NO162803B - Forfalskningssikkert dokument og fremgangsmaate for fremstilling av dette. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår et forfalskningsslkkert dokument, bestående av en med minst én gjennomsiktig folie laminert informasjonsbærer av et fotografisk materiale som minst inneholder et sjikt av en plast.

Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for fremstilling av slike dokumenter.

Forfalskningssikre dokumenter får i stadig stigende grad betydning. De anvendes for eksempel i form av kredittkort av banker, detaljforretninger, oljeselskaper, flyselskaper eller kredittselskaper, for å lette den pengeløse betalingstrafikk. Slike dokumenter inneholder informasjon som angår eieren og også den organisasjon som utgir dokumentene, og sikres i begge disses interesse mot forfalskninger. Det har derfor ikke manglet på forsøk for å gjøre informasjonsbærere av den nevnte type forfalskningssikre.

For eksempel er det kjent å inkasjere et kort som er betrykket med informasjoner mellom to folier. Kasjerings-folien blir i dette tilfellet stedvis slik preparert at foliene ikke hefter ved papiroverflaten på de preparerte steder. Forsøk på senere å trekke av folien har til følge at risset, når det når de ikke-preparerte områder, følger den minste motstands vei, og viker ut til papiroverflaten og river denne i stykker, se her DE-OS 2 511 367. 1 henhold til et annet forslag, blir en trykt informasjns-bærer bestående av et papirkort og en folleomvikling, et såkalt "forbundtinnlegg", sveiset mellom to klarsiktfolier. Folierammen sørger ved denne arbeidsmetode for en kantsveising som omfatter kantene av papirkortet, noe som vanskeliggjør oppspalting av det sveisede kort, se her DE-OS 2 756 691.

Fra GB-PS 1 518 946 er det kjent å sveise inn et fotografisk papir som informasjonsbærer i et par transparente, laminerte folier ved anvendelse av trykk og temperatur langs kanten. Det anvendes for dette kommersielt tilgjengelige folier som består av et ytre polyetylentereftalatsjikt, og et indre polyetylensjikt.

En mangel som ved de kjente kasjeringsmetoder er at foliene som anvendes kun ufullkomment forbinder seg med overflaten av informasjonsbæreren ved sveisingen, og dermed kun gir en betinget beskyttelse mot forfalskning. Heller ikke en kantsvéising betyr under disse betingelser noen vesentlig forbedring, da denne uten vanskelighet kan fjernes og fornyes. De kjente kas jieringsf remgangsmåter har ut over dette den mangel at den påkasjerte folie kan skilles fra papir-baerereii ved oppvarming eller ved hjelp av kjemiske midler.

I tillegg til dette er det fra TJS-A-4 152 476 kjent et kreditjt- eller identitetskort på hvilket det ved hjelp av et polyetyleniminklebemiddel på en gjennomsiktig folie kleber en informasjonsbærer av et fotografisk materiale, mens baksiden av informasjonsbæreren kan være fast forbundet med det tilsvarende dekksjikt. Informasjonsbæreren er dimensjons-messig vanligvis noe mindre enn det ferdige kort slik at de overragende deler av dekkfoliene er forbundet med hverandre og således omhyller informasjonsbæreren. Denne type kort er imidlertid ennu ikke tilstrekkelig forfalskningsslkkert.

EP-A-331 521 beskriver en informasjonsbærer som tosidig, ved hjelp av en radikal tverrbindbar masse, er forbundet med folier, og som etter tverrbinding utgjør et forfalskningsslkkert dokument. Fremstillingsmetoden er komplisert og fører til produkter hvis planiegenskaper ikke er helt perfekte.

Foreliggende oppfinnelse har til hensikt å stille til disposisjon et forfalskningsslkkert dokument, med en informasjonsbærer i fb>rm av et fotografisk og trykkteknisk forberedt fotografisk materiale, der den totale overflate av informasjonsbæreren uløsbart er forbundet med et transparent foliemateriale, og som gjør at den på informasjonsbæreren påførte informasjon ikke lenger er tilgjengelig uten ødeleggelse av informasjonsbæreren, slik at den er pålitelig beskyttet mot senere endringer.

Gjenstand" for foreliggende oppfinnelse er således et forfalskningsslkkert dokument bestående av en med minst en gjennomsiktig folie laminert informasjonsbærer av et fotografisk materiale som minst inneholder et sjikt av en plast, og dette dokument karakteriseres ved at det fotografiske materiale på sin for- og bakside har et gelatinholdig sjikt og på begge sider er forbundet med den gjennomsiktige folie ved hjelp av et klebesjikt som inneholder et poly-1,2-alkylenimIn, og at mykningspunktet for plasten i det fotografiske materialet er lavere enn mykningspunktet for plasten i den gjennomsiktige folie.

Som antydet ovenfor angår foreliggende oppfinnelse også en fremgangsmåte for fremstilling av et dokument som antydet ovenfor og denne fremgangsmåte karakteriseres ved at folien belegges med en vandig oppløsning som Inneholder et poly-1,2-alkylenimin, at sjiktet tørkes, og at sjiktet lamineres under samtidig oppvarming og under trykk, på begge sider av en ved billedmessig belysning og fotografisk forarbelding, med identifiseringskarakteristika utstyrt informasjonsbærer, som på sin for- og bakside har et gelatinholdig sjikt.

De i klebesjiktet ifølge oppfinnelsen anvendte polyalkyleniminharpikser er prinsipielt polymeriseringsprodukter av etylamin, og disses C-og N-substitusjonsprodukter. De reaksjoner som fører til slike polymeringsprodukkter og som i tillegg til nitrogen også kan inneholde oksygen,svovel- eller fosfor som heteroatomer, beskrives i "Methoden der Organis-chen Chemie" (Houben-Weyl), bind XIV/2, side 568-579. Enkeltheter over polymeriserte C-alkyl- og N-alkylderivater av etylamin, er beskrevet i DE-PS 888 170 og 914 325. Videre skal det henvises til G.D.Jones,"J,0rg.Chem.",9,484 (1944); L .D .Klapp , "Am.Soc",70,184 (1948); Y.Minoura, M.Takebayashi og C.C.Price,"Am.Soc." 81,4689 (1959); H.Bestian, "Ang.Ch.", 62,451 (1950).

Som spesielt egnede polyalkyleniminharpikser har vist seg homopollymerer eller kopolymerer av etylenamin, propylenimin og butylenimin, for eksempel de som er beskrevet i US-PS 3 418 204 og spesielt I US^PS 3.909.469. Foretrukket er polyetylenimin med en molvekt på 40 000 til 60 000.

De foreliggende klebesjikt fremstilles av vandige opp-løsninger eller dispersjoner,i som inneholder polyalkylenimin, eventuelt en syre eller et alkyleringsmiddel, og fortrinnsvis et modifiseringsmiddel. Det dreier seg derved om Ikke-geldannende, vandige oppløsninger. Som modifIseringsmidler egner seg mettede eller umettéde lavere alifatiske ketoner og aldehyder, fortrinnsvis med opp til 6 karbonatomer, for eksempel formaldehyd, acetaldehyd, propyonaldehyd, butylal-dehyd, kloral, aceton eller akrolein. Et foretrukket modifiseringsmiddel er formaldehyd.

Også polyfunksjonelle forbindelser som kan reagere med poly-1,2-alikylenimin, spesielt med dennes iminogruppe, har vist seg som egnede modifiseringsmidler. Eksempler er polyhalogen-hydriner, polyisocyanater, polyepoksyder og polyaziridinyl-forbindelser, slik som for eksempel epiklorhydrin, heksa-metylendiisocyanat, polyvinylcykloheksendioksyd, tris-(l-aziridinyl)-fosfInoksyd, til slutt umettede karboksylsyrer og derivater derav som klorider og estere, for eksempel akrylsyre og akrylsyreklorid eller akrylater.

Fremstillingen av polyalkyleniminet som forpolymer eller dennes tverrbinding henholdsvis kjedeforlengelse, aksel-lereres ved hjelp av syrer eller alkyleringsmidler. Syrer som egner seg for dette formål, er uorganiske og organiske syrer, for eksempel alifatiske karboksylsyrer med opptil 6 karbonatomer, som eddiksyre, propionsyre, smørsyre, malonsyre og ravsyre eller anhydrlder derav. Eddiksyre er foretrukket. Prinsipielt kan det også anvendes karboksylsyrer som kun har en begrenset oppløselighet i vann. I dette tilfellet er det mulig forhøye oppløseligheten av karboksylsyren idet man oppløser den i et organisk oppløsningsmiddel som er blandbart med vann, for eksempel alkohol. Den samme virkning viser halogenhydrogensyrer, sulfonsyrer, eller også borfluorid, borfluorideterat, diazoniumfluorborater, alkylhalogenlder, dlalkylsulfater, karboksylsyre- og sulfonsyreklorider eller sulfonsyreestere. Også er forbindelser som spalter av syrer, slik som e-kloretylamin, aminhydroklorider og også visse sølvsalter, fremfor alt sølvperklorat, virksomme.

Sammensetningen av klebesjiktoppløsningen kan varieres innen vide grenser. Et eksempel på en egnet sammensetning, er en klebesjiktoppløsnlng som inneholder 0,05 til 10 vekt-# poly-1,2-alkylenirain, 0,01 til 2 vekt-Æ modifiseringsmiddel, og evt. 0,01 til 1 vekt-# av en karboksylsyre, beregnet på karboksylgruppene av karboksylsyre. En foretrukket klebesj iktsammensetning inneholder 0,1 til 5 vekt-# polyetylenimin, 0,05 til 1 vekt-& modifiseringsmiddel, eventuelt 0,05 til 0,2 vekt-# av en karboksylsyre, i henhold til den ovenfor gitte definisjon, og som rest vann henholdsvis ytterligere tilsetninger som er nødvendige for å Innstille bestemte egenskaper. De ifølge oppfinnelsen anvendte klebesjikt, gir ved tørking fremragende klebeegenskaper og en overraskende motstandsdyktighet mot vann.

Til den vandige klebesjiktoppløsnlng kan det i tillegg til de allerede nevnte stoffer tilsettes små mengder av et fortykningsmiddel eller også en harpiks som ytterligere forbedrer vannfastheten for klebesjiktet etter varme-behandlingen, eller et avskummingsmiddel for å forhindre en skumdannelse som er en mangel ved anvendelse av klebemiddel-oppløsningen. Hvis man tar sikte på anvendelse av et fortykningsmiddel, en ytterligere harpiks eller et avskummingsmiddel, kan disse anvendes enkeltvis eller sammen innen følgende vektsmengdegrenser: 0,01 til 1 vekt-£ fortykningsmiddel, for eksempel et fortykningsmiddel fra gruppen hydroksyetylcellulose, polyvinylalkohol og metyl-cellulose; 0,01 til 2 vekt-# av en harpiks som melaminformal-dehyd- eller urinstoff-formaldehydharpiks; og 0,01 til 0,1 vekt-# av et avskummingsmiddel, slik som for eksempel dimetylpolysiloksan.

Vektforjholdet mellom fortykningsmiddel henholdsvis harpiksen og polyalkylenimin avhenger av arten av disse tilsetninger. Egnet er generelt forhold på 1:1 til 1:100, fortrinnsvis 1:3 til 1:30.

Som transparent foliematerlale egner seg spesielt termoplaster som polyoleflner, for eksempel polyetylen, polypropylen, celluloseester, polyvinylacetat, polystyrol, polyvinylklorid, polyvinylidenklorid, polyvinylfluorid, polytetrahalogenetylen, polykarbonat, spesielt på basis av bisfenol A, polyester, spesielt på basis av polyetylen- og polybutylentereftalat, polyamider for eksempel polyamid-6 eller polyamid-6,6, polyamid-12 eller kopolyamider.

Det kan naturligvis også anvendes såkalte komposittfoller av enkeltfolier av lik eller forskjellig kjemisk sammensetning. Som eksempler skal nevnes: polyetylen/polyamid, polypropylen-/polyamid, eller polyolefInfpller med andre foliematerialer som polyestere, for eksempel polyetylentereftalat. Egnede folierj og komposittfolier beskrives i Ullmanns "Encyklopadie der Technischen Chemie", 4. opplag, bind 11, side 673 og følgende.

Hvis det for lamineringen anvendes komposittfolier, kan enkeltfoliene være forbundet med hverandre ved hjelp av vanlige kjente, men fortrinnsvis også ved hjelp av de samme klebesjikt som også tjener som forbindelse mellom komposittfolien og informasjonsbæreren.

Tykkelsen av foliene som anvendes ifølge oppfinnelsen retter seg etter den ønskede stivhet i identitetsdokumentet. Generelt er folietykkelser mellom 15 og 250 pm tilstrekkelig, fortrinnsvis imidlertid tykkelser mellom 50 og 200 pm.

Den for opptak av klebesjiktet bestemte overflate av folien, kan før belegning og for å forbedre bindingen mellom folie og klebesjIkt, underkastes en forbehandling som sikrer en jevn påføring av belegningsoppløsningen og forhøyer dennes klebeevne. Gode resultater oppnås for eksempel ved en vanlig koronabehandling.

Det er naturligvis også mulig å forbedre klebingen av det på bærerfolien påførte klebesjikt ved hjelp av andre forholds-regler, for eksempel ved påføring av et egnet basissjikt.

Påføringen av klebesjiktet på folien kan skje ved hjelp av de i lakklndustrien vanlige metoder som for eksempel sprøyting, valsing, rakling, trykking, dypping, slynging, overhelling, påstrykning, pensling også videre.

Tørrsjikttykkelsen for klebesjikt retter seg etter de ønskede krav og den forønskede klebevirkning. Generelt oppnår man brukbare resultater med tørrsjlktstykkelser på 0,05 til 10 pm. Fortrinnsvis benytter man tørrsjiktpåføringer på 0,05 til 0,5 g/m<2>, beregnet på poly-1,2-alkenylenimin.

Informasjonsbæreren består vanligvis av et på vanlig måte oppbygget fotografisk materiale, det vil si inneholdende et lysømfindtlig sølvhalogenidemulsjonssjikt på en vanlig sjiktsbærer. Den i dette sjikt inneholdte Informasjon av sølv eller fargestoff fremstilles ved billedmessig belysning og vanlig fotografisk forarbeiding. Som informasjonsbærer kan man anvende både fotografiske papirer og filmer som Inneholder svart/hvitt- eller fargefotografiske påføringer, billed- og/eller tegn- og/eller andre informasjoner, eller andre identifikasjonskjennetegn. Sjiktbæreren i en slik fotografisk Informasjonsbærer kan på vanlig måte bestå av de i den tekniske eller billed-fotografi anvendte materialer. Som eksjempler skal nevnes papir, papir med ref leks jonssj ikt, papir, papir kasjert med polyolefin, de vanlige filmunderlag, for eksjempel av cellulosetriacetat eller polyester, eventuelt som pigmenterte, opake sjiktbærere. De fotografiske emul-sjons- eller hjelpesjikt for slike informasjonsbærere har de i fotografiske materialer generelt anvendte sammensetninger.

Som lysømfindtlige fotografiske sjikt med hvilke informasjonsbæreren kan være utrustet, skal nevnes sjikt som har til basis ikke-sensibiliserte sølvhalogenidemulsjoner, eller spektralt sensibiliserte sølvhalogenldemulsjoner. Egnet er også de kjente gelatinsjikt som anvendes for de forskjellige fotografiske svart/hvitt- og fargemetoder, negativ-, positiv-og diffusjonsoverføringsmetoder eller trykkmetoder. I de fotografiske gelatinsjikt, behøver det som bindemiddel ikke bare åj foreligge gelatin alene. De kan ved siden av gelatin også inneholde kjemisk modifiserte gelatiner, for eksempel acylerjte, acetylerte, hydroksylerte, forestrede eller ved podningspolymerisering på kjent måte modifiserte gelatiner, eller også blandinger med andre hydrofile koloider, for eksempel cellulosederivater ,i polyvinylalkoholer, polyvinyl-pyrrolidon, hydrolysert polyvinylacetat, alginsyre, koloidal albumin eller andre. Sjiktene, uansett om de er lysømfindt-lige eller ikke, kan videre inneholde de vanlige tilsetninger for forandring av de mekaniske egenskaper i fotografiske sjikt I for eksempel polymerisater på akrylat- eller metakrylatbasls, styren/maleinsyre-blandingspolymerisater eller styren/maleinsyreanhydrid-halvalkylesterblandings-polymerisater, eller beskikriingshjelpemidler som polyetylen-glykolaryleter samt andre vanlige fotografiske hjelpemidler.

Informasjonsbæreren kan ved siden av informasjonen inneholde ytterligere sikkerhets- eller identitetskjennetegn av de forskljelligeste typer, hvorved disse kan bringes til veie både på fotografisk måte, men også ved skriving, påtrykking eller preging. Selvfølgelig kan for eksempel også maskinelle, magnetiske eller optisk lesbare data anbringes. Informasjonsbæreren ifølge oppfinnelsen skiller seg med henblikk på dette ikke på noen måte fra de kjente dokumenter anvendte informa-sj onebærere.

Ytterligere sikkerhetskaraktristika, synlige eller usynlige for det blotte øyet, slik som for eksempel UV- lysabsor-berende stoffer, kan inneholdes i informasjonsbæreren, for eksempel i sjiktbæreren når denne består av papir, slik som for eksempel et vannmerke, eller i den ytre folie, for eksempel i komposittfolien. Forskjellige muligheter for utrustning av forfalskningssikre dokumenter med slike sikkerhetskjennetegn, beskrives for eksempel i følgende publikasjoner: DE-OS 3 013 238, DE-OS 1 446 851, DE-OS 2 908 742, US-PS 3 679 448, GB-PS 1 519 715, DE-AS 2 756 692, US-PS 2 373 540 og US-PS 4 066 873.

De kunststoffer som anvendes for sjiktbæreren i informasjonsbæreren, det vil si det kunststoff som er kasjert med papirunderlag, eller det kunststoff som filmunderlag består av, hvortil også celluloseester hører, og de kunststoffer som foliene som anvendes for laminering av informasjonsbæreren består av, bør fortrinnsvis velges slik at mykningspunktet for kunststoffene i sjiktbæreren er lavere enn den for folie-materialet.

Når det anvendes polyolefinkasjert papir som sjiktbærer i informasjonsbæreren har det vist seg hensiktsmessig at papiret utrustes med et polyolefin hvis smeltepunkt ligger ca. 10- 30° C lavere enn smeltepunktet for folien 1 folie-materialet som bærer klebesjiktet.

For laminering av den med klebesjikt utstyrte folie på overflaten av informasjonsbæreren, blir folien oppvarmet til ca. 50-150°C og derved trykket mot oveflaten av informasjonsbæreren, slik at det oppnås et blære-og foldefritt laminat. Lamineringen understøttes ved anvendelse av trykk i området fra 1 til 10 kp/cm2 .

Lamineringen på begge sider av informasjonsbæreren gjennom-føres hensiktsmessig kontinuerlig ved sammenføring av de enkelte informasjonsbærere til folier som løper av forråds-ruller, utstyrt med klebesjikt. Fra det derved oppstående bånlif ormede laminat, kan inf ormas jonsbærerholdige deler deretter stanses ut, hvorved den sveisede folle, alt avhengig av tykkelsen av informasjnsbæreren, separeres i en avstand av ca. 1-2 mm fra kanten av informasjonsbæreren. Man oppnår et rundt det hele lukket hylster for informasjonsbæreren, noe som gjør en senere kantsveising overflødig. Naturligvis fører en diskontinuerlig laminering ved hjelp av bladformede foliestykker til de samme resultater.

De beskrevne dokumenter er forfalskningssikre på fremragende måte. På samme måte som folier med informasjonsbæreren, blir de ut over informasjonsbæreren ragende foliedeler forbundet med hverandre på praktisk talt uløsbar måte. Selv med hjelp av varme er det ikke mulig å skille dokumentet uten fullsten-dig ødeleggelse av informasjonsbæreren.

En ytterligere viktig og:overraskende fordel ved identitetsdokumentet med polyalkyleniminvedheftingssjiktet, ligger i den utmerkede utflatningsevne. Nettopp i denne henseende er dokumentene ifølge oppfinnelsen overlegne i forhold til de kjente dokumenter.

Eksempel 1

100 g av en vandig 2 vekt-#-ig polyetyleniminoppløsning ble blandet med 0,1 g iseddik og 2 ml av en vandig 40 vekt-56-ig formaldehydoppløsning, og deretter påført på en polyetylen-folie. Overflaten av polyetylenfolien ble før påføringen utsatt for coronabestråliing. Det tørkede sjikt inneholdt 0,1 g polyetylenimin/m2 .

Som informasjonsbærer anvendte man et konvensjonelt fotografisk papir hvis sjiktbærer besto av papir som på begge sider var kasjert med polyetylen og med en m<2->vekt på ca. 120 g. Mykningspunktet for polyetylenet i sjiktbæreren lå ved 110°C. Sjiktbæreren var utstyrt med et lysømfindtlig sølvhalogenid-gelatin-emulsjonssjikt, samt med et gelatinholdig beskyttelsessjikt og et baksidesjikt, begge med samme sammensetning. På informasjonsbæreren ble det belyst, fremkalt og fiksert et bilde av kortinnehaveren, sammen med de tilsvarende informasjoner.

Informasjonsbæreren med de fotografisk- og trykkteknisk påførte identifikasjonskjennetegn ble så lagt mellom to av de ovenfor nevnte polyetylenfolier hvis mykningspunkt var ca. 122°C, slik at klebesjiktet for foliene kom i kontakt med de to overflater av informasjonsbæreren, og foliene raget ca. 1 mm ut over kanten av informasjonsbæreren. Pakken ble nu ført inn mellom to til 90° C oppvarmede valser, og presset sammen med trykk på ca. 1,5 kp/cm.

Etter avkjøling av dokumentet, var polyetylenfoliene forbundet så fast med informasjonsbærren at et forsøk på å skille dokmentet etter avskjæring av kantforklebingen i oppvarmet tilstand (ca. 100°C) riktignok ødela papirunder-laget i Informasjonsbæreren, men dog slik at restene ble fastholdt av foliene, som i tillegg på irreversibel måte ble utvidet.

Eksempel 2

Den i eksempel 1 beskrevne vedheftingssjiktoppløsnlng ble påført på en koronabestrålt polyetylentereftalatfolie, og denne ble forklebet med en likeledes koronabestrålt poly-etylenfolie, ved å la de to folier passere mellom to til 90°C oppvarmede valser under et trykk på 5 kg/cm2 , hvorved man oppnådde en komposittfolie.

Som informasjonsbærer ble det anvendt et fotografisk filmmateriale som inneholdt en med de vanlige substratsjikt utstyrt sjiktbærer av med titandioksyd pigmentert cellulosetriacetat, et sølvhalogenid-gelatin-emulsjonssjikt, et over dette liggende beskyttelsessjikt samt et baksidesjikt. Beskyttelsessjikt og baksidesjikt ble fremstilt av de for slike .sjikt vanlige vandige gelatinoppløsninger.

På denne informasjonsbærer ble det belyst, fremkalt og flkserjt et bilde av kortinnehaveren sammen med de tilsvarende informasjoner.

For fremstilling av dokumentet, ble polyetylenoverflaten av komposittfolien belagt med det samme, og allerede ved fremstilling av komposittfolien anvendte klebesjiktbelegg, og laminert som beskrevet i eksempel 1 på informasjonsbæreren.

Resultatet var et identitetskort med utmerket utflating. Dokumentet lot seg ikke adskllle uten total ødeleggelse av det s|om informasjonsbærer anvendte fotografiske materiale.

Eksempel 3

Eksempel 2 ble gjentatt, hvorved man både til forklebning av komposittfolien selv og også til forkleblng av komposittfolien med informasjonsbæreren, istedet for det i eksempel 1 benyttede vedheftingssjikt, benyttet et vedheftingssjikt bestående av et to-komponentmateriale på basis av et polyisocyanat og en hydroksylgruppeholdig harpikskomponent (kasjeringskleber "EPS 71"). TJtplaningen av dokumentet var dårljig, og klebingen av foliene ble dårligere med tiden, slik at det hele kunne løses fra informasjonsbæreren etter ca. 1 uke, uten alvorlig skade på informajonsbæreren.

Claims (12)

1. Forfalskningsslkkert dokument, bestående av en med minst en gjennomsiktig folie laminert informasjonsbærer av et fotografisk materiale som minst inneholder et sjikt av en plast, karakterisert ved at det fotografiske materialet på sin for- og bakside har et gelatinholdig sjikt og på begge sider er forbundet med den gjennomsiktige folie ved hjelp av et klebesjikt som inneholder et poly-1,2-alkylenimin, og at mykningspunktet for plasten i det fotografiske materialet er lavere enn mykningspunktet for plasten i den gjennomsiktige folie.

2. Dokument ifølge krav 1, karakterisert ved at klebesj iktet inneholder 0,05 til 0,5 g av et poly-1,2-alkylenimin pr. m^.

3. Dokument ifølge kravene 1 og 2, karakterisert ved at poly-1,2-alkyleniminet er et med ketoner eller aldehyder modifisert polyalkylenimin.

4 . Dokument ifølge krav 3, karakterisert ved at poly-1,2-alkyleniminet er modifisert med formaldehyd.

5 . Dokument ifølge kravene 1-4, karakterisert ved at poly-1,2-alkyleniminet er polyetylenimin.

6. Dokument ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at klebesjiktet i tillegg til et poly-1,2-alkylenimin inneholder en melamin-formaldehyd- eller urinstoff-formaldehyd-harpiks.

7. Dokument ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at sjiktbæreren til det fotografiske materiale er et papir som på begge sider er besjiktet med polyolefin.

8. Dokument ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at den transparente folie består av en eller flere termoplaster fra gruppen polyetylen, celluloseester, polyvinylacetat, polypropylen, polystyren, polyvinylklorid, polyvinylidenklorid, polyvinylfluorid, polytetrahalogenetylen, polykarbonat på basis av bisfenol A, polyetylentereftalat, polybutylentereftalat og polyamid.

9. Dokument ifølge krav 8, karakterisert ved at det anvendes en komposittfolie dannet av to eller flere folier.

10. Dokument ifølge krav 9, karakterisert ved at den folie i komposittmaterialet som bærer klebesjiktet består av polyetylen.

11. Fremgangsmåte for fremstilling av forfalskningssikre dokumenter ifølge krav 1 ved tosidig laminering av en av et fotografisk materiale bestående informasjonsbærer med folier, karakterisert ved at folien belegges med en vandig oppløsning som inneholder et poly-1,2-alkylenimin, at sjiktet tørkes, og at sjiktet lamineres under samtidig oppvarming og under trykk, på begge sider av en ved billedmessig belysning og fotografisk forarbelding, med identifiseringskarakteristika utstyrt informasjonsbærer, som på sin for- og bakside har et gelatinholdig sjikt.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at den vandige oppløsning inneholder 0,05 til 10 vekt-56 poly-1,2-alkylenimin, 0,01 til 2 vekt-& av et aldehyd eller keton, og eventuelt 0,01 til 1 vekt-# av en karboksylsyre, beregnet på innholdet av karboksylgrupper.