NO168052B - Vinylhalogenidpolymermateriale med lav roekutvikling og hoey flammebestandighet. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører vinylhalogenidpolymermateriale med lav røkutvikling og høy flammebestandighet.

De fleste polymerer vil brenne. Vinylkloridpolymerer er imidlertid meget bedre enn de fleste organiske polymerer når det gjelder brannsikkerhetskvaliteter. Polyvinylklorid er i seg selv vanskelig å antenne. Når det er antent brenner polyvinylklorid bare med vanskelighet sammenlignet med andre polymerer. Polyvinylklorid har derfor blitt utbredt anvendt der brannsikkerhet er viktig. Etter antennbarhet og brenn-hastighet er et viktig brannsikkerhetsmoment forholdet med røk- og gassutslipp når en polymer tvinges til å brenne. US-patent nr. 4.053.453 beskriver stive vinylhalogenidpolymermaterialer inneholdende kobberoksalat og aminmolybdater som undertrykker røkdannelse når slike polymerer brenner. Denne kombinasjon reduserer utviklingen av brennbare, organiske pyrolyseprodukter og øker utbytte av karbonholdig forkullet masse. Denne karbonholdige forkullede masse vil brenne ved et fenomen kjent som "ettergløding". Det er ønskelig å minske eller redusere brenningen eller etterglødingen av forkullet masse. Dette ville minske de totale frigjorte kalorier (varme), oksygenforbruk, produksjon av karbonoksyder og mulig brannspredning.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt et vinylhalogenidpolymermateriale med lav røkutvikling og høy flammebestandighet omfattende en vinylhalogenidpolymer, 1-20 vektdeler totalt, pr. 100 vektdeler vinylhalogenidpolymer, av en kombinasjon av kobberoksalat og et aminmolybdat, og eventuelt vanlige additiver, kjennetegnet ved at materialet dessuten inneholder fra 1 til mindre enn 20 vektdeler, fortrinnsvis 5-10 vektdeler, pr. 100 vektdeler vinylhalogenidpolymer, av et jordalkalimetallkarbonat.

Vinylhalogenidpolymerene som benyttes i foreliggende oppfinnelse innbefatter homopolymerer, kopolymerer og blandinger av homopolymerer og/eller kopolymerer. Nyttige vinylhalo-genider innbefatter vinylklorid- og vinylidenkloridpolymerer som inneholder opptil ca. 50 vekt-% av minst en annen olefinisk umettet monomer, mer foretrukket minst en annen vinylidenmonomer (dvs. en monomer inneholdende minst en terminal CH2 = CC gruppe pr. molekyl) kopolymerisert dermed, og enda mer foretrukket opptil ca. 20 vektprosent av slike monomerer. Egnede komonomerer innbefatter a - olefiner inneholdende 2-12 karbonatomer, mer foretrukket 2-8 karbonatomer,

slik som etylen, propylen, 1-buten, isobutylen, 1-heksen, 4-metyl-l-penten o.l.; diener inneholdende 4-10 karbonatomer inkludert konjugerte diener slik som butadien, isopren, piper-ylen o.l.; etyliden norbornen og disyklopentadien; vinylestere og allylestere slik som vinylacetat, vinylkloracetat, vinylpropionat, vinylbutyrat, vinyllaurat, vinylbensoat, allylacetat o.l.; vinylaromater slik styren, a- metylstyren, klorstyren, vinyltoloen, vinylnaftalen o.l.; vinyl- og allyl-etere og ketoner slik som vinylmetyleter, allylmetyleter, vinylisobutyleter, vinyl-n-butyleter, vinylkloretyleter, metyl-vinylketon o.l.; vinylnitriler slik som akrylonitril, metakrylonitril o.l.; cyanoalkylakrylater slik som a- cyanometyl-akrylat, a— , 3- og ycyanopropylakrylater o.l.; olefiniske umettede karboksylsyrer og estere derav, inkludert a, 3- olefinisk umettede syrer og estere derav slik som akrylsyre, metakrylsyre, etakrylsyre, metyalakrylat, etylakrylat, klor-propylakrylat, butylakrylat, heksylakrylat, 2-etylheksylakry-lat, dodecylakrylat, oktadecylakrylat, sykloheksylakrylat, fenylakrylat, glysidylakrylat, metoksyetylakrylat, etoksy-etylakrylat, heksyltioetylakrylat, metylmetakrylat, etylmetakrylat, butylmetakrylat, glysidylmetakrylat o.l. hvor alkylgruppene inneholder 1-12 karbonatomer, og inkludert estere av maleinsyre og fumarsyre o.l.; amider avtx, p - olefinisk umettede karboksylsyrer slik som akrylamid, meta-krylamid o.l.; divinyler, diakrylater og andre polyfunksjon-elle monomerer slik divinylbensen, divinyleter, dietylengly-koldiakrylat, etylenglykol, dimetakrylat, metylen-bis-akrylamid, allylpentaerytritol, o.l.; og bis(-halogenalkyl) alke-nylfosfonater slik som bis(-kloretyl) vinylfosfonat o.l.

En gruppe spesielt nyttige komonomerer innbefatter 1-olefiner inneholdende 2-8 karbonatomer; vinylestere og allylestere; olefiniske umettede karboksylsyrer og estere derav, spesielt a, p-olefinisk umettede syrer og estere derav; estere av maleinsyre og fumarsyre o.l.; amider av a,p-olefiniske umettede karboksylsyrer; og vinyliden- eller vinylklorid.

Betegnelsen vinylkloridpolymer innbefatter klorerte og klorsulfonerte derivater av de ovenfor beskrevne vinylkloridpolymerene. Fremgangsmåter for klorering av polyvinylklorid (PVC) er velkjente. US-patenter 2.996.489 og 3.167.535 beskriver klorering i organiske væsker, mens US-patent 4.039.732 beskriver en gassfasekloreringsprosess. Normalt kloreres PVC-materialet inntil det inneholder 65-70 vekt-% klor, skjønt klorinnholdet kan være så høyt som ca. 73%, eller lett klorert, etter behov. I ethvert tilfelle innbefatter materialene ifølge oppfinnelsen klorerte og klorsulfonerte vinylkloridpolymerer blandet med kobberoksalat, et aminmolybdat, og et jordalkalimetallkarbonat.

Disse vinylkloridpolymerene er normalt polymerer med høy molekylvekt og med en spesifikk viskositet større enn 0,2 målt som en 0,4% oppløsning i nitrobenzen.

Vinylkloridpolymerene kan fremstilles på en hvilken som helst ,-måte som ved emulsjon-, suspensjon-, masse- eller oppløsnings-polymerisasjon. Additivforbindelsene kan blandes med polymer-emulsjonen, - suspensjonen- oppløsningen eller - massen før monomerutvinning og/eller tørking.Mer spesielt blir forbindelsene blandet med tørre granulære eller pulverformige polymerer. Polymerene og forbindelsene kan blandes grundig i gra-nulær eller pulverform i et apparat slik som en Henschel-blander e.l. Dette trinn kan alternativt elimineres og blandingen foretas mens polymermassen flytendegjøres, smeltes og males til homogenitet under temmelig intensiv skjærpåvirkning i eller på en mølle eller indre blandeapparat med dets metall-overflate i kontakt med materialet. Vinylkloridpolymerene kan også blandes med standard sammenblandingsbestanddeler hvilket erkjent for fagmannen, inkludert myknere, smøremidler, stabilisatorer, fyllstoffer, fargestoffer, bearbeidelseshjelpemidler o.l.

Kobberoksalatet og aminmolybdatene benyttes i pulverform i mengder på over 0,1 vektdel pr. 100 vektdeler vinylhalogenidpolymer, spesielt i området fra 1 til 20 vektdeler totalt pr. 100 vektdeler vinylkloridpolymerer. Fra 1 til 10 vektdeler totalt er et meget praktisk område som gir en god balanse av ønskede egenskaper i forbindelsene. Det nyttige forhold kobberoksalat til aminmolybdat er fra 1:10 til 10:1 på vektbasis. Kobberoksalatet og aminmolybdatet blandes lett med vinylkloridpolymerene i pulverform.

Et hvilket som helst aminmolybdat kan benyttes. Typiske aminmolybdater er beskrevet i US-patent nr. 4.053.455. Aminmolybdater fremstilles typisk ved omsetning av et amin med MoO-j, molybdensyre eller et molybdensalt slik som ammoniummolybdat, ammoniumdimolybdat, ammoniumheptamolybdat (også kjent som ammoniumparamolybdat), ammoniumoktamolybdat, natriummolybdat e.l. Utmerkede resultater har blitt oppnådd ved anvendelse av ammoniumdimolybdat, ammoniumheptamolybdat, natriiummolybdat og den kommersielle "molybdensyre" som primært består av et eller flere ammoniummolybdater.

Aminer egnet for fremstilling av organoaminmolybdatene benyttet i foreliggende oppfinnelse kan inneholde 1-4 0 karbonatomer og 1-10 primære, sekundære eller tertiære amingrupper eller en blanding derav, ' mer foretrukket 1-20 karbonatomer og 1-4 primæraminer eller heterosykliske sekundæramingrupper. Eksempler på aminer innbefatter alifatiske, alicykliske, aroma-tiske og heterosykliske aminer. Alifatiske aminer innbefatter etylamin, etylendiamin, 1,2-propandiamin, 1,7-heptan-diamin, 1,8-oktandiamin, 1,10-dekandiamin, 1,12-dodekandiamin og lignende. Også alifatiske polyaminer slik som dietylen-triamin, trietylentetramin, tetraetylenpentamin, bis(heksa-metylen)triamin, 3,3'-iminobispropylamin, guanidinkarbonat og lignende. Andre egnede aminer innbefatter alicykliske diaminer og polyaminer slik som 1,2-diaminocykloheksan, 2<1>,4-diamino-l-propyl-4-metylcykloheksan og lignende; aro-matiske aminer slik som anilin og naftylamin; og hetero-cykliske aminer slik som melamin, N,N-dimetylanilin, pyri-din, piperazin; heksametylentetraamin; 2,2,3-trimetyldeka-hydrokinolin, 2,4,6-tri(morfolino)-1,3,5-triazin; og N-(amino-alkyl)-piperaziner hvor hver alkylgruppe inneholder 1-12 karbonatomer, mer foretrukket 1-6 karbonatomer, slik som N-(2-aminoetyl)piperazin og lignende. Eksempler på egnede polymere aminer innbefatter polyetylenimin, polyvinylpyridin, polyvinylpyrrolidin og poly(2,2,4-trimetyl-l,2-dihydro-kinolyl). Utmerkede resultater er oppnådd ved bruk av melamin, piperazin og alkylaminer hvor alkylgruppen inneholder 1-8 karbonatomer.

Nyttige melamin- og substituerte melaminforbindelser har formelen:

hvor X er hydrogen eller en alkyl-, alicyklisk-, aralkyl-, alkaryl-, aryl- eller heterocyklisk gruppe inneholdende 1-10 atomer av C, 0, S og/eller N. To X-grupper på ett eller flere nitrogenatomer kan også sammenføyes for dannelse av en heterocyklisk ring, slik som en morfolinogruppe i 2,4,6-tri(morfolino)-1,3,5-triazin. Andre eksempler på hensikts-messig substituerte melaminer er N,N',N"-heksaetylmelamin; 2-anilino-4-(2',4<1->dimetylanilino)-6-piperidino-l,3,5-triazin; og 2,4,6-tri-(N-metylanilino)-1,3,5-triazin. Aminmolybdatet inneholder normalt fra ca. 1-2 mol molybden pr. mol amin.

Aminmolybdatene som benyttes i foreliggende oppfinnelse kan være i form av polykrystallinske eller amorfe fine pulvere. Aminmolybdatet og kobberoksydet kan ha en gjennomsnittlig partikkelstørrelse fra 0,01 til 800 pm, mer foretrukket fra 0,1 til 200 pm, og enda mer foretrukket fra 0,1 til 50 pm. Bærere slik som SiC>2, AI2O3 og lignende kan anvendes som røkhemmende additiver.

Jordalkalimetallkarbonatet, som tilhører gruppe IIA i det periodiske system, innbefatter f.eks. kalsiumkarbonat, magne-siumkarbonat, strontiumkarbonat og bariumkarbonat. Mengden av benyttet karbonat er som nevnt fra 1 til mindre enn 20 vektdeler pr. 100 vektdeler vinylhalogenidpolymer. Bruken av fra 5 til 10 vektdeler gir en god balanse av ønskede egenskaper i materialet. Karbonatene, slik som kalsiumkarbonat, inkorpo-reres på enkel måte i vinylhalogenidsammensetningene ved enhver av de metoder som er kjent og benyttet av fagmannen. Kalsiumkarbonatet anvendes i findelt form, f.eks. med partik-kelstørrelser fra 0,005 til 200 pm. Additivene kan tilsettes til forbindelsene i en mølle, ved pulverblanding, i en indre blander og lignende.

Spesielt nyttige stive vinylhalogenidpolymermaterialer som er vesentlige frie for myknere av flytende estertype og inneholdende røkhemmende kobberoksalat og metallkarbonat, inneholder også styrenkopolymer-bearbeidelseshjelpemidler og eventuelt kopolymerer av etylen og vinylacetat og/eller pod-ningskopolymerer av alkylmetakrylater, butadien- og styren-(MBS)-polymerer. Disse sistnevnte materialer bidrar til forbedring av slagstyrke.

Styrenkopolymer-bearbeidelseshjelpemidlet kan fremstilles fra monomerer inneholdende som to vesentlige monomerer, 50-90 vekt-% styren eller en kjerne- eller a-substituert styren slik som klor-, alkyl- og alkoksystyrener slik som klorstyren, vinyltoluen, a-metylstyren, metoksystyren og lignende, med 10-50 vekt-% av et akrylisk nitril slik som akrylonitril, metakrylonitril, etakrylonitril og lignende. Andre vinylidenmonomerer inneholdende minst en terminal CH2<gruppe kan inkluderes i mengder opptil ca. 20 vekt-% av de totale monomerer. Disse polymerer er beskrevet i US patent 2.646.417. Styren-alkakrylat-kopolymerene inneholder normalt som to vesentlige monomerer, 75-25 vekt-% styren, et kjerne- eller a-substituert derivat slik som klorstyren, vinyltoluen, a-metylstyren, metoksystyren og lignende-, og 25-75 vekt-% av et alifatisk, alicyklisk eller aromatisk metakrylat. Nyttige er alkylmetakrylater og -etakrylater hvori alkylgruppen inneholder 1-8 karbonatomer, alicykliske metakrylater slik som cykloheksylmetakrylat og lignende, idet andre vinylidenmonomerer inneholdende minst en terminal CH2<<> gruppe i mengder opptil 20 vekt-% kan innbefattes. Normalt inneholder kopolymeren 60-40 vekt-% styren og 40-60 vekt-% metylmetakrylat. Akrylatmaterialer kan også benyttes slik som styrenkopolymerer av metylmetakrylat og etylmetakrylat istedenfor styrennitril-kopolymerene. Disse polymerer har vanligvis molekylvekter over ca. 40.000. De benyttede mengder er 1-10 vektdeler pr. 100 vektdeler vinylkloridpolymer.

MBS-forbindeIsene for modifikasjon av slagfastheten er alkyl-alkakrylat-ekvivalenter av ABS (akryl-nitril, butadien og styren)-podningspolymerer og er velkjente. Disse materialer fremstilles lett f.eks. ved podning av metylmetakrylat og styren på et butadien-polymersubstrat, som kan være en kopolymer av butadien og en mindre andel styren eller akryl - nitril. Andre styrenderivater slik som tf-metylstyren, klorstyren, metoksystyren og lignende kan benyttes og andre alkylalkakrylater slik som metylmetakrylat, etylmetakrylat, metyletakrylat, butyletakrylat og lignende kan benyttes. Normalt innehodler disse butadienpolymerene mer enn 50 vektdeler butadien-1,3, idet resten utgjøres av fra 0 til ca.

50 vektdeler av en vinylidenmonomer inneholdende minst en terminal CH2<gruppe, f.eks. 10-50 deler styren. I det minste en del av styrenen og alkylalkakrylatet er podet på butadienpolymersubstratet. Mengdene av monomer kan være 20-90% av metylmetakrylat og styren med 80-10 deler av dien-substratet.. Styren er normalt den fremherskende monomer. Mer vanlig er mengdene 30-60 deler metylmetakrylat og styren og 70-40 deler butadienpolymer. En typisk formulering ville være polymerisasjon av 20 deler metylmetakrylat og 20 deler styren på 60 deler av en kopolymer av 75 deler butadien polymerisert med 25 deler styren. Kryssbindingsmidler kan benyttes i enten substratet eller i podningspolymerisasjonstrinnet, og slike materialer innbefatter f.eks. diallylakrylat, divinylbenzen og andre velkjente difunksjonelle kryssbindingsmidler vanligvis i mengder på opptil 2 vektdeler pr. 100 vektdeler av de andre monomerene. MBS-polymerene er generelt en blanding av gummipartiklene dispergert i en styren/metylmetakrylat-grunnmasse, idet styren og metylmetakrylat er podet på det elastomere butadienpolymer-substrat.

Etylen-vinylacetat (EVA)-kopolymerene er velkjente og slike kopolymerer fremstilles ved hjelp av metoder som er kjent for fagmannen slik at de inneholder 5-60% vinylacetat kopolymerisert med etylen.

EVA og MBS kan fordelaktig benyttes sammen. Med hensyn til forholdet for EVA/MBS har utmerkede resultater blitt oppnådd ved 8:4, 7:3 og 6:2. Av de to komponentene benyttes fortrinnsvis 60-80 vekt-% EVA og 40-20 vekt-% MBS. Selv om forbedring observeres når blandingen inneholder mer enn 50% EVA, er mengder over 90 vekt-% ikke ønskelig. Den totale mengde av de to benyttede modifiserende midler beløper seg til fra minst 3 opptil 15 vektdeler pr. 100 vektdeler vinylhalogenidpolymer, mer foretrukket 6-12 vektdeler. Prosessmodifikasjonsmidlene og de slagfasthetsforbedrende midler blandes lett med vinylhalogenidpolymerene, kopper-oksalatet, aminmolybdatet og gruppe IIA-metallkarbonatet ved hjelp av de teknikker som er kjent for en fagmann.

Ved testing for flammehemmende midler benyttes følgende metode.

Flammehemming kan måles ved anvendelse av NBS-røkkammer ifølge metoden beskrevet av Groas et al., "Method For Measuring Smoke from Burning Materials", Sympsium on Fire Test Methods - Restraint and Smoke 1966, ASTM STP 422,

s. 166-204. Maksimum røktetthet (Dm) er en dimensjonsløs verdi og har den fordel at den representerer en røktetthet uavhengig av kammervolum, prøvestykkestørrelse og foto-meter-banelengde under forutsetning av at det anvendes et forenelig dimensjonssystem. Maksimal hastighet for røk-utvikling (Rm) er definert i enheter på min ^. Prosent røkreduksjon beregnes ved hjelp av følgende ligning:

Betegnelsen "Dm/g" står for maksimum røktetthet pr. gram prøve. D mog andre aspekter av den fysikalske optikk for lystransmisjon gjennom røk er detaljert omtalt i den oven-nevnte ASTM-publikasjon.

I de følgende eksempler rapporteres D^/g-verdien, maksimum optisk tetthet/gram prøve observert med en vertikal lysbane 1 National Bureau of Smoke Chamber (NBS). Dm er maksimum optisk tetthet ifølge Gross. NBS-røkkammeret og dets anvendelse er beskrevet av Gross et al. i branntestmetoder ASTM STP 422, 1967, s. 166-206. De rapporterte NBS D /g-røkverdiene er for oppflammings- eller ikke-oppflammings-måten. D s-verdiene er øyeblikkelig røktetthet ved en gitt tid slik som 90 sekunder og 4 minutter. Kfr. ASTM E662-79.

For å demonstrere oppfinnelsen og forskjellige utførelser derav, ble det fremstilt en rekke forbindelser ved anvendelse av følgende formulering: 100 vektdeler poly(vinylklorid) med en egenviskositet (IV) på 0,9 målt ved ASTM D1243-66;

2 vektdeler av en kopolymer av 78 vekt-% styren og 22 vekt-% akryl-nitril, 1 vektdel av et voksester-smøremiddel med et ASTM D566/49-dråpepunkt på 100-105°C, en tetthet ved 20°C på 1,01-1,03 og en ASTM Dl387/55T-forsåpningsverdi på 100115 (American Hoechst), 1 vektdel av et mettet fettsyreester-smøremiddel med et dråpepunkt på 50-51,7°C, viskositet på 185 cP ved 60°C, spesifikk vekt på 0,921 ved 40°C og brytningsindeks på 1,450-1,453 (Henkel, Inc.); 4 vektdeler dibutyltinn-bis-oktyltioglykolat, 6 vektdeler titandioksyd-pigment, 2 vektdeler kopperoksalat, 2 vektdeler melamin-molybdat, 6 vektdeler av en kopolymer av etylen/vinylacetat (EVA) inneholdende 45% vinylacetat, og 2 vektdeler MBS inneholdende 20 vektdeler hver av styren og metylmetakrylat podet på en kopolymer av 75 vektdeler butadien-1,3 og 25 vektdeler styren. Tre forbindelser ble fremstilt med 0,

5, 10 og 30 vektdeler kalsiumkarbonat. En konsentratblan-ding av alle forbindelsesbestanddelene unntatt kalsiumkarbonat ble først fremstilt og det ble deretter tilsatt til porsjoner av konsentratblandingen, på en mølle, 5, 10 og 30 vektdeler kalsiumkarbonat. De oppnådde fysikalske egenskaper er angitt i tabellen. D og B representerer type-svikt, D-duktil og B-sprø.

I NBS-røkkammeret, under eksponeringsbetingelser for opp-flammingsmåte, brenner kontrollforbindelsen uten kalsiumkarbonat med en lav røkhastighet, med blåsing ut fra holderens plan for dannelse av en lettsmuldrende, karbonholdig forkullet masse med lav tetthet. Denne forkullede masse anbringes i flammefrontene til 6 gassbrenner-spisser under forsøkets varighet. For prøver med en tyk-kelse på 2,03 mm er dette ca. 10-12 minutter. Når prøven fjernes fra røkkammeret, fortsetter den forkullede massen å brenne eller gløde i flere minutter. Når forbindelsene inneholdende kalsiumkarbonat blir fjernet fra røkkammeret, viste den forkullede massen ingen etterglødning. Den forkullede massen oppnådd med forbindelsene inneholdende kalsiumkarbonat hadde forbedret fysisk styrke sammenlignet med den forkullede massen dannet med forbindelsene som ikke inneholdt kalisumkarbonat. Således, ved bruk av kalsiumkarbonat blir helt uventet etterglødningsfenomenene elimi-nert, den resulterende forkullede masse er sterkere og kalsiumkarbonatet har ingen skadelig innvirkning på de fysikalske egenskaper eller de røkhemmende egenskapene til forbindelsen. Videre, og også uventet, gir bruken av kalsiumkarbonat forbindelser som har en reduksjon i flamme-spredning i E-84-tunnelen. Det skal også nevnes at mengden av benyttet kalsiumkarbonat er kritisk. Mens bruk av 30 vektdeler eliminerte etterglødningsproblemet, hadde dette uheldig innvirkning på slagfastheten, DM/wt, DS-4-minutter og DM-verdier.

De to andre serier med forbindelser ble fremstilt ifølge formelen for den ovenfor angitte prøve med unntagelse av at titandioksyd og aluminiumtrihydrat ble benyttet i stedet for kalsiumkarbonat. Forbindelser ble fremstilt med 6 vektdeler titandioksyd og med 5 og 10 vektdeler aluminiumtrihydrat. I alle 3 forbindelsene ble etterglødning observert i den forkullede massen av prøver etter fjerning fra røk-kammeret .

Det antas at den forbedrede forkullede masse oppnådd ifølge foreliggende oppfinnelse vil forbedre forholdene ved en brann i en bygning eller i et kjøretøy ved tilveiebringelse av et beskyttende lag for det underliggende materialet. Denne egenskap ble notert hos forbindelsene i flammeinn-trengningstesten og hjørnebrenneforsøkene i full målestokk sammenlignet med en standard PVC-forbindelse. Det var mindre engasjement av lavrøk-forbindelsen i hjørnebrennings-testene og prøver med større tykkelser demonstrerte et lag av forkullet masse som forble intakt under testen ved opp-rettelse av en barriere til veggen bak. I flammeinntreng-ningstesten gir lavrøk-forbindelsen en vesentlig økning i tid før gjennombrenning sammenlignet med regulær PVC. Den forbedrede lavrøk-forbindelsen viser en liten forbedring i tiden til en definert temperaturstigning. Av større betydning, laget av den forkullede massen forble på plass slik at en beskyttelse ble tilveiebragt. Den maksimale temperatur bak prøven blir således betydelig redusert. Den forbedrede forbindelsen skulle utvise vesentlige forbedringer hva angår røk og avgasser i store branner på grunn av mindre deltagelse og det beskyttende lag av forkullet masse.

En annen viktig fordel med denne forbindelse er den lang-sommere deltagelseshastighet i en brann. Den maksimale røk utviklet i NBS-røkkammeret nås ved ca. 3% minutt for typisk PVC og Ah for den nye lavrøk-forbindelsen. I den hardere E-48-tunneltesten når imidlertid den typiske PVC

et maksimum for den nye lavrøk-forbindelsen ved 4 minutter. Foreliggende materialer tilfredsstiller gjeldende spesifi-kasjoner og retningslinjer for massetransport- og luftfarts-industrien. Disse innbefatter en NBS-røkverdi i 4 minutter på under 200 og ved 90 sekunder på under 100, og E-162-flammespredning på under 35.

Claims (2)

1. Vinylhalogenidpolymermateriale med lav røkutvikling og høy flammebestandighet omfattende en vinylhalogenidpolymer, 1-20 vektdeler totalt, pr. 100 vektdeler vinylhalogenidpolymer, av en kombinasjon av kobberoksalat og et aminmolybdat, og eventuelt vanlige additiver, karakterisert ved at materialet dessuten inneholder fra 1 til mindre enn 20 vektdeler, fortrinnsvis 5-10 vektdeler, pr. 100 vektdeler vinylhalogenidpolymer, av et jordalkalimetallkarbonat.

2. Materiale ifølge krav 1, karakterisert ved at jordalkalimetallkarbonatet er kalsiumkarbonat.