NO169156B - Innretning for aa inneholde en flyktig vaeske og avgi nevnte vaeske som en damp - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en innretning for å inneholde en flyktig væske og avgi nevnte væske som en damp, innbefattende en lukket beholder som har vegger som er ugjennomtrengelige for væske og damp.

Innretninger for langsom frigivelse av damp fra beholdere av væske er velkjente, i det minste innenfor feltet luftrensere og insekticider.

Vanligvis understøttes et egnet substrat, såsom cellulose-stopping, impregnert med f.eks. parfymeolje og/eller flyktige flytende insekticidpreparater, på en ramme og er i det minste delvis dekkbare ved hjelp av en struktur som begrenser eksponeringen av stoppen mot atmosfæren, slik at en bruker oppnår kontroll over omfanget av behandlingen av omgivelsen. Slike arrangementer gir ofte liten eller ingen kontroll for brukeren over hastigheten for anvendelsen og det finnes ingen indikasjon på når den stoppede puten er tom, dvs. når den er blitt ineffektiv selv om den fremdeles har en duft eller avfarging på grunn av parfymen eller insekticidet.

Alternativt eksponeres veker neddykket ved den ene enden i væske inneholdt i en klar beholder regulerbart mot atmosfæren ved den andre enden hvorfra damp emanerer på velkontrollert måte med en regulerbar veke. Brukshastigheten er høy, følgelig er fortynnede væsker påkrevet hvilket fører til relativt store flasker. I tillegg er slike arrangementer generelt lukkbare ved hjelp av en hette, og det er fare for spill dersom de får stå uten tilsyn uten hette.

Senere har det kommet en brytbar pose av parfyme på markedet, denne posen inneholdes i en ytre pose, begge disse er i det minste gjennomskinnelige. En slik posekombinasjon er montert på en egnet ramme som eventuelt letter bruddet av den indre posen. Disse innretningene er, når det gjelder holdbarhet, avhengige av ugjennomtrengeligheten av den brytbare indre posemembranen. Stort omhu må utøves ved sammensetning av et preparat, slik at lekkasje under lagring ikke finner sted og fraksjonering av væsken ikke finner sted under anvendelse gjennom den ytre membranen som er valgt. Det finnes en klar indikator som angir slutt på levetid når væsken er oppbrukt.

Det har vært foreslått å fordampe flyktig behandlingsvæske gjennom et fast nettverk av silikonmateriale som virker som en væaskefasebarriere. Selv om flere fordeler kan oppnås ved anvendelsen av slike silikonbarrierer er materialet dyrt og øker følgelig prisen på innretninger som innbefatter relativt stor tykkelser av fast silikon.

Det er nå funnet at det er mulig å bevirke langsom frigivelse av damp fra væsker som inneholdes i en normalt lekkasjetett beholder ved i det vesentlige lineære hastigheter uten behov for omfattende anvendelse av silikon.

Følgelig tilveiebringer foreliggende oppfinnelse en innretning for å inneholde en flyktig væske og avgi nevnte væske som en damp, innbefattende en lukket beholder som har vegger som er ugjennomtrengelige for væske og damp, kjennetegnet ved at minst en vegg innbefatter en porøs bærer utstyrt med minst ett tverrbundet organopolysiloksanmateriale som tjener til å lukke porer i bæreren for å forhindre passasje av væske derigjennom, samtidig som passasjen av damp tillates.

Innretningen utleverer et inneholdt flytende stoff som en damp. Organopolysiloksanmaterialet kan påføres som en kontinuerlig eller diskontinuerlig film på overflaten av bæreren og/eller impregneres i det minste delvis inn i volumet av denne. Det er tilstrekkelig at porene av substratet er så fylt eller lukket med organopolysiloksanen at væsken per se ikke kan lekke ved anvendelsen.

Den porøse bæreren kan foreligge i form av et rør som eventuelt har lukkede ender, slik at det dannes en hul beholder, eller har åpne ender i den forstand at væske kan flyte gjennom røret i en hvilke som helst retning under innvirkning av tyngdekraft eller ved hjelp av pumping eller på annen måte. Alternativt kan den porøse bæreren foreligge i form av et lag, nett eller sjikt, dvs. en struktur som kan virke som en vegg eller en del derav og hvor utgangsveien for stoffet som forandrer seg fra væske til damp er plassert over en relativt kort dimensjon av denne.

Den porøse bæreren kan være fremstilt av naturlige eller syntetiske materialer. Syntetiske materialer med hydroksylgrupper i strukturen er foretrukne. Som eksempel kan vevde og/eller uvevde naturlige eller syntetiske fibrer i form av vevnader eller platevatter anvendes. Våtlagte fiberformige produkter av den generelle klassen papirprodukter, dvs. papir av alle sorter, spesielt pergamyn, papp, filter o.l. kan også benyttes, så vel som pergament, lær og gummityper, sintret glass, porøse plaster, plastfilmer og mikroporøse plaster såsom sintrede polyolefiner, f.eks. sintret polyetylen, sintret polyuretan. Det bør utøves omhu ved valget av gummi som porøs bærer fordi visse typer inneholder komponenter som inhiberer herding av organopolysiloksaner. Nyttige er også de åpenporede plastmaterialene i skårne, blokker eller filmform fremstilt av en blanding av polymerer og et utvask-bart materiale, såsom et salt, etterfulgt av utvasking av forbindelsen med vann eller annet egnet oppløsningsmiddel, slik at det dannes en porøs blokk eller film som ønsket.

Med "porøs" slik betegnelsen her benyttes forstås en struktur som, når den mangler organopolysiloksanmaterialet, kan transmittere væsker som sådanne, om enn langsomt, slik at begge side kan fuktes av væsken.

En rask og enkel fremgangsmåte er funnet for undersøkelse av substratene som er nyttige ved foreliggende oppfinnelse, den såkalte "oljeabsorbenstesten" som et mål for absorpsjons-kapasiteten av den porøse bæreren som substrat. I grove trekk gjennomføres testen som følger: "01jeabsorbenstest"

Det innveies nøyaktig i en petriskål e.l. ca. 4 g (W^) av mineralolje av viskositet ved 25°C 95 mm<2>/s (=cSt) (±10 mm<2>/s). Det plasseres 2 små stykker av den porøse bæreren som skal undersøkes, f.eks. en papirfirkant med sidekant 6,35 cm i skålen. Det hele får stå i ca. 5 minutter, dvs. inntil den porøse bæreren er mettet. Den uabsorberte oljen helles i en tarert beholder og veies nøyaktig (¥3). Prosentandelen olje absorbert beregnes ifølge:

Egnede substrater har oljeabsorpsjonsevne ved testen ovenfor på minst 10$. Fortrinnsvis er oljeabsorpsjonsevnen 17$ til 50%. Typiske oljeabsorbensverdier for visse papirer er:

Organopolysiloksanmaterialet er fortrinnsvis en silikonelastomer, i motsetning til en silikonolje eller en silikon-harpiks. Eventuelt kan organopolysiloksanmaterialet inneholde en andel av harpiks og/eller olje. Generelt er organopolysiloksanmaterialene fremstilt fra prepolymerer, her i visse tilfeller betegnet som oligomerer, ved romtemperatur-vulkanisering eller en lavtemperaturvulkanisering, dvs. ved temperaturer på opp til 150°C anvendt i noen få, f.eks. 5-10, sekunder til 1 til 2 timer, eventuelt i nærvær av katalysa-torer .

Prepolymerene eller oligomerene har middels molekylvekt og inneholder fra noen få hundre til noen få tusen, f.eks. opp til 3000 polysiloksanenheter i, i det vesentlige, lineært arrangement. Slike oligomerer av middels molekylvekt har viskositetsverdier på opptil 1.000.000 mm<2>/s (=cSt); nærmere bestemt i området 100-1.000.000 mm<2>/s (=cSt) ved 25°C. Fortrinnsvis har oligomerene viskositet på opp til 20.000 mm<2>/s (=cSt) ved 25"C. Det er funnet at noen komponenter av prepolymerene som er nyttige ved foreliggende oppfinnelse viser viskositeter godt under 100 mm<2>/s.

Fortrinnsvis fremstilles organopolysiloksanmaterialet ved en vulkaniserings- eller herdereaksjon av en to-komponent-blanding hvor en av de separat tilførte komponentene, om nødvendig, inneholder katalysatoren. Alternativt kan katalysatoren tilsettes etter blanding av komponentene.

Karakteristisk er en silanol-terminert silikonpolymer en oligomer og en hydrid-funksjonell siloksan benyttet til å kryssbinde den katalytisk ved anvendelse av organometalliske tinnforbindelser, f.eks. såper eller tetraalkyltinnfor-bindelser som katalysator i en kondensasjonsreaksjon. I det tilfellet inneholder den oligomere silanden fortrinnsvis ikke mindre enn to hydroksylgrupper pr. molekyl anbragt på forskjellige silisiumatomer. Det hydrid-funksjonelle siloksanet inneholder ikke mindre enn ett reaktivt hydrogen-atom for hvert tredje silisiumatom.

Alternativt har oligomeren reaktive vinyl- eller allylgrupper og undergår en addisjonsreaksjon med den typen av hydrid-funksjonell slloksan som er angitt ovenfor i nærvær av platina- eller rhodiumhalogenider og komplekser som katalysator for fremstilling av organopolysiloksanelastomer.

Organopolysiloksanmaterialet kan påføres på den mekaniske bæreren fra en vandig emulsjon, eller fra oppløsning i et hydrokarbonoppløsningsmiddel. Alternativt kan organopolysiloksanmaterialet påføres fra et oppløsningsmiddel-fritt system eller fremstilles in situ ved herding av de separat tilførte oligomerene eller prepolymerene in situ.

Påføring kan foregå ved hjelp av sjaber, luftbørstebe-strykning, valsebestrykning (som f.eks. spesielt med opp-løsningsmiddelsystemer) med anvendelse av enten slepet stål eller gummibelagte valser for formålet.

For å oppnå god adhesjon og/eller i visse tilfeller hvor tykkelsen av den porøse bæreren er relativt stor, og følgelig vil absorbere store mengder av elastomeren, forutgås på-føringen av elastomeren, i en hvilken som helst form som ønskes, ved en første bestrykning eller primer-bestrykning. Et slikt første belegg eller primer-belegg er vanligvis av et silikonbasert, ofte adhesivt materiale, og dets funksjon er enten å forsegle overflaten, gi god adhesjon eller å oppnå en god utflytning av det etterfølgende belegget eller en kombinasjon av disse. Der hvor overflatene av den porøse bæreren er spesielt inerte, f.eks. med visse polyolefinfilmer og andre strukturer, kan det være nødvendig å anvende lysbue-forbehandling for å oppnå god adhesjon.

Vandige emulsjoner av polyvinylalkohol, karboksymetylcellul-ose, dens derivater og beslektede forbindelser, algenater eller plastdispersjoner, som ofte anvendes ved fremstillingen av våtlagte baner, kan virke som et primer-belegg på visse papirtyper.

Det er antatt at en riktig belagt mekanisk bærer har bind-inger i overflaten "forbundet" med de polare delene av organopolysiloksanmaterialet med sistenevntes oleofile deler eksponert, dvs. dannende det ytre "laget".

Det antas at et perfekt kontinuerlig lag av elastomer ikke er essensielt for egnet funksjon av oppfinnelsen i ethvert tilfelle. Dersom imidlertid visse fibre av det porøse bærermaterialet trenger gjennom den ytre filmen vil disse antagelig kunne virke som en veke for væsken. Det er viktig å forsikre seg om at slik "vekedannelse" ikke forårsaker fukting av den siden av bæreren som vender mot atmosfæren. Mengden av organopolysiloksanmaterialet på den porøse bæreren varierer med naturen av substratet, naturen av væsken som inneholdes, naturen av organopolysiloksanmaterialet og den ønskede emanasjonshastigheten. Dette er størrelser som kan bestemmes og utbalanseres ved hjelp av enkle forsøk.

Generelt etterstrebes tynne filmer som gir et belegg med ca. 0,5 g/m<2> faste stoffer. Opp til 50 g/m<2>, basert på tørr beleggingsvekt av organopolysiloksanelastomer kan påføres, f.eks. opp til 20 g/m<2>. Fortrinnsvis påføres over 12 g/m<2> på samme basis; imidlertid har 5-8 g/m<2> vært anvendt for belegging av papir med spesielle dispersjoner. Typiske beleggingstykkelser som benyttes ligger i området 1 til 1000 jjm, målt som vått belegg. Dette kan reduseres delvis ved penetrering av silikon inne i det porøse substratet, og delvis ved herding.

Ikke desto mindre krever visse romtemperaturherdende organo-polysiloksanoligomerer eller prepolymerer såsom "SILASTIC 382", en tinnoktoat-katalysert oligomer og "SILASTIC MDX4-4210", katalysert ved hjelp av en edelmetallorganometallisk forbindelse og markedsført av Dow-Corning, en meget tykk påføring av tykkelse ca. 3-4 mm for å tilveiebringe sikkerhet mot lekkasje av væske. Romtemperaturherdende materialer kan naturligvis herdes raskere ved oppvarming i en ovn.

Et lett tilgjengelig, allerede belagt substrat for anvendelse i visse situasjoner, er silikon-belagt papir som vanligvis anvendes som baksidelag for avtagbare klebemerker. Visse av disse abherente substratene er funnet å være nyttige med visse parfymepreparater. En porøs bærer for slik anvendelse er pergamyn.

Oppfinnelsen kan anvendes for kontrollert frigivelse av luftrensende væsker, f.eks. parfymer; insekticidvæsker; frastøtningsmidler for insekter; deodoranter; duftavgivende smykker eller personlig pynting; korrosjonsinhibitorer, germicidpreparater og medikamenter, såsom respirasjonsunder-støttende væsker.

Preparater ved hvilke foreliggende oppfinnelse kan anvendes innbefatter de ovenfor nevnte behandlingsmaterialene alene eller i kombinasjon, i egnede tilfeller, i flyktig, flytende form. Væsken kan fordampe relativt langsomt, men forflyktig-elsen er fullført innenfor egnet tid. En andel av mindre flyktige eller relativt uflyktige materialer, som ikke fordamper totalt innenfor en gitt tid, kan anvendes i preparatene. Fortrinnsvis bør et preparat som er ment å bli forflyktiget i løpet av 30 dager, ikke inneholde mer enn 10$ vekt/vekt av slike ikke-flyktige bestanddeler. Nærmere bestemt bør et slikt preparat ikke inneholde mer enn 1, 1% vekt/vekt av ikke-flyktige bestanddeler.

Hastigheten for emanasjon er viktig for bestemmelse av levetidene, og disse kontrolleres av overflatearealet for emanasjonsinnretningen, de kjemiske og fysikalske egenskapene for behandlingsmaterialet, så vel som den kjemiske og fysikalske naturen av silikonen som benyttes og tykkelsen eller den beleggingstettheten hvorved det tilføres til det porøse substratet.

En enkelt test, den såkalte "oppsvellingstesten" gir en indikasjon på anvendeligheten av en silikonvæske-kombinasjon ved foreliggende oppfinnelse. "Oppsvellingstesten" er beskrevet nedenfor under henvisning til et luft-rensende preparat, som eksempel, som behandlingsmaterialet som emanerer fra innretningen: et lite veid stykke av herdet silikonelastomer måles og neddykkes deretter fullstendig i den valgte parfymen, oppsvelling av polymeren er da obser-verbar. Forskjellen mellom (i) de observerte dimensjonene og de opprinnelige dimensjonene uttrykkes som en prosentandel av opprinnelig; (ii) den observerte vekten og den opprinnelige vekten uttrykkes som en prosentandel av opprinnelig; vanligvis er det her den prosentvise volumøkningen som betegnes som en prosent svellbarhet.

En volumøkning på minst 25% i løpet av én uke betraktes som typisk for en nyttig silikon for den valgte parfymen. En svellbarhet over 100% betraktes som indikasjon på en høy grad av gjennomtrengelighet.

En annen nyttig indikator for permeabiliteten av silikoner overfor flyktige væsker er Hildebrand oppløselighetspara-meteren (S), kvadratroten av fordampningsenergien pr. molvolum i hvert tilfelle av den flyktige væsken og silikonen. Fortrinnsvis bør verdiene for oppløselighets-parametrene ligge innenfor 2 MPa^ av hverandre.

Fortrinnsvis ligger oppløselighetsparameteren for den flyktige væsken for emanasjon fra en innretning ifølge foreliggende oppfinnelse i området 10 til 25 MPa^2. Det følger at nyttige silikoner vil ligge innenfor det samme området på 8 til 25 MPa^<2>.

For ytterligere å illustrere oppfinnelsen er en utførelse av denne beskrevet nedenfor under henvisning til de vedlagte tegningene, hvori;

fig. 1 er et vertikalsnitt gjennom en emanasjonsinnretning ifølge foreliggende oppfinnelse i en driftsposisjon;

fig. 2 er som fig. 1, men innretningen er rotert i rett vinkel i en annen driftsposisjon.

Under henvisning til tegningene er en glassbeholder, 1, med åpen topp lukket ved hjelp av et lag av en porøs hærer, 3, impregnert med en silikonelastomer på den overflaten 2 som er anbragt utenfor beholderen, slik at lite eller intet finnes på den motsatte overflaten, 4, anbragt i det indre av beholderen, dvs. siden som innbefatter A og B. Den impregnerte, porøse bæreren, 3, er forseglet rundt omkretsen av beholderåpningen med et forseglingsmiddel, slik at det tilveiebringes en væsketett forsegling, 5.

En flyktig væske, 6, finnes i beholderen 1, som er lukket på denne måten. I fig. 1 er væsken 6 i kontakt med den impregnerte, porøse bæreren 3; i fig. 2 er væsken 6 ikke i kontakt med den impregnerte, porøse bæreren 3, med mindre og inntil innretningen tippes på siden eller snus.

For lagring er yttersiden 2 av den impregnerte, porøse bæreren beskyttet ved hjelp av et fjernbart lag av ugjennomtrengelig materiale, såsom aluminiumsfolie (ikke vist) for å forhindre unyttig tap av damp under lagring.

Under henvisning til innretningen 1 i driftposisjonen angitt i fig. 1 kommer flyktig væske 6 i kontakt med bare en del av den impregnerte, porøse bæreren 3, under B på den indre overflaten 4. Den porøse bæreren 3 absorberer væske 6, slik at den er konstant impregenert med denne under drift, og det frie rommet over væsken 6 i beholderen 1 er konstant mettet med damp av væsken 6.

Transmisjon gjennom den impregnerte, porøse bæreren finner sted og damp emanerer fra den ytre overflaten 2 på i det vesentlig lineær måte over et tidsrom. Dette er en følge av den dynamiske likevekten som innstiller seg så lenge som væske 6 forblir i beholderen 1. Ingen fukting av den ytre overflaten 2 er detekterbar og ingen væske 6 tapes fra beholderen som væske når forseglingen 5 er tilfredsstillende. Følgelig oppnås en kontinuerlig emanasjon.

Når væsken 6 er oppbrukt er dette faktum synlig ved visuell inspeksjon forutsatt at beholderen er konstruert av et gjennomsiktig materiale.

I en alternativ drif tsposisjon angitt i fig. 2 blir den porøse bæreren fuktet med flyktig væske 6 ved å snu beholderen 1. På denne måten kan en intermitterende emanasjon frembringes når og om det er ønsket ved på nytt å snu beholderen 1, hvorpå emanasjonen opphører eller reduseres i betydelig grad når den flyktige væsken absorbert av den porøse bæreren temporært uttømmes.

Innretningen kan derfor anvendes som en innretning med konstant emisjon eller som en innretning med intermitterende emisjon, og gir deved en mulighet for kontroll av emisjons-hastigheter.

Emanasjonsinnretningen ifølge foreliggende oppfinnelse kan gi betydelig innsparinger av silikon på grunn av den relative tynnheten når den er fordelt over og/eller i den porøse bæreren.

Innretninger ifølge oppfinnelsen har følgende fordeler:

(i) en indikator for avsluttet levetid ved at reservoaret av behandlingsmaterialet kan være gjennomsiktig, slik at en bruker kan observere nivået av væske ved visuell inspeksjon; (ii) der hvor det ikke er noe behov for en fjernbar- igjen påmonterbar lukning, kan de være lekkasjetette; (iii) fullstendig tømming av innholdet sikres; (iv) i visse tilfeller oppnås relativt konstant frigivelse med hensyn på temperaturvariasjon; (v) idet innpakningen ved fremstilling bare behøver å være et avrivbart, ugjennomtrengelig bånd over den mekaniske bæreren er de lett tilgjengelige; videre er den ytre overflaten under det avrivbare båndet fylt med damp straks den avdekkes, dvs. stoffet er lett tilgjengelig; (vi) innsparing av dyrt organopolysiloksanmateriale kan oppnås sammenlignet med anvendelsen av blokker eller tykke baner.

De følgende eksemplene illustrerer parfymebeholdere med langsom frigivelse som faller innenfor rammen av foreliggende oppf innelse.

Eksempel 1

En polysiloksanelastomer fremstilt ved reaksjonen mellom deler A og B av "Medical Grade Elastomer -Q7-2245", (Dow-Corning) ble dannet ved en beleggingsvekt på 20 gm~<2> ved å danne en 10$ vekt/vekt oppløsning av del A i 1,1,1-triklor-etan, tilsetning av en katalytisk mengde av del B, og påføring av preparatet på et papir i en mengde på 200 gm"<2>. Etter en periode av lufttørking ved romtemepratur for å tillate fordampning av oppløsningsmidlet ble det behandlede papiret plassert i en ovn ved 140° C i 1 time. Ved av-slutningen av denne tiden var det synlig at belegget hadde undergått en fysikalsk endring samsvarende med vulkanisering, dvs. kryssbinding hadde funnet sted.

Det behandlede papiret ble benyttet for å forsegle åpningen av en liten glassbeholder hvori det var plassert en mengde av "parfyme" (referanse LS 00253, tilveiebrakt av Bush Boake Allen). Fremgangsmåten for forsegling var at papiret ble plassert slik at den behandlede siden var i kontakt med ytterkanten av glassbeholderen, og forseglet i posisjon ved anvendelse av et kommersielt tilgjengelig acetoksy-siloksan-elastomert forseglingsmiddel.

Innretningen ble plassert i en invertert posisjon, slik at parfymen var i kontakt med hele den behandlede siden av papiret og den ubehandlede overflaten av papiret var i det vesentlige åpen mot den omgivende luften. Etter et relativt kort tidsrom var det klart at parfymen emanerte inn i den omgivende luften.

Etter et ytterligere tidsrom på én uke fortsatte parfymen å fordampe inn i den omgivende luften, men den ubehandlede overflaten av papiret var ikke fuktet av parfymen.

Eksempel 2

En lengde på 5,0 cm av sintret polyetylenrør med utboring 0,6 cm ble neddykket i en 1,1,1-trikloretanoppløsning av silikonelastomeren fra eksempel 1 inntil avgassing opphørte. Røret fikk lufttørke og ble deretter oppvarmet i en ovn i VA time ved 105'C for å sikre herding av elastomeren.

Det derved behandlede røret ble benyttet til å forbinde de åpne endene av et par glassampuller i én av hvilke det var innført et volum av parfyme.

Når forbindelsene var riktig utført var det ingen lekkasje av parfyme i flytende fase; mens i et tilsvarende arrangement hvor det ble anvendt ubehandlet rør fløt parfymen langsomt ut og fuktet den ytre overflaten av røret og rant ned i ampullen.

Emisjon av damp ble forsterket, observert ved fukting, hver gang innretningen ble snudd, slik at parfymen fløt over og fuktet den indre overflaten av det behandlede røret etter som parfymen passerte fra én ampulle til den andre.

Eksempel 3

En polysiloksanelastomer fremstilt ved katalytisk omsetning ved hjelp av dibutyltinnacylat av en aminofuksjonell poly-siloksan med en blanding av silanol og silan (ICI silikon 425 system) ble belagt på et trekkpapir, tetthet 139 gm~<2> som hadde oljeabsorbens 49$, ved en tykkelse på 500 jjm, ekvi-valent med 500 gm-<2>. Belegget ble tørket. Det behandlede trekkpapiret ble forseglet over åpningen av en glassbeholder med sirkulær åpning og volum på 120 ml, hvori det befant seg ca. 10 ml av et parfymepreparat ("SPRINT" parfyme LE2283 tilveiebragt av Bush Boake Allen). En forsegling ble utført ved anvendelse av et kommersielt tilgjengelig acetoksy-siloksanelastomert forseglingsmiddel, slik at det ble tilveiebragt en forsegling om omkretsen, og den belagte siden av trekkpapiret befant seg på utsiden av beholderen. Innretningen ble plassert slik at trekkpapiret var vertikalt og parfymen var i kontakt med bare den nedre delen av dette. Etter et relativt kort tidsrom var det klart at parfymen emanerte inn i den omgivende luften, men ingen fukting av den ytre overflaten av trekkpapiret ble observerte

Etter slik eksponering i 28 dager hadde 70% av væsken forsvunnet og en duft vedvarte fremdeles. I løpet av denne tiden ble det ikke observert noen ytre fukting.

Et porøst substrat kan konstrueres i to lag separert ved hjelp av en tynn film av organopolysiloksanmaterialet.

Fortrinnsvis plasseres den siden hvorfra påføringen av organopolysiloksanmaterialet foregår i direkte kontakt med behandlingsvæsken. Når en forsegling mellom et belagt substrat og en behandlingsvæskebeholder må utføres er det videre generelt funnet at silikonklebemidler er å foretrekke. Omhu må utøves for å unngå anvendelse av forseglingsmidler som tillater lekkasje, f.eks. under lagring.

En "indre" og en "ytre" påføring av organopolysiloksanmaterialet kan anvendes, og de kan være like eller forskjellige i kjemisk oppbygning og/eller fysikalsk form. Følgelig kan det være ønskelig å ha et silikonklebemiddel på en ytre overflate for å sikre et damp-ugjennomtrengelig barriéremateriale for varigheten av lagringen. Det er klart at før bruk må et slikt ugjennomtrengelig barriéremateriale kunne fjernes av brukeren.

Egnede silikonpolymerer blandet med, eller i deres struktur innbefattende, enheter av polymer som gir opphav til varme-forsegling kan anvendes for å tilveiebringe en god forsegling. I tilfeller hvor oveflaten i kontakt med beholderen ikke er behandlet kan forseglingen i de fleste tilfeller bevirkes med de vanlige preparatene som anvendes innen forpakningsteknikken.

Gjenfyllbare innretninger med, f.eks. skruelukninger, kan anvendes.

Claims (7)

1. Innretning for å inneholde en flyktig væske og avgi nevnte væske som en damp, innbefattende en lukket beholder som har vegger som er ugjennomtrengelige for væske og damp, karakterisert ved at minst en vegg innbefatter en porøs bærer utstyrt med minst ett tverrbundet organopolysiloksanmateriale som tjener til å lukke porer i bæreren for å forhindre passasje av væske derigjennom, samtidig som passasjen av damp tillates.

2. Innretning ifølge krav 1, karakterisert ved at organopolysiloksanmaterialet er påført på den porøse bæreren fra oppløsning, fra vandig emulsjon eller dannet in situ i et omfang som samsvarer med 50 g/m2 , basert på vekten av tørt belegg.

3. Innretning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at organopolysiloksanmaterialet har en oppløselighetsparameter i- området 8 til 27 MPa^2.

4. Innretning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at den porøse bæreren er sintret polyetylen, sintret polyuretan eller en åpenporet polymer fremstilt ved utvasking av oppløselige bestanddeler fra en formgitt eller støpt gjenstand inneholdende slike, eller en porøs plastfilm.

5. Innretning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at bæreren utstyrt med organopolysiloksanet er forseglet med en fjernbar, damp-ugjennomtrengelig barriere for lagringsformål.

6. Innretning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at oppløselighetspara-meteren for den flyktige væske ligger i området 10 til 25 MPa^.

7. Innretning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at oppsvellbarheten av organopolysiloksanmaterialet er slik at volumet øker med minst 25% i løpet av 1 uke når et lite stykke av organopolysiloksanmaterialet er fullstendig neddykket i den flyktige væsken.