NO154582B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk aktive difenyl-dibutylpiperazinkarboksamider. - Google Patents

Description

Fremgangsmåte og innretning for automatisk regulering av klemmespenningen i et anlegg for smelteelektrolytisk fremstilling av aluminium.

I anlegg for smelteelektrolytisk fremstilling av aluminium er det kjent å regulere klemmespenningen automatisk ved

påvirkning av avstanden mellom anode-undersiden og overflaten av det katodisk

utskilte metall (polavstanden). En slik

innretning er beskrevet, f. eks. i det tyske

patentskrift nr. 384.117.

Foreliggende oppfinnelse angår en for-bedret fremgangsmåte og innretning for

automatisk regulering av klemmespenningen ved påvirkning av polavstanden i celler for smelteelektrolytisk fremstilling av

aluminium.

Grunnlaget for den foreliggende oppfinnelse er at utviklingen av anodeeffekten, som fra tid til tid er nødvendig for re-generering av elektrolyten, ikke bør for-styrres. En kontinuerlig regulering av spenningen minsker stadig polavstanden, da

anoden senkes hver gang reaksjonsgrensen

for reguleringsinnretningen nås ved for-høyelse av spenningen. Den stadige stig-ning av spenningen bevirker med andre

ord en minskning av polavstanden.

Etter bryting av den skorpe som alltid

dekker fluorid-smelten, og tilsetting av

Al2Os vil klemmespenningen ved en normal

elektrolyse stige ca. 5 til 10 pst., f. eks. fra

4 opp til 4,2 til 4,4 V til den neste anodeeffekt opptrer. Egentlig skulle det da ven-tes en synkning av spenningen p.g.a. den

inntredende temperaturforhøyelse og også

p.g.a. synkningen av Al203-innholdet. Øk-

ningen i spenningen 'kan muligens også tilskrives en økning av polarisasjonen. Ved de forsøk som ligger til grunn for foreliggende oppfinnelse, synes det imidlertid å fremgå at en økning av den ohmske motstand er grunnen til økningen i spenningen noe som formodentlig står i sammen-heng med tuktingen av anoden ved hjelp av elektrolyten (forhøyning av den ohmske motstand på grenseflaten elektrolyt/ anode). Forhøyelsen av den ohmske motstand dreier seg f. eks. om ca. 27 pst; med en klemmespenning på 4 V må det trekkes fra f. eks. 0,6 V for spenningstapet i tilfør-selsledningene og i anodene og 1,7 V for polarisasjonen hvorav det fremkommer en verdi av f. eks. 1,7 V for spenningsfallet p.g.a. den ohmske motstand.

Ved de kjente fremgangsmåter for regulering av iklemmespenningen vil polavstanden, før anodeeffekten oppstår, etter-hvert nå en verdi som er for liten og som fører til forstyrrelser i elektrolysen. En av forstyrrelsene består i at for meget elektrolyt fortrenges ut til siden, og endog renner ut over ovnskanten. En ytterligere forstyrrelse ligger i det forhold at strøm-gjennomgangen blir uensartet ved en stadig større nedsettelse av polavstanden og konsentrerer seg på noen foretrukne ste-der. Derved oppstår heftige elektrodyna-miske og termiske hvirveldannelser i smelte-elektrolyten hvilket fører til et metall-tap ved reoksydasjon. Uavhengig av disse hvirveldannelser vil det også ved for liten polavstand inntre nedsettelse av strømut-byttet p.g.a. reoksydasjon.

For regulering av polavstandene er det kjent å bruke en reguleringsinnretning som periodisk blir forbundet med den elektrolysecelle som skal reguleres, og så etter be-hov avgir reguleringsimpulser på grunnlag av den fastslåtte avvikelse av klemmespenningen fra idealverdien, for å bringe 'klemmespenningen tilbake til sin idealverdi, men som ikke lenger avgir noen reguleringsimpuls ved en anodeeffekt, så lenge klemmespenningen ligger over en forutbestemt øvre spenningsgrense, inntil klemmespenningen etter betjening av cellen igjen er sunket under den nevnte spenningsgrense. Det skal i denne forbindelse henvises til det franske patent nr. 1.325.158 og det tilsvarende norske patent nr. 104.751. Den anordning som er beskrevet der er imidlertid beheftet med nettopp de ulem-per som er påpekt ovenfor.

Foreliggende oppfinnelse har gjort det mulig å utnytte fordelene ved spennings-reguleringen ved forandring av polavstanden, uten at de beskrevne mangler fås med på kjøpet.

I henhold til oppfinnelsen er dette oppnådd ved at når den klemmespenning som er fastlagt ved hjelp av reguleringsinnretningen overskrider en spenningsterskel som ligger i en forutbestemt avstand over idealspenningen, men under den øvre spenningsgrense, blir klemmespenningav-vikelsen bare delvis korrigert, spesielt ved at reguleringsinnretningen, mens den er tilsluttet cellen, bare avgir en eneste reguleringsimpuls som er mindre enn en impuls som ville føre klemmespenningen tilbake til sin idealverdi.

Elektrolyseperiodene kan herunder ha en varighet på 5—30 min., fortrinnsvis 10

—20 min., hver gang i en tid på y2 — ca. 3 min. Idealverdien for klemmespenningen er den verdi, som antas å være henhv. er kjent som den gunstigste for driften av vedkommende elektrolysecelle. Den er f. eks. 4 V ved en elektrolysecelle for 80.000 A med Søderberg-anode.

Avvikelsen oppover fra idealverdien for klemmespenningen, kalles i det føl-gende' «spenningsterskel». Spenningsterskelen er avhengig av celletype og celle-driftsforhold, f. eks. om cellen drives var-mere eller kaldere etc. Ved større celler velges den vanligvis mindre enn ved mindre celler. Den kan andra til 0,08 til 0,15, fortrinnsvis 0,1 V,, over. idealspenningen. Disse verdier lar seg imidlertid forskyve nedover eller oppover, f. eks. til 0,07 nedover og 0,2 V oppover.

Ved den automatiske regulering reagerer reguleringsinnretningen selvfølgelig ikke først når spenningsterskelen er nådd. Denne kan f. eks. ligge ved 0,05 V. Disse reaksjonsgrenser kan innstilles med egnede midler og begrenser idealverdien for klemmespenningen på begge sider til et tole-ranseområde for spenningsavvikelser, slik at spenningsavvikelser i dette område ikke utløser noen regulering.

Graden av forskyvning av polavstanden i mm ved den enkelte reguleringspuls er bestemt ved den mekaniske konstruk-sjon, f. eks. gjengestigningen, motorom-dreiningstallet og tannhjulsoversetningen. Ved forskyvning av polavstanden tilsvarende en spenningsendring på ca. 0,02 V ligger varigheten av reguleringspulsen f. eks. på 1—2 sek., det oppnås da f. eks. en forskyvning på 0,5—1 mm.- Med andre ord forskyves polavstanden ved hjelp av en reguleringspuls så meget at spenningen minsker eller øker, f. eks. 0,02 til 0,04 V. Virkningen av reguleringspulsen lar seg regulere innen vide grenser. Hensiktsmes-sig holdes den imidlertid mindre enn bred-den av toleranseområdet, fortrinnsvis mindre enn halvparten av dette.

Over spenningsterskelen ligger den ovenfor nevnte forutbestemte «øvre spenningsgrense» hvor reguleringsinnretningen kobler seg ut, men imidlertid holder seg koblet til cellen til utløpet av innkoblingsperioden. Den ligger f. eks. på 1,0 V over idealverdien, men kan velges lavere, helt ned til ca. 0,5 V over idealverdien. Spen-ningsgrensen overskrides i alminnelighet bare ved utløsningen av anodeeffekten.

Ved overskridelsen av spenningsterskelen, som f. eks. ligger 0,1 V over idealverdien for klemmespenningen, blir det innkoblingsperioden, dvs. under den tid reguleringsinnretningen er koblet til elektrolysecellen, bare en enkelt reguleringspuls; med andre ord finner det i løpet av denne periode bare sted en regulering. Hvis den øvre spenningsgrense nås eller overskrides før den neste innkoblingsperiode, vil reguleringsinnretningen automatisk koble seg ut, uten å avgi noen reguleringspuls;' reguleringsinnretningen holder seg imidlertid, som nevnt ovenfor, koblet til cellen til utløpet av innkoblingsperioden, dvs. elektrisk forbundet med denne. På denne måte kan anodeeffekten virke uhindret. Reguleringsinnretningen kobler seg først inn igjen når anodeeffekten er opphørt etter bryting av skorpen og. tilførsel av Al2Og, og når klemmespenningen som en følge av dette er sunket under den øvre spenningsgrense. Under idealverdien for klemmespenningen ligger det likeledes en på forhånd bestemt spenningsgrense, som skal betegnes som «nedre spenningsgrense». Denne ligger f. eks. ved 3,0 V, dvs. f. eks. 1 V under idealverdien for klemmespenningen, hvis denne er 4V.

Reguleringsinnretningen kobler seg også ut når klemmespenningen når den nedre spenningsgrense eller underskrider denne. Dette inntreffer når elektrolyse-strømmen er sterkt nedsatt, eller måle-apparatet Ikke er tilkoblet på målestedet. Denne automatiske utkobling av reguleringsinnretningen når den nedre spenningsgrense nås, er ikke et karakter-istisk trekk ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen, idet dette også finner sted ved de kjente fremgangsmåter, og ut-gjør bare et beskyttelsestiltak mot feilsty-ringer.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen lar seg også forklare ved hjelp av diagrammet i fig. 1. På ordinaten er ver-diene tegnet inn for idealspenningen, reaksjonsgrensen, spenningsterskelen og spenningsgrensene i Volt og på absissen er tidsmålestokken for reguleringsperiodene og innkoblingsperiodene av reguleringsinnretningen innført i minutter. Det dreier seg her selvfølgelig bare om et eksempel.-Den kurven som er tegnet inn i diagrammet viser spenningen, regulert i henhold til oppfinnelsen, i den siste time før anodeeffekten inntrer. Idealverdien for klemmespenningen er i eksemplet 4 V ved en ideal-strømstyrke på 80.000 amp. Idealverdien for klemmespenningen eller «idealspenningen» (u) varierer med elektrolysestrøm-men etter følgende tilnærmete formel

hvori e er polarisasjonsspenningen, dvs. den del av spenningen som, under hensyn-tagen til alle elektrokjemiske prosesser, brukes for spaltingen, i er den momentane strømstyrke, r er den ohmske motstand mellom klemmene, som spesielt forandrer seg med høyden av elektrolyseskiktet, og i • r er også den del av spenningen som trenges for å overvinne de ohmske mot-stander. Diagrammet bygger på den an-tagelse at produktet i • r ikke endrer seg i løpet av den tid som betraktes, og at idealspenningen derfor holder seg kon-stant.

Reguleringsperioden i henhold til diagrammet er i. dette tilfelle 10 min., og til-koblingstiden er 1 min. Reaksjonsgrensene Ligger 0,05 V over henhv. under idealspenningen på 4 V. Spenningsterskelen er valgt 0,1 V over idealspenningen, den ligger føl-gelig på 4,1 V. Den øvre spenningsgrense ligger 1,9 V over idealspenningen, og den nedre 1,0 V under den samme.

Ved begynnelsen av den første reguleringsperiode (i de første 10 min. på diagrammet) utløses ingen reguleringspuls, da under tilkoblingsperioden, dvs. i løpet av det første min., klemmespenningens avvikelse fra idealverdien er mindre enn 0,05 og følgelig ligger under reaksjonsgrensen. Ved begynnelse av den annen reguleringsperiode (10.—20. min.), avgis en reguleringspuls under tilkoblingsperioden (10.— 11. min.) som fører klemmespenningen tilbake innenfor toleranseområdet for idealverdien. I løpet av den 3. reguleringsperiode (20.—30. min.) gjentar denne regule--ing seg med to pulser i løpet av tilkoblingsperioden (20.—21. min.). I løpet av den 3. reguleringsperiode begynner utviklingen av anodeeffekten, og klemmespenningen stiger over spenningsterskelen. Derfor utløses i den 4. reguleringsperiode

(30.—40. min.) under tilkoblingsperioden (30.—31. min.) bare en reguleringspuls,

hvoretter reguleringsinnretningen kobler

seg ut, og de endog før utløpet av innkoblingsperioden, således at det ikke kan avgis noen ytterligere reguleringspuls. I løpet av den 5. reguleringsperiode (40.—50. min.), foregår samme regulering som i den 4. reguleringsperiode. Ved begynnelsen av den 6. reguleringsperiode (50.—60. min.) avgis

igjen en reguleringspuls og reguleringsinnretningen kobler seg ut. Ved begynnelsen av den 7. periode (60.—70. min.) oppstår det ingen reguleringspuls mer, da den øvre spenningsgrense er overskredet, og reguleringsinnretningen lar anodeeffekten utvikle seg fullt.

I dette eksempel kommer det i stand en anodeeffekt, som av driftsmessige grun-ner er ønskelig for regenereringen av elektrolyten fra tid til tid. Normalt blir skorpen i elektrolysecellen brutt før anodeeffekten oppstår og cellen beskikkes med aluminiumoksyd; derved bevirkes det en synkning av klemmespenningen i regule-ringsområdet mellom idealspenning og den nedre spenningsgrense, hvoretter klemmespenningen under den neste tilkoblingsperiode føres tilbake til idealspenningen.

Eksemplet viser tydelig hva som skal forstås med uttrykket «på hverandre føl-gende elektrolyseperioder» henhv. «reguleringsperioder», såvel som uttrykket «innkoblingsperiode» (uttrykket «elektrolysepe-riode» og uttrykket «reguleringsperiode» har samme betydning i den foreliggende beskrivelse).

En elektrolyse- henhv. reguleringsperiode er det tidsrom som strekker seg fra det tidspunkt hvor reguleringsinnretningen kobles til en celle til tidspunktet for den neste tilkobling til den samme celle. Det fremgår av dette, at reguleringsinnretningen under en elektrolyse- henhv. reguleringsperiode bare tilkobles en gang til den samme celle; under en elektrolyse-henhv. reguleringsperiode gis det således bare en tilkoblingsperiode.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen kan anvendes for regulering av såvel en enkelt celle som også en celleserie, f. eks. en serie av 24 80 000 amp. celler; i tilfelle av en celleserie kobles cellene automatisk enkeltvis etter hverandre til reguleringsinnretningen på automatisk måte. Når en celleserie bare har en reguleringsinnretning, er utgiftene selvfølgelig betraktelig mindre enn når hver enkelt celle er utrustet med en reguleringsinnretning. Med en celleserie skal det forstås et antall celler som er elektrisk seriekoblet. Celleserien er ikke ubetinget en hel celle-rekke. En rekke på 100 celler kan f. eks. deles opp i 5 serier og forsynes med 5 regu-leringsinnretninger.

Forsynes en celle med en egen reguleringsinnretning, som bare benyttes for denne ene celle, må reguleringsinnretningen være slik innrettet at den i avstander på f. eks. 20 min. tilkobles cellen bare i kort tid. Reguleringsinnretningen skal nemlig ikke innvirke varig på en celle.

Den reguleringsinnretning som brukes for utførelse av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen utmerker seg ved at den omfatter et apparat, som på grunnlag av avvikelsene i klemmespenningen på den elektrolyseovn som kontrolleres på dette tidspunkt, fra denne idealspenning, avgir befalingene for reguleringen idet dette apparat står under styring av to overvåk-ingsapparater, hvorav det ene begrenser utstrekningen av reguleringen i de enkelte reguleringsperioder, når klemmespenningen når spenningsterskelen, henhv. har overskredet denne, og det annet stopper reguleringen når klemmespenningen har nådd eller overskredet den øvre spenningsgrense.

Reguleringsbefalingene kan gis som kontinuerlige befalinger, men også som pulser. I dette siste tilfelle kobler det apparat som reagerer på spenningsterskelen over fra «flere pulser» til «en puls», når de av-vikelser som fastslås når denne spenningsterskel eller har overskredet denne. Dette apparat er også istand til å ta hensyn til endringer i idealspenningen p.g.a. varia-sjoner i elektrolysestrøm eller endringer i ovnmotstanden når spenningsterskelen skal dannes, og å addere den forutbestemte spenningsforskjell til den momentane verdi av idealspenningen.

Videre omfatter reguleringsanordnin-gen for dannelse av idealspenningen u — e + i ■ r en innretning, som består av en spenningsstabilisator som leverer en sta-bilisert likespenning (tilsvarende e) og en måleverdiomsetter til avledning av en likespenning som er proporsjonal med elektro-lysestrømmen, og som ved addisjon av begge disse spenninger frembringer idealspenningen. Denne innretning er så forbundet med apparatet for sammenligning av idealspenning og klemmespenning. Begge apparatene for frembringelse av del-spenningene såvel som eventuelt også ad-deringsapparatet som danner idealspenningen, står under styring av overvåkingsap-parater som stanser reguleringen, når det ene eller det annet apparat p.g.a. drifts-forstyrrelser leverer en for liten spenning, henhv. når den leverte idealspenning faller under den nedre spenningsgrense.

De beskrevne apparater for overvåking av den øvre og hovedsaklig den den nedre spenningsgrense er fortrinnsvis innstilt på konstante verdier som er uavhengige av den variable idealspenning og reagerer når denne grense overskrides.

Av sikkerhetsgrunner er det med for-3el anordnet ennå et overvåkningsapparat, som direkte kontrollerer klemmespenningen og stanser reguleringen når klemmespenningen faller under den nedre spenningsgrense.

Reaksjonsgrensen for regulatoren kan være avhengig av regulatorkonstruksjonen. For å fastsette reaksjonsgrensen er det imidlertid også vel mulig å anordne et spesielt apparat, som er forbundet med et apparat som skal fastslå spenningsavvikelsene, eventuelt under mellomkobling av en forsterker, hvilket apparat overprøver spenningsavvikelsene og først lar reguleringsbefalingene gå ut når de fravikelser ?om fastslås overskrider reaksjonsgrensen. Dette apparat kan f. eks. utgjøres av en bryter, som reagerer ved en minimal spenningsforskjell og innstiller forbindelsen med forstillingsmotorene for elektrolyseovnen. Dette har den fordel at det ved gan-ske små, for det meste selvkorrigerende av-vikelser i klemmespenningen, ikke frem-kalles noen regulering, hvilket er meget viktig når korrigeringen foretas pulsvis og ?.n puls ville bevirke f. eks. en større spen-ningskorreksjon enn størrelsen av selve av-vikelsén.

De forskjellige bestanddeler som er nødvendige for oppbygging av apparatets reguleringsinnretning er i og for seg kjente og kan fåes i handelen og kan f. eks. om-fatte elektromekaniske releer og brytere eller også elektroniske aggregater. De behø-ver her derfor ikke nærmere beskrivelse. Ved den beskrevne reguleringsinnretning ligger imidlertid oppfinnelsen i den nye kobling av disse bestanddeler såvel som av apparatene for oppnåelse av den ønskede virkning.

Skjemaet i fig. 2 viser et utførelses-eksempel på en reguleringsinnretning som er bygget inn i et anlegg for elektrolytisk fremstilling av aluminium.

1 betegner den elektriske apparatur for en celleserie som styrer innstillingen i polavstanden. Med ordet innstilling skal forstås hevingen og senkingen av anoden for regulering av spenningen ved endring av polavstanden. Slike innstillingsinnretnin-ger er vanlig anvendt og behøver derfor hverken å vises eller beskrives. 2 betyr klemmen for cellespenningen, 3 og 4 er klemmene for hevingen henhv. senkingen av anodene. Kvadratet 5 betegner skjema-tisk den elektriske styreapparatur for den første celle, den elektriske styreapparatur for den siste celle i serien (dvs. det antall celler som omfattes av reguleringsinnretningen). De strekete linjer 7 antyder de celler som befinner seg mellom den første og den siste celle i serien. 8 betyr et program-koblingsverk, som sammen med program-met 9 periodisk forbinder den elektriske styreapparatur for cellene med den automatiske reguleringsinnretning, ved 24 celler f. eks. den elektriske styreapparatur i hver celle i en tid på 1 min. hver gang. 10 angir forskyvningen av tilkoblingen ved programkoblingsverket 8. 11 er en i og for seg kjent måleverdi-omsetter, som gir en spenning som er proporsjonal med elektrolysestrøm-men (e J betyr summen av de strømmer som er frembragt i de ikke illustrerte strømtilførselsanlegg). 12 er en i og for seg kjent spenningsstabilisator som inneholder en likeretter og som fra vekselstrømnettet avgir en innstillbar likespenning til måle-verdiovervåkningsapparatet 13. I dette, likeledes i og for seg kjente, apparat adde-res denne likespenning med likespenningen fra måleåerdiomsetteren 11 og frembringer derved idealspenningen. Måleverdiovervåk-ningsapparatet 13 sperrer den automatiske regulering (kobler ut den automatiske re-gulator), når den strømstyrke som tilføres

cellen henhv.. celleserien er sunket f. eks. til 50 pst., eller når nettspenningen som gir strøm til spenningsstabilisatoren faller ut, eller når cellespenningstilkoblingen 2 er avbrutt, eller når den celle som er koblet til reguleringsinnretningen tenner (dvs. når anodeeffekten inntrer i denne celle og klemmespenningen har overskredet den øvre spenningsgrense. 14 er et i og for seg kjent måleapparat, som sammenligner den forut bestemt idealspenning med den vir-kelige klemmespenning; Ved positiv eller negativ avvikelse, dvs. når klemmespenningen er større henhv. mindre enn idealspenningen, mottar forsterkeren 15 en po-iitiv eller negativ inngangsspenning. Forsterkeren 15 er forsynt med de nødvendige midler til å sikre regulatoren den ønskede nøyaktighet, f. eks. ± 0,05 V, og derved angi reaksjonsgrensene. 16 er et apparat for dannelse av spenningsterskelen for ut-løsing av den tidligere beskrevne begrens-ning av reguleringspulsene ved spennings-reguleringen; samtidig tjener det til, når måleverdiovervåkingsapparatet 13 reagerer, i avbryte reguleringen (å koble ut reguleringsinnretningen) . Forbindelseslinj ene med piler fremstiller symbolsk forbindelsen og virkemåten for de enkelte apparater.

Den beskrevne reguleringsinnretning er således sammensatt av apparatene 8, 9 og 11 til 16, idet apparatene 8 og 9 faller bort, når en enkelt celle og ikke en celleserie er utstyrt med reguleringsinnretningen.

Dreier det seg om en enkelt celle, som er utstyrt med sin egen reguleringsinnretning, må apparatet 16 være innrettet for den periodiske innkobling av reguleringsinnretningen, hvilket lar seg iverksette ved hjelp av kjente apparater. I dette tilfelle er apparatene 8 og 9 ikke nødvendige; klemmen 2 for den elektriske styreapparatur for cellen forbindes med apparatene 13 og 14 og klemmene 3 og 4 forbindes med apparatet 17.

For 4 kunne gi hver celle i en serie av celler en individuell idealspenning, kan det mellom den elektriske styreapparatur 1 for hver celle og programkoblingsverket 8 føyes inn et i og for seg kjent tilpasningsorgan.

Det vesentlige ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen er at reguleringen ikke bestandig utføres på samme måte, men at reguleringspulsene bevirker propor-sjonale korreksjoner opp til spenningsterskelen, idet avvikelsene ut over denne og til en øvre spenningsgrense periodisk, men bare delvis forminskes.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte for automatisk regulering av klemmespenningen i ét anlegg ior smelte-elektrolytisk fremstilling av aluminium, ved forskyvning av polavstanden ved hjelp av en reguleringsinnretning som periodisk blir forbundet med den elektro-lysecelle som skal reguleres, og så etter be-hov avgir reguleringsimpulser på grunnlag av den fastslåtte avvikelse av klemmespenningen fra idealverdien, for å bringe klemmespenningen tilbake til sin idealverdi, men som ikke lenger avgir noen reguleringsimpuls ved en anodeeffekt, sålenge klemmespenningen ligger over en forutbestemt øvre spenningsgrense, inntil klemmespenningen etter betjening av cellen igjen er sunket under den nevnte øvre spenningsgrense, karakterisert ved at når den klemmespenning som er fastlagt ved hjelp av reguleringsinnretningen overskrider en spenningsterskel som ligger i en forutbestemt avstand over idealspenningen, men under den øvre spenningsgrense, blir klemmespennings-awikelsen bare delvis korrigert, spesielt ved at reguleringsinnretningen, mens den er tilsluttet cellen, bare avgir en eneste reguleringsimpuls som er mindre enn en impuls som ville føre klemmespenningen tilbake til sin idealverdi.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at, spenningsterskelen ligger 0,07—0,2 volt over idealspenningen.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 2, karakterisert ved . at spenningsterskelen ligger 0,08—-0,15, fortrinnsvis 0,1 volt over idealspenningen.

4. Fremgangsmåte som er angitt i krav 1—3, karakterisert ved at regule-! ringsinnretningen blir tilsluttet cellen i tidsavstander på 5—30 min., fortrinnsvis på 10—20 min., hver gang i en tid på <x>k— ca. 3 min.

5. Reguleringsinnretning for utførelse av den fremgangsmåte som er angitt i krav 1, omfattende et apparat som, for den elektrolyseovn som skal kontrolleres, måler avvikelsene i klemmespenningen fra dens idealspenning og på grunnlag av disse avvi-kelser avgir befalinger for påvirkning av innretningene for forstilling av høydestil-lingen for anoden for derved å endre polavstanden i elektrolyseovnen, karakterisert ved at det mellom dette avvikel-sesmåleapparat (14) bg' klemmen (3, 4) på forstillingsinnretningene er lagt inn et til-leggsapparat (16) som danner spenningsterskelen på kanalen for de positive av-vikelser (senkningsbefalinger) og begrenser graden av reguleringen i de enkelte reguleringsperioder, når den målte klemmespenning når, henholdsvis har overskredet denne spenningsterskel.

6. Reguleringsinnretning som angitt i krav 5, karakterisert ved at det apparat som bestemmer spenningsavvikel-sen er forbundet med et ytterligere apparat, eventuelt under mellomkobling av en forsterker, som danner reaksj onsgrensene og hvor reguleringsbefalingene først kommer til virkning når de fastslåtte avvikel-ser overskrider reaksj onsgrensene.