NO822394L - Forfalskningssikkert dokument og fremstilling derav. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en fotografisk formasjonsbærer som på en eller begge sider er laminert med kunststoff-folier, samt en fremgangsmåte for fremstilling av dette f orf alskningssikre dokument.

Forfalskningssikre dokumenter får i stadig stigende grad betydning. De anvendes f.eks. i form av kredittkort av banker, detaljforretninger, oljeselskaper, flyselskaper eller kredittselskaper, for å lette den pengeløse betalings-trafikk. Slike dokumenter inneholder informasjon som angår eieren og også den organisasjon som utgir dokumenter, og sikres i begge disses interesse for forfalskninger. Det har derfor ikke manglet på forsøk å gjøre informasjonsbærere av den nevnte type forfalskningssikre.

F.eks. er det kjent å inkarsere et kort som er betrykket med informasjoner mellom to folier. Karserings-folien blir i dette tilfellet punktvis slik preparert at

■ foliene ikke hefter ved papiroverflaten på de preparerte punkter. Et forsøk senere å trekke av folien har til følge at risset, når det når det ikke-preparerte området, følger den minste motstandsvei, og viker ut til papiroverflaten og river denne i stykker, se her DE-OS 2 511 367.

I henhold til et annet forslag, blir en betrykket informasjonsbærer bestående av et papirkort og en folieom-vikling, et såkalt "forbundtinnlegg", sveiset mellom to klare siktfolier. Folierammen sørger ved denne arbeidsmetode for en kansveising som omfatter kantene av papirkortet, noe som vanskeliggjør oppspalting av det sveisede kort, se her DE-OS 2.756 691.

Fra GB-PS 1 518 94 6 er det kjent å sveise inn et fotografisk papir som informasjonsbærer i et par transparente, laminerte folier ved anvendelse av trykk og tempera-tur langs kanten. Det anvendes for dette kommersielt til-gjengelige folier som består av et ytre polyetylentereftalat-sjikt, og et indre polyetylensjikt.

En mangel ved de kjente karseringsmetoder er at foliene som anvendes kun ufullkomment forbinder seg med overflaten av informasjonsbæreren ved sveisingen, og dermed kun gir en betinget beskyttelse mot forfalskning. Heller ikke en kantsveising betyr under disse betingelser noen vesentlig forbedring, da denne uten vanskelighet kan fjernes og fornyes. De kjente karseringsfremgangsmåter har ut over dette den mangel at den påkarserte folie kan skilles fra papirbæreren ved oppvarming eller ved Jijelp av kjemiske mid-ler .

Foreliggende oppfinnelse har til hensikt å stille til disposisjon et forfalskningssikkert dokument, med en informasjonsbærer i form av et fotografisk og trykkteknisk for-beredt fotografisk materiale, der den totale overflate av informasjonsbæreren uløsbart er forbundet med.et transparent foliemateriale, og som gjør den på informasjonsbæreren på-førte informasjon utilgjengelig uten ødeleggelse av informasjonsbæreren, slik at den er pålitelig beskyttet mot senere endringer.

Gjenstand for oppfinnelsen er et forfalskningssikkert dokument bestående av en på en eller begge sider med informasjoner utstyrt informasjonsbærer som er laminert med minst en transparent folie, og består av et fotografisk materiale, hvorved dokumentet erkarakterisert vedat folien er forbundet med overflaten av informasjonsbæreren via et vedheftningssjikt som inneholder poly-1,2-alkylenimin.

De i vedheftingssjiktet ifølge oppfinnelsen anvendte polyalkyleniminharpikser er prinsipielt.polymeriseringsprodukter av etylenimin, og dissesC- og N-substitusjonsprodukter. De reaksjoner som fører til slike polymeriseringsprodukter og som i tillegg til nitrogen også kan inneholde oksygen, svovel-eller fosfor som heteroatomer, beskrives i "Methoden der Organischen Chemie (Houben-Wyl", bind IXV/2, side 568-579. Enkelheter over polymeriserte C-alkyl- og N-alkylderivater

av etylenimin, er beskrevet i DE-PS 888 170 og 914 325. Videre skal det henvises til G.D. Jones, "J, Org. Chem.",

484 (1944); L.D.Klapp, "Am. Soc.", 70, 184 (1948); Y.Minoura, M.Takebayashi og CC. Price, "Am. Soc", 81, 4689 (1959); H.Bestian, "Ang. Ch.", 62, 451 (1950).

Som spesielt egnede polyalkyleniminharpikser har vist seg homopolymerer eller kopolymerer av etylenimin, propylenimin og butylenimin, f.eks. de som er beskrevet i

US-PS 3 418 204 og spesielt i US^PS 3.909 469. Foretrukket

er polyetylenimin med en molekylarvekt på 40 000 til 60 000. De foreliggende vedheftingssjikt fremstilles av vandige opp-løsninger eller dispersjoner, som inneholder polyalkylenimin, eventuelt en syre og et alkyleringsmi-ddel, og fortrinnsvis et modifiseringsmiddel. Det dreier seg derved om ikke-gei-dannende, vandige oppløsninger. Som modifiseringsmidler egner seg mettede eller umettede lavere alifatiske ketoner og aldehyder, fortrinnsvis med opp til 6 karbonatomer, f.eks. formaldehyd, acetaldehyd, propyonaldehyd, butylaldehyd, kloral, aceton eller akrolein. Et foretrukket modifiseringsmiddel er formaldehyd.

Også polyfunksjonelle forbindelser som kan reagere med poly-1,2-alkylenimin, spesielt med dennes iminogruppe,

har vist seg som egnede modifiseringsmidler. Eksempler er polyhalogenhydriner, polyisocyanater, polyepoksyder og poly-aziridinyl-forbindelser, slik som f.eks. epiklorhydrin, heksametylendiisocyanat, polyvinylcykloheksendioksyd, tris-(1-aziridinyl)-fosfinoksyd, tilslutt umettede karboksylsyrer og derivater derav som klorider og estere, f.eks. akrylsyre og akrylsyreklorid eller akrylater.

Fremstillingen av polyalkyleniminet som forpolymer eller dennes fornettning henholdsvis kjedeforlengelse, aksel-ereres ved hjelp av syrer eller alkyleringsmidler. Syrer som egner seg for dette formål, er uorganiske og organiske syrer, f.eks. alifatiske karboksylsyrer med opptil 6 karbonatomer, slik som f.eks. eddiksyre, propionsyre, smørsyre, malonsyre og ravsyre eller anhydrider derav. Eddiksyre er foretrukket. Prinsipiélt;kan det også anvendes karboksylsyrer som kun har en begrenset oppløslighet i vann. I dette tilfellet er det mulig forhøye oppløsligheten av karboksylsyren, idet man oppløser den i et organisk oppløsningsmiddel.som er bland-bart med vann, f.eks. alkohol. Den samme virkning viser halogenhydrogensyrer, sulfonsyrer, også borfluorid, borfluorid-eterat, diazoniumfluorborater, alkylhalogenider, dialkylsul-fater, karboksylsyre- og sulfonsyreklorider eller sulfonsyre-estere.. Også er forbindelser som spalter av syrer, slik som f.eks. 3-kloretylamin, aminhydroklorider ;og også visse sølv-

salter, fremfor alt sølvperklorat, virksomme.

Sammensetningen av vedheftingssjiktoppløsningen

kan varieres innen vide grenser. Et eksempel på en egnet sammensetning, er en vedheftingssjiktoppløsning som inneholder 0,05 til 10 vekt-% poly-1,2-alkylenimin, 0,01 til 2 vekt-% modifiseringsmiddel, og evt. 0,01 til 1 vekt-% av en karboksyl syre, beregnet på karboksylgruppene av karboksylsyren.

En foretrukket vedheftingssjiktsammensetning inneholder 0,1 til 5 vekt-% polyetylenimin, 0,05 til 1 vekt-% modifiseringsmiddel, eventuelt 0,05 til 0,2 vekt-% av en karboksylsyre,

i henhold til den ovenfor gitte définisjon, og som restvann henholdsvis ytterligere tilsetninger som er nødvendige for å innstille bestemte egenskaper. De ifølge oppfinnelsen anvendte vedheftingssjikt, gir ved tørking fremragende vedheft-ingsegenskaper og en overraskende motstandsdyktighet mot vann.

Til den vandige vedheftingssjiktoppløsning kan det

i tillegg til de allerede nevnte stoffer tilsettes små mengder av et fortykningsmiddel eller også en harpiks som ytterligere forbedrer vannfastheten for vedheftingssjiktet etter varme-behandlingen, eller et avskummingsmiddel for å forhindre en skumdannelse som er en mangel ved anvendelse av vedheftings-middeloppløsningen. Hvis man tar sikte på anvendelse av et f ortykningsmiddel, en .ytterligere harpiks eller et avskummingsmiddel, kan disse anvendes enkeltvis eller sammen innen følgende vektsmengdegrenser: 0,01 til 1 vekt-% fortykningsmiddel, f.eks. et fortykningsmiddel fra gruppen hydroksyetyl-cellulose, polyvinylalkohol og metylcellulose; 0,01 til 2 vekt-% av en harpiks, slik som melaminformaldehyd- og/eller urinstoff-formaldehydharpiks; og 0,01 til 1 vekt-% av et avskummingsmiddel, slik som f.eks. dimetylpolysiloksan.

Vektsforholdet mellom fortykningsmiddel henholdsvis harpiksen og polyalkylenimin avhenger av arten av disse tilsetninger. Egnet er generelt forhold på 1:1 til 1:100, fortrinnsvis 1:3 til 1:30.

Som transparent foliemateriale egner seg spesielt termoplaster, slik som polyolefiner som polyetylen, polypro- pylen, celluloseester, polyvinylacetat, polystyrol, polyvinylklorid, polyvinylidenklorid, polyvinylfluorid, polytetrahalogenetylen, polykarbonat, spesielt på basis av bisfenol A, polyester, spesielt på basis av polyetylen- og polybutylentereftalat, polyamider, f.eks. polyamin-6 eller polyamid-6,6, polyamin-12 eller kopolyamider.

Det kan naturligvis også anvendes såkalte kompositfolier av enkeltfolier av lik eller forskjellig kjemisk sammensetning. Som eksempler skal nevnes: polyetylen/polyamid, polypropylen/polyamid, eller polyolefinfolier med andre foliematerialer som polyestere, f.eks. polyetylentereftalat. Egnede folier og kompositfolier beskrives i Ullmanns "Encyklopedi der Technischen Chemie",^4. opplag, bind 11, side 673 og følgende.

Hvis det for lamineringen anvendes kompositfolier, kan enkeltfoliene være forbundet med hverandre ved hjelp av vanlige kjente, men fortrinnsvis også ved hjelp av de samme vedheftingssjikt som også tjener som forbindelse mellom kom-positfolien og informasjonsbæreren.

Tykkelsen av foliene som anvendes ifølge oppfinnelsen retter seg etter den ønskede stivhet i identitetsdokumentet. Generelt er folietykkelser mellom 15 og 250 ym tilstrék-kelig, fortrinnsvis imidlertid tykkelser mellom 50 og 200 ym.

Den for opptak av vedheftingssjiktet bestemt overflate av folien, kan før belegning og for å forbedre binding mellom folie og vedheftingssjlkt, underkastes en forbehand-ling som sikrer en jevn påføring av belegningsoppløsningen og forhøyer dennes vedheftingsevne. Gode resultater oppnås f.eks. ved en vanlig koronabehandling.

Det er naturligvis også mulig å støtte vedhefting av det på bærerfolien påførte vedheftingssjikt ved hjelp av andre forholdsregler, f.eks. ved påføring av et egnet basis-sjikt.

Påføringen av vedheftingssjiktet på folien kan

skje ved hjelp av de i lakkindustrien vanlige metoder som sprøyting, valsing, rakling, betrykning, dypping, slynging, overhelling, påstrykning, pensling osv.

Tørrsjikttykkelsen for vedheftingssjikt retter seg etter deønskede krav, og den forønskede klebevirkning. Generelt oppnår man brukbare resultater med tørrsjikttykkel-ser på 0,05 til 10 ym. Fortrinnsvis benytter man tørrsjikts-tykkelser på 0,05 til 2 ym. Spesielt foretrukket er tørr:-sjiktpåføringer på 0,05 til 0,5 g/m 2, beregnet på poly-1,2-alkenylenimin.

Informasjonebæreren består vanligvis av en på vanlig måte oppbygget sjiktsbærer inneholdende fotografisk materiale, dvs. en lysømfindtlig sølvhalogenidemulsjon.

Den i dette sjikt inneholdte informasjon av sølv eller farge-stoff fremstilles ved billedmessig belysning og vanlig fotografisk forarbeiding. Som informasjonsbærer kan man anvende både fotografiske papirer og filmer som inneholder svart/ hvitt- eller fargefotografiske påføringer, billed- eller tegn- eller andre informasjoner, og andre identifikerihgs-kjennetegn. Sjiktbæreren i en slik fotografisk informasjonsbærer kan på vanlig måte bestå av de i den tekniske eller billedfotografi anvendte materialer. Som eksempler skal nevnes papir, papir med refleksjonssjikt, papir karsert med polyolefin, de vanlige filmunderlag, f.eks. av cellulosetriacetat eller polyester, eventuelt som pigmentert, opake sjiktbærere. De fotografiske emulsjons- eller hjelpesjikt for slike informasjonsbærere har den i fotografiske materialer generelt anvendte sammensetninger. Som lysømfindtlige fotografiske sjikt med hvilke informasjonsbæreren kan være utrustet, skal nevnes sjikt som har til basis ikke-sensibiliserte sølvhalogenidemulsjoner, eller spektralt sensibiliserte sølvhalogenidemulsjoner. Egnet er også de kjente gelatinsjikt for de forskjellige fotografiske svart/hvit- og farge-metoder, negativ-, positiv- eller diffusjonsoverføringsmeto-der eller trykkmetoder. I de fotografiske gelatinsjikt, behøver det som bindemiddel ikke bare å foreligge gelatin alene. Det kan også ved siden av gelatin også inneholde kjemisk modifiserte gelatiner, f.eks. asylerte, acetylerte, .hydroksylerte, foresterede eller ved podningspolymerisering på kjent måte modifiserte gelatiner, eller også blandinger' med andre hydrofile koloider, f.eks. cellulosederivater, polyvinylalkoholer, polyvinylpyrrolidon, hydrolysert polyvinylacetat, alginsyre, koloidal albumin eller andre. Sjiktene, uansett om de er lysomfindtlige eller ikke, kan videre inneholde de vanlige tilsetninger for forandring av de mekaniske egenskaper i f otograf i-ske sjikt, slik som f.eks. polymerisater på akrylat- eller metakrylatbasis, styren/maleinsyre-blandingspolymerisater eller styren/ maleinsyreanhydrid-halalkylesterblandings-polymerisater,

eller beskikningshjelpemidler som polyetylenglykolaryleter samt andre vanlige fotografiske hjelpemidler.

Informasjonsbæreren kan ved siden av informa-

sjonen inneholde ytterligere sikkerhet eller identitets-kjennetegn av de forskjelligeste typer, hvorved disse kan bringes til veie både på fotografisk måte, men også ved skriving, påtrykking eller preging. Selvfølgelig kan f.eks. også maskinelle, magnetiske eller optisk lesbare data an-bringes. Informasjonsbæreren ifølge oppfinnelsen skiller seg med henblikk "på dette ikke på noen måte fra de kjente dokumenter anvendte informasjonsbærere.

Ytterligere sikkerhetskarakteristika, siktbare

eller usynlige for det blotte øyet, slik som f.eks. UV-absorberende stoffer, kan inneholdes i informasjonsbæreren, f.eks. i sjiktbæreren når denne består av papir, slik som f.eks. et vannmerke, eller i den ytre folie, f.eks. i komposittfolien. Forskjellige muligheter for utrusting av forfalskningssikre dokumenter med slike sikkerhetskjennetegn, beskrives f.eks. i følgende publikasjoner: DE-OS 3 013 238, DE-OS 1 446 851, DE-OS 2 908 742, US-PS 3 679 448, GB-PS 1 519 715, DE-AS 2 756 692, US-PS 2 373 540 og US-PS 4 066 873.

De kunststoffer som anvendes for sjiktbæreren i informasjonsbæreren, dvs. det kunststoff som er karsert med papirunderlag, eller det kunststoff som filmunderlag består av, hvortil også celluloseester hører, og de kunststoffer som foliene som anvendes for laminering: av informasjonsbæreren består av, bør fortrinnsvis velges slik at mykningpunktet for kunststoffene i sjiktbæreren er lavere enn den for folie-materialet.

Når det anvendes polyolefinkarsert papir som sjikt bærer i informasjonsbæreren har det vist seg hensiktsmessig at papiret utrustes med et polyolefin hvis smeltepunkt ligger ca. 10 - 3 0°C lavere enn smeltepunktet for folien i folie-materialet som bærer vedheftingssjiktet.

For laminering av den med vedheftingssjikt utstyrte folie på overflaten av informasjonsbæreren, blir folien opp-varmet til ca. 50-150°C,og derved trykket mot overflaten av informasjonsbæreren, slik at det består av et blære- og foldefritt laminat.Lamineringen understøttesuunder anvendelse av trykk i området 1:1 kp/cm 2.

Lamineringsen, fortrinnsvis på begge sider av informasjonsbæreren, gjennomføres hensiktsmessig kontinuerlig ved sammenføring av de enkelte informasjonsbærere til folien som løper av forrådsruller, utstyrt med vedheftings-sj ikt. Fra det derved oppstående båndformede laminat, kan informasjonsbærerholdige deler deretter stanses ut, hvorved den sveisede folie, alt avhengig av tykkelsen av informasjonsbæreren, separeres i en avstand av ca. 1-2 mm fra kanten av informasjonsbæreren. Man oppnår et rundt det hele lukket lyster for informasjonsbæreren, noe som gjør en senere kantsveising overflødig. Naturligvis fører en diskontinuerlig laminerings ved hjelp av bladformede foliestykker til de samme resultater'.

De beskrevne dokumenter er forfalskningssikre på fremragende måte. På samme måte som folier med informasjonsbæreren, blir de ut over informasjonsbæreren ragende folie-deler forbundet med hverandre på praktisk talt uløsbare måte. Selv med hjelp av varme er det ikke mulig å skille dokumentet uten fullstendig ødeleggelse av informasjonsbæreren.

En ytterligere viktig og overraskende fordel ved identitetsdokumentet med polyalkyleniminvedheftingssjiktet, ligger i den utmerkede utjevningsevne. Nettopp i denne hen-seende er dokumentene ifølge oppfinnelsen overlegne de kjente slike.

Eksempel 1._

100 g av en vandig 2 vekt-%ig polyetyleniminopp-løsning ble blandet med 0,1 g iseddik og 2 ml av en vandig 4 0 vekt-%ig formaldehydoppløsning, og deretter påført på en

polyetylenfolie. Overflaten av polyetylénfolien ble utsatt for coronabestråling. Det tørkede sjikt inneholdt 0,1 g polyétyelnimin/m 2.

Som informasjonsbærer anvendte man et konvensjonelt fotografisk papir hvis sjiktbærer besto av papir som på begge sider var karsert med polyetylén og med en m 2-vekt på ca.

12 0 g. Mykningspunktet for polyetylenet i sjiktbæreren lå

ved 110°C. Sjiktbæreren var utstyrt med et lysømfindtlig sølvhalogenid-gelatin-emulsjonssjikt, samt med et gelatin-holdig beskyttelsessjikt og et baksidesjikt, begge med samme sammensetning. På informasjonsbæreren ble det belyst, fremkalt og fiksert et bilde av kortinnehaveren, sammen med de.tilsvarende informasjoner.

Informasjonsbæreren med de fotografisk-<g>g trykkteknisk påførte identifikasjonskjennetegn ble så lagt mellom to av de ovenfor nevnte polyetyelnfolier hvis mykningspunkt var ca. 122°C, slik at vedheftingssjiktet for foliene kom i kontakt med de to overflater av informasjonsbæreren, og foliene raget ca 1 mm .ut over kanten av informasjonsbæreren. Pakken ble nu ført inn mellom to til 90°C oppvarmede valser, og presset sammen med trykk på ca. 1,5 kp/cm.

Etter avkjøling av dokumentet, var polyetylénfoliene forbundet så fast med informasjonsbæreren at et forsøk på å skille dokumentet etter avkjæring av kantforklebingen i opp-varmet tilstand (ca. 100°C) riktignok ødela papirunderlaget. informasjonsbæreren, men dog slik at restene ble fastholdt v foliene, som i tillegg på irresibel måte ble utvidet.

Eksempel 2.

Den i eksempel 1 beskrevne vedheftingssjiktoppløs-ning ble påført på en koronabestrålt polyetylentereftalat-folie, og denne ble forklebet med en likeledes koronabestrålt polyetylénfolie mellom to til 90°C oppvarmede valser under et trykk på 5 kg/cm 2, hvorved man oppnådde en komposittfolie.

Som informasjonsbærer ble det anvendt et fotografisk filmmateriale som inneholdt et med de vanlige substrat-sjikt utstyrt sjiktbærer av med titandioksyd pigmentert cellulosetriacetat, et sølvhalogenid-gelatin-emulsjonssjikt, et over dette liggende beskyttelsessjikt samt et baksidesjikt. Beskyttelsessjikt og baksidesjikt ble fremstilt av de for slike sjikt vanlige vandige gelatinoppløsninger.

På denne informasjonsbærer ble det belyst, fremkalt og fiksert bilde av kortinnehaveren sammen med^dé tilsvarende informasjoner.

For fremstilling av dokumentet,ble polyetylenover-flaten av komposittfolien belagt med det samme, og allerede ved fremstilling av komposittfolien anvendte vedheftingssjikt-belegg, og laminert som beskrevet i eksempel 1 på informasjonsbæreren.

Resultatet var et identitetskort med utmerket ut-flating. Dokumentet lot seg ikke adskille uten totalødeleggelse av det som informasjonsbærer anvendte fotografiske materiale.

Eksempel'3.

Eksempel 2 ble gjentatt, hvorved man både til for--klebning av komposittfolien selv og også til forklebing av komposittfolien med informasjonsbæreren, istedet for det i eksempel 1 benyttede vedheftingssjikt, benyttet et av et to-komponentmateriale på basis av et polyisocyanat, og en hydroksylgruppeholdig harpikskomponent (karseringskleber "EPS 71" fra firma Dr. Kurt Herberts, Wuppertal). Utplan-ingen av dokumentet var dårlig, og vedheftingen av foliene ble dårligere med tiden, slik at det hele kunne løses fra informasjonsbæreren etter ca. 1 uke, uten alvorlig skade på informasjonsbæreren.

Claims (13)

1. Forfalskningssikkert dokument, bestående av en med informasjoner utstyrt, på en eller -begge sider, med minst en gjennomsiktig folie laminert, og av fotografisk materiale til-dannet informasjonsbærer, karakterisert ved at folién er forbundet med overflaten av informasjonsbæreren via et vedheftingssjikt som inneholder et poly-1,2-alkylen-imin.

2. Dokument ifølge krav 1, karakterisert ved at vedheftingssjiktet inneholder 0,05 til 0,5 g av et poly-1,2-alkylenimin pr. m 2.

3. Dokument ifølge kravene 1 og 2, karakterisert ved at poly-1,2-alkyleniminet er et med ketoner eller aldehyder modifisert polyalkylenimin.

4. Dokument ifølge krav 3, karakterisert ved at poly-1,2-alkyleniminet er modifisert med formaldehyd.

5. Dokument ifølge kravene 1-4, karakterisert ved at poly-1,2-alkyleniminet er polyetyelnimin.

6. Dokument ifølge et hvilket som helst av de fore-gående krav,- karakterisert ved at vedheftings-sj iktet i tillegg til et poly-1,2-alkylenimin inneholder en melain-formaldehyd- eller urinstoff-formaldehyd-harpiks.

7. Dokument ifølge et hvilket som helst av de fore-gående krav,, karakerisert ved at det fotografiske materiale inneholder en sjiktbærer av papir med minst et sjikt med et fotografisk bilde, og eventuelt ytterligere fotografiske hjelpesjikt.

8. Dokument ifølge krav 7, karakterisert ved at sjiktbæreren er et papir som på begge sider er be-sjiktet med polyolefin.

9. Dokument ifølge et hvilket som helst av de fore- gående krav, karakterisert ved at den transparente folie består av en eller flere termoplaser . f r-a gruppen polyetylén, celluloseester, polyvinylacetat, polypro-pylen, polystyren, polyvinylklorid,., polyvinylidenklorid, polyvinylfluorid, polytetrahalogenetylen, polykarbonat på basis av bisfenol A, polyetylentereftalat, polybutylentereftalat og polyamid.

10. Dokument ifølge krav 9, karakterisert ved at det anvendes en komposittfolie dannet av to eller flere folier.

11. Dokument ifølge krav 10, karakterisert ved at den folie i komposittmaterialet som bærer vedheftingssjiktet består av polyetylén.

12. Fremgangsmåte for fremstilling av forfalskningssikre dokumenter ved en- eller tosidig lamineringr:av en av et fotografisk materiale bestående informasjonsbærer med folier, karakterisert ved at folien belegges med en vandig oppløsning som inneholder et poly-1,2-alkylen-imin, sjiktet tørkes og sjiktet lamineres på en eller begge sider av en ved billedmessig belysning og fotografisk forarbeiding, med identifiseringskarakteristika utstyrt informasjonsbærer, under samtidig oppvarming og under trykk.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at den vandige oppløsning inneholder 0,05 til 10 vekt-% poly-1,2-alkylenimin, 0,01 til 2 vekt-% av et aldehyd eller keton, og eventuelt 0,01 til 1 vekt-% av en karboksyl syre, beregnet på innholdet av karboksylgrupper.