylacetat ved tilsetning av heksaner til de varme oppløsningene til begynnende uklarhet. De høyeresmeltende fraksjonene ga 9,70 g, spm. 144,0°C. De laveresmeltende fraksjonene ga ytterligere 1,16 g, smp. 142,4°C. Fraksjonene ble kombinert og omkrystallisert fra etylacetat ved tilsetning av pentan til den varme oppløsningen og dette ga l-acetylfenoksatiin-10,10-dioksyd, smp. 142-144°C, og viste en flekk på TLC med 1:1 etylacetat:

pentan (Rf = 0,8).

Analyse beregnet for C^H^qC^S, mol-vekt 274,29:

C, 61,30; H, 3,67; S, 11,69

Funnet: C, 61,23; H, 3,70; S, 11,74.

B. l- etylfenoksatiin- 10. 10- dioksyd

Produktet fra trinn A (1,26 g) i eddiksyre med spor av perklorsyre, ble redusert ved bruk av hydrogen i nærvær av Pearlmans katalysator (20 % palladiumhydroksyd på karbon; Aldrich Chemical Co.).

Det resulterende faste stoff (30 mg) ble ved væskekromatografi/massespektroskopi vist å være hovedsakelig l-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd.

Farmasøytiske preparater

I de følgende formuleringseksempler betyr "aktiv bestanddel" l-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd, dvs. forbindelse I.

A - 100 mg pressbelagt tablett

Den aktive bestanddel og stivelse granuleres med vann og tørkes. Magnesiumstearat tilsettes til de tørkede granulene. Laktose og stivelse granuleres med en 10% vekt/vol vandig oppløsning av gelatin og tørkes. Magnesiumstearat tilsettes til de tørkede granulene. Den granulerte kjernen sammen-presses med det granulerte belegg i et konvensjonelt press-støpeapparat.

B - 200 mg kapsel

Den aktive bestanddelen, laktose og talk bringes i intim blanding med hverandre, og 440 mg av den resulterende blanding innføres i en størrelse 0 hard gelatinkapsel.

C - 100 mg kapsel

Bestanddelene blandes sammen inntil homogen blanding er oppnådd, og 310 mg av den resulterende blanding fylles i hver harde gelatinkapsel.

D - 100 mg kapsel

Gelucire 37/02 smeltes ved oppvarming ved 90°C. PEG 3350 tilsettes og blandingen omrøres til oppnåelse av en jevn smelte. Under overvåking av temperaturen ved 90°C tilsettes den aktive bestandel, og blandingen omrøres for oppnåelse av en homogen blanding. Blandingen tilsettes til størrelse 0 harde gelatinkapsler, avkjøles og forsegles. Gelucire 37/02 er et varemerke tilhørende Gattefossé Corporation i Elmsford, NY, for hydrogenerte polyglykoliserte glycerider fremstilt fra Ciq- C18 hydrogenerte fettsyrer, glycerol og PEG 300. PEG 300 er poly(etylenglykol) av en omtrentlig molekylvekt på 300; PEG 3350 er poly(etylenglykol) med en omtrentlig molekylvekt på 3350.

E - 100 mg kapsel

Labrafil oppvarmes til ca. 70°C, og den aktive bestanddel tilsettes deretter under omrøring for oppnåelse av en homogen blanding. Blandingen tilsettes til størrelse 0 harde gelatinkapsler, avkjøles og forsegles. Labrafil M 1944 CS er et varemerke tilhørende Gattefossé Corporation i Elmsford, NY, for umettede polyglykoliserte glycerider fremstilt fra aprikoskjerneolje og PEG 300.

F - 500 mg tablett

Den aktive bestanddel, maisstivelse og mikrokrystallinsk cellulose sammenblandes og granuleres med den alkoholiske polyvinylpyrrolidon. De resulterende granuler tørkes og presses for fremstilling av tabletter, hvor hver tablett har en vekt på ca. 690 mg.

G - suppositorium

Den aktive bestanddel i fin pulverform dispergeres i en liten mengde av den smeltede suppositoriumbasis ved 50°C. Disper-sjonen inkorporeres i massen av basismateriale ved den samme temperaturen, får avkjøle ved 42-45°C, helles i egnede 2 g suppositoriumformer, og får stivne ved 15-20°C. Egnede suppositoriumbasismaterialer er Massa Esterinum C (Henkel International, Dusseldorf, Tyskland) og Witten H Suppo-sitorieforbindelse.

H - Dispergerbar tablett

Den aktive bestanddelen, halvparten av maisstivelsen, Primojel og dikalsiumfosfatdihydratet blandes sammen og granuleres deretter med en oppløsning av natriumkarboksy-metylcellulose og natriumsakkarin i et egnet volum av 50% etylalkohol. Granulene tørkes, den resterende maisstivelsen, den mikrokrystallinske cellulosen og magnesiumstearatet iblandes, og en resulterende blanding presses til tabletter.

Biologisk aktivitet

I. Monoaminoksydase- inhibering

A - In vitro inhibering

MAO ble analysert med [<3>H] serotonin (0,2 mM, 5 Ci/mol) og [<14>C] p-fenetylamin (10 jjM, 3 Ci/mol) som substrater i en dobbel tmerke-analyse (V/hi te and Glassman, J. Neurochem. 29:987-97 (1977)). Under disse betingelsene blir serotonin selektivt metabolisert av MAO-A og p-fenetylamin av MAO-B.

For studier av den kinetiske inhiberingsmekanismen ble metoden ovenfor benyttet med unntagelse for at et enkelt substrat, serotonin eller tyramin, ble variert over et 10-fold konsentrasjonsområde som innbefattet Km-konsentrasjonen. Da tyramin ble benyttet som substrat, ble ekstraktet forbehandlet med deprenyl (1 pm) for å inhibere all MAO-B-aktivitet. MAO-A-akivitet ble bestemt i fravær og nærvær av forbindelsen som skulle testes ved hver substratkonsentrasjon i duplikat- eller triplikatanalyser.

Forbindelse I ga en kraftig selektiv inhibering av MAO-A i mitochondrieekstrakter av rotte- eller menneskehjerne, og I5@0 (konsentrasjon som gir 50% inhibering), var 0,035 pM. Denne inhibering var konkurrerende mot substratene serotonin eller tyramin, idet K-^ var 0,01 jjM med begge.

B - In vivo inhibering

For å bestemme MÅO-inhibering i hjerner og levere fra rotter forbehandlet med en reversibel inhibior, var det nødvendig å benytte en analysemetode som minimaliserte fortynning av forbindelsen. Høye konsentrasjoner av vevhomogenater ble således inkubert i meget korte tidsperioder. For hjerne-analyser ble startvevet 3-ganger fortynnet i hver analyse. P.g.a. den meget høye MAO-aktiviteten var ytterligere fortynning av leverhomogenater nødvendig for å oppnå pålitelige data. Substratkonsentrasjoner var ikke mettende, men ble valgt i forhold til Km-verdier for serotonin og p<->fenetylamin for å oppnå en vurdering av MAO-A og MAO-B, respektivt.

Hjerner fra forbehandlede Sprague-Dawley hannrotter (avlivet tre timer etter oral dosering med testforbindelsen) ble homogenisert i en buffer bestående av 0,1 M kaliumfosfat og 5% sukrose (pH 7,4) ved et 1:1 vevvekt/buffervolum-forhold ved bruk av en motordrevet Teflon/gass-homogenisator. MAO-A og MAO-B ble bestemt ved inkubasjon av 100 pl vevhomogenat med 50 pl av en dobbeltmerke-substratblanding for oppnåelse av sluttkonsentrasjoner [<3>H] serotonin på 0,4 mM (5 Ci/mol) og [<14>C] p-fenetylamin, på 20 pM (3 Ci/mol). For blindanaly-ser ble 100 pl porsjoner homogenat forinkubert i 15 min. ved 37" C med pargylin (4 mM) før substrattilsetning. Inkubasjo-ner med substrat til stede ble foretatt ved 37"C i 30 sek. Analyseblandinger ble deretter surgjort og produkter ekstrahert som i in vitro-metoden ovenfor (White og Glassman, loe. lit. ).

Levervev ble homogenisert i den ovenfor angitte fosfat-sukrose-buffer ved et 1:5 vevvekt/buffervolum-forhold. Porsjoner (100 pl) av homogenat ble inkubert med 50 pl av den ovenfor angitte dobbeltmerke-substratblandingen. Blind-analyser innbefattet det samme volumet av homogenat forinkubert med 4 mM pargylin i 15 min ved 37°C. Etter tilsetning av substrater ble blandinger inkubert ved 37° C i 30 sek., surgjort, og produkter ekstrahert som ovenfor.

For forbindelse I ble følgende resultater oppnådd:

Det var ingen signifikant inhibering av MAO-B i noe vev.

I andre forsøk med forbindelse I for en oral dose på 20 mg/kg, ble det funnet at inhibering av hjerne-MAO-A nådde en topp i løpet av 1-6 timer og ble videre funnet å være ubetydelig ved 24 timer etter dosering, hvilket antyder reversibilitet for in vivo-inhiberingen.

II. Effekter på blodtrykkrespons til oral tyramin

Forbindelse I ble testet med henblikk på effekter på pressorresponsen indusert ved oralt administrert tyramin i en be-visst, fri rottemodell. Metoden innebærer direkte måling av midlere arterieblodtrykk fra en kanyle implantert i en hals-pulsåre og gjort tilgjengelig utenfra gjennom et lite snitt i nakken. Toppendringer i pressorrespons etter tyramin (p.o.) i dyr som var forbehandlet med forbindelse I (p.o.), ble sammenlignet med endringer som sees hos dyr forbehandlet med enten den kjente MAO-inhibitoren, fenelzin (p.o.) eller bærer (vann) alene.

For å sammenligne effekter ved ekvipotente doser som er rele-vante med henblikk på antidepresjonsaktivitet, ble enten forbindelse I eller fenelzin gitt i en enkelt oral dose som ga ca. 80$ inhibering av hjerne-MAO-A ved tidspunktet for tyraminadministrasjon, 3 timer senere. Under disse betingelsene ble lever-MAO-A inhibert med 90% eller mer med fenelzin.

Rotter som var forbehandlet med bærer alene, viste blodtrykk-forhøyelser ved relativt høye doser av tyramin, dvs. over 27 mg/kg. Forbindelse I (25 mg/kg, p.o. ) forårsaket ikke en statistisk signifikant økning i pressorresponsen til tyramin ved terskel-tyramindoser (15 mg/kg), mens fenelzin (50 mg/kg, p.o.) forårsaket en 57,5 (± 3, b)% økning i midlere arterieblodtrykk i respons til den samme dosen av tyramin.

III Toksisitet

Ingen synlige effekter forekom hos mus eller rotter etter akutte doser av forbindelse I opptil 1000 mg/kg, p.o.

Claims (1)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk aktivt l-etylfenoksatiin-10,10-dioksyd som har formelen (I):

   karakterisert ved at a) omsetning med et etylhalogenid av et fenoksatiin- 10 , 10-dioksyd av formelen (V):

   hvor M er et alkalimetall; eller b) selektiv reduksjon av et fenoksatiin-10,10-dioksyd

   av formelen (VI):

   hvor Ri er hydrogen og enten R<2> er hydrogen og R<3> er hydroksyl, eller R<2>, R<3> og det karbonatom til hvilket de er festet sammen danner en karbonylgruppe, eller R<3> er hydrogen, og R<*> og R<2> sammen danner en binding.